Små kattepuser får ikke lov til å fryse

Nå om kveldene når vi skal legge oss har Bianco nesten alltid lyst å sove sammen med oss. Han har tre faste plasser han rullerer mellom; I senga i min fotende, i kjæresten sin fotende, eller på lammeskinnet på gulvet. Og det er selvfølgelig veldig koselig. Vi vil jo aller helst ha han sammen med oss – også på natta.

Men nå når det er så kaldt er han dessverre utsatt for trekk på alle de tre plassene. Og siden Bianco er seniorpus og sliter litt med å holde på varmen både på grunn av astmaen og litt dårlig blodsirkulasjon i ryggen, er det ekstra viktig at vi følger med på dette. Får han for mye trekk på seg kan han i verste fall få en forkjølelse som kan bli til lungebetennelse. Og det vil vi ikke ha noe av! Derfor pakker jeg på og rundt han ulltepper, dyner, skjerf og mye annet rart. Og når han legger seg på lammeskinnet på gulvet stabler jeg puter som en borg slik at han skal få le fra vinduet. Hehe, det ser egentlig litt morsomt ut.

For ett år siden likte ikke Bianco dette. Han vred seg unna som en unge som må spise grønnsaksmos. Men nå er det som om han skjønner hvor viktig det er, og har nok lært seg å nyte å bli «tucked inn». For nå maler han under hele prosessen. Og mens Bianco maler sier jeg de ordene som har blitt som et mantra i denne kalde vinterperioden – «små kattepuser får ikke lov til å fryse». Nei for de gjør ikke det! Så enkelt er det bare.

Og selv om det krever en liten innsats fra oss og at vi er flinke til å følge med, er dette en helt enkel ting å praktisere for oss i kattelivet. Spesielt siden Bianco er innekatt. Og det er jeg veldig takknemlig for nå som det er så kaldt ute. For tankene mine går ofte til de kattene som er ute nå. Enten det er uvitende eiere som tror at katter klarer kulda fordi de har så mye pels (jeg håper de fleste som eier en katt har satt seg inn i dette). Eller at en stakkar liten pus ikke finner veien hjem igjen i all snøen. Eller aller verst, de som bor ute.

Det er egentlig en utenkelig tanke, men ja det bor faktisk katter ute akkurat nå mens gradestokken viser minus 10 og enda kaldere. Og det er kritisk for disse kattene. Ikke har de mat og vann. Og de risikerer å få frostskader på både ører, nese og poter. Ja nesa kan faktisk fryse slik at den faller av. Tenk så vondt det må være! Og tenk hvis denne smerten bare skal vare og vare helt til at det blir så kaldt at livet ebber ut… Nei slik kan det ikke være! For som jeg sa lenger opp – små kattepuser får ikke lov til å fryse.

Heldigvis er det flere fantastiske ildsjeler som vier en enorm frivillighet og hjertet sitt til disse kattene. Dyrebeskyttelsen er en av dem. Men i dag vil jeg trekke fram en person som betyr ekstra mye for oss i kattelivet. Vi har fulgt han og kattene hans en stund nå. Fra ukentlige spalter i ukebladet Hjemmet (med Pusur som startet det hele), til koselige bilder og snutter på Facebook. Men også grunnleggingen av hjelpeorganisasjonen Forente Poter, hvor vi har fått (og fortsatt får) lære om hjemløse katter, hva de trenger, hva vi mennesker må gjøre, og hva som skjer både når man klarer og ikke klarer å redde i tide. Der har vi fått oppleve både glede og sorg, hånd i hånd. Eller pote i pote.

Jeg snakker om Hans Halden fra Huskatta Pusurs verden, aka Far. Eller katte-Hans som han kalles i Nord-Troms hvor han bor. Og jeg tror ikke jeg vet om noen som har et større hjerte for katter. Han tar så godt vare på sine egne fine puser Minos, Nene og Altha. Deler på det fine livet han har med dem. Og det er en glede å følge de. Men så jobber han også beinhardt for å berge så mange katter som mulig. Og det er mange katter i Nord-Troms som trenger hjelp akkurat nå. Derfor har de en intensiv innsats pågående nå på en søppelfylling hvor det bor en hel kattekoloni. Både voksne og unge puser. Og da skjønner man at de kjemper mot både tida og kulda.

De har allerede berget mange katter. Som Ståle, Svante, Giza og Snøpus. Alle de fire går en lys framtid i møte, og det er en sånn glede å se. Men vi har også fått se monsen Gustav som ikke kunne berges på grunn av den fryktelige sykdommen FIV og store frostskader på nesa. Jeg gråt mange tårer når jeg leste om Gustav. Men nå slipper han iallefall å ha det vondt. Og jeg skal innrømme at jeg gråter mye når jeg er innom Huskatta Pusurs Verden. Både av glede og av sorg. Kjæresten sier ofte at jeg ikke må gå inn å lese om det for jeg blir så lei meg. Derfor er jeg takknemlig for den jobben de gjør i Forente Poter. For jeg har innsett for lenge siden at hjerte mitt ikke er sterkt nok til å kunne klare noe som dette.

Men selv om jeg ikke klarer å gjøre så mye som jeg skulle ønske, kan jeg gjøre noe. Jeg kan bidra til at Far, Bror og resten av gjengen i Forente Poter har mulighet til å fortsette den formidable jobben de gjør. Her snakker vi om folk som ofrer både fritiden, nattesøvnen og helsa for kattenene. Akkurat nå har de 18 katter som trenger mat, veterinærtimer, kattesand, leker og mye mer. Og med den innsatsen de gjør nå, vil de mest sannsynlig bli enda flere. Og dette koster. Derfor har Bianco sendt inn et lite bidrag i dag, og sett i sammenheng med hva som virkelig betyr noe i livet, kostet det oss lite. Vi har så mye, og vi har det så godt. Og Bianco fryser ikke. Derfor burde vi hjelpe!

Og siden små kattepuser ikke får lov til å fryse ønsker jeg å oppfordre dere alle til å gi litt til Forente Poter. Du kan vippse på 101300 eller overføre penger til kontonr 4750 39 55551. Eller du kan bli Grasrotgiver og sende sms «Grasrotandelen 815935292» til 60000. Og husk at litt er bedre enn ingenting. Og tenk så godt det føles etterpå! Vi føler oss iallefall enda varmere i hjertene våre nå (vi som var så god og varm fra før av).

Takk kjære Far og alle dere andre i Huskatta Pusurs verden, for alt dere gjør ♥

Lysere tider

Det er ingen tvil om at mørketiden har tatt på. Og det er ikke bare trøtte og slappe kropper som vitner om det. Oxalisen vår har virkelig kjempet seg gjennom de to siste månedene. Til tross for ekstra næring, lampelys hele døgnet, og godsnakk, var det til slutt bare tre små stilker igjen. Den ene nesten brekt og begge de to andre med «hodet» hengende lavt. Jeg fryktet en stund at den skulle bukke under for mørket.

Og jeg har ikke følt meg så bra jeg heller, her jeg har gått og hanglet med noen slags basselusker innabords siden før jul.  Nesten hver gang jeg var nær ved å føle meg bedre og begynte å røre på meg, ble jeg slått i bakken igjen, for så å måtte krype tilbake til senga. Det har vært en kamp, og kanskje spesielt psykisk. For mørket ble på en måte enda tyngre da.

Men i dag, på selveste soldagen, kan jeg konstatere at vi blir å klare oss. Både oxalisen og jeg. Fire nye skudd som står rett opp vitner om at vi strekker oss oppover og går mot lysere tider. Og selv om jeg hverken så selve sola eller kjente varmen fra den, så kunne jeg skimte solstrålene som landet på byggene sør på Tromsøya. Det varte bare i fem små minutter, men oi for en glede det var! Rene vitamininnsprøytningen.

Og kanskje vi nordlendingene er litt sånn, at når sola kommer tilbake så er alt glemt. Da er alt lykke. Da er alt bra. Selv om vi kanskje fortsatt kjenner det på kroppen… Men det betyr ingenting nå. For nå går vi mot lysere tider!

Bon hiver alle sammen

Jeg ligger under ullpleddet på sofaen, nesten helt i mørket. Det er bare juletreet og noen stearinlys som lyser forsiktig. Jeg er så glad for at vi har juletreet fortsatt! Det bidrar til en lunhet som er nødvendig nå. På den andre sofaen ligger kjæresten og snorker. Og på gulvet ved siden av hodet mitt ligger Bianco på tøflene mine. Han snorker ikke så mye men jeg ser at han sover dypt. Ute uler det av vinden, og snøen er så tett og vannrett nå at jeg nesten ikke ser pir 2 lenger. Vi har mye vær nå.

Det siste døgnet har bestått av mange vindkast som har fått både senga og sofaen til å riste. Det har ikke vært så lett å sove godt da. Men når jeg tenker meg om var det nettopp dårlig vær som gjorde at jeg sov ekstra godt i barndommen. Så dumt at det ikke har den samme virkningen på meg lenger.

Snøen fyker ikke bare forbi, den har også lagt seg opp etter vinduer, vegger og alt av stolper. Jeg liker det når det er sånn. Det blir så lunt. Som om vi er pakket inn i vatt. Framfor meg har jeg en rykende kopp med Earl Grey Blå Blomst. Også ser jeg på Det gode liv i Alaska. Ganske passende værforholdene tatt i betraktning. For akkurat nå er det ikke så ulikt Alaska når jeg ser ut av vinduet.

Jeg kjenner på at jeg liker at været «tvinger» oss til å holde oss inne og i ro. Det passer så godt nå i januar, etter desembers høye tempo. Selv om jeg skal innrømme at jeg tok det nokså rolig denne jula sammenlignet med tidligere år. Men likevel er det som om januar «krever» en mye roligere takt. Og til og med i Det gode liv i Alaska er det rolig. Uansett hva de gjør. Uansett hva som skjer. Og uansett hvor dramatisk ting enn måtte være, er det som om de lever et par hakk ned eller bak oss når det kommer til tempoet. Det er egentlig helt utrolig. De klarer til og med å rope «dempet», eller være stresset «rolig». Der har vi noe å lære.

Og i akkurat den episoden som jeg ser på nå har den første snøen begynt å dale ned, forsiktig i småe flak. Rolig den og selvfølgelig. Og alle i serien trekker ut i gata (ja de har jo nesten bare en gate) for å nyte dette gledelige synet. De pakker på seg varme jakker, stirrer opp mot himmelen, og begynner å klemme hverandre for deretter å ønske hverandre bon hiver – god vinter.

Aaaa så magisk fint! Selvfølgelig traff dette meg (som den snøelskeren som jeg er) midt i hjertet. Og selv om vi ikke har de samme rolige og kanskje romantiske kulissene her hos oss nå – Bon hiver alle sammen! Måtte vi få en så god vinter som vi bare kan få.

Bon hiver!

Libertyhjerter, fluesopp og lilla på pause

I veldig mange år har lilla vært hovedfargen i interiøret mitt. Jeg husker så godt hvordan det startet. Det hadde åpnet en ny kafé i hjembyen min, og de hadde interiør som gikk i lilla, orange og oliven. Jeg ble veldig inspirert! Det føltes virkelig som meg og min stil. Jeg begynte forsiktig med noen få lilla og orange telysholdere, og fire lilla fat med matchende kopper som jeg kjøpte på en billigbutikk.

Så ble det bare mer og mer lilla. Og når jeg var i begynnelsen av 20-årene husker jeg at jeg hamstret masse adventslilla kubbelys og stearinlys hver eneste desember siden det var så vanskelig å få tak i resten av året. På denne tiden var nemlig ikke lilla så populært. Og det var heller ikke som i dag hvor man får tak i det meste, i alle farger, hele året. Jeg var også veldig kresen på hvilken lilla-nyanse jeg ville ha. Det skulle ikke være for mye blått i den, og den måtte ikke være for lys.

Årene gikk, og det var stadig lilla som dominerte. Jeg husker så godt at jeg viste bestemor noe fint i en butikk en gang. Da svarte bestemor spøkefullt: også er det så overraskende at den er lilla. Hehe, ja lilla var nok varemerket mitt. Og alle visste det. Jeg har ikke tall på hvor mange lilla votter, luer og lester bestemor har strikket til meg. Og som regel var mange av julegavene jeg fikk lilla både utenpå og inni. Og en venninne av meg bruker å si at hun tenker på meg hver gang hun ser lilla raketter på nyttårsaften.

Men i løpet av de siste årene har jeg merket meg at lilla-nyansen har endret seg her hjemme. Den har stadig gått mer mot rødt, og siden vi flyttet inn i denne leiligheten (for tre år siden) har både gardinene og putene fått nye farger. Det meste av det lilla har sakte men sikkert blitt luket ut, en etter en. Og blitt erstattet med noe vinrødt, orange eller gammelrosa. Unntaket er de lyse lingardinene vi bruker på sommeren og den lilla Le Creuset-gryta mi (den kommer jeg alltid til å elske uansett).

Og jeg hadde jo merket det. Men det er noe med en glidende overgang. Når noe bare sniker seg inn som en naturlig del av livet, og plutselig så er det annerledes. Jeg måtte bare innse det. Jeg var lei av lilla! Jeg var mettet på det etter alle disse årene. Iallefall i interiøret. Og jeg skal ikke legge skjul på at det føltes som en liten identitetskrise. Lilla har jo vært en stooor del av halve livet mitt.

Men jeg tok avgjørelsen, og jeg bestemte meg for at det er helt okay å pause lilla for en stund. Iallefall i jula. Og det betydde at ganske mye av juletrepynten måtte byttes ut. Nærmere bestemt 25 julekuler og julehjerter pluss en fugl. Og selv om jeg så med lange blikk på de fine lilla julekulene fra Liberty når jeg pyntet juletreet, føltes det også veldig riktig å ikke bruke de.

Men så måtte jeg erstatte den lilla julepynten med noe. Og jeg ønsket ikke å kjøpe for mye nytt, for det er ikke veldig miljøvennlig. Derfor hentet jeg fram symaskinen, og resultatet ble disse fine vatthjertene i Libertystoff, som jeg syns fikk litt gammeldags preg. De matcher også Julenilsen-sekken som jeg sydde til kjæresten for 2 år siden. Stoffet er nemlig det samme som jeg brukte på kanten på sekken. Altså Liberty-stoff, finnes det noe finere?!

Også klarte jeg å lage disse fine fluesoppene. Og det er jeg kjempestolt over. For det florerte ikke akkurat med oppskrifter på hjemmesydde flusopper, så jeg måtte prøve meg litt fram. Og de ble jo bra. Gjorde de ikke? Jeg syns iallefall det!

Og nå er juletreet vårt så magisk fint. Som en eventyrskog med både fuglehus, fluesopp og Disney-preg. Der henger Både Ole Brumm og Snømannen Kalle, og polkastokker og en liten bok som jeg fikk i adventskalenderen som 10-åring. Her og der ser man hint av lilla. For man skal jo ikke ta fullstendig av. Men for første gang siden vi i kattelivet fikk oss juletre, er det ikke lilla som dominerer. Forandring fryder, selv om juletradisjonene enda står sterkt.

Og dere skal selvfølgelig få se juletreet senere.

Sånt som er godt for hjertet

En morgen jeg våknet var det som jeg kjente lukten av ristet rugbrød idet jeg åpnet øynene. Så jeg listet meg på tå inn på kjøkkenet i mørket, og lagde meg et koselig frokostbrett med ristet rugbrød med brunost, nissete og evigvarende skimmia (jeg har hatt den i over en måned nå).

Og mens adventsstaken lyste fra vinduet og jeg koste meg med frokost på senga, så jeg Amalies jul på pc-en. En av barndomsjulas fineste minner. Det var så hjertevarmt og godt! Så fint at jeg begynte å lure på hvorfor jeg ikke hadde gjort dette tidligere.

Når det er riktig kaldt og snø på verandaen vil ikke Bianco gå så mye ut. Derfor ble jeg ekstra varm i hjertet når jeg plutselig en dag så disse potesporene i snøen. Oppå mine fotspor ♥ Men nå er de dessverre vasket bort av regnet.

Og dette er et ganske behagelig syn å hvile blikket på. En rød julestjerne fra min gode venninne og dalende julesnø.

Å kunne skrive noen ord til de som jeg er glad i ga meg ekstra hjertevarme i år. Først var det noe som skulle krysses av på en liste. Et gjøremål jeg måtte bli ferdig med. Men så viste det seg å være så fint og godt at det ble som en gave til meg selv. Dette må jeg minne meg på til neste år.

Og det føltes så godt å hente fram symaskinen å bare sy to nye vatthjerter av den gamle juleduken som jeg kjøpte i sommer. Å bare kjenne på gleden av å lage noe. Det var godt for både hjertet og vatthjertet det!

Det går seg til

På torsdag når jeg hentet ned juleeskene for å finne fram litt pynt og gjøre klart for den første advensthelga opplevde jeg noe helt merkelig. Noe jeg aldri har opplevd før. Jeg hadde satt på yndlingsjuleplata mi, Sissel og Odd sin Strålande jul, og var ordentlig klar for å lage stemning. Jeg var litt sliten og trøtt etter en serie uheldige hendelser dagene før (nei dette er ikke reklame for Lemony Snicket). Men aldri hadde jeg trodd at jeg, JuleIda, skulle oppleve å plutselig bli helt tom. Helt matt. Og ikke visste hvor jeg skulle sette noe som helst (bortsett fra adventsstaken og julestjerna som jeg hadde hengt opp for en uke siden). Hvor var julegleden? Og hvem var dette mennesket som satt der framfor eskene uten å kjenne hjertet hoppe av glede når det så all den herlige pynten som var full av gode minner?

Vel det tok litt tid, så innså jeg at jeg var for sliten og dårlig. Og da spiller det ingen rolle hvilken dato det er eller hva man skulle ha gjort. 1. desember kommer alltid uansett. Uavhengig av alt annet. Jeg kunne ikke tvinge dette fram. Det får bli det det blir tenkte jeg. Men heldigvis fikk jeg spredt litt små ting rundt omkring, sånn som julebjella som jeg er blitt så glad i. Og ved siden av den sto det litt vintergrønt fra før av.

Og adventskalenderen kom seg på plass. Litt senere enn planlagt, noe redusert og ikke fulltallig med pakker siden kjæresten er helt utslitt etter alt for mye jobb den siste tiden. Jeg tror det var da skuffelsen virkelig tvang seg fram. Jeg hadde jo senket forventningene. Men adventskalenderen stolte jeg på. Jeg var så lei meg. Følte at dette bare gikk helt skeis. Og det var uten tvil den dårlige formen min som forsterket reaksjonen.

Heldigvis klarte jeg til slutt å ta meg sammen å gjøre det eneste rette. Sove, hvile og si til meg selv at det ikke var så ille selv om det ble langt fra sånn som jeg hadde planlagt. Jeg måtte minne meg på at mange av tingene var kommet på plass. Sånn som ny juleduk i hus og masse fint fløyelsbånd til å pakke fine julegaver med.

Og både julestjerna og adventsstaken lyste lunhet over oss.

Jeg hadde jo til og med fått levert fra meg den første julegaven. En veldig viktig julegave også. Og selv om jeg ikke hadde kommet meg til blomsterbutikken for å kjøpe de blomstene jeg bruker å ha, så hadde jeg jo fått en nydelig rød julestjerne fra min gode Disneyvenninne. En blomst som ikke bare står å minner om jul, men også om et fantastisk vennskap.

Så her måtte jeg endre fokus! For sånn er livet. Det blir ikke alltid som man har planlagt, men man må gjøre det beste ut av det som er. Og det man har. Og jeg har jo sååå mye!

Jeg er fortsatt helt utslitt og tom for energi. Klarer ikke så mye, og prioriterer å sove masse nå. Julegleden er et stykke unna, men heldigvis har vi jo mange dager igjen i desember til å gjøre det bedre. Det går seg nok til.

Oh the ironi

Tenk at jeg satt nesten hele november å ventet på snøen. Dag ut og dag inn. Ved vinduet. Og på værmeldinga. Og akkurat den ene dagen vi trengte høstværet november så langt hadde bydd på… jepp, da kom snøen. Akkurat den dagen vi skulle kjøre til pappa og den snille stemora i Henningsvær dalte det ned store og våte flak. Tett i tett.

Og vi fikk en av de vanskeligste kjøreturene vi noensinne har hatt. En kjøretur som framstår helt uvirkelig, hvor vi kjørte gjennom både sporete sørpe, kraftig snøstorm, høst, og winter wonderland utallige ganger. Og hele tiden så vi for oss Henningsvær (med alle sine fine ting) som en gulrot som hang framfor et esel. Det var museskritt for museskritt, men for hvert minutt vi kom nærmere kjente jeg i hele kroppen at jeg snart skulle få se pappa og den snille stemora ♥ Og når vi kom fram midt på natta, hadde pappa fyrt i vedovnen og laget ertesuppe og pannekaker til oss. Det er kjærlighet det!

Og man kan vel spørre seg om hvorfor vi valgte å kjøre når været var så vanskelig? Vel, det var denne sjansen vi hadde på denne siden av nyttår. Og det var så absolutt verdt det, for som vi har kost oss!  Og nå er vi hjemme igjen, og hjemturen var heldigvis betraktelig bedre. Med Flåklypastemning store deler av veien. Du vet, når snøen ligger så tungt på trærne at alt bare henger nedover. Når det er «så kaldt at selv stjernene skjelver».

Tanker på en torsdag

– Vi har ventet veldig på snøen, og nå skal den visstnok komme. Juhuuuu! Og vi gleder oss til himmelsk korrekturlakk som renser både lufta og sinnet. Som lyser opp, knaker under føttene, og som gir oss søte små potespor. Blir du ikke tvers igjennom varm i hjertet av dette bildet?

– Jeg vet jeg har dårlig tid. Jeg skal dusje, ordne meg, men jeg klarer ikke å komme meg ut av senga, for i fotenden ligger Bianco sammenkrøllet som en liten kanelsnurr og sover. De siste dagene har han ikke hatt lyst å sove sammen med oss. Han har bare kommet bort til nattbordet, sagt godt natt og snudd for å gå tilbake til det varme badegulvet. Når han nå endelig er her vil jeg bare nyte det. Akkurat nå skulle jeg ønske jeg kunne fryse tida.

– Vi har fått en ny søt liten nabo. Balder heter han og er en lundehund. Han er en liten rampegutt, har den mykeste pelsen, og elsker sko (sånn som jeg og Bianco). En dag sovnet han nesten i armene mine når jeg og naboen sto og pratet sammen. Søte lille venn. Tenk at vi skal få bli kjent med han!

– Når jeg finner en sang jeg virkelig elsker kan jeg godt høre den om igjen og om igjen. Og om igjen og om igjen. Jeg blir ikke lei. Det var sånn jeg holdt på å ta livet av storebror i baksetet på bilen sommeren 2001 når vi kjørte til Finnmarka. Jeg spilte Unforgivable Sinner minst 12 ganger på rad på minidisken. Jeg hadde riktignok hodetelefoner på, men storebror var likevel nær døden. Så fant jeg han som også gjør det samme som meg. Og nå om dagene er det denne som går på repeat her hjemme, og vi elsker den! Jeg er så takknemlig for at jeg deler livet sammen med en likesinnet. Hvis ikke det er hverdagslykke så vet ikke jeg!

– Plutselig var det bare der. Et juletre i lys lue i naboens stue. Og midt oppi min alt-for-varmt-vær-hvor-er-snøen-novemberfortvilelse ble hjertet rolig. Jeg kjente at jeg pustet med magen.

– Jeg har fundert mye på hvor bra det hadde vært hvis man kunne fått tid i julegave. Værsågod, her har du en hel time ekstra til en gang du trenger det. En gang du trenger å sove litt ekstra eller er for sent ute. Eller en gang du gjør noe koselig og bare vil at tiden skal vare. Det hadde vært noe, ikke sant?

– Jeg lengter etter følelsen av flanellsengesett mot huden. Men i den varmen vi har hatt, er det bare krepp og lin som har fungert.

– Storebror er en ordentlig ertekrok. Og som en god representant for det motsatte kjønn, er han opptatt av at elektriske duppeditter skal fungere helt optimalt. Han har i flere år ment at jeg trenger både ny telefon og ny vannkoker. Vanemennesket Ida er derimot totalt uenig, og nyter hver eneste dag den 8 år gamle Nokiaen og den 13 år gamle vannkokeren fungerer. Det til tross for at telefonen er teipet for at batteriet ikke skal falle ut, og at lukkemekanismen på vannkokeren ikke fungerer lenger. Og nå har altså storebror truet med å gi meg den verste jula noensinne, med å gi meg både ny vannkoker og ny telefon i julegave 😛 Haha, jeg må pønske ut et motangrep.

– Jeg blir helt uvel av alle Black Friday-tilbudene som blinker mot meg med stor skrift og alskens farger. Hva med jorda vår, og er tilbudsjaget folkets nye rus?! Innimellom virker det som rabatten de får er viktigere enn selve tingen de kjøper. Og irritasjonen øker ytterligere når man kan lese at butikkene «jukser tilbudene sine bedre» med å skru opp prisene gradvis fra oktober. Men jeg skal selvfølgelig ikke kaste stein i glasshus. I fjor benyttet jeg meg av flere tilbud, men bare med ting som jeg hadde kjøpt uansett, som vitaminer og såper og balsam.

– Ekte vennskap er å se Disney-film etter Disney-film mens man spiller Ticket to ride og putter alskens usunnheter i kroppen – sammen.

– Hvis jeg fikk bestemme ville vi beholdt stilen på mange av de gamle julelysene i Tromsøs gater. Jeg skjønner at vi vokser og stadig flere turister finner veien hit, men jeg tror de ønsker å se Tromsø med sin egen sjarm. Ikke Tromsø med London-look-alike-jingle-bells-julelys. Jeg har ingen problemer med jingle bell-lys – i London eller andre storbyer. Bare ikke i Tromsø.

– Årets vintermummikopp har funnet veien hjem til oss. Og med tanke på at den heter Lett snøfall skulle man nesen tro at den er laget spesielt til meg – en av de største snøeelskerne på denne jord. Jeg gleder meg til å drikke Mulled Wine tea i den.

Startskuddet for jula, gråe novemberdager og mangel på søvn

Som jeg skrev for litt siden hadde jeg bestemt meg for at november i år skulle bli en ordentlig førjulsmåned. En måned med kos, klementiner, jule-te og inspirasjon. Jeg så for meg at jeg skulle pynte med kongler, svibler og grankvister, mens jeg forsiktig begynte å høre på den minst «julete» julemusikken. At jeg skulle få nyte litt jul i helt rolige omgivelser, uten å ta det helt ut, rett og slett. Og med den julestemningen jeg hadde etter siste helga i oktober da snøen dalte ned, skulle jo ikke det være noe problem. Trodde jeg! Men november hadde andre planer.

Det har selvfølgelig blitt noen klementiner. Jeg har spist flere kakemenn. Og både svibler og amaryllis har funnet veien hit. Jeg har også sett et par «julete» filmer, og i går kom den nye juleduken vår i postkassen. Så det skal ikke stå på innsatsen. Men det ble dessverre ikke helt som jeg hadde trodd. Jeg har nemlig innsett at julestemningen min er veldig tett knyttet til vintervær, og da aller helst snø. Og om det ikke kan være snø, må det i det minste være kaldt. Og sånn vær har vi ikke akkurat hatt. Det har vært grått, vått og varmt. Unormalt varmt. Ja faktisk har vi vært bare 2 små grader unna en normalt dårlig sommertemperatur! Og mørke og dystre skyer har ligget over oss nesten daglig. Flere dager har jeg prøvd å ta bilder i dagslys, men sannheten er at vi like gjerne kunne ha vært langt inn i desember, for mørkt er det.

Nå kan det jo hende at dere sørpå i landet er vant til litt mildere temperaturer i november? At dette egentlig er et luksusproblem. Men for meg blir det helt feil når været ikke stemmer overens med årstiden, og da blir jeg som jeg har nevnt tidligere på bloggen – årstidsdøgnvill. I tillegg er døgnvill et passende ord å bruke, for søvnen har virkelig sviktet meg de siste ukene. Derfor har jeg gått rundt som en julesyngende zombie som håpefullt har sett etter snøen både i vinduet og på værmeldingen. Haha, dere skulle ha sett meg.

Så med tanke på at julestemningen min er så avhengig av snø og kulde, og at det da lover dårlig for framtidige juler på vår globalt oppvarmede jord, har jeg bestemt meg for at jeg heller får jobbe med forventningene mine framover. Jeg tenker at når dere sørpå klarer det, burde jeg også klare det. Jeg overlevde jo jula 2007 når vi hadde grønn gressplen utenfor huset(!) Selv om det egentlig ikke føltes som jul. Dessuten har vi jo halve november igjen. Men rekker å skape mye god stemning på den tiden.

Så nå kjære juleglade lesere, nå går startskuddet for jula på bloggen. Dog litt mer forsiktig og senere enn planlagt. Men det blir nok bra uansett. Nå er det positive tanker som gjelder!

Klem fra JuleIda

Mindre alene sammen

Vi har alle vært der. Vi har alle opplevd det. Selvfølgelig på forskjellige måter, og i forskjellig grad, men vi har alle kjent på det å være utenfor. Kjent på den tunge ensomheten. Eller så kjenner vi noen som har opplevd det. Kanskje fordi man er utenfor arbeidslivet. Eller utenfor sosiale fellesskap. Kanskje man mangler en seng å sove i. Eller kanskje man rett og slett ikke har noen andre.

Ensomhet og det å være utenfor er dessverre noe som rammer flere og flere av oss. Samtidig som vi ser at forskjellene stadig øker i samfunnet. Ikke på grunn av etnisitet eller religion, hvor du kommer fra eller hvem du er. Men om du er innenfor eller utenfor. Noe så enkelt, men likevel så vanskelig. Derfor trenger vi de som jobber for å skape fellesskap og tilhørighet. De som arbeider for at vi alle skal ha noe å gå til.

Mindre alene sammen – det er slagordet og fokuset for årets TV-aksjon som går av stabelen på søndag denne uka. Alt som blir samlet inn går til Kirkens Bymisjons arbeid for å skape et varmere og mer inkluderende samfunn. Det kan være å tilby noen husrom ved akutte behov. Eller opprette flere utlånssentraler og fritidsaktiviteter for barn og unge. Det kan være møteplasser og kaféer for folk med ruserfaring, dårlig psykisk helse eller språkutfordringer. Eller skape en plass for frivillighet slik at man kan få være en ressurs. Og tenk så fint at man kan feire jul hos Kirkens Bymisjon. At hvem som helst kan få et varmt måltid i hyggelige omgivelser, og kanskje til og med en julegave eller to. Og kanskje betyr denne muligheten like mye for de som steller i stand julefeiringen. For det er viktig å ha en plass å være, uansett hvilken side av grytene man står på.

Å være utenfor er en hjertesak for meg, for til tross for at jeg er en veldig sosial og utadvent person har jeg også opplevd det. Og jeg kjenner mange som har vært utenfor, både i livet, på jobben, på grunn av sykdom, i foreldrepermisjon, eller i jula. Derfor er jeg så glad for at det jobbes for at alle skal få muligheten til å ta del i et inkluderende fellesskap. Så bidra du også. Registrer deg som bøssebærer her. Eller gi et bidrag her. Nå skal vi være mindre alene sammen!