Indian summer i oktober

Det er så rart, for det været som jeg har savnet og lengtet etter i september, fikk vi nå i oktober. I over en uke har vi hatt herlig sol og så varmt som opp til 14-15 grader. Vi har vært masse ute i hagen, stelt blomstene og kost oss. Tent lys og brukt varmelampa på kveldene. Og denne helga var det ekstra fint. Bare se disse bildene fra lørdag.

Solbadet stemor og nemesia. Ganske så stemningsfullt, ikke sant?

Både litt sommerlig, og litt høstlig, i skjønn forening.

Mira elsker når vi er ute i hagen. Ja, det gjør jo jeg også. Det er som medisin for både kroppen og sjela.

Flere av blomstene er unormalt grønne for denne tida, og den hvite pelargoniaen som nesten hadde gått i dvale av alt regnet de to foregående månedene begynte plutselig å blomstre igjen. Vi nyter det selvfølgelig, men samtidig er det noe som skurrer. Det skal nemlig ikke være så varmt i oktober. Og det føles merkelig å sitte i sin enda grønne og blomstrende hage når vi har sett alle trærne oppe i bakken gå fra orange og gult til brunt på bare en uke. Det blir bare mer og mer klart at årstidene viskes ut i hverandre, og at man bare får ta det gode når det kommer. Omså det er indian summer i oktober.

Denne dagen var det så fint og varmt at vi spiste frokosten ute.

Enkel men kjempegod frokost. Og når jeg tenker meg om kan jeg ikke huske å ha spist frokost ute i oktober før.

Etterpå ble vi sittende, mysende mot sola, med hver vår bok og noe varmt i koppen. Den ene i sofaen, den andre i stolen, og den tredje over alt på jakt etter fluer og annet som flyger.

Mens vi satt sånn sa plutselig kjæresten at å kjenne denne varmen samtidig som lufta var så krisp og frisk minnet han om London. Ikke lenge etterpå kom det sigende deilig matlukt fra en asiatisk nabo som hadde familieselskap. Da fikk vi enda mer «Londonfeeling». Passende nok satt jeg og leste slutten på Sommerlys og så kommer natten. Og der var det faktisk også litt snakk om London. Jeg har forresten spart og spart på denne boka. Lest bare litt nå, litt da, alt for å få den til å vare lenger. For den er jo så fin. Men slutten satt meg litt ut, det må jeg si.

Jeg leser også Dronen av Unni Lindell nå. Ingen høst uten krim! Dog skal det sies at jeg vanligvis leser krimbøker inne under et varmt teppe i mørket. Men det funket fint i sola i hagen også.

Sola som danset så magisk på havet. Ikke så verst utsikt fra der jeg satt og leste boka mi. Men det vises godt på verandagelenderet at det har vært mye hav og vind før vi fikk denne godværsperioden.

Det pågår en ivrig fluejakt i kattelivet for tiden. Både ute i hagen og innendørs. Jeg syns fluene er så irriterende at det er helt greit for meg at Mira fikser det. Men jeg syns ikke noe om at hun tar sommerfuglene. Da blir jeg oppriktig lei meg.

Jeg var så glad når jeg klarte å distrahere Mira sånn at hun ikke oppdaget denne finingen som satt så fint på verandadøra. Men etter at jeg fikk sett tydeligere på bildene oppdaget jeg at den har fått seg en liten skade. Mon tro om ikke det er vår lille jegerpus som har gjort det… Jaja, sånn nå en gang naturen laget.

Heldigvis har vi en god del høst i hagen også. Det være litt av det nå! Det er jo tross alt oktober, og julebrusen er jo til og med kommet i butikken. Så derfor liker jeg at Halvors Silver-spireaen er blitt så gul.

Og at lynga stadig tar over flere potter.

Men se så fin Dronning Ingrid er nå. Hun som snart skal flytte ned i garasjen.

Etter at sola hadde rundet bygget og forlatt verandaen vår, fylte vi travelpressene våre med kaffe og te og kjørte oss en liten tur.

Vi skulle nok ha kjørt litt tidligere, for som dere ser var sola på vei ned under horisonten. Det blir tidligere og tidligere mørkt nå, og mørketida er ikke langt unna.

Men vi fikk oss en kjempefin kjøretur likevel. Med vakre farger både på himmelen og i naturen. Her er vi på veien over til Håkøya, hvor jeg faktisk aldri hadde vært før. Så med andre ord ble dette en spennende dag med mye nytt, både indian summer og frokost ute i oktober og kjøretur til Håkøya.

På Håkøya var det mange hester og middagstid. Og jeg kan skjønne at folk velger å bosette seg her. På landet, men likevel passe nært byen. Drømmeren, hestejenta og hun lille Ida som tilbrakte samtlige ferier på gården til bestemor og bestefar har lyst å bo sånn her. Men jeg er nok mer «byjente» enn jeg liker å tro. Mørkeredd og husredd, med behov for å ha familie og venner nært, og muligheten for å ta bussen så ofte som mulig (dog ikke i koronatida). Sukk, det blir nok bare med drømmen.

På tur hjem igjen stoppet vi på Eide Handel. En butikk vi egentlig handler alt for sjelden i. For den butikken altså! Den er så fin, koselig og  velfylt. Det er egentlig som en blanding av matbutikk og gourmetbutikk, og jeg må alltid bruke god tid for å se på alt det spennende de har. Og tenk, der ute i Eidkjosen fant jeg både Lofastosten vi kjøpte på Aalan Gård i sommer og Black Bomber Cheddar som vi har brukt å kjøpe i London. Det var nesten ikke til å tro!

Så som dere skjønner ble dette en ekstra fin lørdag. Toppet med reker og hvitvin på kvelden. Ja, vi har sannelig en fot i sommeren fortsatt. Men som jeg sa i starten av innlegget – vi får bare ta det gode når det kommer ♥

God stemning

Her kommer litt god stemning i form av myke toner. Vi trenger det nå som kveldene er så mørke, og kulda sniker seg innpå. Så mitt beste tips til deg denne søndagskvelden er å tenne masse stearinlys, finne fram pleddet, brygge deg en kopp te, og lytte til noen av de fine sangene som preger kattelivet nå for tiden.

Vi hører egentlig mest på hele plater på LP, men nå og da blir det litt Youtube og Spotify også. Jeg liker mye forskjellig musikk, men det som går igjen er veldig gamle låter hvor det nesten knitrer på opptaket, de som bare er litt gamle (som meg) fra 80 og 90-tallet, litt country, litt norsk, og akustiske liveversjoner. Felles for det meste er at det gir god stemning. Håper du liker det ♥

Sigrid Brennhaug oppdaget vi helt nylig, og vi likte henne godt at vi måtte bestille denne plata med én gang. Og den har snurret mye hos oss i det siste. Favorittlåten på plata er den første – Daga æ vil huske. Det er egentlig en ganske sommerlig låt, men det passer jo godt siden jeg litt motvillig må gi slipp på sommeren 😉

My Ideal kommer i så mange fine versjoner. Jeg har to favoritter, denne og den med Margaret Whiting.

Så ble det litt høst på meg likevel. Hehe! Men det skal mye til for å motstå denne vakre høstlåten. Autumn in New York kommer i mange versjoner, men aldri har jeg hørt en vakker en som denne.

Ryan O’Reilly har vært en stor favoritt i kattelivet lenge. Han har gitt ut flere plater og har mye musikk på Spotify, men det er de akustiske versjonene hans som er best. Derfor har jeg bare én liveplate med han, og derfor vender jeg stadig tilbake til Youtube for å høre på liveopptakene. Jeg elsker de vakre koringene og den irske singer songwriter-feelingen han har. In The End er en rolig og kanskje litt «kjedelig» låt, men etter å ha hørt den noen ganger har jeg blitt veldig glad i den. Sånn er det av og til med musikk, man må venne seg til den.

For mange år siden brukte jeg å se på Country Svisj i det skjulte og var nok en skap-country-fan. Men nå er jeg blitt så gammel at jeg ikke orker å skjule det lenger. Hahaha! Dessuten skal man ikke være flau over å like så vakker musikk. Country inneholder mye melankoli, fiolin, banjo og musikerne er ofte de flinkeste av de flinke. Allison Krauss & Union Station er i dette spekteret. Her snakker vi perfeksjon både på instrumenter og stemmer. Helt fantastiske harmonier. Og jo lenger ned i jeg dykker i platearkivet deres, jo flere skatter finner jeg. Dette er den siste favoritten.

Denne gamle favoritten har jeg tipset om mange ganger før. Men jeg blir aldri lei av Ella Fitzgerald sin myke stemme. Og spesielt ikke når hun synger These Foolish Things.

Jeg har en fot innenfor 80-tallet også. Ja, jeg ble jo tross alt født da. Og gjennom hele oppveksten ble jeg preget av denne musikken som både mamma og pappa spilte mye. Og når jeg for mange år siden traff kjæresten, så viste det seg at han også har et spesielt forhold til 80-tallet. Men det skal sies at han strekker seg mer mot en heavy retning enn dette. Når jeg setter på musikk som det her, sånn som Celine Dion eller Sade sin Smooth Operator får jeg bestandig så lyst å danse. Disse låtene er som den perfekte blanding av mykhet og rytme. Denne låten var det for øvrig Youtube som gjorde meg oppmerksom på. Man kan oppdage mye fint når man har på automatisk avspilling.

Eric Johnson er det kjæresten som har lært meg å like. Han er en fantastisk gitarist og lager så fine låter.

Denne coverversjonen av Operator er bare så stemningsfull og fin. Jeg hadde aldri hørt denne sangen før og måtte gjøre litt research etterpå. Og skal jeg være helt ærlig syns jeg denne er finere enn originalen. Men så er jo jeg veldig glad i liveopptak med akustisk gitar og masse koring. Også synger Josh Turner så fint her. Men man må flire litt av han som synger så dypt.

Moonlight in Vermont – en ordentlig høstlåt for meg. vakker, og sart. Den gjør meg så rolig og avslappet at det nesten er som en godnattsang. Også inneholder denne låten saksofon – et av mine absolutte favorittinstrument.

Bedehus og Hawaii er også et band kjæresten har introdusert meg for. De blir beskrevet som musikalsk balsam for kropp og sjel, og det skal jeg sannelig si meg enig i. Denne plata ruller også jevnlig hjemme hos oss nå om dagene, og jeg blir så avslappet av den. Dette er en akustisk plate, men med medvirkende musikere som Geir Sundstøl skjønner man at den umulig kan bli kjedelig. Bare vakker, rolig og drømmende.

Høstens ønskeliste

Tenk at det allerede er tid for høstens ønskeliste! Jeg syns jo nettopp det var vår. Men kanskje det er like greit at tida går fort mens vi venter på å få klemme og bare være sammen igjen. Det er jo egentlig det jeg ønsker meg aller mest denne høsten. Innekos med levende lys, sammenkrøket i sofaen under et pledd, vinglass som klirrer, og praten som bare går. Med venner, med familie. Med de jeg er glad i. Det er det som betyr mest i livet. Ja, pluss en kattepus eller to. Men av sånne andre ting som kan få tida til å gå fort ønsker jeg meg:

Tine K Home sminkepung i Libertystoff
Escapist tannkrem med smak av kanel, appelsin og peppermynte
Vinter hos Wood, Sofia Woods nyeste kokebok
♦ Ackerman Cabernet d’Anjou rosévin
Bredt fløyelsbånd i portvinsfarge fra Tine K Home
Helena blomsterpotte fra Bergs Potter 
♦ Alison Krauss & Union Station sin Paper Airplane på LP
♦ Mengder med norske plommer, til å lage verdens beste plommesyltetøy uten sukker
♦ Koselige stunder med Mont D’or, vin og stearinlys
Nina tøfler fra Shepherd, mine nye favoritter som jeg bruker hele tiden
St. Dalfour solbærsyltetøy, mmmmm

Så det var høstens ønskeliste for i år. Med fokus på kos, høstlige smaker, og musikk og tekst som er godt for hjertet. Har du noe spesielt du ønsker deg denne høsten?

Port

Portloe – en aldels nydelig liten fiskerlandsby i Cornwall i England full av vakre stenhus, ca 100 fastboende, ett hotell, en pub og et postkontor. Her var jeg for mange, mange år siden, og siden da har jeg lengtet tilbake. For Portloe byr på en sånn magisk stemning fylt av ro, natur, romantikk og «det enkle liv». Drømmen er å bo her en del av bryllupsreisen (hvis vi bare får giftet oss en dag).

Port wine, og aller helst da Grahams 10 years old Tawny Port. Min favoritt i glasset.

St. Pierre Le Port er dit familien Larkins drar på sommerferie i Frankrike, og jeg bare elsker disse to episodene. Scenene er dessverre filmet i England, og selv om jeg da både vet og forstår at denne plassen som man ser i Livet med Larkins er fiktiv, har jeg så inderlig lyst å dra dit likevel. Og helst sammen med hele familien Larkins for den ultimate stemninga. Se de episodene, du blir ikke å angre!

Julia Childs Chicken with mushroom, cream and port. Helt siden jeg så at Julie lagde denne oppskrifta i filmen Julie & Julia har jeg hatt lyst å prøve den. Og iallefall nå etter at jeg er blitt så glad i portvin. Dessuten elsker jeg både kylling, champignon og oppskriftene til Julia Child. Så dette blir nok noe jeg blir å lage til middag ganske så snart.

Tine K Fløyelsbånd i fargen Port. Ja takk sier jeg bare.

White port wine – som jeg tenker å prøve for første gang nå til høsten. Det er viktig å ha noe ekstra godt å kose seg med når mørket og kulda sniker seg innpå. Jeg vurderer både denne fra Grahams, og denne fra Niepoort.

Portugal – enda en plass som står høyt på ønskelista over å besøke. Jeg er så fascinert av alle de bratte gatene i Lisboa, trikkene og de vakre husene. Alt føles så pittoresk. Arkitekturen, maten, ja til og med folkene. Det kan nok ta litt tid, men én dag skal vi dit. Garantert!

Litt hverdagsnytt

Egentlig var dette et innlegg jeg skulle poste i begynnelsen av mars. Men så kom corona, og da syntes jeg det føltes litt feil å fokusere på ting. Jeg har det litt sånn fortsatt, men kjenner samtidig at det kan være fint å glede seg over en gave, gode bruktfunn eller en bok man har ønsket seg lenge. De blir jo som små lyspunkt i en annerledes hverdag hvor man er begrenset og ikke har mulighet til å treffe sine kjære like mye som før. Og selv om det meste av dette allerede er tatt i bruk, er det jo fortsatt ganske nytt for oss. Her er litt hverdagsnytt.

Kyss Hverdagen hadde jeg ønsket meg lenge, så den var jeg veldig glad for å få i hus. Og det er en veldig fin bok. Stor og tung, og full av fine bilder og gode idéer. Ja, nesten som en blogg i bokformat. Og jeg liker så godt tankegangen gjennom hele boka. Det å leve i nuet, roe ned tempoet, og å nyte de små tingene. Helt perfekt for hverdagslykke-Ida og tida vi lever i nå.

Så fikk jeg disse hjemmestrikkede og supervarme lestene av mamma i februar. De har virkelig vært gode å ha for mine kalde føtter, og når sant skal sies er de fortsatt i bruk. Vi vet hvor vi bor, som alle bruker å si her oppe.

På vinteren bruker jeg alltid å spandere ekstra gode hårprodukter til håret mitt. Derfor investerte jeg i både MOMO og MELU balsam fra Davines for en tid tilbake. Det er fint å ha i tillegg til Nourishing Vegetarian Miracle Conditioner som jeg bruker til vanlig. MOMO har jeg ikke prøvd enda, men MELU er kjempegod. Om jeg skulle si noe negativt er det at lukta er litt stram. Men håret skinner etter bare én gangs bruk.

Så er jeg så glad for at jeg tok vare på en bukett med limonium fra desember. Den har selvfølgelig tørket for lenge siden, men tørkede blomster kan gjøre mye ut av seg de også. Og det vært veldig fint å ha en evigvarende bukett stående i Blue Fluted-mugga mi dersom tilgangen til blomster endrer seg.

En annen ny ting i kattelivet er denne hygge-journalen fra Søstrene Grene.

Den er nesten som en slags dagbok for hygge og kos. I den kan man planlegge fine stunder, skive ned drømmer, fine quotes, spillelister og god mat. Og jeg har jo alt foruten én av tingene på sjekklista. Friends/family må jeg nok vente enda en stund med. Men den som venter på noe godt…

Midt oppi alt hadde jeg glemt å ta i bruk denne «hyggelige notatboka». Men det skal jeg sannelig gjøre noe med nå. Alle vet jo som kjent at takknemligheten blir enda større når man skriver den ned ♥ Og å «hygge seg» kan man alltid gjøre. Selv om man er alene.

I bestikkskuffa er dette de nyeste tilskuddene. To gamle gafler med fine mønster som jeg kjøpte for fire små kroner, og denne fine smørkniven fra Bjørklund i eik. Den kjøpte jeg for tilgodelappen jeg hadde etter den jula jeg fikk så mange ostehøvler.

Og den siste tingen. Et aldeles nydelig putetrekk i blomstermønster fra Garbo & Friends. Jeg kjøpte det egentlig samtidig som en julegave til mamma, men av en aller annen uviss grunn skulle det ta litt tid før jeg tok det i bruk. Kanskje det rett og slett bare er sånn at enkelt ting bruker litt tid på å finne sin plass i hjemmet?

Fint er det iallefall! Og det passer godt inn hos oss med helt rett mønster og helt rette farger. Og sjekk hvor fint det var sammen med den tørkede buketten med limonium og det økologiske sengetøyet jeg fikk i julegave av mamma. Neste hverdagsnytt blir forhåpentlig det nye gamle nattbordet som står i kjelleren.

Litt av påsken

Selv om det ble en annerledes påske i år, ble det faktisk en veldig fin påske. Jeg kjente selvfølgelig på en del savn, men likevel hadde vi mange koselige stunder. Kjæresten ble tvunget til å finne en ro han ikke har kjent på på aldri så mange år. Ja, jeg kan nesten ikke huske å ha sett han avslappet før. Nå sto ikke tilbud om slalåmbakken, hytta, eller sammenkomster i kø sånn som de bruker å gjøre, og da fant han faktisk roen. Det er et lite tankekors om tempoet vi lever i. Ja, selv i feriene. Vi hadde pyntet ganske enkelt med gåsunger, påskeblomster og noen gamle påskeegg. Se det lille påskeegget jeg hadde når jeg var lita. Det begynner å bli gammelt det. Hehe.

På kjøkkenet hang årets fineste påskepynt. Laget av to søte små venninner. Jeg ble ordentlig varm i hjertet hver gang jeg gikk forbi disse kyllingene.

Helt i begynnelsen av påskeuken kom det et blomsterbud på døra med en veldig intern og koselig hilsen ♥

Og sånn her så påskeliljene ut neste dag når de hadde åpnet seg. Det er virkelig en vakker blomst! Er dere ikke enig?

Det ble mange bugnende frokoster, med alt man kan ønske seg av godt å spise.

Og det var overvekt av gule ting. Men er det ikke sånn det bruker å bli i påsken?

Lemon Curden var bare SÅ god!

Og mens vi spiste hadde vi tradisjonen tro et gledelig gjensyn med denne her karen. Haha, Poppe er bare artig. Ingen påske uten Fjols til Fjells.

Og det var flere kjente fjes på tven i påsken. Jeg kan nesten ikke huske å ha sett så mye på Poirot før på en og samme gang. Tror vi så minst to episoder hver dag.

En dag hadde vi kakao til frokosten. Og når kakaoen serveres i den gule mugga, ja det er det virkelig påskestemning!

Mira var så søt og artig. Og litt rampete når hun spiste på blomsterbukettene og vekket oss grytidlig hver morgen. Mira Rampepus.

Så trodde jeg at jeg kom til å lese masse bøker i påsken. Men denne gangen måtte det vike for kryssord som jeg rett og slett fikk dilla på. Jeg skal ærlig innrømme at det ble en del kryssordhjelp, men jeg har allerede blitt mye flinkere.

Og ingen påske uten brettspill. Vi storkoste oss med Scrabble og kjæresten fikk så passende bokstaver for denne tida og sånn som vi lever nå. Vi, du og jei (jeg).

De fine Petter kanin-påskeeggene våre ble også hentet fram, og med hjelp av gode venner og storebror fikk påskeharen fylt de i år også. Det var litt vemodig å se påskeegget til Bianco, men samtidig fint å vite at det skal brukes videre av en rampete «lillesøster».

Så påsken 2020, den påsken vi alle kommer til å huske som annerledes. Jeg mest fordi Bianco ikke var her lenger. Andre kanskje fordi de måtte avlyse planene sine. Ble den påsken da Mira fikk sitt aller første påskeegg. Og hun elsket det. Både selve egget og innholdet – som var nøyaktig det samme som storebror Bianco brukte å få. Tenk at de har de samme favorittene! Det er så rart for de er så ulike og like på samme tid. Og vi er så heldige som har de begge. Mira her hjemme, og Bianco i hjertet ♥

Hadde dere en fin påske?

Blåsbortdag og Ole Brumm

Er det to ting som virkelig hører sammen så e det blåsbortdager og Ole Brumm. Jeg bruker normalt å holde meg inne når været herjer så mye som det gjør nå. Og selv om jeg på en måte ikke er helt «frivillig» inne i dag syns jeg det hjelper bare å tenke at jeg er det. At jeg ikke orker å gå ut i stormen. Og at det kun har med været å gjøre.

Og selvfølgelig må jeg sette på filmen om Ole Brumm. Jeg følger min venninnes søte sønns gode eksempel og benker meg ned foran tven. Og der blir jeg sittende og nyte, helt i ro. Med unntak av at jeg også må dra meg i ørene når Petter Sprett blir frustret. Og ta morgentrimmen sammen med den søteste av alle bamser. Det er det min venninnes sønn som har lært meg. Ja, det var jeg som kjøpte denne filmen til han i julegave som et ledd i en plan om å «Disneyfisere» alle mine venners barn. Og jeg kan med glede konstatere at jeg har lyktes veldig godt denne gangen. Faktisk så godt at det ofte dukker opp et sånt her bilde fra venninna mi. Og nå er det han igjen som inspirerer meg til å se Disneyfilmer oftere ♥ Jeg blir så varm i hjertet.

Ha en fin blåsbortdag alle sammen!

Fint å se på, fint å høre på

Det er så mye fint å både se på og høre på for tiden. Her er kommer det som jeg liker best akkurat nå.

Äkta Billgrens er kanskje noe av det koseligste jeg ser på akkurat nå. Der får man følge Elsa Billgren og kunstnerfamilien hennes. De er en familie som er litt annerledes og eksentriske, men som man også kjenner seg lett igjen i. Både i familierelasjoner og hverdagslivet. Men kanskje også spesielt for en som meg, som også blogger og som har gode minner fra diverse kunstprosjekter fra tegning, form og farge på videregående. Herlighet som jeg lengtet tilbake til skolen når jeg så Ernst Billgren sitt Carl Larsson-prosjekt. Og så rørende fint det var i den episoden når Elsa og mammaen hennes besøkte huset de bodde i når Elsa var liten. Dette er reality på en helt annen måte, og jeg elsker at de er helt seg selv. Ja, helt ekte, som tittelen tilsier. Dette programmet er rett og slett koselig at jeg har fått både mamma og kjæresten hekta.

Syvende sesong av Neste sommer begynte nå nettopp. De byr som vanlig på god sommerstemning, herlig fransk musikk, og putehumor. Og det var et gledelig gjensyn med klønete Per-Ivar og illsinte Terje. Du kan se de på Dplay eller TV Norge på søndagskveldene.

Med kjærlighet for kanaler har jeg nevnt for dere før. Med det elskverdige skuespiller-ekteparet Timothy West og Prunella Scales som reiser langs de engelske kanalene, hvor de byr på vakker natur, litt historie og berettelser fra et helt liv sammen. Dette er feelgood på sitt aller beste, og har du som meg – et ekstra godt forhold til England, tror jeg dette blir å falle i smak. Denne gangen vil jeg tipse om en spesifikk episode som traff både meg og kjæresten litt ekstra. Alle episodene byr på fine ting, men noen ganger er bare plassene de besøker ekstra fine, eller nærheten i relasjonen deres kommer ekstra godt fram. Se den og bli varm i hjertet.

Masterchef Australia sesong 11 er også en av de fine tingene jeg ser på nå. Her er det gourmetmat som er så fantastisk at jeg tar meg i å bli så påvirket at fiskeboller i hvitsaus eller taco ikke lenger er godt nok til middag. Hehe, en kveld jeg serverte kjæresten en omelett som så ut som den kom ifra en restaurant så han på meg og sa: «no more Masterchef for you».

I tillegg er det noe med disse australierne. Ikke bare føler jeg at Matt, Gary og George er gode venner som jeg treffer i tv-en med jevne mellomrom. Men etter en stund ser jeg alltid på deltakerne som en slags familie. Jeg føler at jeg kjenner de. De er så snille med hverandre selv om det er en konkurranse. De heier på hverandre og bygger hverandre opp. Og gråter når noen må dra hjem. Er ikke det fantastisk?! Jeg tror nesten australierne må være noen av de snilleste og mildeste av folk.

Den nye versjonen av Little Women går fortsatt på kino, og på fredag skal jeg og en venninne dra å se den. Det er nokså dristig av meg som elsker 90-tallsversjonen SÅ mye. Og som ikke liker forandringer. Men fordi denne versjonen har så mange gode skuespillere og har fått så mye skyt, skal jeg gi den en sjanse. Gjett om jeg er spent!

Så går vi over til «høredelen» av innlegget. Lars Bremnes har sluppet tittelsporet for sitt kommende album, og denne sangen er bare helt fantastisk! Det føles umiddelbart som den har litt av Kari (Bremnes) i seg, men ganske fort kommer både teksten og melodilinja i ekte Lars Bremnes-stil. Og teksten er bra skrevet! Og veldig aktuell akkurat nå. Jeg og kjæresten har hørt den på repeat i dagesvis, og vi blir aldri lei. Du finner den på Spotify her.

I forrige uke så jeg Trygve Skaug på God Morgen Norge, når han sang denne vakre låten. Og herlighet for en flott og ydmyk mann med massevis av forståelse. Hadde bare alle vært som han… Jeg prøvde å finne den lille, enkle og fine versjonen fra han satt i sofaen alene med gitaren sin. For den var så naken og skjør at den ga meg både gåsehud og tårer i øynene. Men dette var det nærmeste jeg kom. Men han har en akustisk versjon på Spotify også, og den går (sammen med Lars sin Spelle for de gale) også på repeat her hjemme om dagene. Teksten i denne sangen er så sterk, og jeg tar meg i å synge «Du kan stole på meg når jeg sier at jeg lover, for jeg veit det går over» om igjen og om igjen. Men når det gjelder Bianco vet jeg at det aldri går over. Jeg blir nok mer vant til det, men savnet, det vil alltid være der. Men sangen har likevel en slags trøstende og beroligende effekt på meg.

En tredje sang som er helt ny for meg, men som jeg har falt pladask for, er Jorda av Maria Haukaas Mittet og Terje Nilsen. Men jeg liker versjonen av Tore Johansen og Marit Sandvik best. Jeg hørte den på Svalbard – minutt for minutt, og siden da har jeg lett etter den over alt. Jeg finner den ikke noen andre plasser enn i dette programmet, så da blir det med havlyder i bakgrunnen. Men det kan jo være koselig det også 😉 Den ligger litt over fire minutter inn i programmet på denne strekninga.

Og når vi da er inne på Svalbard – minutt for minutt må jeg bare anbefale det også. Programmet er ferdig på tv men ligger tilgjengelig her. Å reise med Hurtigruta gjennom tven er nok min aller beste sakte-tv. Jeg har så gode minner fra Hurtigruta – minutt for minutt i 2011. Og selv om Svalbard var en helt annen rute og en plass jeg aldri har vært, føltes det på en måte kjent likevel. Jeg er jo kjent med selve Hurtigruta som dere vet. Også setter jeg umåtelig stor pris den gode stemninga som ligger i disse programmene. Naturen, dyrene, folkene. Og musikken. De spiller mye god musikk, og mye av den er norsk. Et stykke videre ut den strekninga jeg har linket til ligger også flere nydelige låter som In the bleak midwinter og en cover av Landslide av Dagny fra Tromsø. Så på Svalbard – minutt for minutt er det like mye å høre på som å se på.

Året som gikk

Åååå, som jeg har strevd med dette blogginnlegget. Jeg har altså tenkt og skrevet, forandret og slettet. Følt at det ble for negativt for en hverdagslykkeblogg. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har prøvd å ferdigstille det, og hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg skulle droppe det. Men samtidig føltes det også feil. For jeg har laget denne årsoppsummeringen både for 2017 og 2018. Og jeg liker virkelig å ha muligheten til å lese disse, som en slags dagbok over hva jeg gjorde. Dessuten blir dette siste gangen jeg kan oppsummere ett år hvor Bianco var med. Så selv med mange triste ting (ja, for det var jo sånn livet gjorde det denne gangen) kommer oppsummeringen av året som gikk her. Litt senere enn planlagt.

2019 ble som sagt et tungt år for oss i kattelivet. Men heldigvis var det mange gode stunder og mye godt også. Og jeg prøver så godt jeg kan for å holde fast i det – også nå i oppsummeringen.

Hvilke mål jeg klarte: Jeg hadde egentlig ingen mål for 2019 annet enn å nyte alt godt i livet og gjøre det beste ut av det meste. Strengt tatt så gjorde jeg jo det, foruten en del bekymringer. Men om jeg skal nevne noe jeg er stolt over at jeg klarte, så var det å gå til toppen av Hoven – noe som absolutt kan kvalifiseres som en opptur 😉  Og at jeg beholdt roen når Bianco trengte meg aller mest.

I tillegg gjorde vi noen bedre valg i jula når vi valgte å kjøpe økologisk ribbe fra Kolonihagen og kalkun fra Stange. Begge disse forhandlerne har et mye større fokus på dyrevelferd. Det kostet en god del mer enn Gilde og Prior som vi har valgt tidligere, men herlighet så verdt det var! Ikke bare føltes det godt i hjertet og samvittigheten, men det smakte så mye bedre også.

Hva jeg ikke fikk gjort: Nesten hele året hadde jeg en følelse av at det var mye jeg ikke rakk eller ikke fikk gjort. Og det var nok mange ganger tilfellet, sånn som med vårrengjøringa, oppussinga av det nye nattbordet, kreative sting som sying, Smakfestivalen, Kulturnatta, pepperkakehuset og kinoturer. Men mest var det nok at ønskelista mi over ting jeg har lyst å gjøre har økt, samtidig som kapasiteten har sunket. Og det er jo ingen god kombinasjon. I tillegg var vi veldig mye småbarnsforeldre og sykepleiere for Bianco, og da får man naturlig nok mindre tid til andre ting.

Men sannheten er at ingenting kunne måle seg med tiden med Bianco! Så jeg angrer ikke ett sekund på at jeg prioriterte han. Men det skal sies at jeg var litt lei meg for at jeg ikke fikk spilt kubb på sommeren, spist fårikål på høsten, eller gått noe særlig på loppiser. Men igjen, Bianco var viktigst. Det kommer alltid flere sjanser til å gjøre de andre tingene.

Hva jeg er glad for at jeg gjorde: Her blir svaret det samme som i 2018, nemlig at jeg brukte så mye tid sammen med Bianco. Når vi koste oss ute i både regn og sol. Når vi plantet blomster i hagen. Når vi var kreative sammen. Når vi lå i senga og sov. Eller bare hørte på musikk. All den tiden blir jeg å verdsette resten av livet. Jeg er så takknemlig ♥ Også er jeg veldig glad for at vi dro til London nå vi virkelig trengte det.

Hvor jeg reiste: Lofoten, Kroatia og London. Tre favorittplasser ♥

Hva jeg likte best å gjøre: Koselige ting sammen med de jeg er glad i. Sånn som bilturene i midnattsol sammen med kjæresten. Verandakos med Bianco. Gode middager med mamma og storebror. Skravling og tekopper sammen med venninner. Og ikke minst alle de små hverdagslige stundene som kanskje ikke virket så store, men som betydde alt. 

Mitt beste blogginnlegg: Her har jeg lyst å trekke fram tre blogginnlegg som betyr litt ekstra. LykkedagenEt skår er gleden og Kjærligheten.

Det beste kjøpet: Libertystoffet og alt jeg kjøpte i lin. Libertystoffet kommer nok til å bidra til mye kreativ lykke når jeg får fikset symaskinen (eller kjøpt en ny). Og både linserviettene, kopphånddukene og putetrekkene har jeg brukt mye. Men når jeg tenker meg litt ekstra om er jo egentlig det beste kjøpet den dyre legen til Bianco. Våre mest velbrukte penger noensinne!

Årets overraskelse: At nesten 2ooo personer klikket seg inn på dette blogginnlegget. Et SÅ viktig tema som fortsatt er veldig aktuelt. Så husk å ID-merke og kastrere pusen din. Og husk å minne andre på det også, sånn at alle forstår hvor viktig det er, og at det er det som skal til for å bekjempe problematikken rundt hjemløste katter. Og gi av de ressursene du har mulighet til. Lite eller stort – alt har en betydning. Her er en plass du kan gi litt. Og her er en annen.

Den beste opplevelsen: Igjen må jeg svare all tiden med Bianco. Og jeg hadde noen ekstra fine stunder med Bianco de to siste ukene før vi fant ut at han hadde kreft. Da våknet jeg nesten hver morgen med at Bianco lå klistret inntil meg i senga, oppe ved hjertet mitt. Han kom nærmere og nærmere oss de siste årene, men nært var ikke normalt for han å ligge. Han brukte som regel å ligge ved fotenden. Det var så fint alle disse morgenene at jeg måtte ligge litt ekstra å bare nyyyte ♥ I tillegg var både påsken, konsertene vi var på, og bålturen i Lofoten sammen med pappa og kjæresten ordentlige gullstunder.

Hva jeg leste: Gjennom hele 2019 leste jeg bare to bøker – Det innerste rommet av Jørn Lier Horst og Knut Nobodys baby av Unni Lindell. Begge var veldig gode bøker, men Knut – Nobodys baby var en helt nydelig bok som traff meg litt ekstra. Naturlig nok 😉 At det bare ble to bøker er en god indikasjon på den dårlige kapasiteten (forhåpentlig blir det et bedre bokår i år). Ellers var jeg en racer på å lese blogger og interiørmagasiner. Favorittene var og er fortsatt Elsa Billgren, Underbara Clara, GlamourbibliotekarenSebastianHjartesmil, Silje, Johanna Bradford og Et dryss kanel. Ja, også leste jeg Lev Landlig og Boligpluss på magasinfronten.

Hvilke filmer og serier jeg så på: I motsetning til lesing av bøker ble det ganske mye serie og filmseing i 2019. Jeg så Det gode liv i Alaska, Hver gang vi møtes, The Crown sesong 2, samtlige sesonger av Outlander, Neste Sommer, Wisting, Symesterskapet, Skal vi danse, Shetland sesong 5, Sanditon, og alt av feelgood og britisk og svensk krim jeg kom over. Og Poirot og Miss Marple var som normalt gjengangere ved søndagsfrokostene.

Hvilken musikk jeg hørte på: Favorittene var Arvid Hanssens viser sunget av Tove Karoline Knutsen (en aldeles nydelig plate), Carpenters, Unni Wilhelmsen, Ella Fitzgerald, Lars Bremnes og Kari Bremnes. Mye norsk musikk med andre ord. Men så er jo den veldig bra også. Er du ikke enig?

Hva jeg lagde: Det var ikke så stor egenproduksjon i 2019, men det ble iallefall en del blomsterbuketter og noen hjemmesydde scrunchies. Jeg krysser fingrene for mer tid bak symaskinen i år.

Hva jeg gledet meg over: Rolige morgener, snø, vårvintersola, ekstra fine buketter, gode frokoster, varmende tekopper, midnattsola, og selvfølgelig Bianco og kjæresten.

Hva var vanskelig: At Bianco var syk og at vi til slutt mistet han. Det er det tyngste jeg noensinne har opplevd i livet. Jeg visste jo at vi ikke skulle få beholde han for alltid, men at det skulle skje fort og bli ondt var jeg ikke forberedt på. Nå må vi bare ta tiden til hjelp.

Hva jeg drømte om: At Bianco skulle være frisk slik at vi fikk beholde han.

Hva jeg spiste: Man spiser jo så mye forskjellig i løpet av et helt år, men gjengangere var frokostgrøt med gresk yoghurt, kardemomme og soyamelk. Knekkebrød med både avokado, kremost og syltetøy. Fiskesuppe, cæsar salat, og masse ost (Mont d’Or, Gouda, bakt Camembert, Creamy White ol.) Og hjemmelagede kanelboller uten sukker. Nam!

Hva jeg drakk: Ingefærøl, hylleblomstsaft, Somersby Secco, Earl Grey Martini, chai latte, og mengder med te. Da aller mest Blue of London, Earl Grey Blå Blomst og Milky Oolong.

Mitt beste bruktfunn: Den røde vintagekjolen. Jeg elsker den og har brukt den kjempemasse.

 

Favorittplagg: Den røde vintagekjolen, det blå og stripete Noa Noa-skjørtet og den lange rosa kimonoen med blomster fra Pink Blush.

Hva jeg ønsker meg for 2020: For dette året ønsker jeg tid til å bearbeide sorgen, ro i hjertet, latter, og koselige stunder med alle de gode menneskene jeg har i livet mitt ♥ Og masse brettspill og kubb.

Vintersong

Denne sangen som Ingebjørg Bratland sang på julekonserten sin på NRK, lillejulaften i 2014, har vi hørt mye på de siste årene. På konserten endret hun de tre siste linjene i refrenget til «Ha ei god jol. Ha ei god Jol. Ei velsigna jol», slik at det ikke bare var en Vintersong, men også en julesang. Og dette er virkelig en nydelig låt som har gått på repeat i kattelivet flere juler. Helt fram til i fjor.

Da først gikk det opp for meg hva teksten egentlig handler om, og i og med at jeg var så inderlig klar over at det kanskje var siste jula med Bianco, så klarte jeg ikke lenger å høre på den. Da kom bare tårene. Tankene og følelsene rundt å selv skulle ha det savnet etter Bianco i jula ble bare for mye for meg.

Og nå er jeg akkurat der. Det er jul, og Bianco er ikke lenger hos oss. Ååå, som jeg savner og lengter. Men jeg kan høre på sangen igjen, for tårene de kommer uansett.

Jeg liker best versjonen fra konserten fordi den er så sart og kryper enda mer under huden på deg (det er nok pedal steel gitaren til Geir Sundstøl som bidrar ekstra til dette). Men dessverre fant jeg bare denne for å dele med dere. Det er ikke for å få dere til å gråte, bare rett og slett fordi den er så vakker.

Stor juleklem fra meg ♥