Julegavene

De fleste har nok lagt jula og alt som følger med den bak seg for lenge siden. Det har for så vidt jeg også, men jeg har samtidig ventet og ventet på godt nok lys til å vise dere julegavene. For herlighet så mørkt og grått vi har hatt det. Men på lørdag kom endelig lyset. Så her er de, en hel haug med masse fint.

Hos mamma fikk jeg (i kombinert jule-og bursdagsgave) to sett med økologisk sengetøy i fargen Wilted fra det svenske merket Midnatt. Åååå som jeg har ønsket meg dette. Og det er akkurat så fint som jeg trodde.

Også fikk jeg masse ull i form av strømpebukse, pannebånd og votter. Ullstrømpebukse har jeg alltid bruk for, jeg som bruker så mye skjørt og kjoler. Pannebåndet er så herlig retro i stilen. Og vottene er hjemmelaget (jeg elsker ting som er hjemmelaget). Så som dere skjønner, det blir aldri feil med ull i kattelivet.

Hos min gode Disneyvenninne fikk jeg årets mummivinterkopp. Og det var litt artig fordi jeg ga henne akkurat den samme koppen. Great minds think alike, eller vi liker iallefall å tro det.

Jeg syns ekornet på baksiden av koppen er så søtt.

Hos kjæresten fikk jeg Sofia Wood sin kjempefine kokebok chez Wood.

Den inneholder de mest fantastiske oppskrifter som jeg gleder meg til å prøve.

Og se de fine bildene! Med gammelt porselen og blomster. Akkurat sånn som jeg liker det.

Venninnene mine kjenner meg bra godt som vet at det går mye i LA:Bruket-såpe og buketter fra Mester Grønn her i huset.

Hos storebror fikk jeg denne spennende eska som det står Royal Copenhagen på. La oss se hva som var inni den.

Noe rundt og med striper og blomster på. Og et veldig kjent mønster 😉

En nydelig kopp i stråmønster. Dette må nesten være den fineste koppen i hele verden. Og perfekt størrelse til å drikke te i.

Også fikk jeg masse gode ting til å nytes, sånn som epledrikk og det nydelige syltetøyet Mirabelle Plum. I tillegg fikk jeg hjemmelaget Rocky Road, fikenmarmelade, Narviksild og svinepostei. De to sistnevnte var det bestemor som lagde. Og i en alder av 87. Tenk så sprek hun er! Sånne her gaver blir jeg glad for! Spesielt når de er hjemmelaget.

Men årets aller fineste julegave var det kjæresten som hadde ordnet fra Bianco. Penger til nye selskinnsko. Det kunne ikke ha passet bedre, han som var så glad i selskinnskoene mine. Eller var de egentlig hans…? Ja, jeg tror nok det ♥

Lyspunkter

Når det er mørketid både ute og i hjertet er det så viktig å ha noen lyspunkter i livet. Det trenger ikke å være så store ting, bare noe som bringer lys og glede med seg. Noe som drar deg ut av mørket og lokker fram smilene. Her er det som har lyst litt ekstra for meg i det siste.

Å gå på kafé med kjæresten ♥

Å få det fine adventsmagasinet til flinke Mariell i posten. Altså for en glede det er å handle hos en frittstående selvstendig butikk som lager mange av produktene sine selv.

For ikke å snakke om hvor gode karamellene fra Pärlans var! Akkurat så god som jeg trodde. Pärlans får du forresten bare kjøpt hos Mariell.

En over 20 år gammel adventskalender med veldig fine gaver på.

Julestjerne og magisk himmel.

Å ligge i senga på hotellet vårt i London og spise fudge og se Hjem til Jul på Netflix.

Det var ordentlig koselig det!

Å ta i bruk de nye tøflene mine. Her har dere forøvrig romjulskostymet mitt – rød morgenkåpe og myke tøfler.

Å bake lussekatter. Det er virkelig noe terapeutisk over å stå med hendene i mel og kna.

Å nyte en mince pie og en kopp nissete i mørket med stearinlys.

Å lage en ny julekrans til gangen. En helt enkel en som fikk litt sølvaktig farge når den tørket.

 Å finne roen og gleden i å pakke fine julegaver. Det er faktisk mange år siden sist jeg koste meg mye med å pakke julegaver.

Å spise lutefisk på Mathallen sammen med kjæresten, min gode julevenninne og mannen hennes. En veldig viktig juletradisjon i kattelivet.

Og desserten er også viktig. I år var den veldig «festive» med smaker som krydder, sjokolade og klementin.

Store buketter full av vakker amaryllis.

Og sist men ikke minst, å ha den søteste lille julegjesten i hele verden ♥ Som har sovet masse i armkroken til både meg og kjæresten, både på sofaen og i senga.

Pusi har reist hjem nå, men for en glede det var å ha henne på besøk! Hun har vært så god for oss alle (mamma og storebror også), og jeg kjenner at jeg savner henne allerede. Tusen takk for at vi fikk «låne» henne Sandra.

Desemberbuketten

Desemberbuketten består «bare» av tre sorter blomster denne gangen, men likevel syns jeg den ble alt annet enn «enkel». I den finner du ferskenfarget amaryllis, hvit limonium, og eucalyptus. Og det er amaryllisen som spiller hovedrollen og som gjør den storslagen.

Jeg er ekstra glad i den ferskenfargede amaryllisen. Jeg tror det må være fordi jeg liker de duse nyansene av orange så godt, men mest fordi den bringer julen med seg på en nedtonet måte. Den viser deg at ikke alt være rødt. Er du ikke enig i at den er vakker?

Et godtebord

I alle år har jeg hatt lyst på et godtebord. Et bord fylt til randen med alt søtt og vakkert. Jeg har sett det i interiørmagasiner, og hørt historier om gamle onkler og tanter som har hatt de mest velfylte sidebord med eksklusive godiser i krystallskåler på stett. Og alle gjester, både store og små kan forsyne seg så mye de vil.

Så på julaften på ettermiddagen mens ribba sto i ovnen og stekte, hentet jeg fram noe søtt som ikke bare smakte godt, men som også pyntet opp. For visst ble det fint. Som en blanding av en sukkertøysverden og noe gammeldags. Og ikke minst med en katt! Min egen versjon, ja kattelivets godtebord. Med alle våre favoritter – pepperkaker, skumnisser, klementiner, salt karamellpopcorn, After Eight, Plomme i Madeira, nøtter, hjemmelagede risboller og engelsk fruktkake med brandy cream. Mmmm, det er viktig å unne seg litt ekstra når det er jul.

Vintersong

Denne sangen som Ingebjørg Bratland sang på julekonserten sin på NRK, lillejulaften i 2014, har vi hørt mye på de siste årene. På konserten endret hun de tre siste linjene i refrenget til «Ha ei god jol. Ha ei god Jol. Ei velsigna jol», slik at det ikke bare var en Vintersong, men også en julesang. Og dette er virkelig en nydelig låt som har gått på repeat i kattelivet flere juler. Helt fram til i fjor.

Da først gikk det opp for meg hva teksten egentlig handler om, og i og med at jeg var så inderlig klar over at det kanskje var siste jula med Bianco, så klarte jeg ikke lenger å høre på den. Da kom bare tårene. Tankene og følelsene rundt å selv skulle ha det savnet etter Bianco i jula ble bare for mye for meg.

Og nå er jeg akkurat der. Det er jul, og Bianco er ikke lenger hos oss. Ååå, som jeg savner og lengter. Men jeg kan høre på sangen igjen, for tårene de kommer uansett.

Jeg liker best versjonen fra konserten fordi den er så sart og kryper enda mer under huden på deg (det er nok pedal steel gitaren til Geir Sundstøl som bidrar ekstra til dette). Men dessverre fant jeg bare denne for å dele med dere. Det er ikke for å få dere til å gråte, bare rett og slett fordi den er så vakker.

Stor juleklem fra meg ♥

Gjenbruksjula

Jeg tenkte jeg skulle vise dere hva for nå spennende vi bruker å oppbevare i denne fine boksen, og samtidig komme med en liten oppfordring. La oss åpne og se inni.

Dette er nemlig fra-til-lapper-boksen vår. Der vi år etter år oppbevarer alle gavelappene som vi stadig gjenbruker. Og det er akkurat dette som er oppfordringen fra oss før den store pakkedagen. Ta vare på gavelappene, båndet og det papiret som kan gjenbrukes.

Dette er noe vi har gjort i årevis i kattelivet. Og det har vært gjenstand for mye latter og morsomme samtaler. For hvordan gjør man det hvis man har mange å gi pakker til. Storebror og en venninne kom fram til denne kreative løsningen – nemlig at man kan skrive til venn nummer 1 eller 5 eller 8 på lappene. Så gjør det absolutt ingenting om man skulle være så uheldig å sette på feil lapp ett år, og dersom du ikke får alle lappene i retur. Haha, vi har flirt mye av dette forslaget. Men når sant skal sies er det ikke så lett å få til noen god ordning med alle rundt seg. Men i kjernefamilien, der er det ingen problem. Der putter vi bare lappene tilbake i eska når vi har pakket opp julegavene.

Så her gjenbrukes gavelappene år etter år. Og dette er to av Bianco sine fineste. Men siden han ikke er her lenger skal disse nå få henge på juletreet. Det føles fint å gjøre det på den måten ♥

Gavepapir er ikke alltid så lett å ta vare på. Det er mye som blir ødelagt i opp-pakkings-prosessen. Men vi tar alltid vare på det tykkeste. Jeg har ett jeg kjøpte i London som har blitt brukt fire år på rad, og det er like fint den dag i dag.

Men gavebånd derimot, det er mye enklere. Enten det er av plast eller stoff, så kan det alltid gjenbrukes! Her i huset har vi massevis av esker fulle av gavebånd. Og jeg skal jo innrømme at det kanskje er lett for meg å si, som er over gjennomsnittet interessert i alle typer bånd, enten det er laget av silke eller blonder. Men vær så snill, ikke kast slike ting i søpla. Da gjør det ondt i både det kreative hjertet og det som brenner for miljøet. Og kjenner du ikke behovet for å bruke båndet selv, så finnes det sikkert noen rundt deg som gjør det. I kattelivet får vi alltid massevis av silkebånd i retur etter jula. Og noen venninner tar til og med fra-til-lappen med tilbake. Og jeg tar gjerne imot gavebåndene. Ja, send det om så til meg. Blir med å bidra til gjenbruksjula du og!

En liten julegjest

Vi har fått en liten julegjest i kattelivet ♥ Naboen vår spurte på Facebook om det var noen som kunne passe katta hennes når hun skulle reise hjem til jul, for denne lille søtingen er ikke så glad i å reise. Jeg kjente umiddelbart at det var litt skummelt, men tenkte at det også kunne være fint for oss. Som en slags «test» for å kjenne hvordan det er å ha en annen pus hos oss, samtidig som vi kunne gjøre noe hyggelig for noen andre.

Så nå er hun er. Si hei til Siri, en 10 år gammel selverklært innepus som elsker både mat og kos. Hun har allerede testet ut verandaen vår og vært et stort selskap både på kjøkkenet og i sofaen.

Selv om hun minner oss veldig på tomrommet etter Bianco, fyller hun også hjemmet vårt med masse kjærlighet. Kjæresten beskrev det som om leiligheta vår var i svart/hvitt, og at når hun kom og ruslet rundt og luktet på alt (akkurat sånn som Bianco brukte å gjøre hver gang han kom hjem fra den dyre legen) så var det som om fargene kom tilbake. Som på en film.

Så nå er det mye mer varme og liv hos oss. Og vi nyter det mye. Både kosen og samtalene, for hun er en pratsom liten frøken. Ikke bare har vi lært at katter er like forskjellige som mennesker, men vi har også fått tilbake troen på at vi kan få det fint sammen med en annen katt. Nå blir jula litt lettere.

I bloggverdenen VIII

Det skjer mye fint og koselig i bloggverdenen nå i førjulstida. Jeg har ikke så voldsomt med kapasitet, hverken for å lese eller for å kommentere. Men dette er noe av det jeg har fått med meg og som har inspirert meg litt ekstra.

Elsa Billgren har pakket inn julegavene sine så fint i år. Jeg er jo så svak for småblomstret mønster, og enig med Elsa om at man godt kan putte litt blomster inn i jula. Det trenger ikke alltid å være nisser og glitter. Til min store glede kjente jeg igjen mønsteret på den største pakken og innså at jeg har akkurat det samme papiret her hjemme. Så kanskje jeg også må pakke julegavene inn på denne måten…

Mariell skriver så fint om å ikke gi etter for presset for at alt skal være så perfekt i desember. For må man virkelig bli ferdig med så mye til jul, selv om det egentlig ikke har med jula å gjøre? Og må hjemmet være prikkfritt? Er det verdt alt stresset? Mariell sier hun nekter, og der henger jeg meg på. Alle burde lese dette innlegget, spesielt i disse siste, ofte stressende dagene før jul. Takk for disse ordene Mariell ♥

Jeg skulle egentlig dele en oppskrift fra Sophia Wood, for hun har så mye godt inne på bloggen sin (jeg håper virkelig jeg får boka hennes i julegave i år). Men så kom jeg over dette innlegget og følte at det var så riktig å dele. Jeg kjenner meg igjen i mye, bortsett fra at det ikke er en liten Selma som forstyrrer nattesøvnen min.

Kreative Mokkasin viser deg hvordan du lager årets fineste julepynt helt enkelt selv. Ååå, jeg kunne fylt hele soverommet med disse. Dessuten er det så koselig å lage ting selv. Man får noe helt unikt, for ingen andre har nøyaktig samme papir, størrelse og fasong som deg. Og jeg finner alltid en veldig ro i å syssle med sånne her ting.

Sandra har kjøpt seg litt ny julepynt og denne mistelteinen falt jeg pladask for. Jeg har alltid vært så svak for misteltein, men så har jeg ikke kunnet kjøpe det fordi det er giftig for katter. Men denne er helt ufarlig og står derfor nå på ønskelisten. Sandra har forøvrig også veldig fine tanker om julefølelse, julepynt og interiør. Les det her.

Og til slutt ønsker jeg å dele dette vakre innlegget Underbara Clara har skrevet om sorg og det å bearbeide sorg. Ikke nok med at Claras ord er så fine, men så er alle kommentarene det også. De viser som Clara sa i ett senere innlegg at vi alle egentlig er mer like enn ulike. Dette er så aktuelt for oss i kattelivet akkurat nå, og det hjelper sånn på å høre om andres erfaringer rundt sorg. Det gir trøst, samhørighet og bidrar til bearbeidelse. Selv er jeg er så glad for at jeg får til å kjenne på alle følelsene og savnet etter Bianco. Men jeg skal innrømme at det er tungt å gråte så mange tårer.

Drømmen om et hus

Nå om dagene går jeg rundt å drømmer om et hus. Men ikke et hvilket som helst hus – et pepperkakehus. Det jeg lagde i fjor var så fint i all sin enkelhet, og jeg har så lyst på akkurat et sånt et i år også. Men jeg vet ikke om kapasiteten strekker til. Vi får se, kanskje jeg rekker det, kanskje ikke. Men drømme om det kan jeg gjøre uansett.

En liten tur til London – del 2

Nå fortsetter bildebonanzaen fra London, og etter vi hadde spist på Pastaio ruslet vi rolig mot St. Martins Theatre i Covent Garden. Der skulle vi nemlig se Agatha Christie’s The Mousetrap for fjerde eller femte gangen (det er blitt en tradisjon i forbindelse med julebesøk i London). I år sto det mindre bloggvennlige stillaser foran inngangen, men lysskiltet var fortsatt like fint og stemningsfullt.

Ved nabobygget var det også litt stemning. Tenk at dette er ute på gata!

Jeg bare elsker St. Martins Theatre og får alltid sånn julefølelse når vi er her. Det mørke treverket og det vinrøde teppegulvet passer så godt til jula, er dere ikke enig?

For ikke å snakke om all den vinrøde fløyelen på stolene og forhengene.

Gammeldagse lamper og vakker stukkatur i taket – hallo julestemning.

Det er ikke lov å ta bilder under selve skuespillet, men den vake scenen fikk jeg med meg.

Og den flotte glasskuppelen i taket. Dette er virkelig et vakkert teater! Lite i størrelse, men likevel veldig vakkert.

Dette var performance nummer 28071. Ikke verst at de har hatt mange forestillinger, og ikke minst at at stykket snart har blitt fremført i 70 år. Jeg er så glad for at folk fortsetter å se det, sånn som jeg og kjæresten ♥ Vi kommer alltid tilbake.

Og i den lille baren i andre etasje kan man lese The Mousetrap som tegnserie.

Av alle gangene vi har sett dette stykket var nok dette den beste opplevelsen totalt sett (selv om ikke hun som spilte Mollie var like passende i rollen som første gang vi så det). Men både Christopher Wren, Mrs Boyle, Major Metcalf og Mr Paravicini var riktige og passende til karakterene sine. Som dere skjønner har vi sammenlignet alle rollene for hver gang vi har sett The Mousetrap 😉

Dessuten var det så god stemning i salen. Folk lo og spekulerte i hvem som var morderen gjennom hele stykket. Jeg så at de satt å hvisket til hverandre, og jeg gledet meg ordentlig over engasjementet. Vi visste jo selvfølgelig hvem morderen var, men det kan jeg dessverre ikke avsløre til dere. Jeg gleder meg allerede til neste juletur og forestilling.

Når vi kom tilbake til hotellet etter forestillingen hadde de satt opp et nydelig juletre i resepsjonen. Det ble som prikken over ien på en helt fantastisk fin dag. Den beste av de alle. Vi hadde nok begge et smil om munnen når vi sovnet.

Neste dag var det Covent Garden og Soho som sto for tur, da kjæresten hadde massevis av gitarbutikker og platebutikker han skulle innom. Da tok jeg med meg kameraet mitt og ruslet nedover de brosteinslagte smale gatene som jeg er så glad i. Men dette var en desemberlørdag, så det ble litt vel trangt om plassen for min smak.

Derfor stakk jeg meg bort i de aller minste gatene på jakt etter bruktbutikker (man vet jo aldri lenger hva som varer og hva som forsvinner i London). Til mitt hell fant jeg hele tre butikker som jeg koste meg i. Lenge.

Dessverre så viste det seg at den butikken som hadde mest ting jeg kunne tenke meg var unormalt dyr. Nesten Antikvitetsbutikk-priser. Jeg var på jakt etter en vinrød alpelue i ull, og de som de hadde her inne kostet over 300 kroner. Det er dyrt for brukte luer det.

Jeg bare måtte ta bilde av denne litt snåle veska som ser ut som den er laget av en gammel sofa. Men jeg tror den kunne ha blitt fin til en svart elegant kjole.

Jeg stoppet hos Mariage Freres og luktet meg gjennom hele Earl Grey-avdelingen deres.

Og kjøpte meg en hjemmelaget mince pie.

Så gikk jeg innom Petersham Nurseries som er en slags eksklusiv blomsterbutikk med litt interiør. De hadde pyntet så fint med ilex i juletreet.

Rundt omkring i butikken sto sånne her små buketter som jeg tenkte var ordentlig Ida i stilen.

Det var en ordentlig vakker butikk som jeg sikkert kunne ha vandret i i flere timer.

Jeg ble å kjøpe noen fine små ting som jeg skal vise dere senere, men nå angrer jeg sånn på at jeg ikke kjøpte en sånn her julekule som nesten minner om et påskeegg.

Så møtte jeg kjæresten i den koselige bakgården til Petersham Nurseries, og derfra skulle vi egentlig komme oss hjem til hotellet fordi det var så vanskelig å finne en plass å spise.

Men det ble ikke room service på oss denne kvelden. For vi havnet helt på slump på den franske restauranten Richoux da vi ble tvunget til å gå til neste tubestasjon da Piccadilly Circus var steng fordi det var for mange folk. Og for en flaks, for på Richoux var det så rolig, fint og avslappende. Akkurat det vi trengte etter Covent Gardens støy og trengsel.

Jeg elsket interiøret fra første stund. Blomstertapet, mørkt treverk og fløyel. En nydelig kombinasjon.

Helt greit å sitte i denne stolen noen timer.

Jeg bestilte meg bakt camembert med honning, hvitløk og rosmarin. Og fikk surdeigsbrød og plommechutney på siden. Det var SÅ godt! Den beste forretten på aldri så lenge.

Til hovedrett tok jeg noe så lite fransk som Shepherds Pie. Men den var veldig god den også.

Og kjæresten bestilte pasta med kylling og safran. Vi gjorde som vi alltid gjør – smakte hos hverandre. Og pasta med safran skal jeg prøve å lage hjemme en gang også.

Til dessert tok kjæresten en belgisk vaffel med is og lønnesirup. Mens jeg bestilte en kanne Earl Grey.

Og en pasjonsfruktmoussekake. Herlighet den var god!

Før vi dro hjem måtte jeg bare ta bilde på toalettet. Man vet at man er i England når det er blomstermønster på selve doen. Hahaha!

Neste dag tubet vi til Bond Street Station og gikk derfra opp mot en av våre favorittplasser i London, nemlig Marylebone. Der fant jeg endelig en katt i et vindu. Men denne ble for stor til å henge på juletreet. Men søt var den!

I Marylebone gikk vi på Farmers Marked som var like koselig som alltid. Husk det hvis du er i London en søndag.

Der har de alltid så mye spennende, sånn som disse kjempegode wrapsene som vi har smakt på før. Men vi hadde bestilt bord på Aubaine for lunsj, så her måtte vi holde tunga rett i munnen.

Jeg vurderte en stund om jeg skulle kjøpe et surdeigsbrød å ta med hjem, men det ble med tanken.

Blant boder av grønnsaker, egg og til og med røyket laks lå det edelgrankvister, og det var de som bidro til julestemning for det var ikke et fnugg av snø å oppdrive. Her må jeg bare referere til Maria Haukaas sin London e trøbbel.

For den engelske vinteren er ikke helt som den norske. Her snakker vi løv på bakken og småskovær. Men det er helt greit for meg. Jeg føler ikke behovet for snø i London, for det har vi stort sett hjemme uansett.

Før vi dro fra markedet fikk vi hilse på denne søte karen som het Rupert og viste seg å være hele 14 år! Seniorpustiden med Bianco har gjort meg så svak for de eldre dyrene.

Så ble det Eggs Benedict med perfekte posjerte egg på Aubaine.

Kjæresten gikk for en full english breakfast med fransk vri, også delte vi kylling-croquette med chipotlemajones. Mmm det var også veldig godt. Aubaine i Marylebone er blitt en fast lunsjplass for oss.

Rett utenfor døra til Aubaine ligger La Fromagerie, og jeg må alltid stikke innom der for litt inspirasjon. De har de de mest fantastiske ostene, eksotiske grønnsaker og bakevarer som sender deg rett til himmelen.

Se så fint det er med appelsiner med grønne blad på!

Deretter gikk vi til noe av det viktigste for oss i Marylebone. Den fantastiske bokbutikken Daunt Books.

Ikke bare har de usedvanlig fine bøker her,

Men selve butikken er så vakker. Den er i Edwardiansk stil og har faktisk vært bokbutikk siden bygget ble ferdigstilt i 1912. Se de flotte galleriene i eik.

Og spesielt fint er det med et juletre foran det gamle vinduet.

Lesehest eller lesehund? Ikke godt å si 😉

Etter et lengre besøk hos Daunt books tok vi bokposen med alle de nye bøkene våre med oss og tubet til Liverpool Street, for å stille oss i kø til å komme inn til Dennis Severs Christmas House. Et fullt juledekorert hus fra 1700-tallet. Men vi hadde ikke stått der lenge før en av de ansatte kom ut og sa at de dessverre ikke hadde plass til alle før de skulle stenge.

Så det ble med disse to bildene og litt frustrasjon, men så plukket vi oss opp igjen og ruslet ned til Old Spitafields Market hvor vi koste oss veldig med både Mulled Wine, god stemning og masse boder med hjemmelagede ting. Og der dere, der fant jeg meg en vinrød alpelue i ull. Jippi! Så ikke så galt at det ikke var godt for noe.

En kopp med noe varmende godt. Og for den som ønsker det står det nesten god jul der, ser dere det?

På tur hjem til hotellet hadde kjæresten lyst å stoppe innom et par platebutikker, så jeg dristet meg bortover Oxford Street mens jeg ventet på han. Målet mitt var Debenhams hvor jeg fant den fineste Ulgy Christmas Sweatern jeg noen sinne har sett. Nå angrer jeg på at jeg ikke kjøpte den. Var den ikke søt?

Så, etter at vi hadde hvilt oss en stund på hotellet ruslet vi bort til Natural History Museum hvor de hadde skøytebane og masse magiske julelys på trærne. Det var ordentlig stemningsfullt. Derfra tubet vi til Winter Wonderland som visste seg og være alt for bråkete og tacky for oss. Nå var det mest karuseller, blinkende lys, og alt for høy og bråkete musikk.

Sist gang vi der var det flere lokale folk som solgte god mat fra gårdene sine og langt flere tyske juleboder. Mye mer koselig. Nå var det mer som en partyplass, og det var litt synd at vi kastet bort vår siste kveld på det. Men nå vet vi iallefall. Og vi blir nok neppe å dra tilbake dit. Jeg skal ikke legge hele «skylda» på Winter Wonderland, det kan nok være alderen som også påvirker oss. For som jeg nevnte i del 1 kjente vi på det gjennom hele besøket i London. Vi er ikke 20 lenger, og både kapasitet, smak og ønsker har endret seg.

Men selv med noen erkjennelser og behov for ekstra hvile hadde vi en veldig fin førjulstur til London. Det var så godt å få litt ekstra kjærestetid, og ikke minst noe annet å tenke på. Det trengte vi. Men hjertet det følger med på reisene det også, så savnet etter Bianco var aldri langt unna. Det var ikke få ganger jeg måtte tvinge gråten bort. Men det er ingen tvil om at London hjalp på.

Takk for denne gangen London. Vi ses igjen!