Høstsol og hagen

Akkurat nå mens jeg sitter å skriver dette uler det i ventiler og rister i vinduene. Det er det tredje uværet på en uke, og jeg er redd for at det betyr at hagesesongen er over for i år. Jeg hadde jo håpet på en lang og fin høst med så mye sol som mulig siden våren og sommeren kom så sent. Men værgudene de hadde andre planer.

Flere av blomstene var så slitne av regn og bladlus at de havnet i søpla. Og natt til bursdagen min klarte vinden å knekke iallefall halvparten av min vakre Dahlia Dreamer. Da var jeg lei meg. For det var ikke så hyggelig å våkne opp til varmelampa som lå på skrå foran verandadøra, blomstepotter som lå veltet utover, og knekte Dahlia Dreamer-greiner fulle av knopper som bare ventet på en litt varmere dag. Jeg plukket de opp og vurderte å ta de inn i en vase. Men når jeg oppdaget grønnlus på de gikk de også rett i søpla.

Men vi fikk iallefall én fantastisk soldag i september. Og da var det faktisk så fint og varmt at jeg og Mira tok lunsjen vår ute i hagen.

Mira sprang ut i forveien mens jeg smurte på knekkebrødet og lagde meg en kopp te. Og når jeg kom etter hadde hun lagt seg godt til rette. Altså se de søte, hvite labbene ♥

En kattepus som koser seg i høstsola i hagen.

Men det var ikke lenge hun lå under bordet. Hun måtte jo inspisere den spennende maten som plutselig luktet så godt.

Og leke litt med «aprikosballen». Det var jo en perfekt katteleke for en svart og hvit liten rampepus. Det kan vel alle se 😉

Etter at jeg var ferdig med lunsjen måtte jeg ta meg en runde i den lille hagen vår for å nyte alle de fine blomstene. Salvien er så fin i år, med sin duse og sølvaktige grønnfarge.

Se for et fantastisk vær! Dette er høstsola på sitt aller beste, når den er både varm og lun.

Blomstene så ut til å nyte både lyset og varmen. Det var jo som en gave etter våte og kalde august.

Og Carillion var fortsatt kjempefin.

Humlene koste seg også denne soldagen. Fløy fra blomst til blomst og summet så beroligende. Og som dere ser er det flere enn meg som er ekstra glad i Dahlia Dreamer.

Blomstene på alunrota har også vært en humlefavoritt i år.

På et punkt var det faktisk så mange humler at jeg følte at jeg måtte flytte meg hele tiden for ikke å stå i veien for de. I tillegg måtte jeg passe på Mira slik at hun ikke forstyrret de midt i måltidet. Alle fortjener matro. Og humlene gjør jo en sånn viktig jobb for oss.

Mira har virkelig kost seg ute i hagen i år. Den fine hagen, som hun har arvet etter storebror Bianco ♥

Jeg har hatt mye fokus på å gjøre den så kattevennlig som mulig, med små stier mellom pottene. Eller kanskje jeg burde kalle det for «Miravennlig» siden hun stikker seg ut som en over gjennomsnittet utforskende blomsterfrøken. Håpet var at hun skulle sitte mindre oppi blomsterpottene, og det har fungert tålig bra. Jordbæra og noen stemor fikk litt hard medfart og var tidvis ganske flat inni mellom. Men ellers har stiene gjort jobben sin.

Her demonstrerer Mira hvordan det fungerer i praksis. Lykkelig og fornøyd etter å ha spist en edderkopp. Min lille søte blomsterpike ♥

Hvis vi snur oss til motsatt side av hagen finnes det en sti der også. Ser dere den? Mellom den store kremfargede potta og den lille beige. Å gå på denne stien er jo nesten som å gå inn i en skog. Og går Mira gjennom skogen leder stien videre bak utesofaen. Med andre ord – dette er en hage verdig et katteliv.

I dette hjørnet av hagen står kjøkkenhagepotta. Med bladsalat, mangold, sitronmellisse og newzealandsk spinat. Og jeg plukker fortsatt av det, selv om været er så vilt, vått og herjende. Så lenge det ikke blir for kaldt holder det seg. En kjøkkenhagepotte blir jeg å ha neste sommer også, for det har virkelig vært koselig å høste litt fra sin egen hage.

Hagen har forøvrig vært gavmild i år. Det ble bra mange flere jordbær enn tidligere år, og det til tross for at noen av jordbærplantene døde i vinter. Rosmarinen, mynten og salvien har jeg også plukket jevnlig fra hele sommeren. Til både tapas, smoothie og kakepynt. Se så fin mynten er med blomster.

Tante Solbærbusk ga ikke så mange solbær i år. Men det ble en munnfull solvarme bær denne dagen. Mmmm det smakte  godt!

Og selv om mange blomster bar litt preg av alt regnet, måtte jeg si høyt til meg selv at hagen fortsatt var veldig fin. Spesielt i den lune og varme høstsola.

Og mens jeg satt der i utesofaen midt blant alle blomstene, og myste mot sola og sippet til tekoppen, kjente jeg veldig på hvor heldig jeg er. På hvor takknemlig jeg er. Og det til tross for en verden som står på hodet. Til tross for at jeg leeeengter etter Bianco. Jeg klarte å ordne hagen i år. Og det ble veldig fint.

Faktisk ordnet jeg mer enn jeg bruker å gjøre. Jeg skiftet jord på både Tante Solbærbusk, gressløken, pelargoniaene, den orange potterosa og den ene spireaen. Og hagen var nok frodigere i år, med flere potter og flere blomster. Det var mye jobb, men jeg tok meg god tid og koste meg underveis. Og resultatet ga også masse kos. Hagen har nemlig fungert som både syden, et fristed, en rekreasjonsplass og en ekstra stue i år. Vi har grillet, sovet, spist frokost, lest bøker og stirret ut i lufta der. Mens Mira har klatret rundt omkring. Sniffet på blomster, og jaktet på fluer. Det er kanskje ikke rart at det er litt hardt for meg å pakke bort hagen i år. Vi er jo så glade i den.

Sommerregn i septembernatta

Helt i begynnelsen av september, en lørdags natt, sto jeg atter en gang ute i hagen blant alle blomstene mens jeg pusset tennene. Mira var sammen med meg, og mens jeg gikk rundt og knep visne blomster i halvmørket, jaktet hun på fluer og mygg. Været var grått og nesten tåkeaktig. Og det var varmt. 13,4 grader. Mer enn det hadde vært på dagene den uka.

Jeg hørte det før jeg så det, for jeg sto bøyd ned i en blomsterpotte. Den velkjente trommingen på takplater og verandagelender. Jeg visste umiddelbart hva det var. Rett-ned-regn. Eller sydenregn, eller sommerregn. Dere vet, når alt er helt stille, både flora, fauna og mennesker. Når det føles som at himmelen har skrudd på dusjen, og det plutselig lukter godt. rent. Det var så fredfullt og fint. Jeg måtte bare stoppe opp, lukke øynene, og lytte og lukte.

Og mens jeg sto og kjente på stemninga oppdaget jeg humla som hadde funnet seg en lyserosa blomsterparasoll for natten. Hadde jeg vært liten ville jeg nok søkt ly inni en Dahlia Dreamer jeg også. Jeg var en stund redd for at Mira skulle forstyrre Herr Humle i sin dype søvn, men Mira var like henført av regnet som meg. Hun satt helt i ro midt oppå bordet og bare stirret og lyttet. Lyden var rett og slett avslappende.

Jeg skal være ærlig å si at det har regnet litt vel mye den siste drøye måneden, men sommerregn i septembernatta er alltid velkomment ♥

Høstens ønskeliste

Tenk at det allerede er tid for høstens ønskeliste! Jeg syns jo nettopp det var vår. Men kanskje det er like greit at tida går fort mens vi venter på å få klemme og bare være sammen igjen. Det er jo egentlig det jeg ønsker meg aller mest denne høsten. Innekos med levende lys, sammenkrøket i sofaen under et pledd, vinglass som klirrer, og praten som bare går. Med venner, med familie. Med de jeg er glad i. Det er det som betyr mest i livet. Ja, pluss en kattepus eller to. Men av sånne andre ting som kan få tida til å gå fort ønsker jeg meg:

Tine K Home sminkepung i Libertystoff
Escapist tannkrem med smak av kanel, appelsin og peppermynte
Vinter hos Wood, Sofia Woods nyeste kokebok
♦ Ackerman Cabernet d’Anjou rosévin
Bredt fløyelsbånd i portvinsfarge fra Tine K Home
Helena blomsterpotte fra Bergs Potter 
♦ Alison Krauss & Union Station sin Paper Airplane på LP
♦ Mengder med norske plommer, til å lage verdens beste plommesyltetøy uten sukker
♦ Koselige stunder med Mont D’or, vin og stearinlys
Nina tøfler fra Shepherd, mine nye favoritter som jeg bruker hele tiden
St. Dalfour solbærsyltetøy, mmmmm

Så det var høstens ønskeliste for i år. Med fokus på kos, høstlige smaker, og musikk og tekst som er godt for hjertet. Har du noe spesielt du ønsker deg denne høsten?

Det som ble med hjem fra Lofoten, en august som regnet bort, og siste rest av sommeren

Jeg har jo glemt å vise dere det som ble med hjem fra Lofoten i sommer. Det var jo som sagt ikke noen shoppetur på grunn av korona og trengsel, men litt klarte vi likevel å få med oss. Som de Italienske bondebrødene fra Undseld Bakeri. Det ble to til oss og ett til mamma som hadde passet på Mira og hagen. Også fant jeg både Bees Wrap og økologisk speltmel på Ballstad. Bivoksduker har jeg lenge gått og tenkt at jeg skulle lage selv. Men jeg har enda ikke fått tak i de rette ingrediensene. De har liksom alltid vært fri for både bivoks, jojobaolje og treharpiks som samlet gir det beste resultatet. Derfor kjøpte jeg like gjerne en pakke. Og speltmel ble jeg veldig glad for å finne, for det hadde vært umulig å oppdrive i matbutikkene i lang tid. Jeg har vel fortalt at jeg så og si bare baker med speltmel?

Også endte jeg faktisk opp med å kjøpe såpe fra Europris også, av alle plasser. For både på Trandamperiet og på Skårungen sto det Mandarin Hibiscus og Hydrangea Verbena på badet, og de luktet godt. Men såpe er jo ikke det dummeste man kan komme hjem med nå i disse håndvasktider. Men det som kanskje var mest spennende var boksen med trøffeltangsalt. Dere husker kanskje at jeg spiste pasta med trøffeltang til forrett i Nusfjord? Det var så godt at vi måtte stoppe på Lofoten Seaweed og kjøpe med oss litt.

Haha, «from Lofoten weed love». Det ordspillet likte jeg godt.

Jeg er jo en trøffelelsker av rang, så denne falt veldig i smak. Også er jeg også veldig glad i å støtte små lokale bedrifter.

Allerede dagen etter at vi kom hjem fra Lofoten gikk det med en god del brødskiver. Men brød er jo alltid best når det er ferskt. Og spesielt med godt pålegg som egg, og ost og epler. Resten ble skjært opp i skiver og havnet i fryseren. Men jeg tror vi har tatt kål på det meste av det nå. Ja, jeg skal innrømme at vi er veldig glad i brød. Spesielt surdeigsbrød.

Så hvis vi spoler til en uke ut i august, så var hagen ordentlig frodig og fin. Bak oss hadde vi over to uker med sydentemperaturer og flere av blomstene veltet ut av pottene.

Sjokoladekosmosen var så fin. Dog gikk blomstringen raskere i varmen. Samtidig som det kom flere og flere nye knopper, takket de gamle blomstene for seg fortere enn normalt.

Og sjekk Carillion i ampelen. Minst dobbelt så mange blomster som i fjor. Og på dette tidspunktet var vi så varme at det ikke gjorde noe at det var meldt noen dager med regn og lavere temperaturer. Vi trengte å kjøle oss ned.

Så kom regnet og gråværet. Og det var så deilig, men vi ble samtidig veldig trøtte av det. Litt sånn at det ble vanskelig å komme seg opp av senga. Haha, sjekk for en trøtt pus ♥

Og før vi visste ordet av det ble noen dager til uker. August regnet rett og slett bort mens vi satt i vinduskarmen og stirret på grå skyer og regntunge roser. Kontrasten fra varm til kald ble veldig stor.

Jeg følte meg snytt for blomstringen til den nye hvite potterosa mi, og måtte til slutt bare innse at den enste måten jeg kunne nyte det på var å plukke rosene inn. Men de var nå bra fine i vasen også. Er dere ikke enig?

Og ellers gjorde vi det vi kunne for å holde på sommerstemninga. Her med sommerlig frokost med sommerduk, mangosmoothie, knekkebrød med avokado og fransk yoghurt med sitron.

Sommerlig frukt som fersken og aprikos lå på det nye gamle fatet fra Egersund på kjøkkenbenken.

Mira aktiviserte seg med å sitte ved kjøkkenbordet hver gang det skjedde noe spennende på kjøkkenet (les matlaging).

På denne tida begynte jordbæra å bli moden. Det ble noen fat som dette, og det var takket være at jordbærpotta står delvis under et bord. Hadde den ikke gjort det ville nok alle bærene ha råtnet i all regnet.

Og vi plukket stadig små buketter fra hagen. Vel vitende om at dette mest sannsynlig var siste rest av sommeren, for etter hvert som tiden gikk ble det bare kaldere og våtere. Mer og mer høstlig. Men håpet var at det skulle komme en sommerdag eller to til. Det var jo fortsatt bare august.

Og selv om det var betydelig kaldere, satt vi likevel ute i hage under varmelampa de kveldene det ikke var vind. Pakket inn i pledd og med en kopp te og en bok var det ganske så koselig.

Dagene var stort sett fylt av regn og tåke. Dog var tåka noen ganger fin og litt magisk, sånn som her når den har pakket seg rundt Tromsøbrua.

Og kveldene ble bare mørkere og mørkere. Da var det viktig å tenne levende lys og kose seg med noe godt. For eksempel vin og tapas.

Mira lå oftere og oftere på badet. Litt i vasken, men mest på varmekablene. Det husker jeg fra Bianco sine dager var et sikkert tegn på kaldere tider. Jeg skal innrømme at jeg på dette tidspunktet innså at vi bare måtte nyte det sommerlige som var. For høsten den banket nå på døra.

Derfor ble jeg ekstra glad når Sneewittchenrosa fortsatte å blomstre så fint. Altså se så vakker den er!

De siste dagene i august og begynnelsen av september satt jeg mye ute i hagen under varmelampa på kveldene. Ja, selv i regnet som dere ser. Men har man tak så har man mulighet. Og det var ordentlig stemningsfullt og koselig.

Og nå har vi på en måte godtatt at det er pledd og tøfler som gjelder fremover. Selv om jeg skal innrømme at jeg føler meg snytt for nesten en hel måned med sommervær. Her representert av Miras mulefunkle ansiktsuttrykk. Haha, passet det ikke godt?

Våren kom jo så sent, ikke før langt ut i juni. Og nå høsten så tidlig. Og om det virkelig var ett år vi hadde trengt det fra før av kortvarige sommerværet, så var det i år. Avstanden og antibacens år. Det er nemlig ikke like lett å treffe venner og familie på båltur, gåtur og lignende når det er vannrett regn og iskaldt ute. Det er nok derfor jeg er litt frustrert på høsten i år. Jeg som vanligvis omfavner fargene, løvet på bakken og all innekosen. Men jeg jobber med det. Så det blir nok en god del høstkos likevel.

Fredagsfølelse

For noen uker siden fikk jeg en ordentlig fin pakke i posten fra en av mine absolutte favorittbutikker – Fredag. Den inneholdt det meste og litt til av det som bidrar til fredagsfølelse, noe jeg vet er selve tanken bak hele butikken. Og fredagsfølelse ble det virkelig, ja, selv på en onsdag. Med trøffelchips, et herlig magasin, vakker hårpynt og den beste karamellen i hele verden.

Jeg er så glad for at jeg bestilte denne store og vakre fløyelssløyfa fra Bon Dep. Den er ordentlig Madicken i stilen og egentlig veldig utypisk meg. Men jeg har lenge hatt lyst å bli flinkere til å pynte håret, og jeg tror denne kan bli perfekt til julaften.

Jeg var litt treg å bestille sommermagasinet, men det er like koselig å lese nå selv om høsten har tatt over. Her er det mange gode tips, oppskrifter og fine bilder.

Og disse karamellene! Fra Pärlans. Det finnes ikke bedre karameller! Å åpne denne eska var som en gave til meg selv. Værsågod Ida. Nyt og kjenn på fredagsfølelsen.

De er så gode at jeg måtte bestille noen ekstra i løsvekt. Og aller mest av sitron som er favoritten. Og selv om trøffelchipsen forsvant forrige helg, har vi heldigvis mange karameller igjen. Så da blir det dobbelt opp med fredagsfølelse i dag. God helg alle sammen ♥

Flowers in the shadows

Helt siden jeg var lita har jeg vært så glad i skygger. For i dem ser jeg alltid så mange figurer og former. Sånn er det også med skyer, treverk og andre ting med mønster og struktur. Da våkner fantasien og kreativiteten til live. Nå krever riktignok ikke skygger av blomster så mye fantasi, men vakkert er det iallefall. Og de dagene det er sol blir det ikke rent få av disse heller. Vi har jo en del blomster stående i leiligheta. Så i ekte Peter Pan-stil nyter jeg nå både blomstene og skyggene deres.

God helg fra prinsessen på erten

God helg til alle våre kjære lesere fra Mira, som ser ut som en ordentlig prinsessen på erten der hun ligger på toppen av haugen med puter og pledd i hagesofaen. Fornøyd som bare det, for endelig har vi fått noen godværsdager til å nyte hagen. Dessuten har man det jo som plommen i egget når man ligger så mykt som det her. Hun er nok like glad i puter og tepper som hun er i blomster ♥

Augustbuketten

Ikke rent sjelden blir augustbuketten både litt sommerlig og litt høstlig. August er jo en sommermåned, men samtidig da vi begynner å si hei til høsten. Og i år ble det akkurat sånn. Jeg var en tur innom Nerstranda Kjøpesenter for å gjøre et lite ærend, og idet jeg gikk forbi blomstertorget til Mester Grønn skimtet jeg en favoritt i sidesynet. Bergknapp, eller Sedum, eller Kärleksört som svenskene kaller den. Kjært barn har mange navn. Det er iallefall en av mine høstfavoritter i vasen. Jeg stoppet opp og beundret den, spurte meg selv om det var for tidlig. Men så tenkte jeg på hvor høstlig det har vært de tre siste ukene, og konklusjonen ser dere i årets augustbukett. Kan været, så kan jeg også.

Men jeg følte samtidig at sommeren også måtte få litt plass. Dessuten hadde jeg jo egentlig tenkt at augustbuketten skulle få bli en hagemiks, siden de stakkars sommerblomstene lever på lånt tid med dette kalde været. Derfor passet det veldig bra at Mester Grønn også hadde Ammi majus som nesten ligner på hundekjeks. Og i tillegg til disse to kjøpte jeg enda en kjent favoritt – ferskenfarget hodenellik.

Når jeg kom hjem gikk jeg rett ut i hagen og plukket både blad og blomster fra alunrota. Den er så stor og frodig nå at det nesten ikke vises om jeg plukker litt til buketter. Hos alunrota er det bladverket som stikker seg mest ut, men er ikke blomstene fine de også? Søte og små.

Samtidig plukket jeg også med meg en av de hvite rosene. For hvite roser bidrar iallefall til sommerfølelse. Og se så fint alt ble sammen!

Er ikke Ammi majus en fin blomst? Og veldig sommerlig? Uten den ville augustbuketten blitt mest høstlig. Dessuten bidrar den også til den rufsete følelsen som jeg er så glad i. Den går forresten også under navnet narregulrot og er en del av skjermplantefamilien. Sånn som hundekjeks.

Og nå står augustbuketten her på sidebordet ved sofaen. Stor og frodig, og velter seg utover vasen. For meg er den et slags siste pust av sommer for i år. Og selv om det er litt vemodig blir jeg så glad når jeg ser på den ♥

Sommerens bruktfunn

Her kommer sommerens alle fine bruktfunn. At det ble noen funn i det hele og det store i denne rare tida med færre loppiser og bruktutsalg må man jo bare være takknemlig for. Man at jeg skulle finne mye fint hadde jeg faktisk ikke trodd. Her er innholdet fra posen jeg kjøpte på Lias i Svolvær.

Vi får starte med hele denne haugen av fine fat og skåler.

Jeg er jo alltid på utkikk etter fat og skåler i duse farger og mønster fra merker som Figgjo, Egersund og Stanvangerflint. Og det ble litt av det denne gangen også.

Det fine fatet oppe til venstre med grønne blomster er fra Egersund. Jeg har googlet og googlet, men navnet på dette serviset skulle vise seg å være vanskelig å oppdrive. Men jeg fant i det minste ut at det er produsert en gang på 50-tallet. Er det kanskje noen av mine bruktfunn-glade lesere som vet? Jeg blir nok å bruke det mest som kakefat og til servering, men plutselig en dag havner det en frokost oppå det også. 10 små kroner kostet det.

Det samme gjelder fatet i stråmønster fra Porsgrunn Porselen. Det er nok egentlig en middagstallerken, men jeg blir nok å bruke det mest som kakefat og serveringsfat. Perfekt størrelse for meg som sjelden baker kaker over 20 cm i diameter. Dette kostet også bare 10 kroner, og med tanke på hvor populært stråmønster er blitt anser jeg det som et skikkelig scoop 😉

Denne fine skåla fra Figgjo er fra serien Tangent som ble produsert tidlig på 70-tallet. Den er ikke så ulik dyptallerknene jeg har fra serien Symfoni som jeg har skrevet om tidligere. Bare at denne skåla er dypere og smalere. 25 kroner betalte jeg for denne.

Som vanlig var jeg også på utkikk etter tefat i fine farger og mønster. Og denne gangen noen litt små som kunne passe under de minste terrakottakrukkene mine.

Og dette fine minifatet med gullmønster tenkte jeg at jeg kunne bruker til smykker på kommoden på soverommet. Alternativt kan jeg også bruke det til tekliper og teposer. Jeg får se hva det blir til etter hvert.

Tre nye gamle vinglass med striper ble også med hjem. Og husker dere kanskje at jeg har disse glassene fra før av? Bare i en mindre størrelse. Kjæresten var så uheldig å knuse det ene rett før sommeren, så når jeg fant disse ble jeg veldig glad. Jeg tenker det ikke gjør noe at noen er litt større enn de andre. Å blande stort og smått, og forskjellig design kan jo ha sin sjarm det også.

Også fant jeg en kjempesøt glassmugge som jeg ga til mamma.

En en kammerstake og en lysetake i messing. Kammerstaken tok jeg i bruk umiddelbart.

Også har dere jo allerede sett denne glassvasen på stett fra innlegget om julibuketten. Ja, tenk at jeg endelig fant en sånn vase som var stor nok. Jeg har jo lett etter den lenge nå. Det florerer av de små som passer perfekt til små buketter fra grøftekanter og hager. Men skal man ha en bukett med litt størrelse på må man ha en vase som er minst 20 cm i høyden. Denne er 24 cm høy. Og jeg skal innrømme at den ikke var helt sånn som jeg hadde sett for meg. Jeg ønsket meg nok mer mønster og vertikale striper fremfor horisontale. Men som jeg sa i innlegget om julibuketten – «man tager hva man haver». Samtidig har jeg vokst veldig på den siden jeg puttet den i posen på Lias. Jeg håper jeg blir å bruke den mye.

Og til slutt, disse to middagstallerkenene fra Stavangerflint i serien Gull med Skaugum støp. Denne serien har jeg både tefat og kakefat i fra før, og spesielt kakefatet bruker jeg mye. Disse kjøpte jeg forøvrig for 25 små kroner i en Facebookgruppe. Og selv om jeg måtte betale 75 kroner for frakten i tillegg, syns jeg det absolutt var verdt det. Vi har allerede brukt de til middag, de er jo perfekt til bare meg og kjæresten for en romantisk lørdagsmiddag. Men jeg ser også for meg at de kan bli fine som kakefat.

Så det var sommerens bruktfunn. Kanskje ikke så mye som jeg vanligvis bruker å finne, men samtidig mer enn jeg hadde forventet for denne sommeren. Men viktigst av alt, det var så mange fine ting. Og dessuten ting som jeg vet at vi kommer til å bruke. Har du gjort noen gode bruktfunn i sommer?

Bilferien vår i Lofoten – del 3 i Ørsvågvær

Her kommer den tredje og siste delen fra den fine bilferien vår i Lofoten. Den dagen vi dro fra Kvalnes og Villa Lofoten kjørte vi først i motsatt retning av vårt nye hjem, mot Leknes. Der skulle vi nemlig treffe flere venner som også var på sommerferie i Lofoten. Ikke så lenge før vi kom til Leknes så jeg et skilt hvor det sto gårdsbutikk på Aalan gård, og helt spontant bestemte vi oss for å kjøre innom der en liten tur. Jeg elsker å kunne feriere på den måten, ha god tid og være spontan.

På grusveien inn til Aalan Gård kjørte vi forbi denne lille halvøya, og da slo det meg for en luksus det måtte være. Å ikke bare ha feriehus, men faktisk en hel øy for seg selv. Mye privatliv, og ekstra kjekt i disse tider.

På veien opp til gården kjørte vi over en liten bro. Og allerede her fikk dette besøket en eventyrlig vri. «Det var en gang tre bukkene bruse…».

Det første som møtte oss var Herr Hane og alle hønene hans som tuppet rundt omkring.

Også hadde de to små geitekillinger som het Knoll og Tott. Seee så søte.

Jeg måtte selvfølgelig kose og klø litt på de, og umiddelbart når jeg kjente geitelukta tok det meg rett tilbake til barndommen.  Når lille Ida var med i geitefjøsen hos bestemor og bestefar i Malangen. Det er en sånn stor og viktig del av barndommen min.

Geiter er så fine gårdsdyr, for de er så sosiale, kosete og nysgjerrige. De skal alltid klatre litt på deg og nappe deg i klærne.

Ute på tunet vandret denne artige kosegrisen. Saaakte, for det tar tid å komme seg frem når man bærer på så mye sideflesk.

Perlehøner hadde de også. De er så små og søte med de lange fjærene på beina.

Så stakk vi hodet innom gårdsbutikken, og der var det mye spennende. For eksempel massevis av økologiske urteteer. Dessverre var det nå begynt å fylles opp med biler på parkeringsplassen som nesten var tom når vi kom, og med ett ble det ikke så enkelt å holde avstand inne i butikken. Derfor ble det ingen urtete denne gangen. Men vi rakk å raske med oss en ost og et par hjemmelagede skoleboller før vi kjørte videre.

Detter hadde vi et flere timer langt verandebesøk hos min gode julevenninne og familien hennes som var på besøk hos faren hennes. Og det var så godt å endelig få se de igjen. Barna hennes kom springende mot oss etter at vi hadde parkert bilen utenfor huset. Og jeg skulle så gjerne ha klemmet og susset på de under hele besøket. Men nå tar man det man får, og «bare» det å være sammen er bedre enn ingenting ♥ Faren og stemoren til min gode julevenninne hadde forresten den søteste lille hunden jeg har møtt. Mio heter han. Han minnet meg om en slags hundeversjon av Bianco. Mild og forsiktig. Litt redd, men også kontaktsøkende. Og bare tvers igjennom skjønn.

Dette ble forøvrig en ordentlig vennedag. For etter dette besøket dro vi for å si hei til en barndomskompis av kjæresten, og familien hans. De hadde vi heller ikke sett på aldri så lenge, så det var også et så hjertegodt møte. Å få se hvor store barna deres er blitt. Klø litt på den fine hunden deres som også hadde begynt å bære preg av tidens tann. Det var med store glis og varme hjerter vi snudde og kjørte østover igjen.

Og vi måtte selvfølgelig kjøre via den vakre Gimsøya. Se så fint at et gammelt og forlatt hus kan bli til kunst. Dette huset står rett nedenfor stupet av Hoven, som vi gikk opp på i fjor.

Hele dagen hadde vært vekslende mellom skyer og sol. Men sola prøvde fortsatt å trenge seg gjennom.

Denne sommeren la jeg forresten merke til at det var ekstra masse tistel i Lofoten. Her er en hel eng av lilla «malekoster».

Vel framme i rorbua på Skårungen på Ørsvågvær, vårt siste bosted på denne turen, kunne vi raskt konstatere at dette var en litt mer «normal» rorbu sammenlignet med Karolinebua og Trandamperiet. Den var oppusset og fin innvendig, men manglet det lille ekstra. Som jeg sa til kjæresten, så føltes det sterilt å komme dit. Og spesielt når vi kom rett fra det vakre Trandamperiet. I denne rorbua fantes det ikke en eneste pute, pledd, lampe (foruten i taket), eller sånne ting som gir en lun stemning. Sant å si så var eneste grunnen til at vi valgte å bo en annen plass enn Trandamperiet de siste nettene, det at vi ønsket å komme litt nærmere Henningsvær. På dette tidspunktet angret vi oss, og innså at vi heller ville ha bodd bedre, men kjørt en halvtime ekstra.

Men jeg gjorde mitt beste for å få det litt mer hjemmekoselig. Med oss i pikkpakket i bilen hadde vi både kammerstake, stearinlys, telysholdere, en liten duk og noen pledd. Også var jeg ute å plukket flere buketter med blomster. Og blomster gjør jo alt bedre!

I denne rorbua var det to soverom. Så jeg hentet en av putene på det andre rommet og la badelakenet som vi aldri hadde fått brukt rundt puta for å få litt farge. Og strandveska mi fikk også være med på å lage stemning. Og som dere ser var det jo fine møbler og fin farge på veggene.

Og utsikta var jo kjempefin selv om været ikke viste seg fra sin beste side.

Strandteppet og den ekstra hodeputa jeg hadde med gjorde det også mer koselig. Det var forresten her jeg begynte å lese i denne boka.

På vår siste hele dag i Lofoten, mens tåka lå langt ned i fjellene, regnet aldri ga seg, og det blåste ganske kraftig, kjørte vi til Henningsvær for å spise kokospai på Lysstøperiet. Ingen Lofotferie uten kokospai! Men inne på Lysstøperiet satt de som sild i tønner, derfor tok vi den heller med oss. Og fordi vi nå var så rutinerte på å være på bilferie hadde vi både te og kaffe i bilen. Så da ble det en kjøretur istedenfor. Med noe varmt å drikke og noe godt å tygge på.

Vi bestemte oss for å kjøre veier vi aldri hadde kjørt før, og satte nesa mot Sydalen. Der hadde de så mange fine gamle hus at jeg ble helt over meg av begeistring. Mintgrønt hus med rødt tak, ja takk, det vil jeg gjerne ha. Ser dere forresten på gresset og buskene foran huset hvor sterk vinden var?

Og sjekk dette vakre huset. Helt perfekt i gammel stil, bortsett fra at det lå litt for nært veien. Men dog i le for den sterke vinden.

Når vi kom hjem fra kjøreturen den kvelden tente vi lys og gjorde det koselig. Ser dere hvor mørkt det var blitt? Til Nord-Norge å være altså.

Så fant jeg fram masse godt, sånn som osten vi kjøpte på Aalan Gård, og lagde tapas.

Og det var nydelig godt! Her er bakt Camembert med hvitløk og rosmarin, Manchego, kjøttboller, scampi, aioli, oliven, artisjokk, spekeskinke, surdeigsrundstykker, chilimarmelade, melon og potetgull med parmesan.

Og Lofastosten fra Aalan var bare helt fantastisk god! Kanskje en av de beste faste ostene jeg har smak. Og den passet ekstra godt til chilimarmelade.

Mens vi nøt denne gode maten så vi videre på Himmelblå. Og selv om ikke denne rorbua traff oss like godt i hjertet, hadde vi en veldig fin siste kveld i Lofoten.

Neste morgen var vi tidlig oppe for å pakke og for å rekke en god frokost før hjemreisen. Men før vi kunne rette nesa hjemover hadde vi noen ærender. Blant annet i Kabelvåg. Vi måtte jo ikke gå glipp av anledningen til å kjøpe med oss noen brød fra Undseld Bakeri. Jeg har ikke noe spesielt forhold til Kabelvåg annet enn at det er noen fine gamle bygninger der. Men mens vi kjørte rundt for å finne bakeriet, oppdaget vi denne fine parken. Se så koselig da. Både jeg og kjæresten syntes den hadde et litt mer østlandspreg enn parkene vi har her nord. Jeg liker når vi kommer over sånne små perler helt på slump.

Her hang det også et skilt med en veldig bra oppfordring.

Med tre Italienske landbrød i bagasjen kjørte vi så videre til Henningsvær. Vi skulle hente noe hos pappa og den snille stemora, og ettersom dette var den enste dagen uten vannrett regn når vi hadde vært innom Henningsvær, fant vi ut at vi måtte parkere bilen og gå litt gjennom de fine små gatene. På dette tidspunktet hadde det enda ikke begynt å fylles opp av turister sånn som sommeren i Henningsvær har vært. Men det ble en liten anstrengelse for å holde avstand likevel. Det var mange folk, gatene er så smale, og de som besøker Henningsvær for første gang er som regel så opptatt av å se på alt til å tenke på hvor de går. Hehe, jeg skjønner de SÅ godt, alt er jo så fint, men opplevde det likevel som slitsomt. Og dermed ikke like koselig som det normalt bruker å være. Jeg som har et litt problematisk immunforsvar må være ekstra forsiktig.

Kjent Henningsværing som begynner å bli litt eldre ♥ Og som var riktig så flink å holde avstand.

Vi trakk oss litt tilbake fra de mest folksomme gatene og butikkene, og gikk bort til Trevarefabrikken som hadde fått seg et sånt fint nytt skilt. Og et nytt lag med maling. Trevarefabrikken er jo kjærestens favorittplass i Henningsvær.

Selv om den var litt vissen syntes jeg tagetesen de hadde stående i en blomsterpotte var så fin.

Og det var så rart å bare gå forbi, på utsiden. Så rart å være i Henningsvær uten å besøke Trevarefabrikken, Lofotmat, Klatrekaféen, Lysstøperiet, Mors Hus, Drops. Ja, og uten å bo hos pappa og den snille stemora. Klart man overlever det jo, men jeg må si at jeg ønsker koronaen dit peppern gror.

Men som jeg sa tidligere i innlegget, man tar det man får, og bare det å se dette synet er jo ganske så fint. Dessuten fikk vi snakket en times tid med pappa og den snille stemora på trappa. Også hadde den snille stemora strikket lester til oss ♥ Nå er iallefall føttene våre klar for høsten (selv om jeg ikke er det).

Før vi tok helt av fra Lofoten stoppet vi også en liten tur på Lias bruktbutikk i Svolvær. Der fant jeg en hel pose med masse fint. Men det kommer i et eget innlegg senere.

Så var vi på tur hjem igjen. Takk for denne gangen vakre og fantastiske Lofoten! Men som jeg nevnte tidligere på bloggen, så er ikke turen ferdig før man er helt hjemme. Og neste stopp på veien ble en rasteplass midt på Lofast. Der traff vi naboen vår som kom kjørende i motsatt retning på tur til Lofoten. Så da tok vi oss tid til en liten rast med litt kaffe, te og en vaniljebolle fra Lysstøperiet. Og masse skravling og fliring i sola.

Og dette ble en ordentlig gjenforeningstur for oss, for vi endte også med å stoppe ved Tjeldsundbrua hvor vi møtte en god venn fra Harstad. Han ble vi faktisk stående å prate med i over to timer. Hehe, tiden går fort i godt lag. Men det å få se så mange venner igjen etter all denna tida betydde så enormt mye for oss.

Riktig «veimat» hadde vi også med oss. Bilar på biltur er vel en selvfølge, eller hva?

Videre på turen hadde vi vekslende vær. Litt sol, mye skyer, og en del regn.

Men jo lenger mot nord vi kjørte, jo mer magisk ble lyset. Her er vi ikke så langt unna hjemplassen til kjæresten. Der har det vært ordentlig frodig og grønt i år.

Og når vi da til slutt kom hjem møtte Tromsø oss på denne måten. Med en helt magisk himmel på en av de siste dagene før midnattsola forsvant. Det var så fint at selv om vi holdt på å stupe sammen av tretthet måtte vi stoppe for å ta bilder.

Og det var bilferien vår. Året vi ferierte hjemme i Norge. Enkelte dager skal jeg innrømme at jeg savnet varmen og sola. Men tenk å være så heldig som vi nordmenn er! Å ha et så fantastisk land å boltre oss i. Med all den vakre naturen, all den plassen. Uavhengig av hva som blir å skje fremover kommer vi til å fortsette å feriere i Norge. Det vil selvfølgelig bli noen bilturer på den engelske landsbygda, og noen turer til Kroatia for våre frosne kropper. Men vi skal både benytte oss mer av landet vårt, og støtte mer opp om det. Uten tvil!