En tur i midnattsola

Rett før vi reiste til Lofoten, gikk vi en kveld en helt magisk tur i midnattsola.

Å bo sånn her, så nært havet, så nært stranda og naturen er en sånn luksus. Fem minutter fra ytterdøra så står vi her. Med midnattsola rett foran oss.

Selv om jeg har vokst opp med dette, levd med det, hver sommer hele livet mitt, lar jeg meg fortsatt overvelde. Og jeg nyter det til det fulle. Det fantastiske lyset, den magiske stemninga. Det er liksom noe man kjenner på langt inni hjertet. En slags kjærlighet til midnattsola. Ja, for jeg er ekstremt glad i den.

Og jeg tror at hver minste lille blomst og løvetann også kjenner på dette helt spesielle forholdet. Magien av å kunne stå i lyset og sola hele døgnet.

Ikke så dumt å vandre langs stranda i dette lyset. Og sette seg fem minutter ned på en gammel drivvedbenk.

Og ha denne utsikta ♥ Hvem trenger vel syden når man har dette?!

Idyll, en liten bro, lydene av en liten bekk, varme i ansiktet.

Og et grøntområde så frodig at hundekjeksen nesten møtes på midten av stien. Og alt svøpt inn i den magiske midnattsola. Nesten som i Disneys verden, når Tingeling drysser tryllestøv og alt bare glitrer. Jeg er så takknemlig! Jeg kan ikke få sagt det ofte nok.

Men nå har vi sagt ha det til midnattsola for denne gangen. Det er litt vemodig, for jeg kunne gjerne tenke meg å nyte den litt lenger. Men jeg skal som vanlig stå klar å ønske den velkommen neste år. For midnattsola, den har en helt spesiell plass i hjertet mitt.

Ikke akkurat det jeg ønsket meg nå

I dag har vi bare vært nødt å ha gardinene lukket igjen. De få gangene jeg hadde mot nok til å se ut av vinduet snødde det vannrett, på skrå og til og med oppover. Det var mørkt nok til å tenne stearinlys midt på ettermiddagen, i mai. Dette var ikke akkurat det jeg ønsket meg nå, selv om jeg egentlig er ganske glad i snøen. For på tross av en verden på hodet og supersein vår var jeg motivert for lysere og varmere tider. For at hagesesongen for alvor skulle begynne.

Nesten alle jordbærplantene mine har overlevd vinteren og hadde allerede begynt å bli grønn og fin. Og for snart to uker siden fant jeg fem små spirer i stjerneskjermpotta. Jeg var så overlykkelig, for alle stjerneskjermene jeg har hatt tidligere har ikke taklet den nordnorske våren som fort kan drukne plantene. Men denne gangen hadde den fått større potte, og i år har jeg sprunget skytteltrafikk ut og inn av verandaen for å sette potten på siden når det har blitt for vått ute, og opp igjen når det har begynt å tørke. Og det har klødd i fingrene etter å renske ut alle de gamle og visne bladene fra i fjor. Men jeg har vært nødt å beherske meg for hvis jeg rensker for tidlig kan det i verste fall bety slutten for plantene.

Potterosa og pelargoniaene mine står fortsatt i kjelleren. Jeg har vurdert i over tre uker om jeg skulle hente de opp, men jeg er litt redd for at de blir stående på stuegulvet litt for lenge dersom vinteren ikke snart slipper taket. Jeg har også vært nødt å vente med å se på «Hagen min» på nrk.no. For hvis jeg starter for tidlig blir jeg så inspirert at ventetiden blir ulidelig lang til jeg kan begynne med min egen hage. Men i dag måtte jeg ha litt motgift til alle denne snøen. Så nå drømmer jeg meg bort i sørlandsidyll, terapihager og de vakreste blomster.

I hodet mitt er planlegginga av hagen allerede i full gang. Jeg er så spent på hva jeg får tak i i år. Jeg ønsker meg mer sjokoladekosmos, hvite hagepoppelroser, hvit kosmos, mørkerød kosmos, orange stemor, mynte, Dahlia Dreamer, orange Carillion og så mye mer. Jeg har til og med kjøpt en potte med sorte fioler fra Sonja Blomster, men de stakkars har blitt stående inne på grunn av denne vinglete vinteren som ikke klarer å bestemme seg. Og det er ikke optimalt for fioler å stå inne heller. Ofte er det for varmt. Men jeg krysser fingrene for at de klarer seg, også skal jeg klippe de helt ned i juni når det blir varmt nok ute. Da får jeg forhåpentlig en frodig og flott fiol.

Så the silver lining midt i all denne snøen er vårens fineste program og et hode som lar seg inspirere slik at drømmene bare flommer over. For jeg vet jo at det blir sommer i år også. Selv om det kan ta litt tid.

Sorgen

Nå er det et halvt år siden vi sa hadet til vår kjære Bianco. Vår aller største lykke i livet. Og jeg vet egentlig ikke helt hva jeg hadde forventet eller sett for meg, men jeg er ganske overrasket over at det fortsatt gjør like vondt. Hver dag tenker jeg på han. I lang tid gråt jeg faktisk hver dag også. Jeg tror det var da coronaen kom at det ble annen hver dag, eller enda sjeldnere. Uansett hvor jeg snur meg eller uansett hva jeg gjør, dukker minnene opp. Over 14 år med minner. Og de spiller som små filmsnutter oppi hodet mitt, med «strømkabler» av følelser direktekoblet til hjertet, magen og brystet. Jeg trenger ikke en gang å lukke øynene. Jeg ser de så klart. Og jeg føler mye.

Rett etter vi mistet Bianco sa jeg til kjæresten «at nå kommer et helt år med første gang». Første jula, første bursdagen, første påsken, første farsdagen. Og morsdagen. Uten Bianco. Og alle årstidene. Det er alt så bundet opp mot ting jeg gjorde sammen med Bianco. Jeg var jo så mye sammen med han at han nesten var en større del av livet mitt enn kjæresten.

I jula var jeg så nummen at jeg gikk litt på autopilot. Men på bursdagen til Bianco og i påsken gjorde det veldig vondt. Så har man hverdagene. Alt vi gjorde i hverdagene. Som når februar kom, og lyset begynte å bli så spesielt som det bare er i den tida. Da jeg satt i stuevinduet og speidet utover sundet. Da stakk det i hjertet fordi det var en ting vi brukte å gjøre sammen. Fordi minner om nøyaktig den tingen fra tidligere år dukket opp i hodet mitt. Og sånn er det med så mange ting jeg og han brukte å gjøre sammen.

Og nå skal vi møte både en vår og en sommer uten han. Jeg skal så kattegress i gressbøtta hannes uten at han stikker snuten nysgjerrig oppi for å vise at han vet at den er til han. Og jeg skal sitte ute «i hagen» på kveldene uten at han ligger på puta si på stolen under varmelampa.

Ting påvirker meg også. Når Mira leker med lekene hannes som vi lekte med når han var ungpus selv (ja vi lekte faktisk nesten til siste slutt, selv om han var dårlig). Det er en glede og en sorg på samme tid. Eller når jeg skulle lete etter navnet på en blomst og bladde meg nedover inspirasjonssiden til Mester Grønn, og kom over de små gresskarene jeg kjøpte rett før vi fikk vite at han var syk. Bare synet av de gresskarene tok meg rett tilbake til den tida.

Men det er heldigvis mange gode minner også. Ja, egentlig mest av de. Men når man lengter og sørger gjør også gode minner vondt. Der er filmsnuttene så varme og fulle av så mye glede og kjærlighet. Og etterpå kommer smerten og tårene. Ja, selv sammen med latter.

Dessverre har minner av veldig mange av de tunge opplevelsene på slutten tatt stor plass. Som den dagen da vi fikk vite at han hadde uhelbredelig kreft. Den telefonsamtalen. Eller kvelden før vi mistet han, da han ble så akutt dårlig. Når ribba sto ferdig på kjøkkenbordet og jeg sto med Bianco i armene mine og sang Disneysanger til han utenfor dusjen på badet. Vi hadde et håp om at dampen skulle åpne det friske neseboret for slim. Da hadde vi prøvd både øyedråper og Ventolin, men han var fortsatt like tett. Det var mest sannsynlig kreftsvulsten som hadde vokst seg gjennom til den friske siden. Og jeg var så klam og svett av dampen. Men for Bianco gjorde jeg alt. Absolutt alt!

Og jeg husker så godt når kjæresten avløste meg noen minutter, og jeg kom ut på kjøkkenet. Da satt storebror og spiste ribbe og gråt. Bordet var dekket med hvit duk, lysestaker og vinglass. Heimafrå spilte fra anlegget. Det var en tidlig «prøveribbe». Men den ble tung å spise for oss alle. Vi visste da at det ikke var lenge igjen. Og det var i løpet av den natten, en av mange netter i oktober jeg våket med Bianco for å få så mye tid med han som over hodet mulig, at jeg visste hva vi måtte gjøre. Vi måtte la han gå. Han måtte få slippe.

Og alt fra den siste dagen har etset seg inn i meg som et brennmerke. Mamma, storebror, jeg og kjæresten, som flokket oss rundt Bianco. Enten han lå oppi senga, under senga, under stuebordet, eller på gulvet. For å holde hodet hans slik han fikk puste bedre. For å stryke, trøste og passe på. Å vite at for hvert minutt som gikk så var jeg nærmere å miste han. Men samtidig lengte etter at plagene og smertene hannes skulle være over. Og etterpå, en tomhet jeg aldri før har opplevd.

Jeg gjennopplever den dagen ofte. Men det er vel en del av sorgprosessen…? Sånn det skal være. Mamma sir hun også har det sånn. Og det er vel det som skjer med meg nå. Jeg måtte google det og fant ut at det for mange er 3 til 9 måneder etter et tap at det er tyngst. Jeg trodde jeg var trett og sliten. At «vondtene» kom fra å sitte mye inne, og stress over verdenssituasjonen. Men det er nok sorgen.

Sorgen som jeg føler har gjort meg minst 7 år eldre. Svak og sliten. Som har gjort at jeg måtte lære meg de grunnleggende tingen på nytt igjen. Smile, prate med andre. Huske å le. Huske å leve. Sorgen som kanskje aldri helt blir å slippe taket. Som nok vil variere i styrke. Blusse opp. Gjemme seg bort. Og etter hvert endre fasong. Men jeg tror likevel den alltid vil være en del av meg. For det er aldri bare en katt. Og Bianco var som vårt barn. Vi elsket han sånn. Selv om det kanskje høres rart ut for noen.

Sorgen er prisen jeg er nødt til å betale for over 14 år med kjærlighet til den vakreste lille skapningen som har eksistert ♥

Tanker på en torsdag

* Å dykke ned i gamle bilder og minner kan noen ganger være som et plaster på et sår.

* Ranunkler er blomster som nesten smiler mot deg. Og iallefall når de er orange.

* Er det i det hele tatt lov å sørge over tapet av en av sine kjæreste i livet når verden er snudd opp ned og så mange lider?

* Jeg savner Bianco.

* Av og til når jeg gjør ting jeg har gjort i en årrekke, vaner, eller ting på automatikk. Som å gå bort til kjøleskapet for å hente meg en yoghurt, eller når jeg hører musikk som kjæresten har spilt hundre ganger før. Da føles det plutselig som alt er normalt. Alt er som før. Norge er som før. Verden er som før. I 30 små sekunder føles det faktisk sånn, og det er godt. Som om hjernen tar et ekstra langt åndedrag.

* Om noe, så har jeg iallefall «vært på» flere konserter i løpet av den siste uka enn jeg var på til sammen i hele fjor. Og det har vært så fint.

* Ingebjørg Brattland har så rett – hytta og fjellet består, og påska kjem att neste år. Jeg skjønner at mange er glade i hytta si, men personlig savner jeg de jeg er glad i mye mer enn noe annet.

* I ekte dugnadsånd må vi holde avstand og det betyr at mamma og storebror ikke kan komme hit å feire påske sånn som vi vanligvis bruker. Tro om Mira kan være spiller nummer tre i Cluedo?

* Jeg savner Bianco.

* Jeg har de beste vennene i hele verden og det håper jeg dere også har.

* Jeg hadde jo tenkt på det lenge, men dette er kanskje ikke tida for å regulere skjermbruken…

* Jeg kan nesten ikke forstå at jeg ikke rakk en siste svømmetur på Alfheim Svømmehall. De skulle egentlig stenge til sommeren, men så kom corona. Og vi som har prøvd å komme oss dit et helt år nå. Jeg har ikke tall på hvor mange meter jeg har svømt der. I sol, i regn, i mørket, i adventstida. Med kjæresten, med min gode Disneyvenninne, med søskenbarnet mitt. Så mange timer og minner som har satt sine spor. Selv om Alfheim er gammel og slitt føles det leit at det ikke skal være svømmehall der lenger. Det er jo et ikonisk bygg.

* Takk og pris for Mira som aktiviserer meg hver eneste dag. Noe av det vi kanskje gjør aller mest nå om dagene i kattelivet er å kaste ball. Eller mus som det er i dette tilfellet.

* Jeg savner Bianco.

* Åååå som jeg lengter etter å klemme alle de jeg er glad i.

* Jeg tror at de som sitter å venter på at alt skal bli som før kommer til å bli skuffet. Dette kommer til å sette arr både sjelelig og økonomisk, på godt og på vondt. Men jeg håper at vi lærer noe av dette og velger en bedre vei videre for oss alle.

* Jeg har visst blitt både kokk og hushjelp i det siste. I tillegg er det jeg som er ansvarlig for å planlegge innkjøp og organisering av det. Jeg føler meg som kattelivets egen Mrs Hughes (fra Downton Abbey). Fram med uniformen.

* Det er april, men vi har mer snø nå enn vi hadde i både desember, januar og februar. Tro om dette blir å gi oss en senere vår?

* Jeg savner Bianco.

* Det var utrolig deilig å henge opp de beige linsommergardinene i stua. Lyset flommet nesten inn.

* Jeg har nok aldri handlet så mye på en og samme gang som jeg har gjort i det siste. Og det til tross for at jeg nesten ikke har gått ut ytterdøra engang. Jeg har lagt igjen bestillinger på Taras, Sonja Blomster, Mathallen, Olivenlunden, Fredag, Palais des Thes, Norway Designs, Reko-ringen, Coverbrands og Europris. Ikke alle er like lokale, men jeg støtter i det minste opp om bedrifter i Norge.

* Jeg er så heldig som har kjæresten og Mira ♥

* Jeg oppdaget akkurat at Spar har fått nettbutikk og er helt i hundre over det. Nå ble dette nye livet straks litt enklere.

* Nå er det over fem måneder siden vi mistet Bianco. Jeg savner han så uendelig mye.

Den aller største dugnaden

Kjære lesere, familie, venner, bekjente, medmennesker, dere som er innom kattelivet som jo egentlig handler om hverdagslykke. Det er unektelig en rar situasjon som har kastet seg over oss. Som har tvunget seg inn i våre frie og privilegerte liv. I Norge er dette den største inngripen siden 2. verdenskrig, og for mange er dette forståelig nok veldig vanskelig. Jeg er allerede vant til å være mye hjemme på grunn av helsa mi, men selv jeg syns dette er helt merkelig. Og jeg er selvfølgelig bekymret. Jeg sier som venninna mi sa – jeg trodde det var Trump og Putin vi skulle være redde for, ikke et virus. Ja, tenk at noe så «lite» kan tvinge et helt samfunn ned i kne.

Men det viser bare hvor skjøre og små vi egentlig er, og hvor viktig det er at vi står sammen. At vi trekker samme vei. Som en maurflokk som jobber i et team for å bære noe mye tyngre enn oss selv.

Det er nemlig det vi er nødt å gjøre nå. Og det gjelder oss alle. For hva skjer dersom den ene mauren finner ut at dette var kjedelig og heller drar hjem for å nyte en brus i sola? Jaha, tenker nabomaurene foran og bak. Drar han, så drar vi også. Hvorfor skal bare han få nyte sola og ikke vi? Hvorfor er vi nødt til å jobbe videre? Og sånn kan det spre seg slik at det til slutt er for få maur til å få gjennomført jobben. Dette kan rett og slett ikke bli gjort uten alles innsats!

Og selvfølgelig koster det. Vi får ikke leve livet sånn som vi er vant med å gjøre. Det krever flere offer. Men samtidig er vi veldig heldige. Vi har tak over hodet. Mat tilgjengelig. Vi har telefoner, internett, Netflix, og annen underholdning. Vi har muligheten til å snakke med de vi er glade i selv om de er langt unna. Å høre hvordan de har det. Det hadde de ikke sist gang samfunnet måtte bli kontrollert på denne måten.

Og det er kanskje lett for meg å si som er i risikogruppen selv, men jeg er iallefall villig til å gjøre min «jobb». For meg selv og for andre. Og jeg håper og ber så inderlig at dere også er det.

Jeg tenker veldig på min kjære tante som ikke kunne treffe barnebarna sine mens hun fikk kreftbehandling. Som ikke kunne gi klemmer til de hun var glad i. Og som gikk glipp av masse fordi hun ikke kunne være i store forsamlinger. Men som likevel syntes det var så lite å ofre for å få beholde livet.

Dessverre fikk hun ikke det til slutt, men hun gjorde så godt hun kunne for at det skulle bli sånn. Og det er det jeg håper at vi alle skal gjøre nå. Så godt vi kan. Å tenke at æsj, så kipt at vi går glipp av både det ene og det andre. At det er så mye vi ikke får gjort. At det er kjedelig, både for store og små. Men at vi likevel klarer dette sammen. Som den aller største dugnaden noensinne. For hva er vel disse ofrene sammenlignet med å få beholde de vi er glad i? Husk, vi vet nemlig ikke enda om dette viruset «bare» rammer de «svakeste». Dessuten er vi alle en del av dette samfunnet. Alle har en funksjon, både med det vi gjør og det vi betyr for noen.

Så la oss hente fram dugnadsånden! La oss bry oss, forstå alvoret, holde oss inne, ikke spre smitte, og hjelpe til der det kan hjelpes. Nå har vi virkelig muligheten til å være gode medmennesker.

Varme klemmer fra oss i kattelivet ♥

Vi må huske å være snille mot hverandre

Ting som har skjedd i løpet av de siste dagene har fått meg til å tenke litt. Et vanskelig virus som vi ikke vet omfanget av er kommet til landet vårt. Faktisk til byen jeg bor i. Mange blir usikker og redd. Andre tar det helt med ro. Selv skal jeg innrømme at jeg blir litt urolig, men jeg har heller ikke panikk. Men jeg tar dette veldig seriøst, og kommer til å være ekstra flink med både håndvask, Antibac og å ta forholdsregler ute blant folk. Så får jeg bare krysse fingrene og håpe på det beste.

Men det jeg merker som går inn på meg i denne situasjonen, er kommentarene rundt om i kommentarfeltene som omhandler denne situasjonen. Hysteri er ett ord som går igjen. Og en latterliggjøring av de som er bekymret. Og da kjenner jeg at dette bekymrer meg mer enn selve viruset.

Jeg kan selv relatere til hvordan det er å være bekymret for sykdom. Som kronisk syk har jeg det sånn at jeg nesten alltid må passe på om det er noen basselusker rundt meg. For det som ofte er en tredagers for de fleste, er ofte en treukers for meg. Og for å si det enkelt og greit – jeg er nok syk fra før av. Jeg har ikke lyst å ligge enda mer i senga. Derfor er det blitt sånn at familie og venner rundt meg passer på å si ifra dersom de er forkjølet eller brygger på noe. Så er det opp til meg å avgjøre om jeg er villig til å ta sjansen på å treffe de eller ikke. Og i løpet av de siste årene har jeg vært nødt å erkjenne at det ofte ikke har vært verdt det, og dermed valgt å holde meg unna. For det er som jeg har skrevet på bloggen tidligere. Det slår aldri feil. Dersom det sitter noen rundt meg som hoster og snørrer på bussen, så blir jeg nesten alltid syk. Ja, jeg har til og med en helt frisk venninne som har den samme erfaringa.

Og jeg er faktisk mindre syk av influensa, virus og omgangsyke når jeg tar disse forholdsreglene. Jeg har det totalt sett bedre og klarer mer når jeg gjør det på denne måten.

Men samtidig krever dette mye av meg. Det innebærer at jeg må følge nøye med. Kommunisere dette ut til de rundt meg. Og jeg går dessverre ofte glipp av koselige sosiale stunder med folk jeg er glad i. Også har det vært en lang vei å gå. For til å begynne med var det ikke alle som forsto at det ikke var verdt for meg å ligge tre uker i senga for å treffes på kafé. Og dette tror jeg rett og slett er fordi de fleste ikke blir syk i tre uker når de får influensa. Og at det dermed er vanskelig å forstå situasjonen min. Vanskelig for de å sette seg inn i.

Min erfaring er at det er de som har opplevd noe lignende som har lettest for å godta at jeg må gjøre ting litt annerledes. At jeg lever annerledes. Og det er jo naturlig, for det er noe med det å kjenne seg igjen i ting.

Jeg har vokst opp med en pappa som har alvorlig migrene. Jeg har sett på nært hold hvor dårlig han har vært. Men det var ikke før jeg selv ble kronisk syk at jeg følte at jeg kunne sette meg mer inn i situasjonen hans. Jeg har alltid hatt forståelse for han, men herlighet så mye mer jeg forstod når jeg fikk kjenne noe lignende på min egen kropp. Så det vil nok alltid være lettere å forstå hvis man «har vært i samme båt».

Men jeg mener likevel at man kan ha et ønske om vise forståelse selv om man egentlig ikke forstår hvordan andre har det. Jeg har nemlig en venninne som er formidabelt god på dette. Hun var den friskeste og mest arbeidsomme personen i livet mitt, og kunne overhodet ikke relatere til hvordan jeg hadde det. Men likevel var hun den som var aller mest forståelsefull når jeg ble syk. Hun har aldri hatt kjæledyr, men som hun sa når vi mistet Bianco – «jeg vet hvor ondt det er å miste noen man er glad i». Så min gode og omsorgsfulle venninne er et bevis på at dersom man legger viljen til så kan man gi respekt og forståelse, selv om man kanskje ikke klarer å sette seg inn i situasjonen til andre. Hun er virkelig et forbilde som jeg streber etter å være lik.

Og det er egentlig det hele dette innlegget handler om. Å være forståelsesfull ovenfor andre. Å ha et ønske om å vise forståelse og respekt, selv om andre tenker, føler, lever eller gjør ting annerledes enn deg. Vær snill og god mot andre. Vi vet nemlig aldri hvilke kamper andre kjemper. Både fysisk og psykisk.

Jeg for eksempel smiler hver eneste dag. Til kjæresten. Til den nye pusen vår. Til venner. Til familiemedlemmer. Til naboene. Til bussjåføren. Til de i kassa på matbutikken. Men jeg gråter også hver eneste dag. Fordi sorgen og savnet etter Bianco er så stor. Men ser alle de som jeg smiler til denne sorgen? Nei, selv ikke kjæresten gjør det. For selv om jeg er flink til å dele følelser og tanker er det begrenset hvor mye som er synlig.

Og det var ikke mange som så sorgen jeg fikk når jeg ble kronisk syk heller. Det var en indre kamp med mye frustrasjon og tårer. For Ida sånn som jeg kjente henne var borte. Jeg følte det urettferdig at jeg ikke skulle få lov til å jobbe lenger. At jeg måtte ligge hjemme i senga mens andre koste seg på spillerkvelder, i bursdager, og andre festlige lag. Og at jeg ikke klarte å holde så mye på med hobbyen min lenger (jeg har fortstatt idéene, men jeg har ikke gjennomføringevnen).

Jeg hadde (og har) så lyst å gjøre mye. Men kroppen min sa og sier fortsatt stopp. Det tok meg mange år å godta denne situasjonen hvor jeg måtte lære meg å fokusere på det jeg faktisk klarer, og å være fornøyd med det jeg får til. Selv om jeg egentlig vil mer. Og så, etter jeg hadde godtatt dette måtte jeg lære meg å leve på en annen måte. Finne en «rytme» som passer for denne kroppen. Sånn som å la være å dra på besøk til noen som er forkjølet, selv om jeg hadde gledet meg veldig til å treffe de. Så når jeg nå sier dette så direkte og personlig, så skjønner dere sikkert hvor tungt det er når man i tillegg må kjempe for at de rundt deg også skal godta denne situasjonen. At man i tillegg må kjempe for å få forståelse.

Så tenk på det i møte med andre mennesker. Tenk på det i kommentarfeltene. Vi vet jo egentlig aldri helt hvordan andre har det. Noe som er lett for deg trenger ikke å være lett for andre (bla. utfordringene med ett nytt virus). Derfor er det så viktig at vi husker på å være snille mot hverandre. Vise generøsitet og kjærlighet. Og respekt for at andre tenker og føler annerledes enn deg. Det er min oppfordring til dere på denne fredagen.

God helg alle sammen ♥

Hva skulle vi gjort uten Elsa?

For noen uker siden begynte Elsa Billgren å lage blogginnlegg med etterlysninger fra leserne sine. Hadde man en yndlingsjakke man hadde mistet, eller ett par sko man hadde brukt opp. Ja da kunne man sende bilde og beskrivelse til Elsa, så postet hun det på bloggen sin. Og kanskje noen der ute hadde akkurat det man ønsket seg. Nesten som en digital oppslagstavle. En som når ut til mange, for Elsa har en av Sveriges mest leste blogger.

Jeg hadde ingen forventninger men sendte et bilde av yndlingsskjørtet mitt (det blå og stripete fra Noa Noa som jeg har brukt så mye at det nesten går i oppløsning). Og vet dere hva?! En av Elsas lesere så det og hadde et nesten helt ubrukt hengende i skapet sitt. Og hun var villig til å selge det til meg. Og pakke og sende det hele den lange veien fra Sveriges vestkyst. Så nå henger det i skapet mitt, og jeg er SÅ takknemlig ♥

Jeg elsker det skjørtet så høyt, og har angret i flere år på at jeg ikke kjøpte to. Men nå har jeg et nesten helt nytt et som jeg kan bruke i mange år. Tenk at det går ann å være så heldig! Og hva skulle vi gjort uten Elsa? Det er bra mye kjærlighet i å orke og hjelpe andre på den måten. Takk Elsa, for den fine bloggen din og for at du er så generøs og snill. Og takk kjære Sonja som solgte meg skjørtet.

Jeg kommer til å tenke på dere begge med varme i hjertet når jeg bruker det.

Sola skal skinne igjen

Disse bildene tok jeg 11 dager etter vi mistet Bianco. Det var sist gang jeg så sola fra vår leilighet. Ja, det var faktisk sist gang jeg så den i det hele og det store. Det var 8. november og fra sola tittet fram bak fjellet tok det bare fire små minutter til den forsvant igjen. Men midt i mørket, og sorgen, føltes det godt. Jeg var så takknemlig for disse små minuttene hvor jeg måtte myse med øynene.

Vi har hatt en helt elendig vintersesong så langt. Mildvær med antydning til vår og så vinter hver andre eller tredje dag. Som en evig rundans. Vinter, vår, vinter, vår. Snø, kaldt, regn, bar bakke, så snø og hele runden igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen. Jeg har vært så glad hver gang det har vært snø. Og så frustrert hver gang den har regnet bort og alt rundt oss ble mørkt. For som jeg har skrevet på bloggen før, vi i nord får ikke noe annet enn grått mørke hvis vi ikke har snø på vinteren. Hos oss er det meningen at vi skal ha det kaldt og hvitt på denne tida av året.

Nå er det ikke uvanlig at vi kan oppleve litt variasjon i været, ja selv i den kalde nordnorske vinteren. Perioder med sørpevær og lave tunge skyer er vi vant med. Og det er ikke rent sjelden at soldagen (den dagen man kan se sola for første gang i Tromsø, men dog kun fra sør på Tromsøya) snør bort. Men overflod av bar bakke og Bergentendenser på himmelen syns iallefall jeg personlig blir for mye. Og tenk at jeg enda ikke har sett selve sola i år!!! Jeg har sett sollyset skinne på noen bygninger på Tromsøya. Men ikke selve sola. Den skulle ha møtt oss i vinduskarmen i begynnelsen av februar. Varmet oss i ansiktet og hvisket takk for sist. Men regn, skyer eller snøvær har stått mellom oss og lyset. Jeg tror det må være rekord, for jeg kan ikke huske at det har gått lang tid før.

Men jeg kan fortelle at jeg ikke har gitt opp. Akkurat nå sier værmeldinga at det kanskje blir en sjanse for å se den på torsdag. Vel og merke sa den onsdag i går. Jeg krysser fingrene for at den ikke sier fredag i morgen. Men uansett hvor lang tid det tar så vet jeg at en ting helt sikkert – sola skal skinne igjen. Og ikke bare gjennom stuevinduet vårt. Men også i kattelivet. Og når sola skinner i vinduskarmen blir katta å male som aldri før. Vi har nemlig fått en ny liten pus ♥ Den skal dere få hilse på snart.

Ha en fin dag alle sammen! Enten dere har solskinn eller ei.

Sånn som januar kan være

Januar kan være så mye for så mange. For noen er det en ny start, en tid for forbedring og håp om noe bra. Dere vet, nytt år nye muligheter. For andre igjen kan januar by på utfordringer. Det er mørkt, kaldt, antiklimaks etter jula, og det å gå i hi kan ofte føles som det eneste rette å gjøre. Selv tilhører jeg den sistnevnte gruppen. Januar er bare ikke min beste måned. Men jeg prøver stadig å fokusere på det positive, og i fjor skrev jeg et blogginnlegg om hva vi gjør i kattelivet for å «overleve» januar. Jeg får bare legge til her som jeg skrev i selve innlegget at dette er et ordentlig i-landsproblem. Men et reelt et sådan.

Januar i år er både lik og ulik sånn som den bruker å være. Mørket, julebluesen, og trettheten er her. Det stakk i magen når mange av naboene var så snar med å pakke bort julepynten, og jeg har lyst og behov for å sove mye, men jeg får det ikke til. Det igjen gjør meg bare enda mer trøtt. I tillegg har vi fraværet av Bianco. Tårer og smerter ut av en annen verden. Med andre ord noe som kan høres ut som den verste januaren noensinne. Jeg tenkte akkurat de tankene en dag jeg sto i verandadøra og så på regnet som igjen hadde tatt snøen for syvende gang på to uker (mitt aller verste vintervær). At vi nok har følelsen av å nesten ikke leve, bare eksistere. At vi er helt på bunnen nå. At lyset må komme fort så ikke mørket sluker oss.

Men så slo det meg at vi heldigvis ikke er der hele tiden. Ja, visst er vi slitne. Det vises i øynene våre, og på hvor lite vi klarer. Men samtidig har vi øyeblikk som gir oss noen pauser, noen minutter, eller kanskje til og med noen timer borte fra sorgen. Som når vi så på den etterlengtede tredje sesongen av Anne with an E. Når kjæresten sa noe veldig artig som gjorde at vi flirte lenge. Når jeg kjente takknemlighet over den varme leiligheta vår en dag det var uvær. Hver gang kjæresten spiller pedal steel. Når jeg ser ut av vinduet og venter på sola. Og når jeg lagde frokost på senga til oss en helt vanlig fredags morgen.

Det er ikke den lykken som når vi hadde Bianco, men det er iallefall en pause fra det dypeste dypet. Og det viser at januar godt kan være en pissmåned som UnderbaraClara sier, eller at «deppen» kommer og tar over som Johanna Bradford skriver så bra om, men at det samtidig finnes noe å være glad og takknemlig for. Det skriver de forøvrig begge om i disse innleggene.

For meg ble det det tomme frokostbrettet som stod igjen på sengkanten som fikk meg til å tenke meg om. Tomhet, ja det er som regel sånn januar er sa jeg høyt til meg selv. Men så så jeg på smulene og klementinskallet på fatet. Glasset etter den franske chestnut-yoghurten. Og stearinlyset som nesten hadde brent ned. Det vitnet jo om at det hadde vært noe fint der før det ble tomt. Og det hadde jo det. Vi hadde en veldig koselig og rolig morgenstund på sengekanten med stearinlys i mørket, før dagens gjøremål tvang seg fram. En liten bit hverdagslykke.

Så et tomt frokostbrett trenger ikke å være noe trist hvis man bare velger å se på det fra et annet perspektiv. Sånn kan det være med januar også. Så nå venter jeg på sola og føler meg motivert for å skrive litt flere blogginnlegg. Sånn inni mellom iallefall.

Ha en fin dag alle sammen!

Nytt år, amaryllis på nattbordet og noen tanker

Så var vi kommet til et nytt år igjen. En ny januar. Og ikke bare legger vi bak oss ett år, men også ett helt tiår. Det er litt rart å tenke på. Et nytt tiår står for døra, og det er 20-årene vi skal inn i. 20-årene var jo i gamle dager, hvordan kan vi være der nå? Jeg så Winter at Downton Abbey i romjula og akkurat den nyttårsaften de feiret da var overgangen fra 1919 til 1920. For hundre år siden. Hundre år! Det er lenge siden det!

Det får meg atter en gang til å tenke på hvor fort årene har gått og hvor gammel jeg har blitt. Jeg som ble født midt på 80-tallet. Hvor ble liksom alle disse årene av?

Denne gangen møter jeg det nye året med en aldeles vakker og spesiell amaryllis oppå nattbordet mitt. En fylt amaryllis i en dus kremrosa farge. Jeg hadde aldri sett en sånn før, og måtte bare ha den når en av de ansatte på Sonja Blomster gjorde meg oppmerksom på den rett før jul. Jeg liker så godt når de vet hva jeg liker. Sånt blir man veldig takknemlig av som kunde. Det er forøvrig en jente på Mester Grønn også som alltid husker hva jeg liker. Jeg er heldig som har så mange flinke blomsterfolk rundt meg.

Men samtidig som jeg går inn i det nye året og tiåret med en vakker amaryllis på nattbordet, har jeg også hull i hjertet. Et stort hull og et savn som nesten bare gror seg større for hver dag som går. Jeg prøver så hardt å holde fast i alt som kan kjennes godt. At jeg fikk se min venninnes kreftsyke sønn hoppe og sprette og flire av glede tre dager før jul. At jeg fikk sitte å tegne sammen en annen venninnes datter på bursdagen hennes dagen etterpå. Jula med med mamma, storebror, vår lille julegjest og kjæresten. Ja, og vakre ting, sånn som denne blomsten.

Men hullet det er der likevel. Jeg gjør nesten alt som jeg gjorde før. Jeg pyntet til jul, lagde masse mat, dro i førjulsbursdag, så julefilmer og feiret jula. Ting som alltid har betydd mye for meg. Men det føltes ikke som før. Det var ikke som før. Jeg er ikke som før.

Mer enn noen gang har det blitt klart at livet ikke stopper opp for hverken jul eller noe annet. Med tapet av Bianco, Ari Behns selvmord i romjula, og en nyttårsaften som ikke ble som den skulle fordi moren til venninna mi måtte opereres akutt, ser vi at livet går sin gang, uansett. Livet, som kan være så godt, men også så uendelig tungt. Et privilegium og en prøvelse på samme tid.

Jeg lurer jo selvfølgelig på hva dette neste året (og tiåret) vil bringe med seg. Sikkert mange fine blomster. Flere fylte amaryllis. Og mye av det vi har gjort før, vi er jo vanemennesker. Men det vil nok også bli en del tårer. For det er ikke det at jeg omkranser sorgen, det er bare det at Bianco betydde så mye for meg. For oss. Det er rett og slett så enkelt som at sorgen vår er en refleksjon av hvor stor kjærligheten mellom oss og Bianco var.

Jeg lengter sånn til den dagen smerten blir mindre, selv om den er fjern for meg nå. I mellomtiden må vi bare ta en dag av gangen. Og i dag skal vi se på noe vi har ventet på og gledet oss til – tredje sesong av Anne with an E.

Godt nytt år alle sammen!