Pc søker lader

I går morges, mens jeg lå i senga etter en natt med alt for lite søvn, skulle jeg lade pcen som annonserte noe voldsomt at batteriet snart var flatt. Jeg puttet ladepluggen i pcen, og idet jeg puttet selve laderen i stikkontakten sto gnistene opp samtidig som det ble et kraftig smell etterfulgt av stillhet, mørke og en intens brentlukt. Jeg reagerte umiddelbart og trakk ut laderen fra både stikkontakten og pcen. Så måtte jeg puste ut et par ganger for deretter å vurdere situasjonen. Det ble ingen brann. Heldigvis! Men et øyeblikk trodde jeg at jeg hadde tatt strømmen fra hele bygget for stillheten var så overdøvende. Men heldigvis var det bare hos oss. Både jordfeilbryteren og sikringen til soverommet, badet og mellomgangen hadde slått seg av. Dette er min andre ASUS-pc hvor laderen nesten har tatt fyr. Men jeg følte meg ikke noe mer forberedt denne gangen heller.

Med puls på 180 travet jeg rundt i leiligheten mens jeg ringte kjæresten som allerede satt fordypet i umenneskelige mengder tall på jobben. Men alt gikk jo bra. Sikringene skrudde seg lett på igjen, pcen virket hel, og jeg hadde det jo etter forholdene bra. Bare litt skjelven kanskje.

Men… pcen var fri for strøm. Panikken og redselen for brann ble rask erstattet av en annen type panikk. Den panikken jeg bruker å få når det er forandringer i anmarsj. Når noe kommer å bryter rutinene mine og nekter meg tilgang til sånne ting som jeg (ja nå kommer innrømmelsen) er blitt avhengig av. Bloggen, Facebook, Candy Crush og muligheten til å lese og sjekke uansett hva jeg ønsker når jeg ønsker det. Dere som har smarttelefoner og nettbrett skjønner nok neppe hva jeg prater om nå. For pcen er min eneste kilde til dette.

Det var bare én ting å gjøre. Jeg måtte grave dypt i skuffen etter gammelpcen min. Den som har Windows 7, bruker 10 ganger så lang tid på å gjøre alt, og som kun fungerer når laderen og pcen står kilt fast mellom to vegger, noen esker og masse bøker fordi batteriet ikke lenger lader og det er kontaktfeil i selve pluggen hvor laderen skal stå. Med andre ord en stasjonær laptop på soveromsgulvet. Eller som kjæresten kaller det – en ladestasjon.

Det tok en liten evighet med oppriggingen og å få liv i pcen, men jeg kom meg til slutt på google for å søke etter ny lader. Noe som kunne gi min kjære pc litt energi slik at jeg kan fortsette livet mitt som før. Jaaa.. det skulle ikke vise seg å være så enkelt det heller. ASUS har nemlig endret størrelsen på ladepluggen slik at selv de minste pluggene på multiladerne blir for store. Men jeg river meg ikke i håret riktig enda. Jeg skal nok finne ut av dette, med god hjelp fra storebror og kjæresten.

Men det kommer til å ta tid. Og det er det i mellomtiden, fram til jeg får tak i denne magiske tingen som gir liv til mitt digitale liv, som gir meg uro i kroppen. Og det som kanskje gjør det enda verre er at jeg brukte mine siste minutter med batteritid på noe som jeg egentlig missliker sterkt. Nemlig Game of Thrones (Glamour i forkledning, The Bold and the Beautiful med sverd og rustning). Jeg leste en overskift på vg.no om en av skuespillerne i serien og syntes hun lignet så mye på hun som spiller Maggie i Det gode liv i Alaska. Derfor lot jeg nysgjerrigheten ta over og valgte å se en videosnutt av Game of Thrones på youtube. Med min aller siste strøm på pcen. Om mulig missliker jeg Game of Thrones enda mer nå.

Men jeg skal ikke sutre, nei det får jeg ikke lov til! Jeg sitter jo her med en pc med internett nå (rettelse jeg ligger på gulvet med en pc med internett). Så jeg kan jo fortsatt blogge litt, søke opp ting og sjekke Facebook. Det er bare så mye mer jobb og mer upraktisk. Jeg som hadde laget ferdig en mappe med alle bildene til April-innlegget på den andre pcen. Nå må jeg gjøre alt på nytt igjen. Ahh motivasjon kom til meg!

Så kanskje jeg tillater meg å blogge litt mindre akkurat denne uka. Kanskje jeg skal se på dette som en kjærkommen pause fra sterkt lys i ansiktet og øynene, lenkeklikk etter lenkeklikk, og alt for mye input for et slitent hode. En digital pause. En helt annen måte å lade batteriene på. Jeg får se.

I mellomtiden legger jeg ut denne kontaktannonsen: Pc søker lader. Må kunne gi en real boozt av energi. Kvalifikasjoner er livsviktige: 45 Watt, Input: 100-240V- 50/60Hz 1, 0A, Output 19 Volt = 2,37 A

Og gårdagens lærdom er: Ikke kjøpe flere ASUS-pcer, ta en real digital detox, og ikke minst – holde seg enda lenger unna Game of Thrones. Jeg er allerede fra før av veldig bevisst på å aldri lade noe uten oppsyn eller på natta. Husker dere på det? Håper dere har en fin 1. mai alle sammen. Vi koser oss hjemme, med ting som ikke trenger ledninger og strøm 😉

Vinterfluff

Nå om dagene har vi annen hver dag med vår og vinter. Den ene dagen regner det og verandaen, veien og kaia blir helt bar. Så neste dag igjen daler det ned den mest luftige snøen du kan tenke deg. Som bomull eller sukkspinn, ja den fineste vinterfluff. Og den legger seg rundt og på alle overflater. Omkranser oss. Pakker oss inn. Det er en helt magisk stemning.

Jeg har ikke hatt ork til å ta i kameraet denne uka (ja sånn er det når basseluskene bestemmer). Men omtrent sånn her har det sett ut. Lunt og koselig.

Og selv vi egentlig lengter mot vår, varme og farger, er det helt greit. Vi nyter det likevel, for vi vet at det er kortvarig. Dessuten er det så fint. Er du ikke enig?

Et helt midlertidig vinterfluff er til for å nytes. Ikke glem det da.

Lykkedagen

I dag er det den internasjonale lykkedagen, og sånt blir man jo glad av. I kattelivet har vi stort fokus på lykke, og da spesielt hverdagslykke. De små tingene som får oss til å smile litt ekstra. De som setter gullkant på dagene.

Det kan være en rykende varm kopp med te. En bukett med friske blomster. En koselig frokost med stearinlys i mørket sammen med kjæresten. En god film. En god bok. Magisk himmel. En laaaang telefonsamtale med min gode Disney-venninne. Eller med pappa. Varme lester på føttene, strikket av den snille stemora. Musikk som treffer meg rett i hjertet. Å være kreativ. Blomstene i hagen vår. Naboen som stopper å prater med meg. Rent sengetøy på senga. Å synge. Å danse. Ja lista er lang. For jeg har alltid hatt veldig lett for å glede meg over de små tingene. Og det er jeg veldig takknemlig for.

Men min største lykke i livet er uten tvil kjæresten og Bianco ♥ Bare nå når jeg skriver disse ordene kjenner jeg tårene i øyekroken og en enorm varme av lykke som brer seg i hele kroppen. Ikke ante jeg at man kunne føle seg lykkelig en gang. Når vi trekløveret koser oss sammen forsvinner alle bekymringer. Alle uoppnåelige mål, materialistiske ønsker og tanker om noe bedre. For når man ser alt i en større sammenheng, når man måler opp alt mot alt, da finnes det ingen større lykke i livet enn de du er glad i.

Bare en liten ting å tenke på på selveste lykkedagen, i dette samfunnet hvor så mange strever for å bli bedre og mer lykkelig.

Et skår er gleden

Det heter vel egentlig «et skår i gleden», og er jo absolutt ikke sett på som noe positivt. Et hakk eller nagg som kommer inn i livet ditt og forstyrrer det som var. Forstyrrer perfeksjonen. Men nå har jeg snudd på hele greia og gjort det til noe bra.

Gjennom mange dager, ja faktisk mange år, har jeg stått på kjøkkenet og sett på de samme skårene i både kopper, fat og skåler. Når jeg har puttet i oppvaskmaskinen, vasket for hånd, eller dekket på bordet. Og først var jeg egentlig frustrert over de skårene. La merke til de og tenkte mye på de hver gang jeg så de. Og jeg ble også enda mer frustrert når det dukket opp nye. Jeg tok meg i å tenke; søren der er enda en skål «ødelagt».

Men det var vel omtrent når jeg begynte å interessere meg for gjenbruk og gammelt porselen at denne tanken heldigvis slapp taket. Da lærte jeg nemlig at dersom jeg skulle ha en bestemt mugge som var gått ut av produksjon, så måtte jeg godta både krakeleringer og skår. Jeg lærte meg at det faktisk kunne være fint. At dersom jeg ikke tok disse skårene med på kjøpet ville jeg sitte igjen med ingenting. Vel, iallefall ikke det jeg var ute etter.

Noen vil vel kalle det for patina, andre vil kanskje tenke shabby chic. Men jeg liker å se på det som «levd liv». For vitner ikke akkurat det ene skåret om at denne mugga har blitt brukt? Den har hatt verdi. Den har vært verdsatt. Den har levd et liv. Jeg syns iallefall det! Og jeg liker å tenke på det, lure på hvem som har eid og brukt den. Var den en bryllupsgave? Noe som noen hadde ønsket seg? Var det noen som arvet den osv. Og ikke minst, hva skjedde den gangen den fikk et merke «for livet»? Den overlevde jo.

Det er egentlig ikke rent ulikt med oss mennesker. Jo eldre vi blir jo mer «merker» finnes det på oss også. Sånn som vannkoppearret jeg har på ryggen. Eller det lille merket på kinnet mitt fra den gangen jeg var så uheldig å snuble rett i døra til bestefar. Det viser bare at jeg har levd, og at jeg er her fortsatt. Og heldigvis blir jeg satt pris på selv om jeg har noen «skår» jeg også.

Så derfor kjenner jeg nå glede hver gang jeg ser skårene i skålene mine. Jeg er takknemlig for all den tiden jeg har brukt de, og at jeg fortsatt har de (de har tross alt vært med meg siden andre året på videregående). Og ingen nagg hindrer meg i å kjøpe noe gammelt og unikt som jeg virkelig har lyst på. For det vitner bare om at noe som kunne ha vært borte fortsatt eksisterer. Og sånt skal man sette pris på.

Så et skår kan være glede det også. Dagens lille visdom fra meg. Klem.

Små kattepuser får ikke lov til å fryse

Nå om kveldene når vi skal legge oss har Bianco nesten alltid lyst å sove sammen med oss. Han har tre faste plasser han rullerer mellom; I senga i min fotende, i kjæresten sin fotende, eller på lammeskinnet på gulvet. Og det er selvfølgelig veldig koselig. Vi vil jo aller helst ha han sammen med oss – også på natta.

Men nå når det er så kaldt er han dessverre utsatt for trekk på alle de tre plassene. Og siden Bianco er seniorpus og sliter litt med å holde på varmen både på grunn av astmaen og litt dårlig blodsirkulasjon i ryggen, er det ekstra viktig at vi følger med på dette. Får han for mye trekk på seg kan han i verste fall få en forkjølelse som kan bli til lungebetennelse. Og det vil vi ikke ha noe av! Derfor pakker jeg på og rundt han ulltepper, dyner, skjerf og mye annet rart. Og når han legger seg på lammeskinnet på gulvet stabler jeg puter som en borg slik at han skal få le fra vinduet. Hehe, det ser egentlig litt morsomt ut.

For ett år siden likte ikke Bianco dette. Han vred seg unna som en unge som må spise grønnsaksmos. Men nå er det som om han skjønner hvor viktig det er, og har nok lært seg å nyte å bli «tucked inn». For nå maler han under hele prosessen. Og mens Bianco maler sier jeg de ordene som har blitt som et mantra i denne kalde vinterperioden – «små kattepuser får ikke lov til å fryse». Nei for de gjør ikke det! Så enkelt er det bare.

Og selv om det krever en liten innsats fra oss og at vi er flinke til å følge med, er dette en helt enkel ting å praktisere for oss i kattelivet. Spesielt siden Bianco er innekatt. Og det er jeg veldig takknemlig for nå som det er så kaldt ute. For tankene mine går ofte til de kattene som er ute nå. Enten det er uvitende eiere som tror at katter klarer kulda fordi de har så mye pels (jeg håper de fleste som eier en katt har satt seg inn i dette). Eller at en stakkar liten pus ikke finner veien hjem igjen i all snøen. Eller aller verst, de som bor ute.

Det er egentlig en utenkelig tanke, men ja det bor faktisk katter ute akkurat nå mens gradestokken viser minus 10 og enda kaldere. Og det er kritisk for disse kattene. Ikke har de mat og vann. Og de risikerer å få frostskader på både ører, nese og poter. Ja nesa kan faktisk fryse slik at den faller av. Tenk så vondt det må være! Og tenk hvis denne smerten bare skal vare og vare helt til at det blir så kaldt at livet ebber ut… Nei slik kan det ikke være! For som jeg sa lenger opp – små kattepuser får ikke lov til å fryse.

Heldigvis er det flere fantastiske ildsjeler som vier en enorm frivillighet og hjertet sitt til disse kattene. Dyrebeskyttelsen er en av dem. Men i dag vil jeg trekke fram en person som betyr ekstra mye for oss i kattelivet. Vi har fulgt han og kattene hans en stund nå. Fra ukentlige spalter i ukebladet Hjemmet (med Pusur som startet det hele), til koselige bilder og snutter på Facebook. Men også grunnleggingen av hjelpeorganisasjonen Forente Poter, hvor vi har fått (og fortsatt får) lære om hjemløse katter, hva de trenger, hva vi mennesker må gjøre, og hva som skjer både når man klarer og ikke klarer å redde i tide. Der har vi fått oppleve både glede og sorg, hånd i hånd. Eller pote i pote.

Jeg snakker om Hans Halden fra Huskatta Pusurs verden, aka Far. Eller katte-Hans som han kalles i Nord-Troms hvor han bor. Og jeg tror ikke jeg vet om noen som har et større hjerte for katter. Han tar så godt vare på sine egne fine puser Minos, Nene og Altha. Deler på det fine livet han har med dem. Og det er en glede å følge de. Men så jobber han også beinhardt for å berge så mange katter som mulig. Og det er mange katter i Nord-Troms som trenger hjelp akkurat nå. Derfor har de en intensiv innsats pågående nå på en søppelfylling hvor det bor en hel kattekoloni. Både voksne og unge puser. Og da skjønner man at de kjemper mot både tida og kulda.

De har allerede berget mange katter. Som Ståle, Svante, Giza og Snøpus. Alle de fire går en lys framtid i møte, og det er en sånn glede å se. Men vi har også fått se monsen Gustav som ikke kunne berges på grunn av den fryktelige sykdommen FIV og store frostskader på nesa. Jeg gråt mange tårer når jeg leste om Gustav. Men nå slipper han iallefall å ha det vondt. Og jeg skal innrømme at jeg gråter mye når jeg er innom Huskatta Pusurs Verden. Både av glede og av sorg. Kjæresten sier ofte at jeg ikke må gå inn å lese om det for jeg blir så lei meg. Derfor er jeg takknemlig for den jobben de gjør i Forente Poter. For jeg har innsett for lenge siden at hjerte mitt ikke er sterkt nok til å kunne klare noe som dette.

Men selv om jeg ikke klarer å gjøre så mye som jeg skulle ønske, kan jeg gjøre noe. Jeg kan bidra til at Far, Bror og resten av gjengen i Forente Poter har mulighet til å fortsette den formidable jobben de gjør. Her snakker vi om folk som ofrer både fritiden, nattesøvnen og helsa for kattenene. Akkurat nå har de 18 katter som trenger mat, veterinærtimer, kattesand, leker og mye mer. Og med den innsatsen de gjør nå, vil de mest sannsynlig bli enda flere. Og dette koster. Derfor har Bianco sendt inn et lite bidrag i dag, og sett i sammenheng med hva som virkelig betyr noe i livet, kostet det oss lite. Vi har så mye, og vi har det så godt. Og Bianco fryser ikke. Derfor burde vi hjelpe!

Og siden små kattepuser ikke får lov til å fryse ønsker jeg å oppfordre dere alle til å gi litt til Forente Poter. Du kan vippse på 101300 eller overføre penger til kontonr 4750 39 55551. Eller du kan bli Grasrotgiver og sende sms «Grasrotandelen 815935292» til 60000. Og husk at litt er bedre enn ingenting. Og tenk så godt det føles etterpå! Vi føler oss iallefall enda varmere i hjertene våre nå (vi som var så god og varm fra før av).

Takk kjære Far og alle dere andre i Huskatta Pusurs verden, for alt dere gjør ♥

Lysere tider

Det er ingen tvil om at mørketiden har tatt på. Og det er ikke bare trøtte og slappe kropper som vitner om det. Oxalisen vår har virkelig kjempet seg gjennom de to siste månedene. Til tross for ekstra næring, lampelys hele døgnet, og godsnakk, var det til slutt bare tre små stilker igjen. Den ene nesten brekt og begge de to andre med «hodet» hengende lavt. Jeg fryktet en stund at den skulle bukke under for mørket.

Og jeg har ikke følt meg så bra jeg heller, her jeg har gått og hanglet med noen slags basselusker innabords siden før jul.  Nesten hver gang jeg var nær ved å føle meg bedre og begynte å røre på meg, ble jeg slått i bakken igjen, for så å måtte krype tilbake til senga. Det har vært en kamp, og kanskje spesielt psykisk. For mørket ble på en måte enda tyngre da.

Men i dag, på selveste soldagen, kan jeg konstatere at vi blir å klare oss. Både oxalisen og jeg. Fire nye skudd som står rett opp vitner om at vi strekker oss oppover og går mot lysere tider. Og selv om jeg hverken så selve sola eller kjente varmen fra den, så kunne jeg skimte solstrålene som landet på byggene sør på Tromsøya. Det varte bare i fem små minutter, men oi for en glede det var! Rene vitamininnsprøytningen.

Og kanskje vi nordlendingene er litt sånn, at når sola kommer tilbake så er alt glemt. Da er alt lykke. Da er alt bra. Selv om vi kanskje fortsatt kjenner det på kroppen… Men det betyr ingenting nå. For nå går vi mot lysere tider!

Bon hiver alle sammen

Jeg ligger under ullpleddet på sofaen, nesten helt i mørket. Det er bare juletreet og noen stearinlys som lyser forsiktig. Jeg er så glad for at vi har juletreet fortsatt! Det bidrar til en lunhet som er nødvendig nå. På den andre sofaen ligger kjæresten og snorker. Og på gulvet ved siden av hodet mitt ligger Bianco på tøflene mine. Han snorker ikke så mye men jeg ser at han sover dypt. Ute uler det av vinden, og snøen er så tett og vannrett nå at jeg nesten ikke ser pir 2 lenger. Vi har mye vær nå.

Det siste døgnet har bestått av mange vindkast som har fått både senga og sofaen til å riste. Det har ikke vært så lett å sove godt da. Men når jeg tenker meg om var det nettopp dårlig vær som gjorde at jeg sov ekstra godt i barndommen. Så dumt at det ikke har den samme virkningen på meg lenger.

Snøen fyker ikke bare forbi, den har også lagt seg opp etter vinduer, vegger og alt av stolper. Jeg liker det når det er sånn. Det blir så lunt. Som om vi er pakket inn i vatt. Framfor meg har jeg en rykende kopp med Earl Grey Blå Blomst. Også ser jeg på Det gode liv i Alaska. Ganske passende værforholdene tatt i betraktning. For akkurat nå er det ikke så ulikt Alaska når jeg ser ut av vinduet.

Jeg kjenner på at jeg liker at været «tvinger» oss til å holde oss inne og i ro. Det passer så godt nå i januar, etter desembers høye tempo. Selv om jeg skal innrømme at jeg tok det nokså rolig denne jula sammenlignet med tidligere år. Men likevel er det som om januar «krever» en mye roligere takt. Og til og med i Det gode liv i Alaska er det rolig. Uansett hva de gjør. Uansett hva som skjer. Og uansett hvor dramatisk ting enn måtte være, er det som om de lever et par hakk ned eller bak oss når det kommer til tempoet. Det er egentlig helt utrolig. De klarer til og med å rope «dempet», eller være stresset «rolig». Der har vi noe å lære.

Og i akkurat den episoden som jeg ser på nå har den første snøen begynt å dale ned, forsiktig i småe flak. Rolig den og selvfølgelig. Og alle i serien trekker ut i gata (ja de har jo nesten bare en gate) for å nyte dette gledelige synet. De pakker på seg varme jakker, stirrer opp mot himmelen, og begynner å klemme hverandre for deretter å ønske hverandre bon hiver – god vinter.

Aaaa så magisk fint! Selvfølgelig traff dette meg (som den snøelskeren som jeg er) midt i hjertet. Og selv om vi ikke har de samme rolige og kanskje romantiske kulissene her hos oss nå – Bon hiver alle sammen! Måtte vi få en så god vinter som vi bare kan få.

Bon hiver!

Libertyhjerter, fluesopp og lilla på pause

I veldig mange år har lilla vært hovedfargen i interiøret mitt. Jeg husker så godt hvordan det startet. Det hadde åpnet en ny kafé i hjembyen min, og de hadde interiør som gikk i lilla, orange og oliven. Jeg ble veldig inspirert! Det føltes virkelig som meg og min stil. Jeg begynte forsiktig med noen få lilla og orange telysholdere, og fire lilla fat med matchende kopper som jeg kjøpte på en billigbutikk.

Så ble det bare mer og mer lilla. Og når jeg var i begynnelsen av 20-årene husker jeg at jeg hamstret masse adventslilla kubbelys og stearinlys hver eneste desember siden det var så vanskelig å få tak i resten av året. På denne tiden var nemlig ikke lilla så populært. Og det var heller ikke som i dag hvor man får tak i det meste, i alle farger, hele året. Jeg var også veldig kresen på hvilken lilla-nyanse jeg ville ha. Det skulle ikke være for mye blått i den, og den måtte ikke være for lys.

Årene gikk, og det var stadig lilla som dominerte. Jeg husker så godt at jeg viste bestemor noe fint i en butikk en gang. Da svarte bestemor spøkefullt: også er det så overraskende at den er lilla. Hehe, ja lilla var nok varemerket mitt. Og alle visste det. Jeg har ikke tall på hvor mange lilla votter, luer og lester bestemor har strikket til meg. Og som regel var mange av julegavene jeg fikk lilla både utenpå og inni. Og en venninne av meg bruker å si at hun tenker på meg hver gang hun ser lilla raketter på nyttårsaften.

Men i løpet av de siste årene har jeg merket meg at lilla-nyansen har endret seg her hjemme. Den har stadig gått mer mot rødt, og siden vi flyttet inn i denne leiligheten (for tre år siden) har både gardinene og putene fått nye farger. Det meste av det lilla har sakte men sikkert blitt luket ut, en etter en. Og blitt erstattet med noe vinrødt, orange eller gammelrosa. Unntaket er de lyse lingardinene vi bruker på sommeren og den lilla Le Creuset-gryta mi (den kommer jeg alltid til å elske uansett).

Og jeg hadde jo merket det. Men det er noe med en glidende overgang. Når noe bare sniker seg inn som en naturlig del av livet, og plutselig så er det annerledes. Jeg måtte bare innse det. Jeg var lei av lilla! Jeg var mettet på det etter alle disse årene. Iallefall i interiøret. Og jeg skal ikke legge skjul på at det føltes som en liten identitetskrise. Lilla har jo vært en stooor del av halve livet mitt.

Men jeg tok avgjørelsen, og jeg bestemte meg for at det er helt okay å pause lilla for en stund. Iallefall i jula. Og det betydde at ganske mye av juletrepynten måtte byttes ut. Nærmere bestemt 25 julekuler og julehjerter pluss en fugl. Og selv om jeg så med lange blikk på de fine lilla julekulene fra Liberty når jeg pyntet juletreet, føltes det også veldig riktig å ikke bruke de.

Men så måtte jeg erstatte den lilla julepynten med noe. Og jeg ønsket ikke å kjøpe for mye nytt, for det er ikke veldig miljøvennlig. Derfor hentet jeg fram symaskinen, og resultatet ble disse fine vatthjertene i Libertystoff, som jeg syns fikk litt gammeldags preg. De matcher også Julenilsen-sekken som jeg sydde til kjæresten for 2 år siden. Stoffet er nemlig det samme som jeg brukte på kanten på sekken. Altså Liberty-stoff, finnes det noe finere?!

Også klarte jeg å lage disse fine fluesoppene. Og det er jeg kjempestolt over. For det florerte ikke akkurat med oppskrifter på hjemmesydde flusopper, så jeg måtte prøve meg litt fram. Og de ble jo bra. Gjorde de ikke? Jeg syns iallefall det!

Og nå er juletreet vårt så magisk fint. Som en eventyrskog med både fuglehus, fluesopp og Disney-preg. Der henger Både Ole Brumm og Snømannen Kalle, og polkastokker og en liten bok som jeg fikk i adventskalenderen som 10-åring. Her og der ser man hint av lilla. For man skal jo ikke ta fullstendig av. Men for første gang siden vi i kattelivet fikk oss juletre, er det ikke lilla som dominerer. Forandring fryder, selv om juletradisjonene enda står sterkt.

Og dere skal selvfølgelig få se juletreet senere.

Sånt som er godt for hjertet

En morgen jeg våknet var det som jeg kjente lukten av ristet rugbrød idet jeg åpnet øynene. Så jeg listet meg på tå inn på kjøkkenet i mørket, og lagde meg et koselig frokostbrett med ristet rugbrød med brunost, nissete og evigvarende skimmia (jeg har hatt den i over en måned nå).

Og mens adventsstaken lyste fra vinduet og jeg koste meg med frokost på senga, så jeg Amalies jul på pc-en. En av barndomsjulas fineste minner. Det var så hjertevarmt og godt! Så fint at jeg begynte å lure på hvorfor jeg ikke hadde gjort dette tidligere.

Når det er riktig kaldt og snø på verandaen vil ikke Bianco gå så mye ut. Derfor ble jeg ekstra varm i hjertet når jeg plutselig en dag så disse potesporene i snøen. Oppå mine fotspor ♥ Men nå er de dessverre vasket bort av regnet.

Og dette er et ganske behagelig syn å hvile blikket på. En rød julestjerne fra min gode venninne og dalende julesnø.

Å kunne skrive noen ord til de som jeg er glad i ga meg ekstra hjertevarme i år. Først var det noe som skulle krysses av på en liste. Et gjøremål jeg måtte bli ferdig med. Men så viste det seg å være så fint og godt at det ble som en gave til meg selv. Dette må jeg minne meg på til neste år.

Og det føltes så godt å hente fram symaskinen å bare sy to nye vatthjerter av den gamle juleduken som jeg kjøpte i sommer. Å bare kjenne på gleden av å lage noe. Det var godt for både hjertet og vatthjertet det!