Tanker på en torsdag

* Lille frøken Mirapus driver og tester ut alt det nye utstyret vi har fått i hytte og hus. Både babynest, vugge og barnevogn har så langt falt i smak. Men det gikk ikke så veldig bra når hun skulle hoppe opp i babysenga som hadde hjul og flyttet på seg. Men hun finner nok en vei dit til slutt. Der henger jo en aldeles fin babyuro som hun garantert har lyst å leke med ♥

* Egentlig kunne jeg tenke meg å bo rett ved en liten elv. Sånn som på gården til bestemor og bestefar. Slik at man hører bruset fra elva dag ut og dag inn. Det er det første man hører når man våkner, og det siste man hører når man sovner. Bare så synd at ekstremvær som det stadig blir mer av kan gi en del utfordringer der. Overfulle elver kan fort grave seg inn under hus og bygg. Sukk.

* Nå når vi er tilbake i byen savner jeg hytta enormt mye. Jeg følte meg over hodet ikke klar for å dra derfra denne gangen. Og det verste er at vi ikke vet hvor lang tid det går før vi kan dra dit igjen. Det føles litt leit å gå glipp av august der. Men skal man føde er det nok best å holde seg i byen.

* Men jeg er veldig glad for å få litt mer tid i byhagen vår. Den er så frodig som den nesten aldri har vært før. En av våre gode blomsternaboer kommenterte at det er like før det ikke er plass til folk der. Haha, etter all den romslige plassen på hytta følte jeg det nesten også sånn. Men så kom jeg på at jeg i flere år har likt at det er litt trangt i verandahagen. For det blir så mye lunere da.

* Lakrisisen fra Kulinaris er den beste isen i hele verden!

* Jeg syns det ble ganske så høstlig litt for fort for å være ærlig. Det var ikke mange dagene inn i august at været ble betraktelig kaldere og gråere. Ja, i tillegg til mørket.

* Lille i magen har hikket ganske mye de siste månedene. Det er en veldig spesiell følelse å kjenne liv på den måten i magen sin. Å kjenne spark og bevegelser. Dog har det vært en del av det bøllete slaget nå mot slutten. Så jeg gleder meg litt til å slippe det. Men samtidig kjenner jeg at jeg gruer meg litt også. Gleder meg for at det meste blir lettere. Sånn som å bøye seg, slippe å springe på do 24/7, og å få en kilevink i magen. Men gruer meg for at jeg skal føle at det mangler noe der.

* Er det ikke rart hvor nært livet og døden er? Hvordan det ene får deg til å tenke på det andre. Noen kommer og noen drar. Og det at vi skal få et nytt lite familiemedlem får meg til å tenke litt ekstra på Bianco. Vår aller første baby. Det er snart tre år siden vi mistet han. Jeg har blitt mer vant til å leve uten han men savnet gjør fortsatt like vondt.

* Rosinrundstykkene fra Backstube er bare helt fantastisk gode. Anbefaler de på det sterkeste! Og spesielt med hvitost.

* Jeg klipte nesten 20 cm av håret mitt i slutten av juni fordi det var blitt så slitt. Det er fortsatt litt rart, men jeg angrer ikke et sekund. Håret føles mye sunnere nå, og det vokser seg sakte men sikkert langt igjen. Og som kjæresten sa, så fikk jeg litt mer frisyre med kortere hår.

* Jeg savner Sonja Blomster veldig mye nå. Tida framover blir en tid hvor det hadde vært så enkelt å bare ringt til de og spurt om de kunne sende meg det fineste av det de har som jeg liker på døra. Meeen, jeg er helt fullstendig klar over at det er et luksusproblem.

* Jeg har tatt livet av tre minitaranteller bare den siste uka. Altså store edderkopper med tykke og hårete legger. Jeg håper virkelig ikke det ordtaket stemmer om at dersom man dreper én edderkopp kommer hundre i begravelse. Grøss.

* Er det flere der ute som er så vanemennesker at å flytte på møbler og ting som bidrar til å endre rutiner nesten kan få hodet til å gå rundt?

* Jeg blir aldri lei av høre bølgene og klukkingen fra havet når jeg ligger i senga. For vi bor jo nesten på en kai. Det er som den fineste lydmaskinen på nattbordet, bare at det er helt naturlig. Som vugger meg sakte i søvn. Nå for tida tenker jeg mye på hvordan det skal være å leve uten det den dagen vi må flytte. For vi kommer til et punkt hvor den trygge og gode leiligheta vår blir for lita. Men det er heldigvis ikke riktig ennå!

* Jeg tror kjøleskapsgrøt av havregryn og soyamelk kan bli en frokostfavoritt denne høsten.

* Jeg lurer veldig på om dagene kommer til å gå fortere eller saktere i babybobla. Vil det føles som alt raser av gårde for at man er trøtt, sliten og utmattet? Eller vil det virke langsommere for at man er bundet til en evig sirkel av bleieskift, amming og byssing? Jeg mistenker i allefall at fraværet av døgnrytme kan bli litt tungt. For selv jeg som ofte forskyver døgnet på grunn av dårlig søvn og form har behov for dagslys og dag- og nattfølelse.

* Jeg blir så varm i hjertet hver eneste gang Mira setter seg på lammeskinnet og begynner å stampe opp og ned med forlabbene. Hun er en ordentlig kosepus.

* Nå har jeg hatt lyst på pannekaker med blåbærsyltetøy i en uke. Derfor tror jeg at vi må lage det til middag i dag.

* Burde jeg kanskje klippe neglene før fødselen sånn at kjæresten slipper å få arr av fem fingre på hver hånd for resten av livet?

Junibuketten

Årets junibukett ble årets første sommerbukett på hytta. Fargene gikk i hvitt, lys rosa og gul, og er en favoritt-kombinasjon for meg på sommeren. I buketten var det eucalyptus, hvite peoner, matricaria og lyserosa lisianthus. Så enkelt, men så fint likevel.

Bortsett fra ferskenfarget er nok denne lyserosa fargen den jeg liker best på lisianthus. Og jeg syns den passer så godt sammen med matricaria.

De hvite peonene bar navnet Odile. Samme type som vi brukte å ha mye av mens Bianco enda levde. Han elsket å ligge under de bukettene. Brukte de nesten som parasoller ♥

Odile er noen av de fineste hvite peonene, og kan kjennetegnes ved at de har et snev av mørk rosa på kantene. Visst er de vakre når de brer seg utover.

Sommerstemning på en gul krakk. Jeg sier i allefall ikke nei takk til det. Junibuketten var en ordentlig fin start på sommerblomstersesongen.

Kaker, sol, blomster og annet fint fra juni

Her kommer en hel haug med bilder av kaker, sol, blomster, Mira og annet fint fra juni som jeg enda ikke har fått delt med dere. Det får bli litt sånn at ting kommer litt på etterskudd nå som kapasiteten og tida ikke strekker helt til. Men bedre sent enn aldri som jeg er en firm believer av, og jeg er egentlig bare glad for hvert ord og bilde jeg får ned på bloggen. Så håper jeg dere liker innleggene selv om de ikke kommer så ofte som før. Hehe, denne gangen er det så mange bilder at dere kanskje skulle hatt et kakestykke og en kopp te mens dere leser.

Vi både avsluttet mai og startet juni med noen fantastiske sommerdager. Og vi tilbrakte nesten hver helg i juni på hytta. Her har en liten rampefrøken funnet sin plass mellom rosa peoner og røde epler. Hun vet at hun egentlig ikke får lov til å ligge her, men jeg skjønner godt hvorfor hun havner her likevel ♥ Jeg måtte ta et bilde før jeg løftet henne rolig ned.

Jeg hadde ordnet stiklinger i vann fra alle Dronning Ingrid-pelargoniaene som hadde overvintret i garasjen i byen. Nå fikk de stå ved de store vinduene på hytta som nesten fungerte som drivhus. Det har resultert i at de er mye større enn normalt i år. Altså hyttelivet, det er som et kinderegg. Man får drivhus inkludert. Hehe!

En fredag kjæresten skulle innom en kompis noen timer for å feire en stordag sammen med guttegjengen, unnet jeg meg et kakestykke med grønn genser fra butikken. Jeg visste at de skulle få servert kaker og klarte ikke å se for meg noe annet å spise. Dessuten hadde jeg gått og tenkt på marsipankake i nesten to år. Så da var det endelig på tide. Er dere ikke enig?

Dagen etterpå hadde vi nydelig sol og drakk bananmilkshake for å kjøle oss ned.

Godværet varte hele dagen og vi satt ute til langt utpå kvelden. Men ikke uten meg sa Mira og presset hodet gjennom døra. Joda, hun fikk komme ut en liten tur. Men vi er forsiktige på grunn av både ørn og rev som det finnes en god del av i området.

Også har vi flere supersøte harer som besøker hagen vår jevnlig. Og av åpenbare årsaker ønsker vi ikke at Mira skal springe etter disse. Både for harene sin del, men også for at vi er redde for at Mira skal gå seg bort.

Så de har vi sett på fra vinduskarmen ♥ Men det er like koselig det.

En søndag plantet jeg stiklingene som hadde fått røtter etter å ha stått i vann. Fem nye Dronning Ingrid-pelargoniaer ble det. Og de vokser stadig.

Den kvelden kjørte vi så sent hjem til byen at vi hadde midnattssol i øynene nesten hele veien.

Og lyset var helt magisk!

I byen fortsatte godværet og på en riktig varm dag fikk jeg være sammen med min gode venninne og tante Idas to søte små. Jeg fikk være med å hente både i barnehage og på skolen. Og min gode venninne som er kokk lagde den nydeligste laksemiddagen.

Etter å ha kost oss i sola dro vi på Nygård Hagebruk for å se på blomster og spise is. Og bugnende drivhus er like spennende for to småjenter som for den blomsterglade kattelivfrøkna. Se det fine epletreet vi fant ♥

En annen godværsdag gikk jeg og kjæresten kveldstur i Telegrafbukta. Jeg er så glad for at vi er så flink til å gjøre sånne små men fine og betydningsfulle ting i hverdagene ♥ Det skaper så mye glede og kjærlighet.

Og litt senere enn normalt sådde vi kattegress. Men det var fordi vi ikke fikk tak i det tidligere, og heldigvis vokste det fort på grunn av det gode været. Ja, dere har jo allerede sett hvor mye Mira koser seg med gressbøtta si. Hehe. Den fine bøtta som hun har arvet fra storebror Bianco ♥ Jeg tenker masse på han når jeg ser hvor glad hun er i den. Han hadde et par ganger han klatret oppi gressbøtta han også. Men da satt han i den. Mira har tatt det ett steg lenger og ligger oppi den. Det er så hjertevarmt og fint.

Når helga kom igjen ble det atter en tur til hytta. Og Toves Tradisjonsmat for å kjøpe blomster og softis.

Tove har de fineste stemor i et hav av farger. Det ble både svarte, blåe, lyseblåe, hvite og røde stemor på oss. Og hvit cosmos. Både til hytta og «hagen» i byen.

En stakket stund ble jeg helt bergtatt av disse potterosene. Men de var i litt for dårlig stand ved rota. Kanskje like greit, det kan jo bli for mange blomster også. Eller kan det egentlig det…? 😉

Her var en krok av hyttehagen på dette tidspunktet. Og det har kommet en god del mer blomster siden da. Vi hadde jo egentlig planer om å gå i gang med blomsterbed i hagen i år. Men fordi vi har noen prosjekter på tomta og en baby på vei ble det satt på vent. Så det er foreløpig krukkehage på hytta også. Det er koselig, men krever noen krukker for at det ikke skal se stusselig ut.

Ekstra god frokost hadde vi også denne helga.

Er det flere der ute som meg? Som aldri blir mett på fine frokostbilder?

Jeg har fått sånn dilla på grapefruktjuice.

Og det beste jeg kan få på skiva er salami og tomat. Eller salami og agurk. Takk og pris for den ferske salamien fra Grillstad som gravide også kan spise!

Søndagsturen hjem til byen den helga var atter av det fine slaget. Ja, selv med regn. Men det skjer noe når regn og sol møtes. Det skapes et magisk lys.

Se bare!

Hjemme i byen igjen hadde vi spandert på oss en ekstra ultralydtime fordi vi var nysgjerrige og ville sjekke at alt sto bra til med lille i magen. Det var en sånn fin stund, men samtidig oppdaget vi at jeg har fått noe som heter vena cava syndrom. Eller det var jordmoren som oppdaget det. For mens jeg lå på benken kjentes det plutselig ut som jeg hadde løpt maraton og at jeg ikke skulle få puste ordentlig. Jordmoren så dette umiddelbart og ba meg snu meg over på siden.

Det er ikke uvanlig at en voksende livmor kan trykke på den store blodåren vena cava og skape et blodstrykksfall. Så nå må jeg være litt forsiktig med å ligge på ryggen. Men det går fint, for jeg trives best med å ligge på siden uansett. Og heldigvis var alt bra med babyen vår, så det feiret vi med kanelboller fra Bønnabakeriet ♥

Noen dager var ikke været like godt, og da tok vi livet med ro i vinduskarmen. Man trenger noen sånne dager også.

I midt i en klynge av gråe dager presset sola seg fram og ga det omdiskuterte solseilet et navn med mening. Det var første gang jeg syntes det var fint.

En dag hadde vi favorittpizzaen fra Størhus til middag. Hvit pizza med karamellisert løk og bacon. Nam!

Også handlet vi på Reko-ringen. Egg fra Widding og økologiske jordbærplanter og rabarbra fra Nordvoll økologiske gård. Det ser ut som vi får bær på plantene allerede i år, og rabarbraen er nå blitt til rabarbragrøt.

Så spennende for en nysgjerrig og rampete liten kattefrøken.

Vi forberedte oss med å finne fram kostyme til en forestående 50-årsdag og Mira la sin elsk på skoene mine. Aner jeg en ny skopus i emning? Temaet for bursdagen var forresten Hollywood og jeg skulle dra som Holly Golightly fra Breakfast at Tiffanys og kjæresten som gammeldags regissør. Jeg med perlesmykker, liten krone, lange svarte hansker, solbriller og gammeldags sigarettholder. Og han med bukseseler, tversoversløyfe, sixpence og film-klapper. Det var så gøy å kle seg ut! Og det funket, til tross for magen.

Siste helga på hytta før vi kjørte til Lofoten var det enda mer kakespising. Både svigermors supergode rabarbrakake.

Og skogsbærmoussekake og gulrotkake som kjæresten hadde overrasket meg med etter å ha vært på «bytur» på Storsteinnes. Haha, han er nå søt og god ♥ Jeg må nok innrømme at juni bød på usedvanlig mye kaker.

Så kjørte vi oss tur og lurte litt på hvem som bor i dette lille huset på flytebrygga på Vikran.

Men mest av alt tok vi livet med ro og nøt den gode tilværelsen vi har på den fine hytta vår ♥ Nå er vi fast her for flere uker. Resten av sommeren skal tilbringes her. Det er bare små ærender og litt vanning av blomster som gir oss turer inn til byen. Og det er så deilig her. Vi har fått ordentlig sommerfølelse. Og hytta føles som en ordentlig sommerhytte. Dog har vi noen regnfulle gråværsdager framfor oss. Men de kan være gode å ha de også. Spesielt for en høygravid kattelivfrøken som fort blir for varm.

On my mind

Som alltid er det mange tanker i hodet mitt for tiden. Og jeg skal ikke legge skjul på at den lille i magen opptar mange av disse. Det er jo så spennende. Så mye som skal forberedes og fikses. Ting vi må ha. Men heldigvis er det plass til masse annet også. Her av litt av det jeg har fundert på i det siste.

At jeg snart må rydde alt gavepapiret ut av strandkurven min som har ligget der siden jula. Jeg planlegger å bruke denne myyye gjennom sommeren. Men det er ikke til gavepapir.

At magen automatisk dukker opp på alle bildene jeg tar med fugleperspektiv.

At jeg er så glad for at frukt og bær har vært min største craving i svangerskapet. Og ikke melkesjokolade som tannlegen min fortalte at hun hadde når hun var gravid.

Men samtidig huske på at det er lov å unne seg en croissant og en kopp te av og til selv om man skal spise dobbelt så sunt.

Hvor fint det var å endelig få tak i ferskenfargede levkøyer igjen. Det kan hende jeg husker feil, men jeg tror ikke jeg har hatt disse i hus siden aprilbuketten det siste året vi hadde Bianco.

Som dere ser ble jeg så glad at jeg måtte kjøpe hele tre bunter av de. Også tok jeg meg tid til å lese på innpakningen og fant ut at de heter noe med aprikos. Så da er de vel egentlig kanskje aprikosfarget i stedet for ferskenfarget…? 😉

Hvor glad jeg er for at Mira fortsatt er så glad i å leke med q-tips ♥

Babyklær. Hvor mange bodyer man må ha. Nattdrakter. Luer, sokker, strømpebukser. Hva er praktisk. Hva er upraktisk. Og jeg var lur å brukte ukene jeg fortsatt var lenket til sofaen av korona til å lese meg opp på dette og legge inn noen store bestillinger hos Lindex og H&M. Her er litt av det jeg kjøpte.

Og finner man noe man liker ekstra godt passer man på å kjøpe mange av det. Nå kan lille i magen ha strømpebukse med Mira-motiv på i mange måneder ♥

Og ikke minst hvor små disse klærne er. Seee så søtt! Tenk at det skal være en liten person inni denne lille bodyen her ♥

Også fant jeg ut at jeg burde skrive lister over alt av klær vi har kjøpt. For gravidhjernen min klarer ikke å huske alle detaljene. Og jeg er jo som dere vet veldig fan av lister i tillegg.

Og listene blir ekstra artige å skrive i en fin notatbok.

Hvor mange fine farger himmelen får nå som den fantastiske midnattsola vår er tilbake.

Hvor utrolig godt det var å endelig få skiftet til sommergardiner. Bare to måneder senere enn jeg bruker… Det ble så lyst og fint i stua, og det var så godt å slippe å ha det hengende over seg. Og bedre sent enn aldri som jeg bruker å si. I tillegg var det mange venner som påpekte at det ikke gjorde noe siden vi hadde vinter helt til langt ut i mai. Hehe, jeg får skylde på det da.

Hvor utrolig fint og normalt det føltes å dra på vårt aller første loppemarked siden pandemien startet. Jeg og kjæresten tok med oss bestemor, og vi spiste vafler, skravlet med slekt jeg ikke ante at jeg hadde, og dro hjem med en hel pose med lopper. Jeg skal vise dere de senere. Sjekk det kule skiltet de hadde hengende på loppisen.

Hvor langt tid det vil gå før Mira kommer til å godta sitt nye lille menneske. Hun kommer nok til å sky banen hver gang det blir mye lyd, men både jeg og kjæresten tror at nysgjerrigheten og det at hun liker varme og koselige ting trumfer gjennom. Og hun har jo bodd sammen med en liten jente før hun kom til oss. I fosterhjemmet. Jeg håper hun og babyen blir bestevenner for evig og alltid ♥

Hvor glad jeg er for å endelig kunne vandre i disse herlige drivhusene igjen. Vi hadde en fantastisk fin tur til Nygård Hagebruk en fredag for en drøy uke siden. Været var helt nydelig, det var få kunder, så jeg kunne boltre meg blant bugnende og velduftende blomster. Og siden jeg var tidlig ute i sesongen var det ekstra godt utvalg. Det var ordentlig luksus.

Og se alt det fine jeg hadde med meg hjem!

Hvor godt det føles å pynte og gjøre det fint ved siden av Biancopusen vår ♥ Dette er riktignok ikke Biancorosa, men de er lik på både farge og fasong.

At det føles mer og mer sommerlig for hver skål med jordbær og fløte vi spiser.

Hvor heldig jeg er som fikk mini-baby-shower fra min kjære Disneyvenninne når hun kom på besøk en helg. Med gaver, ferskeniste, ingefærøl og de nydeligste kaker fra Jordbærpikene. Ostekaka var så fersk at den sprakk i to under frakt. Men smaken var bare helt fantastisk. Det var så koselig. Og jeg er så takknemlig ♥

Denne bringebærmoussekaka på nøttebunn var også nydelig på smak. Absolutt en ny favorittkake. Tror dere min kjære Disneyvenninne kjenner meg godt? Jeg skulle forresten også vise dere alt det fine vi fikk i gave. Men det har jeg ikke klart å få tatt bilder av enda. Så da får jeg bare fortelle det i stedet. Vi fikk en kjempesøt isbjørnhåndduk med hette, hvite blondesokker, og både body, lue og smekke med Disneymotiv. Lille i magen kommer nok også til å bli like glad i Disney som oss ♥

Så det er litt av det som har vært «on my mind» i det siste. Og det dukker nok opp mer etter hvert, så dere må bare komme innom bloggen for å lese. Håper dere har en aldeles fortreffelig dag! Varm klem fra oss i kattelivet ♥

17. mai med magen, Mira, frokost og kaker

Her kommer litt bilder fra vår rolige 17. mai-feiring som foregikk hjemme. Dette var riktignok første året man kunne gjøre alt som før. Samles. Gå i tog. Spise middag ute. Klemme. Men vi har i flere år kjent at vi feirer like bra her hjemme. Ja, nesten bedre. Dessuten hadde vi to andre faktorer som påvirket den avgjørelsen. Den stadig voksende magen som gjør undertegnede litt trøtt og sliten. Og været.

Vi våknet opp til dette. Gråvær, sludd, snø og sterk vind. Med andre ord ordentlig innevær. Men det var helt greit. Vi skulle være hjemme uansett. Og sol og god stemning fantes det plenty av på 17. maisendingen på tv.

Mens jeg gikk i gang med å ordne frokosten var det noen andre som skulle hoppe i finstasen. Men Mira syntes det var mye mer spennende å leke med 17. maisløyfa enn å ha den på ♥ Men den kom på til slutt. Pappsen ordner.

Årets 17. maifrokost var nok tidenes beste. Ikke hadde vi roastbeef eller brie. Og ikke kunne jeg spise spekeskinke. Men alt det andre var så ekstra godt denne gangen. Magen måtte forresten få være med på bildet. Den begynner å presse seg frem uansett. Og babyen var så aktiv gjennom hele frokosten. Som om den skulle vise at den også var med på feiringen ♥ Det er nok en liten en som allerede liker 17. mai. veldig godt.

Den hvite grennelliken var på plass i Porsgrunn Porselenmugga med 17. maisløyfe på. Og hvit duk og pent servise hadde vi også.

Siden vi bare var to kunne vi bruke det fine Greengate-serviset med sølvkant. Ahh, jeg angrer på at jeg ikke kjøpte flere kuverter av dette.

Ferske jordbær, blåbær og melon er obligatorisk på 17. maifrokosten vår.

Men i år hadde vi byttet ut smoothien med den fantastisk gode eplejuicen fra Jacobs Utvalgte med hylleblomst i.

Jeg har funnet ut at jeg egentlig ikke trenger så mye forskjellig pålegg til 17. maifrokosten, så lenge vi har en saftig og god eggerøre og kremost og jordbær.

Frokosten ble som vanlig lang og foran den koselige 17. maisendingen på NRK. Det hjalp virkelig på at de hadde så godt vær der. Mens vi så på barnetoget som gikk foran slottet, alle de fine bunadene, og tips til gode alkoholfrie drinker nøt jeg litt blåbær.

Og jeg må nok ha smattet litt ekstra, for plutselig satt Mira framfor meg og lurte på om jeg hadde noe godt til henne. Hehe, i det siste har hun begynt å se litt småsur og bestemt ut når hun er målrettet og fokusert på noe. Men hun er nok bare veldig konsentrert.

Og tror du hun ville ha blåbær?

Så absolutt!!! Men ikke til å spise. Her skulle det lekes.

Den blåbæra ble stor suksess. Et lite puff fra en liten pote og den spratt rundt halve leiligheta som den gyldne snoppen i Harry Potter. Det er viktig med underholdning for de firbente også på nasjonaldagen 😉

Ute ble været bare dårligere og dårligere. Våtere, hvitere og gråere. Det fristet ikke så veldig til å spise kroneisen som lå i fryseren. Men i det minste fikk flaggene litt fart på seg. Huff, jeg tror at ikke mindre enn tre av naboflaggene fløy avgårde. Og de som turte å bevege seg ute hadde vannrett bunadstakk og hentesveis.

Derfor var vi ekstra glade for å være inne i den lune varmen. Her ser dere årets 17. maibukett. Ikke i rødt, hvitt og blått, men samme fargene som de to foregående årene. Pluss en lyserosa hortensia. Jeg fant ikke Biancorosa, så den erstattet jeg med ferskenfargede grennellik. Men det var fint det også, og det viktigste var å ha en stor og frodig bukett. Akkurat sånn som Bianco elsket å ligge under ♥ Den rampete blomsterfrøkna av en lillesøster er ikke like glad i å ligge under blomsterbuketter. Hun vil helst smake på de eller stikke hele hodet inn i vasen. Men interessen for blomster er i allefall der. Hehe!

En så fin bukett som dette kan det ikke bli for mange bilder av. Er dere ikke enig?

Kaker hadde vi selvfølgelig også. Både en og to ganger. Først tidlig på ettermiddagen, og senere når vi fikk besøk av våre gode naboer.

Jeg hadde bakt en suksessterte med oppskrift fra Passion for baking. Men jeg skal være så ærlig og si at jeg liker eggekremen litt gulere og mykere enn denne ble.

Også gjentok vi fjorårets suksess og bestilte sukkerfri amerikansk ostekake fra Spiseriet. Denne er bare så god! Utseendemessig var ikke årets kake riktig så fin som den fra i fjor, men smaken var desto bedre. Her snakker vi på nivå med den ostekaken i Friends. Som er så god og «creamy» at den må spises selv om den havner på gulvet. Haha, jeg elsker den episoden.

En ordentlig favorittkake! Og når naboene våre kom på besøk hadde de med seg både kransekake og geleostekake. Altså for en luksus!

Sammen med naboene våre delte vi en flaske alkoholfri elpecider med hylleblomst som vi hadde fått i julegave. Den var veldig god. Og mens vi spiste kaker, ferske bær og drakk te og kaffe gikk praten i ett. Vi kunne sikkert skravlet til langt på natt. For vi har det alltid så koselig sammen ♥ Men det var bra vi avsluttet når vi gjorde, for vi hadde en fiskesuppe som ventet på oss. Det ble en litt sen middag, men oi så god den var! Og etterpå var det helt greit at «fesken kom over auan på oss» som det heter så fint på nordnorsk. Vi var så trøtte, men så glade og lykkelige for den fine dagen. Og det var den beste natta med søvn jeg har hatt på lenge!

Neste år er vi en til, og det blir neppe så rolig som i år. Men vi gleder oss enormt masse likevel ♥ Det er spennende tider som venter oss.

Tanker på en tirsdag

* Å hente en hjemmelaget kanelbolle fra fryseren og nyte den sammen med en kopp mango & bergamott-te lyser litt opp på en gråværsdag ♥

* Forrige uke ble en tung uke. Ikke bare er det krig i Europa, noe som jo er helt uvirkelig for oss som lever i fredstid. Men i tillegg fikk vi et møte med døden. Og kreften «vant» igjen. Det å se en kjær venninne miste barnet sitt er så vondt at det er vanskelig å beskrive. Jeg tenker på hvor vondt det var for meg å miste Bianco, og føler at det må ganges med tusen. Minst. Hun har jo tross bært sin kjære gutt i kroppen sin, og har hatt en nærhet til han som bare en mor kan ha. Ingen foreldre skal være nødt å miste barnet sitt! At livet kan være så urettferdig og vondt.

* Nå har jeg endelig fått meg ny pc. Den gamle har kranglet og vært vanskelig i lang tid nå. Det er blant annet en av grunnene til at det har blitt så lite blogging den siste tida. I tillegg til punkt nummer to. Nå gleder jeg meg til litt mer forutsigbarhet når jeg får lyst å skrive.

* Vår kjære Biancopus hadde blitt 17 år 1. mars om han fortsatt hadde vært her sammen med oss. Det er litt av en alder for en katt. Jeg husker at jeg brukte å si at han skulle bli 17 år, ja i allefall 15. Og det var ikke langt fra 15 han ble. Jeg prøver så hardt å holde fast i at det absolutt ikke var et kort katteliv, og at vi var heldige som fikk ha han så lenge. Samtidig føler jeg at han skulle vært hos oss lenger. Både han og vi ville så gjerne det. Som jeg savner han ♥

* Vanemenneske nummer én kjenner at det tar tid å venne seg til den nye pcen, selv om den ble sirlig valgt for å være så lik som mulig som den gamle. Tenk at det skal ta sånn tid å omstille seg. Og det blir bare verre og verre jo eldre jeg blir. Sukk…

* Selv om vinteren har vært lang syns jeg fortsatt det er så fint når det snør. Spesielt når snøen kommer dalende med en sakte ro. Som om vi sitter inni en snowglobe.

* Jeg er så sint over det som skjer i Ukraina nå og på en viss person som ikke fortjener navnet sitt på trykk. Først var det bare vondt og uvirkelig. Hjerteskjærende og ubehagelig. Men så kom det uunngåelige sinnet. At ett menneske skal få lov å gjøre dette er bare så feil. Og at vi skal måtte leve med hans trusler er ikke greit.

* Nå har jeg endelig fått tatt tredje vaksinedose, eller busterdusen som jeg kaller den for. Og det var en lettelse å få det gjort. Jeg vil nok fortsette å være forsiktig og i det lengste unngå å bli smittet. Men skulle jeg nå bli det, så føles det tryggere med en tredje vaksine innenbords.

* Jeg er så glad for å kunne handle på REKO-ringen. Ikke bare får vi superlokale og nydelige produkter, men i tillegg er det så hyggelig å handle direkte hos «bonden og bakern». Vi blir alltid møtt med smil og gode samtaler, og da føler jeg at jeg får noe ekstra på kjøpet. Og tenk, jeg har allerede konsumert tre bokser med gomme på en liten uke. Det er det eneste jeg vil ha på knekkebrødet for tida. Den gommen er farlig god!

* Jeg trenger fortsatt en ny dagkrem, for den jeg bruker i vinterhalvåret har ikke solfaktor. Og solkrem i ansiktet er aldri løsningen, for den bringer alltid med seg masse kviser (ja, selv de som er laget for ansiktet). Noen som har noen gode tips om en god krem med SPF for sensitiv kombinasjonshud?

* I år har jeg faktisk kjent meg litt umotivert for å lage blomsterbuketter. Og det til tross for at årets buketter så langt egentlig har vært ganske fine. Jeg tror det er mest for at jeg sliter med å finne det jeg virkelig vil ha. Spesielle blomster, og kombinasjoner av spesielle blomster. Også syns jeg utvalget av farger har vært litt rart. Ikke én gang har jeg sett de ferskenfargede hodenellikene så langt i år. I tillegg har det vært mye høstfarger. Og det stemmer bare ikke for sånne som meg som elsker å følge årstidene. Jeg trenger flere lyse farger nå. Så jeg håper det endrer seg snart. Også hadde det vært fint å kunne plukke en og en blomst i stedet for å kjøpe en hel bukett av hver type. Jeg tror kanskje jeg må få kommet meg utover til Kvaløyrosa.

* Det finnes ikke en eneste en plass i kattelivet uten kattehår nå. Inni lomma, i undertøyet, på gardinene, i kjøleskapsdøra, på platespilleren, i munnvika. Ja til og med i ansiktet etter at jeg har vasket det og tørket meg med håndduken. Jeg rister alt som kan ristes, støvsuger og klesruller til den store gullmedaljen (i tillegg til det opplagte – å børste Mira så ofte som mulig). Klesrullebudsjettet har gått betraktelig opp, men det ser nesten ikke ut til å minske. Det er nesten så jeg blir sprø. Så husk på det dere som skal skaffe dere katt, lang pels er fint, men forferdelig upraktisk. Selv for katten.

* Jeg gleder meg til påsken, for i år skal jeg pynte en hel hytte. Men jeg har ikke like mange gode idéer som til jula, så det er spørs om det blir like bra som julehytta. I tillegg pynter man nok hakket mer til jul. Selv liker jeg best at det er litt enkelt med påskeris, påskeblomster, gåsunger, egg og sitroner. Hvordan pynter dere til påsken?

* Jeg har fått helt dilla på å se Akutten. Det er ikke første gangen, for samtlige sesonger har blitt konsumert før. Men nå begynner det å bli noen år siden. Jeg hadde glemt av hvor godt jeg liker Mark, Carter, Doug og Carol. Og selv om jeg egentlig ikke er så glad i verken sprøyter, blod og lignende har jeg bare en tiltrekning mot akkurat denne serien. Jeg tror det må være 90-tallsfeelingen.

* Jeg har ikke spist en eneste en semla i år… Det er nesten så jeg syns det er litt trist, men sånn blir det bare noen ganger. Jeg får ta det igjen til neste år.

* I dag tenker jeg på alle de som kjempet og banet vei for at jeg kan leve så fritt som jeg gjør i dag. For at jeg skal kunne si hva jeg mener. For at jeg skal kunne gå i de klærne jeg ønsker. Jobbe med det jeg vil. Leve det livet jeg selv ønsker. Og at min stemme skal betyr like mye som de andre. Takk! Jeg er så takknemlig! Dette må vi ikke ta for gitt jenter! Selv om det selvfølgelig finnes rom for forbedring. Som for eksempel lik lønn for samme type jobb.

* Jeg tror det er ekstra viktig å klemme alle man er glad i nå ♥

Hei sola

En av de første dagene i februar sto jeg ved stuevinduet og så på sollyset som la seg så fint på bygningene sør på Tromsøya. De er heldige der, for de får alltid sola først.

Mira hadde lagt seg til rette på sofaryggen akkurat der som Bianco brukte å ligge ♥ Nesten som at hun har tatt over hans rolle. Og at vi viderefører denne fine tradisjonen sammen i hans ånd. Jeg satt meg ned i sofaen sammen med henne, og det var da jeg så det lille glimtet av sol som snek seg fram bakom fjellet. Jeg hadde glemt av at dette var den første dagen sola fant veien inn i stua vår. Jeg trodde det var senere i februar.

Hei kjære sola. Ååååå, som jeg har savnet deg!

Jeg måtte selvfølgelig driste meg ut i kulda på verandaen. Og der hadde det vært noen små poter før meg ♥

En liten gjeng med tre skarver dykket fram og tilbake utenfor kaia vår i jakt på noe godt å spise. Det så ut som de nøt lyset fra sola de også. Jeg er så fascinert av disse fuglene, som både flyr og dykker som en mester. Ofte blir jeg bare sittende i stuevinduet å se på de. Lenge. Og hvis en av de bruker veldig lang tid på dykket sitt er det nesten som at jeg holder pusten til den kommer opp til overflata igjen. Hehe, er det flere der ute som lever seg inn i ting?

Det var så herlig å se sola på stueveggen vår igjen. Åååh som jeg har savnet lyset!

Men det første besøket av sola i stua er alltid kort. Jeg tror ikke det tok mer en ti minutter før den forsvant ned bak fjellet igjen.

Det ble betraktelig mørkere da, men se så magisk lys vi får når sola går ned. Jeg lar meg aldri slutte å begeistre av det. Og spesielt ikke etter to måneder med mørke.

Og mens jeg fortsatte å la meg begeistre smurte jeg meg en sen lunsj. Tre rug sprø og en kopp te. Nå for tida er rødlige toner dominerende på pålegget mitt. Jordbær, tomat, røde epler og bringebærsyltetøy er ting jeg helst har lyst på. Dog var teen grønn 😉

Også hadde jeg en bukett med Bianco-rosa stående i stråmønstermugga mi. Jeg blir alltid så glad når jeg finner denne vakre blomsten som betyr så mye for meg. Da føler jeg meg på en måte nærmere min kjære pus ♥

Vår elskede Biancopus

I dag er det to år siden vår elskede Biancopus måtte reise fra oss. En dag som sitter som et fysisk og dypt arr i hele kroppen min. Jeg har prøvd og prøver fortsatt å bearbeide. Men det gjør vondt. Så veldig vondt. Jeg har i flere perioder unngått å se på bilder av han. Unngått å lete i gamle bildearkiver. For at jeg rett og slett ikke har orket å kjenne på den smerten. Ikke orket å gråte de tårene.

Høsten i år tok meg tilbake til 2019 med alle minnene om alt som var da. Og gjennom hele oktober har jeg lurt på hva vi gjorde på akkurat den samme dagen det året. Noen dager husker jeg selvfølgelig godt. Den dagen jeg kjøpte oktoberbuketten som var inspirert av Bianco. Dagen etterpå, da vi fikk vite det. Hele den helga, når vi lå i senga eller på stuegulvet sammen med Bianco og gråt mens vi holdt hardt rundt han. Han var så umistelig for oss. Og selvfølgelig den siste dagen. Og dagen før den siste, da det begynte å snø.

Men så var det 24 dager fra da vi fikk vite det til vi måtte la han dra. Og selv om de fleste fortonet seg ganske likt med masse kos, tårer, sorg, frykt og kjærlighet, vet jeg at det var én dag sola skinte så fint inn i leiligheta vår. At det var én dag vi lagde blogginnlegg sammen. Én dag jeg bakte eplekake. Og én dag jeg gikk tur når det lå et tynt lag av melis på bakken. At jeg da tegnet et hjerte i snøen på en benk og sa høyt at det var til Bianco. Min elskede Bianco. Alle de små stundene husker jeg godt, men ikke nøyaktig hvilken dag det var. Og det er sikkert ikke viktig heller, men likevel har jeg tenkt masse på det.

Og jeg har jo kameraet mitt, for jeg tok masse bilder da. Så noe kan jeg finne ut av. Jeg har bare ikke turt. Foruten én gang. Da gikk jeg inn i bildemappa til oktober 2019, og resultatet var at jeg gråt så mye at jeg ikke klarte å spise middagen jeg hadde laget. Flere av disse bildene hadde jeg egentlig planlagt å bruke i et blogginnlegg som skulle hete «den siste tida med Bianco». De er redigerte, de ligger faktisk i bildearkivet til kattelivet, og kladden til innlegget står klar. Men det gjør bare for ondt.

Og det er kanskje sånn det skal det være. Det skal være så ondt. Etter 14 år med en så spesiell kjærlighet. Og det skal ta tid. For det er tapet av det kjæreste vi hadde som skal bearbeides. Og kanskje jeg ikke skal blogge om den siste tida. Jeg kjenner uansett nå at smerten over hvor syk han var er på grensen til uutholdelig. Han fortjente det ikke han som var så hjertevarm og god. Verdens snilleste. Verdens fineste. Nei, det er bildene og minnene fra da han sprang gjennom leiligheta i full fart, fra da han lå under blomstene i hagen, fra da han lekte med garnnøster, spiste tunfisk og sto oppi alle skoene mine, fra da han var frisk og rask og full av liv, som skal deles. Som skal få størst plass.

Det har dessverre ikke blitt så mange glade minne-blogginnlegg om Bianco enda. Men jeg har lovet meg selv at det skal det bli en endring på. Og selv om sorgen følger med på lasset, får jeg bare gråte og flire på samme tid. Mens jeg tenker tilbake på alle de gode minnene.

For Bianco er med oss i hverdagene fortsatt, nettopp på grunn av minnene. Alt det fantastiske vi delte. Jeg har ikke tall på hvor ofte både jeg og kjæresten sier «Husker du at Bianco gjorde det? At han likte det? At han var sånn?». Vi bærer han med oss i hjertene våre. Hver eneste dag. Urna hannes står her hjemme, rett ved der han elsket å ligge. Hånden stryker over den når savnet er ekstra stort. Og nå har han fått sin plass på hytta også. For nå henger det et bilde av han der han sitter og ser ut av vinduet. Og han er så levende. Så vakker. Og det er sånn vi skal huske han. Vår elskede Biancopus ♥

Septemberbuketten

Årets septemberbukett har både noe kjent og ukjent over seg. Den er stor, frodig og har samme fasong som jeg ofte velger. Blomstertypene er de samme som jeg har hatt maaange ganger før. Både grenroser, hodenellik, bergknapp og eucalyptus. Men fargene, og kanskje spesielt fargekombinasjonen er litt uvanlig for meg. Det var faktisk det første kjæresten sa når han så buketten.

Jeg hadde sett på de nye, litt skitne gule hodenellikene på Mester Grønn i lang tid før jeg fant ut at jeg måtte prøve de i en bukett (selv om det er en farge jeg sjelden velger). Og jeg så for meg at ferskenfarget og noe litt brunlig kunne passe sammen med de. Når jeg da kom over en miksbukett med Bianco-rosa i var jeg solgt. For den er nok noe av det fineste jeg kan ha i vasen ♥

Med i miksbuketten fulgte det med to andre grenroser. Den ene så dus rosa at den nesten er kremfarget. Absolutt et godt tilskudd i septemberbuketten sånn som jeg så den for meg. Men den andre, den som er nokså skarp rosa syntes jeg egentlig ikke passet inn. Selv ikke med det rosa fra bergknappen. Det funket liksom ikke med det gule. Men fordi de ikke hadde noe annet som passet på Mester Grønn denne tirsdagen, så kom de rosa grenrosene med i buketten likevel. Og selv om jeg på en måte måtte venne meg til denne fargekombinasjonen ved å gå noen runder forbi kjøkkenbordet hvor buketten sto, så syns jeg resultatet ble ganske bra. Det var uvanlig, men fint.

Det aller viktigste i buketten var selvfølgelig Bianco-rosa ♥ Ikke bare er den utrolig vakker å se på, men den gjør meg også glad og varm i hjertet.

Men denne eucalyptusen som heter poppy gjør også veldig mye for utrykket til buketten. Jeg elsker at den strekker seg utover kanten på vasen, nesten som at den henger med hodet. Og de mørke brunsvarte bærene er så fine og høstlige i stilen. Dette er også en stor blomsterfavoritt hos meg.

Og man kan ikke la sjansen til å ha bergknapp i buketten gå fra seg. Det er bare nå på høsten de blomstrer.

Ble det ikke en fin septemberbukett? Og med ekstra mye kjærlighet og minner i. Det passer fint nå når vi er i den tida når savnet til Bianco kanskje er størst ♥

Denne tida

Det er noe med denne tida. Da nattelyset plutselig forsvinner, kveldene blir kaldere, hverdagene slår til for fullt igjen, og man får en følelse av at noe er slutt. Jeg følte det sånn umiddelbart ved overgangen til august i år, da det brått ble så mørkt og kaldt. A sense of an ending. Og egentlig mer enn at «bare» sommeren var over.

Denne følelsen har blitt sterkere og sterkere for meg med årene. Og jeg har fundert litt på det for meg selv. Det har nok mye å gjøre med at jeg på en måte har kortere tid til å oppleve ting på fordi jeg er syk. Jeg tilbringer mer tid i senga, har mindre energi til å gjøre ting, og det meste tar litt lenger tid å gjøre. Dermed blir sånne ting som jula, påsken og sommeren for kort for meg. Jeg har liksom ikke fått gjort meg ferdig før det er over. Det dårlige sommerværet som gjorde at vi knapt var kommet i gang før det var slutt, påvirker meg nok også.

Men den viktigste faktoren tror jeg ikke at jeg trenger å gå lenger tilbake i tid enn for to år siden for å finne. I august 2019. Da ikke bare sommeren var på hell, men også livet som jeg kjente det da. Jeg hadde ikke fått det bekreftet men jeg visste likevel i hjertet mitt at dette var Bianco sin siste august. Jeg så det på han. Det ble hans livs siste sommer. Når høsten da var her var det ikke bare melankoli over en sommer vi gjerne skulle ha hatt en stund til. Det var også en sorg over å vite at han ikke skulle oppleve sommeren flere ganger. Og at vi ikke skulle oppleve den sammen med han igjen.

Og selv om Bianco ikke har vært sammen med oss på ganske lenge nå, er det disse følelsene som kommer tilbake til meg når høsten tar over for en alt for kort sommer. Med mørket kommer minnene om alt som skjedde da. Da jeg strevde sånn for å nyte alt før det ble borte. Da jeg smilte for å gjøre den siste tida hans så fin. Mens det samtidig føltes som jeg skulle dø innvendig. Det var så tungt. Men så viste det seg at uansett hvor hardt jeg holdt fast så kunne jeg ikke forlenge verken sommeren eller livet til min kjære pus. Jeg måtte slippe taket.

Og det må jeg i år også. Jeg må slippe taket i sommeren selv om alt i meg stritter imot. Jeg er bare ikke så god på det. Men jeg håper at jeg med tiden finner tilbake til hun som omfavnet høsten og alltid fokuserte på det koselige med den. At det er alle de årene med koselige høststunder sammen med Bianco jeg blir å minnes sterkest.

Enn så lenge må jeg bare gjennom dette. Tårene, savnet og følelsen av at noe er over. For sorgen holder fortsatt tak i meg, spesielt på denne tida…