En liten overraskelse

Oktoberbuketten sto bra lenge denne gangen. Faktisk i nesten to uker. Og selv om det var en del blomster som hadde tørket på slutten, må jeg si at jeg ble overrasket over hvor godt den holdt seg. Spesielt nå når innelufta er så tørr og varm. Jeg tror kanskje den ble laget med ekstra mye kjærlighet og omsorg. Det følte jeg iallefall når jeg demonterte buketten og fant denne lille overraskelsen som var festet under hortensiaen med en ståltråd. Et nydelig fløyelsmykt sukkulentblad.

Buketten hadde bredt seg så mye over kanten på Jasper Conran-mugga at jeg ikke hadde sett det, før nå. Men der var det altså. Som en ekstra liten glede som gjorde at jeg visste at det var Marit som hadde hatt en finger med i spillet. Hun som vet at jeg elsker sånne fløyelsmyke mintgrønne blomster. Det er så mye kjærlighet i å bry seg om andre slik at man vet hva som gleder de. Tusen takk Marit ♥

Nå står dette fine sukkulentbladet i en telysholder på stuebordet som en slags forlengelse av oktoberbuketten. Og jeg blir så glad hver gang jeg ser på det. For at Marit festet det under hortensiaen som en liten overraskelse. Og for at det minner meg om når Bianco luktet på lammeøren. Ofte må jeg ta på det. Nesten som at minnene sitter i fingrene også. Men de gjør vel kanskje det… De sitter nok i hele kroppen.

Resten av oktober

Dere som har lest bloggen gjennom oktober har nok forstått at det var en tung og sorgfull måned for oss i kattelivet. Savnet etter Bianco er så stort, og gjennom hele oktober ble vi påminnet den siste tida med han. Men heldigvis hadde vi noen gleder også, sånn som solbær, blomster, kanelboller, Mordene i Sandhamn på dvd og «prøveribbe». Og en rampete liten pusefrøken, som her på bildet jakter på fluer i hagen.

Vi startet nemlig oktober med en helt annen årstid enn den vi avsluttet med. I begynnelsen hadde vi ordentlig indian summer med sol og varme. Det likte sjokoladekosmosen godt.

Ja vi var i grunn alle ganske fornøyde når vi fikk en siste pust av sommeren som regnet tok fra oss allerede i begynnelsen av august. Nå fikk vi endelig nyte den frodige hagen.

Se så fin hagen var! Sommer og høst i skjønn forening.

Jeg bakte kanelboller på kanelbollens dag. Uten sukker og med speltmel. Og like gode som alltid.

Så fikk jeg endelig tak i solbær og solbærekstrakt på Bondens Marked. Solbæra er ikke med på bildet, for den gikk rett i fryseren. Men det tok ikke mange dagene før jeg tok den fram igjen og kokte solbærsyltetøy uten sukker. Og det var sååå godt!

Solbærekstrakten inneholder litt sukker, men heldigvis ikke så mye. Så den skal jeg bruke til både solbærtoddy og hjemmelaget gløgg.

Vi fortsatte å nyte det gode været og blomstene i hagen som holdt seg så godt. Se på den søte blomsterfrøkna ♥

Så hadde vi som veldig mange andre denne høsten museinvasjon. Men vår var heldigvis ikke så skremmende og ekkel. Hehe, jeg måtte flire når jeg så at Mira hadde lagt lekemusene sine på rad og rekke bak sofaen. Vanligvis bruker hun å dytte de inn under kjøleskapet, nesten som at hun har et eget spiskammers der.

En dag når mamma var på besøk lagde jeg en god og koselig lunsj. Man må gjøre litt ekstra ut av ting når det ikke er så lett å gå på kafé lenger.

Også kokte jeg enda mere plommesyltetøy, og disse plommene gir alltid det beste resultatet. Et søtt og smakfullt plommesyltetøy.

På kjøkkenbordet hadde vi en bukett tørkede hortensia stående. De er bra fine selv når de er tørket, ikke sant?

Så plukket vi inn den siste mangolden fra hagen rett før frosten kom. Den hadde vi i en kremet pasta og det var veldig godt.

Så kom både frost og snø, og plutselig gikk vi inn i en annen årstid.

Mira begynte å ligge ekstra mye på lammeskinnet i stua, for der var det godt og varmt. Se så søt hun er når hun legger den ene labben over den andre ♥

Og vi varmet oss på høstkaffe. Selv om det alltid er mest te på meg.

De dagene det var kaldt og sol var lyset helt magisk.

En annen gang mamma kom på besøk i oktober lagde jeg amerikanske pannekaker. Da hadde hun snakket så mye om kaker i lang tid, både de som stekes i panna og de som stekes i ovnen, slik at jeg til slutt fikk lyst på det selv. Haha, hun er en luring hun der, som planter lyster i andre sine hoder.

Men det var så godt. Og så koselig å igjen få litt kaféstemning.

Dessuten smaker teen nesten enda bedre når man drikker den sammen med andre.

Denne dagen hadde jeg til min store overraskelse funnet blomstrende løvemunn i den ene potta i hagen. Jeg fikk nesten sjokk, for jeg visste ikke at løvemunn tåler så mye. Både snø og frost. Men så har jo temperaturene ligget over normalen i lang tid nå. Og det var nok det som var grunnen til at jeg for første gang kunne plukke sommerblomster etter 20. oktober.

Jo nærmere vi kom slutten av oktober ble dagene tyngre og tyngre. Savnet og sorgen større. Heldigvis hadde vi denne trøsten av en pelsball til å muntre oss litt opp.

Mira har trøstet oss mye med sitt søte blikk og sin gode og milde personlighet.

Men hun har også bydd på litt utfordringer med alle rampestrekene sine. Enkelte dager har det vært så mange som 20-30 hopp opp på kjøkkenbenk og kjøkkenbord. Men vi krysser fingrene for at det blir bedre når hun blir litt eldre.

Eller nei, vi krysser potene 😉

Så ble grøtdagen feiret med en skål med byggrynsgrøt med hjemmelaget (og sukkerfritt) solbærsyltetøy. Nam, det må være det beste solbærsyltetøyet jeg har smakt.

En fredags kveld klarte jeg endelig å få hengt opp den vegglampa som vi kjøpte for to år siden. Det høres kanskje ikke ut som den mest spennende fredagsaktiviteten, men for meg var det så godt å kunne streke over en av mange ting på en to-do-liste. Sånn blir det når man er sliten og klarer lite – da blir selv små ting en seier. Og Mira syns det var veldig koselig med en liten lampe blant alle putene hennes. Ja, for det er vel ingen tvil om at det er hennes puter ♥

På kjøkkenbordet sto nå oktoberbuketten, butternutgresskar og enda flere plommer. Ordentlig høstlig følelse.

Og når det var ett år siden vi mistet Bianco tente vi lys for han og lengtet så mye som det går ann ♥ Storebror var på besøk og det var så godt å ha han her. Det var så godt å være flere om sorgen og savnet.

Og nesten helt likt som i fjor begynte det å snø ganske tett. Bare at i år var det en dag senere. Og sånn avsluttet vi oktober med en annen årstid enn vi begynte med. Nå har det begynt å bli full julestemning både i og utenfor butikkene. Men snøen den har dessverre smeltet bort i regn og varmegrader. Helt opp til 9 varmegrader har vi hatt. Og jeg sier som Synne sa på sin blogg – det er galskap. Vi får bare håpe det blir kaldere mot desember iallefall. Vinter og jul hører liksom sammen.

Da det begynte å snø

Snøen kom tidlig det året. Allerede i september hadde den begynt å krype nedover fjellsidene. Det gjorde høsten mye kaldere enn jeg liker, og lukten av blåbærlyng ble erstattet av lukten av vinter. Det var for tidlig. Jeg hadde jo ikke fått plantet lyng i pottene enda. Men egentlig var det ubetydelig. Vi hadde andre og viktigere bekymringer. Det var den første fredagen i oktober vi fikk vite det. Nå skulle hele livet bli annerledes. Men vi hadde enda tid, vi hadde fortsatt den siste tida. Og jeg håpet den kom til å vare ut året, eller i allefall til jula var over. Jula er liksom et slags kompass, et viktig punkt å rekke.

Men jeg tror jeg visste at vi ikke kom til å komme dit. Om det var intuisjon eller bare at jeg kjente han så godt at jeg så hvor det bar, vet jeg ikke. Men oktober ble i allefall tung. Og kort. Alt for kort. Det skulle nemlig vise seg å være da vi fikk vite det, og da vi sa hadet.

Vi hadde fått litt snø på bakken. nesten som et tynt lag av melisdryss. Men det var den natta, den natta da det begynte å snø for alvor. Store flak i store klynger, som hastet ned mot oss. Som pakket seg rundt oss. Rundt alt. Da visste jeg det. Vi måtte la han gå. Jeg måtte sette fornuften og kjærligheten framfor mine egne følelser. For det var kjærlighet å la han få slippe. Han pustet så tungt nå og var så sliten at det gjorde fysisk vondt for oss også. Jeg våket over han, mens de andre sov. Til slutt var jeg så sliten at jeg også sovnet. Etter nesten en hel måned med dårlig og lite søvn. Jeg sov en og en halv time. Og ute snødde det tungt.

Dagen etterpå, midt i alt det surrealistiske kaoset, ja alt det vonde, så jeg ut av vinduet og sa til storebror: «Hadde dette vært en normal dag ville jeg og Bianco ha sittet i sofaen ved vinduet og sett på all den snøen som daler ned. Og vi ville ha koset oss sånn. Vi som elsker når det begynner å snø ordentlig.»

Nå er det gått et år siden jeg klarte å gi slipp. Og det var den enorme kjærligheten som gjorde at jeg klarte det. Men tomheten, smerten og savnet gjør fortsatt så ondt at jeg tidvis ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Og i år må jeg sitte i sofaen å se på snøen uten han. Uten Bianco. Min elskede lille pus ♥

Tanker på en tirsdag

– Min største skrekk i disse hjemmekontortider er at kjæresten glemmer å si ifra at kameraet på jobbpcen er på, og at jeg skal dukke opp på Teamsmøte i morgenkåpe, og med trøtt ansikt og bustete hår. Det er ikke rent sjelden jeg leverer en kopp kaffe, et glass brus eller en yoghurt til han mens han er med på et av disse mange møtene. Så risikoen er absolutt til stede. Derfor har jeg nå i et halvår hatt en nokså uelegant og ninjaaktig levering av diverse «catering» til han. Håper ikke det heller har kommet med på kamera.

– Skyr med salt karamell falt veldig i smak hos meg. Og egentlig syns jeg den smaker mer som en blanding av karamell, kokos og fiken. Den blir nok en favoritt i dette huset vil jeg tro.

– Denne tida vi er i nå er så vanskelig for meg. Plutselig dukker et minne opp. Noe så lite som en lyd, en lukt, et bilde i hodet, og sorgen treffer meg som en storm. Jeg slutter å puste umiddelbart. Det kan være løvet som ligger på bakken under trærne. Regnet som lager små elver i takrenna. Eller Mira som ligger på toppen av kattestativet, med halen hengende ned. Akkurat sånn som som Bianco gjorde år, etter år, etter år. Minner fra sånn som det var i fjor, det som er likt, men også det som er annerledes. Da kjenner jeg det.
Det er så mange «merkedager» og datoer nå at kroppen min er helt utslitt. Den 4. oktober var det både dyrenes dag og kanelbolledagen. Med andre ord dobbel grunn til å feire. Men det var også årsdagen for når vi fikk vite at vi skulle miste Bianco – en helt forferdelig dag. Og selv om jeg prøvde å gjøre den bedre i år når jeg satt i sola, koste med Mira og bakte kanelboller, føltes det som det bare var så vidt jeg hadde overlevd når dagen var over. For jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sluttet å puste. Det er nok derfor jeg er så sliten og utmattet nå. Jeg puster ikke nok. Og det rare er at selv om jeg er bevisst på det og prøver å gjøre det motsatte, så lever sorgen sitt eget liv. Den bare er der, og må få gjøre det den skal for at jeg skal komme meg gjennom dette. Det er som med tårene. Jeg klarer bare ikke å stoppe de. Det er så ondt at jeg bare må gråte. Og ville det vært noe bedre å holde det igjen? Fortrenge det? Neppe. Da ville det lusket som en ulmebrann som før eller siden ville tatt fyr.

– Jeg lurer på hvordan det blir å gå med alle grønnplantene mine denne vinteren. Kommer de til å klare seg? Eller blir det som i fjor? Vil oxalisen gå i dvale og bare bli små potter med jord, som igjen kommer fram på våren. Vil pileaen svinne hen? Og er det fysisk mulig og overvintre pelargonia i et soveromsvindu her nord? Jeg skal i allefall prøve.

– Det føltes virkelig som en seier at jeg endelig klarte å henge opp den nye vegglampa på soverommet. Ja, den hadde jo «bare» stått i skapet i to år.

– Vi er litt småbarnsforeldre nå som Mira er så ung, nysgjerrig og rampete. Det er mye vi må følge med på. Før så var alt som sto plassert fra midjen og opp sikret. Men nå… Det klatres på badevasken, kjøkkenbordet, kjøkkenbenken, tørkestativ og kommoder. Hun får egentlig ikke lov til det (foruten badevasken og vaskemaskin), men når man er ung er det tydeligvis viktig å tøye grensene. Jeg er veldig spent på hvordan det blir med juletreet. Vi har snakket om at vi kanskje må la være å bruke de julekulene vi er mest redde for. For det kan jo hende vi våkner midt på natta av et juletre på gulvet med denne ungpusen også.

– Så ble det heldigvis kaldere og mer høstlig. Mer sånn som det skal være i oktober. Og ifølge meteorologen har vi skrudd av sommerknappen for godt for i år. Det syns jeg er bra, for da blir det endelig kald og god luft på soverommet. Så kaldt at vi kan ligge i flanellsengesett. Også kan jeg begynne å konsentrere meg om jula.

– Jeg tenker på at når Bianco ble frisk av lungebetennelsen så ville han leke. Da kom ungpusen fram i han og han gikk til igloen sin og plukket ut de lekene han ville ha. Og der lå også den lille røde katteputa som han brukte når han var kattunge. Det var egentlig en pute vi hadde fått små kattebamser i på butikken hvor jeg jobbet, og når den skulle gå i søpla tok jeg den heller hjem til Bianco. Han elsket virkelig den puta, lå i den hele livet, selv om det bare var plass til forlabbene når han ble stor.  Dette ble siste gangen han lå i den. Når han kjente på livsgnisten etter å ha vært alvorlig syk. Lite visste vi at kreften var den egentlige årsaken til lungebetennelsen. Og det er så sårt, for han hadde så inderlig lyst å leve. Så inderlig lyst å være hos oss. Det viste han med hele seg.

– Jeg håper virkelig vi får snø i desember i år. I allefall til julaften. Det blir liksom ikke helt den rette stemninga hvis det ikke er hvit korrekturlakk på bakken.

– Selv om jeg tenker mye strekker liksom ikke ordene til for tiden. Eller så klarer jeg bare ikke å sortere de. Jeg har så lyst å blogge mer, har så mange idéer. Men så stopper det opp når jeg skal begynne å skrive. Gjennomføringsevnen er rett og slett på et lavt nivå nå. Og det lover ikke så godt for alle de hjemmelagede julegavene jeg hadde planlagt.

– Jeg gleder meg til å spise Mont D’or.

– Jeg er så glad i leiligheta vår, men jeg skal innrømme at jeg lengter etter større plass. Og spesielt i disse «coronatider». Jeg ønsker meg et ekstra kjøleskap fordi vi handler større men sjeldnere nå. Og større bod fordi vi setter ting i «karantene». Og et eget vaskerom med egne kurver til «coronaklær». Og selvfølgelig ønsker jeg meg også som jeg har gjort i mange år – gjesterom, hobbyrom, badekar, vedovn og vindu på kjøkkenet. Det er lov å ønske seg i allefall.

– Jeg håper, håper, håper at jeg skal klare å male det nattbordet snart.

– Jeg har handlet en del på små og frittstående nettbutikker i det siste. Og selv om jeg aller helst vil handle lokalt kjenner jeg at det føles godt å se hvor takknemlige de jeg handler hos blir. Jeg har fått koselige håndskrevne små lapper hvor de takker meg for at jeg handler hos akkurat de. Da kjenner jeg at jeg blir glad.

– Mira ser ut som en eskimo når hun er trøtt ♥

– Hvor får man egentlig tak i fine tapetrester? Med blomster og mønster. Jeg er spesielt interessert i William Morris sine tapeter, men må man virkelig kjøpe en hel rull?

– I år tenker jeg vi kjører på med Thanksgiving-kalkun. Med pilgrim stuffing, cranberry sauce med nellik, fløtesaus med karamell, rosenkål og søtpotetmos. Og pumpkin pie til dessert. Det er en tradisjon vi startet for mange år siden, men som vi ikke har hatt kapasitet til de siste årene. Nå kjenner jeg meg mer enn klar for det igjen, for det er bare NYDELIG GODT!

– I morgen er det ett år siden vi mistet vår kjære Biancopus. Ett helt år! Det føles mer som det var nettopp. Og selv om vi lever videre og gjør ting i hverdagene er det fortsatt så uvirkelig for oss at han er borte. Åååå som vi savner han ♥

4 år med bloggen


I dag er bloggen 4 år. Og vi har levd 4 år med det digitale kattelivet. Vi har delt hverdagslykke, månedsbuketter, tekopper, hage, snø, jul, bruktfunn, potespor og litt av hvert i løpet av disse årene. Og akkurat som livet har det vært oppturer og nedturer. Men fokuset har hovedsakelig vært på å glede seg over de små tingene i hverdagene. Akkompagnert av en katt, eller to.

I fjor ble årsdagen for bloggen forbigått i stillhet. Jeg følte ikke at det var noe å verken feire eller skrive om når vi alle hadde det så vondt. Ja, bloggen betyr mye for meg, men livet det kommer alltid først. Og Bianco var viktigst.

Etter at vi mistet han har nok ikke bloggen vært helt den samme. Men så har jo det sin naturlige forklaring i at bloggen gjenspeiler meg, og jeg ikke lenger er den samme. Det er kjærlighetens bakside – sorg og savn. Det vi må betale for å elske. Men så er det jo som min psykologvenninne sa når hun mistet hunden sin, likevel  verdt det. Jeg ville ikke for noe i verden vært uten de årene med Bianco. Selv om jeg hadde håpet på at han skulle være en del av både hverdagene og det digitale kattelivet litt lengere. For  mye av bloggen kommer jo fra han. Er inspirert av han.

Men når det først ble sånn som det ble må jeg bare ta tida til hjelp. Og selv om jeg neppe blir helt den samme igjen, så er jeg jo fortsatt Ida. Og Ida gleder seg over mange fine ting. Og som aller helst skal deles. Med andre. Med dere. Jeg tenker også at jeg på en måte blogger videre i Bianco sin ånd. At han er en del av bloggen fortsatt. Dessuten har jeg en ny liten pus på opplæring som bloggassistent. Og Mira tråkker litt i storebror Bianco sine fotspor.

Og som jeg skrev både når bloggen var 1 år og 2 år, så bidrar den til både mestringsfølelse og enda mer kreativitet. Sånn er det heldigvis fortsatt, for hver måned har jeg flere idéer enn jeg klarer å gjennomføre. Så selv om det kanskje ikke er på helt samme måten som før, så håper jeg dere som følger oss, som leser bloggen fortsatt finner litt glede i den. At vi fortsatt kan inspirere, spre litt god stemning og være en fin plass å rømme inn i.

Og det er ikke bare jeg og kattelivet som har endret seg i løpet av disse årene. Hele landskapet for bloggverdenen er endret. Flere og flere har forlatt blogg som plattform og bruker heller sosiale media som Instagram, podcast, og lignende. Og jeg er ikke helt sikker på om det er sånn, men jeg har litt på følelsen at mange også har sluttet å lese blogger…? Selv er jeg så gammeldags av meg og fastgrodd i vaner at jeg fortsatt leser de samme bloggene som er tilgang på. Og jeg kommer nok alltid til å holde det digitale kattelivet på denne plattformen. For selv om jeg blogger litt sjeldnere og mindre enn før, trives jeg veldig godt med å ha det på denne måten.

Dessuten trives jeg med dere som leser bloggen. Dere er bare snille og gode, legger igjen så fine ord, trøster når det trengs, og gleder dere genuint over det gode vi deler. Takk til dere alle! Deres skal vite at hver enste kommentar går rett inn i hjertet mitt. Og jeg blir kjempeglad hver gang dere legger igjen små spor som er med på å gjøre kattelivet litt mer levende.

Nå skal vi tradisjonen tro feire med en kopp te og litt tunfisk. Ja, dere vet jo hvem som nyter hva 😉 Dessuten er det fredag, og tre dager med kos ligger framfor oss.

God helg alle sammen ♥ Håper dere alle det fint og er frisk.

Høsten fra i fjor, en kropp som husker, og et savn som aldri stilner

Sakte glir vi inn i den tida fra i fjor. Nettene blir lengre. Lyset forandrer seg. Og selv om sola egentlig begynte på sin ferd mot vinteren allerede i juni, så merker man det plutselig så ekstra godt nå. For ikke så lenge siden var hagen på sitt frodigste, men det er likevel en stemning i lufta som forbereder oss, gjør oss klar til en ny årstid. Samtidig kjenner jeg angsten kommer krypende. Og jeg tar meg selv i å bli forundret. Det er som om kroppen husker. Som fysiske arr av følelser. At når vi nå, ett år etterpå, når vi gjentar syklusen, så kommer alle minnene fra denne tida fra i fjor fram igjen.

Jeg var så redd da. Så redd som jeg aldri har vært før. For en del av meg visst nok mer enn jeg ville vite. Når sommeren var over, når det ikke var et snev av den igjen, husker jeg at jeg stod i hagen og så på alt det orange og gule rundt meg. Pustet ut og inn den kalde lufta, og tenkte de ordene da. Med stor sannsynlighet ble dette hans siste sommer. Aldri skulle han oppleve hagen igjen. Han som elsket å nyte den sammen med meg. Jeg som elsket å nyte den sammen med han. Nå måtte jeg bare holde fast gjennom vinteren. Iallefall til jul.

Kanskje det var den unike kjærligheten mellom oss, eller en slags intuisjon. Men jeg visste det. Jeg kjente han jo så godt. Og jeg så alle tegnene. Men jeg husker at jeg klamret meg fast i håpet. Lot overlevelsesinstinktet mitt jobbe for han. Jeg ville så gjerne ha han her. Lot alle gode tegn og nyheter få bli et håp om at jeg skulle få beholde han. Iallefall en stund til.

Vi hadde vært på øyelysning for å sjekke om det var øyet som kunne være problemet. Alt var heldigvis helt fint, og vi dro derfra med en ro om at dette kom til å gå bra. I de to neste ukene lå han klistret inn til kroppen min hver natt. Ikke så lang unna hjertet mitt. Han som alltid trivdes best ved fotenden. Han ville være nær meg. For meg var det helt magisk, som en bekreftelse på hvor glad han var i meg. To uker med ekstra mye nærhet og kjærlighet. Det var godt. Vi var glade. Så, den siste dagen før han skulle til dyrelegen for å sjekke nesa, så slo det meg – kanskje han gjorde dette fordi han visste at han skulle reise fra meg. Fra oss. Kjæresten hadde også tenkt det samme, nesten samtidig.

Og det ble jo sånn. Fredag 4. oktober fikk vi vite at Bianco skulle dra. Det var begynnelsen på slutten, en helt annerledes høst.

Det ble den første høsten jeg ikke spiste fårikål. Jeg hadde så store problemer med å svelge. Og ingen kapasitet til å lage maten. På en måte sørget jeg litt over det. Det ble liksom ingen ordentlig høst uten fårikål. Men det var mange høstting jeg ikke fikk gjort. Ingen blåbærtur, ingen spillkvelder med venner. Det ble ikke en vanlig høst. Og jeg husker så godt at jeg sa om igjen og om igjen at jeg ikke trengte fårikål så lenge jeg fikk beholde Bianco. Jeg trengte ikke engang jula. Jeg kunne gi slipp på alt. Jeg trengte ingenting annet, så lenge jeg kunne få beholde han.

Og nå husker kroppen min alt dette. Med mørket kommer angsten, med regnet kommer tårene, med den kalde lufta kommer de stikkende smertene. I år er det ikke fårikål, innekos, høstturer under paraplyen og bærplukking som minner meg om høsten. Det er arrene fra den tida i fjor. Er ikke det rart? Jeg som har spist fårikål, plukket blåbær og pakket meg inn i varme pledd i så mange år før høsten i fjor, og likevel er det den som står sterkest i minnet. Sterkest i kroppen. Men så var jo kjærligheten til Bianco så mye større enn noe annet.

Og det rare er at det har gått så mye bedre en lang stund nå. Jeg har jo hatt så mange dager uten gråt, uten den smerten. Mer av latter, mer av smil. Men jeg skal innrømme at jeg i lang tid nå har unngått å se på bilder av Bianco. Jeg har unngått å snakke om han til andre enn mamma og kjæresten. Jeg har vært redd for at demningen skulle briste, spesielt ute blant andre. Kanskje som en forsvarsmekanisme, som en pause, et overlevelsesinstinkt. Men de dagene savnet har kommet, har det vært som en storm. Da har det veltet over meg som bølger av gråt. Og det har vært like ondt som før. For det er et savn som aldri stilner. Selv om stormen kommer sjeldnere.

Og nå har årstiden tatt meg tilbake dit. Jeg skulle bare så inderlig ønske at den kunne ha tatt med seg Bianco også. Jeg vil så gjerne ha han tilbake. Jeg vet det ikke går ann, men jeg vil det likevel ♥

For fire år siden

I dag sendte min kjære venninne Anita meg dette bildet som hadde kommet opp som et minne på Facebooksiden hennes. «Du lagde den til meg når jeg var innlagt på sykehuset» sto det i teksten under. Ååååå, jeg husker den dagen godt. En fredag i august i 2016. Det var litt sånn indian summer, for det var bra varmt, selv på kvelden. Hagen var så frodig at det var lett å plukke en fin bukett for å ta med meg når jeg skulle besøke Anita, som var innlagt på sykehuset med ekstrem svangerskapskvalme. Jeg er egentlig ikke så glad i sykehuset, etter alt for mange egne ærender der, men denne gangen føltes det bare fint og koselig. Selv om Anita var dårlig, var hun så glad for å få besøk. Og hun ble enda mer glad når hun fikk denne buketten.

Jeg husker at vi satt å pratet i flere timer. Om fremtiden, den lille i magen, om løst og fast. Ordentlig venninneprat. Og jeg husker så godt den varmen som møtte meg idet jeg gikk ut av hovedinngangen på sykehuset. Uvanlig varmt for en mørk kveld i august. Ja, det var nesten litt som å være sørpå, men med nord-norske omgivelser. Når jeg ruslet bort til busstoppet den kvelden følte jeg meg så glad. Så lykkelig. Jeg var så takknemlig for de timene jeg hadde fått med en kjær venninne som betyr så mye for meg. Og sommervarmen var så magisk herlig.

Mens jeg satt på bussen på tur hjem, med D’Sound i ørene, kom den ene studenten etter den andre på. Med retning mot byen. Det minnet meg på hvordan det selv var å være ung. Ung og bekymringsløs. Og hvordan den tida rundt skolestart føltes. Jeg kjente et lite stikk av savn, av den fredagsstemninga hvor man pynter seg for en kveld sammen med venner. Men så husker jeg at det også dukket opp tanker som «oi det var korte skjørt», «ja, det er en varm dag, men vil de ikke fryse uten jakke utover kvelden» og «det var da voldsomt hvor mye bråk det ble», og at jeg plutselig følte meg litt gammel da.

Når jeg kom hjem var det den fineste lille orange pusen som møtte meg i døra. Med to mørke og uttrykksfulle øyne som så på meg med kjærlighet og glede. Det var bare han og jeg denne helga fordi kjæresten var bortreist. Jeg løftet Bianco opp i armene mine, åpnet verandadøra, og tok han med meg ut i hagen. Så tente jeg alle lysene i lyktene, skrudde på varmelampa, og brygget meg en kopp te. Denne magiske kvelden måte bare nytes.

Og selv om jeg en time tidligere hadde kjent et stikk i magen av en tapt ungdom, så kjente jeg meg bare takknemlig. Jeg hadde fått tid sammen med en god venninne, som var i en situasjon som var selveste symbolet på fremtiden, med lille Maja i magen. Og nå satt jeg ute i den fine og frodige hagen vår, en sen augustkveld, sammen med den søteste lille pusen i hele verden. Jeg hadde en trygg og god kjærest, en kjempefin leilighet, og denne dagen hadde vært ekstra fin. Varm og lun, og ikke bare temperaturmessig. Livet var godt, og jeg var heldig. Og selv om jeg var blitt eldre var jeg på «rett plass».

I dag sitter minnet om denne dagen for fire år siden som noe varmt og kjært i hjertet. Når jeg tenker på den er det som om jeg kjenner varmen som møtte meg når jeg kom ut av hovedinngangen på sykehuset. Det er som om jeg husker dem gode stemninga når jeg satt i hagen under varmelampa som nesten ble for varm. Når Bianco klatret rundt meg på sofaen, luktet på alle blomstene, og smilte så fint til meg. Og han var helt frisk.

Men samtidig bringer disse minnene frem savn. Savn etter min kjære Bianco. Savn etter tid sammen med Anita. Savn etter mer «normale» tider. Og savn etter noe så enkelt som å ta bussen. For hvem skulle vel ha trodd at det å kunne ta bussen helt bekymringsløs skulle bli et problem i 2020? Hvem skulle ha trodd at et virus skulle holde meg borte fra de jeg er glad i? Ikke for noe i verden kunne jeg ha sett for meg hvordan livet skulle være nå, fire år etterpå.

Men det viser bare hvor viktig det er å leve i nuet. Hvor viktig det er å nyte de gode stundene mens man har de. Så selv om både sorgen og frustrasjonen inntar meg en del nå for tiden, skal jeg nå kose litt ekstra med Mira, finne fram Scrabble, og kysse litt ekstra på kjæresten mens vi spiller og koser oss ♥

Verdens kattedag

I dag er det verdens kattedag og dagen for å virkelig feire disse herlige små skapningene som vi er så heldige å ha i livet. I kattelivet feirer vi på en måte litt hver dag. Det går nemlig ikke en eneste dag uten kos, klø, masse kjærlighet og magiske stunder.

Vi er så uendelig takknemlig for å ha lille Mira sammen med oss. Og for de 14 årene vi fikk med den snilleste og mest spesielle pusen, vår kjære Bianco ♥ Både jeg og kjæresten er så enige om at livet rett og slett ville ha vært fattig uten disse to. Så jeg sier som i fjor – finn fram tunfisken, eller kok litt ekstra torsk. Kos og klø litt ekstra. Kjenn etter hvor godt livet sammen med en katt er.

Helgeklem fra oss!

Pinsen da og pinsen nå

Pinsen for to år siden var tidligere enn normalt. Det var rigget til for prinsebryllup i England og i den anledningen hadde jeg invitert mamma til te på den britiske måten. Jeg serverte både Lemon Curd, marmelade, cucumber sandwiches og nybakte scones. Som jeg skrev i det opprinnelige blogginnlegget var det en perfekt anledning til å feire når Prins Harry endelig skulle få sin Meghan Markle

Det var så koselig og fint med det velfylte brettet og det hvite serviset med sølvkant. Ja, det var nesten som om vi følte at vi var ordentlige gjester i dette bryllupet.

Og som gjest i et britisk bryllup skal man ha riktig hodepryd.

Jeg husker at det ble mange tekopper, for det var et langt bryllup og mye som vi måtte få med oss. mange fine kjoler. Og mye kjærlighet. Når en av folket endelig får sin prins, da føles det nesten litt som en omvendt versjon av prinsessen og frosken.

Te med melk – the english way.

Lemon Curden var litt mer flytende enn normalt, men likevel nydelig på smak.

Og tradisjonen tro var været akkurat sånn som det skulle. Det har vært sånn i så mange år nå at det er viktig for folk at pinseria kommer. Det er liksom som å avslutte vinterkapittelet for å kunne gå videre til sommeren.

Vi hadde noen nydelige peoner. Odile heter de og Bianco var så fornøyd og lykkelig der han lå under og ved siden av vasen.

Som jeg skrev den gangen – åkei vi innrømmer det – i kattelivet ELSKER vi peoner! Ja, vi gjør virkelig det!

I år er pinsen senere enn i 2018. Været er varierende med både et snev av pinseria og én fot inn i sommeren. Det er en annen pus som ligger på sofaen ved sidebordet, og vi har ikke noe prinsebryllup å feire denne pinsen. Men av en eller annen grunn har jeg tenkt så mye på akkurat disse minnene i det siste. Det velfylte brettet med så mye godt på. Den engelske stemninga. Feiringen av kjærligheten. Det var så fint.

I hodet mitt er det som jeg sitter der i sofaen, med jublende engelskmenn foran meg på tven, mamma som kommenterer den ene kjolen etter den andre, og smaken av Lemon Curd i munnen. Så snur jeg meg til høyre mot sidebordet og ser den lille orange pelsklumpen som ligger der og lukter på peonene. Han smiler så fint til meg sånn som han alltid gjorde. Vår store kjærlighet og hverdagslykke. Jeg trekker på smilebåndet og kjenner det varmer meg i hjertet. Men samtidig gjør det også ondt. Jeg rammes av en flom av tårer og stikk i brystet.

Bianco har fått peoner i år også. Jeg skulle bare så inderlig ønske han kunne lukte på de ♥

Sorgen

Nå er det et halvt år siden vi sa hadet til vår kjære Bianco. Vår aller største lykke i livet. Og jeg vet egentlig ikke helt hva jeg hadde forventet eller sett for meg, men jeg er ganske overrasket over at det fortsatt gjør like vondt. Hver dag tenker jeg på han. I lang tid gråt jeg faktisk hver dag også. Jeg tror det var da coronaen kom at det ble annen hver dag, eller enda sjeldnere. Uansett hvor jeg snur meg eller uansett hva jeg gjør, dukker minnene opp. Over 14 år med minner. Og de spiller som små filmsnutter oppi hodet mitt, med «strømkabler» av følelser direktekoblet til hjertet, magen og brystet. Jeg trenger ikke en gang å lukke øynene. Jeg ser de så klart. Og jeg føler mye.

Rett etter vi mistet Bianco sa jeg til kjæresten «at nå kommer et helt år med første gang». Første jula, første bursdagen, første påsken, første farsdagen. Og morsdagen. Uten Bianco. Og alle årstidene. Det er alt så bundet opp mot ting jeg gjorde sammen med Bianco. Jeg var jo så mye sammen med han at han nesten var en større del av livet mitt enn kjæresten.

I jula var jeg så nummen at jeg gikk litt på autopilot. Men på bursdagen til Bianco og i påsken gjorde det veldig vondt. Så har man hverdagene. Alt vi gjorde i hverdagene. Som når februar kom, og lyset begynte å bli så spesielt som det bare er i den tida. Da jeg satt i stuevinduet og speidet utover sundet. Da stakk det i hjertet fordi det var en ting vi brukte å gjøre sammen. Fordi minner om nøyaktig den tingen fra tidligere år dukket opp i hodet mitt. Og sånn er det med så mange ting jeg og han brukte å gjøre sammen.

Og nå skal vi møte både en vår og en sommer uten han. Jeg skal så kattegress i gressbøtta hannes uten at han stikker snuten nysgjerrig oppi for å vise at han vet at den er til han. Og jeg skal sitte ute «i hagen» på kveldene uten at han ligger på puta si på stolen under varmelampa.

Ting påvirker meg også. Når Mira leker med lekene hannes som vi lekte med når han var ungpus selv (ja vi lekte faktisk nesten til siste slutt, selv om han var dårlig). Det er en glede og en sorg på samme tid. Eller når jeg skulle lete etter navnet på en blomst og bladde meg nedover inspirasjonssiden til Mester Grønn, og kom over de små gresskarene jeg kjøpte rett før vi fikk vite at han var syk. Bare synet av de gresskarene tok meg rett tilbake til den tida.

Men det er heldigvis mange gode minner også. Ja, egentlig mest av de. Men når man lengter og sørger gjør også gode minner vondt. Der er filmsnuttene så varme og fulle av så mye glede og kjærlighet. Og etterpå kommer smerten og tårene. Ja, selv sammen med latter.

Dessverre har minner av veldig mange av de tunge opplevelsene på slutten tatt stor plass. Som den dagen da vi fikk vite at han hadde uhelbredelig kreft. Den telefonsamtalen. Eller kvelden før vi mistet han, da han ble så akutt dårlig. Når ribba sto ferdig på kjøkkenbordet og jeg sto med Bianco i armene mine og sang Disneysanger til han utenfor dusjen på badet. Vi hadde et håp om at dampen skulle åpne det friske neseboret for slim. Da hadde vi prøvd både øyedråper og Ventolin, men han var fortsatt like tett. Det var mest sannsynlig kreftsvulsten som hadde vokst seg gjennom til den friske siden. Og jeg var så klam og svett av dampen. Men for Bianco gjorde jeg alt. Absolutt alt!

Og jeg husker så godt når kjæresten avløste meg noen minutter, og jeg kom ut på kjøkkenet. Da satt storebror og spiste ribbe og gråt. Bordet var dekket med hvit duk, lysestaker og vinglass. Heimafrå spilte fra anlegget. Det var en tidlig «prøveribbe». Men den ble tung å spise for oss alle. Vi visste da at det ikke var lenge igjen. Og det var i løpet av den natten, en av mange netter i oktober jeg våket med Bianco for å få så mye tid med han som over hodet mulig, at jeg visste hva vi måtte gjøre. Vi måtte la han gå. Han måtte få slippe.

Og alt fra den siste dagen har etset seg inn i meg som et brennmerke. Mamma, storebror, jeg og kjæresten, som flokket oss rundt Bianco. Enten han lå oppi senga, under senga, under stuebordet, eller på gulvet. For å holde hodet hans slik han fikk puste bedre. For å stryke, trøste og passe på. Å vite at for hvert minutt som gikk så var jeg nærmere å miste han. Men samtidig lengte etter at plagene og smertene hannes skulle være over. Og etterpå, en tomhet jeg aldri før har opplevd.

Jeg gjennopplever den dagen ofte. Men det er vel en del av sorgprosessen…? Sånn det skal være. Mamma sir hun også har det sånn. Og det er vel det som skjer med meg nå. Jeg måtte google det og fant ut at det for mange er 3 til 9 måneder etter et tap at det er tyngst. Jeg trodde jeg var trett og sliten. At «vondtene» kom fra å sitte mye inne, og stress over verdenssituasjonen. Men det er nok sorgen.

Sorgen som jeg føler har gjort meg minst 7 år eldre. Svak og sliten. Som har gjort at jeg måtte lære meg de grunnleggende tingen på nytt igjen. Smile, prate med andre. Huske å le. Huske å leve. Sorgen som kanskje aldri helt blir å slippe taket. Som nok vil variere i styrke. Blusse opp. Gjemme seg bort. Og etter hvert endre fasong. Men jeg tror likevel den alltid vil være en del av meg. For det er aldri bare en katt. Og Bianco var som vårt barn. Vi elsket han sånn. Selv om det kanskje høres rart ut for noen.

Sorgen er prisen jeg er nødt til å betale for over 14 år med kjærlighet til den vakreste lille skapningen som har eksistert ♥