Ikke til å tro

Dette bildet tok jeg sommeren 2018 når vi besøkte krigsmuseet i Dubrovnik. Det var et sterkt møte med et helt annet liv enn det vi hadde i Norge på 90-tallet. Mens vi løp fritt i gatene og lekte sånn som barn skal gjøre, satt uskyldige mennesker uten mat og klær, og fryktet for livet mens bomber traff husene deres. Det gikk veldig inn på meg å være på dette krigsmuseet. Å se de vakre gate i Dubrovnik som vi kjenner som et ferieparadis, ligge i krigsruiner var hardt. Og alle bildene av de lidende uskyldige menneskene… Det gjorde rett og slett vondt.

Det som slo meg den gangen var at man som barn kan føle veldig med andre. Synes synd på de. For jeg husker godt bilder av krigen fra Jugoslavia på dagsrevyen. Og man snakket mye om de stakkars barna i Sarajevo. Sang på Kine Ludvigsen sin sang som het det samme. Men man har samtidig ikke helt forståelsen for hvor alvorlig det er når man er liten. Så når jeg sto der på krigsmuseet syns jeg det var rart å tenke hvordan vi levde, samtidig som dette skjedde på en plass som vi nå føler en tilknytning til. Jeg kjente på både sorg for de som opplevde dette og takknemlighet og trygghet over at vi slapp unna.

Men nå er vi der igjen. Og det er ikke til å tro! Vi har krig i Europa! I 2022! Ukraina bombes, og det ukrainske folket både kjemper og flykter. Som voksen opplever jeg dette både surrealistisk og vanskelig. Og jeg føler sinne, sorg, frustrasjon og redsel. Jeg prøver å ta innover meg all informasjonen som pøses ut, men det er nesten for mye for et hjerte som er glad i mennesker, dyr, naturen og livet. Hvor lenge skal dette vare, hvor langt skal det gå? Og slipper vi unna denne gangen også?

Heldigvis er det ting vi kan gjøre mens vi venter i håpet. Det første er å holde fast i medmenneskeligheten. Å se det gode i vanlige mennesker og huske på at hvert liv er verdt så mye. Enten du er ukrainsk, norsk eller russisk. Dernest kan vi hjelpe. Redd Barna gjør en stor innsats i Ukraina nå. Det er flere måter du kan bidra der:

SMS: HJELPER til 2230 (50 kr/mnd) eller NØDHJELP til 2230 (250 kr)
VIPPS: valgfritt beløp til 2230
Gavekonto: 7050 06 35280

FLYKTNINGHJELPEN er en annen mulighet. Eller UNICEF.

Nå må vi huske å ta vare på hverandre ♥ Kjærlighet er alltid større enn krig!

I bloggverdenen XI

Synne har postet det fineste bildet jeg noen gang har sett av Oslo. Jeg måtte stoppe opp og bare nyte, for dette bildet traff meg skikkelig. Hustakene er dekt av snø og med alle de brune murhusene fikk jeg en følelse av noe fransk. Nesten litt sånn Chocolat-aktig. Tenk å ha en sånn utsikt fra leiligheta si!

Jeg vet forresten at Synne har vurdert å slutte å blogge, og jeg kjenner meg igjen i det hun skriver rundt det. Av egen erfaring vet jeg at gleden og inspirasjonen går i daler. I perioder renner det over, og energien er til stede. Og andre ganger har man verken ord eller kapasitet. Litt sånn har det vært med meg i det siste. Men jeg vil bare si i den forbindelse at selv om jeg ikke er så flink som jeg burde være til å kommentere hos andre bloggere, så betyr etdrysskanel mye for meg. Jeg elsker å stikke innom der for litt påfyll av både fine ord og bilder. Og Synne byr på seg selv på en måte som gjør at man føler seg både inkludert og inspirert. Så kjære Synne, jeg håper du finner gleden til å fortsette. Jeg kommer i allefall til å fortsette å lese ♥

Fineste Silje har strikket seg kjole og den er bare heeeelt nydelig fin! Jeg elsker den fine fasongen med smal midje og vidde i skjørtet. Og de vide armene med trekvart lengde er så perfekte. Fargen er også så lekker. Tenk å kunne gå rundt i noe så fint og si at man har laget det selv. Silje er flink å strikke.

Så en fantastisk nyhet om Sebastian. Det engelske magasinet House & Garden har laget et intervju med han om den fine leiligheta hans. Selv har jeg lenge vært fan av den. Kanskje spesielt mønstermiksen og alle fargene. Også er det imponerende hvor mye han har fått til på så få kvadratmeter. Både kjøkkenet og soverommet er veldig lite, noe man vanligvis forbinder med trengsel og mørke. Men Sebastian har valgt å skille av disse to rommene med vinduer slik at det føles både lyst og luftig. Her er et bilde fra kjøkkenet. Mye av det dere ser er funnet på loppis. Og det er enda en grunn til å lese bloggen hans.

Dette er virkelig stort! Både fordi dette er et veldig anselig magasin, men også fordi Sebastian henter så mye inspirasjon fra nettopp House & Garden når han bruker å innrede. Grattis Sebastian!

Emma har en oppsummering av året og viser fram tidligere upubliserte bilder. Nå har hun kommet til mai som var en tung måned, og det er hardt å lese det Emma skriver. Jeg har hatt tårer i øynene mange ganger når hun har skrevet om sin Alzheimersyke pappa og de sorgene og utfordringene det medfølger. Og selv om man mest av alt søker glede og fine ting i bloggene, syns jeg det er viktig at de skal gjenspeile livet sånn som livet er. Der glede og sorg går hånd i hånd. Hvor man må holde ekstra hardt fast i de små tingene når livet stormer. Sånn som Emma har gjort når hun har gravd i hagen og kost med familiekatten. Og sånn som når hun ble ekstra glad for å få dette brevet med denne søte katten og den fine teksten på ♥ Jeg sender varme klemmer til deg og familien Emma.

Elsa Billgren viser frem glimter fra februar, og dette bildet syns jeg var så fint. Tenk å ha små og store besøkende liggende i sengen sammen med kattepusen sin samtidig som mannen sitter og spiller piano og synger. Det høres virkelig ut som lykke for meg! Og se som de koser seg. Ja, kanskje med unntak av Mira (pusen) som sikkert kunne tenke seg å ha hele senga for seg selv. Haha, typisk katter!

Johanna Bradford postet i går et innlegg med flere annonser fra det Londonbaserte meglerfirmaet INIGO, og hjelp så mye fint det var der. Det var både til glede og sorg for mitt anglofile hjerte, da britiske ting alltid er velkommen hos meg mens at jeg samtidig savner England mye nå. Det som stakk seg ut for meg var denne leiligheta nord i Islington i London. Og selv om leiligheta i seg selv var helt nydelig, var det hagen som virkelig gjorde inntrykk. Tenk å ha en sånn hage når man bor i London! Altså se…

Jeg må bare vise dere et bilde fra stua også, for dette er virkelig en drømmestue. Jeg kunne ha bodd akkurat sånn her. Med møblene og alt. Takk Johanna for at du fortsetter å spane rundt etter sånne fine og inspirerende ting!

Fantastisk nordlys

For et par helger siden opplevde vi et helt fantastisk nordlys når vi var på hytta. Det var så magisk at kjæresten som var ute å fyrte i bålpanna kom løpende inn i gangen og ropte at nå måtte jeg komme ut. Jeg som egentlig sto og lagde middag slapp alt jeg hadde i hendene, stappet føttene ned i selskinnskoene, slengte vinterkåpa og skjerfet på meg, og sprang ut. Det var minus 17 grader ute, og jeg trodde seriøst jeg skulle fryse både nesa og fingrene av meg. Men sånn er det, selv for oss som har levd med nordlyset fra vi som små lå på rygg i hagen og stirret opp mot himmelen og sa at det så ut som et piano eller en fugl. Nordlyset forsetter å begeistre oss. Magien forsvinner aldri. Tenk så heldige vi er som lever med det over hodet hver eneste vinter! Ikke trenger vi å reise milelangt og betale mye for å se det heller. Det er en fin hverdagslykke det.

Bildet er forresten tatt av kjæresten. Vi oppdaget denne kvelden at han har et betraktelig mye bedre kamera på iPhonen sin enn jeg. I tillegg rakk jeg ikke nordlyset når det var på sitt sterkeste. Tenk, enda så snar jeg var. Det er enda en god grunn til å huske å alltid nyte det vakre når det plutselig er rett framfor deg.

Februarbuketten

Februarbuketten ble denne gangen akkurat det jeg ønsket meg. De fineste ranunkler og anemoner i skjønn forening. Og piffet opp av litt eucalyptus med rød stilk. Det føles egentlig ganske enkelt med «bare» tre typer blomster, men samtidig er det ikke en enkel bukett i det hele tatt. Dette er en luksusbukett. Og jeg kan fortelle at prisen gjenspeilte den luksusen, for både anemoner og Cloony-ranunkler er dyrt.

Det var selveste morsdagshelga de hadde så godt utvalg på Mester Grønn Pyramiden at jeg nesten følte meg bortskjemt. Jeg hadde egentlig plukket med meg noe helt annet når jeg fikk øye på anemonene, men dere som følger bloggen vet jo at da hadde jeg ikke noe annet valg enn å legge bort alt det andre. Disse anemonene var etterlengtet. Og jeg tror kanskje dette er de fineste anemonene jeg har hatt. En hel bukett med et fargespenn fra kremfarget til de nydeligste rosatoner. Derfor visste jeg med én gang at de om til å passe sammen med Cloony-ranunklene.

Ja, dere ser jo hvor godt de passer sammen.

Er det ikke en vakker bukett? Noe av det jeg liker ekstra godt er kontrasten mellom det blåsvarte og kremfargede. Det gir et skikkelig vinterlig preg. Med andre ord – perfekt for kalde februar.

Morsdag på hytta

Forrige helg når det var morsdag bestemte vi oss for å være på hytta. Behovet for frisk luft og ro var stort. Dessuten er det godt å komme seg bort fra byens trengsel nå når koronasmitten er så stor. For selv om det planlegges at de fleste skal smittes har ikke jeg lyst på dette viruset. Vi hadde levert blomster til svigermor på forhånd og avtalt med mamma at vi skulle feire en dag senere. Men det var i allefall én mamma på hytta.

Og jeg var så heldig at jeg ble vekket på senga av dette nydelige frokostbrettet som bugnet av gode ting. Jeg er så heldig! Og jeg har verdens beste pus og kjærest ♥

Jeg elsker å spise frokost som andre har laget, for den smaker alltid så mye bedre. Og kjæresten kjenner meg godt som smurte surdeigsrundstykker med kremost og jordbær. Mitt absolutte favorittpålegg for tida. Og nystekte croissanter med ferskensyltetøy og smør er sånn luksus.

Solbærte er også en favoritt. Og jeg ble så glad når jeg fikk den i denne fine mummikoppen. Ninni er så søt, også er det så fint at kjærligheten er så stor i mummihuset at hun blir mer og mer synlig jo lengre hun er der. Kjærligheten var hvert fall veldig synlig og stor når jeg fikk denne nydelige frokosten på senga.

Etter at vi hadde spist og skravlet lenge var det tid for å åpne kort og gave. Jeg fikk akkurat det jeg ønsket meg – gavekort fra Noa Noa. For en luksus! Men selve kortet er alltid viktigst.

Mira som satt ved siden av senga og slikket seg rundt munnen på grunn av alle de gode luktene fra frokostbrettet hadde en ekstra liten gave til meg også. Hun hadde vært å lagt en liten lekemus på gulvet på min side. Musdagsgave kalte kjæresten det for. Hahaha!

Så sto vi opp, for jeg skulle pynte kaka jeg hadde laget dagen før. Ingen morsdag uten kake, og jeg hadde lenge hatt så lyst på fromasjkake. Se det fine kakefatet som mormoren til kjæresten har laget. Sånne ting får alltid en spesiell plass i hjertet mitt.

Fiks ferdig og klar for å nytes. Min absolutte favorittkake – jordbær og bringebærfromasj med stekt sjokolademoussebunn. Og aller best er den med jordbær på toppen.

Ble den ikke fin?

Ute var det overskyet, men nå begynte sola å presse seg fram fra bak skyene. Så derfor bestemte vi oss for å gå en liten tur.

Vi klatret opp til hyttefeltet over oss for å se på de nye hyttene som bygges. Ikke så ille utsikt herfra. Og se det skarpe lyset fra sola.

Så gikk vi ned til hyttene og bryggene ved Malangen Brygger, eller «Resorten» som kjæresten kaller det for. Og han har jo mer rett enn meg for Malangen Brygger er det gamle navnet. Nå heter det Malangen Resort. Men jeg liker det gamle best. Hilsen hun som er gammel i sjelen og ikke liker forandringer 😉

Det var to kalde kropper med røde neser som kom hjem etter gåturen vår. Det var jo tross alt minus 10 grader ute. Da var det godt å fyre i ovnen. Og det tok ikke lange tida før det var blitt mørkt ute. Enda en grunn til å fyre i ovnen. Jeg gleder meg til lyset varer litt lengre utover ettermiddagene.

Så gjorde jeg noe som mange sikkert ikke ville gjort på selveste morsdagen. For mens kjæresten satt inne på kontoret og jobbet kledde jeg på meg igjen og gikk ut på trappa for å stable ved. 15 sekker ble til denne fine stabelen, og selv om det er arbeid så liker jeg det. For meg er det faktisk mest rekreasjon. Jeg har jo en ting for puslespill og Tetris, og dette er som en slags gigantversjon av det med litt trening involvert. Jeg følte meg fornøyd etterpå. Ordentlig mestring og girl power.

Så avsluttet vi morsdagen med å spise middagskvelds til de to siste episodene av Lykkeland. Jeg elsker den serien, men denne gangen holdt den seriøst på å ta livet av meg. Jeg måtte legge fra meg maten, for jeg satt med gråten i halsen og nervene utenpå kroppen hele tida. Det var så sterkt å se! Men det får jeg skrive mer om senere. Nå har jeg en kattepus og en kopp te som venter på meg.

Håper dere alle har en finfin dag! Varm klem fra oss i kattelivet ♥

Hei sola

En av de første dagene i februar sto jeg ved stuevinduet og så på sollyset som la seg så fint på bygningene sør på Tromsøya. De er heldige der, for de får alltid sola først.

Mira hadde lagt seg til rette på sofaryggen akkurat der som Bianco brukte å ligge ♥ Nesten som at hun har tatt over hans rolle. Og at vi viderefører denne fine tradisjonen sammen i hans ånd. Jeg satt meg ned i sofaen sammen med henne, og det var da jeg så det lille glimtet av sol som snek seg fram bakom fjellet. Jeg hadde glemt av at dette var den første dagen sola fant veien inn i stua vår. Jeg trodde det var senere i februar.

Hei kjære sola. Ååååå, som jeg har savnet deg!

Jeg måtte selvfølgelig driste meg ut i kulda på verandaen. Og der hadde det vært noen små poter før meg ♥

En liten gjeng med tre skarver dykket fram og tilbake utenfor kaia vår i jakt på noe godt å spise. Det så ut som de nøt lyset fra sola de også. Jeg er så fascinert av disse fuglene, som både flyr og dykker som en mester. Ofte blir jeg bare sittende i stuevinduet å se på de. Lenge. Og hvis en av de bruker veldig lang tid på dykket sitt er det nesten som at jeg holder pusten til den kommer opp til overflata igjen. Hehe, er det flere der ute som lever seg inn i ting?

Det var så herlig å se sola på stueveggen vår igjen. Åååh som jeg har savnet lyset!

Men det første besøket av sola i stua er alltid kort. Jeg tror ikke det tok mer en ti minutter før den forsvant ned bak fjellet igjen.

Det ble betraktelig mørkere da, men se så magisk lys vi får når sola går ned. Jeg lar meg aldri slutte å begeistre av det. Og spesielt ikke etter to måneder med mørke.

Og mens jeg fortsatte å la meg begeistre smurte jeg meg en sen lunsj. Tre rug sprø og en kopp te. Nå for tida er rødlige toner dominerende på pålegget mitt. Jordbær, tomat, røde epler og bringebærsyltetøy er ting jeg helst har lyst på. Dog var teen grønn 😉

Også hadde jeg en bukett med Bianco-rosa stående i stråmønstermugga mi. Jeg blir alltid så glad når jeg finner denne vakre blomsten som betyr så mye for meg. Da føler jeg meg på en måte nærmere min kjære pus ♥

Januarbuketten

Januarbuketten i år fikk bli av det enkle slaget. Men så er jo jeg veldig glad i ordtaket «det enkle er ofte det beste». Dog er det ikke noe som bruker å gjenspeile seg så ofte i månedsbukettene mine som vanligvis er store og prangende. Men det fikk bli sånn denne gangen. Kombinasjonen av dårlig januarlys og hva jeg fant, og litt hva jeg ikke fant, gjorde at det måtte blir noe enkelt. Både i størrelse og uttrykk. Men når alt komme til alt er det egentlig ingenting enkelt med en vase full av den eksklusive og nydelige cloony hanoi-ranunkelen. For det er rett og slett bare nydelig vakkert! Er dere ikke enig?

Sammen med peonen og nellik er nok dette min aller største favoritt. Og det skjønner dere sikkert når dere ser hvor fin den er. Jeg elsker den duse fargen som brer seg gjennom et helt spekter fra kremfarget til lys lys nuderosa. Og ingen av de er like, noen er mer rosa, enten mot midten eller ytterst. Noen er mer kremfarget. Og den runde fine fasongen som dannes av lag på lag med de tynneste kronblad. Ett kronblad alene er nesten gjennomsiktig, men sammen blir de som den vakreste rosett.

Ja, dere hører jo hvor glad jeg er i cloony-ranunkelen. Så da visste jeg at dette bare måtte bli januarbuketten når jeg fant en enslig bunt med litt slitte kanter for en svimlende høy pris på Mester Grønn. Og passet den ikke perfekt i stråmønstermugga mi også? Helt perfekt syns jeg ♥

To år med Mira

Forrige søndag var det nøyaktig to år siden en liten og redd pusefrøken kom til oss. Vi hentet henne på kvelden og jeg husker at det var så skummelt for henne at hun ikke turte å komme ut av buret. Hun lå helt bakerst, helt innerst, nesten klemt opp mot veggen selv om døra sto åpen. Men likevel smilte hun så forsiktig med øynene mot oss hver gang vi snakket til henne. Hun skjønte nok allerede da at vi egentlig var ganske greie. Men å komme fram ble for skummelt. Og godbiter turte hun heller ikke å smake på. Det er ikke lett å være liten og redd.

Hun ble liggende i buret helt til vi la oss, så vi flyttet det inn til badet sånn at hun visste hvor doen hennes var. Mat og vann sto i gangen utenfor, og for at hun ikke skulle føle at hun var alene lot vi døra til soverommet være åpen.

På morgenen etter når kjøresten sto opp klarte han først ikke å finne henne. Men etter litt leting visste det seg at hun lå bakerst i kattedoen sin. Like redd som dagen før. Stakkars lille Mira. Heldigvis flyttet hun inn under sofaen den dagen. For man skal jo helst ikke ligge i doen sin.

Det ble litt ligging under sofaen i noen dager, men overraskende nok kom hun fort fram. Og derfra gikk utviklingen i en rasende fart. Vi visste fra fosterhjemmet hennes at hun brukte å ligge under sofaen hver gang de hadde besøk. Det hørte med til sjeldenheten at hun kom fram da. Men hun hadde bare vært hos oss en drøy uke når hun stakk hodet fram fra sofaen mens stua vår var full av familie. Vi som hadde advart de om at de neppe kom til å få se henne med mindre de la seg ned på gulvet for å se under sofaen. Vi var så overrasket!

Og siden da har det vært full rulle. Med rampestreker, leking, soving, kos og klø. Nå er det ikke snakk om å ligge frivillig inni noe bur eller do lenger. Ingen dører inn til oss må være lukket. Verken studio, kontor, bad eller soverom. Da er det vill panikk. For Mira hun skal være nært oss. Ja, helst helt inntil. Et øyeblikks privatliv på badet kan jeg bare glemme, og kjæresten må belage seg på at en svart og hvit frøken kommer tassende framfor kameraet på hjemmekontoret flere ganger i uka. Hun har fått en liten fanskare der. I går kveld hadde kjæresten lukket skyvedøra til soverommet noen cm for trangt til at hun klarte å komme seg inn til oss, og det kan dere tro at jeg fikk høre.

Noen ganger har vi holdt på å bli sprø fordi det har vært så mye ugagn og ting å passe på. Men aller mest har det vært kos og fint. For vi koser oss mye sammen. Nå er hun en like selvfølgelig del av hjemmet vårt og hjertene vår som Bianco var. Selv om det aldri kan bli helt på samme måte som med han. For Bianco var Bianco. Og Mira er Mira. Man kan ikke sammenligne 15 års kjærlighet mot to års kjærlighet. Ei heller kan man sammenligne barna sine når det kommer til kjærlighet.

Men kjærligheten den vokser og vokser, og det finnes ingen grense for hvor glad vi er i denne lille og artige frøkna som nå har blitt så stor ♥ Skogkatta i henne er så tydelig nå. En krage har vokst seg fram rundt halsen og mellom poteputene stikker det ut lang pels. Det merkes at hun er blitt eldre. Hun sover mer nå. Er litt roligere. Og litt mindre rampete. Med trykk på litt 😉 Heldigvis er hun like glad i pinner og q-tips fortsatt. Og jeg håper hun holder fast i den lekete personligheten sin en stund til. For tida den går så fort. Så alt for fort. Tenk at det har gått to år allerede!

Blomsteråret 2021

Blomsteråret 2021 var som tidligere år et bugnende og frodig år for oss i kattelivet. Vi hadde som vanlig masse blomster, men det var også et år med merkbare forandringer når vår absolutte blomsterleverandør nummer én stengte dørene. Når jeg nå går gjennom alle bildene av månedsbukettene og andre blomster vi hadde, ser jeg en tydelige forskjell fra før og etter Sonja Blomster. Men samtidig har jeg vært heldig og fått tak i veldig mye fint på Mester Grønn. Så bukettene er fortsatt veldig meg i stilen. Vi får starte med begynnelsen.

Januarbuketten kom på døra fra Sonja Blomster, og var en nydelig bukett med flere favoritter som cloony-ranunkler, Bianco-rosa, gåsunger, hvit lisianthus, hvit voksblomst, olivengreiner, og den eucalyptusen som jeg liker aller best. Den med smale blader. Fordi jeg alltid liker å sette mitt eget preg på bukettene puttet jeg i litt ekstra som denne gangen ble en ferskenrosa protea, noen tørkede blomster og kirsebærgreiner. Det ga meg en perfekt vinterlig og rufsete bukett med et hint av farger. Passende for januar.

I januar hadde vi også ferskenfargede grennelliker, og de lyste ordentlig opp i mørket. Jeg syns det blir sjeldnere og sjeldnere at jeg finner disse, så jeg lar aldri en sjanse til å kjøpe de gå ifra meg.

Februarbuketten var kanskje fjorårets fineste bukett. Jeg husker så godt når jeg ringte til Sonjas og de fortalte at de hadde orange franske tulipaner, hvite anemoner, Bianco-rosa, ferskenfargede hodenellik, magnolia og eucalyptus med røde frø. Jeg visste allerede da at det kom til å bli en nydelig bukett. Og når den kom på døra ble bare sittende å stirre på den i flere timer. Dette er den perfekte fargekombinasjonen for meg. Også elsker jeg franske tulipaner!

1. mars, på bursdagen til vår elskede Biancopus var jeg så glad over å finne en bukett med Bianco-rosa. Så da fikk han både lys og blomster på dagen sin ♥

Marsbuketten var også en Sonja Blomster-kreasjon, og er nok den største buketten jeg noen sinne har hatt. Den inneholdt ikke så mange forskjellige blomster, men noen storslagne sådan. Og dronningen var selvfølgelig Frittilaria Persika. Enda en stor favoritt hos meg. Klematisen syntes jeg også var så fin, og de lilla fargene passet så godt sammen med den ferskenfargede lisianthusen som jeg er så glad i. Mamma var på besøk når marsbuketten kom på døra, og jeg husker så godt hvor mye hun oooet og aaahet over synet av den. Men det var en virkelig flott bukett som dere kan se.

Når påsken kom hadde vi både påskeliljer på snitt og i løk. Men i mugga på stuebordet sto det en bukett med rosa og ferskenfargede hodenelliker. Alt må ikke være gult i påsken.

Aprilbuketten ble av den litt mer sommerlige varianten. Med kremfargede avalanche-roser, matricaria, hvit løvemunn, lilla stjerneskjerm, asparugus, småbladet eucalyptus, lyserosa hodenellik og hvit limonium. Men den inneholdt også ruteliljer som Marit hadde sendt med som en overraskelse, og de er jo ganske vårlige av seg.

Som jeg savner disse fine gestene fra Marit ♥ De var en sånn stor glede for meg.

Når jeg lagde aprilbuketten fikk jeg litt blomster til overs og resultatet ble denne herlige lille bustete saken.

Til 17. mai hadde vi som vanlig hvite grennelliker i Porsgrunn Porselenmugga fra 50-tallet. Dog var det to forskjellige typer som dere sikkert kan se. En fylt variant som jeg bruker å kjøpe på Mester Grønn, og en enkel som jeg hadde bestilt fra Sonjas.

I tillegg hadde jeg bestilt en større bukett med hvite peoner, brudeslør, matricaria, Biancorosa og hvite levkøyer fra Sonja Blomster. En helt perfekt 17. mai-bukett for en som ikke er så glad i rødt, hvitt og blått.

Maibuketten ble en skikkelig rufsete bukett hvor jeg gjenbrukte noen blomster fra 17. mai-buketten. I tillegg hadde jeg kommet over thlaspi, lilla stjerneskjerm, ferskenfargede hodenelliker, og en blomst jeg hadde lett lenge etter – amaranthus. Det er den lange tynne, som mamma lurte på om var tau. Hehe. Men ble det ikke en fin bukett?

Peonsesongen ble dessverre ikke som forventet fordi jeg ble syk og det var litt dårlig utvalg. Men vi hadde Odile-peoner i pinsen. Akkurat sånn som vi bruker ♥

Og akkurat den samme dagen det ble så ille at jeg måtte legges inn på sykehuset kom denne nyyydelige buketten på døra fra Sonja Blomster. Jeg gråt når jeg pakket den opp. Fordi jeg var dårlig og engstelig. Fordi den inneholdt Bianco-rosa. Men også fordi buketten var så fin og fullpakket av kjærlighet fra mine fine blomstervenner på Sonja Johnsen Blomster som kjente meg så godt og visste akkurat hva jeg likte. Det ble den siste buketten jeg mottok fra de. Jeg var litt lei meg for det når jeg noen uker senere prøvde å bestille en ny en, og de dessverre hadde blitt rammet av skade på sin aller siste forsending.

Men så føltes det egentlig helt greit at akkurat dette ble den siste. Den var jo så fin og betydde så mye for meg ♥

Så kom sommeren, og det ble mest fokus på uteblomster. Men månedsbukettene skulle likevel lages. Og denne gangen hadde jeg skikkelig flaks som fant så mye fint på Mester Grønn på Pyramiden. Resultatet ble denne nydelige junibuketten. I den var det dyprød hodenellik, lyserosa lisanthus, lyserosa peoner, hvit levkøy, hvit stjerneskjerm, og tre blomster jeg aldri hadde hatt før – phlebodium, blå oxypetalum og en spesiell eucalyptus med store blader som lukter ekstra sterkt. Jeg var ekstremt fornøyd over hvor fin den ble. Kanskje spesielt fordi det var den første buketten etter at Sonja Blomster hadde stengt dørene. I tillegg er fargekombinasjonen lyseblå, mørkerød, hvit og dus rosa er av mine favoritter.

Så kjøpte vi oss helt spontant og uventet en hytte, og hadde da enda mer plass og fylle opp med blomster. På hytta valgte jeg å gå for en sommerlig og romantisk stil med pelargonia, georginer, petunia, sjokoladekosmos og astilbe.

Den mørkerøde petuniaen gjorde seg ekstra godt mot den hvite hytteveggen. Den var litt puslete til å begynne med, men den ble virkelig frodig etter hvert.

Julibuketten ble av det enkle, men fine og sommerlige slaget. Den inneholdt småbladet eucalyptus, blodtopp, matricaria og en veldig spesiell rosa grenrose som ikke brer seg utover.

Og hjemme på stuebordet i byen hadde vi små vaser og mugger med svart stemor fra hagen og lyserosa lisianthus. Den svarte stemoren hadde jeg hatt lyst på i flere år, så jeg var veldig fornøyd med å ha funnet den.

På hytta hadde vi ofte ferskenfarget grennellik i vasen. Ååå som jeg lengter til en varm sommerdag når jeg ser dette bildet ♥

Augustbuketten ble en høstlig grøftekantbukett i ordentlig Ida-stil.

Og når det ble enda mer høstlig hadde vi bergknapp. Både inne i mugge på stuebordet.

Og ute i hagen i potte.

Septemberbuketten var ekstra fin og litt annerledes i fargevalget enn hva jeg normalt bruker å ha. Jeg testet ut en skittengul hodenellik jeg hadde sett på en stund på Mester Grønn. Og sannelig passet den sammen med Bianco-rosa, bergknapp, eucalyptus og andre vakre grenroser. Dette er nok den nest fineste buketten fra 2021. Eller kanskje den konkurrerer seg opp til førsteplassen…?

Noe annet nytt jeg testet ut på høsten var solsikker. Jeg er egentlig ikke så glad i de, men fant en variant som var lys gul i fargen, og den likte jeg godt. Jeg satt de sammen med bergknapp og eucalyptus og det ble en bukett som ga ordentlig høststemning.

I løpet av høsten hadde vi også masse hortensia. Både blåe, mørkerosa og svarte.

Oktoberbuketten kom hele veien fra Harstad og var i ordentlig Sonja Blomster-stil. Den ble laget på Anemone, og jeg var helt over meg av begeistring over å kunne gå inn i en blomsterbutikk og bare plukke massevis av favoritter. Fargetemaet er som dere ser veldig meg i stilen. Likeså eucalyptusen, amaryllisen og limoniumen. Men noe jeg ikke hadde prøvd før var de røde små nypene. Var de ikke søte?

Novemberbuketten inneholdt også amaryllis, og jeg må si at dette er en bukett jeg ble veldig fornøyd med. Den hadde noe enkel og elegant over seg, selv om den også var litt rustikk og rufsete. Det som virkelig gjorde buketten vakker var nok kombinasjonen av vintergrønt sammen med den hvite amaryllisen og hederaen (eføyen med bær).

I desember fylte vi både leilighet og hytte med alle mulige slags juleblomster. Både svibler, amaryllis i vase, ferskenfarget julestjerne, røde julestjerner og masse granbar. Men det som virkelig sto ut var desemberbuketten. Den var gigantisk, og egentlig alt for stor for leiligheta vår. Den hadde nok passet aller best på hytta, eller i en hall i et britisk herskapshus. Men den fikk bre seg utover halve kjøkkenbordet og den var virkelig et syn. Som jeg skrev i det blogginnlegget yter ikke desemberlyset denne buketten rettferdighet. Men dere ser nok litt av dens storhet likevel.

Så det var et helt blomsterår oppsummert. Og et riktig fint et også. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg savner Sonja Blomster veldig veldig mye, men jeg ser at jeg klarer meg uten de også. Kreativiteten består, selv med litt dårligere utvalg. Nå krysser jeg bare fingrene for at det kommer mange fine blomster min vei i  2022 også. Det har jeg troen på ♥

Ut å måkke, inn å spise

Vi har vært mye på hytta i det siste. Det er blant annet en av grunnene til at det har blitt litt mindre blogging den siste tida. For når jeg er der er jeg så flink å legge bort mye av det digitale, og heller finne roen framfor vedovnen. Eller lese i et blad eller en god bok. Også er det en annen grunn også. Vi har nemlig hatt uhorvelig mye vær. Det vil si mye av alt, både snø, regn, sludd, vind, is. Ja, alt. Men spesielt snø har det vært ekstra mye av. Det har blant annet resultert i at vi enda ikke har sett sola. For bygene og skyene de har stått i veien. Men en dag sprakk himmelen opp og ga oss noen nydelige farger og lys. Det var så etterlengtet.

Men mest av alt har det sett sånn her ut. mye snø at trærne har bøyd seg for kong vinter i ærbødighet og tvang. Og vi har pakket på oss uteklærne og måkket og måkket. Til og med en lørdags kveld måtte vi ut å måkke fram bilen og halve parkeringsplassen før mildværet skulle komme. Og da hadde kjæresten allerede måkket en gang den dagen.

Men det koselige er at nesten hver gang vi har vært ute å hatt en runde med snømåkking, så er det så ekstra godt å komme inn i varmen igjen. Og i allefall når man lager seg en liten belønning i form av en ekstra god lunsj som man nyter mens det knitrer fra vedovnen i bakgrunnen ♥

En croissant med ost og skinke er ikke å forakte.

Og knekkebrød med kremost og jordbær er det aller beste jeg kan spise nå for tida. Nam!

Også må man ha noe varmt i koppen. En dæsj melk i teen er den beste måten for meg å drikke te på nå. Jeg reagerer fortsatt på syre og melk nøytraliserer den litt. Derfor blir det ikke så mange tekopper som jeg ønsker meg, men hver eneste lille slurk setter jeg umåtelig stor pris på. Denne søndagen hentet vi til og med fram en kanelbolle fra fryseren. Man fortjener litt belønning etter å ha arbeidet hardt.