Høst på hytta

Vi har hatt en så utrolig fin første høst på hytta vår. Og det var ikke det at vi ikke forventet det, men både jeg og kjæresten gruet oss litt til mørket og kulda skulle ta over for den lyse og enkle sommeren. Vi var nok litt bekymret for hvor mørkt det skulle bli. Og at vi skulle miste den lunheten alle buskene og trærne rundt hytta gir. Og en annen ting som forsvinner med sommerværet er muligheten til å være masse ute. For når det ikke regnet og stormet i sommer var vi ute nesten dagen lang.

Men vi kunne jo fortsatt være ute på de gode høstværsdagene. Også oppdaget vi for alvor hvor koselig det er å sitte inne framfor vedovnen når det er kaldt og mørkt. For hver årstid har sin sjarm. Og som dere ser fikk septemberbuketten være med på hytta.

Og Mira var selvfølgelig også med ♥ Her studerer hun en maur som har kommet seg inn.

Utenfor hytteveggene hadde geiteramsen blitt til rosa fluff. Og det er jo noe av det fineste med høsten – alle de magiske fargene.

Vi hadde masse kaffebesøk av både venner og familie. Og det var koselig! Da serverte vi sukkerfrie lefser fra Toves Tradisjonsmat og kanelboller fra gårdsbutikken på Storhaugen Gård. Begge deler laget i Malangen. Så her snakker vi kortreist mat.

På bursdagen min våknet jeg opp til nydelig sol og frokost på senga. Frokostbrettet bugnet av gode ting og i kortet sto det fine ord. Og bursdagsgaven min ventet på meg på Elkjøp. En helt ny iPhone. Så nå er jeg også i ferd med å moderniseres. Hehe. Men jeg trengte en ny telefon, jeg har bare aldri klart å ta det steget. Men heldigvis er kjæresten så flink å vite både hva jeg trenger, og å gi meg et lite dytt i ryggen. Han er virkelig verdens beste ♥ Sånn for ordens skyld må jeg jo nevne at jeg har tvillingkort, sånn at jeg har den gamle mobilen i tillegg til den nye i en overgangsperiode. «Gamle» folk trenger tid til å lære seg nye ting 😉

På kvelden feiret vi med middag på Malangen Brygger sammen med svigerforeldrene mine. Jeg spiste smørdampet klippfisk med rødbetepuré, bacon og saltbakte poteter. Og til forrett, gin-gravet reinsdyr med tyttebærkrem. Det var så nydelig godt at jeg glemte å ta bilder. Men desserten spiste vi hjemme på hytta vår, og det var favorittkakene fra Spiseriet. Og som en siste gave, helt på tampen av dagen kunne vi nyte fyrverkeri fra Malangen brygger da de arrangerte bryllup. Det har jeg aldri fått på bursdagen min før.

God frokost spiste vi dagen etter bursdagen min også. Jeg elsker å sitte her å tygge på et surdeigsrundstykke mens jeg ser på den flotte utsikta vi har. Det var sånn vi oppdaget at vi har ekorn rett utenfor. To stykk som oppfører seg akkurat som Snipp og Snapp. Som jager hverandre lekent opp og ned i furutrærne. Og hopper fra gren til gren. Det er så koselig underholdning.

Her ser dere utsikta. Fin, ikke sant? Og nede i de furutrærne til høyre leker Snipp og Snapp ofte.

Veldig mange av høstdagene tilbrakte vi foran vedovnen. Mira syns det er fint å ligge på kanten av sofaen. Da får hun akkurat varmet «stjerten».

Og jeg oppdaget at vi har nokså mye tyttebær i den lille skogen rett ved tomta vår. Da var det som at et urinstinkt våknet i meg. Jeg måtte plukke. Jeg måtte sanke. Mest sannsynlig er det noe genetisk for jeg vet at bestemor også har det sånn. Hun plukke selv om hun ikke skal ha det selv. Da plukker hun og gir det bort. For det skal ikke gå til spille.

Midt i min trengsel til å gjøre det samme fant jeg ut at jeg har fått en ny hobby. Det var noe så ekstremt beroligende i å tre bare føtter ned i støvlene, traske rolig bort i den lille skogen med et krus i hånda, og sette seg på huk for å plukke. Og der satt jeg med støvler og skjørt, og et skjerf i halsen. Ikke strømpebukse engang. Men samtidig kjente jeg på en ro jeg nesten ikke hadde hatt før. Og jeg trengte ikke å plukke så mye hver gang. Det skulle jo holde til alle høstens finværsdager. Nå har vi fryseren full av tyttebær.

Det begynner å bli ganske så hjemmekoselig på hytta nå. En lun og varm stil med et hint av noe britisk er det vi har gått for. Jeg ser forresten at fargene på interiøret passer veldig fint til høsten.

Jeg er så utrolig fornøyd med denne fine mugga i serien brun fasan fra Egersund. Jeg kjøpte den fra Finn.no i sommer. Den var ikke akkurat billig, men se så fin den er!

Den grønne skåla er jeg også veldig glad i. Den hadde jeg kommet over på en blogg jeg dumpet innom via pinterest for noen år siden. Jeg elsket den ved første øyekast, men klarte ikke å finne ut av hvilket merke den kom fra. Jeg hadde tenkt å spørre hun som skriver bloggen, men så brukte jeg så lang tid at både fanen jeg hadde på pcen og navnet på bloggen forsvant for meg. Så gikk livet sin vante gang, og selv om jeg tenkte på skåla iblant, så var det fint lite jeg kunne gjøre. Men så ut av det blå, dukkert den opp i en nettbutikk jeg kom over. Jeg klikket hjem tre stykk umiddelbart. En grønn og en hvit til meg. Og en grønn en til mamma. Sånn må man gjøre når man har lengtet etter noe. Og det er virkelig en fin skål som veldig mange legger merke til. Her er produsenten om du lurer.

På kveldene har vi tent masse levende lys som har skapt god stemning.

Sånn som i denne fine lyslykta som jeg fikk i bursdagsgave fra svigermor og svigerfar ♥

En søndag fant vi ut at vi skulle gå tur til Nikkavannet som ligger rett over hytta vår. Trærne var så gule og fine, også var det fint å se at det er framgang med denne nabohytta. De får god utsikt de også.

Turen rundt Nikkavannet er så fin. Og min kjekke kjæreste i superman-caps er ganske fin han også ♥

Vi gikk igjennom landskap med kongler, tyttebær, blåbær, mose og sopp.

Og enkelte plasser på stien føltes det som Narnia.

Dette var det jeg plukket med meg fra denne turen. Dagens skörd som svenskene sier. Konglene de står i den samme skåla på et lite sidebord ved sofaen og skaper høstlig stemning. Mens at reinlaven har jeg tenkt å buke i jula.

En dag vi var i den selvbetjente gårdsbutikken til Storhaugen Gård fant vi ekstra mye fint. I tillegg til focaccia og kanelboller som er fast takst, kjøpte jeg strikkede tøfler og kopptuer til kjøkkenet.

Fine tuer i fine farger.

Og tøflene, de passet perfekt! Varme er de også.

En dag vi hadde besøk bakte jeg gulrotkake med valnøtter og rosiner. Nam, den ble god! Og som dere kanskje skimter i bakgrunnen har jeg hatt store planer om å lese masse bøker på hytta. Men så langt har jeg sett mest på fin utsikt, ekorn og vakker natur i stedet.

En annen dag lagde jeg denne kransen av tyttebærlyng. Er den ikke fin? Jeg brukte aluminiumsfolie som base og ståltråd til binding. Nå har den mistet den fine glansen som tyttebærlyng har, og ser kanskje mer tørket ut. Men den holder seg godt likevel. Og planen er å feste et rødt fløyelsbånd på den til jul.

En helg dristet jeg meg til å kjøpe en bukett med solsikker i for å ha med til hytta. Jeg har aldri hatt solsikker før og har vært litt usikker på om jeg egentlig liker de. Men disse som var lysegul syntes jeg var fin. De fikk stå sammen med bergknapp og eucalyptus.

Og mens jeg fylte på med blomster inne, plukket jeg bort blomster ute. Nå var det begynt å bli for kaldt for petunia, pelargonia og kosmos. Dette er avtrykket av en petuniablomst på trappa vår. Høstlige spor etter sommerens gleder. Jeg håper vi finner en sånn mørkerød petunia neste sommer også. Den passet godt til hytta.

Hengelobelia ble byttet ut med lyng.

Og alunrota hadde fått noe slags mugg på seg, så den gikk i søpla. Buhuuu! Men blomstene på den ble plukket inn i en liten vase. Årets siste bukett fra hyttehagen.

Hver gang vi har vært ute i hagen har vi fyrt opp i bålpanna. Det er så koselig og stemningsfullt. Og den kommer nok til å bli enda mer brukt i tiden framover.

Men bålpanna hjelper ikke SÅ mye på varmen, så vi må alltid fyre i vedovnen når vi kommer inn igjen. Dette er en av favorittplassene mine på hytta.

Og skulle vi fryse mer har vi en hel kurv full av ullpledd og tepper stående klar.

Levende lys har vi hatt på dagtid også. Det gjør alt så mye lunere. Spesielt når det er grått og kaldt. Dette var forresten før vi fikk kjøkkenstolene og gulvteppet. Nå er det endelig kommet, og selv om jeg savner de mørkebrune stolene ble det veldig fint og lunt ved kjøkkenbordet. Dere skal få se bilde snart. Og de mørkebrune stolene er ikke langt unna heller. En står i gangen, en på gjesterommet, og en på kontoret.

Så det var vår aller første høst på den fine hytta vår. Men høsten er kanskje ikke helt over enda. Nå er vi i en overgangsperiode mellom to årstider, og både mørketida og jula begynner å snike seg innpå. Det blir noe annet, men det blir fint det og. Men først gleder jeg meg til vi skal til hytta i helga ♥

Oktoberbuketten

Oktoberbuketten er litt sen denne gangen, for den er faktisk kjøpt i Harstad nå i helga. Vi var på en aldri så liten weekendtur der, og siden vi har mistet den beste blomsterbutikken i Tromsø, fant jeg ut at jeg skulle benytte meg av den fineste de har i Harstad. Så denne buketten har vært på lang kjøretur og kom ikke hjem før sent i går kveld.

Som dere ser ble jeg ikke skuffet når jeg kom inn på Anemone og så utvalget av snittblomster. Valget falt på årets første amaryllis og farger akkurat i mine toner – rødt, rosa og fersken. Og jeg syns det ble en høstdrøm av en bukett. Med et lite snev av jul. I tillegg til den ferskenfargede amaryllisen valgte jeg mørkrosa limonium, nyper og to forskjellige typer eucalyptus, hvorav den ene heter poppy og har både røde og grønne frø/bær.

Stjernen i buketten er selvfølgelig amaryllisen. Jeg elsker den duse ferskenfargen og at den gjør så mye ut seg ved å bre seg utover kanten på vasen.

Men eucalyptusen som heter poppy med røde bær er også ganske viktig for å få det litt rufsete utrykket som jeg er så glad i.

Denne mørkrosa limoniumen hadde nesten et preg av orange i seg når jeg kjøpte den. Men så ble den mer og mer rosa når den begynte å tørke. Limonium har veldig lett for å tørke, men det fine er at den ikke taper seg på utseende. Og helt nytt for meg var denne mørkerøde nypeblomsten. Er den ikke fin?! Jeg vil ha den i alle julebuketter framover.

Den avlange og tynne eucalyptusen er jo som dere vet en favoritt. Og jeg var så glad for å kunne kjøpe den igjen.

Seee denne fine Harstadbuketten! Den er så vakker at den kunne kommet rett ifra Sonja Blomster. Jeg er overlykkelig over å ha en så flott bukett stående på kjøkkenbordet igjen. Og blomsterpusen Mira syntes også det var stas. Hun har vist så mye interesse for oktoberbuketten at jeg har vært nødt å gå rundt og bære på henne for å holde henne borte fra den. Men jeg skjønner henne godt! Vi elsker jo blomster i kattelivet ♥

Vår elskede Biancopus

I dag er det to år siden vår elskede Biancopus måtte reise fra oss. En dag som sitter som et fysisk og dypt arr i hele kroppen min. Jeg har prøvd og prøver fortsatt å bearbeide. Men det gjør vondt. Så veldig vondt. Jeg har i flere perioder unngått å se på bilder av han. Unngått å lete i gamle bildearkiver. For at jeg rett og slett ikke har orket å kjenne på den smerten. Ikke orket å gråte de tårene.

Høsten i år tok meg tilbake til 2019 med alle minnene om alt som var da. Og gjennom hele oktober har jeg lurt på hva vi gjorde på akkurat den samme dagen det året. Noen dager husker jeg selvfølgelig godt. Den dagen jeg kjøpte oktoberbuketten som var inspirert av Bianco. Dagen etterpå, da vi fikk vite det. Hele den helga, når vi lå i senga eller på stuegulvet sammen med Bianco og gråt mens vi holdt hardt rundt han. Han var så umistelig for oss. Og selvfølgelig den siste dagen. Og dagen før den siste, da det begynte å snø.

Men så var det 24 dager fra da vi fikk vite det til vi måtte la han dra. Og selv om de fleste fortonet seg ganske likt med masse kos, tårer, sorg, frykt og kjærlighet, vet jeg at det var én dag sola skinte så fint inn i leiligheta vår. At det var én dag vi lagde blogginnlegg sammen. Én dag jeg bakte eplekake. Og én dag jeg gikk tur når det lå et tynt lag av melis på bakken. At jeg da tegnet et hjerte i snøen på en benk og sa høyt at det var til Bianco. Min elskede Bianco. Alle de små stundene husker jeg godt, men ikke nøyaktig hvilken dag det var. Og det er sikkert ikke viktig heller, men likevel har jeg tenkt masse på det.

Og jeg har jo kameraet mitt, for jeg tok masse bilder da. Så noe kan jeg finne ut av. Jeg har bare ikke turt. Foruten én gang. Da gikk jeg inn i bildemappa til oktober 2019, og resultatet var at jeg gråt så mye at jeg ikke klarte å spise middagen jeg hadde laget. Flere av disse bildene hadde jeg egentlig planlagt å bruke i et blogginnlegg som skulle hete «den siste tida med Bianco». De er redigerte, de ligger faktisk i bildearkivet til kattelivet, og kladden til innlegget står klar. Men det gjør bare for ondt.

Og det er kanskje sånn det skal det være. Det skal være så ondt. Etter 14 år med en så spesiell kjærlighet. Og det skal ta tid. For det er tapet av det kjæreste vi hadde som skal bearbeides. Og kanskje jeg ikke skal blogge om den siste tida. Jeg kjenner uansett nå at smerten over hvor syk han var er på grensen til uutholdelig. Han fortjente det ikke han som var så hjertevarm og god. Verdens snilleste. Verdens fineste. Nei, det er bildene og minnene fra da han sprang gjennom leiligheta i full fart, fra da han lå under blomstene i hagen, fra da han lekte med garnnøster, spiste tunfisk og sto oppi alle skoene mine, fra da han var frisk og rask og full av liv, som skal deles. Som skal få størst plass.

Det har dessverre ikke blitt så mange glade minne-blogginnlegg om Bianco enda. Men jeg har lovet meg selv at det skal det bli en endring på. Og selv om sorgen følger med på lasset, får jeg bare gråte og flire på samme tid. Mens jeg tenker tilbake på alle de gode minnene.

For Bianco er med oss i hverdagene fortsatt, nettopp på grunn av minnene. Alt det fantastiske vi delte. Jeg har ikke tall på hvor ofte både jeg og kjæresten sier «Husker du at Bianco gjorde det? At han likte det? At han var sånn?». Vi bærer han med oss i hjertene våre. Hver eneste dag. Urna hannes står her hjemme, rett ved der han elsket å ligge. Hånden stryker over den når savnet er ekstra stort. Og nå har han fått sin plass på hytta også. For nå henger det et bilde av han der han sitter og ser ut av vinduet. Og han er så levende. Så vakker. Og det er sånn vi skal huske han. Vår elskede Biancopus ♥

Batcat

Nå når det nærmer seg Halloween kan man jo undre seg over hvilket lite flaggermusaktig vesen som har kommet på besøk hos oss. Jeg møtte plutselig på det en dag i gangen mellom soverommet og kjøkkenet. Jeg skvatt nesten litt først, man skal jo være forsiktig med flaggermus i disse koronatider. Men så måtte jeg bare smile.

For det er jo selvfølgelig bare Mirapusen vår som ligger på krakken i stua ♥ Og som ved god hjelp fra høstsola ble forvandlet til en søt liten batcat.

Søndags kveld

Hei på denne fine søndagskvelden. Vi er som vi har vært nesten hver helg denne høsten, på hytta. Og som vanlig kjører vi ikke hjem før ved søndagens siste timer for å få mest mulig av helga her. I dag har vi sovet lenge, vært ute i snøen (ja, for tenk at vi har snø), og drukket kakao til lunsj. Ingenting er som å komme inn i varmen etter å ha vært ute i kulda, med røde kinn og kalde føtter, for så å nyte en kopp varm kakao. Også knitrer det i vedovnen. Det er virkelig en magisk følelse det, uansett om man er liten eller stor.

Akkurat nå står restene av kakaoen i en ny gammel mugge på kjøkkenbenken. Også fant jeg ut at jeg måtte tenne et stearinlys der også. Det er jo så koselig nå som det er så mørkt. Den siste uka har vi fått fikset enda litt mer småting rundt om i hytta. Blant annet har vi fått hengt opp en tallerken på veggen ved siden kjøkkenvifta. Det ble en engelsk i brune farger. Også har vi endelig funnet en krok til grytvottene. Det føles så godt når flere og flere ting kommer på plass. Det blir stadig mer hjemlig her.

Årets første klementiner er også kommet i hus. og nå er det ikke lenge før jeg begynner å plukke inn granbar og annet vintergønt for å ha i mugger. Kjenner dere vinterstemninga? Ja, den er nesten litt på grensen til førjulstemning. Nå gleder jeg meg!

En nydelig dag

I dag har det vært en nydelig vakker dag. Vi våknet opp til den første ordentlige snødagen, det vil si den første dagen snøen legger seg på bakken. Og selv om det var nokså grått ute var alt så lyst og fint. Jeg tente lys i lyktene i hagen. Det er noe jeg har begynt å gjøre den siste uka. Å tenne levende lys selv om det ikke er helt mørkt enda. Både ute og inne. Jeg kjenner at jeg trenger den lunheten det bringer med seg nå.

Jeg bestemte meg for å kaste de to siste sommerblomstene og noen urter. For det hvite på bakken var et tydelig tegn på hvilken vei det går. Og mens jeg holdt på å fryse fingrene av meg der jeg sto, kom det plutselig et velkjent lys fra himmelen. Det var så fint å se sola. Dog hjalp det ikke noe særlig på temperaturen, så jeg rømte inn i varmen.

En annen som hadde rømt inn lenge før meg var Mira. Hun var ute i nøyaktig to minutter som hun tilbrakte oppi gressbøtta si, før hun fant ut at det var for kaldt. Men hun er en liten nysgjerrigper, så hun satt på stativet og fulgte med på hva jeg gjorde gjennom vinduet ♥

Jeg hadde plukket med meg siste rest av salvien før den gikk i søpla. Og etter en grundig skyll for å få bort all bladlusa (den har vært infernalsk i år), fikk den stå i en vase på stuebordet. Som en liten grønn bukett. Salvie passer ekstra godt til det. Som dere ser var det levende lys inne også.

Himmelen var blitt så fin nå, så selv om jeg var iskald måtte jeg snike meg ut for å ta dette bildet. Se for en fantastisk oktoberhimmel!

Jeg lagde meg en kopp varmende te og satte meg i stuevinduet for å nyte det vakre lyset. For sånt må virkelig nytes.

Ikke så ille utsikt det her. Litt høst, litt vinter. Litt lys, litt mørke. Litt farger, litt hvitt.

Men det tok egentlig ikke så lang tid før mørket tok større og større plass. Og det er jo akkurat sånn det skal være på denne tida. Det skal bli mørkere. Derfor er jeg så glad for sånne lysglimt som vi fikk i dag. Det gjorde denne dagen nydelig. Framover får vi legge vår lit til stearinlysene. Men jeg tror det blir koselig ♥

En femåring

Tenk dere! Nå er bloggen blitt fem år. Og jeg har blogget i fem hele år! Det er så rart å si det høyt, og det føles nesten som en litt halvrund feiring. Men så er jo fem halvveis til ti, så da skal det vel føles sånn. Jeg husker når Caroline Berg Eriksen hadde blogget i fem år. Da tenkte jeg «wow, det er lenge». Men så sitter jeg her nå og kan med hånda på hjertet si at dette gikk utrolig fort (uten å sammenligne meg direkte med Caroline).

Når jeg tenker tilbake på starten så husker jeg hvor spent og optimistisk jeg var. Jeg hadde mange idéer, mange ønsker. Men å gjøre det i praksis er noe helt annet. Mye ble ikke helt som jeg hadde tenkt. Blant annet så hadde jeg sett for meg at jeg skulle dele langt flere oppskrifter med dere. Men så viste det seg at det ble for mye jobb underveis mens jeg kokkelerte på kjøkkenet. Jeg ble på en måte avbrutt hele tiden av bildetaking ol. Og jeg er en person som liker å ha en slags «flow» mens jeg baker og koker. I tillegg bruker jeg sjelden oppskrifter. Jeg smaker meg frem. Så da funket ikke det med blogging parallelt.

Iherb som jeg på den tiden var så opptatt av endret seg også raskt, og til å ha en helt egen kategori på bloggen er det bare to små blogginnlegg der. Kategoriene interiør og kreativt hadde jeg nok også håpet på å kunne bruke litt mer enn jeg har gjort. Også tror jeg nok at jeg så for meg at jeg skulle tjene litt på bloggen. Ha en del samarbeid. Men samarbeid krever ganske mye, og for en perfeksjonist, som på toppen av det igjen er kronisk syk, så var ikke det noen god kombinasjon. Ønsket var der, men ikke kapasiteten. Som med så mye annet i mitt liv. Men jeg fant en vei som passet meg. Og selv om det ble annerledes, så ble det bra.

Små og fine ting som blomster, en kopp te, en vakker soldag, dalende snø, potespor, en rød pus, en svart og hvit pus. Ja, hverdagslykke. Det ble min vei i livet. I kattelivet. Det ble en hobby, noe kreativt, noe ekte. Og skal jeg være ærlig så er det faktisk enda bedre enn å tjene penger via samarbeid. Jeg savner ikke noe. Bortsett fra litt mer energi sånn at jeg kan blogge litt oftere. Og Bianco selvfølgelig ♥

Jeg har kost meg hele veien. Og jeg håper at dere som leser bloggen også har gjort det. Jeg nevnte i fjor at det virker som at færre og færre tar seg tid til å lese blogger nå for tiden. At det går mer i Instagram og podcaster ol. Men jeg tror dere er en fast liten skare som følger oss i kattelivet. Som jevnlig stikker innom, og som legger igjen fine små spor. Og nå og da kommer det en ny leser til. Sånn som for et par dager siden når jeg fikk en sånn hyggelig kommentar. Dere skal vite at det betyr så mye for meg at dere leser om oss. Både dere som har fulgt oss lenge, og dere som er ny. Og jeg blir selvfølgelig ekstra glad for en liten kommentar. Da blir hjertet så varmt.

Så selv om jeg verken ble Underbara Clara eller Elsa Billgren så er jeg fornøyd med bloggen. Og den gjenspeiler jo livet, sånn som vi lever det. Det går litt trått noen ganger, og det er litt mer avstand mellom innleggene enn jeg ønsker. Men jeg tror og håper at kattelivet er noe folk kan finne glede i, kjenne seg igjen i, og kanskje bli inspirert av. I det minste ser det ut til at plommesyltetøy -og eggesalatoppskriftene holder stand. Haha! Takk for fem fine år! Jeg håper dere følger med oss videre på reisen ♥

Tung nostalgi

Jeg holder på med å gå gjennom massevis av esker med tung nostalgi. Barneklær, babyutstyr, små sko, bamser, dukker, lekeserviser og alt mulig annet fra barndommen. Det er så hjertevarmt og fint å se alt vi brukte når vi var små, men det er også en tung prosess å skulle avgjøre hva man skal beholde og hva man skal gi slipp på. Mamma har jo nesten tatt vare på det meste fra vi var små. Og det var jo sånn man gjorde det i «gamle dager». Tanken er så fin, men det er nesten umulig å gjennomføre. Heldigvis klarte jeg å være streng med meg selv, og 12 pappesker er nå blitt til to poser. I tillegg til Barbiehuset mitt, alt av Barbiedukker og lego.

Det var virkelig mengder med babyklær. Se så søte mønster og farger vi hadde på 80-tallet.

Jeg har innsett at jeg begynte tidlig med bolero og ullsokker 😉

Det samme var det egentlig med skjørt og småblomstret stoff. Dette skjørtet husker jeg at jeg elsket høyt. Jeg brukte det de første årene på barneskolen, og om jeg hadde fått velge så hadde jeg nok hatt det på meg hver eneste dag. Er dere ikke enig i at det ligner litt på Libertystoff? Jeg var nok litt forut for min tid.

Mira syntes forresten også det var et fint skjørt ♥

Denne kjolen er så spesiell for meg, og for de av dere som har lest bloggen en stund, så kjenner dere den kanskje igjen fra dette blogginnlegget. Tenk at dette er gammel H&M. I tykt kvalitetsstoff.

Og denne elefantastiske sommeroutfitten brukte jeg mye når jeg var 3-4 år. Den finner dere også i det blogginnlegget fra jeg var lita. Jeg har den på meg på bildet sammen med oldefar ♥

Når jeg gikk gjennom de maaange bamsene mine fant jeg også ut at jeg hadde min helt egen Ole Brumm-gjeng. Både Tigergutt, Nasse Nøff, Petter Sprett og Ole Brumm. Bare at Ole Brumm manglet den røde genseren, Petter Sprett hadde kjole for anledningen, og Nasse Nøff var litt vel stor. Hehe, kanskje jeg har bedre fantasi i dag enn når jeg var lita. Kreativiteten har i allefall vokst med meg. Den gamle bamsen er forresten mamma sin.

Panda var en av favorittbamsene mine. Nå har hun fått et nytt hjem hos de skjønne jentene til venninna mi ♥

Også var det bra mange bamser jeg hadde knytt silkebånd rundt halsen på. Så da startet jeg tidlig med min kjærlighet for silkebånd også.

Se det søte sengetøyet jeg lå i. Blonder, småblomstret, rosa kaniner og små elefanter.

Denne ryggsekken tror jeg at jeg brukte i barnehagen. Jeg og storebror hadde hver vår av samme sort.

Er det forresten flere som hadde kassetter med Kine og Jannicke? Jeg elsket å høre på de, og jeg synger faktisk fortsatt på «Sarajevo» og «Alle kan dele» den dag i dag. Musikalske minner forsvinner aldri.

Den gamle turndrakten som jeg arvet fra mamma brukte jeg når jeg danset jazzballet. Og alle danseårene var noen herlige år. Med massevis av forestillinger, sying av kostymer, og spenning bak storscenen på Harstad Kulturhus. Jeg føler at jeg kjenner hver eneste korridor i det bygget. Det er så mange gode minner. Så mye fint å se tilbake på ♥

Is i september

På den aller siste dagen i september var det så sommerlig og fint at kjæresten bestemte at vi måtte ha is. Etter at han hadde ransaket fryseren oppe i leiligheta kom jeg på at vi hadde en boks med Mövenpick Maple Walnut i fryseren i kjelleren. Han sprang ned og hentet den mens jeg fant fram skåler. Og isen den skulle nytes ute i «hagen», for seee bare hvor nydelig det var!

Et lite snev av sommer blant blomster som enda sto så fint. Dronning Ingrid (pelargoniaen) er bestandig på sitt aller fineste nå rett før hun skal gå i vinterdvale.

Den orange minipetuniaen nøt nok varmen den også. Nå er den dessverre historie.

Dahlia Dreamer hadde fått så hard medfart av den intenst sterke vinden vi hadde hatt noen uker tidligere. Den hadde bare noen stilker igjen, og nå blomstret den aller siste blomsten. Se så vakker! Dette er nok min aller største favoritt i hagen.

Den hvite cosmosen var litt sliten den også, men både fluer og humler (og jeg) satte pris på de blomstene som var igjen.

Men nå vi må ikke glemme isen da. Den er jo tross alt «hovedpersonen» i denne lille beretningen. Og for en luksuriøs «hovedperson»! Mövenpick er den beste isen! Jeg måtte dessverre nyte den alene, for kjæresten fikk plutselig masse ekstra jobb (sånn er det med hjemmekontor). Jeg hadde jo håpet på en isdate ute i hagen, men syntes mest synd på han som gikk glipp av den fine sola. Jaja, han fikk nå is i allefall. På den aller siste dagen i september.

Noen ganger må man bare

Når det er helg, snøen kryper nedover fjellene og kulda presser seg inn mot husveggene. Når det eneste logiske er å holde seg inne og fyre i vedovnen. Når man bare ønsker at alt skal være mykt og varmt. Som en trøstende sommerklem i en kaldere årstid. Det er da man baker. Og ikke hvilken som helst kake. Det skal være en varm og lun eplekake med vaniljesaus. Jeg brukte denne oppskrifta, og det var lekende lett men farlig godt. Jeg tror det blir flere eplekaker i kattelivet i nær framtid. For noen ganger så må man bare ♥