Det var du som reddet meg

Du kom til oss i en pappeske en torsdag i august i 2005. Da hadde du levd dine første måneder i varemottaket på Nerstranda Kjøpesenter, og hadde oljete pels og inntørket snute. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra sommerferie, da jeg plutselig så to små nøster springe mellom pallene mens jeg kastet søpla. Det stakk i hjertet mitt, og jeg visste da at jeg måtte hjelpe dere. Vi prøvde å få tak i deg og broren din ganske lenge, og i denne tiden kjøpte jeg mat til dere, satt ut vann, og la en håndduk der hvor dere brukte å sove. Kanskje dere ble litt vant til meg, satt pris på noe godt å spise. Men jeg vet egentlig ikke. Så en natt ble du innestengt på kjølerommet. Det gjorde at du fikk komme til oss. Vi som skulle hjelpe deg midlertidig, til du fikk ditt for-alltid-hjem.

Jeg var vant til katter, men ikke til de som var forvillet. Så når vi skulle åpne eska du satt i, hadde vi kledd på oss tykke jakker og hansker. Og der sto vi, jeg og kjæresten (din framtidige pappa), inne på det lille badet. To store skumle kjemper, som egentlig var like redde som deg. Ikke visste vi hva livet hadde på lur til oss oppi pappeska.

Det var kjæresten som åpnet eska, og idet han så deg utbrøt han «åååå så søt» etterfulgt av et hyl da en liten rød skapning hoppet en meter rett opp i lufta og landet på håndukene våre som hang på veggen. Aldri før hadde vi sprunget så fort ut av et rom. Jeg husker at jeg tenke at vi hadde begitt oss ut på noe vi egentlig ikke visste noe om. At dette ble for mye for oss. Men vi fikk besøk av en kattekyndig fra Dyrebeskyttelsen som hjalp oss. Og vi fikk vasket den skitne pelsen din og kom så nært innpå deg at vi ble litt mindre redd. Jeg husker så godt at vi våknet til en ordentlig dorullmassakre dagen etter din første natt hos oss. For det var jo på badet du bodde. Og det var så søtt at jeg skjønte da at dette ikke var noe å være redd for.

Den neste uka lå du mye bak dusjkabinettet. Du var så sørgmodig. Antagelig savnet du broren din (som vi dessverre aldri klarte å få tak i). Det var da vi skjønte at vi måtte gjøre noe. Så vi hentet deg fram og svøpte deg inn i en håndduk slik at du ikke skulle klore oss. Så «tvangskoste» vi med deg. Strøk deg under haka og bak ørene. Pusket og koset deg på hodet. Du var så engstelig og nervøs, men plutselig begynte du å male. Og jeg ble så glad at jeg gråt av glede. Jeg tror det var da kjærligheten begynte.

Etter noen dager med «tvangskos» kunne vi la deg utforske den store verden utenfor badet. Du fant din plass under sofaen, men når vi hentet deg fram lot du oss både kose og holde deg på fanget (iallefall en liten stund). Du var fortsatt veldig engstelig men samtidig så nysgjerrig at du ofte måtte ta poten din på føttene våre når vi satt i sofaen. Aldri med klørne ute, du skulle bare være borti oss. Du var nemlig usedvanlig god og mild.

Når du hadde vært hos oss i to måneder tok vi deg med ut på din første luftetur i hagen. I sele og bånd som vi hadde kjøpt spesielt til deg. Bare etter et par minutter ute åpnet festet mellom selene og båndet seg, og i rekordfart smatt du inn i skogen. Du ble borte for oss. Vi puset og ropte på deg, men villkatten i deg ønsket nok å utforske. Kanskje til og med å rømme. Ganske fort grep panikken oss, og vi lette og lette. I timesvis. De neste dagene snakket vi med naboer og lagde flyveblad som vi la i postkassene i området. Og tårene trillet nedover kinnet. Den tiden vi ikke var ute for å lete etter deg satt vi apatisk i sofaen. På dette tidspunktet ble det klart for oss hvor glade vi var blitt i deg. Dersom du kom tilbake kunne vi aldri slippe taket i deg igjen.

Og du kom tilbake. Til akkurat den plassen du forsvant fra oss. Vi hadde satt ut mat til deg, og tre kvelder etter at den dumme låsen på båndet hadde åpnet seg, når kjæresten kom kjørende hjem fra jobb, satt du der å spiste. Han turte ikke å parkere bilen, men ringte meg med en gang. Det føltes som jeg holdt pusten hele veien ut av leiligheta, ut i hagen til der du sto, til jeg klarte å holde deg fast i armene mine, og til vi var kommet trygt innenfor døra igjen. Jeg holdt deg så hardt at jeg var sikker på at jeg hadde klemt deg flat. Du var hjemme igjen. Og nå var du kommet for å bli.

Det gikk 14 år etter dette. 14 helt fantastiske år med en så dyp og grenseløs kjærlighet som jeg aldri trodde var mulig å oppleve. Tenk at tilfeldighetene gjorde det sånn. At jeg jobbet der som du ble født, og at du forvillet deg inn på kjølerommet den natten. Jeg er så takknemlig! Og jeg vet at vi reddet deg fra et kort og vanskelig liv som gatepus. At vi ga deg det beste livet du kunne ha hatt. Aldri har vi spart på noe. Hverken på kjærligheten, oppmerksomheten, tiden eller det materielle. Jeg har sagt i åresvis at du skulle få all den hjelpen du trengte, om så jeg måtte spise havregryn for å ha råd til den dyre legen (men det har jeg heldigvis ikke trengt).

Så ja, vi reddet deg Bianco, men det mange ikke vet er at egentlig var det du som reddet meg. Jeg har ikke fortalt det på bloggen før, men jeg er kronisk syk med en sjelden sykdom som heter Idiopatisk intrakraniell hypertensjon. Dette har selvfølgelig vært ekstremt utfordrende for meg, og bidratt til mange tunge stunder. Men da var du der Bianco. Gjennom smerter, sorg og ensomhet. Du ga meg glede, og styrke til å holde ut. Trøstet meg når jeg var lei meg. Varmet meg når jeg var kald. Du var alltid hjemme med meg, og passet på meg. Det var alltid vi to sammen. Fra dagens første øyeblikk til natten tok over delte vi det meste. Å finne hverandre på morgenen var alltid en rutine. Det kunne være jeg som stod opp for å finne deg, eller du som kom inn på soverommet og vekket meg med et yndig lite mjau. Og jeg elsket de gangene jeg våknet og du fortsatt lå i senga sammen med meg, eller på lammeskinnet ditt på soveromsgulvet. Vi spiste frokost sammen. Vi så på God Morgen Norge sammen. Vi jobbet med bloggen sammen. Vi plantet blomster på verandaen sammen. Vi koset oss i sofaen sammen. Vi pakket julegavene sammen. Vi var kreative sammen. Vi levde sammen. I kattelivet. Et godt liv på grunn av deg.

Og det var egentlig ikke bare meg du reddet. Du var så god for oss alle. Også mommo og onkel. Og du var et naturlig midtpunkt som bidro til at vi som familie ble mer samlet. Og til enda mer kjærlighet mellom meg og kjæresten, din pappa som sier at du gjorde han til et bedre menneske. Du gjorde meg også til et bedre menneske. Bianco, du er det fineste vi noen gang har delt. Vår største kjærlighet.

I dag er det to uker siden vi motvillig måtte gi slipp på deg. Det er det vanskeligste og såreste jeg har opplevd i hele mitt liv. Men det var det eneste rette å gjøre for deg. Vi hadde prøvd alt. Hvordan vi skal fortsette uten deg er nesten utenkelig. Du er så høyt elsket og en så stor del av oss at selv om du ikke er her lenger ser vi deg i sidesynet, roper etter deg, og holder dørene åpne for deg. Ja, selv de som kommer på besøk gjør dette. Det sier litt om hvilke spor du har satt.

Takk for den du var for oss, og for at du reddet meg, vår høyt elskede Bianco. Pappa sin rasepus og mamma sin lille gutt. I hjertene våre gir vi aldri slipp på deg ♥

Takknemlighetslista

Fordi den siste tiden har vært litt tung og bydd på både en umulig kropp og et angstfylt hode, fant jeg ut at jeg må ha litt motgift eller medisin. Så derfor er det på tide med takknemlighetslista igjen. Det er ingenting som skyver bort alt det vanskelige som takknemlighet. Og spesielt når man skriver det ned. Nå retter vi fokuset mot det positive. Her er lista:

– Jeg er så takknemlig for høstdager med sol.

– Jeg er så takknemlig for at storebror fikk en venn av seg til å sende grønn mango og bergamott-te til meg helt fra England. Og for hvor koselig vi hadde det når storebror kom på besøk med teen som jeg fikk i bursdagsgave.

– Jeg er så takknemlig for Castello sin Creamy White, mmm den er god! Både på knekkebrød, i omelett eller til tapas.

– Jeg er å takknemlig for å kunne sitte i telefonen med en av mine beste venninner i tre og en halv time og etterpå sitte igjen med følelsen av at vi faktisk var sammen. Jeg er så glad for at jeg har min kjære venninne, og ikke minst telefonen.

– Jeg er så takknemlig Carpenters-LPen min som jeg kjøpte på Spin Sector for 50 kroner for maaange år siden.

– Jeg er så takknemlig for leiligheta vår. Den fine leiligheta vår som jeg elsker så høyt. Ikke er den spesielt stor, eller ekstraordinær. Men den inneholder alt vi er glad i, og føles varm og lun. Den er hjemme rette og slett.

– Jeg er så takknemlig for de bruktbutikkene vi fortsatt har i byen.

– Jeg er så takknemlig for at tante Solbjørg plukket solbær til meg og la i fryseren når jeg ikke hadde mulighet til å komme å plukke selv.

– Jeg er så takknemlig for at jeg har muligheten til å ta lange og varmende dusjer når kroppen skanter litt. Det er når man er ute å reiser at man forstår hvor godt vi har det på akkurat det punktet i Norge.

– Jeg er så takknemlig for alle de små morgenstundene jeg og kjæresten har hatt denne høsten. Når vi trøtt som en dupp har pratet og flirt i senga, med håret til alle kanter. Det er den aller beste starten på dagen. Og spesielt når Bianco ligger sammen med oss.

– Jeg er så takknemlig for svigerfamilien som kommer på besøk og sprer humor og latter.

– Jeg er så takknemlig for den dyre legen (til Bianco). Selv om den er veldig dyr.

– Jeg er så takknemlig for alle de søte små vi får lov å ha i livet. De som sitter på fanget og har lyst å bli lest for. De som tuller og flirer. Og de som begynner å bli så store at de danser på ballettforestillinger. For en glede det er å få ta del i småe tær og trillende latter.

– Jeg er så takknemlig for Jørn Lier Horst sin siste krimbok.

– Jeg er så takknemlig for den deilige følelsen det er å legge seg i rent sengetøy.

– Jeg er så takknemlig for at det er helg.

– Men mest av alt er jeg så uendelig takknemlig for Bianco. For hver gang jeg hører små poter tasse over gulvet. For hver gang han hopper opp i senga eller sofaen og møter meg med en nesekos. Og for hver gang vi prater til han og han smiler så fint til oss. Han er verdens fineste lille pusekatt som betyr alt for oss ♥

Hva er du takknemlig for?

Kjærligheten

Jeg har nettopp lest om Kristine som skriver om hvordan det er å oppdra en valp. At det noen ganger er en villstyring som glefser etter anklene hennes når hun kommer inn døra. At hun har bitemerker på både hender, armer og legger. Og at hun har grått litt de gangene det har blitt litt for mye. Men selvfølgelig skriver hun også om alt det fine som det jo er mest av. Og det er jo litt sånn det er å få en valp. Man blir småbarnsforeldre.

Så tenker jeg på oss. På Bianco. Og hvor mye småbarnsforeldre vi er blitt i løpet av de siste årene. Jeg har tenkt på det flere ganger i løpet av sommeren. At jeg aldri hadde trodd at man skulle bli mer småbarnsforeldre med en eldre katt enn når man skal oppdra en kattunge.

Jeg husker så godt at Bianco tisset i lenestolen i stua og nederst i cd-hylla til kjæresten. Og oppå dyna i senga. Jeg så det fjerne blikket hans og måten han løftet halen på, og jeg skjønte hva som skjedde der jeg lå under dyna. Jeg rakk så vidt å løfte han men det var for sent. Den dyna gikk rett i søpla. Men det var helt greit for den var egentlig alt for gammel og oppbrukt. Og selv om kjæresten var irritert på han for cd-hylla, unnskyldte jeg han, for han var jo så ung og enda ikke kastrert. Han hadde nok ikke helt kontroll på tissinga. I dag får kjæresten ondt i hjertet av å tenke på at han var irritert på Bianco.

Så husker jeg at han jaktet på julekuler på juletreet. Han tok nok kanskje 3-4 stykker før vi knekte koden og de fineste julekulene slapp å henge helt øverst i juletreet. En natt i romjula våknet jeg av et brak og sprang ut i stua hvor jeg fant et juletre som lå utover gulvet. Midt inni juletreet var det to små «uskyldige» øyne som overhodet ikke ante hva som hadde skjedd. Det ble heldigvis ikke flere sånne episoder. For sprayflaska med vann hjalp oss alle til et bedre liv.

Etter den fikk vi verdens lydigste kattepus. Så det var det ungdomsopprøret.

Men i tillegg til sprayflaska som vi kun brukte en kort stund, er Bianco veldig snill i personligheta si. Det får vi høre nesten hver gang vi er hos dyrelegen. De sier ting som at hvis alle kattene hadde vært like snill som han så hadde de hatt en enkel jobb, og de kaller han ofte for en hverdagshelt. Sist han skulle ta lungerøntgen trengte han ikke sedasjon en gang. Han bare lå der helt i ro og lot dyrelegen og dyrepleieren strekke i labbene. Etterpå kom dyrepleieren bærende på han tullet inn i et rosa teddypledd og sa høyt: «her kommer verdens snilleste katt». Det visste jo selvfølgelig vi fra før av, men vi blir alltid så stolt når de som virkelig vet påpeker det.

Og nå er Bianco blitt en eldre herremann. Og han trenger enda mer oppfølging, tilsyn og pass enn «lille røverpusen». Men det er nok mest sykdom som gjør at det er blitt sånn. Og kjærligheten. For hvor sårt det enn er å si det er vi mer glad i Bianco i dag enn når vi fikk han. Kjærligheten har bare vokst og vokst. Og det gjør den enda. For hver dag som går. Og akkurat den kjærligheten har fått oss til å lære og ville forstå Bianco. Og siden katter er så flinke til å late som alt er i orden selv om det kanskje ikke er det, har vi måtte følge enda mer med.

Allerede før vi visste hva astmaen til Bianco var, så brukte jeg å våkne på natta hvis han hadde et anfall. Selv om jeg lå på soverommet og han lå helt ute i gangen, så hørte jeg det. Som en småbarnsmor som hører babyen sin gråte. Det må være det spesielle båndet mellom oss som har gjort det slik. For jeg og Bianco er veldig nært knyttet til hverandre.

Og nå er det medisineringer flere ganger om dagen. Og på grunn av alt til sammen, sykdommen og alderen, kommer bekymringene snikende dersom han plutselig er litt mer slapp enn normalt en dag. Og dessverre fikk vi erfare i sommer at vi ikke kan være hysterisk nok når det kommer til helsa til Bianco. Heller én sjekk for mye enn én for lite.

To ganger om dagen holder jeg han i armkroken mens jeg putter astmamaska over nesen og munnen hannes. Jeg trykker på sprayen og teller rolig til 20 mens jeg ser ned på Bianco som ligger der og puster. Og han er så flink. Jeg har jo sagt flere ganger her på bloggen at han er babyen vår. Men aldri før har det vel vært mer rett enn nå.

Det er så vemodig, sårt og fint på samme tid. Den nærheten gir oss egentlig noen fine stunder. Men samtidig ønsker jeg så inderlig astmaen hans til dit peppern gror. At Bianco kunne ha fått sluppet dette. Og at vi kunne ha fått sluppet å vært så mye småbarnsforeldre. Men det spørs om ikke kjærligheten hadde gjort oss slik uansett. For vi elsker Bianco så inderlig høyt. Og takker for hver dag vi har med han.

Akkurat nå-listen

Tenker jeg på: – At det er de lyse plommene som gir det beste syltetøyet.
– At jeg elsker høsten og alle fargene som dukker opp da. I naturen, i butikkene, på folk. I simply love it!
– Men at jeg likevel er litt lei meg for at sommeren er over for det betyr at jeg må si hadet til hagen.
– At jeg har lyst å dra til London, og spesielt i november/desember. Men jeg har mer lyst å være hjemme hos Bianco.
– At jeg burde ha et nytt teselskap snart.
– At det er så trist at så mange butikker forsvinner fra byen. Selvfølgelig er det bra at vi minsker forbruket, men dessverre er det de spesielle og selvstendige butikkene som rammes først.
– At jeg syns det er utrolig gøy at over 300 har klikket seg inn på denne oppskriften på bloggen min så langt i høst.
– At jeg kanskje burde ta et fotokurs. For å mestre kameraet litt bedre.

Ser jeg på: Symesterskapet, Skal vi danse, Med kjærlighet for kanaler, alle høstfilmene min (You’ve got Mail, Baby Boom, Mona Lisa Smile +++), og Shetland. Det var et så gledelig gjensyn med DI Jimmy Perez at vi startet like gjerne på sesong 1 når vi hadde sett sesong 5 ferdig. Sesong 5 var forøvrig veldig bra!

Leser jeg: Jeg er akkurat ferdig med Knut – Nobodys baby (ja, ting tar tid i kattelivet). Og den boka va så fin så fin, og full av ting jeg kan relatere meg til. Men framover tror jeg det blir en krimbok eller to sånn som det ofte bruker å bli på høsten.

Planlegger jeg: Å sy maaaange flere scrunchies i fine farger og mønster, lage syltet rødløk (det er bare sååå godt), svømme mer, å pusse opp nattbordet jeg kjøpte for leeenge siden, og å fokusere på positive ting.

Har jeg på meg: Stripet topp, stripet skjørt, ullstrømpebukse og scrunchie i Libertystoff.

Hører jeg på: Ella FitzgeraldCarpenters, Unni Wilhelmsen, Jackson Brown – alt som er mykt og varmt og gir hvilepuls.

Spiser jeg: Taco, både i ukedagene og i helgene. Vi har hatt ett års pause fra taco, fordi vi var så lei. Og nå ser det ut som vi tar igjen for hele dette pauseåret. Men snart tar uansett supper, gryter, rotgrønnsaker og det meste som kan syltes over.

Drikker jeg: Mengder med te. Og kanskje aller mest Blue of London. Men jeg har begynt å bevege meg over på de mer kryddrete variantene, så juleteene er nok ikke langt unna nå. Også har jeg helt dilla på Somersby Secco.

Ønsker jeg meg: At Bianco skal holde seg frisk. Kinodate med kjæresten. Tog i Nord-Norge. En høsthage full av solhatt og lyng. En reise til pappa og den snille stemora, og aller helst med hurtigruta. Økologisk sengetøy fra Midnatt i fargene Wilted og Rhubarb. Og ro i hjertet, noe som selvfølgelig henger sammen med at Bianco skal holde seg frisk.

Gleder jeg meg til: Kald luft på soverommet, høstloppisen på Krabbelv, tredje sesongen av Anne with an E, Downton Abbey-filmen, Smak Festivalen, Kulturnatta, jula, og massevis av hverdagslykke med Bianco og kjæresten ♥

Hagen i år

Vår kjære hage, som jeg gjentatte ganger har lovet å vise dere i løpet av sommeren, ble ikke helt som planlagt i år. Det er nesten så jeg ikke vet hvor jeg skal begynne, men jeg får prøve meg på en slags kortversjon. For hagen i år har virkelig bydd på utfordringer.

Vi har selvfølgelig hatt masse glede av den og kost oss blant alle blomstene, men hjelpes hvor mye jobb den har krevd. Og til tross for all den jobben har det heller ikke blitt helt bra. Og hvis det virkelig fantes ett år jeg hadde trengt at ting skulle gå litt mer på skinner, var det i år – med tanke på Bianco.

Vi har altså hatt mye besøk av grønnlus, skadedyr og sykdom at det nesten ikke er til å tro. Jeg har plukket bort svære larver, skylt den ene blomsten etter den andre i dusjen med påfølgende grønnsåpebehandling, og én blomst måtte jeg rett og slett klage på.

Til tross for pent vær og mye sol ble nesten ingen av blomstene så frodig som de bruker. Det ble rett og slett ikke varmt nok. Bare to av pelargoniaene fikk blomster, og da helt mot slutten av august. Og Cosmos Antiquity har ikke fått en eneste knopp. Her er Halvors Silver-spireaen og dette var de få blomstene som kom på den i år. Men selve planten er stor og frodig, så det er jeg glad for. De to rosa spireaene fikk også bare hver sin blomst i år.

Dette er den blomsten jeg måtte klage på. En orange Carillion i ampel, med nokså stiv pris fra Mester Grønn. Eller rettelse, dette er den som jeg fikk når jeg klaget. Den første hadde flekker på bladene allerede under en uke etter at jeg kjøpte den. Så når hele greiner med blomster begynte å falle av dro jeg tilbake med den.

Dette var rett før vi skulle dra til Lofoten, og den eneste orange blomsten de hadde igjen var en puslete liten sak med mugg på deler av røttene. Når man begynner å komme så langt ut i sesongen står man i fare for å ikke finne flere blomster (iallefall i de fargene jeg vil ha), så jeg gjorde en avtale med hun i kassa om at jeg skulle prøve å fjerne muggen, og komme tilbake dersom det ikke gikk bra. Det gikk greit, men det var først mot slutten av august at den klarte å bli så frodig som dette. Så til neste år kommer jeg nok til å stille større krav til kvaliteten.

Men når Carillion er frisk og frodig er det virkelig en vakker blomst. Spesielt i denne laksrosa-orange fargen.

Det er alltid koselig med litt stein som pynt. Og persille er et must i enhver hage, ikke sant?

I år fant jeg bare Dahlia Dreamer som var plantet to og to i pottene. Magefølelsen sa meg at dette ikke var så lurt da jeg vet at de liker god plass, og jeg var inne på tanken flere ganger om å splitte de. Men så gjorde jeg ikke det før helt i slutten av juli. Og resultatet ble alt for små og puslete planter. De har riktignok kommet seg litt etter at de fikk større plass, men er fortsatt bare en tredjedel av alle mine tidligere Dahlia Dreamer. Både i høyde og i bredde. Og da blir det naturlig nok ikke like mange blomster heller. Her er den største, og som dere ser er den bra mye mindre enn den bruker å være.

Jeg var så uendelig glad når Tante Solbærbusk ble full av blomster og kart i vår. Men så kom sterk vind og ruskevær, og resultatet ble bare åtte små bær. Men de var veldig gode da 😉

Her ser dere Tante Solbærbusk i sin helhet. Den orange stemoren i front ble dessverre veldig plaget med grønnlus. Jeg tror jeg har dusjet og sprayet den med grønnsåpe minst to ganger. Derfor ble den dessverre ikke så stor heller.

Seee som Bianco koser seg ♥ Nemesiaen dere ser bak han har vært ganske så praktfull. Den har jeg plukket mye av for å ha i vaser på stuebordet. Men den orange potterosa ved siden av ble også bare en tredjedel av hva den normalt bruker å bli. Og ser dere den hvite stripa på glassverandaen bak den igjen? Det var skjærenes visittkort etter at de hadde vært å tatt seg til rette atter en gang. Ikke nok med at de hadde skitt ut både gelender, stoler, og puter, så stjal de faktisk den aller største av jordbærene i år. Den som jeg hadde gått å ventet på i dagsvis, og antagelig på akkurat den dagen den var perfekt rød. Etter dette begynte jeg å ha en plastpose over jordbærpotta på natta.

Jeg bruker vanligvis ikke å være sint på fugler, men i år har de skjærene blitt usedvanlig frekke. De har faktisk stått på gelendret og kjeftet på Bianco flere ganger, på hans egen veranda. Og Bianco er jo redd for det meste, så han sitter bare under stolen med hodet bøyd. Så jeg har jaget de bort mang en gang i sommer.

Den hvite hagepoppelrosa ble ekstra høy i år. Men den var også hardt rammet av grønnlus og fikk seg en dusj hele to ganger. I tillegg hadde den svarte prikker på mange av bladene. Derfor plukket jeg de bort, noe som gjorde den litt spinkel helt nederst.

Men den var jo fin likevel. Se bare! Og den lyselilla Lobeliaen i ampelen var heldigvis veldig frodig. Man kan alltid stole på Lobelia.

Sjokoladecosmosen ble også veldig fin. Ett par blomster viste tegn til lus, men heldigvis forsvant de når jeg knep de av. Og egentlig skal jeg bare være glad for at den ikke ble hardere rammet med tanke på hvor nært den sto den hvite hagepoppelrosa. Grønnlusa sprer seg dessverre veldig lett til naboplanter.

Se for en vakker blomst!

Den hvite klaserosa hadde fått veldig mange blomster før vi reiste til Kroatia. Da var den bra fin, selv om den hadde noe slags sykdomstegn på bladene. Jeg hadde merket meg disse flekkene allerede når jeg kjøpte den, men slo meg til ro med at den sikkert bare hadde fått litt for mye vann, for den var jo ellers så fin.

Og jeg hadde planlagt at jeg skulle begynne å plukke inn og sette disse vakre hvite rosene i vaser etter Kroatiaturen. Men når jeg kom hjem var den i så dårlig forfatning at den gikk rett i søpla. Jeg hater å kaste blomster og har tidligere strekt meg langt for å berge de, men denne kunne ikke reddes. I tillegg har en av mine blomsternaboer lært meg at det noen ganger kan bli for mye strev. At det ikke blir verdt alt arbeid og frustrasjon. Hun ble forresten også hardt rammet av grønnlus i år.

En av de blomstene som ble med hjem fra Nygård Hagebruk etter at vi kom hjem fra Lofoten var denne spesielle margeritten. Se hvor stor knoppen i midten er.

Heldigvis var det også blomster som kun ga glede. Denne rosa stemoren var faktisk eksemplarisk gjennom hele sommeren.

Og som jeg sa lenger opp, så har vi jo kost oss masse i hagen i år. Kanskje spesielt på kveldene når vi tente levende lys og hadde en varmende tekopp mellom hendene.

Og vi nyter den jo fortsatt når været tillater det. Endelig blomstrer pelargoniaene ordentlig, og da blir vi så glad.

I tillegg har vi nå besøk av masse humler. Og det er når jeg sitter midt i hagen og hører summing fra alle kanter at jeg tenker at det har vært verdt all jobben. Vær så god nyt, tenker jeg. Jeg skal iallefall nyte, nå som all jobben er gjort.

Så selv om ikke alt ble som planlagt har vi hatt en fin hage i år. Jeg håpe bare at det ikke blir like voldsomt grønnlusår til neste år også. Men det spørs vel, når den globale oppvarmingen bare fortsetter og fortsetter…

Å tørre å være seg selv

For litt over ett år siden postet Unni Wilhelmsen en veldig inspirerende post på facebook med ett bilde av to godt voksne damer med langt hår og fargerike klær. Teksten som fulgte med bildet blir for lang å gjengi i sin helhet, men essensen var at hun oppfordrer til å være seg selv. Se ut som man selv ønsker. Bruke de klærne man selv vil bruke, uansett alder. Det være seg en hatt, noe fargerikt, eller noe som kanskje stikker seg ut.

Jeg likte så godt at hun skrev «Estetikk er en personlig sak, og INGEN skal si til deg (eller meg) at vi ikke kan ha på oss ditt og datt». Det fikk meg til å tenke på en ting Unni selv fortalte på en og kanskje to av konsertene hennes (ja, jeg har vært på flere av de). Nemlig at en dame som var frisør hadde sagt til henne at hun var for gammel til å ha langt hår. Også Unni da, som har så utrolig fint hår. Jeg har vært sjalu på det lange tykke håret hennes i åresvis. Både når det har vært rødt og blondt. Og for meg er jo håret halvparten av Unni Wilhelmsen (eller iallefall en stor del), så jeg syns hun frisørdama er helt på bærtur.

Men hvem er det egentlig som bestemmer noe sånt? Er det aldergrense for lengden på håret? Må folk se ut på en viss måte ved en viss alder? Må vi alle gå i samme type klær? Gjøre de samme tingene? Leve på samme måte? Hvem er det som gir andre rett til å peke med fingeren mot de som gjør noe annerledes? De som går egne veier.

Jeg er jo selv en person som går egne veier. Både i personlig stil og klesveien, og egentlig også generelt i livet. Jeg kan helt greit spise middag på en tid av døgnet andre syns er uakseptabelt, prioriteringene mine er nok ikke helt A4, og klesskapet mitt er fullt av farger og mønster og klær fra langt tilbake. Jeg går omtrent alltid med kjoler og skjørt (selv på vinteren), og ser nok ofte ganske gammeldags ut. Men jeg liker den stilen. Og ofte mye bedre enn klær som er «på moten» akkurat nå. Dessuten elsker jeg kjolene og skjørtene mine, med alle sine farger og mønster – helt uavhengig av hva andre måtte synes om de. De gir meg masse glede og får meg til å føle meg vel. Og er det ikke det som er viktigst? At jeg selv er fornøyd?

Jeg syns vi skal heie på mangfoldet og løfte hverandre opp som Unni også skriver. Glede oss over at andre tørr å være seg selv. For i dette samfunnet krever det faktisk mot til å skille seg ut. Jeg har heldigvis alltid vært flink til å gjøre «min greie», det være seg med klær eller ellers i livet. Men det var likevel godt å lese det Unni skrev, for tvilen den har en tendens til å snike seg inn under huden når andre kommenterer. Og pussig nok blir den sterkere med alderen, og da krever det mer mot for å skille seg ut. Men nå føler jeg meg enda mer selvsikker når jeg åpner klesskapet og plutselig finner på å mikse et fargesprakende mønster med ett annet. For ja, man kan faktisk gjøre det også.

Så takk Unni, atter en gang. Ikke bare for den kunstneriske og musikalske inspirasjonen, men også den til å tørre å være seg selv enda mer ♥

Ting som jeg har lært i sommer

♦ At voksne også kan ha bruk for sommervotter.

♦At jeg har blitt mer tolerant eller mindre redd for medium store edderkopper på verandaen. De store er jeg fortsatt veldig redd for. Spesielt de med hårete legger.

♦ At livet ikke er for amatører. Det skal være sikkert og visst!

♦ At det ikke holder med sol og 16-19 grader gjennom hele juli for at hagen skal bli frodig. Blomstene ha de varme dagene over 20 grader også.

♦ At indre uro tar alt for stor plass i livet. Her må jeg nok jobbe hardt for å prøve å bli sterkere slik at frykt, redsel og sorg ikke skal ta over.

♦ At man kan ri på stranda i midnattsola på Gimsøya. Og gjett om vi skal gjøre det neste sommer!

♦ At det er mange meninger om klimakrisen, og at jeg tror at folk som fornekter den først og fremst er redd for å måtte forandre livsstilen sin. Å måtte gi slipp på ting. Jeg skal ærlig innrømme at jeg er redd for å måtte gi slipp på ting jeg også. Men jeg er mer redd for at vi skal ødelegge jorda.

♦ At jeg mest sannsynlig er litt eldre enn jeg føler meg. Hehe.

♦ At jeg har fått en ny yndlingsvase. Den i glass med riller fra Søstrene Grene.

♦ At tida (og spesielt sommeren i nord) går så fort at man bare må nyte mens man kan. Nyte midnattsola, benytte seg av sjansen til å plukke grøftekantbuketter, gå i barføtter, flire, prate, sitte i hagen, og kjenne på gleden over stunder med de man er glad i. For plutselig er skolen i gang, geiteramsen har visnet, ullstrømpebuksa skal på, og høsten er i anmarsj.

♦ At jeg er enda mer hjemmekjær enn jeg trodde jeg var. Og det har jeg nok arvet fra bestefar som sjelden dro fra den vakre gården sin. Ifølge han var det alltid finest i Malangen. Uansett hvor fint det enn måtte være på andre plasser.

♦ At jeg kanskje må godta at jeg ikke alltid får tak i alle favoritt-teene mine lenger. Jeg har nemlig spinket og spart på det siste jeg har igjen av den grønne Mango og Bergamott-teen fra Whittard. Nå nærmer det seg bunnen i teboksen.

♦ At vi må huske å smile. Smile til naboen. Til bussjåføren. Til de i kassa på matbutikken. Til de du går forbi på gata. Til deg selv i speilet. Uansett om livet byr på utfordringer. Smil, så blir livet bedre. Ja, for det gjør faktisk det.

♦ At livet er godt så lenge man har det viktigste – familie, venner, kjærlighet og trygghet ♥ Da trenger man ikke å ønske seg noe annet.

A sense of an ending

Omtrent samtidig som vi sa hadet til juli og hei til august, takket midnattsola for seg og kveldene ble straks litt mørkere. Faktisk så mørke at vi har vært nødt å tenne stearinlys og skru på lampene. Også ble det litt kaldere. Kaldere enn hva jeg forbinder med sommer.

Og jeg vet ikke om det bare var dette, eller det at vi har vært bombardert av reklame for skoleutstyr siden midten av juli, og at flere bloggere begynte å snakke om høsten og avrunding av sommeren allerede i slutten av juli. Men jeg sitter iallefall med en følelse av at sommeren faktisk er over.

Men ifølge kalenderen regnes august som en sommermåned, og jeg mener nå å erindre fra mine tidligere leveår at sommeren varer til rett før skolestart ca. 20. august. Og det er enda to og en halv uke til.

Så jeg kan ikke gjøre annet enn å klø meg i hodet for jeg lurer virkelig på hva som skjer. Joda, den mørke himmelen og det kalde været kan vi ikke rå over, men hvorfor trenger vi å tenke på skoleutstyr hele fem uker før skolestart, og hvorfor skal vi fokusere på høstkos nå når vi er midt i høysommeren? Jeg venter jo enda på at hagen skal bli på sitt frodigste. Og jeg har ikke gjort halvparten av alle «sommeraktivitetene» jeg hadde planlagt. Da kan vel sommeren umulig være over?

Jeg vet at mange i dagens samfunn rusher og framskynder mye gjennom hele året. Jula kommer i september og kastes ut i romjula, vårpeppen starter i januar (hvor ble vinteren av?), og påsken begynner også alt for tidlig. Men nå sommeren… som liksom er over etter juli. Er det virkelig blitt så ille at vi stopper opp midt i det vi holder på med fordi vi alltid må se framover? Klarer vi ikke lenger å nyte her og nå? Lever vi alle i Nextopia?

Ja, jeg må bare spørre. For selv ønsker jeg å senke skuldrene å nyte det som er nå. Og heldigvis kan jeg henge meg på UnderbaraClara som mener akkurat det samme. Hun kjører sommer på bloggen sin enda en stund. Også prøver jeg å lokke fram sommerlige følelser og assosiasjoner ved å drikke av det nyeste tilskuddet i mummikoppsamlinga.

Jeg slår et slag for å beholde sommeren så lenge sommeren faktisk er. Og nå fikk jeg nesten lyst å ta meg et kveldsbad 😉

Feriemodus

Jeg skulle bare stikke innom for å si at vi er her vi. Vi har bare inntatt en annen modus i kattelivet. Nå går det meste i sakte tempo, og det er så godt for det trengte vi. Vi sover lenge, fokuserer på her og nå, er lite online, og jeg har gjort noe jeg ikke har gjort på nesten tre år – nemlig å blogge mindre enn to ganger i uka. Det var rart å krysse den streken, men egentlig helt ok. For livet online kan alltids vente.

Håper dere alle har en herlig sommerferie ♥