Det var absolutt ikke planlagt. Det ble bare sånn helt på slump. Men så endte de altså opp med å matche hverandre i røde striper en varm solværsdag. Far og datter. De to fineste jeg vet i hele verden. Det var så magisk at jeg måtte tørke en liten tåre fra øyekroken der jeg gikk bak de og kjente på all kjærligheten. Seeee bare ♥ Nå er det definitivt sommer!
Årets første peoner er kommet i hus og det er en sånn glede å friske opp nyleiligheta vår som fortsatt bærer litt preg av flytting. Det ble det ikke Coral Charm denne gangen, men den litt mer fyldige «søsteren» Hawaiian Coral. Som dere ser på bildet har den noen flere lag med kronblader som gir den et litt annet uttrykk. Og selv om Coral Charm fortsatt er favoritten er denne også ganske fin. Og det beste med den er det fantastiske fargespillet man følger fra dag til dag helt fra man putter buketten i vasen og fram til den takker for seg. Jeg liker alltid dag 3 best (noen ganger dag 4, hvis den er sen). Da har den lagt det meste av rosa bak seg og trer inn i drøm av ferskenfargede skyer. Jeg blir aldri mett av å se på dette sukkertøyet av en blomst. Å ha en sånn bukett stående på kjøkkenbordet er virkelig hverdagslykke på sitt beste ♥
Pakke, pakke, pakke! Det er det vi gjør i kattelivet nå om dagene. Ja, i tillegg til å kjøre flyttelass. Så nå for tiden er tape, bobleplast og pappesker mine viktigste følgesvenner. De stakkars neglene mine føles nesten døde på grunn av det. Og jeg har registrert at både jeg og kjæresten har små blåmerker over alt på armer og ben. Hehe, man skal ikke spøke med flytting. Det er heftige greier.
Men nå nærmer vi oss. Nå er vi snart der. Og det føles både godt og vemodig. Godt for at vi endelig får gjort noe som har vært viktig for oss å krysse av på lista. Og vemodig fordi vi skal si hade til den fine og trygge leiligheta vår. Etter åtte og et halvt år. Og det er ikke bare lett.
Men heldigvis føles det også helt rett å skulle starte med blanke ark på en ny plass som passer bedre til oss nå. Å få det større, mer praktisk og romsligere blir veldig bra. Og ikke minst har vi klart å sile ut masse ting sånn at vi har litt mindre med oss på lasset. Sminke som har stått i skapet for lenge. Mat som gikk ut på dato i 2021. Både i spiskammeret og fryseren. Sko som ikke har blitt brukt på 7 år. Sko som aldri har blitt brukt…! Og alt for mange ting fra Søstrene Grene. Jeg skal bli litt flinkere å vurdere kjøpene mine mer nøye framover.
Så nå flytter vi snart, og jeg må pakke videre. Men heldigvis er det lov med en liten te-pause i mellom pakkingen ♥ Vi ses i den andre leiligheta.
Januar har som vanlig vært mørk og tung. Med koronaen hengende igjen i kroppen, en runde med omgangssyke, ustabilt vær, og følelsen av å henge bakpå med både flytting, og ja… egentlig det meste. Men nå ser alt så mye lysere ut. Ja selv etter en hel rad av blåsbortdager og uvær. For borte på horisonten skimter jeg sola. Og sakte men sikkert er det som at både motivasjonen og energien sniker seg fram sammen med lyset. For seee bare den fine himmelen som venter oss når disse uværsdagene er over. Nå er det ingen tvil om at det er lysere tider i møte. Og mer lys betyr mer blogging.
Akkurat denne dagen, den siste torsdagen i januar, kjente jeg virkelig at lyset traff meg langt inni hjertet. Og i så stor grad at jeg fant motivasjonen til å tenne levende lys, brygge meg en kopp te, og hente fram kameraet. Nå var endelig lyset godt nok til å få noen gode bilder. Og jeg måtte jo forevige de vakre frostrosene og den rosa himmelen.
Denne typen kos er min aller beste gullkant på hverdagene. En rolig stund for meg selv med ferske blomster, levende lys, et fruktkakestykke, og en av favoritt-teene mine – Rooibos des Vahines fra Palais des Thes. Og for fin vinterlig januarstemning liker jeg å ha hvit voksblomst i vasen.
Er dere ikke enig i at den gjør seg veldig helt alene? Bare man har nok av den. Jeg klarte i alle fall ikke å se meg mett på den mens jeg fotograferte. Har dere forresten lagt merke til vår krøllete duk? Den er Annas verk. Hun har hatt som vane å rive den av bordet, slenge den over hodet og etterpå kaste den der det måtte passe for små fingre som lever i øyeblikket. Nå når hun er blitt litt større har hun blitt flinkere til å forstå at det ikke er greit å røre alt, eller at hun må sette ting tilbake. Så nå har vi begynt å sette telysholdere, vaser ol. på bordet igjen. Så nå får duken litt mer fred enn før. Men inntil det er helt på plass, så er vi et sånt hjem som har mer eller mindre konstant krøllete duk på stuebordet. Hihi.
Mira ville også være med på denne lille kreative kosestunden og hoppet opp i sofaen og gjorde seg fin. Det er hun jo uansett alltid, men hun merket nok at jeg koste meg og ville bidra. Min søte lille bloggassistent ♥
Årets første dag var rosa. Det må jeg si var en god start og virkelig lovende for fortsettelsen. La oss håpe dette blir et år fylt av kjærlighet fra alle kanter i alle verdenshjørner. Jeg kjenner meg i alle fall veldig inspirert av min kjære blomsternabo som ble intervjuet på gata om hva hun ønsker seg for det nye året. Fred i verden og at folk skal bli flinkere til å ta seg tid til hverandre svarte hun ♥ Jeg er så enig. Det trenger vi!
Jeg leste nettopp et helt fantastisk tips fra bloggen til fineste Synne, og syns at dette må deles med dere som leser kattelivet også. Gå inn på google, skriv inn cat i søkefeltet og trykk på poten til høyre. Tro meg, du kommer ikke til å angre! Og hvis du er like entusiastisk og engasjert som meg kan du bli sittende å trykke langt inn i de sene nattetimer. Hehe, hilsen en katteelsker ♥
I slutten av november gjorde sola som den alltid gjør – den takket for seg og sa på gjensyn med et helt magisk skue av et lys. Bare se så vakkert! Selv vi som har levd med dette hele livet stopper opp. Legger fra oss alt vi har i hendene. Puster roligere. Og nyter. I mindre enn 10 minutter strakk den seg langt nok over åsen til at vi fikk se den. For siste gang i år. Og det var så fint. Og føltes så hjertevarmt.
For meg er dette nesten Disney-magisk. Fargene. Lyset. Alt. Som vår egen lille Winter Wonderland-Disneyfilm. Jeg kan nesten ikke få sagt hvor takknemlig jeg er!
Det glinset til og med som glitter i snøen. Ser dere der? Det var ikke så lett å få det med på kamera. Og gjennom stuevinduet som jo alltid gir litt refleksjon. Men litt fikk jeg heldigvis med.
Altså se de fargene! Rosa snø. Som et slags midnattsollys midt på vinteren. Det ser nesten ut som et maleri. Ja, dette kalles riktignok mørketid, men det er helt utrolig hvor stor rolle lyset likevel har. Både lyset i naturen, det vi tenner inne, og det vi har i hjertet. Jeg tenker at dette lyset ikke bare er noe vi ser. Det er noe vi kjenner ♥
Sent en fredag i begynnelsen av oktober var vi på hytta. Jeg var trøtt som en dupp fordi jeg hadde valgt å sitte oppe litt lengere enn jeg burde. Jeg klarte bare ikke å legge meg når stemninga var så rolig og fin. Det knitret fortsatt i vedovnen mens jeg begynte å låse dørene, skru av lysene og slukke stearinlysene mens jeg gikk med tannbørsten i hånda.
Da kikket jeg ut av vinduet, og det var da jeg så det – hvite, store, fluffye flak av himmelsk korrekturlakk. Som dalte ned fra himmelen i et rolig tempo. Jeg ble stående som i en nærmest hypnotisk tilstand og bare nyte det. Og plutselig var hele bakken hvit. Da visste jeg at vi kom til å våkne opp til den mest fantastiske snødagen neste morgen. Og det gjorde vi. Seee bare for et magisk syn! Det ble en veldig fin dag for både store og små ♥
Hei fra oss i kattelivet. Og takk for sist. Det ble dessverre tidenes lengste bloggpause på meg siden jeg startet å blogge i oktober 2016. Men det har en naturlig forklaring.
Her lever vi nemlig under litt andre forhold enn vi normalt bruker å gjøre på denne tiden av året. Vi som vanligvis bruker å ha levende lys, granbar i mugger, julenøtter i skåla og en fot halvveis inn i jula, lever med pappesker, montering av flatpakkede ting fra IKEA, sene arbeidskvelder, dager som løper av gårde, og kropper som er så slitne at vi ikke klarer så mye annet enn å bli liggende når hodet treffer puta på sofaen. Puh! Like slitsomt som å lese denne laaange setninga 😉
Det ble rett og slett litt mye for oss med oppussing av ny leilighet, nedpakking i den gamle, utbygging på hytta, en aktiv ettåring, jobb, og dårlig helse på samme tid. Og ikke spør hvordan vi klarte å få alt dette til å havne samtidig. Jeg har klødd meg litt i hodet over det.
Men det er nok mest sannsynlig på grunn av litt for dårlig planlegging og skikkelig uflaks. Oppussinga av leiligheta skulle jo ikke dra ut så lenge, og utbygginga på hytta skulle normalt sett ha tatt lengre tid. Hvor ofte skjer det liksom at noen som helst slags byggeprosjekt er tidlig ute? Haha! Pluss at midt i det hele knakk tannroten som porselenstanna mi står på. Så når går jeg gjennom en omfattende prosess med å få bro.
Så vi har luksusproblemer i fleng. Men luksus blir ikke helt luksus når man blir så slitne som vi er nå. Det var det en god venninne som sa til meg her om dagen.
Og i løpet av den samtalen ble jeg også minnet på hvor viktig denne tida på året er for meg. Hvor stor del av livet mitt det er. Det er jo derfor jeg alltid starter så tidlig med jula. For å få nok tid til å nyte så mye som jeg ønsker. Og at det ville være synd å ikke kunne nyte noe av det i år fordi vi er for slitne. For tenk, jeg har ikke pyntet med en ørliten ting en gang som kan minne om jul her hjemme. Og på hytta har vi bare så vidt begynt å pynte fordi vi nesten aldri har tid til å dra dit.
Derfor måtte vi ta en avgjørelse som var litt trist, men samtidig veldig viktig.
Vi blir å avvente med den store flyttingen til nyleiligheta til etter nyttår. Det er ikke verdt å slite seg ut for å komme seg inn før jul. Spesielt ikke når vi skal tilbringe selve jula på hytta, og har det helt fint i den gamle leiligheta vår. Ja den er liten og trang. Men vi koser oss fortsatt her. Og får vi satt opp litt ting og tang som vi ikke trenger nå i den nye leiligheta, så frigjør vi jo litt plass.
Så nå tar vi hverdagene tilbake. Nå tar vi førjulskosen tilbake. Nå skal jeg pynte og gjøre det koselig og stemningsfullt i hver krik og krok (etter jeg har hvilt meg litt først). Og jeg gleder meg sånn til å vise og lære Anna om alt dette fine. Gi henne gode forutsetninger for å bli en like juleglad person som mammaen sin. Og Mira skal være sammen med meg når jeg pakker julegavene på gulvet. Med gavepapir og bånd liggende over hele stua mens Nat King Cole synger The Christmas Song i bakgrunnen. Dette blir så koselig.
Og forhåpentlig skal jeg klare å dele litt med dere leserne også. Nå krysser vi fingrene for skikkelig god førjulstemning på bloggen framover. Eller novent (november som møter advent) som det nå heter. Jeg gleder meg ♥
Høsten kom som et brak denne gangen. Grå, våt, kald og full av basselusker. Men sånn er det som regel når man har barnehagestart. Og det er vel egentlig ikke lov å klage når man har hatt en så fantastisk sommer som oss i nord. Men det ble en stor kontrast for oss. Det er lov å si. Nå må jeg bare få pusset nesen til samtlige i familien og omstille meg. For egentlig er jeg jo veldig glad i høsten. Både mørket. Fargene. Regnværet. Og innekosen. Nå er det store tekopper i hånda mens jeg sitter innrullet i pledd og ser på Downton Abbey som skal være i fokus. Og levende lys, lun musikk og syltetøy av bær og plommer. Her er høstens ønskeliste:
* Svarte skinnpumps med åpen hæl, for favorittpumpsene mine har takket for seg
* Mer Mango & Bergamott-te fra Whittard til høstkosen
* Downton Abbey Afternoon tea Cookbook
* Mengder av saftige og søte plommer til både syltetøy og desserter
* Jeg ønsker meg en kortermet strikket topp i dette garnet, noe ala denne kanskje
* Kammerstake i messing fra Indiska
* Den søteste katteputa fra Liewood, passende motiv for oss i kattelivet
* Smykkeskin i småblomstret mønster
* Libertyscrunchie i mønsteret som heter Katie & Millie
* Strikket cardigan til Anna fra Newbie, En sånn her har jeg lyst på i min størrelse også
* Kevin Murphy Anti Gravity Spray, et must for mitt tynne og flate hår
* Konsertbilletter til Ingebjørg Brattland og Odd Nordstogas Langt Heimafrå-konsert
