Vi har fortsatt så mye å være takknemlige for

Dagene går, i denne nye merkelige tida. Og det er så rart, for det skjer liksom mye og lite på samme tid. Jeg rives mellom to deler av meg selv – frykten, redselen for sykdom hos meg selv og mine kjære. Og frykten for forandringer. Jeg har et veldig dårlig forhold til forandringer når jeg ikke får velge de selv. Og den andre siden, den som roer ned. Som sier at dette er bra for oss, for jorda. At det gir oss perspektiv over hva som egentlig er viktig. Og som bidrar til en enorm fellesskapsfølelse (noe som forhåpentlig kan bryte med egoismen og selvsentreringen som jeg dessverre syns har vært voksende de siste årene). Men disse to flyter fritt inn i hverandre hele tiden. For frykten presser seg på. Og spesielt når jeg skal holde meg oppdatert på situasjonen. Og jeg er allerede skjør fra før av på grunn av tapet av Bianco.

Jeg må nok bli flinkere til å gjøre som Mariell gjør – å anerkjenne de tunge følelsene, men samtidig legge de til siden. Også må jeg fortsette å bruke Underbara Clara sine spørsmål om bekymring. Dessuten har vi nå en gylden sjanse til å endre fokus. Sannheten er jo at vi fortsatt har så mye å være takknemlige for. Vi har fortsatt så mye godt i livet. Og selv om det er unntakstilstand og alt er så rart nå, så må vi ikke glemme dette. De gode tingene.

Sånn som vår herlige lille Mira som koser seg så mye i senga at hun bare ligger og myser ♥

Som elsker å leke, og som ser så lur og artig ut mens vi holder på.

Og den her herlige fluffye magen. Og sjekk de søte labbene!

Så var det så fint å få aldeles nydelig mat levert på døra av Mathallen. Og med to små gaver oppi posen. Det var dobbel dose med glede det!

Jeg er så glad i disse multebærdropsene, og husker at vi brukte å selge de når jeg jobbet på Taras. Det er nesten et halvt liv siden, men smaken var akkurat som jeg husket den.

En annen god ting å være takknemlig for er en romantisk middag med kjæresten ♥ Min fine, gode kjæreste som har hjemmekontor, men som likevel jobber mye mer enn hva som er sunt for en kropp og for et hode. Denne tida krever mye av veldig mange, og nå om dagene må jeg tvinge han til å prioritere søvn. Som en streng mor. Marsj i seng! Og skal vi se en Poirotepisode blir det i flere deler, over flere dager. Da blir man ekstra takknemlig for en romantisk middag.

Ekstra fint var det også en dag når sola skinte og jeg klarte å overtale kjæresten til å bli med på en liten gåtur rundt pirene.

Hele byen sto stille. Foruten disse skarvene som ubekymret klynget seg sammen. Ingen 1-metersavstand der nei. Som jeg misunner dem!

På sørsiden av Pir 2 gikk vi forbi en av Tomasjordnes minste bygg. Men jeg tror ikke det bor noen naboer der akkurat nå.

Det var så vakkert med sola og snøen. Ja nesten litt påskestemning.

Jeg var godt påkledd og måtte bare nyte hver gang jeg hørte det knake under føttene. Husker dere på å nyte de små tingene nå?

Se så vakkert! Så fint! Jeg håper vi får mer av dette været i nærmeste framtid sånn at vi også kan sitte litt ute på verandaen. Den siste uka har det dessverre vært ufyselig grått og stormende. Men bak en sky står sola og venter.

På lørdag fikk vi hele to bud på døra fra byens lokale butikker. Blomster fra Sonja Johnsen, og kaffe, kubbelys og lakrissjokolade fra Taras. Det er så viktig å støtte de små selvstendige nå i denne vanskelig tida. Dessuten ser jeg at de strekker seg langt for å nå ut til oss kundene som ikke kommer oss noen vei. Og for en lykke og luksus det var å kunne sette ferske blomster i en mugge på bordet ved siden av sofaen. Jeg er så takknemlig for at jeg fortsatt har muligheten til det. Jeg tar det ikke for gitt skal dere vite.

Takknemlighet og glede over en god bok og en kopp varmende te har det også blitt. Jeg takker for hver eneste tekopp. Også blir man ekstra takknemlig når man leser Anne Franks Dagbok. Tenk så mye vi har nå som de ikke hadde da, under 2. verdenskrig. Jeg kjøpte denne boka i fjor etter at minnene om da jeg hørte den på lydbok som barn begynte å dukke opp. Men så fikk jeg ikke lest den fordi Bianco ble syk. Men det finnes vel ikke en mer passende tid enn nå å lese den?!

Noe annet som bare gir varme i kroppen og et smil over hele ansiktet er to små mus ved siden av føttene mine ♥ Og når det er to stykk ja da skjønner man at Mira virkelig har lyst å leke. Vår søte lille kattunge.

Så var det vaffeldagen på onsdagen. Jeg gikk for den erkenorske typen med brunost, og det var så godt. Da kom nasjonalfølelsen fram i meg, og det passer jo nå. Kjæresten var også veldig fornøyd når han fikk servert rykende varme vafler på hjemmekontoret.

Og det er ikke bare på sidebordet vi har ferske blomster. På stuebordet står disse nydelige ferskenfargede hodenellikene. Og jeg blir så glad hver gang jeg ser på de. Så takknemlig for at de står der og beriker hverdagene våre med sitt vakre utseende.

Også sender vi massevis av bilder av Mira til både pappa og mamma. Da blir de så glade. Og det har ikke blitt få telefonsamtaler heller. Det er nesten som at folk tar seg mer tid til hverandre nå som vi ikke har mulighet til å være så travel. Godheten og omsorgen vises ekstra sterkt nå. Og det er det jeg holder fast i i denne tida, selv om jeg innimellom blir veldig frustrert over de som bare ser seg selv. Sånn som sutrende hyttefolk, folk som ikke holder seg hjemme, og de som setter sine egne gjøremål framfor liv.

Og selv om sorgen og savnet etter Bianco fortsatt stikker meg i hjertet hver dag, er jeg glad for Mira. Jeg vet at vi aldri hadde fått oppleve henne om vi ikke hadde mistet Bianco. Jeg skulle selvfølgelig ønske vi kunne få ha de begge to, men sånn er nå livet.

Så husk og vær glad og takknemlig for alt det fine dere har, selv om vi er isolert og begrenset nå. Det er min og Miras viktigste oppfordring til dere denne fredagen. Håper dere alle er friske og har det bra! Stor helgeklem fra oss i kattelivet ♥

Kattelivets nyeste familiemedlem

Si hei til kattelivets nyeste familiemedlem – Mirabelle Bianca Lanie. Eller Mira som vi kaller henne for til daglig ♥

Som dere skjønner gikk vi all inn på navn denne gangen. Hehe, noen ganger må man gjøre det også. Men for å forklare det lange navnet, så har jeg lenge før vi fikk Bianco sett for meg at jeg en gang skulle ha en grå katt som het Mira. Når jeg fortalte dette til kjæresten likte han navnet umiddelbart, og plutselig hørte jeg han hviske Mirabelle for seg selv. Og innbakt i Mirabelle ligger det jo et Disneynavn (Belle fra Skjønnheten og udyret). Da skjønte jeg at det måtte bli navnet. Dernest hadde kjæresten lyst at hun skulle ha navnet Bianca etter Bianco. Og Lanie var navnet hun var registret på hos Dyrebeskyttelsen. Vi syntes det var så fint at vi ikke klarte helt å slippe taket i det heller. Men siden dette er et nokså stort navn til en liten pus er det Mira vi bruker i hverdagen. Og hun vet allerede at det er det hun heter. For hun kommer med én gang vi roper etter henne.

Mira er nå syv måneder gammel og kom til oss i slutten av januar. Og det var en stor overgang å gå fra en 14 år gammel astmapus til en kattunge midt i rampealderen, som dyrelegen vår kalte det så fint for. Vi har vært nødt å følge mye mer med, lukke dører og dolokk, flytte blomster, og egentlig bare henge på etter en liten virvelvind. For denne søte lille frøkna liker seg godt i høyden, og har sånn spenst i potene at vi har gitt henne kallenavnet «Hoppetussa». Bianco var Tasseliten og Mira er Hoppetussa ♥

Jeg skal innrømme at jeg syntes det var mye å følge med på i begynnelsen, og det var merkbart at hun trengte mer stimuli enn vår eldre herremann. Men samtidig har det vært veldig koselig. Mye lek, latter og artige stunder. Og selv om hjemmet vårt nå bærer preg av et «småbarnsliv» med en katteleke i hver krik og krok (det er ikke rent sjelden jeg våkner opp og finner en liten ball eller mus liggende i dusjen), så nyter vi det veldig.

Men samtidig som Mira er midt i rampealderen er hun en veldig snill pus. Sånn som Bianco. Mild og forsiktig, men også nysgjerrig. Og det var derfor vi valgte Mira, fordi vi så noe kjent. Eller egentlig var det hun som valgte oss når hun lå under sofaen en hel time, og plutselig hoppet fram idet vi skulle dra.

Vi syntes det var vanskelig å skulle velge en ny pus fordi Bianco kom til oss som en «ferdigpakke». Da trengte vi ikke å tenke på kjønn, farge, pelslengde eller personlighet. Han var som han var, så fikk vi påvirke så godt vi bare kunne. Og han ble jo helt fantastisk for oss. Så etter han visste vi egentlig ikke hvordan vi skulle velge en annen katt. Hva skulle vi se etter? Jeg hadde lyst på en rød pus, men kjæresten trodde det kunne bli sårt og vanskelig fordi den minnet om Bianco. Og skulle vi ha gutt eller jente, langhåret eller korthåret? Og hvordan skulle personligheten være?

Vi så for oss at det skulle være en hannkatt med kort pels siden han skulle være inne. Og hadde allerede tenkt på navnene Milo og Ludvig. Men så var vi så heldige at Mira tok et annet valg for oss når hun sjarmerte oss i senk. For personligheten trumfer alt, og Mira er en herlig liten personlighet. Dessuten er hun jo veldig vakker utenpå også ♥

Hun er veldig glad i vann (derav lukking av dolokk). Blir helt salig når kjæresten spiller akustisk gitar (elektrisk blir hun redd av). Og elsker når hun får lov å ligge i senga. Hun er fortsatt veldig aktiv om natta, så enn så lenge sover hun i stua.

Mira tråkker bokstavelig talt i Biancos fotspor, og både gjør mange av de samme tingene som han gjorde, og sover på de samme plassene som han lå på. Men likevel har hun sin helt egen personlighet. Hun er nok hakket mer modig og «vanlig katt» enn Bianco var. Så nå har vi en katt som kommer fram fra under sofaen for å se hvem som er på besøk, selv om hun aldri har hilst på de før. Hun er veldig sosial, og jeg tror hun kan bli en riktig så flink liten bloggassistent med tiden. I tillegg er hun veldig pratsom. Hehe, men er det ikke sånn det er med damer da? Hun har iallefall en herlig søt liten stemme.

Mira er en utrolig smart pusefrøken. Hun er veldig god og tydelig på kommunikasjon, og man ser at hun forstår så mye. I tillegg er hun en formidabel jeger. Kaster vi en ball eller mus utover gulvet, så kommer hun alltid tilbake med den. Og hun er så utrolig søt når hun viser at hun har lyst å leke ved å legge musa ved siden av oss. Vi bruker å leke borte-bø og ikke rent sjelden sniker hun seg så plutselig inn på meg og hopper mot meg at det resulterer i at jeg skvetter så voldsomt at hun også skvetter. Da må jeg alltid flire (vel og merke etter at pulsen har roet seg).

Nå har vi hatt Mira i litt over seks uker, og selv om savnet etter Bianco fortsatt er uendelig stort har vi rukket å bli veldig glad i henne. Hun er en stor trøst og glede for oss. Jeg bruker å spøke med at hun er den første mottakeren av Biancofondet, og selvfølgelig da veldig heldig fordi det bare er én mottaker av fondet om gangen. Og den mottakeren skal aller helst være hos oss i 20 år. Men vi er heldige vi også. For vi har fått en helt nydelig liten pusefrøken som skaper liv og varme i hjemmet vårt. Det er så inderlig sant at «a home without a cat is just a house».