En søndagstur i november

Etter å ha sovet lenge i dag og fått i oss en rask frokost, kledde vi på oss varme klær og nesten sprang ut i snøen for å rekke lyset. Det var riktignok ikke så lyst som det kan være, fordi det var overskyet. Men det lille som er må vi bare ta, for nå er det ikke mange dagene til sola forsvinner helt i nesten to måneder. Og da blir det ordentlig mørkt. Men selv om det var overskyet var det fint ute. Ordentlig Winter Wonderland-stemning, ikke for kaldt, og helt vindstille.

I bekken på sørsiden av Tomasjordnes sildret det i vannet. Vi måtte stoppe opp å bare lytte til den fine lyden. Underbara Clara har så rett i at det er noe magisk med kombinasjonen snø og vann. Det er mye mer stemningsfullt enn når vannet har frosset til is.

Snøen lå toppet oppå nesten alt av overflater. Og det liker jeg så godt. Bare så synd at vinden i natt hadde blåst bort det laget som lå på trærne. For trær med snø på er den ultimate Winter Wonderland-følelsen. Er dere ikke enig?

Det begynner å bli fint her nå. Flere og flere har hengt opp lyslenker og adventsstjerner.

Noen har til og med hengt opp julelys i den fine lerka ved pir 1. Her er kjæresten i sin sporty tur-outfit. Og med selbuvotter som han har fått hos sin farmor som forlot oss for noen år siden. Det er fint å ha gode minner i sånne ting.

Jeg var ikke riktig så sporty kledd der jeg fikk med lysblått stripete skjørt, ullstrømpebukse, vinrød alpelue og mørkeblå ullkåpe. Men jeg hadde selbuvotter jeg også. Jeg elsker forresten de nye vinterskoene som jeg kjøpte i fjor. De er så varme og gode å gå i. Absolutt verdt pengene.

Tomasjordnes sitt minste hus var også idyllisk innhyllet i snø. Men jeg tror ikke det var noen hjemme der for julestjerna var ikke hengt opp. Kanskje de har reist til syden? 😉

Etter at vi hadde vandret på alle stiene nede på «nesset» gikk vi videre opp i gatene over oss. Der så vi på litt større hus og fantaserte om hvordan vi vil ha det en dag. Vi snirklet oss mellom masse veier og plutselig kom vi over dette magiske julehuset. Se så sjarmerende og fint. Ikke for stort, koselig, og i den litt gammeldagse stilen som jeg liker. Det enste det manglet var litt pynt oppe i mønet.

På tur hjemover mens vi gikk forbi det ene julepyntede huset etter det andre (folk har tatt rådet om å pynte tidlig i år på alvor) begynte det å bli mørkt. Vi som egentlig bare skulle gå oss en liten tur hadde plutselig vært ute i to timer. Tida går fort når man drømmer om hus og ser på julelys og snø.

Det var to kalde men lykkelige personer som kom hjem med røde kinn og snø opp etter leggene. Da var det bare å få varmen i kroppen under pleddet i sofaen sammen med Mira og en kopp te. Og der småduppet vi mens Poirots jul sto på i bakgrunnen. Kan en søndag bli finere? ♥

Hva jeg gjør for tida

Ut ifra kalenderen skulle JuleIda normalt sett ha vært i full julemodus nå. Men det er mye som ikke er helt som det bruker å være for tida. Dere har sikkert merket at jeg ikke har blogget så mye i det siste. Og det er fordi både søvnen og kapasiteten er så dårlig. Uro på grunn av verdenssituasjonen, det merkelige været (hva er liksom greia med 9 varmegrader i midten av november?), mørket, og at vi går isolasjonens jul i møte har sneket seg inn under huden. Vanemennesket i meg blir helt i ulage når det er så mye som ikke føles riktig. Og søvnen er det som blir rammet først, dernest kapasiteten og kreativiteten. Hver gang jeg løfter kameraet føles det mursteinstungt og umulig å håndtere. Alt blir bare så mørkt, så kornete. Og så blir jeg bare frustrert. Ja, den mørke tida på vinteren er koselig, men den er samtidig utfordrende for en som tar bilder.

Men heldigvis har jeg funnet roen og gleden i noe annet kreativt. Symaskinen er hentet fram fra skapet. Jeg måtte sy noen nye munnbind på grunn av den økte smitten, og når jeg først var i gang ble jeg så inspirert at jeg bare fortsatte. Og fortsatte. Det var rett og slett herlig å sy igjen. Og det til tross for at symaskinen fortsatt fusker sånn at jeg blant annet har måtte spole på undertråden for hånd.

Jeg hadde jo egentlig bestemt meg for å kjøpe en ny symaskin denne høsten. Men så gikk tida så fort, og med all den økte smitten unngår vi nå butikkene i det lengste. Dessuten er det jo ikke noe problem å sy så lenge det er ting som skal vrenges. Da er det ikke så nøye at sømmene ikke er så pene. Så enn så lenge klarer jeg meg med min gamle Brother-maskin. Men etter nyttår blir det garantert en ny en.

Og nå har jeg faktisk fått sydd litt av hvert. Blant annet har jeg fikset nye hemper på håndduker og de gamle gryteklutene våre. Og munnbindene nevnte jeg jo lenger opp. Men det jeg har kost meg aller mest med er noen julegaver som jeg naturlig nok ikke kan røpe hva er. Jeg gleder meg sånn til å gi de bort. For de er virkelig laget med kjærlighet og glede. Her ser dere forresten den nye nåleputa mi som jeg kjøpte på Søstrene Grene for litt siden. Er den ikke søt? Jeg merker at sånne små ting som en liten nålepute i et favorittmønster bidrar til enda større syglede.

Jeg finner også mye kreativitet og inspirasjon i alle de fine stoffene mine. Men samtidig skal jeg innrømme at jeg sparer på noen av de for ikke å «bli fri». Haha, der må jeg flire litt av meg selv. Det er jo meningen at stoff skal brukes, ikke bli liggende. Men noen ganger, hvis stoffet er ekstra fint, klarer jeg bare ikke å gi slipp på det. Er det flere der ute som også gjør sånn? Jeg gjør det samme med gavepapir og fløyelsbånd også.

Nei, nå skal jeg logga av og finne veien tilbake til sømmene og trådene. For selv med stiv nakke etter all syingen er det ingen tvil om at det er godt for både øyne, hode og sinn å begrense det digitale. Jeg kommer sterkere tilbake på bloggen snart. I mellomtiden håper jeg dere har det så godt som man bare kan ha det i denne rare tida. Og at dere finner glede i de små tingene.

Varm klem fra oss i kattelivet ♥

En liten overraskelse

Oktoberbuketten sto bra lenge denne gangen. Faktisk i nesten to uker. Og selv om det var en del blomster som hadde tørket på slutten, må jeg si at jeg ble overrasket over hvor godt den holdt seg. Spesielt nå når innelufta er så tørr og varm. Jeg tror kanskje den ble laget med ekstra mye kjærlighet og omsorg. Det følte jeg iallefall når jeg demonterte buketten og fant denne lille overraskelsen som var festet under hortensiaen med en ståltråd. Et nydelig fløyelsmykt sukkulentblad.

Buketten hadde bredt seg så mye over kanten på Jasper Conran-mugga at jeg ikke hadde sett det, før nå. Men der var det altså. Som en ekstra liten glede som gjorde at jeg visste at det var Marit som hadde hatt en finger med i spillet. Hun som vet at jeg elsker sånne fløyelsmyke mintgrønne blomster. Det er så mye kjærlighet i å bry seg om andre slik at man vet hva som gleder de. Tusen takk Marit ♥

Nå står dette fine sukkulentbladet i en telysholder på stuebordet som en slags forlengelse av oktoberbuketten. Og jeg blir så glad hver gang jeg ser på det. For at Marit festet det under hortensiaen som en liten overraskelse. Og for at det minner meg om når Bianco luktet på lammeøren. Ofte må jeg ta på det. Nesten som at minnene sitter i fingrene også. Men de gjør vel kanskje det… De sitter nok i hele kroppen.

Pumpkin & Cinnamon black tea

Jeg har vært alt for dårlig til å dele tea-reviews på bloggen de siste årene. Og det går jo ikke når man er en så stor teelsker som meg. Dessuten går vi nå inn i den mørke tida hvor tekoppene betyr litt ekstra. Så nå snur jeg den trenden og begynner med en te som er ganske så passende for sesongen – Nicolas Vahe sin Pumpkin & Cinnamon black tea.

Dette er en ordentlig kraftig te med masse kryddersmak, så hvis man ikke liker det vil dette neppe bli en favoritt. I tillegg til gresskarbiter, gresskarkjerner og kanelbiter inneholder den også ingefær, hel og malt allehånde, kardemomme, sikori og nellik. Nokså mye julekrydder egentlig, men likevel får jeg mer høstfølelse av den på grunn av gresskarsmaken som både kan være litt søt og nøtteaktig.

Og fordi dette er en te med litt sting i liker jeg den best med en skvett melk og litt søtt oppi. Da blir smaken litt rundere.

Det er alltid tea time i kattelivet, men nå i mørketida blir det som regel noen ekstra kopper ♥

Brygg denne teen på 100 grader i 3-4 minutter, og nyt en herlig følelse av varmende krydder som gir assosiasjoner om både høstmørket og vinterkulda. Og gjør gjerne som meg og tilsett litt melk og honning for en rundere og mildere smak. Da har man et perfekt tilbehør til pleddet, boka og snøen som daler ned ute.

Resten av oktober

Dere som har lest bloggen gjennom oktober har nok forstått at det var en tung og sorgfull måned for oss i kattelivet. Savnet etter Bianco er så stort, og gjennom hele oktober ble vi påminnet den siste tida med han. Men heldigvis hadde vi noen gleder også, sånn som solbær, blomster, kanelboller, Mordene i Sandhamn på dvd og «prøveribbe». Og en rampete liten pusefrøken, som her på bildet jakter på fluer i hagen.

Vi startet nemlig oktober med en helt annen årstid enn den vi avsluttet med. I begynnelsen hadde vi ordentlig indian summer med sol og varme. Det likte sjokoladekosmosen godt.

Ja vi var i grunn alle ganske fornøyde når vi fikk en siste pust av sommeren som regnet tok fra oss allerede i begynnelsen av august. Nå fikk vi endelig nyte den frodige hagen.

Se så fin hagen var! Sommer og høst i skjønn forening.

Jeg bakte kanelboller på kanelbollens dag. Uten sukker og med speltmel. Og like gode som alltid.

Så fikk jeg endelig tak i solbær og solbærekstrakt på Bondens Marked. Solbæra er ikke med på bildet, for den gikk rett i fryseren. Men det tok ikke mange dagene før jeg tok den fram igjen og kokte solbærsyltetøy uten sukker. Og det var sååå godt!

Solbærekstrakten inneholder litt sukker, men heldigvis ikke så mye. Så den skal jeg bruke til både solbærtoddy og hjemmelaget gløgg.

Vi fortsatte å nyte det gode været og blomstene i hagen som holdt seg så godt. Se på den søte blomsterfrøkna ♥

Så hadde vi som veldig mange andre denne høsten museinvasjon. Men vår var heldigvis ikke så skremmende og ekkel. Hehe, jeg måtte flire når jeg så at Mira hadde lagt lekemusene sine på rad og rekke bak sofaen. Vanligvis bruker hun å dytte de inn under kjøleskapet, nesten som at hun har et eget spiskammers der.

En dag når mamma var på besøk lagde jeg en god og koselig lunsj. Man må gjøre litt ekstra ut av ting når det ikke er så lett å gå på kafé lenger.

Også kokte jeg enda mere plommesyltetøy, og disse plommene gir alltid det beste resultatet. Et søtt og smakfullt plommesyltetøy.

På kjøkkenbordet hadde vi en bukett tørkede hortensia stående. De er bra fine selv når de er tørket, ikke sant?

Så plukket vi inn den siste mangolden fra hagen rett før frosten kom. Den hadde vi i en kremet pasta og det var veldig godt.

Så kom både frost og snø, og plutselig gikk vi inn i en annen årstid.

Mira begynte å ligge ekstra mye på lammeskinnet i stua, for der var det godt og varmt. Se så søt hun er når hun legger den ene labben over den andre ♥

Og vi varmet oss på høstkaffe. Selv om det alltid er mest te på meg.

De dagene det var kaldt og sol var lyset helt magisk.

En annen gang mamma kom på besøk i oktober lagde jeg amerikanske pannekaker. Da hadde hun snakket så mye om kaker i lang tid, både de som stekes i panna og de som stekes i ovnen, slik at jeg til slutt fikk lyst på det selv. Haha, hun er en luring hun der, som planter lyster i andre sine hoder.

Men det var så godt. Og så koselig å igjen få litt kaféstemning.

Dessuten smaker teen nesten enda bedre når man drikker den sammen med andre.

Denne dagen hadde jeg til min store overraskelse funnet blomstrende løvemunn i den ene potta i hagen. Jeg fikk nesten sjokk, for jeg visste ikke at løvemunn tåler så mye. Både snø og frost. Men så har jo temperaturene ligget over normalen i lang tid nå. Og det var nok det som var grunnen til at jeg for første gang kunne plukke sommerblomster etter 20. oktober.

Jo nærmere vi kom slutten av oktober ble dagene tyngre og tyngre. Savnet og sorgen større. Heldigvis hadde vi denne trøsten av en pelsball til å muntre oss litt opp.

Mira har trøstet oss mye med sitt søte blikk og sin gode og milde personlighet.

Men hun har også bydd på litt utfordringer med alle rampestrekene sine. Enkelte dager har det vært så mange som 20-30 hopp opp på kjøkkenbenk og kjøkkenbord. Men vi krysser fingrene for at det blir bedre når hun blir litt eldre.

Eller nei, vi krysser potene 😉

Så ble grøtdagen feiret med en skål med byggrynsgrøt med hjemmelaget (og sukkerfritt) solbærsyltetøy. Nam, det må være det beste solbærsyltetøyet jeg har smakt.

En fredags kveld klarte jeg endelig å få hengt opp den vegglampa som vi kjøpte for to år siden. Det høres kanskje ikke ut som den mest spennende fredagsaktiviteten, men for meg var det så godt å kunne streke over en av mange ting på en to-do-liste. Sånn blir det når man er sliten og klarer lite – da blir selv små ting en seier. Og Mira syns det var veldig koselig med en liten lampe blant alle putene hennes. Ja, for det er vel ingen tvil om at det er hennes puter ♥

På kjøkkenbordet sto nå oktoberbuketten, butternutgresskar og enda flere plommer. Ordentlig høstlig følelse.

Og når det var ett år siden vi mistet Bianco tente vi lys for han og lengtet så mye som det går ann ♥ Storebror var på besøk og det var så godt å ha han her. Det var så godt å være flere om sorgen og savnet.

Og nesten helt likt som i fjor begynte det å snø ganske tett. Bare at i år var det en dag senere. Og sånn avsluttet vi oktober med en annen årstid enn vi begynte med. Nå har det begynt å bli full julestemning både i og utenfor butikkene. Men snøen den har dessverre smeltet bort i regn og varmegrader. Helt opp til 9 varmegrader har vi hatt. Og jeg sier som Synne sa på sin blogg – det er galskap. Vi får bare håpe det blir kaldere mot desember iallefall. Vinter og jul hører liksom sammen.

Oktoberbuketten

Oktoberbuketten ble denne gangen ordentlig stor, rufsete og høstlig. Akkurat sånn som en høstbukett burde være! Det var de flinke blomstervennene mine på Sonja Blomster som lagde den, med ønsker om innhold og farger fra meg. Dere kan tro jeg ble glad den fredagen denne dukket opp på døren! Jeg syns nesten ikke jeg gjorde noe annet enn å sitte å stirre på alle de vakre blomstene den helga.

I oktoberbuketten er det mørkrosa hortensia, ferskenfargede hodenelliker, cotinus, lyserosa grenroser, rosa alstromeria, en stor hvit krysantemum, masse forskjellig strå, eucalyptus med både grønne og røde frø, og den der hvite blomsten som jeg igjen har glemt å spørre om navnet på.

Jeg var litt redd for at oktoberbuketten skulle bli litt for lik septemberbuketten når jeg ønsket meg mørkrosa hortensia. Men de mørke og brunlige fargene gjorde den heldigvis litt annerledes. Og det er det som er fint med å få noen andre til å lage buketten – man ender opp med noe annet. Og det er egentlig ganske greit for en som har for vane å velge det samme om igjen og om igjen.

Den mørklilla cotinusen til venstre har vært en favoritt i flere år. Er den ikke fin?

Jeg elsker eucalyptus med frø, og spesielt de røde. Den tørker ofte litt fort, men det syns jeg egentlig ikke gjør noe. Da ser den bare litt mer rustikk ut i fargen.

En av de tingene jeg ber oftest om når jeg bestiller buketter er småblomstrete og rufsete blomster sånn som limonium. Her er den hvite som er en stor favoritt hos meg. Men den er nydelig i andre farger også.

Er ikke oktoberbuketten fin? Det syns i allefall jeg, og Mira rampepus som har klatret ekstra mange ganger opp på bordet for å se på den. Hun er virkelig en blomterpike hun også ♥ Men jeg skjønner Mira så godt. Man må jo nyte synet av de vakre blomstene. Og aller helst på nært hold.

Tanker på en tirsdag

– Min største skrekk i disse hjemmekontortider er at kjæresten glemmer å si ifra at kameraet på jobbpcen er på, og at jeg skal dukke opp på Teamsmøte i morgenkåpe, og med trøtt ansikt og bustete hår. Det er ikke rent sjelden jeg leverer en kopp kaffe, et glass brus eller en yoghurt til han mens han er med på et av disse mange møtene. Så risikoen er absolutt til stede. Derfor har jeg nå i et halvår hatt en nokså uelegant og ninjaaktig levering av diverse «catering» til han. Håper ikke det heller har kommet med på kamera.

– Skyr med salt karamell falt veldig i smak hos meg. Og egentlig syns jeg den smaker mer som en blanding av karamell, kokos og fiken. Den blir nok en favoritt i dette huset vil jeg tro.

– Denne tida vi er i nå er så vanskelig for meg. Plutselig dukker et minne opp. Noe så lite som en lyd, en lukt, et bilde i hodet, og sorgen treffer meg som en storm. Jeg slutter å puste umiddelbart. Det kan være løvet som ligger på bakken under trærne. Regnet som lager små elver i takrenna. Eller Mira som ligger på toppen av kattestativet, med halen hengende ned. Akkurat sånn som som Bianco gjorde år, etter år, etter år. Minner fra sånn som det var i fjor, det som er likt, men også det som er annerledes. Da kjenner jeg det.
Det er så mange «merkedager» og datoer nå at kroppen min er helt utslitt. Den 4. oktober var det både dyrenes dag og kanelbolledagen. Med andre ord dobbel grunn til å feire. Men det var også årsdagen for når vi fikk vite at vi skulle miste Bianco – en helt forferdelig dag. Og selv om jeg prøvde å gjøre den bedre i år når jeg satt i sola, koste med Mira og bakte kanelboller, føltes det som det bare var så vidt jeg hadde overlevd når dagen var over. For jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sluttet å puste. Det er nok derfor jeg er så sliten og utmattet nå. Jeg puster ikke nok. Og det rare er at selv om jeg er bevisst på det og prøver å gjøre det motsatte, så lever sorgen sitt eget liv. Den bare er der, og må få gjøre det den skal for at jeg skal komme meg gjennom dette. Det er som med tårene. Jeg klarer bare ikke å stoppe de. Det er så ondt at jeg bare må gråte. Og ville det vært noe bedre å holde det igjen? Fortrenge det? Neppe. Da ville det lusket som en ulmebrann som før eller siden ville tatt fyr.

– Jeg lurer på hvordan det blir å gå med alle grønnplantene mine denne vinteren. Kommer de til å klare seg? Eller blir det som i fjor? Vil oxalisen gå i dvale og bare bli små potter med jord, som igjen kommer fram på våren. Vil pileaen svinne hen? Og er det fysisk mulig og overvintre pelargonia i et soveromsvindu her nord? Jeg skal i allefall prøve.

– Det føltes virkelig som en seier at jeg endelig klarte å henge opp den nye vegglampa på soverommet. Ja, den hadde jo «bare» stått i skapet i to år.

– Vi er litt småbarnsforeldre nå som Mira er så ung, nysgjerrig og rampete. Det er mye vi må følge med på. Før så var alt som sto plassert fra midjen og opp sikret. Men nå… Det klatres på badevasken, kjøkkenbordet, kjøkkenbenken, tørkestativ og kommoder. Hun får egentlig ikke lov til det (foruten badevasken og vaskemaskin), men når man er ung er det tydeligvis viktig å tøye grensene. Jeg er veldig spent på hvordan det blir med juletreet. Vi har snakket om at vi kanskje må la være å bruke de julekulene vi er mest redde for. For det kan jo hende vi våkner midt på natta av et juletre på gulvet med denne ungpusen også.

– Så ble det heldigvis kaldere og mer høstlig. Mer sånn som det skal være i oktober. Og ifølge meteorologen har vi skrudd av sommerknappen for godt for i år. Det syns jeg er bra, for da blir det endelig kald og god luft på soverommet. Så kaldt at vi kan ligge i flanellsengesett. Også kan jeg begynne å konsentrere meg om jula.

– Jeg tenker på at når Bianco ble frisk av lungebetennelsen så ville han leke. Da kom ungpusen fram i han og han gikk til igloen sin og plukket ut de lekene han ville ha. Og der lå også den lille røde katteputa som han brukte når han var kattunge. Det var egentlig en pute vi hadde fått små kattebamser i på butikken hvor jeg jobbet, og når den skulle gå i søpla tok jeg den heller hjem til Bianco. Han elsket virkelig den puta, lå i den hele livet, selv om det bare var plass til forlabbene når han ble stor.  Dette ble siste gangen han lå i den. Når han kjente på livsgnisten etter å ha vært alvorlig syk. Lite visste vi at kreften var den egentlige årsaken til lungebetennelsen. Og det er så sårt, for han hadde så inderlig lyst å leve. Så inderlig lyst å være hos oss. Det viste han med hele seg.

– Jeg håper virkelig vi får snø i desember i år. I allefall til julaften. Det blir liksom ikke helt den rette stemninga hvis det ikke er hvit korrekturlakk på bakken.

– Selv om jeg tenker mye strekker liksom ikke ordene til for tiden. Eller så klarer jeg bare ikke å sortere de. Jeg har så lyst å blogge mer, har så mange idéer. Men så stopper det opp når jeg skal begynne å skrive. Gjennomføringsevnen er rett og slett på et lavt nivå nå. Og det lover ikke så godt for alle de hjemmelagede julegavene jeg hadde planlagt.

– Jeg gleder meg til å spise Mont D’or.

– Jeg er så glad i leiligheta vår, men jeg skal innrømme at jeg lengter etter større plass. Og spesielt i disse «coronatider». Jeg ønsker meg et ekstra kjøleskap fordi vi handler større men sjeldnere nå. Og større bod fordi vi setter ting i «karantene». Og et eget vaskerom med egne kurver til «coronaklær». Og selvfølgelig ønsker jeg meg også som jeg har gjort i mange år – gjesterom, hobbyrom, badekar, vedovn og vindu på kjøkkenet. Det er lov å ønske seg i allefall.

– Jeg håper, håper, håper at jeg skal klare å male det nattbordet snart.

– Jeg har handlet en del på små og frittstående nettbutikker i det siste. Og selv om jeg aller helst vil handle lokalt kjenner jeg at det føles godt å se hvor takknemlige de jeg handler hos blir. Jeg har fått koselige håndskrevne små lapper hvor de takker meg for at jeg handler hos akkurat de. Da kjenner jeg at jeg blir glad.

– Mira ser ut som en eskimo når hun er trøtt ♥

– Hvor får man egentlig tak i fine tapetrester? Med blomster og mønster. Jeg er spesielt interessert i William Morris sine tapeter, men må man virkelig kjøpe en hel rull?

– I år tenker jeg vi kjører på med Thanksgiving-kalkun. Med pilgrim stuffing, cranberry sauce med nellik, fløtesaus med karamell, rosenkål og søtpotetmos. Og pumpkin pie til dessert. Det er en tradisjon vi startet for mange år siden, men som vi ikke har hatt kapasitet til de siste årene. Nå kjenner jeg meg mer enn klar for det igjen, for det er bare NYDELIG GODT!

– I morgen er det ett år siden vi mistet vår kjære Biancopus. Ett helt år! Det føles mer som det var nettopp. Og selv om vi lever videre og gjør ting i hverdagene er det fortsatt så uvirkelig for oss at han er borte. Åååå som vi savner han ♥

Vintertid

Så var vi der igjen, tiden for å stille klokka tilbake. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg hadde fått for meg at det var neste helg vi skulle gjøre det. Derfor kom det litt plumps på, og jeg sitter igjen med følelsen av at vintertiden kom en uke før tida. Ja, jeg føler meg rett og slett ikke helt klar for mørkere ettermiddager allerede. Og høstens klokkestilling bruker vanligvis å ligge helt i slutten av oktober.

I barndommen elsket jeg å stille klokka mot vintertid. Det var det sikreste tegnet på at vinteren og jula var i anmarsj. I tillegg brukte vi å kose oss med at vi fikk sove en time lengre denne ene søndagen. Det var herlig for et trøtt b-menneske som meg. Og utover dagen føltes det allerede som vinter fordi det ble mørkt så tidlig. Da var det fram med stearinlysene og jeg husker så godt at jeg alltid fikk et lite snev av julestemning.

I dag kan jeg styre begeistringen min over å stille klokka. Som voksen syns jeg nemlig tida og dagene går så fort. Og jeg skulle gjerne ha hatt en uke eller to til før mørket tar over. Mørket er heller ikke en bloggers beste venn med tanke på hvor utfordrende det er å ta bilder. Men kanskje jeg må finne tilbake til den unge kattelivfrøkna, som verdsatte denne dagen så høyt. Kanskje det er nettopp det jeg trenger nå. Stearinlys og et snev av julestemning. Jeg har jo allerede sovet en time lengre i dag, og tidligere i uka fikk vi kjenne litt på både frost, snø og kulde. Det er ingen tvil – nå er vintertiden kommet.

Litt høstnytt

Vi har fått litt høstnytt i hus. Det er egentlig ikke høstting i seg selv, men jeg syntes at alt hadde en sånn høstlig følelse over seg. Enten i fargene, formene, mønstrene eller smakene. La oss se litt nærmere på det.

Vi får starte med syltetøyet som absolutt hører høsten til. Solbær, plommer, sylting og koking er nok mer høst for meg enn noe annet. Selv om jeg spiser plommesyltetøy hele året. Nå har jeg riktignok kokt noen runder med hjemmelaget plommesyltetøy uten sukker allerede, og attpåtil fått tak i solbær. Men før det kjøpte jeg disse to glassene for sikkerhets skyld. En stund var det så mye snakk om at det var så lite norske plommer i år, og solbær visste jeg ikke om jeg kom til å få tak i denne høsten. Så da ble det Mirabelle Plum og Blackcurrant fra St. Dalfour. Foruten hjemmelaget syltetøy er dette det aller beste.

Så ble jeg så glad når jeg kom over gjenbrukbart kaffefilter i lin fra det svenske merket Växbo Lin. Jeg har lest så mye godt om det, og kjenner meg så fornøyd over å stadig ta små steg mot en mer bærekraftig livsstil. Jeg bestilte også samtidig en kopptue, og denne dere, den er bare helt fantastisk! Litt stor og tung og vri, men likevel god i bruk. Og det blir aldri surlukt i den, sånn som med bomullstuer. Jeg vet ikke om dere husker at jeg klagde litt over at den danske produsenten Ric plutselig la ned, og at jeg dermed ikke lenger fikkr tak i de fine fargerike kopptuene som jeg hadde brukt i over 15 år? Disse og de hjemmelagede kopptuene som den snille stemora strikker er så langt den beste erstatningen. Og jeg kjøpte en kopptue og et kaffefilter til mamma også, og hun er også kjempefornøyd. Så det blir garantert flere av disse!

Noe annet med litt høstlig preg i kattelivet er den nye grønnplanten min – Peperomia Red Luna. Og som navnet tilsier er den mer rød enn grønn. Faktisk mer rødsvart, ja nesten av og til lilla når det blir mørkt. Den har stått på ønskelista mi ganske lenge, og er en del av et prosjekt om å bli flinkere med potteplanter.

Red Luna fikk stå i den nye Københavnpotta fra Bergs Potter, og se så godt de passer sammen. Denne blomsterpotta hadde jeg egentlig tenkt å kjøpe på Mors Hus i Henningsvær i sommer, men det var så mye folk der at det ble dessverre netthandel i stedet. Jeg handler lokalt så langt det lar seg gjøre, men når det kommer til trengsel i pandemitid tar jeg ingen sjanser.

Det siste fine høstlige jeg skal vise dere er disse putetrekkene fra Lexington. De har et slags blått bladmønster med noen røde blomsterlignende bær, og jeg syns det egentlig minner litt om William Morris sine mønster. Dette er de dyreste putetrekkene jeg noen gang har kjøpt, men samtidig er de så fine at de er verdt det.

Se bare så fint det ble! Og spesielt sammen med de rosa fløyelsputetrekkene jeg kjøpte på Kid for et par år siden.

Mira liker de også godt. Hun som elsker å ligge på hodeputa mi ♥ Hver gang vi har vært noen plass finner vi henne liggende der når vi kommer hjem. Og bare for en par netter siden la hun seg der midt på natta når jeg sto opp og gikk på do. Haha, da var hun søt. Det er nok en stor kjærlighetserklæring til meg.

Se på denne lure lille frøkna. Med kulerunde og store øyne.

Og med en prakthale, som for øyeblikket er litt kortere enn normalt på tuppen fordi hun er begynt å bli så rampete at hun klatrer opp på bordet hvor det står levende lys. Vi har en liten kamp om det pågående akkurat nå, derfor blir man så glad for sånne koselige øyeblikk i senga som dette.

Glad blir vi også for sterk høstsol gjennom soveromsvinduet. Vi holder ekstra godt fast i det når vi nå er inne i denne tunge tida hvor alt fra i fjor presser seg på. Det er ikke det at vi ikke vet hvor inderlig heldige vi er, som fikk alle de årene med Bianco, og har både litt høstnytt i hus og Mira. Det er bare det at vi skulle ønske at en rød liten pus også kunne ligge i senga vår, ved de fine nye putetrekkene med det fine mønsteret ♥

Litt av september

September startet med en svart og hvit liten pus i en vask. Det var nemlig så vått og kaldt ute at Mira hadde trukket inn på badet for å varme seg. Vi skal ærlig innrømme at vi syntes at høsten kom for fort og brått, men samtidig var vi takknemlig for at vi er så gode på innekos.

Men selv om sommeren skled lenger og lenger fra oss kunne vi fortsatt høste goder fra hagen. Blant annet blomster til å legge i press. Men de måtte skylles grundig først, for det var blitt mye grønnlus på de.

Det kom stadig flere jordbær også. De var ikke så store, men de var veldig gode.

Og de var selvfølgelig ekstra gode oppå en rugsprø med kremost.

Faktisk så var hele denne frokosten ekstra god. Med bløtkokt egg, en kopp Blue of London, rugsprø med kremost og jordbær, byggrynsgrøt med multer, og en hvit rose fra hagen.

Jeg er så glad for at jeg fikk tak i multebær av god kvalitet på Reko-ringen. For multebær sammen med yoghurt og kardemomme er nok mitt beste tilbehør til frokostgrøten.

En fredag kom kjæresten hjem med blomster til meg. Snille og fine kjæresten min ♥ Han hadde hatt et ærend innom Sonja Blomster for jobben og spøkte med at han ikke kunne dra derfra uten noe til meg. Og se for en nydelig bukett! Jeg vet at de gjorde seg ekstra flid og tenkte på hva jeg liker når de lagde den. Jeg er så heldig! Både som har en sånn god kjærest, men også som har så gode blomstervenner på Sonja.

Og som dere ser var det flere enn jeg som likte buketten. På dette tidspunktet hadde Mira spist av tuppen på det ene strået og klart å knekke en stilk med alstromeria. For en rampete blomsterfrøken! Men heldigvis er hun en veldig søt rampete blomsterfrøken.

Disse hagesnøbærene er bare fin!

Etter hvert som kveldene ble mørkere og kaldere ble det mer og mer tedrikking. En gjenganger nå for tiden er Kamille Chai Latte. Den er helt fantastisk god, og full av krydder og smak. Pluss at kamillete er et godt alternativ til svart chaite på kveldene.

En kveld fikk jeg begge pusene våre med på bildet ♥ Tenk at det snart er ett år siden vi mistet vår kjære Bianco. Jeg skal ikke legge skjul på at det er tungt for tiden. En vanskelig årstid med mange såre og vonde minner.

Også pakket jeg mange gaver, sånn jeg alltid gjør i september. Denne posen med masse godt i var det Anita som fikk. Jeg er litt stolt av selve papirposen, for den lagde jeg selv. Eller jeg trakk om en gammel papirpose fra Olivenlunden med tykt gavepapir, og vipps så var den like fin som de som selges i butikken. Jeg fant ikke noen poser på Søstrene Grene, så da måtte jeg gjøre det sånn. Men det var jo egentlig like greit for da fikk jeg gjøre to ting jeg liker godt – å være kreativ og gjenbruke.

Her ser dere innholdet i posen. Noe godt å spise, noe godt å drikke, og ting som man rett og slett skal kose seg med. Jeg elsker å gi sånne gaver, og syns det er ekstra artig når man vet hva folk liker. I tillegg bruker jeg å putte i noen av mine egne favoritter, sånn som linsechipsen med parmesan. Den er bare god!

Så ble det dessverre ikke noen blåbærtur på oss sånn som jeg hadde håpet på. Men renske bær det fikk jeg likevel. Vi kjøpte nemlig en stor bøtte med tyttebær på butikken. Nå har vi nok og vel så det i fryseren for vinteren.

Rundt midten av september fikk vi den ene høststormen etter den andre. Ja, jeg har jo allerede fortalt dere at det var et sørgelig syn som møtte meg når jeg våknet på bursdagen min. Med varmelampa, knekte blomster, og jord og potter utover verandagulvet. Da var det bare én ting å gjøre. På med Uggsene og ut å rydde opp. Gjøre ordentlig hagearbeid.

Og etter noen timers arbeid så det faktisk ganske fint ut. Selv om det var betydelig mindre frodig og grønt. Her vises det ikke så godt fordi jeg hadde snudd potten, men her var det bare en tredjedel igjen av Dahlia Dreamern min (den store helt til venstre). Stormen hadde rett og slett knekt den.

Den ene spireaen var begynt bli ordentlig høstlig i fargene. Da var det egentlig greit å tømme flere potter og heller fylle på med litt lyng og bergknapp.

Jeg syns solhatten gjør seg ekstra godt på høsten. Fargene harmonerer så fint med de øvrige høstfargene, men det er også noe med fasongen som jeg syns er så passende. Bergknappen ser dere forresten nederst til venstre. Jeg valgte en lys rosa variant, og er spent på om den blir å overleve vinteren.

Det er aldri feil med hagearbeid. Kjæresten sier jeg bestandig er så glad etterpå. Og denne gangen ble det som plaster på et skuffet og sårt bursdagshjerte som egentlig ikke var klar til å si hadet til sommerhagen enda.

I tillegg til hagearbeid hadde vi sushi fra Shin Sushi og kaker fra Spiseriet på bursdagen min. Altså sjekk disse herlige kakestykkene. Trøffelkake, stekt ostekake og pasjonsfruktostekake. Tre av mine favoritter fra gode gamle Aunegården (for dere som bor i Tromsø vet vel at det er den gamle konditoren fra Aunegården som driver Spiseriet?).

Jeg husker så godt for en lykke det var hvis man hadde råd til kake i tillegg til den sedvanlige koppen med eple-og kanelte. Vi gikk jo på skolen da og hadde ikke så god råd. Og hvis man var så heldig å kunne unne seg et kakestykke så ble dilemmaet hvilken av disse tre man skulle velge. Pasjonsfruktostekaka ble på den tida servert med den beste vaniljesausen man kunne tenke seg, så da skjønner dere nok at det var et vanskelig valg. Hehe, det var harde tider. Sukk, som jeg savner Aunegården.

Så denne bursdagen ble som en liten minireise tilbake i tid. Og det var så koselig!

Men vi drakk ikke eple-og kanelte denne gangen. Det ble Thé Des Lords fra Palais des Thés istedet. Smakene har endret seg siden da, og det er ingenting som slår en riktig god Earl Grey til kake.

Altså trøffelkaka, her snakker vi kake for feinschmeckeren. Den er så overdådig, rik på smak og intenst god at man kan leve lenge på bare ett stykke.

Og se de fine bursdagsgavene jeg fikk fra kjæresten. Er han ikke flink til å pakke inn?

Bursdagkortet var ekstra fint i år. Og veldig passende for kattelivet.

Mira sin bursdagsgave til meg var at vi skulle leke. Seee de bedende øynene. «Pliiiis kan vi ikke leke med q-tips?» Hun elsker når vi kaster q-tips som små pinner, for så å komme tilbake med de. Akkurat som en hund. Søte Mirapus ♥

Uka etter bursdagen min kom mamma på besøk, så da måtte vi jo også ha kake. Jeg bakte nok den beste gulrotkaka jeg noen sinne har laget. Selvfølgelig uten sukker og uten mel, og stekt i buntkakeform denne gangen. Jeg syns den ble ordentlig gammeldags og koselig. Ja, nesten litt britisk i stilen.

Været var fortsatt guffent og vått, men mellom skyene finnes det alltid blå himmel. Se bare!

Og selv om det var kaldt og snøen kom krypende nedover fjellene benyttet vi oss av de små solglimtene.

I allefall til å sitte under knekte Dahlia Dreamer-greiner mens man spionerer på naboene ♥

Den siste helga i september pakket jeg inn dåpsgave for vi hadde fått det ærefulle oppdraget å bli faddere til den minste sønnen til min gode julevenninne. Og fra oss ble det ingen sølvskje eller lignende. Jeg fant ut at det beste vi kunne gi var et koseteppe, en Ole Brummbok og en lovnad om at vi alltid skal lese eventyr til han ♥

Se det nydelige teppe fra Garbo&Friends. Jeg har lyst på et likens stort et til meg selv 😉

Og det var så koselig å være i barnedåpen. Blant små lekende hender og smil. Livet føltes nesten litt normalt igjen, selv om vi ikke kunne klemme, kose, kile og holde på fanget sånn vi alltid gjorde før. Men sånn som det er nå er litt bedre enn ingenting. Bare å høre barnelatter og vittige små setninger er som ren lykke.

Alt var ordnet så fint med god avstand, krav om å være frisk og masse antibac. Og se de fine bordkortene ♥ Her er det ingenting religiøst inne i bildet, bare tradisjon. Derfor er jeg gumor Ida, og ikke gudmor Ida.

Så kom slutten på september og til vår store overraskelse tittet sola stadig mer inn gjennom vinduet.

Og med sola kom også varmen. Og samtidig som september takket for seg begynte en indian summer som ga oss masse herlig tid i hagen. Både på dagtid og på kveldene. En slags forlengelse av sommeren. Jeg har aldri opplevd før å sitte ute i hagen under den svarte kveldshimmelen med så sterkt månelys. I allefall ikke uten å fryse meg halvt ihjel 😛

Så takk kjære september. Du var utfordrende men også så god ♥ Ja, litt sånn som livet bare er.