Gratulerer med morsdagen

Gratulerer med morsdagen kjære mødre! Gratulerer til både mamma, mormor, farmor, bestemor, oldemor, stemor, bonusmamma, fostermamma, adoptivmamma, de som er mamma til pelsbarn, firbeinte mødre, de som har mistet, ja alle sammen. For det finnes mange slags mødre. Og felles for de alle er denne spesielle ryggmargsrefleksen om å passe på. Ta vare på det kjæreste man har i livet. Ordne og fikse, for at alle skal ha det bra. Og støtte og trøste. Selv i utmattelsen.

Som Wendy synger i Peter Pan: En mamma er «Den varme hånd som viser deg vei, når du er vrang, når du er grei». Og som Tommy i Tommy & Tigern sier – «Du får ikke bli mamma hvis du ikke kan fikse alt mulig». Da skjønner vi at en mamma er noe helt for seg selv. En slags «supermann» med forkle og symaskin, som aldri gir opp. Som kommer av betingelsesløs kjærlighet.

Å være mamma er noe man er for livet. Om man er ung, om man er gammel. Uansett hva som skulle skje. Og tankene mine går litt ekstra til de mødrene som ikke kan være sammen med barnet sitt i dag. De som har hatt det største tapet man kan ha. Så husk å holde litt ekstra rundt hverandre i dag. Skriv et kort, gi en oppmerksomhet, og gjør stas på akkurat din mamma ♥

Lysere tider

Januar har som vanlig vært mørk og tung. Med koronaen hengende igjen i kroppen, en runde med omgangssyke, ustabilt vær, og følelsen av å henge bakpå med både flytting, og ja… egentlig det meste. Men nå ser alt så mye lysere ut. Ja selv etter en hel rad av blåsbortdager og uvær. For borte på horisonten skimter jeg sola. Og sakte men sikkert er det som at både motivasjonen og energien sniker seg fram sammen med lyset. For seee bare den fine himmelen som venter oss når disse uværsdagene er over. Nå er det ingen tvil om at det er lysere tider i møte. Og mer lys betyr mer blogging.

Akkurat denne dagen, den siste torsdagen i januar, kjente jeg virkelig at lyset traff meg langt inni hjertet. Og i så stor grad at jeg fant motivasjonen til å tenne levende lys, brygge meg en kopp te, og hente fram kameraet. Nå var endelig lyset godt nok til å få noen gode bilder. Og jeg måtte jo forevige de vakre frostrosene og den rosa himmelen.

Denne typen kos er min aller beste gullkant på hverdagene. En rolig stund for meg selv med ferske blomster, levende lys, et fruktkakestykke, og en av favoritt-teene mine – Rooibos des Vahines fra Palais des Thes. Og for fin vinterlig januarstemning liker jeg å ha hvit voksblomst i vasen.

Er dere ikke enig i at den gjør seg veldig helt alene? Bare man har nok av den. Jeg klarte i alle fall ikke å se meg mett på den mens jeg fotograferte. Har dere forresten lagt merke til vår krøllete duk? Den er Annas verk. Hun har hatt som vane å rive den av bordet, slenge den over hodet og etterpå kaste den der det måtte passe for små fingre som lever i øyeblikket. Nå når hun er blitt litt større har hun blitt flinkere til å forstå at det ikke er greit å røre alt, eller at hun må sette ting tilbake. Så nå har vi begynt å sette telysholdere, vaser ol. på bordet igjen. Så nå får duken litt mer fred enn før. Men inntil det er helt på plass, så er vi et sånt hjem som har mer eller mindre konstant krøllete duk på stuebordet. Hihi.

Mira ville også være med på denne lille kreative kosestunden og hoppet opp i sofaen og gjorde seg fin. Det er hun jo uansett alltid, men hun merket nok at jeg koste meg og ville bidra. Min søte lille bloggassistent ♥

Livet

– Jeg feirer min aller første jul sammen med Anna, og jeg sitter i en lenestol og samler inntrykk i form av bilder og lyder av familie på alle kanter. Det er så fint. Men samtidig sitter jeg og undrer på om dette er minner bare de rundt meg kommer til å huske. Skal virkelig en kul i brystet på størrelse med en halv lillefinger, som jeg oppdaget en uke før jul når jeg hadde brystbetennelse, få lov til å hindre meg i å kunne mimre tilbake? Og kommer min egen datter til å huske meg? 2. januar får jeg vite det. I mellom tiden må jeg bare skyve det bort. Det blir for vondt.

– Jeg sitter på bussen en fredag i januar ett år senere med en chai latte i hånda mens jeg ser på alle som stiger på og som går av. Travle studenter med ryggsekker fulle av bøker. Turister som peker på alt, alle veier. Jeg ser ut av vinduet, kan alt utenat. Hvor huset med tårnet er, den gamle barnehagen. For denne veien har jeg kjørt mange hundre ganger, men det er lenge siden nå. På grunn av helsa mi ble bussturene sjeldnere og sjeldnere. Og når korona kom stoppet det helt opp. Jeg kjenner at jeg har savnet det. Å ta buss. Å kjøre akkurat her. Å drikke chai latte. Følelsen av normalitet. Og tenk at det var akkurat den samme kulen i brystet som tok meg hit. Til bussen, på rute 20 fra sykehuset. Til en etterlengtet chai latte og normalitet. Det er jeg faktisk takknemlig for. Og for ordens skyld går det heldigvis bra med den kulen selv om man kan slite litt med bekymringer inni mellom.

– Det tikker inn en sms fra min 91 år gamle bestemor hvor det står at hun lurer på hvordan vi har det og at hun tenker på oss. Jeg blir så varm i hjertet ♥

– Jeg er forlover for en av min beste venninner. Jeg som elsker alt som har med bryllup å gjøre kunne ikke tenke meg en bedre «jobb». Det er så mye glede, så mye fint å ordne. Men over hele dette bryllupet henger et slør som ikke er laget av tyll eller blonder. Mannen til min venninne har fått ALS. Og samtidig som vi skal feire kjærligheten kjenner vi på alvoret og sorgen. Vi går alle en vanskelig tid i møte. Og mens det er tungt og vondt for meg tenker jeg så ofte på hvor utrolig mye mer vondt det gjør for de fire som er hardest rammet.

– Det er julaften og stemningsfulle snapper kommer som perler på en snor. Men midt i den rekka kommer en snap av en julepyntet gravstein til en liten gutt som skulle ha vært sammen med familien sin. Det er så brutalt. Så umenneskelig at en mamma skal sitte uten gutten sin i jula. Og i livet. Nå er den viktigste julepynten i verden rundt en gravstein.

– Jeg og kjæresten har akkurat flyttet inn på badegulvet etter to dager med utallige klesvasker og pleie av en omgangssyk Anna. Nå er det vår tur og vi ble syk på nesten minuttet samtidig. Vi må dele på toalettet da vi bare har ett, og i starten før vi blir rammet av den totale utmattelsen ligger vi og flirer av oss selv og situasjonen vi er i. Da utbryter kjæresten «det er ingen andre enn deg jeg ville ha vært sånn her syk med». Det er kjærlighet det!

– Vi har vært på besøk hos tante Idas fine jenter og jeg har atter en gang fortalt de historien om Bianco. Om hvordan jeg fant han i varemottaket på Nerstranda kjøpesenter. Hvor skitten pelsen hans var, og at den lille nesen hans som skulle være lyserosa og våt var inntørket og brun. Om at han første natta klorte opp alle dorullene vi hadde stående i hylla på badet, og hele prosessen når vi ble kjent med han som gjorde at vi elsket han så inderlig høyt. Den minste av tante Idas fine jenter spør mange spørsmål om når han var syk og om hvordan og hvorfor han måtte dø. Jeg begynner å gråte mens jeg snakker, for selv om det er gått over fire år gjør det fortsatt så vondt. Savnet er så stort. Men jeg elsker å fortelle og prate om Bianco likevel. Og jeg håper de fine tantejentene mine aldri slutter å spørre om han. Og etter at vi kom hjem fra dette besøket tikket det inn en sms fra tante Idas største tantejente hvor det sto – «jeg er så glad for at du er min tante Ida» ♥

– Jeg følger en av mine nærmeste i livet til legen. Jeg er glad for å kunne gjøre det, men samtidig er det så vondt å se at en man elsker blir spist opp av sykdom. At denne sykdommen stadig tar denne personen bort fra meg. Savnet etter trygghet og normalitet strammer rundt hjertet.

– Ei lita frøken ligger og sover så søtt i armkroken min. Og når hun snur seg i søvne er ryggmargsrefleksen å kroe seg sammen mot koppen min og stryke på meg med den lille hånda si. Hun er så god, en ordentlig kosejente. Og selv om jeg vet at det er min jobb i livet å gjøre at hun skal føle seg trygg, er det godt at et så lite menneske kan gjøre at jeg også føler meg trygg. Vår gode og fine Anna ♥ Vi er så heldige!

– Tenk at livet kan være så fint og brutalt på samme tid. Og at lykke og sorg følger hverandre hele veien. Som hånd i hanske. Har du ikke opplevd det ene, har du heller ikke opplevd det andre. Og både kjærligheten og sorgen setter dype spor i oss. Og sånn må vi bare fortsette å leve. Der vi får lov å elske andre hver eneste dag. Men vi vet aldri når vi blir å miste de. Derfor må vi huske på å alltid holde fast i det gode.

Godt nyttår fra oss!

Godt nyttår fra oss i kattelivet. Vi feiret bare vi fire (inkludert Mira) hjemme på hytta vår i Malangen, og det var godt å ta det med ro. Vi har det hektisk nok med vår lille full-fart-frøken på 16 måneder uansett. Her er forresten finstasen hun hadde på seg. Pluss en hvit strømpebukse. Kjolen som er fra merket Mayoral fant jeg for 200 kroner på finn.no. Da var den brukt bare én gang. Er den ikke fin?

Og de søte skoene kjøpte jeg til bursdagen hennes. Jeg var så glad for at hun passet de fortsatt.

Bordet var så fint dekket til tre. Med rutete servietter, en blanding av gull og sølv, og skimmia og eucalyptus i mugga.

Dette var første nyttårsaften Anna fikk sin helt egen tallerken. Og merk dere størrelsen på stetteglasset. Det falt virkelig i smak hos ei lita frøken. Og disse bordkortene har vært i gjenbruk av utallige deltakere fra kalkungjengen gjennom 10 år nå (og det er bare selve bordkortene, tradisjonen om å spise kalkun sammen på nyttårsaften går hele 20 år tilbake).

Gullbåndene begynner å bli ganske så slitt, og selve kartongen har fått seg noen flekker. Men det har sin sjarm det også. Dessuten er det så mange minner i de. Nå spiser vi kalkun spredt utover landet. Med barna våre. Og selv om jeg selvfølgelig savner å dele denne fine tradisjonen med de, er jeg så stolt over å kunne sette Anna sitt navn på en av disse lappene ♥ Og gjett om hun likte kalkun med rosépeppersaus, ovnsbakte gulrøtter, svisker, stuffing ala bestefar i Lofoten, og mammas waldorfsalat. Men så var kalkunen ekstra god i år da.

Etter at Anna hadde lagt seg ble det sjokolademousse toppet med hakket mandelkrokan til dessert. Nam det var godt!

Og så kom både cognacen og techampagnen fram. For bobler skal det være på nyttårsaften!

Litt før klokka tolv tok vi med oss babycallen og masse varme klær, og gikk ut for å se på rakettene. Og i år var det flust av det i «hyttegata» vår. Det var ordentlig kaldt og rene Flåklypastemninga. Se bare så magisk fint. Med den fine julehytta vår som så ordentlig varm og koselig ut, selv i den kaldeste kulda.

Kjæresten hadde fyrt i bålpanna og gjort det så fint til oss. Men det var ikke veldig lenge vi klarte å sitte her, for det var minus 13 kalde grader ute. Så da fristet det mer å gå inn å spille en runde Scrabble. Og gjett hvem som sov seg gjennom alle smellene. Både hun som lå i sin egen seng, og hun med pels som lå og passet på i fotenden av senga vår. De lå begge på nøyaktig samme plassen når vi kom inn igjen. Det er flinke piker vi har ♥

Årets første dag

Årets første dag var rosa. Det må jeg si var en god start og virkelig lovende for fortsettelsen. La oss håpe dette blir et år fylt av kjærlighet fra alle kanter i alle verdenshjørner. Jeg kjenner meg i alle fall veldig inspirert av min kjære blomsternabo som ble intervjuet på gata om hva hun ønsker seg for det nye året. Fred i verden og at folk skal bli flinkere til å ta seg tid til hverandre svarte hun ♥ Jeg er så enig. Det trenger vi!

Adventskalenderen

Jeg rakk aldri å vise dere årets adventskalender, så her får det igjen bli mottoet bedre sent enn aldri som gjelder. Dessuten er jo ikke jula over enda. Det er enda lenge til 13. eller 20. dag jul, så da har vi enda tid til litt julestemning. Ikke sant?

Fordi vi har litt dårligere kapasitet enn før bestemte vi oss for å begrense antall pakker denne gangen. Men samtidig kjøpe litt større ting, og ikke minst ting vi trenger. Og derfor hang vi pakkene litt spredt utover sånn at ikke adventskalenderen skulle føles tom. Nå skal det sies at ikke alle pakkene var på plass 1. desember når jeg tok dette bildet. Så litt flere pakker enn dette var det. Jeg ble veldig fornøyd med fargene og mønstermiksen. Jeg syns det var akkurat passe kaotisk og «gammeldags». Og tenk at jeg lagde denne adventskalenderen når jeg var 10 år ♥

Kjæresten var veldig fornøyd med sin første luke. Og denne pakken var den dyreste gaven på adventskalenderen i år. Men han trengte virkelig nye strikkevotter fordi han stjal mine kattevotter hele tiden. Ja her måtte jeg saken i egne hender. Eller eventuelt egne votter. Hahaha!

Og denne pakken som var til oss begge fikk lov til å bli med på hytta. Den pakket vi opp i romjula og koste oss veldig med. Den inneholdt Pärlans fantastiske mandelkrokan. En slags luksusvariant av Daim. Noen ganger må man bare unne seg noe ekstra godt, og desember er jo en perfekt tid til det. Nå kjenner jeg at jeg gleder meg til neste års adventskalender allerede ♥

Romjulskos

Vi har hatt en så utrolig fin romjul denne gangen. Ja den var litt annerledes, og ja vi var ikke helt friske. Men vi hadde en veldig fin ro. Selv om vi tidvis gjorde mer enn vi bruker å gjøre. 1. og 2. juledag handlet mest om slappe av og kose oss. Og en del av det var å gå tur med Anna på akebrettet. Det gjorde vi faktisk nesten to ganger daglig, hele romjula. Og hver gang jeg gikk ut og inn av døra og så på denne fine kransen som jeg hadde laget selv, ble jeg glad. Det er så mye julestemning i den.

Inne var det en annen ting som gledet meg litt ekstra. Nemlig julekorthylla vår. Den er alltid så koselig. Dog må jeg innrømme at noen av disse kortene hadde jeg bidratt med selv. For det var dessverre ikke så mange i år. Men til neste år skal jeg spre ordet om at jeg ønsker meg masse julekort. Både med bilder og av den gammeldagse typen med landskap eller en nisse på. Og det trenger ikke å stå så mye på kortet. God jul og fra hvem er evig nok for meg. For julekort gir meg en enorm glede. De er både koselige og nostalgiske.

Så hadde vi en aldri så liten gaveåpning på 1. juledag. Julaften ble nemlig litt hektisk, og det kan være greit å spre julegavene utover for de små. De største pakkene var til Anna fra oss. Og de to minste var til Mira. Og det var fint og koselig å gjøre det på denne måten. Da fikk Anna konsentrert seg mer om det hun pakket opp. Og Mira som dessverre mistet sin sosiale trening under korona, lå mesteparten av julaften under senga vår. Så nå fikk Mira også vært med.

Siden vi ikke visste hva som kom til å skje eller hvor vi skulle være når vi ble syke hadde vi kjøpt oss en backup-ribbe. Og den stekte jeg på kvelden 1. juledag sånn at vi kunne nyte den til middag 2. juledag. Svoren var ikke så mye å skryte av, men kjøttet ble veldig bra.

Noen var 2. juledagsfin mens hun klatret i trappa til hemsen. Hun er absolutt ikke noen liten baby lenger ♥

Vi hadde et gjensyn med en kjær venn. Ingen jul uten Poirots Christmas!

Og Mira slappet mest av på lune og varme plasser. For det har vært ordentlig kaldt ute. Fineste Mirapusen vår ♥

Og en dag kledde vi godt på oss og dro på overnatting til farmor og farfar. Se så søt Anna er i alle de fine strikkaklærne hun er så heldig å ha fått. Nyeste tilskuddet er denne jakka som hun har fått av gumor og gudfar. Den er fortsatt litt stor, så foreløpig fungerer den som kåpe.

Hos farmor og farfar var det så julepyntet og fint. Ordentlig lun og rolig stemning. Både jeg, Anna og kjæresten liker disse gamle karene som står i vinduskarmen så godt. Mon tro hvor gamle de er…?

Vel hjemme igjen fortsatte vi med romjulskosen. Avslapping, julefilmer, ny sesong av Den nye dyrlegen, lek, gåturer, aking. Så har vi fått mer og mer dagslys som dere ser. Det er så etterlengtet.

Og besøk har vi hatt. Både av oldebeste og gode venner som kom på romjulstapas ♥

Stemninga i vår julepyntede hytte har vært så god så god. Det var riktignok en del julepynt som aldri kom på plass. Sånn som appelsinen som ikke ble pyntet med nellikspiker i år. Men det har ikke plaget meg et øyeblikk. Jeg har nytt synet  av den med dette koselige båndet på, og virkelig kjent på at det kan være greit å fire på kravene og heller være tilfreds med det man har ♥

Google cat

Jeg leste nettopp et helt fantastisk tips fra bloggen til fineste Synne, og syns at dette må deles med dere som leser kattelivet også. Gå inn på google, skriv inn cat i søkefeltet og trykk på poten til høyre. Tro meg, du kommer ikke til å angre! Og hvis du er like entusiastisk og engasjert som meg kan du bli sittende å trykke langt inn i de sene nattetimer. Hehe, hilsen en katteelsker ♥

God annerledes-jul fra oss

Vi klarte det. Vi kom oss til hytta. Til slutt. Klokken 10 på kvelden på lillejulaften var vi her. Og til tross for svigerforeldre som hadde vært helt fantastiske og handlet masse mat til oss, ryddet og vasket, strøket duker, satt på varmen, og til og med spurt om de skulle pynte til jul for oss, så var det et kaldt møte med vår kjære hytte. For det var jo lillejulaften. En dag man vanligvis bare nyter i ro og fred. Og det var så mye som ikke var på plass.

Så da var mottoet bedre sent enn aldri noe vi bare måtte holde fast i. Og det var på pur vilje to slitne koronakropper fikk flyttet en sovende Anna over til senga, pakket ut av en stappfull bil, satt alt på plass inne, og begynt på prosessen for å finne fram julehytta.

Ja det var mye som ikke ble helt som det bruker å være. Eksempelvis klarte vi ikke å henge opp grangirlanderne rundt de smale og høye kjøkkenvinduene. Og det er litt synd, for de skaper virkelig lunhet og julestemning. Men jeg «erstattet» de med å pynte litt ekstra på kjøkkenet. Jeg hadde heldigvis en stor mugge med furu stående, og lot kakeboksene med julemotiv få stå framme på kjøkkenbenken.

Og med litt stemningsfull julemusikk i bakgrunnen kom klementiner, røde juleepler, julekort, julegaver og blomster på plass. Og litt etter klokken 03.00 natt til julaften var juletreet endelig ferdig pyntet. Da måtte jeg flire litt for meg selv. Jeg som vanligvis pynter juletreet tidlig i desember.

Det ble ikke så mye søvn på meg denne natta. Men det var verdt det. For det ble veldig fint her. Og for en fin dag julaften ble! Annerledes ja, men likevel fin.

Jeg som vanligvis våkner rett opp til julestrømpen, smurte frokost og lekte med ei lita frøken først. Og det var bare bruddstykker av Tre nøtter til Askepott jeg klarte å få med meg. For julestrømpen, og spesielt innholdet, var så spennende for små fingre. Så klinket jeg til å bakte et valnøttbrød på formiddagen. På selveste julaften. Det har jeg aldri gjort ført. Men det var da jeg hadde ledig tid, og vi trengte brød. Og sant og si var det egentlig litt koselig. Selv om jeg aller helst bare skulle sittet i pysj og sett på tv. Men det kan vi gjøre igjen til neste år.

Og det ble julestrømpe, det ble litt Tre nøtter til Askepott, litt Reisen til julestjernen og litt Donald. Og det ble finstas, ribbe (som svigerfamilien var så snill å komme på døra med) kos, stemning, og julegaver. Det ble julaften!

Og selv om annerledesjula i dag har fortsatt med klesvask, hosting, støvsuging, tidvis mangel av smaksans, søppelrydding, og aktetur med ei lita frøken (man var jo aldri ute på 1. juledag før man fikk barn, ikke sant?), så syns jeg egentlig ikke det er så ille. For mens jeg sitter her og pusker på en malende Mirapus og ser på Harry Potter kjenner jeg meg så takknemlig. Jeg har mye, selv om ting ikke ble helt som vi planla. Og det er det man skal fokusere på.

God annerledes-jul fra oss ♥