End of season blues

Jeg vet ikke om det bare er jeg. Om været var for dårlig i juli. Eller om sommeren gikk unormalt fort. Men jeg sitter igjen med følelsen av at jeg vil ha mer. Mer lys. Mer blomster. Mer sommer. Mer tid. Mer av hytta. Jeg er liksom ikke helt ferdig. Jeg er ikke klar for mørke kvelder enda. Ja, selv ikke med alle de fantastiske fargene på himmelen. Det bøter ikke på det andre som jeg ønsker meg mest.

Kanskje jeg er litt kravstor. Jeg har jo fått mer sommer enn jeg kunne drømme om. Til og med sydenstemning til tross for at jeg ikke kunne reise med fly. Så jeg burde verken forlange eller forvente mer. Jeg har jo vært heldig. Det var bare så vemodig å pakke sammen sommerhytta denne gangen. Uten å vite når vi kan returnere. For nå er det nok tryggest å holde seg nært sykehuset.

Og vi kan jo selvfølgelig fortsatt få litt sommerstemning i byen også. Denne uka byr været på litt høyere temperaturer. Og verandahagen er frodig og fin å nyte. Men likevel banker høsten ubønnhørlig på døra. Både med datoen med påfølgende skolestart, hverdagens rutiner, mørket og et mer høstlig og kaldere vær. Etter en uke med regn og gråvær har vi fått kjenne litt på det allerede. Trøsten min får være at jeg som høygravid slipper å slite i varmen. Men jeg må nok innrømme at jeg er rammet av litt end of season blues. Sånn som det bruker å være med meg både på tampen av sommeren og jula.

Tanker på en torsdag

* Lille frøken Mirapus driver og tester ut alt det nye utstyret vi har fått i hytte og hus. Både babynest, vugge og barnevogn har så langt falt i smak. Men det gikk ikke så veldig bra når hun skulle hoppe opp i babysenga som hadde hjul og flyttet på seg. Men hun finner nok en vei dit til slutt. Der henger jo en aldeles fin babyuro som hun garantert har lyst å leke med ♥

* Egentlig kunne jeg tenke meg å bo rett ved en liten elv. Sånn som på gården til bestemor og bestefar. Slik at man hører bruset fra elva dag ut og dag inn. Det er det første man hører når man våkner, og det siste man hører når man sovner. Bare så synd at ekstremvær som det stadig blir mer av kan gi en del utfordringer der. Overfulle elver kan fort grave seg inn under hus og bygg. Sukk.

* Nå når vi er tilbake i byen savner jeg hytta enormt mye. Jeg følte meg over hodet ikke klar for å dra derfra denne gangen. Og det verste er at vi ikke vet hvor lang tid det går før vi kan dra dit igjen. Det føles litt leit å gå glipp av august der. Men skal man føde er det nok best å holde seg i byen.

* Men jeg er veldig glad for å få litt mer tid i byhagen vår. Den er så frodig som den nesten aldri har vært før. En av våre gode blomsternaboer kommenterte at det er like før det ikke er plass til folk der. Haha, etter all den romslige plassen på hytta følte jeg det nesten også sånn. Men så kom jeg på at jeg i flere år har likt at det er litt trangt i verandahagen. For det blir så mye lunere da.

* Lakrisisen fra Kulinaris er den beste isen i hele verden!

* Jeg syns det ble ganske så høstlig litt for fort for å være ærlig. Det var ikke mange dagene inn i august at været ble betraktelig kaldere og gråere. Ja, i tillegg til mørket.

* Lille i magen har hikket ganske mye de siste månedene. Det er en veldig spesiell følelse å kjenne liv på den måten i magen sin. Å kjenne spark og bevegelser. Dog har det vært en del av det bøllete slaget nå mot slutten. Så jeg gleder meg litt til å slippe det. Men samtidig kjenner jeg at jeg gruer meg litt også. Gleder meg for at det meste blir lettere. Sånn som å bøye seg, slippe å springe på do 24/7, og å få en kilevink i magen. Men gruer meg for at jeg skal føle at det mangler noe der.

* Er det ikke rart hvor nært livet og døden er? Hvordan det ene får deg til å tenke på det andre. Noen kommer og noen drar. Og det at vi skal få et nytt lite familiemedlem får meg til å tenke litt ekstra på Bianco. Vår aller første baby. Det er snart tre år siden vi mistet han. Jeg har blitt mer vant til å leve uten han men savnet gjør fortsatt like vondt.

* Rosinrundstykkene fra Backstube er bare helt fantastisk gode. Anbefaler de på det sterkeste! Og spesielt med hvitost.

* Jeg klipte nesten 20 cm av håret mitt i slutten av juni fordi det var blitt så slitt. Det er fortsatt litt rart, men jeg angrer ikke et sekund. Håret føles mye sunnere nå, og det vokser seg sakte men sikkert langt igjen. Og som kjæresten sa, så fikk jeg litt mer frisyre med kortere hår.

* Jeg savner Sonja Blomster veldig mye nå. Tida framover blir en tid hvor det hadde vært så enkelt å bare ringt til de og spurt om de kunne sende meg det fineste av det de har som jeg liker på døra. Meeen, jeg er helt fullstendig klar over at det er et luksusproblem.

* Jeg har tatt livet av tre minitaranteller bare den siste uka. Altså store edderkopper med tykke og hårete legger. Jeg håper virkelig ikke det ordtaket stemmer om at dersom man dreper én edderkopp kommer hundre i begravelse. Grøss.

* Er det flere der ute som er så vanemennesker at å flytte på møbler og ting som bidrar til å endre rutiner nesten kan få hodet til å gå rundt?

* Jeg blir aldri lei av høre bølgene og klukkingen fra havet når jeg ligger i senga. For vi bor jo nesten på en kai. Det er som den fineste lydmaskinen på nattbordet, bare at det er helt naturlig. Som vugger meg sakte i søvn. Nå for tida tenker jeg mye på hvordan det skal være å leve uten det den dagen vi må flytte. For vi kommer til et punkt hvor den trygge og gode leiligheta vår blir for lita. Men det er heldigvis ikke riktig ennå!

* Jeg tror kjøleskapsgrøt av havregryn og soyamelk kan bli en frokostfavoritt denne høsten.

* Jeg lurer veldig på om dagene kommer til å gå fortere eller saktere i babybobla. Vil det føles som alt raser av gårde for at man er trøtt, sliten og utmattet? Eller vil det virke langsommere for at man er bundet til en evig sirkel av bleieskift, amming og byssing? Jeg mistenker i allefall at fraværet av døgnrytme kan bli litt tungt. For selv jeg som ofte forskyver døgnet på grunn av dårlig søvn og form har behov for dagslys og dag- og nattfølelse.

* Jeg blir så varm i hjertet hver eneste gang Mira setter seg på lammeskinnet og begynner å stampe opp og ned med forlabbene. Hun er en ordentlig kosepus.

* Nå har jeg hatt lyst på pannekaker med blåbærsyltetøy i en uke. Derfor tror jeg at vi må lage det til middag i dag.

* Burde jeg kanskje klippe neglene før fødselen sånn at kjæresten slipper å få arr av fem fingre på hver hånd for resten av livet?

Midnattsola langs veien

Det er noe med midnattsola…

For selv når vi har en dårlig julimåned. Med mye skyer og mye regn. Med mange gråværsdager.

Så presser midnattsola seg likevel fram om natten.

Som om det var en lov. At det bare skal være sånn.

Og kanskje det er det? For den er jo her så kort. Liksom at den få skinne mens den kan.

Selv elsker jeg den aller mest langs veien. Til og fra hytta.

Den er nok ekstra vakker der. Så vakker at man ikke våger å redigere bildene.

Der gir den ekstra mye lunhet og varme. Både inni og utenpå. Mens naturen eksploderer av liv. Fugler og harer som bykser fram fra grøftekanten i lyset. Det er helt spesielt.

Nå har midnattsola takket for seg for i år, og jeg kan ikke annet enn å innrømme at jeg syns det er leit. Jeg savner den allerede. Men jeg gleder meg til å møte min lyse og trofaste følgesvenn neste sommer. Langs veien. Langs livet.

On my mind

Som alltid er det mange tanker i hodet mitt for tiden. Og jeg skal ikke legge skjul på at den lille i magen opptar mange av disse. Det er jo så spennende. Så mye som skal forberedes og fikses. Ting vi må ha. Men heldigvis er det plass til masse annet også. Her av litt av det jeg har fundert på i det siste.

At jeg snart må rydde alt gavepapiret ut av strandkurven min som har ligget der siden jula. Jeg planlegger å bruke denne myyye gjennom sommeren. Men det er ikke til gavepapir.

At magen automatisk dukker opp på alle bildene jeg tar med fugleperspektiv.

At jeg er så glad for at frukt og bær har vært min største craving i svangerskapet. Og ikke melkesjokolade som tannlegen min fortalte at hun hadde når hun var gravid.

Men samtidig huske på at det er lov å unne seg en croissant og en kopp te av og til selv om man skal spise dobbelt så sunt.

Hvor fint det var å endelig få tak i ferskenfargede levkøyer igjen. Det kan hende jeg husker feil, men jeg tror ikke jeg har hatt disse i hus siden aprilbuketten det siste året vi hadde Bianco.

Som dere ser ble jeg så glad at jeg måtte kjøpe hele tre bunter av de. Også tok jeg meg tid til å lese på innpakningen og fant ut at de heter noe med aprikos. Så da er de vel egentlig kanskje aprikosfarget i stedet for ferskenfarget…? 😉

Hvor glad jeg er for at Mira fortsatt er så glad i å leke med q-tips ♥

Babyklær. Hvor mange bodyer man må ha. Nattdrakter. Luer, sokker, strømpebukser. Hva er praktisk. Hva er upraktisk. Og jeg var lur å brukte ukene jeg fortsatt var lenket til sofaen av korona til å lese meg opp på dette og legge inn noen store bestillinger hos Lindex og H&M. Her er litt av det jeg kjøpte.

Og finner man noe man liker ekstra godt passer man på å kjøpe mange av det. Nå kan lille i magen ha strømpebukse med Mira-motiv på i mange måneder ♥

Og ikke minst hvor små disse klærne er. Seee så søtt! Tenk at det skal være en liten person inni denne lille bodyen her ♥

Også fant jeg ut at jeg burde skrive lister over alt av klær vi har kjøpt. For gravidhjernen min klarer ikke å huske alle detaljene. Og jeg er jo som dere vet veldig fan av lister i tillegg.

Og listene blir ekstra artige å skrive i en fin notatbok.

Hvor mange fine farger himmelen får nå som den fantastiske midnattsola vår er tilbake.

Hvor utrolig godt det var å endelig få skiftet til sommergardiner. Bare to måneder senere enn jeg bruker… Det ble så lyst og fint i stua, og det var så godt å slippe å ha det hengende over seg. Og bedre sent enn aldri som jeg bruker å si. I tillegg var det mange venner som påpekte at det ikke gjorde noe siden vi hadde vinter helt til langt ut i mai. Hehe, jeg får skylde på det da.

Hvor utrolig fint og normalt det føltes å dra på vårt aller første loppemarked siden pandemien startet. Jeg og kjæresten tok med oss bestemor, og vi spiste vafler, skravlet med slekt jeg ikke ante at jeg hadde, og dro hjem med en hel pose med lopper. Jeg skal vise dere de senere. Sjekk det kule skiltet de hadde hengende på loppisen.

Hvor langt tid det vil gå før Mira kommer til å godta sitt nye lille menneske. Hun kommer nok til å sky banen hver gang det blir mye lyd, men både jeg og kjæresten tror at nysgjerrigheten og det at hun liker varme og koselige ting trumfer gjennom. Og hun har jo bodd sammen med en liten jente før hun kom til oss. I fosterhjemmet. Jeg håper hun og babyen blir bestevenner for evig og alltid ♥

Hvor glad jeg er for å endelig kunne vandre i disse herlige drivhusene igjen. Vi hadde en fantastisk fin tur til Nygård Hagebruk en fredag for en drøy uke siden. Været var helt nydelig, det var få kunder, så jeg kunne boltre meg blant bugnende og velduftende blomster. Og siden jeg var tidlig ute i sesongen var det ekstra godt utvalg. Det var ordentlig luksus.

Og se alt det fine jeg hadde med meg hjem!

Hvor godt det føles å pynte og gjøre det fint ved siden av Biancopusen vår ♥ Dette er riktignok ikke Biancorosa, men de er lik på både farge og fasong.

At det føles mer og mer sommerlig for hver skål med jordbær og fløte vi spiser.

Hvor heldig jeg er som fikk mini-baby-shower fra min kjære Disneyvenninne når hun kom på besøk en helg. Med gaver, ferskeniste, ingefærøl og de nydeligste kaker fra Jordbærpikene. Ostekaka var så fersk at den sprakk i to under frakt. Men smaken var bare helt fantastisk. Det var så koselig. Og jeg er så takknemlig ♥

Denne bringebærmoussekaka på nøttebunn var også nydelig på smak. Absolutt en ny favorittkake. Tror dere min kjære Disneyvenninne kjenner meg godt? Jeg skulle forresten også vise dere alt det fine vi fikk i gave. Men det har jeg ikke klart å få tatt bilder av enda. Så da får jeg bare fortelle det i stedet. Vi fikk en kjempesøt isbjørnhåndduk med hette, hvite blondesokker, og både body, lue og smekke med Disneymotiv. Lille i magen kommer nok også til å bli like glad i Disney som oss ♥

Så det er litt av det som har vært «on my mind» i det siste. Og det dukker nok opp mer etter hvert, så dere må bare komme innom bloggen for å lese. Håper dere har en aldeles fortreffelig dag! Varm klem fra oss i kattelivet ♥

God helg fra oss på hytta!

Hei dere fine lesere! Her kommer en liten helgehilsen fra oss som har funnet roen på hytta. Vi som mange andre tok langhelg på grunn av himmelspretten, men kom oss ikke hit før i går kveld fordi jeg var litt sliten etter å ha tatt en glukosebelastningstest på onsdag. Jeg syns alltid det er litt kjipt å måtte utsette sånne ting, men er egentlig god vant til det etter å ha levd med kronisk sykdom noen år nå. Men nå er vi her og det er så deilig. Og aller viktigst av alt – ingen svangerskapsdiabetes i sikte. Hurra! Det skal vi feire. Og i tillegg skal vi feire at jeg i dag gikk inn i tredje trimester. Nå går det fort.

I går reiste vi til hytta i bare legger. Uten strømpebukse! Da er virkelig sommeren kommet i nord. Og de siste dagene har vi hatt et nydelig vær. Både sol, varme og midnattssol. Så når vi kom fram til hytta måtte vi sitte ute i det gode været. Med betraktelig mye mindre klær enn vi har hatt den siste tida, og under en helt magisk rosa himmel. Vi hadde tatt med oss noen sommerblomster fra byen, plenen var blitt grønn, fuglene kvitret om kapp, og kjæresten hadde hentet fram parasollen. Hytta føltes nesten ny i sommerdrakt. Så jeg måtte skynde meg å skifte til sommerputetrekk i stua.

Dog hadde vi ikke helt roen i kroppen enda fordi hele hyttefeltet manglet vann. Og selv om vi kunne hente vann i dunker nede på Resorten var det en omstilling hver gang man skulle på do, var tørst, pusse tennene eller skulle vaske hendene. Det er helt utrolig hvor avhengig man er av vann i springen, og hvor godt vant vi er blitt i dette landet. Ja, nesten litt bortskjemt. Vannmangel er jo et stort problem mange plasser i verden. Jeg fikk meg en ordentlig tankevekker, og følte at det er litt lærdom i dette. Jeg kommer til å spare mer på disse edle dråpene framover. Ingen sløsing! I tillegg er jeg så takknemlig nå som vannet mer eller mindre er tilbake.

I dag er været litt mer grått og kaldt. Men det kommer en ny og varm soldag på søndag. Og fra da av skal det være ordentlig sommerlig noen dager. Så inntil videre koser vi oss oppå alle putene i sofaen. Og bare nyter livet og hverandres selskap. Vi har så mye å være takknemlige for. Hytta, vann i springen, ferske blomster i vasen, en varmere årstid, Mira, lille i magen, og ikke minst hverandre. God helg alle sammen ♥

Aye Yai Yai

Forrige uke gikk vi fra dette. En snikpremiere på verandasesongen med hageinspirasjon, solbriller og et glass orange creamsicle.

Og dette. Sola som glinset som diamanter i havet. Med en temperatur som ble så varm at jeg måtte ta meg en pause innendørs.

Til dette. Full vinter igjen. Jeg som akkurat hadde trimmet både Tante Solbærbusk og alle spireaene. Det ble en stor kontrast. Og en liten nedtur hvis jeg skal være helt ærlig. Hadde det vært snakk om et lite blaff, noen dager, hadde det ikke gjort så mye. Bare litt «tinarsny» som vi sier her oppe i nord. Men nå måkkes og skrapes det snø på veiene om nettene. Lufta er bitende kald. Og langtidsvarselet sier at dette skal vare. Mai kommer til å fortsette å være kjølig. Akkurat det motsatte av det jeg ønsket meg.

Og som om ikke det skulle være nok for en hageentusiast som hadde ønsket å kunne starte blomstersesongen litt tidligere, så testet jeg positivt for korona også. Noe jeg absolutt ikke anbefaler samtidig som man er gravid. Jeg har altså vært så dårlig. Hatt halsbetennelse på speed, mistet stemmen, hatt feber, slitt med pusten på grunn av uendelige mengder slim, mistet både smak og luktesans, og sovet alt for lite og dårlig. Og jeg som har vært så forsiktig. I over to år. Brukt munnbind og antibac i samtlige butikker. Vasket matvarer. Vært tilbakeholden med å treffe mange.

Det føles på sett og vis urettferdig at jeg skulle få det da. Men så er det nå ingenting som er rettferdig med dette skitviruset. Jeg er bare takknemlig for at jeg har tre vaksinedoser innabords. Og at jeg slapp å dra på sykehuset selv om det var et par ganger jeg trodde det gikk den veien. Også vet jeg nå at det var helt rett av oss å isolere oss i tiden før jeg kunne ta boosterdosen. Norge åpnet nemlig helt opp for spredning av smitte før jeg kom i andre trimester som er anbefalt å vente til med å ta vaksinen. Og korona skal man ikke tulle med. I hvert fall ikke de som har litt lavt immunforsvar. Eller er gravid. For jeg kan skrive under på at dette var mer likt som når jeg hadde lungebetennelse enn noen halsbetennelser jeg har hatt.

Kokende varmt sitronvann ble min redning mot slimet som holdt på å ta knekken på meg. Hele 8 til 10 kopper om dagen. Det er jo så få medisiner gravide kan bruke… Og aller helst skal man ikke bruke noen medisiner som helst. Og naturlige ting som urter og lignende kan være problematisk de også. Etter å ha drukket tre kopper med tiamiante første dagen jeg plagdes med slim, oppdaget jeg at timian i større doser enn krydder i maten kan bidra til å sette i gang fødselen!!! Heldigvis gikk det bra!

Og midt oppi alt følte jeg meg veldig elsket og passet på. På min verste dag var kjæresten innom soverommet sikkert hvert tjuende minutt for å følge med på meg. Det er han som har kokt hver eneste kopp med med sitronvann. Og smurt hver eneste brødskive jeg har klart å spise. Han som holdt rundt meg. Natt og dag. Både når jeg var engstelig og når jeg var dårlig. Og det var han som fikk meg til å smile og holde motet oppe. Og Mira passet på meg hun også. Enten fra lammeskinnet på gulvet eller oppå dyna i fotenden min ♥

Nå er jeg på dag 9 etter at jeg testet positivt. Det voldsomme slimet har heldigvis sluppet taket. Men stemmen og halsen er fortsatt skral. Og nesa tett. Smaks og luktesans fungerer litt av og til. Men selv om jeg er slapp og trenger mye hvile ser jeg lys i tunellen. Jeg tror bare jeg må være tålmodig. I mellomtiden blogger jeg fra senga.

Håper dere alle har en fin helg! Enten dere har snø eller vår. Er frisk eller syk. Life is beauTEAful, tross alt ♥

Mandag med sommertid, sol og blomkålsuppe

Det er mandag, den første etter klokkestillinga, og jeg skal innrømme at den lille timen det er snakk om går mer inn på meg enn jeg har lyst å innrømme. Jeg blir rett og slett mer trøtt og uopplagt. Og visstnok viser forskning at det er mange som blir det. Men på den positive siden blir jeg alltid så glad for at dagene blir lengre. Jeg elsker at lyset varer litt utover ettermiddagene. For det er jo så bortkastet at det skal begynne i fem-sekstida på morgenen når ingen er våkne, og at mørket gjør sitt inntog allerede kl 18 da vi virkelig trenger litt lys for å ikke sovne på sofaen. Det kan jo hende dette funker sørpå, men vintertida er virkelig ikke for oss i nord. JA til sommertid hele året sier nå jeg!

I dag hadde vi forresten et nydelig vær i Tromsøbyen. Sol så langt øyet kunne se. Dessverre klarte jeg ikke nyte det på verandaen da jeg var litt kokt i hodet etter en litt stressende dag i går. Vi hadde planlagt litt dårlig med pakking og kjøring fra hytta for å rekke ompakking og klesvask i byen, sånn at kjæresten skulle rekke flyet sitt sørover i forbindelse med en jobbreise. Etter å ha hatt en kjøretur med mange stopp med en missfornøyd pusefrøken, tørket X antall penskjorter med hårhøneren på badet, og grått noen tårer over å måtte si hadet til en jeg har levd som erteris med i over to år, lå jeg langflat på sofaen. Puh, ikke så mye søndagsro nei.

Men jeg nøt i allefall sola innefra i dag. Og det var herlig å kunne åpne verandadøra og høre vårlige lyder som måseskrik og barn som lekte ute.

Og når vi er inne på å nyte ting. I dag lagde jeg meg en helt fantastisk god blomkålsuppe til middag. Jeg har hatt lyst på det i flere uker nå, men kjæresten syns ikke det er en fullverdig middag da han har vokst opp med det som forrett til søndagsmiddagen hos mormoren sin. Jeg gjorde jo også det. Bestemor i Malangen serverte det ofte før en kjøttrett av noe slag. Spesielt på sommeren. Men jeg har samtidig vært vant til å spise blomkålsuppe som middag i sin helhet. Og hvis man topper det med en god olivenolje og har et godt brød attåt, ja da er det bare et helt nydelig måltid.

Så det ordnet jeg meg i dag. Blomkålsuppe for én, med ekstra godt speltbrød fra Tove på Reko-ringen. Det er i allefall én god ting med at kjæresten er ute på jobbreise. Jeg får bestemme middagen helt selv. Hehe! Nå skal jeg se ferdig «Tid for hage» som jeg har satt på pause mens jeg skrev dette. Ha en finfin mandagskveld alle sammen ♥

Alt vi har kjært

Det er noe med alt som skjer for tida som får meg til å tenke mye på hvor heldige vi er. Hvor godt vi har det. Og alt vi har. At vi må huske å nyte det mens det fortsatt er her. Mens livet puster rolig. Mens roen fins i hjertet. For livet kommer ikke med noen garantier. Før eller siden vil vi alle kjenne på tap. På sorg. På smerte.

Så smil til naboen og kjenn på hvor godt det er å sove trygt i samme gate. Mys mot sola, og smil når du ser barn som leker ute. Spis god mat og le sammen med venner og nære. Gi de en klem og si at du er glad i de. Tenk på og ta vare på alt vi har kjært. Som Ine Hoem synger så fint. «Når alle dei nattlege draumar blir borte som skyer for vind, da opnar eg alle dører så sollys kan fløyme inn, da ropar eg høgt av glede og syng: Eg er enno til!»

Tanker på en tirsdag

* Å hente en hjemmelaget kanelbolle fra fryseren og nyte den sammen med en kopp mango & bergamott-te lyser litt opp på en gråværsdag ♥

* Forrige uke ble en tung uke. Ikke bare er det krig i Europa, noe som jo er helt uvirkelig for oss som lever i fredstid. Men i tillegg fikk vi et møte med døden. Og kreften «vant» igjen. Det å se en kjær venninne miste barnet sitt er så vondt at det er vanskelig å beskrive. Jeg tenker på hvor vondt det var for meg å miste Bianco, og føler at det må ganges med tusen. Minst. Hun har jo tross bært sin kjære gutt i kroppen sin, og har hatt en nærhet til han som bare en mor kan ha. Ingen foreldre skal være nødt å miste barnet sitt! At livet kan være så urettferdig og vondt.

* Nå har jeg endelig fått meg ny pc. Den gamle har kranglet og vært vanskelig i lang tid nå. Det er blant annet en av grunnene til at det har blitt så lite blogging den siste tida. I tillegg til punkt nummer to. Nå gleder jeg meg til litt mer forutsigbarhet når jeg får lyst å skrive.

* Vår kjære Biancopus hadde blitt 17 år 1. mars om han fortsatt hadde vært her sammen med oss. Det er litt av en alder for en katt. Jeg husker at jeg brukte å si at han skulle bli 17 år, ja i allefall 15. Og det var ikke langt fra 15 han ble. Jeg prøver så hardt å holde fast i at det absolutt ikke var et kort katteliv, og at vi var heldige som fikk ha han så lenge. Samtidig føler jeg at han skulle vært hos oss lenger. Både han og vi ville så gjerne det. Som jeg savner han ♥

* Vanemenneske nummer én kjenner at det tar tid å venne seg til den nye pcen, selv om den ble sirlig valgt for å være så lik som mulig som den gamle. Tenk at det skal ta sånn tid å omstille seg. Og det blir bare verre og verre jo eldre jeg blir. Sukk…

* Selv om vinteren har vært lang syns jeg fortsatt det er så fint når det snør. Spesielt når snøen kommer dalende med en sakte ro. Som om vi sitter inni en snowglobe.

* Jeg er så sint over det som skjer i Ukraina nå og på en viss person som ikke fortjener navnet sitt på trykk. Først var det bare vondt og uvirkelig. Hjerteskjærende og ubehagelig. Men så kom det uunngåelige sinnet. At ett menneske skal få lov å gjøre dette er bare så feil. Og at vi skal måtte leve med hans trusler er ikke greit.

* Nå har jeg endelig fått tatt tredje vaksinedose, eller busterdusen som jeg kaller den for. Og det var en lettelse å få det gjort. Jeg vil nok fortsette å være forsiktig og i det lengste unngå å bli smittet. Men skulle jeg nå bli det, så føles det tryggere med en tredje vaksine innenbords.

* Jeg er så glad for å kunne handle på REKO-ringen. Ikke bare får vi superlokale og nydelige produkter, men i tillegg er det så hyggelig å handle direkte hos «bonden og bakern». Vi blir alltid møtt med smil og gode samtaler, og da føler jeg at jeg får noe ekstra på kjøpet. Og tenk, jeg har allerede konsumert tre bokser med gomme på en liten uke. Det er det eneste jeg vil ha på knekkebrødet for tida. Den gommen er farlig god!

* Jeg trenger fortsatt en ny dagkrem, for den jeg bruker i vinterhalvåret har ikke solfaktor. Og solkrem i ansiktet er aldri løsningen, for den bringer alltid med seg masse kviser (ja, selv de som er laget for ansiktet). Noen som har noen gode tips om en god krem med SPF for sensitiv kombinasjonshud?

* I år har jeg faktisk kjent meg litt umotivert for å lage blomsterbuketter. Og det til tross for at årets buketter så langt egentlig har vært ganske fine. Jeg tror det er mest for at jeg sliter med å finne det jeg virkelig vil ha. Spesielle blomster, og kombinasjoner av spesielle blomster. Også syns jeg utvalget av farger har vært litt rart. Ikke én gang har jeg sett de ferskenfargede hodenellikene så langt i år. I tillegg har det vært mye høstfarger. Og det stemmer bare ikke for sånne som meg som elsker å følge årstidene. Jeg trenger flere lyse farger nå. Så jeg håper det endrer seg snart. Også hadde det vært fint å kunne plukke en og en blomst i stedet for å kjøpe en hel bukett av hver type. Jeg tror kanskje jeg må få kommet meg utover til Kvaløyrosa.

* Det finnes ikke en eneste en plass i kattelivet uten kattehår nå. Inni lomma, i undertøyet, på gardinene, i kjøleskapsdøra, på platespilleren, i munnvika. Ja til og med i ansiktet etter at jeg har vasket det og tørket meg med håndduken. Jeg rister alt som kan ristes, støvsuger og klesruller til den store gullmedaljen (i tillegg til det opplagte – å børste Mira så ofte som mulig). Klesrullebudsjettet har gått betraktelig opp, men det ser nesten ikke ut til å minske. Det er nesten så jeg blir sprø. Så husk på det dere som skal skaffe dere katt, lang pels er fint, men forferdelig upraktisk. Selv for katten.

* Jeg gleder meg til påsken, for i år skal jeg pynte en hel hytte. Men jeg har ikke like mange gode idéer som til jula, så det er spørs om det blir like bra som julehytta. I tillegg pynter man nok hakket mer til jul. Selv liker jeg best at det er litt enkelt med påskeris, påskeblomster, gåsunger, egg og sitroner. Hvordan pynter dere til påsken?

* Jeg har fått helt dilla på å se Akutten. Det er ikke første gangen, for samtlige sesonger har blitt konsumert før. Men nå begynner det å bli noen år siden. Jeg hadde glemt av hvor godt jeg liker Mark, Carter, Doug og Carol. Og selv om jeg egentlig ikke er så glad i verken sprøyter, blod og lignende har jeg bare en tiltrekning mot akkurat denne serien. Jeg tror det må være 90-tallsfeelingen.

* Jeg har ikke spist en eneste en semla i år… Det er nesten så jeg syns det er litt trist, men sånn blir det bare noen ganger. Jeg får ta det igjen til neste år.

* I dag tenker jeg på alle de som kjempet og banet vei for at jeg kan leve så fritt som jeg gjør i dag. For at jeg skal kunne si hva jeg mener. For at jeg skal kunne gå i de klærne jeg ønsker. Jobbe med det jeg vil. Leve det livet jeg selv ønsker. Og at min stemme skal betyr like mye som de andre. Takk! Jeg er så takknemlig! Dette må vi ikke ta for gitt jenter! Selv om det selvfølgelig finnes rom for forbedring. Som for eksempel lik lønn for samme type jobb.

* Jeg tror det er ekstra viktig å klemme alle man er glad i nå ♥

Ikke til å tro

Dette bildet tok jeg sommeren 2018 når vi besøkte krigsmuseet i Dubrovnik. Det var et sterkt møte med et helt annet liv enn det vi hadde i Norge på 90-tallet. Mens vi løp fritt i gatene og lekte sånn som barn skal gjøre, satt uskyldige mennesker uten mat og klær, og fryktet for livet mens bomber traff husene deres. Det gikk veldig inn på meg å være på dette krigsmuseet. Å se de vakre gate i Dubrovnik som vi kjenner som et ferieparadis, ligge i krigsruiner var hardt. Og alle bildene av de lidende uskyldige menneskene… Det gjorde rett og slett vondt.

Det som slo meg den gangen var at man som barn kan føle veldig med andre. Synes synd på de. For jeg husker godt bilder av krigen fra Jugoslavia på dagsrevyen. Og man snakket mye om de stakkars barna i Sarajevo. Sang på Kine Ludvigsen sin sang som het det samme. Men man har samtidig ikke helt forståelsen for hvor alvorlig det er når man er liten. Så når jeg sto der på krigsmuseet syns jeg det var rart å tenke hvordan vi levde, samtidig som dette skjedde på en plass som vi nå føler en tilknytning til. Jeg kjente på både sorg for de som opplevde dette og takknemlighet og trygghet over at vi slapp unna.

Men nå er vi der igjen. Og det er ikke til å tro! Vi har krig i Europa! I 2022! Ukraina bombes, og det ukrainske folket både kjemper og flykter. Som voksen opplever jeg dette både surrealistisk og vanskelig. Og jeg føler sinne, sorg, frustrasjon og redsel. Jeg prøver å ta innover meg all informasjonen som pøses ut, men det er nesten for mye for et hjerte som er glad i mennesker, dyr, naturen og livet. Hvor lenge skal dette vare, hvor langt skal det gå? Og slipper vi unna denne gangen også?

Heldigvis er det ting vi kan gjøre mens vi venter i håpet. Det første er å holde fast i medmenneskeligheten. Å se det gode i vanlige mennesker og huske på at hvert liv er verdt så mye. Enten du er ukrainsk, norsk eller russisk. Dernest kan vi hjelpe. Redd Barna gjør en stor innsats i Ukraina nå. Det er flere måter du kan bidra der:

SMS: HJELPER til 2230 (50 kr/mnd) eller NØDHJELP til 2230 (250 kr)
VIPPS: valgfritt beløp til 2230
Gavekonto: 7050 06 35280

FLYKTNINGHJELPEN er en annen mulighet. Eller UNICEF.

Nå må vi huske å ta vare på hverandre ♥ Kjærlighet er alltid større enn krig!