Vintertid

Så var vi der igjen, tiden for å stille klokka tilbake. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg hadde fått for meg at det var neste helg vi skulle gjøre det. Derfor kom det litt plumps på, og jeg sitter igjen med følelsen av at vintertiden kom en uke før tida. Ja, jeg føler meg rett og slett ikke helt klar for mørkere ettermiddager allerede. Og høstens klokkestilling bruker vanligvis å ligge helt i slutten av oktober.

I barndommen elsket jeg å stille klokka mot vintertid. Det var det sikreste tegnet på at vinteren og jula var i anmarsj. I tillegg brukte vi å kose oss med at vi fikk sove en time lengre denne ene søndagen. Det var herlig for et trøtt b-menneske som meg. Og utover dagen føltes det allerede som vinter fordi det ble mørkt så tidlig. Da var det fram med stearinlysene og jeg husker så godt at jeg alltid fikk et lite snev av julestemning.

I dag kan jeg styre begeistringen min over å stille klokka. Som voksen syns jeg nemlig tida og dagene går så fort. Og jeg skulle gjerne ha hatt en uke eller to til før mørket tar over. Mørket er heller ikke en bloggers beste venn med tanke på hvor utfordrende det er å ta bilder. Men kanskje jeg må finne tilbake til den unge kattelivfrøkna, som verdsatte denne dagen så høyt. Kanskje det er nettopp det jeg trenger nå. Stearinlys og et snev av julestemning. Jeg har jo allerede sovet en time lengre i dag, og tidligere i uka fikk vi kjenne litt på både frost, snø og kulde. Det er ingen tvil – nå er vintertiden kommet.

Litt høstnytt

Vi har fått litt høstnytt i hus. Det er egentlig ikke høstting i seg selv, men jeg syntes at alt hadde en sånn høstlig følelse over seg. Enten i fargene, formene, mønstrene eller smakene. La oss se litt nærmere på det.

Vi får starte med syltetøyet som absolutt hører høsten til. Solbær, plommer, sylting og koking er nok mer høst for meg enn noe annet. Selv om jeg spiser plommesyltetøy hele året. Nå har jeg riktignok kokt noen runder med hjemmelaget plommesyltetøy uten sukker allerede, og attpåtil fått tak i solbær. Men før det kjøpte jeg disse to glassene for sikkerhets skyld. En stund var det så mye snakk om at det var så lite norske plommer i år, og solbær visste jeg ikke om jeg kom til å få tak i denne høsten. Så da ble det Mirabelle Plum og Blackcurrant fra St. Dalfour. Foruten hjemmelaget syltetøy er dette det aller beste.

Så ble jeg så glad når jeg kom over gjenbrukbart kaffefilter i lin fra det svenske merket Växbo Lin. Jeg har lest så mye godt om det, og kjenner meg så fornøyd over å stadig ta små steg mot en mer bærekraftig livsstil. Jeg bestilte også samtidig en kopptue, og denne dere, den er bare helt fantastisk! Litt stor og tung og vri, men likevel god i bruk. Og det blir aldri surlukt i den, sånn som med bomullstuer. Jeg vet ikke om dere husker at jeg klagde litt over at den danske produsenten Ric plutselig la ned, og at jeg dermed ikke lenger fikkr tak i de fine fargerike kopptuene som jeg hadde brukt i over 15 år? Disse og de hjemmelagede kopptuene som den snille stemora strikker er så langt den beste erstatningen. Og jeg kjøpte en kopptue og et kaffefilter til mamma også, og hun er også kjempefornøyd. Så det blir garantert flere av disse!

Noe annet med litt høstlig preg i kattelivet er den nye grønnplanten min – Peperomia Red Luna. Og som navnet tilsier er den mer rød enn grønn. Faktisk mer rødsvart, ja nesten av og til lilla når det blir mørkt. Den har stått på ønskelista mi ganske lenge, og er en del av et prosjekt om å bli flinkere med potteplanter.

Red Luna fikk stå i den nye Københavnpotta fra Bergs Potter, og se så godt de passer sammen. Denne blomsterpotta hadde jeg egentlig tenkt å kjøpe på Mors Hus i Henningsvær i sommer, men det var så mye folk der at det ble dessverre netthandel i stedet. Jeg handler lokalt så langt det lar seg gjøre, men når det kommer til trengsel i pandemitid tar jeg ingen sjanser.

Det siste fine høstlige jeg skal vise dere er disse putetrekkene fra Lexington. De har et slags blått bladmønster med noen røde blomsterlignende bær, og jeg syns det egentlig minner litt om William Morris sine mønster. Dette er de dyreste putetrekkene jeg noen gang har kjøpt, men samtidig er de så fine at de er verdt det.

Se bare så fint det ble! Og spesielt sammen med de rosa fløyelsputetrekkene jeg kjøpte på Kid for et par år siden.

Mira liker de også godt. Hun som elsker å ligge på hodeputa mi ♥ Hver gang vi har vært noen plass finner vi henne liggende der når vi kommer hjem. Og bare for en par netter siden la hun seg der midt på natta når jeg sto opp og gikk på do. Haha, da var hun søt. Det er nok en stor kjærlighetserklæring til meg.

Se på denne lure lille frøkna. Med kulerunde og store øyne.

Og med en prakthale, som for øyeblikket er litt kortere enn normalt på tuppen fordi hun er begynt å bli så rampete at hun klatrer opp på bordet hvor det står levende lys. Vi har en liten kamp om det pågående akkurat nå, derfor blir man så glad for sånne koselige øyeblikk i senga som dette.

Glad blir vi også for sterk høstsol gjennom soveromsvinduet. Vi holder ekstra godt fast i det når vi nå er inne i denne tunge tida hvor alt fra i fjor presser seg på. Det er ikke det at vi ikke vet hvor inderlig heldige vi er, som fikk alle de årene med Bianco, og har både litt høstnytt i hus og Mira. Det er bare det at vi skulle ønske at en rød liten pus også kunne ligge i senga vår, ved de fine nye putetrekkene med det fine mønsteret ♥

4 år med bloggen


I dag er bloggen 4 år. Og vi har levd 4 år med det digitale kattelivet. Vi har delt hverdagslykke, månedsbuketter, tekopper, hage, snø, jul, bruktfunn, potespor og litt av hvert i løpet av disse årene. Og akkurat som livet har det vært oppturer og nedturer. Men fokuset har hovedsakelig vært på å glede seg over de små tingene i hverdagene. Akkompagnert av en katt, eller to.

I fjor ble årsdagen for bloggen forbigått i stillhet. Jeg følte ikke at det var noe å verken feire eller skrive om når vi alle hadde det så vondt. Ja, bloggen betyr mye for meg, men livet det kommer alltid først. Og Bianco var viktigst.

Etter at vi mistet han har nok ikke bloggen vært helt den samme. Men så har jo det sin naturlige forklaring i at bloggen gjenspeiler meg, og jeg ikke lenger er den samme. Det er kjærlighetens bakside – sorg og savn. Det vi må betale for å elske. Men så er det jo som min psykologvenninne sa når hun mistet hunden sin, likevel  verdt det. Jeg ville ikke for noe i verden vært uten de årene med Bianco. Selv om jeg hadde håpet på at han skulle være en del av både hverdagene og det digitale kattelivet litt lengere. For  mye av bloggen kommer jo fra han. Er inspirert av han.

Men når det først ble sånn som det ble må jeg bare ta tida til hjelp. Og selv om jeg neppe blir helt den samme igjen, så er jeg jo fortsatt Ida. Og Ida gleder seg over mange fine ting. Og som aller helst skal deles. Med andre. Med dere. Jeg tenker også at jeg på en måte blogger videre i Bianco sin ånd. At han er en del av bloggen fortsatt. Dessuten har jeg en ny liten pus på opplæring som bloggassistent. Og Mira tråkker litt i storebror Bianco sine fotspor.

Og som jeg skrev både når bloggen var 1 år og 2 år, så bidrar den til både mestringsfølelse og enda mer kreativitet. Sånn er det heldigvis fortsatt, for hver måned har jeg flere idéer enn jeg klarer å gjennomføre. Så selv om det kanskje ikke er på helt samme måten som før, så håper jeg dere som følger oss, som leser bloggen fortsatt finner litt glede i den. At vi fortsatt kan inspirere, spre litt god stemning og være en fin plass å rømme inn i.

Og det er ikke bare jeg og kattelivet som har endret seg i løpet av disse årene. Hele landskapet for bloggverdenen er endret. Flere og flere har forlatt blogg som plattform og bruker heller sosiale media som Instagram, podcast, og lignende. Og jeg er ikke helt sikker på om det er sånn, men jeg har litt på følelsen at mange også har sluttet å lese blogger…? Selv er jeg så gammeldags av meg og fastgrodd i vaner at jeg fortsatt leser de samme bloggene som er tilgang på. Og jeg kommer nok alltid til å holde det digitale kattelivet på denne plattformen. For selv om jeg blogger litt sjeldnere og mindre enn før, trives jeg veldig godt med å ha det på denne måten.

Dessuten trives jeg med dere som leser bloggen. Dere er bare snille og gode, legger igjen så fine ord, trøster når det trengs, og gleder dere genuint over det gode vi deler. Takk til dere alle! Deres skal vite at hver enste kommentar går rett inn i hjertet mitt. Og jeg blir kjempeglad hver gang dere legger igjen små spor som er med på å gjøre kattelivet litt mer levende.

Nå skal vi tradisjonen tro feire med en kopp te og litt tunfisk. Ja, dere vet jo hvem som nyter hva 😉 Dessuten er det fredag, og tre dager med kos ligger framfor oss.

God helg alle sammen ♥ Håper dere alle det fint og er frisk.

Litt av september

September startet med en svart og hvit liten pus i en vask. Det var nemlig så vått og kaldt ute at Mira hadde trukket inn på badet for å varme seg. Vi skal ærlig innrømme at vi syntes at høsten kom for fort og brått, men samtidig var vi takknemlig for at vi er så gode på innekos.

Men selv om sommeren skled lenger og lenger fra oss kunne vi fortsatt høste goder fra hagen. Blant annet blomster til å legge i press. Men de måtte skylles grundig først, for det var blitt mye grønnlus på de.

Det kom stadig flere jordbær også. De var ikke så store, men de var veldig gode.

Og de var selvfølgelig ekstra gode oppå en rugsprø med kremost.

Faktisk så var hele denne frokosten ekstra god. Med bløtkokt egg, en kopp Blue of London, rugsprø med kremost og jordbær, byggrynsgrøt med multer, og en hvit rose fra hagen.

Jeg er så glad for at jeg fikk tak i multebær av god kvalitet på Reko-ringen. For multebær sammen med yoghurt og kardemomme er nok mitt beste tilbehør til frokostgrøten.

En fredag kom kjæresten hjem med blomster til meg. Snille og fine kjæresten min ♥ Han hadde hatt et ærend innom Sonja Blomster for jobben og spøkte med at han ikke kunne dra derfra uten noe til meg. Og se for en nydelig bukett! Jeg vet at de gjorde seg ekstra flid og tenkte på hva jeg liker når de lagde den. Jeg er så heldig! Både som har en sånn god kjærest, men også som har så gode blomstervenner på Sonja.

Og som dere ser var det flere enn jeg som likte buketten. På dette tidspunktet hadde Mira spist av tuppen på det ene strået og klart å knekke en stilk med alstromeria. For en rampete blomsterfrøken! Men heldigvis er hun en veldig søt rampete blomsterfrøken.

Disse hagesnøbærene er bare fin!

Etter hvert som kveldene ble mørkere og kaldere ble det mer og mer tedrikking. En gjenganger nå for tiden er Kamille Chai Latte. Den er helt fantastisk god, og full av krydder og smak. Pluss at kamillete er et godt alternativ til svart chaite på kveldene.

En kveld fikk jeg begge pusene våre med på bildet ♥ Tenk at det snart er ett år siden vi mistet vår kjære Bianco. Jeg skal ikke legge skjul på at det er tungt for tiden. En vanskelig årstid med mange såre og vonde minner.

Også pakket jeg mange gaver, sånn jeg alltid gjør i september. Denne posen med masse godt i var det Anita som fikk. Jeg er litt stolt av selve papirposen, for den lagde jeg selv. Eller jeg trakk om en gammel papirpose fra Olivenlunden med tykt gavepapir, og vipps så var den like fin som de som selges i butikken. Jeg fant ikke noen poser på Søstrene Grene, så da måtte jeg gjøre det sånn. Men det var jo egentlig like greit for da fikk jeg gjøre to ting jeg liker godt – å være kreativ og gjenbruke.

Her ser dere innholdet i posen. Noe godt å spise, noe godt å drikke, og ting som man rett og slett skal kose seg med. Jeg elsker å gi sånne gaver, og syns det er ekstra artig når man vet hva folk liker. I tillegg bruker jeg å putte i noen av mine egne favoritter, sånn som linsechipsen med parmesan. Den er bare god!

Så ble det dessverre ikke noen blåbærtur på oss sånn som jeg hadde håpet på. Men renske bær det fikk jeg likevel. Vi kjøpte nemlig en stor bøtte med tyttebær på butikken. Nå har vi nok og vel så det i fryseren for vinteren.

Rundt midten av september fikk vi den ene høststormen etter den andre. Ja, jeg har jo allerede fortalt dere at det var et sørgelig syn som møtte meg når jeg våknet på bursdagen min. Med varmelampa, knekte blomster, og jord og potter utover verandagulvet. Da var det bare én ting å gjøre. På med Uggsene og ut å rydde opp. Gjøre ordentlig hagearbeid.

Og etter noen timers arbeid så det faktisk ganske fint ut. Selv om det var betydelig mindre frodig og grønt. Her vises det ikke så godt fordi jeg hadde snudd potten, men her var det bare en tredjedel igjen av Dahlia Dreamern min (den store helt til venstre). Stormen hadde rett og slett knekt den.

Den ene spireaen var begynt bli ordentlig høstlig i fargene. Da var det egentlig greit å tømme flere potter og heller fylle på med litt lyng og bergknapp.

Jeg syns solhatten gjør seg ekstra godt på høsten. Fargene harmonerer så fint med de øvrige høstfargene, men det er også noe med fasongen som jeg syns er så passende. Bergknappen ser dere forresten nederst til venstre. Jeg valgte en lys rosa variant, og er spent på om den blir å overleve vinteren.

Det er aldri feil med hagearbeid. Kjæresten sier jeg bestandig er så glad etterpå. Og denne gangen ble det som plaster på et skuffet og sårt bursdagshjerte som egentlig ikke var klar til å si hadet til sommerhagen enda.

I tillegg til hagearbeid hadde vi sushi fra Shin Sushi og kaker fra Spiseriet på bursdagen min. Altså sjekk disse herlige kakestykkene. Trøffelkake, stekt ostekake og pasjonsfruktostekake. Tre av mine favoritter fra gode gamle Aunegården (for dere som bor i Tromsø vet vel at det er den gamle konditoren fra Aunegården som driver Spiseriet?).

Jeg husker så godt for en lykke det var hvis man hadde råd til kake i tillegg til den sedvanlige koppen med eple-og kanelte. Vi gikk jo på skolen da og hadde ikke så god råd. Og hvis man var så heldig å kunne unne seg et kakestykke så ble dilemmaet hvilken av disse tre man skulle velge. Pasjonsfruktostekaka ble på den tida servert med den beste vaniljesausen man kunne tenke seg, så da skjønner dere nok at det var et vanskelig valg. Hehe, det var harde tider. Sukk, som jeg savner Aunegården.

Så denne bursdagen ble som en liten minireise tilbake i tid. Og det var så koselig!

Men vi drakk ikke eple-og kanelte denne gangen. Det ble Thé Des Lords fra Palais des Thés istedet. Smakene har endret seg siden da, og det er ingenting som slår en riktig god Earl Grey til kake.

Altså trøffelkaka, her snakker vi kake for feinschmeckeren. Den er så overdådig, rik på smak og intenst god at man kan leve lenge på bare ett stykke.

Og se de fine bursdagsgavene jeg fikk fra kjæresten. Er han ikke flink til å pakke inn?

Bursdagkortet var ekstra fint i år. Og veldig passende for kattelivet.

Mira sin bursdagsgave til meg var at vi skulle leke. Seee de bedende øynene. «Pliiiis kan vi ikke leke med q-tips?» Hun elsker når vi kaster q-tips som små pinner, for så å komme tilbake med de. Akkurat som en hund. Søte Mirapus ♥

Uka etter bursdagen min kom mamma på besøk, så da måtte vi jo også ha kake. Jeg bakte nok den beste gulrotkaka jeg noen sinne har laget. Selvfølgelig uten sukker og uten mel, og stekt i buntkakeform denne gangen. Jeg syns den ble ordentlig gammeldags og koselig. Ja, nesten litt britisk i stilen.

Været var fortsatt guffent og vått, men mellom skyene finnes det alltid blå himmel. Se bare!

Og selv om det var kaldt og snøen kom krypende nedover fjellene benyttet vi oss av de små solglimtene.

I allefall til å sitte under knekte Dahlia Dreamer-greiner mens man spionerer på naboene ♥

Den siste helga i september pakket jeg inn dåpsgave for vi hadde fått det ærefulle oppdraget å bli faddere til den minste sønnen til min gode julevenninne. Og fra oss ble det ingen sølvskje eller lignende. Jeg fant ut at det beste vi kunne gi var et koseteppe, en Ole Brummbok og en lovnad om at vi alltid skal lese eventyr til han ♥

Se det nydelige teppe fra Garbo&Friends. Jeg har lyst på et likens stort et til meg selv 😉

Og det var så koselig å være i barnedåpen. Blant små lekende hender og smil. Livet føltes nesten litt normalt igjen, selv om vi ikke kunne klemme, kose, kile og holde på fanget sånn vi alltid gjorde før. Men sånn som det er nå er litt bedre enn ingenting. Bare å høre barnelatter og vittige små setninger er som ren lykke.

Alt var ordnet så fint med god avstand, krav om å være frisk og masse antibac. Og se de fine bordkortene ♥ Her er det ingenting religiøst inne i bildet, bare tradisjon. Derfor er jeg gumor Ida, og ikke gudmor Ida.

Så kom slutten på september og til vår store overraskelse tittet sola stadig mer inn gjennom vinduet.

Og med sola kom også varmen. Og samtidig som september takket for seg begynte en indian summer som ga oss masse herlig tid i hagen. Både på dagtid og på kveldene. En slags forlengelse av sommeren. Jeg har aldri opplevd før å sitte ute i hagen under den svarte kveldshimmelen med så sterkt månelys. I allefall ikke uten å fryse meg halvt ihjel 😛

Så takk kjære september. Du var utfordrende men også så god ♥ Ja, litt sånn som livet bare er.

Helg og putepus

Det er fredags kveld, leiligheta er ryddet og fin, og stearinlysene er tent. Ute er det mørkt og kaldt, men inne er det så lunt og behagelig at jeg kjenner helgeroen kommer krypende. Vi har ikke tatt helgevasken enda, men man kan jo ikke alltid være så flink. Det viktigste er uansett at vi har hverandre og at vi koser oss sammen. Dessuten har vi også en seng full av puter med høstlig og fint sengetøy. Og det er Mira ekstra glad for. Hun er nemlig en ordentlig putepus.

Se bare hvor hun koser seg midt blant alle putene. Her skal det ligges oppå, inntil, under og bak. Og aller helst med forlabbene pent i kryss.

Og når man ligger midt oppi alle putene er det bare lukke øynene og nyte. Kjenne at man er på rett plass i livet. I allefall i helga, i allefall akkurat nå. Å leve i nuet i en hel haug med puter er Miras største oppfordring til dere alle nå. Å gi seg selv en pause fra det meste, kjenne at det er helg, at det er fredag. Bare litt enkel kattefilosofi.

God helg alle sammen ♥

Indian summer i oktober

Det er så rart, for det været som jeg har savnet og lengtet etter i september, fikk vi nå i oktober. I over en uke har vi hatt herlig sol og så varmt som opp til 14-15 grader. Vi har vært masse ute i hagen, stelt blomstene og kost oss. Tent lys og brukt varmelampa på kveldene. Og denne helga var det ekstra fint. Bare se disse bildene fra lørdag.

Solbadet stemor og nemesia. Ganske så stemningsfullt, ikke sant?

Både litt sommerlig, og litt høstlig, i skjønn forening.

Mira elsker når vi er ute i hagen. Ja, det gjør jo jeg også. Det er som medisin for både kroppen og sjela.

Flere av blomstene er unormalt grønne for denne tida, og den hvite pelargoniaen som nesten hadde gått i dvale av alt regnet de to foregående månedene begynte plutselig å blomstre igjen. Vi nyter det selvfølgelig, men samtidig er det noe som skurrer. Det skal nemlig ikke være så varmt i oktober. Og det føles merkelig å sitte i sin enda grønne og blomstrende hage når vi har sett alle trærne oppe i bakken gå fra orange og gult til brunt på bare en uke. Det blir bare mer og mer klart at årstidene viskes ut i hverandre, og at man bare får ta det gode når det kommer. Omså det er indian summer i oktober.

Denne dagen var det så fint og varmt at vi spiste frokosten ute.

Enkel men kjempegod frokost. Og når jeg tenker meg om kan jeg ikke huske å ha spist frokost ute i oktober før.

Etterpå ble vi sittende, mysende mot sola, med hver vår bok og noe varmt i koppen. Den ene i sofaen, den andre i stolen, og den tredje over alt på jakt etter fluer og annet som flyger.

Mens vi satt sånn sa plutselig kjæresten at å kjenne denne varmen samtidig som lufta var så krisp og frisk minnet han om London. Ikke lenge etterpå kom det sigende deilig matlukt fra en asiatisk nabo som hadde familieselskap. Da fikk vi enda mer «Londonfeeling». Passende nok satt jeg og leste slutten på Sommerlys og så kommer natten. Og der var det faktisk også litt snakk om London. Jeg har forresten spart og spart på denne boka. Lest bare litt nå, litt da, alt for å få den til å vare lenger. For den er jo så fin. Men slutten satt meg litt ut, det må jeg si.

Jeg leser også Dronen av Unni Lindell nå. Ingen høst uten krim! Dog skal det sies at jeg vanligvis leser krimbøker inne under et varmt teppe i mørket. Men det funket fint i sola i hagen også.

Sola som danset så magisk på havet. Ikke så verst utsikt fra der jeg satt og leste boka mi. Men det vises godt på verandagelenderet at det har vært mye hav og vind før vi fikk denne godværsperioden.

Det pågår en ivrig fluejakt i kattelivet for tiden. Både ute i hagen og innendørs. Jeg syns fluene er så irriterende at det er helt greit for meg at Mira fikser det. Men jeg syns ikke noe om at hun tar sommerfuglene. Da blir jeg oppriktig lei meg.

Jeg var så glad når jeg klarte å distrahere Mira sånn at hun ikke oppdaget denne finingen som satt så fint på verandadøra. Men etter at jeg fikk sett tydeligere på bildene oppdaget jeg at den har fått seg en liten skade. Mon tro om ikke det er vår lille jegerpus som har gjort det… Jaja, sånn nå en gang naturen laget.

Heldigvis har vi en god del høst i hagen også. Det være litt av det nå! Det er jo tross alt oktober, og julebrusen er jo til og med kommet i butikken. Så derfor liker jeg at Halvors Silver-spireaen er blitt så gul.

Og at lynga stadig tar over flere potter.

Men se så fin Dronning Ingrid er nå. Hun som snart skal flytte ned i garasjen.

Etter at sola hadde rundet bygget og forlatt verandaen vår, fylte vi travelpressene våre med kaffe og te og kjørte oss en liten tur.

Vi skulle nok ha kjørt litt tidligere, for som dere ser var sola på vei ned under horisonten. Det blir tidligere og tidligere mørkt nå, og mørketida er ikke langt unna.

Men vi fikk oss en kjempefin kjøretur likevel. Med vakre farger både på himmelen og i naturen. Her er vi på veien over til Håkøya, hvor jeg faktisk aldri hadde vært før. Så med andre ord ble dette en spennende dag med mye nytt, både indian summer og frokost ute i oktober og kjøretur til Håkøya.

På Håkøya var det mange hester og middagstid. Og jeg kan skjønne at folk velger å bosette seg her. På landet, men likevel passe nært byen. Drømmeren, hestejenta og hun lille Ida som tilbrakte samtlige ferier på gården til bestemor og bestefar har lyst å bo sånn her. Men jeg er nok mer «byjente» enn jeg liker å tro. Mørkeredd og husredd, med behov for å ha familie og venner nært, og muligheten for å ta bussen så ofte som mulig (dog ikke i koronatida). Sukk, det blir nok bare med drømmen.

På tur hjem igjen stoppet vi på Eide Handel. En butikk vi egentlig handler alt for sjelden i. For den butikken altså! Den er så fin, koselig og  velfylt. Det er egentlig som en blanding av matbutikk og gourmetbutikk, og jeg må alltid bruke god tid for å se på alt det spennende de har. Og tenk, der ute i Eidkjosen fant jeg både Lofastosten vi kjøpte på Aalan Gård i sommer og Black Bomber Cheddar som vi har brukt å kjøpe i London. Det var nesten ikke til å tro!

Så som dere skjønner ble dette en ekstra fin lørdag. Toppet med reker og hvitvin på kvelden. Ja, vi har sannelig en fot i sommeren fortsatt. Men som jeg sa i starten av innlegget – vi får bare ta det gode når det kommer ♥

Septemberbuketten

Se så fin septemberbuketten ble denne gangen! Både stor, frodig, høstlig og romantisk. Og med flere av mine favorittblomster.

Septemberbuketten ble til av en miks av litt selvplukk fra hagen vår, en tur forbi blomstertorget til Mester Grønn, og en bukett fra Sonja Blomster som jeg fikk av kjæresten. Disse hvite bærene som passende nok heter hagesnøbær var i den buketten. Er de ikke fine? Og bær på greiner bidrar alltid til høstfølelsen.

Fra vår egen hage plukket jeg både Dahlia Dreamer og solhatt. Og jeg er ekstra glad nå for at jeg valgte å ha Dahlia Dreamer i buketten, for en uke etterpå kom vinden og knakk min kjære georgin.

Denne mørkrosa proteaen har vært en gjenganger i bukettene i år. Jeg liker at den er litt spesiell og sær, det gir et litt annerledes uttrykk.

Og sjekk denne vakre hortensiaen! I en nydelig mørkrosa farge.

Ellers i buketten var det to forskjellige typer eaucalyptus, ferskenfarget hodenellik (også en gjenganger og favoritt), hvit alstromeria, bergknapp og denne spesielle lyserosa grennelliken.

Jeg må si jeg ble veldig fornøyd med resultatet. Og som vanlig måtte jeg se litt ekstra på buketten hver gang jeg gikk forbi kjøkkenbordet. Men så var det litt vanskelig å la være å se på den også, for den tok stor plass der den veltet seg utover kanten på Jasper Conran-mugga.

Høstlig Reko-ring

Nå når det er innhøstingstid har de Reko-ring hver uke, og jeg syns det er så fint. Det gir oss nemlig enda mer tilgang til de mest fantastiske kortreiste råvarene. Forrige uke kjøpte vi tynnlefse og gomme uten sukker, minigulrot, og nydelig lollo rosso og rød hjertesalat fra Klauv og Rake. Eggene måtte vi kjøre helt ut til Berg for å kjøpe, da de ikke har kapasitet til å levere til Reko-ringen akkurat nå. Men det gjorde det bare enda koseligere få besøke selve gården som produserer. Turen utover til Berg er jo dessuten så fin.

Se de søte små gulrøttene! Og søte på smak var de også. Disse skal jeg lage noe veldig godt av. Kanskje jeg må dele oppskrift med dere?

Gommen og lefsene uten sukker kjøpte vi fra Jorids lefsebakeri. Jeg ble dessverre litt skuffet over lefsene denne gangen, da de var litt tamme på smak. Det er viktig med hornsalt i deigen og ordentlig godt smør. Men gommen den var kjempegod. Jeg måtte faktisk smake på den med én gang jeg var ferdig å ta bildene.

Mmm, gomme og smør på knekkebrød og en kopp te.

Lollo rosso-salaten fikk jeg også en smak av, på en brødskive med hvitost. Det i tillegg til tomat er favorittpålegget mitt for tiden. Vi er heldige som kan kjøpe så gode salater fra Klauv og Rake.

Mira var helt utslitt av å følge med på både fotograferingen og alle den nye maten som var kommet i hus. Så etter å ha nistirret på bordet i lang tid måtte hun ta seg en hvil på krakken. Søte Mirapusen vår ♥ Ja, livet er godt når man har Reko-ringen og en krakk!

Jeg og humlene

Jeg som hvert eneste år kjøper masse bie- og humlevennlige blomster.

Jeg som hver sommer legger til rette for at de skal ha både mat og trives hos oss.

Jeg som stadig beskytter de mot Mira, og noen få ganger tidligere mot Bianco.

Jeg som alltid gir de arbeidsro, og elsker deres søte summing.

Jeg som anser meg selv som humlenes venn. Ja, som rett og slett er glad i de.

Og jeg som alltid ordner de sukkervann og frukt dersom de er litt slitne. Jeg skulle egentlig tro at jeg var «fredet» blant humlene. Men tro det eller ei, jeg blir stadig utsatt for deres egentlig sjeldne brennhete vrede. Én av disse episodene har jeg allerede skrevet om her. Hvorpå jeg i ettertid ble veldig grepet av frykten «humle i tøffel». Og for ikke så lenge siden skjedde det en brennende episode igjen.

Jeg løftet bare Mira opp sånn som jeg alltid gjør, med den ene hånden under magen hennes. Ikke ante jeg at det satt en humle i pelsen hennes akkurat der. Hva er liksom oddsen for det? Hun sto riktignok i verandadøra, men likevel, en humle i tøffelen, en humle i kattepelsen… Hvordan er det mulig? Også er det alltid jeg som blir rammet, ikke kjæresten, ikke mamma, og ikke andre besøkende. Bare jeg. Jeg som anser meg som humlenes beskytter. Men det ligger kanskje en viss risiko i dette «yrket»?

Ondt var det iallefall! Tårene spratt ut av øynene på meg, og selv om jeg dynget på med Ibuxgel føltes det som at den aldri skulle begynne å virke. Men til tross for smerten gjorde jeg likevel mitt beste for å hjelpe den stakkars klemte humla etterpå. Jeg tror det gikk bra med den, for den fløy videre etter noen timer. Nå får vi bare håpe jeg ikke blir rammet av samme type redsel som etter tøffelepisoden. Jeg kan jo ikke banke og riste på Mira hver gang jeg skal løfte henne 😉

God stemning

Her kommer litt god stemning i form av myke toner. Vi trenger det nå som kveldene er så mørke, og kulda sniker seg innpå. Så mitt beste tips til deg denne søndagskvelden er å tenne masse stearinlys, finne fram pleddet, brygge deg en kopp te, og lytte til noen av de fine sangene som preger kattelivet nå for tiden.

Vi hører egentlig mest på hele plater på LP, men nå og da blir det litt Youtube og Spotify også. Jeg liker mye forskjellig musikk, men det som går igjen er veldig gamle låter hvor det nesten knitrer på opptaket, de som bare er litt gamle (som meg) fra 80 og 90-tallet, litt country, litt norsk, og akustiske liveversjoner. Felles for det meste er at det gir god stemning. Håper du liker det ♥

Sigrid Brennhaug oppdaget vi helt nylig, og vi likte henne godt at vi måtte bestille denne plata med én gang. Og den har snurret mye hos oss i det siste. Favorittlåten på plata er den første – Daga æ vil huske. Det er egentlig en ganske sommerlig låt, men det passer jo godt siden jeg litt motvillig må gi slipp på sommeren 😉

My Ideal kommer i så mange fine versjoner. Jeg har to favoritter, denne og den med Margaret Whiting.

Så ble det litt høst på meg likevel. Hehe! Men det skal mye til for å motstå denne vakre høstlåten. Autumn in New York kommer i mange versjoner, men aldri har jeg hørt en vakker en som denne.

Ryan O’Reilly har vært en stor favoritt i kattelivet lenge. Han har gitt ut flere plater og har mye musikk på Spotify, men det er de akustiske versjonene hans som er best. Derfor har jeg bare én liveplate med han, og derfor vender jeg stadig tilbake til Youtube for å høre på liveopptakene. Jeg elsker de vakre koringene og den irske singer songwriter-feelingen han har. In The End er en rolig og kanskje litt «kjedelig» låt, men etter å ha hørt den noen ganger har jeg blitt veldig glad i den. Sånn er det av og til med musikk, man må venne seg til den.

For mange år siden brukte jeg å se på Country Svisj i det skjulte og var nok en skap-country-fan. Men nå er jeg blitt så gammel at jeg ikke orker å skjule det lenger. Hahaha! Dessuten skal man ikke være flau over å like så vakker musikk. Country inneholder mye melankoli, fiolin, banjo og musikerne er ofte de flinkeste av de flinke. Allison Krauss & Union Station er i dette spekteret. Her snakker vi perfeksjon både på instrumenter og stemmer. Helt fantastiske harmonier. Og jo lenger ned i jeg dykker i platearkivet deres, jo flere skatter finner jeg. Dette er den siste favoritten.

Denne gamle favoritten har jeg tipset om mange ganger før. Men jeg blir aldri lei av Ella Fitzgerald sin myke stemme. Og spesielt ikke når hun synger These Foolish Things.

Jeg har en fot innenfor 80-tallet også. Ja, jeg ble jo tross alt født da. Og gjennom hele oppveksten ble jeg preget av denne musikken som både mamma og pappa spilte mye. Og når jeg for mange år siden traff kjæresten, så viste det seg at han også har et spesielt forhold til 80-tallet. Men det skal sies at han strekker seg mer mot en heavy retning enn dette. Når jeg setter på musikk som det her, sånn som Celine Dion eller Sade sin Smooth Operator får jeg bestandig så lyst å danse. Disse låtene er som den perfekte blanding av mykhet og rytme. Denne låten var det for øvrig Youtube som gjorde meg oppmerksom på. Man kan oppdage mye fint når man har på automatisk avspilling.

Eric Johnson er det kjæresten som har lært meg å like. Han er en fantastisk gitarist og lager så fine låter.

Denne coverversjonen av Operator er bare så stemningsfull og fin. Jeg hadde aldri hørt denne sangen før og måtte gjøre litt research etterpå. Og skal jeg være helt ærlig syns jeg denne er finere enn originalen. Men så er jo jeg veldig glad i liveopptak med akustisk gitar og masse koring. Også synger Josh Turner så fint her. Men man må flire litt av han som synger så dypt.

Moonlight in Vermont – en ordentlig høstlåt for meg. vakker, og sart. Den gjør meg så rolig og avslappet at det nesten er som en godnattsang. Også inneholder denne låten saksofon – et av mine absolutte favorittinstrument.

Bedehus og Hawaii er også et band kjæresten har introdusert meg for. De blir beskrevet som musikalsk balsam for kropp og sjel, og det skal jeg sannelig si meg enig i. Denne plata ruller også jevnlig hjemme hos oss nå om dagene, og jeg blir så avslappet av den. Dette er en akustisk plate, men med medvirkende musikere som Geir Sundstøl skjønner man at den umulig kan bli kjedelig. Bare vakker, rolig og drømmende.