Grønt er skjønt

Grønt er virkelig skjønt. Kanskje spesielt de lyse og duse grønnfargene. Og putter du de sammen med den rette rødfargen – gjerne en dyp og mørk rød som grenser mot vinrød, ja da får du ordentlig julestemning. Det fikk jeg erfare etter et par timer bak symaskinen.

Og det er ikke mye rødt man trenger heller. Hovedfokuset er det grønne.

Selv hadde jeg aldri trodd at mintgrønn og lyse grønntoner kan passe så godt til jul. Jeg vokste jo opp med at den eneste grønnfargen til jul var juletregrønn. Men nå ser jeg at disse lyse grønntonene blir stadig mer mer populær som «julefarger».

Det var eucalyptuskransen som var inspirasjonen. Jeg har virkelig fått opp øynene for denne vakre blomsten. Den har en helt unik og egen grønnfarge.

Og man må ikke være redd for å mikse og matche mønstrete stoffer og bånd. Så lenge man ikke blander for mange farger så blir det et fint og helhetlig uttrykk.

Det er flere som synes at grønt er skjønt. Dette er et typisk «bak kulissene-bilde» i kattelivet. Det ligger alltid en hale, en labb eller aller helst en hel pus oppå ting jeg skal ta bilder av på gulvet. Herlige Bianco ♥ Min aller beste «kollega» når jeg jobber kreativt.

Første søndag i advent

Det er første søndag i advent, og vi har dalende julesnø og hvilepuls. Det er så deilig, for alt er så rolig og stemningsfullt. I natt satt jeg i soveromsvinduet og så på stillheten. På alle de vakre julestjernene og adventsstakene til naboene våre. Av og til kan jeg føle at vi bor for mange for tett. Men akkurat i slike stunder – når det florerer av julelys i mørket – ja da setter jeg pris på å ha hver eneste nabo så nær. Også så jeg på snøen som la seg tettere og tettere på bakken. Snøen som jeg er så glad i. Som gjør alt så lyst, rent og fint. Og ikke bare ute, men i hodet og i hjertet også. Så tenkte jeg på Anne Grete Preus som synger «Det snør himmelsk korrekturlakk». For en fin tanke – at snøen korrigerer bort.

Jeg pyntet til advent allerede for en liten uke siden, så stemningen var satt med en gang vi våknet. Det fortsatte å dale ned «himmelsk korrekturlakk» ute, og snøen pakket oss liksom lunt inn selv om vi satt inne i sofaen iført morgenkåpe. Det var som bestilt. Og sammen med english breakfast og Poirot, kunne vi ikke fått en bedre start på denne første søndagen i advent.

Bianco fant sin plass i et par lyserosa pumps jeg hadde hatt framme når jeg skulle finne antrekk til julebordet. Han er like glad i sko som meg. Men så heter han jo Bianco. Vi pakket opp adventskalendergavene fra luke en, to og tre etter frokost. Vi har rett og slett ikke hatt tid til å pakke de opp før nå. Og min første pakke i år var så fin at jeg vegret meg for å pakke den opp. Jeg tror det er den fineste pakken som noen sinne har hengt på den adventskalenderen. Det var rene luksuspakken – både utenpå og inni. Jeg fant også fram den bittelille glass-adventsstaken jeg brukte å ha på nattbordet i barndommen. Hehe, jeg var nok JuleIda allerede da. Opptatt av å gjøre det så koselig som mulig.

Når ettermiddagen kom var det julegrantenning rett utenfor stuevinduet vårt. Vi har alltid vært med på den, men i år valgte vi å tenne lys i lyktene på verandaen, beholde morgenkåpene på og bivåne det hele fra sofaen. Det kjentes så rett å gjøre det sånn akkurat i dag.

November

November startet med myk og deilig julesnø som la seg på alle trærne. Vi fikk ikke beholde snøen så lenge, men den bidro til at selskinnskoene kom fram – til Bianco sin store glede. Han elsker selskinnskoene, og kan ligge i timesvis å kose, vaske og spøle på de.

Jeg plukket litt rogn og gjorde det koselig og stemningsfullt inne.

Vi feiret farsdag med pakke fra Bianco og frokost på senga. Og jeg var helt i ekstase over hvor bra kortet jeg fant, passet til kjæresten. Eneste forskjellen på han og Mummipappa er størrelsen på nesa. Hihi. Kjæresten er som meg – veldig fan av Agatha Christie.

Jeg var innom Postludium og fant masse inspirasjon i dette fine stoffet på en kjole.

Og en av de fineste tekannene jeg har sett! Dog er jeg ikke helt sikker på hvor praktisk den er i bruk. Skulle jeg ha kjøpt den, hadde den nok ha blitt en pynte-tekanne.

Så lagde jeg julekrans til mamma av rognebær. Egentlig burde jeg ha lagd en til meg selv også, for den ble jo så fin.

Tøflene jeg fikk i gave fra Footway ble flittig brukt. Både av meg og Bianco.

Nye julelys ble hengt opp i Tromsøs gater, og jeg fikk kjenne på savnet til de gamle som nå er pensjonert. Dette er de gamle fra i fjor – siste året de ble brukt. Jeg prøver veldig hardt å bli venn med de nye julelysene, for de er egentlig ikke ille. De har finere buer enn de gamle. Jeg skulle bare ønske at de lyste opp litt mer.

Så kom julegardinene opp, og både amaryllis og klementiner kom i hus. Novemberbuketten var altså usedvanlig vakker. Og jeg har ikke tall på hvor mange klementiner jeg har spist.

Jeg lot meg begeistre over rosa julestjerner, som jeg nesten kjøpte. Men bare nesten. Jeg har jo tross alt et rykte som vanemenneske å ta vare på. Haha! Så det var de røde julestjernene som ble med hjem.

Så ble Bianco syk. Stakkars pusen vår har fått astma. Dette er egentlig noe som har utviklet seg over tid, men det var først nå i november vi skjønte at det ikke var hårballer som var årsaken til at han strevde sånn med pustingen. I tillegg var han veldig kald, så det ble hastetur til dyrelegen som oppdaget at han også var dehydrert. Det ble lungerøntgen og intravenøst på han, og nå har han brukt kortisontabletter i noen uker. Det ser ut som han begynner å bli bedre, men jeg skal ikke legge skjul på at jeg er veldig bekymret og redd for han. Tårene har kommet hyppig og det gjør veldig vondt i mammahjertet. Han er en seniorpus, og det er ikke problemfritt for en katt å ha astma.

Men vi må være optimistiske, og vi blir å ha fokus på å nyte tiden ekstra mye med Bianco framover. Vi skal selvfølgelig gjøre masse koselige juleting nå i desember, for god stemning gjør oss alle godt. Men noen pepperkaker og juleaktiviteter må nok vike. Energien er uansett ikke på topp, for det er utrolig utmattende å bekymre seg. Heldigvis har Bianco en mommo som er så utrolig glad i han. Hun har koset og dullet og passet på lille pusen vår når vi har hatt ærender å gjøre. Slik at Bianco har sluppet være alene. Og Bianco er så utrolig glad i mommo han også. Se bare på bildet. Det er godt å få litt «mommokos» ♥

Mørketid

Mørketid – JuleIdas glede og kos, kattelivfrøknas dvaletid og en bloggers fryd og frustrasjon. Ja mørketida er alt det på en og samme gang. Den gir meg så mye stemning, en kos som bare er på denne tida av året, men samtidig er jeg så trett. Hodet og kroppen tror det er natt allerede før middagen er spist. Og aller helst vil jeg sove mer enn 12 timer hver natt. Ja til og med Bianco sover mer nå.

Jeg prøver å utnytte det lille dagslyset som er. Jeg skriver lister over ting jeg skal ta bilder av, og jobber som på et samlebånd. Værsågod neste! Men lyset er ikke godt nok. Ikke så langt nord på denne tiden. Og ikke for en som har blitt en mer kresen fotograf det siste året. Derfor tar jeg sjeldnere bilder nå. Jeg bruker heller energien på andre ting, og jeg prøver heller å «fange» stemningen. Kanskje det er litt mørketid på kameraet også? Men det får det bare være, for man kan ikke få i pose og sekk. Dagslyset kommer tidsnok det – likeså bildene med bedre kvalitet. Nå må bare energien gå til å nyte det som er akkurat nå – nemlig den vakre mørketida, og alt som følger med den. Både det gode og det mindre gode.

Overraskelse i posten

Innlegget inneholder reklame i samarbeid med FOOTWAY

Her om dagen fikk jeg en kjempefin overraskelse i posten – Footway hadde sendt meg ROSA TØFLER fra yndlingsmerket mitt Shepherd! Og jeg som elsker både rosa og tøflene fra Shepherd. Det kunne ikke passet bedre! Akkurat denne fargen som er litt sånn mørk gammelrosa eller kanskje mer lys vinrød, er favorittfargen min for øyeblikket. Både julegardinene, ei pyntepute i sofaen og flere julekuler har den samme fargen. Og nå skal den snille stemora strikke ei kofte til meg i mørk gammelrosa. Haha, stakkars kjæresten som er omringet av rosa på alle kanter. Og jeg som trodde jeg ikke var en rosablogger.

Men tilbake til tøflene. Se så lekre de er! De er så fine at jeg tar meg selv i å se på de hele tiden. Også er de så myke og gode. Shepherd sine tøfler har jeg faktisk sverget til i mange år – da i modellen Moa. Og jeg har ikke tall på hvor mange par jeg har slitt ut. Kjæresten likeså. Han bruker å kjøpe lysebrune tøfler i julegave til meg, så kjøper jeg de mørkebrune i julegave til han. En perfekt ordning. Men akkurat denne modellen som heter Emmy har jeg derimot aldri hatt før. De er litt små på størrelsen, så det er nok lurt å gå opp en størrelse. Også er de laget av naturlig og mykt saueskinn som varmer godt. Med andre ord perfekt for mine kalde føtter – og årstiden vi nå går i møte.

Også var de perfekt match med den blomstrete morgenkåpen min fra Pink Blush. Dette blir nok fast outfit til morgenteen min som jeg drikker hver dag mens jeg ser på havet og den fine utsikten vår. Så kan jeg føle meg fin selv om håret står til alle kanter.

Og det var ikke bare jeg som likte tøflene. Bianco har både stukket labbene oppi, og kost og sovet på de allerede. Lille artige tøffelhelten vår som har sovet på mange par Shepherd-tøfler opp gjennom årene ♥ Bianco er som meg – en skoelsker av rang. Setter jeg fram sko eller tøfler på gulvet, ja da kommer han løpende ganske så fort.

Og dersom du også likte tøflene kan du finne de og flere andre tøfler og sko fra Shepherd her. Akkurat nå har Footway et knakende godt salg slik at du kan gjøre et kjempekupp. Og hva er vel bedre enn det når vi nå er på tur rett inn i tøffelsesongen! Kanskje man til og med kan finne noen julegaver. Ja, kanskje det blir noen tøfler i julegavene fra oss i kattelivet også.

Tanker på en tirsdag

* Det er så utrolig koselig med lysgradinen som naboen har hengt opp i stuevinduet sitt. Jeg kjenner smilet brer seg i ansiktet hver gang jeg ser ut av vinduet og oppdager at den er på. Kanskje naboen er like juleglad som meg? Jeg blir iallefall enda mer juleglad av den fine lysegardinen, og har egentlig lyst på en sånn en selv. Snart vil det nok dukke opp mye fint i vinduene til de andre naboene også. Jeg gleder meg!

* Akkurat når har jeg dilla på å se «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Det er et så utrolig fint program som gir sinnsro langt inni sjela. Naturen, musikken, lydene og stemninga er så annerledes enn livet som jeg lever. Jeg har jo vokst opp med besteforeldre som hadde gård, så jeg kjenner litt til den stemningen. Og jeg liker den. På mange måter ønsker jeg mer av den, jeg vet bare ikke hvor mye mer av den jeg ønsker meg, og hva jeg er villig til å gi slipp på.

* Jeg er så stolt over at jeg endelig fikk laget en gryte med boeuf bourguignon i helga. Det tok litt tid, men oi den ble god! Og både mamma og kjæresten spiste til de nesten ble dårlige. Det er et ordentlig kompliment til kokken eller hva?

* Hvor er byen min blitt av? Dette har jeg lurt på siden i mai. Jeg ser fjellene, havet, brua og Ishavskatedralen, men Tromsø er ikke som før. Jeg hadde meg et par byturer forrige uke, og på hvert eneste hjørne jeg rundet var det veisperringer, graving, hull i bakken og det var rett og slett utrivelig. De høye trærne som jeg elsket har blitt revet ned både i kirkeparken og borte ved gamle Mack. Så mye grønt er blitt fjernet, og inni meg hyler jeg nei. Vi trenger det grønne. Så mange kjente og kjære butikker er ikke mer, og de fine julelysene som Tromsø er så kjent for har blitt pensjonert. Jeg så de nye julelysene uten lys først, og tenkte ja, dette er ikke så ille. Disse kan jeg bli vant med. Men når jeg så de med lysene på fikk jeg ondt i magen. De var så mørke og dystre. Det ble to korte byturer… og ja jeg er et vanemenneske som ikke er superglad i for mange forandringer.

* Nå er nøtteskåla kommet fram på stuebordet. Den er så fin og koselig! Den er som en invitasjon til å føle seg hjemme for alle besøkende, og en påminnelse om å ta en pause i ny og ne for oss som bor her. Hva er vel mer avslappet og hjemlig enn å knekke nøtter. Men man må ha en god nøtteknekker.

* Snart er det tid for julebord igjen. Jeg har som mål i år å kun «shoppe» i klesskapet mitt. Jeg gjorde det i fjor, og resultatet ble veldig bra. Man har et temmelig høyt forbruk i jula uansett, så det er bare bra å begrense seg litt der man klarer. Og jeg har jo så mye fint hengende fra før av. Dog ikke alt i samme størrelse… Kanskje jeg må ta dere med «inn i klesskapet» en dag for å se på noe av det som henger der?

* Det er fortsatt avokado som er favorittpålegget på brødskiva. Det er så utrolig godt! Ingenting slår en ristet rugbrødskive med smør og avokado akkompagnert av en kopp Blue of London til frokost. Så får jeg god samvittighet i tillegg når jeg spiser kjøttfritt pålegg.

* Den der tida den er et mysterium. Når man har en del å gjøre, så løper den i fra oss, og vipps så fikk man bare gjort halvparten av det man skulle. Men har man ingenting på tapeten, kan den snegle seg forbi mens man praktisk talt ser på den. Men det skal sies at jo eldre jeg blir er det sjeldnere og sjeldnere den snegler seg forbi. Eller er det kanskje sjeldnere jeg har ingenting på tapeten?

* Jeg tror vi må begynne å handle inn julematen snart, slik at jeg kan krysse av en ting på to-do-lista og senke skuldrene litt. Planen er å ha så mye som mulig av desember ledig til akkurat det vi føler for når vi føler for det. Nemlig bare kos.

* En kveld i helga kom det et lite dryss av snø som la seg tynt over deler av verandaen. Neste morgen når jeg stod i verandadøra og speidet utover havet med en tekopp mellom hendene, så jeg en av de tingene som varmer hjertet mitt aller mest – små kattepotespor i snøen. Små spor av en kjærlighet som er så uendelig stor ♥

Pus i pose

For tre uker siden fikk jeg besøk av en god venninne som hadde med bursdagsgave til meg i en stor brun papirpose. Som den poseelskende pusen Bianco er, var han snar å stikke hodet oppi. Stort sett stikker han hodet oppi samtlige poser, esker og lignende som kommer inn ytterdøra her hjemme. Bare dager før hadde jeg blitt påminnet hvor fine «leker» papairposer uten håndtak kan være for katter. Så jeg klipte av håndtakene, og vipps var det en gave til meg, og en gave til Bianco. Og han ELSKER posen sin! Inni den har han sovet, knitret, lekt og rast. Han har omtrent bodd i den i tre uker nå. Jeg har tenkt mange ganger at jeg skal rydde den bort, men jeg har ikke hjerte til det når jeg ser hvor glad Bianco er i posen sin. Og egentlig er det vel ikke så annerledes enn hos de som har små barn – som tidvis har litt leker utover gulvet. Ryddig gulv får man ofre for noen man er glad i.

Om som dere ser, så er det riktig så koselig inni posen. Jeg skulle nesten ønske at det var plass til at jeg kunne krøpet inn der. Jeg får umiddelbart minner fra barndommen når jeg og storebror bygde hytte i stua av stoler og pledd. Det var jo så koselig å krype inn i sin egen lille «hule». Men siden jeg hverken har pose eller hule nå, får jeg vel heller krype inn under pleddet på sofaen. Vi har ufyselig vær og det uler i alle ventilene. Regnet pøser ned og den kjære snøen min er i ferd med å smelte bort. Men det er fredag, vi har stearinlys, te og ikke minst hverandre. Så nå ønsker vi alle våre lesere en riktig god helg!

Oktober

Oktober ble selveste måneden av kontraster. Vi startet med sol, varme og en hage i full blomst. Nesten som sommeren som aldri ville slippe taket. Men samtidig vet jeg hvor fort været kan svinge her nord, så jeg fulgte tett med på værmeldingen. Jeg hadde jo ikke lyst at frosten skulle komme før jeg fikk tatt inn pelargoniaen og potterosen. Men frosten tok seg god tid.

Lykken er å ha en venninne som plukker rips til meg slik at jeg kan lage sukkerfritt syltetøy. Åååå som jeg har kost meg! Tilgangen til rips er ikke like stor som i oppveksten, og dermed blir man litt ekstra takknemlig. Tusen takk Anita ♥

Jeg tok meg en liten høstferie og hadde fokus på avslapping og kos. Jeg hadde fortsatt bursdagsgaven fra Kitchn stående, og bestemte meg for å nyte den en formiddag jeg satt i senga å leste Katharinakoden. Nydelige trøfler med havsalt som jeg akkompagnerte med en kopp fjorårets julete med en skvett melk i. Åååå de var så gode! Konfektsjokolade er egentlig ikke min favoritt, men sammen med havsalt blir det noe annet. Og hvor hyggelig er det ikke at man får bursdagsgave fra en butikk. Luksus sier nå jeg.

Bianco var veldig glad for rolige høstferiedager – med småslumring på sofaen mens høstsola fylte hele leiligheta vår med vakkert lys.

Men noen som ikke var fornøyd var pelargoniaen som jeg hadde tatt inn i september. Den begynte å sture og syntes vi hadde det for varmt. Beklager Dronning Ingrid, men jeg ofrer ikke varmen min for deg svarte jeg raskt. Og like etter dette bildet ble tatt ble hun brått verre. Jeg rakk akkurat å ta noen stiklinger, så får vi håpe de bringer arven videre. Hehe, litt hvedagsdramatikk har vi vel alle?

Det ble litt kaldere ute, men lyset var desto finere. Og snøen begynte å krype nedover fjellene. Gjett hvem som ble glad da!

Pus i høstløv. Ganske lite høstløv vel og merke.

Hagen var så fint pyntet med Erika og Calluna. Og se de fargene på spireaen!

Jeg feiret grøtens dag med byggrynsgrøt med bjørnebær, mandler, chaifrø og gojibær. Det er viktig at frokosten er like fin som den er god, ikke sant? Man spiser jo med øynene også.

Og når frosten kom gikk jeg tur i skogen og tok bilder av rognebærtrærne. En av de beste følelsene jeg vet er å gå på gress med frost på. Mykt og knasende på samme tid. Nesten like bra som å gå på snø.

Og nå avslutter vi oktober sånn her. Sommertiden er over og snøen har kommet. Dagene blir bare mørkere og mørkere, men det hjelper på å kunne vandre rundt i «winter wonderland». Jeg håper vi får beholde snøen en stund, selv om værmeldingen sir noe annet. Mest sannsynlig blir det nok litt fram og tilbake på værfronten, sånn som det har vært de siste årene… Men det som iallefall er helt sikkert er at vi nå nærmer oss «the most wonderful time of the year» med stormskritt. Og jeg er klar. Er du?

Hallo-vin

Hallo vin, eller hallo Pepsi Max som det er i mitt tilfelle. Dette er nok det meste jeg noen sinne har gjort ut av Halloween. Og det er heeelt tilfeldig. Gresskar pynter vi alltid hagen med på høsten, så det hadde vi stående. Orange roser kjøpte jeg for 3 uker siden, og sugerørene ble kjøpt ene og alene for at de hadde så fine farger. Resten av gresskar-klistremerkene blir jeg neppe å bruke. Jeg er ikke så stor Halloweenentusiast. Skumle masker og fjes har jeg aldri likt, og ikke er jeg så sikker på om jeg egentlig liker at vi adopterer så mange amerikanske tradisjoner heller.

Men gresskarene liker jeg. Både som pynt og mat. Og gresskarlykter er ganske artig å lage. Man trenger ikke å lage skumle fjes heller. Vi lagde kattepoter i år. Egentlig får gresskar meg til å tenke mer på Askepott enn på Halloween (hør på Disneyelskeren). Kanskje jeg skal lage min egen tradisjon på denne dagen. Kanskje jeg kan kle meg ut som Askepott, pynte med gresskar, skaffe meg noen små mus, og kalle det for Askepottdagen. Jeg har jo denne blåe kjolen som ikke er så ulik Askepott sin. Haha, jeg får se om jeg orker.

Men tilbake til Halloween, så tror jeg at uansett hva jeg liker eller ikke liker, så er nok denne tradisjonen kommet for å bli. Så det vil nok være mange små hekser og spøkelser på dørene i ettermiddag. Men jeg må jo si at jeg fryder meg når jeg ser at barna koser seg, og det er jo det viktigste! Vi tar det iallefall helt med ro – med Pepsi Max i glasset og lys i kattepotegresskaret. Og som dere ser har vi fått snø, og jeg er selvfølgelig overlykkelig for det. Misstenker at ikke alle er like glad. Men mer om det senere. Hva slags planer har du for denne «skumle» kvelden da?

Høstsola

Høstsola kan virkelig være fantastisk. Den står lavt på himmelen, har et lunere lys enn sommersola, og varmer så godt i ansiktet en kald oktobersøndag. Da må man selvfølgelig benytte seg av sjansen, for om ikke lenge tar sola ferie for en stund. Det er nå man har muligheten til å gå hånd i hånd på romantisk høstsolskinnstur med kjæresten sin.

Vi er så glad i nærområdet vårt, og gikk den samme ruta som vi nesten alltid går. Ned på kaia på pir 3 der vi bor, langs kaipromenaden forbi pir 4 og 5. Og man må huske å stoppe for å se etter fisk. Faktisk har vi en en oter også boende her. Men nå er det lenge siden vi har sett han. Hvor er du Ottar?

Ved pir 5 var det noen søte små som hadde vært ute og lekt og kost seg. Jeg blir så glad og varm i hjertet når jeg ser ord og tegninger av kritt på bakken. Et tydelig tegn på at Ipad og tv-spill ikke har overtatt verden enda.

Og havet gjør bare sola enda mer magisk. Skjønner dere hvorfor vi liker å bo her nede?

Vår lille søndagstur ender alltid opp med at vi tusler langs fjæra på nordsiden av Tomasjordnes. Der er det en liten skog som gir oss et lite øyeblikk borte fra byens kjas og mas. Der lukter det vått løv, og fuglene kvitrer om kapp med solskinnet. Et par minutters «tranquility» før vi sakte beveger nesa hjemover.

Og hjemme venter den her lille karen som nyter høstsola på sin helt egen måte. Ikke bare har han vært ute på verandaen for å lukte på utelukta, men han har også laget seg en glippe i lamellene slik at sola kan varme lille pusepelsen. Herlige Bianco ♥

Og vi får varme våre kalde og røde neser på en myk og trøtt pusekatt mens lykken brer seg i hele kroppen. Ikke bare varmer høstsola i ansiktet, den varmer hjertet også.