Oktober, farvel

I dag er det fem år siden vi sa farvel til vår elske Biancopus. Og hver oktober siden da har jeg på en måte sagt farvel igjen og igjen. Minnene sitter som risset inn i sten. Så når høsten kommer kjenner kroppen det liksom av seg selv. Når løvene gulner og faller til bakken så stikker det i arrene. Det er en fysisk smerte. «Biancotida» som storebror kaller det for.

Og i år er dette på en måte forsterket. Dagene i årets oktober falt på akkurat samme dager som i 2019. Dagen da vi fikk vite det. Da vi hadde vår siste tid sammen med Bianco. Da hele oktober handlet om å ligge inntil, passe på, få mest tid sammen, kose, klemme, puske i pelsen. Vi visste jo at dette var slutten. Og vi sørget så inderlig samtidig som vi skulle utnytte tida og være der for Bianco. Og dagen før dagen. Og selve dagen. Da Bianco til slutt åpnet munnen sin og pustet gjennom den. Noe katter aldri gjør, fordi de er nesepustere. Det er fortsatt en ubeskriveldig smerte. En dyp sorg. Og lengselen og savnet etter Bianco er så ufattelig stort.

Og nå holder vi på å selge den gode, gamle og trygge leiligheta vår. Der vi levde sammen med Bianco. Hans siste hjem. Og Miras første. Der Anna kom til verden. Der vi har vært en familie. Nå når vi har tilbrakt masse tid der i forbindelse med oppussingen har minnene strømmet på. Leiligheta er tom, og har fått nye farger. Nye lamper. Så den føles ikke som vårt hjem lenger. Men utsikta er den samme. Veggene står på samme plass. Så hver gang jeg har løftet blikket har jeg sett livet vårt som en film i reprise i hodet mitt. Jeg hører latteren fra vi flirte. De gode samtalene. All musikken vi spilte. Sangene vi sang (og lagde). Ser alle de koselige stundene. Der vi bygde oss et hjem. Og når jeg ser på den spektakulære utsikta fra stuevinduet vårt, ligger det en liten rød pus på sofaryggen og ser ut av vinduet. Der blir han å ligge for alltid ♥ Selv om dette er enda et farvel. Et mer endelig farvel.

Og på toppen av dette har bestemor og bestefar sin gamle gård, pappas barndomshjem, mitt barndoms paradis, akkurat blitt solgt. 1. november tilhører det ikke familien vår lenger. Og selv om sånne ting er en naturlig del av livet, og det heldigvis skal bo en annen familie der, kan jeg ikke annet enn å kjenne på at det stikker i hjertet. Noe som har vært der hele livet mitt blir på en måte borte.

Aldri har oktober handlet mer om farvel. Så nå er jeg glad for å si farvel til oktober.

Sommeren i år

Sommeren i år kan like gjerne oppsummeres sånn her:

– 1 lang hytteferie
– 36 sommerdager (når temperaturen er over 20 grader)
– 2 uker med corona
– 1 reiseforsikring
– 2 bondegårdsbesøk
– 67 blomsterpotter
– 550 liter blomsterjord
– Ett loppemarked
– 2 plaskebasseng
– 1 Arvid Hanssen-forestilling
– 1 spinalveskelekkasje gjennom nesa
– 1 VP-shuntoperasjon
– og uendelige mengder is

Men for å spesifisere litt. Denne sommeren ble laaaang for oss her nord. Vi startet med godvær og planting av blomster i juni og sommeren sluttet faktisk nesten ikke før langt ut i september. Som vanlig ble det maaange blomster. Og nå hadde vi jo både hyttehagen og ny og større verandahage i byen. Jeg dro land og strand rundt for å finne akkurat det jeg var ute etter. Røde hengepetunia til amplene på hytta. Sjokoladekosmos. Hvite enkle georginer. Hvit pyntekorg. Lyserosa astilbe. Og årets nye store glede i «blomsterbedet» – Cafe au Lait georgin. Denne fikk ta to tredeler av plassen framme i bilen en dag vi kjørte til hytta. Haha, stakkars kjæresten.

Det ble intet mindre enn 67 potter til sammen, og 550 liter med ny jord. Dog skal det sies at mange av disse pottene er stauder og sto ferdigpottet fra tidligere år. Og vi sådde selvfølgelig kattegress til Mira. Bare at vi måtte bruke en annen potte. Den hun hadde arvet hos Bianco var så rusten at den knapt nok holdt sammen. Da kom det selvfølgelig en liten tåre i øyekroken ♥

Tradisjonen tro var vi på besøk hos Fru Berg.

Og der var det som vanlig idyllisk, masse å klatre på og de har de beste kanelbollene i heeele verden.

Ja de er faktisk det! De fryses rett etter de er nystekt, også varmes de i ovnen når vi bestiller de. På denne måten smaker de helt fersk. Nesten nystekt. En annen viktig ting med kanelboller. De må ikke stekes for hardt. Da blir de tørre. Disse her er saftige som få. Vi kjøpte to først i håp om at Anna kunne dele med oss. Men der var vi nok litt for optimistiske og måtte bestille en tredje.

Årets sommerklær var ekstra søte ♥

Og sommerskoene ekstra små ♥

Før sommerferien begynte tilbrakte vi mange solskinnsdager i vår nye favorittbydel – Vervet.

Der hadde de pyntet så fint med fisker og sjødyr tegnet av barn. De har ordentlig maritimt miljø.

En dag spiste jeg lunsj på Vervet Bakeri alene og smakte på dagens gelato. Den var veldig god.

Og når jeg vandret alene i solskinnet i byen, var det disse rosa blomstene i kirkepakken som tiltrakk meg.

Her satt jeg meg med min nye 20-kroners-veske som jeg hadde funnet på loppemarked. Ikke værst eller hva? Jeg bryr meg sjelden om merker og sånt. Men veska i seg selv er fin, og jeg trengte en ny for min gamle hadde takket for seg.

Jeg ble også så glad for å se denne omsorgen og kjærligheten for dyr på en av mine byturer ♥ Dette trengtes. For vi har virkelig hatt det varmt!

Så handlet vi økologisk rabarbra på reko-ringen og da lagde jeg sukkerfritt rababrasyltetøy.

Det testet jeg ut i en skikkelig sommerlig frokost dagen før sommerferien begynte.

Og så dro vi til hytta, og der skulle vi være nesten hele sommeren. Foruten en liten uke i Lofoten. Vi skulle reise dit ganske tidlig i sommerferien vår, og vi hadde bestilt rorbu på Nyvågar rorbuhotell og alt. Gledet oss enormt mye til å se pappa og den snille stemora ♥ Men så fikk vi altså corona. Først kjæresten og Anna, dagen etter sommerferien begynte. Så jeg noen dager senere. Er det ikke typisk! Men takk og pris for reiseforsikring! Men den dekket jo ikke over sorgen over å ikke få se de som vi savner så mye.

Men det var litt hell i uhell, for vi trengte faktisk den hvilen og roen som vi da fikk på hytta. Vi hadde hatt en hektisk innspurt fram mot sommerferien. Så vi tok det helt med ro. Hadde nesten ingen planer. Bare nøt det gode været og mengder av is. For is er det beste i livet til Anna. Hehe.

Mira var så glad for å være på hytta. Hun elsker å være der ♥

Anna var så søt når hun spradet rundt i den alt for store solhatten min ♥

Bade i plaskebassenget ble nesten en daglig rutine.

En gang når vi var på Storhaugen Gård for å handle litt fikk vi muligheten til å hilse på kjeene. De er så søte. Og de har den fineste gårdshunden, en collie som heter Kira.

Sommerhytta bød på ro og idyll.

Og idyllen ble enda større når vi fikk besøk av disse favorittpersonene. Tante Idas fine jenter. Jeg er så takknemlig for at Anna får vokse opp med de i livet ♥ Se på de her de sitter så fint og spiser is. Tripp trapp tresko.

Så ble vi litt turist i egen landsdel når vi kjørte til Dyrøy der kjæresten skulle være med å spille på en Arvid Hanssen-forestilling. Det bød på mye kos, musikk og glede. Se på fine Bruno her han ligger å sover i skyggen. Og selve forestillingen var så hjertevarm og fin. For mange år siden var kjæresten med å turnere med den. Og endelig fikk jeg sett den.

Vi var bare borte en natt, men når vi kom hjem til hytta igjen hadde Mira savnet oss så mye at vi plutselig hadde fått oss en fangpus ♥ «Her blir du sittende». Hehe! Så var det tilbake til rolige og varme sommerdager på hytta.

Noen dager grillet vi.

Andre dager var det så varmt at alt vi kunne gjøre var å bade. Sommerens fineste spor ♥

Jeg bakte Fru Timians over-natta-på-kjøkkenbenken-hytterundstykker mer enn en gang. De er veldig gode. Men jeg bruker speltmel.

Vi besøkte Fjøsen til Gjertrud for tredje sommeren på rad. Anna følte seg raskt hjemme. Og det er alltid så koselig å være her.

Der spiste vi enda mer kanelboller.

Og nede i håndverksavdelinga fant jeg meg en helt gratis gammel ostehøvel fra merket Spar. Den lå i en kasse med noen andre ting og teksten «trenger du noe av dette?». Dette er de beste ostehøvlene som finnes, og det var akkurat det vi trengte på hytta. Tusen takk Gjertrud!

Litt av den vakre hyttehagen vår i kveldssol. Dette er ett av få bilder jeg fikk tatt før vi hadde sauer på besøk som ramponerte en tredjedel av blomstene våre. Jeg hadde lagt så mye tid og energi i å gjøre det fint for oss at da hulkegråt jeg.

Vi var innom pappas hjemgård, mitt barndoms paradis. Inni denne fjøsen har jeg kost med geiter til den store gullmedaljen. Det var virkelig en magisk barndom her ♥

En dag spiste jeg frokost med rundstykker og selvdyrket salat fra en våre flotte hyttenaboer ♥ Tenk å være så heldig da!

Så dro vi en liten tur til byen fordi min gode Disneyvennine og datteren hennes skulle komme på besøk. Det var kjempekoselig!

Da fikk vi med oss litt av Bukta for alle som var veldig fint for både store og små. Her spiser vi «Fesk og potedes».

Men til bursdagen til kjæresten var vi tilbake på hytta igjen.

Når vi nærmet oss slutten på sommerferien ble jeg plutselig alvorlig syk. Og mest sannsynlig var det noe så lite som et nys som forårsaket det. Det begynte å renne blank veske ut av nesa mi, nesten som en kran. Og det viste seg at det var spinalveske. Jeg hadde rett og slett et åpent hull opp til hjernen, og på grunn av symptomene jeg hadde og hadde hatt, trodde de at jeg hadde hjernehinnebetennelse når jeg kom på sykehuset. Det var en veldig ubehagelig opplevelse hvor jeg ble isolert, hadde haugevis av sykepleiere og leger rundt meg i «pandemikostyme» mens jeg var en levende nålepute og så livet mitt passere i revy. Jeg tenkte så masse på Anna da…

Men heldigvis var det ikke hjernehinnebetennelse, og det var vi veldig takknemlige for. Men hullet i hodet måtte gjøres noe med. Så det ble en og en halv ukes opphold på sykehuset med prøving og feiling. Og resultatet ble at nevrokirurgene opererte inn noe som heter VP-shunt i hodet mitt. Det drenerer spinalveske ned i buken. Og da var ønsket resultat at hullet i hodeskallen skal gro sammen av seg selv. Dette og alt det innebar med spinalpunksjoner, lumbaldren og mye mer, var veldig skummelt for meg som har sykehus-lege-nåle-skrekk. Men det verste var å være borte fra Anna. Jeg hadde aldri vært borte fra henne før dette.

Men de var så flinke til å legge til rette for meg og for oss. Jeg fikk eget rom slik at kjæresten og Anna kunne komme og gå som de ville uten å forstyrre andre. Hver dag etter jobb og barnehage kom de på besøk og var til Anna skulle legge seg. Og når Anna fikk de timene sammen med meg sov hun godt på nettene. Vi hadde også svigermor og svigerfar, og mamma til å hjelpe oss masse med Annapass. Og storebror besøkte meg hver dag på sykehuset. Pappa ringte meg hele tiden. Venner kom med gaver. Omsorgen og kjærligheten var enormt stor ♥

Også må jeg bare nevne nevrokirurgene og sykepleierne også. De er virkelig engler. De tok så godt vare på meg at jeg nesten ikke kan uttrykke hvor takknemlig jeg er. En av sykepleierne fulgte meg hver natt i en hel uke. Det ble som ha en venninne, en hånd å holde i, en trygg favn når jeg virkelig trengte det.

Men jeg hadde enormt stor hjemlengsel. Og den dagen jeg fikk komme hjem igjen gråt jeg av glede. Når Anna kom hjem fra barnehagen feiret vi med å bade i plaskebassenget i verandahagen som var ordentlig frodig av sydenvarmen. For en lykke det var å være hjemme igjen! Det var det eneste i livet jeg ønsket meg ♥

Dagene hjemme ble selvfølgelig veldig rolig. Men bare det å få være hjemme var godt nok. Bare å få være nært Anna og kjæresten igjen betydde alt ♥

Og små ting som å lete etter jordbær i jordbærpotta sammen med Anna betydde ekstra ekstra mye ♥

Og sakte men sikkert ble jeg god nok form til å være med på et bondegårdsbesøk sammen med min gode julevenninne og familien hennes på Berg. Det forrige bondegårdsbesøket gikk jeg glipp av, for da var jeg syk. Men nå fikk vi være med å følge geitene på beitet, og det var så koselig for både store og små.

I tillegg til geitene hadde de også kaniner.

Men noe som var enda mer interessant var å disse. For å disse er det beste i Annas liv. Nest etter is selvfølgelig. Hehe.

Og med stadig varmere vær og nye rekorder tilbrakte vi mange dager ute på verandaen. Koste oss, nøt tiden sammen, og håpet på at hullet i hodet skulle gro. Mer om det og høsten kommer snart.

Mira 5 år

20. juni fylte en søt og rampete kattefrøken hele 5 år. Altså 5 år! Hvordan kan tiden ha gått så fort?! Jeg syns det var som i går hun kom til oss. Likevel er hun så selvfølgelig og selvskreven i kattelivet som det går ann å bli.

Hver eneste dag når jeg våkner ser jeg etter Mira. Etter at vi flyttet er hun blitt veldig glad i sove i stua, så det er som regel der jeg finner henne. Men hjertet mitt blir alltid litt ekstra varmt om jeg skulle være så heldig å finne henne i fotenden av senga.

Og om vi er på hytta og Mira har blitt igjen hjemme sammen med mommo, er det som om vi ser henne i øyekroken likevel. Da føles det tomt å ikke ha matskåla hennes stående framme.

«Hei du, det der er min bursdagshatt.»

Nå begynner Mira å bli litt roligere og mer voksen, men den lekne og rampete lille kattungen har hun fortsatt i seg. Hun er som damer flest – litt mer pratsom og masete som årene går. Hehe! Men uansett hvor ofte hun vekker oss på natten, spankulerer over stuebordet, eller leker inn-og-ut-av-rom-leken (alle katteeiere vet vel hva det er), så er vi så uendelig glad i vår kjære Mirapus. Eller Miiia som Anna sier. Jeg håper så inderlig vi får maaaaange flere år sammen med deg ♥

Hei i ruskeværet

Hei i ruskeværet tidlig en tirsdags morgen. Jeg er her fortsatt selv om det har vært stille på bloggen en stund nå. Det ble dessverre bare en ufrivillig pause. Men vi får krysse fingrene for at det blir tid og kapasitet til litt mer blogging framover. Så vi får blåst litt liv i det digitale kattelivet igjen.

I dag våknet vi til uling i ventiler og vindu. Vi har en aldri så liten storm som bygger seg opp her nord. Mens det slamret i soveromsvinduet var jeg så heldig å få ligge under dyna samtidig som den gode lille varmeovnen vår kroet seg i armkroken min. Hun er like glad i sove lenge som meg. Og jeg elsker å kjenne henne inntil meg. Å kunne kjenne på roen, varmen og tryggheten hun gir. Selv hostekulene og den tunge pusten av en forkjølelse som pågår nå føles som trygghet.

Samsoving er ikke for alle, men vi i kattelivet nyter det veldig. Ja noen ganger ligger vi faktisk fire stykker i senga (Mira i fotenden min). Dog skal det sises at vi også setter pris på å kunne strekke kroppen litt ekstra i alle retninger i timene før Anna kommer over i storsenga. Og inni mellom når det blir ekstra trangt er det en pappa som rømmer inn på gjesterommet. Det tror jeg vi alle setter pris på.

Men tilbake til dagen i dag. Jeg hadde egentlig planlagt å sove lengre da vi har hatt en hektisk uke med lite og dårlig søvn. Helsa har ikke vært den beste i det siste. Og om det finnes en perfekt dag å bare pakke seg ned i dyna er det på dager som denne – mens blåsten herjer. Men etter å ha kysset Anna og kjæresten farvel til barnehage og jobb, og lukket igjen det slamrende soveromsvinduet, klarte jeg rett å slett ikke å sovne igjen. Så jeg kledde på meg morgenkåpe og tøfler, gikk ut i den høstkalde gangen og opp trappa til stua, hvor jeg fant en sovende Mirapus i sofaen. Jeg tente stearinlys for det var fortsatt ganske mørkt. Så lagde jeg meg en deilig frokost som jeg nøt under pleddet mens jeg så på God Morgen Norge. Mmmm hjemmelaget solbærsyltetøy uten sukker oppå kremost er så godt.

Mens jeg sippet til tekoppen og så ut av vinduet på uværet kunne jeg konstatere hvor heldig jeg er. Som tross alt kan sitte inne i varmen. Ikke trenger jeg å haste til jobben mens jeg holder på jakka og puster ned i skjerfet. Ei heller må jeg stå ute i vinden å holde balansen som arbeiderene som jobber på nabobygget.

Rolige morgener som denne er mine aller beste. Med en malende kattepus ved siden av meg ♥ Ønsker dere alle en nydelig dag! Med uvær eller ei.

Røde striper

Det var absolutt ikke planlagt. Det ble bare sånn helt på slump. Men så endte de altså opp med å matche hverandre i røde striper en varm solværsdag. Far og datter. De to fineste jeg vet i hele verden. Det var så magisk at jeg måtte tørke en liten tåre fra øyekroken der jeg gikk bak de og kjente på all kjærligheten. Seeee bare ♥ Nå er det definitivt sommer!

Vårens ønskeliste

Helt på tampen av våren kommer endelig vårens ønskeliste ut på bloggen. Tanken var egentlig å dele den til påsken, men som vanlig strakk ikke tida til. Og selv om dere sørpå kanskje har lagt våren bak dere og ønsket sommeren velkommen, har vi enda litt vår her nordpå. Hilsen oss med 6 grader og sludd. Huff, men jeg skal ikke klage for vi hadde en fantastisk fin og varm 17. mai. Men over til ønskelista igjen. Den bærer preg av nye rom som skal innredes i hyttestil, vårlige farger, og kanskje den beste påskekombinasjonen av de alle – krim og pusslespill. Her er lista:

* Nimes bordlampe fra Jotex i koselig og gammeldags stil
* Verdens beste pistasjkrem fra Olivenlunden
* Poirot-pusslespill, altså se så fint
* Garbo & Friends støvler i det nydeligste mønsteret og fargen, til ei lita frøken
* Rooibos des Vahines fra Palais des Thes, en av mine faste favoritter
* Den fineste gulvlampa til det nye soverommet vårt på hytta
* Mengder av sitroner, spesielt amalfisitroner
* Blomsterservietter i vårlige farger
* Johan Bulow-lakris med mangosmak, mums
* Det fineste sengetøyet i ginghamruter som vil bli perfekt til soverommet på hytta
* Liewood silikonskåler og fat med herlige fjes, ører og farger på til Anna

Dag 3

Årets første peoner er kommet i hus og det er en sånn glede å friske opp nyleiligheta vår som fortsatt bærer litt preg av flytting. Det ble det ikke Coral Charm denne gangen, men den litt mer fyldige «søsteren» Hawaiian Coral. Som dere ser på bildet har den noen flere lag med kronblader som gir den et litt annet uttrykk. Og selv om Coral Charm fortsatt er favoritten er denne også ganske fin. Og det beste med den er det fantastiske fargespillet man følger fra dag til dag helt fra man putter buketten i vasen og fram til den takker for seg. Jeg liker alltid dag 3 best (noen ganger dag 4, hvis den er sen). Da har den lagt det meste av rosa bak seg og trer inn i drøm av ferskenfargede skyer. Jeg blir aldri mett av å se på dette sukkertøyet av en blomst. Å ha en sånn bukett stående på kjøkkenbordet er virkelig hverdagslykke på sitt beste ♥

Pakke, pakke, pakke!

Pakke, pakke, pakke! Det er det vi gjør i kattelivet nå om dagene. Ja, i tillegg til å kjøre flyttelass. Så nå for tiden er tape, bobleplast og pappesker mine viktigste følgesvenner. De stakkars neglene mine føles nesten døde på grunn av det. Og jeg har registrert at både jeg og kjæresten har små blåmerker over alt på armer og ben. Hehe, man skal ikke spøke med flytting. Det er heftige greier.

Men nå nærmer vi oss. Nå er vi snart der. Og det føles både godt og vemodig. Godt for at vi endelig får gjort noe som har vært viktig for oss å krysse av på lista. Og vemodig fordi vi skal si hade til den fine og trygge leiligheta vår. Etter åtte og et halvt år. Og det er ikke bare lett.

Men heldigvis føles det også helt rett å skulle starte med blanke ark på en ny plass som passer bedre til oss nå. Å få det større, mer praktisk og romsligere blir veldig bra. Og ikke minst har vi klart å sile ut masse ting sånn at vi har litt mindre med oss på lasset. Sminke som har stått i skapet for lenge. Mat som gikk ut på dato i 2021. Både i spiskammeret og fryseren. Sko som ikke har blitt brukt på 7 år. Sko som aldri har blitt brukt…! Og alt for mange ting fra Søstrene Grene. Jeg skal bli litt flinkere å vurdere kjøpene mine mer nøye framover.

Så nå flytter vi snart, og jeg må pakke videre. Men heldigvis er det lov med en liten te-pause i mellom pakkingen ♥ Vi ses i den andre leiligheta.

Gratulerer med morsdagen

Gratulerer med morsdagen kjære mødre! Gratulerer til både mamma, mormor, farmor, bestemor, oldemor, stemor, bonusmamma, fostermamma, adoptivmamma, de som er mamma til pelsbarn, firbeinte mødre, de som har mistet, ja alle sammen. For det finnes mange slags mødre. Og felles for de alle er denne spesielle ryggmargsrefleksen om å passe på. Ta vare på det kjæreste man har i livet. Ordne og fikse, for at alle skal ha det bra. Og støtte og trøste. Selv i utmattelsen.

Som Wendy synger i Peter Pan: En mamma er «Den varme hånd som viser deg vei, når du er vrang, når du er grei». Og som Tommy i Tommy & Tigern sier – «Du får ikke bli mamma hvis du ikke kan fikse alt mulig». Da skjønner vi at en mamma er noe helt for seg selv. En slags «supermann» med forkle og symaskin, som aldri gir opp. Som kommer av betingelsesløs kjærlighet.

Å være mamma er noe man er for livet. Om man er ung, om man er gammel. Uansett hva som skulle skje. Og tankene mine går litt ekstra til de mødrene som ikke kan være sammen med barnet sitt i dag. De som har hatt det største tapet man kan ha. Så husk å holde litt ekstra rundt hverandre i dag. Skriv et kort, gi en oppmerksomhet, og gjør stas på akkurat din mamma ♥

Lysere tider

Januar har som vanlig vært mørk og tung. Med koronaen hengende igjen i kroppen, en runde med omgangssyke, ustabilt vær, og følelsen av å henge bakpå med både flytting, og ja… egentlig det meste. Men nå ser alt så mye lysere ut. Ja selv etter en hel rad av blåsbortdager og uvær. For borte på horisonten skimter jeg sola. Og sakte men sikkert er det som at både motivasjonen og energien sniker seg fram sammen med lyset. For seee bare den fine himmelen som venter oss når disse uværsdagene er over. Nå er det ingen tvil om at det er lysere tider i møte. Og mer lys betyr mer blogging.

Akkurat denne dagen, den siste torsdagen i januar, kjente jeg virkelig at lyset traff meg langt inni hjertet. Og i så stor grad at jeg fant motivasjonen til å tenne levende lys, brygge meg en kopp te, og hente fram kameraet. Nå var endelig lyset godt nok til å få noen gode bilder. Og jeg måtte jo forevige de vakre frostrosene og den rosa himmelen.

Denne typen kos er min aller beste gullkant på hverdagene. En rolig stund for meg selv med ferske blomster, levende lys, et fruktkakestykke, og en av favoritt-teene mine – Rooibos des Vahines fra Palais des Thes. Og for fin vinterlig januarstemning liker jeg å ha hvit voksblomst i vasen.

Er dere ikke enig i at den gjør seg veldig helt alene? Bare man har nok av den. Jeg klarte i alle fall ikke å se meg mett på den mens jeg fotograferte. Har dere forresten lagt merke til vår krøllete duk? Den er Annas verk. Hun har hatt som vane å rive den av bordet, slenge den over hodet og etterpå kaste den der det måtte passe for små fingre som lever i øyeblikket. Nå når hun er blitt litt større har hun blitt flinkere til å forstå at det ikke er greit å røre alt, eller at hun må sette ting tilbake. Så nå har vi begynt å sette telysholdere, vaser ol. på bordet igjen. Så nå får duken litt mer fred enn før. Men inntil det er helt på plass, så er vi et sånt hjem som har mer eller mindre konstant krøllete duk på stuebordet. Hihi.

Mira ville også være med på denne lille kreative kosestunden og hoppet opp i sofaen og gjorde seg fin. Det er hun jo uansett alltid, men hun merket nok at jeg koste meg og ville bidra. Min søte lille bloggassistent ♥