Lykkedagen

I dag er det den internasjonale lykkedagen, og sånt blir man jo glad av. I kattelivet har vi stort fokus på lykke, og da spesielt hverdagslykke. De små tingene som får oss til å smile litt ekstra. De som setter gullkant på dagene.

Det kan være en rykende varm kopp med te. En bukett med friske blomster. En koselig frokost med stearinlys i mørket sammen med kjæresten. En god film. En god bok. Magisk himmel. En laaaang telefonsamtale med min gode Disney-venninne. Eller med pappa. Varme lester på føttene, strikket av den snille stemora. Musikk som treffer meg rett i hjertet. Å være kreativ. Blomstene i hagen vår. Naboen som stopper å prater med meg. Rent sengetøy på senga. Å synge. Å danse. Ja lista er lang. For jeg har alltid hatt veldig lett for å glede meg over de små tingene. Og det er jeg veldig takknemlig for.

Men min største lykke i livet er uten tvil kjæresten og Bianco ♥ Bare nå når jeg skriver disse ordene kjenner jeg tårene i øyekroken og en enorm varme av lykke som brer seg i hele kroppen. Ikke ante jeg at man kunne føle seg lykkelig en gang. Når vi trekløveret koser oss sammen forsvinner alle bekymringer. Alle uoppnåelige mål, materialistiske ønsker og tanker om noe bedre. For når man ser alt i en større sammenheng, når man måler opp alt mot alt, da finnes det ingen større lykke i livet enn de du er glad i.

Bare en liten ting å tenke på på selveste lykkedagen, i dette samfunnet hvor så mange strever for å bli bedre og mer lykkelig.

Et skår er gleden

Det heter vel egentlig «et skår i gleden», og er jo absolutt ikke sett på som noe positivt. Et hakk eller nagg som kommer inn i livet ditt og forstyrrer det som var. Forstyrrer perfeksjonen. Men nå har jeg snudd på hele greia og gjort det til noe bra.

Gjennom mange dager, ja faktisk mange år, har jeg stått på kjøkkenet og sett på de samme skårene i både kopper, fat og skåler. Når jeg har puttet i oppvaskmaskinen, vasket for hånd, eller dekket på bordet. Og først var jeg egentlig frustrert over de skårene. La merke til de og tenkte mye på de hver gang jeg så de. Og jeg ble også enda mer frustrert når det dukket opp nye. Jeg tok meg i å tenke; søren der er enda en skål «ødelagt».

Men det var vel omtrent når jeg begynte å interessere meg for gjenbruk og gammelt porselen at denne tanken heldigvis slapp taket. Da lærte jeg nemlig at dersom jeg skulle ha en bestemt mugge som var gått ut av produksjon, så måtte jeg godta både krakeleringer og skår. Jeg lærte meg at det faktisk kunne være fint. At dersom jeg ikke tok disse skårene med på kjøpet ville jeg sitte igjen med ingenting. Vel, iallefall ikke det jeg var ute etter.

Noen vil vel kalle det for patina, andre vil kanskje tenke shabby chic. Men jeg liker å se på det som «levd liv». For vitner ikke akkurat det ene skåret om at denne mugga har blitt brukt? Den har hatt verdi. Den har vært verdsatt. Den har levd et liv. Jeg syns iallefall det! Og jeg liker å tenke på det, lure på hvem som har eid og brukt den. Var den en bryllupsgave? Noe som noen hadde ønsket seg? Var det noen som arvet den osv. Og ikke minst, hva skjedde den gangen den fikk et merke «for livet»? Den overlevde jo.

Det er egentlig ikke rent ulikt med oss mennesker. Jo eldre vi blir jo mer «merker» finnes det på oss også. Sånn som vannkoppearret jeg har på ryggen. Eller det lille merket på kinnet mitt fra den gangen jeg var så uheldig å snuble rett i døra til bestefar. Det viser bare at jeg har levd, og at jeg er her fortsatt. Og heldigvis blir jeg satt pris på selv om jeg har noen «skår» jeg også.

Så derfor kjenner jeg nå glede hver gang jeg ser skårene i skålene mine. Jeg er takknemlig for all den tiden jeg har brukt de, og at jeg fortsatt har de (de har tross alt vært med meg siden andre året på videregående). Og ingen nagg hindrer meg i å kjøpe noe gammelt og unikt som jeg virkelig har lyst på. For det vitner bare om at noe som kunne ha vært borte fortsatt eksisterer. Og sånt skal man sette pris på.

Så et skår kan være glede det også. Dagens lille visdom fra meg. Klem.

I bloggverdenen VII

Fantastiske Emma står på for miljøet og jeg kan ikke få sagt nok hvor imponert jeg er over henne. Ikke bare har hun vært med på å starte Klimatklubben.se, men hun har også tatt et veldig viktig standpunkt for 2019. Hun velger bort flyet. Jeg syns det er så bra og modig gjort av Emma, for jeg vet at hun får mye kritikk og motgang også. Men heldigvis er vi mange som lar oss inspirere. Emma er dessuten veldig god på å vise oss at vi kan leve godt uten at det skal gå så hardt ut over miljøet. Og det er bragd i seg selv når man driver en blogg som skal generere inntekt. Kreative tips og inspirasjon kan du finne her.

Synne tar oss med igjennom prosessen det var å finne den perfekte grønne ringen som hun alltid har ønsket seg. En ordentlig fin liten historie. Og spesielt slutten som gjorde meg så glad og varm i hjertet. Les den, du blir ikke å angre!

Søte Frida viser oss hvordan man kan lage bivoksduker som er en fantastisk erstatning til plastfolie og plastposer. Jeg har hatt lyst til å lage sånne i lang tid nå, og syns Frida sin metode virker veldig enkel og bra. Stoff har jeg mer enn nok av (som dere vet). Så da er det bare å bestille bivoks.

Mathilde Nicoline har tatt de mest fantastiske bildene av en kunstløper på Mjøsa. Bildene er full av snø, is, blåe farger, bevegelse og styrke. Mer vinterlig kan man vel ikke få det. Og jeg blir bergtatt, og kanskje spesielt på denne tiden av året. Ingen tvil om at Mathilde Nicoline er en fantastisk fotograf! Jeg drømmer om at hun skal ta bildene av bryllupet mitt (hvis bare noen får seg til å fri snart).

Så skal vi bevege oss over i en litt annen årstid. For nå om dagene får jeg sånn vårstemning av å lese Silje sin blogg. Se bare! Gresset har begynt å bli grønt, hønsene koser seg ute og snøklokkene blomstrer. Laaangt ifra sånn som vi har det her oppe i nord. Våren bruker tidligst å komme i slutten av april. Og aller helst i mai. Også er det ikke rent sjelden at våren ikke kommer i det hele og det store. At vi nesten går direkte fra vinter til en slags sommer. Halvdan Sivertsen bruker jo å si at vi har etterslep på våren. At årets vår er fra 2005. Haha, vi får håpe den kommer i år da. Men imellomtiden finner jeg vårstemning hos Silje.

Også ble jeg så glad når Johanna Bradford tipset om denne fine bloggen til Sebastian som inneholder omtrent alt jeg liker. Blomster, bruktfunn, masse terrakottapotter, varme farger, herlig interiør og feelgood. Og jeg har så vidt begynt å bli «kjent med» Sebastian, men jeg kjenner at jeg liker han bedre og bedre jo mer jeg leser. Han er som meg, elsker å gå barføtt og i pyjamas hjemme (i mitt tilfelle morgenkåpe/kimono), og ser lykken i små detaljer som magisk lys på kjøkkenet. Hverdagslykke som jeg også er så glad i. Og jeg er superinspirert av leiligheten hans. Så nå har jeg fått en ny blogg på blogglista mi.

Vintermorgen

I går morges når jeg våknet opp lavet det ned masse himmelsk korrekturlakk ute. Snøen hadde lagt seg som en ramme rundt soveromsvinduet, og det var nesten som å se inn i en snow globe når jeg så ut av vinduet.

En god frokost på senga gir en god start på dagen. For ikke å snakke om en koselig start på dagen! Og det må man unne seg iblant. Jeg spiste min nye yndlingsfrokost – byggrynsgrøt med gresk vaniljeyoghurt, soyamelk og kardemomme. Multebæra droppet jeg denne gangen, for jeg sparer på det lille jeg har igjen. Også drakk jeg jordbærsmoothie og en kopp med Blue of London mens jeg stirret på stearinlyset.

Bianco hadde funnet seg en varm flekk på kjøkkengulvet og var så trøtt at han knapt registrerte meg når jeg pusket han i pelsen. Jeg var vel egentlig like trøtt som han, og aller mest fristet det å bare krype tilbake i senga. Og selv om jeg lengter veldig etter vår og varmere vær akkurat nå, kjenner jeg at jeg virkelig setter pris på en lun vintermorgen.

Hurtigruta del 2

Tenk at jeg hadde så mange bilder og ord at jeg måte dele hurtigruteinnlegget mitt i to deler! Men jeg må nok innse at jeg er en liten hurtigrutenerd. For når jeg bodde på min første hybel i Tromsø som lå fem gater ovenfor hurtigrutekaia, hadde jeg som vane å sjekke nesten hver ettermiddag (for nordgående) og hver kveld (for sørgående) hvilken hurtigrute som lå til kai. Jeg husker så godt at min største sorg når vi skulle flytte til andre siden av Tromsøya var at jeg ikke kunne se Hurtigruta lenger.

Heldigvis bor vi på «rett side» i Tromsø nå, slik at vi ser hurtigruta hver eneste dag. Faktisk ser vi den bedre enn noensinne siden vi bor på en kai, på et nes, ganske langt ut i havet. Så jeg følger fortsatt litt med på hvilken hurtigrute som seiler forbi. Og om skipene er for langt unna til at jeg kan lese hvilken hurtigrute det er, har jeg lært meg flere distinkte forskjeller slik at jeg likevel kan se hvilken det er. Haha, ja jeg vet jeg høres litt rar ut. Men er det ikke sånn det er å være glad i noe?

Favoritthurtigruta mi er Finnmarken. Jeg har bare reist med henne tre ganger, men jeg er ofte innom når hun ligger til kai. Dessuten var det kjærlighet ved første reise. Dette skipet er så utrolig vakkert og gjennomført. Det har en gjennomgående art deco-stil, masse mørkt treverk og oppleves veldig gammeldags. Det er nok derfor jeg liker Finnmarken så godt. Jeg elsker jo alt som er gammelt, spesielt 20- og 30-talls-stilen. Her ser dere panoramaen på dekk 8.

Jeg kan nesten ikke få sagt nok hvor fint og beroligende det er å sitte her på panoramaen å se på den storslåtte naturen.

Jeg klarer ikke å huske nøyaktig hvor jeg leste det, men jeg mener å ha plukket opp en plass at trappegelendrene på Finnmarken er laget av treverk fra gamle hurtigruter som ikke lenger er i bruk. Er ikke det fint! Det gir mer liv og historie til skipet. Og ser dere art deco-lampa?

Her er art deco-stilen så fremtredende at jeg nesten ser for meg at Poirot plutselig kunne ha sittet her. Typisk for denne stilen er nemlig disse utsmykningene øverst i vinduene.

Og du ser den røde tråden på interiøret gjennom hele skipet.

Sånn som dette mønsteret på glassdørene til salongen. Som egentlig grenser lett mot art nouveau som er forgjengeren til art deco-stilen. Haha, hør på meg. Her kommer det jeg lærte i kunsthistorietimene på videregående frem.

Ja til og med glassbordene er dekorert med snirklete og fint mønster.

Her ser dere enda mer vinduspynt. Og det er virkelig stilfullt. En klassisk stil som alltid vil fungere.

Og hele denne stilen gir meg egentlig en veldig luksusfølelse. Spesielt når detaljene strekker seg helt opp i taket. Altså hvor fine er ikke disse lampene?! De kunne jeg gjerne ha hatt hjemme i leiligheta.

Og langs veggene i gangen bort til spisesalen henger massevis av gamle bilder av Norges kysthistorie. Av fiskebruk, gamle fiskekoner og massevis av sjarker og fiskevær.

Og jeg syns det er så fint. Jeg blir aldri lei av å se på disse bildene.

Finnmarken har også den desidert beste frokosten av alle hurtigrutene. Mens mange av de andre bruker en del halvfabrikater er det meste hjemmelaget på Finnmarken. De har også et bredere utvalg av varmretter og frukt og grønt. Så der blir man alltid sittende lenge ved frokostbordet.

Og se denne fine gammelrosa tapeten! Veldig Ida egentlig. Og enda flere gamle bilder, med fjonge damer og Fløibanen i Bergen.

Men en av de tingene jeg liker aller best med Finnmarken er uteområdet på dekk 7. Her er det spesielt fint å være hvis man har en vakker midnattsol i bakgrunnen.

Man klatrer bare ned trappa fra panoramaen (men husk å ikke se rett ned i havet dersom du har høydeskrekk) og vipps så er man i drømmeland.

Man skimter allerede dampen her ifra mens man går sakte forbi glassveggen som gir en spektakulær utsikt ut i havet.

Målet er nemlig dette. To kokende boblebad og et utendørsbasseng. Tenk deg at du sitter oppi her og ser på midnattsola med et glass rødvin i hånda. Hei drømmeland!

Her satt jeg og kjæresten og koste oss på vår første hurtigrutereise sammen.

Og bassenget, det er fylt med sjøvann. Salt, ekte og naturlig. Og kaldt! Du er herved advart.

Helt grei utsikt fra det varme boblebadet, eller hva?

Så nå skjønner dere sikkert hvorfor jeg liker Finnmarken aller best! Det er den fineste hurtigruta, uten tvil!

Den er gjennomgående og elegant i stilen. Den er større enn mange av de andre hurtigrutene, men ikke så stor at den mister hurtigrutesjarmen. Og den byr på god mat og fine aktiviteter. Jeg koser meg alltid litt ekstra ombord på denne skjønnheten.

Det som er litt synd nå er at Hurtigruten har annonsert at de skal pusse opp deler av Finnmarken. Jeg har egentlig ikke noe imot selve oppussingen, for det er jo viktig å vedlikeholde. Men jeg er redd for at mye av den fine gammeldagse art deco-stilen skal forsvinne. Hurtigruten sier selv at de ønsker en mer moderne stil (skjønn det den som kan!). Jeg ville iallefall aldri ha endret på dette herlige skipet som ikke bare gir en reise langs norskekysten, men også en reise inn i Poirots tid.

Heldigvis skal ikke denne planlagte oppussingen skje før mot slutten av 2020, så da rekker vi iallefall én reise til med Finnmarken som den er i dag. Og det gleder vi oss til!

Så der har du min to innleggs lange kjærlighetserklæring til hurtigruta. Norges vakreste eventyrreise. Og selv om kanskje ikke alle dere andre blir å elske hurtigruta like høyt som meg, har jeg en konklusjon klar. For dette er en så fantastisk opplevelse at alle burde reise med hurtigruta! Iallefall én gang i livet. Jeg kan nesten ikke vente på vår neste tur!

Hurtigruta del 1

I disse dager er storebror så heldig at han får reise til pappa og den snille stemora. Og ikke nok med det – han får reise med hurtigruta. Jeg er bare bittelitt sjalu! Jeg som eeeelsker hurtigruta (og lengter til Henningsvær)!

Jeg har et livslangt forhold til hurtigruta. Bestefar (mamma sin pappa) jobbet nemlig på hurtigruta allerede når mamma var ung, så dette er noe jeg er født inn i. Og jeg minnes så mange fine turer sammen med bestefar. Både når han var på jobb og når vi skulle til hjemplassen hans i Finnmark. Bestefar jobbet på både Vesterålen som går i rute i dag og forgjengeren som fikk navnet Vesterålen II når den nye overtok i 1983. Og den nyeste Vesterålen er til og med bygd i min hjemby Harstad. Det gjør meg litt stolt.

Her ser dere bestefarhurtigruta i vindfullt vintervær i Tromsøsundet. Det eneste av skipene jeg hadde bilde av på utsiden. Og Vesterålen betyr mye for meg, men jeg reiser likevel aldri med henne. For hun går dessverre ikke så godt i sjøen. Hun gynger mye frem og tilbake til sidene, og det syns jeg er litt ubehagelig. Og etter at jeg nesten falt ut av senga i lugaren på søsterskipet hennes MS Narvik i 2003, har jeg alltid unngått Vesterålen dersom jeg kan. For selv om jeg elsker hurtigruta er jeg litt redd for store bølger og grov sjø. Men selv bestefar brukte å si at disse 80-tallshurtigrutene ikke var så stabile i sjøen. Og han var ikke mye sjøredd kan jeg fortelle.

Og siden jeg ikke reiser med Vesterålen lenger begynner det å bli bra mange år siden jeg har vært ombord. Derfor ble jeg veldig glad når Silje hadde lagt ut en liten snutt fra sin reise på bloggen sin. Da strømmet minnene på ♥

Så egentlig kan man vel si at jeg på en måte har arvet denne helt spesielle kjærligheten for hurtigruta. Men jeg tror at jeg ville ha elsket den like høyt uansett. For å reise med hurtigruta er bare helt fantastisk! Det er noe helt særegent. En helt egen stemning. Alle lydene fra motorene og skipet som rister, den spesielle lukta, stillheten, roen, den storslåtte naturen. Alt går i saktetempo, og det til tross for navnet hurtigruta. Det er rett og slett bare helt magisk. Se bare så fint det er å sitte her å ha vinduet som en tv ut til naturen.

Og jeg har reist bra mye med Hurtigruta gjennom livet. Først med mamma, storebror og bestefar. Så fortsatte jeg å reise alene i tenårene. Både når jeg skulle til Tromsø, og lengre nord. Jeg reiste aldri med lugar og sov alltid på en av de buede sofaene på panoramaen. Jeg husker så godt den spesielle stemninga og hvor mye jeg koste meg. Selv om de fleste ombord var pensjonister og jeg stadig mistet dekningen på mobiltelefonen. Jeg opplevde både midnattsol, magisk himmel og store bølger (spesielt over Lopphavet). Og jeg kom ofte i prat med andre reisende. Etter hvert begynte jeg å reise mer med sørgående hurtigrute til Lofoten til pappa og den snille stemora. Og de siste 10 årene har stortsett alle turene gått ned dit. Foruten returen hjem da.

Den hurtigruta jeg har reist mest med er Richard With. Det er bare tilfeldigheten som gjort at det er blitt sånn, men det har også bidratt til at jeg har blitt ekstra glad i den. Her har jeg ligget mange ganger å sett på speilene og lysene i taket. Og sjekk de 90-tallsfargene. Dessverre har de pusset opp denne hurtigruta i en stil som ikke skaper den samme lunheten lenger. Det er blitt alt for hvitt og moderne for min smak. Også er jeg jo som dere vet vanemenneske som ikke setter så enormt stor pris på voldsomme endringer 😉

Jeg har virkelig elsket stilen på disse 90-tallshurtigrutene. Spesielt de små lysene i taket som har sett ut som en stjernehimmel.

Her står jeg bakerst på dekk 7 på Richard With idet vi er i ferd med å gå til kai på Stokmarknes. Det er Hadsel bru dere kan skimte i det fjerne.

På Stokmarknes ligger selveste Hurtigrutemuseet, og deler av museet er inni den gamle hurtigruten Finnmarken. Sånt liker jeg. Det er både historie og gjenbruk på samme tid det.

Det er lite som slår å speide utover fra øverste dekk når sola regelrett glinser i havet. Og havlukta treffer deg rett i nesa. Aaaahh.

Og krusningene etter hurtigruta er fine og beroligende å både se og høre på.

Og jeg elsker når vi skal seile innom Trollfjord. Der er det så trangt at man får følelsen av at man kan strekke ut armen å bare ta på fjellveggene. Og ofte serverer de fiskesuppe ute på dekk. Det er veldig koselig! Her var første gang jeg opplevde å seile dit i totalt mørke. Da måtte de ta et par lyskastere i bruk. Vi så ikke så mye men det var spennende likevel.

Trøtt kattelivfrøken i en buet sofa på panoramaen på Midnatsol. Dette var nok siste gangen jeg reiste uten lugar. Nå har alderen innhentet meg og behovet for bedre søvn og hvile veier tyngre enn alle pengene det koster. Ja for det er ikke direkte billig å reise med hurtigruta. Men likevel verdt det!

Midnatsol har interiør i varme farger som rødt, gult, orange og lignende. Ja egentlig alle fargene man finner i selve midnattsola. Denne sofaen er forresten digg å sitte i. Dyp og god.

Jeg liker disse fargene. De er helt på min side av fargeskalaen.

Ikke så verst å kunne sitte her å nyte utsikten.

Det så iallefall ut som disse to koste seg veldig.

En annen plass som også er hyggelig å sitte er i frokostsalen. Tenk å nyte en deilig hotellfrokost med en sånn her utsikt! Og det er det som er så fantastisk med hurtigruta, for nesten uansett hvor man oppholder seg har man panoramautsikt til havet.

Søsterskipet til Midnatsol heter Trollfjord. Og Trollfjord er nesten identisk med Midnatsol, bare at det er innredet i grønt og blått etter sånn som havet og naturen er i Trollfjord. Jeg liker det konseptet med tema. Varme farger på Midnatsol, og kalde farger på Trollfjord. Og det er virkelig to flotte skip som begge ligger på toppen av favorittlista mi over hurtigrutene.

Så er jeg så glad for at jeg har klart å påvirke kjæresten med min forkjærlighet og entusiasme for hurtigruta. Han har vært helt over seg av begeistring de gangene vi har reist sammen. Og jeg har til og med klart å «lure» han med meg på kaffebesøk på hurtigruta når den har ligget til kai i Tromsø.

Ikke så dumt å nyte et glass Solo og en vaffelkake i solveggen på Trollfjord en kald maidag. Dette må vi gjøre oftere!

Del 2 kommer snart.

Klar for helga

Etter en litt stressende uke med dårlig søvn og mye jobb er vi nå klar for helga. Vi har alt vi trenger og litt til. Nydelig solskinn. Kaldt og stabilt vintervær (akkurat som jeg ønsket meg). Ferske blomster på både stuebordet og kjøkkenbordet. Og masse annet fint vi kan kose oss med. La oss se nærmere på det.

Både jeg og kjæresten har fått totalt dilla på disse knekkebrødene med chiafrø og havsalt. De er gode! Også føles det litt luksuriøst når knekkebrødene er store og runde. Som en slags gourmetvariant. Det husker jeg at jeg syntes allerede som lita jente på ferie i Sverige. Vi var ikke en knekkebrødfamilie så dere kan tro jeg hadde store øyne når jeg kom til frokostbuffeten på Bjørkliden og de hadde minst 6 forskjellige varianter. Og jeg var spesielt fascinert over de runde med hull i midten. Så nå blir frokosten ekstra god i helga.

Og ingen helgefrokost uten avokado og blodappelsiner.

Og noe godt i glasset på kveldene må vi også unne oss når det er helg. Og dere vet jo at jeg er så glad i ingefærøl. Denne gangen gikk jeg for den alkoholfrie varianten, men jeg skulle også gjerne ha funnet en uten sukker. Noen som har noen tips der?

Så har jeg endelig tatt i bruk den nye alpelua mi som jeg fant for 35 små kroner på Kappahl. Jeg fikk nesten sjokk når den var SÅ billig. Den er jo til og med av 90 % ull. Ikke ante jeg at ull-produkter kan koste så lite…? Men jeg skal iallefall verdsette den høyt og bruke den mye, spesielt nå som det har meldt så kaldt vær framover.

Og siden Glamourbibliotekaren er så flink til å arrangere glamorøse fredager, ble jeg så inspirert at jeg gikk til anskaffelse av to nye neglelakker. Én i en klassisk rød farge og den andre i en typisk «Ida-farge» – mørk gammelrosa med hint av brunlilla i. Så nå blir det mye glamour framover. Og tror dere ikke den rosa neglelakken blir å passe godt sammen med alpelua mi?

Så kan dere tro at jeg ble glad når jeg kom over disse fine stripete putetrekkene i lin og bomull til halv pris. Disse har jeg hatt lyst på lenge, så nå gleder jeg meg til å skifte på senga! Er det flere her inne som er over gjennomsnittet interessert i sengetøy?

Og sist men ikke minst så har Bianco fått silkepapiret etter blomstene som han kan ligge og knitre på på gulvet. Det skal ikke mye til for å glede en katt. Hehe, lille knitrepusen vår ♥ Ser dere forresten på pelsen til Bianco at han har tatt helgevasken?

Så nå er vi klare dere. Nå er det helg i kattelivet. Riktig god helg fra oss! Håper dere nyter den uansett hvor dere er og uansett hva dere gjør.

Semlatid

Det er semlatid, og det har det egentlig vært ganske lenge i kattelivet. Jeg bommet nemlig på datoen for fastelavn i år, og trodde det var søndag 3. februar. Så allerede da koste vi oss med semlor. Jeg husker at jeg syntes det var unormalt tidlig, men orket ikke å gruble mer over det. Hehe, kanskje det var mitt underbevisste behov for smaken av semlor som gjorde at jeg leste feil.

Men så er det altså i dag det er den store semladagen, eller fastelavn som vi sier her i Norge. Og selv om de fleste rundt om i landet spiser den norske varianten med krem og syltetøy, ser jeg at stadig flere «adopterer» den svenske oppskriften. Ja til og med bakeriene selger den. Det er den vi liker best, men vi lager den alltid selv. Av Linda Stuhaugs sukkerfrie bolleoppskrift og mandelmasse av eggehviter, malte mandler og tagatesse. godt! Og et lite snev sunnere siden vi dropper sukkeret. Og da er det vel lov å spise mer enn én bolle, eller hva? 😉

Fjortis

I dag er det ett år siden vi fikk tenåring i huset, og verdens beste lille pus blir hele 14 år. Tenk! Nå er Bianco fjortis. Men heldige som vi er er det ingen «fjortisnykker» ute å går. Bianco er nemlig den snilleste og mest medgjørlige pusen som finnes. Selvfølgelig er vi litt inhabil, men det er helt sant! Dyrelegen har sagt det så mange ganger – at hadde alle dyrene vært  snill som Bianco, så ville de ha hatt en enkel jobb. En gang kalte hun han til og med for en ekte hverdagshelt. Gjett om vi var stolt da!

Og Bianco er en ekte hverdagshelt. Vår hverdagshelt. Han gjør dagene våre så fine og gode at livet rett og slett blir bedre å leve. Uansett hva vi gjør her hjemme er Bianco sammen med oss. Jeg og kjæresten har hver våre «rutiner» med Bianco. For meg er det å finne han på morgenen og si hei til han for så å få en liten hilsen tilbake. Da blir jeg så varm i hjertet. Ofte legger han seg til rette i sofaen idet jeg er klar for å sette meg der å spise frokost. Og det er alltid tid til kos. Alltid! For kjæresten er det når han kommer hjem fra jobb. Da sitter Bianco klar og venter på han (han vet alltid når han kommer). «Heeeei Bianco» sier kjæresten lenge før han enser meg, og så begynner en fast runde med du-må-få-tak-i-meg-før-vi-kan-kose. Ofte med ytterjakka enda på. Hehe, de er litt av et syn.

Vi er så heldige som har han! Og det er helt rart å tenke på at han nå er som en gammel herremann å regne. Han er jo fortsatt vår lille baby. Men samtidig ser vi at tida og alderen har satt sine spor. Og det er litt sårt, for det minner oss på at tiden vår med Bianco ikke vil vare evig. Det er innimellom noen tårer og bekymringer. Spesielt på grunn av astmaen og den kraftige astmamedisinen. Men vi gjør alltid vårt beste for å kose oss. For å utnytte den tiden vi har sammen. Mange dager vil jeg faktisk ikke gå ut en gang, fordi jeg bare vil være sammen med Bianco. Hehe, ja så glad kan man være i noen ♥

Vi er så takknemlig for at vi har Bianco. Hver dag med han er en gave. Så håper vi at vi får ha han så lenge som mulig. Men nå blir det tunfisk og masse kos, hele helga!

God helg alle sammen!

Februar

I kattelivet er februar alltid en måned full av kjærlighet. Og i år startet den så bra med kaldt vintervær, vakker rosa himmel, og årsdagsfeiring sammen med kjæresten. Vi spiste sesongens siste Mont d’Or med massevis av godt tilbehør, og nøt den ordentlig med tanke på at vi må vente helt til oktober før vi kan spise den igjen. Jeg gleder meg allerede. Bianco feiret selvfølgelig sammen med oss, og kjæresten hadde skrevet noen helt nydelige ord på et kort til meg. Da ble det noen tårer for den lettrørte kattelivfrøkna ♥

Vi fikk endelig solskinn inn stuevinduet, og den første dagen varte det bare i 10 små minutter. Men gleden var likevel stor at jeg utbrøt et gledeshyl som bidro til at jeg skremte Bianco opp fra sin dypeste søvn. Stakkars lille venn.

Og det var så godt å ha sola skinnende inn i leiligheta vår, for allerede ganske tidlig i februar ble jeg tvunget til å holde meg inne på grunn av månedens første runde med basselusker.

Når jeg ble frisk igjen skiftet jeg på senga og gjorde meg flid med å finne putetrekk som passet godt sammen med flanellsengesettet. Oppå nattbordet satt jeg en eucalyptusbukett som luktet så godt at det var det første jeg ble oppmerksom på hver morgen når jeg våknet.

Jeg har skiftet ut knottene på mammas gamle 90-tallsnattbord, og planen var egentlig å male det kremfarget. Men så fant jeg et riktig gammelt nattbord på en bruktbutikk i fjor som jeg skal bytte det ut med. Men først må jeg pusse opp det andre nattbordet. Jeg venter bare på bedre og varmere oppussingsvær.

Så kom jeg over en ost fra Snowdonia Cheese Company på Obs, og ble helt overentusiastisk fordi vi elsker den sorte varianten som heter Black Bomber. Den har vi både spist massevis av og kjøpt med oss hjem når vi har vært i England. Det er virkelig den beste cheddaren i hele verden! Og vi hadde selvfølgelig blitt kjempeglad dersom vi kan få tak i den i Norge.

En lørdag etter at kjæresten hadde vært i slalåmbakken ordnet jeg en deilig lunsj til oss. Ser dere at jeg er på lemon curd-kjøret igjen?

Dagen før morsdagen var jeg og en venninne på Plantasjen og det første som møtte oss når vi kom inn døra var en hel vegg av tulipaner i nydelige farger. En drømmevegg rett og slett.

Og på selveste morsdagen feiret vi med favorittkaka mi – sukkerfri fromasjkake med stekt sjokolademoussebunn. Yum det var godt!

I tillegg hadde Bianco visket sin pappa i øret at han ønsket noe ekstra fint til meg i år. For se hva jeg fikk! Totiki-mummikoppen. Den har jeg ønsket meg helt siden den kom. Heldige meg som har verdens snilleste pus med verdens snilleste pappa (åkei sidestilt med min egen pappa).

Men dessverre nådde basseluskene hjem til oss igjen etter morsdagen også. Jeg prøver å ikke klage over sånne ting, men oi så lei og frustrert jeg ble når det ble så mange dager totalt sett. Men det er jo typisk februar. En venninne av meg og familien hennes opplevde en hel maraton av sykdom i tre uker på rad. Det var både vannkopper, omgangssyke og influensa i tur og orden på de alle. Så jeg var jo egentlig heldig. Og trøsten min var at jeg hadde en myk og kosete liten venn sammen med meg i senga (og ingen andre syke jeg måtte ta meg av).

Og selv om det ble litt mange innedager i februar gjorde vi vårt beste for å kose oss. Det ble mange kopper te og andre gode ting som økologisk rotchips (det må du prøve). Og jeg og kjæresten så både islandsk og finsk krim – Innsperret og Sorjonen. Haha, først nå innså jeg ironien i navnet på den islandske serien jeg satt å så på samtidig som jeg ikke kunne gå ut.

Og når jeg mot slutten av måneden ble bedre og endelig kom meg ut, tok jeg ordentlig revansj med å kjøpe meg en stor blomsterbukett, besøke flere favorittbruktbutikker og gå på kafé med en venninne. Det var godt å komme seg ut! Jeg lot meg inspirere av varmende ullgensere (spesielt den mintgrønne), og tenkte at dersom jeg skulle holde et russisk teselskap hadde sølvtekanna vært fin å ha. Og var ikke dette lyseblå serviset fint?

Så takk februar, for alle de fine stundene. For alle fine kort, for alle fine gester. Basseluskene de ligger bak oss nå, og det vi tar med oss videre er alt det andre. Og nå er vi spent på hva mars har å by på. Vi håper på mer sol, mer te, og koselige stunder sammen. Og kaldt og stabilt vintervær (alternativet for oss i nord er nemlig bare uvær og sørpe, ikke vårtegn sånn som dere heldiggrisenen sørpå).