En søndag med frihet og kontraster

På søndag hadde vi et helt formidabelt vær. Eller det vil si, vi hadde en helt formidabel sol. Temperaturen lå på 4 kalde grader, men etter alt det uværet vi har hatt i år skal det ikke mer til for å lokke en nordlending ut av hiet sitt. Så vi kjørte til byen for å kjøpe oss en is. Årets første i sola. Men det var nokså kontrastfylt å spise is og samtidig være omringet av så mye snø. Og det er litt greia med å bo så langt nord – kontrastene blir enda større. Dog er de nok ekstra store i år.

Etter at vi hadde spist opp isen tok ferden oss videre til Telegrafbukta. Der var parkeringsplassen full av biler, så vi kravlet ned en liten skråning for å unngå de største folkemengdene og havnet rett i en liten skog av solgul hestehov. Jeg var helt over meg av begeistring, og det var deilig å bli møtt av naturen på den måten.

Og når jeg endelig klarte å løsrive meg fra hestehovene gikk jeg fire meter for så å plutselig stå på en grønn gressmatte. Eller iallefall en begynnende grønn gressmatte. Og med vintersko på beina!

Noen meter bortenfor der igjen fant jeg krokus i et blomsterbed. Og jeg må bare innrømme at å se grønt og farger og liv er så luksus etter all denne tida. Snøen kom jo så tidlig i fjor. Så når jeg nå sitter her og teller på fingrene innser jeg at det er snakk om iallefall syv måneder med vintervær. Ikke rart vi er utsultet på sol, grønt og varme.

Foran blomsterbedet sto en helt grå rosebusk som en paraply over noen små og nydelige blå blomster. Sjekk snøhaugen på siden. Ordentlig kontrastfylt.

Jeg er usikker på hvilken blomst dette er. Kan dette også være krokus? Fine var de iallefall!

Tenk at om en måneds tid vil alt rundt denne trappa være grønt og fullt av liv. Det er så mye håp i den tanken ♥

Det er så mye håp i disse små blomstene.

Vi måtte selvfølgelig sette oss ned på en benk for å nyte sola og denne vakre utsikta. Og det var så deilig, selv om jeg måtte finne fram vottene til mine kalde hender.

Heldigvis hadde de fleste rundt oss pakket seg godt inn i varme klær. Dog var det et par stykker i shorts og bare ankler som mest sannsynlig ønsket seg en liten forkjølelse. Jada, jeg vet jeg begynner å høres gammel ut 😉

Og mens vi ruslet rundt i Bukta mellom glade bursdagsfeirende folk, sol, herlig fuglekvitter og lukta av grønt som jobbet intenst mot det kalde, kjente både jeg og kjæresten på en følelse av frihet. Jeg måtte stoppe opp å bare puste litt ekstra og kjenne hvor godt det var. Etter denne tunge vinteren var det virkelig det vi trengte.

Jeg kjente at vi godt kan få flere dager som denne, men dessverre laver det ned med snø i dag igjen. Det var det der ordet igjen… tålmodighet.

Vår

Vårlyset som er så vakkert.

Belønning i vinduskarmen etter vårlig vinduspuss.

Vårsol i taket og på muggene på kjøkkenet.

Vårmagasin og en kopp te på stuegulvet i sola.

Vårsola som smelter snøen.

Mira som tar vårrengjøringen ♥

Og vårlige blomster. Inneblomster vel og merke. De ute trenger nok enda litt mer sol og varme før de kommer fram. Men vi fikk en liten smak av våren i forrige uke, og det var deilig! Nå sier værmeldinga at våren har tatt seg en pause for en stund. Iallefall her nord. Jeg skal innrømme at jeg lengter noe voldsomt etter varmere tider. Og det klør i fingrene etter å begynne å renske opp «i hagen». Men tålmodighet er nok stikkordet for 2020. På alle måter.

Sorgen

Nå er det et halvt år siden vi sa hadet til vår kjære Bianco. Vår aller største lykke i livet. Og jeg vet egentlig ikke helt hva jeg hadde forventet eller sett for meg, men jeg er ganske overrasket over at det fortsatt gjør like vondt. Hver dag tenker jeg på han. I lang tid gråt jeg faktisk hver dag også. Jeg tror det var da coronaen kom at det ble annen hver dag, eller enda sjeldnere. Uansett hvor jeg snur meg eller uansett hva jeg gjør, dukker minnene opp. Over 14 år med minner. Og de spiller som små filmsnutter oppi hodet mitt, med «strømkabler» av følelser direktekoblet til hjertet, magen og brystet. Jeg trenger ikke en gang å lukke øynene. Jeg ser de så klart. Og jeg føler mye.

Rett etter vi mistet Bianco sa jeg til kjæresten «at nå kommer et helt år med første gang». Første jula, første bursdagen, første påsken, første farsdagen. Og morsdagen. Uten Bianco. Og alle årstidene. Det er alt så bundet opp mot ting jeg gjorde sammen med Bianco. Jeg var jo så mye sammen med han at han nesten var en større del av livet mitt enn kjæresten.

I jula var jeg så nummen at jeg gikk litt på autopilot. Men på bursdagen til Bianco og i påsken gjorde det veldig vondt. Så har man hverdagene. Alt vi gjorde i hverdagene. Som når februar kom, og lyset begynte å bli så spesielt som det bare er i den tida. Da jeg satt i stuevinduet og speidet utover sundet. Da stakk det i hjertet fordi det var en ting vi brukte å gjøre sammen. Fordi minner om nøyaktig den tingen fra tidligere år dukket opp i hodet mitt. Og sånn er det med så mange ting jeg og han brukte å gjøre sammen.

Og nå skal vi møte både en vår og en sommer uten han. Jeg skal så kattegress i gressbøtta hannes uten at han stikker snuten nysgjerrig oppi for å vise at han vet at den er til han. Og jeg skal sitte ute «i hagen» på kveldene uten at han ligger på puta si på stolen under varmelampa.

Ting påvirker meg også. Når Mira leker med lekene hannes som vi lekte med når han var ungpus selv (ja vi lekte faktisk nesten til siste slutt, selv om han var dårlig). Det er en glede og en sorg på samme tid. Eller når jeg skulle lete etter navnet på en blomst og bladde meg nedover inspirasjonssiden til Mester Grønn, og kom over de små gresskarene jeg kjøpte rett før vi fikk vite at han var syk. Bare synet av de gresskarene tok meg rett tilbake til den tida.

Men det er heldigvis mange gode minner også. Ja, egentlig mest av de. Men når man lengter og sørger gjør også gode minner vondt. Der er filmsnuttene så varme og fulle av så mye glede og kjærlighet. Og etterpå kommer smerten og tårene. Ja, selv sammen med latter.

Dessverre har minner av veldig mange av de tunge opplevelsene på slutten tatt stor plass. Som den dagen da vi fikk vite at han hadde uhelbredelig kreft. Den telefonsamtalen. Eller kvelden før vi mistet han, da han ble så akutt dårlig. Når ribba sto ferdig på kjøkkenbordet og jeg sto med Bianco i armene mine og sang Disneysanger til han utenfor dusjen på badet. Vi hadde et håp om at dampen skulle åpne det friske neseboret for slim. Da hadde vi prøvd både øyedråper og Ventolin, men han var fortsatt like tett. Det var mest sannsynlig kreftsvulsten som hadde vokst seg gjennom til den friske siden. Og jeg var så klam og svett av dampen. Men for Bianco gjorde jeg alt. Absolutt alt!

Og jeg husker så godt når kjæresten avløste meg noen minutter, og jeg kom ut på kjøkkenet. Da satt storebror og spiste ribbe og gråt. Bordet var dekket med hvit duk, lysestaker og vinglass. Heimafrå spilte fra anlegget. Det var en tidlig «prøveribbe». Men den ble tung å spise for oss alle. Vi visste da at det ikke var lenge igjen. Og det var i løpet av den natten, en av mange netter i oktober jeg våket med Bianco for å få så mye tid med han som over hodet mulig, at jeg visste hva vi måtte gjøre. Vi måtte la han gå. Han måtte få slippe.

Og alt fra den siste dagen har etset seg inn i meg som et brennmerke. Mamma, storebror, jeg og kjæresten, som flokket oss rundt Bianco. Enten han lå oppi senga, under senga, under stuebordet, eller på gulvet. For å holde hodet hans slik han fikk puste bedre. For å stryke, trøste og passe på. Å vite at for hvert minutt som gikk så var jeg nærmere å miste han. Men samtidig lengte etter at plagene og smertene hannes skulle være over. Og etterpå, en tomhet jeg aldri før har opplevd.

Jeg gjennopplever den dagen ofte. Men det er vel en del av sorgprosessen…? Sånn det skal være. Mamma sir hun også har det sånn. Og det er vel det som skjer med meg nå. Jeg måtte google det og fant ut at det for mange er 3 til 9 måneder etter et tap at det er tyngst. Jeg trodde jeg var trett og sliten. At «vondtene» kom fra å sitte mye inne, og stress over verdenssituasjonen. Men det er nok sorgen.

Sorgen som jeg føler har gjort meg minst 7 år eldre. Svak og sliten. Som har gjort at jeg måtte lære meg de grunnleggende tingen på nytt igjen. Smile, prate med andre. Huske å le. Huske å leve. Sorgen som kanskje aldri helt blir å slippe taket. Som nok vil variere i styrke. Blusse opp. Gjemme seg bort. Og etter hvert endre fasong. Men jeg tror likevel den alltid vil være en del av meg. For det er aldri bare en katt. Og Bianco var som vårt barn. Vi elsket han sånn. Selv om det kanskje høres rart ut for noen.

Sorgen er prisen jeg er nødt til å betale for over 14 år med kjærlighet til den vakreste lille skapningen som har eksistert ♥

Aprilbuketten

Aprilbuketten ble denne gangen årets påskebukett. Det var jentene på Sonja Johnsen Blomster som lagde den til meg etter et inspirasjonsbilde jeg sendte de. Og den ble akkurat sånn som jeg ønsket meg. Rufsete og fyldig. Men siden det vanligvis er jeg som konstruerer månedsbukettene måtte jeg selvfølgelig legge til et «touch av Ida». Derfor puttet jeg i noen avblomstrede kirsebærgreiner fra januarbuketten, noen tørkede strå fra marsbuketten, og to lyserosa hodenelliker fra den forrige buketten de på Sonja Blomster hadde laget til meg. På den måten ble aprilbuketten enda litt mer «meg».

Ellers i buketten var det eucalyptus, olivengrener, orange hodenellik, gulorange grenroser, hvit hodenellik, hvit lisianthus, hvit grennellik, Green Bell, og en annen type strå som er litt hengende. Fin, ikke sant?

Green Bell som er denne grønne blomsten med de små bladene på var virkelig med på å bidra til den rufsete stilen. Og jeg var overlykkelig over å endelig ha grennelliker i huset igjen. De er en større favoritt en hodenellik, men de har ikke vært like tilgjengelig det siste året.

Var det ikke fint når jeg puttet i kirsebærgreinene og strået fra marsbuketten? Det gjorde liksom buketten litt mer rustikk. Og er det flere enn meg som syns at de gulorange grenrosene ligner på marsipanroser?

Mira syns det var så spennende å lukte (og prøve å smake på buketten). Og det er jo passende at hun presenterer aprilbuketten i år, fordi Bianco presenterte den i fjor ♥

Lately i kattelivet

Har vi funnet roen i å sitte i mørket med stearinlys.

Har søte, lille, artige Mira lagt lekemusa si i bløtt (i vannglasset sitt som står på nattbordet). At pusene har flere vannkilder rundt om i huset er et godt tips for å få de til å drikke mer. Bianco brukte også å ha sitt eget vannglass på nattbordet ♥

Har vi hatt all slags type vær. Til og med julesnø.

Men også solfylte frokoster.

Lately har Mira ligget ekstra mye i vasken på badet. Haha, se det artige og overraskende ansiktsuttrykket.

Har vi fått så mange fine pakker i posten. Med masse godt og hyggelige lapper.

Og blomsterbud på døra med en hyggelig overraskelse. Jeg ble så varm i hjertet av dette ♥ Ikke nok med at jeg har muligheten til handle alle disse vakre blomstene, men i tillegg får jeg handle de hos så fine folk.

Så har Mira benyttet seg av bare flekker på verandaen når hun skulle sole seg.

 Og jeg har sådd karse som har stått i vinduskarmen.

Lately har vi hentet nydelig mat fra Reko-ringen. Denne gangen ble det brød fra Unseld Bakeri, egg fra Widding, røykalaks fra Arild, og solbærsild og sukkerfrie lefser fra Toves Tradisjonsmat.

Alt var godt, men denne silda altså… Herlighet så god den var!

Etter at vi hadde kjørt den korte turen gjennom tunnelen for å hente maten i Breivika, måtte den stakkars kjæresten jobbe videre. Men heldig som jeg var kunne jeg nyte en forsmak på påsken. Helt ferskt brød med røykalaks og eggesalat, og den beste silda jeg noen gang har smakt. Nam!

Hverdagslykke ♥ Tenk så heldige vi er som har en sånn rikdom av så mye godt!

Lately har vi også hatt lysegule grennelliker i den fine gamle mugga fra Porsgrun Porselen.

Og fint mønster på vinduene.

Og to dager etter påsken hadde mamma bursdag. Jeg var selvfølgelig helt i ekstase over å få pakke pakker i det fineste gavepapiret.

Disse pakkene og en aldeles nydelig bukett fra Sonja Blomster fikk hun levert på døra. Hun ble så glad, men jeg skulle så inderlig ha gitt henne en klem også.

Sitron og valmuekake hadde jeg også laget. Så da ble det levert noen stykker til både mamma og storebror. Og kaka var god, men den hadde nok smak enda bedre hvis vi kunne ha spist den sammen.

Lately har vi sittet i stuevinduet og ventet på våren. Men nå tror jeg den er på tur, for det begynner å bli litt grønt i pottene i «hagen».

Og vi har hatt ekstra fine blomster som kom overraskende tidlig med tanke på når peonsesongen vanligvis begynner. Se så vakker!

Sola har for alvor begynt å danse i naboenes vinduer og glassgelender. Og det tyder på at sommeren er på vei.

Jeg har også oppdaget hvor godt det er med gresk yoghurt med blodappelsin, valnøtter og honning.

Så har vi vært så trøtt.

Ja, egentlig helt utmattet. Derav så lite blogging den siste uka. Men nå håper vi sola kan gi oss litt energi framover. Og det er det vi har gjort, lately.

Sommerkroppen 2020

Vi vet ikke enda hvordan det ser ut for sommeren 2020. Der får vi bare håpe på det beste, og for oss er det at vi kommer oss til Lofoten til pappa og den snille stemora. Ellers må man jo bare krysse fingrene for godt vær slik at vi kan nyte den fine «hagen vår». Men sommerkroppen 2020 ser det dessverre dårlig ut for. Eller den er egentlig allerede avlyst. Mye hjemmesitting, god mat, og dårlig vær som har gjort at det ikke akkurat har fristet å gå ut har satt sine spor. Men som Mira sier, det er ikke det at vi er tjukk, vi er bare litt fluffy 😉

Peonsesongen er i gang

Aldri før har peonsesongen staret så tidlig for meg. For som regel bruker de første peonene å komme i hus i begynnelsen av mai. Men nå står de altså her på sidebordet ved sofaen, og beriker livet mitt enormt masse. En hel bukett med Coral Charm som sikkert allerede i morgen begynner sin ferd mot ferskenfargen som jeg er så glad i. Jeg visste at 2020 måtte kunne by på noe godt også (ja, sånn i tillegg til at vi fikk Mira).

Vårlyset

Plutselig var det bare der. Vårlyset. Det varme lyset som gir en forsmak på sommerfølelsen, og håp for bedre tider etter en stormfull og grå vinter. Og det flommet inn gjennom stuevinduet nå i kveld og fylte hele leiligheta vår med varme. Jeg måtte bare stoppe opp, slippe alt jeg hadde i hendene og nyte det. Man skal ikke kimse av nabobygg med store vinduer og hvite vegger. For vi har egentlig ikke sol inn i leiligheta etter klokken fire.

Litt av påsken

Selv om det ble en annerledes påske i år, ble det faktisk en veldig fin påske. Jeg kjente selvfølgelig på en del savn, men likevel hadde vi mange koselige stunder. Kjæresten ble tvunget til å finne en ro han ikke har kjent på på aldri så mange år. Ja, jeg kan nesten ikke huske å ha sett han avslappet før. Nå sto ikke tilbud om slalåmbakken, hytta, eller sammenkomster i kø sånn som de bruker å gjøre, og da fant han faktisk roen. Det er et lite tankekors om tempoet vi lever i. Ja, selv i feriene. Vi hadde pyntet ganske enkelt med gåsunger, påskeblomster og noen gamle påskeegg. Se det lille påskeegget jeg hadde når jeg var lita. Det begynner å bli gammelt det. Hehe.

På kjøkkenet hang årets fineste påskepynt. Laget av to søte små venninner. Jeg ble ordentlig varm i hjertet hver gang jeg gikk forbi disse kyllingene.

Helt i begynnelsen av påskeuken kom det et blomsterbud på døra med en veldig intern og koselig hilsen ♥

Og sånn her så påskeliljene ut neste dag når de hadde åpnet seg. Det er virkelig en vakker blomst! Er dere ikke enig?

Det ble mange bugnende frokoster, med alt man kan ønske seg av godt å spise.

Og det var overvekt av gule ting. Men er det ikke sånn det bruker å bli i påsken?

Lemon Curden var bare SÅ god!

Og mens vi spiste hadde vi tradisjonen tro et gledelig gjensyn med denne her karen. Haha, Poppe er bare artig. Ingen påske uten Fjols til Fjells.

Og det var flere kjente fjes på tven i påsken. Jeg kan nesten ikke huske å ha sett så mye på Poirot før på en og samme gang. Tror vi så minst to episoder hver dag.

En dag hadde vi kakao til frokosten. Og når kakaoen serveres i den gule mugga, ja det er det virkelig påskestemning!

Mira var så søt og artig. Og litt rampete når hun spiste på blomsterbukettene og vekket oss grytidlig hver morgen. Mira Rampepus.

Så trodde jeg at jeg kom til å lese masse bøker i påsken. Men denne gangen måtte det vike for kryssord som jeg rett og slett fikk dilla på. Jeg skal ærlig innrømme at det ble en del kryssordhjelp, men jeg har allerede blitt mye flinkere.

Og ingen påske uten brettspill. Vi storkoste oss med Scrabble og kjæresten fikk så passende bokstaver for denne tida og sånn som vi lever nå. Vi, du og jei (jeg).

De fine Petter kanin-påskeeggene våre ble også hentet fram, og med hjelp av gode venner og storebror fikk påskeharen fylt de i år også. Det var litt vemodig å se påskeegget til Bianco, men samtidig fint å vite at det skal brukes videre av en rampete «lillesøster».

Så påsken 2020, den påsken vi alle kommer til å huske som annerledes. Jeg mest fordi Bianco ikke var her lenger. Andre kanskje fordi de måtte avlyse planene sine. Ble den påsken da Mira fikk sitt aller første påskeegg. Og hun elsket det. Både selve egget og innholdet – som var nøyaktig det samme som storebror Bianco brukte å få. Tenk at de har de samme favorittene! Det er så rart for de er så ulike og like på samme tid. Og vi er så heldige som har de begge. Mira her hjemme, og Bianco i hjertet ♥

Hadde dere en fin påske?

Verdens beste eggesalat

Her kommer oppskrifta på verdens beste eggesalat (i alle fall ifølge storebror). Som jeg nevnte for dere tidligere blir det ikke påske eller jul for han uten denne. Haha, jeg husker en påske jeg satt og så på han ved frokostbordet og spurte om han ikke skulle smake på noe av det andre gode pålegget vi hadde. «Muligens etter hvert», svarte han. Men jeg skal være enig med storebror om at eggesalat er nydelig godt, og vi i kattelivet er veldig glad i akkurat denne oppskrifta. Enkel er den også. Du trenger:

– 4 egg
– 25 – 30 gram purreløk
– 1/2 – 1 rødt og søtt eple
– 1 ss creme fraiche eller lettrømme
– ca 150 g ekte majones

Og sånn her gjør du: Kok kjøleskapskalde egg i 9 minutter og kjøl de deretter ned i kaldt vann. Jeg bruker å ta av ett egg etter 8 minutter for å få en ekstra fin farge på eggesalaten. Men dette er ikke nødvendig. Bland så sammen creme fraiche og majones. Og skjær eggene og ønsket mengde eple og purreløk i små biter. Da blir salaten mer delikat enn om bitene er store. Og her regulerer man smaken litt selv. Har man mere epler oppi, blir eggesalaten søtere. Har man mere purreløk blir den sterkere. Så blander man bare sammen, og vipps så har man noe av påskens beste pålegg til brødskiva.

Eggesalat er nydelig til både røykalaks og lammerull. Jeg bruker vanligvis å ha alfalfa-spirer oppå den, men klarte ikke å oppdrive det denne gangen. Så da tok jeg like gjerne litt selvsådd karse.

Og ekstra godt var det når jeg kunne spise eggesalaten oppå helt ferskt speltbrød fra Unseld Bakeri fra Kabelvåg. Mmmm!