Tanker på en tirsdag

Jeg elsker å studere blomstene til naboene våre. Se på de. Nyte fargene. Bli inspirert. Tenke på at hun med hellig birma-katten har lilla tema i år. I fjor hadde hun orange, og året før det rosa. Jeg elsker å se hvilke typer blomster og fargekombinasjoner de går for, for jeg selv har jo ofte det samme år etter år. Jeg syns disse amplene som min nærmeste nabo til høyre hadde for to år siden harmonerte så fint.

Jeg gleder meg veldig over denne hyggelige nyheten på bloggen til Hjartesmil.

Akkurat nå har jeg ekstremt bestemorsavn. Det er alt for lenge siden jeg har sett henne nå, og når jeg steller og vanner blomstene går tankene mine ofte til henne. Og hver gang jeg lukter på den orange stemorsblomsten minner det meg om sommer hjemme hos bestemor. Jeg tenker også mye på hvordan det ser ut i hagen hennes nå. Jeg som hadde håpet at jeg skulle komme meg dit før vi reiser til Henningsvær.

Av og til glemmer jeg av hvor godt jeg liker Miss Lemon i Poirot hvis det er lenge siden jeg har sett en episode hvor hun er med. Jeg digger både krøllene i panna hennes, personligheten, og ikke minst navnet. Jeg elsker jo sitron.

Jeg gleder meg så enormt mye til selve kjøreturen ned til Lofoten. Vi har selvfølgelig våre faste rutiner som skal følges til punkt å prikke. Høre på lydbok om Wisting, ha med en termos med varmtvann til kaffe og te, iskald Pepsi Max i kjølebagen, og den beste hjemmelagede matpakken med wraps fylt med kylling og coleslaw og kylling og avokado. Og vi stopper alltid i Bjerkvik, også ser vi etter den merkelige mannekengdukka som noen har i loftvinduet sitt rett før Kongsvika. Også er strekninga Tjeldsundet – Henningsvær den fineste. Vi gjør rett og slett en tur ut av turen.

Jeg har så innmari lyst å spille kubb nå. Er det noen som vil spille sammen med meg???

Tenk at Polarbrød har sluttet å selge tynnbrødet sitt av surdeig og rug!!! Det som var godt… Det er alltid nedtur når gode produkter forsvinner fordi det ikke selges nok.

Jeg lurer på hvorfor jeg stadig føler at jeg henger bakpå? Er det fordi tida går fra meg, at jeg er treg, eller at jeg hele tiden fyller på med enda flere ting jeg skal og ønsker å gjøre? Er det noen andre som er rammet av dette?

Jeg håper så inderlig at hele Lofoten er full av gode bruktfunn og lopper når vi kommer nedover.

∗ Det gjør ingenting om vi får iallefall én kald dag med regn når vi er i Henningsvær. For da har vi en god unnskyldning for å fyre i peisen hos pappa og den snille stemora.

Jeg elsker uttrykket «it’s a matter of utmost importance».

Jeg måtte flire når jeg plutselig kom over Baywatch på tv for noen dager siden. Hele stilen fra 90-tallet med de høytskårne badedraktene, de hvite joggeskoene, David Hasselhoff som synger og måten de filmer på føles så gammelt. Og det igjen gjør at jeg føler meg gammel. Kommentaren «når jeg var ung» er ikke langt unna nå.

∗ Det er så koselig å strekke seg over verandarekkverket og ha en liten blomsterprat med likesinnede blomsterentusiaster. «Oi for en fin blomst du har», «hva heter den», «se på denne» og hvor har du kjøpt den» er setninger som går igjen. Og vi er jo så heldig at vi kan ha disse samtalene både til høyre og til venstre for verandaen. Tenk for å flaks at akkurat vi havnet i midten.

 Jeg håper folk er flink å bruke solkrem nå!

Det aller aller beste med sommeren er at jeg får mer tid sammen med de jeg er glad i ♥

Den vanskelige sesongen

Framfor oss har vi sommer, sol og varme. Vi skal grille, bade, gå barføtt i gresset, og spise mengder med is. Og som vi lengter, for sommer i Norge er synonymt med glede. Men ikke for alle.

Sommeren er nemlig den vanskeligste sesongen for kattene, og går nå under navnet «dumpingsesongen». Det er et forferdelig ord som jeg helt ærlig blir kvalm av. Ja, regelrett uvel. At noen kan gi bort, kaste, eller reise fra katta si, et familiemedlem, er for meg helt uforståelig. Jeg elsker Bianco uendelig høyt, og ville ha gjort hva som helst for han. Det være seg å være hjemme i ferien hvis vi ikke skulle få pass til han, eller avlyse ferien hvis han skulle bli syk. Uansett hva jeg måtte ha gjort så hadde jeg gjort det. Ja, om så spist havregryn for å ha råd til den «dyre legen». Og det er det ansvaret som følger med å skaffe seg et dyr. Være der, passe på, ta med til dyrelegen osv. Klarer man ikke dette skal man ikke ha dyr. Uansett dyr!

Men dessverre er kattene de som lider mest når folk skal på ferie. Det kan vi allerede nå lese om i mange av landets aviser. Dyrebeskyttelsen i Bergen har tatt imot 160 % mer enn hva de bruker å få inn i løpet av en hel sommer, og Dyrebeskyttelsen i Tromsø erklærer krise i hele Troms fylke da de ikke har plass til flere katter (eller uansett dyr), hverken i fosterhjem eller på hjelpesenter. Akkurat nå har de inne over 200 katter som trenger et hjem. Det er så trist.

Og det er bemerkelsesverdig at mange plutselig ikke har plass til dyrene sine, eller har fått allergi. Og tilfeldigvis når det er sommer og folk skal på ferie? Hvordan kan det ha seg at dette alltid henger sammen med den lange sommerferien? Hvis jeg får snakke rett fra levra så syns jeg at folk som gjør slike ting er bortskjemt. For dette er intet annet enn ansvarsfraskrivelse. I tillegg ødelegger det for de som faktisk har fått allergi (men når det er sagt er det mye som kan gjøres før man trenger å gi bort katta si dersom det problemet først skulle oppstå). Nei, dette er nok ikke noe annet enn allergi mot ansvar.

Og selv om kattelivet hovedsakelig er en positiv hverdagsblogg, må jeg bare si ifra nå! For hjertet mitt blør for disse små som bare ønsker å bli elsket og tatt vare på. Jeg ber og håper at myndighetene snart skal stille høyere krav. Krav til chipping, og krav til å ta ansvar. Men i mellomtiden har jeg ett ønske til alle dere der ute. Vær en dyrevenn og si ifra! Si ifra til den som ikke id-merker. Si ifra til den som ikke kastrerer eller steriliserer katta si. Og si iallefall ifra til den som reiser fra katta si. Si ifra! Og spre ordet om at dette ikke er greit! Og har du mulighet, så vær fosterhjem for en pus eller to. Eller kanskje til og med gi den et for-alltid-hjem. Og kanskje det gir mer glede enn noe annet. Bianco var jo en sånn pus, og han er virkelig det beste vi har i livet.

Dyrebeskyttelsen trenger også alltid donasjoner og har en kampanje akkurat nå hvor du kan være en «sommervenn» og donere 50 kroner. Og det kan gjøre en stor forskjell for mange søte små. Vipps til nr 86576, eller overfør til konto 6420 05 49994 (merk innbetaling med «sommergave».

Disse bildene er fra Dyrebeskyttelsen sitt hjelpesenter i Tromsø. Jeg benyttet anledningen til å si hei til kattene når jeg hentet det blomstrete serviset som Dyrebeskyttelsen Tromsø var så snill å legge av til meg når jeg ikke hadde mulighet til å dra på loppisen deres i fjor sommer. Jeg hadde gledet meg sånn til å kose med kattene, men var over hodet ikke forberedt på den voldsomme sorgen jeg endte opp med å føle når jeg så disse nydelige pusene som ikke tilhørte noen. Som ikke hadde et for-alltid-hjem. Og som ikke hadde noen som elsket de like høyt som vi elsker Bianco. Det var så sårt.

Spesielt denne pusia var helt utsultet på kos. Jeg ble nesten på gråten av det, og måtte til slutt bare dra.

Så vær en dyrevenn og gjør det du kan (eventuelt en sommervenn)! Da blir jeg og Bianco veldig takknemlig ♥

Å være snill mot seg selv

Plutselig skjedde det så mye i kattelivet. Det var så mye å gjøre, så mange avtaler. Og tida gikk så fort. Jeg har enda mange måneders matbudsjett og regnskap hengende over meg, pc-laderen må sendes inn til reklamasjon, stolen i gangen vår må leveres til Skeidar slik at vi kan få en ny en, og både vårrengjøringen og alle planene mine for bilder og andre ting til bloggen har bare blitt skjøvet framover i flere uker. Ja bare dette innlegget har jeg brukt over en uke på å ferdigstille.

Samtidig med alt dette har astmaen til Bianco bydd på utfordringer. En rekke astmaanfall har sendt oss flere ganger til både veterinæren og i «kjelleren». For det gjør faktisk fysisk vondt i hjertet når lillepusen vår er syk. Jeg syns det er vanskelig å både puste og svelge da. Bianco er så gammel nå at redselen for å miste han liksom ligger klar idet sekundet han blir dårligere. Og etter et voldsomt og ubehagelig anfall for et par uker siden fikk vi alle en støkk i oss. «Skjer det virkelig nå» var min umiddelbare reaksjon.

Og bare det er nok til å slite ut en hel kropp for lang tid framover. Det er helt utrolig hvor utmattende det er å være redd og bekymret. Og hvor mange tårer finnes det egentlig i en kropp?

Heldigvis kan vi øke dosen på medisinen hans. Og det ser ut til å virke godt. I tillegg får han nå antibiotika to ganger i døgnet. Men lungerøntgen viser at det er forverring i lungene hans, og det vil nok dessverre forkorte levetiden hans litt. Men fokuset er på at han skal ha det bra. Og så lenge medisinen fungerer så er vi optimistiske. Nå gjelder det å leve enda mer i nuet. Å virkelig nyte den tiden vi har sammen.

Jeg har tatt meg selv i å synes at det er vanskelig å planlegge når situasjonen med Bianco er så usikker. Jeg har på en måte vært redd for å reise bort, og har bare villet være hjemme hos han. Derfor brukte vi ekstra lang tid på å bestemme oss for om og hvor vi skulle reise på sommerferie i år. Vi snakket lenge om en litt mer miljøvennlig bilferie i Sverige, men det ble til slutt Kroatia i år også. Det blir godt for kalde nordnorske kropper og psoriasisen min. Og snart får vi også se igjen pappa og den snille stemora som har vært på «opptining» på Grand Canaria i tre måneder. Jeg gleder meg til sommerferien nå.

Men likevel kjenner jeg veldig på alle de tingene jeg skulle ha gjort. Alt jeg bare fortsetter å skyve framfor meg. Det er som et never-ending-stress for en som vanligvis har behov for å krysse av ting på en liste. Når skal jeg liksom få tid til å pusse opp det gamle nattbordet jeg kjøpte i høst? Eller trekke om krakken til Bianco? Eller ha bål i fjæra sammen med venner. Og alle idéene mine til bloggen. Får jeg tid til det? Har jeg energi til å gjennomføre det?

Nå er jo ikke bloggen en veldig kritisk ting. Det er jo først og fremst en hobby og ingen skade skjer om jeg ikke får gjort alt jeg hadde planlagt her. Men samtidig betyr den mye for meg. Jeg ønsker å holde den i gang. Å ha moment.

Og jeg ser daglig at leiligheta virkelig trenger en vårrengjøring nå. For ikke å snakke om alle de tingene jeg har bestemt jeg for å rydde bort og luke ut. Alt som skal til loppemarkeder og bruktbutikker. Jeg har liksom sortert det i hodet mitt, men ikke klart å gjøre det fysiske arbeidet.

Så det er mye nå… Og jeg vil så gjerne ha litt stabilitet og orden. Jeg ser forresten at vi er flere som etterlyser det.

Men så slo det meg plutselig en kveld. Man må være snill mot seg selv når det skjer utfordrende ting i livet. Gi seg selv tid og ro. Ikke kreve for mye. Jeg er jo så flink å si det til alle andre, men husker ikke på å si det til meg selv. For sannheten er jo at det er helt greit at ting tar tid når man er sliten. Kanskje noe må utsettes? Kanskje det er noe jeg rett og slett ikke klarer? Men jeg må uansett være snill mot meg selv. Og det skal jeg være nå!

Jeg skal kun gjøre det jeg klarer og har lyst til. Og det skal være utelukkende positive ting, ting som gir glede. Som å grave hendene enda mer ned i jord og moll mens jeg sakte men sikkert ordner i hagen. For det er balsam for sjela. Og kommer jeg meg i svømmehallen skal jeg ligge på rygg å flyte til jeg kjenner roen langt inn i hjertet. Jeg skal også tillate meg å sove en hel dag eller to om det er det jeg trenger. Men det aller viktigste er å kose med Bianco ♥ Å stikke nesen langt ned i pelsen hans mens han maler så beroligende. Puske på små poter og klø under haka. Å kjenne på en kjærlighet så stor at jeg ikke trodde den fantes engang.

Og alle tanker og stress om hva jeg skulle og burde ha gjort får bare flyte forbi. For hvem har vel omkommet av å ikke ta vårrengjøringa? Og hva betyr den egentlig i den store sammenhengen?

Rainy days and mondays

Når jeg gikk og la meg på fredagskvelden satt jeg på filmen Gutter er gutter på Netflix. Feelgood, Hugh Grant, og en god dose London. Med andre ord en perfekt film for meg, og som også begynner å bli en av mine faste. Jeg liker spesielt godt den scenen hvor Marcus sitter i klasserommet helt i sine egne tanker og plutselig begynner å synge på Carpenters uten at han er klar over det. «Hangin’ around. Nothin’ to do but frown. Rainy days and Mondays always get me down.»

Dette fikk meg selvfølgelig til å lete fram Carpenters på Youtube. Jeg har nemlig et helt spesielt forhold til Carpenters. Pappa har brukt å ha Love Songs-plata deres i bilen, og hver gang bare han og jeg har vært på langkjøring de siste 10 årene har vi hørt på denne og sunget med for full hals. Hehe, dere skulle sikkert ha likt å vært flua på veggen da, for vi synger høyt! Men jeg syns vi er flink å synge… tostemt og greier. Så Carpenters er ordentlig pappa-og-Ida-musikk.

Mens jeg lå på senga å hørte på den ene Carpenters-låten etter den andre (og selvfølgelig sang med) kom Bianco tuslende. Han hoppet opp i senga og kom å la seg helt inntil både meg og pcen. Malte, koste meg i ansiktet og var ikke nevneverdig brydd av musikken som ble ganske høy da han lå så nært pcen. Det viser seg at Bianco liker Carpenters. Eller kanskje det var gleden min over den herlige musikken han ville være en del av? Det ble iallefall en av de fineste stundene jeg har hatt med Bianco. Så nært, så hjertevarmt, så uendelig magisk. Vi lå sånn i over en time, og delte dette fine øyeblikket.

I dag er det mandag. Og det regnet faktisk litt i morges. Rainy days and mondays. Men hverken mandager eller regndager gjør meg trist. Jo, kanskje en gang iblant hvis det blir for mange regndager på rad. Og mandagene kommer uansett sjelden flere dager på rad. Akkurat nå setter jeg pris på regnet. Naturen har mye støv og skitten snø som trenger å vaskes bort. I tillegg blir det mindre skogbrannfare. Så selv om jeg ikke er helt enig i hele teksten nyter jeg denne sangen i dag. Jeg føler meg bra når jeg hører den og synger høyt med. Håper den kan gjøre «det lille ekstra» for deg også på denne mandagen. Uansett vær.

Jeg skal bare

Jeg skal bare sitte på Pinterest i fem minutter til, her var det jo så mange fine bilder. Fem timer senere: Oi så fort tida gikk.

Jeg skal bare kjøpe én eske til fra Søstrene Grene. Jeg har jo ikke SÅ mange. Når jeg kommer hjem: Hvor skal jeg sette den her da?

Jeg skal bare smake ett potetgullflak til. For jeg er flink. Fem minutter etterpå: Hva skjedde? Hvordan ble skålen tom?

Jeg skal bare slumre 10 minutter til før jeg står opp og spiser en sen søndagsfrokost. Tre timer senere: Æsj jeg får vel stå opp å spise middag snart.

Jeg skal bare kjøpe denne vinterkåpa. Dette er den vinterkåpa jeg har lengtet etter hele livet. Jeg blir aldri å trenge noen annen vinterkåpe så lenge jeg har denne. Syv år senere: Den henger fortsatt ubrukt i skapet.

Jeg skal bare ta noen ekstra minutter med styrketrening, jeg er jo sprek. Et kvarter etterpå: Jeg ligger urørlig på gulvet og gisper etter luft som en fisk på land.

Jeg skal bare ta ett bilde til, så kan vi spise middag. En halv time etterpå: Kjæresten ser irritert på meg mens jeg varmer middagen i mikroen.

Jeg skal bare se én episode til av Friends i sesong 3. En halv time etterpå (eller egentlig 5 timer): Åja det er nå Rachel og Ross blir kjærester igjen. Men er ikke det i sesong 4?

Jeg skal bare kjøpe grønnsaker på butikken, jeg er jo sunn og flink. Når jeg kommer ut av butikken med sjokolade i handleposen: Hva var det egentlig som skjedde der inne?

Jeg skal bare drikke Pepsi Max i helgene. Torsdags ettermiddag: Det er jo nesten helg, jeg tar et glass eller to. Mandags ettermiddag: Jeg drikker resten av brusen i flaska. Den er jo åpnet, og kommer uansett til å bli dårlig før helga.

Jeg skal bare lese ett kapittel til i boka før jeg legger meg. 12 kapittel senere: Jeg klarer så vidt å holde øynene åpne, men jeg vet nesten hvem morderen er.

Jeg har nettopp lagt meg for kvelden og skal bare lese et par blogger. To timer senere: Søren den klokka altså.

Noen som kjenner seg igjen?

Pc søker lader

I går morges, mens jeg lå i senga etter en natt med alt for lite søvn, skulle jeg lade pcen som annonserte noe voldsomt at batteriet snart var flatt. Jeg puttet ladepluggen i pcen, og idet jeg puttet selve laderen i stikkontakten sto gnistene opp samtidig som det ble et kraftig smell etterfulgt av stillhet, mørke og en intens brentlukt. Jeg reagerte umiddelbart og trakk ut laderen fra både stikkontakten og pcen. Så måtte jeg puste ut et par ganger for deretter å vurdere situasjonen. Det ble ingen brann. Heldigvis! Men et øyeblikk trodde jeg at jeg hadde tatt strømmen fra hele bygget for stillheten var så overdøvende. Men heldigvis var det bare hos oss. Både jordfeilbryteren og sikringen til soverommet, badet og mellomgangen hadde slått seg av. Dette er min andre ASUS-pc hvor laderen nesten har tatt fyr. Men jeg følte meg ikke noe mer forberedt denne gangen heller.

Med puls på 180 travet jeg rundt i leiligheten mens jeg ringte kjæresten som allerede satt fordypet i umenneskelige mengder tall på jobben. Men alt gikk jo bra. Sikringene skrudde seg lett på igjen, pcen virket hel, og jeg hadde det jo etter forholdene bra. Bare litt skjelven kanskje.

Men… pcen var fri for strøm. Panikken og redselen for brann ble rask erstattet av en annen type panikk. Den panikken jeg bruker å få når det er forandringer i anmarsj. Når noe kommer å bryter rutinene mine og nekter meg tilgang til sånne ting som jeg (ja nå kommer innrømmelsen) er blitt avhengig av. Bloggen, Facebook, Candy Crush og muligheten til å lese og sjekke uansett hva jeg ønsker når jeg ønsker det. Dere som har smarttelefoner og nettbrett skjønner nok neppe hva jeg prater om nå. For pcen er min eneste kilde til dette.

Det var bare én ting å gjøre. Jeg måtte grave dypt i skuffen etter gammelpcen min. Den som har Windows 7, bruker 10 ganger så lang tid på å gjøre alt, og som kun fungerer når laderen og pcen står kilt fast mellom to vegger, noen esker og masse bøker fordi batteriet ikke lenger lader og det er kontaktfeil i selve pluggen hvor laderen skal stå. Med andre ord en stasjonær laptop på soveromsgulvet. Eller som kjæresten kaller det – en ladestasjon.

Det tok en liten evighet med oppriggingen og å få liv i pcen, men jeg kom meg til slutt på google for å søke etter ny lader. Noe som kunne gi min kjære pc litt energi slik at jeg kan fortsette livet mitt som før. Jaaa.. det skulle ikke vise seg å være så enkelt det heller. ASUS har nemlig endret størrelsen på ladepluggen slik at selv de minste pluggene på multiladerne blir for store. Men jeg river meg ikke i håret riktig enda. Jeg skal nok finne ut av dette, med god hjelp fra storebror og kjæresten.

Men det kommer til å ta tid. Og det er det i mellomtiden, fram til jeg får tak i denne magiske tingen som gir liv til mitt digitale liv, som gir meg uro i kroppen. Og det som kanskje gjør det enda verre er at jeg brukte mine siste minutter med batteritid på noe som jeg egentlig missliker sterkt. Nemlig Game of Thrones (Glamour i forkledning, The Bold and the Beautiful med sverd og rustning). Jeg leste en overskift på vg.no om en av skuespillerne i serien og syntes hun lignet så mye på hun som spiller Maggie i Det gode liv i Alaska. Derfor lot jeg nysgjerrigheten ta over og valgte å se en videosnutt av Game of Thrones på youtube. Med min aller siste strøm på pcen. Om mulig missliker jeg Game of Thrones enda mer nå.

Men jeg skal ikke sutre, nei det får jeg ikke lov til! Jeg sitter jo her med en pc med internett nå (rettelse jeg ligger på gulvet med en pc med internett). Så jeg kan jo fortsatt blogge litt, søke opp ting og sjekke Facebook. Det er bare så mye mer jobb og mer upraktisk. Jeg som hadde laget ferdig en mappe med alle bildene til April-innlegget på den andre pcen. Nå må jeg gjøre alt på nytt igjen. Ahh motivasjon kom til meg!

Så kanskje jeg tillater meg å blogge litt mindre akkurat denne uka. Kanskje jeg skal se på dette som en kjærkommen pause fra sterkt lys i ansiktet og øynene, lenkeklikk etter lenkeklikk, og alt for mye input for et slitent hode. En digital pause. En helt annen måte å lade batteriene på. Jeg får se.

I mellomtiden legger jeg ut denne kontaktannonsen: Pc søker lader. Må kunne gi en real boozt av energi. Kvalifikasjoner er livsviktige: 45 Watt, Input: 100-240V- 50/60Hz 1, 0A, Output 19 Volt = 2,37 A

Og gårdagens lærdom er: Ikke kjøpe flere ASUS-pcer, ta en real digital detox, og ikke minst – holde seg enda lenger unna Game of Thrones. Jeg er allerede fra før av veldig bevisst på å aldri lade noe uten oppsyn eller på natta. Husker dere på det? Håper dere har en fin 1. mai alle sammen. Vi koser oss hjemme, med ting som ikke trenger ledninger og strøm 😉

Vinterfluff

Nå om dagene har vi annen hver dag med vår og vinter. Den ene dagen regner det og verandaen, veien og kaia blir helt bar. Så neste dag igjen daler det ned den mest luftige snøen du kan tenke deg. Som bomull eller sukkspinn, ja den fineste vinterfluff. Og den legger seg rundt og på alle overflater. Omkranser oss. Pakker oss inn. Det er en helt magisk stemning.

Jeg har ikke hatt ork til å ta i kameraet denne uka (ja sånn er det når basseluskene bestemmer). Men omtrent sånn her har det sett ut. Lunt og koselig.

Og selv vi egentlig lengter mot vår, varme og farger, er det helt greit. Vi nyter det likevel, for vi vet at det er kortvarig. Dessuten er det så fint. Er du ikke enig?

Et helt midlertidig vinterfluff er til for å nytes. Ikke glem det da.

Lykkedagen

I dag er det den internasjonale lykkedagen, og sånt blir man jo glad av. I kattelivet har vi stort fokus på lykke, og da spesielt hverdagslykke. De små tingene som får oss til å smile litt ekstra. De som setter gullkant på dagene.

Det kan være en rykende varm kopp med te. En bukett med friske blomster. En koselig frokost med stearinlys i mørket sammen med kjæresten. En god film. En god bok. Magisk himmel. En laaaang telefonsamtale med min gode Disney-venninne. Eller med pappa. Varme lester på føttene, strikket av den snille stemora. Musikk som treffer meg rett i hjertet. Å være kreativ. Blomstene i hagen vår. Naboen som stopper å prater med meg. Rent sengetøy på senga. Å synge. Å danse. Ja lista er lang. For jeg har alltid hatt veldig lett for å glede meg over de små tingene. Og det er jeg veldig takknemlig for.

Men min største lykke i livet er uten tvil kjæresten og Bianco ♥ Bare nå når jeg skriver disse ordene kjenner jeg tårene i øyekroken og en enorm varme av lykke som brer seg i hele kroppen. Ikke ante jeg at man kunne føle seg lykkelig en gang. Når vi trekløveret koser oss sammen forsvinner alle bekymringer. Alle uoppnåelige mål, materialistiske ønsker og tanker om noe bedre. For når man ser alt i en større sammenheng, når man måler opp alt mot alt, da finnes det ingen større lykke i livet enn de du er glad i.

Bare en liten ting å tenke på på selveste lykkedagen, i dette samfunnet hvor så mange strever for å bli bedre og mer lykkelig.

Et skår er gleden

Det heter vel egentlig «et skår i gleden», og er jo absolutt ikke sett på som noe positivt. Et hakk eller nagg som kommer inn i livet ditt og forstyrrer det som var. Forstyrrer perfeksjonen. Men nå har jeg snudd på hele greia og gjort det til noe bra.

Gjennom mange dager, ja faktisk mange år, har jeg stått på kjøkkenet og sett på de samme skårene i både kopper, fat og skåler. Når jeg har puttet i oppvaskmaskinen, vasket for hånd, eller dekket på bordet. Og først var jeg egentlig frustrert over de skårene. La merke til de og tenkte mye på de hver gang jeg så de. Og jeg ble også enda mer frustrert når det dukket opp nye. Jeg tok meg i å tenke; søren der er enda en skål «ødelagt».

Men det var vel omtrent når jeg begynte å interessere meg for gjenbruk og gammelt porselen at denne tanken heldigvis slapp taket. Da lærte jeg nemlig at dersom jeg skulle ha en bestemt mugge som var gått ut av produksjon, så måtte jeg godta både krakeleringer og skår. Jeg lærte meg at det faktisk kunne være fint. At dersom jeg ikke tok disse skårene med på kjøpet ville jeg sitte igjen med ingenting. Vel, iallefall ikke det jeg var ute etter.

Noen vil vel kalle det for patina, andre vil kanskje tenke shabby chic. Men jeg liker å se på det som «levd liv». For vitner ikke akkurat det ene skåret om at denne mugga har blitt brukt? Den har hatt verdi. Den har vært verdsatt. Den har levd et liv. Jeg syns iallefall det! Og jeg liker å tenke på det, lure på hvem som har eid og brukt den. Var den en bryllupsgave? Noe som noen hadde ønsket seg? Var det noen som arvet den osv. Og ikke minst, hva skjedde den gangen den fikk et merke «for livet»? Den overlevde jo.

Det er egentlig ikke rent ulikt med oss mennesker. Jo eldre vi blir jo mer «merker» finnes det på oss også. Sånn som vannkoppearret jeg har på ryggen. Eller det lille merket på kinnet mitt fra den gangen jeg var så uheldig å snuble rett i døra til bestefar. Det viser bare at jeg har levd, og at jeg er her fortsatt. Og heldigvis blir jeg satt pris på selv om jeg har noen «skår» jeg også.

Så derfor kjenner jeg nå glede hver gang jeg ser skårene i skålene mine. Jeg er takknemlig for all den tiden jeg har brukt de, og at jeg fortsatt har de (de har tross alt vært med meg siden andre året på videregående). Og ingen nagg hindrer meg i å kjøpe noe gammelt og unikt som jeg virkelig har lyst på. For det vitner bare om at noe som kunne ha vært borte fortsatt eksisterer. Og sånt skal man sette pris på.

Så et skår kan være glede det også. Dagens lille visdom fra meg. Klem.