Hverdagslykke

Hei Waldemar

1 Comment

Han har nok allerede sneket seg med på flere bilder her på bloggen om jeg ikke husker feil. Det er jo uunngåelig når jeg skal dele bilder fra rommet vårt. Men jeg syns han er så fin at han likevel fortjener en ordentlig presentasjon. Så her kommer det. Tapetvalgets kvaler til soverommet vårt landet på dette. Si hei til Waldemar fra Boråstapeter.

Jeg har jo skrevet om Waldemar før i dette blogginnlegget, og det er en litt spesiell tapet hvor mønsteret et veldig tett for å etterligne tekstil. Denne typen gobelengtapeter var populære på begynnelsen av 1900-tallet, men både Boråstapeter og jeg syns den passer like godt inn i dagens interiør. Og spesielt i denne fargevarianten med lysegrå og beige. Man får egentlig følelsen av at den er blå.

Skal jeg være ærlig, var det et litt vågalt valg. Spesielt for meg. Og det har vært et par gang når jeg har skiftet på senga og syntes det har vært vanskelig å finne en god balanse med sengetøyet at jeg har lurt på om vi tok litt for hardt i. Vært litt rett for at vi skal bli lei. Men den dagen kjæresten stilte seg i gangen slik at han kunne se inn i både vårt og Annas soverom samtidig og reaksjonen hans var at det føltes litt som huset i Home Alone, da visste jeg at det var helt rett. Det er nemlig sånn jeg vil at det skal være her hjemme. Lunt og koselig. Spesielt på soverommet.

Og vi trives alle så godt her inne. Både store og små og firbeinte. Anna bruker å late som hun plukker bærene fra veggen for så å spise de, og Mira… ja Mira trenger ingen forklaring. Bare se på bildene ♥ Hun er fortsatt en ordentlig putepus som vet å nyte en lun og god atmosfære.

Anna sitt soverom på hytta

1 Comment

Jeg har jo nevnt for dere tidligere at vi har bygget litt ut på hytta. Og her må jeg holde tunga rett i munnen, for det er vel ikke helt riktig å legge trykk på ordet litt. Hytta vår er ikke mindre en ca. 60 kvadratmeter større nå, og hvordan og hvorfor skal jeg fortelle dere litt senere. Nå er det nemlig Anna sitt soverom som skal få skinne. For det har blitt så koselig og fint at jeg nesten kunne ha bodd der inne. Og det er fylt opp med familieklenodier, arv og gode minner. Ting som virkelig har satt spor i hjertet. Og som jeg håper kommer til å bety masse for Anna etter hvert. Mira er forresten enig med meg. Så hun «bor» her inne ofte hun. Seee bare som hun koser seg der hun ligger mot den stripete juleputa jeg fant på loppis i sommer ♥

Vi får starte med tapetet. Det meste av hytta vår består av panel, og jeg ønsket å få inn litt mer landlig og «britisk stil». Jeg ønsket meg blomster, men det måtte være nøytralt og i et gjentagende mønster som ikke ble for stort. Og fargen var også viktig, for dette er et lite rom med forholdsvis lite lys. Etter utallige besøk på Fargerike og scrolling på mobilen landet vi på Boråstapeter sin Petit Fleurs i beige. Vi vurderte også den blå, men jeg tror den ville gjort rommet veldig mye mørkere. Og ikke minst kaldere. Jeg ville at dette skulle være et lunt og varmt rom, noe jeg syns det har blitt.

Det lille mintgrønne skapet/kommoden var jeg så heldig å få arve etter bestemor og bestefar i Malangen når onkel og tante solgte den gamle gården deres i oktober. Så det flyttet heldigvis ikke så langt. Det hadde stått bortgjemt i maaange år, da jeg aldri kan huske å ha sett det i oppveksten. Men pappa kunne fortelle at bestemor og bestefar hadde det på soverommet når pappa var liten. Jeg syns det passer perfekt på rommet til Anna.

Tallerkenhylla i tre som vi bruker til oppbevaring av barnebøker fant jeg på Rebell for 50 kroner for et års tid siden. Den har vi ikke fått hengt opp enda, så den står midlertidig oppå skapet. Men da er det også lettere for Anna å hente bøkene selv. Vi har mange koselige barnebøker her, og de fleste av de er kjøpt brukt eller arvet. Og Anna viser seg å være en ordentlig lesehest, så hun setter stor pris på de.

Så til det viktigste på dette bildet. Anna sitt lille juletre som hun har arvet av sin pappa. Som han pyntet rommet sitt med hver jul i barndommen. Det var farmor som kom med det i november og sa at hun syntes at Anna skulle ha det nå. Jeg lurte på om vi skulle sette en lyslenke på det. Men jeg syns det er så perfekt på sin uperfekte måte. Akkurat sånn som det er. Sånn som kjæresten, Annas fine pappa hadde det i sin barndom. Tenk så mye glede og forventning som følger med dette lille treet ♥

Farmor ordnet for øvrig også julestjerna dere kan skimte i vinduet på det øverste bildet. Hun spurte om vi hadde noe julelys på rommet til Anna på hytta, og når jeg svarte at jeg hadde kjøpt en julestjerne på finn men at hun jeg kjøpte den hos var treg å sende den, gikk hun ned i kjelleren og kom opp med denne fine gamle messing-julestjerna fra Marksløjd. Den var godt brukt, så kjæresten og storebror skiftet både ledning og stikkontakt på den. Den er helt lik den julestjerna som vi har hengende på vårt soverom. Og jeg syns det er den fineste julestjerna i hele verden. Her er også tanken om at denne stjerna har gitt stemning og glede for noen som er så glad i Anna, så utrolig fin.

Anna er forresten veldig glad i å gjemme ting inni oldemor og oldefars gamle skap. Så mens jeg tok bildene her inne benyttet jeg anledningen til å «redde» kaninen hennes fra fangenskap. Den har dere fått hilse på før, og dere husker kanskje at jeg fant den på posesalg på loppemarked mens Anna enda lå i magen min?

Jeg satt kaninen tilbake i senga sammen med elefanten og mommos gamle bamse som Anna har døpt «Ole Bomma». Tenk så heldig Anna er som har fått han hos mommo ♥ Og denne karen har virkelig levd et langt og innholdsrikt liv. I tillegg til at han e nokså slitt, er både den ene foten og hodet tydelig sydd på igjen flere ganger. «Pelsen» er også litt svidd i panna. Når jeg ser på han blir jeg ordentlig varm i hjertet og ser for meg mamma som Marian i Teddybjørnens vise. «Og siden har jeg snurra nesten mer enn jeg vil. For Marian er ikke den som lar meg ligge still. Og sløyfa mi har tassen spist og håra skreller a’. Men det gjør ingen verdens ting jeg brummer og er gla. For hvis jeg mister større ting som hue eller ben. Tar Marian en hyssingstump og syr dem opp igjen. Og det er mye bedre enn å legges vekk et sted. Med silkebånd om halsen sin og aldri være med.» Denne sangen brukte for øvrig bestefar i Malangen å synge til oss barnebarna ♥

Selve senga til Anna er egentlig midlertidig da Anna enda sover i min gamle sprinkelseng inne på rommet hos oss. Vi hadde en ekstra rammemadrass stående, og tenkte det var greit å sette den her både for lekens skyld og til vi får gjester. Og Anna liker den. Hun klatrer opp ned av den som ingenting. Men når hun skal begynne å sove her burde hun nok få en mindre seng med kant på. Oppå senga ligger det flere babytepper og et lammeskinn som Anna brukte når hun var baby, og det at vi kan bruke de videre betyr så mye for et mammahjerte som har klump i halsen over at babyen hennes er blitt så stor.

Og når vi snakker om bestefar i Malangen, Annas oldefar, så er det faktisk han som har snekret denne fine krakken på bildet. Han var snekker og sørget for at alle i familien fikk hver sin krakk. Dere husker kanskje min som jeg har malt hvit? Når han takket for seg stod det et helt lager av krakker igjen i kjelleren. Jeg hjalp bestemor å selge noen på Malangsdagen for maaange år siden, men likevel var det mange nok igjen til at oldebarn som er kommet lenge etterpå også har fått en. Nå kommer det første tippoldebarnet i slutten av denne måneden, og til og med den lille skal få en krakk. Jeg syns det er så fint.

Det lille kje-skinnet på gulvet er også arv etter oldemor og oldefar i Malangen. De drev som tidligere fortalt med geiter, og når Vangen ble solgt hadde tante funnet fram dette til Anna. Jeg ble så glad at jeg begynte å gråte. For geitene betydde veldig mye for meg. Dog skal det nevnes at jeg alltid likte de best med pelsen på. Men nå syns jeg det er et fint minne å ha. Både etter geitene og bestemor og bestefar. Og dette skinnet er så mykt.

Tønna med skinnlokk må vi også nevne. Den er det faktisk min oldefar, bestemors pappa og Annas tippoldefar som har laget. Det er egentlig pappa som eier den. Men siden vi alltid hadde lekene fra barndommen oppi den, har jeg fått lov å låne den. Lekene våre hører liksom hjemme der. Tigeren og katta oppi kurven er også arv. Katta har vært onkel Thomas sin, og tigeren er min gamle følgesvenn.

Oppi den gamle dukkevugga mi ligger flere av mine gamle følgesvenner. Både den rosa og den blå dukka husker jeg veldig godt at jeg lekte med. Samme med kaninen bakerst til høyre. Den røde katta og hunden var egentlig storebror/onkel Thomas sine. Men jeg lekte så mye med de at de ble vel mine på ett eller annet tidspunkt. Vogga ga jeg til tantejentene mine i 2021, men i sommer bestemte de seg for å gi den tilbake slik at Anna kan leke med den. Er ikke det hjertevarmt og fint! I bunnen av vugga ligger forresten et teppe som bestemor i Lofoten strikket til Anna når hun skulle komme til verden. Dette teppet brukes flittig til bamser og dukker nå.

Og sist men ikke minst, henger denne fine karen på soveromsdøra siden dette er juleversjonen av Anna sitt soverom. Den fikk hun i gave i fjor fra tante Idas minste frøken, og jeg blir så glad hver gang jeg ser den. Tenk at hun lagde den til Anna ♥

Så da tror jeg vi har gått gjennom det meste. Ja, bortsett fra nattbordet som jeg fant på finn.no for 250 kr. Og liftgardinen som er fra det gamle gjesterommet vårt som vi måtte ofre når vi skulle ha en inngang til den nye delen av hytta. Jeg kan ikke si annet enn at jeg er utrolig fornøyd hvordan rommet til Anna har blitt. Og aller mest med alt det fine som fyller det. Kjærlighet og minner fra nesten alle på hele slektstreet. Og litt til.

Innesnødd

1 Comment

Den siste fredagen i november var vi litt vill og gal og dristet vi oss ut i et ordentlig ruskevær. Vi pakket bilen full av ting, Mira, Anna, oss selv, og så hentet vi storebror med mål for hytta. Lite ante vi at dette skulle bli en av de verste snøstormene på 10 år. Vi kjørte i 50-60 km i timen hele veien, og traff på ikke mindre enn to utforkjøringer, hvorav den siste var plogen selv.

Og når vi kom fram til hytta var det over en halv meter snø som møtte oss ved innkjørselen. Han som måker snøen for oss hadde vært så travel denne dagen at han enda ikke hadde hatt tid til å måke hos oss. Så da måtte jeg og storebror ta skuffelene fatt og bruke all muskelkraft vi hadde. For å få bilen ned til hyttetrappa måtte vi sikkert ha holdt på en drøy times tid, men like etter at vi hadde startet kom heldigvis måkemannen vår. Det var virkelig flaks, for været var ikke det beste å måke i heller. Også slapp vi masse ekstraarbeid.

Inne ble vi møtt av dette synet. Snø som lå klisteret over alle vinduene. En nesten helt gjensnødd hytte. Etter å ha fått fyrt i vedovnen og fått varmen i oss, kunne vi konstatere at det var ganske så stemningsfullt. I alle fall på denne siden av vinduene. Jeg fikk selvfølgelig assosiasjoner til The Mouse Trap, men håpet som vanlig på at det ikke skulle bli riktig så spennende hos oss. Vi hadde nok med å bare nyte varmen og roen. Vi var jo nesten innesnødd. Når vi endelig hadde kommet oss inn.

Utsikta var ikke helt den samme som før. Hehe! Men se så koselig det var rundt juletreet vårt som allerede sto klart for å pyntes.

Dette er virkelig den fineste og mest naturlige julepynten. Jeg ønsker meg mer av det for å være ærlig. Dog er det arbeidsomt. Vi måket og måket og måket hele denne helga. Og jeg tenkte mang en gang på gamle dager og hvor fysisk sterke de måtte være. Hvor mye de måtte tåle å fryse.

Aller mest gjensnødd var vinduene i gangen mellom den gamle og den nye delen av hytta. Ja om man ikke kjenner seg nordnorsk etter sånne her tilstander… Det blir nok snøfreser på oss etter hvert. Hahaha!

Litt novent

2 Comments

Hei fra senga. Som resten av Tromsø er vi i kattelivet også rammet av basselusker. Vi hoster, harker, snørrer og jeg har tidenes whiskystemme. Nå har vi holdt på med snytepapir, nesespray, brusetabletter og heksebrygg (les: ingefær og timiante) som kjæresten kaller det for i en og en halv uke. Det så en stund ut til at det skulle bli bedre for både meg og Anna, men så tok det seg opp igjen. Så her får vi bare være tålmodig.

Trøsten nå er at vi har klart å få inn litt novent i denne ellers så grå og hustrige november. Før vi ble syk fikk jeg pyntet litt på hytta med orregreiner og klementiner. Og levende lys har vi selvfølgelig alltid. På dette tidspunktet begynte det også å snø. Det dalte ned himmelsk korrekturlakk i store flak, og pakket seg rundt absolutt alt. Alt ble så rent. Og alt ble så lyst. Det var så stemningsfullt! Men det var kortvarig. Omtrent samtidig som at feberen inntok kroppen min kom regnet å vasket alt det fine bort. Jeg husker at jeg tenkte at det var like greit at jeg lå i senga. Da slapp jeg å se det der evige mørket. Jeg sier som Underbara Clara – november skal ikke være ekkel, snøfri og bløt. Den skal være kald, snøfylt og krispig.

I byen fikk vi litt mer stemning av novent når jeg skiftet til vårt nye flannelsengesett (Balder fra Høie), og hang opp vår nye julestjerne på soverommet. Denne er så fin! Den er i flettet tre og heter passende nok «Anna». Selvfølgelig måtte den få henge i soveromsvinduet vårt da. Mira likte både julestjerna og sengetøyet og la seg til rette før jeg rakk å legge på sengteppet i fotenden. Men jeg skjønner henne så godt, for dette er det mykeste og varmeste sengetøyet jeg har ligget i. Og stemninga på soverommet vårt er rett og slett magisk nå.

Så mens jeg venter på at basseluskene skal dra, og snøen skal komme tilbake får jeg bare trøste meg med et lunt soverom med noventstemning og en varmende Mirapus på føttene ♥

Har dere begynt å pynte litt?

Helt vanlige dager

Leave a Comment

Det begynte å renne igjen av nesa mi i slutten av august. Noe som indikerer at hullet opp til hjernen dessverre ikke har grodd igjen. Fordi at det er infeksjonsfare kan jeg ikke gå sånn for lenge. Og en stor frykt for atter en operasjon i hodet ble litt for virkelig for meg. Denne operasjonen vil ikke være en rutineoperasjon, og er potensielt stor og vanskelig. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg syns det er skremmende og ubehagelig. Frykten tok litt overhånd en periode, og jeg gikk rundt med mageknip og uro i hjertet døgnet rundt.

Så ble Anna syk med omgangsyke, og det viste seg at det var akkurat det jeg trengte. Å bli tvunget til å bare være mamma for en syk liten jente samtidig som jeg måtte vaske og vaske og vaske hendene for å unngå å bli syk selv. Det var faktisk godt for meg. At noen trengte meg så mye at jeg ikke fikk tid til å være redd.

Etter dette bestemte jeg meg for å ta kontrollen tilbake. Jeg kunne jo ikke bruke dagene på å gå rundt å være engstelig og redd. Å gjøre ting ble redningen. Helt vanlige hverdagslige ting som å sy hull i Annas strømpebukser føltes utrolig godt. Å være husmor. Å være mamma. Å være noe annet enn syk.

Takk og pris for helt vanlige dager! Og at det er flest av de. Det er jo faktisk de jeg liker aller best ♥

Sommeren i år

4 Comments

Sommeren i år kan like gjerne oppsummeres sånn her:

– 1 lang hytteferie
– 36 sommerdager (når temperaturen er over 20 grader)
– 2 uker med corona
– 1 reiseforsikring
– 2 bondegårdsbesøk
– 67 blomsterpotter
– 550 liter blomsterjord
– Ett loppemarked
– 2 plaskebasseng
– 1 Arvid Hanssen-forestilling
– 1 spinalveskelekkasje gjennom nesa
– 1 VP-shuntoperasjon
– og uendelige mengder is

Men for å spesifisere litt. Denne sommeren ble laaaang for oss her nord. Vi startet med godvær og planting av blomster i juni og sommeren sluttet faktisk nesten ikke før langt ut i september. Som vanlig ble det maaange blomster. Og nå hadde vi jo både hyttehagen og ny og større verandahage i byen. Jeg dro land og strand rundt for å finne akkurat det jeg var ute etter. Røde hengepetunia til amplene på hytta. Sjokoladekosmos. Hvite enkle georginer. Hvit pyntekorg. Lyserosa astilbe. Og årets nye store glede i «blomsterbedet» – Cafe au Lait georgin. Denne fikk ta to tredeler av plassen framme i bilen en dag vi kjørte til hytta. Haha, stakkars kjæresten.

Det ble intet mindre enn 67 potter til sammen, og 550 liter med ny jord. Dog skal det sies at mange av disse pottene er stauder og sto ferdigpottet fra tidligere år. Og vi sådde selvfølgelig kattegress til Mira. Bare at vi måtte bruke en annen potte. Den hun hadde arvet hos Bianco var så rusten at den knapt nok holdt sammen. Da kom det selvfølgelig en liten tåre i øyekroken ♥

Tradisjonen tro var vi på besøk hos Fru Berg.

Og der var det som vanlig idyllisk, masse å klatre på og de har de beste kanelbollene i heeele verden.

Ja de er faktisk det! De fryses rett etter de er nystekt, også varmes de i ovnen når vi bestiller de. På denne måten smaker de helt fersk. Nesten nystekt. En annen viktig ting med kanelboller. De må ikke stekes for hardt. Da blir de tørre. Disse her er saftige som få. Vi kjøpte to først i håp om at Anna kunne dele med oss. Men der var vi nok litt for optimistiske og måtte bestille en tredje.

Årets sommerklær var ekstra søte ♥

Og sommerskoene ekstra små ♥

Før sommerferien begynte tilbrakte vi mange solskinnsdager i vår nye favorittbydel – Vervet.

Der hadde de pyntet så fint med fisker og sjødyr tegnet av barn. De har ordentlig maritimt miljø.

En dag spiste jeg lunsj på Vervet Bakeri alene og smakte på dagens gelato. Den var veldig god.

Og når jeg vandret alene i solskinnet i byen, var det disse rosa blomstene i kirkepakken som tiltrakk meg.

Her satt jeg meg med min nye 20-kroners-veske som jeg hadde funnet på loppemarked. Ikke værst eller hva? Jeg bryr meg sjelden om merker og sånt. Men veska i seg selv er fin, og jeg trengte en ny for min gamle hadde takket for seg.

Jeg ble også så glad for å se denne omsorgen og kjærligheten for dyr på en av mine byturer ♥ Dette trengtes. For vi har virkelig hatt det varmt!

Så handlet vi økologisk rabarbra på reko-ringen og da lagde jeg sukkerfritt rababrasyltetøy.

Det testet jeg ut i en skikkelig sommerlig frokost dagen før sommerferien begynte.

Og så dro vi til hytta, og der skulle vi være nesten hele sommeren. Foruten en liten uke i Lofoten. Vi skulle reise dit ganske tidlig i sommerferien vår, og vi hadde bestilt rorbu på Nyvågar rorbuhotell og alt. Gledet oss enormt mye til å se pappa og den snille stemora ♥ Men så fikk vi altså corona. Først kjæresten og Anna, dagen etter sommerferien begynte. Så jeg noen dager senere. Er det ikke typisk! Men takk og pris for reiseforsikring! Men den dekket jo ikke over sorgen over å ikke få se de som vi savner så mye.

Men det var litt hell i uhell, for vi trengte faktisk den hvilen og roen som vi da fikk på hytta. Vi hadde hatt en hektisk innspurt fram mot sommerferien. Så vi tok det helt med ro. Hadde nesten ingen planer. Bare nøt det gode været og mengder av is. For is er det beste i livet til Anna. Hehe.

Mira var så glad for å være på hytta. Hun elsker å være der ♥

Anna var så søt når hun spradet rundt i den alt for store solhatten min ♥

Bade i plaskebassenget ble nesten en daglig rutine.

En gang når vi var på Storhaugen Gård for å handle litt fikk vi muligheten til å hilse på kjeene. De er så søte. Og de har den fineste gårdshunden, en collie som heter Kira.

Sommerhytta bød på ro og idyll.

Og idyllen ble enda større når vi fikk besøk av disse favorittpersonene. Tante Idas fine jenter. Jeg er så takknemlig for at Anna får vokse opp med de i livet ♥ Se på de her de sitter så fint og spiser is. Tripp trapp tresko.

Så ble vi litt turist i egen landsdel når vi kjørte til Dyrøy der kjæresten skulle være med å spille på en Arvid Hanssen-forestilling. Det bød på mye kos, musikk og glede. Se på fine Bruno her han ligger å sover i skyggen. Og selve forestillingen var så hjertevarm og fin. For mange år siden var kjæresten med å turnere med den. Og endelig fikk jeg sett den.

Vi var bare borte en natt, men når vi kom hjem til hytta igjen hadde Mira savnet oss så mye at vi plutselig hadde fått oss en fangpus ♥ «Her blir du sittende». Hehe! Så var det tilbake til rolige og varme sommerdager på hytta.

Noen dager grillet vi.

Andre dager var det så varmt at alt vi kunne gjøre var å bade. Sommerens fineste spor ♥

Jeg bakte Fru Timians over-natta-på-kjøkkenbenken-hytterundstykker mer enn en gang. De er veldig gode. Men jeg bruker speltmel.

Vi besøkte Fjøsen til Gjertrud for tredje sommeren på rad. Anna følte seg raskt hjemme. Og det er alltid så koselig å være her.

Der spiste vi enda mer kanelboller.

Og nede i håndverksavdelinga fant jeg meg en helt gratis gammel ostehøvel fra merket Spar. Den lå i en kasse med noen andre ting og teksten «trenger du noe av dette?». Dette er de beste ostehøvlene som finnes, og det var akkurat det vi trengte på hytta. Tusen takk Gjertrud!

Litt av den vakre hyttehagen vår i kveldssol. Dette er ett av få bilder jeg fikk tatt før vi hadde sauer på besøk som ramponerte en tredjedel av blomstene våre. Jeg hadde lagt så mye tid og energi i å gjøre det fint for oss at da hulkegråt jeg.

Vi var innom pappas hjemgård, mitt barndoms paradis. Inni denne fjøsen har jeg kost med geiter til den store gullmedaljen. Det var virkelig en magisk barndom her ♥

En dag spiste jeg frokost med rundstykker og selvdyrket salat fra en våre flotte hyttenaboer ♥ Tenk å være så heldig da!

Så dro vi en liten tur til byen fordi min gode Disneyvennine og datteren hennes skulle komme på besøk. Det var kjempekoselig!

Da fikk vi med oss litt av Bukta for alle som var veldig fint for både store og små. Her spiser vi «Fesk og potedes».

Men til bursdagen til kjæresten var vi tilbake på hytta igjen.

Når vi nærmet oss slutten på sommerferien ble jeg plutselig alvorlig syk. Og mest sannsynlig var det noe så lite som et nys som forårsaket det. Det begynte å renne blank veske ut av nesa mi, nesten som en kran. Og det viste seg at det var spinalveske. Jeg hadde rett og slett et åpent hull opp til hjernen, og på grunn av symptomene jeg hadde og hadde hatt, trodde de at jeg hadde hjernehinnebetennelse når jeg kom på sykehuset. Det var en veldig ubehagelig opplevelse hvor jeg ble isolert, hadde haugevis av sykepleiere og leger rundt meg i «pandemikostyme» mens jeg var en levende nålepute og så livet mitt passere i revy. Jeg tenkte så masse på Anna da…

Men heldigvis var det ikke hjernehinnebetennelse, og det var vi veldig takknemlige for. Men hullet i hodet måtte gjøres noe med. Så det ble en og en halv ukes opphold på sykehuset med prøving og feiling. Og resultatet ble at nevrokirurgene opererte inn noe som heter VP-shunt i hodet mitt. Det drenerer spinalveske ned i buken. Og da var ønsket resultat at hullet i hodeskallen skal gro sammen av seg selv. Dette og alt det innebar med spinalpunksjoner, lumbaldren og mye mer, var veldig skummelt for meg som har sykehus-lege-nåle-skrekk. Men det verste var å være borte fra Anna. Jeg hadde aldri vært borte fra henne før dette.

Men de var så flinke til å legge til rette for meg og for oss. Jeg fikk eget rom slik at kjæresten og Anna kunne komme og gå som de ville uten å forstyrre andre. Hver dag etter jobb og barnehage kom de på besøk og var til Anna skulle legge seg. Og når Anna fikk de timene sammen med meg sov hun godt på nettene. Vi hadde også svigermor og svigerfar, og mamma til å hjelpe oss masse med Annapass. Og storebror besøkte meg hver dag på sykehuset. Pappa ringte meg hele tiden. Venner kom med gaver. Omsorgen og kjærligheten var enormt stor ♥

Også må jeg bare nevne nevrokirurgene og sykepleierne også. De er virkelig engler. De tok så godt vare på meg at jeg nesten ikke kan uttrykke hvor takknemlig jeg er. En av sykepleierne fulgte meg hver natt i en hel uke. Det ble som ha en venninne, en hånd å holde i, en trygg favn når jeg virkelig trengte det.

Men jeg hadde enormt stor hjemlengsel. Og den dagen jeg fikk komme hjem igjen gråt jeg av glede. Når Anna kom hjem fra barnehagen feiret vi med å bade i plaskebassenget i verandahagen som var ordentlig frodig av sydenvarmen. For en lykke det var å være hjemme igjen! Det var det eneste i livet jeg ønsket meg ♥

Dagene hjemme ble selvfølgelig veldig rolig. Men bare det å få være hjemme var godt nok. Bare å få være nært Anna og kjæresten igjen betydde alt ♥

Og små ting som å lete etter jordbær i jordbærpotta sammen med Anna betydde ekstra ekstra mye ♥

Og sakte men sikkert ble jeg god nok form til å være med på et bondegårdsbesøk sammen med min gode julevenninne og familien hennes på Berg. Det forrige bondegårdsbesøket gikk jeg glipp av, for da var jeg syk. Men nå fikk vi være med å følge geitene på beitet, og det var så koselig for både store og små.

I tillegg til geitene hadde de også kaniner.

Men noe som var enda mer interessant var å disse. For å disse er det beste i Annas liv. Nest etter is selvfølgelig. Hehe.

Og med stadig varmere vær og nye rekorder tilbrakte vi mange dager ute på verandaen. Koste oss, nøt tiden sammen, og håpet på at hullet i hodet skulle gro. Mer om det og høsten kommer snart.

Hei i ruskeværet

6 Comments

Hei i ruskeværet tidlig en tirsdags morgen. Jeg er her fortsatt selv om det har vært stille på bloggen en stund nå. Det ble dessverre bare en ufrivillig pause. Men vi får krysse fingrene for at det blir tid og kapasitet til litt mer blogging framover. Så vi får blåst litt liv i det digitale kattelivet igjen.

I dag våknet vi til uling i ventiler og vindu. Vi har en aldri så liten storm som bygger seg opp her nord. Mens det slamret i soveromsvinduet var jeg så heldig å få ligge under dyna samtidig som den gode lille varmeovnen vår kroet seg i armkroken min. Hun er like glad i sove lenge som meg. Og jeg elsker å kjenne henne inntil meg. Å kunne kjenne på roen, varmen og tryggheten hun gir. Selv hostekulene og den tunge pusten av en forkjølelse som pågår nå føles som trygghet.

Samsoving er ikke for alle, men vi i kattelivet nyter det veldig. Ja noen ganger ligger vi faktisk fire stykker i senga (Mira i fotenden min). Dog skal det sises at vi også setter pris på å kunne strekke kroppen litt ekstra i alle retninger i timene før Anna kommer over i storsenga. Og inni mellom når det blir ekstra trangt er det en pappa som rømmer inn på gjesterommet. Det tror jeg vi alle setter pris på.

Men tilbake til dagen i dag. Jeg hadde egentlig planlagt å sove lengre da vi har hatt en hektisk uke med lite og dårlig søvn. Helsa har ikke vært den beste i det siste. Og om det finnes en perfekt dag å bare pakke seg ned i dyna er det på dager som denne – mens blåsten herjer. Men etter å ha kysset Anna og kjæresten farvel til barnehage og jobb, og lukket igjen det slamrende soveromsvinduet, klarte jeg rett å slett ikke å sovne igjen. Så jeg kledde på meg morgenkåpe og tøfler, gikk ut i den høstkalde gangen og opp trappa til stua, hvor jeg fant en sovende Mirapus i sofaen. Jeg tente stearinlys for det var fortsatt ganske mørkt. Så lagde jeg meg en deilig frokost som jeg nøt under pleddet mens jeg så på God Morgen Norge. Mmmm hjemmelaget solbærsyltetøy uten sukker oppå kremost er så godt.

Mens jeg sippet til tekoppen og så ut av vinduet på uværet kunne jeg konstatere hvor heldig jeg er. Som tross alt kan sitte inne i varmen. Ikke trenger jeg å haste til jobben mens jeg holder på jakka og puster ned i skjerfet. Ei heller må jeg stå ute i vinden å holde balansen som arbeiderene som jobber på nabobygget.

Rolige morgener som denne er mine aller beste. Med en malende kattepus ved siden av meg ♥ Ønsker dere alle en nydelig dag! Med uvær eller ei.

Røde striper

Leave a Comment

Det var absolutt ikke planlagt. Det ble bare sånn helt på slump. Men så endte de altså opp med å matche hverandre i røde striper en varm solværsdag. Far og datter. De to fineste jeg vet i hele verden. Det var så magisk at jeg måtte tørke en liten tåre fra øyekroken der jeg gikk bak de og kjente på all kjærligheten. Seeee bare ♥ Nå er det definitivt sommer!

Dag 3

Leave a Comment

Årets første peoner er kommet i hus og det er en sånn glede å friske opp nyleiligheta vår som fortsatt bærer litt preg av flytting. Det ble det ikke Coral Charm denne gangen, men den litt mer fyldige «søsteren» Hawaiian Coral. Som dere ser på bildet har den noen flere lag med kronblader som gir den et litt annet uttrykk. Og selv om Coral Charm fortsatt er favoritten er denne også ganske fin. Og det beste med den er det fantastiske fargespillet man følger fra dag til dag helt fra man putter buketten i vasen og fram til den takker for seg. Jeg liker alltid dag 3 best (noen ganger dag 4, hvis den er sen). Da har den lagt det meste av rosa bak seg og trer inn i drøm av ferskenfargede skyer. Jeg blir aldri mett av å se på dette sukkertøyet av en blomst. Å ha en sånn bukett stående på kjøkkenbordet er virkelig hverdagslykke på sitt beste ♥

Pakke, pakke, pakke!

2 Comments

Pakke, pakke, pakke! Det er det vi gjør i kattelivet nå om dagene. Ja, i tillegg til å kjøre flyttelass. Så nå for tiden er tape, bobleplast og pappesker mine viktigste følgesvenner. De stakkars neglene mine føles nesten døde på grunn av det. Og jeg har registrert at både jeg og kjæresten har små blåmerker over alt på armer og ben. Hehe, man skal ikke spøke med flytting. Det er heftige greier.

Men nå nærmer vi oss. Nå er vi snart der. Og det føles både godt og vemodig. Godt for at vi endelig får gjort noe som har vært viktig for oss å krysse av på lista. Og vemodig fordi vi skal si hade til den fine og trygge leiligheta vår. Etter åtte og et halvt år. Og det er ikke bare lett.

Men heldigvis føles det også helt rett å skulle starte med blanke ark på en ny plass som passer bedre til oss nå. Å få det større, mer praktisk og romsligere blir veldig bra. Og ikke minst har vi klart å sile ut masse ting sånn at vi har litt mindre med oss på lasset. Sminke som har stått i skapet for lenge. Mat som gikk ut på dato i 2021. Både i spiskammeret og fryseren. Sko som ikke har blitt brukt på 7 år. Sko som aldri har blitt brukt…! Og alt for mange ting fra Søstrene Grene. Jeg skal bli litt flinkere å vurdere kjøpene mine mer nøye framover.

Så nå flytter vi snart, og jeg må pakke videre. Men heldigvis er det lov med en liten te-pause i mellom pakkingen ♥ Vi ses i den andre leiligheta.