Prinsebryllup, pinseria og peoner

I går var det en stor begivenhet for både royalister og for oss som elsker England. Prins Harry skulle endelig få sin Meghan Markle. En perfekt anledning til å servere te, scones og lemon curd, og mamma var min prominente gjest. Og jeg tipper at vi ikke var de eneste som satt klistret til tv-skjermen, spent på både brudekjolen, diademet og gjestene.

Og det var så koselig å nyte den ene tekoppen etter den andre mens kjærlige blikk ble sent mellom det nydelige brudeparet. Jeg syns de var så fine begge to. Og brudekjolen overrasket veldig. Den var mye enklere og smalere i snittet enn jeg hadde trodd at den skulle være. Men samtidig passet den så godt til Meghan, som nå er Hertuginne av Sussex.

Jeg var også riktig antrukket for anledningen. Med «hatt» på hodet som seg hør og bør i britiske formiddagsbryllup.

Blue of London var selvfølgelig et must i koppen. Også må man huske tesil på koppen når man heller teen fra tekanna. It’s all in the details you know.

Også drakk vi 17. mai-blandingen fra Perchs med en skvett melk oppi. Te med melk er så erkebritisk, er du ikke enig? Jeg har elsket det helt siden jeg var lita jente.

Det er en helt egen stemning over å servere maten på et sølvbrett. Egentlig veldig britisk det å.

Og både sconesen og lemon curden var syndig god (selv om lemon curden var litt mer flytende enn den skal være). Altså finnes det noe bedre enn lemon curd? Gi meg et glass og jeg trenger ikke noe annet pålegg. Oppskrifta jeg bruker finner du forresten her.

Og midt i hele den royale feiringen var vi glad for å være inne, og at det var masse solskinn og kjærlighet på tv-en. For når vi så ut av vinduet var vi nødt å innse at pinseria var over oss. Det var grått, vått og vindfullt, og i dag er det enda verre, En ordentlig blåsbortdag som Ole Brumm bruker å si. Det slår aldri feil – så pinsen er for inneaktiviteter.

Mamma hadde tatt med seg en ny bukett med peoner, noe både jeg og Bianco ble veldig glad for. Bianco bruker nemlig å ligge med hodet under de store blomstene, og da ser det egentlig ut som han bare mangler solbriller og en paraplydrink. Hehe! Sydenstemning må vi ordne selv.

Åkei vi innrømmer det – i kattelivet ELSKER vi peoner!

17. mai i kattelivet

17. mai er alltid en rolig affære i kattelivet. Og gjett om vi er takknemlige for det! Bare dager før 17. mai fortalte en venninne meg at hun var usikker på om hun orket alt styret med bunad og bytur i år. En annen sa at hun egentlig kunne tenke seg å bytte bort alt i en langhelg i utlandet. En tredje traff jeg på Jekta etter at hun for andre gang på samme dag hadde vært å handlet nye klær til barna sine. Da følte jeg meg veldig takknemlig for at Bianco aldri vokser ut av 17. mai-sløyfa si. Og det mest stressende vi har relatert til 17. mai er nok å avgjøre hvilke kaker som skal bakes.

Men selv om vi har enkle og rolige tradisjoner på 17. mai, hang som i det fleste hjem i Norge finstasen klar allerede dagen før. Denne gangen i rødt, hvitt og blått.

Vi startet dagen som vi alltid gjør – med en sen og deilig frokost i morgenkåpa mens vi ser på 17. mai-tog på tv. Det er blitt tradisjon å ha eggerøre, røykalaks, roastbiff, croissanter, bær i flaggets farger og masse te. Jeg hadde pyntet bordet med hvit duk og pent servise med sølvkant for litt ekstra «festfølelse». Ble det ikke fint?

Ute i «hagen» hadde vi satt et par flagg i blomsterpottene. Som dere ser blir det sakte men sikkert grønnere. Summer is coming.

Og inne hadde vi massevis av fine blomsterbuketter. Både peoner og roser. Og hvite grennelliker, som er blitt et must for meg på 17. mai. Men jeg syns også det er fint å pynte med duse rosafarger. Alt ikke være rødt, hvitt og blått.

Og vi var ekstra glade for sol i vinduskarmen. Der ble det nemlig deilig varmt i motsetning til ute hvor det både blåste og var litt kaldt. Se som Bianco koser seg ♥ Han er ikke så glad i 17. mai-sløyfa, og slapp unna med å bare ha den på i en drøy time.

Mens jeg ventet på gjestene våre brukte jeg tiden til å slappe av å drikke te – masse te!

Også hoppet jeg i finstasen som denne gange ble en splitter ny skjortekjole med røde og hvite striper. Akkompagnert med nude pumps.

Og kjæresten var så kjekk og fin med prikket tversoversløyfe og stripet penskjorte ♥

Og når mamma og storebror kom spiste vi kattelivsfrøknas berømte fiskesuppe med hvitvin og pesto. En suppe som er så god at vi ikke lenger kan bestille fiskesuppe på restaurant, for vi blir alltid skuffet.

Men vi kunne jo ikke spise for mye fiskesuppe, for i kjøleskapet stod nemlig denne herlige festkaken å ventet på oss. Dette er min klassiske jordbær – og bringebærfromasjkake med stekt sjokolademoussebunn med ny vri. Jeg er nemlig ikke noe glad i krem, men hadde så lyst å pynte kaka litt finere i år. Så jeg pisket krem å blandet den med jordbærpuré, og pyntet toppen med ferske bringebær. Ble den ikke lekker? Og tenk at den er sukkerfri også!

Så spiste vi enda litt mer kake. Og enda litt mer… Og skravlet og drakk te og kaffe helt til langt ut på kvelden. Sannelig flyr tiden i godt lag. Hadde du en fin 17. mai?

Tenåring i huset

I dag har den herligste lille pusen bursdag. Bianco er blitt hele 13 år og tenåring. Dog er det litt flere år i katteår, og derfor en han egentlig seniorpus. Nøyaktig hvor mange katteår han er, har vi ikke helt klart å finne ut da det strides litt om akkurat dette. Men han er enten 68, 69 eller 72 år gammel ifølge diverse kilder. Vi kan legge oss midt på og si at han er 70 år. En fin alder ikke sant!

Og selv om alderen stadig blir mer fremtredende (sånn som den gjør på oss tobeinte også), så er han den artigste og sprekeste 70-åringen vi vet om. For til tross for litt mindre tenner, stiv rygg, astmaplager, og at han sover mer enn før, så hopper Bianco en meter opp i lufta når vi kaster leker til han. Han løper rundt i leiligheta når han og «pappan» leker sisten. Og senest på søndag oppdaget jeg at Bianco faktisk har lært seg å åpne stengte dører. Jeg trodde noen dager tidligere at det hadde begynt å spøke hos oss, men slo meg til ro med at det var jeg som var surrete i hodet, og at jeg egentlig ikke hadde lukket den døra. Men så viser det seg at han altså hopper opp på håndtakene for å lukke opp lukkede dører. Tenk at han har lært seg det i en alder av 70 år!

Men aller mest liker Bianco å kose, og bare være sammen med oss. Og jo eldre han har blitt, jo nærere oss vil han være. Han har alltid fulgt etter meg rundt omkring i leiligheta, enten jeg skal på do, eller bare hente noe i et annet rom. Men nå vil han også ligge mer inntil, klatre på oss, og rett og slett bare kose. Kosepus er faktisk ett av kallenavnene hans, og det passer så godt. Jeg er jo også så glad i å kose.

Vi kan ikke få sagt ofte nok hvor heldige vi er som har Bianco i livene våre. Hvor mye glede han bringer inn i hjemmet vårt. Snill og full av personlighet som få. Vi er så takknemlige for at denne herlige lille karen kom til oss. Han er rett og slett vår aller største hverdagslykke ♥ Så dagen i dag blir selvfølgelig feiret med masse tunfisk.

Gratulerer med morsdagen

Gratulerer med morsdagen alle mødre. Gratulerer kjære mamma, kjære bestemor, alle mine gode venninner med søte små, og til alle de andre mammaene rundt om i Norge. I dag er det deres dag. En dag for å vise takknemlig for den dere er, og alt dere har gjort og gjør for barna deres – små som voksne. Og kanskje er det handelstanden som har funnet opp denne dagen, men det betyr ikke at man ikke kan gjøre stas på mammaen sin likevel. Og det trenger ikke å koste så mye. Det trenger ikke å være så mye.

Jeg minnes at jeg selv lagde morsdagskort hvert eneste år, og at frokost på senga var det som var gaven. Jeg husker spesielt godt det året jeg lagde grønn stikkelsbærfromasjkake grytidlig på selveste morsdagen. Da var jeg i mitt ess, for jeg var så glad i å bake. Hehe, jeg vet egentlig ikke om kaka var mest for meg eller for mamma.

I dag er ting litt annerledes. Men det står fortsatt fromasjkake på menyen. Riktignok ikke grønn, men laget av kattelivfrøkna selv. Mamma kommer på besøk til oss. Og det vanker både kort og en liten gave.

I tillegg er jeg så heldig å få være «mamma» selv, til en liten pus. Og mange vil nok bestride hvorvidt man kan være mamma til en katt, men tro meg, det kan man! For jeg passer på at Bianco har mat og vann hver dag. Jeg følger med på at han har det bra, og spesielt når han er syk. Annen hver dag gir jeg han medisin, og når Bianco hadde et astmaanfall for to kvelder siden, fikk jeg ikke sove fordi jeg lå å fulgte med på pusten hans. Bianco på sin side følger etter meg uansett hvor jeg går. Han viser daglig sin kjærlighet og hengivenhet. Og skulle jeg være så uheldig å dunke tåa borti dørkarmen for deretter å rope au, ja da kommer han løpende – for han skal jo passe på at mammaen hans har det bra.

Og det er med akkurat denne relasjonen jeg blir minnet på at det finnes mange slags mødre der ute. Bare se på det fine kattepuskortet på bildet. Firbeinte mødre gjør nemlig også en helt fantastisk jobb. Og adoptivmødre, og stemødre, og fostermødre, ja vi må huske på de alle sammen. For en mamma er så mye. Som Wendy synger i Peter Pan: En mamma er «Den varme hånd som viser deg vei». Så jeg håper alle har husket på å gjøre stas på akkurat sin mamma i dag! I kattelivet gjør vi iallefall det ♥

Godt nytt år

I kattelivet serveres det i dag Moscato med frosne tranebær og lun christmas pudding med brandy creme. Ja vi er jo litt engelsk i sjelen, så det kommer stadig nye tradisjoner i kofferten fra London. Også må jeg jo innrømme at jeg ble litt påvirket av det fine Liberty-stoffet christmas puddingen var innpakket i. Bare LITT! Og for dere andre som tviholder på gamle tradisjoner, kan jeg fortelle at det blir kalkun med kalkungjengen i år også. Som så mange år før. Jeg er ikke blitt helt vill og gal – enda. Jeg er ganske så glad i gamle tradisjoner jeg også, selv om jeg fort adopterer nye.

I år er vi faktisk så mange som seks personer som samles rundt nyttårsbordet. Et bord som er pyntet med linduk, gammelrosa servietter, masse kammerstaker i messing, hvite og gammelrosa kronelys, og granbar og rød skimmia. Et bord som er veldig «Ida» i stilen. Men nå begynner det å lukte ganske så godt i leiligheta, og det betyr at jeg må hoppe inn i min rosa 60-tallskjole som henger nyvasket og klar. Planen var å krølle håret, men det rekker jeg ikke. Men hvem bryr seg egentlig om krøller når man får tilbringe en koselig stund sammen med de man er glad i! Så da gjenstår det bare å ønske alle dere kjære lesere som følger oss så trofast, et riktig godt nytt år! Måtte det bli et fantastisk år for oss alle.

Hallo-vin

Hallo vin, eller hallo Pepsi Max som det er i mitt tilfelle. Dette er nok det meste jeg noen sinne har gjort ut av Halloween. Og det er heeelt tilfeldig. Gresskar pynter vi alltid hagen med på høsten, så det hadde vi stående. Orange roser kjøpte jeg for 3 uker siden, og sugerørene ble kjøpt ene og alene for at de hadde så fine farger. Resten av gresskar-klistremerkene blir jeg neppe å bruke. Jeg er ikke så stor Halloweenentusiast. Skumle masker og fjes har jeg aldri likt, og ikke er jeg så sikker på om jeg egentlig liker at vi adopterer så mange amerikanske tradisjoner heller.

Men gresskarene liker jeg. Både som pynt og mat. Og gresskarlykter er ganske artig å lage. Man trenger ikke å lage skumle fjes heller. Vi lagde kattepoter i år. Egentlig får gresskar meg til å tenke mer på Askepott enn på Halloween (hør på Disneyelskeren). Kanskje jeg skal lage min egen tradisjon på denne dagen. Kanskje jeg kan kle meg ut som Askepott, pynte med gresskar, skaffe meg noen små mus, og kalle det for Askepottdagen. Jeg har jo denne blåe kjolen som ikke er så ulik Askepott sin. Haha, jeg får se om jeg orker.

Men tilbake til Halloween, så tror jeg at uansett hva jeg liker eller ikke liker, så er nok denne tradisjonen kommet for å bli. Så det vil nok være mange små hekser og spøkelser på dørene i ettermiddag. Men jeg må jo si at jeg fryder meg når jeg ser at barna koser seg, og det er jo det viktigste! Vi tar det iallefall helt med ro – med Pepsi Max i glasset og lys i kattepotegresskaret. Og som dere ser har vi fått snø, og jeg er selvfølgelig overlykkelig for det. Misstenker at ikke alle er like glad. Men mer om det senere. Hva slags planer har du for denne «skumle» kvelden da?

Bursdagsgavene

Til bursdagen min for litt siden fikk jeg så utrolig mange fine gaver. Så jeg tenkte jeg måtte vise de til dere. Jeg fikk deilig duftelys, økologisk english breakfast tea og en matrjosjka med tannpirkere som har reist hele veien fra St. Petersburg. Er den ikke fin? Jeg har alltid trodd at de heter babushka. Der lærte jeg noe nytt.

Jeg fikk et kjempemykt stort skjerf, som Bianco la sin elsk på.

Og denne nydelige veska som er utformet som en Jane Austen-bok.

Se så fin den er inni! Jeg elsker jo småblomstret stoff.

Hos mamma fikk jeg gavekort hos økologisk frisør, og disse Swedish Grace-koppene i fargen rose som jeg har ønsker meg i mange år. De er blitt de nye favorittkoppene i huset. Jeg ser at kjæresten støtt og stadig sitter inne i sitt svartdominerte musikkstudio og drikker av lyserosa kopp. Haha, litt stilkræsj. Men de er så sykt gode å drikke av.

Hos kjæresten og kattepusen fikk jeg en bukett langstilkede lyslilla roser, gavekort på romantisk middag på restaurant (jeg tror ikke Bianco skal være med på den), Jørn Lier Horst sin siste krimbok, og denne Nat King Cole-LPen. Ingenting slår lyden av en knitrende LP. Og iallefall ikke sammen med Nat King Coles herlige stemme. Boka er allerede lest, og kan virkelig anbefales. Jeg har verdens beste kjæreste og pus!

Hos en venninne fikk jeg bananhårmasken jeg hadde ønsket meg. Og den var så deilig som jeg trodde. Ellers fikk jeg også gavekort på afternoon tea på Edge, enda mer te, dusjsåper, konfekt og mye mer. Jeg kan ikke si annet enn at jeg føler meg bortskjemt. Og jeg er så takknemlig for å ha så mange generøse og fine mennesker i livet mitt ♥ Men når det er sagt så er den aller fineste gaven, tid sammen med de jeg er glad i. Derfor var det ekstra fint at så mange var med å feiret dagen min.

Bloggen er 1 år

I dag er bloggen ett år. Tenk det! Et helt år er gått siden jeg startet opp. Fire hele årstider, så mye som har skjedd, og hele 196 blogginnlegg senere syns jeg tida likevel har gått så fort. Jeg har vært kreativ, kost meg, tatt bilder, skrevet så blekket spruter (eventuelt tastaturet), redigert bilder, og noen ganger revet meg litt i håret av frustrasjon. Ja blogging handler jo om fine ting som inspirasjon, kreativitet og hverdagslykke, men jeg skal ikke la være å nevne at både bilderedigering og det å ta bilder i dårlig lys (vi har tross alt mørketid i mange måneder her oppe) kan være utfordrende. Og da kan også tvilen snike seg inn. Men mest av alt er bloggen, og det å drive med blogging så utrolig koselig. Det er hobbyen min, har bidratt til at jeg har lært mye nytt, og er noe som gir meg mestringsfølelse. Her lager jeg ting. Og for hver ting jeg lager kommer en enda større skaperglede frem. Kreativiteten blomstrer rett og slett. Og jeg håper jeg aldri går tom for kreativitet, slik at jeg kan fortsette å blogge i mange år. Også har jeg fått lov å bli «kjent» med dere som leser bloggen min. Dere som skriver så mange hyggelige kommentarer, og dermed bidrar til at jeg får enda større driv til å fortsette. Tusen takk for det! Og jeg håper dere alle ønsker å følge med videre på min kreative reise.

Og på denne merkedagen syns jeg det (i tillegg til å drikke noen ekstra kopper med te), er på sin plass å takke den fantastiske og tålmodige kjæresten min. Ikke bare kjøpte du domene og webhotell, ga meg det i bursdagsgave og hjalp meg med hele prosessen å komme i gang. Men du har lest korrektur, hjulpet meg når jeg ikke forstår tekniske ting, og ventet utallige ganger med å spise av isen, middagen, frokosten, kaka (egentlig alt mulig rart) til jeg er ferdig med å ta bilde av det. Og hver gang spøker du ertende med at livet er hardt når man er sammen med en blogger. Heldigvis har jeg blitt flinkere til å legge bort kameraet og nyte mange av stundene, kontra å tenke «dette hadde blitt et perfekt bilde til bloggen» (er det noen som kjenner seg igjen?). Så forhåpentlig vil du, jeg, Bianco og bloggen å leve sammen i skjønn forening langt inn i fremtiden. Med massevis av te, blomster og hverdagslykke ♥

Cats of Croatia

I dag er det dyrenes dag, og det feirer vi med en boks Sheba tunfisk og en hel kavalkade med kattebilder. Jeg elsker å ta bilder av dyr, og da spesielt av katter. Ble du overrasket? Hehe, det kan jeg ikke tro! Derfor var det selve lykken når det støtt og stadig dukket opp fine katter i gatene i Kroatia. Disse kattene er helt spesielle. De er så vant med turister og bråk at de rett og slett kan ta ettermiddagsluren midt i en travel handlegate.

Jeg lurer bestandig på hva hver katt heter, hvor den bor og hvordan personligheten er. Er dette Rasmus? Som sitter på apotektrappa og venter på at eieren skal bli ferdig på jobb, slik at de kan gå hjem sammen og se på tv i sofakroken?

Og kanskje dette er Mira som hver dag trasker ned til kaia for å vente på at dagens fangst skal komme på land? Kanskje fiskeren Andrej alltid deler på godene med Mira. Og prater til henne, mens hun mjauer vennlig tilbake. Ja, jeg lurer veldig på kattenes historie. Og jeg ønsker selvfølgelig at de alle har et godt hjem og er like elsket som Bianco er. Dessverre vet jeg at det ikke alltid er slik…

Det var nok en del villkatter i Kroatia. Og noen ganger er det ikke så lett å se forskjell på hvem som har eiere, og hvem som må klare seg selv. Hvem som må leve av at turistene mater dem. Noen manglet en flik på øret, og andre hadde litt skitt i pelsen. Men det er ikke bare «villkatter» som slåss og blir skitten. Eller som tigger mat.

Men denne fine pusen var garantert ikke en villkatt. Med halsbånd, og så harmonisk og avslappet som man bare kan bli. Jeg kom gående opp en de mange hundre stentrappene i Dubrovnik, og plutselig lå den bare der å sov på trappegelenderet til høyre for meg. Så fredelig og så utrolig vakker. Jeg er nok ekstra svak for røde katter ♥

Denne pusen visste nøyaktig når det var middagstid i restauranten. Smartingen!

Se så fin! Det er sannelig mange fine katter i Kroatia! Hvordan feirer du dyrenes dag?

Mars

Mars var en fin måned, men var så fort over. Formen var ikke den beste, og da er det som om klokka går dobbelt så fort. Eller er det kanskje jeg som bare blir tregere? Vi hadde ihvertfall masse snø. Og en søndag himmelen var ekstra fin kjørte vi oss en tur til den botaniske hagen, og tok bilder av istapper. Når vi kom hjem igjen lagde vi oss te i travelpressen, og gikk en liten tur rundt pirene. Det er spesielt fint å bo nede ved havet på godværsdagene. Jeg fikk også hilse på en ny liten venninne, og det vanket gaver til både henne og en stolt storesøster.

Flere dager satt Bianco og jeg i vinduskarmen og så på endene som svømte forbi, og jeg kjøpte eksklusivt garn til et sjal som en venninne skal strikke til meg. Jeg oppdaget endelig hvor fantastisk Edels Antikk og Retro er (men også dyrt). Og siste helga i mars var det både vaffeldagen og Earth Hour. Da var mamma på besøk, og vi syntes det var så koselig å sitte i mørket at vi satt sånn helt til vi gikk å la oss. Nå ser vi fram mot april og forhåpentlig litt mer vårlig vær. Jeg har hentet frem blomsterfrøene jeg kjøpte for over ett år siden. De skal såes om ikke så lenge. Jeg gleder meg til de begynner å spire, og Bianco gleder seg til det blir litt grønnere i gressbøtta hans.