Litt høstnytt

Vi har fått litt høstnytt i hus. Det er egentlig ikke høstting i seg selv, men jeg syntes at alt hadde en sånn høstlig følelse over seg. Enten i fargene, formene, mønstrene eller smakene. La oss se litt nærmere på det.

Vi får starte med syltetøyet som absolutt hører høsten til. Solbær, plommer, sylting og koking er nok mer høst for meg enn noe annet. Selv om jeg spiser plommesyltetøy hele året. Nå har jeg riktignok kokt noen runder med hjemmelaget plommesyltetøy uten sukker allerede, og attpåtil fått tak i solbær. Men før det kjøpte jeg disse to glassene for sikkerhets skyld. En stund var det så mye snakk om at det var så lite norske plommer i år, og solbær visste jeg ikke om jeg kom til å få tak i denne høsten. Så da ble det Mirabelle Plum og Blackcurrant fra St. Dalfour. Foruten hjemmelaget syltetøy er dette det aller beste.

Så ble jeg så glad når jeg kom over gjenbrukbart kaffefilter i lin fra det svenske merket Växbo Lin. Jeg har lest så mye godt om det, og kjenner meg så fornøyd over å stadig ta små steg mot en mer bærekraftig livsstil. Jeg bestilte også samtidig en kopptue, og denne dere, den er bare helt fantastisk! Litt stor og tung og vri, men likevel god i bruk. Og det blir aldri surlukt i den, sånn som med bomullstuer. Jeg vet ikke om dere husker at jeg klagde litt over at den danske produsenten Ric plutselig la ned, og at jeg dermed ikke lenger fikkr tak i de fine fargerike kopptuene som jeg hadde brukt i over 15 år? Disse og de hjemmelagede kopptuene som den snille stemora strikker er så langt den beste erstatningen. Og jeg kjøpte en kopptue og et kaffefilter til mamma også, og hun er også kjempefornøyd. Så det blir garantert flere av disse!

Noe annet med litt høstlig preg i kattelivet er den nye grønnplanten min – Peperomia Red Luna. Og som navnet tilsier er den mer rød enn grønn. Faktisk mer rødsvart, ja nesten av og til lilla når det blir mørkt. Den har stått på ønskelista mi ganske lenge, og er en del av et prosjekt om å bli flinkere med potteplanter.

Red Luna fikk stå i den nye Københavnpotta fra Bergs Potter, og se så godt de passer sammen. Denne blomsterpotta hadde jeg egentlig tenkt å kjøpe på Mors Hus i Henningsvær i sommer, men det var så mye folk der at det ble dessverre netthandel i stedet. Jeg handler lokalt så langt det lar seg gjøre, men når det kommer til trengsel i pandemitid tar jeg ingen sjanser.

Det siste fine høstlige jeg skal vise dere er disse putetrekkene fra Lexington. De har et slags blått bladmønster med noen røde blomsterlignende bær, og jeg syns det egentlig minner litt om William Morris sine mønster. Dette er de dyreste putetrekkene jeg noen gang har kjøpt, men samtidig er de så fine at de er verdt det.

Se bare så fint det ble! Og spesielt sammen med de rosa fløyelsputetrekkene jeg kjøpte på Kid for et par år siden.

Mira liker de også godt. Hun som elsker å ligge på hodeputa mi ♥ Hver gang vi har vært noen plass finner vi henne liggende der når vi kommer hjem. Og bare for en par netter siden la hun seg der midt på natta når jeg sto opp og gikk på do. Haha, da var hun søt. Det er nok en stor kjærlighetserklæring til meg.

Se på denne lure lille frøkna. Med kulerunde og store øyne.

Og med en prakthale, som for øyeblikket er litt kortere enn normalt på tuppen fordi hun er begynt å bli så rampete at hun klatrer opp på bordet hvor det står levende lys. Vi har en liten kamp om det pågående akkurat nå, derfor blir man så glad for sånne koselige øyeblikk i senga som dette.

Glad blir vi også for sterk høstsol gjennom soveromsvinduet. Vi holder ekstra godt fast i det når vi nå er inne i denne tunge tida hvor alt fra i fjor presser seg på. Det er ikke det at vi ikke vet hvor inderlig heldige vi er, som fikk alle de årene med Bianco, og har både litt høstnytt i hus og Mira. Det er bare det at vi skulle ønske at en rød liten pus også kunne ligge i senga vår, ved de fine nye putetrekkene med det fine mønsteret ♥

Litt av september

September startet med en svart og hvit liten pus i en vask. Det var nemlig så vått og kaldt ute at Mira hadde trukket inn på badet for å varme seg. Vi skal ærlig innrømme at vi syntes at høsten kom for fort og brått, men samtidig var vi takknemlig for at vi er så gode på innekos.

Men selv om sommeren skled lenger og lenger fra oss kunne vi fortsatt høste goder fra hagen. Blant annet blomster til å legge i press. Men de måtte skylles grundig først, for det var blitt mye grønnlus på de.

Det kom stadig flere jordbær også. De var ikke så store, men de var veldig gode.

Og de var selvfølgelig ekstra gode oppå en rugsprø med kremost.

Faktisk så var hele denne frokosten ekstra god. Med bløtkokt egg, en kopp Blue of London, rugsprø med kremost og jordbær, byggrynsgrøt med multer, og en hvit rose fra hagen.

Jeg er så glad for at jeg fikk tak i multebær av god kvalitet på Reko-ringen. For multebær sammen med yoghurt og kardemomme er nok mitt beste tilbehør til frokostgrøten.

En fredag kom kjæresten hjem med blomster til meg. Snille og fine kjæresten min ♥ Han hadde hatt et ærend innom Sonja Blomster for jobben og spøkte med at han ikke kunne dra derfra uten noe til meg. Og se for en nydelig bukett! Jeg vet at de gjorde seg ekstra flid og tenkte på hva jeg liker når de lagde den. Jeg er så heldig! Både som har en sånn god kjærest, men også som har så gode blomstervenner på Sonja.

Og som dere ser var det flere enn jeg som likte buketten. På dette tidspunktet hadde Mira spist av tuppen på det ene strået og klart å knekke en stilk med alstromeria. For en rampete blomsterfrøken! Men heldigvis er hun en veldig søt rampete blomsterfrøken.

Disse hagesnøbærene er bare fin!

Etter hvert som kveldene ble mørkere og kaldere ble det mer og mer tedrikking. En gjenganger nå for tiden er Kamille Chai Latte. Den er helt fantastisk god, og full av krydder og smak. Pluss at kamillete er et godt alternativ til svart chaite på kveldene.

En kveld fikk jeg begge pusene våre med på bildet ♥ Tenk at det snart er ett år siden vi mistet vår kjære Bianco. Jeg skal ikke legge skjul på at det er tungt for tiden. En vanskelig årstid med mange såre og vonde minner.

Også pakket jeg mange gaver, sånn jeg alltid gjør i september. Denne posen med masse godt i var det Anita som fikk. Jeg er litt stolt av selve papirposen, for den lagde jeg selv. Eller jeg trakk om en gammel papirpose fra Olivenlunden med tykt gavepapir, og vipps så var den like fin som de som selges i butikken. Jeg fant ikke noen poser på Søstrene Grene, så da måtte jeg gjøre det sånn. Men det var jo egentlig like greit for da fikk jeg gjøre to ting jeg liker godt – å være kreativ og gjenbruke.

Her ser dere innholdet i posen. Noe godt å spise, noe godt å drikke, og ting som man rett og slett skal kose seg med. Jeg elsker å gi sånne gaver, og syns det er ekstra artig når man vet hva folk liker. I tillegg bruker jeg å putte i noen av mine egne favoritter, sånn som linsechipsen med parmesan. Den er bare god!

Så ble det dessverre ikke noen blåbærtur på oss sånn som jeg hadde håpet på. Men renske bær det fikk jeg likevel. Vi kjøpte nemlig en stor bøtte med tyttebær på butikken. Nå har vi nok og vel så det i fryseren for vinteren.

Rundt midten av september fikk vi den ene høststormen etter den andre. Ja, jeg har jo allerede fortalt dere at det var et sørgelig syn som møtte meg når jeg våknet på bursdagen min. Med varmelampa, knekte blomster, og jord og potter utover verandagulvet. Da var det bare én ting å gjøre. På med Uggsene og ut å rydde opp. Gjøre ordentlig hagearbeid.

Og etter noen timers arbeid så det faktisk ganske fint ut. Selv om det var betydelig mindre frodig og grønt. Her vises det ikke så godt fordi jeg hadde snudd potten, men her var det bare en tredjedel igjen av Dahlia Dreamern min (den store helt til venstre). Stormen hadde rett og slett knekt den.

Den ene spireaen var begynt bli ordentlig høstlig i fargene. Da var det egentlig greit å tømme flere potter og heller fylle på med litt lyng og bergknapp.

Jeg syns solhatten gjør seg ekstra godt på høsten. Fargene harmonerer så fint med de øvrige høstfargene, men det er også noe med fasongen som jeg syns er så passende. Bergknappen ser dere forresten nederst til venstre. Jeg valgte en lys rosa variant, og er spent på om den blir å overleve vinteren.

Det er aldri feil med hagearbeid. Kjæresten sier jeg bestandig er så glad etterpå. Og denne gangen ble det som plaster på et skuffet og sårt bursdagshjerte som egentlig ikke var klar til å si hadet til sommerhagen enda.

I tillegg til hagearbeid hadde vi sushi fra Shin Sushi og kaker fra Spiseriet på bursdagen min. Altså sjekk disse herlige kakestykkene. Trøffelkake, stekt ostekake og pasjonsfruktostekake. Tre av mine favoritter fra gode gamle Aunegården (for dere som bor i Tromsø vet vel at det er den gamle konditoren fra Aunegården som driver Spiseriet?).

Jeg husker så godt for en lykke det var hvis man hadde råd til kake i tillegg til den sedvanlige koppen med eple-og kanelte. Vi gikk jo på skolen da og hadde ikke så god råd. Og hvis man var så heldig å kunne unne seg et kakestykke så ble dilemmaet hvilken av disse tre man skulle velge. Pasjonsfruktostekaka ble på den tida servert med den beste vaniljesausen man kunne tenke seg, så da skjønner dere nok at det var et vanskelig valg. Hehe, det var harde tider. Sukk, som jeg savner Aunegården.

Så denne bursdagen ble som en liten minireise tilbake i tid. Og det var så koselig!

Men vi drakk ikke eple-og kanelte denne gangen. Det ble Thé Des Lords fra Palais des Thés istedet. Smakene har endret seg siden da, og det er ingenting som slår en riktig god Earl Grey til kake.

Altså trøffelkaka, her snakker vi kake for feinschmeckeren. Den er så overdådig, rik på smak og intenst god at man kan leve lenge på bare ett stykke.

Og se de fine bursdagsgavene jeg fikk fra kjæresten. Er han ikke flink til å pakke inn?

Bursdagkortet var ekstra fint i år. Og veldig passende for kattelivet.

Mira sin bursdagsgave til meg var at vi skulle leke. Seee de bedende øynene. «Pliiiis kan vi ikke leke med q-tips?» Hun elsker når vi kaster q-tips som små pinner, for så å komme tilbake med de. Akkurat som en hund. Søte Mirapus ♥

Uka etter bursdagen min kom mamma på besøk, så da måtte vi jo også ha kake. Jeg bakte nok den beste gulrotkaka jeg noen sinne har laget. Selvfølgelig uten sukker og uten mel, og stekt i buntkakeform denne gangen. Jeg syns den ble ordentlig gammeldags og koselig. Ja, nesten litt britisk i stilen.

Været var fortsatt guffent og vått, men mellom skyene finnes det alltid blå himmel. Se bare!

Og selv om det var kaldt og snøen kom krypende nedover fjellene benyttet vi oss av de små solglimtene.

I allefall til å sitte under knekte Dahlia Dreamer-greiner mens man spionerer på naboene ♥

Den siste helga i september pakket jeg inn dåpsgave for vi hadde fått det ærefulle oppdraget å bli faddere til den minste sønnen til min gode julevenninne. Og fra oss ble det ingen sølvskje eller lignende. Jeg fant ut at det beste vi kunne gi var et koseteppe, en Ole Brummbok og en lovnad om at vi alltid skal lese eventyr til han ♥

Se det nydelige teppe fra Garbo&Friends. Jeg har lyst på et likens stort et til meg selv 😉

Og det var så koselig å være i barnedåpen. Blant små lekende hender og smil. Livet føltes nesten litt normalt igjen, selv om vi ikke kunne klemme, kose, kile og holde på fanget sånn vi alltid gjorde før. Men sånn som det er nå er litt bedre enn ingenting. Bare å høre barnelatter og vittige små setninger er som ren lykke.

Alt var ordnet så fint med god avstand, krav om å være frisk og masse antibac. Og se de fine bordkortene ♥ Her er det ingenting religiøst inne i bildet, bare tradisjon. Derfor er jeg gumor Ida, og ikke gudmor Ida.

Så kom slutten på september og til vår store overraskelse tittet sola stadig mer inn gjennom vinduet.

Og med sola kom også varmen. Og samtidig som september takket for seg begynte en indian summer som ga oss masse herlig tid i hagen. Både på dagtid og på kveldene. En slags forlengelse av sommeren. Jeg har aldri opplevd før å sitte ute i hagen under den svarte kveldshimmelen med så sterkt månelys. I allefall ikke uten å fryse meg halvt ihjel 😛

Så takk kjære september. Du var utfordrende men også så god ♥ Ja, litt sånn som livet bare er.

Høstlig Reko-ring

Nå når det er innhøstingstid har de Reko-ring hver uke, og jeg syns det er så fint. Det gir oss nemlig enda mer tilgang til de mest fantastiske kortreiste råvarene. Forrige uke kjøpte vi tynnlefse og gomme uten sukker, minigulrot, og nydelig lollo rosso og rød hjertesalat fra Klauv og Rake. Eggene måtte vi kjøre helt ut til Berg for å kjøpe, da de ikke har kapasitet til å levere til Reko-ringen akkurat nå. Men det gjorde det bare enda koseligere få besøke selve gården som produserer. Turen utover til Berg er jo dessuten så fin.

Se de søte små gulrøttene! Og søte på smak var de også. Disse skal jeg lage noe veldig godt av. Kanskje jeg må dele oppskrift med dere?

Gommen og lefsene uten sukker kjøpte vi fra Jorids lefsebakeri. Jeg ble dessverre litt skuffet over lefsene denne gangen, da de var litt tamme på smak. Det er viktig med hornsalt i deigen og ordentlig godt smør. Men gommen den var kjempegod. Jeg måtte faktisk smake på den med én gang jeg var ferdig å ta bildene.

Mmm, gomme og smør på knekkebrød og en kopp te.

Lollo rosso-salaten fikk jeg også en smak av, på en brødskive med hvitost. Det i tillegg til tomat er favorittpålegget mitt for tiden. Vi er heldige som kan kjøpe så gode salater fra Klauv og Rake.

Mira var helt utslitt av å følge med på både fotograferingen og alle den nye maten som var kommet i hus. Så etter å ha nistirret på bordet i lang tid måtte hun ta seg en hvil på krakken. Søte Mirapusen vår ♥ Ja, livet er godt når man har Reko-ringen og en krakk!

Høstens ønskeliste

Tenk at det allerede er tid for høstens ønskeliste! Jeg syns jo nettopp det var vår. Men kanskje det er like greit at tida går fort mens vi venter på å få klemme og bare være sammen igjen. Det er jo egentlig det jeg ønsker meg aller mest denne høsten. Innekos med levende lys, sammenkrøket i sofaen under et pledd, vinglass som klirrer, og praten som bare går. Med venner, med familie. Med de jeg er glad i. Det er det som betyr mest i livet. Ja, pluss en kattepus eller to. Men av sånne andre ting som kan få tida til å gå fort ønsker jeg meg:

Tine K Home sminkepung i Libertystoff
Escapist tannkrem med smak av kanel, appelsin og peppermynte
Vinter hos Wood, Sofia Woods nyeste kokebok
♦ Ackerman Cabernet d’Anjou rosévin
Bredt fløyelsbånd i portvinsfarge fra Tine K Home
Helena blomsterpotte fra Bergs Potter 
♦ Alison Krauss & Union Station sin Paper Airplane på LP
♦ Mengder med norske plommer, til å lage verdens beste plommesyltetøy uten sukker
♦ Koselige stunder med Mont D’or, vin og stearinlys
Nina tøfler fra Shepherd, mine nye favoritter som jeg bruker hele tiden
St. Dalfour solbærsyltetøy, mmmmm

Så det var høstens ønskeliste for i år. Med fokus på kos, høstlige smaker, og musikk og tekst som er godt for hjertet. Har du noe spesielt du ønsker deg denne høsten?

Fredagsfølelse

For noen uker siden fikk jeg en ordentlig fin pakke i posten fra en av mine absolutte favorittbutikker – Fredag. Den inneholdt det meste og litt til av det som bidrar til fredagsfølelse, noe jeg vet er selve tanken bak hele butikken. Og fredagsfølelse ble det virkelig, ja, selv på en onsdag. Med trøffelchips, et herlig magasin, vakker hårpynt og den beste karamellen i hele verden.

Jeg er så glad for at jeg bestilte denne store og vakre fløyelssløyfa fra Bon Dep. Den er ordentlig Madicken i stilen og egentlig veldig utypisk meg. Men jeg har lenge hatt lyst å bli flinkere til å pynte håret, og jeg tror denne kan bli perfekt til julaften.

Jeg var litt treg å bestille sommermagasinet, men det er like koselig å lese nå selv om høsten har tatt over. Her er det mange gode tips, oppskrifter og fine bilder.

Og disse karamellene! Fra Pärlans. Det finnes ikke bedre karameller! Å åpne denne eska var som en gave til meg selv. Værsågod Ida. Nyt og kjenn på fredagsfølelsen.

De er så gode at jeg måtte bestille noen ekstra i løsvekt. Og aller mest av sitron som er favoritten. Og selv om trøffelchipsen forsvant forrige helg, har vi heldigvis mange karameller igjen. Så da blir det dobbelt opp med fredagsfølelse i dag. God helg alle sammen ♥

Kake på en helt vanlig onsdag

Når man har en hel hage full av vakre blomster som lever på lånt tid er det grunn nok i seg selv til å bake en kake på en helt vanlig onsdag. Så da gjorde jeg det.

Det ble en sukkerfri sitron og valmuekake med kremostglasur. Og den var veeeeldig god, men denne gangen var nesten ikke det som var det viktigste.

Det var blomstene som spilte hovedrollen.

Også fikk jeg brukt det nye fatet mitt i stråmønster.

Ble det ikke en vakker kake? Det syns iallefall vi. Faktisk vakker at vi måtte spise den med én gang. Hahaha! Men vi har vel alle godt av å unne oss litt kake på en helt vanlig onsdag. Sånn av og til iallefall…

Bilferien vår i Lofoten – del 3 i Ørsvågvær

Her kommer den tredje og siste delen fra den fine bilferien vår i Lofoten. Den dagen vi dro fra Kvalnes og Villa Lofoten kjørte vi først i motsatt retning av vårt nye hjem, mot Leknes. Der skulle vi nemlig treffe flere venner som også var på sommerferie i Lofoten. Ikke så lenge før vi kom til Leknes så jeg et skilt hvor det sto gårdsbutikk på Aalan gård, og helt spontant bestemte vi oss for å kjøre innom der en liten tur. Jeg elsker å kunne feriere på den måten, ha god tid og være spontan.

På grusveien inn til Aalan Gård kjørte vi forbi denne lille halvøya, og da slo det meg for en luksus det måtte være. Å ikke bare ha feriehus, men faktisk en hel øy for seg selv. Mye privatliv, og ekstra kjekt i disse tider.

På veien opp til gården kjørte vi over en liten bro. Og allerede her fikk dette besøket en eventyrlig vri. «Det var en gang tre bukkene bruse…».

Det første som møtte oss var Herr Hane og alle hønene hans som tuppet rundt omkring.

Også hadde de to små geitekillinger som het Knoll og Tott. Seee så søte.

Jeg måtte selvfølgelig kose og klø litt på de, og umiddelbart når jeg kjente geitelukta tok det meg rett tilbake til barndommen.  Når lille Ida var med i geitefjøsen hos bestemor og bestefar i Malangen. Det er en sånn stor og viktig del av barndommen min.

Geiter er så fine gårdsdyr, for de er så sosiale, kosete og nysgjerrige. De skal alltid klatre litt på deg og nappe deg i klærne.

Ute på tunet vandret denne artige kosegrisen. Saaakte, for det tar tid å komme seg frem når man bærer på så mye sideflesk.

Perlehøner hadde de også. De er så små og søte med de lange fjærene på beina.

Så stakk vi hodet innom gårdsbutikken, og der var det mye spennende. For eksempel massevis av økologiske urteteer. Dessverre var det nå begynt å fylles opp med biler på parkeringsplassen som nesten var tom når vi kom, og med ett ble det ikke så enkelt å holde avstand inne i butikken. Derfor ble det ingen urtete denne gangen. Men vi rakk å raske med oss en ost og et par hjemmelagede skoleboller før vi kjørte videre.

Detter hadde vi et flere timer langt verandebesøk hos min gode julevenninne og familien hennes som var på besøk hos faren hennes. Og det var så godt å endelig få se de igjen. Barna hennes kom springende mot oss etter at vi hadde parkert bilen utenfor huset. Og jeg skulle så gjerne ha klemmet og susset på de under hele besøket. Men nå tar man det man får, og «bare» det å være sammen er bedre enn ingenting ♥ Faren og stemoren til min gode julevenninne hadde forresten den søteste lille hunden jeg har møtt. Mio heter han. Han minnet meg om en slags hundeversjon av Bianco. Mild og forsiktig. Litt redd, men også kontaktsøkende. Og bare tvers igjennom skjønn.

Dette ble forøvrig en ordentlig vennedag. For etter dette besøket dro vi for å si hei til en barndomskompis av kjæresten, og familien hans. De hadde vi heller ikke sett på aldri så lenge, så det var også et så hjertegodt møte. Å få se hvor store barna deres er blitt. Klø litt på den fine hunden deres som også hadde begynt å bære preg av tidens tann. Det var med store glis og varme hjerter vi snudde og kjørte østover igjen.

Og vi måtte selvfølgelig kjøre via den vakre Gimsøya. Se så fint at et gammelt og forlatt hus kan bli til kunst. Dette huset står rett nedenfor stupet av Hoven, som vi gikk opp på i fjor.

Hele dagen hadde vært vekslende mellom skyer og sol. Men sola prøvde fortsatt å trenge seg gjennom.

Denne sommeren la jeg forresten merke til at det var ekstra masse tistel i Lofoten. Her er en hel eng av lilla «malekoster».

Vel framme i rorbua på Skårungen på Ørsvågvær, vårt siste bosted på denne turen, kunne vi raskt konstatere at dette var en litt mer «normal» rorbu sammenlignet med Karolinebua og Trandamperiet. Den var oppusset og fin innvendig, men manglet det lille ekstra. Som jeg sa til kjæresten, så føltes det sterilt å komme dit. Og spesielt når vi kom rett fra det vakre Trandamperiet. I denne rorbua fantes det ikke en eneste pute, pledd, lampe (foruten i taket), eller sånne ting som gir en lun stemning. Sant å si så var eneste grunnen til at vi valgte å bo en annen plass enn Trandamperiet de siste nettene, det at vi ønsket å komme litt nærmere Henningsvær. På dette tidspunktet angret vi oss, og innså at vi heller ville ha bodd bedre, men kjørt en halvtime ekstra.

Men jeg gjorde mitt beste for å få det litt mer hjemmekoselig. Med oss i pikkpakket i bilen hadde vi både kammerstake, stearinlys, telysholdere, en liten duk og noen pledd. Også var jeg ute å plukket flere buketter med blomster. Og blomster gjør jo alt bedre!

I denne rorbua var det to soverom. Så jeg hentet en av putene på det andre rommet og la badelakenet som vi aldri hadde fått brukt rundt puta for å få litt farge. Og strandveska mi fikk også være med på å lage stemning. Og som dere ser var det jo fine møbler og fin farge på veggene.

Og utsikta var jo kjempefin selv om været ikke viste seg fra sin beste side.

Strandteppet og den ekstra hodeputa jeg hadde med gjorde det også mer koselig. Det var forresten her jeg begynte å lese i denne boka.

På vår siste hele dag i Lofoten, mens tåka lå langt ned i fjellene, regnet aldri ga seg, og det blåste ganske kraftig, kjørte vi til Henningsvær for å spise kokospai på Lysstøperiet. Ingen Lofotferie uten kokospai! Men inne på Lysstøperiet satt de som sild i tønner, derfor tok vi den heller med oss. Og fordi vi nå var så rutinerte på å være på bilferie hadde vi både te og kaffe i bilen. Så da ble det en kjøretur istedenfor. Med noe varmt å drikke og noe godt å tygge på.

Vi bestemte oss for å kjøre veier vi aldri hadde kjørt før, og satte nesa mot Sydalen. Der hadde de så mange fine gamle hus at jeg ble helt over meg av begeistring. Mintgrønt hus med rødt tak, ja takk, det vil jeg gjerne ha. Ser dere forresten på gresset og buskene foran huset hvor sterk vinden var?

Og sjekk dette vakre huset. Helt perfekt i gammel stil, bortsett fra at det lå litt for nært veien. Men dog i le for den sterke vinden.

Når vi kom hjem fra kjøreturen den kvelden tente vi lys og gjorde det koselig. Ser dere hvor mørkt det var blitt? Til Nord-Norge å være altså.

Så fant jeg fram masse godt, sånn som osten vi kjøpte på Aalan Gård, og lagde tapas.

Og det var nydelig godt! Her er bakt Camembert med hvitløk og rosmarin, Manchego, kjøttboller, scampi, aioli, oliven, artisjokk, spekeskinke, surdeigsrundstykker, chilimarmelade, melon og potetgull med parmesan.

Og Lofastosten fra Aalan var bare helt fantastisk god! Kanskje en av de beste faste ostene jeg har smak. Og den passet ekstra godt til chilimarmelade.

Mens vi nøt denne gode maten så vi videre på Himmelblå. Og selv om ikke denne rorbua traff oss like godt i hjertet, hadde vi en veldig fin siste kveld i Lofoten.

Neste morgen var vi tidlig oppe for å pakke og for å rekke en god frokost før hjemreisen. Men før vi kunne rette nesa hjemover hadde vi noen ærender. Blant annet i Kabelvåg. Vi måtte jo ikke gå glipp av anledningen til å kjøpe med oss noen brød fra Undseld Bakeri. Jeg har ikke noe spesielt forhold til Kabelvåg annet enn at det er noen fine gamle bygninger der. Men mens vi kjørte rundt for å finne bakeriet, oppdaget vi denne fine parken. Se så koselig da. Både jeg og kjæresten syntes den hadde et litt mer østlandspreg enn parkene vi har her nord. Jeg liker når vi kommer over sånne små perler helt på slump.

Her hang det også et skilt med en veldig bra oppfordring.

Med tre Italienske landbrød i bagasjen kjørte vi så videre til Henningsvær. Vi skulle hente noe hos pappa og den snille stemora, og ettersom dette var den enste dagen uten vannrett regn når vi hadde vært innom Henningsvær, fant vi ut at vi måtte parkere bilen og gå litt gjennom de fine små gatene. På dette tidspunktet hadde det enda ikke begynt å fylles opp av turister sånn som sommeren i Henningsvær har vært. Men det ble en liten anstrengelse for å holde avstand likevel. Det var mange folk, gatene er så smale, og de som besøker Henningsvær for første gang er som regel så opptatt av å se på alt til å tenke på hvor de går. Hehe, jeg skjønner de SÅ godt, alt er jo så fint, men opplevde det likevel som slitsomt. Og dermed ikke like koselig som det normalt bruker å være. Jeg som har et litt problematisk immunforsvar må være ekstra forsiktig.

Kjent Henningsværing som begynner å bli litt eldre ♥ Og som var riktig så flink å holde avstand.

Vi trakk oss litt tilbake fra de mest folksomme gatene og butikkene, og gikk bort til Trevarefabrikken som hadde fått seg et sånt fint nytt skilt. Og et nytt lag med maling. Trevarefabrikken er jo kjærestens favorittplass i Henningsvær.

Selv om den var litt vissen syntes jeg tagetesen de hadde stående i en blomsterpotte var så fin.

Og det var så rart å bare gå forbi, på utsiden. Så rart å være i Henningsvær uten å besøke Trevarefabrikken, Lofotmat, Klatrekaféen, Lysstøperiet, Mors Hus, Drops. Ja, og uten å bo hos pappa og den snille stemora. Klart man overlever det jo, men jeg må si at jeg ønsker koronaen dit peppern gror.

Men som jeg sa tidligere i innlegget, man tar det man får, og bare det å se dette synet er jo ganske så fint. Dessuten fikk vi snakket en times tid med pappa og den snille stemora på trappa. Også hadde den snille stemora strikket lester til oss ♥ Nå er iallefall føttene våre klar for høsten (selv om jeg ikke er det).

Før vi tok helt av fra Lofoten stoppet vi også en liten tur på Lias bruktbutikk i Svolvær. Der fant jeg en hel pose med masse fint. Men det kommer i et eget innlegg senere.

Så var vi på tur hjem igjen. Takk for denne gangen vakre og fantastiske Lofoten! Men som jeg nevnte tidligere på bloggen, så er ikke turen ferdig før man er helt hjemme. Og neste stopp på veien ble en rasteplass midt på Lofast. Der traff vi naboen vår som kom kjørende i motsatt retning på tur til Lofoten. Så da tok vi oss tid til en liten rast med litt kaffe, te og en vaniljebolle fra Lysstøperiet. Og masse skravling og fliring i sola.

Og dette ble en ordentlig gjenforeningstur for oss, for vi endte også med å stoppe ved Tjeldsundbrua hvor vi møtte en god venn fra Harstad. Han ble vi faktisk stående å prate med i over to timer. Hehe, tiden går fort i godt lag. Men det å få se så mange venner igjen etter all denna tida betydde så enormt mye for oss.

Riktig «veimat» hadde vi også med oss. Bilar på biltur er vel en selvfølge, eller hva?

Videre på turen hadde vi vekslende vær. Litt sol, mye skyer, og en del regn.

Men jo lenger mot nord vi kjørte, jo mer magisk ble lyset. Her er vi ikke så langt unna hjemplassen til kjæresten. Der har det vært ordentlig frodig og grønt i år.

Og når vi da til slutt kom hjem møtte Tromsø oss på denne måten. Med en helt magisk himmel på en av de siste dagene før midnattsola forsvant. Det var så fint at selv om vi holdt på å stupe sammen av tretthet måtte vi stoppe for å ta bilder.

Og det var bilferien vår. Året vi ferierte hjemme i Norge. Enkelte dager skal jeg innrømme at jeg savnet varmen og sola. Men tenk å være så heldig som vi nordmenn er! Å ha et så fantastisk land å boltre oss i. Med all den vakre naturen, all den plassen. Uavhengig av hva som blir å skje fremover kommer vi til å fortsette å feriere i Norge. Det vil selvfølgelig bli noen bilturer på den engelske landsbygda, og noen turer til Kroatia for våre frosne kropper. Men vi skal både benytte oss mer av landet vårt, og støtte mer opp om det. Uten tvil!

Bilferien vår i Lofoten – del 2 på Kvalnes

Her kommer del 2 av bilferien vår i Lofoten. Litt senere enn planlagt, men pyttsann. Bedre sent enn aldri, eller hva?

På vår tredje dag i Lofoten våknet vi opp til at Nusfjord badet i sol. Det var et herlig syn og hadde nok føltes litt mer sommerlig hadde det ikke vært for den sterke vinden. Bak oss hadde vi to herlige netter i Karolinebua, og selv om vi pakket og gjorde oss klar for turen videre hadde vi ikke helt lyst å reise. Før vi dro vandret vi rundt i alle de små gatene.

Så på alle de fine blomstene, og stakk innom Hansines bakeri for å kjøpe med oss noe godt.

Og sa hadet til alle måsene. Er det lov å tenke at de var så lei seg for at vi skulle dra at de snudde stjerten til? Hahaha.

Så fikk vi endelig kommet oss en tur innom Trandamperiet for litt historie om denne vakre plassen. Der var det både gjenstander, bilder og en liten filmsnutt av en svunnen tid. Jeg elsker å se på sånne her gamle bilder.

Og disse gamle fisketønnene. Jeg skulle gjerne ha hatt et par sånne i hagen min.

Og når vi da endelig kjørte ut av Nusfjord sto (eller rettere sagt lå) disse søte firbeinte og ønsket oss god tur videre på reisen. Åååå, de søte lammene ♥

Vi skulle nå sette nesa mot Kvalnes, men hadde et par stoppesteder på turen dit. Blant annet en liten omvei til Rambergstranda. Her var det også sol og vakkert, men den sure vinden gjorde besøket vårt kort.

Rambergstranda er virkelig en fin sandstrand. Men vanskelig å gå på. Tre steg så var skoene fylt med sand. Hehe, det var mye børsting og banking når vi kom tilbake til bilen.

Turen tok oss så videre til Balstad til Himmel & Havn. Der skulle vi spise lunsj og gledet oss veldig fordi vårt forrige besøk var så bra. Dessverre ble vi veldig skuffet denne gangen. De har endret på både interiøret og måten de drifter på, så det som tidligere var en hjemmekoselig spiseplass med restaurantkvalitet føltes nå mer som en blanding av kafé og kantine med dårlig renhold. Ganske så fort kunne vi konstatere at bordene stod alt for nært hverandre med tanke på coronasituasjonen. Og en liten stund etter vi hadde satt oss fant vi smuler på vårt nydekkede bord. Da ble det iallefall tydelig hvor dårlig renholdet var. Bak oss var det rigget til med langbord i ekte 17. mai stil med massevis av barn som sprang rundt og lekte.

I tillegg oppførte servitøren vår seg som om hun ikke brydde seg. Vi måtte selv spørre om vi kunne få bestille maten. Og når maten vår kom måtte jeg igjen spørre om vi kunne få noe å drikke. Jeg skal innrømme at jeg er litt kresen, både når det kommer til selve kvaliteten på maten og servicen som ytes. Men dette var bare ikke bra. Og det sto definitivt ikke i stil til prisen som var 295 kr per person (uten drikke).

Vi spiste fort, nesten med antibacflaska i hendene. Og det føltes som en lettelse å komme ut i friluft. Det er så viktig at spiseplasser overholder de strenge reglene for avstand og renhold i disse tider. Hvis ikke så føler man seg ikke trygg, og dermed blir det ingen god opplevelse.

Men Ballstad i seg selv var som vanlig fin og sjarmerende. Vi kjørte litt rundt for å se på alle de fine husene, og havnet plutselig ved en liten interiørbutikk som solgte Arktis. Endelig skulle jeg få smake på den etterlengtede gelatoen fra Lofoten. Jeg valgte lakrisrot til meg og fløtekaramell til kjæresten. Åååå som vi nøyt den gode isen. Kremet lakrisis er herved min nye favorittis.

Etter at isen var spist opp satt vi kursen mot Kvalnes og fantastiske Villa Lofoten. Der ble vi møtt av Aaslaug og det vakre Trandamperiet som skulle være hjemmet vårt de tre neste dagene. Dette lille huset var ikke som de fleste andre overnattingstedene i Lofoten. Det var mer som en blanding av et galleri og en bruktbutikk med det fineste av alt gammelt man kan tenke seg. Nyoppusset i gammel stil, full av vakre detaljer, med et hint av noe moderne. Et kunstverk, rett og slett.

Se bare koselig det var der! Kjøkkensenga og gyngestolen ble fast plass for oss. Både i våken og mer slumrende tilstand. Mens vi bodde her tok jeg så mange bilder at jeg syntes Villa Lofoten fortjente sitt eget innlegg. Så for enda flere detaljer kan du lese her.

Etter at vi hadde pakket tingene våre ut av bilen og oooet og aaaet over hvor fint vi skulle bo, satt vi oss ned får å nyte godsakene vi hadde med fra Hansines Bakeri i Nusfjord. Det ble hverdagsbrød og vaniljebolle. Og kanelbolle, men den hadde vi spist på veien.

Det er viktig å ha en kopp te attåt 😉 Og etterpå sovnet vi begge to helt utslått, men i lykkerus, i den lille kjøkkensenga.

Det ble sen middag den dagen (eller kvelden). Jeg lagde pasta al limone som vi spiste mens vi så på midnattsola. Det var ordentlig romantisk.

Selv om det hadde vært en solfylt kveld hadde vi ikke hatt råd til å gå ut. Vi måtte bare nyte det fine Trandamperiet og den magiske roen vi hadde funnet der. Men en stund etter middagen ble midnattsola så vakker at vi tok på oss støvlene og trasket oss en liten tur. Seee så fint. Hundekjeks, høymuggel, brennesle og uendelig med markblomster i det mest magiske lyset. Nesten så vakkert at man blir helt mør i hjertet.

Neste dag våknet vi til regn og gråvær. Men det gjorde ingenting, for vi bodde så fint at vi bare ville være inne. Se den koselige sofaen med alle de vakre putene.

Men utpå kvelden begynte det å klarne, og da fant vi ut at vi skulle dra på båltur.

Vi kjørte mot det vakre lyset, vandret gjennom ekstremt høyt gress, og fant ut at veden vi hadde kjøpt på Shell i Tromsø ikke var så tørr som vi trodde. Vi strevde i to timer for å holde liv i bålet, prøvde å spikke opp vedkubbene for å få bedre fyr. Men likevel endte vi opp med å spise kullsvarte pølser. Men hva gjorde vel det når man hadde en så fin utsikt som dette.

Det var ren og skjær magi å sitte her.

Og det er viktig å dokumentere, og dele på opplevelsen. Man skulle egentlig tro at vi som bor så langt nord ikke lar oss overraske lenger av så vakre syn som dette. Men sånn er det ikke. Det er like magisk hver eneste gang, når hele dette fargespekteret av gult, orange, rødt og lilla treffer oss i ansiktet. Når alt er varmt og lunt. Og ikke bare på himmelen og i havet. Det er en slags stemning som man kjenner på innsiden også.

Og tenk, disse bildene er ikke redigert en gang!

I tillegg til midnattsol og svart pølse nøt jeg også bålstekt brunostsmørbrød. Det er bestemors oppfinnelse. Man smører to skiver med smør og brunost, klapper de sammen, og pakker de inn i aluminiumfolie slik at de er klar for å grilles på bålet. Det er mye bedre enn vanlig ostesmørbrød, Også føles det som jeg alltid har med meg en liten del av bestemor når jeg er på båltur.

Te i den lille trekoppen min er obligatorisk på tur. Tenk, denne koppen har jeg hatt siden jeg var lita. Jeg husker så godt hvor glad jeg var når jeg fikk den. Pappa og storebror hadde hver sine store, som jeg lånte i flere år. Også kjøpte han etter en stund denne søte lille til meg ♥

Når midnattsola var gjemt bak skyene og vi ble lei av å prøve å holde liv i bålet kjørte vi hjem igjen. Men før vi tok kvelden gikk vi oss en tur på moloen som ligger på Kvalnes.

Og vi kom hjem til Trandamperiet akkurat i tide. Når jeg tok dette bildet begynte de første regndråpene å falle.

Det var godt å kunne rømme inn til varmen og koselige stearinlys mens det regnet ute. Vi sov godt den natta.

Neste dag sov vi lenge. Det var fortsatt grått ute og vi hadde jo tross alt ferie. Og i ferien skal man senke skuldrene, roe ned og slappe av. Men ordentlig feriefrokost ble det selv om den var sen.

Surdeigsrundstykker med gräddost og røde epler er en favoritt.

Og croissant med smør og appelsinmarmelade. Da er det ordentlig ferie!

Denne dagen ble også tilbrakt inne i Trandamperiet. Mens jeg lå i kjøkkensenga og så på Himmelblå, satt kjæresten i gyngestolen og leste bok.

På ettermiddagen lagde jeg fiskesuppe med laks, torsk, reker og pesto. Men vi spiste bare en liten skål hver fordi vi skulle ut på en spennende aktivitet.

Jeg hadde nemlig booket midnattsridetur for oss på Hov Gård i bursdagsgave til kjæresten. Og det var en fantastisk opplevelse. Noe av det fineste og artigste vi har gjort på lenge. Dog hadde vi ikke været helt på vår side. Det var overskyet og grått, og regn i lufta. Og midnattsola kunne vi så vidt skimte i et lite hull over horisonten. Men vi var fornøyd så lenge det ikke høljet ned. Dessuten var vi heldige som havnet i liten gruppe på seks, noe som gjorde det litt mer intimt og koselig. Og lettere å kommunisere med instruktørene.

Hesten min som het Bragi hadde ordentlig personlighet. Han var av den mer bedagelige typen som helst ikke gikk lenger eller fortere enn han absolutt måtte. Det fikk jeg erfare flere ganger, når han kuttet svingene, og gikk på skrå over gresset istedet for å følge veien. Og ikke rent sjelden sakket han godt ned på farten (med unntak av når vi var på tur hjem igjen). En av instruktørene kunne fortelle at ingen brukte han på langtur for hvis han skjønte at det var langtur, så kunne han plutselig finne på å springe hjem til gården igjen. Også var han ekspert på å åpne dører i stallen. En ordentlig smarting med andre ord.

Jeg var så spent på hvordan kjæresten syntes det var å ri, og heldigvis elsket han det så mye at det første han sa når han hoppet ned fra hesteryggen, var at dette skulle vi gjøre igjen ♥

Vakre Bragi. Og med så fint islandsk navn. Dette var forresten første gang jeg red på islandshest. De er virkelig noen flotte hester.

Overlykkelig og litt kald satt vi oss i bilen på tur hjem til Trandamperiet. Og det tok vel ikke mer enn to minutter før himmelen åpnet seg over oss. Det var rene sydenregnet. Tenk for en flaks at det ikke skjedde mens vi enda satt på hesteryggen! Nå var målet den lune kjøkkensenga og resten av den varme fiskesuppa. Og et glass hvitvin eller to.

Neste dag var den egentlige bursdagen til kjæresten. Selv om han hadde fått den viktigste bursdagsgaven kvelden før, hadde jeg ordnet noen pakker til frokosten også. Hehe, dere vet jo hvor glad jeg er i å pakke inn gaver.

Dette var utsjekkingsdagen på Villa Lofoten, men fordi Aaslaug ikke ventet nye gjester i Trandamperiet med det første, fikk vi bruke den tida vi trengte. Vi fikk rett og slett noen ekstra timer der, og det er jeg så utrolig takknemlig for. Snille Aaslaug. For på samme måte som med Karolinebua i Nusfjord følte vi oss ikke helt klar til å ta farvel med det vakre Trandamperiet. Eller… det føltes kanskje enda litt tyngre nå, for å bo på Trandamperiet var mer som en opplevelse enn noe annet. Idet vi kjørte fra Kvalnes sa kjæresten mens han flirte, at vi aldri vil kunne besøke Lofoten igjen uten å bo i Nusfjord eller i Trandamperiet. Og spesielt ikke Trandamperiet. Jeg måtte si meg enig i det.

Del 3 av bilferien vår kommer snart. Og denne gangen mener jeg det 😉

Bilferien vår i Lofoten, del 1 i Nusfjord

En fredag i juli pakket vi bilen vår full av alt vi måtte trenge for en ukes ferie i Lofoten, og satte kursen mot første stoppested – Nusfjord. Jeg kan ikke huske at jeg og kjæresten, som jo bare er to personer, har dratt på ferie med en så stappet bil før. Men det var litt spesielt denne gangen. Det var ikke mulighet for familiebesøk, så vi hadde booket oss rorbu i Nusfjord, Kvalnes og Ørsvågvær. Ikke direkte billig kan jeg si, men om det fantes ett år det føltes bra å støtte det norske reiselivet var det i år. Dessuten hadde vi hatt lyst å bo i rorbu i Nusfjord i mange år.

Så i tillegg til såpe, antibac og munnbind (feriekofferten 2020), trengte vi en del fordi vi skulle bo i rorbuer. Ja, det var jo nesten som en slags campingferie. Derfor hadde vi pakket salt, pepper, parmesan, rivjern til parmesanen, stearinlys, fyrstikk, ekstra pledd, ekstra puter, kjølebag, mat, vin, gitar og ja, slike ting. Også måtte vi jo ha med turutstyr, fiskestang og ved til bålturer. Og i tillegg til dette kom alle klærne som jo strekker seg fra ene enden av skalaen til den andre, eller rettere sagt fra badedrakt og sandaler til ullgenser og støvler. Da er man klar for sommerferie i Nord-Norge.

Når vi skal på bilferie begynner alltid turen idét vi setter oss inn i bilen. Da er lydboka av Jørn Lier Horst klar i cd-spilleren, travelpressene våre fulle av rykende varm kaffe og te (gjett hvem som drikker hva), og kjølebagen fylt med iskald Pepsi Max og wraps med kylling og coleslaw. Så som dere skjønner er turen nedover en del av ferien den også.

Etter bare en times kjøring bestemte vi oss for å stikke innom hjemplassen til kjæresten for å si hei til svigerforeldrene mine. Vi skulle egentlig bare si et kort hei, men det var så koselig å se de igjen etter den store og lange adskillelsen, at vi takket ja til både ferske reker og rosévin (sistnevnte til den heldige passasjeren vel og merke).

Vi var egentlig litt senere ute enn vi hadde planlagt, men det var så deilig å likevel ikke la seg stresse og binde av tiden. Og heller bare være spontan og nyte det som dukket opp underveis. Er egentlig ikke det den beste måten å leve på? Det syns iallefall jeg. Og selv om vi ikke kom fram til Lofoten før et godt stykke utpå natten, hadde vi en helt magisk tur nedover.

Lofoten tok imot oss med både sol og regn i skjønn forening.

Vi må alltid stoppe i Sildpollen som en slags siste pause før vi er framme. Sånn ble det denne gangen også. Og se hvor vakkert lys det var der.

Trøtt som en dupp (eller to) var det dette herlige synet av en rorbu som møtte oss når vi endelig var framme i Nusfjord. Og sjekk den senga! Vi bestemte oss umiddelbart for at vi ikke orket å stresse til frokosten neste dag. Vi var på ferie og skulle slappe av.

Neste morgen (eller formiddag) våknet jeg til denne herlige utsikta.

Sol, et av de fineste fiskeværene som finnes, og en gitarspillende kjærest ♥ Åhhh, det var så magisk allerede da.

Jeg ordnet oss en enkel frokost som jeg tok med ut i sola til kjæresten. Da tok det ikke lang tid før måsene fikk nyss om det og begynte å samle seg rundt oss. Jeg skal innrømme at å ha en sånn stor måse som denne stirrende på meg gjorde det vanskelig å svelge maten. Men måsene i Nusfjord er ikke sånn som måsene andre plasser. De ble sittende å stirre på oss fra passende avstand, og fløy når de etter en stund skjønte at det ikke var noe å hente. Veldig høflig og dannet.

I dagslys fikk jeg virkelig sett hvor fantastisk fin og koselige rorbua vår var. Karolinebua som den het. Og som lå perfekt tilbaketrukket fra folkemengder.

Veggene var av tømmer, og interiøret en god blanding av gammelt og nytt. Her følte vi oss hjemme og avslappet.

Fargene var så duse og fine. Og passet så godt til alt vi hadde med oss.

Jeg elsker sånne her vinduer. Jeg ønsker meg et helt hus med sånne.

Koselig gang.

Vi angret selvfølgelig nå på at vi bare hadde booket to netter i Karolinebua.

Mens kjæresten satt å leste i sola gikk jeg meg en liten tur for å plukke litt blomster. Her ser dere rorbua vår til høyre.

Jeg måtte samtidig si hei til måsene som satt så pent oppi reirene sine. Er det ikke helt utrolig at de trives der det er aller smalest! Jeg tenker de må være gode på både planlegging og bygging for å få reiret sitt solid nok til at det ikke faller ned.

Se så fredfull i sola. Har du et dårlig forhold til måsene anbefaler jeg deg en tur til Nusfjord. Det vil garantert gjøre at du ser de i et nytt lys.

Blomsterbuketten fikk stå i et vannglass på badet, oppå denne gamle og fine krakken. Ble det ikke koselig? Man skal ikke undervurdere hvor mye en bukett markblomster har å si for stemninga.

Etter at blomstene var plukket og Karolinebua dokumentert satt jeg meg ned ute i sola for å lese slutten på Illvilje. Da var det så spennende at jeg ikke klarte å legge boka fra meg når kjæresten skulle ut å gå seg en tur. Jeg valgte stolen, pleddet, sola og boka, og kjente bare mer og mer på roen som kom sigende over meg. Staycation på ferie på en måte. Ingen behov for å være noen andre plasser enn akkurat der jeg var. I disse nydelige omgivelsene.

Som jeg sa til kjæresten – vi har vært så mange ganger i Nusfjord at nå ville jeg bare nyte rorbua og sola. Hvis dere vil lese om tidligere besøk kan dere se de her, her og her.

Litt utover ettermiddagen hoppet vi i finstasen og ruslet bort til restauranten Karoline for å spise middag. Vi hadde booket bord tidlig for å unngå et rush av folk. Dette var forøvrig vår aller første middag ute siden nedstengningen. Her visste vi at vi kunne stole på at de overholdt god avstand mellom bordene, og at de hadde et godt renhold.

Og de fortjener virkelig skryt. Når vi satt oss ned la servitøren menyene ned på bordet slik at vi slapp å ta i de. Tre menyer, forrett, hovedmeny og vinkartet. Og hver gang gjestene dro ble vi vitne til at de desinfiserte hver minste lille millimeter av både stoler, bord, telysholdere, og ja til og med blomsterpotta som sto på bordet. Ordentlig profft, og en sånn standard som alle burde ha i disse tider.

Kjæresten valgte fiskesuppe til forrett.

Og jeg pasta med trøffeltang.

Jeg drakk en nydelig fransk hvitvin til. Som jeg dessverre ikke husker navnet på nå.

Kjæresten velger alltid grillet tørrfisk til hovedrett når vi er i Nusfjord. Dette er på en måte signaturretten deres.

Jeg valgte kveite med nøttesmør og grønnsaker. Herlighet så godt det var!

Og når man endelig har kommet seg på restaurant må man jo unne seg dessert. Så da ble det brunostpannacotta med multecoulis. Den var også kjempegod.

Etter middagen gikk vi om kaia på tur hjem. Hehe, det er alltid viktig å dokumentere litt.

Og å prate til måsene. Jeg tror de liker det, når man er mild og søt i stemmen.

«Er dere der nede», virket det som denne måsen lurte på.

Tørrfisk eller…? Vel iallefall en tørr fisk.

Det var fortsatt litt sol på fjellene, men mellom de var det mørkt og skygge.

Her har vi gått forbi mange ganger, men av en eller annen grunn har vi aldri stukket hodet innom. Så vi bestemte oss for at vi skulle besøke Trandamperiet neste morgen. Før turistene strømmet på.

Tilbake i rorbua slang vi oss lykkelig ned på sofaen. Vi hadde spist et fantastisk måltid og følte oss så heldige som fikk lov å bo så fint som dette.

Vi tente lys og satt på koselig musikk.

Brygget en kopp med te og en kopp med kaffe. Og hentet fram en skål med linsechips med parmesan.

Spilte noen runder med Letra-mix.

Levde livet som dere kan se. Nøt den gode stemninga.

Mens jeg lå der på sofaen og så på denne fine gamle ovnen tenkte jeg at det var synd at den bare var til «pynt».  For tenk hvor koselig det ville ha vært å bodd her vinterstid og ha fyr i ovnen.

Plutselig følte vi oss litt sporty og skiftet til et litt mer turvennlig antrekk. Neste dag skulle vi kjøre videre, så da måtte vi bare benytte oss av muligheten for en koselig liten kveldstur. Vi klatret på berg og litt opp i høyden. Fikk en fin utsikt mot bebyggelsen.

Overraskende kom vi over enormt masse multebær. Jeg måtte smake på en som var overmoden, og det tok meg rett tilbake til barndommen. Når jeg satt i multemyra og smakte på solvarme multebær på Ingøya i Finnmarka. Sammen med bestefar, mamma og bestefars bror- onkel Kalle.

Nusfjord fra en litt uvant vinkel.

Etter å ha klatret mellom berg og moltemyr, ruslet på grusvei, og oppdaget nye stier og områder, kunne vi atter en gang konstatere at vi skulle ha hatt enda mer tid på denne vakre plassen. Det var så fint der at til og med når vi kom hjem klarte vi ikke å legge oss. Vi måtte bare sitte litt ute under teppet. Nyte det vakre synet, rorbuene, naturen, sjølukta, stillheten, roen. Egentlig en ganske grei måte å avslutte dagen på.

Del 2 av Lofotturen vår kommer snart.

Port

Portloe – en aldels nydelig liten fiskerlandsby i Cornwall i England full av vakre stenhus, ca 100 fastboende, ett hotell, en pub og et postkontor. Her var jeg for mange, mange år siden, og siden da har jeg lengtet tilbake. For Portloe byr på en sånn magisk stemning fylt av ro, natur, romantikk og «det enkle liv». Drømmen er å bo her en del av bryllupsreisen (hvis vi bare får giftet oss en dag).

Port wine, og aller helst da Grahams 10 years old Tawny Port. Min favoritt i glasset.

St. Pierre Le Port er dit familien Larkins drar på sommerferie i Frankrike, og jeg bare elsker disse to episodene. Scenene er dessverre filmet i England, og selv om jeg da både vet og forstår at denne plassen som man ser i Livet med Larkins er fiktiv, har jeg så inderlig lyst å dra dit likevel. Og helst sammen med hele familien Larkins for den ultimate stemninga. Se de episodene, du blir ikke å angre!

Julia Childs Chicken with mushroom, cream and port. Helt siden jeg så at Julie lagde denne oppskrifta i filmen Julie & Julia har jeg hatt lyst å prøve den. Og iallefall nå etter at jeg er blitt så glad i portvin. Dessuten elsker jeg både kylling, champignon og oppskriftene til Julia Child. Så dette blir nok noe jeg blir å lage til middag ganske så snart.

Tine K Fløyelsbånd i fargen Port. Ja takk sier jeg bare.

White port wine – som jeg tenker å prøve for første gang nå til høsten. Det er viktig å ha noe ekstra godt å kose seg med når mørket og kulda sniker seg innpå. Jeg vurderer både denne fra Grahams, og denne fra Niepoort.

Portugal – enda en plass som står høyt på ønskelista over å besøke. Jeg er så fascinert av alle de bratte gatene i Lisboa, trikkene og de vakre husene. Alt føles så pittoresk. Arkitekturen, maten, ja til og med folkene. Det kan nok ta litt tid, men én dag skal vi dit. Garantert!