Nå skjer det ting

Nå skjer det ting i kattelivet. Vi har nemlig vært på Nygård Hagebruk og Eilertsen på Kvaløya, og det er første steget mot sommer og hageliv. Jeg elsker å gå inni drivhusene og kjenne på den magiske stemniga. Lukte på blomsterlukta, og lytte til utelydene selv om man er inne under tak. Sånn kan jeg gå i timesvis mens jeg leter etter alt som står på ønskelista og oppdager nye skatter.

Men denne gangen fikk jeg ikke helt roen i meg, for kombinasjonen av mye folk som jeg prøvde å holde god avstand til, og mangel på de blomstene jeg var ute etter gjorde meg litt stresset. Jeg kunne ikke i mine villeste fantasier forestille meg at folk hadde handlet så mye blomster allerede. Vi som har hatt så mye snø og kaldt vær. Hvordan klarer egentlig Tromsøværingene å holde liv i blomstene sine når det er så kaldt?

Og nettopp på grunn av været var jeg helt sikker på at det ikke skulle være utsolgt av noe. Men neida. Jeg fant ikke den storblomstrede orange stemoren som jeg alltid bruker å ha. Ei heller den vinrødrosa fargen. Det var i det hele og det store ganske lite igjen av stemor. Hvit kosmos, hvite hagepoppelroser og hvit potterose fant jeg heller ikke. Og jeg skal innrømme at jeg ble litt lei meg og tenkte hva i all verden skal jeg gjøre nå når minst tre av mine favoritter ikke var å oppdrive. Joda, da må man tenke nytt. Og det ble selvfølgelig noen blomster med meg hjem, blant annet denne nydelige løvemunnen.

Dahlia Dreamer, lyserosa nemesia, hvit pelargonia, småblomstret orange stemor og to nye blomster som jeg har ønsker meg i noen år – alunrot og tagetes av varianten Stawberry Blonde. Litt av det samme, litt nytt. Fint allerede bare når det sto i posene.

Det føltes som det var jord over hele verandaen mens jeg plantet i pottene. Og lille Mira Rampepus var sammen med meg hele tiden. Hun var høyt og lavt, smakte på blomstene, og klatret oppå og til og med inni jordposene. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg måtte dra henne ut derfra å begynne å børste vekk fra pelsen. Men lang pels og blomsterjord er ingen god kombinasjon, så etterpå føltes det som vi hadde jord i hele leiligheta. Hehe, sånn er det å ha små «barn». Det skal vises. Men selv med mye gris var jeg så glad for at Mira ville være sammen med meg mens jeg plantet. Det gjorde nemlig alltid Bianco ♥

Og se så fint det ble! Det er enda en del som gjenstår, både av planting og plassering. Men som jeg har sagt tidligere, så er hagearbeid en growing process. Her står forresten Mirapus å spionerer på en våre naboer (en liten hundevalp som gikk forbi). Tenk, akkurat sånn brukte Bianco også å gjøre. Jeg må forresten benytte anledningen til å skryte litt siden jeg vasket verandagelenderet i går. Ser dere hvor blankt det ble? Ja, til og med havet var så blankt at man skulle tro jeg hadde pusset det også.

Når kvelden kom hadde vi vært ute i mange timer. Dette var helt nytt for en liten innepus, så Mira kollapset rett og slett på varmekablene på badegulvet. Jeg tror aldri jeg har sett henne sliten før. Hun som vanligvis begynner å våkne til liv når klokka nærmer seg tolv. Mira hadde forresten kamuflert seg med å legge sin svarte pels mot badegulvet og den hvite pelsen mot håndduken. Det var enda god hun hadde litt rosa på snuten og labbene, ellers hadde vi ikke sett henne 😉

Jeg var også helt utslitt og kald i kroppen, men klarte likevel ikke å legge meg. Så jeg ordnet meg en kopp solbærte som belønning og satt meg i to-seteren ved stuevinduet og nøt synet av alle de fine blomstene. Nå er det ikke lenge til sommeren er her.

Pinsen da og pinsen nå

Pinsen for to år siden var tidligere enn normalt. Det var rigget til for prinsebryllup i England og i den anledningen hadde jeg invitert mamma til te på den britiske måten. Jeg serverte både Lemon Curd, marmelade, cucumber sandwiches og nybakte scones. Som jeg skrev i det opprinnelige blogginnlegget var det en perfekt anledning til å feire når Prins Harry endelig skulle få sin Meghan Markle

Det var så koselig og fint med det velfylte brettet og det hvite serviset med sølvkant. Ja, det var nesten som om vi følte at vi var ordentlige gjester i dette bryllupet.

Og som gjest i et britisk bryllup skal man ha riktig hodepryd.

Jeg husker at det ble mange tekopper, for det var et langt bryllup og mye som vi måtte få med oss. mange fine kjoler. Og mye kjærlighet. Når en av folket endelig får sin prins, da føles det nesten litt som en omvendt versjon av prinsessen og frosken.

Te med melk – the english way.

Lemon Curden var litt mer flytende enn normalt, men likevel nydelig på smak.

Og tradisjonen tro var været akkurat sånn som det skulle. Det har vært sånn i så mange år nå at det er viktig for folk at pinseria kommer. Det er liksom som å avslutte vinterkapittelet for å kunne gå videre til sommeren.

Vi hadde noen nydelige peoner. Odile heter de og Bianco var så fornøyd og lykkelig der han lå under og ved siden av vasen.

Som jeg skrev den gangen – åkei vi innrømmer det – i kattelivet ELSKER vi peoner! Ja, vi gjør virkelig det!

I år er pinsen senere enn i 2018. Været er varierende med både et snev av pinseria og én fot inn i sommeren. Det er en annen pus som ligger på sofaen ved sidebordet, og vi har ikke noe prinsebryllup å feire denne pinsen. Men av en eller annen grunn har jeg tenkt så mye på akkurat disse minnene i det siste. Det velfylte brettet med så mye godt på. Den engelske stemninga. Feiringen av kjærligheten. Det var så fint.

I hodet mitt er det som jeg sitter der i sofaen, med jublende engelskmenn foran meg på tven, mamma som kommenterer den ene kjolen etter den andre, og smaken av Lemon Curd i munnen. Så snur jeg meg til høyre mot sidebordet og ser den lille orange pelsklumpen som ligger der og lukter på peonene. Han smiler så fint til meg sånn som han alltid gjorde. Vår store kjærlighet og hverdagslykke. Jeg trekker på smilebåndet og kjenner det varmer meg i hjertet. Men samtidig gjør det også ondt. Jeg rammes av en flom av tårer og stikk i brystet.

Bianco har fått peoner i år også. Jeg skulle bare så inderlig ønske han kunne lukte på de ♥

Litt hverdagsnytt

Egentlig var dette et innlegg jeg skulle poste i begynnelsen av mars. Men så kom corona, og da syntes jeg det føltes litt feil å fokusere på ting. Jeg har det litt sånn fortsatt, men kjenner samtidig at det kan være fint å glede seg over en gave, gode bruktfunn eller en bok man har ønsket seg lenge. De blir jo som små lyspunkt i en annerledes hverdag hvor man er begrenset og ikke har mulighet til å treffe sine kjære like mye som før. Og selv om det meste av dette allerede er tatt i bruk, er det jo fortsatt ganske nytt for oss. Her er litt hverdagsnytt.

Kyss Hverdagen hadde jeg ønsket meg lenge, så den var jeg veldig glad for å få i hus. Og det er en veldig fin bok. Stor og tung, og full av fine bilder og gode idéer. Ja, nesten som en blogg i bokformat. Og jeg liker så godt tankegangen gjennom hele boka. Det å leve i nuet, roe ned tempoet, og å nyte de små tingene. Helt perfekt for hverdagslykke-Ida og tida vi lever i nå.

Så fikk jeg disse hjemmestrikkede og supervarme lestene av mamma i februar. De har virkelig vært gode å ha for mine kalde føtter, og når sant skal sies er de fortsatt i bruk. Vi vet hvor vi bor, som alle bruker å si her oppe.

På vinteren bruker jeg alltid å spandere ekstra gode hårprodukter til håret mitt. Derfor investerte jeg i både MOMO og MELU balsam fra Davines for en tid tilbake. Det er fint å ha i tillegg til Nourishing Vegetarian Miracle Conditioner som jeg bruker til vanlig. MOMO har jeg ikke prøvd enda, men MELU er kjempegod. Om jeg skulle si noe negativt er det at lukta er litt stram. Men håret skinner etter bare én gangs bruk.

Så er jeg så glad for at jeg tok vare på en bukett med limonium fra desember. Den har selvfølgelig tørket for lenge siden, men tørkede blomster kan gjøre mye ut av seg de også. Og det vært veldig fint å ha en evigvarende bukett stående i Blue Fluted-mugga mi dersom tilgangen til blomster endrer seg.

En annen ny ting i kattelivet er denne hygge-journalen fra Søstrene Grene.

Den er nesten som en slags dagbok for hygge og kos. I den kan man planlegge fine stunder, skive ned drømmer, fine quotes, spillelister og god mat. Og jeg har jo alt foruten én av tingene på sjekklista. Friends/family må jeg nok vente enda en stund med. Men den som venter på noe godt…

Midt oppi alt hadde jeg glemt å ta i bruk denne «hyggelige notatboka». Men det skal jeg sannelig gjøre noe med nå. Alle vet jo som kjent at takknemligheten blir enda større når man skriver den ned ♥ Og å «hygge seg» kan man alltid gjøre. Selv om man er alene.

I bestikkskuffa er dette de nyeste tilskuddene. To gamle gafler med fine mønster som jeg kjøpte for fire små kroner, og denne fine smørkniven fra Bjørklund i eik. Den kjøpte jeg for tilgodelappen jeg hadde etter den jula jeg fikk så mange ostehøvler.

Og den siste tingen. Et aldeles nydelig putetrekk i blomstermønster fra Garbo & Friends. Jeg kjøpte det egentlig samtidig som en julegave til mamma, men av en aller annen uviss grunn skulle det ta litt tid før jeg tok det i bruk. Kanskje det rett og slett bare er sånn at enkelt ting bruker litt tid på å finne sin plass i hjemmet?

Fint er det iallefall! Og det passer godt inn hos oss med helt rett mønster og helt rette farger. Og sjekk hvor fint det var sammen med den tørkede buketten med limonium og det økologiske sengetøyet jeg fikk i julegave av mamma. Neste hverdagsnytt blir forhåpentlig det nye gamle nattbordet som står i kjelleren.

Maibuketten

Se så vakker maibuketten ble denne gangen! Som en lys, rufsete og frodig invitasjon til sommeren. Ja, for jeg fikk iallefall ordentlig sommerfølelse av denne.

Jeg sendte et inspirasjonsbilde til jentene på Sonja Blomster og skrev i tillegg en liten liste over blomster jeg ønsket meg. De hadde ikke alle typene, men jeg syns resultatet ble superfint likevel. I maibuketten finner du mange forskjellige typer eucalyptus, hvit levkøy, ferskenfargede grenroser, mørklilla stjerneskjerm, hvite peoner, brudeslør, og viburnum. I tillegg puttet jeg i et par stilker med tørket hvit limonium som jeg hadde stående. Man ser ikke så godt at de er tørket på avstand, også var det en fin måte å sette et ekstra «Ida-preg» på buketten.

Det blir selvfølgelig aldri feil når man har den ferskenfargede «Biancorosa» i en bukett ♥ Ikke bare er den ekstra fin, men den betyr så mye for meg også.

Og levkøyen var etterlengtet. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg hadde spurt etter den i samtlige blomsterbutikker i byen. Med coronaen kom også begrenset tilgang på de spesielle blomstertypene. Så da skjønner dere nok at jeg var ekstra glad når maibuketten kom på døra 😉 Har dere forresten kjent hvor nydelig levkøyer lukter?

Se de vakre hvite peonene. Tenk at noe så lite kan bli 10 ganger så stort på bare en dag eller to. Jeg er så fascinert av hvordan de bare brer seg utover. Og skjønner godt at de blir kaldt for dronningen av blomster. Også var det så fint med den mørklilla stjerneskjermen og viburnumen som bidro til litt andre farger enn jeg vanligvis bruker å velge. Det var en frisk forandring.

En sånn staselig bukett som dette fortjente å bli tatt bilder av i alle mulige vinkler. Her ser man virkelig hvor mye maibuketten brer seg utover stuebordet.

Og se så fint den passet inn i stua vår. Dog var det ikke så lenge den ble stående midt på stuebordet, for selv om det er fint er det ikke så praktisk. Men en liten stund for bloggen sin skyld var absolutt nødvendig. Hilsen en blomsterelskende blogger.

Italian monday

Først må jeg bare si at jeg ikke har begynt med noen slags oppsummering av ukedagene. Søndag og frokost i går, mandag og italiensk i dag. Hehe, nei denne gangen ble det bare sånn helt tilfeldig. Og det var faktisk kjæresten som fant på tittelen til blogginnlegget når han kom og satt seg til dekket bord og sa at det var så hyggelig med «italian monday». Italian er alltid hyggelig svarte jeg som gjerne kunne hatt italiensk mat på både tirsdag, onsdag, torsdag, lørdag og søndag også. For dere observante kan jeg fortelle at fredagen må være fri til taco.

Men tilbake til mandagen, til i går. Jeg skal jo være enig med kjæresten om at det var en ekstra fin måte å starte uka på. Nesten som en liten date, med både rødvin og stearinlys.

Jeg lagde pasta bolognese fra bunnen av. Og trikset for at den skal bli ordentlig god er masse grønnsaker som raspet gulrot, stangselleri, løk og hvitløk. Og en god rødvin, som jeg liker å være generøs med. Oppi pastasausen altså. Selv om det for mange sikkert er viktig å være generøs med rødvinen oppi glasset også 😉

Og for en ordentlig italiensk feeling er det fint å legge opp maten pent på serveringsfat. For meg finnes det nesten ikke noe mer italiensk enn et langbord fylt av vakre pastaretter med skravlende folk i en klynge rundt.

Nå var vi riktignok bare to til denne middagen, men Mira meldte seg frivillig for å bidra til den ultimate italienske stemninga. Søte lille pusen vår ♥

Vi testet ut denne italienske rødvinen som vi hadde fått i julegave. Og den var veldig god, men kjærlighetserklæringene sparte jeg til kjæresten (Ti Amo betyr jeg elsker deg). Men hvem vet, kanskje jeg blir å elske denne vinen en dag. Den passet iallefall perfekt til pasta bolognese.

Og det var så koselig å sitte sånn og nyte hverandres selskap. Så enkelt, men så fint og så godt. Og som kjæresten påpekte så er det viktig å gjøre ting som dette nå når man ikke kan reise noen plass. Ja da får heller Italia komme til oss.

Sunday Breakfast

De aller beste søndagene starter alltid på denne måten.

Med bløtkokt egg og en skål med grøt og yoghurt. Denne gangen byggrynsgrøt med vaniljeyoghurt, bananer, valnøtter og honning. Yum!

Bordet er dekket fint med gjennomtenkte men likevel hverdagslige kopper og kar. Og som dere ser er tøflene på.

Croissanter og gode oster er et must. Og ekstra gode er søndagsfrokostene når det bugner av fersk frukt og bær.

Også må man ha en ordentlig god te. Helst en Earl Grey ala Blue of London eller Earl Grey Blå Blomst.

Hele familien er selvfølgelig med på søndagsfrokosten ♥ Her lurer Mira på om vi har noe godt til henne.

Også ser vi på noe britisk. Gjerne Miss Marple, Livet mer Larkins eller favoritten Poirot. Da får man virkelig satt stemninga.

Og sånn sitter vi leeeenge mens vi nyter ristet rugbrød med Creamy White og restene av påskens fikenmarmelade.

Og som vi koser oss ♥ For søndagsfrokostene i kattelivet er noen ordentlige gullstunder.

Et lite hei, andre tider og hotellfølelse på soverommet

Her kommer et lite hei fra oss i det vakre lyset som vi nå har begynt å få på kjøkkenet. Det har ikke vært så mye blogging de siste dagene fordi tida har gått utelukkende til å nyte besøket av mamma og det gode været som plutselig kom over oss. Det var nesten for godt til å være sant og egentlig et lite sjokk for kroppen. Det koker i kinnene etter bare noen minutter i sola (og ja jeg bruker solkrem). Så jeg må nok venne meg til den skarpe sola gradvis etter alle disse månedene «i hi». Men det er likevel så oppløftende, spesielt for sjela og sinnet.

Det er virkelig andre tider nå, og det merkes i så mye. Den vakre midnattsola er tilbake og maler fjellene rosa på kveldene. Se så vakkert!

Halvors Silver-spireaen min har fått mange små knopper. Hvis det gode været fortsetter vil den være helt grønn på en liten uke. Ja, det er jo lov å håpe.

Jordbær og kremost på knekkebrødet er alltid et sikkert tegn på at vi nærmer oss sommeren.

Ja, egentlig lette frokoster også.

Og magisk sol i stua klokka 12 på natta.

Også er det ikke bare andre tider i form av vær og temperatur. Jeg og Mira sådde kattegress i Bianco sin gressbøtte på torsdag. Det gikk egentlig lettere enn jeg hadde trodd, og føltes som en ting jeg bare måtte gjøre. Men sorgen traff meg selvfølelig noen timer senere. Det nytter nemlig ikke å rømme fra den.

Og det var selvfølgelig en helt annen opplevelse enn med Bianco. Jeg måtte bruke litt tid på å få henne interessert i bøtta, og  det var ikke like lett å ta bilder av denne superraske frøkna som er så oppmerksom på det meste rundt oss og snur seg etter fugler som flyr forbi. Ny tid, ny pus. Det har ingen hensikt å sammenligne de.

Så må jeg viser dere det kjempefine kappelakenet i lin som jeg kjøpte for en tid tilbake. Kappelaken er egentlig veldig 90-talls for meg, spesielt når jeg tenker på det vinrøde jeg hadde på senga mi. Men når det er rett (altså ikke med rysjer), i lys farge, og i lin føles det litt mer passende for denne tida.

Og sannelig fikk det meg til å re opp senga på en litt annen måte som igjen ga litt hotellfølelse. Nå gleder jeg meg bare til vi får pusset opp det nye gamle nattbordet som står i kjelleren. For når vi er inne på 90-tallet… Ja, dere husker vel at alle skulle ha furumøbler. Og gjerne lutet.

Jeg blir nok å fortsette å re opp senga på denne måten. Og med et lite pledd på tvers over fotenden. Den gamle hvite puta med broderier gir meg forresten veldig sommerfølelse. Perfekt for det gode været vi har nå.

En annen ting som også gir meg sommerfølelse er små vaser med blomster i. På nattbordet, på vasken på badet, på kjøkkenbenken. Ja, nå kjenner jeg meg klar for mye av det framover. Gjør du?

Enkel feiring

Det var en annerledes 17. mai for Norge i år. Med god avstand til andre, uten tog, og hjemmefeiring. Men for oss var det egentlig ikke annerledes fordi vi de siste årene har brukt å feire hjemme. Dog gjorde vi det litt enklere i år. Både jeg, kjæresten og mamma (som endelig er på besøk) valgte å beholde hjemmebunaden (morgenkåpen) på til langt utpå dagen. Men vi hadde som vanlig hvite strøkne duker, hvite nelliker i vasen, og flaggene sto så fint i Tante Solbærbusk sin bøtte. Ser der forresten hvor lite grønt det er på buskene. Spesielt hvis vi sammenligner med 17. mai for to år siden.

Det var Mira sin første 17. mai, så hun var tidlig ute med å hoppe i finstasen ♥

17. maifrokosten var som vanlig bugnende og kjempegod. Med hjemmelaget rekesalat, eggerøre, jordbær, spirer, reddiker, melon, croissanter, roastbeef. Ja, så mye at mange ting måtte stå på kjøkkenbenken.

Smoothie i stettglass er et must. Og vi sitter alltid med stuebordet sånn at vi kan se på 17. mai-sendingen på nrk. Det er alltid så mye stemning å hente der.

Jeg lagde meg en «nasjonalbrødskive» med hvit kremost og røde jordbær. Men så påpekte mamma at jeg manglet noe blått. Ingen problem sa jeg, det er jo litt blått på skåla som står ved siden av. Så enkelt er det i bloggverdenen 😉

Og når vi snakker om farger så må jeg bare vise dere årets 17. maibukett som ble litt annerledes. Jeg er ikke så glad i rødt og blått sammen i buketter, og gikk derfor for en litt mer vårlig stil denne gangen. Er den ikke fin?

Etter den mange timer lange frokosten hentet vi fram noen aldeles nydelige alkoholfrie bobler. Denne her altså! Herlighet så god den var!

Det er virkelig den beste alkoholfrie musserende drikken jeg har smakt. Tørr og fruktig på samme tid. Som en ordentlig god musserende. Men likevel med gjenkjennelig tesmak. Mmmmm sier jeg bare.

Og mens jeg satt å sippet til glasset mitt kom det et korps masjerende forbi verandaen vår. Det var så fint og stemningsfullt. Litt sånn at feiringen kommer hjem til deg. Og sånn kunne jeg egentlig ha tenkt meg å ha det hver eneste 17. mai. Jeg som får litt hetta av trengselen av for mange folk, men som likevel syns det er så koselig med korpsmusikken.

På denne tida syntes Mira det var begynt å bli vel mye festligheter og måtte ta seg en hvil i senga. Det tar på med sånne feiringer som dette. Ja, selv om de er litt enklere enn normalt.

Trøtt 17. mai-pus ♥

Dagens middag ble enkel og god – pølser i lompe. Men fromasjkaka var absolutt ikke «enkel». Seee så fint pyntet den var!

Og her var resten av kakebordet, med de søteste mummiserviettene, det beige Swedish Grace-serviset, en tekanne full av Blue of London, og banankake.

Jeg liker så godt sånne her bilder. Når man ser sporene etter kos og noe godt. Og fromasjkaka var virkelig god denne gangen!

Og sånn her satt vi langt ut i de sene nattetimer. Med magene fulle av kake, kaffe, te og musserende. Latteren satt løst og Miras 17.mai-sløyfe lå på bordet.

Sånn avsluttet vi denne enkle feiringen av nasjonaldagen vår. Med en kattepus som hadde begynte å våkne til liv og som bare ville leke med q-tipsen hun hadde fått av meg tidligere.

Og en gjeng med tøfler under stuebordet som vitnet om at det nå var på tide å legge seg. Det var en kjempefin dag. Dog skal vi innrømme at vi savnet både storebror og denne staselige karen ♥

Ikke akkurat det jeg ønsket meg nå

I dag har vi bare vært nødt å ha gardinene lukket igjen. De få gangene jeg hadde mot nok til å se ut av vinduet snødde det vannrett, på skrå og til og med oppover. Det var mørkt nok til å tenne stearinlys midt på ettermiddagen, i mai. Dette var ikke akkurat det jeg ønsket meg nå, selv om jeg egentlig er ganske glad i snøen. For på tross av en verden på hodet og supersein vår var jeg motivert for lysere og varmere tider. For at hagesesongen for alvor skulle begynne.

Nesten alle jordbærplantene mine har overlevd vinteren og hadde allerede begynt å bli grønn og fin. Og for snart to uker siden fant jeg fem små spirer i stjerneskjermpotta. Jeg var så overlykkelig, for alle stjerneskjermene jeg har hatt tidligere har ikke taklet den nordnorske våren som fort kan drukne plantene. Men denne gangen hadde den fått større potte, og i år har jeg sprunget skytteltrafikk ut og inn av verandaen for å sette potten på siden når det har blitt for vått ute, og opp igjen når det har begynt å tørke. Og det har klødd i fingrene etter å renske ut alle de gamle og visne bladene fra i fjor. Men jeg har vært nødt å beherske meg for hvis jeg rensker for tidlig kan det i verste fall bety slutten for plantene.

Potterosa og pelargoniaene mine står fortsatt i kjelleren. Jeg har vurdert i over tre uker om jeg skulle hente de opp, men jeg er litt redd for at de blir stående på stuegulvet litt for lenge dersom vinteren ikke snart slipper taket. Jeg har også vært nødt å vente med å se på «Hagen min» på nrk.no. For hvis jeg starter for tidlig blir jeg så inspirert at ventetiden blir ulidelig lang til jeg kan begynne med min egen hage. Men i dag måtte jeg ha litt motgift til alle denne snøen. Så nå drømmer jeg meg bort i sørlandsidyll, terapihager og de vakreste blomster.

I hodet mitt er planlegginga av hagen allerede i full gang. Jeg er så spent på hva jeg får tak i i år. Jeg ønsker meg mer sjokoladekosmos, hvite hagepoppelroser, hvit kosmos, mørkerød kosmos, orange stemor, mynte, Dahlia Dreamer, orange Carillion og så mye mer. Jeg har til og med kjøpt en potte med sorte fioler fra Sonja Blomster, men de stakkars har blitt stående inne på grunn av denne vinglete vinteren som ikke klarer å bestemme seg. Og det er ikke optimalt for fioler å stå inne heller. Ofte er det for varmt. Men jeg krysser fingrene for at de klarer seg, også skal jeg klippe de helt ned i juni når det blir varmt nok ute. Da får jeg forhåpentlig en frodig og flott fiol.

Så the silver lining midt i all denne snøen er vårens fineste program og et hode som lar seg inspirere slik at drømmene bare flommer over. For jeg vet jo at det blir sommer i år også. Selv om det kan ta litt tid.

En søndag med frihet og kontraster

På søndag hadde vi et helt formidabelt vær. Eller det vil si, vi hadde en helt formidabel sol. Temperaturen lå på 4 kalde grader, men etter alt det uværet vi har hatt i år skal det ikke mer til for å lokke en nordlending ut av hiet sitt. Så vi kjørte til byen for å kjøpe oss en is. Årets første i sola. Men det var nokså kontrastfylt å spise is og samtidig være omringet av så mye snø. Og det er litt greia med å bo så langt nord – kontrastene blir enda større. Dog er de nok ekstra store i år.

Etter at vi hadde spist opp isen tok ferden oss videre til Telegrafbukta. Der var parkeringsplassen full av biler, så vi kravlet ned en liten skråning for å unngå de største folkemengdene og havnet rett i en liten skog av solgul hestehov. Jeg var helt over meg av begeistring, og det var deilig å bli møtt av naturen på den måten.

Og når jeg endelig klarte å løsrive meg fra hestehovene gikk jeg fire meter for så å plutselig stå på en grønn gressmatte. Eller iallefall en begynnende grønn gressmatte. Og med vintersko på beina!

Noen meter bortenfor der igjen fant jeg krokus i et blomsterbed. Og jeg må bare innrømme at å se grønt og farger og liv er så luksus etter all denne tida. Snøen kom jo så tidlig i fjor. Så når jeg nå sitter her og teller på fingrene innser jeg at det er snakk om iallefall syv måneder med vintervær. Ikke rart vi er utsultet på sol, grønt og varme.

Foran blomsterbedet sto en helt grå rosebusk som en paraply over noen små og nydelige blå blomster. Sjekk snøhaugen på siden. Ordentlig kontrastfylt.

Jeg er usikker på hvilken blomst dette er. Kan dette også være krokus? Fine var de iallefall!

Tenk at om en måneds tid vil alt rundt denne trappa være grønt og fullt av liv. Det er så mye håp i den tanken ♥

Det er så mye håp i disse små blomstene.

Vi måtte selvfølgelig sette oss ned på en benk for å nyte sola og denne vakre utsikta. Og det var så deilig, selv om jeg måtte finne fram vottene til mine kalde hender.

Heldigvis hadde de fleste rundt oss pakket seg godt inn i varme klær. Dog var det et par stykker i shorts og bare ankler som mest sannsynlig ønsket seg en liten forkjølelse. Jada, jeg vet jeg begynner å høres gammel ut 😉

Og mens vi ruslet rundt i Bukta mellom glade bursdagsfeirende folk, sol, herlig fuglekvitter og lukta av grønt som jobbet intenst mot det kalde, kjente både jeg og kjæresten på en følelse av frihet. Jeg måtte stoppe opp å bare puste litt ekstra og kjenne hvor godt det var. Etter denne tunge vinteren var det virkelig det vi trengte.

Jeg kjente at vi godt kan få flere dager som denne, men dessverre laver det ned med snø i dag igjen. Det var det der ordet igjen… tålmodighet.