Det var du som reddet meg

Du kom til oss i en pappeske en torsdag i august i 2005. Da hadde du levd dine første måneder i varemottaket på Nerstranda Kjøpesenter, og hadde oljete pels og inntørket snute. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra sommerferie, da jeg plutselig så to små nøster springe mellom pallene mens jeg kastet søpla. Det stakk i hjertet mitt, og jeg visste da at jeg måtte hjelpe dere. Vi prøvde å få tak i deg og broren din ganske lenge, og i denne tiden kjøpte jeg mat til dere, satt ut vann, og la en håndduk der hvor dere brukte å sove. Kanskje dere ble litt vant til meg, satt pris på noe godt å spise. Men jeg vet egentlig ikke. Så en natt ble du innestengt på kjølerommet. Det gjorde at du fikk komme til oss. Vi som skulle hjelpe deg midlertidig, til du fikk ditt for-alltid-hjem.

Jeg var vant til katter, men ikke til de som var forvillet. Så når vi skulle åpne eska du satt i, hadde vi kledd på oss tykke jakker og hansker. Og der sto vi, jeg og kjæresten (din framtidige pappa), inne på det lille badet. To store skumle kjemper, som egentlig var like redde som deg. Ikke visste vi hva livet hadde på lur til oss oppi pappeska.

Det var kjæresten som åpnet eska, og idet han så deg utbrøt han «åååå så søt» etterfulgt av et hyl da en liten rød skapning hoppet en meter rett opp i lufta og landet på håndukene våre som hang på veggen. Aldri før hadde vi sprunget så fort ut av et rom. Jeg husker at jeg tenke at vi hadde begitt oss ut på noe vi egentlig ikke visste noe om. At dette ble for mye for oss. Men vi fikk besøk av en kattekyndig fra Dyrebeskyttelsen som hjalp oss. Og vi fikk vasket den skitne pelsen din og kom så nært innpå deg at vi ble litt mindre redd. Jeg husker så godt at vi våknet til en ordentlig dorullmassakre dagen etter din første natt hos oss. For det var jo på badet du bodde. Og det var så søtt at jeg skjønte da at dette ikke var noe å være redd for.

Den neste uka lå du mye bak dusjkabinettet. Du var så sørgmodig. Antagelig savnet du broren din (som vi dessverre aldri klarte å få tak i). Det var da vi skjønte at vi måtte gjøre noe. Så vi hentet deg fram og svøpte deg inn i en håndduk slik at du ikke skulle klore oss. Så «tvangskoste» vi med deg. Strøk deg under haka og bak ørene. Pusket og koset deg på hodet. Du var så engstelig og nervøs, men plutselig begynte du å male. Og jeg ble så glad at jeg gråt av glede. Jeg tror det var da kjærligheten begynte.

Etter noen dager med «tvangskos» kunne vi la deg utforske den store verden utenfor badet. Du fant din plass under sofaen, men når vi hentet deg fram lot du oss både kose og holde deg på fanget (iallefall en liten stund). Du var fortsatt veldig engstelig men samtidig så nysgjerrig at du ofte måtte ta poten din på føttene våre når vi satt i sofaen. Aldri med klørne ute, du skulle bare være borti oss. Du var nemlig usedvanlig god og mild.

Når du hadde vært hos oss i to måneder tok vi deg med ut på din første luftetur i hagen. I sele og bånd som vi hadde kjøpt spesielt til deg. Bare etter et par minutter ute åpnet festet mellom selene og båndet seg, og i rekordfart smatt du inn i skogen. Du ble borte for oss. Vi puset og ropte på deg, men villkatten i deg ønsket nok å utforske. Kanskje til og med å rømme. Ganske fort grep panikken oss, og vi lette og lette. I timesvis. De neste dagene snakket vi med naboer og lagde flyveblad som vi la i postkassene i området. Og tårene trillet nedover kinnet. Den tiden vi ikke var ute for å lete etter deg satt vi apatisk i sofaen. På dette tidspunktet ble det klart for oss hvor glade vi var blitt i deg. Dersom du kom tilbake kunne vi aldri slippe taket i deg igjen.

Og du kom tilbake. Til akkurat den plassen du forsvant fra oss. Vi hadde satt ut mat til deg, og tre kvelder etter at den dumme låsen på båndet hadde åpnet seg, når kjæresten kom kjørende hjem fra jobb, satt du der å spiste. Han turte ikke å parkere bilen, men ringte meg med en gang. Det føltes som jeg holdt pusten hele veien ut av leiligheta, ut i hagen til der du sto, til jeg klarte å holde deg fast i armene mine, og til vi var kommet trygt innenfor døra igjen. Jeg holdt deg så hardt at jeg var sikker på at jeg hadde klemt deg flat. Du var hjemme igjen. Og nå var du kommet for å bli.

Det gikk 14 år etter dette. 14 helt fantastiske år med en så dyp og grenseløs kjærlighet som jeg aldri trodde var mulig å oppleve. Tenk at tilfeldighetene gjorde det sånn. At jeg jobbet der som du ble født, og at du forvillet deg inn på kjølerommet den natten. Jeg er så takknemlig! Og jeg vet at vi reddet deg fra et kort og vanskelig liv som gatepus. At vi ga deg det beste livet du kunne ha hatt. Aldri har vi spart på noe. Hverken på kjærligheten, oppmerksomheten, tiden eller det materielle. Jeg har sagt i åresvis at du skulle få all den hjelpen du trengte, om så jeg måtte spise havregryn for å ha råd til den dyre legen (men det har jeg heldigvis ikke trengt).

Så ja, vi reddet deg Bianco, men det mange ikke vet er at egentlig var det du som reddet meg. Jeg har ikke fortalt det på bloggen før, men jeg er kronisk syk med en sjelden sykdom som heter Idiopatisk intrakraniell hypertensjon. Dette har selvfølgelig vært ekstremt utfordrende for meg, og bidratt til mange tunge stunder. Men da var du der Bianco. Gjennom smerter, sorg og ensomhet. Du ga meg glede, og styrke til å holde ut. Trøstet meg når jeg var lei meg. Varmet meg når jeg var kald. Du var alltid hjemme med meg, og passet på meg. Det var alltid vi to sammen. Fra dagens første øyeblikk til natten tok over delte vi det meste. Å finne hverandre på morgenen var alltid en rutine. Det kunne være jeg som stod opp for å finne deg, eller du som kom inn på soverommet og vekket meg med et yndig lite mjau. Og jeg elsket de gangene jeg våknet og du fortsatt lå i senga sammen med meg, eller på lammeskinnet ditt på soveromsgulvet. Vi spiste frokost sammen. Vi så på God Morgen Norge sammen. Vi jobbet med bloggen sammen. Vi plantet blomster på verandaen sammen. Vi koset oss i sofaen sammen. Vi pakket julegavene sammen. Vi var kreative sammen. Vi levde sammen. I kattelivet. Et godt liv på grunn av deg.

Og det var egentlig ikke bare meg du reddet. Du var så god for oss alle. Også mommo og onkel. Og du var et naturlig midtpunkt som bidro til at vi som familie ble mer samlet. Og til enda mer kjærlighet mellom meg og kjæresten, din pappa som sier at du gjorde han til et bedre menneske. Du gjorde meg også til et bedre menneske. Bianco, du er det fineste vi noen gang har delt. Vår største kjærlighet.

I dag er det to uker siden vi motvillig måtte gi slipp på deg. Det er det vanskeligste og såreste jeg har opplevd i hele mitt liv. Men det var det eneste rette å gjøre for deg. Vi hadde prøvd alt. Hvordan vi skal fortsette uten deg er nesten utenkelig. Du er så høyt elsket og en så stor del av oss at selv om du ikke er her lenger ser vi deg i sidesynet, roper etter deg, og holder dørene åpne for deg. Ja, selv de som kommer på besøk gjør dette. Det sier litt om hvilke spor du har satt.

Takk for den du var for oss, og for at du reddet meg, vår høyt elskede Bianco. Pappa sin rasepus og mamma sin lille gutt. I hjertene våre gir vi aldri slipp på deg ♥

Bianco ♥

Bianco er ikke mer, og det gjør så ondt at jeg ikke vet hvordan jeg skal puste. Jeg trodde jeg visste hva smerte var, jeg som har opplevd å miste ganske mange, både store og små. Men jeg har aldri hatt det så ondt som nå. Kjærligheten mellom oss og Bianco var så spesiell og unik, ja rett og slett grenseløs. Så for oss var han umistelig. Men livet skånet oss ikke.

Han hadde en ondartet kreftsvulst i nesa som viste seg å være årsaken bak alle plagene han hadde hatt siden i slutten av mai. Renningen i nesa og øyet, nysingen, lungebetennelsen, alt. Det var kreft, og ikke astmaen sånn som vi trodde.

Vi fikk vite det i begynnelsen av oktober, og det tok dessverre ikke lang tid før han ble dårligere. Men til tross for 3 og en halv uke med mye redsel og frykt kom det likevel som et sjokk at det skulle gå fort. Ja, selv dyrelegen vår syntes det gikk fort. Vi hadde jo håpet at vi skulle få ha han ut året. Men vi måtte bare la han slippe. Svulsten tettet nesa såpass mye at han hadde vanskelig for å puste på slutten. Det er det vanskeligste jeg har gjort i livet. Men vi har alltid visst at når den dagen skulle komme, så måtte vi sette Biancos behov framfor våre egne.

Nå har han det ikke ondt lenger. Og selv om det er en trøst, har vi det så uendelig ondt nå. Vi har mistet den kjæreste vi har. Min trofaste følgesvenn gjennom 14 år. Vår aller største hverdagslykke ♥

Jeg har prøvd så hardt å holde fast i de fine tingene for å gjøre den siste tida til Bianco fin, men nå som han er borte syns jeg det er vanskelig. Hjemmet vårt føles så tomt og utrygt. Stillheten av manglende små poter som tasser over gulvet er overdøvende. Og det er ingen som knaser og spiser fra matskåla hannes. Eller klorer på planken. Hvordan går man videre etter dette? Og hvem er Ida uten Bianco? Jeg vet ikke om hun finnes lenger…

Naboen vår hadde så rett når han sa til meg etter han mistet hunden sin, at man aldri kan forberede seg på hvor ondt det er. For jeg kjenner ingenting annet enn bunnløs sorg nå. Ååååå, som jeg lengter etter den kjære pusen vår.

Kattelivet blir aldri det samme igjen.

Oktoberbuketten

Oktoberbuketten er denne gangen inspirert av høsten og Bianco. Og jeg syns begge kommer tydelig fram, kanskje spesielt fargene fra Bianco. Jeg visste at jeg ville ha noe dyprødt og ferskenfarget før jeg dro til Sonja Blomster, så da kan dere tenke dere hvor glad jeg ble når jeg fant alle disse fine nellikene. Jeg som er så glad i nellik.

I oktoberbuketten er det eucalyptus med rødlige frø, ferskenfargede hodenelliker, strå, ferskenfargede grenroser, og to forskjellige nyanser av røde hodenelliker. En perfekt kombinasjon spør du meg.

Denne eucalyptusen med rødlige frø er så utrolig fin. Og til tross for at den er litt kostbar, man bare benytte seg av sjansen fordi den ikke er så lett å få tak i.

Og den ferskenfargede grenrosa har jeg døpt om til Biancorosa ♥ Ikke bare er den lik i fargen, men sartheten minner også om han. Og siden Mester Grønn selger de på sin Rosa Sløyfe-kampanje, har vi hatt mange «Biancoroser» i kattelivet i oktober.

Er ikke oktoberbuketten vakker? Jeg ble iallefall veldig fornøyd! Også syns jeg den gjorde seg ekstra godt i den store Jasper Conran-mugga. En nydelig bukett inspirert av en nydelig pus. Rett og slett.

Helgeklem fra oss i kattelivet ♥

Bianco Footwear

Det er vel få som passer navnet sitt godt som akkurat denne karen. Se nå bare her han ligger midt blant alle mine fineste pensko.

At Bianco skulle «arve» min forkjærlighet for sko er nok ikke så rart. I kattelivet har vi jo nokså mange sko. Og det startet allerede når han var helt liten. Dog var han nok litt mer hardhendt med skoene den gangen.

Og det er kanskje ikke tilfeldig at han fikk det navnet han fikk. Det var vel noe i underbevisstheten min som gjorde det sånn. Bianco var jo ett av mine favoritt-skomerker.

Her ser vi jo beviset. Han er virkelig Bianco Footwear.

For Bianco er det nesten ingen større lykke enn å ha en sko eller to å ligge på.

Eller inni. Heeelt inni. Der det er poterom er det alltid plass. Eller var det hjerterom? Ja, det blir vel det samme.

Til og med sko med høye hæler kan brukes.

Og jeg tror nok han føler seg ekstra fin i et par rosa pumps.

Men rosa ballerina gjør jobben de også. Hehe, se så artig han er i uttrykket.

På sommeren er ikke Bianco så ulik meg, og syns det greit å ha litt mer luftige sko.

Ja, disse er nok en favoritt.

En stooor favoritt ♥

Men sandaler er ikke så verst det heller.

Ingen problem å blogge om sandaler sier Bianco. Se bare hvor flink jeg er!

Små poter med stort avtrykk. I hjertet ♥

Det funker ikke med sånne sko i dette været!

Garn eller sko, that’s the question.

Åkei greit, vi går for den uslåelige kombinasjonen.

Men hva er dette for slags tull?! Disse er alt for små! Hehe, lille artigkaren 😀

Heldigvis er det snart tid for ordentlige saker – selskinnsko.

De liker vi eeekstra godt. Kanskje spesielt Bianco. Ikke bare ligger han oppå og inni de, men han både klorer, spøler og tygger litt på de. Og som regel avsluttes det hele med en vask. Av selskinnskoene såklart. Jeg var ikke spesielt overrasket når skomakeren kommenterte at det var en del rifter i de i fjor når jeg hadde de til reparasjon.

Og lykkelig blir man når man eier et par selskinnsko. For det er vel ingen tvil om at dette er Bianco sine sko? Det er vel egentlig sånn med skoene mine som det er med leiligheta vår – Bianco eier den og vi tobeinte betaler lånet 😛

Hvordan «fanger» man en liten Biancopus? Jo, man legger bare et par sko ned på gulvet. Verdens søteste lille skopus, som bærer navnet sitt eksepsjonelt bra ♥

Høsthagen

Den vakre høsthagen er en hage som er i stadig forandring. Vi ser faktisk forskjell fra dag til dag nå. Selv om flere av sommerblomstene fortsatt blomstrer, er det lynga som spiller hovedrollen.

Og de gul-orange bladene på spireaene. Som snart kommer til å bli røde.

Erika er nok min favorittlyng, selv om Calluna er den som holder seg best.

Vi har valgt å beholde utemøblene en stund til, for med lammeskinn og masse puter og pledd er det fortsatt fint å sitte her. Vel og merke under varmelampa.

Eller i sola, sammen med Bianco ♥

Sjokoladecosmosen står enda så fint. Jeg kommer ikke over hvor vakre blomstene er og at de faktisk lukter som sjokolade. Spesielt hvis de står inne i en vase i varmen.

Den ene lynga fikk stå i Bergs Potter-potta som jeg fikk på bruktbutikken på Fygle. Fatet under er ikke i helt samme farge som blomsterpotta, men jeg syns det ble fint likevel.

Noe som virkelig bidrar til stemningen i høsthagen er når det ligger løv på bakken (eller gulvet i dette tilfellet). Jeg vet at mange koster og rydder bort løvet som faller ned, men jeg lar det alltid ligge.

Se for noen praktfulle farger!

Salvien fikk så fin fasong i år, liksom litt skeiv og skakk. Men likevel så ekte og naturlig.

Men den ble dessverre ikke frodig nok til å lage salviekrans som jeg har brukt å gjøre tidligere år.

I dag tok jeg dette bildet av den ene spireaen. Nå begynner den å bli bra rød, og ser dere frosten på bakken til venstre? Vi har det kaldt nå. Men det har jo Bianco allerede vist dere.

Vi er heldig som har en så fin høsthage i år. Jeg kjenner både varme og takknemlighet hver gang jeg ser ut på dette. På vakker lyng, en Carillion som virkelig kjemper på, og Tante Solbærbusk som har kastet klærne.

Trekker inn i varmen

Nå begynner det å bli kaldt her nord, og et av de største tegnene på det er at Bianco trekker inn i varmen på badegulvet. Ja, heldig er den som har varmekabler og en håndduk å ligge på.

Og det er ikke bare Bianco som nyter godt av denne varmen. Både jeg og kjæresten har sovnet her opptil flere ganger når kroppen har vært forfrossen. Og spesielt koselig har det vært når man har hatt verdens søteste og mykeste pusevenn liggende ved siden av seg. Se bare hvor søt han er når han ligger på ryggen og strekker på labbene ♥ Han smelter iallefall hjertet mitt.

Helg og litt nytt i kattelivet

Det er fredag og helg, og jeg har lyst å vise dere noe av det nyeste vi har fått i kattelivet. Passende nok har det meste en eller annen assosiasjon til høsten, enten på formen eller på fargen.

I sommer kjøpte jeg jeg dette fine rustfargede swingskjørtet på Skadefryd og denne stripete toppen på opphørssalg hos Noa Noa. Det var ordentlig vemodig at den aller første Noa Noa-butikken i Tromsø skulle legge ned, men jeg er glad jeg rakk å handle der en siste gang.

Og det mest høstlige av det nye er nok disse pyntegresskarene. Jeg har hatt lyst på sånne i mange år men ikke fått meg til å kjøpe de før nå. Nå er det ordentlig høststemning i kattelivet.

Så har storebror ordnet Earl Grey Blå Blomst fra Te og Kaffehuset i Trondheim. De er så koselige der. Sender alltid med små pakker med smaksprøver som jeg setter så stor pris på.

Nå har jeg sannelig bunkret opp litt te for mørket og kulda som kommer.

Denne bakebollen fra Knabstrup kjøpte jeg meg for tilgodelappen jeg hadde etter alle ostehøvlene jeg fikk i julegave i fjor. Jeg gleder meg til å bake i denne. Det er ikke bare blomstene som trives i terrakotta.

Så har jeg endelig kjøpt ny trøffelolje. Nå blir det ovnsbakt torsk med ertepuré, bacon og trøffelsaus. Nam!

Og dette her er fem meter med ren og skjær kreativ lykke fra Panduro. Er det ikke fint? Jeg ser for meg at jeg skal sy både sofaputer og putetrekk til soverommet.

Når vi reiste fra Kroatia benyttet jeg meg av anledningen til å kjøpe et par sminkefavoritter fra Taxfree.

Fin farge eller hva?

Og på stuebordet står de ferskenfargede grenrosene i den lille Jasper Conran-mugga og hilser helga velkommen.

Var ikke det mye fint? Bianco syntes iallefall det var myyye spennende nytt vi hadde fått.

Spesielt stoffet. Hehe, lille søtingen ♥ Han er like glad i stoff som meg.

God helg alle sammen! Håper dere også har noe høstlig å kose dere med.

September

Jeg vet ikke helt hvorfor eller hvordan det ble sånn, men jeg satt igjen med veldig mange flere bilder etter september enn jeg normalt bruker å ha. Og siden de alle var så fine og stemningsfulle klarte jeg ikke å luke ut så mange heller. Så her kommer tidenes lengste månedsoppsummering, så brygg deg en kopp te før du begynner å lese.

September startet med nydelig vær og hjemmelaget mango og bergamott-iste. Det måtte vi selvfølgelig nyte i hagen, for når man har bikket inn i høstsesongen vet man aldri når neste varme soldag kommer.

Bianco syntes også det var godt å få litt sol i pelsen. Hehe, lille artigpusen som har vasket seg krøllete på ryggen.

Utenfor piret var det fortsatt frodig både i potter og bedd.

På en av disse varme kveldene satt jeg og mamma ute i mørket på verandaen og drakk te. Regnet plasket ned, men vi satt under tak og pledd så vi koste oss ordentlig. Frisk luft og lyden av rennende vann er jo medisin for sjela.

Bianco ville ikke slippe helt taket i verandapusen selv om det begynte å bli mer høstlig ute. «Er dere der inne» mjauet han til oss ♥

Så ble jeg ganske fort plaget av en ordentlig gjenstridig bihulebetennelse, og da var det ekstra viktig å fokusere på de små tingene. Som å få en eske full av Blue of London i posten, slik at jeg har nok te iallefall ut året.

Og å vinne en konkurranse hos Helios, slik at jeg kan lage gulrot- og kanel-smoothie.

Og å spise ekstra gode og sunne frokoster. Gulrotjuice som drikke alene falt forresten ikke helt i smak hos meg. Dessverre.

Og å ha denne varme finingen liggende inntil meg i senga ♥ Jeg er så privilegert!

Så ble jeg ekstra ekstra glad når en av mine blomsterglade naboer sa at jeg kunne få pelargoniaen hennes fordi hun ikke har kald bod sånn som vi å overvintre den i. Da takket jeg pent og forslo at jeg kunne oppbevare den, og at vi deler den opp til våren. Da skal hun drive den i vinterhagen sin først, så tar jeg en stor stikling. Er ikke det et godt samarbeid?

Og som alltid på denne tiden av året kokte vi plommesyltetøy uten sukker. Både en.

To.

Og tre ganger. Det heter jo three time’s a charm.

Nam, plommesyltetøy er jo  godt! Det kan vel ikke bli for mye av det?

Så hadde jeg bursdag og fikk denne nydelige buketten fra verdens beste lille pus. Men posen som buketten kom oppi, den skulle han ha selv.

Hos kjæresten fikk jeg denne fine pakken som inneholdt Jørn Lier Horst sin siste bok.

Og en helt magisk konsert med Maria Haukaas Mittet og Lars Bremnes. Maria sang som alltid helt prikkfritt og ga oss gåsehud. Det var sanger som London e trøbbelHimmel nok te alle og alle Lars sine fineste låter.

De hadde med seg  flinke musikere som de hadde et fantastisk samspill med. Trommisen er forøvrig Lars Bremnes sin egen sønn.

Og Lars. Fantastiske Lars, med sin myke stemme, vakre ord og lune melodier. Han er og blir en favoritt i kattelivet. Jeg er så takknemlig for at jeg fikk denne gaven hos kjæresten ♥ Gode opplevelser med de du er glad i er de aller beste gavene.

Så ble det stadig mer høstlig ute. Ikke bare skiftet trærne farger, men snøen kom krypende nedover fjellet. Litt vel tidlig denne gangen.

En søndag spiste vi en lang og god frokost.

Mens Bianco lå i blomster-posen sin. Pus i pose. Det skal ikke mye til for å underholde en katt.

Vi har forresten fått en ny kopp i kattelivet. Er den ikke fin? Håndlaget keramikk fra Senja. Kjæresten fikk den i gave på sin siste spillejobb.

Så fikk vi en av de fineste høstdagene hittil i år. Da var sola så sterk at jeg tok med meg både tekoppen og kattepusen ut på verandaen.

For at Bianco ikke skulle fryse hentet jeg fram et av hans gamle lammeskinn. Se som han koste seg. Men han skulle kanskje ha hatt solbriller 😛

Jeg koste meg veldig jeg også. Med mitt aller beste selskap ute i hagen.

Mot slutten av måneden befant jeg meg i en bydel hvor jeg ferdes svært sjelden. Der hadde de så fine rødlilla trær.

Og nyperoser med nyper på.

Og midt imellom nye moderne høybygg sto dette gamle lille mintgrønne huset.

Som viste seg å være et sykkelverksted som jeg ikke engang visste at vi hadde i Tromsø. Det syns jeg er så fint for både folk og miljøet. Og jeg må gå litt oftere på oppdagelsesferd.

På Smørtorget kom jeg over tidenes søteste kakeboks med trykk av en liten Biancopus (bare med lang pels). Jeg har sååå lyst på denne, men 300 kroner syns jeg er for drøyt for en kakeboks.

På en av septembers siste dager hadde vi en unormalt tett tåke. Sola kjempet for å presse seg gjennom, men det skulle vise seg å være vanskelig. Vi følte oss litt snytt for en soldag, men samtidig fikk vi oppleve en helt magisk stemning. Alt ble så rolig og kompakt på en måte.

Også dukket det opp vakre kunstverk i buskene utenfor huset. Jeg er ikke så glad i de som lager disse men lar meg lett imponere over kunstverket likevel.

Takk september. Selv om du var utfordrende var du også så fin så fin.

Takknemlighetslista

Fordi den siste tiden har vært litt tung og bydd på både en umulig kropp og et angstfylt hode, fant jeg ut at jeg må ha litt motgift eller medisin. Så derfor er det på tide med takknemlighetslista igjen. Det er ingenting som skyver bort alt det vanskelige som takknemlighet. Og spesielt når man skriver det ned. Nå retter vi fokuset mot det positive. Her er lista:

– Jeg er så takknemlig for høstdager med sol.

– Jeg er så takknemlig for at storebror fikk en venn av seg til å sende grønn mango og bergamott-te til meg helt fra England. Og for hvor koselig vi hadde det når storebror kom på besøk med teen som jeg fikk i bursdagsgave.

– Jeg er så takknemlig for Castello sin Creamy White, mmm den er god! Både på knekkebrød, i omelett eller til tapas.

– Jeg er å takknemlig for å kunne sitte i telefonen med en av mine beste venninner i tre og en halv time og etterpå sitte igjen med følelsen av at vi faktisk var sammen. Jeg er så glad for at jeg har min kjære venninne, og ikke minst telefonen.

– Jeg er så takknemlig Carpenters-LPen min som jeg kjøpte på Spin Sector for 50 kroner for maaange år siden.

– Jeg er så takknemlig for leiligheta vår. Den fine leiligheta vår som jeg elsker så høyt. Ikke er den spesielt stor, eller ekstraordinær. Men den inneholder alt vi er glad i, og føles varm og lun. Den er hjemme rette og slett.

– Jeg er så takknemlig for de bruktbutikkene vi fortsatt har i byen.

– Jeg er så takknemlig for at tante Solbjørg plukket solbær til meg og la i fryseren når jeg ikke hadde mulighet til å komme å plukke selv.

– Jeg er så takknemlig for at jeg har muligheten til å ta lange og varmende dusjer når kroppen skanter litt. Det er når man er ute å reiser at man forstår hvor godt vi har det på akkurat det punktet i Norge.

– Jeg er så takknemlig for alle de små morgenstundene jeg og kjæresten har hatt denne høsten. Når vi trøtt som en dupp har pratet og flirt i senga, med håret til alle kanter. Det er den aller beste starten på dagen. Og spesielt når Bianco ligger sammen med oss.

– Jeg er så takknemlig for svigerfamilien som kommer på besøk og sprer humor og latter.

– Jeg er så takknemlig for den dyre legen (til Bianco). Selv om den er veldig dyr.

– Jeg er så takknemlig for alle de søte små vi får lov å ha i livet. De som sitter på fanget og har lyst å bli lest for. De som tuller og flirer. Og de som begynner å bli så store at de danser på ballettforestillinger. For en glede det er å få ta del i småe tær og trillende latter.

– Jeg er så takknemlig for Jørn Lier Horst sin siste krimbok.

– Jeg er så takknemlig for den deilige følelsen det er å legge seg i rent sengetøy.

– Jeg er så takknemlig for at det er helg.

– Men mest av alt er jeg så uendelig takknemlig for Bianco. For hver gang jeg hører små poter tasse over gulvet. For hver gang han hopper opp i senga eller sofaen og møter meg med en nesekos. Og for hver gang vi prater til han og han smiler så fint til oss. Han er verdens fineste lille pusekatt som betyr alt for oss ♥

Hva er du takknemlig for?