Sånt som jeg lengter etter

Ååå, nå lengter jeg etter å kjøre på Malangens smale landeveier. Å se på de grønne og frodige grøftekantene. Å åpne vinduet og trekke inn lukta av sommer.

Jeg lengter etter rabarbra. I grøt, i syltetøy, i pai og i en kopp med sukker (sukrin).

Og jeg lengter etter å nyte et glass iskald rosé på verandaen.

Jeg lengter etter å kjenne varmt gress under føttene.

Og til hagen er like frodig som dette. Da skal vi nyte den enda mer, både i formiddagssola og på kveldene.

Og denne finingen skal selvfølgelig være med ♥

Jeg lengter etter syrin, som henger tungt over gjerdet. Til å plukke inn en bukett som skal stå på kjøkkenbordet og lukte godt.

Jeg lengter etter å drikke te i denne fine koppen.

Og til Lofotens mange fine bruktbutikker.

Jeg lengter etter å kjøre kveldsturer til Gimsøya på jakt etter midnattsola.

Og til å nyte synet av denne velfylte kakedisken.

Jeg lengter etter å vandre i min barndoms paradishage. Den er ikke like velfylt lenger nå, men bare det å stå ved blomsterbedet på nersiden av drivhuset får meg til å minnes følelsen av å være så liten at jeg kunne gjemme meg bak bugnende blomsterbed.

Og jeg lengter etter å drikke ettermiddagskaffen på bestemors frodige og lune veranda. Eller i mitt tilfelle ettermiddagsteen.

Og jeg lengter spesielt etter båltur i Lofoten sammen med pappa. Selvfølgelig etter at vi har vært å fisket.

Og nå er alt innen rekkevidde. Jeg gleder meg!

Vi vet å kose oss

I dag har vi hatt den første sommerdagen hvor kvikksølvet har bikket to-tallet, og det måtte vi selvfølgelig nyte. Vi har badet i sol (og svette), og innimellom måtte vi rømme inn for å kjøle oss ned. Jeg valgte å ta lunsjen blant puter og tepper på verandagulvet sammen med Bianco. Nesten som en piknik. Mens kjæresten halvsov i utesofaen.

Jeg hadde ordnet meg tyrkisk yoghurt med valnøtter og honning. Sommerlig og lett mat.

Og denne lille karen lå bare å myste mot sola ♥

Mens jeg lå der på magen og leste i Knut-boka, kjente jeg på hvor lunt det er å være helt nede på gulvet. Det var nesten som jeg var liten og alt rundt meg var så stort. Jeg lurer på om det er sånn Bianco opplever verden?

Rett ved siden av meg sto denne fine stemora som dufter som honning og varme. En lukt som nesten føles gylden. Vær så god, pust inn sommerstemning!

Ja vi vet å kose oss – som kjæresten har sagt minst tre ganger i dag.

Juni

Det ble en liten bloggpause på meg denne uka. Men ikke en så lang en, og helt spontant, kanskje nødvendig og iallefall veldig deilig (hvis du ser bort ifra at jeg var litt stressa for at jeg ikke gjorde som jeg vanligvis gjør). Jeg skal trene mer på det å bare koble av. Leve i nuet og bare nyte. Selv om haugen på skittentøyskurven er aldri så stor. Men her kommer oppsummeringen av juni.

Juni var liksom delt i to i år – den sommerlige delen, og den høstlige og kalde delen. To uker med veldig fint vær, og to uker med ganske mye regn og sur vind. Vi startet med å feire storebror som hadde bursdag i slutten av mai. Og jeg var så glad for at jeg endelig fikk lov å bruke det fine blomstrete gavepapiret som jeg kjøpte i vår. For det er mye glede i å pakke inn gaver.

Bianco var selvfølgelig den som overrakte gaven til onkel. Da blir gaven ekstra fin ♥

Her var innholdet. Som dere ser prøver jeg å påvirke de rundt meg med min lingalskap. Storebror ble iallefall veldig glad.

Etter mange kopper te, skravling og Biancokos kjørte vi mamma og storebror hjem mens midnattsola skinte så fint. Jeg og kjæresten måtte kjøre oss en ekstra lang tur etter vi hadde sluppet de av bare for å nyte det vakre lyset. Tenk der uti havet bor vi. På et nes, på en kai. På den fineste plassen!

Så dro jeg og mine gode venninne på tidenes blomstertur til Kvaløya på Nygårdhagebruk og Eilertsen Gartneri. På Eilertsen hang det stemor opp under taket.

Og de hadde både brokkoli, blomkål og annen kål. Men vi var ute etter ting med mer farger.

Jeg ble overlykkelig når jeg kom over Dahlia Dreamer på Eilertsen, for den hadde jeg nemlig forsont meg med at jeg ikke kom til å ha i hagen i år fordi Nygård Hagebruk ikke hadde sådd den. Men jeg kan love dere at Nygård Hagebruk blir å så den til neste sommer. For de vil nok neppe ha en stykk Ida med tårer i øynene springende rundt etter Dahlia Dreamer i drivhusene flere ganger 😉 Huff, når man blir vant til å ha en bestemt type blomster da blir man veeeldig kresen.

Den fine røde pusen på Eilertsen lå og sov i eska på disken i år også. Han våknet når jeg tok bilde av han og mjauet et lite hei til meg før han kroet seg sammen og sovnet igjen. Se så søt!

Og de hadde også noen fabelaktig store pelargoniaer. Det må et drivhus til for å få til noe sånt som dette.

En søndag spiste vi frokost ute på verandaen. Og som dere ser har vannmelonen allerede funnet sin plass i kjøleskapet for sommeren. Ved siden av jordbær tror jeg ikke det finnes en mer sommerlig smak?

Bianco var så søt når han var med og luftet dyna og putene våre en dag vi tok helgevasken.

Så rakk vi akkurat å få oss en liten time på Krabbelvloppisen. Jeg fant en glassvase på stett, men den var alt for liten og for firkantet etter min smak.

Denne mugga fra Arabia er jeg også interessert i, men jeg har aller helst lyst på den med røde striper. I tillegg hadde den noen mindre pene flekker, så den ble heller ikke med hjem.

Jeg merker at årstidene preger meg når jeg er på loppis, så jeg hadde kun øyne for sommerlige ting som duker med blomstermønster.

Og filleryer til å ha på verandaen. Dere skal få se senere hva som ble med hjem.

Min gode julevenninne og familien hennes var også på Krabbelvloppisen. Det var ordentlig koselig. Spesielt når små hender plukket «smørbrødblomst» ♥

En dag svigermor og svigerfar var på besøk bakte jeg gulrotkake uten sukker og mel. Den var så god! Og fint pyntet med tørkede økologiske blomster. Min absolutte favorittkakepynt akkurat nå.

Så kom den kalde halvdelen av juni og da trakk vi oss inn i lune kriker og kroker.

Og da var det ekstra fint å ha nydelige roser fra kjæresten stående på kjøkkenbordet. Jeg ser forresten at gråvær ikke inspirerer til å ta like mange bilder som jeg vanligvis tar.

Så gjorde vi noe vi aldri bruker å gjøre. Vi bestilte en hel haug med nydelige pizzaer fra Pastafabrikken en dag vi hadde besøk (vi er jo ikke pizzafolk som dere vet). Og det resulterte i en ny favoritt, en hvit pizza med trøffelolje, rødløk og italiensk salami. Ååå jeg har lyst på den akkurat nå. Kanskje det kommer til å bli mer pizza i kattelivet framover…

En kveld det var koselig rett-ned-regn uten vind rigget jeg og Bianco oss til under pledd og varmelampa på verandaen. Og med stearinlys, en kanne te og inspirerende lesestoff. Som ekte nordlending benytter man anledningen til å nyte «hagen» sev om det er kaldt.

Så har Bianco vært trøtt og sliten av alle medisinene og dyrelegetimene. Ja, jeg kjenner meg litt sliten av det jeg også, men heldigvis går det fremover slik at vi snart kan ta sommerferie.

Jeg bakte to runder med mine supergode lavkarboknekkebrød. De er uten mel, gjær eller tilsetningstoffer, og smaker helt fantastisk med kremost og jordbær. Jeg må vel dele oppskriften med dere?

Så det var vår juni. Nå håper vi på masse sol, varme og sommerstemning framover. Iallefall fra tirsdag, for da tar vi sommerferie.

Natta, regnet og vi

De dagene det regner er det nesten som vi eier natta. Allerede tidlig på kvelden er det musestille, ingen fugler skriker, og ikke en sjel er ute og går. Tunge skyer tvinger fram mørket i lyset, og kl 10 føles det som langt på natt. Da trekker vi ut «i hagen». Vi tar opp leveggen og skrur på varmelampa. Tenner stearinlys, brygger en kanne te, og pakker oss ned i varme pledd.

Og det skal bare regne, for vi har tak over hodet og lunhet fra stearinlysene. Lyden av dryppende vann er dessuten som hjertemedisin.

Bianco er selvfølgelig med, min lille selskapsyke kosepus ♥ Han trives ekstra godt ute når stillheten råder og nabolaget har falt til ro. Ja, for det er stort sett bare vi som sitter ute de kveldene det regner (koselig rett-ned-regn vel og merke).

Han klatrer opp og ned, og undersøker og lukter. Før han til slutt legger seg under pleddet på stolen under varmelampa. Det er fast rutine. Nå om dagene liker han best når vi pakker pleddet rundt hele han. Til og med over ansiktet.

Og jeg sipper til den ene tekoppen etter den andre, mens jeg puster inn den friske regnlufta, lytter på stillheten, ser på at hurtigruta seiler forbi, og stikker hånda inn under pleddet til Bianco for å sjekke at han er varm nok. Da har vi det godt ♥

Å være snill mot seg selv

Plutselig skjedde det så mye i kattelivet. Det var så mye å gjøre, så mange avtaler. Og tida gikk så fort. Jeg har enda mange måneders matbudsjett og regnskap hengende over meg, pc-laderen må sendes inn til reklamasjon, stolen i gangen vår må leveres til Skeidar slik at vi kan få en ny en, og både vårrengjøringen og alle planene mine for bilder og andre ting til bloggen har bare blitt skjøvet framover i flere uker. Ja bare dette innlegget har jeg brukt over en uke på å ferdigstille.

Samtidig med alt dette har astmaen til Bianco bydd på utfordringer. En rekke astmaanfall har sendt oss flere ganger til både veterinæren og i «kjelleren». For det gjør faktisk fysisk vondt i hjertet når lillepusen vår er syk. Jeg syns det er vanskelig å både puste og svelge da. Bianco er så gammel nå at redselen for å miste han liksom ligger klar idet sekundet han blir dårligere. Og etter et voldsomt og ubehagelig anfall for et par uker siden fikk vi alle en støkk i oss. «Skjer det virkelig nå» var min umiddelbare reaksjon.

Og bare det er nok til å slite ut en hel kropp for lang tid framover. Det er helt utrolig hvor utmattende det er å være redd og bekymret. Og hvor mange tårer finnes det egentlig i en kropp?

Heldigvis kan vi øke dosen på medisinen hans. Og det ser ut til å virke godt. I tillegg får han nå antibiotika to ganger i døgnet. Men lungerøntgen viser at det er forverring i lungene hans, og det vil nok dessverre forkorte levetiden hans litt. Men fokuset er på at han skal ha det bra. Og så lenge medisinen fungerer så er vi optimistiske. Nå gjelder det å leve enda mer i nuet. Å virkelig nyte den tiden vi har sammen.

Jeg har tatt meg selv i å synes at det er vanskelig å planlegge når situasjonen med Bianco er så usikker. Jeg har på en måte vært redd for å reise bort, og har bare villet være hjemme hos han. Derfor brukte vi ekstra lang tid på å bestemme oss for om og hvor vi skulle reise på sommerferie i år. Vi snakket lenge om en litt mer miljøvennlig bilferie i Sverige, men det ble til slutt Kroatia i år også. Det blir godt for kalde nordnorske kropper og psoriasisen min. Og snart får vi også se igjen pappa og den snille stemora som har vært på «opptining» på Grand Canaria i tre måneder. Jeg gleder meg til sommerferien nå.

Men likevel kjenner jeg veldig på alle de tingene jeg skulle ha gjort. Alt jeg bare fortsetter å skyve framfor meg. Det er som et never-ending-stress for en som vanligvis har behov for å krysse av ting på en liste. Når skal jeg liksom få tid til å pusse opp det gamle nattbordet jeg kjøpte i høst? Eller trekke om krakken til Bianco? Eller ha bål i fjæra sammen med venner. Og alle idéene mine til bloggen. Får jeg tid til det? Har jeg energi til å gjennomføre det?

Nå er jo ikke bloggen en veldig kritisk ting. Det er jo først og fremst en hobby og ingen skade skjer om jeg ikke får gjort alt jeg hadde planlagt her. Men samtidig betyr den mye for meg. Jeg ønsker å holde den i gang. Å ha moment.

Og jeg ser daglig at leiligheta virkelig trenger en vårrengjøring nå. For ikke å snakke om alle de tingene jeg har bestemt jeg for å rydde bort og luke ut. Alt som skal til loppemarkeder og bruktbutikker. Jeg har liksom sortert det i hodet mitt, men ikke klart å gjøre det fysiske arbeidet.

Så det er mye nå… Og jeg vil så gjerne ha litt stabilitet og orden. Jeg ser forresten at vi er flere som etterlyser det.

Men så slo det meg plutselig en kveld. Man må være snill mot seg selv når det skjer utfordrende ting i livet. Gi seg selv tid og ro. Ikke kreve for mye. Jeg er jo så flink å si det til alle andre, men husker ikke på å si det til meg selv. For sannheten er jo at det er helt greit at ting tar tid når man er sliten. Kanskje noe må utsettes? Kanskje det er noe jeg rett og slett ikke klarer? Men jeg må uansett være snill mot meg selv. Og det skal jeg være nå!

Jeg skal kun gjøre det jeg klarer og har lyst til. Og det skal være utelukkende positive ting, ting som gir glede. Som å grave hendene enda mer ned i jord og moll mens jeg sakte men sikkert ordner i hagen. For det er balsam for sjela. Og kommer jeg meg i svømmehallen skal jeg ligge på rygg å flyte til jeg kjenner roen langt inn i hjertet. Jeg skal også tillate meg å sove en hel dag eller to om det er det jeg trenger. Men det aller viktigste er å kose med Bianco ♥ Å stikke nesen langt ned i pelsen hans mens han maler så beroligende. Puske på små poter og klø under haka. Å kjenne på en kjærlighet så stor at jeg ikke trodde den fantes engang.

Og alle tanker og stress om hva jeg skulle og burde ha gjort får bare flyte forbi. For hvem har vel omkommet av å ikke ta vårrengjøringa? Og hva betyr den egentlig i den store sammenhengen?

Blomster blomster blomster

Blomster blomster blomster. Hele kattelivet har vært fyllt av blomster siden påsken. Ikke bare har det bugnet av frodige buketter med peoner både på kjøkkenbordet og stuebordet, men jeg har også tenkt masse på blomster. Både dag og natt. Jeg har planlagt og saumfart internett etter inspirasjon, og sett på både Hagen min på NRK og Tid for hage på TV2 Sumo. Også har jeg sådd. Man kan trygt si at vi har hatt mye fokus på blomster.

Jeg endte opp med å så både Cosmos Antiquity, rosa cosmos, sjokoladecosmos og en lyserosa solhatt som heter Magnus – det samme som min blomsterglade bestefar, og det syns jeg var så fint. Når jeg ringte å fortalte bestemor det klaget jeg på hvor sent jeg hadde sådd i år. Men bestemor minnet meg atter en gang på det er best å så litt senere enn hva frøpakningene sier når vi bor i nord og sommeren kommer litt senere. Så da senket jeg skuldrene.

Men jeg slo antakelig verdensrekord i hvor sent det går ann å prikle. Stakkars blomstene som stod å ventet på mer næringsrik jord og større groplass altfor lenge. Derfor er jeg ganske spent på resultatet.

Jeg må forresten rette en stor takk til kjæresten som tålmodig har lånt bort vinduskarmen i musikkstudioet sitt til dette prosjektet. Du er bare best!

Mens det spiret i vinduskarmen ble det stadig grønnere i pottene ute «i hagen» også. Og som dere ser blir det garantert bær på Tante Solbærbusk i år.

Så sådde jeg kattegress til Bianco.

Og han var selvfølgelig med og inspiserte. Hehe, lille søtingen ♥ Er det ikke fantastisk at han liksom vet at det er til han?!

Så hadde jeg og en av mine beste venninner tidenes blomstertur til Nygård Hagebruk og Eilertsen Gartneri. Vi trasket rundt blant fargefulle og duftene blomster i timesvis mens sola skinte så fint inn i drivhusene. Det var så mye å velge i, og vi måtte selvfølgelig se på og vurdere alt vi kom over. Venninna mi kjøpte denne fine ceriserøde potterosa, mens jeg kjøpte en likens hvit.

Og vi endte faktisk opp med å fylle hele bilen full av blomster. Hele bagasjerommet, baksetet, og gulvet bak setene våre. Det var to lykkelige jenter som kjørte hjem. Dog hadde vi begge en liten bekymring liggende på lur om vi kanskje hadde tatt litt for hardt i. Hehe, sånn blir det når det er mye å velge i.

Men om jeg hadde nok potter måtte jeg vente med å finne ut. Fordi været skiftet og ble kaldt ble blomstene stående i papirposene slik at jeg kunne ta de inn om nødvendig. Samtidig var stuegulvet fylt med potter av pelargonia og roser som hadde overvintret i kjelleren. De var heller ikke helt klare for hagelivet.

Så fikk jeg disse to avleggerne fra en av våre blomsterglade naboer. Jeg er ikke sikker på hva de heter, men en av de er visstnok en type begonia.

Og når det endelig ble varmt nok til å begynne å plante var det som balsam for sjela. For en lykke det er å stikke fingrene ned i jord! Å vurdere hvilken blomst som skal stå hvor, og pakke jorda varsomt rundt blomstene for så å nyte synet av ferdigplantede potter. Se så fint da! Her er det potterose, mynte, stjerneskjerm, stemor og sjokoladecosmos (jeg valgte å kjøpe en fordi de jeg sådde var så sein å vokse seg stor).

Og nå begynner verandaen virkelig å fylles opp. Jeg lover at dere skal få se så snart jeg er ferdig.

Hello beautiful! Og denne lukter faktisk sjokolade også.

Så da skjønner dere at vi har hatt blomster i hver krik og krok av kattelivet i lang tid nå. Og det blir selvfølgelig mer av det, så jeg håper dere ikke er lei 😉

Ja selv på stuebordet står det en liten bukett forglemmegei og minner om at jeg må huske på den. Men jeg glemmer nok ikke blomster jeg, selv om jeg kan være aldri så sen med priklingen.

Oh linen

Lingalskapen fortsetter i kattelivet. Min elsk for lin og det at det stadig finnes et bedre utvalg av både farger og mønster i butikkene gjør at det begynner å fylles opp i skapene våre. Hehe, vi skulle jo ha hatt et lintøyskap til sånt. Her er den siste haugen av nytt.

De stripete hvite og terrakottafargede serviettene har blitt mye brukt allerede. De er ikke i 100 % lin, men en blanding med bomull. Men litt lin er bedre enn ingenting. Ikke sant?

Denne stripete duken er fra samme serien som det stripete linsengetøyet vårt. Når jeg skulle kjøpe sengetøyet hadde jeg egentlig tenkt å kjøpe akkurat dette mønsteret, men så syntes mamma at det med «små» striper var finere, og det smittet over på meg. Men en del av meg likte disse stripene så godt at jeg måtte innvilge meg en duk i tillegg. Og den er bra fin! Dog syns jeg den er litt for gjennomsiktig og bruker den mest brettet dobbelt.

De mørke gammelrosa linputetrekkene er vi glade i. De har en slags tekstur i seg som nesten ser ut som striper eller kreppsengetøy. Og er ikke fargen herlig? Det ser ut til at det er flere som syns de er fine ♥

De rødrutete kopphånddukene er også en blanding av lin og bommull, og jeg syns de er så herlig gammeldags i stilen. Vi bruker de både som kopphåndduk og servietter.

Man får nesten en italiensk «feeling» av å bruke rødrutete kopphånduker som servietter. Oppskriften på denne lune lunsjsalaten kommer forresten snart.

Så har vi også investert i et par nye lingardiner til stua. Jeg fant ut at de gamle lingardinene våre ikke funket lenger etter at jeg begynte å fase ut lilla fra interiøret. Men det var ikke en enkel prosess å finne nye. Jeg saumfarte samtlige gardinbutikker i byen, og endte opp med å bestille hjem ganske mange gardiner som jeg måtte sende tilbake før valget til slutt falt på disse. De er i en beige farge med så mye rødt i seg at de noen ganger ser gammelrosa ut. Og det var jo et fint kompromiss når jeg egentlig ville ha gammelrosa lingardiner, men ikke klarte å finne det.

Samtlige produkter er forresten kjøpt på Jotex for de som ble inspirert. Jeg ser utifra kommentarene på det forrige blogginnlegget at det er flere her inne som er glad i lin 😉

Tusen takk mai

Altså at en måned kan være fin som denne har vært. Det er nesten for godt til å være sant! Den har ikke vært problemfri og perfekt, for livet er som kjent ikke det. Men mai har bydd på så uendelig mange fine stunder. Og ikke bare har det vært mange av de, men de har liksom vært så ekstra gode også. Tider og stunder som har betydd mye. Så mye varme, så mye kjærlighet. Ja man vet at det har vært en god måned når kameraet er fullt at man bare ikke kan velge bort noen av bildene. Alt fint må med, så forbered deg på et langt innlegg nå.

Mai startet med en ufrivillig pc-pause og en ordentlig pangfrokost. Her møttes slutten på våren (blodappelsinen) og begynnelsen på sommeren (jordbæra) i ett og samme måltid. Og jeg elsker når jordbær og kremost blir «fast takst» på brødskiva. Det er virkelig en lovnad om sommer.

Gresk kokosyoghurt er også litt sommerlig. Men jeg spiser det hele året 😉

Og en stor kopp med rykende Blue of London attåt. Det er lykke det!

Det var ikke så varmt til å begynne med, men så lenge man har et ullpledd så har man det godt!

Men kveldshimmelen ble stadig mer magisk og fin.

Og da måtte vi ut å kjøre kveldstur. Det har vi gjort mange ganger i mai, og det er så koselig og «gammeldags». Nesten som en liten minidate i en ellers så travel hverdag. På en av kjøreturene våre var himmelen både rosa, lilla og orange, og det var altså vakkert!

Jeg kjøpte selvfølgelig mer ost hos ostefolkene på Nerstranda før de dro. Hele 1, 4 kilo faktisk. Så nå ligger det mye vakumpakket ost i kjøleskapet vårt.

Så startet peonsesongen, og det er så utrolig hyggelig å kunne ringe til de flotte folkene på Sonja Blomster og be de ordne klar en bukett som kjæresten kan ta med seg hjem etter jobb. Og ekstra fint er det når det henger litt pynt utenpå pakken. Sånt blir man glad av!

Jeg har nærmest fråtset i peoner. Her ser dere Coral Charm og det er kanskje den aller fineste.

Bianco var så supersøt når han la seg inni dynetrekket ♥ Det fikk meg til å tenke på meg og storebror når vi var små og laget borg av dynene i senga til mamma. Herlighet for en magisk følelse det var å være liten og kunne krype inn i lune huler og hytter.

Så kom 17. mai, og kvelden før festdagen bakte jeg kaker og strøk hvite duker til langt utpå natten. Hehe, da følte jeg meg veldig voksen.

I tillegg så jeg ut som en ordentlig husmor eller budeie der jeg svinset rundt barføtt og i rutet forkle. Jeg manglet bare ett hvitt tørkle på hodet.

Nasjonalpusen var som vanlig kjempesøt i finstasen og med bølge på halen.

Og sånn her så kakebordet ut. Kakene var gode! Og selvfølgelig uten sukker.

Rett etter 17. mai ble været litt mer sommerlig. Kjæresten hentet fram utemøblene, og Bianco ble så glad når han så uteputa med oliventreknappene på.

Men selv i sola må man passe på at man ikke får trekk på seg. Spesielt når man har astma og har vært litt forkjølet.

Denne dagen hadde vi også vår første grilling. Spareribs med hjemmelaget cole slaw og fløtebakt sellerirot. Og masse annet godt. Åhh som jeg ser fram til en hel sommer med dette!

Og den magiske midnattsola ble bare finere og finere. Og vi fortsatte å kjøre kveldsturer. Vi burde sikkert ha gått noen turer også, men mai har bydd på sin del av sure vinder, og da er det best  sitte inne i en varm bil.

En dag jeg tok bilder til et blogginnlegg dukket denne fine kosepusen opp for litt oppmerksomhet. Beste plassen for det er selvfølgelig rett foran kameraet, midt i fokus. Men se nå så søt! Den som ikke smelter av dette må omprogrammeres umiddelbart. Bianco mangler forresten litt pels under haka på venstresiden fordi vi har vært hos dyrelegen og tatt blodprøver. Men han er like fin likevel. Og prøvene var heldigvis fine de også.

Jeg smakte på granateple for første gang. Jeg hadde lest tips om hvordan jeg skulle åpne skallet for minst mulig søl, men jeg syns likevel det ble en aldri så liten massakre. Men smaken var alldeles nydelig.

Siste lørdagen i mai var vi ute på kjøretur igjen og stoppet ved disse fine naustene. Det føltes så landlig og fint midt i en stor by, og se så grønt gresset var blitt!

Rett utenfor fjæra lå denne seilbåten, og det var ikke før etter jag hadde tatt dette bildet at jeg innså hvor kontrastfylt disse to bildene er. Det første ser så sommerlig ut med blå himmel og grønt gress. Og dette med snø på fjellene, gule enger og brun skog gir nesten følelsen av vinter. Men det er jo sånn det er her oppe i nord. Kontrastene er store. Og det grønne kommer liksom bare plutselig.

Vi skulle egentlig ha enkel middag (chicken tandoori) denne kvelden, men så kjørte vi forbi et skilt hvor det sto «ferske reker» på tur hjem. Og det er historien om hvordan chicken tandoori ble til reker, som igjen ble til tapas. Haha, ja sånn kan det gå. Ikke akkurat enkel middag det her nei…

Jeg måtte forevige denne småskitne blomsterenga av hestehov, for aldri har jeg sett så mange hestehov på en og samme plass. Og rett etter jeg tok dette bildet kom regnet vi har ventet på. Da ble det plutselig så rent overalt, og alle knoppene på trærne poppet ut. Så nå er det sommer i horisonten.

Og selv om vi er litt trett på grunn av regn og mørke skyer om dagene ser vi virkelig fram til alt fint vi skal nyte i juni. Blomster, kattegress, sol og forhåpentlig masse varme.

Tusen takk mai! Du var så god og bød på så mye fint. Sånn som lammeøre på stuebordet.

Maibuketten

Mesteparten av maibuketten ble som vanlig kjøpt på Sonja Blomster. Det ble mest hvitt og grønt denne gangen. Med en dæsj av gult. Men jeg følte at den manglet det lille ekstra så jeg stoppet på Mester Grønn på tur hjem fra byen og plukket med meg litt ozothamnus.

Buketten ble pakket opp på stuegulvet og da var det selvfølgelig en liten venn som kom springende. «Har du silkepapir gå gulvet? Jeg kommer med en gang!»

Marit på Sonja Blomster hadde lagt med en liten gave i buketten. Se så nydelig! Denne blomsten heter lammeøre og er så myk og fluffy at den er vanskelig å legge fra seg når man først har begynt å «kose» med den. Så jeg skjønner hvorfor den heter akkurat lammeøre.

Bianco likte den også. Og det er viktig å lukke øynene når man skal lukte for da nyter man enda mer. Lille søtingen ♥

Og sånn her ble maibuketten seende ut – rufsete, sommerlig og asymmetrisk. Også fikk den stå i den emaljerte IKEA-mugga, som understreker sommerfølelsen ytterligere.

Og i maibuketten finner du eucalyptus, olivengrener, ozothamnus, hvit levkøy, matricaria tanacetum og både hvit hodenellik og grennellik.

Ozothamnusen ga buketten et litt rustikt preg med sine sjatteringer av rosa. Det er virkelig en fin blomst men den har dessverre ofte mye småkryp på seg. Og selv om jeg skylte den godt før jeg satt den i buketten, klarte jeg ikke å bli kvitt disse. Så siden jeg ikke er noe glad i bugs og miniedderkopper blir jeg neppe å kjøpe ozothamnus igjen. Det er synd, for jeg liker den egentlig veldig godt. Det får bli brudeslør neste gang.

Helt nytt for meg er denne «miniprestekragen» Matricaria Tanacetum. Jeg har googlet litt om den og visstnok heter den Matrem på norsk, og Feverfew på engelsk. Det engelske navnet kommer av at de i gamle dager brukte den til å behandle feber. Er det flere der ute som syns det er artig å lære om blomster og historie? Og er ikke Matricaria en vakker blomst?

To hvite levkøyer ble det også i maibuketten, og selv om jeg klarte å knekke toppen av den ene gjorde den fortsatt mye ut av seg. Jeg har innsett at jeg er veldig glad i levkøy, for i år har jeg faktisk hatt de i både mars, april og nå i maibuketten. Dere vil sikker se mer av de fremover også 😉

Ble ikke maibuketten fin? Og ganske passende til denne nesten-sommermåneden?

Rainy days and mondays

Når jeg gikk og la meg på fredagskvelden satt jeg på filmen Gutter er gutter på Netflix. Feelgood, Hugh Grant, og en god dose London. Med andre ord en perfekt film for meg, og som også begynner å bli en av mine faste. Jeg liker spesielt godt den scenen hvor Marcus sitter i klasserommet helt i sine egne tanker og plutselig begynner å synge på Carpenters uten at han er klar over det. «Hangin’ around. Nothin’ to do but frown. Rainy days and Mondays always get me down.»

Dette fikk meg selvfølgelig til å lete fram Carpenters på Youtube. Jeg har nemlig et helt spesielt forhold til Carpenters. Pappa har brukt å ha Love Songs-plata deres i bilen, og hver gang bare han og jeg har vært på langkjøring de siste 10 årene har vi hørt på denne og sunget med for full hals. Hehe, dere skulle sikkert ha likt å vært flua på veggen da, for vi synger høyt! Men jeg syns vi er flink å synge… tostemt og greier. Så Carpenters er ordentlig pappa-og-Ida-musikk.

Mens jeg lå på senga å hørte på den ene Carpenters-låten etter den andre (og selvfølgelig sang med) kom Bianco tuslende. Han hoppet opp i senga og kom å la seg helt inntil både meg og pcen. Malte, koste meg i ansiktet og var ikke nevneverdig brydd av musikken som ble ganske høy da han lå så nært pcen. Det viser seg at Bianco liker Carpenters. Eller kanskje det var gleden min over den herlige musikken han ville være en del av? Det ble iallefall en av de fineste stundene jeg har hatt med Bianco. Så nært, så hjertevarmt, så uendelig magisk. Vi lå sånn i over en time, og delte dette fine øyeblikket.

I dag er det mandag. Og det regnet faktisk litt i morges. Rainy days and mondays. Men hverken mandager eller regndager gjør meg trist. Jo, kanskje en gang iblant hvis det blir for mange regndager på rad. Og mandagene kommer uansett sjelden flere dager på rad. Akkurat nå setter jeg pris på regnet. Naturen har mye støv og skitten snø som trenger å vaskes bort. I tillegg blir det mindre skogbrannfare. Så selv om jeg ikke er helt enig i hele teksten nyter jeg denne sangen i dag. Jeg føler meg bra når jeg hører den og synger høyt med. Håper den kan gjøre «det lille ekstra» for deg også på denne mandagen. Uansett vær.