Årets første bruktfunn

På tampen av januar fant jeg årets første bruktfunn på Fretex. Og gjett om det var bra! En hjemmestrikket Mariusgenser med rundfelling for bare 450 kroner. Jeg overhørte et par gamle damer som kommenterte hvor dyr den var, og tenkte umiddelbart at de umulig kunne vite hvor mye arbeid som ligger bak. Og hvor mye de vanligvis selges for.

For noen år tilbake når jeg ga kjæresten en Mariusgenser i 30-årsgave betalte jeg 500 kroner for bare garnet på tilbud. Og 500 kroner for selve strikkinga. Og da var det en venninne som strikket for meg, så da fikk jeg billigere pris. Så jeg syns ikke 450 kroner er for mye. Dessuten skal man sette pris på all jobben strikking faktisk er.

Og se så pent brukt ullgenseren er! Jeg tror dette opprinnelig er en ekstra lang modell i en forholdsvis liten størrelse. Men nettopp på grunn av lengden og stretchen passet den meg helt fint. Og det er en varm genser, så jeg blir nok ikke å fryse i denne nei.

Jeg er veldig fornøyd med årets første bruktfunn. Men så heter det jo at den som leter skal finne. Og jeg elsker å finne 😉

Sunkissed winter greens

Når man har en bukett tørket vintergrønt stående på den ene høytttaleren og sola titter inn vinduet og brer seg over den. Når buketten regelrett blir kysset av sola. Ja da kan man ikke gjøre annet enn å kjenne seg varm innvendig.

God morgen fra kattelivet

God morgen fra oss i kattelivet. I dag våknet vi tidlig til intense lyder av slamring i soveromsvinduet og havet som slo mot kaia. Vi har mye vær i dag. Etter at jeg hadde lukket soveromsvinduet krøp jeg tilbake under dyna, varmet meg på kjæresten, og småslumret en times tid, før jeg så gikk på kjøkkenet for å lage meg en kopp varmende te. Vinden hadde gjort mesteparten av leiligheta vår kald.

I sånn her vær syntes jeg det passet så godt å drikke av tro mot opprinnelsen-mummikoppen. Jeg tok den og et stearinlys med meg tilbake i senga. Og her sitter jeg fortsatt, pakket inn i det rutete skjerfet mitt og dyna. Det er vanskelig å våkne ordentlig når det er så kaldt. Jeg hadde egentlig tenkt at jeg skulle høre på lydbok med endte istedet opp med å høre på den har fine saken på repeat. Noe så vakkert kan man ikke høre for mange ganger.

Bianco hadde søkt tilflukt på badegulvet – den eneste plassen i leiligheta som ikke er kald.

Jeg blir så glad og lettet over at han trekker inn på badet, for da vet jeg at han ikke fryser. For som jeg har sagt tidligere – små kattepuser får ikke lov til å fryse.

Jeg tror det er innedag i dag, det kjennes sånn ut på formen. Det er iallefall innevær! Håper dere får en god dag kjære lesere! Enten dere strever dere gjennom vind og snø eller sitter inne i varmen. Enn så lenge tilbringer vi den under dyna og på badegulvet.

I bildearkivet del 2

For en hobbyfotograf som stadig har kameraet på slep er det ikke rent sjelden man må sortere litt i bildearkivet. Det har jeg gjort litt av de siste dagene, og der var det maaange skatter. Dere som har fulgt meg en stund husker kanskje når jeg startet bildeserien i bildearkivet? Jeg syntes nemlig at det var for galt at alle disse fine blinkskuddene bare skulle bli liggende. For som jeg sa den gangen, det ligger alltid en liten historie bak hvert bilde. Her kommer I bildearkivet del 2.

Den vakre vårvintersola. Og et must å ha bilde av akkurat nå som det stormer i flere deler av landet. Ja du ser jo sporene etter vinterstormenes herjinger på verandaglasset.

Jeg og en venninne var å drakk te og spiste kake på Hildr. Og man blir jo bare hoppende glad av å få en fin pyntet suksessterte. Ja smaken var også suksess.

Også var det ekstra koselig når man fikk servert melka til teen i en liten gammel fløtekanne.

To fine topper som jeg fant i sommer. Nydelig stoff og farger, men dårlig passform. Det var nesten så jeg hadde lyst å gråte (dere vet jo hvordan jeg er med småblomstret stoff).

Og magien i å gå tur i fjæra uten at de kvekkende naboene blir redde for oss. Jeg tror kanskje til og med dette et det andeparet som bruker å gå tur langs kaia vår på sommeren. Jeg kan aldri få sagt det nok – vi er utrolig heldige som er så nært innpå naturen her vi bor!

Pus i dyne. En veldig beroligende sak og legge seg ned sammen med.

Edels Antikk og Retro i det lille gamle huset på Storgatbakken. Ååå som jeg savner det. Det hadde en sånn unik sjarm som jeg dessverre ikke finner i de nye lokalene. Der måtte man klatre opp en smal gammel trapp for å komme til andre etasje. Og noen av rommene var så små at man knapt kunne være to der inne samtidig.

Den lille lyseblå duken på hylla kjøpte jeg til mamma.

Det var et sånt lokale som rett og slett fikk tingene til å se enda finere ut. Og jeg hadde lettere for å finne ting der. Trøsten får være at den nye butikken er mye mer tilgjengelig slik at jeg har mulighet til å dra innom oftere.

En nydelig bukett av grennellik og voksblomst i Hammershøivasen min. Og nå er det lenge siden jeg har funnet grennelliker i akkurat denne fargen.

En februardag for tre år siden hadde havet lagt igjen en liten gave til oss på kaia. Eller liten og liten fru Blom, stokken var jo egentlig ganske stor. På dette tidspunktet hadde jeg ikke lest om Ingrid fra Barrøy, men når jeg nå ser dette bildet tenker jeg bare på ordene fra boka om at alt som havet kom med tilhørte den som fant det. Men jeg vet ikke hvem av naboene som fikk denne stokken…

Et gammelt katte-leksikon som jeg fant på et loppemarked. Jeg angrer på at jeg ikke kjøpte det! Mye av innholdet er sikkert utdatert, men jeg liker å bla i gamle bøker.

Det er alltid spennende når vi får pakker i kattelivet. Bare spør Bianco.

Henningsvær i sin vinterlige skrud. Åååå som jeg lengter dit nå!

Pappas søskenbarn Per når han var liten. Og når han var litt større enn på bildet skulle han skrive navnet sitt. Det ble nok ikke helt riktig, men jeg syns det var søtt. Man kan finne mange fine historier hengende på veggene hos gamle familiemedlemmer.

Tapas for to. Hvorpå den ene kokken «lider» av storkjøkken-syndrom, og den andre av storfamilie-syndrom. Jeg og kjæresten spiste tapas i to dager etter denne venninnemiddagen. Haha, sannelig har vi det godt!

Vinterverandapus som venter på våren ♥

Nydelig jordbær og hylleblomstdessert fra Mathallen en gang vi feiret bursdagen til svigerfar.

Noen som hadde mistet huskelista til matbutikken. Jeg klarer å tyde egg, vaskepulver, våtservietter og juice, men hva står det på linje nummer fire? Noen som klarer å se det?

En fjong dame i en vintagebutikk i London. Hun får meg til å ønske meg tilbake til litt mer glamorøse tider. Men når det er sagt er det mye fra den tiden jeg virkelig setter pris på at vi slipper i dag.

Hjemmelaget rosa fromasjkake. Så godt at jeg nesten kunne ha spist det hver dag! Men bare nesten!

Et helt magisk barndomsminne ♥ Lille Ida og pappas hånd, foreviget oppå hverandre. Tenk at hånda mi en gang har vært så lita! Jeg lurer på hvor gammel jeg var da?

His master’s voice, et bilde som jeg har så utrolig lyst på!

Nydelige tulipaner i potte utenfor Sonja Blomster. Hadde vært spennende å prøve en gang.

Masse snø på trærne. Vinteren sånn som jeg liker den best.

Jeg syns det er så fint å se at folk nyter kaia vår. At de setter seg ned for å se på utsikta, høre havet klukke, og bare speider utover. Selv på en kald og overskyet dag som denne.

Og til slutt en liten bloggassistent. «Jeg står vel ikke i veien jeg» undrer Bianco med sine bedårende øyne. Det er nemlig viktig å være der det skjer.

Nusfjordte

Jeg hadde jo helt glemt av at jeg skulle skrive om Nusfjordteen jeg kjøpte i Nusfjord for veeeldig lenge siden. Nå er den selvfølgelig drukket opp, men den fortjener likevel en liten «review». Hehe, den hukommelsen altså. Dessuten har jeg blitt alt for sløv med teprat på bloggen. Jeg  kan nesten ikke huske sist gang jeg skrev en te-omtale. Men jeg lover at jeg skal skjerpe meg!

Men tilbake til selve teen. Nusfjordte er en svart te med hvit rose, blå malvablomst, bjørnebærblad og aroma. Med andre ord en te med ganske blomstrete smak. Men ikke «såpeaktig» sånn som sterkt parfymerte blomsterteer ofte kan bli. Den dufter deilig av bjørnebærblad, og det var egentlig det som bidro til at jeg kjøpte den. Dessverre er ikke smaken like sterk som lukten, og der ble jeg litt skuffet. For hadde smaken faktisk vært like sterk som lukta kunne dette blitt en ny favoritt. Men sterkere lukt enn smak er jo ikke uvanlig med mange teer, det har jeg jo skrevet litt om før. Utover dette var Nusfjordteen en veldig god te. En som passer best til å nyte alene, eller kanskje med en mørk sjokoladekake attåt. Og se så fin den ser ut i koppen! Nesten som potpurri.

Brygg den på 95 grader i 3-5 minutter og du vil få en perfekt kopp te å kose deg med.

Varm i hjertet

Det siste blogginnlegget jeg postet har fått så enormt mye oppmerksomhet. Nesten 2000 har klikket seg inn og lest det. Og det kan jeg fortelle er stooort for denne lille hverdagsbloggen. Jeg blir nok aldri å få et så høyt besøkstall igjen. Haha, grafen på statistikksiden min ble helt merkelig av et så enormt hopp. Og grunnen til dette er at Far delte innlegget på Facbooksiden til Huskatta Pusurs verden. Da skjønner man at han når ut til veldig mange.

Men selv om masse besøk på bloggen er veldig hyggelig, er det ikke statistikken som betyr noe her. Det som betyr noe er at ordene mine nådde ut til andre slik at de kunne gi litt ekstra til noen som virkelig trenger det. Jeg vet at iallefall tre personer har blitt grasrotgivere til Forente Poter etter dette. Og en dame takket meg personlig for at jeg ga henne det lille «dyttet» hun trengte for å velge hvilken organisasjon hun skulle gi støtte til. Og dette gjør meg tvers igjennom glad og lykkelig, for da vet jeg at innlegget hadde den virkningen jeg ønsket – nemlig at jeg kunne bidra til at om så bare én person skulle gi. Men jeg håper og tror at mange flere ga litt.

Men en annen ting som også betydde mye for meg, var hvordan Far selv reagerte. Han ble så glad og takknemlig, og skrev så fine ord tilbake til meg. Da måtte jeg både gråte og le av glede. Og i etterkant av alt dette har det bare florert med så mye kjærlighet i alle kanaler at vi ikke kan gjøre noe annet enn å kjenne oss så varme i hjertene våre at vi nesten er glohete. Tenk hvis alle alltid spredte kjærlighet på den måten…

Men det får jeg skrive mer om i et annet innlegg. For nå lever vi på all kjærligheten fra de siste dagene ♥ Helgeklem fra oss.

Små kattepuser får ikke lov til å fryse

Nå om kveldene når vi skal legge oss har Bianco nesten alltid lyst å sove sammen med oss. Han har tre faste plasser han rullerer mellom; I senga i min fotende, i kjæresten sin fotende, eller på lammeskinnet på gulvet. Og det er selvfølgelig veldig koselig. Vi vil jo aller helst ha han sammen med oss – også på natta.

Men nå når det er så kaldt er han dessverre utsatt for trekk på alle de tre plassene. Og siden Bianco er seniorpus og sliter litt med å holde på varmen både på grunn av astmaen og litt dårlig blodsirkulasjon i ryggen, er det ekstra viktig at vi følger med på dette. Får han for mye trekk på seg kan han i verste fall få en forkjølelse som kan bli til lungebetennelse. Og det vil vi ikke ha noe av! Derfor pakker jeg på og rundt han ulltepper, dyner, skjerf og mye annet rart. Og når han legger seg på lammeskinnet på gulvet stabler jeg puter som en borg slik at han skal få le fra vinduet. Hehe, det ser egentlig litt morsomt ut.

For ett år siden likte ikke Bianco dette. Han vred seg unna som en unge som må spise grønnsaksmos. Men nå er det som om han skjønner hvor viktig det er, og har nok lært seg å nyte å bli «tucked inn». For nå maler han under hele prosessen. Og mens Bianco maler sier jeg de ordene som har blitt som et mantra i denne kalde vinterperioden – «små kattepuser får ikke lov til å fryse». Nei for de gjør ikke det! Så enkelt er det bare.

Og selv om det krever en liten innsats fra oss og at vi er flinke til å følge med, er dette en helt enkel ting å praktisere for oss i kattelivet. Spesielt siden Bianco er innekatt. Og det er jeg veldig takknemlig for nå som det er så kaldt ute. For tankene mine går ofte til de kattene som er ute nå. Enten det er uvitende eiere som tror at katter klarer kulda fordi de har så mye pels (jeg håper de fleste som eier en katt har satt seg inn i dette). Eller at en stakkar liten pus ikke finner veien hjem igjen i all snøen. Eller aller verst, de som bor ute.

Det er egentlig en utenkelig tanke, men ja det bor faktisk katter ute akkurat nå mens gradestokken viser minus 10 og enda kaldere. Og det er kritisk for disse kattene. Ikke har de mat og vann. Og de risikerer å få frostskader på både ører, nese og poter. Ja nesa kan faktisk fryse slik at den faller av. Tenk så vondt det må være! Og tenk hvis denne smerten bare skal vare og vare helt til at det blir så kaldt at livet ebber ut… Nei slik kan det ikke være! For som jeg sa lenger opp – små kattepuser får ikke lov til å fryse.

Heldigvis er det flere fantastiske ildsjeler som vier en enorm frivillighet og hjertet sitt til disse kattene. Dyrebeskyttelsen er en av dem. Men i dag vil jeg trekke fram en person som betyr ekstra mye for oss i kattelivet. Vi har fulgt han og kattene hans en stund nå. Fra ukentlige spalter i ukebladet Hjemmet (med Pusur som startet det hele), til koselige bilder og snutter på Facebook. Men også grunnleggingen av hjelpeorganisasjonen Forente Poter, hvor vi har fått (og fortsatt får) lære om hjemløse katter, hva de trenger, hva vi mennesker må gjøre, og hva som skjer både når man klarer og ikke klarer å redde i tide. Der har vi fått oppleve både glede og sorg, hånd i hånd. Eller pote i pote.

Jeg snakker om Hans Halden fra Huskatta Pusurs verden, aka Far. Eller katte-Hans som han kalles i Nord-Troms hvor han bor. Og jeg tror ikke jeg vet om noen som har et større hjerte for katter. Han tar så godt vare på sine egne fine puser Minos, Nene og Altha. Deler på det fine livet han har med dem. Og det er en glede å følge de. Men så jobber han også beinhardt for å berge så mange katter som mulig. Og det er mange katter i Nord-Troms som trenger hjelp akkurat nå. Derfor har de en intensiv innsats pågående nå på en søppelfylling hvor det bor en hel kattekoloni. Både voksne og unge puser. Og da skjønner man at de kjemper mot både tida og kulda.

De har allerede berget mange katter. Som Ståle, Svante, Giza og Snøpus. Alle de fire går en lys framtid i møte, og det er en sånn glede å se. Men vi har også fått se monsen Gustav som ikke kunne berges på grunn av den fryktelige sykdommen FIV og store frostskader på nesa. Jeg gråt mange tårer når jeg leste om Gustav. Men nå slipper han iallefall å ha det vondt. Og jeg skal innrømme at jeg gråter mye når jeg er innom Huskatta Pusurs Verden. Både av glede og av sorg. Kjæresten sier ofte at jeg ikke må gå inn å lese om det for jeg blir så lei meg. Derfor er jeg takknemlig for den jobben de gjør i Forente Poter. For jeg har innsett for lenge siden at hjerte mitt ikke er sterkt nok til å kunne klare noe som dette.

Men selv om jeg ikke klarer å gjøre så mye som jeg skulle ønske, kan jeg gjøre noe. Jeg kan bidra til at Far, Bror og resten av gjengen i Forente Poter har mulighet til å fortsette den formidable jobben de gjør. Her snakker vi om folk som ofrer både fritiden, nattesøvnen og helsa for kattenene. Akkurat nå har de 18 katter som trenger mat, veterinærtimer, kattesand, leker og mye mer. Og med den innsatsen de gjør nå, vil de mest sannsynlig bli enda flere. Og dette koster. Derfor har Bianco sendt inn et lite bidrag i dag, og sett i sammenheng med hva som virkelig betyr noe i livet, kostet det oss lite. Vi har så mye, og vi har det så godt. Og Bianco fryser ikke. Derfor burde vi hjelpe!

Og siden små kattepuser ikke får lov til å fryse ønsker jeg å oppfordre dere alle til å gi litt til Forente Poter. Du kan vippse på 101300 eller overføre penger til kontonr 4750 39 55551. Eller du kan bli Grasrotgiver og sende sms «Grasrotandelen 815935292» til 60000. Og husk at litt er bedre enn ingenting. Og tenk så godt det føles etterpå! Vi føler oss iallefall enda varmere i hjertene våre nå (vi som var så god og varm fra før av).

Takk kjære Far og alle dere andre i Huskatta Pusurs verden, for alt dere gjør ♥

Januar

Januar – en sånn tung og mørk måned, og sjelden vår beste tid på året. En tid hvor energinivået er lavt, det meste skjer i sneglefart, og man egentlig bare kunne ha ligget i hi. Og i år var inget unntak. Mens dagene sneglet seg fram mot lyset pakket vi oss inn i ullpledd i håp om at basseluskene skulle slippe taket. Vi hadde en stor haug oppå skittentøyskurven nesten hele måneden. Men om det er en måned det passer å ha det sånn, er det januar.

Jeg tente stearinlys og spiste den siste lussekatten på senga mens jeg leste Det innerste rommet av Jørn Lier Horst. Og med Bianco i fotenden av senga ble det ekstra koselig. Jeg drakk også siste rest av Nisseteen i Snøfallmummikoppen min.

Men i det tunge mørket fikk vi lunhet gjennom all snøen. For ute så det sånn her ut. Det var snø opp etter vegger og stolper, og sånt liker jeg!

Fint ikke sant? Vi fikk et godt dekke med snø som bredte seg utover hele kaia. Og siden temperaturene bare ble kaldere og kaldere ble snøen liggende og ga oss et helt fantastisk vintervær nesten hele januar.

Tranebærgirlanderen tørket sakte inn, og julestjerna vår ble hengende i vinduet så lenge at den ble til en vinterstjerne. Jeg skjønner at det er delte meninger om å la julebelysning henge så lenge. Faktisk fikk jeg merke at mange føler veldig mye for sånne ting. Men vi gjør det sånn fordi det er koselig for oss i mørket.

Bianco begynte å sove inni igloen sin som vi oppbevarer alle lekene hans i. Han har ikke hatt noen interesse for den tidligere, men nå som den er stappfull av leker ville han absolutt presse seg inn i den. Lille raringen vår ♥

På tulipanens dag kjøpte jeg meg en stor rosa tulipanbukett.

Ingen tvil om hva som var yndlingskoppen i januar.

Så kom den etterlengtede sola og en helt ekstrem kulde. På januars kaldeste dag var himmelen i brann mens det så ut som havet var nær ved å koke.

Og lyset ga et så enormt stort håp. For både meg og plantene. Og det føltes som vi våknet til liv igjen.

Men Bianco var fortsatt trøtt og kosete.

Jeg fant min nye yndlingsstol på Postludium, men klarte ikke å overtale kjæresten til å like den. Hehe, jeg tror den ble for bestemoraktig for han. Men se så lekker da!

Også ble jeg veldig glad når jeg så at de hadde Malangsvotter (de hvite med blått mønster). Jeg elsker mine gråe og hvite som mer eller mindre følger meg gjennom hele vinteren. Det er koselig å ha votter fra hjemplassen til pappa.

Jeg likte også disse rosa lestene med grønne striper veldig godt. Tips, skal du ha lester i Tromsø er Postludium plassen.

De hadde som vanlig mange fine bruktfunn. Både lyslykter og kaffekvern.

Og fat med litt mer sommerlige assosiasjoner.

I slutten av januar hadde jeg mange koselige stunder i to-seteren foran stuevinduet. Ofte med en tekopp i hånda. Og mens jeg satt og så på sola og himmelen var det ikke rent sjelden oteren Ottar og familien hans hadde «svømmeshow» rett utenfor kaia. De er så søte de oterne.

Så selv om du alltid er utfordrende januar, så takker jeg for alle de små stundene, den herlige vinteren og for et formidabelt lys på himmelen.

Og nå er vi godt i gang med februar. Og februar, jeg kjenner at du er så god allerede. Nå gleder jeg meg bare til fortsettelsen, sammen med kjæresten og disse lyserosa små potene ♥

Januarbuketten

Oi for en start blomsteråret 2019 fikk! For se så fin januarbuketten ble! Akkurat så grønn og vinterlig som jeg hadde sett for meg, men med noen overraskelser som det jo av og til bruker å bli når blomsterbutikken har inne nye og spennende ting.

Januarbuketten inneholder oliven, pistasj, to forskjellige eucalyptus, vinrødlilla limonium, Clooney ranunkler, kirsebærgrener, grennellik og lamb tails.

Det som kanskje er mest spennende i januarbuketten er noe som jeg aldri har hatt før – nemlig lamb tails. Disse hvite bommulsaktige blomstene med litt brunt på tuppen. De får meg nesten til å tenke litt på sølvkrans. Men de skal egentlig ikke være brun på tuppen, der skal det egentlig blomstre i rosa og gult. Men jeg syns faktisk de var finest sånn her. Da ble de liksom litt mer vinterlig.

Og disse grennellikene var bare  nydelig at blikket mitt fanget de umiddelbart. Bildene yter de dessverre ikke nok rettferdighet, for i virkeligheten vises den rødlige fargen mot midten mye sterkere. Og jeg var egentlig på utkikk etter en lys limonium, men når blomsterdekoratøren hentet fram denne vinrødlilla varianten, føltes det bare helt rett. Den ga liksom det lille ekstra til en vinterbukett som ellers gikk ton i ton.

Jeg elsker ranunkler, og klarer sjelden å gå forbi Clooney ranunkler uten å kjøpe de. Også syns jeg de passet så godt inn i buketten siden de er så lys og vinterlig. Og oliven er også med på gi et fint og vinterlig preg med sin sølvhvite farge på undersiden av bladene.

Etter at disse bildene ble tatt har Clooney ranunklene bredt seg utover til nesten dobbel størrelse, og kirsebærgrenene blomstrer i hvitt. Jeg tar meg atter en gang i å bare sitte å stirre på buketten, for den er virkelig storslagen. Og egentlig litt beroligende med sine sarte og lyse farger. Ja det ble rett og slett en pangstart på blomsteråret 2019! Er du ikke enig?

Disneyhimmel i januar

På januars tredje siste dag skulle vi få en himmel så magisk at selv tegnfilmskaperne i Disney hadde slitt med å gjenskape den. Men man får sannelig Disney-assosiasjoner likevel. For den ser både tegnet og malt ut. Som om sola fant fram de aller fineste fargene i malerskrinet sitt for å gjøre litt ekstra ut av at hun (det er selvfølgelig en hun) endelig er tilbake.

Se så vakkert! Helt hundre prosent verdt å nesten fryse fingrene sine av for.

Og jeg har ikke redigert bildene heller. De var finest sånn som de var. Og ser dere på dette nederste bildet som er tatt bare tre små minutter etter det første, at det allerede er blitt mørkere? For sånn som jeg har nevnt tidligere skjer det meste med himmelen og sola i turbofart for tiden. Da gjelder det å stå klar. Men denne gangen skal jeg innrømme at det bare var flaks. Men noen ganger må man jo ha det også 😉