Tung nostalgi

Jeg holder på med å gå gjennom massevis av esker med tung nostalgi. Barneklær, babyutstyr, små sko, bamser, dukker, lekeserviser og alt mulig annet fra barndommen. Det er så hjertevarmt og fint å se alt vi brukte når vi var små, men det er også en tung prosess å skulle avgjøre hva man skal beholde og hva man skal gi slipp på. Mamma har jo nesten tatt vare på det meste fra vi var små. Og det var jo sånn man gjorde det i «gamle dager». Tanken er så fin, men det er nesten umulig å gjennomføre. Heldigvis klarte jeg å være streng med meg selv, og 12 pappesker er nå blitt til to poser. I tillegg til Barbiehuset mitt, alt av Barbiedukker og lego.

Det var virkelig mengder med babyklær. Se så søte mønster og farger vi hadde på 80-tallet.

Jeg har innsett at jeg begynte tidlig med bolero og ullsokker 😉

Det samme var det egentlig med skjørt og småblomstret stoff. Dette skjørtet husker jeg at jeg elsket høyt. Jeg brukte det de første årene på barneskolen, og om jeg hadde fått velge så hadde jeg nok hatt det på meg hver eneste dag. Er dere ikke enig i at det ligner litt på Libertystoff? Jeg var nok litt forut for min tid.

Mira syntes forresten også det var et fint skjørt ♥

Denne kjolen er så spesiell for meg, og for de av dere som har lest bloggen en stund, så kjenner dere den kanskje igjen fra dette blogginnlegget. Tenk at dette er gammel H&M. I tykt kvalitetsstoff.

Og denne elefantastiske sommeroutfitten brukte jeg mye når jeg var 3-4 år. Den finner dere også i det blogginnlegget fra jeg var lita. Jeg har den på meg på bildet sammen med oldefar ♥

Når jeg gikk gjennom de maaange bamsene mine fant jeg også ut at jeg hadde min helt egen Ole Brumm-gjeng. Både Tigergutt, Nasse Nøff, Petter Sprett og Ole Brumm. Bare at Ole Brumm manglet den røde genseren, Petter Sprett hadde kjole for anledningen, og Nasse Nøff var litt vel stor. Hehe, kanskje jeg har bedre fantasi i dag enn når jeg var lita. Kreativiteten har i allefall vokst med meg. Den gamle bamsen er forresten mamma sin.

Panda var en av favorittbamsene mine. Nå har hun fått et nytt hjem hos de skjønne jentene til venninna mi ♥

Også var det bra mange bamser jeg hadde knytt silkebånd rundt halsen på. Så da startet jeg tidlig med min kjærlighet for silkebånd også.

Se det søte sengetøyet jeg lå i. Blonder, småblomstret, rosa kaniner og små elefanter.

Denne ryggsekken tror jeg at jeg brukte i barnehagen. Jeg og storebror hadde hver vår av samme sort.

Er det forresten flere som hadde kassetter med Kine og Jannicke? Jeg elsket å høre på de, og jeg synger faktisk fortsatt på «Sarajevo» og «Alle kan dele» den dag i dag. Musikalske minner forsvinner aldri.

Den gamle turndrakten som jeg arvet fra mamma brukte jeg når jeg danset jazzballet. Og alle danseårene var noen herlige år. Med massevis av forestillinger, sying av kostymer, og spenning bak storscenen på Harstad Kulturhus. Jeg føler at jeg kjenner hver eneste korridor i det bygget. Det er så mange gode minner. Så mye fint å se tilbake på ♥

Helt på slump

Til 17. mai sendte jeg kjæresten for å hente noen peoner jeg hadde lagt av på Mester Grønn. Dessverre var ikke disse peonene så bra, så derfor benyttet jeg meg av 5-dagers garantien og byttet de. Og når jeg var der for å bytte hadde de bare tre peonbuketter igjen som tilfeldigvis er vår pinseblomst nummer én – Odile. Denne peonen har vi nesten hatt hver pinse i snart fem år, og den minner meg mye om Bianco ♥ Tenk at vi helt på slump endte opp med Odile-peoner denne pinsen også! Livet er sannelig full av tilfeldigheter.

En ekte tøffelhelt

På onsdag var det ett og et halvt år siden vi mistet vår kjære Biancopus. Derfor fant jeg ut at det var på tide å minnes denne lille søtingen ♥ Jeg skal ikke stikke under en stol at savnet etter han fortsatt er enormt stort. Og sorgen så dyp. Men jeg prøver mer og mer å kjenne på gleden over det vi hadde. All den fine tida. For det var helt magisk. Rett og slett! Og det er så godt å smile når jeg ser alle de nydelige bildene av han. Selv om tårene så absolutt er til stede også, og mest sannsynlig alltid vil være det. For det er bare sånn det er med kjærlighet. Og det er bare sånn jeg er.

En av de (maaaaange) tingene som jeg elsket med Bianco var at han alltid lå på tøflene våre. Han hadde jo som dere vet en ting for sko (og var en katt for sitt navn). Og tøfler havner vel litt under den kat(t)egorien. Hehe! Men han elsket virkelig tøflene våre. Og jeg vet ikke om det var lammeskinnet, mykheten, fasongen eller kanskje fotlukta, men de ble som en slags katteseng for han. Hans faste plass. Og det var så koselig.

Dette var favoritt-liggestillingen oppå tøflene. Og han sov nok dypt og godt her.

Men alle positurer ble testet opp igjennom årene. Se så avslappet han var.

Og etter noen runder med rulling havnet han noen ganger litt utenfor «tøffelsenga». Men man så likevel at den hadde vært i bruk.

Seee vår nydelige lille pus ♥ Så vakker og full av så mye kjærlighet i blikket at hjertet ble helt mushy.

Her er fra 2017 når vi hadde et samarbeid med Footway og var så heldige å få et par rosa tøfler. De falt i smak hos alle som brukte de. Det vil si både meg og Bianco.

Og samtlige tøfler i huset fungerte helt fint som lenestoler også. Det var viktig med en liten pusestrekk.

Her er fra juni 2019, og jeg elsker at han liksom holdt fast i tøffelen med labben.

Men det var ikke lett å være den som skulle fronte en hverdagslykkeblogg for da ble man forstyrret midt i ettermiddagshvilen. Hehe, men ingen sure miner fra denne lille karen. Han smilte alltid så fint til meg, selv i sine trøtteste stunder. Liksom bare så glad for å se meg.

Seee som han koste seg! Det er ingen tvil om at Bianco var en ekte tøffelhelt! Vår nydelige, lille, gode og fantastiske tøffelhelt som gjorde livet så uendelig fint og godt ♥

I bildearkivet del 3

Jeg har igjen dykket ned i det store bildearkivet mitt, og det bringer bestandig fram mange minner. Og minner er noe jeg tenker mye på for tiden. Spesielt minner fra ting som ikke er lenger, eller som er annerledes. Jeg tror det har noe med tida vi er i nå å gjøre. At det er så mye som ikke er som før. Og jeg vet at man må tåle at livet går framover og endrer seg, men for et så stort vanemenneske som meg er det hardt når det blir så mange forandringer som det har blitt de siste årene. Og spesielt når de er betydningsfulle og store. Jeg tar meg i å stadig lengte etter «sånn som det var før». Så her kommer et snev at det «gamle kattelivet».

Jeg savner fortsatt den tida når Edels Antikk og Vintage lå i det gamle lille huset på Storgatbakken. Jeg vet jeg ikke skal klage, for jeg kan fortsatt handle i den nye butikken. Men det var noe spesielt og koselig over å komme inn i dette huset. Nesten som å besøke en gammel dame hvor man fikk velge seg en gave eller to. Som man måtte betale for selv vel og merke 😉

Kjenner dere igjen putetrekket som henger på stolen? Jeg tenker stadig på hvor heldig jeg var som fant det, for dette er ifølge eieren av Edels ganske uvanlig. Det er både vevd og brodert.

En kattepus som alltid vurderte været fra dørkarmen før han gikk ut. Som dere ser ble det ikke luftetur på verandaen denne gangen. Mira derimot løper ut i full storm. Sist gang hun mjauet med verandadøra skulle jeg bare åpne den på gløtt for å vise henne hvor dårlig været var (det funket alltid med Bianco). Hun smatt ut på to sekunder og det så nesten ut som hele kattepusen skulle flyge av gårde. Men heldigvis gjorde hun ikke det.

Vinterferie i et snødekt og solfylt Henningsvær. Det kan man bare drømme om i disse koronatider.

En fin kjole med lang ullcardigan over på den gamle Noa Noa-butikken på Nerstranda. Jeg var glad i denne butikken, og handlet mye der fra den dagen den åpnet. Det er noe sorgfullt over når gamle butikker må gi seg.

En liten bloggassistent som alltid var med. Som enten satt i ro og så på eller som lå midt oppi det som skulle fotograferes ♥

Et bilde i gangen hos bestemor som jeg har sett på i over 30 år, og som betyr mye for meg. Det er så rart nå for bestemor bor ikke lenger hjemme på gården sin. Hun har flyttet i omsorgsbolig. Dette er noe jeg tenker mye på for i hjertet mitt hører liksom bestemor og gården hennes sammen ♥

En annen ting jeg også tenker mye på er Kroatia og de to favorittøyene vi bruker å feriere på. Alle bildene jeg har i hodet av opplevelser der dukker stadig opp for tida. Den herlige stemninga, de gamle pittoreske bygningene, fergeturen med Postira. Jeg lurer på hvordan de har det der nede. Blir de å overleve uten ferierende gjester? Jeg håper det!

Når blir neste gang jeg får nyte en kopp te ved denne franske balkongen?

Eller ta bussen eller sykle over til den andre siden av øya Šipan hvor et ekte Bestemor piletre står…? For dere er vel enig at dette ligner på Bestemor piletre fra Pocahontas? Sånn foruten at dette treet ikke har de lange hengende bladene.

Jeg husker så godt når vi var på dagstur til Dubrovnik og vandret ut og inn av små butikker som solgte håndverk sånn som disse søte stoff-teposene med lavendelduft. Allerede i 2019 var mange av disse borte, så jeg lurer veldig på hvordan det går med de som er igjen.

Jeg lenger sååå etter å nyte et glass iskaldt hvitvin rett ved kanten av havet. Å sitte under de vakre trærne som svaier forsiktig i vinden mens havet klukker mot båtene som ligger tre meter unna bordet på Mandrac. For dette er virkelig magi.

En liten sy-assistent som hadde ligget oppå både stoffet, målebåndet og saksa, men som absolutt ikke ville teste katte/hundesenga som jeg hadde laget til den lille hunden til venninna mi. Lille raringen ♥ Det er nesten litt sånn som når man kjøper en dyr leke til katter mens så vil de heller ha eska leken kom i.

Og nydelige lille Timmy som ble så glad for hundesenga og har brukt den så mye. I dag har han litt mer grå og hvite hår i pelsen og er blitt en eldre herremenn han også. Men han er like søt og artig fortsatt ♥

De fantastiske lyskuplene i art deco-stil i taket på hurtigruta Finnmarken. Jeg vet ikke om de eksisterer lenger, for planen var egentlig å restaurere dette skipet. Men så kom pandemien, og hurtigruta har ikke akkurat seilt rett igjennom den. Jeg lengter etter å kunne ta meg en hurtigrutetur. Det begynner å bli lenge siden forrige gang nå.

En søt liten nabo som brukte å gå tur sammen med meg. Haha, sjekk det blikket!

Hun (jeg tror det var en pusi) bruke å sitte nede på kaia vår og studere småfisken som svømte forbi. Jeg traff henne ofte, men plutselig en dag var hun borte. Jeg håper at hun bare flyttet og går tur med andre naboer og studerer fisk fra en annen kai nå.

En sukkertøysbukett med dufterose, hodenellik og de mest spesielle ranunklene. Det var fra en tid det føltes som man nesten kunne få tak i uansett blomst hjerte begjærte.

Bianco for nesten på dagen tre år siden når han fikk krakken sin. Han elsket den så høyt fra første stund og heldigvis er en liten lillesøster også veldig begeistret for den ♥

Andre potespor på verandaen vår ♥ Mira sine er mye mindre og har en helt annen fasong. Jeg brukte ikke å tenke så mye over det før, men katter er like forskjellige som oss tobeinte. Forskjellige poteavtrykk, snuter, stemme og personlighet.

Mack-gården en januar mens Lille Blomst og Taras i sentrum fortsatt eksisterte.

Og storgata i en tid da både butikker og folk sto i klynger. På denne tida fantes fortsatt Gautes Interiør og stoffbutikken Nye Arctic, og nesten ingen av lokalene var tomme. Jeg husker så godt denne dagen. Jeg og storebror var på bytur og stemninga var så god. Alle var så glade for litt sol i ansiktet. Jeg bar på minst tre handlenett, og det er derfor skyggen min er så rar. Hehe, men jeg husker selvfølgelig ikke hva jeg kjøpte. Det er så rart å tenke på at noe så normalt som dette er blitt helt fjernt nå.

En koselig kafétur med min gode venninne Anita ♥ Åååå, som jeg lengter etter det nå!

Bianco en gang han ble helt ruset av en te som mamma hadde med seg som inneholdt baldrianurt. Haha, han ga oss en god latter da. Etterpå sloknet han helt utmattet med teposen på øret.

Nydelige lille Emma en gang vi passet henne ♥ Dessverre fikk vi ikke kjenne henne så lenge fordi hun ble alvorlig syk. Men for en herlig liten sjel hun var!

En rosa dør og tørket hortensia i London. Sånn kunne jeg tenke meg å ha det også.

Jeg lurer sånn på hvor lenge det blir til neste gang jeg kan vandre rundt på Portobello Road Market og se på gamle tekopper.

Eller finne sånne her søte dørstoppere i butikker oppe i favorittområdet Marylebone. England og London har alltid vært en stor del av kattelivet, så nå lengter vi veldig dit.

Og sist men ikke minst den søteste lille røde kattepusen på sofaryggen til to-seteren ♥ Jeg skulle nesten ønske at jeg kunne spole tida tilbake for å få sitte her sammen med han igjen. Se på han, kose med han, klemme på han. For savnet er så stort. Heldigvis har vi alle de gode minnene! Og minnene de kan ingen ta ifra oss eller endre. Takk og pris for det!

Kanskje den beste tida

For noen dager siden når storebror var på besøk, ble vi sittende å prate om Bianco. For det er noe med denne tida på året som minner meg litt ekstra om han. Sola som lyser så sterkt inn gjennom stuevinduet, i kombinasjonen med den kritthvite snøen og den iskalde lufta. Det er nesten som at det flommer over av lys. Og fra to-seteren ved stuevinduet føles det varmt og klart på samme tid. Man må myse med øynene, der man sitter og krampholder i tekoppen av glede.

Dette er spesielt for en som har levd under mørketid i to måneder, og egentlig litt lenger. Nesten litt som å våkne opp fra en slags dvale eller hi. Sansene begynner sakte å åpne seg opp. Man ser mer, hører mer, lukter mer. Føler mer. Som kroppens egen vår. Hei til lyset, hei til varmen i ansiktet, hei til at jeg føler meg mer levende. Mer våken. Og jeg finner så mye håp i lyset og sola. Og det forsterkes på en måte av den hvite snøen som gjør alt så tydelig og klart. Jeg elsker det rett og slett.

Og når jeg tenker tilbake på alle årene med Bianco ser jeg at vi hadde veldig mange fine og koselige stunder i denne vårvintertida. Alt var så rolig. Vi hadde verken julegaver som skulle pakkes, blomster som skulle plantes og stelles, eller en hage som måtte pakkes bort før høststormen kom. Heller ingen store behov for kunstneriske og kreative prosjekt. Vi bare satt der, og eksisterte og nøt. Sammen ♥

Og det er egentlig der jeg ser for meg Bianco aller mest når jeg lukker øynene. Oppå sofaryggen til to-seteren. Med vårvintersola som lyser oss opp, både i ansiktet, hjertet og i håpet. Og Bianco myser og smiler mot meg, sånn som han alltid gjorde. Som at han sa med hele seg «jeg elsker deg så, og jeg er så takknemlig for å være her hos deg». Ja, vi koste oss mye, jeg og han. Hele året. Men dette var kanskje den beste tida vår sammen.

Om en drøy uke kunne han ha blitt 16 år. En eldre tannløs herremann. Men fortsatt vår lille baby. Og selv om tårene renner ned over kinnet, smiler jeg og kjenner det i hjertet når jeg myser mot sola som er så god mot oss i disse dager. Derfor tenker jeg nok ekstra mye på han nå for tiden.

Pinsen da og pinsen nå

Pinsen for to år siden var tidligere enn normalt. Det var rigget til for prinsebryllup i England og i den anledningen hadde jeg invitert mamma til te på den britiske måten. Jeg serverte både Lemon Curd, marmelade, cucumber sandwiches og nybakte scones. Som jeg skrev i det opprinnelige blogginnlegget var det en perfekt anledning til å feire når Prins Harry endelig skulle få sin Meghan Markle

Det var så koselig og fint med det velfylte brettet og det hvite serviset med sølvkant. Ja, det var nesten som om vi følte at vi var ordentlige gjester i dette bryllupet.

Og som gjest i et britisk bryllup skal man ha riktig hodepryd.

Jeg husker at det ble mange tekopper, for det var et langt bryllup og mye som vi måtte få med oss. mange fine kjoler. Og mye kjærlighet. Når en av folket endelig får sin prins, da føles det nesten litt som en omvendt versjon av prinsessen og frosken.

Te med melk – the english way.

Lemon Curden var litt mer flytende enn normalt, men likevel nydelig på smak.

Og tradisjonen tro var været akkurat sånn som det skulle. Det har vært sånn i så mange år nå at det er viktig for folk at pinseria kommer. Det er liksom som å avslutte vinterkapittelet for å kunne gå videre til sommeren.

Vi hadde noen nydelige peoner. Odile heter de og Bianco var så fornøyd og lykkelig der han lå under og ved siden av vasen.

Som jeg skrev den gangen – åkei vi innrømmer det – i kattelivet ELSKER vi peoner! Ja, vi gjør virkelig det!

I år er pinsen senere enn i 2018. Været er varierende med både et snev av pinseria og én fot inn i sommeren. Det er en annen pus som ligger på sofaen ved sidebordet, og vi har ikke noe prinsebryllup å feire denne pinsen. Men av en eller annen grunn har jeg tenkt så mye på akkurat disse minnene i det siste. Det velfylte brettet med så mye godt på. Den engelske stemninga. Feiringen av kjærligheten. Det var så fint.

I hodet mitt er det som jeg sitter der i sofaen, med jublende engelskmenn foran meg på tven, mamma som kommenterer den ene kjolen etter den andre, og smaken av Lemon Curd i munnen. Så snur jeg meg til høyre mot sidebordet og ser den lille orange pelsklumpen som ligger der og lukter på peonene. Han smiler så fint til meg sånn som han alltid gjorde. Vår store kjærlighet og hverdagslykke. Jeg trekker på smilebåndet og kjenner det varmer meg i hjertet. Men samtidig gjør det også ondt. Jeg rammes av en flom av tårer og stikk i brystet.

Bianco har fått peoner i år også. Jeg skulle bare så inderlig ønske han kunne lukte på de ♥