17. mai med magen, Mira, frokost og kaker

Her kommer litt bilder fra vår rolige 17. mai-feiring som foregikk hjemme. Dette var riktignok første året man kunne gjøre alt som før. Samles. Gå i tog. Spise middag ute. Klemme. Men vi har i flere år kjent at vi feirer like bra her hjemme. Ja, nesten bedre. Dessuten hadde vi to andre faktorer som påvirket den avgjørelsen. Den stadig voksende magen som gjør undertegnede litt trøtt og sliten. Og været.

Vi våknet opp til dette. Gråvær, sludd, snø og sterk vind. Med andre ord ordentlig innevær. Men det var helt greit. Vi skulle være hjemme uansett. Og sol og god stemning fantes det plenty av på 17. maisendingen på tv.

Mens jeg gikk i gang med å ordne frokosten var det noen andre som skulle hoppe i finstasen. Men Mira syntes det var mye mer spennende å leke med 17. maisløyfa enn å ha den på ♥ Men den kom på til slutt. Pappsen ordner.

Årets 17. maifrokost var nok tidenes beste. Ikke hadde vi roastbeef eller brie. Og ikke kunne jeg spise spekeskinke. Men alt det andre var så ekstra godt denne gangen. Magen måtte forresten få være med på bildet. Den begynner å presse seg frem uansett. Og babyen var så aktiv gjennom hele frokosten. Som om den skulle vise at den også var med på feiringen ♥ Det er nok en liten en som allerede liker 17. mai. veldig godt.

Den hvite grennelliken var på plass i Porsgrunn Porselenmugga med 17. maisløyfe på. Og hvit duk og pent servise hadde vi også.

Siden vi bare var to kunne vi bruke det fine Greengate-serviset med sølvkant. Ahh, jeg angrer på at jeg ikke kjøpte flere kuverter av dette.

Ferske jordbær, blåbær og melon er obligatorisk på 17. maifrokosten vår.

Men i år hadde vi byttet ut smoothien med den fantastisk gode eplejuicen fra Jacobs Utvalgte med hylleblomst i.

Jeg har funnet ut at jeg egentlig ikke trenger så mye forskjellig pålegg til 17. maifrokosten, så lenge vi har en saftig og god eggerøre og kremost og jordbær.

Frokosten ble som vanlig lang og foran den koselige 17. maisendingen på NRK. Det hjalp virkelig på at de hadde så godt vær der. Mens vi så på barnetoget som gikk foran slottet, alle de fine bunadene, og tips til gode alkoholfrie drinker nøt jeg litt blåbær.

Og jeg må nok ha smattet litt ekstra, for plutselig satt Mira framfor meg og lurte på om jeg hadde noe godt til henne. Hehe, i det siste har hun begynt å se litt småsur og bestemt ut når hun er målrettet og fokusert på noe. Men hun er nok bare veldig konsentrert.

Og tror du hun ville ha blåbær?

Så absolutt!!! Men ikke til å spise. Her skulle det lekes.

Den blåbæra ble stor suksess. Et lite puff fra en liten pote og den spratt rundt halve leiligheta som den gyldne snoppen i Harry Potter. Det er viktig med underholdning for de firbente også på nasjonaldagen 😉

Ute ble været bare dårligere og dårligere. Våtere, hvitere og gråere. Det fristet ikke så veldig til å spise kroneisen som lå i fryseren. Men i det minste fikk flaggene litt fart på seg. Huff, jeg tror at ikke mindre enn tre av naboflaggene fløy avgårde. Og de som turte å bevege seg ute hadde vannrett bunadstakk og hentesveis.

Derfor var vi ekstra glade for å være inne i den lune varmen. Her ser dere årets 17. maibukett. Ikke i rødt, hvitt og blått, men samme fargene som de to foregående årene. Pluss en lyserosa hortensia. Jeg fant ikke Biancorosa, så den erstattet jeg med ferskenfargede grennellik. Men det var fint det også, og det viktigste var å ha en stor og frodig bukett. Akkurat sånn som Bianco elsket å ligge under ♥ Den rampete blomsterfrøkna av en lillesøster er ikke like glad i å ligge under blomsterbuketter. Hun vil helst smake på de eller stikke hele hodet inn i vasen. Men interessen for blomster er i allefall der. Hehe!

En så fin bukett som dette kan det ikke bli for mange bilder av. Er dere ikke enig?

Kaker hadde vi selvfølgelig også. Både en og to ganger. Først tidlig på ettermiddagen, og senere når vi fikk besøk av våre gode naboer.

Jeg hadde bakt en suksessterte med oppskrift fra Passion for baking. Men jeg skal være så ærlig og si at jeg liker eggekremen litt gulere og mykere enn denne ble.

Også gjentok vi fjorårets suksess og bestilte sukkerfri amerikansk ostekake fra Spiseriet. Denne er bare så god! Utseendemessig var ikke årets kake riktig så fin som den fra i fjor, men smaken var desto bedre. Her snakker vi på nivå med den ostekaken i Friends. Som er så god og «creamy» at den må spises selv om den havner på gulvet. Haha, jeg elsker den episoden.

En ordentlig favorittkake! Og når naboene våre kom på besøk hadde de med seg både kransekake og geleostekake. Altså for en luksus!

Sammen med naboene våre delte vi en flaske alkoholfri elpecider med hylleblomst som vi hadde fått i julegave. Den var veldig god. Og mens vi spiste kaker, ferske bær og drakk te og kaffe gikk praten i ett. Vi kunne sikkert skravlet til langt på natt. For vi har det alltid så koselig sammen ♥ Men det var bra vi avsluttet når vi gjorde, for vi hadde en fiskesuppe som ventet på oss. Det ble en litt sen middag, men oi så god den var! Og etterpå var det helt greit at «fesken kom over auan på oss» som det heter så fint på nordnorsk. Vi var så trøtte, men så glade og lykkelige for den fine dagen. Og det var den beste natta med søvn jeg har hatt på lenge!

Neste år er vi en til, og det blir neppe så rolig som i år. Men vi gleder oss enormt masse likevel ♥ Det er spennende tider som venter oss.

Tanker på en tirsdag

* Å hente en hjemmelaget kanelbolle fra fryseren og nyte den sammen med en kopp mango & bergamott-te lyser litt opp på en gråværsdag ♥

* Forrige uke ble en tung uke. Ikke bare er det krig i Europa, noe som jo er helt uvirkelig for oss som lever i fredstid. Men i tillegg fikk vi et møte med døden. Og kreften «vant» igjen. Det å se en kjær venninne miste barnet sitt er så vondt at det er vanskelig å beskrive. Jeg tenker på hvor vondt det var for meg å miste Bianco, og føler at det må ganges med tusen. Minst. Hun har jo tross bært sin kjære gutt i kroppen sin, og har hatt en nærhet til han som bare en mor kan ha. Ingen foreldre skal være nødt å miste barnet sitt! At livet kan være så urettferdig og vondt.

* Nå har jeg endelig fått meg ny pc. Den gamle har kranglet og vært vanskelig i lang tid nå. Det er blant annet en av grunnene til at det har blitt så lite blogging den siste tida. I tillegg til punkt nummer to. Nå gleder jeg meg til litt mer forutsigbarhet når jeg får lyst å skrive.

* Vår kjære Biancopus hadde blitt 17 år 1. mars om han fortsatt hadde vært her sammen med oss. Det er litt av en alder for en katt. Jeg husker at jeg brukte å si at han skulle bli 17 år, ja i allefall 15. Og det var ikke langt fra 15 han ble. Jeg prøver så hardt å holde fast i at det absolutt ikke var et kort katteliv, og at vi var heldige som fikk ha han så lenge. Samtidig føler jeg at han skulle vært hos oss lenger. Både han og vi ville så gjerne det. Som jeg savner han ♥

* Vanemenneske nummer én kjenner at det tar tid å venne seg til den nye pcen, selv om den ble sirlig valgt for å være så lik som mulig som den gamle. Tenk at det skal ta sånn tid å omstille seg. Og det blir bare verre og verre jo eldre jeg blir. Sukk…

* Selv om vinteren har vært lang syns jeg fortsatt det er så fint når det snør. Spesielt når snøen kommer dalende med en sakte ro. Som om vi sitter inni en snowglobe.

* Jeg er så sint over det som skjer i Ukraina nå og på en viss person som ikke fortjener navnet sitt på trykk. Først var det bare vondt og uvirkelig. Hjerteskjærende og ubehagelig. Men så kom det uunngåelige sinnet. At ett menneske skal få lov å gjøre dette er bare så feil. Og at vi skal måtte leve med hans trusler er ikke greit.

* Nå har jeg endelig fått tatt tredje vaksinedose, eller busterdusen som jeg kaller den for. Og det var en lettelse å få det gjort. Jeg vil nok fortsette å være forsiktig og i det lengste unngå å bli smittet. Men skulle jeg nå bli det, så føles det tryggere med en tredje vaksine innenbords.

* Jeg er så glad for å kunne handle på REKO-ringen. Ikke bare får vi superlokale og nydelige produkter, men i tillegg er det så hyggelig å handle direkte hos «bonden og bakern». Vi blir alltid møtt med smil og gode samtaler, og da føler jeg at jeg får noe ekstra på kjøpet. Og tenk, jeg har allerede konsumert tre bokser med gomme på en liten uke. Det er det eneste jeg vil ha på knekkebrødet for tida. Den gommen er farlig god!

* Jeg trenger fortsatt en ny dagkrem, for den jeg bruker i vinterhalvåret har ikke solfaktor. Og solkrem i ansiktet er aldri løsningen, for den bringer alltid med seg masse kviser (ja, selv de som er laget for ansiktet). Noen som har noen gode tips om en god krem med SPF for sensitiv kombinasjonshud?

* I år har jeg faktisk kjent meg litt umotivert for å lage blomsterbuketter. Og det til tross for at årets buketter så langt egentlig har vært ganske fine. Jeg tror det er mest for at jeg sliter med å finne det jeg virkelig vil ha. Spesielle blomster, og kombinasjoner av spesielle blomster. Også syns jeg utvalget av farger har vært litt rart. Ikke én gang har jeg sett de ferskenfargede hodenellikene så langt i år. I tillegg har det vært mye høstfarger. Og det stemmer bare ikke for sånne som meg som elsker å følge årstidene. Jeg trenger flere lyse farger nå. Så jeg håper det endrer seg snart. Også hadde det vært fint å kunne plukke en og en blomst i stedet for å kjøpe en hel bukett av hver type. Jeg tror kanskje jeg må få kommet meg utover til Kvaløyrosa.

* Det finnes ikke en eneste en plass i kattelivet uten kattehår nå. Inni lomma, i undertøyet, på gardinene, i kjøleskapsdøra, på platespilleren, i munnvika. Ja til og med i ansiktet etter at jeg har vasket det og tørket meg med håndduken. Jeg rister alt som kan ristes, støvsuger og klesruller til den store gullmedaljen (i tillegg til det opplagte – å børste Mira så ofte som mulig). Klesrullebudsjettet har gått betraktelig opp, men det ser nesten ikke ut til å minske. Det er nesten så jeg blir sprø. Så husk på det dere som skal skaffe dere katt, lang pels er fint, men forferdelig upraktisk. Selv for katten.

* Jeg gleder meg til påsken, for i år skal jeg pynte en hel hytte. Men jeg har ikke like mange gode idéer som til jula, så det er spørs om det blir like bra som julehytta. I tillegg pynter man nok hakket mer til jul. Selv liker jeg best at det er litt enkelt med påskeris, påskeblomster, gåsunger, egg og sitroner. Hvordan pynter dere til påsken?

* Jeg har fått helt dilla på å se Akutten. Det er ikke første gangen, for samtlige sesonger har blitt konsumert før. Men nå begynner det å bli noen år siden. Jeg hadde glemt av hvor godt jeg liker Mark, Carter, Doug og Carol. Og selv om jeg egentlig ikke er så glad i verken sprøyter, blod og lignende har jeg bare en tiltrekning mot akkurat denne serien. Jeg tror det må være 90-tallsfeelingen.

* Jeg har ikke spist en eneste en semla i år… Det er nesten så jeg syns det er litt trist, men sånn blir det bare noen ganger. Jeg får ta det igjen til neste år.

* I dag tenker jeg på alle de som kjempet og banet vei for at jeg kan leve så fritt som jeg gjør i dag. For at jeg skal kunne si hva jeg mener. For at jeg skal kunne gå i de klærne jeg ønsker. Jobbe med det jeg vil. Leve det livet jeg selv ønsker. Og at min stemme skal betyr like mye som de andre. Takk! Jeg er så takknemlig! Dette må vi ikke ta for gitt jenter! Selv om det selvfølgelig finnes rom for forbedring. Som for eksempel lik lønn for samme type jobb.

* Jeg tror det er ekstra viktig å klemme alle man er glad i nå ♥

Hei sola

En av de første dagene i februar sto jeg ved stuevinduet og så på sollyset som la seg så fint på bygningene sør på Tromsøya. De er heldige der, for de får alltid sola først.

Mira hadde lagt seg til rette på sofaryggen akkurat der som Bianco brukte å ligge ♥ Nesten som at hun har tatt over hans rolle. Og at vi viderefører denne fine tradisjonen sammen i hans ånd. Jeg satt meg ned i sofaen sammen med henne, og det var da jeg så det lille glimtet av sol som snek seg fram bakom fjellet. Jeg hadde glemt av at dette var den første dagen sola fant veien inn i stua vår. Jeg trodde det var senere i februar.

Hei kjære sola. Ååååå, som jeg har savnet deg!

Jeg måtte selvfølgelig driste meg ut i kulda på verandaen. Og der hadde det vært noen små poter før meg ♥

En liten gjeng med tre skarver dykket fram og tilbake utenfor kaia vår i jakt på noe godt å spise. Det så ut som de nøt lyset fra sola de også. Jeg er så fascinert av disse fuglene, som både flyr og dykker som en mester. Ofte blir jeg bare sittende i stuevinduet å se på de. Lenge. Og hvis en av de bruker veldig lang tid på dykket sitt er det nesten som at jeg holder pusten til den kommer opp til overflata igjen. Hehe, er det flere der ute som lever seg inn i ting?

Det var så herlig å se sola på stueveggen vår igjen. Åååh som jeg har savnet lyset!

Men det første besøket av sola i stua er alltid kort. Jeg tror ikke det tok mer en ti minutter før den forsvant ned bak fjellet igjen.

Det ble betraktelig mørkere da, men se så magisk lys vi får når sola går ned. Jeg lar meg aldri slutte å begeistre av det. Og spesielt ikke etter to måneder med mørke.

Og mens jeg fortsatte å la meg begeistre smurte jeg meg en sen lunsj. Tre rug sprø og en kopp te. Nå for tida er rødlige toner dominerende på pålegget mitt. Jordbær, tomat, røde epler og bringebærsyltetøy er ting jeg helst har lyst på. Dog var teen grønn 😉

Også hadde jeg en bukett med Bianco-rosa stående i stråmønstermugga mi. Jeg blir alltid så glad når jeg finner denne vakre blomsten som betyr så mye for meg. Da føler jeg meg på en måte nærmere min kjære pus ♥

Vår elskede Biancopus

I dag er det to år siden vår elskede Biancopus måtte reise fra oss. En dag som sitter som et fysisk og dypt arr i hele kroppen min. Jeg har prøvd og prøver fortsatt å bearbeide. Men det gjør vondt. Så veldig vondt. Jeg har i flere perioder unngått å se på bilder av han. Unngått å lete i gamle bildearkiver. For at jeg rett og slett ikke har orket å kjenne på den smerten. Ikke orket å gråte de tårene.

Høsten i år tok meg tilbake til 2019 med alle minnene om alt som var da. Og gjennom hele oktober har jeg lurt på hva vi gjorde på akkurat den samme dagen det året. Noen dager husker jeg selvfølgelig godt. Den dagen jeg kjøpte oktoberbuketten som var inspirert av Bianco. Dagen etterpå, da vi fikk vite det. Hele den helga, når vi lå i senga eller på stuegulvet sammen med Bianco og gråt mens vi holdt hardt rundt han. Han var så umistelig for oss. Og selvfølgelig den siste dagen. Og dagen før den siste, da det begynte å snø.

Men så var det 24 dager fra da vi fikk vite det til vi måtte la han dra. Og selv om de fleste fortonet seg ganske likt med masse kos, tårer, sorg, frykt og kjærlighet, vet jeg at det var én dag sola skinte så fint inn i leiligheta vår. At det var én dag vi lagde blogginnlegg sammen. Én dag jeg bakte eplekake. Og én dag jeg gikk tur når det lå et tynt lag av melis på bakken. At jeg da tegnet et hjerte i snøen på en benk og sa høyt at det var til Bianco. Min elskede Bianco. Alle de små stundene husker jeg godt, men ikke nøyaktig hvilken dag det var. Og det er sikkert ikke viktig heller, men likevel har jeg tenkt masse på det.

Og jeg har jo kameraet mitt, for jeg tok masse bilder da. Så noe kan jeg finne ut av. Jeg har bare ikke turt. Foruten én gang. Da gikk jeg inn i bildemappa til oktober 2019, og resultatet var at jeg gråt så mye at jeg ikke klarte å spise middagen jeg hadde laget. Flere av disse bildene hadde jeg egentlig planlagt å bruke i et blogginnlegg som skulle hete «den siste tida med Bianco». De er redigerte, de ligger faktisk i bildearkivet til kattelivet, og kladden til innlegget står klar. Men det gjør bare for ondt.

Og det er kanskje sånn det skal det være. Det skal være så ondt. Etter 14 år med en så spesiell kjærlighet. Og det skal ta tid. For det er tapet av det kjæreste vi hadde som skal bearbeides. Og kanskje jeg ikke skal blogge om den siste tida. Jeg kjenner uansett nå at smerten over hvor syk han var er på grensen til uutholdelig. Han fortjente det ikke han som var så hjertevarm og god. Verdens snilleste. Verdens fineste. Nei, det er bildene og minnene fra da han sprang gjennom leiligheta i full fart, fra da han lå under blomstene i hagen, fra da han lekte med garnnøster, spiste tunfisk og sto oppi alle skoene mine, fra da han var frisk og rask og full av liv, som skal deles. Som skal få størst plass.

Det har dessverre ikke blitt så mange glade minne-blogginnlegg om Bianco enda. Men jeg har lovet meg selv at det skal det bli en endring på. Og selv om sorgen følger med på lasset, får jeg bare gråte og flire på samme tid. Mens jeg tenker tilbake på alle de gode minnene.

For Bianco er med oss i hverdagene fortsatt, nettopp på grunn av minnene. Alt det fantastiske vi delte. Jeg har ikke tall på hvor ofte både jeg og kjæresten sier «Husker du at Bianco gjorde det? At han likte det? At han var sånn?». Vi bærer han med oss i hjertene våre. Hver eneste dag. Urna hannes står her hjemme, rett ved der han elsket å ligge. Hånden stryker over den når savnet er ekstra stort. Og nå har han fått sin plass på hytta også. For nå henger det et bilde av han der han sitter og ser ut av vinduet. Og han er så levende. Så vakker. Og det er sånn vi skal huske han. Vår elskede Biancopus ♥

Septemberbuketten

Årets septemberbukett har både noe kjent og ukjent over seg. Den er stor, frodig og har samme fasong som jeg ofte velger. Blomstertypene er de samme som jeg har hatt maaange ganger før. Både grenroser, hodenellik, bergknapp og eucalyptus. Men fargene, og kanskje spesielt fargekombinasjonen er litt uvanlig for meg. Det var faktisk det første kjæresten sa når han så buketten.

Jeg hadde sett på de nye, litt skitne gule hodenellikene på Mester Grønn i lang tid før jeg fant ut at jeg måtte prøve de i en bukett (selv om det er en farge jeg sjelden velger). Og jeg så for meg at ferskenfarget og noe litt brunlig kunne passe sammen med de. Når jeg da kom over en miksbukett med Bianco-rosa i var jeg solgt. For den er nok noe av det fineste jeg kan ha i vasen ♥

Med i miksbuketten fulgte det med to andre grenroser. Den ene så dus rosa at den nesten er kremfarget. Absolutt et godt tilskudd i septemberbuketten sånn som jeg så den for meg. Men den andre, den som er nokså skarp rosa syntes jeg egentlig ikke passet inn. Selv ikke med det rosa fra bergknappen. Det funket liksom ikke med det gule. Men fordi de ikke hadde noe annet som passet på Mester Grønn denne tirsdagen, så kom de rosa grenrosene med i buketten likevel. Og selv om jeg på en måte måtte venne meg til denne fargekombinasjonen ved å gå noen runder forbi kjøkkenbordet hvor buketten sto, så syns jeg resultatet ble ganske bra. Det var uvanlig, men fint.

Det aller viktigste i buketten var selvfølgelig Bianco-rosa ♥ Ikke bare er den utrolig vakker å se på, men den gjør meg også glad og varm i hjertet.

Men denne eucalyptusen som heter poppy gjør også veldig mye for utrykket til buketten. Jeg elsker at den strekker seg utover kanten på vasen, nesten som at den henger med hodet. Og de mørke brunsvarte bærene er så fine og høstlige i stilen. Dette er også en stor blomsterfavoritt hos meg.

Og man kan ikke la sjansen til å ha bergknapp i buketten gå fra seg. Det er bare nå på høsten de blomstrer.

Ble det ikke en fin septemberbukett? Og med ekstra mye kjærlighet og minner i. Det passer fint nå når vi er i den tida når savnet til Bianco kanskje er størst ♥

Denne tida

Det er noe med denne tida. Da nattelyset plutselig forsvinner, kveldene blir kaldere, hverdagene slår til for fullt igjen, og man får en følelse av at noe er slutt. Jeg følte det sånn umiddelbart ved overgangen til august i år, da det brått ble så mørkt og kaldt. A sense of an ending. Og egentlig mer enn at «bare» sommeren var over.

Denne følelsen har blitt sterkere og sterkere for meg med årene. Og jeg har fundert litt på det for meg selv. Det har nok mye å gjøre med at jeg på en måte har kortere tid til å oppleve ting på fordi jeg er syk. Jeg tilbringer mer tid i senga, har mindre energi til å gjøre ting, og det meste tar litt lenger tid å gjøre. Dermed blir sånne ting som jula, påsken og sommeren for kort for meg. Jeg har liksom ikke fått gjort meg ferdig før det er over. Det dårlige sommerværet som gjorde at vi knapt var kommet i gang før det var slutt, påvirker meg nok også.

Men den viktigste faktoren tror jeg ikke at jeg trenger å gå lenger tilbake i tid enn for to år siden for å finne. I august 2019. Da ikke bare sommeren var på hell, men også livet som jeg kjente det da. Jeg hadde ikke fått det bekreftet men jeg visste likevel i hjertet mitt at dette var Bianco sin siste august. Jeg så det på han. Det ble hans livs siste sommer. Når høsten da var her var det ikke bare melankoli over en sommer vi gjerne skulle ha hatt en stund til. Det var også en sorg over å vite at han ikke skulle oppleve sommeren flere ganger. Og at vi ikke skulle oppleve den sammen med han igjen.

Og selv om Bianco ikke har vært sammen med oss på ganske lenge nå, er det disse følelsene som kommer tilbake til meg når høsten tar over for en alt for kort sommer. Med mørket kommer minnene om alt som skjedde da. Da jeg strevde sånn for å nyte alt før det ble borte. Da jeg smilte for å gjøre den siste tida hans så fin. Mens det samtidig føltes som jeg skulle dø innvendig. Det var så tungt. Men så viste det seg at uansett hvor hardt jeg holdt fast så kunne jeg ikke forlenge verken sommeren eller livet til min kjære pus. Jeg måtte slippe taket.

Og det må jeg i år også. Jeg må slippe taket i sommeren selv om alt i meg stritter imot. Jeg er bare ikke så god på det. Men jeg håper at jeg med tiden finner tilbake til hun som omfavnet høsten og alltid fokuserte på det koselige med den. At det er alle de årene med koselige høststunder sammen med Bianco jeg blir å minnes sterkest.

Enn så lenge må jeg bare gjennom dette. Tårene, savnet og følelsen av at noe er over. For sorgen holder fortsatt tak i meg, spesielt på denne tida…

Tanker på en torsdag

* Jeg har bakt bananbrød for første gang og kan bare si at mmmm dette var godt. Og ja, jeg vet at jeg er litt sent ute med ting. Banabrød var jo det alle bakte i 2019 og 2020. Men som som jeg bruker å si – bedre sent enn aldri. Og spesielt når det smaker godt! Dette kommer jeg til å bake flere ganger.

* Det er så kjipt at det meldes om å ta fram stillongsen fordi høstværet er i anmarsj når vi bare så vidt var kommet i gang med sommeren. Kan ikke dere sørpå sende oss litt godvær? Pliiis!

*Kjæresten er bortreist for første gang siden vi fikk Mira, og det er rart. I ett og et halvt år har det liksom vært oss tre, her hjemme, sammen. Og nå er det vi blomsterpikene som skal holde fortet mens kjæresten er ute på jobbreise. Tidligere år brukte jeg å elske sånne «alenestunder» her hjemme sammen med Bianco, men denne gangen kjenner jeg at jeg savner han veldig. Forhåpentlig kommer jeg i ligge-midt-i-dobbelsenga -og Disneyfilmmodus snart. Sånt må jo nytes når man kan! Hehe.

* En tur på Tromsøbadet hadde ikke vært å forakte nå. Jeg lengter etter å flyte i vann og å kjenne meg nesten vektløs.

* Etter at vi fikk hytta er leiligheta vår plutselig blitt så liten og mørk. Nå skal det sies at hytta er 20 kvm større (i tillegg til hemsen), og det er jo merkbar forskjell. Pluss at vi har vindu fra alle retninger på hytta, så lyset formelig flommer gjennom den. Men det rare er at leiligheta ikke føltes så mørk før. Eller lita. Og det er jo ikke den som har forandret seg…

* Og når vi snakker om leiligheta vår, så trenger den litt kjærlighet og omsorg den også. Den har gått litt for lut og kaldt vann i sommer når hytta var første prioritet. Nå håper jeg at jeg har nok energi til å ta et lite skippertak og rydde og renske ut før vinteren kommer. Orden og luft føles som noe som skal prioriteres.

* Det begynner å bli mørkt på kveldene nå.

* Er det flere som er bekymret for klimaet? Både skogbranner, styrtregn og flommer skremmer meg veldig. Og selv om vi ikke har blitt så hardt rammet i Nord-Norge merker jeg stadig flere endringer her også. Uvanlig sterk vind og såkalt «sydenregn» er noe vi har hatt en del av i sommer. Husk at vi alle kan påvirke hvordan dette skal håndteres framover ved det kommende valget.

* Å gå tur i 2,5 timer sammen med en god venninne var ikke feil på en tirsdags kveld. Det var jo nesten som i ungdomstiden, når man bare gikk og gikk for at samtalene skulle vare lengre.

* Jeg lurer sånn på hva Mira egentlig sier når hun går inn i et rom hvor ingen andre er og mjauer kjempehøyt gjentatte ganger….? «Kom hit»? «Hvor er du»? Eller kanskje «så kjedelig det er her nå»?

* Jeg er så frustrert på meg selv for at jeg krympet den fine, beige, knelange og perfekt tynne ullcardiganen min i sommer. Jeg vet jo selvfølgelig at det ikke kommer til å endre på situasjonen å gå rundt å være irritert, men jeg burde ha visst bedre. Jeg er så gammel nå at jeg vet hvordan ull fungerer. Nå leter jeg febrilsk etter en erstatning, så rop ut om noen finner noen fine.

* Takk og pris for at Mira er like glad i å sove i fotenden som Bianco var ♥ Det hadde jeg ikke klart meg uten.

* Jeg er så uendelig takknemlig for alle de fine stundene vi har hatt sammen med familie og venner denne sommeren. Hjertet har vært så fullt at det har nesten flommet over.

* Spagetti med blomkålsaus høres kanskje litt rart ut, men det er faktisk veeeldig godt. Jeg anbefaler spesielt Jamie Oliver sin oppskrift.

* Jeg lurer på hvorfor jeg de siste årene har begynt å synge julesanger på sommeren? Jaja, det er jo ikke så lenge til jula nå. Hehe.

Ekstra fint

Det er verken så mye tid eller energi til bloggen nå for tida. Og skal jeg være ærlig har jeg litt dårlig samvittighet for det. Men som kjæresten sa i går – det blir nok tid til mer blogging etter hvert. I mellomtiden fokuserer vi på det som er ekstra fint. For selv med litt vel mye sykdom er det fortsatt myyye som er ekstra fint. Her kommer en hel haug med bilder.

Denne nydelige blomsterbuketten fra Sonja Blomster som kom på døra en fredag i mai. Laget av flinke Sara, og full av Bianco-roser og masse andre favoritter som hun visste at jeg likte. Og den ga meg så mye glede og kjærlighet i en tid jeg var så dårlig og engstelig. Tenk så mye blomster kan bety!

Og det var flere enn meg som satte pris på buketten. Lille blomsterfrøkna vår ♥ Som jo egentlig ikke får lov til å gå på bordet. Men jeg måtte bare knipse et bilde før jeg løftet henne ned.

Se så vakker! Dette ble for øvrig den nest siste buketten fra favorittbutikken min, for nå har de dessverre stengt dørene. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg syns det er forferdelig trist, men jeg skal samtidig fokusere mest på all den gleden de har gitt meg alle disse årene ♥

Ekstra fint er det også med rosa kveldssol på fjelltoppene.

Og vår lille putepus som er så søt der hun ligger med labbene over putekanten ♥

Og 17. maihilsenen som hang på 17. maibuketten fra de fine blomstervennene mine på Sonjas.

Og de søte små vårlammene. Herlighet så fine de er!

Spesielt de som er ekstra trøtte ♥

Også er det ekstra fint å kunne kjøpe kortreiste og nydelige gode egg fra Widding Gård på Reko-ringen. Jeg slutter aldri å være takknemlig for det.

Også er Mira ekstra fin og artig å se på når hun jakter på fluene i vinduet.

Og ekstra ekstra fint var det en dag når en venninne kom å leverte en god-bedring-gave på døra en dag jeg lå og sov. Hun ringte kjæresten for å være sikker på at hun ikke skulle vekke meg, og når jeg våknet opp lå denne fine eska og ventet på meg. Tenk så omtenksomt ♥

Inni eska lå det både kort, en hjertesjokolade, et bokmerke og masse mer. Men det viktigste var denne boka som hadde gitt min venninne masse glede. Og nå håpet hun at den kunne gjøre det samme for meg, for vi deler nemlig vår forkjærlighet for denne finurlige karakteren. Jeg har ikke begynt å lese den enda, men jeg vet at jeg kan glede meg for kjæresten er godt i gang, og han sier at den er fantastisk bra.

Mira fikk også gave fra min venninne, og som dere ser falt den veldig i smak.

Ekstra fint er det også når man kan gå en rolig kveldstur i fjæra med en temperatur som blir stadig høyere.

Og å ha jordbærhjerter på knekkebrødet.

Også er vår elskede midnattsol tilbake.

Og endelig har vi sådd kattegresset. Stakkars Mira, det har hun lengtet etter. Men nå spirer det, og det er så fint.

Å tenk så fint å vite at bestefar bygde dette fuglehuset for mange, mange år siden. Og at vi fortsatt kan se sporene etter han selv om de stadig endres og svinner mer for hvert år som går ♥

Ekstra fint er det også når Mira er trøtt og blir så smal i øynene at hun ser ut som en eskimo.

Og å kunne stoppe på Eide Handel og føle at man har vært i en gourmetbutikk i England. Vi kom hjem med varm Eideloff, ferske Lyngenreker og en hel haug av favorittoster. For en luksus!

Dette er de beste av de beste ostene. Ja, i tillegg til Creamy White og Mont D’or.

Og endelig kan jeg vandre i varme drivhus full av lykke i form av blomster. Det er ekstra fint det!

Også var det ekstra fint å feire storebror sin bursdag med hjemmelaget gulrotkake med valnøtter og rosiner. Nam, den var god!

Også er det så fint at den røde alunrota overlevde den vanskelige vinteren med mange minusgrader og alt for lite snø. Jeg var helt sikker på at den ikke kom til å klare det, men nå ser den sånn her ut. Med stadig flere blad, og forhåpentlig mer rød etter hvert som det blir mer sol. Vi har gått fra snø og kaldt til varmt og grønt på rekordtid i år. Og nå er sommeren rett rundt svingen.

Og det fineste i hele verden for meg – min lille familie. Kjæresten og Mira som sover sammen på to-seteren mens jeg ligger på tre-seteren. Og til og med Bianco på sidebordet mellom sofaene. Men han er nok aller mest i hjertene våre ♥

Helt på slump

Til 17. mai sendte jeg kjæresten for å hente noen peoner jeg hadde lagt av på Mester Grønn. Dessverre var ikke disse peonene så bra, så derfor benyttet jeg meg av 5-dagers garantien og byttet de. Og når jeg var der for å bytte hadde de bare tre peonbuketter igjen som tilfeldigvis er vår pinseblomst nummer én – Odile. Denne peonen har vi nesten hatt hver pinse i snart fem år, og den minner meg mye om Bianco ♥ Tenk at vi helt på slump endte opp med Odile-peoner denne pinsen også! Livet er sannelig full av tilfeldigheter.

En ekte tøffelhelt

På onsdag var det ett og et halvt år siden vi mistet vår kjære Biancopus. Derfor fant jeg ut at det var på tide å minnes denne lille søtingen ♥ Jeg skal ikke stikke under en stol at savnet etter han fortsatt er enormt stort. Og sorgen så dyp. Men jeg prøver mer og mer å kjenne på gleden over det vi hadde. All den fine tida. For det var helt magisk. Rett og slett! Og det er så godt å smile når jeg ser alle de nydelige bildene av han. Selv om tårene så absolutt er til stede også, og mest sannsynlig alltid vil være det. For det er bare sånn det er med kjærlighet. Og det er bare sånn jeg er.

En av de (maaaaange) tingene som jeg elsket med Bianco var at han alltid lå på tøflene våre. Han hadde jo som dere vet en ting for sko (og var en katt for sitt navn). Og tøfler havner vel litt under den kat(t)egorien. Hehe! Men han elsket virkelig tøflene våre. Og jeg vet ikke om det var lammeskinnet, mykheten, fasongen eller kanskje fotlukta, men de ble som en slags katteseng for han. Hans faste plass. Og det var så koselig.

Dette var favoritt-liggestillingen oppå tøflene. Og han sov nok dypt og godt her.

Men alle positurer ble testet opp igjennom årene. Se så avslappet han var.

Og etter noen runder med rulling havnet han noen ganger litt utenfor «tøffelsenga». Men man så likevel at den hadde vært i bruk.

Seee vår nydelige lille pus ♥ Så vakker og full av så mye kjærlighet i blikket at hjertet ble helt mushy.

Her er fra 2017 når vi hadde et samarbeid med Footway og var så heldige å få et par rosa tøfler. De falt i smak hos alle som brukte de. Det vil si både meg og Bianco.

Og samtlige tøfler i huset fungerte helt fint som lenestoler også. Det var viktig med en liten pusestrekk.

Her er fra juni 2019, og jeg elsker at han liksom holdt fast i tøffelen med labben.

Men det var ikke lett å være den som skulle fronte en hverdagslykkeblogg for da ble man forstyrret midt i ettermiddagshvilen. Hehe, men ingen sure miner fra denne lille karen. Han smilte alltid så fint til meg, selv i sine trøtteste stunder. Liksom bare så glad for å se meg.

Seee som han koste seg! Det er ingen tvil om at Bianco var en ekte tøffelhelt! Vår nydelige, lille, gode og fantastiske tøffelhelt som gjorde livet så uendelig fint og godt ♥