Semlatid

Det er semlatid, og det har det egentlig vært ganske lenge i kattelivet. Jeg bommet nemlig på datoen for fastelavn i år, og trodde det var søndag 3. februar. Så allerede da koste vi oss med semlor. Jeg husker at jeg syntes det var unormalt tidlig, men orket ikke å gruble mer over det. Hehe, kanskje det var mitt underbevisste behov for smaken av semlor som gjorde at jeg leste feil.

Men så er det altså i dag det er den store semladagen, eller fastelavn som vi sier her i Norge. Og selv om de fleste rundt om i landet spiser den norske varianten med krem og syltetøy, ser jeg at stadig flere «adopterer» den svenske oppskriften. Ja til og med bakeriene selger den. Det er den vi liker best, men vi lager den alltid selv. Av Linda Stuhaugs sukkerfrie bolleoppskrift og mandelmasse av eggehviter, malte mandler og tagatesse. godt! Og et lite snev sunnere siden vi dropper sukkeret. Og da er det vel lov å spise mer enn én bolle, eller hva? 😉

Fjortis

I dag er det ett år siden vi fikk tenåring i huset, og verdens beste lille pus blir hele 14 år. Tenk! Nå er Bianco fjortis. Men heldige som vi er er det ingen «fjortisnykker» ute å går. Bianco er nemlig den snilleste og mest medgjørlige pusen som finnes. Selvfølgelig er vi litt inhabil, men det er helt sant! Dyrelegen har sagt det så mange ganger – at hadde alle dyrene vært  snill som Bianco, så ville de ha hatt en enkel jobb. En gang kalte hun han til og med for en ekte hverdagshelt. Gjett om vi var stolt da!

Og Bianco er en ekte hverdagshelt. Vår hverdagshelt. Han gjør dagene våre så fine og gode at livet rett og slett blir bedre å leve. Uansett hva vi gjør her hjemme er Bianco sammen med oss. Jeg og kjæresten har hver våre «rutiner» med Bianco. For meg er det å finne han på morgenen og si hei til han for så å få en liten hilsen tilbake. Da blir jeg så varm i hjertet. Ofte legger han seg til rette i sofaen idet jeg er klar for å sette meg der å spise frokost. Og det er alltid tid til kos. Alltid! For kjæresten er det når han kommer hjem fra jobb. Da sitter Bianco klar og venter på han (han vet alltid når han kommer). «Heeeei Bianco» sier kjæresten lenge før han enser meg, og så begynner en fast runde med du-må-få-tak-i-meg-før-vi-kan-kose. Ofte med ytterjakka enda på. Hehe, de er litt av et syn.

Vi er så heldige som har han! Og det er helt rart å tenke på at han nå er som en gammel herremann å regne. Han er jo fortsatt vår lille baby. Men samtidig ser vi at tida og alderen har satt sine spor. Og det er litt sårt, for det minner oss på at tiden vår med Bianco ikke vil vare evig. Det er innimellom noen tårer og bekymringer. Spesielt på grunn av astmaen og den kraftige astmamedisinen. Men vi gjør alltid vårt beste for å kose oss. For å utnytte den tiden vi har sammen. Mange dager vil jeg faktisk ikke gå ut en gang, fordi jeg bare vil være sammen med Bianco. Hehe, ja så glad kan man være i noen ♥

Vi er så takknemlig for at vi har Bianco. Hver dag med han er en gave. Så håper vi at vi får ha han så lenge som mulig. Men nå blir det tunfisk og masse kos, hele helga!

God helg alle sammen!

Februar

I kattelivet er februar alltid en måned full av kjærlighet. Og i år startet den så bra med kaldt vintervær, vakker rosa himmel, og årsdagsfeiring sammen med kjæresten. Vi spiste sesongens siste Mont d’Or med massevis av godt tilbehør, og nøt den ordentlig med tanke på at vi må vente helt til oktober før vi kan spise den igjen. Jeg gleder meg allerede. Bianco feiret selvfølgelig sammen med oss, og kjæresten hadde skrevet noen helt nydelige ord på et kort til meg. Da ble det noen tårer for den lettrørte kattelivfrøkna ♥

Vi fikk endelig solskinn inn stuevinduet, og den første dagen varte det bare i 10 små minutter. Men gleden var likevel stor at jeg utbrøt et gledeshyl som bidro til at jeg skremte Bianco opp fra sin dypeste søvn. Stakkars lille venn.

Og det var så godt å ha sola skinnende inn i leiligheta vår, for allerede ganske tidlig i februar ble jeg tvunget til å holde meg inne på grunn av månedens første runde med basselusker.

Når jeg ble frisk igjen skiftet jeg på senga og gjorde meg flid med å finne putetrekk som passet godt sammen med flanellsengesettet. Oppå nattbordet satt jeg en eucalyptusbukett som luktet så godt at det var det første jeg ble oppmerksom på hver morgen når jeg våknet.

Jeg har skiftet ut knottene på mammas gamle 90-tallsnattbord, og planen var egentlig å male det kremfarget. Men så fant jeg et riktig gammelt nattbord på en bruktbutikk i fjor som jeg skal bytte det ut med. Men først må jeg pusse opp det andre nattbordet. Jeg venter bare på bedre og varmere oppussingsvær.

Så kom jeg over en ost fra Snowdonia Cheese Company på Obs, og ble helt overentusiastisk fordi vi elsker den sorte varianten som heter Black Bomber. Den har vi både spist massevis av og kjøpt med oss hjem når vi har vært i England. Det er virkelig den beste cheddaren i hele verden! Og vi hadde selvfølgelig blitt kjempeglad dersom vi kan få tak i den i Norge.

En lørdag etter at kjæresten hadde vært i slalåmbakken ordnet jeg en deilig lunsj til oss. Ser dere at jeg er på lemon curd-kjøret igjen?

Dagen før morsdagen var jeg og en venninne på Plantasjen og det første som møtte oss når vi kom inn døra var en hel vegg av tulipaner i nydelige farger. En drømmevegg rett og slett.

Og på selveste morsdagen feiret vi med favorittkaka mi – sukkerfri fromasjkake med stekt sjokolademoussebunn. Yum det var godt!

I tillegg hadde Bianco visket sin pappa i øret at han ønsket noe ekstra fint til meg i år. For se hva jeg fikk! Totiki-mummikoppen. Den har jeg ønsket meg helt siden den kom. Heldige meg som har verdens snilleste pus med verdens snilleste pappa (åkei sidestilt med min egen pappa).

Men dessverre nådde basseluskene hjem til oss igjen etter morsdagen også. Jeg prøver å ikke klage over sånne ting, men oi så lei og frustrert jeg ble når det ble så mange dager totalt sett. Men det er jo typisk februar. En venninne av meg og familien hennes opplevde en hel maraton av sykdom i tre uker på rad. Det var både vannkopper, omgangssyke og influensa i tur og orden på de alle. Så jeg var jo egentlig heldig. Og trøsten min var at jeg hadde en myk og kosete liten venn sammen med meg i senga (og ingen andre syke jeg måtte ta meg av).

Og selv om det ble litt mange innedager i februar gjorde vi vårt beste for å kose oss. Det ble mange kopper te og andre gode ting som økologisk rotchips (det må du prøve). Og jeg og kjæresten så både islandsk og finsk krim – Innsperret og Sorjonen. Haha, først nå innså jeg ironien i navnet på den islandske serien jeg satt å så på samtidig som jeg ikke kunne gå ut.

Og når jeg mot slutten av måneden ble bedre og endelig kom meg ut, tok jeg ordentlig revansj med å kjøpe meg en stor blomsterbukett, besøke flere favorittbruktbutikker og gå på kafé med en venninne. Det var godt å komme seg ut! Jeg lot meg inspirere av varmende ullgensere (spesielt den mintgrønne), og tenkte at dersom jeg skulle holde et russisk teselskap hadde sølvtekanna vært fin å ha. Og var ikke dette lyseblå serviset fint?

Så takk februar, for alle de fine stundene. For alle fine kort, for alle fine gester. Basseluskene de ligger bak oss nå, og det vi tar med oss videre er alt det andre. Og nå er vi spent på hva mars har å by på. Vi håper på mer sol, mer te, og koselige stunder sammen. Og kaldt og stabilt vintervær (alternativet for oss i nord er nemlig bare uvær og sørpe, ikke vårtegn sånn som dere heldiggrisenen sørpå).

Grøtens dag og min aller beste oppskrift på havregrynsgrøt

I dag er det grøtens dag og på denne dagen for to år siden lovet jeg dere en grøtoppskrift (eller to) i dette innlegget. Derfor syns jeg det er på tide at dere endelig får den (beklager at det tok så lang tid). Oppskriften er på min aller beste havregrynsgrøt, også kalt Idas luksushavregrynsgrøt. Jeg brukte tidligere å spise den med kanel og et smørøye, men nå nylig fant jeg ut at den er enda bedre med ekstra melk og en dæsj plommesyltetøy på toppen.

Jeg bruker sjelden oppskrift når jeg lager mat, jeg smaker meg alltid frem. Men her er det jeg ca har i grøten:

∗ 1, 5 dl økologiske lettkokte havregryn
∗ 2 ss chiafrø
∗ 5 dl soyamelk (eller tilsvarende)
∗ En dæsj laktosefri fløte for rundere smak
∗ 3 ss solsikkekjerner
∗ En neve rosiner eller gojibær (eller begge deler)
∗ 1 ts vaniljepulver
∗ Ønsket mengde natreenpulver eller tilsvarende for søtere smak

Og det er så enkelt å lage den. Bare bland alt foruten natreen i en kasserolle, og kok opp under omrøring. La deretter grøten småkoke i ca 15 minutter mens du stadig rører i gryta. Dersom du stopper å røre kan grøten svi seg, selv på svak varme. Smak til slutt til med natreen, sukrin eller valgfri sukkererstatning (for her er det allerede nok sukker i rosinene og gojibæra).

Dersom grøten blir for fast tilsetter du bare ekstra soyamelk. Jeg liker den aller helst litt bløtere enn dette. Her stivnet den litt vel mye mens jeg tok bilder. Haha, det blogglivet altså!

Og det er når grøten er litt for fast at det lønner seg å spise den med ekstra melk på toppen. Det gjør den saftig og god. Her hadde jeg også ristede mandler i tillegg til plommesyltetøy (uten sukker). Og nam det var godt!

Så da er bare å nyte Idas luksushavregrynsgrøt. Håper dere liker den! Den passer iallefall godt i dag. Jeg tror vi skal ha den til kveldsmat i kveld.

Bloggen er 2 år i dag

Tenk at bloggen er to år i dag! At vi har delt to år med hverdagslykke. To år med teprat. To år med kreativitet, blomster, bøker, bruktfunn og andre fine ting. Og det har vært så fint! Jeg har  hyggelige lesere, som er så generøse med fine ord. Og som jeg skrev når bloggen var ett år, så bidrar den til både mestringsfølelse og enda mer kreativitet. Fortsatt! Jeg trives SÅ godt med å blogge.

Men selv blogglivet har to sider. Og det siste året har bydd på en del utfordringer i livet. Og som jeg bruker å kommentere til andre bloggere, så skal bloggen gjenspeile livet. Ikke at man nødvendigvis skal utlevere seg totalt og skrive det ene innlegget etter det andre om harde realiteter og prøvelser. Men tilpasse seg. Derfor har det blitt litt færre blogginnlegg i kattelivet enn hva jeg hadde tenkt. Noen idéer står fortsatt bare på en liste. Og kanskje må de vente til senere når det passer bedre. Målet har hele tiden vært to til fem innlegg i uka, og jeg har iallefall klart minimum, selv om det ikke alltid føles så bra å redusere når man egentlig hadde tenkt å øke. Men dette er nok en balansegang som kommer til å variere i årene fremover. Og jeg vil nok «vokse med oppgaven» etter hvert.

Og selv om jeg selv føler det ikke alltid går helt etter planen, så håper jeg at dere som leser bloggen min fortsatt koser dere og finner inspirasjon og glede. For det har alltid vært det som har vært intensjonen med bloggen. Dessuten bruker jeg å trøste meg med at det ikke nødvendigvis er kvantitet som er viktigst, men kvalitet. Og jeg satser hardt på god kvalitet i hvert eneste innlegg. Det skal føles ekte.

Så takk kjære lesere, for at dere stadig kommer tilbake. Takk for alle hyggelige kommentarer, og for at dere gjør bloggen mer levende. Uten dere ville bloggen blitt litt mer som en ensom dagbok. Jeg håper dere alle henger med på lasset videre. Nå skal vi feire med tunfisk og mange kopper te.

Klem fra oss i kattelivet ♥

Prinsebryllup, pinseria og peoner

I går var det en stor begivenhet for både royalister og for oss som elsker England. Prins Harry skulle endelig få sin Meghan Markle. En perfekt anledning til å servere te, scones og lemon curd, og mamma var min prominente gjest. Og jeg tipper at vi ikke var de eneste som satt klistret til tv-skjermen, spent på både brudekjolen, diademet og gjestene.

Og det var så koselig å nyte den ene tekoppen etter den andre mens kjærlige blikk ble sent mellom det nydelige brudeparet. Jeg syns de var så fine begge to. Og brudekjolen overrasket veldig. Den var mye enklere og smalere i snittet enn jeg hadde trodd at den skulle være. Men samtidig passet den så godt til Meghan, som nå er Hertuginne av Sussex.

Jeg var også riktig antrukket for anledningen. Med «hatt» på hodet som seg hør og bør i britiske formiddagsbryllup.

Blue of London var selvfølgelig et must i koppen. Også må man huske tesil på koppen når man heller teen fra tekanna. It’s all in the details you know.

Også drakk vi 17. mai-blandingen fra Perchs med en skvett melk oppi. Te med melk er så erkebritisk, er du ikke enig? Jeg har elsket det helt siden jeg var lita jente.

Det er en helt egen stemning over å servere maten på et sølvbrett. Egentlig veldig britisk det å.

Og både sconesen og lemon curden var syndig god (selv om lemon curden var litt mer flytende enn den skal være). Altså finnes det noe bedre enn lemon curd? Gi meg et glass og jeg trenger ikke noe annet pålegg. Oppskrifta jeg bruker finner du forresten her.

Og midt i hele den royale feiringen var vi glad for å være inne, og at det var masse solskinn og kjærlighet på tv-en. For når vi så ut av vinduet var vi nødt å innse at pinseria var over oss. Det var grått, vått og vindfullt, og i dag er det enda verre, En ordentlig blåsbortdag som Ole Brumm bruker å si. Det slår aldri feil – så pinsen er for inneaktiviteter.

Mamma hadde tatt med seg en ny bukett med peoner, noe både jeg og Bianco ble veldig glad for. Bianco bruker nemlig å ligge med hodet under de store blomstene, og da ser det egentlig ut som han bare mangler solbriller og en paraplydrink. Hehe! Sydenstemning må vi ordne selv.

Åkei vi innrømmer det – i kattelivet ELSKER vi peoner!

17. mai i kattelivet

17. mai er alltid en rolig affære i kattelivet. Og gjett om vi er takknemlige for det! Bare dager før 17. mai fortalte en venninne meg at hun var usikker på om hun orket alt styret med bunad og bytur i år. En annen sa at hun egentlig kunne tenke seg å bytte bort alt i en langhelg i utlandet. En tredje traff jeg på Jekta etter at hun for andre gang på samme dag hadde vært å handlet nye klær til barna sine. Da følte jeg meg veldig takknemlig for at Bianco aldri vokser ut av 17. mai-sløyfa si. Og det mest stressende vi har relatert til 17. mai er nok å avgjøre hvilke kaker som skal bakes.

Men selv om vi har enkle og rolige tradisjoner på 17. mai, hang som i det fleste hjem i Norge finstasen klar allerede dagen før. Denne gangen i rødt, hvitt og blått.

Vi startet dagen som vi alltid gjør – med en sen og deilig frokost i morgenkåpa mens vi ser på 17. mai-tog på tv. Det er blitt tradisjon å ha eggerøre, røykalaks, roastbiff, croissanter, bær i flaggets farger og masse te. Jeg hadde pyntet bordet med hvit duk og pent servise med sølvkant for litt ekstra «festfølelse». Ble det ikke fint?

Ute i «hagen» hadde vi satt et par flagg i blomsterpottene. Som dere ser blir det sakte men sikkert grønnere. Summer is coming.

Og inne hadde vi massevis av fine blomsterbuketter. Både peoner og roser. Og hvite grennelliker, som er blitt et must for meg på 17. mai. Men jeg syns også det er fint å pynte med duse rosafarger. Alt ikke være rødt, hvitt og blått.

Og vi var ekstra glade for sol i vinduskarmen. Der ble det nemlig deilig varmt i motsetning til ute hvor det både blåste og var litt kaldt. Se som Bianco koser seg ♥ Han er ikke så glad i 17. mai-sløyfa, og slapp unna med å bare ha den på i en drøy time.

Mens jeg ventet på gjestene våre brukte jeg tiden til å slappe av å drikke te – masse te!

Også hoppet jeg i finstasen som denne gange ble en splitter ny skjortekjole med røde og hvite striper. Akkompagnert med nude pumps.

Og kjæresten var så kjekk og fin med prikket tversoversløyfe og stripet penskjorte ♥

Og når mamma og storebror kom spiste vi kattelivsfrøknas berømte fiskesuppe med hvitvin og pesto. En suppe som er så god at vi ikke lenger kan bestille fiskesuppe på restaurant, for vi blir alltid skuffet.

Men vi kunne jo ikke spise for mye fiskesuppe, for i kjøleskapet stod nemlig denne herlige festkaken å ventet på oss. Dette er min klassiske jordbær – og bringebærfromasjkake med stekt sjokolademoussebunn med ny vri. Jeg er nemlig ikke noe glad i krem, men hadde så lyst å pynte kaka litt finere i år. Så jeg pisket krem å blandet den med jordbærpuré, og pyntet toppen med ferske bringebær. Ble den ikke lekker? Og tenk at den er sukkerfri også!

Så spiste vi enda litt mer kake. Og enda litt mer… Og skravlet og drakk te og kaffe helt til langt ut på kvelden. Sannelig flyr tiden i godt lag. Hadde du en fin 17. mai?

Tenåring i huset

I dag har den herligste lille pusen bursdag. Bianco er blitt hele 13 år og tenåring. Dog er det litt flere år i katteår, og derfor en han egentlig seniorpus. Nøyaktig hvor mange katteår han er, har vi ikke helt klart å finne ut da det strides litt om akkurat dette. Men han er enten 68, 69 eller 72 år gammel ifølge diverse kilder. Vi kan legge oss midt på og si at han er 70 år. En fin alder ikke sant!

Og selv om alderen stadig blir mer fremtredende (sånn som den gjør på oss tobeinte også), så er han den artigste og sprekeste 70-åringen vi vet om. For til tross for litt mindre tenner, stiv rygg, astmaplager, og at han sover mer enn før, så hopper Bianco en meter opp i lufta når vi kaster leker til han. Han løper rundt i leiligheta når han og «pappan» leker sisten. Og senest på søndag oppdaget jeg at Bianco faktisk har lært seg å åpne stengte dører. Jeg trodde noen dager tidligere at det hadde begynt å spøke hos oss, men slo meg til ro med at det var jeg som var surrete i hodet, og at jeg egentlig ikke hadde lukket den døra. Men så viser det seg at han altså hopper opp på håndtakene for å lukke opp lukkede dører. Tenk at han har lært seg det i en alder av 70 år!

Men aller mest liker Bianco å kose, og bare være sammen med oss. Og jo eldre han har blitt, jo nærere oss vil han være. Han har alltid fulgt etter meg rundt omkring i leiligheta, enten jeg skal på do, eller bare hente noe i et annet rom. Men nå vil han også ligge mer inntil, klatre på oss, og rett og slett bare kose. Kosepus er faktisk ett av kallenavnene hans, og det passer så godt. Jeg er jo også så glad i å kose.

Vi kan ikke få sagt ofte nok hvor heldige vi er som har Bianco i livene våre. Hvor mye glede han bringer inn i hjemmet vårt. Snill og full av personlighet som få. Vi er så takknemlige for at denne herlige lille karen kom til oss. Han er rett og slett vår aller største hverdagslykke ♥ Så dagen i dag blir selvfølgelig feiret med masse tunfisk.

Gratulerer med morsdagen

Gratulerer med morsdagen alle mødre. Gratulerer kjære mamma, kjære bestemor, alle mine gode venninner med søte små, og til alle de andre mammaene rundt om i Norge. I dag er det deres dag. En dag for å vise takknemlighet for den dere er, og alt dere har gjort og gjør for barna deres – små som voksne. Og kanskje er det handelstanden som har funnet opp denne dagen, men det betyr ikke at man ikke kan gjøre stas på mammaen sin likevel. Og det trenger ikke å koste så mye. Det trenger ikke å være så mye.

Jeg minnes at jeg selv lagde morsdagskort hvert eneste år, og at frokost på senga var det som var gaven. Jeg husker spesielt godt det året jeg lagde grønn stikkelsbærfromasjkake grytidlig på selveste morsdagen. Da var jeg i mitt ess, for jeg var så glad i å bake. Hehe, jeg vet egentlig ikke om kaka var mest for meg eller for mamma.

I dag er ting litt annerledes. Men det står fortsatt fromasjkake på menyen. Riktignok ikke grønn, men laget av kattelivfrøkna selv. Mamma kommer på besøk til oss. Og det vanker både kort og en liten gave.

I tillegg er jeg så heldig å få være «mamma» selv, til en liten pus. Og mange vil nok bestride hvorvidt man kan være mamma til en katt, men tro meg, det kan man! For jeg passer på at Bianco har mat og vann hver dag. Jeg følger med på at han har det bra, og spesielt når han er syk. Annen hver dag gir jeg han medisin, og når Bianco hadde et astmaanfall for to kvelder siden, fikk jeg ikke sove fordi jeg lå å fulgte med på pusten hans. Bianco på sin side følger etter meg uansett hvor jeg går. Han viser daglig sin kjærlighet og hengivenhet. Og skulle jeg være så uheldig å dunke tåa borti dørkarmen for deretter å rope au, ja da kommer han løpende – for han skal jo passe på at mammaen hans har det bra.

Og det er med akkurat denne relasjonen jeg blir minnet på at det finnes mange slags mødre der ute. Bare se på det fine kattepuskortet på bildet. Firbeinte mødre gjør nemlig også en helt fantastisk jobb. Og adoptivmødre, og stemødre, og fostermødre, ja vi må huske på de alle sammen. For en mamma er så mye. Som Wendy synger i Peter Pan: En mamma er «Den varme hånd som viser deg vei». Så jeg håper alle har husket på å gjøre stas på akkurat sin mamma i dag! I kattelivet gjør vi iallefall det ♥

Godt nytt år

I kattelivet serveres det i dag Moscato med frosne tranebær og lun christmas pudding med brandy creme. Ja vi er jo litt engelsk i sjelen, så det kommer stadig nye tradisjoner i kofferten fra London. Også må jeg jo innrømme at jeg ble litt påvirket av det fine Liberty-stoffet christmas puddingen var innpakket i. Bare LITT! Og for dere andre som tviholder på gamle tradisjoner, kan jeg fortelle at det blir kalkun med kalkungjengen i år også. Som så mange år før. Jeg er ikke blitt helt vill og gal – enda. Jeg er ganske så glad i gamle tradisjoner jeg også, selv om jeg fort adopterer nye.

I år er vi faktisk så mange som seks personer som samles rundt nyttårsbordet. Et bord som er pyntet med linduk, gammelrosa servietter, masse kammerstaker i messing, hvite og gammelrosa kronelys, og granbar og rød skimmia. Et bord som er veldig «Ida» i stilen. Men nå begynner det å lukte ganske så godt i leiligheta, og det betyr at jeg må hoppe inn i min rosa 60-tallskjole som henger nyvasket og klar. Planen var å krølle håret, men det rekker jeg ikke. Men hvem bryr seg egentlig om krøller når man får tilbringe en koselig stund sammen med de man er glad i! Så da gjenstår det bare å ønske alle dere kjære lesere som følger oss så trofast, et riktig godt nytt år! Måtte det bli et fantastisk år for oss alle.