Året som gikk

Åååå, som jeg har strevd med dette blogginnlegget. Jeg har altså tenkt og skrevet, forandret og slettet. Følt at det ble for negativt for en hverdagslykkeblogg. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har prøvd å ferdigstille det, og hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg skulle droppe det. Men samtidig føltes det også feil. For jeg har laget denne årsoppsummeringen både for 2017 og 2018. Og jeg liker virkelig å ha muligheten til å lese disse, som en slags dagbok over hva jeg gjorde. Dessuten blir dette siste gangen jeg kan oppsummere ett år hvor Bianco var med. Så selv med mange triste ting (ja, for det var jo sånn livet gjorde det denne gangen) kommer oppsummeringen av året som gikk her. Litt senere enn planlagt.

2019 ble som sagt et tungt år for oss i kattelivet. Men heldigvis var det mange gode stunder og mye godt også. Og jeg prøver så godt jeg kan for å holde fast i det – også nå i oppsummeringen.

Hvilke mål jeg klarte: Jeg hadde egentlig ingen mål for 2019 annet enn å nyte alt godt i livet og gjøre det beste ut av det meste. Strengt tatt så gjorde jeg jo det, foruten en del bekymringer. Men om jeg skal nevne noe jeg er stolt over at jeg klarte, så var det å gå til toppen av Hoven – noe som absolutt kan kvalifiseres som en opptur 😉  Og at jeg beholdt roen når Bianco trengte meg aller mest.

I tillegg gjorde vi noen bedre valg i jula når vi valgte å kjøpe økologisk ribbe fra Kolonihagen og kalkun fra Stange. Begge disse forhandlerne har et mye større fokus på dyrevelferd. Det kostet en god del mer enn Gilde og Prior som vi har valgt tidligere, men herlighet så verdt det var! Ikke bare føltes det godt i hjertet og samvittigheten, men det smakte så mye bedre også.

Hva jeg ikke fikk gjort: Nesten hele året hadde jeg en følelse av at det var mye jeg ikke rakk eller ikke fikk gjort. Og det var nok mange ganger tilfellet, sånn som med vårrengjøringa, oppussinga av det nye nattbordet, kreative sting som sying, Smakfestivalen, Kulturnatta, pepperkakehuset og kinoturer. Men mest var det nok at ønskelista mi over ting jeg har lyst å gjøre har økt, samtidig som kapasiteten har sunket. Og det er jo ingen god kombinasjon. I tillegg var vi veldig mye småbarnsforeldre og sykepleiere for Bianco, og da får man naturlig nok mindre tid til andre ting.

Men sannheten er at ingenting kunne måle seg med tiden med Bianco! Så jeg angrer ikke ett sekund på at jeg prioriterte han. Men det skal sies at jeg var litt lei meg for at jeg ikke fikk spilt kubb på sommeren, spist fårikål på høsten, eller gått noe særlig på loppiser. Men igjen, Bianco var viktigst. Det kommer alltid flere sjanser til å gjøre de andre tingene.

Hva jeg er glad for at jeg gjorde: Her blir svaret det samme som i 2018, nemlig at jeg brukte så mye tid sammen med Bianco. Når vi koste oss ute i både regn og sol. Når vi plantet blomster i hagen. Når vi var kreative sammen. Når vi lå i senga og sov. Eller bare hørte på musikk. All den tiden blir jeg å verdsette resten av livet. Jeg er så takknemlig ♥ Også er jeg veldig glad for at vi dro til London nå vi virkelig trengte det.

Hvor jeg reiste: Lofoten, Kroatia og London. Tre favorittplasser ♥

Hva jeg likte best å gjøre: Koselige ting sammen med de jeg er glad i. Sånn som bilturene i midnattsol sammen med kjæresten. Verandakos med Bianco. Gode middager med mamma og storebror. Skravling og tekopper sammen med venninner. Og ikke minst alle de små hverdagslige stundene som kanskje ikke virket så store, men som betydde alt. 

Mitt beste blogginnlegg: Her har jeg lyst å trekke fram tre blogginnlegg som betyr litt ekstra. LykkedagenEt skår er gleden og Kjærligheten.

Det beste kjøpet: Libertystoffet og alt jeg kjøpte i lin. Libertystoffet kommer nok til å bidra til mye kreativ lykke når jeg får fikset symaskinen (eller kjøpt en ny). Og både linserviettene, kopphånddukene og putetrekkene har jeg brukt mye. Men når jeg tenker meg litt ekstra om er jo egentlig det beste kjøpet den dyre legen til Bianco. Våre mest velbrukte penger noensinne!

Årets overraskelse: At nesten 2ooo personer klikket seg inn på dette blogginnlegget. Et SÅ viktig tema som fortsatt er veldig aktuelt. Så husk å ID-merke og kastrere pusen din. Og husk å minne andre på det også, sånn at alle forstår hvor viktig det er, og at det er det som skal til for å bekjempe problematikken rundt hjemløste katter. Og gi av de ressursene du har mulighet til. Lite eller stort – alt har en betydning. Her er en plass du kan gi litt. Og her er en annen.

Den beste opplevelsen: Igjen må jeg svare all tiden med Bianco. Og jeg hadde noen ekstra fine stunder med Bianco de to siste ukene før vi fant ut at han hadde kreft. Da våknet jeg nesten hver morgen med at Bianco lå klistret inntil meg i senga, oppe ved hjertet mitt. Han kom nærmere og nærmere oss de siste årene, men nært var ikke normalt for han å ligge. Han brukte som regel å ligge ved fotenden. Det var så fint alle disse morgenene at jeg måtte ligge litt ekstra å bare nyyyte ♥ I tillegg var både påsken, konsertene vi var på, og bålturen i Lofoten sammen med pappa og kjæresten ordentlige gullstunder.

Hva jeg leste: Gjennom hele 2019 leste jeg bare to bøker – Det innerste rommet av Jørn Lier Horst og Knut Nobodys baby av Unni Lindell. Begge var veldig gode bøker, men Knut – Nobodys baby var en helt nydelig bok som traff meg litt ekstra. Naturlig nok 😉 At det bare ble to bøker er en god indikasjon på den dårlige kapasiteten (forhåpentlig blir det et bedre bokår i år). Ellers var jeg en racer på å lese blogger og interiørmagasiner. Favorittene var og er fortsatt Elsa Billgren, Underbara Clara, GlamourbibliotekarenSebastianHjartesmil, Silje, Johanna Bradford og Et dryss kanel. Ja, også leste jeg Lev Landlig og Boligpluss på magasinfronten.

Hvilke filmer og serier jeg så på: I motsetning til lesing av bøker ble det ganske mye serie og filmseing i 2019. Jeg så Det gode liv i Alaska, Hver gang vi møtes, The Crown sesong 2, samtlige sesonger av Outlander, Neste Sommer, Wisting, Symesterskapet, Skal vi danse, Shetland sesong 5, Sanditon, og alt av feelgood og britisk og svensk krim jeg kom over. Og Poirot og Miss Marple var som normalt gjengangere ved søndagsfrokostene.

Hvilken musikk jeg hørte på: Favorittene var Arvid Hanssens viser sunget av Tove Karoline Knutsen (en aldeles nydelig plate), Carpenters, Unni Wilhelmsen, Ella Fitzgerald, Lars Bremnes og Kari Bremnes. Mye norsk musikk med andre ord. Men så er jo den veldig bra også. Er du ikke enig?

Hva jeg lagde: Det var ikke så stor egenproduksjon i 2019, men det ble iallefall en del blomsterbuketter og noen hjemmesydde scrunchies. Jeg krysser fingrene for mer tid bak symaskinen i år.

Hva jeg gledet meg over: Rolige morgener, snø, vårvintersola, ekstra fine buketter, gode frokoster, varmende tekopper, midnattsola, og selvfølgelig Bianco og kjæresten.

Hva var vanskelig: At Bianco var syk og at vi til slutt mistet han. Det er det tyngste jeg noensinne har opplevd i livet. Jeg visste jo at vi ikke skulle få beholde han for alltid, men at det skulle skje fort og bli ondt var jeg ikke forberedt på. Nå må vi bare ta tiden til hjelp.

Hva jeg drømte om: At Bianco skulle være frisk slik at vi fikk beholde han.

Hva jeg spiste: Man spiser jo så mye forskjellig i løpet av et helt år, men gjengangere var frokostgrøt med gresk yoghurt, kardemomme og soyamelk. Knekkebrød med både avokado, kremost og syltetøy. Fiskesuppe, cæsar salat, og masse ost (Mont d’Or, Gouda, bakt Camembert, Creamy White ol.) Og hjemmelagede kanelboller uten sukker. Nam!

Hva jeg drakk: Ingefærøl, hylleblomstsaft, Somersby Secco, Earl Grey Martini, chai latte, og mengder med te. Da aller mest Blue of London, Earl Grey Blå Blomst og Milky Oolong.

Mitt beste bruktfunn: Den røde vintagekjolen. Jeg elsker den og har brukt den kjempemasse.

 

Favorittplagg: Den røde vintagekjolen, det blå og stripete Noa Noa-skjørtet og den lange rosa kimonoen med blomster fra Pink Blush.

Hva jeg ønsker meg for 2020: For dette året ønsker jeg tid til å bearbeide sorgen, ro i hjertet, latter, og koselige stunder med alle de gode menneskene jeg har i livet mitt ♥ Og masse brettspill og kubb.

Så mye kjærlighet

Nå er det snart tre måneder siden vi mistet Bianco og savnet og sorgen er fortsatt like tung. Men noe som virkelig har hjulpet oss i denne vanskelige tida, er den enorme kjærligheten vi har fått oppleve fra så mange rundt oss. Det har vært mye omsorg, forståelse og varme. Trøstende ord og små handlinger som vært som store klemmer.

Og vi er så takknemlige for all denne kjærligheten ♥ Den har vært som et lys i mørket.

Kort tid etter vi mistet Bianco kom min gode Disneyvenninne på besøk. Hun hadde kjøpt denne nydelige blomsterbuketten som etter hvert bidro til at jeg klarte å ordne novemberbuketten. Disse voksblomstene sto forøvrig så lenge som syv uker. Tenk!

Tanta mi sendte oss et vakkert kort med så trøstende og omsorgsfulle ord. Hun har lidd så store tap i livet selv, derfor betydde det ekstra mye å få hennes medfølelse og forståelse.

Noen få dager før jul sto jeg med kjøkkenbenken og pakket opp julegaven fra min gode julevenninne og familien hennes fordi jeg hadde fått beskjed om at det måtte stå kaldt. Det var lett å forstå at de to glassene med noe deilig hjemmelaget skulle inn i kjøleskapet, men det var i tillegg en liten pakke med silkepapir som jeg ble usikker på hva jeg skulle gjøre med. Så jeg pakket den opp, og inni den lå dette nydelig hjertet som er en julekule til å henge på juletreet. Et hjerte med en fjær inni og navnet til Bianco utenpå. Og siden jeg hadde sett disse hjertene flere ganger på den fineste katte-Facebooksiden (Huskatta Pusurs kattevenner) visste jeg at hun som lager disse julekulene alltid setter et lite hjerte med pote på til de som ikke er iblant oss lenger. Bianco hadde fått sin egen julekule. Og selv om det ble mange tårer denne kvelden syns jeg det var så hjertevarmt og fint.

Så hadde Biancos mommo også lagt inn en bestilling på et sånt hjerte. Men på grunn av stor pågang kom ikke dette hjertet før i januar. Derfor lå det en liten lapp i en nydelige eske under juletreet hvor det sto hva som skulle komme i posten.

Mommo hadde designet det litt annerledes. Med mindre skrift og to ekstra små poter. Men viktigst av alt – med Biancofarge på båndet. Så nå har Bianco to julekuler som alltid skal henge på juletreet.

To gode venninner i Oslo sendte meg en skrapeloddkalender og en stor pose Milky Oolong i posten i håp om at det kunne bidra til å gi meg noen gode stunder i en ellers vanskelig tid. Jeg ble dessverre ikke millionær, men det var spennende å skrape. Og jeg koser meg stadig med den gode teen.

En av mine beste venninner ga meg denne magneten med en liten Biancopus og de fineste ordene sammen med julegaven. Hun er egentlig veldig redd for dyr, så dette vet jeg er en handling som betyr mye.

I tillegg sendte pappa et kjempefint brev med en katterefleks som nå henger på jakka mi, våre gode naboer har klemt og trøstet oss, og vi har blitt overøst med varme tanker og fine ord om Bianco både her inne på bloggen, på Facebook og i Facbookgruppa Huskatta Pusurs Kattevenner. Den gruppa og Far i fra Huskatta Pusurs Verden har vært en enorm støtte fordi vi lever i en tid hvor sorg etter tap av kjæledyr dessverre enda ikke er så anerkjent. Men vi er heldige. Vi har veldig mange rundt oss som har vist oss  mye kjærlighet. Se bare! Takk til alle og enhver av dere ♥ For all støtte, medfølelse og kjærlig omsorg.

Urna til Bianco står på kjøkkenbordet (til vi finner en fast plass til den), og vi tenner lys ved den hver eneste dag. Det kan jo kanskje virke litt rart å legge ut bilde av den, men jeg syns det er fint å vise den og fortelle litt om hvordan vi valgte å gjøre det nettopp fordi vi selv ikke visste så mye når vi måtte ta farvel med Bianco. Vi valgte å kremere han fordi vi ikke har noen plass som vi vet med sikkerhet kommer til å være i familien i mange år. Og på denne måten fikk han komme hjem igjen. Og han skal være hos oss for alltid.

Én uke etter at vi måtte la han gå, hentet vi han hos dyrelegen og kjørte han selv til Smådyrskrematoriet i Sørreisa. Da ble det som en seremoni, nesten som en begravelse. Og selv om det var tungt, var det også en veldig fin måte å gjøre det på. I Sørreisa ble vi møtt av tente lys og blomster, dempet belysning og en ro og respekt for tapet. Det kunne like gjerne ha vært et kapell. Og når vi kjørte hjem igjen var Bianco i en liten urne med poter og hans navn på.

Når vi ikke har muligheten til å ha han sammen med oss på den måten vi ønsker ble dette den beste måten å gjøre det på. For oss. Som et symbol på vår uendelige kjærlighet til en helt spesiell liten pus ♥

Du och jag

Du och jag. Vi to. Det var så mye kjærlighet. Tenk så mange timer vi tilbrakte sammen! Nesten hvert eneste minutt i hvert eneste døgn, i mange mange år.

Jeg har tenkt på det så mange ganger, at du kanskje ikke ville ha blitt like nær oss hvis jeg ikke hadde blitt syk og dermed ble tvunget til å være så mye hjemme. Og jeg vet at jeg ikke ville hatt det like godt hvis du ikke hadde vært der og holdt meg med selskap. Og passet på meg. For det var ingen tvil om at du passet på meg. Alltid.

Min kjære Biancopus, jeg savner deg så uendelig mye. Men kjærligheten vil alltid være her så lenge jeg er her. Den ligger i hjertet mitt ♥

Nytt år, amaryllis på nattbordet og noen tanker

Så var vi kommet til et nytt år igjen. En ny januar. Og ikke bare legger vi bak oss ett år, men også ett helt tiår. Det er litt rart å tenke på. Et nytt tiår står for døra, og det er 20-årene vi skal inn i. 20-årene var jo i gamle dager, hvordan kan vi være der nå? Jeg så Winter at Downton Abbey i romjula og akkurat den nyttårsaften de feiret da var overgangen fra 1919 til 1920. For hundre år siden. Hundre år! Det er lenge siden det!

Det får meg atter en gang til å tenke på hvor fort årene har gått og hvor gammel jeg har blitt. Jeg som ble født midt på 80-tallet. Hvor ble liksom alle disse årene av?

Denne gangen møter jeg det nye året med en aldeles vakker og spesiell amaryllis oppå nattbordet mitt. En fylt amaryllis i en dus kremrosa farge. Jeg hadde aldri sett en sånn før, og måtte bare ha den når en av de ansatte på Sonja Blomster gjorde meg oppmerksom på den rett før jul. Jeg liker så godt når de vet hva jeg liker. Sånt blir man veldig takknemlig av som kunde. Det er forøvrig en jente på Mester Grønn også som alltid husker hva jeg liker. Jeg er heldig som har så mange flinke blomsterfolk rundt meg.

Men samtidig som jeg går inn i det nye året og tiåret med en vakker amaryllis på nattbordet, har jeg også hull i hjertet. Et stort hull og et savn som nesten bare gror seg større for hver dag som går. Jeg prøver så hardt å holde fast i alt som kan kjennes godt. At jeg fikk se min venninnes kreftsyke sønn hoppe og sprette og flire av glede tre dager før jul. At jeg fikk sitte å tegne sammen en annen venninnes datter på bursdagen hennes dagen etterpå. Jula med med mamma, storebror, vår lille julegjest og kjæresten. Ja, og vakre ting, sånn som denne blomsten.

Men hullet det er der likevel. Jeg gjør nesten alt som jeg gjorde før. Jeg pyntet til jul, lagde masse mat, dro i førjulsbursdag, så julefilmer og feiret jula. Ting som alltid har betydd mye for meg. Men det føltes ikke som før. Det var ikke som før. Jeg er ikke som før.

Mer enn noen gang har det blitt klart at livet ikke stopper opp for hverken jul eller noe annet. Med tapet av Bianco, Ari Behns selvmord i romjula, og en nyttårsaften som ikke ble som den skulle fordi moren til venninna mi måtte opereres akutt, ser vi at livet går sin gang, uansett. Livet, som kan være så godt, men også så uendelig tungt. Et privilegium og en prøvelse på samme tid.

Jeg lurer jo selvfølgelig på hva dette neste året (og tiåret) vil bringe med seg. Sikkert mange fine blomster. Flere fylte amaryllis. Og mye av det vi har gjort før, vi er jo vanemennesker. Men det vil nok også bli en del tårer. For det er ikke det at jeg omkranser sorgen, det er bare det at Bianco betydde så mye for meg. For oss. Det er rett og slett så enkelt som at sorgen vår er en refleksjon av hvor stor kjærligheten mellom oss og Bianco var.

Jeg lengter sånn til den dagen smerten blir mindre, selv om den er fjern for meg nå. I mellomtiden må vi bare ta en dag av gangen. Og i dag skal vi se på noe vi har ventet på og gledet oss til – tredje sesong av Anne with an E.

Godt nytt år alle sammen!

Store hjerter

«Store hjerter får den største hjertesorgen. Og du har et stort hjerte, Ida. Men i store hjerter er det masse plass både til de som er blitt borte, de som er her nå, og de som kommer etter. Så jeg er sikker på at en ny pus vil få sin egen plass i hjertet ditt.» Dette sa et familiemedlem til meg for et par dager siden, og jeg syns det var så fint.

Jeg husket jeg meg selv umiddelbart som lille Ida som koste seg på lekerommet på Pyramiden mens mamma handlet i butikkene. «Jeg heter Ida, er seks og et halvt år. Vil du være min venn?» Det var en standard frase fra meg til alle på lekerommet. Jeg hadde alltid rom for flere venner. Og jeg har alltid hatt veldig lett for å bli glad i andre. Veldig glad i andre.

Men så er det den her lille pusen på dette bildet. For selv om hjertet mitt er stort, var det noe ekstra spesielt med han. Han fikk sin pappa, som egentlig var redd for katter, til å elske katter så uendelig høyt. Og sin mommo som brukte å jage katter fra trappa med kosten til å plutselig se de med helt andre øyne. Til å ikke bare like de, men virkelig være glad i de. På grunn av Bianco stopper både pappa og mommo opp for å hilse på alle søte små puser som kommer deres vei. Både på Facebook og på gata.

Bianco var spesiell. Det var nesten som han «omvendte» alle med sin skjøre, milde og usedvanlig gode personlighet. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger andre har sagt til meg at han var mer som en liten person enn som en katt. Og det visste jo selvfølgelig vi, vi som var så heldige å få oppleve det hver eneste dag. En helt unik personlighet. En uendelig stor kjærlighet.

Takk kjære Bianco, for at du gjorde hjertene våre ekstra store ♥

Holder fast i det gode

Vi går en jul i møte som kommer til å bli alt annet enn hva den bruker å være. Den blir nok tung, for sorgen og savnet etter Bianco vil nok være sterk uansett hvor høyt jeg elsker jula. Ingen nisser, juletrær eller kopper med gløgg og julete kan fylle tomrommet etter han. Men, kanskje det kan hjelpe litt på…? Døyve litt av smerten. Lokke fram litt smil og glede. Jeg er forberedt på at jeg ikke kommer til å kjenne den enorme julegleden jeg vanligvis bruker å ha, men litt er bedre enn ingenting. Og det er det jeg holder fast i nå. Nå holder jeg fast i alt det gode.

Jeg må selvfølgelig la meg selv få sørge, men jeg anstrenger meg også for å fokusere på de positive tingene. Alle de gode minnene, ting som jeg liker, blomster, jula. Og selv om jeg vet at denne jula ikke kommer til å bli helt JuleIda-aktig, skal det ikke få lov å bli sånn som jeg tenkte her en dag da sinnet kom veldig fram i sorgen. Nemlig at jeg skulle avlyse jula helt i år. For det ville nok bare gjort alt mye verre.

Så nå kjøper jeg klementiner, tenker på hvor jeg kan få kjøpt nøtter til nøtteskåla, og har avtalt med mamma at hun skal komme å hjelpe meg. Det er jo litt tidlig å pynte til jul allerede nå, men samtidig er kapasiteten så lav at jeg bare må begynne hvis vi skal få det meste klart. Det er nemlig museskritt. Vi har ikke fått pakket bort hagemøblene enda. Noen står i gangen og noen står delvis nedsnødd på verandaen (for første gang noensinne). Vintergardinene er heller ikke hengt opp. Men de skal opp, og jeg er motivert for det. Det er det viktigste.

Før Bianco reiste fra oss lovet jeg han at jeg skulle fortsette å blogge. For jeg vet at bloggen er bra for meg, men det som er aller viktigst er at den holder minnene om Bianco i live. Han får på en måte leve videre her på bloggen. Jeg har i mer enn to år tenkt på om jeg skulle lage en kategori som heter «I minneboka». En slags norsk versjon av Throwback Thursday, slik at jeg kan skrive om gamle ting og hendelser. Jeg har jo så mange gamle bilder som jeg har lyst å bruke. Og nå kan jeg skrive om Bianco der. Skrive om alle de fine stundene med han. Ja, jeg skal innrømme at jeg har det veldig ondt fortsatt og gråter mye, men ååååå som jeg prøver å holde fast i alt det gode ♥

Så JuleIda er nok inni her en plass, det vet jeg. Dog litt redusert. Så kjære dere som leser bloggen, som engasjerer dere og bryr dere om oss i kattelivet. Takk skal dere ha, det betyr mye! Jeg kommer til å dele så mye hverdagslykke og juleglede som jeg bare klarer, men akkurat nå må jeg først og fremst gi meg selv tid. I mellomtiden ligger det mye fint fra tidligere juler i arkivet. Kanskje dere kan finne litt inspirasjon der. Jeg kommer sterkere tilbake senere. Og da håper jeg at dere fortsatt er her.

Klem fra meg!

Det var du som reddet meg

Du kom til oss i en pappeske en torsdag i august i 2005. Da hadde du levd dine første måneder i varemottaket på Nerstranda Kjøpesenter, og hadde oljete pels og inntørket snute. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra sommerferie, da jeg plutselig så to små nøster springe mellom pallene mens jeg kastet søpla. Det stakk i hjertet mitt, og jeg visste da at jeg måtte hjelpe dere. Vi prøvde å få tak i deg og broren din ganske lenge, og i denne tiden kjøpte jeg mat til dere, satt ut vann, og la en håndduk der hvor dere brukte å sove. Kanskje dere ble litt vant til meg, satt pris på noe godt å spise. Men jeg vet egentlig ikke. Så en natt ble du innestengt på kjølerommet. Det gjorde at du fikk komme til oss. Vi som skulle hjelpe deg midlertidig, til du fikk ditt for-alltid-hjem.

Jeg var vant til katter, men ikke til de som var forvillet. Så når vi skulle åpne eska du satt i, hadde vi kledd på oss tykke jakker og hansker. Og der sto vi, jeg og kjæresten (din framtidige pappa), inne på det lille badet. To store skumle kjemper, som egentlig var like redde som deg. Ikke visste vi hva livet hadde på lur til oss oppi pappeska.

Det var kjæresten som åpnet eska, og idet han så deg utbrøt han «åååå så søt» etterfulgt av et hyl da en liten rød skapning hoppet en meter rett opp i lufta og landet på håndukene våre som hang på veggen. Aldri før hadde vi sprunget så fort ut av et rom. Jeg husker at jeg tenke at vi hadde begitt oss ut på noe vi egentlig ikke visste noe om. At dette ble for mye for oss. Men vi fikk besøk av en kattekyndig fra Dyrebeskyttelsen som hjalp oss. Og vi fikk vasket den skitne pelsen din og kom så nært innpå deg at vi ble litt mindre redd. Jeg husker så godt at vi våknet til en ordentlig dorullmassakre dagen etter din første natt hos oss. For det var jo på badet du bodde. Og det var så søtt at jeg skjønte da at dette ikke var noe å være redd for.

Den neste uka lå du mye bak dusjkabinettet. Du var så sørgmodig. Antagelig savnet du broren din (som vi dessverre aldri klarte å få tak i). Det var da vi skjønte at vi måtte gjøre noe. Så vi hentet deg fram og svøpte deg inn i en håndduk slik at du ikke skulle klore oss. Så «tvangskoste» vi med deg. Strøk deg under haka og bak ørene. Pusket og koset deg på hodet. Du var så engstelig og nervøs, men plutselig begynte du å male. Og jeg ble så glad at jeg gråt av glede. Jeg tror det var da kjærligheten begynte.

Etter noen dager med «tvangskos» kunne vi la deg utforske den store verden utenfor badet. Du fant din plass under sofaen, men når vi hentet deg fram lot du oss både kose og holde deg på fanget (iallefall en liten stund). Du var fortsatt veldig engstelig men samtidig så nysgjerrig at du ofte måtte ta poten din på føttene våre når vi satt i sofaen. Aldri med klørne ute, du skulle bare være borti oss. Du var nemlig usedvanlig god og mild.

Når du hadde vært hos oss i to måneder tok vi deg med ut på din første luftetur i hagen. I sele og bånd som vi hadde kjøpt spesielt til deg. Bare etter et par minutter ute åpnet festet mellom selene og båndet seg, og i rekordfart smatt du inn i skogen. Du ble borte for oss. Vi puset og ropte på deg, men villkatten i deg ønsket nok å utforske. Kanskje til og med å rømme. Ganske fort grep panikken oss, og vi lette og lette. I timesvis. De neste dagene snakket vi med naboer og lagde flyveblad som vi la i postkassene i området. Og tårene trillet nedover kinnet. Den tiden vi ikke var ute for å lete etter deg satt vi apatisk i sofaen. På dette tidspunktet ble det klart for oss hvor glade vi var blitt i deg. Dersom du kom tilbake kunne vi aldri slippe taket i deg igjen.

Og du kom tilbake. Til akkurat den plassen du forsvant fra oss. Vi hadde satt ut mat til deg, og tre kvelder etter at den dumme låsen på båndet hadde åpnet seg, når kjæresten kom kjørende hjem fra jobb, satt du der å spiste. Han turte ikke å parkere bilen, men ringte meg med en gang. Det føltes som jeg holdt pusten hele veien ut av leiligheta, ut i hagen til der du sto, til jeg klarte å holde deg fast i armene mine, og til vi var kommet trygt innenfor døra igjen. Jeg holdt deg så hardt at jeg var sikker på at jeg hadde klemt deg flat. Du var hjemme igjen. Og nå var du kommet for å bli.

Det gikk 14 år etter dette. 14 helt fantastiske år med en så dyp og grenseløs kjærlighet som jeg aldri trodde var mulig å oppleve. Tenk at tilfeldighetene gjorde det sånn. At jeg jobbet der som du ble født, og at du forvillet deg inn på kjølerommet den natten. Jeg er så takknemlig! Og jeg vet at vi reddet deg fra et kort og vanskelig liv som gatepus. At vi ga deg det beste livet du kunne ha hatt. Aldri har vi spart på noe. Hverken på kjærligheten, oppmerksomheten, tiden eller det materielle. Jeg har sagt i åresvis at du skulle få all den hjelpen du trengte, om så jeg måtte spise havregryn for å ha råd til den dyre legen (men det har jeg heldigvis ikke trengt).

Så ja, vi reddet deg Bianco, men det mange ikke vet er at egentlig var det du som reddet meg. Jeg har ikke fortalt det på bloggen før, men jeg er kronisk syk med en sjelden sykdom som heter Idiopatisk intrakraniell hypertensjon. Dette har selvfølgelig vært ekstremt utfordrende for meg, og bidratt til mange tunge stunder. Men da var du der Bianco. Gjennom smerter, sorg og ensomhet. Du ga meg glede, og styrke til å holde ut. Trøstet meg når jeg var lei meg. Varmet meg når jeg var kald. Du var alltid hjemme med meg, og passet på meg. Det var alltid vi to sammen. Fra dagens første øyeblikk til natten tok over delte vi det meste. Å finne hverandre på morgenen var alltid en rutine. Det kunne være jeg som stod opp for å finne deg, eller du som kom inn på soverommet og vekket meg med et yndig lite mjau. Og jeg elsket de gangene jeg våknet og du fortsatt lå i senga sammen med meg, eller på lammeskinnet ditt på soveromsgulvet. Vi spiste frokost sammen. Vi så på God Morgen Norge sammen. Vi jobbet med bloggen sammen. Vi plantet blomster på verandaen sammen. Vi koset oss i sofaen sammen. Vi pakket julegavene sammen. Vi var kreative sammen. Vi levde sammen. I kattelivet. Et godt liv på grunn av deg.

Og det var egentlig ikke bare meg du reddet. Du var så god for oss alle. Også mommo og onkel. Og du var et naturlig midtpunkt som bidro til at vi som familie ble mer samlet. Og til enda mer kjærlighet mellom meg og kjæresten, din pappa som sier at du gjorde han til et bedre menneske. Du gjorde meg også til et bedre menneske. Bianco, du er det fineste vi noen gang har delt. Vår største kjærlighet.

I dag er det to uker siden vi motvillig måtte gi slipp på deg. Det er det vanskeligste og såreste jeg har opplevd i hele mitt liv. Men det var det eneste rette å gjøre for deg. Vi hadde prøvd alt. Hvordan vi skal fortsette uten deg er nesten utenkelig. Du er så høyt elsket og en så stor del av oss at selv om du ikke er her lenger ser vi deg i sidesynet, roper etter deg, og holder dørene åpne for deg. Ja, selv de som kommer på besøk gjør dette. Det sier litt om hvilke spor du har satt.

Takk for den du var for oss, og for at du reddet meg, vår høyt elskede Bianco. Pappa sin rasepus og mamma sin lille gutt. I hjertene våre gir vi aldri slipp på deg ♥

Bianco ♥

Bianco er ikke mer, og det gjør så ondt at jeg ikke vet hvordan jeg skal puste. Jeg trodde jeg visste hva smerte var, jeg som har opplevd å miste ganske mange, både store og små. Men jeg har aldri hatt det så ondt som nå. Kjærligheten mellom oss og Bianco var så spesiell og unik, ja rett og slett grenseløs. Så for oss var han umistelig. Men livet skånet oss ikke.

Han hadde en ondartet kreftsvulst i nesa som viste seg å være årsaken bak alle plagene han hadde hatt siden i slutten av mai. Renningen i nesa og øyet, nysingen, lungebetennelsen, alt. Det var kreft, og ikke astmaen sånn som vi trodde.

Vi fikk vite det i begynnelsen av oktober, og det tok dessverre ikke lang tid før han ble dårligere. Men til tross for 3 og en halv uke med mye redsel og frykt kom det likevel som et sjokk at det skulle gå fort. Ja, selv dyrelegen vår syntes det gikk fort. Vi hadde jo håpet at vi skulle få ha han ut året. Men vi måtte bare la han slippe. Svulsten tettet nesa såpass mye at han hadde vanskelig for å puste på slutten. Det er det vanskeligste jeg har gjort i livet. Men vi har alltid visst at når den dagen skulle komme, så måtte vi sette Biancos behov framfor våre egne.

Nå har han det ikke ondt lenger. Og selv om det er en trøst, har vi det så uendelig ondt nå. Vi har mistet den kjæreste vi har. Min trofaste følgesvenn gjennom 14 år. Vår aller største hverdagslykke ♥

Jeg har prøvd så hardt å holde fast i de fine tingene for å gjøre den siste tida til Bianco fin, men nå som han er borte syns jeg det er vanskelig. Hjemmet vårt føles så tomt og utrygt. Stillheten av manglende små poter som tasser over gulvet er overdøvende. Og det er ingen som knaser og spiser fra matskåla hannes. Eller klorer på planken. Hvordan går man videre etter dette? Og hvem er Ida uten Bianco? Jeg vet ikke om hun finnes lenger…

Naboen vår hadde så rett når han sa til meg etter han mistet hunden sin, at man aldri kan forberede seg på hvor ondt det er. For jeg kjenner ingenting annet enn bunnløs sorg nå. Ååååå, som jeg lengter etter den kjære pusen vår.

Kattelivet blir aldri det samme igjen.

Oktoberbuketten

Oktoberbuketten er denne gangen inspirert av høsten og Bianco. Og jeg syns begge kommer tydelig fram, kanskje spesielt fargene fra Bianco. Jeg visste at jeg ville ha noe dyprødt og ferskenfarget før jeg dro til Sonja Blomster, så da kan dere tenke dere hvor glad jeg ble når jeg fant alle disse fine nellikene. Jeg som er så glad i nellik.

I oktoberbuketten er det eucalyptus med rødlige frø, ferskenfargede hodenelliker, strå, ferskenfargede grenroser, og to forskjellige nyanser av røde hodenelliker. En perfekt kombinasjon spør du meg.

Denne eucalyptusen med rødlige frø er så utrolig fin. Og til tross for at den er litt kostbar, man bare benytte seg av sjansen fordi den ikke er så lett å få tak i.

Og den ferskenfargede grenrosa har jeg døpt om til Biancorosa ♥ Ikke bare er den lik i fargen, men sartheten minner også om han. Og siden Mester Grønn selger de på sin Rosa Sløyfe-kampanje, har vi hatt mange «Biancoroser» i kattelivet i oktober.

Er ikke oktoberbuketten vakker? Jeg ble iallefall veldig fornøyd! Også syns jeg den gjorde seg ekstra godt i den store Jasper Conran-mugga. En nydelig bukett inspirert av en nydelig pus. Rett og slett.

Helgeklem fra oss i kattelivet ♥

Bianco Footwear

Det er vel få som passer navnet sitt godt som akkurat denne karen. Se nå bare her han ligger midt blant alle mine fineste pensko.

At Bianco skulle «arve» min forkjærlighet for sko er nok ikke så rart. I kattelivet har vi jo nokså mange sko. Og det startet allerede når han var helt liten. Dog var han nok litt mer hardhendt med skoene den gangen.

Og det er kanskje ikke tilfeldig at han fikk det navnet han fikk. Det var vel noe i underbevisstheten min som gjorde det sånn. Bianco var jo ett av mine favoritt-skomerker.

Her ser vi jo beviset. Han er virkelig Bianco Footwear.

For Bianco er det nesten ingen større lykke enn å ha en sko eller to å ligge på.

Eller inni. Heeelt inni. Der det er poterom er det alltid plass. Eller var det hjerterom? Ja, det blir vel det samme.

Til og med sko med høye hæler kan brukes.

Og jeg tror nok han føler seg ekstra fin i et par rosa pumps.

Men rosa ballerina gjør jobben de også. Hehe, se så artig han er i uttrykket.

På sommeren er ikke Bianco så ulik meg, og syns det greit å ha litt mer luftige sko.

Ja, disse er nok en favoritt.

En stooor favoritt ♥

Men sandaler er ikke så verst det heller.

Ingen problem å blogge om sandaler sier Bianco. Se bare hvor flink jeg er!

Små poter med stort avtrykk. I hjertet ♥

Det funker ikke med sånne sko i dette været!

Garn eller sko, that’s the question.

Åkei greit, vi går for den uslåelige kombinasjonen.

Men hva er dette for slags tull?! Disse er alt for små! Hehe, lille artigkaren 😀

Heldigvis er det snart tid for ordentlige saker – selskinnsko.

De liker vi eeekstra godt. Kanskje spesielt Bianco. Ikke bare ligger han oppå og inni de, men han både klorer, spøler og tygger litt på de. Og som regel avsluttes det hele med en vask. Av selskinnskoene såklart. Jeg var ikke spesielt overrasket når skomakeren kommenterte at det var en del rifter i de i fjor når jeg hadde de til reparasjon.

Og lykkelig blir man når man eier et par selskinnsko. For det er vel ingen tvil om at dette er Bianco sine sko? Det er vel egentlig sånn med skoene mine som det er med leiligheta vår – Bianco eier den og vi tobeinte betaler lånet 😛

Hvordan «fanger» man en liten Biancopus? Jo, man legger bare et par sko ned på gulvet. Verdens søteste lille skopus, som bærer navnet sitt eksepsjonelt bra ♥