Akkurat nå-listen

Tenker jeg på: – At det er de lyse plommene som gir det beste syltetøyet.
– At jeg elsker høsten og alle fargene som dukker opp da. I naturen, i butikkene, på folk. I simply love it!
– Men at jeg likevel er litt lei meg for at sommeren er over for det betyr at jeg må si hadet til hagen.
– At jeg har lyst å dra til London, og spesielt i november/desember. Men jeg har mer lyst å være hjemme hos Bianco.
– At jeg burde ha et nytt teselskap snart.
– At det er så trist at så mange butikker forsvinner fra byen. Selvfølgelig er det bra at vi minsker forbruket, men dessverre er det de spesielle og selvstendige butikkene som rammes først.
– At jeg syns det er utrolig gøy at over 300 har klikket seg inn på denne oppskriften på bloggen min så langt i høst.
– At jeg kanskje burde ta et fotokurs. For å mestre kameraet litt bedre.

Ser jeg på: Symesterskapet, Skal vi danse, Med kjærlighet for kanaler, alle høstfilmene min (You’ve got Mail, Baby Boom, Mona Lisa Smile +++), og Shetland. Det var et så gledelig gjensyn med DI Jimmy Perez at vi startet like gjerne på sesong 1 når vi hadde sett sesong 5 ferdig. Sesong 5 var forøvrig veldig bra!

Leser jeg: Jeg er akkurat ferdig med Knut – Nobodys baby (ja, ting tar tid i kattelivet). Og den boka va så fin så fin, og full av ting jeg kan relatere meg til. Men framover tror jeg det blir en krimbok eller to sånn som det ofte bruker å bli på høsten.

Planlegger jeg: Å sy maaaange flere scrunchies i fine farger og mønster, lage syltet rødløk (det er bare sååå godt), svømme mer, å pusse opp nattbordet jeg kjøpte for leeenge siden, og å fokusere på positive ting.

Har jeg på meg: Stripet topp, stripet skjørt, ullstrømpebukse og scrunchie i Libertystoff.

Hører jeg på: Ella FitzgeraldCarpenters, Unni Wilhelmsen, Jackson Brown – alt som er mykt og varmt og gir hvilepuls.

Spiser jeg: Taco, både i ukedagene og i helgene. Vi har hatt ett års pause fra taco, fordi vi var så lei. Og nå ser det ut som vi tar igjen for hele dette pauseåret. Men snart tar uansett supper, gryter, rotgrønnsaker og det meste som kan syltes over.

Drikker jeg: Mengder med te. Og kanskje aller mest Blue of London. Men jeg har begynt å bevege meg over på de mer kryddrete variantene, så juleteene er nok ikke langt unna nå. Også har jeg helt dilla på Somersby Secco.

Ønsker jeg meg: At Bianco skal holde seg frisk. Kinodate med kjæresten. Tog i Nord-Norge. En høsthage full av solhatt og lyng. En reise til pappa og den snille stemora, og aller helst med hurtigruta. Økologisk sengetøy fra Midnatt i fargene Wilted og Rhubarb. Og ro i hjertet, noe som selvfølgelig henger sammen med at Bianco skal holde seg frisk.

Gleder jeg meg til: Kald luft på soverommet, høstloppisen på Krabbelv, tredje sesongen av Anne with an E, Downton Abbey-filmen, Smak Festivalen, Kulturnatta, jula, og massevis av hverdagslykke med Bianco og kjæresten ♥

Hagen i år

Vår kjære hage, som jeg gjentatte ganger har lovet å vise dere i løpet av sommeren, ble ikke helt som planlagt i år. Det er nesten så jeg ikke vet hvor jeg skal begynne, men jeg får prøve meg på en slags kortversjon. For hagen i år har virkelig bydd på utfordringer.

Vi har selvfølgelig hatt masse glede av den og kost oss blant alle blomstene, men hjelpes hvor mye jobb den har krevd. Og til tross for all den jobben har det heller ikke blitt helt bra. Og hvis det virkelig fantes ett år jeg hadde trengt at ting skulle gå litt mer på skinner, var det i år – med tanke på Bianco.

Vi har altså hatt mye besøk av grønnlus, skadedyr og sykdom at det nesten ikke er til å tro. Jeg har plukket bort svære larver, skylt den ene blomsten etter den andre i dusjen med påfølgende grønnsåpebehandling, og én blomst måtte jeg rett og slett klage på.

Til tross for pent vær og mye sol ble nesten ingen av blomstene så frodig som de bruker. Det ble rett og slett ikke varmt nok. Bare to av pelargoniaene fikk blomster, og da helt mot slutten av august. Og Cosmos Antiquity har ikke fått en eneste knopp. Her er Halvors Silver-spireaen og dette var de få blomstene som kom på den i år. Men selve planten er stor og frodig, så det er jeg glad for. De to rosa spireaene fikk også bare hver sin blomst i år.

Dette er den blomsten jeg måtte klage på. En orange Carillion i ampel, med nokså stiv pris fra Mester Grønn. Eller rettelse, dette er den som jeg fikk når jeg klaget. Den første hadde flekker på bladene allerede under en uke etter at jeg kjøpte den. Så når hele greiner med blomster begynte å falle av dro jeg tilbake med den.

Dette var rett før vi skulle dra til Lofoten, og den eneste orange blomsten de hadde igjen var en puslete liten sak med mugg på deler av røttene. Når man begynner å komme så langt ut i sesongen står man i fare for å ikke finne flere blomster (iallefall i de fargene jeg vil ha), så jeg gjorde en avtale med hun i kassa om at jeg skulle prøve å fjerne muggen, og komme tilbake dersom det ikke gikk bra. Det gikk greit, men det var først mot slutten av august at den klarte å bli så frodig som dette. Så til neste år kommer jeg nok til å stille større krav til kvaliteten.

Men når Carillion er frisk og frodig er det virkelig en vakker blomst. Spesielt i denne laksrosa-orange fargen.

Det er alltid koselig med litt stein som pynt. Og persille er et must i enhver hage, ikke sant?

I år fant jeg bare Dahlia Dreamer som var plantet to og to i pottene. Magefølelsen sa meg at dette ikke var så lurt da jeg vet at de liker god plass, og jeg var inne på tanken flere ganger om å splitte de. Men så gjorde jeg ikke det før helt i slutten av juli. Og resultatet ble alt for små og puslete planter. De har riktignok kommet seg litt etter at de fikk større plass, men er fortsatt bare en tredjedel av alle mine tidligere Dahlia Dreamer. Både i høyde og i bredde. Og da blir det naturlig nok ikke like mange blomster heller. Her er den største, og som dere ser er den bra mye mindre enn den bruker å være.

Jeg var så uendelig glad når Tante Solbærbusk ble full av blomster og kart i vår. Men så kom sterk vind og ruskevær, og resultatet ble bare åtte små bær. Men de var veldig gode da 😉

Her ser dere Tante Solbærbusk i sin helhet. Den orange stemoren i front ble dessverre veldig plaget med grønnlus. Jeg tror jeg har dusjet og sprayet den med grønnsåpe minst to ganger. Derfor ble den dessverre ikke så stor heller.

Seee som Bianco koser seg ♥ Nemesiaen dere ser bak han har vært ganske så praktfull. Den har jeg plukket mye av for å ha i vaser på stuebordet. Men den orange potterosa ved siden av ble også bare en tredjedel av hva den normalt bruker å bli. Og ser dere den hvite stripa på glassverandaen bak den igjen? Det var skjærenes visittkort etter at de hadde vært å tatt seg til rette atter en gang. Ikke nok med at de hadde skitt ut både gelender, stoler, og puter, så stjal de faktisk den aller største av jordbærene i år. Den som jeg hadde gått å ventet på i dagsvis, og antagelig på akkurat den dagen den var perfekt rød. Etter dette begynte jeg å ha en plastpose over jordbærpotta på natta.

Jeg bruker vanligvis ikke å være sint på fugler, men i år har de skjærene blitt usedvanlig frekke. De har faktisk stått på gelendret og kjeftet på Bianco flere ganger, på hans egen veranda. Og Bianco er jo redd for det meste, så han sitter bare under stolen med hodet bøyd. Så jeg har jaget de bort mang en gang i sommer.

Den hvite hagepoppelrosa ble ekstra høy i år. Men den var også hardt rammet av grønnlus og fikk seg en dusj hele to ganger. I tillegg hadde den svarte prikker på mange av bladene. Derfor plukket jeg de bort, noe som gjorde den litt spinkel helt nederst.

Men den var jo fin likevel. Se bare! Og den lyselilla Lobeliaen i ampelen var heldigvis veldig frodig. Man kan alltid stole på Lobelia.

Sjokoladecosmosen ble også veldig fin. Ett par blomster viste tegn til lus, men heldigvis forsvant de når jeg knep de av. Og egentlig skal jeg bare være glad for at den ikke ble hardere rammet med tanke på hvor nært den sto den hvite hagepoppelrosa. Grønnlusa sprer seg dessverre veldig lett til naboplanter.

Se for en vakker blomst!

Den hvite klaserosa hadde fått veldig mange blomster før vi reiste til Kroatia. Da var den bra fin, selv om den hadde noe slags sykdomstegn på bladene. Jeg hadde merket meg disse flekkene allerede når jeg kjøpte den, men slo meg til ro med at den sikkert bare hadde fått litt for mye vann, for den var jo ellers så fin.

Og jeg hadde planlagt at jeg skulle begynne å plukke inn og sette disse vakre hvite rosene i vaser etter Kroatiaturen. Men når jeg kom hjem var den i så dårlig forfatning at den gikk rett i søpla. Jeg hater å kaste blomster og har tidligere strekt meg langt for å berge de, men denne kunne ikke reddes. I tillegg har en av mine blomsternaboer lært meg at det noen ganger kan bli for mye strev. At det ikke blir verdt alt arbeid og frustrasjon. Hun ble forresten også hardt rammet av grønnlus i år.

En av de blomstene som ble med hjem fra Nygård Hagebruk etter at vi kom hjem fra Lofoten var denne spesielle margeritten. Se hvor stor knoppen i midten er.

Heldigvis var det også blomster som kun ga glede. Denne rosa stemoren var faktisk eksemplarisk gjennom hele sommeren.

Og som jeg sa lenger opp, så har vi jo kost oss masse i hagen i år. Kanskje spesielt på kveldene når vi tente levende lys og hadde en varmende tekopp mellom hendene.

Og vi nyter den jo fortsatt når været tillater det. Endelig blomstrer pelargoniaene ordentlig, og da blir vi så glad.

I tillegg har vi nå besøk av masse humler. Og det er når jeg sitter midt i hagen og hører summing fra alle kanter at jeg tenker at det har vært verdt all jobben. Vær så god nyt, tenker jeg. Jeg skal iallefall nyte, nå som all jobben er gjort.

Så selv om ikke alt ble som planlagt har vi hatt en fin hage i år. Jeg håpe bare at det ikke blir like voldsomt grønnlusår til neste år også. Men det spørs vel, når den globale oppvarmingen bare fortsetter og fortsetter…

August

August startet med en alt for tidlig fornemmelse av høst, og jeg gjorde det jeg kunne for å holde på sommerfølelsen. Jeg så på sommerlige filmer som Dirty Dancing og Under the Tuscan Sun. Og ordnet meg en ordentlig sommerlig frokost på senga en morgen.

Gresk yoghurt med honning og valnøtter har vært en favoritt denne sesongen. Og her pyntet så fint med både tørkede og ferske blomster. Litt luksus må man unne seg!

Samtidig ble kveldene stadig mørkere. Og det er jo sånn det er når vi trer inn i august. Men i år måtte jeg minne meg på å nyte de fine sensommerkveldene.

En dag spanderte mamma sitronkake og chai latte på meg og storebror på Art Café. Det var så koselig. Og sitronkaka var fantastisk god!!!

Så var vi på grilling hos noen gode venner av oss. Der vi fikk vi ikke bare nydelig mat, men uendelig mange nesekoser fra denne finingen. Kjell er 6 kg med ren kjærlighet.

Utenfor huset hadde de tegnet opp paradis, og kattelivfrøkna måtte se om hun husket gamle kunster og ta seg en «trip down memory lane». Man kan jo ikke gå forbi uten å hoppe i rutene, eller hva?

Så fikk vi unntakstilstand i kattelivet, for Bianco fikk lungebetennelse. Vi måtte haste til dyrelegevakta sent en søndagskveld, og der ble vi sittende utover natta. Det var en ordentlig tung opplevelse og føltes som å dra på sykehuset med barnet sitt. Mens tårene trillet satt jeg og holdt okysgenmaska, mens dyrelegen tok prøver, ga medisiner og fikk hentet inn ekstra personell. Det viste seg at han aldri hadde hørt så dårlige lyder på to små kattelunger. Huff, det var noen tunge dager med fram og tilbake til dyrelegen for behandling. Men heldigvis virket all medisinen så godt at det var en mye friskere pus som var på kontroll tre dager etterpå.

Vel hjemme måtte vi fortsette medisineringen, og passe på at lille vennen ikke fikk trekk på seg og ble verre. Alt handlet om Bianco, dag og natt. Og selv etter en uke viste vi ikke om vi kunne reise på vår planlagte Kroatiatur. Vi var pakket og klar, men alt var avhengig av om Bianco var frisk nok til at vi turte å reise fra han. Vi vurderte situasjonen helt fram til de siste timene før flyet gikk.

Men vi kom oss avgårde – til dette paradiset. Til samme plassen som i fjor. Og med mamma og storebror som superpassere for Bianco kunne vi slappe av og nyte både sol og varme.

Og vakre solnedganger.

Og dele en hasselnøttgelato.

Det ble noen glass iskald hvitvin ved havkanten.

Og vi fikk litt ro i to slitne og bekymrede kropper. Det var sårt trengt, men også litt vanskelig å være borte fra Bianco. Det ble mange telefoner hjem, hver dag. Og på slutten av turen føltes det mer enn greit å reise hjem.

Heldigvis var det en mye friskere Bianco vi kom hjem til ♥ Han var både utforskende, rasete og hadde den glade knekken på halen igjen. Da ble hjertet mye roligere.

Og etter enda en kontroll hos dyrelegen med gode nyheter feiret vi med å spise de få små jordbærene hagen har bydd på denne sommeren.

Bianco var så søt når han la sin elsk på SAS-kofferten min som jeg hentet fram mens jeg holdt på med et lite prosjekt.

Og selv om været var betraktelig mer høstlig mot slutten av august, hadde vi noen fine dager uten vind og med vakker himmel. Da var det så beroligende når Hurtigruta kom seilende forbi.

Vi nøt varmen i vinduskarmen.

Hentet sommerfølelse i fine fruktfat.

Og pakket oss inn når det ble for kaldt. Bianco sliter fortsatt med litt nysing og rennende nese og øyne, så han trives godt under pleddet. Så da ser dere at vi (eller iallefall Bianco) er klar for høsten 😉

Og nå framover håper vi på litt mindre action, og desto mer av noe så enkelt som hverdagslykke ♥

Å tørre å være seg selv

For litt over ett år siden postet Unni Wilhelmsen en veldig inspirerende post på facebook med ett bilde av to godt voksne damer med langt hår og fargerike klær. Teksten som fulgte med bildet blir for lang å gjengi i sin helhet, men essensen var at hun oppfordrer til å være seg selv. Se ut som man selv ønsker. Bruke de klærne man selv vil bruke, uansett alder. Det være seg en hatt, noe fargerikt, eller noe som kanskje stikker seg ut.

Jeg likte så godt at hun skrev «Estetikk er en personlig sak, og INGEN skal si til deg (eller meg) at vi ikke kan ha på oss ditt og datt». Det fikk meg til å tenke på en ting Unni selv fortalte på en og kanskje to av konsertene hennes (ja, jeg har vært på flere av de). Nemlig at en dame som var frisør hadde sagt til henne at hun var for gammel til å ha langt hår. Også Unni da, som har så utrolig fint hår. Jeg har vært sjalu på det lange tykke håret hennes i åresvis. Både når det har vært rødt og blondt. Og for meg er jo håret halvparten av Unni Wilhelmsen (eller iallefall en stor del), så jeg syns hun frisørdama er helt på bærtur.

Men hvem er det egentlig som bestemmer noe sånt? Er det aldergrense for lengden på håret? Må folk se ut på en viss måte ved en viss alder? Må vi alle gå i samme type klær? Gjøre de samme tingene? Leve på samme måte? Hvem er det som gir andre rett til å peke med fingeren mot de som gjør noe annerledes? De som går egne veier.

Jeg er jo selv en person som går egne veier. Både i personlig stil og klesveien, og egentlig også generelt i livet. Jeg kan helt greit spise middag på en tid av døgnet andre syns er uakseptabelt, prioriteringene mine er nok ikke helt A4, og klesskapet mitt er fullt av farger og mønster og klær fra langt tilbake. Jeg går omtrent alltid med kjoler og skjørt (selv på vinteren), og ser nok ofte ganske gammeldags ut. Men jeg liker den stilen. Og ofte mye bedre enn klær som er «på moten» akkurat nå. Dessuten elsker jeg kjolene og skjørtene mine, med alle sine farger og mønster – helt uavhengig av hva andre måtte synes om de. De gir meg masse glede og får meg til å føle meg vel. Og er det ikke det som er viktigst? At jeg selv er fornøyd?

Jeg syns vi skal heie på mangfoldet og løfte hverandre opp som Unni også skriver. Glede oss over at andre tørr å være seg selv. For i dette samfunnet krever det faktisk mot til å skille seg ut. Jeg har heldigvis alltid vært flink til å gjøre «min greie», det være seg med klær eller ellers i livet. Men det var likevel godt å lese det Unni skrev, for tvilen den har en tendens til å snike seg inn under huden når andre kommenterer. Og pussig nok blir den sterkere med alderen, og da krever det mer mot for å skille seg ut. Men nå føler jeg meg enda mer selvsikker når jeg åpner klesskapet og plutselig finner på å mikse et fargesprakende mønster med ett annet. For ja, man kan faktisk gjøre det også.

Så takk Unni, atter en gang. Ikke bare for den kunstneriske og musikalske inspirasjonen, men også den til å tørre å være seg selv enda mer ♥

Augustbuketten

Stikkordene for augustbuketten ble denne gangen ‘det enkle er ofte det beste’. Men jeg vil absolutt ikke påstå at den ble «for enkel» selv om den inneholder bare to typer blomster. Jeg syns det ble en staselig og frodig bukett som gjør mye ut av seg. Også gir den en liten følelse av at sommeren møter høsten. Eller Lisianthus møter Sanguisorba, eller blodtopp som den heter på norsk.

Akkurat denne fargen på Lisianthus syns jeg er så nydelig. En dus rosa farge at den nesten går over mot kremfarget. Også syns jeg den er ekstra vakker når den får den burgunderfargen helt innerst.

Og blodtoppen er så fin i den nydeligste vinrøde fargen. Jeg får nesten lyst til å ha den i hver eneste bukett nå på høsten. Jeg ser for meg at den kan passe sammen med absolutt alt. Men den er kanskje ekstra fin sammen med denne Lisianthusen, for visst ble den er fin bukett! Er du ikke enig?

En båltur med pappa og kjæresten

På den varmeste og fineste dagen vi hadde i Lofoten dro vi tradisjonen tro på fisketur sammen med pappa. Siden vi alltid er ute etter å fiske ørret ble det denne gangen også Kongsvannet rett ved Svolvær. Dog fikk vi ingen fisk. Det hadde nok vært litt for mange badegjester å plasket i vannet før vi kom.

Vi avslutter alltid fisketuren med å ha bål. Men Kongsvannet er ingen ideell plass, derfor kjørte vi like gjerne ut til vakre Gimsøya. Og det ble en av de fineste naturopplevelsene jeg noensinne har hatt. Se bare så fint!

Vi kjørte forbi hestene på Hov Gård som holdt på med kveldsmåltidet. Jeg er så svak for hvite og gråskimlete hester.

Min trofaste «fjellrev» var selvfølgelig med, selv om det var fjæra og ikke fjellet som var målet.

Vi rigget oss til på siden av en molo, og pappa hadde første bålkaffevakt. Altså finnes det en bedre lukt sammen med bålrøyk? Selv for en tedrikker som meg.

Mens det knitret og knaket i bålet spiste vi både tjukkpølse fra Gilde (det er den beste bålpølsa) og bålgrillet polarbrød med brunost. Sistnevnte er en tradisjon fra bestemor, men hun bruker alltid hjemmelaget brødskive. Og det er jo selvfølgelig best.

Samtidig var vi vitne til at sola gikk ned og begynte på ferden opp igjen. Sånn her så det ut rett ut i storhavet.

Og til venstre for moloen lå det et par holmer vi mest sannsynlig kunne ha vasset ut til dersom det hadde vært lavere fjære.

Mens jeg klatret på moloen for å finne fine motiv og gode vinkler for å ta bilde av soloppgangen, kom jeg over disse yndige blomstene.

Og det var ikke bare jeg som dokumenterte. Både kjæresten og pappa knipset i vei. Men det er klart man må gjøre det når naturen viser seg fra sin aller beste side.

Seeeee så magisk!

Det er nesten som jeg gjenopplever roen jeg følte når jeg nå ser på disse bildene.

Kjenner du den?

Hav og sol og gress og strå. I skjønn forening.

Det var ikke feil å nyte en soloppgang her nei.

Så kjørte vi hjem via veien på baksiden av Hoven.

Og der møttes morgensol og damp fra de små tjernene, og skapte en scene ikke ulik den på slutten i Pride & Prejudice (filmen). Det var nesten så jeg sto å ventet på Elizabeth og Mr. Darcy.

Ååååh, det var en herlig båltur og naturopplevelse sammen med pappa og kjæresten. Jeg føler meg så uendelig takknemlig for å få oppleve noe vakkert sammen med de jeg er glad i. Jeg har sagt det før og sier det igjen – jeg lar meg aldri slutte å begeistre over naturen. Den er virkelig fantastisk!

Ting som jeg har lært i sommer

♦ At voksne også kan ha bruk for sommervotter.

♦At jeg har blitt mer tolerant eller mindre redd for medium store edderkopper på verandaen. De store er jeg fortsatt veldig redd for. Spesielt de med hårete legger.

♦ At livet ikke er for amatører. Det skal være sikkert og visst!

♦ At det ikke holder med sol og 16-19 grader gjennom hele juli for at hagen skal bli frodig. Blomstene ha de varme dagene over 20 grader også.

♦ At indre uro tar alt for stor plass i livet. Her må jeg nok jobbe hardt for å prøve å bli sterkere slik at frykt, redsel og sorg ikke skal ta over.

♦ At man kan ri på stranda i midnattsola på Gimsøya. Og gjett om vi skal gjøre det neste sommer!

♦ At det er mange meninger om klimakrisen, og at jeg tror at folk som fornekter den først og fremst er redd for å måtte forandre livsstilen sin. Å måtte gi slipp på ting. Jeg skal ærlig innrømme at jeg er redd for å måtte gi slipp på ting jeg også. Men jeg er mer redd for at vi skal ødelegge jorda.

♦ At jeg mest sannsynlig er litt eldre enn jeg føler meg. Hehe.

♦ At jeg har fått en ny yndlingsvase. Den i glass med riller fra Søstrene Grene.

♦ At tida (og spesielt sommeren i nord) går så fort at man bare må nyte mens man kan. Nyte midnattsola, benytte seg av sjansen til å plukke grøftekantbuketter, gå i barføtter, flire, prate, sitte i hagen, og kjenne på gleden over stunder med de man er glad i. For plutselig er skolen i gang, geiteramsen har visnet, ullstrømpebuksa skal på, og høsten er i anmarsj.

♦ At jeg er enda mer hjemmekjær enn jeg trodde jeg var. Og det har jeg nok arvet fra bestefar som sjelden dro fra den vakre gården sin. Ifølge han var det alltid finest i Malangen. Uansett hvor fint det enn måtte være på andre plasser.

♦ At jeg kanskje må godta at jeg ikke alltid får tak i alle favoritt-teene mine lenger. Jeg har nemlig spinket og spart på det siste jeg har igjen av den grønne Mango og Bergamott-teen fra Whittard. Nå nærmer det seg bunnen i teboksen.

♦ At vi må huske å smile. Smile til naboen. Til bussjåføren. Til de i kassa på matbutikken. Til de du går forbi på gata. Til deg selv i speilet. Uansett om livet byr på utfordringer. Smil, så blir livet bedre. Ja, for det gjør faktisk det.

♦ At livet er godt så lenge man har det viktigste – familie, venner, kjærlighet og trygghet ♥ Da trenger man ikke å ønske seg noe annet.

Bianco har pakket SAS-kofferten sin

Bianco har pakket SAS-kofferten sin (eller egentlig min), men hvor han skal reise det vet vi ikke. Antakelig til New York for å se på Cats på Broadway.

Og det bare én dag etter at vi er kommet hjem fra Kroatia!

Men det er spørs om denne her får plass under dagens flyseter… Dimensjonene har endret seg litt siden denne ble brukt for over 50 år siden.

Søte lille pusen vår ♥ Som klatrer opp i alt han får plass i. Og denne gamle SAS-kofferten passet jo perfekt som katteseng. En seng som har reist rundt halve verden.

Men det blir nok ikke lenger enn til stuegulvet denne helga. Vi har nemlig savnet Bianco  intenst mens vi var borte, at vi aldri før har lengtet så mye hjem. Det er absolutt ingen tvil – borte bra, men hjemme er aller aller aller best!!!

Helt greit å tilbringe fredagskvelden her. Eller resten av året sier nå jeg som føler meg ekstremt hjemmekjær akkurat nå 😉

God helg alle sammen! Håper dere har en fortreffelig fredag enten dere er hjemme eller ute på reise. Klem fra oss i kattelivet ♥

En hel sesong av peoner

Nå kjente jeg behovet for litt mer blomsterprat på bloggen, og syns derfor vi skal ta oss en tur tilbake til mai og juni. Og ha et lite tilbakeblikk på en hel sesong av peoner. Jeg har nemlig glemt av å vise dere alle peonene jeg hadde.

Jeg startet peonsesongen med ni av disse mørkerosa peonene som jeg ikke klarer å huske navnet på. De har dere allerede sett, men kanskje ikke så utsprunget som dette.

Så kjøpte jeg en bukett med Odile som stod så fint på hjørnebordet i stua. Jeg liker så godt kontrasten mellom det sarte hvite og det skarpe rosa, som nesten ser ut som det er malt på kronbladene.

Deretter ble det en hel del runder med Coral Charm som er min absolutte favoritt! Her ser dere den skrape rosafargen som den har helt i begynnelsen. Og i midnattsol til og med.

Og sånn her ser den ut etter et par dager. Her er den på grensa mellom lyserosa og ferskenfarget. Jeg elsker at en blomst kan forandre seg så mye på så kort tid. Det er nesten som å se en naturfilm, bare live.

Den er bra fin, ikke sant? Og siden den brer seg så voldsomt utover og blir så stor, får man mye blomster for pengene.

Så kom Sarah Bernhardt på supertilbud samtidig som jeg hadde fått en bukett Odile i gave og Coral Charm-peonene var i den fineste ferskenfargen. Alle de til sammen ble den fineste peonbuketten jeg noensinne har hatt. En ordentlig sukkertøysbukett.

Og sesongens aller siste peoner ble kjøpt helt i slutten av juni. Da prøvde jeg en variant jeg aldri før har hatt. En sart rosa-hvit peon som heter Gardenia. Jo mer den åpnet seg, jo hvitere ble den.

Og sånn her så den ut på slutten, som silkeblomster. Jeg syns den var riktig så vakker, så det blir nok mer av disse til neste år.

Så, som dere ser ble det en god del peoner denne sesongen. Men som jeg skrev når jeg kjøpte meg den første buketten – det må jo være lov når sesongen er så kort. Den må nytes mens den kan. Ha en blomstrende dag alle sammen ♥

Sånt som dukker opp etter en Disneykveld

Jeg hadde helt glemt av hvor artig denne Pocahontas-duben er! Men så minnet min gode Disneyvenninne meg på det sist gang vi hadde Disneykveld. Og som vi flirte! At han som dubbet den klarte å si alt dette uten å bryte ut i latter skjønner jeg ikke. Og for en kreativitet!

Nå burde man jo aller helst ha sett Pocahontas for å få mest mulig ut av denne duben. Men jeg anbefaler likevel alle å se den og få seg en god latter! Jeg flirer iallefall like mye hver gang jeg ser den.