On my mind

Den nye, myke og loddne varmeflaska mi. Altså, finnes det en finere varmeflaske?! Jeg fikk den i bursdagsgave fra kjæresten, Anna og Mira, og jeg koser meg så mye med den. Nå blir vinteren ekstra varm og myk.

Dørkranser. Jeg vil ha en på hver eneste dør både hjemme og på hytta. Jeg lagde denne fine av orekongler for noen uker siden. Jeg hadde egentlig plukket furukongler som jeg skulle bruke, men så kom jeg over disse søte små på en trilletur på hytta. Kransen lagde jeg på ganggulvet den lille halvtimen vår lille Anna klarte å sove i vogna uten bevegelse. Hun hadde nettopp fått rotavirusvaksine og var så urolig, stakkars. Hun som vanligvis sover 4 timer i vogna. Så man blir virkelig mer effektiv når man får barn.

Og videre på temaet kranser, så vurderer jeg å få Anemone i Harstad til å sende en sånn her vintergrønn krans med hurtigbåten til Tromsø. Den var så fin på ytterdøra på hytta forrige jul, så jeg tror vi må ha en sånn en i år også.

At jeg gleder meg til snøen legger seg. Da blir det mye lysere og renere. Og seee så fint vi har det på hytta da. Dette er fra november i fjor.

Mont d’Or. Jeg må legge inn en bestilling på noen oster fra Gutta på Haugen. Ingen høst uten denne nydelige osten som nytes lun og kremete rett fra treboksen. Det er ikke bare et måltid, men en opplevelse.

Bianco ♥ Ååååå, som jeg savner denne myke og kjærlige kosepusen. Og se så søt og trøtt han er på dette bildet.

Hvor glad jeg blir av å se ut av verandadøra. Ikke bare er det høstlig og fine farger der ute, men også luftig og ryddig etter at vi klarte å pakke bort «sommeren». Det vil si grillen, alle sommerblomstene, blomsterpottene og hagemøblene. Skuldrene ble bra mye lettere etter det. Det er viktig å rekke det før høststormene kommer på besøk.

Hvor utrolig koselig mørketida er. Og at selv om den er tung og mørk, så må man fokusere på nettopp kosen for å gjøre den lettere.

Den fine nøtteskåla på hytta. Jeg elsker skålene og fatene fra Mateus.

Novemberbuketten fra 2017. Den var virkelig vakker! Når jeg ser på bildene av denne kjenner jeg at jeg savner både Sonja Blomster og tida jeg da hadde til å lage så fine buketter.

Bloggen. Jeg skulle gjerne ha blogget litt mer enn jeg gjør for tida. Spesielt nå som vi nærmer oss «the most wonderful time of the year». Men jeg er glad for de blogginnleggene jeg klarer å få ut, og håper at dere som leser bloggen liker de. Det får bli litt mer kvalitet enn kvantitet framover.

Jula. Ja, nå er det på tide. Vi er tross alt i november. Jeg håper jeg klarer å pakke like fine julegaver som i fjor. Litt rustikke med småblomstret mønster, fløyelsbånd og bjeller. Og skulle jeg ikke få tid og energi til det, så går det selvfølgelig bra det også. Det viktigste i jula er jo å få tid sammen med de man er glad i. Men det hadde vært fint… jeg liker jo så godt å gjøre det fint rundt meg.

Mirapusen vår ♥ Jeg er glad i denne søte og rampete frøkna. Dessverre så får jeg verken lekt eller kost så mye med henne som jeg ønsker. Men jeg anstrenger meg veldig for å benytte alle sjanser jeg har. Jeg løfter henne opp og klemmer henne inntil meg flere ganger om dagen. Og selv om det er nokså mange ganger jeg ligger på sofaen og ammer og rett og slett ikke har ledige hender til å stryke henne når hun forventningsfullt stiller seg inntil meg, håper jeg hun kjenner seg like elsket som før.

Å ha pappa/bestefar på besøk. Det er så koselig og gjør så godt for hjertet, og vi er så glade for at han skal være her i tre uker til ♥

Elskede Biancopus

I dag er det tre år siden vi med hjertesorg måtte ta farvel med vår elskede Biancopus. Og tre år er på mange måter lenge, og det kan skje mye på den tida. Samtidig føles det som det ikke var så lenge siden. Minnene er så nære. Så sterke. Og de sitter som støpt i hjertet. Likeså er det med sorgen. Den tar stor plass. Og jeg har hele høsten, sånn som jeg bruker å gjøre, kjent veldig på savnet. Når lyset forsvinner og løvet faller fra trærne kommer Biancosorgen. Da kjenner jeg det i hele kroppen. Og sånn må det vel bare være. For sorgen og smerten går ikke bort. Man blir på en måte bare mer vant til å leve med den.

I tillegg har det skjedd veldig mye akkurat denne høsten. Ja, egentlig det siste drøye året. Vi har fått en hytte som tar stor plass i livet. Et slags andre hjem som vi pendler til så ofte vi bare kan. Jeg har mange ganger lurt på om Bianco ville klart all den kjøringa. Fram og tilbake. Mira er ikke spesielt glad i det (selv om hun elsker å være på hytta), og hun er kanskje mer tilpasningsdyktig enn Bianco var. I allefall på noen områder.

Så har det kommet enda en lillesøster. En som skriker og lukter helt annerledes. Det tror jeg med stor sikkerhet kunne blitt tungt for Bianco å leve med. Han som alltid gjemte seg når vi fikk småfolk på besøk. Derfor er jeg på sett og vis glad for at Bianco ikke trenger å forholde seg til dette. Det ville gjort så vondt hvis han måtte slite i sine siste år.

Og jeg har det siste året jobbet mye med meg selv for å fokusere på at vi fikk over 14 fantastiske år sammen med han. Vår aller første baby. Og at alt kommer til sin tid. At vi må minnes alt det gode. For oi det var mye godt. Virkelig mye godt. Livet med Bianco var rett og slett fantastisk. Han var så god og omsorgsfull. Passet alltid på meg, og lærte oss så mye om ubetinget kjærlighet. Han satte så dype og store spor i hjertet at det slettes ikke har vært lett å dele den plassen på tre søte små.

Og jeg bærer han med meg hver eneste dag. Spesielt nå for tida mens jeg synger Mjuk vind som minner meg så mye om han, for å bysse en urolig Anna i søvn. Mens jeg samtidig går forbi bildet av han som henger på veggen på hytta. Der han sitter å ser ut av verandadøra. Så vakker og så levende at man nesten skulle tro at han fortsatt var her. Ikke rent sjelden kommer tårene og klumpen i halsen da. Men den enorme kjærligheten får meg heldigvis også til å smile.

Takk for den du var for oss. Vår elskede Biancopus ♥

12 ting du ikke visste om meg

Her kommer en litt artig og finurlig liste for de som finner det interessant. De av dere som kjenner meg og samtidig leser bloggen, vet nok flere av disse tingene. Men for dere andre – her er 12 ting dere ikke visste om meg:

♦ Jeg elsker dinosaurfilmer. Nå snakker jeg ikke om barnefilmer eller dokumentarer, men Jurassic Park-filmene og Godzilla (den fra 90-tallet). Jeg syns det er like spennende hver eneste gang jeg ser de, og krampholder alltid litt i sofaputa selv om jeg vet hva som kommer til å skje. Jeg er ikke spesielt glad i dinosaurer egentlig, men det er bare noe med disse filmene som jeg liker godt (sikkert 90-tallsstilen, haha). Så dere kan tro jeg var glad når Jurassic World og oppfølgeren kom ut (selv om de fra 90-tallet er desidert best). Men selv om jeg ekskluderte barnefilmer med dinosaurer gjelder det ikke Lillefot og vennene hans I landet for lenge siden. Den er jo bare sååå fin! Ikke sant?

♦ Jeg er totalt sko-gal. Når jeg begynte i første klasse på musikklinja spurte en medelev meg bare etter én uke på skolen, om jeg hadde veldig mange sko. Jeg hadde selvfølgelig det, og det at jeg jobbet i skobutikk hjalp selvfølgelig heller ikke på. Enkelte måneder hadde jeg ikke lønning – bare nye sko. På et tidspunkt hadde jeg over 60 par sko, og da fant jeg ut at jeg måtte «tynne ut» samlinga betraktelig. I dag er jeg litt usikker på hvor mange par sko jeg har, men jeg har endret meg veldig både når det kommer til stil og kvalitet. Før kunne jeg kjøpe meg tre par billigere sko, men nå bruker jeg heller summen av de tre på ett par i bedre kvalitet. Jeg er også blitt mye mer opptatt av komfort. Hehe, det må være alderen. Men sko-galskapen slipper aldri taket. Den endrer seg bare litt.

♦ Jeg er «allergisk» mot hus og leiligheter med skrå vegger. Altså ikke skråtak, men når veggene går på skrå. Jeg føler meg regelrett uvel hvis ikke samtlige av hjørnene er i 90 graders vinkel. Eller ca det. Og hvordan innreder man egentlig et rom som er formet som en trekant? Det er jo umulig å dytte møbler inn et smalt hjørne på 50 grader, så man ender jo opp med masse dødt areal. Dette har vel også noe med symmetri å gjøre… der er jeg ikke så rent ulik Poirot.

♦ Jeg har en veldig sterk rettferdighetssans. I allefall over gjennomsnittet. Gjennom hele barndommen gråt jeg hver gang jeg opplevde urettferdighet. Spesielt på filmer hvor mennesker og dyr ble behandlet dårlig. Og dersom jeg fikk ansvaret for å fordele lørdagsgodis mellom meg og søskenbarna mine, var det absolutt helt likt i hver eneste godteskål. Det var nesten så ille at jeg kunne finne på å dele opp smågodtbitene med kniv for at det skulle være likt. Jeg tror muligens dette også har noe med symmetri å gjøre… Haha, jeg og Poirot – vi er noen raringer.

♦ Jeg har sett samtlige sesonger av Friends minst 20 ganger. Ja, hva kan jeg si. Jeg liker de SÅ godt og blir aldri lei. Friends er nok den serien jeg kjenner meg aller best igjen i, og refererer mest til i hverdagen og livet. Også har jeg så mange rundt meg som alltid forstår hva jeg mener fordi de også er Friends-fans. Nå er jeg og kjæresten i gang med en ny runde av alle sesongene. Og det finnes nesten ikke noe tryggere enn å krype under ett pledd på sofaen mens Friends ruller over skjermen. Og om jeg skulle finne på å lukke øynene for en liten hvil, bruker jeg å ligge å lytte til dialogen. Jeg kan det meste utenat så jeg ser bildene for meg i hodet. Er det flere som har det sånn?

♦ Jeg har i mange år elsket reklameblad/flygeblad fra matbutikker og lignende. Faktisk har jeg vært glad i de at når jeg oppdaget at coop.no publiserte den kommende ukes flygeblad for Obs rett etter stengetid hver lørdag, kunne jeg finne på å klikke meg inn på nettsiden deres på lørdagskveldene. Hehe, jeg vet at jeg høres helt gæren ut nå, og at det framstår som at jeg ikke har noe liv. Trøsten er at jeg ikke gjør det så ofte lenger, og at jeg har fått med meg mange gode tilbud opp igjennom årene.

♦ Jeg kan binde fiskefluer. Det lærte jeg allerede i en alder av 6 år siden pappa er ivrig fluefiskebinder. Men så skal det sies at mine fluer ikke ble laget for brukens skyld, men for at de skulle se fine ut. Rufsete og full av farger. Dessverre ikke fiskenes favoritter, men det plaget meg aldri for det viktigste var at de skulle se fine ut. Men nå er det lenge siden jeg har laget noen kreasjoner.

♦ Jeg liker salt fremfor søtt. Salt lakris fremfor søt lakris. Eller potetgull og nøtter fremfor godteri. Og ordentlig mat (tapas, oster, spekeskinke) fremfor kaker og slikt. Men så har man jo den uslåelige kombinasjonen av søtt og salt. For eksempel peanøtter med sjokolade utenpå, eller spareribes med søtlig smak. Nam!

♦ Jeg liker ikke dyreprint. Det vil si, sebra, sjiraff, leopard, tiger eller slangemønster. Jeg syns ikke det hører hjemme noen andre plasser enn på dyrene selv. Unntaket er noe søtt giraffmønster til barn.

♦ Når jeg var lita samlet jeg på frimerker. Og jeg samlet riktignok på ganske mange ting. Blant annet kindereggfigurer, viskelær, glansbilder, notisblokkpapir med fine motiver og lignende. Men frimerker tror jeg ikke var så vanlig for barn å samle på. Jeg husker at det frimerket jeg var mest stolt av var et stort grønt et med bilde av Langbein på.

♦ Jeg har i mange år mislikt fargen grå. Jeg har tenkt at det egentlig ikke en farge, og at den minner meg om overskyet og trist vær. Men nå har jeg faktisk innsett at den kan være fin i små doser. Og da helst i en variant med litt farge i, sånn som grågrønn eller gråblå.

♦ Når jeg var 14 år fikk jeg et fiskeben i halsen. Jeg var på fisketur med min onkel og søskenbarn, og var så uheldig å sette ett abborben i halsen når vi grillet fisken på bålet. Abboren har så små og spisse ben, så man må passe seg for de. Det var utrolig ubehagelig, og kanskje aller mest fordi jeg var så redd. Det ble tur på både legevakt og sykehus, men heldigvis så slapp jeg å operere da fiskebenet gikk ned av seg selv. Jeg husker så godt når mitt åtte år ynge søskenbarn møtte meg på trappa med denne kommentaren når vi kom hjem igjen. «Du blir vel ikke å spise fisk på en stund nå?». Jeg gjorde selvfølgelig ikke det, men heldigvis kom jeg over den skrekken. Men jeg er ekstra nøye når jeg rensker fisken i dag.

Noen tanker fra babybobla

Her kommer et innlegg for spesielt interesserte. Bleier, amming og diverse er nok ikke noe alle har interesse for. Men siden vi i kattelivet befinner oss midt i babybobla så dukker det opp noen tanker nå og da. Og de vil jeg gjerne dele. Jeg regner med at mange småbarnsforeldre vil kjenne seg igjen i flere ting. Men dette kommer ikke til å bli en framtidig mamma – eller babyblogg. Det blir nok fortsatt mest katt, te, hverdagslykke og blomster. Hehe. Men her kommer tankene.

– Tida går fortere enn noen gang. En dag forsvinner på noen få timer og har aldri føltes kortere. Noen runder med amming, noen bleier, litt gråt og så er det natt igjen. Har man klart å skvise inn et gjøremål eller noe sosialt kan dagene virke litt lengre. Er ikke det rart? Dette kommer til å bli tidenes korteste høst.

– Tenk at babyen min er blitt en måned allerede. Nå smiler hun masse til oss og kroppen og spesielt ansiktet endrer seg nesten fra dag til dag. Det er så herlig.

– Hvem hadde trodd at amming kan være så enkelt og komplisert på samme tid. Ikke ante jeg at det er så mye å ta hensyn til. Ammestilling, utdrivningsrefleks, melk som kommer for fort, tømming, betennelse, ømhet, pumping, brystspreng, ja ting jeg aldri hadde hørt om. Samtidig er det forsvinnende lett når man får det til og alt bare funker.

– Aldri har det føltes så godt å klare å skvise inn et helt normalt og hverdagslig gjøremål en helt vanlig onsdag. Og få tid til å rydde bort hagemøblene på hytta ga meg følelse av lykke og normalitet. Å klare å vaske klær gir meg mestringsfølelse. Jeg vet at man helst skal sove når babyen sover. Ja, selv på dagtid. Det er råd jeg har fått fra både venninner og helsepersonell. Samtidig gjør det noe med meg både fysisk og psykisk å få gjort noe «normalt» midt i denne bobla. Jeg blir sterkere og i bedre humør av det.

– Takk og pris for mamma og all hjelpen hun har gitt oss. Hun har vært rene nannyen til tider ♥

– Og takk og pris for bæresjal og vippestol. De har virkelig hjulpet oss til roligere stunder. Man skal ikke undervurdere babyhjelpemidler. Selv om det selvfølgelig er mye babyutstyr man ikke trenger.

– Jeg har virkelig innsett at man som nybakt mamma er et supermenneske. Tenk så mye man har vært igjennom, både kroppslig og følelsesmessig, Og likevel klarer man mye. Mye mindre søvn, bæring og byssing, trøsting og gråt. Men, får jeg fire timer søvn for meg selv mens kjæresten passer på og mater med flaske, så våkner jeg opp med en energi som jeg aldri før hadde etter til og med 10 timers søvn. Man er rett og slett et supermenneske.

– 70 prosent av fanene på mobilen min er babyting som jeg eller kjæresten har googlet.

– Amming er så fint og gir så mange fine stunder. Samtidig som jeg mange ganger også føler meg litt fanget. Er man sulten, trøtt, svett, varm, ukomfortabel, må på do. Man må holde ut og bli på stedet hvil til måltidet er over. Sandra har skrevet ett blogginnlegg om noe av dette, og hun er så god å sette ord på det. Det er akkurat sånn jeg også føler det (men heldigvis ikke alltid), og jeg har bare holdt på i en drøy måned. Jeg har i utgangspunktet tenkt å amme til lille er ett år, men noen ganger hvis jeg er veldig varm og ukomfortabel merker jeg at motivasjonen for det begynner å dale, og jeg begynner å telle månedene. Kanskje det blir 10 måneder. Kanskje åtte. Kanskje seks. For da slutter i allefall nattammingen. Men samtidig vil jeg ikke miste den fine nærheten som ammingen gir. Men tiden får vise hva det blir.

– Vi er heldige som har en baby som tar både flaske og smokk. Det er mye frihet og ro i det, og jeg er klar over at det er mange babyer som ikke tar det.

– Å få en baby er ekstremt samlende for både familie og venner. Det er nesten som at storfamilien er blitt veldig mye større.

– Egentlig har vi klart ganske mye etter at lille Anna kom til verden. Vi har holdt leiligheta vår mye mer ryddig og ren. Støvsugd oftere. Sørget for å unngå store hauger oppå skittentøyskurven. Vært på hytta tre ganger. Gått mange trilleturer. Hatt masse besøk. Tatt ukeshandelen hver uke. Og det er jeg både stolt over og takknemlig for. Jeg som sa til kjæresten at de tre første månedene som jo er fjerde trimester, kom til å bli en unntakstilstand. At vi ikke skulle forvente noe annet enn å bli kjent med babyen vår og ta vare på henne og hverandre. Alt annet skulle bli en bonus. Vi har fått mye bonus så langt.

– Babyer skulle hatt en knapp som kunne blinket for hva som måtte fikses når noe er galt. Men jeg har lest at man etter hvert lærer seg å kjenne gråten til barnet sitt slik at man kan skille på hva det er. Men foreløpig er det sjekklista vi følger. Sulten, trøtt, våt bleie, kald, varm, luft i magen. Og når vi ikke finner ut av det sier vi høyt som min venninne anbefalte – «jaja, vi gjør så godt vi kan».

– Vi har fått så mange gaver til vår lille baby. Pakker har kommet i både posten og på døra fra gammeltanter og gammelonkler, naboer og kollegaer. Og gudforeldre, besteforeldre, tanter og venner har strikket. Lille Anna har fått så masse klær og bamser. Og både tøfler, Uggs og til og med sine første sko. Gavmildheten er så stor og vi er så takknemlige.

– Mine egne rutiner som rens av ansikt morgen og kveld, og bruk av dag og nattkrem har måtte vike for babyting. Når jeg nå en sjelden gang får tid til det føles det som rene luksusen. Nesten som å være på spa. Haha! Likeså har tørrshampo og hårklipe reddet meg mange ganger når jeg ikke har hatt tid til å vaske håret. Nybakte foreldre setter pris på selv den minste egenpleie.

– Jeg elsker vogna vår – Cybex Priam. Den kostet litt ekstra, men gir oss til gjengjeld alt vi trenger. Den er lettkjørt, ja nesten som å stikke en varm kniv i smør. Har perfekt høyde, det vil si høyere enn normalt noe som skåner ryggen. Den fungerer både i byen og på grusveiene på hytta. Og når vinteren kommer kan vi kjøpe større fronthjul som skal kjøre bedre i snøen. Ja man kan til og med kjøpe ski til den. Bare et lite tips til de som skal kjøpe seg barnevogn.

– Det er litt mindre skummelt å ha en baby nå enn det var de første ukene. Nå kjenner vi vår lille Anna litt bedre og begynner å bli tryggere i foreldrerollen.

– Gode råd fra venninnene mine som har svart belte i alt med baby har betydd mye for meg. Man kan selvfølgelig finne masse informasjon på nett, men det å snakke med noen som har opplevd det samme har en helt annen virkning. Det er liksom enda mer trøst og hjelp i det. Og det har fått meg til å tenke på de venninnene mine som var først ute blant sine venner til å få baby. Hvor ensomt det måtte ha føltes. De hadde ikke like mange å rådføre seg med. Der kjenner jeg meg ekstra heldig ♥

– Praten går stort sett i babyting for tida. Både jeg og kjæresten tar oss ofte i å tenke at vi må kunne snakke om andre ting også. Men så må jo vi kommunisere om vår lille baby, og de fleste vi møter spør om hvordan det går i babybobla. Ja, det får bare være sånn en stund nå. Så får vi komme tilbake til «virkeligheten» litt senere.

– Det er fortsatt så rart å tenke på at vi er en familie på fire nå. At vi er foreldre (til andre enn firbeinte). At vi har en datter. Det føles ekstremt voksent å si de ordene. Datteren min. Som er den fineste i hele verden ♥

End of season blues

Jeg vet ikke om det bare er jeg. Om været var for dårlig i juli. Eller om sommeren gikk unormalt fort. Men jeg sitter igjen med følelsen av at jeg vil ha mer. Mer lys. Mer blomster. Mer sommer. Mer tid. Mer av hytta. Jeg er liksom ikke helt ferdig. Jeg er ikke klar for mørke kvelder enda. Ja, selv ikke med alle de fantastiske fargene på himmelen. Det bøter ikke på det andre som jeg ønsker meg mest.

Kanskje jeg er litt kravstor. Jeg har jo fått mer sommer enn jeg kunne drømme om. Til og med sydenstemning til tross for at jeg ikke kunne reise med fly. Så jeg burde verken forlange eller forvente mer. Jeg har jo vært heldig. Det var bare så vemodig å pakke sammen sommerhytta denne gangen. Uten å vite når vi kan returnere. For nå er det nok tryggest å holde seg nært sykehuset.

Og vi kan jo selvfølgelig fortsatt få litt sommerstemning i byen også. Denne uka byr været på litt høyere temperaturer. Og verandahagen er frodig og fin å nyte. Men likevel banker høsten ubønnhørlig på døra. Både med datoen med påfølgende skolestart, hverdagens rutiner, mørket og et mer høstlig og kaldere vær. Etter en uke med regn og gråvær har vi fått kjenne litt på det allerede. Trøsten min får være at jeg som høygravid slipper å slite i varmen. Men jeg må nok innrømme at jeg er rammet av litt end of season blues. Sånn som det bruker å være med meg både på tampen av sommeren og jula.

Tanker på en torsdag

* Lille frøken Mirapus driver og tester ut alt det nye utstyret vi har fått i hytte og hus. Både babynest, vugge og barnevogn har så langt falt i smak. Men det gikk ikke så veldig bra når hun skulle hoppe opp i babysenga som hadde hjul og flyttet på seg. Men hun finner nok en vei dit til slutt. Der henger jo en aldeles fin babyuro som hun garantert har lyst å leke med ♥

* Egentlig kunne jeg tenke meg å bo rett ved en liten elv. Sånn som på gården til bestemor og bestefar. Slik at man hører bruset fra elva dag ut og dag inn. Det er det første man hører når man våkner, og det siste man hører når man sovner. Bare så synd at ekstremvær som det stadig blir mer av kan gi en del utfordringer der. Overfulle elver kan fort grave seg inn under hus og bygg. Sukk.

* Nå når vi er tilbake i byen savner jeg hytta enormt mye. Jeg følte meg over hodet ikke klar for å dra derfra denne gangen. Og det verste er at vi ikke vet hvor lang tid det går før vi kan dra dit igjen. Det føles litt leit å gå glipp av august der. Men skal man føde er det nok best å holde seg i byen.

* Men jeg er veldig glad for å få litt mer tid i byhagen vår. Den er så frodig som den nesten aldri har vært før. En av våre gode blomsternaboer kommenterte at det er like før det ikke er plass til folk der. Haha, etter all den romslige plassen på hytta følte jeg det nesten også sånn. Men så kom jeg på at jeg i flere år har likt at det er litt trangt i verandahagen. For det blir så mye lunere da.

* Lakrisisen fra Kulinaris er den beste isen i hele verden!

* Jeg syns det ble ganske så høstlig litt for fort for å være ærlig. Det var ikke mange dagene inn i august at været ble betraktelig kaldere og gråere. Ja, i tillegg til mørket.

* Lille i magen har hikket ganske mye de siste månedene. Det er en veldig spesiell følelse å kjenne liv på den måten i magen sin. Å kjenne spark og bevegelser. Dog har det vært en del av det bøllete slaget nå mot slutten. Så jeg gleder meg litt til å slippe det. Men samtidig kjenner jeg at jeg gruer meg litt også. Gleder meg for at det meste blir lettere. Sånn som å bøye seg, slippe å springe på do 24/7, og å få en kilevink i magen. Men gruer meg for at jeg skal føle at det mangler noe der.

* Er det ikke rart hvor nært livet og døden er? Hvordan det ene får deg til å tenke på det andre. Noen kommer og noen drar. Og det at vi skal få et nytt lite familiemedlem får meg til å tenke litt ekstra på Bianco. Vår aller første baby. Det er snart tre år siden vi mistet han. Jeg har blitt mer vant til å leve uten han men savnet gjør fortsatt like vondt.

* Rosinrundstykkene fra Backstube er bare helt fantastisk gode. Anbefaler de på det sterkeste! Og spesielt med hvitost.

* Jeg klipte nesten 20 cm av håret mitt i slutten av juni fordi det var blitt så slitt. Det er fortsatt litt rart, men jeg angrer ikke et sekund. Håret føles mye sunnere nå, og det vokser seg sakte men sikkert langt igjen. Og som kjæresten sa, så fikk jeg litt mer frisyre med kortere hår.

* Jeg savner Sonja Blomster veldig mye nå. Tida framover blir en tid hvor det hadde vært så enkelt å bare ringt til de og spurt om de kunne sende meg det fineste av det de har som jeg liker på døra. Meeen, jeg er helt fullstendig klar over at det er et luksusproblem.

* Jeg har tatt livet av tre minitaranteller bare den siste uka. Altså store edderkopper med tykke og hårete legger. Jeg håper virkelig ikke det ordtaket stemmer om at dersom man dreper én edderkopp kommer hundre i begravelse. Grøss.

* Er det flere der ute som er så vanemennesker at å flytte på møbler og ting som bidrar til å endre rutiner nesten kan få hodet til å gå rundt?

* Jeg blir aldri lei av høre bølgene og klukkingen fra havet når jeg ligger i senga. For vi bor jo nesten på en kai. Det er som den fineste lydmaskinen på nattbordet, bare at det er helt naturlig. Som vugger meg sakte i søvn. Nå for tida tenker jeg mye på hvordan det skal være å leve uten det den dagen vi må flytte. For vi kommer til et punkt hvor den trygge og gode leiligheta vår blir for lita. Men det er heldigvis ikke riktig ennå!

* Jeg tror kjøleskapsgrøt av havregryn og soyamelk kan bli en frokostfavoritt denne høsten.

* Jeg lurer veldig på om dagene kommer til å gå fortere eller saktere i babybobla. Vil det føles som alt raser av gårde for at man er trøtt, sliten og utmattet? Eller vil det virke langsommere for at man er bundet til en evig sirkel av bleieskift, amming og byssing? Jeg mistenker i allefall at fraværet av døgnrytme kan bli litt tungt. For selv jeg som ofte forskyver døgnet på grunn av dårlig søvn og form har behov for dagslys og dag- og nattfølelse.

* Jeg blir så varm i hjertet hver eneste gang Mira setter seg på lammeskinnet og begynner å stampe opp og ned med forlabbene. Hun er en ordentlig kosepus.

* Nå har jeg hatt lyst på pannekaker med blåbærsyltetøy i en uke. Derfor tror jeg at vi må lage det til middag i dag.

* Burde jeg kanskje klippe neglene før fødselen sånn at kjæresten slipper å få arr av fem fingre på hver hånd for resten av livet?

Midnattsola langs veien

Det er noe med midnattsola…

For selv når vi har en dårlig julimåned. Med mye skyer og mye regn. Med mange gråværsdager.

Så presser midnattsola seg likevel fram om natten.

Som om det var en lov. At det bare skal være sånn.

Og kanskje det er det? For den er jo her så kort. Liksom at den få skinne mens den kan.

Selv elsker jeg den aller mest langs veien. Til og fra hytta.

Den er nok ekstra vakker der. Så vakker at man ikke våger å redigere bildene.

Der gir den ekstra mye lunhet og varme. Både inni og utenpå. Mens naturen eksploderer av liv. Fugler og harer som bykser fram fra grøftekanten i lyset. Det er helt spesielt.

Nå har midnattsola takket for seg for i år, og jeg kan ikke annet enn å innrømme at jeg syns det er leit. Jeg savner den allerede. Men jeg gleder meg til å møte min lyse og trofaste følgesvenn neste sommer. Langs veien. Langs livet.

On my mind

Som alltid er det mange tanker i hodet mitt for tiden. Og jeg skal ikke legge skjul på at den lille i magen opptar mange av disse. Det er jo så spennende. Så mye som skal forberedes og fikses. Ting vi må ha. Men heldigvis er det plass til masse annet også. Her av litt av det jeg har fundert på i det siste.

At jeg snart må rydde alt gavepapiret ut av strandkurven min som har ligget der siden jula. Jeg planlegger å bruke denne myyye gjennom sommeren. Men det er ikke til gavepapir.

At magen automatisk dukker opp på alle bildene jeg tar med fugleperspektiv.

At jeg er så glad for at frukt og bær har vært min største craving i svangerskapet. Og ikke melkesjokolade som tannlegen min fortalte at hun hadde når hun var gravid.

Men samtidig huske på at det er lov å unne seg en croissant og en kopp te av og til selv om man skal spise dobbelt så sunt.

Hvor fint det var å endelig få tak i ferskenfargede levkøyer igjen. Det kan hende jeg husker feil, men jeg tror ikke jeg har hatt disse i hus siden aprilbuketten det siste året vi hadde Bianco.

Som dere ser ble jeg så glad at jeg måtte kjøpe hele tre bunter av de. Også tok jeg meg tid til å lese på innpakningen og fant ut at de heter noe med aprikos. Så da er de vel egentlig kanskje aprikosfarget i stedet for ferskenfarget…? 😉

Hvor glad jeg er for at Mira fortsatt er så glad i å leke med q-tips ♥

Babyklær. Hvor mange bodyer man må ha. Nattdrakter. Luer, sokker, strømpebukser. Hva er praktisk. Hva er upraktisk. Og jeg var lur å brukte ukene jeg fortsatt var lenket til sofaen av korona til å lese meg opp på dette og legge inn noen store bestillinger hos Lindex og H&M. Her er litt av det jeg kjøpte.

Og finner man noe man liker ekstra godt passer man på å kjøpe mange av det. Nå kan lille i magen ha strømpebukse med Mira-motiv på i mange måneder ♥

Og ikke minst hvor små disse klærne er. Seee så søtt! Tenk at det skal være en liten person inni denne lille bodyen her ♥

Også fant jeg ut at jeg burde skrive lister over alt av klær vi har kjøpt. For gravidhjernen min klarer ikke å huske alle detaljene. Og jeg er jo som dere vet veldig fan av lister i tillegg.

Og listene blir ekstra artige å skrive i en fin notatbok.

Hvor mange fine farger himmelen får nå som den fantastiske midnattsola vår er tilbake.

Hvor utrolig godt det var å endelig få skiftet til sommergardiner. Bare to måneder senere enn jeg bruker… Det ble så lyst og fint i stua, og det var så godt å slippe å ha det hengende over seg. Og bedre sent enn aldri som jeg bruker å si. I tillegg var det mange venner som påpekte at det ikke gjorde noe siden vi hadde vinter helt til langt ut i mai. Hehe, jeg får skylde på det da.

Hvor utrolig fint og normalt det føltes å dra på vårt aller første loppemarked siden pandemien startet. Jeg og kjæresten tok med oss bestemor, og vi spiste vafler, skravlet med slekt jeg ikke ante at jeg hadde, og dro hjem med en hel pose med lopper. Jeg skal vise dere de senere. Sjekk det kule skiltet de hadde hengende på loppisen.

Hvor langt tid det vil gå før Mira kommer til å godta sitt nye lille menneske. Hun kommer nok til å sky banen hver gang det blir mye lyd, men både jeg og kjæresten tror at nysgjerrigheten og det at hun liker varme og koselige ting trumfer gjennom. Og hun har jo bodd sammen med en liten jente før hun kom til oss. I fosterhjemmet. Jeg håper hun og babyen blir bestevenner for evig og alltid ♥

Hvor glad jeg er for å endelig kunne vandre i disse herlige drivhusene igjen. Vi hadde en fantastisk fin tur til Nygård Hagebruk en fredag for en drøy uke siden. Været var helt nydelig, det var få kunder, så jeg kunne boltre meg blant bugnende og velduftende blomster. Og siden jeg var tidlig ute i sesongen var det ekstra godt utvalg. Det var ordentlig luksus.

Og se alt det fine jeg hadde med meg hjem!

Hvor godt det føles å pynte og gjøre det fint ved siden av Biancopusen vår ♥ Dette er riktignok ikke Biancorosa, men de er lik på både farge og fasong.

At det føles mer og mer sommerlig for hver skål med jordbær og fløte vi spiser.

Hvor heldig jeg er som fikk mini-baby-shower fra min kjære Disneyvenninne når hun kom på besøk en helg. Med gaver, ferskeniste, ingefærøl og de nydeligste kaker fra Jordbærpikene. Ostekaka var så fersk at den sprakk i to under frakt. Men smaken var bare helt fantastisk. Det var så koselig. Og jeg er så takknemlig ♥

Denne bringebærmoussekaka på nøttebunn var også nydelig på smak. Absolutt en ny favorittkake. Tror dere min kjære Disneyvenninne kjenner meg godt? Jeg skulle forresten også vise dere alt det fine vi fikk i gave. Men det har jeg ikke klart å få tatt bilder av enda. Så da får jeg bare fortelle det i stedet. Vi fikk en kjempesøt isbjørnhåndduk med hette, hvite blondesokker, og både body, lue og smekke med Disneymotiv. Lille i magen kommer nok også til å bli like glad i Disney som oss ♥

Så det er litt av det som har vært «on my mind» i det siste. Og det dukker nok opp mer etter hvert, så dere må bare komme innom bloggen for å lese. Håper dere har en aldeles fortreffelig dag! Varm klem fra oss i kattelivet ♥

God helg fra oss på hytta!

Hei dere fine lesere! Her kommer en liten helgehilsen fra oss som har funnet roen på hytta. Vi som mange andre tok langhelg på grunn av himmelspretten, men kom oss ikke hit før i går kveld fordi jeg var litt sliten etter å ha tatt en glukosebelastningstest på onsdag. Jeg syns alltid det er litt kjipt å måtte utsette sånne ting, men er egentlig god vant til det etter å ha levd med kronisk sykdom noen år nå. Men nå er vi her og det er så deilig. Og aller viktigst av alt – ingen svangerskapsdiabetes i sikte. Hurra! Det skal vi feire. Og i tillegg skal vi feire at jeg i dag gikk inn i tredje trimester. Nå går det fort.

I går reiste vi til hytta i bare legger. Uten strømpebukse! Da er virkelig sommeren kommet i nord. Og de siste dagene har vi hatt et nydelig vær. Både sol, varme og midnattssol. Så når vi kom fram til hytta måtte vi sitte ute i det gode været. Med betraktelig mye mindre klær enn vi har hatt den siste tida, og under en helt magisk rosa himmel. Vi hadde tatt med oss noen sommerblomster fra byen, plenen var blitt grønn, fuglene kvitret om kapp, og kjæresten hadde hentet fram parasollen. Hytta føltes nesten ny i sommerdrakt. Så jeg måtte skynde meg å skifte til sommerputetrekk i stua.

Dog hadde vi ikke helt roen i kroppen enda fordi hele hyttefeltet manglet vann. Og selv om vi kunne hente vann i dunker nede på Resorten var det en omstilling hver gang man skulle på do, var tørst, pusse tennene eller skulle vaske hendene. Det er helt utrolig hvor avhengig man er av vann i springen, og hvor godt vant vi er blitt i dette landet. Ja, nesten litt bortskjemt. Vannmangel er jo et stort problem mange plasser i verden. Jeg fikk meg en ordentlig tankevekker, og følte at det er litt lærdom i dette. Jeg kommer til å spare mer på disse edle dråpene framover. Ingen sløsing! I tillegg er jeg så takknemlig nå som vannet mer eller mindre er tilbake.

I dag er været litt mer grått og kaldt. Men det kommer en ny og varm soldag på søndag. Og fra da av skal det være ordentlig sommerlig noen dager. Så inntil videre koser vi oss oppå alle putene i sofaen. Og bare nyter livet og hverandres selskap. Vi har så mye å være takknemlige for. Hytta, vann i springen, ferske blomster i vasen, en varmere årstid, Mira, lille i magen, og ikke minst hverandre. God helg alle sammen ♥

Aye Yai Yai

Forrige uke gikk vi fra dette. En snikpremiere på verandasesongen med hageinspirasjon, solbriller og et glass orange creamsicle.

Og dette. Sola som glinset som diamanter i havet. Med en temperatur som ble så varm at jeg måtte ta meg en pause innendørs.

Til dette. Full vinter igjen. Jeg som akkurat hadde trimmet både Tante Solbærbusk og alle spireaene. Det ble en stor kontrast. Og en liten nedtur hvis jeg skal være helt ærlig. Hadde det vært snakk om et lite blaff, noen dager, hadde det ikke gjort så mye. Bare litt «tinarsny» som vi sier her oppe i nord. Men nå måkkes og skrapes det snø på veiene om nettene. Lufta er bitende kald. Og langtidsvarselet sier at dette skal vare. Mai kommer til å fortsette å være kjølig. Akkurat det motsatte av det jeg ønsket meg.

Og som om ikke det skulle være nok for en hageentusiast som hadde ønsket å kunne starte blomstersesongen litt tidligere, så testet jeg positivt for korona også. Noe jeg absolutt ikke anbefaler samtidig som man er gravid. Jeg har altså vært så dårlig. Hatt halsbetennelse på speed, mistet stemmen, hatt feber, slitt med pusten på grunn av uendelige mengder slim, mistet både smak og luktesans, og sovet alt for lite og dårlig. Og jeg som har vært så forsiktig. I over to år. Brukt munnbind og antibac i samtlige butikker. Vasket matvarer. Vært tilbakeholden med å treffe mange.

Det føles på sett og vis urettferdig at jeg skulle få det da. Men så er det nå ingenting som er rettferdig med dette skitviruset. Jeg er bare takknemlig for at jeg har tre vaksinedoser innabords. Og at jeg slapp å dra på sykehuset selv om det var et par ganger jeg trodde det gikk den veien. Også vet jeg nå at det var helt rett av oss å isolere oss i tiden før jeg kunne ta boosterdosen. Norge åpnet nemlig helt opp for spredning av smitte før jeg kom i andre trimester som er anbefalt å vente til med å ta vaksinen. Og korona skal man ikke tulle med. I hvert fall ikke de som har litt lavt immunforsvar. Eller er gravid. For jeg kan skrive under på at dette var mer likt som når jeg hadde lungebetennelse enn noen halsbetennelser jeg har hatt.

Kokende varmt sitronvann ble min redning mot slimet som holdt på å ta knekken på meg. Hele 8 til 10 kopper om dagen. Det er jo så få medisiner gravide kan bruke… Og aller helst skal man ikke bruke noen medisiner som helst. Og naturlige ting som urter og lignende kan være problematisk de også. Etter å ha drukket tre kopper med tiamiante første dagen jeg plagdes med slim, oppdaget jeg at timian i større doser enn krydder i maten kan bidra til å sette i gang fødselen!!! Heldigvis gikk det bra!

Og midt oppi alt følte jeg meg veldig elsket og passet på. På min verste dag var kjæresten innom soverommet sikkert hvert tjuende minutt for å følge med på meg. Det er han som har kokt hver eneste kopp med med sitronvann. Og smurt hver eneste brødskive jeg har klart å spise. Han som holdt rundt meg. Natt og dag. Både når jeg var engstelig og når jeg var dårlig. Og det var han som fikk meg til å smile og holde motet oppe. Og Mira passet på meg hun også. Enten fra lammeskinnet på gulvet eller oppå dyna i fotenden min ♥

Nå er jeg på dag 9 etter at jeg testet positivt. Det voldsomme slimet har heldigvis sluppet taket. Men stemmen og halsen er fortsatt skral. Og nesa tett. Smaks og luktesans fungerer litt av og til. Men selv om jeg er slapp og trenger mye hvile ser jeg lys i tunellen. Jeg tror bare jeg må være tålmodig. I mellomtiden blogger jeg fra senga.

Håper dere alle har en fin helg! Enten dere har snø eller vår. Er frisk eller syk. Life is beauTEAful, tross alt ♥