Sommerens bruktfunn

Her kommer sommerens alle fine bruktfunn. At det ble noen funn i det hele og det store i denne rare tida med færre loppiser og bruktutsalg må man jo bare være takknemlig for. Man at jeg skulle finne mye fint hadde jeg faktisk ikke trodd. Her er innholdet fra posen jeg kjøpte på Lias i Svolvær.

Vi får starte med hele denne haugen av fine fat og skåler.

Jeg er jo alltid på utkikk etter fat og skåler i duse farger og mønster fra merker som Figgjo, Egersund og Stanvangerflint. Og det ble litt av det denne gangen også.

Det fine fatet oppe til venstre med grønne blomster er fra Egersund. Jeg har googlet og googlet, men navnet på dette serviset skulle vise seg å være vanskelig å oppdrive. Men jeg fant i det minste ut at det er produsert en gang på 50-tallet. Er det kanskje noen av mine bruktfunn-glade lesere som vet? Jeg blir nok å bruke det mest som kakefat og til servering, men plutselig en dag havner det en frokost oppå det også. 10 små kroner kostet det.

Det samme gjelder fatet i stråmønster fra Porsgrunn Porselen. Det er nok egentlig en middagstallerken, men jeg blir nok å bruke det mest som kakefat og serveringsfat. Perfekt størrelse for meg som sjelden baker kaker over 20 cm i diameter. Dette kostet også bare 10 kroner, og med tanke på hvor populært stråmønster er blitt anser jeg det som et skikkelig scoop 😉

Denne fine skåla fra Figgjo er fra serien Tangent som ble produsert tidlig på 70-tallet. Den er ikke så ulik dyptallerknene jeg har fra serien Symfoni som jeg har skrevet om tidligere. Bare at denne skåla er dypere og smalere. 25 kroner betalte jeg for denne.

Som vanlig var jeg også på utkikk etter tefat i fine farger og mønster. Og denne gangen noen litt små som kunne passe under de minste terrakottakrukkene mine.

Og dette fine minifatet med gullmønster tenkte jeg at jeg kunne bruker til smykker på kommoden på soverommet. Alternativt kan jeg også bruke det til tekliper og teposer. Jeg får se hva det blir til etter hvert.

Tre nye gamle vinglass med striper ble også med hjem. Og husker dere kanskje at jeg har disse glassene fra før av? Bare i en mindre størrelse. Kjæresten var så uheldig å knuse det ene rett før sommeren, så når jeg fant disse ble jeg veldig glad. Jeg tenker det ikke gjør noe at noen er litt større enn de andre. Å blande stort og smått, og forskjellig design kan jo ha sin sjarm det også.

Også fant jeg en kjempesøt glassmugge som jeg ga til mamma.

En en kammerstake og en lysetake i messing. Kammerstaken tok jeg i bruk umiddelbart.

Også har dere jo allerede sett denne glassvasen på stett fra innlegget om julibuketten. Ja, tenk at jeg endelig fant en sånn vase som var stor nok. Jeg har jo lett etter den lenge nå. Det florerer av de små som passer perfekt til små buketter fra grøftekanter og hager. Men skal man ha en bukett med litt størrelse på må man ha en vase som er minst 20 cm i høyden. Denne er 24 cm høy. Og jeg skal innrømme at den ikke var helt sånn som jeg hadde sett for meg. Jeg ønsket meg nok mer mønster og vertikale striper fremfor horisontale. Men som jeg sa i innlegget om julibuketten – «man tager hva man haver». Samtidig har jeg vokst veldig på den siden jeg puttet den i posen på Lias. Jeg håper jeg blir å bruke den mye.

Og til slutt, disse to middagstallerkenene fra Stavangerflint i serien Gull med Skaugum støp. Denne serien har jeg både tefat og kakefat i fra før, og spesielt kakefatet bruker jeg mye. Disse kjøpte jeg forøvrig for 25 små kroner i en Facebookgruppe. Og selv om jeg måtte betale 75 kroner for frakten i tillegg, syns jeg det absolutt var verdt det. Vi har allerede brukt de til middag, de er jo perfekt til bare meg og kjæresten for en romantisk lørdagsmiddag. Men jeg ser også for meg at de kan bli fine som kakefat.

Så det var sommerens bruktfunn. Kanskje ikke så mye som jeg vanligvis bruker å finne, men samtidig mer enn jeg hadde forventet for denne sommeren. Men viktigst av alt, det var så mange fine ting. Og dessuten ting som jeg vet at vi kommer til å bruke. Har du gjort noen gode bruktfunn i sommer?

Bilferien vår i Lofoten – del 3 i Ørsvågvær

Her kommer den tredje og siste delen fra den fine bilferien vår i Lofoten. Den dagen vi dro fra Kvalnes og Villa Lofoten kjørte vi først i motsatt retning av vårt nye hjem, mot Leknes. Der skulle vi nemlig treffe flere venner som også var på sommerferie i Lofoten. Ikke så lenge før vi kom til Leknes så jeg et skilt hvor det sto gårdsbutikk på Aalan gård, og helt spontant bestemte vi oss for å kjøre innom der en liten tur. Jeg elsker å kunne feriere på den måten, ha god tid og være spontan.

På grusveien inn til Aalan Gård kjørte vi forbi denne lille halvøya, og da slo det meg for en luksus det måtte være. Å ikke bare ha feriehus, men faktisk en hel øy for seg selv. Mye privatliv, og ekstra kjekt i disse tider.

På veien opp til gården kjørte vi over en liten bro. Og allerede her fikk dette besøket en eventyrlig vri. «Det var en gang tre bukkene bruse…».

Det første som møtte oss var Herr Hane og alle hønene hans som tuppet rundt omkring.

Også hadde de to små geitekillinger som het Knoll og Tott. Seee så søte.

Jeg måtte selvfølgelig kose og klø litt på de, og umiddelbart når jeg kjente geitelukta tok det meg rett tilbake til barndommen.  Når lille Ida var med i geitefjøsen hos bestemor og bestefar i Malangen. Det er en sånn stor og viktig del av barndommen min.

Geiter er så fine gårdsdyr, for de er så sosiale, kosete og nysgjerrige. De skal alltid klatre litt på deg og nappe deg i klærne.

Ute på tunet vandret denne artige kosegrisen. Saaakte, for det tar tid å komme seg frem når man bærer på så mye sideflesk.

Perlehøner hadde de også. De er så små og søte med de lange fjærene på beina.

Så stakk vi hodet innom gårdsbutikken, og der var det mye spennende. For eksempel massevis av økologiske urteteer. Dessverre var det nå begynt å fylles opp med biler på parkeringsplassen som nesten var tom når vi kom, og med ett ble det ikke så enkelt å holde avstand inne i butikken. Derfor ble det ingen urtete denne gangen. Men vi rakk å raske med oss en ost og et par hjemmelagede skoleboller før vi kjørte videre.

Detter hadde vi et flere timer langt verandebesøk hos min gode julevenninne og familien hennes som var på besøk hos faren hennes. Og det var så godt å endelig få se de igjen. Barna hennes kom springende mot oss etter at vi hadde parkert bilen utenfor huset. Og jeg skulle så gjerne ha klemmet og susset på de under hele besøket. Men nå tar man det man får, og «bare» det å være sammen er bedre enn ingenting ♥ Faren og stemoren til min gode julevenninne hadde forresten den søteste lille hunden jeg har møtt. Mio heter han. Han minnet meg om en slags hundeversjon av Bianco. Mild og forsiktig. Litt redd, men også kontaktsøkende. Og bare tvers igjennom skjønn.

Dette ble forøvrig en ordentlig vennedag. For etter dette besøket dro vi for å si hei til en barndomskompis av kjæresten, og familien hans. De hadde vi heller ikke sett på aldri så lenge, så det var også et så hjertegodt møte. Å få se hvor store barna deres er blitt. Klø litt på den fine hunden deres som også hadde begynt å bære preg av tidens tann. Det var med store glis og varme hjerter vi snudde og kjørte østover igjen.

Og vi måtte selvfølgelig kjøre via den vakre Gimsøya. Se så fint at et gammelt og forlatt hus kan bli til kunst. Dette huset står rett nedenfor stupet av Hoven, som vi gikk opp på i fjor.

Hele dagen hadde vært vekslende mellom skyer og sol. Men sola prøvde fortsatt å trenge seg gjennom.

Denne sommeren la jeg forresten merke til at det var ekstra masse tistel i Lofoten. Her er en hel eng av lilla «malekoster».

Vel framme i rorbua på Skårungen på Ørsvågvær, vårt siste bosted på denne turen, kunne vi raskt konstatere at dette var en litt mer «normal» rorbu sammenlignet med Karolinebua og Trandamperiet. Den var oppusset og fin innvendig, men manglet det lille ekstra. Som jeg sa til kjæresten, så føltes det sterilt å komme dit. Og spesielt når vi kom rett fra det vakre Trandamperiet. I denne rorbua fantes det ikke en eneste pute, pledd, lampe (foruten i taket), eller sånne ting som gir en lun stemning. Sant å si så var eneste grunnen til at vi valgte å bo en annen plass enn Trandamperiet de siste nettene, det at vi ønsket å komme litt nærmere Henningsvær. På dette tidspunktet angret vi oss, og innså at vi heller ville ha bodd bedre, men kjørt en halvtime ekstra.

Men jeg gjorde mitt beste for å få det litt mer hjemmekoselig. Med oss i pikkpakket i bilen hadde vi både kammerstake, stearinlys, telysholdere, en liten duk og noen pledd. Også var jeg ute å plukket flere buketter med blomster. Og blomster gjør jo alt bedre!

I denne rorbua var det to soverom. Så jeg hentet en av putene på det andre rommet og la badelakenet som vi aldri hadde fått brukt rundt puta for å få litt farge. Og strandveska mi fikk også være med på å lage stemning. Og som dere ser var det jo fine møbler og fin farge på veggene.

Og utsikta var jo kjempefin selv om været ikke viste seg fra sin beste side.

Strandteppet og den ekstra hodeputa jeg hadde med gjorde det også mer koselig. Det var forresten her jeg begynte å lese i denne boka.

På vår siste hele dag i Lofoten, mens tåka lå langt ned i fjellene, regnet aldri ga seg, og det blåste ganske kraftig, kjørte vi til Henningsvær for å spise kokospai på Lysstøperiet. Ingen Lofotferie uten kokospai! Men inne på Lysstøperiet satt de som sild i tønner, derfor tok vi den heller med oss. Og fordi vi nå var så rutinerte på å være på bilferie hadde vi både te og kaffe i bilen. Så da ble det en kjøretur istedenfor. Med noe varmt å drikke og noe godt å tygge på.

Vi bestemte oss for å kjøre veier vi aldri hadde kjørt før, og satte nesa mot Sydalen. Der hadde de så mange fine gamle hus at jeg ble helt over meg av begeistring. Mintgrønt hus med rødt tak, ja takk, det vil jeg gjerne ha. Ser dere forresten på gresset og buskene foran huset hvor sterk vinden var?

Og sjekk dette vakre huset. Helt perfekt i gammel stil, bortsett fra at det lå litt for nært veien. Men dog i le for den sterke vinden.

Når vi kom hjem fra kjøreturen den kvelden tente vi lys og gjorde det koselig. Ser dere hvor mørkt det var blitt? Til Nord-Norge å være altså.

Så fant jeg fram masse godt, sånn som osten vi kjøpte på Aalan Gård, og lagde tapas.

Og det var nydelig godt! Her er bakt Camembert med hvitløk og rosmarin, Manchego, kjøttboller, scampi, aioli, oliven, artisjokk, spekeskinke, surdeigsrundstykker, chilimarmelade, melon og potetgull med parmesan.

Og Lofastosten fra Aalan var bare helt fantastisk god! Kanskje en av de beste faste ostene jeg har smak. Og den passet ekstra godt til chilimarmelade.

Mens vi nøt denne gode maten så vi videre på Himmelblå. Og selv om ikke denne rorbua traff oss like godt i hjertet, hadde vi en veldig fin siste kveld i Lofoten.

Neste morgen var vi tidlig oppe for å pakke og for å rekke en god frokost før hjemreisen. Men før vi kunne rette nesa hjemover hadde vi noen ærender. Blant annet i Kabelvåg. Vi måtte jo ikke gå glipp av anledningen til å kjøpe med oss noen brød fra Undseld Bakeri. Jeg har ikke noe spesielt forhold til Kabelvåg annet enn at det er noen fine gamle bygninger der. Men mens vi kjørte rundt for å finne bakeriet, oppdaget vi denne fine parken. Se så koselig da. Både jeg og kjæresten syntes den hadde et litt mer østlandspreg enn parkene vi har her nord. Jeg liker når vi kommer over sånne små perler helt på slump.

Her hang det også et skilt med en veldig bra oppfordring.

Med tre Italienske landbrød i bagasjen kjørte vi så videre til Henningsvær. Vi skulle hente noe hos pappa og den snille stemora, og ettersom dette var den enste dagen uten vannrett regn når vi hadde vært innom Henningsvær, fant vi ut at vi måtte parkere bilen og gå litt gjennom de fine små gatene. På dette tidspunktet hadde det enda ikke begynt å fylles opp av turister sånn som sommeren i Henningsvær har vært. Men det ble en liten anstrengelse for å holde avstand likevel. Det var mange folk, gatene er så smale, og de som besøker Henningsvær for første gang er som regel så opptatt av å se på alt til å tenke på hvor de går. Hehe, jeg skjønner de SÅ godt, alt er jo så fint, men opplevde det likevel som slitsomt. Og dermed ikke like koselig som det normalt bruker å være. Jeg som har et litt problematisk immunforsvar må være ekstra forsiktig.

Kjent Henningsværing som begynner å bli litt eldre ♥ Og som var riktig så flink å holde avstand.

Vi trakk oss litt tilbake fra de mest folksomme gatene og butikkene, og gikk bort til Trevarefabrikken som hadde fått seg et sånt fint nytt skilt. Og et nytt lag med maling. Trevarefabrikken er jo kjærestens favorittplass i Henningsvær.

Selv om den var litt vissen syntes jeg tagetesen de hadde stående i en blomsterpotte var så fin.

Og det var så rart å bare gå forbi, på utsiden. Så rart å være i Henningsvær uten å besøke Trevarefabrikken, Lofotmat, Klatrekaféen, Lysstøperiet, Mors Hus, Drops. Ja, og uten å bo hos pappa og den snille stemora. Klart man overlever det jo, men jeg må si at jeg ønsker koronaen dit peppern gror.

Men som jeg sa tidligere i innlegget, man tar det man får, og bare det å se dette synet er jo ganske så fint. Dessuten fikk vi snakket en times tid med pappa og den snille stemora på trappa. Også hadde den snille stemora strikket lester til oss ♥ Nå er iallefall føttene våre klar for høsten (selv om jeg ikke er det).

Før vi tok helt av fra Lofoten stoppet vi også en liten tur på Lias bruktbutikk i Svolvær. Der fant jeg en hel pose med masse fint. Men det kommer i et eget innlegg senere.

Så var vi på tur hjem igjen. Takk for denne gangen vakre og fantastiske Lofoten! Men som jeg nevnte tidligere på bloggen, så er ikke turen ferdig før man er helt hjemme. Og neste stopp på veien ble en rasteplass midt på Lofast. Der traff vi naboen vår som kom kjørende i motsatt retning på tur til Lofoten. Så da tok vi oss tid til en liten rast med litt kaffe, te og en vaniljebolle fra Lysstøperiet. Og masse skravling og fliring i sola.

Og dette ble en ordentlig gjenforeningstur for oss, for vi endte også med å stoppe ved Tjeldsundbrua hvor vi møtte en god venn fra Harstad. Han ble vi faktisk stående å prate med i over to timer. Hehe, tiden går fort i godt lag. Men det å få se så mange venner igjen etter all denna tida betydde så enormt mye for oss.

Riktig «veimat» hadde vi også med oss. Bilar på biltur er vel en selvfølge, eller hva?

Videre på turen hadde vi vekslende vær. Litt sol, mye skyer, og en del regn.

Men jo lenger mot nord vi kjørte, jo mer magisk ble lyset. Her er vi ikke så langt unna hjemplassen til kjæresten. Der har det vært ordentlig frodig og grønt i år.

Og når vi da til slutt kom hjem møtte Tromsø oss på denne måten. Med en helt magisk himmel på en av de siste dagene før midnattsola forsvant. Det var så fint at selv om vi holdt på å stupe sammen av tretthet måtte vi stoppe for å ta bilder.

Og det var bilferien vår. Året vi ferierte hjemme i Norge. Enkelte dager skal jeg innrømme at jeg savnet varmen og sola. Men tenk å være så heldig som vi nordmenn er! Å ha et så fantastisk land å boltre oss i. Med all den vakre naturen, all den plassen. Uavhengig av hva som blir å skje fremover kommer vi til å fortsette å feriere i Norge. Det vil selvfølgelig bli noen bilturer på den engelske landsbygda, og noen turer til Kroatia for våre frosne kropper. Men vi skal både benytte oss mer av landet vårt, og støtte mer opp om det. Uten tvil!

Bilferien vår i Lofoten – del 2 på Kvalnes

Her kommer del 2 av bilferien vår i Lofoten. Litt senere enn planlagt, men pyttsann. Bedre sent enn aldri, eller hva?

På vår tredje dag i Lofoten våknet vi opp til at Nusfjord badet i sol. Det var et herlig syn og hadde nok føltes litt mer sommerlig hadde det ikke vært for den sterke vinden. Bak oss hadde vi to herlige netter i Karolinebua, og selv om vi pakket og gjorde oss klar for turen videre hadde vi ikke helt lyst å reise. Før vi dro vandret vi rundt i alle de små gatene.

Så på alle de fine blomstene, og stakk innom Hansines bakeri for å kjøpe med oss noe godt.

Og sa hadet til alle måsene. Er det lov å tenke at de var så lei seg for at vi skulle dra at de snudde stjerten til? Hahaha.

Så fikk vi endelig kommet oss en tur innom Trandamperiet for litt historie om denne vakre plassen. Der var det både gjenstander, bilder og en liten filmsnutt av en svunnen tid. Jeg elsker å se på sånne her gamle bilder.

Og disse gamle fisketønnene. Jeg skulle gjerne ha hatt et par sånne i hagen min.

Og når vi da endelig kjørte ut av Nusfjord sto (eller rettere sagt lå) disse søte firbeinte og ønsket oss god tur videre på reisen. Åååå, de søte lammene ♥

Vi skulle nå sette nesa mot Kvalnes, men hadde et par stoppesteder på turen dit. Blant annet en liten omvei til Rambergstranda. Her var det også sol og vakkert, men den sure vinden gjorde besøket vårt kort.

Rambergstranda er virkelig en fin sandstrand. Men vanskelig å gå på. Tre steg så var skoene fylt med sand. Hehe, det var mye børsting og banking når vi kom tilbake til bilen.

Turen tok oss så videre til Balstad til Himmel & Havn. Der skulle vi spise lunsj og gledet oss veldig fordi vårt forrige besøk var så bra. Dessverre ble vi veldig skuffet denne gangen. De har endret på både interiøret og måten de drifter på, så det som tidligere var en hjemmekoselig spiseplass med restaurantkvalitet føltes nå mer som en blanding av kafé og kantine med dårlig renhold. Ganske så fort kunne vi konstatere at bordene stod alt for nært hverandre med tanke på coronasituasjonen. Og en liten stund etter vi hadde satt oss fant vi smuler på vårt nydekkede bord. Da ble det iallefall tydelig hvor dårlig renholdet var. Bak oss var det rigget til med langbord i ekte 17. mai stil med massevis av barn som sprang rundt og lekte.

I tillegg oppførte servitøren vår seg som om hun ikke brydde seg. Vi måtte selv spørre om vi kunne få bestille maten. Og når maten vår kom måtte jeg igjen spørre om vi kunne få noe å drikke. Jeg skal innrømme at jeg er litt kresen, både når det kommer til selve kvaliteten på maten og servicen som ytes. Men dette var bare ikke bra. Og det sto definitivt ikke i stil til prisen som var 295 kr per person (uten drikke).

Vi spiste fort, nesten med antibacflaska i hendene. Og det føltes som en lettelse å komme ut i friluft. Det er så viktig at spiseplasser overholder de strenge reglene for avstand og renhold i disse tider. Hvis ikke så føler man seg ikke trygg, og dermed blir det ingen god opplevelse.

Men Ballstad i seg selv var som vanlig fin og sjarmerende. Vi kjørte litt rundt for å se på alle de fine husene, og havnet plutselig ved en liten interiørbutikk som solgte Arktis. Endelig skulle jeg få smake på den etterlengtede gelatoen fra Lofoten. Jeg valgte lakrisrot til meg og fløtekaramell til kjæresten. Åååå som vi nøyt den gode isen. Kremet lakrisis er herved min nye favorittis.

Etter at isen var spist opp satt vi kursen mot Kvalnes og fantastiske Villa Lofoten. Der ble vi møtt av Aaslaug og det vakre Trandamperiet som skulle være hjemmet vårt de tre neste dagene. Dette lille huset var ikke som de fleste andre overnattingstedene i Lofoten. Det var mer som en blanding av et galleri og en bruktbutikk med det fineste av alt gammelt man kan tenke seg. Nyoppusset i gammel stil, full av vakre detaljer, med et hint av noe moderne. Et kunstverk, rett og slett.

Se bare koselig det var der! Kjøkkensenga og gyngestolen ble fast plass for oss. Både i våken og mer slumrende tilstand. Mens vi bodde her tok jeg så mange bilder at jeg syntes Villa Lofoten fortjente sitt eget innlegg. Så for enda flere detaljer kan du lese her.

Etter at vi hadde pakket tingene våre ut av bilen og oooet og aaaet over hvor fint vi skulle bo, satt vi oss ned får å nyte godsakene vi hadde med fra Hansines Bakeri i Nusfjord. Det ble hverdagsbrød og vaniljebolle. Og kanelbolle, men den hadde vi spist på veien.

Det er viktig å ha en kopp te attåt 😉 Og etterpå sovnet vi begge to helt utslått, men i lykkerus, i den lille kjøkkensenga.

Det ble sen middag den dagen (eller kvelden). Jeg lagde pasta al limone som vi spiste mens vi så på midnattsola. Det var ordentlig romantisk.

Selv om det hadde vært en solfylt kveld hadde vi ikke hatt råd til å gå ut. Vi måtte bare nyte det fine Trandamperiet og den magiske roen vi hadde funnet der. Men en stund etter middagen ble midnattsola så vakker at vi tok på oss støvlene og trasket oss en liten tur. Seee så fint. Hundekjeks, høymuggel, brennesle og uendelig med markblomster i det mest magiske lyset. Nesten så vakkert at man blir helt mør i hjertet.

Neste dag våknet vi til regn og gråvær. Men det gjorde ingenting, for vi bodde så fint at vi bare ville være inne. Se den koselige sofaen med alle de vakre putene.

Men utpå kvelden begynte det å klarne, og da fant vi ut at vi skulle dra på båltur.

Vi kjørte mot det vakre lyset, vandret gjennom ekstremt høyt gress, og fant ut at veden vi hadde kjøpt på Shell i Tromsø ikke var så tørr som vi trodde. Vi strevde i to timer for å holde liv i bålet, prøvde å spikke opp vedkubbene for å få bedre fyr. Men likevel endte vi opp med å spise kullsvarte pølser. Men hva gjorde vel det når man hadde en så fin utsikt som dette.

Det var ren og skjær magi å sitte her.

Og det er viktig å dokumentere, og dele på opplevelsen. Man skulle egentlig tro at vi som bor så langt nord ikke lar oss overraske lenger av så vakre syn som dette. Men sånn er det ikke. Det er like magisk hver eneste gang, når hele dette fargespekteret av gult, orange, rødt og lilla treffer oss i ansiktet. Når alt er varmt og lunt. Og ikke bare på himmelen og i havet. Det er en slags stemning som man kjenner på innsiden også.

Og tenk, disse bildene er ikke redigert en gang!

I tillegg til midnattsol og svart pølse nøt jeg også bålstekt brunostsmørbrød. Det er bestemors oppfinnelse. Man smører to skiver med smør og brunost, klapper de sammen, og pakker de inn i aluminiumfolie slik at de er klar for å grilles på bålet. Det er mye bedre enn vanlig ostesmørbrød, Også føles det som jeg alltid har med meg en liten del av bestemor når jeg er på båltur.

Te i den lille trekoppen min er obligatorisk på tur. Tenk, denne koppen har jeg hatt siden jeg var lita. Jeg husker så godt hvor glad jeg var når jeg fikk den. Pappa og storebror hadde hver sine store, som jeg lånte i flere år. Også kjøpte han etter en stund denne søte lille til meg ♥

Når midnattsola var gjemt bak skyene og vi ble lei av å prøve å holde liv i bålet kjørte vi hjem igjen. Men før vi tok kvelden gikk vi oss en tur på moloen som ligger på Kvalnes.

Og vi kom hjem til Trandamperiet akkurat i tide. Når jeg tok dette bildet begynte de første regndråpene å falle.

Det var godt å kunne rømme inn til varmen og koselige stearinlys mens det regnet ute. Vi sov godt den natta.

Neste dag sov vi lenge. Det var fortsatt grått ute og vi hadde jo tross alt ferie. Og i ferien skal man senke skuldrene, roe ned og slappe av. Men ordentlig feriefrokost ble det selv om den var sen.

Surdeigsrundstykker med gräddost og røde epler er en favoritt.

Og croissant med smør og appelsinmarmelade. Da er det ordentlig ferie!

Denne dagen ble også tilbrakt inne i Trandamperiet. Mens jeg lå i kjøkkensenga og så på Himmelblå, satt kjæresten i gyngestolen og leste bok.

På ettermiddagen lagde jeg fiskesuppe med laks, torsk, reker og pesto. Men vi spiste bare en liten skål hver fordi vi skulle ut på en spennende aktivitet.

Jeg hadde nemlig booket midnattsridetur for oss på Hov Gård i bursdagsgave til kjæresten. Og det var en fantastisk opplevelse. Noe av det fineste og artigste vi har gjort på lenge. Dog hadde vi ikke været helt på vår side. Det var overskyet og grått, og regn i lufta. Og midnattsola kunne vi så vidt skimte i et lite hull over horisonten. Men vi var fornøyd så lenge det ikke høljet ned. Dessuten var vi heldige som havnet i liten gruppe på seks, noe som gjorde det litt mer intimt og koselig. Og lettere å kommunisere med instruktørene.

Hesten min som het Bragi hadde ordentlig personlighet. Han var av den mer bedagelige typen som helst ikke gikk lenger eller fortere enn han absolutt måtte. Det fikk jeg erfare flere ganger, når han kuttet svingene, og gikk på skrå over gresset istedet for å følge veien. Og ikke rent sjelden sakket han godt ned på farten (med unntak av når vi var på tur hjem igjen). En av instruktørene kunne fortelle at ingen brukte han på langtur for hvis han skjønte at det var langtur, så kunne han plutselig finne på å springe hjem til gården igjen. Også var han ekspert på å åpne dører i stallen. En ordentlig smarting med andre ord.

Jeg var så spent på hvordan kjæresten syntes det var å ri, og heldigvis elsket han det så mye at det første han sa når han hoppet ned fra hesteryggen, var at dette skulle vi gjøre igjen ♥

Vakre Bragi. Og med så fint islandsk navn. Dette var forresten første gang jeg red på islandshest. De er virkelig noen flotte hester.

Overlykkelig og litt kald satt vi oss i bilen på tur hjem til Trandamperiet. Og det tok vel ikke mer enn to minutter før himmelen åpnet seg over oss. Det var rene sydenregnet. Tenk for en flaks at det ikke skjedde mens vi enda satt på hesteryggen! Nå var målet den lune kjøkkensenga og resten av den varme fiskesuppa. Og et glass hvitvin eller to.

Neste dag var den egentlige bursdagen til kjæresten. Selv om han hadde fått den viktigste bursdagsgaven kvelden før, hadde jeg ordnet noen pakker til frokosten også. Hehe, dere vet jo hvor glad jeg er i å pakke inn gaver.

Dette var utsjekkingsdagen på Villa Lofoten, men fordi Aaslaug ikke ventet nye gjester i Trandamperiet med det første, fikk vi bruke den tida vi trengte. Vi fikk rett og slett noen ekstra timer der, og det er jeg så utrolig takknemlig for. Snille Aaslaug. For på samme måte som med Karolinebua i Nusfjord følte vi oss ikke helt klar til å ta farvel med det vakre Trandamperiet. Eller… det føltes kanskje enda litt tyngre nå, for å bo på Trandamperiet var mer som en opplevelse enn noe annet. Idet vi kjørte fra Kvalnes sa kjæresten mens han flirte, at vi aldri vil kunne besøke Lofoten igjen uten å bo i Nusfjord eller i Trandamperiet. Og spesielt ikke Trandamperiet. Jeg måtte si meg enig i det.

Del 3 av bilferien vår kommer snart. Og denne gangen mener jeg det 😉

For fire år siden

I dag sendte min kjære venninne Anita meg dette bildet som hadde kommet opp som et minne på Facebooksiden hennes. «Du lagde den til meg når jeg var innlagt på sykehuset» sto det i teksten under. Ååååå, jeg husker den dagen godt. En fredag i august i 2016. Det var litt sånn indian summer, for det var bra varmt, selv på kvelden. Hagen var så frodig at det var lett å plukke en fin bukett for å ta med meg når jeg skulle besøke Anita, som var innlagt på sykehuset med ekstrem svangerskapskvalme. Jeg er egentlig ikke så glad i sykehuset, etter alt for mange egne ærender der, men denne gangen føltes det bare fint og koselig. Selv om Anita var dårlig, var hun så glad for å få besøk. Og hun ble enda mer glad når hun fikk denne buketten.

Jeg husker at vi satt å pratet i flere timer. Om fremtiden, den lille i magen, om løst og fast. Ordentlig venninneprat. Og jeg husker så godt den varmen som møtte meg idet jeg gikk ut av hovedinngangen på sykehuset. Uvanlig varmt for en mørk kveld i august. Ja, det var nesten litt som å være sørpå, men med nord-norske omgivelser. Når jeg ruslet bort til busstoppet den kvelden følte jeg meg så glad. Så lykkelig. Jeg var så takknemlig for de timene jeg hadde fått med en kjær venninne som betyr så mye for meg. Og sommervarmen var så magisk herlig.

Mens jeg satt på bussen på tur hjem, med D’Sound i ørene, kom den ene studenten etter den andre på. Med retning mot byen. Det minnet meg på hvordan det selv var å være ung. Ung og bekymringsløs. Og hvordan den tida rundt skolestart føltes. Jeg kjente et lite stikk av savn, av den fredagsstemninga hvor man pynter seg for en kveld sammen med venner. Men så husker jeg at det også dukket opp tanker som «oi det var korte skjørt», «ja, det er en varm dag, men vil de ikke fryse uten jakke utover kvelden» og «det var da voldsomt hvor mye bråk det ble», og at jeg plutselig følte meg litt gammel da.

Når jeg kom hjem var det den fineste lille orange pusen som møtte meg i døra. Med to mørke og uttrykksfulle øyne som så på meg med kjærlighet og glede. Det var bare han og jeg denne helga fordi kjæresten var bortreist. Jeg løftet Bianco opp i armene mine, åpnet verandadøra, og tok han med meg ut i hagen. Så tente jeg alle lysene i lyktene, skrudde på varmelampa, og brygget meg en kopp te. Denne magiske kvelden måte bare nytes.

Og selv om jeg en time tidligere hadde kjent et stikk i magen av en tapt ungdom, så kjente jeg meg bare takknemlig. Jeg hadde fått tid sammen med en god venninne, som var i en situasjon som var selveste symbolet på fremtiden, med lille Maja i magen. Og nå satt jeg ute i den fine og frodige hagen vår, en sen augustkveld, sammen med den søteste lille pusen i hele verden. Jeg hadde en trygg og god kjærest, en kjempefin leilighet, og denne dagen hadde vært ekstra fin. Varm og lun, og ikke bare temperaturmessig. Livet var godt, og jeg var heldig. Og selv om jeg var blitt eldre var jeg på «rett plass».

I dag sitter minnet om denne dagen for fire år siden som noe varmt og kjært i hjertet. Når jeg tenker på den er det som om jeg kjenner varmen som møtte meg når jeg kom ut av hovedinngangen på sykehuset. Det er som om jeg husker dem gode stemninga når jeg satt i hagen under varmelampa som nesten ble for varm. Når Bianco klatret rundt meg på sofaen, luktet på alle blomstene, og smilte så fint til meg. Og han var helt frisk.

Men samtidig bringer disse minnene frem savn. Savn etter min kjære Bianco. Savn etter tid sammen med Anita. Savn etter mer «normale» tider. Og savn etter noe så enkelt som å ta bussen. For hvem skulle vel ha trodd at det å kunne ta bussen helt bekymringsløs skulle bli et problem i 2020? Hvem skulle ha trodd at et virus skulle holde meg borte fra de jeg er glad i? Ikke for noe i verden kunne jeg ha sett for meg hvordan livet skulle være nå, fire år etterpå.

Men det viser bare hvor viktig det er å leve i nuet. Hvor viktig det er å nyte de gode stundene mens man har de. Så selv om både sorgen og frustrasjonen inntar meg en del nå for tiden, skal jeg nå kose litt ekstra med Mira, finne fram Scrabble, og kysse litt ekstra på kjæresten mens vi spiller og koser oss ♥

Regntung og søndagssløv

Her kommer et hei fra kattelivet denne søndagskvelden. Sånn her ser vi ut i dag. Ikke den beste hårdagen, og så trøtt at vi så vidt klarer å holde øynene åpne. Foruten litt blomsterstell og omplanting har vi holdt horisontalen nesten hele dagen. Enten i senga, sofaen, på lammeskinnet eller varmekablene på badet. Med andre ord er vi ordentlig søndagssløv.

Men det er kanskje ikke så rart at vi så trøtte, vi som har hatt en uke med mer eller mindre sammenhengende regn og tåke. Forrige søndag var jeg glad for å få et par kalde dager etter den intense varmen. Og jeg tenkte at naturen hadde godt av litt regn. Men nå kjenner jeg at jeg begynner å bli litt motløs. Vi har hatt høststormtendenser nesten hele helga, og det ser ikke så veldig bra ut på værmeldingen for neste uke heller. Men jeg er ikke klar for høsten heeelt enda.

Hagen endret seg brått fra frodig at det veltet ut av pottene, til pistrete hentesveis. Jeg hadde gledet meg sånn til den nye, fine, hvite potterosa mi kom i blomst, men det blir ikke helt det samme når den henger og slenger regntung etter masse regn og vind. «Schneewittchen» eller «Iceberg» heter den og er en klaserose i snøhvit farge (som navnene tilsier), med store fylte blomster som dufter søtt. Jeg må kanskje bare bite i det sure eplet, og plukke de inn for å nyte de i en vase istedet for at de skal stå ute å henge med hodet. Men jeg skal innrømme at selv med massevis av regndråper har de sin sjarm.

Når jeg var ute og tok bilde av potterosa ble jeg så kald og våt at jeg måtte lage meg en kopp solbærte og krype ned under ullpleddet i sofaen.

Og her ligger jeg fortsatt. Med håp om å finne litt sommerstemning i Stefánssons fine bok. Regntung og søndagssløv.

Bilferien vår i Lofoten, del 1 i Nusfjord

En fredag i juli pakket vi bilen vår full av alt vi måtte trenge for en ukes ferie i Lofoten, og satte kursen mot første stoppested – Nusfjord. Jeg kan ikke huske at jeg og kjæresten, som jo bare er to personer, har dratt på ferie med en så stappet bil før. Men det var litt spesielt denne gangen. Det var ikke mulighet for familiebesøk, så vi hadde booket oss rorbu i Nusfjord, Kvalnes og Ørsvågvær. Ikke direkte billig kan jeg si, men om det fantes ett år det føltes bra å støtte det norske reiselivet var det i år. Dessuten hadde vi hatt lyst å bo i rorbu i Nusfjord i mange år.

Så i tillegg til såpe, antibac og munnbind (feriekofferten 2020), trengte vi en del fordi vi skulle bo i rorbuer. Ja, det var jo nesten som en slags campingferie. Derfor hadde vi pakket salt, pepper, parmesan, rivjern til parmesanen, stearinlys, fyrstikk, ekstra pledd, ekstra puter, kjølebag, mat, vin, gitar og ja, slike ting. Også måtte vi jo ha med turutstyr, fiskestang og ved til bålturer. Og i tillegg til dette kom alle klærne som jo strekker seg fra ene enden av skalaen til den andre, eller rettere sagt fra badedrakt og sandaler til ullgenser og støvler. Da er man klar for sommerferie i Nord-Norge.

Når vi skal på bilferie begynner alltid turen idét vi setter oss inn i bilen. Da er lydboka av Jørn Lier Horst klar i cd-spilleren, travelpressene våre fulle av rykende varm kaffe og te (gjett hvem som drikker hva), og kjølebagen fylt med iskald Pepsi Max og wraps med kylling og coleslaw. Så som dere skjønner er turen nedover en del av ferien den også.

Etter bare en times kjøring bestemte vi oss for å stikke innom hjemplassen til kjæresten for å si hei til svigerforeldrene mine. Vi skulle egentlig bare si et kort hei, men det var så koselig å se de igjen etter den store og lange adskillelsen, at vi takket ja til både ferske reker og rosévin (sistnevnte til den heldige passasjeren vel og merke).

Vi var egentlig litt senere ute enn vi hadde planlagt, men det var så deilig å likevel ikke la seg stresse og binde av tiden. Og heller bare være spontan og nyte det som dukket opp underveis. Er egentlig ikke det den beste måten å leve på? Det syns iallefall jeg. Og selv om vi ikke kom fram til Lofoten før et godt stykke utpå natten, hadde vi en helt magisk tur nedover.

Lofoten tok imot oss med både sol og regn i skjønn forening.

Vi må alltid stoppe i Sildpollen som en slags siste pause før vi er framme. Sånn ble det denne gangen også. Og se hvor vakkert lys det var der.

Trøtt som en dupp (eller to) var det dette herlige synet av en rorbu som møtte oss når vi endelig var framme i Nusfjord. Og sjekk den senga! Vi bestemte oss umiddelbart for at vi ikke orket å stresse til frokosten neste dag. Vi var på ferie og skulle slappe av.

Neste morgen (eller formiddag) våknet jeg til denne herlige utsikta.

Sol, et av de fineste fiskeværene som finnes, og en gitarspillende kjærest ♥ Åhhh, det var så magisk allerede da.

Jeg ordnet oss en enkel frokost som jeg tok med ut i sola til kjæresten. Da tok det ikke lang tid før måsene fikk nyss om det og begynte å samle seg rundt oss. Jeg skal innrømme at å ha en sånn stor måse som denne stirrende på meg gjorde det vanskelig å svelge maten. Men måsene i Nusfjord er ikke sånn som måsene andre plasser. De ble sittende å stirre på oss fra passende avstand, og fløy når de etter en stund skjønte at det ikke var noe å hente. Veldig høflig og dannet.

I dagslys fikk jeg virkelig sett hvor fantastisk fin og koselige rorbua vår var. Karolinebua som den het. Og som lå perfekt tilbaketrukket fra folkemengder.

Veggene var av tømmer, og interiøret en god blanding av gammelt og nytt. Her følte vi oss hjemme og avslappet.

Fargene var så duse og fine. Og passet så godt til alt vi hadde med oss.

Jeg elsker sånne her vinduer. Jeg ønsker meg et helt hus med sånne.

Koselig gang.

Vi angret selvfølgelig nå på at vi bare hadde booket to netter i Karolinebua.

Mens kjæresten satt å leste i sola gikk jeg meg en liten tur for å plukke litt blomster. Her ser dere rorbua vår til høyre.

Jeg måtte samtidig si hei til måsene som satt så pent oppi reirene sine. Er det ikke helt utrolig at de trives der det er aller smalest! Jeg tenker de må være gode på både planlegging og bygging for å få reiret sitt solid nok til at det ikke faller ned.

Se så fredfull i sola. Har du et dårlig forhold til måsene anbefaler jeg deg en tur til Nusfjord. Det vil garantert gjøre at du ser de i et nytt lys.

Blomsterbuketten fikk stå i et vannglass på badet, oppå denne gamle og fine krakken. Ble det ikke koselig? Man skal ikke undervurdere hvor mye en bukett markblomster har å si for stemninga.

Etter at blomstene var plukket og Karolinebua dokumentert satt jeg meg ned ute i sola for å lese slutten på Illvilje. Da var det så spennende at jeg ikke klarte å legge boka fra meg når kjæresten skulle ut å gå seg en tur. Jeg valgte stolen, pleddet, sola og boka, og kjente bare mer og mer på roen som kom sigende over meg. Staycation på ferie på en måte. Ingen behov for å være noen andre plasser enn akkurat der jeg var. I disse nydelige omgivelsene.

Som jeg sa til kjæresten – vi har vært så mange ganger i Nusfjord at nå ville jeg bare nyte rorbua og sola. Hvis dere vil lese om tidligere besøk kan dere se de her, her og her.

Litt utover ettermiddagen hoppet vi i finstasen og ruslet bort til restauranten Karoline for å spise middag. Vi hadde booket bord tidlig for å unngå et rush av folk. Dette var forøvrig vår aller første middag ute siden nedstengningen. Her visste vi at vi kunne stole på at de overholdt god avstand mellom bordene, og at de hadde et godt renhold.

Og de fortjener virkelig skryt. Når vi satt oss ned la servitøren menyene ned på bordet slik at vi slapp å ta i de. Tre menyer, forrett, hovedmeny og vinkartet. Og hver gang gjestene dro ble vi vitne til at de desinfiserte hver minste lille millimeter av både stoler, bord, telysholdere, og ja til og med blomsterpotta som sto på bordet. Ordentlig profft, og en sånn standard som alle burde ha i disse tider.

Kjæresten valgte fiskesuppe til forrett.

Og jeg pasta med trøffeltang.

Jeg drakk en nydelig fransk hvitvin til. Som jeg dessverre ikke husker navnet på nå.

Kjæresten velger alltid grillet tørrfisk til hovedrett når vi er i Nusfjord. Dette er på en måte signaturretten deres.

Jeg valgte kveite med nøttesmør og grønnsaker. Herlighet så godt det var!

Og når man endelig har kommet seg på restaurant må man jo unne seg dessert. Så da ble det brunostpannacotta med multecoulis. Den var også kjempegod.

Etter middagen gikk vi om kaia på tur hjem. Hehe, det er alltid viktig å dokumentere litt.

Og å prate til måsene. Jeg tror de liker det, når man er mild og søt i stemmen.

«Er dere der nede», virket det som denne måsen lurte på.

Tørrfisk eller…? Vel iallefall en tørr fisk.

Det var fortsatt litt sol på fjellene, men mellom de var det mørkt og skygge.

Her har vi gått forbi mange ganger, men av en eller annen grunn har vi aldri stukket hodet innom. Så vi bestemte oss for at vi skulle besøke Trandamperiet neste morgen. Før turistene strømmet på.

Tilbake i rorbua slang vi oss lykkelig ned på sofaen. Vi hadde spist et fantastisk måltid og følte oss så heldige som fikk lov å bo så fint som dette.

Vi tente lys og satt på koselig musikk.

Brygget en kopp med te og en kopp med kaffe. Og hentet fram en skål med linsechips med parmesan.

Spilte noen runder med Letra-mix.

Levde livet som dere kan se. Nøt den gode stemninga.

Mens jeg lå der på sofaen og så på denne fine gamle ovnen tenkte jeg at det var synd at den bare var til «pynt».  For tenk hvor koselig det ville ha vært å bodd her vinterstid og ha fyr i ovnen.

Plutselig følte vi oss litt sporty og skiftet til et litt mer turvennlig antrekk. Neste dag skulle vi kjøre videre, så da måtte vi bare benytte oss av muligheten for en koselig liten kveldstur. Vi klatret på berg og litt opp i høyden. Fikk en fin utsikt mot bebyggelsen.

Overraskende kom vi over enormt masse multebær. Jeg måtte smake på en som var overmoden, og det tok meg rett tilbake til barndommen. Når jeg satt i multemyra og smakte på solvarme multebær på Ingøya i Finnmarka. Sammen med bestefar, mamma og bestefars bror- onkel Kalle.

Nusfjord fra en litt uvant vinkel.

Etter å ha klatret mellom berg og moltemyr, ruslet på grusvei, og oppdaget nye stier og områder, kunne vi atter en gang konstatere at vi skulle ha hatt enda mer tid på denne vakre plassen. Det var så fint der at til og med når vi kom hjem klarte vi ikke å legge oss. Vi måtte bare sitte litt ute under teppet. Nyte det vakre synet, rorbuene, naturen, sjølukta, stillheten, roen. Egentlig en ganske grei måte å avslutte dagen på.

Del 2 av Lofotturen vår kommer snart.

Sommer i kattelivet

Vi har fortsatt litt sommer i kattelivet selv om kjæresten har begynt å jobbe igjen, nettene er blitt mørkere og temperaturene kaldere. Man kjenner mer og mer hvordan høsten begynner å tvinge seg på, men vi holder fast i sommerfølelsen litt til. Derfor skal jeg by dere på en haug av fine bilder av hva vi har gjort i sommer. Jeg har jo ikke blogget så jevnt og trutt som jeg vanligvis bruker å gjøre. Jeg tror jeg rett og slett hadde behov for litt ferie i år. Behov for å senke skuldrene, slappe av, slippe taket i den noen ganger oversvømmende kreativiteten, og faktisk bare leve i nuet. Kameraet har fått hvile masse. Jeg har fått hvile masse. Etter en hel vår med forsiktighet og koronatiltak var det det jeg trengte. Men tilbake til sommeren.

Til å begynne med hadde vi en god del regn og kaldt vær. Da var det ikke rent få stunder jeg satt fordypet ned i ett magasin med hager, blomster og interiør, for inspirasjon til vår egen lille oase. Skriblet ned idéer mens jeg sippet til tekoppen og smakte på en nystekt croissant. Croissant, og aller helst rykende varm, det er virkelig feriefølelse for meg.

Mens vi ventet på varmen ble pleddet flittig brukt. Tenk så koselig at Mira vil ligge under det sammen med meg ♥

Men så snudde det, og da hadde vi det altså fint. Faktisk mer sommerlig enn på mange år. Masse sol, masse varme. Frodig og grønt. Og av og til så varmt at vi fikk sydenstemning her nede på kaia.

Verandakos har det blitt mye av, både på dagen og på kvelden. Her testet jeg og mamma ut en alkoholfri musserende rosé som visste seg å være veldig god. Denne blir jeg nok å kjøpe igjen. Takk til Synne som anbefalte den på vin og vegetarbloggen sin.

Vi har hatt sommerduk og fine nye lysslykter på stuebordet.

Og gått mange koselige rusleturer i området. Og vi lot oss ikke stoppe av litt duskregn, det er bare koselig det.

Plukke markblomster måtte jeg også gjøre da.

De nordnorske sommerkveldene har så stemningsfullt lys.

Jeg kokte to runder med sukkerfritt rabarbrasyltetøy av den økologiske rabarbraen jeg kjøpte på reko-ringen. Finnes det noe mer sommerlig pålegg enn rabarbrasyltetøy…?

En kveld jeg hørte et dunk inne fra soverommet var det dette synet som møtte meg når jeg gikk inn dit for å sjekke.

Haha, søte lille Mirapusen vår ♥ Hun var nok veldig klar for piknik da. Pakket og klar.

Hagen har vært så frodig. Kanskje så frodig som aldri før. Og sjekk hvor fin den lille svarte og hvite «blomsten» nede til høyre er.

Solhatten er ikke så værst den heller. Ja, selv når den er i ferd med å visne er den fin.

Og se hvor fin alunrota er blitt. Jeg tror denne må være den fineste av de alle i hagen i år. Nå håper jeg bare at jeg får den til å overleve vinteren.

Også har vi grillet. Her spiste vi hjemmelaget potetsalat av pastinakk og maiskolber, grillskiver, kyllingspyd og salat.

Mmmm, det var så godt!

På badet har vi også hatt det sommerlig med mjødurt i en liten vase på vasken. Jeg blir alltid så glad hver gang jeg står der å vasker hendene og trekker inn den gode lukta fra blomstene.

Etter at vi kom hjem fra Lofoten har vi kjørt flere bilturer for å høre på lydboka vi ikke ble ferdig med. En kveld tok det oss forbi dette vakre synet. Et ordentlig postkortmotiv.

Og en annen dag kjørte vi motsatt vei og havnet på Berg. Der måtte jeg stoppe for å si hei til disse fine hestene.

Seeee så fin!

Dog var de ikke begge like selskapssyke. Hehe. Men jeg skjønner den godt. Det tar på med sydenvarme for en nordnorsk kropp.

På kjærestens siste feriedag bestemte vi oss for å pakke piknikveska, og spise middagen ute.

Vi gjorde det enkelt og hentet hvit pizza med trøffel og salami på Pastafabrikken.

Sjekk den fine utsikta fra piknikteppet vårt.

Til dessert ble det melon og fersken.

Og noen glass av vår nye roséfavoritt – Ackerman Cabernet d’Anjou. Det er viktig å kose seg på den siste feriedagen!

Og sånn ble vi liggende å bare slappe av, nyte og lese, til sola gikk ned og vi ruslet sakte hjem. Jeg koser meg så veldig med «Sommerlys og så kommer natten» akkurat nå. Det er en helt herlig bok som jeg skal fortelle dere mer om senere.

Mira har vært så søt og artig hver gang jeg har skiftet på senga. Hun elsker å ligge under sengetøy og laken.

Det er viktig å være med og få riktig og grundig innføring i hvordan man skal gjøre dette. Eventuelt bare leke og rase ♥

Sånn ble det seende ut. Lyse farger, lin og sommerlig.

En av de varmeste dagene når vi gjorde et lite ærend til Plantasjen, foreslå kjæresten at vi skulle kjøpe oss is og spise i fjæra. Det var så herlig spontant og koselig. Jeg tok min favoritt Crème pasjonsfrukt & sitron, og hadde for anledningen moll under neglene etter å ha gjort flere blomsterkupp.

Nå er hagen på sitt frodigste, og med denne varmen som har vært har den krevd både vann og stell hver eneste dag. Ofte både starter og avslutter jeg dagene sammen med blomstene. Vanner og plukker, med tannbørsten i munnen. Og det er så deilig, og gjør meg så glad og fornøyd. Det har på en måte blitt en av de fineste vanene gjennom sommeren. Som balsam for sjela. Men sånn er det jo med blomster – de bringer med seg så masse glede. Ja, tenk at selv en haug med halvvisne blomster kan være så fint som dette!

Mira nyter også sin egen lille hage til det fulle. Haha, tenk at hun også ble en pus som klatrer oppi gressbøtta. Som jeg har sagt flere ganger tidligere, hun blir bare mer og mer lik storebror Bianco ♥

Og nå nyter vi også godt av å kunne høste sprø og frodige salatblader til brødskiva fra kjøkkenhagepotta vår. Dere husker vel at jeg kjøpte både spinat, salat og sitronmelisse på reko-ringen i juni? De smaker ekstra godt når det er du selv som har vannet de og sørget for at de fikk gode forhold for å vokse.

Så det var litt sommerstemning fra oss i kattelivet. Jeg tenkte jeg måtte bøte litt på at det er så få blogginnlegg for tiden med ekstra mange bilder. Men jeg håper ikke det ble for mange. At dere ble lei. Må dere huske å nyte siste rest av sommeren nå. Og ikke haste inn i høsten. For den kommer tidsnok uansett, og vinteren den er lang. Lev i nuet og nyt det gode som er nå. Bare et lite tips i fra oss denne søndagskvelden.

Verdens kattedag

I dag er det verdens kattedag og dagen for å virkelig feire disse herlige små skapningene som vi er så heldige å ha i livet. I kattelivet feirer vi på en måte litt hver dag. Det går nemlig ikke en eneste dag uten kos, klø, masse kjærlighet og magiske stunder.

Vi er så uendelig takknemlig for å ha lille Mira sammen med oss. Og for de 14 årene vi fikk med den snilleste og mest spesielle pusen, vår kjære Bianco ♥ Både jeg og kjæresten er så enige om at livet rett og slett ville ha vært fattig uten disse to. Så jeg sier som i fjor – finn fram tunfisken, eller kok litt ekstra torsk. Kos og klø litt ekstra. Kjenn etter hvor godt livet sammen med en katt er.

Helgeklem fra oss!

Villa Lofoten

Noe av det fineste vi gjorde i sommer var å bo på Villa Lofoten på Kvalnes. Der leide vi Trandamperiet i tre dager, og det var en helt magisk opplevelse fra begynnelse til slutt. Trandamperiet er et lite hus, ja nesten som en rorbu, og helt nyoppusset, i gammeldags stil. Akkurat sånn som jeg liker. Med gamle senger, gyngestol, lammeskinn og håndmalt porselen. Og massevis av kunst på veggene. Ja, det var nesten som å bo i et lite galleri. Og navnet til Trandamperiet, det kommer selvfølgelig fra at dette bygget var et gammelt trandamperi.

Se så koselig det var på kjøkkenet! Med det fineste lille kjøkkenbordet med røde ben og gamle trestoler. Og Aaslaug som eier og driver Villa Lofoten hadde plukket en nydelig bukett med geiterams til vi kom. Sånt blir jeg så ekstra glad for.

Litt moderne preg var det også tilført i Trandamperiet. Sånn som dette vinduet i gulvet hvor man kan følge med på flo og fjære. Det ga liksom enda mer stemning og sjel til bygget.

Se alle de fine håndmalte tallerkenene på veggen!

Kjøkkenet var så fint, og utstyrt med alt man måtte trenge. Kjøleskap, fryseboks, komfyr, kokeplater. Det var ingen behov for noen restaurant her nei.

Gamle kopper, glass og vinglass. i koselige trehyller.

Og det var ikke måte på hvor mye kjøkkenutstyr jeg fant. Jeg som hadde tenkt å ta med egen sitronpresse, men så var det en her. Og til og med kjøkkenvisp lå det i en skuff sammen med dette nydelige serviset. Kjekt å vite at man kan bake kake neste gang vi skal bo her. For det blir uten tvil en neste gang! Vi ser faktisk for oss at det kan bli mange besøk hit.

Nyvaskede kopphånduker og tuer med monogram lå klare til oss.

Og i kjøkkenhylla sto så mange vaser og mugger at jeg angrer på at jeg ikke plukket flere blomsterbuketter. Men, men, man skal jo ha tid til alt. Og vi hadde mest fokus på avslapping og kos.

Sjekk den utsikta fra kjøkkenvinduet! Rett mot Hoven som vi gikk på i fjor sommer.

Stua var innredet så fint med lyseblå trevegger og en gigantisk plassbygd hjørnesofa. En ordentlig kosekrok!

Og putene i sofaen… Så fine at jeg fikk lyst på hver eneste én. Så fine at de var like mye kunst som bruksgjenstand. Jeg måtte spørre Aaslaug hvor hun hadde fått tak i disse, og det viste seg faktisk at det er en kunstner som har strikket de. Bortsett fra de rosa som Aaslaug har sydd selv av gamle ullpledd. Var ikke det en god idé? Hvis jeg får tak i et gammel ullpledd eller to skal jeg sy noen putetrekk jeg også.

Taylor-gitaren var selvfølgelig med på ferie. Og kjæresten klimpret mye mens vi var her. Faktisk så begynte vi å lage en ny låt bare noen timer et at vi var kommet. Det var nesten som at stemninga, all kunsten, og den vakre naturen ga oss inspirasjon og kreativitet.

I stua fantes det også en ordentlig gammel vedovn. Oppå denne har de sikkert kokt mye tran opp igjennom årene.

Soverommet var en som slags liten alkove. Her måtte man bøye seg og nesten krype inn. Senga var bare 140 cm i bredden, men herlighet så godt vi sov her. I så gammelt sengetøy at all bruk og vask har gjort det silkemykt.

Dette vevde bildet hang i stua, og ga meg inspirasjon til å finne noe lignende til oss her hjemme.

Og dette store ullbildet hang i kjøkkenrommet ved siden av et annet kunstverk.

På soverommet kom jeg over dette trykket som det sto Festspillene 1989 på. Da var jeg fire år og jeg undrer på om det var Festspillene i Nord-Norge som arrangeres i min hjemby, eller om det var Festspillene i Bergen.

På vår første dag i Trandamperiet, etter at vi hadde gått rundt og beundret både bygningen, interiøret og all kunsten, satt vi oss ned for å nyte en kopp te og en vaniljebolle som vi hadde kjøpt med oss fra Hansines Bakeri i Nusfjord. Vi var så lykkelige over at vi var så heldige som skulle bo her i tre hele dager.

Vi fant til og med roen så fort at vi begge sovnet av i denne senga og var helt borte i nesten to timer.

Det var mykt og godt her. En sånn sofaseng skal jeg også ha en gang i kjøkkenet mitt ♥

Det ble sen middag den dagen. Eller rettere sagt kvelden. Man blir jo helt ør i hodet av ettermiddagssoving. Det ble pasta al limone til middagskvelds. En ny favoritt i kattelivet. Og noe av det enkleste man kan lage.

For å få med oss det magiske kveldslyset flyttet vi bordet til det nordvendte kjøkkenvinduet. Det var ordentlig stemningsfullt og romantisk.

Mmmmm så godt! Og med favorittvinen San Vincenzo i gamle vinglass.

Etterpå ryddet vi kjøkkenbordet på plass igjen, men fortsatte å nyte midnattsola fra gyngestolen. Åååå for en ro vi hadde i kropp og sinn da.

For Villa Lofoten er en plass man finner roen til å se edderkoppen spinne.

Men til slutt ble lyset så magisk at vi bare måtte gå oss en tur. Se så vakkert!

Hvem trenger syden når man har dette?

Trøtt og lykkelig ruslet vi tilbake til det som var hjemmet vårt de neste dagene. Det nydelige Trandamperiet.

Hvem ville vel ikke være glad for å oppleve dette? Med utsikt rett ut i havet mot midnattsola.

Vi sov så godt den natta. Og frokosten neste dag vår så herlig god.

Med hverdagsbrød fra Nusfjord, smoothie, te, kokt egg, yoghurt og det beste pålegget. Hotellfrokost kan man fint lage selv.

For meg er det et must med masse frukt og grønt. Røde epler, spirer, reddik og agurk er favorittene.

De neste dagene var vi dessverre ikke like heldig med været. Vi som hadde tenkt å låne en av de gamle syklene til Aaslaug og utforske Kvalnes litt mer. Men vi fikk oss en båltur og noen gåturer. Og når vi bodde så fint som på Trandamperiet ville vi egentlig ikke dra noen andre plasser heller. Der hadde vi alt vi trengte. Vakker natur, kunst, god stemning, og en helt magisk ro.

Villa Lofoten består egentlig av fire boliger. Trandamperiet som vi bodde i, og Salteriet, Rorbua og Gårdshuset. De tre andre byggene er fine å bo i dersom man er flere enn to personer. En av dagene fikk vi omvisning i Salteriet som er nærmeste nabo til Trandamperiet. Dette huset har en litt mer moderne stil med kryssfinerplater på veggene. Men Aaslaug hadde tatt med sitt gammeldagse preg ved å tilføye noen gamle tredører og filleryer. Flere av skapdørene kunne hun fortelle kom fra en gammel bygård i Oslo.

Jeg forelsket meg helt i denne gamle vegglampa. Den står øverst på ønskelista nå.

Og se denne fine gamle krakken. En sånn vil jeg også ha.

Flere gamle fine ullpledd.

Og gamle kleshengere på en stor gammel spiker fungerte som garderobe på et av soverommene.

I Salteriet hang det også mye vakker kunst. Dette bildet var faktisk laget av faren til Aaslaug.

Enda flere fine gamle lamper.

Ja, det var et flott hus dette også. Men vi var allerede helt forelsket i Trandamperiet. Og dersom vi skal bo her sammen med noen andre en gang, har jeg registrert at Gårdshuset er helt nydelig. Der er det også en perfekt stil av oppusset gammelt og vakkert bevarte detaljer. Og der er det badekar, som dere vet jeg elsker.

Jeg kan ikke få sagt nok hvor fantastisk dette oppholdet var for oss! Det var ikke bare en seng å sove i og tak over hodet. Det var rett og slett en opplevelse, for alle sansene. Jeg tror faktisk ikke jeg har bodd så fint på ferie noen gang. Eller kjent meg så hjemme, rolig og avslappet i et leiehus. Aaslaug har virkelig gjort et kunststykke når hun har pusset opp og dekorert disse fire gamle byggene, på denne øde, men så vakre plassen. Og hun bidro til å gjøre oppholdet vårt så fint og hyggelig med sitt gode vertskap.

Nå gleder vi oss bare til vi skal tilbake ♥ Kanskje det blir til vinteren allerede.

Julibuketten

Julibuketten i år ble helt enkelt en grøftekantbukett. Man må jo benytte seg av anledningen til å plukke blomster i det fri når man først har den. Men direkte enkel vil jeg egentlig ikke si at julibuketten er, der den strekker seg utover, fylt med de aller fineste markblomstene vi har. Jeg kan dessverre ikke navnene på alle, men de jeg kan er hundekjeks, legevendelrot, lupiner og enghumleblom. Sistnevnte er forøvrig blitt en ordentlig favoritt å plukke denne sommeren.

Den blå og den lilla blomsten lurer jeg på om kan være blomster som har forvillet seg fra hager. Jeg får ordentlig hageblomstfølelse av de. Lupinene er jo forøvrig også av den typen – opprinnelig fra hagen. Også skulle jeg gjerne ha visst hva den hvite avlange blomsten som alltid vokser der det er vått heter. Den gir meg ordentlig følelse av myr. Noen som kan navnet på den?

Ser dere forresten at jeg endelig har funnet meg en glassvase med stett? Den var ikke helt sånn som jeg ønsket meg, jeg hadde nok heller sett for meg vertikale striper fremfor horsisontale. Men når det er det eneste man kommer over, «tager man det man haver» som det heter. Dessuten skal jeg innrømme at jeg har vokst veldig på den etter at jeg tok den i bruk. Faktisk syns jeg den blir finere og finere for hver gang jeg ser på den. Og passer den ikke bra til julibuketten?