Du och jag

Du och jag. Vi to. Det var så mye kjærlighet. Tenk så mange timer vi tilbrakte sammen! Nesten hvert eneste minutt i hvert eneste døgn, i mange mange år.

Jeg har tenkt på det så mange ganger, at du kanskje ikke ville ha blitt like nær oss hvis jeg ikke hadde blitt syk og dermed ble tvunget til å være så mye hjemme. Og jeg vet at jeg ikke ville hatt det like godt hvis du ikke hadde vært der og holdt meg med selskap. Og passet på meg. For det var ingen tvil om at du passet på meg. Alltid.

Min kjære Biancopus, jeg savner deg så uendelig mye. Men kjærligheten vil alltid være her så lenge jeg er her. Den ligger i hjertet mitt ♥

Blomsteråret 2019

Jeg kan nok si mye om året som gikk, men én ting er helt sikkert – det var et fantastisk blomsterår. Månedsbukettene var vakrere enn noensinne, det var ganske mange buketter, og ikke minst – de var til stor glede. Jeg hadde veldig mange blomster jeg ikke har hatt før, og det var virkelig spennende å prøve så mye nytt. Vi starter med begynnelsen.

Januarbuketten var jeg så utrolig fornøyd med. Jeg visste på forhånd at den skulle inneholde mye grønt, være vinterlig, og litt vill og vakker, men at jeg skulle finne mye fint en januardag på Sonja Blomster hadde jeg ikke trodd. Kombinasjonen av sølvgrå lamb tails, clooney ranunkler og den veldig spesielle kremfargede grennelliken som var rød helt innerst, gjorde buketten akkurat så vinterlig som jeg ville ha den. Men prikken over ien, det som virkelig bidro til den perfekte januarbuketten, ble kontrasten fra den vinrødlilla limoniumen og alt det frodige grønne, som hadde helt passende mørke og duse grønnfarger. Tips til vinterlige buketter – eucalyptus som nesten framstår som sølvfarget noen ganger, og olivengrener som er hvit på undersiden av bladene.

I tillegg til januarbuketten lagde jeg en liten bukett som ble stående på stuebordet. Altså se de grennellikene! Jeg tror det må være de fineste jeg noen gang har hatt.

Februarbuketten var litt mer vårlig og i rosa og orange farger. Den inneholdt noen aldeles nydelige fylte roser, valmuer og rosa gåsunger. Men dessverre kom ikke rosafargen på gåsungene så godt fram på bildene. De ble seende mer grålig ut enn i virkeligheten.

Som vanlig var det mange buketter med både grennellik og hodenellik. Og oftest i orange eller ferskenfarget.

Og så kom marsbuketten, en av årets aller fineste buketter. Med masse eucalyptus, stjerneskjerm, voksblomst, kirsebærgreiner, fylte tulipaner, levkøy, en Clooney ranunkel og en aldeles nydelig duftrose.

Men kronen på verket var denne her – Frittilaria persica, eller persiakrone som den heter på norsk. Den hadde jeg ønsket meg SÅ lenge, men siden jeg aldri klarte å finne navnet på den fikk jeg meg heller ikke til å spørre etter den. Så viste det seg at dette faktisk er favorittblomsten til Marit på Sonja Blomster. Snakk om flaks! Jeg håper jeg får tak i den i år også.

Når påsken kom fikk vi atter en vakker bukett i hus. Fylt med ranunkler, hvit syrin, strå, lysegul grennellik, alstromeria, kremfarget hodenellik, hvit limonium, og franske tulipaner. Under denne buketten tilbrakte Bianco mye tid. Men det var jo ikke så rart, for se så nydelig den var! Uten tvil en av de topp tre fineste i 2019.

Samtidig som jeg kjøpte påskebuketten fikk jeg disse vakre anemonene hos Marit. De var kommet så langt i blomstringsprosessen at de ikke lot seg selge. Men de skapte mye glede på nattbordet mitt de dagene de varte.

Aprilbuketten var det Bianco som presenterte (tenk så heldig jeg var som hadde en så fin liten bloggassistent ♥). Det var en stor, rufsete og vårlig bukett i ferskenfarget, hvitt og blått. Den inneholdt levkøy, eryngium (tistel), voksblomst, kirsebærgreiner og eucalyptus. En veldig fin bukett den også.

I slutten av april var det mange ranunkler som fant veien til vasene. Her sammen med hodenelliker, noe som bidro til at det så ut som en ordentlig Gustav Klimt-bukett.

Og ranunklene var fine og kunstneriske selv når de tørket.

Samtidig begynte peon-sesongen, og da slo jeg til på en stor bukett med en mørk farge jeg aldri før hadde hatt.

Det ble maaaange peonbuketter i 2019. Spesielt av denne varianten – Coral Charm.

Maibuketten ble også ekstra fin. Jeg har tidligere latt meg inspirere av flaggets farger i denne festmåneden, men valgte å gå for en enklere og renere palett denne gangen. I tillegg hadde jeg lyst på en blomst jeg aldri før hadde hatt – Matricaria Tanacetum. Det er den som ser ut som en slags «miniprestekrage». Ellers var det hvit levkøy, olivengrener, eucalyptus, Ozothamnus, og både hvit grennellik og hodenellik i maibuketten.

Marit hadde lagt med en liten dusk med lammeøre i maibuketten. Og som dere ser på bildet var det ikke bare jeg som likte den ♥

Så kom den tida på året hvor vi begynte å konsentrere oss mer om hageblomstene. Sjokoladecosmos var årets nykommer der.

Til sankthansaften lagde jeg en blomsterkrans av smørblomst, hundekjeks, hvite grenroser fra «hagen» og hvit grennellik.

Og junibuketten ble årets største og mest pompøse bukett. Den var fylt til randen med blomstenes dronning, den vakre peonen. Den inneholdt tre forskjellige varianter – Coral Charm, Sarah Bernhard, og Odile. Var den ikke fin?

I juni fikk jeg også disse nydelige rosene fra verdens beste kjæreste ♥

Julibuketten var som året før (og året før der igjen), en salig miks av markblomster og litt tilskudd fra hagen til pappa og den snille stemora. Den snille stemora sier alltid at blomster i vaser er et tydelig tegn på at jeg er på besøk ♥ Er ikke det koselig?

Og hun har jo rett i det. Men disse blomstene var det pappa som skulle ha æren for. Det var han som med livet som innsats klatret ned i en skråning nedenfor hagen, for å plukke disse til meg. Snille pappa ♥

Augustbuketten ble mye enklere enn årets tidligere buketter, med «bare» to typer blomster i. Blodtopp og lisianthus. Men jeg syns likevel den var veldig fin og egentlig veldig «Ida» i stilen.

Ved inngangen av september begynte vi å bli litt mer høstlig av oss, og hadde en bukett Leucadendron stående på stuebordet.

Og vi plukket inn mer og mer fra hagen når det begynte å bli kaldt ute.

Septemberbuketten var en bursdagsgave fra verdens beste lille kattepus, og var så utrolig fin med ferskenfargede grenroser og bergknapp (en av mine favoritter). Bianco visste godt hva jeg likte, han som hadde assistert meg i utallige bukettkomposisjoner ♥

Gjennom nesten hele oktober hadde vi buketter av denne vakre ferskenfargede grenrosa som jeg døpte om til Bianco-rosa.

Og Bianco-rosa fikk også pryde den kjempefine oktoberbuketten. Sammen med dyprøde og ferskenfargede hodenelliker, strå og en aldeles nydelig eucalyptus med frø. Hele buketten var inspirert av Bianco. Vår vakre lille pus som fikk kreftdiagnosen sin dagen etter at jeg kjøpte den. Det gjorde betydningen av oktoberbuketten enda større og viktigere.

Novemberbuketten ble til av blomster jeg hadde stående fra en bukett jeg hadde fått av en venninne etter vi mistet Bianco. Jeg var så sliten og sorgfull at jeg ikke visste om jeg skulle klare å ordne noe som helst. Men så sendte jeg bilde av de blomstene jeg hadde til Marit på Sonja Blomster, og spurte om hun hadde noe som kunne passe sammen med de. Snille Marit sendte flere bilder tilbake, blant annet av de svarte hortensiaene som jeg tidligere hadde spurt om. Så da ble det en novemberbukett, og for meg symboliserte den både sorg og håp, mørke og lys, og høst som møtte vinter. Akkurat sånn som november bruker å være, minus tapet av Bianco.

I desemberbuketten var det ferskenfargede amaryllis, hvit limonium og eucalyptus. Her valgte jeg å ikke blande for mange varianter fordi jeg ville at amaryllisen skulle få være stjerna. Og jeg er veldig fornøyd med at jeg klarte å lage litt julestemning uten å tilsette noe rødt. Jeg har nemlig hatt rødt i desemberbuketten helt siden 2016.

Så avsluttet vi dette fantastiske blomsteråret med rød skimmia og dus lysrosa Avalanche-roser på nyttårsbordet. Seee for noen vakre roser! Nesten like store som de største kammerstakene i omkrets.

Så det er ingen tvil om at det var et ekstra godt blomsterår i 2019. Mer kreativt, og mer nyskapende enn tidligere. Jeg er så takknemlig for det. Nå håper jeg på et like spennende og frodig blomsterår i 2020.

Sånn som januar kan være

Januar kan være så mye for så mange. For noen er det en ny start, en tid for forbedring og håp om noe bra. Dere vet, nytt år nye muligheter. For andre igjen kan januar by på utfordringer. Det er mørkt, kaldt, antiklimaks etter jula, og det å gå i hi kan ofte føles som det eneste rette å gjøre. Selv tilhører jeg den sistnevnte gruppen. Januar er bare ikke min beste måned. Men jeg prøver stadig å fokusere på det positive, og i fjor skrev jeg et blogginnlegg om hva vi gjør i kattelivet for å «overleve» januar. Jeg får bare legge til her som jeg skrev i selve innlegget at dette er et ordentlig i-landsproblem. Men et reelt et sådan.

Januar i år er både lik og ulik sånn som den bruker å være. Mørket, julebluesen, og trettheten er her. Det stakk i magen når mange av naboene var så snar med å pakke bort julepynten, og jeg har lyst og behov for å sove mye, men jeg får det ikke til. Det igjen gjør meg bare enda mer trøtt. I tillegg har vi fraværet av Bianco. Tårer og smerter ut av en annen verden. Med andre ord noe som kan høres ut som den verste januaren noensinne. Jeg tenkte akkurat de tankene en dag jeg sto i verandadøra og så på regnet som igjen hadde tatt snøen for syvende gang på to uker (mitt aller verste vintervær). At vi nok har følelsen av å nesten ikke leve, bare eksistere. At vi er helt på bunnen nå. At lyset må komme fort så ikke mørket sluker oss.

Men så slo det meg at vi heldigvis ikke er der hele tiden. Ja, visst er vi slitne. Det vises i øynene våre, og på hvor lite vi klarer. Men samtidig har vi øyeblikk som gir oss noen pauser, noen minutter, eller kanskje til og med noen timer borte fra sorgen. Som når vi så på den etterlengtede tredje sesongen av Anne with an E. Når kjæresten sa noe veldig artig som gjorde at vi flirte lenge. Når jeg kjente takknemlighet over den varme leiligheta vår en dag det var uvær. Hver gang kjæresten spiller pedal steel. Når jeg ser ut av vinduet og venter på sola. Og når jeg lagde frokost på senga til oss en helt vanlig fredags morgen.

Det er ikke den lykken som når vi hadde Bianco, men det er iallefall en pause fra det dypeste dypet. Og det viser at januar godt kan være en pissmåned som UnderbaraClara sier, eller at «deppen» kommer og tar over som Johanna Bradford skriver så bra om, men at det samtidig finnes noe å være glad og takknemlig for. Det skriver de forøvrig begge om i disse innleggene.

For meg ble det det tomme frokostbrettet som stod igjen på sengkanten som fikk meg til å tenke meg om. Tomhet, ja det er som regel sånn januar er sa jeg høyt til meg selv. Men så så jeg på smulene og klementinskallet på fatet. Glasset etter den franske chestnut-yoghurten. Og stearinlyset som nesten hadde brent ned. Det vitnet jo om at det hadde vært noe fint der før det ble tomt. Og det hadde jo det. Vi hadde en veldig koselig og rolig morgenstund på sengekanten med stearinlys i mørket, før dagens gjøremål tvang seg fram. En liten bit hverdagslykke.

Så et tomt frokostbrett trenger ikke å være noe trist hvis man bare velger å se på det fra et annet perspektiv. Sånn kan det være med januar også. Så nå venter jeg på sola og føler meg motivert for å skrive litt flere blogginnlegg. Sånn inni mellom iallefall.

Ha en fin dag alle sammen!

Lyspunkter

Når det er mørketid både ute og i hjertet er det så viktig å ha noen lyspunkter i livet. Det trenger ikke å være så store ting, bare noe som bringer lys og glede med seg. Noe som drar deg ut av mørket og lokker fram smilene. Her er det som har lyst litt ekstra for meg i det siste.

Å gå på kafé med kjæresten ♥

Å få det fine adventsmagasinet til flinke Mariell i posten. Altså for en glede det er å handle hos en frittstående selvstendig butikk som lager mange av produktene sine selv.

For ikke å snakke om hvor gode karamellene fra Pärlans var! Akkurat så god som jeg trodde. Pärlans får du forresten bare kjøpt hos Mariell.

En over 20 år gammel adventskalender med veldig fine gaver på.

Julestjerne og magisk himmel.

Å ligge i senga på hotellet vårt i London og spise fudge og se Hjem til Jul på Netflix.

Det var ordentlig koselig det!

Å ta i bruk de nye tøflene mine. Her har dere forøvrig romjulskostymet mitt – rød morgenkåpe og myke tøfler.

Å bake lussekatter. Det er virkelig noe terapeutisk over å stå med hendene i mel og kna.

Å nyte en mince pie og en kopp nissete i mørket med stearinlys.

Å lage en ny julekrans til gangen. En helt enkel en som fikk litt sølvaktig farge når den tørket.

 Å finne roen og gleden i å pakke fine julegaver. Det er faktisk mange år siden sist jeg koste meg mye med å pakke julegaver.

Å spise lutefisk på Mathallen sammen med kjæresten, min gode julevenninne og mannen hennes. En veldig viktig juletradisjon i kattelivet.

Og desserten er også viktig. I år var den veldig «festive» med smaker som krydder, sjokolade og klementin.

Store buketter full av vakker amaryllis.

Og sist men ikke minst, å ha den søteste lille julegjesten i hele verden ♥ Som har sovet masse i armkroken til både meg og kjæresten, både på sofaen og i senga.

Pusi har reist hjem nå, men for en glede det var å ha henne på besøk! Hun har vært så god for oss alle (mamma og storebror også), og jeg kjenner at jeg savner henne allerede. Tusen takk for at vi fikk «låne» henne Sandra.

Det som ble med hjem fra London

Vi dro ikke til London for å shoppe. Det var som jeg sa tidligere – mest for stemninga si skyld. Men likevel kommer man ikke bort ifra at noen ting finner veien fram til kofferten. Og iallefall når man elsker Libertystoff og julepynt. Her er det som ble med hjem fra London.

Jeg flesket ordentlig til og innvilget meg hele fem meter luksus og lykke fra Liberty. Tre meter av blå Feather Fields som jeg skal ha til en kjole eller et skjørt, en meter Ffion som blir en perfekt julepute, og en meter brun Mitsi som skal få bli en helårspute i sofaen.

Fine mønster og farger, ikke sant? Er det flere der ute som elsker Libertystoff?

På Borough Market kjøpte vi Mont d’Or, trøffelsalami og en nydelig fransk yoghurt med chestnut (kastanjer).

Altså, fransk yoghurt. Det er godt og delikat. Og jeg gjenbruker alltid glassene de kommer i. Disse er perfekte som både telysholdere og små vaser.

Det ble selvfølgelig litt te fra Whittard. Både grønn Mango & Bergamot, Earl Grey og Mulled Wine.

Og min aller beste julete All About Christmas og en som smaker marsipan fra The Tea House i Covent Garden.

Jeg ble så glad når jeg fant gavepapir fra Rifle Paper på Anthropologie og Carta Varese på Petersham Nurseries. Så slapp jeg å bestille disse på nett. Jeg har nemlig ønsket meg disse i flere år.

Se de mønstrene! Det ble mange fine julegaver under treet i år.

En vakker julekule med glitter fra Liberty, et messingornament og en nydelig fyrstikkeske med kattepuser ble også med hjem.

Som jeg nevnte i Londoninnleggene, var det veldig mye pynt og ting med hunder over alt i London. Derfor ble jeg ekstra glad når jeg kom over denne fyrstikkeska med katter på! Se så søte små julepuser!

Og jeg fant som vanlig veldig fine bøker både på Daunt Books og på Foyles. Poirotboka får bli neste års julelektyre (sammen med Little Women som jeg ikke klarte å lese i år).

Og det er sjelden jeg reiser hjem fra London uten en eske Pink Marc de Champagne Truffles. Jeg elsker disse trøflene. Og mamma fikk champagnetrøfler med melkesjokolade.

Disse trøflene ser så fine ut at de egentlig skulle ha stått på godtebordet mitt. Men man kan ikke spise alt i jula, så de får heller gjøre nytten sin en mørk januardag.

Så fant jeg til slutt akkurat en sånn vinrød alpelue som jeg har lett etter siden i høst. Jeg kjøpte den hos en gammel og kjempekoselig mann på Old Spitafields Market. Og det var ikke det at lua var så dyr, men bare samtalen med han gjorde hele handelen verdt det. Jeg elsker å prate med hyggelige mennesker.

Og til slutt tok jeg med meg litt engelsk jul i form av tre mince paier som ga ordentlig festive stemning til både mamma, storebror og meg. Kjæresten er ikke så glad i mat med tørket frukt, så han sto over.

Så da ble det faktisk litt shopping på meg i London likevel. Men jeg trøster meg med at det er ting som jeg kommer til å bruke og nyte 😉

En liten julegjest

Vi har fått en liten julegjest i kattelivet ♥ Naboen vår spurte på Facebook om det var noen som kunne passe katta hennes når hun skulle reise hjem til jul, for denne lille søtingen er ikke så glad i å reise. Jeg kjente umiddelbart at det var litt skummelt, men tenkte at det også kunne være fint for oss. Som en slags «test» for å kjenne hvordan det er å ha en annen pus hos oss, samtidig som vi kunne gjøre noe hyggelig for noen andre.

Så nå er hun er. Si hei til Siri, en 10 år gammel selverklært innepus som elsker både mat og kos. Hun har allerede testet ut verandaen vår og vært et stort selskap både på kjøkkenet og i sofaen.

Selv om hun minner oss veldig på tomrommet etter Bianco, fyller hun også hjemmet vårt med masse kjærlighet. Kjæresten beskrev det som om leiligheta vår var i svart/hvitt, og at når hun kom og ruslet rundt og luktet på alt (akkurat sånn som Bianco brukte å gjøre hver gang han kom hjem fra den dyre legen) så var det som om fargene kom tilbake. Som på en film.

Så nå er det mye mer varme og liv hos oss. Og vi nyter det mye. Både kosen og samtalene, for hun er en pratsom liten frøken. Ikke bare har vi lært at katter er like forskjellige som mennesker, men vi har også fått tilbake troen på at vi kan få det fint sammen med en annen katt. Nå blir jula litt lettere.

En liten tur til London – del 2

Nå fortsetter bildebonanzaen fra London, og etter vi hadde spist på Pastaio ruslet vi rolig mot St. Martins Theatre i Covent Garden. Der skulle vi nemlig se Agatha Christie’s The Mousetrap for fjerde eller femte gangen (det er blitt en tradisjon i forbindelse med julebesøk i London). I år sto det mindre bloggvennlige stillaser foran inngangen, men lysskiltet var fortsatt like fint og stemningsfullt.

Ved nabobygget var det også litt stemning. Tenk at dette er ute på gata!

Jeg bare elsker St. Martins Theatre og får alltid sånn julefølelse når vi er her. Det mørke treverket og det vinrøde teppegulvet passer så godt til jula, er dere ikke enig?

For ikke å snakke om all den vinrøde fløyelen på stolene og forhengene.

Gammeldagse lamper og vakker stukkatur i taket – hallo julestemning.

Det er ikke lov å ta bilder under selve skuespillet, men den vake scenen fikk jeg med meg.

Og den flotte glasskuppelen i taket. Dette er virkelig et vakkert teater! Lite i størrelse, men likevel veldig vakkert.

Dette var performance nummer 28071. Ikke verst at de har hatt mange forestillinger, og ikke minst at at stykket snart har blitt fremført i 70 år. Jeg er så glad for at folk fortsetter å se det, sånn som jeg og kjæresten ♥ Vi kommer alltid tilbake.

Og i den lille baren i andre etasje kan man lese The Mousetrap som tegnserie.

Av alle gangene vi har sett dette stykket var nok dette den beste opplevelsen totalt sett (selv om ikke hun som spilte Mollie var like passende i rollen som første gang vi så det). Men både Christopher Wren, Mrs Boyle, Major Metcalf og Mr Paravicini var riktige og passende til karakterene sine. Som dere skjønner har vi sammenlignet alle rollene for hver gang vi har sett The Mousetrap 😉

Dessuten var det så god stemning i salen. Folk lo og spekulerte i hvem som var morderen gjennom hele stykket. Jeg så at de satt å hvisket til hverandre, og jeg gledet meg ordentlig over engasjementet. Vi visste jo selvfølgelig hvem morderen var, men det kan jeg dessverre ikke avsløre til dere. Jeg gleder meg allerede til neste juletur og forestilling.

Når vi kom tilbake til hotellet etter forestillingen hadde de satt opp et nydelig juletre i resepsjonen. Det ble som prikken over ien på en helt fantastisk fin dag. Den beste av de alle. Vi hadde nok begge et smil om munnen når vi sovnet.

Neste dag var det Covent Garden og Soho som sto for tur, da kjæresten hadde massevis av gitarbutikker og platebutikker han skulle innom. Da tok jeg med meg kameraet mitt og ruslet nedover de brosteinslagte smale gatene som jeg er så glad i. Men dette var en desemberlørdag, så det ble litt vel trangt om plassen for min smak.

Derfor stakk jeg meg bort i de aller minste gatene på jakt etter bruktbutikker (man vet jo aldri lenger hva som varer og hva som forsvinner i London). Til mitt hell fant jeg hele tre butikker som jeg koste meg i. Lenge.

Dessverre så viste det seg at den butikken som hadde mest ting jeg kunne tenke meg var unormalt dyr. Nesten Antikvitetsbutikk-priser. Jeg var på jakt etter en vinrød alpelue i ull, og de som de hadde her inne kostet over 300 kroner. Det er dyrt for brukte luer det.

Jeg bare måtte ta bilde av denne litt snåle veska som ser ut som den er laget av en gammel sofa. Men jeg tror den kunne ha blitt fin til en svart elegant kjole.

Jeg stoppet hos Mariage Freres og luktet meg gjennom hele Earl Grey-avdelingen deres.

Og kjøpte meg en hjemmelaget mince pie.

Så gikk jeg innom Petersham Nurseries som er en slags eksklusiv blomsterbutikk med litt interiør. De hadde pyntet så fint med ilex i juletreet.

Rundt omkring i butikken sto sånne her små buketter som jeg tenkte var ordentlig Ida i stilen.

Det var en ordentlig vakker butikk som jeg sikkert kunne ha vandret i i flere timer.

Jeg ble å kjøpe noen fine små ting som jeg skal vise dere senere, men nå angrer jeg sånn på at jeg ikke kjøpte en sånn her julekule som nesten minner om et påskeegg.

Så møtte jeg kjæresten i den koselige bakgården til Petersham Nurseries, og derfra skulle vi egentlig komme oss hjem til hotellet fordi det var så vanskelig å finne en plass å spise.

Men det ble ikke room service på oss denne kvelden. For vi havnet helt på slump på den franske restauranten Richoux da vi ble tvunget til å gå til neste tubestasjon da Piccadilly Circus var steng fordi det var for mange folk. Og for en flaks, for på Richoux var det så rolig, fint og avslappende. Akkurat det vi trengte etter Covent Gardens støy og trengsel.

Jeg elsket interiøret fra første stund. Blomstertapet, mørkt treverk og fløyel. En nydelig kombinasjon.

Helt greit å sitte i denne stolen noen timer.

Jeg bestilte meg bakt camembert med honning, hvitløk og rosmarin. Og fikk surdeigsbrød og plommechutney på siden. Det var SÅ godt! Den beste forretten på aldri så lenge.

Til hovedrett tok jeg noe så lite fransk som Shepherds Pie. Men den var veldig god den også.

Og kjæresten bestilte pasta med kylling og safran. Vi gjorde som vi alltid gjør – smakte hos hverandre. Og pasta med safran skal jeg prøve å lage hjemme en gang også.

Til dessert tok kjæresten en belgisk vaffel med is og lønnesirup. Mens jeg bestilte en kanne Earl Grey.

Og en pasjonsfruktmoussekake. Herlighet den var god!

Før vi dro hjem måtte jeg bare ta bilde på toalettet. Man vet at man er i England når det er blomstermønster på selve doen. Hahaha!

Neste dag tubet vi til Bond Street Station og gikk derfra opp mot en av våre favorittplasser i London, nemlig Marylebone. Der fant jeg endelig en katt i et vindu. Men denne ble for stor til å henge på juletreet. Men søt var den!

I Marylebone gikk vi på Farmers Marked som var like koselig som alltid. Husk det hvis du er i London en søndag.

Der har de alltid så mye spennende, sånn som disse kjempegode wrapsene som vi har smakt på før. Men vi hadde bestilt bord på Aubaine for lunsj, så her måtte vi holde tunga rett i munnen.

Jeg vurderte en stund om jeg skulle kjøpe et surdeigsbrød å ta med hjem, men det ble med tanken.

Blant boder av grønnsaker, egg og til og med røyket laks lå det edelgrankvister, og det var de som bidro til julestemning for det var ikke et fnugg av snø å oppdrive. Her må jeg bare referere til Maria Haukaas sin London e trøbbel.

For den engelske vinteren er ikke helt som den norske. Her snakker vi løv på bakken og småskovær. Men det er helt greit for meg. Jeg føler ikke behovet for snø i London, for det har vi stort sett hjemme uansett.

Før vi dro fra markedet fikk vi hilse på denne søte karen som het Rupert og viste seg å være hele 14 år! Seniorpustiden med Bianco har gjort meg så svak for de eldre dyrene.

Så ble det Eggs Benedict med perfekte posjerte egg på Aubaine.

Kjæresten gikk for en full english breakfast med fransk vri, også delte vi kylling-croquette med chipotlemajones. Mmm det var også veldig godt. Aubaine i Marylebone er blitt en fast lunsjplass for oss.

Rett utenfor døra til Aubaine ligger La Fromagerie, og jeg må alltid stikke innom der for litt inspirasjon. De har de de mest fantastiske ostene, eksotiske grønnsaker og bakevarer som sender deg rett til himmelen.

Se så fint det er med appelsiner med grønne blad på!

Deretter gikk vi til noe av det viktigste for oss i Marylebone. Den fantastiske bokbutikken Daunt Books.

Ikke bare har de usedvanlig fine bøker her,

Men selve butikken er så vakker. Den er i Edwardiansk stil og har faktisk vært bokbutikk siden bygget ble ferdigstilt i 1912. Se de flotte galleriene i eik.

Og spesielt fint er det med et juletre foran det gamle vinduet.

Lesehest eller lesehund? Ikke godt å si 😉

Etter et lengre besøk hos Daunt books tok vi bokposen med alle de nye bøkene våre med oss og tubet til Liverpool Street, for å stille oss i kø til å komme inn til Dennis Severs Christmas House. Et fullt juledekorert hus fra 1700-tallet. Men vi hadde ikke stått der lenge før en av de ansatte kom ut og sa at de dessverre ikke hadde plass til alle før de skulle stenge.

Så det ble med disse to bildene og litt frustrasjon, men så plukket vi oss opp igjen og ruslet ned til Old Spitafields Market hvor vi koste oss veldig med både Mulled Wine, god stemning og masse boder med hjemmelagede ting. Og der dere, der fant jeg meg en vinrød alpelue i ull. Jippi! Så ikke så galt at det ikke var godt for noe.

En kopp med noe varmende godt. Og for den som ønsker det står det nesten god jul der, ser dere det?

På tur hjem til hotellet hadde kjæresten lyst å stoppe innom et par platebutikker, så jeg dristet meg bortover Oxford Street mens jeg ventet på han. Målet mitt var Debenhams hvor jeg fant den fineste Ulgy Christmas Sweatern jeg noen sinne har sett. Nå angrer jeg på at jeg ikke kjøpte den. Var den ikke søt?

Så, etter at vi hadde hvilt oss en stund på hotellet ruslet vi bort til Natural History Museum hvor de hadde skøytebane og masse magiske julelys på trærne. Det var ordentlig stemningsfullt. Derfra tubet vi til Winter Wonderland som visste seg og være alt for bråkete og tacky for oss. Nå var det mest karuseller, blinkende lys, og alt for høy og bråkete musikk.

Sist gang vi der var det flere lokale folk som solgte god mat fra gårdene sine og langt flere tyske juleboder. Mye mer koselig. Nå var det mer som en partyplass, og det var litt synd at vi kastet bort vår siste kveld på det. Men nå vet vi iallefall. Og vi blir nok neppe å dra tilbake dit. Jeg skal ikke legge hele «skylda» på Winter Wonderland, det kan nok være alderen som også påvirker oss. For som jeg nevnte i del 1 kjente vi på det gjennom hele besøket i London. Vi er ikke 20 lenger, og både kapasitet, smak og ønsker har endret seg.

Men selv med noen erkjennelser og behov for ekstra hvile hadde vi en veldig fin førjulstur til London. Det var så godt å få litt ekstra kjærestetid, og ikke minst noe annet å tenke på. Det trengte vi. Men hjertet det følger med på reisene det også, så savnet etter Bianco var aldri langt unna. Det var ikke få ganger jeg måtte tvinge gråten bort. Men det er ingen tvil om at London hjalp på.

Takk for denne gangen London. Vi ses igjen!

En liten tur til London – del 1

Når min gode julevenninne skulle reise til London i november sa jeg til kjæresten at jeg også hadde lyst å dra dit. At det var over tre år siden sist jeg var der, og at når jeg lukket øynene var det som om jeg kunne kjenne både stemninga, lydene og luktene. Kjæresten lengtet nok dit han også, for han var ikke sen å si «da drar vi». Så da ble det en liten tur på oss til London. Men ikke for å shoppe. Mest for å nyte stemninga, alle julelysene og noen kopper med Mulled Wine. Vi trengte det for å muntre oss opp etter en tung høst.

Og selv om turen var liten, ble det ikke akkurat få bilder. Så nå må dere brygge dere en kopp julete, gløgg eller kaffe før dere fortsetter å lese. Her kommer det nemlig maaaange bilder. Dere er herved advart.

Vi bestemte oss for å spandere på oss et ekstra fint hotell, og valget falt på Bailey’s Hotel rett ved Gloucester Road station. Et av Kensingtons eldste hotell i nydelig viktoriansk stil. Her må jeg bare få legge til at jeg prøvde hver eneste dag å ta et fint bilde av hotellet uten en bil foran inngangen. Men det gikk dessverre ikke. Jeg var helt henrykt når jeg kom ut av døra ett minutt før dette bildet ble tatt, da var det nemlig ingen der. Men idet jeg plukket fram kameraet rullet bilen foran meg. Velkommen til London sier jeg bare.

London lærte oss forøvrig fort at vi ikke er 20 år lenger. Faktisk er vi mye nærmere 40 nå (uæææ). Så vi måtte raskt innse at vi ikke kom til å rekke alt vi hadde lyst å gjøre, og heller korte ned på lista og nyte ting enda mer. Shopping tok mer på enn vi husket, så denne gangen ble vi flinkere til å sette oss ned på kaféer og puber for en pust i bakken.

Vi fant også ut at det ikke bare er hjemme det skjer forandringer. Minst fire av våre favorittspiseplasser er borte. Platebutikken HMV i Oxford Street (som kjæresten var så glad i) var lagt ned. Det samme med Kusmi Tea i Marylebone. Og en hel etasje var stengt av på Debenhams. Det er harde tider økonomisk og ingenting varer evig. Men heldigvis hadde London mye annet fint å by på.

Resepsjonen på Bailey’s Hotel var bare helt fantastisk vakker. Se den stukkaturen på veggene og i taket! Og det første som møtte oss når vi kom inn døra var et bord med juleblomster. Amaryllis, skimmia og ilex. Jepp, da var jeg solgt.

Under bordet lå «hotellkatten». Solgt igjen

I tillegg til resepsjonen var det trappene som fascinerte meg mest. Se så nydelig!

For ikke å snakke om vinduene. Jeg måtte gå ekstra mange ganger forbi her bare for å nyte de når jeg først hadde sjansen.

Hotellet er pusset opp, men jeg er så glad for at de har valgt å beholde alle de gamle detaljene. Sånn her kunne jeg gjerne ha bodd. Det føles nesten kongelig.

Men litt moderne preg hadde de blandet inn, og det passet godt med alt det gamle.

Vi endte opp med å få to forskjellige hotellrom da det første rommet vårt hadde feil med air conditionen og var unormalt varmt. Men siden vi kom så sent og de ikke hadde noen ledige rom måtte vi sove i dette den første natta. Dette rommet hadde ordentlig britisk stil.

Med tapet med kart over London på veggen.

Og både kongelig krone og fargene fra det britiske flagget.

Men vi var så glade for det nye rommet som var mye mer romslig, hadde større bad, og utsikt ut mot gata. Dette rommet var mye mer «oss».

Det innså jeg med en gang jeg så disse fine tekoppene 😉

Jeg elsket denne fine lampa som hang over skrivebordet. Den ligner på en gammeldags Kaiser Idell-lampe som jeg har så lyst på.

Og både garderoben og gulvplassen var dobbelt så stor som på det første rommet. For oss som er så «hjemmekjær» og ofte tar room service framfor å spise ute, er det viktig med et fint hotellrom. Så neste gang vi skal bo her kommer vi til å be om akkurat dette rommet.

Vi valgte også å ikke ha frokost inkludert fordi vi ville ha muligheten til å være fri til å spise andre plasser. Men vi endte faktisk opp med å spise frokosten i senga alle dagene, og det var så befriende og avslappende. Da tok vi alt i vårt eget tempo. Noen dager bestilte vi Eggs Benedict og english breakfast fra room service, og noen dager gikk kjæresten ned på butikkene rundt hotellet for å kjøpe croissanter, smoothie og andre gode ting. Og mens vi spiste frokosten i senga så vi på koselige julefilmer og engelsk frokost-tv.

Bare 20 meter fra ytterdøra til hotellet lå Gloucester Road Station (tuben). Så dette er nok det mest praktiske hotellet vi noen gang har bodd på i London. På og rundt denne stasjonen hadde vi alt vi behøver når vi er i London – en døgnåpen Tesco, en stor Waitrose, en Starbucks, Pret A Manger, en britisk pub, og til min store glede en blomsterbutikk. Jeg kjøpte ikke noen blomster, men jeg koste meg hver gang jeg gikk forbi den.

Første dagen vår tubet vi til Borough Market for å nyte litt «variety & quality». Dette et et av mine favorittmarkeder i London, og er et must når vi først er der. Spesielt i jula.

På Borough Market finnes det alskens varianter av oster.

Og masse søtsaker som pikekyss.

Fudge i alle smaker.

Og glade pepperkakemenn.

Det bugner av fantastiske rådvarer, sånn som disse «festive» gresskarene. Jeg er så glad i gresskar, og vurderte om jeg skulle ta med meg noen hjem i kofferten, men det ville garantert ha blitt overvekt 😉

Og det er ikke bare spiselige ting å få tak i her. Se så fine disse olivenkransene var.

Vi ble helt overlykkelig over å finne Mont D’or til halve prisen av hva vi betaler hjemme i Tromsø. Jeg hadde lyst å kjøpe fire oster, men det er jo viktig å støtte de lokale butikkene hjemme også. Så det ble «bare» én på oss denne gangen.

I samme butikken fant vi også økologisk fransk yoghurt med både Mirabelle plum og chestnut. Vi kjøpte en av hver for å ha til frokosten i senga, og den med chestnut var god at vi endte opp med å dra tilbake for å kjøpe flere med oss hjem.

I juletrærne som sto spredt mellom de små bodene hang det så fin og naturlig juletrepynt.

Og jeg lot meg begeistre over de store julekransene i taket.

Mens kjæresten lot seg begeistre av sånne her ting – et helt tårn av glaserte kanelboller. Det er nemlig noe av det beste han vet.

Som de vanemenneskene vi er var vi selvfølgelig på jakt etter de tingene som vi bruker å spise og drikke når er i London i desember. Så det ble noen kopper med Mulled Wine. Her drukket med Malangsvotter på hendene fordi det var ordentlig surt og kaldt.

Men ribbesandwichen med sprø svor og eplesaus fra Roast To Go fant vi ikke, så da ble det duckwrap med rødkål, karamellisert løk og ost istedet. Vi var litt skuffet, men det var en god erstatning. Duckwrapen var veldig «julete» på smak.

Etter å ha vandret rundt på markedet i noen timer stoppet vi på Monmouth for å teste ut kaffen deres som vi har hørt så mye godt om. Der hadde de en hel «bokhylle» med ferske bakevarer. Men på dette tidspunktet var vi så mette at vi ikke klarte å spise mer. Det ble bare med et bilde, så trasket vi videre.

Neste stopp ble en britisk pub for å få i oss varmen og hvile oss litt. Her inne var det lun og fin stemning.

Jeg drakk en liten kanne te, og kjæresten valgte en øl med pasjonfruktsmak etter at han var så heldig å få en hel runde med smaksprøver. Sånn service og vennlighet blir jeg så imponert over.

Juletreet som vi satt ved siden av hadde så fin juletrepynt. Et sånt valthorn som dette vil jeg også ha i vårt tre.

Ikke så langt unna bordet vårt satt en gammel mann med denne lille hunden på fanget. Jeg syns det er så koselig at engelskmennene tar med seg hundene sine over alt, og etter en stund når hunden hadde lagt seg til rette på en pute gikk jeg å spurte om jeg fikk lov til å ta et bilde av den. Se så søt!

Når vi var ferdig på puben tubet vi til Piccadilly Circus. Regent Street hadde fantastiske julelys i år.

Derfra gikk vi sakte opp mot Covent Garden og stakk hodet inn på TWG som har en imponerende butikk. Store tebokser var linet opp på rad og rekke. Jeg ba om å få lukte på de sterkeste Earl Greyene de hadde, men fikk nesten sjokk når de skulle ha over 200 kroner hektoet. Absolutt ikke verdt det! Kvaliteten virket dessuten helt middels.

Jeg ble forelsket i denne tekanna, men den var også for dyr. 1600 kr kostet den.

Så vi dro heller til en av mine favoritt-tebutikker, The Tea House i Covent Garden. Her var prisene normale så vi kjøpte flere juleteer som dere skal få se senere.

På Covent Garden Piazza hadde de ekstra store mistelteiner i taket. Da ble det litt kyssing på kattelivfrøkna og kjæresten. Man må jo være litt romantisk når man er på tur ♥

Jeg hadde siktet meg inn på disse fine dørene.

Ingen Londontur uten et lite besøk til Laduree. Drar man hit må man huske på å ta med seg iallefall én Salted Caramel Macaron. De er sååå gode.

Det ble minst én eggnog latte hver dag, man må jo benytte anledningen når man først har den 😉 Og som jeg sa lenger opp ble vi mye flinkere til å sette oss ned istedet for å ta det med oss som take away.

Mulled Wine drakk vi også hver dag. Mon tro om det var noen skandinaviske folk som hadde skrevet på dette skiltet? Vi følte oss iallefall veldig «hjemme» når vi så ordene gløgg og hygge.

Det ble selvfølgelig et stopp på Liberty. En av mine favorittplasser i London.

Jeg gikk rett opp til stoffavdelinga, og herfra ble det mye ohh og ahh og sukk.

Metervis på metervis med kreativ lykke.

Betsy er ett av mine favorittmotiv, men disse fargene ble for sukkersøte for meg.

Kattelivfrøkna i stoffhimmelen. Jeg tror ikke det var lett å få kontakt med meg da. Heldigvis har jeg en tålmodig og forståelsesfull kjæreste.

Jeg er så glad i alt med Libertymotiv så jeg kunne nesten ha kjøpt med meg alt de selger. Men heldigvis klarte jeg å si til meg selv at jeg har nok brett her hjemme.

Vi måtte selvfølgelig opp i juleavdelinga for litt julestemning. Men i år var det veldig mye rar julepynt som avokadoer, flamingoer og påfugler. Ting som jeg egentlig ikke forbinder med jul. Dette var det nok det som var mest tradisjonelt, og jeg lette lenge før jeg fant en kule som passer hos oss.

I desember er det alltid veldig trangt i juleavdelinga hvor julekulene henger, så både jeg og kjæresten har lagt vår elsk på de små rommene ved siden av. Der hvor de har julekort, gavepapir og litt bøker. Kjenner dere igjen motivene fra Rifle Paper?

Britene elsker hundene sine, så det var flust med hundmotiv på både julekuler og julestrømper. Selv lette jeg etter noe med katt, men det skulle ikke vise seg å være lett å oppdrive. Tenk så fin denne strømpen hadde vært med en rød katt på! Men den var jo fin med hunden også.

Disse fine kjeksboksene er så erkebritisk.

Og jeg kjøpte nesten med meg juleboksen med trøfler fra Charbonnel et Walker fordi eska var så fin. Men det ble litt dyrt med 250 kroner når det først og fremst var eska jeg ville ha.

Etter Liberty dro vi til Pastaio for å spise en tidlig middag. Jeg hadde lest om denne lille restauranten som lager all pastaen sin fra scratch, og  som fokuserer på enkle råvarer og smaker. Vi var så heldige å få et lite bord for to ved vinduet, selv om dette er en veldig populær plass. Jeg tok bakt squash med rødkål, hasselnøtter og parmesan til forrett, og det var godt. Kjæresten valgte surdeigsbrød med mozarella og urter.

Til hovedrett valgte jeg kremet tagliatelle med wild mushroom, og som dere ser tok servitøren oss virkelig på alvor når vi sa at vi var glade i parmesan.

Kjæresten valgte en tomatisert vegetarisk pasta som også var så god. Så hit skal vi absolutt tilbake, for både maten og servicen var veldig bra.

Etter at vi hadde spist dro vi videre for noe veldig tradisjonrikt og koselig. Men det får dere høre mer om i del 2 som kommer snart.

Holder fast i det gode

Vi går en jul i møte som kommer til å bli alt annet enn hva den bruker å være. Den blir nok tung, for sorgen og savnet etter Bianco vil nok være sterk uansett hvor høyt jeg elsker jula. Ingen nisser, juletrær eller kopper med gløgg og julete kan fylle tomrommet etter han. Men, kanskje det kan hjelpe litt på…? Døyve litt av smerten. Lokke fram litt smil og glede. Jeg er forberedt på at jeg ikke kommer til å kjenne den enorme julegleden jeg vanligvis bruker å ha, men litt er bedre enn ingenting. Og det er det jeg holder fast i nå. Nå holder jeg fast i alt det gode.

Jeg må selvfølgelig la meg selv få sørge, men jeg anstrenger meg også for å fokusere på de positive tingene. Alle de gode minnene, ting som jeg liker, blomster, jula. Og selv om jeg vet at denne jula ikke kommer til å bli helt JuleIda-aktig, skal det ikke få lov å bli sånn som jeg tenkte her en dag da sinnet kom veldig fram i sorgen. Nemlig at jeg skulle avlyse jula helt i år. For det ville nok bare gjort alt mye verre.

Så nå kjøper jeg klementiner, tenker på hvor jeg kan få kjøpt nøtter til nøtteskåla, og har avtalt med mamma at hun skal komme å hjelpe meg. Det er jo litt tidlig å pynte til jul allerede nå, men samtidig er kapasiteten så lav at jeg bare må begynne hvis vi skal få det meste klart. Det er nemlig museskritt. Vi har ikke fått pakket bort hagemøblene enda. Noen står i gangen og noen står delvis nedsnødd på verandaen (for første gang noensinne). Vintergardinene er heller ikke hengt opp. Men de skal opp, og jeg er motivert for det. Det er det viktigste.

Før Bianco reiste fra oss lovet jeg han at jeg skulle fortsette å blogge. For jeg vet at bloggen er bra for meg, men det som er aller viktigst er at den holder minnene om Bianco i live. Han får på en måte leve videre her på bloggen. Jeg har i mer enn to år tenkt på om jeg skulle lage en kategori som heter «I minneboka». En slags norsk versjon av Throwback Thursday, slik at jeg kan skrive om gamle ting og hendelser. Jeg har jo så mange gamle bilder som jeg har lyst å bruke. Og nå kan jeg skrive om Bianco der. Skrive om alle de fine stundene med han. Ja, jeg skal innrømme at jeg har det veldig ondt fortsatt og gråter mye, men ååååå som jeg prøver å holde fast i alt det gode ♥

Så JuleIda er nok inni her en plass, det vet jeg. Dog litt redusert. Så kjære dere som leser bloggen, som engasjerer dere og bryr dere om oss i kattelivet. Takk skal dere ha, det betyr mye! Jeg kommer til å dele så mye hverdagslykke og juleglede som jeg bare klarer, men akkurat nå må jeg først og fremst gi meg selv tid. I mellomtiden ligger det mye fint fra tidligere juler i arkivet. Kanskje dere kan finne litt inspirasjon der. Jeg kommer sterkere tilbake senere. Og da håper jeg at dere fortsatt er her.

Klem fra meg!

Min beste chiagrøt

I dag er det grøtens dag og da passer det perfekt å dele oppskriften på min beste chiagrøt. Den er ikke som de fleste andre chiagrøtoppskrifter som står i kjøleskapet over natten. Men en som skal kokes og som smaker mer grøt enn pudding. Jeg syns denne smaker bedre enn kjøleskapsvarianten, og den har vært en favoritt i kattelivet i mer enn fem år.

Til 2-3 posrsjoner trenger du:
– 3 ss chiafrø
– 3,5 dl soyamelk (annen melk fungerer sikkert bra den og)
– 1 ts vaniljepulver
– 1 toppet ts johannesbrødkjernemel
– 1 dl soyamelk
– en dæsj laktosefri kremfløte
– ca. 2 ss natreenpulver eller annen søtning

Og så her enkelt er det. Bland sammen chiafrø, 3 dl soyamelk og vaniljepulver i en liten kasserolle. La denne blandingen få svelle i ca. 20 minutter. Noen dager orker jeg ikke å la frøene svelle først, men velger heller å koke grøten litt lenger. Det går fint det også.

Rist så 1 toppet ts johannesbrødkjernemel sammen med 1 dl soyamelk i et gammelt syltetøysglass eller lignende. Her er det viktig å passe på at det blir helt glatt og ingen klumper. Rist godt, og sil det gjennom en tesil dersom du tror du har fått klumper. Er blandingen for tykk til å siles kan du bare fylle på med mer soyamelk eller vann. Men det viktigste er at du fyller denne blandingen oppi kasserollen så snart som mulig etter at du har ristet den. For blir den stående i syltetøysglasset vil den svelle og bli alt for tykk og vanskelig å blande inn i resten av grøten.

Det tar litt tid å bli vant med hvordan man skal «jobbe» med johannesbrødkjernemel, men det er en fantastisk og mye sunnere erstatning for mel. Men for de av dere som ikke orker dette fungerer det nok helt fint med speltmel eller hvetemel. Men da trenger dere nok litt mer enn 1 ts.

Kok opp grøten under stadig omrøring (husk å koke lenger dersom du ikke lar frøene svelle først). Smak til med en dæsj laktosefri kremfløte (for rundere smak) og natreenpulver, sukrin gold eller annen sukkererstatning før servering. Hvis grøten er blitt veldig tykk kan du spe den med litt mer soyamelk eller om så vann. Husk, den skal være mer «grøtete» enn puddingaktig. Og hvis du ikke blir å spise opp alt på en gang holder den seg fint i kjøleskapet et par dager.

Jeg spiser som regel chiagrøten med gresk yoghurt, plommesyltetøy, soyamelk og kardemomme. Men noen ganger flesker jeg også til med ristede mandler og valnøtter (sånn som på bildet). Det er bare sååå godt!

Håper du liker den!