– Jeg feirer min aller første jul sammen med Anna, og jeg sitter i en lenestol og samler inntrykk i form av bilder og lyder av familie på alle kanter. Det er så fint. Men samtidig sitter jeg og undrer på om dette er minner bare de rundt meg kommer til å huske. Skal virkelig en kul i brystet på størrelse med en halv lillefinger, som jeg oppdaget en uke før jul når jeg hadde brystbetennelse, få lov til å hindre meg i å kunne mimre tilbake? Og kommer min egen datter til å huske meg? 2. januar får jeg vite det. I mellom tiden må jeg bare skyve det bort. Det blir for vondt.
– Jeg sitter på bussen en fredag i januar ett år senere med en chai latte i hånda mens jeg ser på alle som stiger på og som går av. Travle studenter med ryggsekker fulle av bøker. Turister som peker på alt, alle veier. Jeg ser ut av vinduet, kan alt utenat. Hvor huset med tårnet er, den gamle barnehagen. For denne veien har jeg kjørt mange hundre ganger, men det er lenge siden nå. På grunn av helsa mi ble bussturene sjeldnere og sjeldnere. Og når korona kom stoppet det helt opp. Jeg kjenner at jeg har savnet det. Å ta buss. Å kjøre akkurat her. Å drikke chai latte. Følelsen av normalitet. Og tenk at det var akkurat den samme kulen i brystet som tok meg hit. Til bussen, på rute 20 fra sykehuset. Til en etterlengtet chai latte og normalitet. Det er jeg faktisk takknemlig for. Og for ordens skyld går det heldigvis bra med den kulen selv om man kan slite litt med bekymringer inni mellom.
– Det tikker inn en sms fra min 91 år gamle bestemor hvor det står at hun lurer på hvordan vi har det og at hun tenker på oss. Jeg blir så varm i hjertet ♥
– Jeg er forlover for en av min beste venninner. Jeg som elsker alt som har med bryllup å gjøre kunne ikke tenke meg en bedre «jobb». Det er så mye glede, så mye fint å ordne. Men over hele dette bryllupet henger et slør som ikke er laget av tyll eller blonder. Mannen til min venninne har fått ALS. Og samtidig som vi skal feire kjærligheten kjenner vi på alvoret og sorgen. Vi går alle en vanskelig tid i møte. Og mens det er tungt og vondt for meg tenker jeg så ofte på hvor utrolig mye mer vondt det gjør for de fire som er hardest rammet.
– Det er julaften og stemningsfulle snapper kommer som perler på en snor. Men midt i den rekka kommer en snap av en julepyntet gravstein til en liten gutt som skulle ha vært sammen med familien sin. Det er så brutalt. Så umenneskelig at en mamma skal sitte uten gutten sin i jula. Og i livet. Nå er den viktigste julepynten i verden rundt en gravstein.
– Jeg og kjæresten har akkurat flyttet inn på badegulvet etter to dager med utallige klesvasker og pleie av en omgangssyk Anna. Nå er det vår tur og vi ble syk på nesten minuttet samtidig. Vi må dele på toalettet da vi bare har ett, og i starten før vi blir rammet av den totale utmattelsen ligger vi og flirer av oss selv og situasjonen vi er i. Da utbryter kjæresten «det er ingen andre enn deg jeg ville ha vært sånn her syk med». Det er kjærlighet det!
– Vi har vært på besøk hos tante Idas fine jenter og jeg har atter en gang fortalt de historien om Bianco. Om hvordan jeg fant han i varemottaket på Nerstranda kjøpesenter. Hvor skitten pelsen hans var, og at den lille nesen hans som skulle være lyserosa og våt var inntørket og brun. Om at han første natta klorte opp alle dorullene vi hadde stående i hylla på badet, og hele prosessen når vi ble kjent med han som gjorde at vi elsket han så inderlig høyt. Den minste av tante Idas fine jenter spør mange spørsmål om når han var syk og om hvordan og hvorfor han måtte dø. Jeg begynner å gråte mens jeg snakker, for selv om det er gått over fire år gjør det fortsatt så vondt. Savnet er så stort. Men jeg elsker å fortelle og prate om Bianco likevel. Og jeg håper de fine tantejentene mine aldri slutter å spørre om han. Og etter at vi kom hjem fra dette besøket tikket det inn en sms fra tante Idas største tantejente hvor det sto – «jeg er så glad for at du er min tante Ida» ♥
– Jeg følger en av mine nærmeste i livet til legen. Jeg er glad for å kunne gjøre det, men samtidig er det så vondt å se at en man elsker blir spist opp av sykdom. At denne sykdommen stadig tar denne personen bort fra meg. Savnet etter trygghet og normalitet strammer rundt hjertet.
– Ei lita frøken ligger og sover så søtt i armkroken min. Og når hun snur seg i søvne er ryggmargsrefleksen å kroe seg sammen mot koppen min og stryke på meg med den lille hånda si. Hun er så god, en ordentlig kosejente. Og selv om jeg vet at det er min jobb i livet å gjøre at hun skal føle seg trygg, er det så godt at et så lite menneske kan gjøre at jeg også føler meg trygg. Vår gode og fine Anna ♥ Vi er så heldige!
– Tenk at livet kan være så fint og brutalt på samme tid. Og at lykke og sorg følger hverandre hele veien. Som hånd i hanske. Har du ikke opplevd det ene, har du heller ikke opplevd det andre. Og både kjærligheten og sorgen setter dype spor i oss. Og sånn må vi bare fortsette å leve. Der vi får lov å elske andre hver eneste dag. Men vi vet aldri når vi blir å miste de. Derfor må vi huske på å alltid holde fast i det gode.
