Februar

I kattelivet er februar alltid en måned full av kjærlighet. Og i år startet den så bra med kaldt vintervær, vakker rosa himmel, og årsdagsfeiring sammen med kjæresten. Vi spiste sesongens siste Mont d’Or med massevis av godt tilbehør, og nøt den ordentlig med tanke på at vi må vente helt til oktober før vi kan spise den igjen. Jeg gleder meg allerede. Bianco feiret selvfølgelig sammen med oss, og kjæresten hadde skrevet noen helt nydelige ord på et kort til meg. Da ble det noen tårer for den lettrørte kattelivfrøkna ♥

Vi fikk endelig solskinn inn stuevinduet, og den første dagen varte det bare i 10 små minutter. Men gleden var likevel stor at jeg utbrøt et gledeshyl som bidro til at jeg skremte Bianco opp fra sin dypeste søvn. Stakkars lille venn.

Og det var så godt å ha sola skinnende inn i leiligheta vår, for allerede ganske tidlig i februar ble jeg tvunget til å holde meg inne på grunn av månedens første runde med basselusker.

Når jeg ble frisk igjen skiftet jeg på senga og gjorde meg flid med å finne putetrekk som passet godt sammen med flanellsengesettet. Oppå nattbordet satt jeg en eucalyptusbukett som luktet så godt at det var det første jeg ble oppmerksom på hver morgen når jeg våknet.

Jeg har skiftet ut knottene på mammas gamle 90-tallsnattbord, og planen var egentlig å male det kremfarget. Men så fant jeg et riktig gammelt nattbord på en bruktbutikk i fjor som jeg skal bytte det ut med. Men først må jeg pusse opp det andre nattbordet. Jeg venter bare på bedre og varmere oppussingsvær.

Så kom jeg over en ost fra Snowdonia Cheese Company på Obs, og ble helt overentusiastisk fordi vi elsker den sorte varianten som heter Black Bomber. Den har vi både spist massevis av og kjøpt med oss hjem når vi har vært i England. Det er virkelig den beste cheddaren i hele verden! Og vi hadde selvfølgelig blitt kjempeglad dersom vi kan få tak i den i Norge.

En lørdag etter at kjæresten hadde vært i slalåmbakken ordnet jeg en deilig lunsj til oss. Ser dere at jeg er på lemon curd-kjøret igjen?

Dagen før morsdagen var jeg og en venninne på Plantasjen og det første som møtte oss når vi kom inn døra var en hel vegg av tulipaner i nydelige farger. En drømmevegg rett og slett.

Og på selveste morsdagen feiret vi med favorittkaka mi – sukkerfri fromasjkake med stekt sjokolademoussebunn. Yum det var godt!

I tillegg hadde Bianco visket sin pappa i øret at han ønsket noe ekstra fint til meg i år. For se hva jeg fikk! Totiki-mummikoppen. Den har jeg ønsket meg helt siden den kom. Heldige meg som har verdens snilleste pus med verdens snilleste pappa (åkei sidestilt med min egen pappa).

Men dessverre nådde basseluskene hjem til oss igjen etter morsdagen også. Jeg prøver å ikke klage over sånne ting, men oi så lei og frustrert jeg ble når det ble så mange dager totalt sett. Men det er jo typisk februar. En venninne av meg og familien hennes opplevde en hel maraton av sykdom i tre uker på rad. Det var både vannkopper, omgangssyke og influensa i tur og orden på de alle. Så jeg var jo egentlig heldig. Og trøsten min var at jeg hadde en myk og kosete liten venn sammen med meg i senga (og ingen andre syke jeg måtte ta meg av).

Og selv om det ble litt mange innedager i februar gjorde vi vårt beste for å kose oss. Det ble mange kopper te og andre gode ting som økologisk rotchips (det må du prøve). Og jeg og kjæresten så både islandsk og finsk krim – Innsperret og Sorjonen. Haha, først nå innså jeg ironien i navnet på den islandske serien jeg satt å så på samtidig som jeg ikke kunne gå ut.

Og når jeg mot slutten av måneden ble bedre og endelig kom meg ut, tok jeg ordentlig revansj med å kjøpe meg en stor blomsterbukett, besøke flere favorittbruktbutikker og gå på kafé med en venninne. Det var godt å komme seg ut! Jeg lot meg inspirere av varmende ullgensere (spesielt den mintgrønne), og tenkte at dersom jeg skulle holde et russisk teselskap hadde sølvtekanna vært fin å ha. Og var ikke dette lyseblå serviset fint?

Så takk februar, for alle de fine stundene. For alle fine kort, for alle fine gester. Basseluskene de ligger bak oss nå, og det vi tar med oss videre er alt det andre. Og nå er vi spent på hva mars har å by på. Vi håper på mer sol, mer te, og koselige stunder sammen. Og kaldt og stabilt vintervær (alternativet for oss i nord er nemlig bare uvær og sørpe, ikke vårtegn sånn som dere heldiggrisenen sørpå).

Februarbuketten

Jeg hadde to stikkord i hodet når jeg komponerte februarbuketten. Vårlig  og romantisk. Og det syns jeg sannelig at den ble! En perfekt bukett for kjærlighetsfylte februar.

Buketten er satt sammen av hvite ranunkler, kremfarget hodenellik, eucalyptus, valmuer, to forskjellige typer roser og rosa gåsunger. Men dessverre kom ikke rosafargen på gåsungene like godt fram på bildene som de er i virkeligheten. Men jeg lover dere, de er rosa.

Jeg visste at jeg ønsket rosa og ferskenfargede nyanser når jeg dro til blomsterbutikken. Derfor ble jeg helt overlykkelig når jeg fant disse nydelige fylte rosene. Hello beautiful!

Tre av rosene kom fra en rosebukett som kjæresten hadde overrasket meg med en helt vanlig mandag. Det gjorde liksom februarbuketten ekstra romantisk. Ekstra betydningsfull for meg. Nesten som om han også var med på å komponere den ♥

Helt greit å hvile blikket på denne fine saken. Ahh blomster altså, jeg blir så glad av de! Er det flere der ute som har det sånn?

Sunkissed winter greens

Når man har en bukett tørket vintergrønt stående på den ene høytttaleren og sola titter inn vinduet og brer seg over den. Når buketten regelrett blir kysset av sola. Ja da kan man ikke gjøre annet enn å kjenne seg varm innvendig.

I bildearkivet del 2

For en hobbyfotograf som stadig har kameraet på slep er det ikke rent sjelden man må sortere litt i bildearkivet. Det har jeg gjort litt av de siste dagene, og der var det maaange skatter. Dere som har fulgt meg en stund husker kanskje når jeg startet bildeserien i bildearkivet? Jeg syntes nemlig at det var for galt at alle disse fine blinkskuddene bare skulle bli liggende. For som jeg sa den gangen, det ligger alltid en liten historie bak hvert bilde. Her kommer I bildearkivet del 2.

Den vakre vårvintersola. Og et must å ha bilde av akkurat nå som det stormer i flere deler av landet. Ja du ser jo sporene etter vinterstormenes herjinger på verandaglasset.

Jeg og en venninne var å drakk te og spiste kake på Hildr. Og man blir jo bare hoppende glad av å få en fin pyntet suksessterte. Ja smaken var også suksess.

Også var det ekstra koselig når man fikk servert melka til teen i en liten gammel fløtekanne.

To fine topper som jeg fant i sommer. Nydelig stoff og farger, men dårlig passform. Det var nesten så jeg hadde lyst å gråte (dere vet jo hvordan jeg er med småblomstret stoff).

Og magien i å gå tur i fjæra uten at de kvekkende naboene blir redde for oss. Jeg tror kanskje til og med dette et det andeparet som bruker å gå tur langs kaia vår på sommeren. Jeg kan aldri få sagt det nok – vi er utrolig heldige som er så nært innpå naturen her vi bor!

Pus i dyne. En veldig beroligende sak og legge seg ned sammen med.

Edels Antikk og Retro i det lille gamle huset på Storgatbakken. Ååå som jeg savner det. Det hadde en sånn unik sjarm som jeg dessverre ikke finner i de nye lokalene. Der måtte man klatre opp en smal gammel trapp for å komme til andre etasje. Og noen av rommene var så små at man knapt kunne være to der inne samtidig.

Den lille lyseblå duken på hylla kjøpte jeg til mamma.

Det var et sånt lokale som rett og slett fikk tingene til å se enda finere ut. Og jeg hadde lettere for å finne ting der. Trøsten får være at den nye butikken er mye mer tilgjengelig slik at jeg har mulighet til å dra innom oftere.

En nydelig bukett av grennellik og voksblomst i Hammershøivasen min. Og nå er det lenge siden jeg har funnet grennelliker i akkurat denne fargen.

En februardag for tre år siden hadde havet lagt igjen en liten gave til oss på kaia. Eller liten og liten fru Blom, stokken var jo egentlig ganske stor. På dette tidspunktet hadde jeg ikke lest om Ingrid fra Barrøy, men når jeg nå ser dette bildet tenker jeg bare på ordene fra boka om at alt som havet kom med tilhørte den som fant det. Men jeg vet ikke hvem av naboene som fikk denne stokken…

Et gammelt katte-leksikon som jeg fant på et loppemarked. Jeg angrer på at jeg ikke kjøpte det! Mye av innholdet er sikkert utdatert, men jeg liker å bla i gamle bøker.

Det er alltid spennende når vi får pakker i kattelivet. Bare spør Bianco.

Henningsvær i sin vinterlige skrud. Åååå som jeg lengter dit nå!

Pappas søskenbarn Per når han var liten. Og når han var litt større enn på bildet skulle han skrive navnet sitt. Det ble nok ikke helt riktig, men jeg syns det var søtt. Man kan finne mange fine historier hengende på veggene hos gamle familiemedlemmer.

Tapas for to. Hvorpå den ene kokken «lider» av storkjøkken-syndrom, og den andre av storfamilie-syndrom. Jeg og kjæresten spiste tapas i to dager etter denne venninnemiddagen. Haha, sannelig har vi det godt!

Vinterverandapus som venter på våren ♥

Nydelig jordbær og hylleblomstdessert fra Mathallen en gang vi feiret bursdagen til svigerfar.

Noen som hadde mistet huskelista til matbutikken. Jeg klarer å tyde egg, vaskepulver, våtservietter og juice, men hva står det på linje nummer fire? Noen som klarer å se det?

En fjong dame i en vintagebutikk i London. Hun får meg til å ønske meg tilbake til litt mer glamorøse tider. Men når det er sagt er det mye fra den tiden jeg virkelig setter pris på at vi slipper i dag.

Hjemmelaget rosa fromasjkake. Så godt at jeg nesten kunne ha spist det hver dag! Men bare nesten!

Et helt magisk barndomsminne ♥ Lille Ida og pappas hånd, foreviget oppå hverandre. Tenk at hånda mi en gang har vært så lita! Jeg lurer på hvor gammel jeg var da?

His master’s voice, et bilde som jeg har så utrolig lyst på!

Nydelige tulipaner i potte utenfor Sonja Blomster. Hadde vært spennende å prøve en gang.

Masse snø på trærne. Vinteren sånn som jeg liker den best.

Jeg syns det er så fint å se at folk nyter kaia vår. At de setter seg ned for å se på utsikta, høre havet klukke, og bare speider utover. Selv på en kald og overskyet dag som denne.

Og til slutt en liten bloggassistent. «Jeg står vel ikke i veien jeg» undrer Bianco med sine bedårende øyne. Det er nemlig viktig å være der det skjer.

Januar

Januar – en sånn tung og mørk måned, og sjelden vår beste tid på året. En tid hvor energinivået er lavt, det meste skjer i sneglefart, og man egentlig bare kunne ha ligget i hi. Og i år var inget unntak. Mens dagene sneglet seg fram mot lyset pakket vi oss inn i ullpledd i håp om at basseluskene skulle slippe taket. Vi hadde en stor haug oppå skittentøyskurven nesten hele måneden. Men om det er en måned det passer å ha det sånn, er det januar.

Jeg tente stearinlys og spiste den siste lussekatten på senga mens jeg leste Det innerste rommet av Jørn Lier Horst. Og med Bianco i fotenden av senga ble det ekstra koselig. Jeg drakk også siste rest av Nisseteen i Snøfallmummikoppen min.

Men i det tunge mørket fikk vi lunhet gjennom all snøen. For ute så det sånn her ut. Det var snø opp etter vegger og stolper, og sånt liker jeg!

Fint ikke sant? Vi fikk et godt dekke med snø som bredte seg utover hele kaia. Og siden temperaturene bare ble kaldere og kaldere ble snøen liggende og ga oss et helt fantastisk vintervær nesten hele januar.

Tranebærgirlanderen tørket sakte inn, og julestjerna vår ble hengende i vinduet så lenge at den ble til en vinterstjerne. Jeg skjønner at det er delte meninger om å la julebelysning henge så lenge. Faktisk fikk jeg merke at mange føler veldig mye for sånne ting. Men vi gjør det sånn fordi det er koselig for oss i mørket.

Bianco begynte å sove inni igloen sin som vi oppbevarer alle lekene hans i. Han har ikke hatt noen interesse for den tidligere, men nå som den er stappfull av leker ville han absolutt presse seg inn i den. Lille raringen vår ♥

På tulipanens dag kjøpte jeg meg en stor rosa tulipanbukett.

Ingen tvil om hva som var yndlingskoppen i januar.

Så kom den etterlengtede sola og en helt ekstrem kulde. På januars kaldeste dag var himmelen i brann mens det så ut som havet var nær ved å koke.

Og lyset ga et så enormt stort håp. For både meg og plantene. Og det føltes som vi våknet til liv igjen.

Men Bianco var fortsatt trøtt og kosete.

Jeg fant min nye yndlingsstol på Postludium, men klarte ikke å overtale kjæresten til å like den. Hehe, jeg tror den ble for bestemoraktig for han. Men se så lekker da!

Også ble jeg veldig glad når jeg så at de hadde Malangsvotter (de hvite med blått mønster). Jeg elsker mine gråe og hvite som mer eller mindre følger meg gjennom hele vinteren. Det er koselig å ha votter fra hjemplassen til pappa.

Jeg likte også disse rosa lestene med grønne striper veldig godt. Tips, skal du ha lester i Tromsø er Postludium plassen.

De hadde som vanlig mange fine bruktfunn. Både lyslykter og kaffekvern.

Og fat med litt mer sommerlige assosiasjoner.

I slutten av januar hadde jeg mange koselige stunder i to-seteren foran stuevinduet. Ofte med en tekopp i hånda. Og mens jeg satt og så på sola og himmelen var det ikke rent sjelden oteren Ottar og familien hans hadde «svømmeshow» rett utenfor kaia. De er så søte de oterne.

Så selv om du alltid er utfordrende januar, så takker jeg for alle de små stundene, den herlige vinteren og for et formidabelt lys på himmelen.

Og nå er vi godt i gang med februar. Og februar, jeg kjenner at du er så god allerede. Nå gleder jeg meg bare til fortsettelsen, sammen med kjæresten og disse lyserosa små potene ♥

Januarbuketten

Oi for en start blomsteråret 2019 fikk! For se så fin januarbuketten ble! Akkurat så grønn og vinterlig som jeg hadde sett for meg, men med noen overraskelser som det jo av og til bruker å bli når blomsterbutikken har inne nye og spennende ting.

Januarbuketten inneholder oliven, pistasj, to forskjellige eucalyptus, vinrødlilla limonium, Clooney ranunkler, kirsebærgrener, grennellik og lamb tails.

Det som kanskje er mest spennende i januarbuketten er noe som jeg aldri har hatt før – nemlig lamb tails. Disse hvite bommulsaktige blomstene med litt brunt på tuppen. De får meg nesten til å tenke litt på sølvkrans. Men de skal egentlig ikke være brun på tuppen, der skal det egentlig blomstre i rosa og gult. Men jeg syns faktisk de var finest sånn her. Da ble de liksom litt mer vinterlig.

Og disse grennellikene var bare  nydelig at blikket mitt fanget de umiddelbart. Bildene yter de dessverre ikke nok rettferdighet, for i virkeligheten vises den rødlige fargen mot midten mye sterkere. Og jeg var egentlig på utkikk etter en lys limonium, men når blomsterdekoratøren hentet fram denne vinrødlilla varianten, føltes det bare helt rett. Den ga liksom det lille ekstra til en vinterbukett som ellers gikk ton i ton.

Jeg elsker ranunkler, og klarer sjelden å gå forbi Clooney ranunkler uten å kjøpe de. Også syns jeg de passet så godt inn i buketten siden de er så lys og vinterlig. Og oliven er også med på gi et fint og vinterlig preg med sin sølvhvite farge på undersiden av bladene.

Etter at disse bildene ble tatt har Clooney ranunklene bredt seg utover til nesten dobbel størrelse, og kirsebærgrenene blomstrer i hvitt. Jeg tar meg atter en gang i å bare sitte å stirre på buketten, for den er virkelig storslagen. Og egentlig litt beroligende med sine sarte og lyse farger. Ja det ble rett og slett en pangstart på blomsteråret 2019! Er du ikke enig?

Litt av helga

På fredag var jeg innom Sonja Blomster og kjøpte en hel haug nydelige blomster. Jeg følte meg som en unge i en leketøysbutikk der jeg pekte på og ba de ansatte plukke den ene fine blomsten etter den andre. Og de hadde så mye fint denne gangen. Se bare! Dette fordelte jeg på to buketter – én liten og én stor.

Her er den lille. Den andre skal dere få se i et eget innlegg.

På lørdag var himmelen plutselig magisk vakker, så jeg snek meg ut på verandaen i morgenkåpe, lester, og Uggs for å ta bilde. Jeg var sikkert litt av et syn for naboene. Men nå når dagene er så kort kan himmelen endre seg på bare noen minutter. Så da har man ikke tid til å tenke på hvilken kreasjon man har på seg.

Bianco ville også være med. Han er jo min lille røde skygge ♥

Men han fant fort ut at dette var for kaldt for han og nærmest travet inn i varmen igjen. Se de søte potesporene han etterlot seg.

Når vi kom inn igjen måtte jeg også ta bilde av adventstjerna vår som fortsatt henger i vinduet. Jeg gjør som Glamourbibliotekaren og kaller den for vinterstjerne nå som jula er over. En vinterstjerne på rosa himmel. Fint det og.

Bianco hadde egentlig søkt tilflukt på varmekablene i gangen, men kom raskt ut i stua når jeg skulle legge sammen det nye ullpleddet og brukte gulvet for å gjøre det. Jeg rakk to bretter før en liten rød pelsdott hadde funnet sin plass på det. Og der ble han liggende. Malende som en kaffekvern. Jeg hadde ikke hjerte til å flytte pleddet da og la meg istedet ned sammen med han. Og for en koselig stund det ble! Han lå helt inntil meg til tross for at han egentlig bruker å bli litt engstelig når vi legger oss ved siden av han. Også ga han meg så mange nesekoser at halve pelsen hans til slutt havnet i nesa mi. Hvis ikke det er kjærlighet så vet ikke jeg! Ingen tvil om at pleddet måtte bli liggende en stund.

På ettermiddagen kom kjæresten hjem etter mange timer i slalåmbakken. Og han hadde med seg årets første blodappelsiner (ja jeg vet at de egentlig heter røde appelsiner nå, men jeg er jo litt gammeldags). Og gjett om de var gode! Og saftige!

Jeg hadde på meg mørk gammelrosa neglelakk i et håp om gjøre januar litt mer glamorøs og fargerik. Det er iallefall lov å prøve…

Håndkremtuben er forresten aldri langt unna nå om dagene. Nå er lufta så tørr at vi er nær ved å skrumpe inn som rosiner. Vi må skaffe oss en luftfukter.

På søndag våknet jeg tidlig og lot bare kjæresten få sove lenge. Da ble det frokost for én, og det kan være like koselig som å dekke bordet for mange. Det handler mest om hva man gjør ut av det. Denne gangen ble det kokt egg, en kopp te, kokosyoghurt, og rug sprø med avokado og greddost og fikenmarmelade. Nam! Og mens jeg spiste så jeg en episode av Det gode liv i Alaska. En passe rolig start på dagen.

Gresk kokosyoghurt med ekstra kokos og mandler er en favoritt nå om dagene.

Jeg er så glad for at jeg fikk Blue of London i pose i julegave. Det er så sjelden jeg kjøper det selv, og nå i januar når energien er på bunn er det så enkelt med posete.

Etter frokosten tok jeg med meg tekoppen bort til stuevinduet for å se på utsikta. Mens jeg satt der kom det massevis av skarver svømmende forbi. Og det er helt utrolig hvor flinke de er til å dykke. Plutselig forsvinner de bare under vann så lenge at jeg nesten blir bekymret, for så å dukke opp en helt annen plass mange meter unna der de opprinnelig var. Det er ordentlig spennende å se på. Stuevinduet vårt er noen ganger nesten som et kortreist naturprogram. I livestream.

Bianco var en ordentlig trøtting og sov på ullpleddet som fortsatt lå på gulvet. Se så søt da!

Jeg kjente på en ekstra stor glede over denne fine lyslenka hver gang jeg gikk forbi den. Alt som kan lyse opp er så velkomment.

Og når kvelden kom satt jeg og kjæresten ved kjøkkenbordet og pratet og unnet oss en bit sukkerfri hvit sjokolade til tekoppen. Det er viktig å kose seg på søndagskveldene også.

Så tente vi selvfølgelig levende lys i hver krik og krok. For lunhet og ro før en ny mandag skulle komme. Og det var litt av helga vår. Hadde du en fin helg?

Lysere tider

Det er ingen tvil om at mørketiden har tatt på. Og det er ikke bare trøtte og slappe kropper som vitner om det. Oxalisen vår har virkelig kjempet seg gjennom de to siste månedene. Til tross for ekstra næring, lampelys hele døgnet, og godsnakk, var det til slutt bare tre små stilker igjen. Den ene nesten brekt og begge de to andre med «hodet» hengende lavt. Jeg fryktet en stund at den skulle bukke under for mørket.

Og jeg har ikke følt meg så bra jeg heller, her jeg har gått og hanglet med noen slags basselusker innabords siden før jul.  Nesten hver gang jeg var nær ved å føle meg bedre og begynte å røre på meg, ble jeg slått i bakken igjen, for så å måtte krype tilbake til senga. Det har vært en kamp, og kanskje spesielt psykisk. For mørket ble på en måte enda tyngre da.

Men i dag, på selveste soldagen, kan jeg konstatere at vi blir å klare oss. Både oxalisen og jeg. Fire nye skudd som står rett opp vitner om at vi strekker oss oppover og går mot lysere tider. Og selv om jeg hverken så selve sola eller kjente varmen fra den, så kunne jeg skimte solstrålene som landet på byggene sør på Tromsøya. Det varte bare i fem små minutter, men oi for en glede det var! Rene vitamininnsprøytningen.

Og kanskje vi nordlendingene er litt sånn, at når sola kommer tilbake så er alt glemt. Da er alt lykke. Da er alt bra. Selv om vi kanskje fortsatt kjenner det på kroppen… Men det betyr ingenting nå. For nå går vi mot lysere tider!

Året som gikk

Nå når vi har et helt nytt år foran oss, syns jeg vi må mimre litt og se tilbake på 2018. Det ble et år som absolutt ikke ble som jeg hadde tenkt, på godt og vondt. Men sånn er det jo ofte. Her kommer hovedpunktene.

Hvilke mål jeg klarte: Å spise enda mer grønt og (litt) mindre kjøtt. Og jeg fortsatte å fly minimalt. Jeg fant q-tips av papir som jeg likte og siden har jeg ikke sett meg tilbake. Og jeg var veldig flink til å ikke kjøpe ny sofa selv om flekkene fortsatt vises godt. Jeg var også flinkere til å reparere fremfor å kjøpe nytt, blant annet sko, klær, blomsterpotter og komfyren vår. Ja man føler seg bra stolt når man klarer å fikse på komfyren selv. Takk til svigerfar for varmluftselementet.

Men de to viktigste tingene var å være snillere med meg selv ved å senke kravene, og å leve mer i nuet. Og jeg syns jeg klarte begge to, kanskje spesielt det første. Å leve mer i nuet viste seg å være litt vanskelig i perioder siden jeg er en «planlegger» og «bekymrer» av natur. Men litt forbedring er bedre enn ingenting. Så jeg anser det som noe jeg klarte. Var jeg ikke flink å være snill med meg selv nå?

Hva jeg ikke fikk gjort: Jeg kom meg dessverre ikke i gang med svømming dette året heller. Bedre lykke for 2019! Også skulle jeg SÅ gjerne ha vært mer på besøk hos bestemor. Målet var også å bli mindre digital, men dessverre ble det heller motsatt. Takk for dét Netflix og HBO! Og ønsket mitt om å kutte ned på sukker orker jeg ikke en gang å snakke om… flere som har spist litt for mange skumnisser i jula?

Hva jeg er glad for at jeg gjorde: Jeg er veldig glad for at jeg tilbrakte ekstra mye tid sammen med Bianco. Ved begynnelsen av 2018 trodde vi nemlig ikke at vi skulle få ha han så lenge. Derfor ble hver eneste dag sammen med han som den beste gaven vi kunne få. Og tenk, han er her fortsatt ♥

Hvor jeg reiste: Henningsvær, Nusfjord og Lopud og Šipan i Kroatia. Ja, jeg reiser jo veldig lite, og stortsett alltid tilbake til de samme plassene.

Hva jeg likte best å gjøre: Sysle i hagen, lage blomsterbuketter, drikke te, kose med Bianco, ha kvalitetstid med kjæresten, blogge og å gjøre koselige ting sammen med de jeg er glad i.

Det beste kjøpet: Det stripete linsengetøyet fra Jotex. Jeg elsker det!!!

Årets overraskelse: At dere er så mange som leser bloggen. Det varmer virkelig hjertet mitt skal dere vite!

Den beste opplevelsen: Ååå det er egentlig flere ting, som all tiden med Bianco og kjæresten, reisen til Kroatia og konserten med Kari Bremnes. Men hvis jeg skal velge ut en ting som betydde ekstra mye for meg, er det den nydelige sommerdagen i Lofoten når jeg, pappa og kjæresten dro på fisketur. Det var så magisk fint, og alt for leeenge siden jeg hadde vært på fisketur sammen med pappa. Og tenkt at jeg fikk en ørret!

Hva jeg leste: Jeg fikk faktisk ikke lest så mye som jeg hadde planlagt i 2018 heller. Er det bare meg eller er det sånn hvert år? Men jeg kan iallefall vise til Rigels øyne av Roy Jacobsen, Jeg vet hvor du bor av Unni Lindell, Sommerboken av Tove Jansson, Forsøk på å være lykkelig av Lorenzo Marone, Hviskeren av Karin Fossum, Vinterstengt av Jørn Lier Horst, Når sypressene hvisker av Yvette Manessis Corporon, og Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai av Mary Ann Shaffer. Også begynte jeg på både Pride and Prejudice av Jane Austen, Wuthering Heights av Emily Brontë, Hypnotisøren av Lars Kepler, og Det innerste rommet av Jørn Lier Horst. De får jeg lese ferdig i år istedet. I tillegg leste jeg ganske masse i både Hjemmet, Lev landlig og Boligpluss. Kanskje jeg var litt mer analog enn jeg har trodd?

Hvilke filmer og serier jeg så på: Som det vanemennesket som jeg er så jeg selvfølgelig både Friends, You’ve got mail, Baby Boom, Sleepless in Seattle og alle de andre feel-good-filmene mine gjentatte ganger i 2018 også. Men nytt av året var flere gode serier som Sharp Objects, Marcela, Shetland og Killing Eve. Vi så også på Brøyt i vei, Masterchef Australia og en helt ny sesong av Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai så jeg også for første gang. Og den kommer nok med i feel-good-samlinga mi for den likte jeg veldig godt!

Hvilken musikk jeg hørte på: Det var MYE musikk i kattelivet i 2018. Og hva er vel livet uten musikk! Vi hørte spesielt mye på norske artister som Lars Bremnes, Kari Bremnes, Odd Nordstoga, Halvdan Sivertsen og Eva Weel Skram, Men Toto og Jackson Browne var også gjengangere.

Hva jeg lagde: Masse scrunchies, vattsopper til juletreet, vatthjerter og mange fine blomsterbuketter. I tillegg lagde jeg og kjæresten flere små «snutter» som har postensiale til å bli noen fine låter. Er det flere her inne som sliter med å ferdigstille ting??!?

Hva var vanskelig: At formen og kapasiteten ikke var så god som jeg skulle ønske. Der har vi kanskje svaret på hvorfor det tar så lang tid å ferdigstille ting.

Hva jeg drømte om: Jeg drømte fortsatt om å bli fridd til (han er litt treg han der kjæresten). Og frodige sommerblomster, en frisk kattepus og en snarlig løsning på klimaproblemene.

Hva jeg spiste: Rug sprø med avokado eller lemon curd, bløtkokt egg, havregrynsgrøt med plommesyltetøy og soyamelk, og alt for mye take away.

Favoritt-te: Blue of London, Earl Grey Blå Blomst, Milky Oolong og grønn Mango og Bergamott.

Mitt beste bruktfunn: Uten tvil denne krakken som Bianco elsker så høyt. Den har på en måte overtatt etter akvariet, og Bianco ligger på den nesten hver dag. Men det gjenstår enda å trekke den om. Ting tar tid i kattelivet.

Favorittplagg: Denne fine rosa kjolen fra Days Like This. En perfekt sommerkjole!

Og det var kattelivet 2018 kort oppsummert. Nå er jeg spent på hva 2019 har å by på. Men jeg skal hverken planlegge for mye eller ha for høye forhåpninger. Jeg skal heller fortsette å leve i nuet og bare nyte alt godt som er.

Hadde du et fint 2018?

Desember

Oppsummeringen av desember kommer litt sent denne gangen. Jeg hadde ikke planlagt at det skulle ta så lang tid å få innlegget ferdig, men jeg får «bøte på det» med at det er ekstra langt. Enjoy!

Desember kom litt plumps på en sliten kropp. Jeg var faktisk i så dårlig form at det var vanskelig å gjøre alt jeg hadde gledet meg til. Og det rare er at man da ofte blir ekstra lei seg av sånt. Rett og slett for at det er så mye følelser knyttet til jula og den tida man liksom bare skal kose seg og være glad. Men heldigvis fant jeg fort ut at det bare var en ting å gjøre. Nemlig hvile, sove og senke forventningene. Og det funket ganske godt. Da ble små stunder med en kopp nissete og en enkel kakemann ekstra betydningsfull.

Og noe av det aller beste jeg gjorde for meg selv i desember var å ligge i senga å se hele Amalies jul på NRK sin nett-tv. Det ga meg så mye glede og en indre ro som jeg ikke har kjent på leeenge. Også fikk jeg frisket opp hukommelsen min med så mange detaljer som jeg hadde glemt av. Amalies jul er virkelig den koseligste adventskalenderen!

Noe jeg var ekstra glad for at jeg fikk med meg var lutefisktradisjonen vår sammen med min gode julevenninne og mannen hennes. Vi spiser den alltid på Mathallen, og i år var den om mulig enda bedre enn tidligere år. Og her kunne vi spise så mye vi ville, så da ble det selvfølgelig lutefisk til både forrett, hovedrett og dessert. Haha, neida jeg spøker bare. Men det var så godt at jeg gikk å drømte om lutefisk i flere uker etter dette måltidet.

Jeg og kjæresten delte en liten dessert. Den var farlig god den også.

Så fant jeg og Bianco ut at vi skulle pynte juletreet ekstra tidlig for å få litt julestemning. Det funket godt det.

Jeg og kjæresten hadde adventskalenderbonanza og pakket opp kalendergavene i puljer siden vi ikke hadde ork og tid til å åpne de hver dag. Det var egentlig ganske koselig. Og ser dere at vi i kattelivet er veldig glad i prikker og striper?

Jeg måtte selvfølgelig innom Sonja Blomster for litt stemning og inspirasjon. Der hadde de så mange nydelige julekranser.

Jeg likte spesielt godt denne fine av rød-rosa små bær. Men den var nokså dyr så den ble ikke med hjem. Og jeg er jo også veldig glad i å lage pynten min selv.

Så bakte jeg lussekatter for første gang på sikkert 20 år (!) Og det var både godt for ganen og sjela. Baking er virkelig en fin aktivitet som jeg skal prøve å prioritere litt mer framover.

Halvparten av deigen ble til nydelige safranboller med mandler, appelsin og smør. Nam!

Eucalyptuskransen jeg lagde på høsten fikk en rød fløyelssløyfe og vipps så var det en julekrans. Om en uke er den en hverdagskrans igjen.

Den siste uka før jul var fylt med mye man alltid «må» gjøre. Da var det ekstra fint å få rolige stunder med kjøkkenbordet hvor jeg kunne lage tranebærgirlander mens jeg hørte på julemusikk.

Og en annen koselig ting som nå er blitt en tradisjon ved ren slump, er at storebror kommer noen dager før jul for å pakke inn julegavene sine. Altså de han skal gi bort. Jeg har jo så mye papir og bånd at jeg gladelig deler med storebror. Også blir det nesten som et lite juleverksted som bringer fram koselige juleminner fra vi var små. I år satt vi på stuegulvet med gavepapir og esker utover hele stua, mens vi hørte på Putti Plutti Pott om igjen og om igjen.

I dagene før solsnudagen (det ordet ble jeg påminnet når jeg så på Amalies jul) var lyset helt magisk. Vi hadde lite snø, men det viktigste var at det var kaldt. Og snøen kom heldigvis på lille julaften. Det var den dagen, når alt var klart, vi bare var hjemme hele dagen, og hørte på Sissels jul på knitrende LP, at julestemninga kom krypende. Aldri hadde jeg trodd at noe så «gammeldags» som glade jul skulle bringe fram den barnslige kriblingen i magen. Jeg tror det må være alderen 😉

Så kom en hel rekke med dager som føltes som et eneste langt måltid. Her er jule-sjokoladepuddingen som fikk ekstra fint mønster i år.

Bordet var fylt til randen med gode ting. Nesten hele døgnet. Når det ikke var julefrokost, julelunsj eller ribbe og pinnekjøtt, var det juletapas med lakseruller og pepperkaker med blåmuggost.

Og lun brie med honning og valnøtter.

Og safranboller og engelsk fruktkake med brandy cream.

Bianco spiste også masse, men tilbrakte mesteparten av tiden med å ligge oppå gavepapir. Lille søtingen ♥

Og huset var ikke bare fullt av mat. Det var fullt av juleblomster i form av julestjerner, amaryllis og svibler. Den ene svibelen hadde samme sveis som Marie Antoinette.

Men det var først i romjulen når amaryllisen takket for seg at jeg fikk plass til å kjøpe rød Ilex. Er den ikke fin? Det er noe med den som minner meg om gammeldags jul. Syns ikke dere det også?

Men vi kunne jo ikke bare sitte inne å spise. Så jeg og storebror var flinke til å komme oss ut på gåturer. På en av turene våre langs fjæra møtte vi på en liten jente og faren hennes. Og bare noen meter lenger bort sto denne fine snøprinsessa. Ikke helt som Elsa i Frozen men fortsatt med langt hår og «magiske» hender 😉

Og resten av romjula var bare helt rolig under et spiller nytt ullpledd.

Helt fram til årets siste dag som vi avsluttet som vi alltid gjør. Med gode venner og et nydelig kalkunmåltid. Ja faktisk kan jeg avsløre at vi spiste kalkunrester til middag i hele tre dager etter nyttårsaften. Hehe, da var vi lei av kalkun.

Og nå er vi godt i gang med januar. Et helt nytt år ligger framfor oss. Foreløpig har vi fylt det med søvn, hvile og lite annet. Jeg har en lei forkjølelse som henger i, og mørketiden setter sine spor på kroppen. Men vi tillater oss at januar får være en litt «slapp» måned. Det er helt greit det. Og jula tar vi ikke bort før 20. dag jul. Ja vi er litt gammeldags, men det vet dere jo. Og vi trenger alt det lyset vi kan få. Aller helst skal det ikke gå får lang tid mellom julelysene forsvinner og sola kommer tilbake.