Italian monday

Først må jeg bare si at jeg ikke har begynt med noen slags oppsummering av ukedagene. Søndag og frokost i går, mandag og italiensk i dag. Hehe, nei denne gangen ble det bare sånn helt tilfeldig. Og det var faktisk kjæresten som fant på tittelen til blogginnlegget når han kom og satt seg til dekket bord og sa at det var så hyggelig med «italian monday». Italian er alltid hyggelig svarte jeg som gjerne kunne hatt italiensk mat på både tirsdag, onsdag, torsdag, lørdag og søndag også. For dere observante kan jeg fortelle at fredagen må være fri til taco.

Men tilbake til mandagen, til i går. Jeg skal jo være enig med kjæresten om at det var en ekstra fin måte å starte uka på. Nesten som en liten date, med både rødvin og stearinlys.

Jeg lagde pasta bolognese fra bunnen av. Og trikset for at den skal bli ordentlig god er masse grønnsaker som raspet gulrot, stangselleri, løk og hvitløk. Og en god rødvin, som jeg liker å være generøs med. Oppi pastasausen altså. Selv om det for mange sikkert er viktig å være generøs med rødvinen oppi glasset også 😉

Og for en ordentlig italiensk feeling er det fint å legge opp maten pent på serveringsfat. For meg finnes det nesten ikke noe mer italiensk enn et langbord fylt av vakre pastaretter med skravlende folk i en klynge rundt.

Nå var vi riktignok bare to til denne middagen, men Mira meldte seg frivillig for å bidra til den ultimate italienske stemninga. Søte lille pusen vår ♥

Vi testet ut denne italienske rødvinen som vi hadde fått i julegave. Og den var veldig god, men kjærlighetserklæringene sparte jeg til kjæresten (Ti Amo betyr jeg elsker deg). Men hvem vet, kanskje jeg blir å elske denne vinen en dag. Den passet iallefall perfekt til pasta bolognese.

Og det var så koselig å sitte sånn og nyte hverandres selskap. Så enkelt, men så fint og så godt. Og som kjæresten påpekte så er det viktig å gjøre ting som dette nå når man ikke kan reise noen plass. Ja da får heller Italia komme til oss.

Sunday Breakfast

De aller beste søndagene starter alltid på denne måten.

Med bløtkokt egg og en skål med grøt og yoghurt. Denne gangen byggrynsgrøt med vaniljeyoghurt, bananer, valnøtter og honning. Yum!

Bordet er dekket fint med gjennomtenkte men likevel hverdagslige kopper og kar. Og som dere ser er tøflene på.

Croissanter og gode oster er et must. Og ekstra gode er søndagsfrokostene når det bugner av fersk frukt og bær.

Også må man ha en ordentlig god te. Helst en Earl Grey ala Blue of London eller Earl Grey Blå Blomst.

Hele familien er selvfølgelig med på søndagsfrokosten ♥ Her lurer Mira på om vi har noe godt til henne.

Også ser vi på noe britisk. Gjerne Miss Marple, Livet mer Larkins eller favoritten Poirot. Da får man virkelig satt stemninga.

Og sånn sitter vi leeeenge mens vi nyter ristet rugbrød med Creamy White og restene av påskens fikenmarmelade.

Og som vi koser oss ♥ For søndagsfrokostene i kattelivet er noen ordentlige gullstunder.

Et lite hei, andre tider og hotellfølelse på soverommet

Her kommer et lite hei fra oss i det vakre lyset som vi nå har begynt å få på kjøkkenet. Det har ikke vært så mye blogging de siste dagene fordi tida har gått utelukkende til å nyte besøket av mamma og det gode været som plutselig kom over oss. Det var nesten for godt til å være sant og egentlig et lite sjokk for kroppen. Det koker i kinnene etter bare noen minutter i sola (og ja jeg bruker solkrem). Så jeg må nok venne meg til den skarpe sola gradvis etter alle disse månedene «i hi». Men det er likevel så oppløftende, spesielt for sjela og sinnet.

Det er virkelig andre tider nå, og det merkes i så mye. Den vakre midnattsola er tilbake og maler fjellene rosa på kveldene. Se så vakkert!

Halvors Silver-spireaen min har fått mange små knopper. Hvis det gode været fortsetter vil den være helt grønn på en liten uke. Ja, det er jo lov å håpe.

Jordbær og kremost på knekkebrødet er alltid et sikkert tegn på at vi nærmer oss sommeren.

Ja, egentlig lette frokoster også.

Og magisk sol i stua klokka 12 på natta.

Også er det ikke bare andre tider i form av vær og temperatur. Jeg og Mira sådde kattegress i Bianco sin gressbøtte på torsdag. Det gikk egentlig lettere enn jeg hadde trodd, og føltes som en ting jeg bare måtte gjøre. Men sorgen traff meg selvfølelig noen timer senere. Det nytter nemlig ikke å rømme fra den.

Og det var selvfølgelig en helt annen opplevelse enn med Bianco. Jeg måtte bruke litt tid på å få henne interessert i bøtta, og  det var ikke like lett å ta bilder av denne superraske frøkna som er så oppmerksom på det meste rundt oss og snur seg etter fugler som flyr forbi. Ny tid, ny pus. Det har ingen hensikt å sammenligne de.

Så må jeg viser dere det kjempefine kappelakenet i lin som jeg kjøpte for en tid tilbake. Kappelaken er egentlig veldig 90-talls for meg, spesielt når jeg tenker på det vinrøde jeg hadde på senga mi . Men når det er rett (altså ikke med rysjer), i lys farge, og i lin føles det litt mer passende for denne tida.

Og sannelig fikk det meg til å re opp senga på en litt annen måte som igjen ga litt hotellfølelse. Nå gleder jeg meg bare til vi får pusset opp det nye gamle nattbordet som står i kjelleren. For når vi er inne på 90-tallet… Ja, dere husker vel at alle skulle ha furumøbler. Og gjerne lutet.

Jeg blir nok å fortsette å re opp senga på denne måten. Og med et lite pledd på tvers over fotenden. Den gamle hvite puta med broderier gir meg forresten veldig sommerfølelse. Perfekt for det gode været vi har nå.

En annen ting som også gir meg sommerfølelse er små vaser med blomster i. På nattbordet, på vasken på badet, på kjøkkenbenken. Ja, nå kjenner jeg meg klar for mye av det framover. Gjør du?

Enkel feiring

Det var en annerledes 17. mai for Norge i år. Med god avstand til andre, uten tog, og hjemmefeiring. Men for oss var det egentlig ikke annerledes fordi vi de siste årene har brukt å feire hjemme. Dog gjorde vi det litt enklere i år. Både jeg, kjæresten og mamma (som endelig er på besøk) valgte å beholde hjemmebunaden (morgenkåpen) på til langt utpå dagen. Men vi hadde som vanlig hvite strøkne duker, hvite nelliker i vasen, og flaggene sto så fint i Tante Solbærbusk sin bøtte. Ser der forresten hvor lite grønt det er på buskene. Spesielt hvis vi sammenligner med 17. mai for to år siden.

Det var Mira sin første 17. mai, så hun var tidlig ute med å hoppe i finstasen ♥

17. maifrokosten var som vanlig bugnende og kjempegod. Med hjemmelaget rekesalat, eggerøre, jordbær, spirer, reddiker, melon, croissanter, roastbeef. Ja, så mye at mange ting måtte stå på kjøkkenbenken.

Smoothie i stettglass er et must. Og vi sitter alltid med stuebordet sånn at vi kan se på 17. mai-sendingen på nrk. Det er alltid så mye stemning å hente der.

Jeg lagde meg en «nasjonalbrødskive» med hvit kremost og røde jordbær. Men så påpekte mamma at jeg manglet noe blått. Ingen problem sa jeg, det er jo litt blått på skåla som står ved siden av. Så enkelt er det i bloggverdenen 😉

Og når vi snakker om farger så må jeg bare vise dere årets 17. maibukett som ble litt annerledes. Jeg er ikke så glad i rødt og blått sammen i buketter, og gikk derfor for en litt mer vårlig stil denne gangen. Er den ikke fin?

Etter den mange timer lange frokosten hentet vi fram noen aldeles nydelige alkoholfrie bobler. Denne her altså! Herlighet så god den var!

Det er virkelig den beste alkoholfrie musserende drikken jeg har smakt. Tørr og fruktig på samme tid. Som en ordentlig god musserende. Men likevel med gjenkjennelig tesmak. Mmmmm sier jeg bare.

Og mens jeg satt å sippet til glasset mitt kom det et korps masjerende forbi verandaen vår. Det var så fint og stemningsfullt. Litt sånn at feiringen kommer hjem til deg. Og sånn kunne jeg egentlig ha tenkt meg å ha det hver eneste 17. mai. Jeg som får litt hetta av trengselen av for mange folk, men som likevel syns det er så koselig med korpsmusikken.

På denne tida syntes Mira det var begynt å bli vel mye festligheter og måtte ta seg en hvil i senga. Det tar på med sånne feiringer som dette. Ja, selv om de er litt enklere enn normalt.

Trøtt 17. mai-pus ♥

Dagens middag ble enkel og god – pølser i lompe. Men fromasjkaka var absolutt ikke «enkel». Seee så fint pyntet den var!

Og her var resten av kakebordet, med de søteste mummiserviettene, det beige Swedish Grace-serviset, en tekanne full av Blue of London, og banankake.

Jeg liker så godt sånne her bilder. Når man ser sporene etter kos og noe godt. Og fromasjkaka var virkelig god denne gangen!

Og sånn her satt vi langt ut i de sene nattetimer. Med magene fulle av kake, kaffe, te og musserende. Latteren satt løst og Miras 17.mai-sløyfe lå på bordet.

Sånn avsluttet vi denne enkle feiringen av nasjonaldagen vår. Med en kattepus som hadde begynte å våkne til liv og som bare ville leke med q-tipsen hun hadde fått av meg tidligere.

Og en gjeng med tøfler under stuebordet som vitnet om at det nå var på tide å legge seg. Det var en kjempefin dag. Dog skal vi innrømme at vi savnet både storebror og denne staselige karen ♥

Ikke akkurat det jeg ønsket meg nå

I dag har vi bare vært nødt å ha gardinene lukket igjen. De få gangene jeg hadde mot nok til å se ut av vinduet snødde det vannrett, på skrå og til og med oppover. Det var mørkt nok til å tenne stearinlys midt på ettermiddagen, i mai. Dette var ikke akkurat det jeg ønsket meg nå, selv om jeg egentlig er ganske glad i snøen. For på tross av en verden på hodet og supersein vår var jeg motivert for lysere og varmere tider. For at hagesesongen for alvor skulle begynne.

Nesten alle jordbærplantene mine har overlevd vinteren og hadde allerede begynt å bli grønn og fin. Og for snart to uker siden fant jeg fem små spirer i stjerneskjermpotta. Jeg var så overlykkelig, for alle stjerneskjermene jeg har hatt tidligere har ikke taklet den nordnorske våren som fort kan drukne plantene. Men denne gangen hadde den fått større potte, og i år har jeg sprunget skytteltrafikk ut og inn av verandaen for å sette potten på siden når det har blitt for vått ute, og opp igjen når det har begynt å tørke. Og det har klødd i fingrene etter å renske ut alle de gamle og visne bladene fra i fjor. Men jeg har vært nødt å beherske meg for hvis jeg rensker for tidlig kan det i verste fall bety slutten for plantene.

Potterosa og pelargoniaene mine står fortsatt i kjelleren. Jeg har vurdert i over tre uker om jeg skulle hente de opp, men jeg er litt redd for at de blir stående på stuegulvet litt for lenge dersom vinteren ikke snart slipper taket. Jeg har også vært nødt å vente med å se på «Hagen min» på nrk.no. For hvis jeg starter for tidlig blir jeg så inspirert at ventetiden blir ulidelig lang til jeg kan begynne med min egen hage. Men i dag måtte jeg ha litt motgift til alle denne snøen. Så nå drømmer jeg meg bort i sørlandsidyll, terapihager og de vakreste blomster.

I hodet mitt er planlegginga av hagen allerede i full gang. Jeg er så spent på hva jeg får tak i i år. Jeg ønsker meg mer sjokoladekosmos, hvite hagepoppelroser, hvit kosmos, mørkerød kosmos, orange stemor, mynte, Dahlia Dreamer, orange Carillion og så mye mer. Jeg har til og med kjøpt en potte med sorte fioler fra Sonja Blomster, men de stakkars har blitt stående inne på grunn av denne vinglete vinteren som ikke klarer å bestemme seg. Og det er ikke optimalt for fioler å stå inne heller. Ofte er det for varmt. Men jeg krysser fingrene for at de klarer seg, også skal jeg klippe de helt ned i juni når det blir varmt nok ute. Da får jeg forhåpentlig en frodig og flott fiol.

Så the silver lining midt i all denne snøen er vårens fineste program og et hode som lar seg inspirere slik at drømmene bare flommer over. For jeg vet jo at det blir sommer i år også. Selv om det kan ta litt tid.

En søndag med frihet og kontraster

På søndag hadde vi et helt formidabelt vær. Eller det vil si, vi hadde en helt formidabel sol. Temperaturen lå på 4 kalde grader, men etter alt det uværet vi har hatt i år skal det ikke mer til for å lokke en nordlending ut av hiet sitt. Så vi kjørte til byen for å kjøpe oss en is. Årets første i sola. Men det var nokså kontrastfylt å spise is og samtidig være omringet av så mye snø. Og det er litt greia med å bo så langt nord – kontrastene blir enda større. Dog er de nok ekstra store i år.

Etter at vi hadde spist opp isen tok ferden oss videre til Telegrafbukta. Der var parkeringsplassen full av biler, så vi kravlet ned en liten skråning for å unngå de største folkemengdene og havnet rett i en liten skog av solgul hestehov. Jeg var helt over meg av begeistring, og det var deilig å bli møtt av naturen på den måten.

Og når jeg endelig klarte å løsrive meg fra hestehovene gikk jeg fire meter for så å plutselig stå på en grønn gressmatte. Eller iallefall en begynnende grønn gressmatte. Og med vintersko på beina!

Noen meter bortenfor der igjen fant jeg krokus i et blomsterbed. Og jeg må bare innrømme at å se grønt og farger og liv er så luksus etter all denne tida. Snøen kom jo så tidlig i fjor. Så når jeg nå sitter her og teller på fingrene innser jeg at det er snakk om iallefall syv måneder med vintervær. Ikke rart vi er utsultet på sol, grønt og varme.

Foran blomsterbedet sto en helt grå rosebusk som en paraply over noen små og nydelige blå blomster. Sjekk snøhaugen på siden. Ordentlig kontrastfylt.

Jeg er usikker på hvilken blomst dette er. Kan dette også være krokus? Fine var de iallefall!

Tenk at om en måneds tid vil alt rundt denne trappa være grønt og fullt av liv. Det er så mye håp i den tanken ♥

Det er så mye håp i disse små blomstene.

Vi måtte selvfølgelig sette oss ned på en benk for å nyte sola og denne vakre utsikta. Og det var så deilig, selv om jeg måtte finne fram vottene til mine kalde hender.

Heldigvis hadde de fleste rundt oss pakket seg godt inn i varme klær. Dog var det et par stykker i shorts og bare ankler som mest sannsynlig ønsket seg en liten forkjølelse. Jada, jeg vet jeg begynner å høres gammel ut 😉

Og mens vi ruslet rundt i Bukta mellom glade bursdagsfeirende folk, sol, herlig fuglekvitter og lukta av grønt som jobbet intenst mot det kalde, kjente både jeg og kjæresten på en følelse av frihet. Jeg måtte stoppe opp å bare puste litt ekstra og kjenne hvor godt det var. Etter denne tunge vinteren var det virkelig det vi trengte.

Jeg kjente at vi godt kan få flere dager som denne, men dessverre laver det ned med snø i dag igjen. Det var det der ordet igjen… tålmodighet.

Vår

Vårlyset som er så vakkert.

Belønning i vinduskarmen etter vårlig vinduspuss.

Vårsol i taket og på muggene på kjøkkenet.

Vårmagasin og en kopp te på stuegulvet i sola.

Vårsola som smelter snøen.

Mira som tar vårrengjøringen ♥

Og vårlige blomster. Inneblomster vel og merke. De ute trenger nok enda litt mer sol og varme før de kommer fram. Men vi fikk en liten smak av våren i forrige uke, og det var deilig! Nå sier værmeldinga at våren har tatt seg en pause for en stund. Iallefall her nord. Jeg skal innrømme at jeg lengter noe voldsomt etter varmere tider. Og det klør i fingrene etter å begynne å renske opp «i hagen». Men tålmodighet er nok stikkordet for 2020. På alle måter.

Sorgen

Nå er det et halvt år siden vi sa hadet til vår kjære Bianco. Vår aller største lykke i livet. Og jeg vet egentlig ikke helt hva jeg hadde forventet eller sett for meg, men jeg er ganske overrasket over at det fortsatt gjør like vondt. Hver dag tenker jeg på han. I lang tid gråt jeg faktisk hver dag også. Jeg tror det var da coronaen kom at det ble annen hver dag, eller enda sjeldnere. Uansett hvor jeg snur meg eller uansett hva jeg gjør, dukker minnene opp. Over 14 år med minner. Og de spiller som små filmsnutter oppi hodet mitt, med «strømkabler» av følelser direktekoblet til hjertet, magen og brystet. Jeg trenger ikke en gang å lukke øynene. Jeg ser de så klart. Og jeg føler mye.

Rett etter vi mistet Bianco sa jeg til kjæresten «at nå kommer et helt år med første gang». Første jula, første bursdagen, første påsken, første farsdagen. Og morsdagen. Uten Bianco. Og alle årstidene. Det er alt så bundet opp mot ting jeg gjorde sammen med Bianco. Jeg var jo så mye sammen med han at han nesten var en større del av livet mitt enn kjæresten.

I jula var jeg så nummen at jeg gikk litt på autopilot. Men på bursdagen til Bianco og i påsken gjorde det veldig vondt. Så har man hverdagene. Alt vi gjorde i hverdagene. Som når februar kom, og lyset begynte å bli så spesielt som det bare er i den tida. Da jeg satt i stuevinduet og speidet utover sundet. Da stakk det i hjertet fordi det var en ting vi brukte å gjøre sammen. Fordi minner om nøyaktig den tingen fra tidligere år dukket opp i hodet mitt. Og sånn er det med så mange ting jeg og han brukte å gjøre sammen.

Og nå skal vi møte både en vår og en sommer uten han. Jeg skal så kattegress i gressbøtta hannes uten at han stikker snuten nysgjerrig oppi for å vise at han vet at den er til han. Og jeg skal sitte ute «i hagen» på kveldene uten at han ligger på puta si på stolen under varmelampa.

Ting påvirker meg også. Når Mira leker med lekene hannes som vi lekte med når han var ungpus selv (ja vi lekte faktisk nesten til siste slutt, selv om han var dårlig). Det er en glede og en sorg på samme tid. Eller når jeg skulle lete etter navnet på en blomst og bladde meg nedover inspirasjonssiden til Mester Grønn, og kom over de små gresskarene jeg kjøpte rett før vi fikk vite at han var syk. Bare synet av de gresskarene tok meg rett tilbake til den tida.

Men det er heldigvis mange gode minner også. Ja, egentlig mest av de. Men når man lengter og sørger gjør også gode minner vondt. Der er filmsnuttene så varme og fulle av så mye glede og kjærlighet. Og etterpå kommer smerten og tårene. Ja, selv sammen med latter.

Dessverre har minner av veldig mange av de tunge opplevelsene på slutten tatt stor plass. Som den dagen da vi fikk vite at han hadde uhelbredelig kreft. Den telefonsamtalen. Eller kvelden før vi mistet han, da han ble så akutt dårlig. Når ribba sto ferdig på kjøkkenbordet og jeg sto med Bianco i armene mine og sang Disneysanger til han utenfor dusjen på badet. Vi hadde et håp om at dampen skulle åpne det friske neseboret for slim. Da hadde vi prøvd både øyedråper og Ventolin, men han var fortsatt like tett. Det var mest sannsynlig kreftsvulsten som hadde vokst seg gjennom til den friske siden. Og jeg var så klam og svett av dampen. Men for Bianco gjorde jeg alt. Absolutt alt!

Og jeg husker så godt når kjæresten avløste meg noen minutter, og jeg kom ut på kjøkkenet. Da satt storebror og spiste ribbe og gråt. Bordet var dekket med hvit duk, lysestaker og vinglass. Heimafrå spilte fra anlegget. Det var en tidlig «prøveribbe». Men den ble tung å spise for oss alle. Vi visste da at det ikke var lenge igjen. Og det var i løpet av den natten, en av mange netter i oktober jeg våket med Bianco for å få så mye tid med han som over hodet mulig, at jeg visste hva vi måtte gjøre. Vi måtte la han gå. Han måtte få slippe.

Og alt fra den siste dagen har etset seg inn i meg som et brennmerke. Mamma, storebror, jeg og kjæresten, som flokket oss rundt Bianco. Enten han lå oppi senga, under senga, under stuebordet, eller på gulvet. For å holde hodet hans slik han fikk puste bedre. For å stryke, trøste og passe på. Å vite at for hvert minutt som gikk så var jeg nærmere å miste han. Men samtidig lengte etter at plagene og smertene hannes skulle være over. Og etterpå, en tomhet jeg aldri før har opplevd.

Jeg gjennopplever den dagen ofte. Men det er vel en del av sorgprosessen…? Sånn det skal være. Mamma sir hun også har det sånn. Og det er vel det som skjer med meg nå. Jeg måtte google det og fant ut at det for mange er 3 til 9 måneder etter et tap at det er tyngst. Jeg trodde jeg var trett og sliten. At «vondtene» kom fra å sitte mye inne, og stress over verdenssituasjonen. Men det er nok sorgen.

Sorgen som jeg føler har gjort meg minst 7 år eldre. Svak og sliten. Som har gjort at jeg måtte lære meg de grunnleggende tingen på nytt igjen. Smile, prate med andre. Huske å le. Huske å leve. Sorgen som kanskje aldri helt blir å slippe taket. Som nok vil variere i styrke. Blusse opp. Gjemme seg bort. Og etter hvert endre fasong. Men jeg tror likevel den alltid vil være en del av meg. For det er aldri bare en katt. Og Bianco var som vårt barn. Vi elsket han sånn. Selv om det kanskje høres rart ut for noen.

Sorgen er prisen jeg er nødt til å betale for over 14 år med kjærlighet til den vakreste lille skapningen som har eksistert ♥

Aprilbuketten

Aprilbuketten ble denne gangen årets påskebukett. Det var jentene på Sonja Johnsen Blomster som lagde den til meg etter et inspirasjonsbilde jeg sendte de. Og den ble akkurat sånn som jeg ønsket meg. Rufsete og fyldig. Men siden det vanligvis er jeg som konstruerer månedsbukettene måtte jeg selvfølgelig legge til et «touch av Ida». Derfor puttet jeg i noen avblomstrede kirsebærgreiner fra januarbuketten, noen tørkede strå fra marsbuketten, og to lyserosa hodenelliker fra den forrige buketten de på Sonja Blomster hadde laget til meg. På den måten ble aprilbuketten enda litt mer «meg».

Ellers i buketten var det eucalyptus, olivengrener, orange hodenellik, gulorange grenroser, hvit hodenellik, hvit lisianthus, hvit grennellik, Green Bell, og en annen type strå som er litt hengende. Fin, ikke sant?

Green Bell som er denne grønne blomsten med de små bladene på var virkelig med på å bidra til den rufsete stilen. Og jeg var overlykkelig over å endelig ha grennelliker i huset igjen. De er en større favoritt en hodenellik, men de har ikke vært like tilgjengelig det siste året.

Var det ikke fint når jeg puttet i kirsebærgreinene og strået fra marsbuketten? Det gjorde liksom buketten litt mer rustikk. Og er det flere enn meg som syns at de gulorange grenrosene ligner på marsipanroser?

Mira syns det var så spennende å lukte (og prøve å smake på buketten). Og det er jo passende at hun presenterer aprilbuketten i år, fordi Bianco presenterte den i fjor ♥

Lately i kattelivet

Har vi funnet roen i å sitte i mørket med stearinlys.

Har søte, lille, artige Mira lagt lekemusa si i bløtt (i vannglasset sitt som står på nattbordet). At pusene har flere vannkilder rundt om i huset er et godt tips for å få de til å drikke mer. Bianco brukte også å ha sitt eget vannglass på nattbordet ♥

Har vi hatt all slags type vær. Til og med julesnø.

Men også solfylte frokoster.

Lately har Mira ligget ekstra mye i vasken på badet. Haha, se det artige og overraskende ansiktsuttrykket.

Har vi fått så mange fine pakker i posten. Med masse godt og hyggelige lapper.

Og blomsterbud på døra med en hyggelig overraskelse. Jeg ble så varm i hjertet av dette ♥ Ikke nok med at jeg har muligheten til handle alle disse vakre blomstene, men i tillegg får jeg handle de hos så fine folk.

Så har Mira benyttet seg av bare flekker på verandaen når hun skulle sole seg.

 Og jeg har sådd karse som har stått i vinduskarmen.

Lately har vi hentet nydelig mat fra Reko-ringen. Denne gangen ble det brød fra Unseld Bakeri, egg fra Widding, røykalaks fra Arild, og solbærsild og sukkerfrie lefser fra Toves Tradisjonsmat.

Alt var godt, men denne silda altså… Herlighet så god den var!

Etter at vi hadde kjørt den korte turen gjennom tunnelen for å hente maten i Breivika, måtte den stakkars kjæresten jobbe videre. Men heldig som jeg var kunne jeg nyte en forsmak på påsken. Helt ferskt brød med røykalaks og eggesalat, og den beste silda jeg noen gang har smakt. Nam!

Hverdagslykke ♥ Tenk så heldige vi er som har en sånn rikdom av så mye godt!

Lately har vi også hatt lysegule grennelliker i den fine gamle mugga fra Porsgrun Porselen.

Og fint mønster på vinduene.

Og to dager etter påsken hadde mamma bursdag. Jeg var selvfølgelig helt i ekstase over å få pakke pakker i det fineste gavepapiret.

Disse pakkene og en aldeles nydelig bukett fra Sonja Blomster fikk hun levert på døra. Hun ble så glad, men jeg skulle så inderlig ha gitt henne en klem også.

Sitron og valmuekake hadde jeg også laget. Så da ble det levert noen stykker til både mamma og storebror. Og kaka var god, men den hadde nok smak enda bedre hvis vi kunne ha spist den sammen.

Lately har vi sittet i stuevinduet og ventet på våren. Men nå tror jeg den er på tur, for det begynner å bli litt grønt i pottene i «hagen».

Og vi har hatt ekstra fine blomster som kom overraskende tidlig med tanke på når peonsesongen vanligvis begynner. Se så vakker!

Sola har for alvor begynt å danse i naboenes vinduer og glassgelender. Og det tyder på at sommeren er på vei.

Jeg har også oppdaget hvor godt det er med gresk yoghurt med blodappelsin, valnøtter og honning.

Så har vi vært så trøtt.

Ja, egentlig helt utmattet. Derav så lite blogging den siste uka. Men nå håper vi sola kan gi oss litt energi framover. Og det er det vi har gjort, lately.