Tida

27. april. 2024

I kattelivet vises tida nå spesielt godt i størrelser. Små størrelser. Store størrelser. Vi-må-vente-på-rett-størrelser. Akkurat passe størrelser. For små størrelser. Ja, det er dessverre mye av sistnevnte. Og når man måler i dette perspektivet går tida ekstra fort. Klump-i-halsen-fort.

Utviklingen går i rasende fart, og plutselig kan babyen din både high five og masse andre ting som ikke en gang du hadde lært henne. Også kan hun male, tegne, synge, danse, klatre, springe og forstå så mye at øynene går rundt i hodet. Wow, for en flink baby. Eller kanskje hun ikke er en baby lenger…

«Hvor stor hun har blitt» er en setning jeg får høre oftere og oftere. Og det er det samme med alle de klærne og skoene som stadig blir for små og bringer meg inn i en salig blanding av glede og vemod. Tida skal jo gå framover. Selv om jeg SÅ ofte vil stoppe den og sette den på pause for en stund. Og selv om jeg også vil tilbake.

Fortid, nåtid og framtid blir et sånn evig tema fordi vi daglig blir minnet på alt dette i dette utviklingsracet. Og da dukker vi ofte ned i bildegalleriet på mobilene våre. Hehe, det er vår lille» tidsreise». Tenk så fint at vi har den.

Men tida vises ikke bare i størrelse 86. Jeg kjenner også tida på kroppen min. Ser den i ansiktet til kjæresten. Og merker det så godt på foreldrene våre. Bestemor/oldemor er 91 år nå. Den siste av sitt slag. Og når hun går inn i tida blir alt annerledes. Da er foreldrene våre de eldste. Men jeg klarer aldri å forberede meg.

Tida er både noe som kommer og som går. Men tida er også noe som er. Og det må vi ikke glemme. Det er så viktig å leve i nuet. Nyte ting akkurat mens det skjer. Jeg sa til kjæresten her om dagen at jeg er så frustrert fordi jeg ikke kommer meg videre med noen ting. Ikke med å få orden på leiligheta. Ikke med trening og sterkere kropp. Ikke med bloggen. Ikke med gammelleiligheta. Ja, jeg ramset opp mange flere ting. En hel tirade av klager. Men så fikk jeg det fineste og beste svaret i hele verden. » Du kommer deg videre med det som virkelig betyr noe, det som er viktigst. Med Anna.» Og det er jo sant.

Vi har sagt hele tiden at hun kommer først. Hun skal ha et godt liv og gode dager. Uansett hvor mye vi har å gjøre. Uansett hvor mye som skal ryddes på plass og fikses. Og det har vi klart å gjennomføre. Vi leker og tuller og danser og flirer hver eneste dag. Vi har gode dager. Selv om vi lander i sofaen i 8-9 tiden hver kveld og nesten ikke klarer å komme oss opp igjen. Og jeg ligger der med visshet om at jeg skulle gjort mye mer.

Men jeg leste et blogginnlegg hos Underbara Clara hvor hun sa at hun husket så godt hvor tungt det var å ha små barn og at hun nesten ikke kunne tro det når andre sa til henne at det blir bedre etter hvert. Og at nå når hun er på den andre siden kan bekrefte at det kommer bedre og lettere dager. Det vil bli bedre tider. Jeg gleder meg til det. Og samtidig sitter jeg her og tviholder på den tida jeg er i nå. Vil ikke at den skal glippe ut av fingrene mine. Tenk så snodig.

Men tida er virkelig en gave. Som må brukes rett. Rett for hver og en av oss. Og rett for meg er å bruke den på de jeg er glad i ♥ Så får jeg samtidig bare godta at vi akkurat nå er inne i en tid hvor vi henger litt bakpå med både rydding, renhold og diverse. Det er jo tross alt ikke det viktigste.

10. januar 2025

Bestemor er 92 år, gammelleiligheta vår er solgt, jeg har ikke fått trent så mye som jeg ønsket, vi har fått ryddet mer på plass i nyleiligheta. Men det gjenstår enda to rom og en hel haug med ting som ikke har funnet plassen sin enda. Jeg kjenner kanskje tida enda mer på kroppen nå etter operasjonen, men vi har likevel klart utrolig mye det siste halve året. I tillegg til det som var/er viktigst – nemlig Anna.

Vi begynner å kjenne på at det føles litt lettere nå. Et slags overskudd. Begynnelsen på slutten av småbarnstida. Vi får stadig høre hvor stor Anna er blitt. Hun bruker nå størrelse 92 og vokser bare mer og mer. Utviklingen skjer fortsatt i rakettfart, og vi og mange rundt oss ser store forandringer på bare et par uker. Spesielt i språket. Klumpen i halsen over hvor fort det går er fortsatt der. Men viktigst av alt – vi har fortsatt gode dager sammen. Vi leker fortsatt. Vi flirer fortsatt. Vi danser fortsatt. Og vi tuller fortsatt masse. Vi bruker tida sammen ♥

Anna sitt soverom på hytta

Jeg har jo nevnt for dere tidligere at vi har bygget litt ut på hytta. Og her må jeg holde tunga rett i munnen, for det er vel ikke helt riktig å legge trykk på ordet litt. Hytta vår er ikke mindre en ca. 60 kvadratmeter større nå, og hvordan og hvorfor skal jeg fortelle dere litt senere. Nå er det nemlig Anna sitt soverom som skal få skinne. For det har blitt koselig og fint at jeg nesten kunne ha bodd der inne. Og det er fylt opp med familieklenodier, arv og gode minner. Ting som virkelig har satt spor i hjertet. Og som jeg håper kommer til å bety masse for Anna etter hvert. Mira er forresten enig med meg. Så hun «bor» her inne ofte hun. Seee bare som hun koser seg der hun ligger mot den stripete juleputa jeg fant på loppis i sommer ♥

Vi får starte med tapetet. Det meste av hytta vår består av panel, og jeg ønsket å få inn litt mer landlig og «britisk stil». Jeg ønsket meg blomster, men det måtte være nøytralt og i et gjentagende mønster som ikke ble for stort. Og fargen var også viktig, for dette er et lite rom med forholdsvis lite lys. Etter utallige besøk på Fargerike og scrolling på mobilen landet vi på Boråstapeter sin Petit Fleurs i beige. Vi vurderte også den blå, men jeg tror den ville gjort rommet veldig mye mørkere. Og ikke minst kaldere. Jeg ville at dette skulle være et lunt og varmt rom, noe jeg syns det har blitt.

Det lille mintgrønne skapet/kommoden var jeg så heldig å få arve etter bestemor og bestefar i Malangen når onkel og tante solgte den gamle gården deres i oktober. Så det flyttet heldigvis ikke så langt. Det hadde stått bortgjemt i maaange år, da jeg aldri kan huske å ha sett det i oppveksten. Men pappa kunne fortelle at bestemor og bestefar hadde det på soverommet når pappa var liten. Jeg syns det passer perfekt på rommet til Anna.

Tallerkenhylla i tre som vi bruker til oppbevaring av barnebøker fant jeg på Rebell for 50 kroner for et års tid siden. Den har vi ikke fått hengt opp enda, så den står midlertidig oppå skapet. Men da er det også lettere for Anna å hente bøkene selv. Vi har mange koselige barnebøker her, og de fleste av de er kjøpt brukt eller arvet. Og Anna viser seg å være en ordentlig lesehest, så hun setter stor pris på de.

Så til det viktigste på dette bildet. Anna sitt lille juletre som hun har arvet av sin pappa. Som han pyntet rommet sitt med hver jul i barndommen. Det var farmor som kom med det i november og sa at hun syntes at Anna skulle ha det nå. Jeg lurte på om vi skulle sette en lyslenke på det. Men jeg syns det er så perfekt på sin uperfekte måte. Akkurat sånn som det er. Sånn som kjæresten, Annas fine pappa hadde det i sin barndom. Tenk så mye glede og forventning som følger med dette lille treet ♥

Farmor ordnet for øvrig også julestjerna dere kan skimte i vinduet på det øverste bildet. Hun spurte om vi hadde noe julelys på rommet til Anna på hytta, og når jeg svarte at jeg hadde kjøpt en julestjerne på finn men at hun jeg kjøpte den hos var treg å sende den, gikk hun ned i kjelleren og kom opp med denne fine gamle messing-julestjerna fra Marksløjd. Den var godt brukt, så kjæresten og storebror skiftet både ledning og stikkontakt på den. Den er helt lik den julestjerna som vi har hengende på vårt soverom. Og jeg syns det er den fineste julestjerna i hele verden. Her er også tanken om at denne stjerna har gitt stemning og glede for noen som er så glad i Anna, så utrolig fin.

Anna er forresten veldig glad i å gjemme ting inni oldemor og oldefars gamle skap. Så mens jeg tok bildene her inne benyttet jeg anledningen til å «redde» kaninen hennes fra fangenskap. Den har dere fått hilse på før, og dere husker kanskje at jeg fant den på posesalg på loppemarked mens Anna enda lå i magen min?

Jeg satt kaninen tilbake i senga sammen med elefanten og mommos gamle bamse som Anna har døpt «Ole Bomma». Tenk så heldig Anna er som har fått han hos mommo ♥ Og denne karen har virkelig levd et langt og innholdsrikt liv. I tillegg til at han e nokså slitt, er både den ene foten og hodet tydelig sydd på igjen flere ganger. «Pelsen» er også litt svidd i panna. Når jeg ser på han blir jeg ordentlig varm i hjertet og ser for meg mamma som Marian i Teddybjørnens vise. «Og siden har jeg snurra nesten mer enn jeg vil. For Marian er ikke den som lar meg ligge still. Og sløyfa mi har tassen spist og håra skreller a’. Men det gjør ingen verdens ting jeg brummer og er gla. For hvis jeg mister større ting som hue eller ben. Tar Marian en hyssingstump og syr dem opp igjen. Og det er mye bedre enn å legges vekk et sted. Med silkebånd om halsen sin og aldri være med.» Denne sangen brukte for øvrig bestefar i Malangen å synge til oss barnebarna ♥

Selve senga til Anna er egentlig midlertidig da Anna enda sover i min gamle sprinkelseng inne på rommet hos oss. Vi hadde en ekstra rammemadrass stående, og tenkte det var greit å sette den her både for lekens skyld og til vi får gjester. Og Anna liker den. Hun klatrer opp ned av den som ingenting. Men når hun skal begynne å sove her burde hun nok få en mindre seng med kant på. Oppå senga ligger det flere babytepper og et lammeskinn som Anna brukte når hun var baby, og det at vi kan bruke de videre betyr mye for et mammahjerte som har klump i halsen over at babyen hennes er blitt så stor.

Og når vi snakker om bestefar i Malangen, Annas oldefar, så er det faktisk han som har snekret denne fine krakken på bildet. Han var snekker og sørget for at alle i familien fikk hver sin krakk. Dere husker kanskje min som jeg har malt hvit? Når han takket for seg stod det et helt lager av krakker igjen i kjelleren. Jeg hjalp bestemor å selge noen på Malangsdagen for maaange år siden, men likevel var det mange nok igjen til at oldebarn som er kommet lenge etterpå også har fått en. Nå kommer det første tippoldebarnet i slutten av denne måneden, og til og med den lille skal få en krakk. Jeg syns det er så fint.

Det lille kje-skinnet på gulvet er også arv etter oldemor og oldefar i Malangen. De drev som tidligere fortalt med geiter, og når Vangen ble solgt hadde tante funnet fram dette til Anna. Jeg ble så glad at jeg begynte å gråte. For geitene betydde veldig mye for meg. Dog skal det nevnes at jeg alltid likte de best med pelsen på. Men nå syns jeg det er et fint minne å ha. Både etter geitene og bestemor og bestefar. Og dette skinnet er mykt.

Tønna med skinnlokk må vi også nevne. Den er det faktisk min oldefar, bestemors pappa og Annas tippoldefar som har laget. Det er egentlig pappa som eier den. Men siden vi alltid hadde lekene fra barndommen oppi den, har jeg fått lov å låne den. Lekene våre hører liksom hjemme der. Tigeren og katta oppi kurven er også arv. Katta har vært onkel Thomas sin, og tigeren er min gamle følgesvenn.

Oppi den gamle dukkevugga mi ligger flere av mine gamle følgesvenner. Både den rosa og den blå dukka husker jeg veldig godt at jeg lekte med. Samme med kaninen bakerst til høyre. Den røde katta og hunden var egentlig storebror/onkel Thomas sine. Men jeg lekte så mye med de at de ble vel mine på ett eller annet tidspunkt. Vogga ga jeg til tantejentene mine i 2021, men i sommer bestemte de seg for å gi den tilbake slik at Anna kan leke med den. Er ikke det hjertevarmt og fint! I bunnen av vugga ligger forresten et teppe som bestemor i Lofoten strikket til Anna når hun skulle komme til verden. Dette teppet brukes flittig til bamser og dukker nå.

Og sist men ikke minst, henger denne fine karen på soveromsdøra siden dette er juleversjonen av Anna sitt soverom. Den fikk hun i gave i fjor fra tante Idas minste frøken, og jeg blir glad hver gang jeg ser den. Tenk at hun lagde den til Anna ♥

Så da tror jeg vi har gått gjennom det meste. Ja, bortsett fra nattbordet som jeg fant på finn.no for 250 kr. Og liftgardinen som er fra det gamle gjesterommet vårt som vi måtte ofre når vi skulle ha en inngang til den nye delen av hytta. Jeg kan ikke si annet enn at jeg er utrolig fornøyd hvordan rommet til Anna har blitt. Og aller mest med alt det fine som fyller det. Kjærlighet og minner fra nesten alle på hele slektstreet. Og litt til.

Helt vanlige dager

Det begynte å renne igjen av nesa mi i slutten av august. Noe som indikerer at hullet opp til hjernen dessverre ikke har grodd igjen. Fordi at det er infeksjonsfare kan jeg ikke gå sånn for lenge. Og en stor frykt for atter en operasjon i hodet ble litt for virkelig for meg. Denne operasjonen vil ikke være en rutineoperasjon, og er potensielt stor og vanskelig. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg syns det er skremmende og ubehagelig. Frykten tok litt overhånd en periode, og jeg gikk rundt med mageknip og uro i hjertet døgnet rundt.

Så ble Anna syk med omgangsyke, og det viste seg at det var akkurat det jeg trengte. Å bli tvunget til å bare være mamma for en syk liten jente samtidig som jeg måtte vaske og vaske og vaske hendene for å unngå å bli syk selv. Det var faktisk godt for meg. At noen trengte meg så mye at jeg ikke fikk tid til å være redd.

Etter dette bestemte jeg meg for å ta kontrollen tilbake. Jeg kunne jo ikke bruke dagene på å gå rundt å være engstelig og redd. Å gjøre ting ble redningen. Helt vanlige hverdagslige ting som å sy hull i Annas strømpebukser føltes utrolig godt. Å være husmor. Å være mamma. Å være noe annet enn syk.

Takk og pris for helt vanlige dager! Og at det er flest av de. Det er jo faktisk de jeg liker aller best ♥

Oktober, farvel

I dag er det fem år siden vi sa farvel til vår elskede Biancopus. Og hver oktober siden da har jeg på en måte sagt farvel igjen og igjen. Minnene sitter som risset inn i sten. Så når høsten kommer kjenner kroppen det liksom av seg selv. Når løvene gulner og faller til bakken så stikker det i arrene. Det er en fysisk smerte. «Biancotida» som storebror kaller det for.

Og i år er dette på en måte forsterket. Dagene i årets oktober falt på akkurat samme dager som i 2019. Dagen da vi fikk vite det. Da vi hadde vår siste tid sammen med Bianco. Da hele oktober handlet om å ligge inntil, passe på, få mest tid sammen, kose, klemme, puske i pelsen. Vi visste jo at dette var slutten. Og vi sørget så inderlig samtidig som vi skulle utnytte tida og være der for Bianco. Og dagen før dagen. Og selve dagen. Da Bianco til slutt åpnet munnen sin og pustet gjennom den. Noe katter aldri gjør, fordi de er nesepustere. Det er fortsatt en ubeskriveldig smerte. En dyp sorg. Og lengselen og savnet etter Bianco er så ufattelig stort.

Og nå holder vi på å selge den gode, gamle og trygge leiligheta vår. Der vi levde sammen med Bianco. Hans siste hjem. Og Miras første. Der Anna kom til verden. Der vi har vært en familie. Nå når vi har tilbrakt masse tid der i forbindelse med oppussingen har minnene strømmet på. Leiligheta er tom, og har fått nye farger. Nye lamper. Så den føles ikke som vårt hjem lenger. Men utsikta er den samme. Veggene står på samme plass. Så hver gang jeg har løftet blikket har jeg sett livet vårt som en film i reprise i hodet mitt. Jeg hører latteren fra vi flirte. De gode samtalene. All musikken vi spilte. Sangene vi sang (og lagde). Ser alle de koselige stundene. Der vi bygde oss et hjem. Og når jeg ser på den spektakulære utsikta fra stuevinduet vårt, ligger det en liten rød pus på sofaryggen og ser ut av vinduet. Der blir han å ligge for alltid ♥ Selv om dette er enda et farvel. Et mer endelig farvel.

Og på toppen av dette har bestemor og bestefar sin gamle gård, pappas barndomshjem, mitt barndoms paradis, akkurat blitt solgt. 1. november tilhører det ikke familien vår lenger. Og selv om sånne ting er en naturlig del av livet, og det heldigvis skal bo en annen familie der, kan jeg ikke annet enn å kjenne på at det stikker i hjertet. Noe som har vært der hele livet mitt blir på en måte borte.

Aldri har oktober handlet mer om farvel. Så nå er jeg glad for å si farvel til oktober.

Hei i ruskeværet

Hei i ruskeværet tidlig en tirsdags morgen. Jeg er her fortsatt selv om det har vært stille på bloggen en stund nå. Det ble dessverre bare en ufrivillig pause. Men vi får krysse fingrene for at det blir tid og kapasitet til litt mer blogging framover. Så vi får blåst litt liv i det digitale kattelivet igjen.

I dag våknet vi til uling i ventiler og vindu. Vi har en aldri så liten storm som bygger seg opp her nord. Mens det slamret i soveromsvinduet var jeg så heldig å få ligge under dyna samtidig som den gode lille varmeovnen vår kroet seg i armkroken min. Hun er like glad i sove lenge som meg. Og jeg elsker å kjenne henne inntil meg. Å kunne kjenne på roen, varmen og tryggheten hun gir. Selv hostekulene og den tunge pusten av en forkjølelse som pågår nå føles som trygghet.

Samsoving er ikke for alle, men vi i kattelivet nyter det veldig. Ja noen ganger ligger vi faktisk fire stykker i senga (Mira i fotenden min). Dog skal det sises at vi også setter pris på å kunne strekke kroppen litt ekstra i alle retninger i timene før Anna kommer over i storsenga. Og inni mellom når det blir ekstra trangt er det en pappa som rømmer inn på gjesterommet. Det tror jeg vi alle setter pris på.

Men tilbake til dagen i dag. Jeg hadde egentlig planlagt å sove lengre da vi har hatt en hektisk uke med lite og dårlig søvn. Helsa har ikke vært den beste i det siste. Og om det finnes en perfekt dag å bare pakke seg ned i dyna er det på dager som denne – mens blåsten herjer. Men etter å ha kysset Anna og kjæresten farvel til barnehage og jobb, og lukket igjen det slamrende soveromsvinduet, klarte jeg rett å slett ikke å sovne igjen. Så jeg kledde på meg morgenkåpe og tøfler, gikk ut i den høstkalde gangen og opp trappa til stua, hvor jeg fant en sovende Mirapus i sofaen. Jeg tente stearinlys for det var fortsatt ganske mørkt. Så lagde jeg meg en deilig frokost som jeg nøt under pleddet mens jeg så på God Morgen Norge. Mmmm hjemmelaget solbærsyltetøy uten sukker oppå kremost er så godt.

Mens jeg sippet til tekoppen og så ut av vinduet på uværet kunne jeg konstatere hvor heldig jeg er. Som tross alt kan sitte inne i varmen. Ikke trenger jeg å haste til jobben mens jeg holder på jakka og puster ned i skjerfet. Ei heller må jeg stå ute i vinden å holde balansen som arbeiderene som jobber på nabobygget.

Rolige morgener som denne er mine aller beste. Med en malende kattepus ved siden av meg ♥ Ønsker dere alle en nydelig dag! Med uvær eller ei.

Pakke, pakke, pakke!

Pakke, pakke, pakke! Det er det vi gjør i kattelivet nå om dagene. Ja, i tillegg til å kjøre flyttelass. Så nå for tiden er tape, bobleplast og pappesker mine viktigste følgesvenner. De stakkars neglene mine føles nesten døde på grunn av det. Og jeg har registrert at både jeg og kjæresten har små blåmerker over alt på armer og ben. Hehe, man skal ikke spøke med flytting. Det er heftige greier.

Men nå nærmer vi oss. Nå er vi snart der. Og det føles både godt og vemodig. Godt for at vi endelig får gjort noe som har vært viktig for oss å krysse av på lista. Og vemodig fordi vi skal si hade til den fine og trygge leiligheta vår. Etter åtte og et halvt år. Og det er ikke bare lett.

Men heldigvis føles det også helt rett å skulle starte med blanke ark på en ny plass som passer bedre til oss nå. Å få det større, mer praktisk og romsligere blir veldig bra. Og ikke minst har vi klart å sile ut masse ting sånn at vi har litt mindre med oss på lasset. Sminke som har stått i skapet for lenge. Mat som gikk ut på dato i 2021. Både i spiskammeret og fryseren. Sko som ikke har blitt brukt på 7 år. Sko som aldri har blitt brukt…! Og alt for mange ting fra Søstrene Grene. Jeg skal bli litt flinkere å vurdere kjøpene mine mer nøye framover.

Så nå flytter vi snart, og jeg må pakke videre. Men heldigvis er det lov med en liten te-pause i mellom pakkingen ♥ Vi ses i den andre leiligheta.

Livet

– Jeg feirer min aller første jul sammen med Anna, og jeg sitter i en lenestol og samler inntrykk i form av bilder og lyder av familie på alle kanter. Det er så fint. Men samtidig sitter jeg og undrer på om dette er minner bare de rundt meg kommer til å huske. Skal virkelig en kul i brystet på størrelse med en halv lillefinger, som jeg oppdaget en uke før jul når jeg hadde brystbetennelse, få lov til å hindre meg i å kunne mimre tilbake? Og kommer min egen datter til å huske meg? 2. januar får jeg vite det. I mellom tiden må jeg bare skyve det bort. Det blir for vondt.

– Jeg sitter på bussen en fredag i januar ett år senere med en chai latte i hånda mens jeg ser på alle som stiger på og som går av. Travle studenter med ryggsekker fulle av bøker. Turister som peker på alt, alle veier. Jeg ser ut av vinduet, kan alt utenat. Hvor huset med tårnet er, den gamle barnehagen. For denne veien har jeg kjørt mange hundre ganger, men det er lenge siden nå. På grunn av helsa mi ble bussturene sjeldnere og sjeldnere. Og når korona kom stoppet det helt opp. Jeg kjenner at jeg har savnet det. Å ta buss. Å kjøre akkurat her. Å drikke chai latte. Følelsen av normalitet. Og tenk at det var akkurat den samme kulen i brystet som tok meg hit. Til bussen, på rute 20 fra sykehuset. Til en etterlengtet chai latte og normalitet. Det er jeg faktisk takknemlig for. Og for ordens skyld går det heldigvis bra med den kulen selv om man kan slite litt med bekymringer inni mellom.

– Det tikker inn en sms fra min 91 år gamle bestemor hvor det står at hun lurer på hvordan vi har det og at hun tenker på oss. Jeg blir så varm i hjertet ♥

– Jeg er forlover for en av min beste venninner. Jeg som elsker alt som har med bryllup å gjøre kunne ikke tenke meg en bedre «jobb». Det er så mye glede, så mye fint å ordne. Men over hele dette bryllupet henger et slør som ikke er laget av tyll eller blonder. Mannen til min venninne har fått ALS. Og samtidig som vi skal feire kjærligheten kjenner vi på alvoret og sorgen. Vi går alle en vanskelig tid i møte. Og mens det er tungt og vondt for meg tenker jeg så ofte på hvor utrolig mye mer vondt det gjør for de fire som er hardest rammet.

– Det er julaften og stemningsfulle snapper kommer som perler på en snor. Men midt i den rekka kommer en snap av en julepyntet gravstein til en liten gutt som skulle ha vært sammen med familien sin. Det er så brutalt. Så umenneskelig at en mamma skal sitte uten gutten sin i jula. Og i livet. Nå er den viktigste julepynten i verden rundt en gravstein.

– Jeg og kjæresten har akkurat flyttet inn på badegulvet etter to dager med utallige klesvasker og pleie av en omgangssyk Anna. Nå er det vår tur og vi ble syk på nesten minuttet samtidig. Vi må dele på toalettet da vi bare har ett, og i starten før vi blir rammet av den totale utmattelsen ligger vi og flirer av oss selv og situasjonen vi er i. Da utbryter kjæresten «det er ingen andre enn deg jeg ville ha vært sånn her syk med». Det er kjærlighet det!

– Vi har vært på besøk hos tante Idas fine jenter og jeg har atter en gang fortalt de historien om Bianco. Om hvordan jeg fant han i varemottaket på Nerstranda kjøpesenter. Hvor skitten pelsen hans var, og at den lille nesen hans som skulle være lyserosa og våt var inntørket og brun. Om at han første natta klorte opp alle dorullene vi hadde stående i hylla på badet, og hele prosessen når vi ble kjent med han som gjorde at vi elsket han så inderlig høyt. Den minste av tante Idas fine jenter spør mange spørsmål om når han var syk og om hvordan og hvorfor han måtte dø. Jeg begynner å gråte mens jeg snakker, for selv om det er gått over fire år gjør det fortsatt så vondt. Savnet er så stort. Men jeg elsker å fortelle og prate om Bianco likevel. Og jeg håper de fine tantejentene mine aldri slutter å spørre om han. Og etter at vi kom hjem fra dette besøket tikket det inn en sms fra tante Idas største tantejente hvor det sto – «jeg er så glad for at du er min tante Ida» ♥

– Jeg følger en av mine nærmeste i livet til legen. Jeg er glad for å kunne gjøre det, men samtidig er det så vondt å se at en man elsker blir spist opp av sykdom. At denne sykdommen stadig tar denne personen bort fra meg. Savnet etter trygghet og normalitet strammer rundt hjertet.

– Ei lita frøken ligger og sover så søtt i armkroken min. Og når hun snur seg i søvne er ryggmargsrefleksen å kroe seg sammen mot koppen min og stryke på meg med den lille hånda si. Hun er så god, en ordentlig kosejente. Og selv om jeg vet at det er min jobb i livet å gjøre at hun skal føle seg trygg, er det godt at et så lite menneske kan gjøre at jeg også føler meg trygg. Vår gode og fine Anna ♥ Vi er så heldige!

– Tenk at livet kan være så fint og brutalt på samme tid. Og at lykke og sorg følger hverandre hele veien. Som hånd i hanske. Har du ikke opplevd det ene, har du heller ikke opplevd det andre. Og både kjærligheten og sorgen setter dype spor i oss. Og sånn må vi bare fortsette å leve. Der vi får lov å elske andre hver eneste dag. Men vi vet aldri når vi blir å miste de. Derfor må vi huske på å alltid holde fast i det gode.

Årets første dag

Årets første dag var rosa. Det må jeg si var en god start og virkelig lovende for fortsettelsen. La oss håpe dette blir et år fylt av kjærlighet fra alle kanter i alle verdenshjørner. Jeg kjenner meg i alle fall veldig inspirert av min kjære blomsternabo som ble intervjuet på gata om hva hun ønsker seg for det nye året. Fred i verden og at folk skal bli flinkere til å ta seg tid til hverandre svarte hun ♥ Jeg er så enig. Det trenger vi!

God annerledes-jul fra oss

Vi klarte det. Vi kom oss til hytta. Til slutt. Klokken 10 på kvelden på lillejulaften var vi her. Og til tross for svigerforeldre som hadde vært helt fantastiske og handlet masse mat til oss, ryddet og vasket, strøket duker, satt på varmen, og til og med spurt om de skulle pynte til jul for oss, så var det et kaldt møte med vår kjære hytte. For det var jo lillejulaften. En dag man vanligvis bare nyter i ro og fred. Og det var så mye som ikke var på plass.

Så da var mottoet bedre sent enn aldri noe vi bare måtte holde fast i. Og det var på pur vilje to slitne koronakropper fikk flyttet en sovende Anna over til senga, pakket ut av en stappfull bil, satt alt på plass inne, og begynt på prosessen for å finne fram julehytta.

Ja det var mye som ikke ble helt som det bruker å være. Eksempelvis klarte vi ikke å henge opp grangirlanderne rundt de smale og høye kjøkkenvinduene. Og det er litt synd, for de skaper virkelig lunhet og julestemning. Men jeg «erstattet» de med å pynte litt ekstra på kjøkkenet. Jeg hadde heldigvis en stor mugge med furu stående, og lot kakeboksene med julemotiv få stå framme på kjøkkenbenken.

Og med litt stemningsfull julemusikk i bakgrunnen kom klementiner, røde juleepler, julekort, julegaver og blomster på plass. Og litt etter klokken 03.00 natt til julaften var juletreet endelig ferdig pyntet. Da måtte jeg flire litt for meg selv. Jeg som vanligvis pynter juletreet tidlig i desember.

Det ble ikke så mye søvn på meg denne natta. Men det var verdt det. For det ble veldig fint her. Og for en fin dag julaften ble! Annerledes ja, men likevel fin.

Jeg som vanligvis våkner rett opp til julestrømpen, smurte frokost og lekte med ei lita frøken først. Og det var bare bruddstykker av Tre nøtter til Askepott jeg klarte å få med meg. For julestrømpen, og spesielt innholdet, var så spennende for små fingre. Så klinket jeg til å bakte et valnøttbrød på formiddagen. På selveste julaften. Det har jeg aldri gjort ført. Men det var da jeg hadde ledig tid, og vi trengte brød. Og sant og si var det egentlig litt koselig. Selv om jeg aller helst bare skulle sittet i pysj og sett på tv. Men det kan vi gjøre igjen til neste år.

Og det ble julestrømpe, det ble litt Tre nøtter til Askepott, litt Reisen til julestjernen og litt Donald. Og det ble finstas, ribbe (som svigerfamilien var så snill å komme på døra med) kos, stemning, og julegaver. Det ble julaften!

Og selv om annerledesjula i dag har fortsatt med klesvask, hosting, støvsuging, tidvis mangel av smaksans, søppelrydding, og aktetur med ei lita frøken (man var jo aldri ute på 1. juledag før man fikk barn, ikke sant?), så syns jeg egentlig ikke det er så ille. For mens jeg sitter her og pusker på en malende Mirapus og ser på Harry Potter kjenner jeg meg så takknemlig. Jeg har mye, selv om ting ikke ble helt som vi planla. Og det er det man skal fokusere på.

God annerledes-jul fra oss ♥

Det snør

Aiaiai, så ble dette hjemmet også rammet av corona. Og ikke så lite heller. Her er det høy feber, tap av smak og luktesans, massevis av hosting, og det verste av alt – masse tykt slim som legger seg framfor luftrører sånn at det tidvis er vanskelig å puste. Dette er kjipt. Spesielt siden jeg har vært syk mesteparten av desember, og hadde gledet meg sånn til å kunne nyte litt ordentlig julestemning.

Og når vi nå er så nært selve jula kjenner jeg meg selvfølgelig engstelig for hvordan dette skal bli. Det har blitt noen tårer når jeg har vært på mitt verste for å si det sånn. Når kroppen min hiver etter pusten og arbeider uendelig hardt for å hoste og harke opp alle ulumskheter. Da har jeg bare følt bunnløs frustrasjon, og det har vært vanskelig å se lys i tunnelen. Og at vi skal komme dit før selveste jula.

Men jul blir det likevel. Uansett om ikke hytta vår er ferdig pyntet. Uansett om vi ikke har fått ordnet alle gavene. Uansett om vi mangler både det ene og det andre av bakevarer og diverse mat. Og uansett om ikke ting blir som vi hadde planlagt. Jula kommer. Vi skal være sammen. Og vi skal gjøre det beste ut av situasjonen.

Dessuten snør det nå. Det daler ned hvite flak av himmelsk korrekturlakk. Som legger seg som et mykt teppe over den gamle skitne snøen som nesten regnet bort når mildværet kom. Nå blir det fint igjen. Og for en liten stund, mens jeg ikke hev etter pusten fikk jeg stå i verandadøra å nyte dette synet. Da kjente jeg det lille håpet. At snøen kanskje renser bort alt som er skittent. Alt som er trist. Både corona og bekymringene mine.

Det blir jul uansett ♥