En ekstra fin dag

På den aller siste dagen i juli hentet vi bestemor og kjørte mot Spildran i Malangen. Målet vårt var denne plassen som vi aldri hadde besøkt før. Det var en delvis overskyet dag, men temperaturene var over 20-tallet. Så det var sommerlig og fint.

Her skulle vi på kafé i en gammel oppusset låve og se om vi fant noe fint håndverk. Vi ble absolutt ikke skuffet for å si det sånn.

Både låven og eierne av låven møtte oss så fint med varme og lunhet.

Her hadde de pusset opp, men beholdt så mye som mulig av det gamle.

Jeg er så svak for rutete gamle duker med små hagebuketter på.

Vi satte oss ned og ble servert kaffe, nydelige hjemmelagede kanelboller og noe kaldt å drikke. Sistnevnte for de som var gravid og varm. Og tenk så koselig at eierne satte seg ned sammen med oss. Praten gikk i ett.

Vi fikk høre om oppussingsprosessen, historien bak gården hvor eieren vokste opp sammen med sin søster, og alle tingene som sto der. Se de fine muggene.

Det hang seletøy og sto sleder opp etter veggene som hesten på gården hadde brukt når de skulle i kirka på vinteren. Og disse små lekene, hvorav senga hadde en helt egen og spesiell historie. Den hadde eieren fått av mannen sin i en alder av 7 år. Da var han 14, og ingen visste enda at det var de som skulle gifte seg. Tenk så fint ♥

Etter at vi hadde drukket opp kaffen gikk vi ned i etasjen under for å se på håndverket. Her sto det en gammel vev fra 1861.

Både jeg og bestemor ble så fasinert da vi begge er så glade i håndverk av tråd og garn. Bestemor har en gammel vev hun også, men den er ikke i nærheten så gammel som denne.

I denne etasjen var også stallen, og eieren kunne fortelle at det var søsteren hennes som hadde malt denne hesten på stalldøra en gang for lenge, lenge siden. De hadde en svart hest, så hvorfor hesten på døra på ble hvit visste hun ikke. Men fin var den uansett.

Inne i selve stallen var det fylt opp med søte strikkede kaninluer.

Og i en vinduskarm sto det nykokt rabarbrasyltetøy. Jeg måtte selvfølgelig ha et glass av disse.

I et annet rom hang det både sydde og strikkede ting. Og en gammel mintgrønn seng på veggen. Det var så mye å se på at jeg nesten glemte helt bort at jeg hadde kameraet i hånden. Derfor ble det bare bilde av senga.

Etter rundturen i fjøsen ble jeg og bestemor tatt med på hagevandring mens kjæresten fikk lov å være med i gammel snikkerbu. For to blomsterentusiaster var det ekstra fint og koselig. Vi så på prydbusker og markdekkere, og en bugnende kjøkkenhage. Her fant vi blant annet markjordbær, og det tror jeg faktisk ikke at jeg har sett i Malangen før. Se de søte små bærene. Og de smakte så godt. Når vi kjørte herfra etter hagevandringen var det med en følelse av at vi hadde vært på besøk hos gamle venner. Det var så fint!

Videre gikk så turen til mitt barndoms paradis. Bestemor og bestefars gamle gård Vangen. Den har min onkel, pappas eldste bror overtatt. Noe som er så fint, for da kan familien fortsatt komme innom og puste inn den friske lufta som er full av gode minner. Tenk, her gikk lille Ida langs siv og gress som var så høyt at det bare var så vidt man kunne se toppen av det lyset håret. Og denne dagen fikk jeg gå her igjen, sammen med min 89 år gamle bestemor ♥ Og lille i magen var jo også med. Tre generasjoner på tur.

I barndommen var vi som regel på tur ned til vannet når vi trasket her. Vi skulle ut i båten med garn eller fiskestang. I tenårene brukte jeg å dra alene kun for å ro. Men nå skulle vi ned på multebærmyra. Tenk! At jeg skulle havne i en multebærmyr høygravid hadde jeg aldri trodd. Jeg må si at jeg var stolt av meg selv. Men jeg var i grunnen glad for at det ikke var så mye moden bær, for jeg var bra svett på slutten. Men god trening det var det.

Det ble en halv liten bøtte på både meg og bestemor. Akkurat nok til noen brødskiver eller som topping på en frokostgrøt.

Det siste vi gjorde på Vangen var å plukke blomster fra hagen. En gang i tiden kom det masse folk på hagevandring her. Den gangen bugnet det av peoner, georginer, stemor, petunia, stjerneskjerm, roser, ridderspore, ringblomst, liljer, hagepoppelroser, nemesia, akeleier, hvite dupper, syriner. Ja, lista er uendelig lang. Nå er selve blomsterbedene mer enn halvert, og det er stort sett hardføre stauder og trær som ridderspore, lupiner og syrin som står igjen. Men når jeg står i hagen, lukker øynene, hører på elvebruset og trekker inn den gode Malangslufta kan jeg se for meg hagen sånn som den var på sine storhetsdager. Jeg er så takknemlig for at jeg fikk oppleve det. Og for at jeg fortsatt kan plukke blomster her.

Etter at vi hadde kjørt bestemor hjem og hjertet var så fullt at det holdt på å renne over, kom vi hjem til hytta til denne kosepusen som ventet på oss ♥ Altså at livet kan være så godt! Og at vi er så heldige! Det er nesten ikke til å tro!

Og se så fint kveldslyset var. Jeg må stadig klype meg i armen over denne utsikta.

Dagens «fangst» ble lagt utover kjøkkenbordet, og jeg kunne konstatere at det var så mye mer enn jeg hadde drømt om å finne.

Nykokt rabarbrasyltetøy som jeg er så glad i. Og dette var ekstra godt for det var ikke så søtt. Dog savnet jeg litt vaniljesmak. Vanilje og rabarbra komplimenterer hverandre så bra.

En skål med lykke og mestringsfølelse for en med termin bare 22 dager senere.

Strikkede kattevotter som jeg har ønsket meg SÅ lenge. Dette må jo være Mira og Bianco. Så fint at de begge kan varme meg på kalde vinterdager.

Og de lyslilla blomstene som nesten ser sølvgrå ut i sola fikk stå i en tinnvase på stett. Jeg glemte bare å ta bilde av de samme kveld. Når jeg kom på det noen dager senere var de begynt å drysse, men jeg syns de var fine likevel. Ridderspore er så vakre. Bare så synd de er giftige. En sjelden gang når vi har de står de i høyden sånn at ikke Mira skal få tak i de.

Jeg la meg tidlig denne kvelden. Jeg var bra sliten, men samtidig så utrolig lykkelig! Den verdifulle tida med bestemor. Alt det koselige vi gjorde. Jeg vil bære meg med denne ekstra fine dagen i hjertet så lenge jeg lever ♥