Ull er gull

I kattelivet har vi en ekstra glad i ull. Og her er det snakk om i alle former. Både på oss, over oss, under oss og rundt oss. Sånn som disse kjempefine lestene som den snille stemora har strikket til oss ♥ Mine terrakottafargede lester skal egentlig være brettet ned med en brettekant, men jeg liker de aller best når de er lange. Da varmer de liksom litt mer. Er de ikke fine?

Hehe, her er det to par lesteglade føtter som koser seg sammen. Og vi bruker selvfølgelig mye lester nå for tiden mens det fortsatt er snø og kaldt, men jeg bruker til og med lester på sommeren også. Jeg har nemlig så kalde føtter. Vi får håpe det ikke har noe å si den dagen vi skal gifte oss 😉

Og når vi ikke har strikket ull på føttene har vi som regel lammeskinnstøflene på.

På kroppen har jeg også ofte ull. Da enten i form av ullstrømpebukse, overdeler i ull, ullgenser, ullundertøy, og både korte og lange cardiganer i ull. Jeg har til og med et strikket ullskjørt. Men det er så varmt at det klarer jeg nesten ikke å bruke. Men det fine med ull er at det både varmer og puster, så tynn ull funker fint når det er varmere i været også. Jeg bruker for eksempel aldri noe annet enn ullstrømpebukse (bortsett fra tynnstrømpebukse til penkjole). Ja, selv på sommeren.

Jeg er veldig glad i lange cardiganer i tynn ull som jeg kan bruke over kjoler og skjørt. De er så behagelig og blir sjelden for varm. Denne som jeg fant på Fretex for to og et halvt år siden har jeg brukt veldig mye. Dessverre så var jeg så uheldig å vaske den på finvask i stedet for ullvask i fjor høst. Så nå har den ikke den perfekte løse og tynne fasongen lenger. Nå er den litt tykkere og litt trangere. Men jeg lever i håpet om at litt bruk skal kunne gjøre den litt bedre.

Og denne beige kjøpte jeg i oktober og den er også blitt en favoritt. Som den vinrøde er den i en ull-blanding, for det skal godt gjøres å få sånne klær som det her til å funke i 100 % ull. Men jeg passer alltid på at det er så mye ull som mulig. Denne er nesten motsatt av den vinrøde, for når jeg kjøpte denne var de fri for min størrelse. Så da valgte jeg en litt større i håp om at den skulle krympe litt i vask. Og så langt har det gått greit, den har blitt litt mindre. Hehe, er det noen der ute som trenger å krympe noe ull er det bare å ta kontakt 😉

Vinterklærne mine er som regel også alltid i ull. Både vinterkåpene, Malangsvottene, luene og kjærringsjalet som jeg bruker som skjerf. Som ullstrømpebuksene mine bruker jeg faktisk kjærringsjalet også på sommeren. Dere kan tro det er mange som ser på meg med store øyne da. Men så bor jeg jo i Nord-Norge, og har veldig lett for å få trekk i halsen.

Ullkofter er også noe jeg liker godt. Jeg venter enda på Frøkengårdkofta som den snille stemora strikker på, og samtidig funderer jeg på å skaffe meg en Telemarkskofte i rustfarge, og en cardigan i en støvete grønnfarge ala denne.

Og det er ikke bare jeg i kattelivet som er en ekte ull-elsker. Bianco var så glad i ullgarn at han måtte få sitt eget. Haha, se som han koste seg. Vår søte lille ullpus ♥ Han elsket alt av ull og ble nesten ruset på garn. Lillesøster Mira var jo så heldig at hun fikk arve det garnnøstet, men hun er ikke like entusiastisk.

Men hun er veldig gladd i ullpledd og ullputer. Vil gjerne ligge oppå og til og med under også. Katter liker som regel ikke å få pledd og tepper over seg, men når Bianco ble eldre og fikk astma, lærte han seg å sette pris på den varmen pleddet ga. Mira kan bli litt kald inni mellom hun også, så derfor har jeg pakket på henne forsiktig nå og da. Og til min store overraskelse liker hun det også. Men det beste er nok å kroe seg inn i et pledd som bare ligger slengt på sofaen. Her koser hun seg med Klippan-pleddet som Bianco var så glad i.

Dette pleddet var perfekt for en eldre herremann som ble fort kald. Og det var nesten som at Bianco visste med én gang jeg pakket det opp, at det var til han. At det var han som kom til å bruke det mest.

På samme måte var det med Mira denne jula. Hun lå oppå Rørospleddet mens det fortsatt var inni gavepapiret og oppi Rørosposen, og enda mer nå når det ligger i sofaen. Og vi er alle blitt så glade i dette ullpleddet.

I sofaen har vi for øvrig ikke bare ullpledd, men også ullputer. Favoritten er det fantastiske ullputetrekket som jeg fant på Edels Antikk for flere år siden. Det som er både vevd og brodert. Og som jeg den dag i dag nesten ikke kan forstå at jeg fikk for bare hundre små kroner. Men den ullputa til venstre for den igjen syns jeg også er veldig fin. En perfekt vinterpute.

Andre ting av ull i stua er det lille pleddet som jeg strikka til Bianco. Jeg husker ikke hvorfor, men det havnet på krakken hannes, og der ble det værende. Og det varmet han jo fra undersiden også.

Mira elsker også både krakken og det lille ullpleddet som ligger oppå. Og akkurat sånn som Bianco ligger hun også ofte her.

Og i tillegg til puter og pledd har vi alltid ullteppe på gulvet. Både i stua og på soverommet. Ikke bare er det fint og varmer godt, men det er så mye lettere å holde rent enn andre materialer. Søler man for eksempel en flekk her, så går det som regel helt fint å få den bort så lenge man er snar. Ull har et beskyttende fettlag utenpå som gjør at flekken ikke trekker så fort inn. Den blir på en måte liggende utenpå som en hinne. Vi har funnet ut at våtservietter som vi skyller først (for å få bort såpa) fjerner flekker best. Og da gnikker vi forsiktig både loddrett, vannrett, på skrå og med klokka. Og på den måten kan vi ha lyse gulvtepper. Vi prøvde en gang å ha et beige bomullsteppe under stuebordet, men det så virkelig ikke ut etter en stund. Derfor er det bare gulvtepper i ull i dette huset. Dette er for øvrig den ullmatta vi har nå.

Her er den forrige vi hadde. Den var i kremfarget og beige ull med gåsøye-mønster. Det var litt vemodig når vi måtte bytte den ut fordi Bianco hadde ligget så mye på den. Men den var både tynn og slitt, og når kjæresten var så uheldig å søle en kopp med pulverkaffe på den en måned inn koronanedstengingen var det bare én ting å gjøre. For den flekken klarte vi aldri å få bort. Så se opp for pulverkaffe folkens. Her snakker vi flekker som varer evig. Ja, selv på ull.

Vi har også andre typer ull på gulvene våre. Myke lammeskinn både i stua og på soverommet. Og disse skinnene er perfekte erstatninger for kattesenger. I tillegg syns jeg de gir en lun stemning i interiøret. Bianco lå på disse skinnene nesten hele livet sitt.

Og det samme blir det nok med Mira også ♥

Vi bruker flere av de gamle lammeskinnene til Bianco ute, og der finner Mira alltid roen. Og varmen.

Å sitte på lammeskinn er bare fantastisk behagelig. Både varmt, lunt og mykt. Derfor er jeg ikke sen å be når det dukker opp sitteplasser som denne på kafé.

Men tovet ull med mummimotiv er heller ikke så verst. Spesielt på tur.

Så da skjønner dere at vi er en ordentlig ull-familie. Som virkelig boltrer oss i ull og setter stor pris på den. Jeg kan i allefall aldri få nok lester, ullstrømpebukser, ullpledd og ulljakker. Ull er gull! Rett og slett. Er dere ikke enig?

Noe å pusle med

Jeg bare elsker Rifle Paper, og jeg elsker kart-motivene deres. Kanskje spesielt London og Paris. Så når jeg oppdaget at de hadde laget et puslespill fullt av forskjellige kart visste jeg at dette puslespillet var noe jeg bare måtte ha. Jeg satt lenge å grublet over om det var verdt å bestille det helt fra USA. For miljøhjertet mitt kjente på at det ikke ble helt riktig. Men så rett før jul, fant jeg ut at de solgte det på Keiserens Nye Trær i Trondheim. Som jo heldigvis er litt nærmere min postkasse. Så da ble det Rifle Paper Maps Puzzle på meg likevel.

Og det er så fint! Og jeg tror dette må være den beste kvaliteten jeg noen sinne har hatt på puslespill. Tykke fine brikker, og ikke noe rusk hengende på. Ingen skeivheter heller. Men så er jo Rifle Paper veldig god på nettopp kvalitet. Ja i tillegg til at alt de har er så fint.

Sånn her ser puslespillet ut i sin helhet. Og jeg tror sannelig jeg har fått litt sansen for kartet til Amsterdam også.

Gullskrift på eska og greier. Det føles så bra å unne seg noe så fint som jeg kan kose meg med. 500 brikker er også perfekt for en avslappende ettermiddag.

Også viste det seg at det var flere enn meg som la sin elsk på puslespillet ♥

Mira likte det så godt at hun til og med måtte holde rundt hele eska.

Også måtte hun vaske labbene, for hun kunne jo ikke skitne til denne fine nye tingen som nå tilhører henne. Hehe, skal man ha katt må man lære seg kattepsykologi.

Så nå vet dere hva vi pusler med denne helga. Men jeg må nok passe litt på for denne frøkna syns det var veldig artig å plukke med seg puslespillbrikkene i munnen og springe av gårde. Lille rampepusen! Håper dere også har noe koselig å pusle med på denne stormfulle fredagen. Varm helgeklem fra oss ♥

Kosepus

Tenk at vi skulle være så heldige å få enda en kosepus! En som også kroer seg i pappas trygge favn. Som aldri kan få nok kos. Og som ser på oss med mye kjærlighet i øynene at hjertet bare renner over. Vi er bra heldige ♥

En mye bedre uke

For to uker siden når det var selveste vinterferieuka, bestemte jeg meg for at vi skulle ha en slags vinterferie vi også. Selv om verken jeg eller kjæresten hadde fri og ferie, skulle vi gjøre alt vi kunne for å få den vinterferiefølelsen. Dere vet – snø, skisport på tv, noe godt å spise, gåturer, ro, tid til å kjede seg, lese en god bok, spille brettspill. Alle de koselige minnene fra vår barndoms vinterferier. Vi skulle fylle på så mye som mulig med det, men dessverre så gikk det skeis allerede fra dag én.

Jeg våknet opp den mandagen og var så uggen form at jeg nesten tilbrakte mer tid i senga enn i stua. Og sånn fortsatte det utover uka. Også fikk vi skikkelig uvær, som ulte i ventilene og vasket bort all snøen. I flere dager ristet det i huset for vinden var så sterk. Jeg husker at jeg satt i sofaen og så ut av vinduet og ned på de store bølgene. Da slo det meg at dårlig vinterferievær var en del av tradisjonen den også. Men aldri sånn at snøen forsvant helt.

Så kom koronaen og begynte å spre seg heftig i byen. Vi har jo hatt den her før, men ikke i så stort omfang som dette (hvis du ser bort fra når det startet). Og ikke den britiske varianten heller. Jeg er jo egentlig veldig glad i det meste som er britisk, men dette ga ikke særlig vinterferiefølelse. Og tenk for en uflaks at akkurat den uka kjæresten var en del på jobb så ble det smitte der. Nå ble det både bekymringer og koronatest. Som jeg sa i det forrige blogginnlegget, så var det eneste fine den uka blomstene som kom på døra. Og selvfølgelig var vi ganske takknemlig for det negative svaret på koronatesten som tikket inn på søndagskvelden.

Derfor bestemte jeg på mandagen etterpå at vi skulle prøve igjen. Det er det fine med å ha «vinterferie» selv om man egentlig ikke har ferie. Man kan nemlig flytte den til når det passer bedre.

Og dette ble virkelig en mye bedre uke. Formen var bedre. Ja, til tross for en del koronastress. Også kom snøen tilbake og gjorde det så vinterlig og fint igjen. Så på tirsdagen ordnet jeg hjemmekafé med croissant med kaffe- og mascarponekrem toppet med pistasjnøtter og en kopp Blue of London.

Mmmm, dette er bare godt! Absolutt noe jeg anbefaler dere å prøve.

Og mens jeg satt å sippet til tekoppen min leste jeg i Sofia Wood sin siste bok – Vinter hos Wood. Der var det mange fine og inspirerende oppskrifter. Blant annet bakt ricotta med chilihonning.

Etter at jeg var ferdig på hjemmekaféen hadde kjæresten et lite smutthull for å gå tur sammen med meg i finværet. Sola går fortsatt tidlig ned, så her kan man ikke vente til jobbdagen er over. Se så fint da!

De varme selskinnskoene fikk også lufte seg.

Det var ordentlig stemningsfullt ute med snø i trærne og et glimt av sol. Og vi møtte flere andre på vår vei som også var ute for å nyte det gode været. De var alle i så godt humør, smilende og med solbriller. Og det ga faktisk så mye vinterferiefølelse at det nesten ble påskestemning. Hehe.

Jeg syns det er så fint med snø på trærne. Og spesielt når det legger seg i toppene. Men dette var fint det også.

Dagen etterpå ordnet jeg ekstra god frokost etter å ha sovet lenge. Jeg lagde tunfiskøre, kokte egg, skjærte opp blodappelsin, og hadde funnet et lite glass med solbærsyltetøy uten sukker bakerst i kjøleskapet. Det er så viktig å gjøre det innbydende og fint, for man spiser med øynene også. I bakgrunnen hadde jeg satt skisport på tv. Akkurat sånn som det skal være når det er «vinterferie».

Solbærsyltetøy er bare SÅ godt!

Mira syntes at vi heller skulle leke enn å spise frokost. Så da ble det en liten frokostpause på meg for å kaste litt q-tips.

Sporene etter noe fint som jeg bruker å si. Husker dere forresten på å spise blodapplesin nå som den er så saftig og god?

Så var vi flinke til å slappe av og ta livet med ro. Både på puta.

Og med en Slow Down Smoothie. Å ha tid til å roe ned, stoppe opp, og kanskje til og med kjede seg litt syns jeg er viktig for feriefølelsen. Man har godt av et litt annet tempo enn i hverdagene. Dessuten kan det også bidra til kreativitet.

Og jeg ble så kreativ at jeg bakte (nesten) sukkerfrie kanelknuter som ble helt utrolig saftig. Og kanelknuter er virkelig feriefølelse for meg.

Så kom jeg endelig ordentlig i gang med den siste boka om Ingrid fra Barrøy. Det var et herlig gjensyn med både henne, den andre karakterene og Roy Jacobsens laaaaange setninger med tusenvis av komma.

Mot slutten av vinterferieuka vår koste vi oss med en ordentlig bugnende og god lørdagsfrokost. Akkompagnert av Miss Marple og et av hennes mysterier. Det var en frokost som varte i flere timer, og jeg ble så varm i hjertet når kjæresten snudde seg mot meg og påpekte at det var akkurat som i «gamle dager» når vi alltid spiste lange frokoster sammen med Bianco ♥

Vi savner han veldig, men er så glad for at vi fortsatt har hverandre.

Og denne lille røverfrøkna som sto med labbene oppå kanten av bordet flere ganger i håp om å finne noe godt ♥

Det er lite som slår de lange og gode helgefrokostene våre. Og denne gangen var det faktisk vinterferiehelgefrokost. Haha, jeg tror ikke det er et ord som egentlig eksisterer.

Den siste vinterferiedagen ble det mye avslapping på sofaen og mange runder med Letra Mix. Helt passende for en søndag. Så som dere ser, dette var en mye bedre uke. Spesielt for vinterferie.

Det e jo hælg så..

Forrige fredag kom det et blomsterbud på døra med en stor pose som inneholdt den vakre februarbuketten. Og utenpå den posen hang denne fine gaven med en hilsen fra blomstervennene mine på Sonja Blomster. Jeg ble så glad og varm i hjertet med en gang jeg så den ♥ Og overentusiastisk over fine innpakninger som jeg er, tenkte jeg at bare olivenkvasten og det fine kortet som hang i det sorte hampebåndet var som en gave i seg selv. Også fikk jeg ytterligere en bukett med anemoner og hvite perleblomster. Anemoner med fløyelssvart knopp og perleblomster som duftet helt fantastisk godt! Dette var ren lykke og en sånn opptur for meg i en ellers så kjip uke. Og mens jeg sto ved kjøkkenbenken og snittet og puttet alle blomstene i vaser sa jeg høyt til meg selv – «det e jo hælg så..» Og da er det ekstra viktig med noe fint og koselig.

Denne fredagen har jeg ikke hatt noe blomsterbud på døra, men jeg nyter fortsatt de fine blomstene fra forrige helg. Olivenkvasten står i denne lille vasen på stuebordet.

De franske tulipanene fikk komme i en egen vase når de begynte å henge veldig med hodet. De er så store og tunge derfor blir de alltid sånn her. Men jeg syns det er fint. Nå synger de på siste verset derfor står de borte på kjøkkenbenken.

Og februarbuketten ble en helt annen etter at magnoliaen var ferdigblomstret og jeg plukket ut de franske tulipanene. Den ble så sart og delikat. Og den byr fortsatt på helgefølelse, og massevis av lykke.

Nå gjenstår det bare å støvsuge, tenne masse levende lys og lage lasagne, så er det helg igjen i kattelivet. Utenfor vinduet er det snøstorm og så hvitt i lufta at jeg kjenner meg ekstra takknemlig for å være inne nå. I kveld tror jeg også vi skal åpne en flaske rødvin mens vi ser på en god film. Det e jo hælg så..

God helg alle sammen! Håper dere unner dere noe ekstra fint, godt eller koselig ♥

Året som gikk

I år som i fjor kjente jeg at det satt langt inne å skrive om året som gikk. Derfor kommer dette innlegget nå i stedet for i januar. Men selv om 2020, koronaens år, var et utfordrende og til tider tungt år, så var det også mange gode stunder. Når jeg nå ser gjennom bloggen som på en måte er min dagbok/minnebok/huskeliste så ser jeg at jeg tok overraskende mange koselige og fine bilder til å ha sittet så mye inne. Til å ha vært så isolert som vi har vært. Og til å ha savnet så mye. Jeg ser at vi var flinke til å kose oss med det vi hadde. Og det er jeg veldig glad for. Her kommer det beste og det litt mindre bra fra 2020.

Hvilke mål jeg klarte: Som i 2019 hadde jeg ingen mål for 2020. Vi møtte det nye året og tiåret med sorg og savn etter tapet av vår kjære Bianco. Derfor var det aller viktigste for meg å fokusere på å stå opp, puste, og prøve å smile litt inni mellom. Og samtidig skulle jeg bearbeide sorgen. Jeg følte at jeg hadde mistet en så stor del av meg selv når vi mistet Bianco, at det å finne tilbake til Ida som var så flink til å glede seg over de små tingene ble viktig. Men jeg lot alt ta sin tid, for som jeg har nevnt tidligere så føles det som sorgen har gjort meg minst 7 år eldre over natta. Og jeg er fortsatt mye sliten, så jeg har nok enda et stykke å gå.

Når koronaen kom fikk vi et nytt og ukjent perspektiv på livet. Det meste ble snudd på hodet, og mye av det man kjente til før var ikke der lenger. Og da ble det på en måte et mål å overleve og holde ut. Og samtidig gjøre det beste ut av situasjonen. Vi skulle ikke bli syk av korona, og vi skulle følge alle retningslinjer. Gjøre vår del av dugnaden, selv om det var hardt. Og midt oppi det skulle man jo leve også. Kjenne på glede, gjøre fine ting. Og skal jeg være ærlig syns jeg vi har klart det godt.

I kattelivet lever vi nok «strengere» enn de fleste. Vi møter svært få personer, holder alltid god avstand, bruker både munnbind og store mengder antibac når vi er ute, og samtlige ting som kommer inn i huset skal enten vaskes eller stå i karantene. Dette har vi valgt å gjøre på grunn av min dårlige helse, og at vi ikke syns det er verdt å skulle bli syk når man gjør så store offer som vi gjør i denne tida. Jeg skal selvfølgelig innrømme at jeg har vært lei mang en gang når jeg har stått og vasket av matvarer som skal inn i kjøleskapet. Men etterpå var det så godt å vite at hjemmet vårt var så trygt. En frisone.

Og selv med hjemmekontor og litt rastløse sjeler har vi kost oss mye. Hatt ekstra gode og romantiske middager, filmkvelder, seriemaraton, brettspillkvelder og spennende samtaler. Vi har tent masse levende lys, bakt kaneboller, gått turer, lest gode bøker, sett på Poirot, kjørt bilturer og trent masse styrke på stuegulvet. Vi har hatt mer tid sammen en noen sinne, og for oss har det vært styrkende. Nå må vi bare fortsette å overleve og holde ut. Og selvfølgelig samtidig gjøre det beste ut av det.

Hva jeg ikke fikk gjort: Alt som var normalt. Hehe, neida jeg tar nok litt hardt i, men det var mye av det gode, gamle, kjente som ble revet fra oss. Samvær, klemmer, nærhet, og noe så normalt som å ta bussen har vært et stort savn. Men dette er nok likt for mange i dette landet. Hvis jeg skal peke på ting som utmerket seg hos meg var det nok at jeg ikke klarte å skrive i dagboka som jeg hadde kjøpt. Jeg tenkte flere ganger at det var viktig å skrive i den på grunn av det spesielle året, men så strakk dessverre ikke energien til. Ellers var det litt synd at august og september regnet bort for da ble det ingen blåbærtur på oss. Og å prøve å spise sunt var for øvrig også en hit and miss midt i en pandemi. Og det siste og veldig vanskelige jeg ikke klarte var å oppdatere beskrivelsen av bloggen og Bianco. Jeg vet at jeg burde gjøre det snart, men jeg finner bare ikke ordene. Så enn så lenge får det bare være sånn.

Hva jeg er glad for at jeg gjorde: Jeg er så uendelig glad for at vi fant Mira ♥ Og spesielt før pandemien begynte. Jeg hadde noen stunder hvor jeg følte at det kanskje ble litt for tidlig etter tapet av Bianco, men så var det ingen tvil når vi plutselig skulle være hjemme hele tiden. Jeg og kjæresten har snakket om det mange ganger i løpet av 2020, hvor heldige vi var som fant henne før det braket løs. Uten henne ville hjemmet vårt vært mye mer livløst og stille, dagene tristere, og jeg tror til og med vi kunne ha blitt litt lei av hverandre hvis det bare hadde vært oss.

Det har selvfølgelig vært utfordrende å få en ny katt med helt ny personlighet inn i livet. Vi var jo vant med verdens snilleste lille pus som omtrent aldri gjorde noe galt. Og som var så tilpasset oss som noen bare kan bli. Så plutselig ble jeg en «småbarnsmor» som ble vekket ofte på nettene. Som gikk å bar på en liten pelsklump mens jeg gjorde andre ting. Og som hele tiden måtte følge med for at en rampete liten frøken ikke skulle hoppe på kjøkkenbenk og bord, spise på blomster, eller klore opp møbler og klær. Nå måtte vi passe på at dolokket alltid lå nede, at det ikke lå noe hun kunne ødelegge på badevasken som hun samtidig kunne få i halsen (hårkliper, strikk ol.), og hang det en jakke med en glidelås på kjøkkenstolen var det stor sannsynlighet at hun kom til å tygge av glidelåshempen på den. Det har tidvis vært så utmattende at jeg har grått.

Men likevel har det vært mest gleder. Det er ingen tvil! Alle de dagene jeg har våknet opp med at hun ligger oppå dyna på føttene mine blir jeg glad. Også er hun en ordentlig mammapus, som har lyst å være nært meg og følger mye etter meg. Hun prater til oss hele tiden, og spesielt når vi skal leke. Når jeg holder henne bruker hun å legge en labb på hver side av halsen min, nesten som at hun klemmer meg. Hun er også en veldig artig pus med mange fakter og ferder. Som når hun kommer springende med en q-tips stikkende ut av munnvika for at vi skal kaste den til henne. Eller når hun utbryter et lite klage-mjau når hun får beskjed om å slutte med noe hun ikke får lov til. Vi leker og koser oss SÅ mye sammen, og heldigvis viser hun tegn til å sakte men sikkert å bli en litt roligere pus som kan ligge i sofaen sammen med oss. Det blir mer og mer av det også. Men akkurat nå er hun tilbake i en litt rampete periode. Så der må vi også bare holde ut 😉

Hvor jeg reiste: Å reise i 2020 var nesten utenkelig. Ut av det trygge Norge hvor smitten var så mye høyere var uaktuelt. Og innad i landet skulle vi jo holde avstand til folk, være forsiktig og passe på. Men vi kom oss likevel på rorbuferie til Lofoten og det var rett og slett fantastisk! På grunn av gode vaskerutiner, at vi gjorde mest uteaktiviteter, og at vi holdt oss langt unna store mengder folk ble det gjennomførbart. Vi hadde to netter i fantastiske Nusfjor, tre netter på Villa Lofoten, og to netter på Ørsvågvær Camping. Vi var på ridning på Hov Gård, på koselig båltur, traff flere venner som også var der (med god avstand og utendørs), var på gårdsbesøk, og vi spiste ute på restaurant for første gang siden landet stengte ned. Det var virkelig en opptur! Været var ikke helt på godsiden, men hei vi er da nordnorsk. Og dessuten bodde vi så fint, spesielt i Nusfjor og på Villa Lofoten. Derfor var det ikke så ille å sitte inne med en god bok og en kopp te.

Hva jeg likte best å gjøre: Igjen må jeg svare det samme som i fjor – koselig ting sammen med de jeg er glad i. Kanskje spesielt å sitte i hagen sammen kjæresten og Mira. Men brettspillkvelder med mamma og storebror betydde også veldig mye. Og alle de mange telefonsamtalene med gode venninner. Hva skulle vi gjort uten telefonen! Men den absolutte favoritten var pikniker med en god bok og noe godt å kose seg med. Dette ble litt som en erstatning for kaféturer for meg. Synd det ikke er like lett med piknik på vinteren.

Mitt beste blogginnlegg: Jeg syns det er vanskelig å velge, men dette innlegget om Bianco sin siste tid betyr veldig mye for meg. Ellers er jeg veldig glad i alle hverdagsinnleggene hvor vi sitter i hagen, nyter en kopp te og bare har det fint sammen. Små ting som en enkel søndagsfrokost.

Det beste kjøpet: Uten tvil Mira. Selv om jeg syns det føles litt rart å ha kjøpt henne, for hun er jo et levende vesen. Men i tillegg til henne var gode kjøp strandbagen fra Tine K, det stripete piknikkteppet og den nye gamle glassvasen på stett. Dette var for øvrig et år jeg brukte en god del penger for å støtte små frittstående butikker i en vanskelig tid. Jeg ble mer opptatt av å legge igjen pengene på «den rette plassen» framfor hvor mye jeg fikk for de. Og det kommer jeg definitivt til å fortsette med.

Årets overraskelse: At jeg skulle klare å få tak i ynglingsskjørtet mitt fra Noa Noa som jeg har brukt helt opp, gjennom Elsa Billgren sin blogg. Tenk at hun etterlyste det for meg, og at en av hennes andre lesere så det og hadde et liggende i skapet, for så å sende det til meg helt fra Sverige. Tenk så snilt, både av Elsa og Sonja.

Den beste opplevelsen: Å bo på Villa Lofoten som nesten var som å bo i et museum, og den fantastiske rideturen på islandshest på Hov Gård på Gimsøya. Begge de to tingene var helt magiske. I tillegg var det også veldig fint å oppdage at Mira er en ordentlig blomsterpus som vil være sammen med meg når jeg styrer og steller i hagen.

Hva jeg leste: Med nedstengning og isolasjon hadde jeg forventet at jeg skulle lese mange flere bøker enn jeg endte opp med. For det ble bare totalt 6 bøker. Illvilje av Jørn Lier Horst, Anne Franks Dagbok, Kyss hverdagen av Marthe Holien Bø, Sommerlys, og så kommer natten av Jón Kalman Stefánsson, Dronen av Unni Lindell, og Sent i november av Tove Jansson. I tillegg begynte jeg også å lese på How To Live Like Your Cat av Stephane Garnier mot slutten av året, men denne ble erstattet av sying av julegaver. I jula hadde jeg egentlig planlagt å lese Hercule Poirots Christmas eller Little Women, men jeg har funnet ut at selve jula ikke er en god lesetid for meg. Da har jeg behov for mer søvn og har så mye annet jeg skal rekke over. Og selv om det ikke ble så mange bøker leste jeg ganske mye annet. Både interiørmagasin og blogger. Elsa Billgren, Underbara Clara, Johanna Bradford og Sebastian, Silje stort og smått i Stavanger, Et dryss kanel og Hjartesmil er fortsatt favorittene.

Hvilke filmer og serier jeg så på: Hehe, her må jeg flire litt, for det ble nokså mye skjermtid dette året. Faktisk så mye at jeg ikke husker alt jeg så. Men de store favorittene var Anne with an E, Äkta Billgrens, Neste Sommer, Masterchef Australia, Shetland, Marcella, Killing Eve, The Crown, Virgin River, Outlander, Den nye dyrlegen, Med kjærlighet for kanaler, Livet med Larkins, Friends, Himmelblå, Poirot, Miss Marple og Foyles War. De beste filmene jeg så var nok favorittene mine som jeg ser om igjen og om igjen hele tiden. Sånn som Little Women (fra 90-tallet), Julie & Julia, Sleepless in Seattle, You’ve Got Mail, Kamilla og tyven, Sabrina, Mens du sov, Under the Tuscan Sun, The Wedding Date, The Firm, What Women Wants, Madame, The Secret of My Success, Baby Boom og En hundremeters reise. Ja, så hadde jeg Harry Potter-maraton som jeg spredte utover noen måneder på høsten. Som jeg sa, det ble mye skjermtid i 2020. Skal jeg være ærlig tror jeg 2021 kan bli nokså lik.

Hvilken musikk jeg hørte på: Det var mye musikk i kattelivet dette året. Det var vel kanskje en uventet positiv ting ved å ikke kunne gjøre så mye annet enn å være hjemme. Plutselig husket vi mye oftere på å sette på platespilleren. Og de vi har hørt mest på er Jason Isbell, Sigrid Brennhaug, Malin Pettersen, Vince Gill, Northern Bell, Lars Bremnes, Marillion, Allison Krauss & Union Station, Trygve Skaug, Unni Wilhelmsen, Nat King Cole, Odd Nordstoga, Chris De Burgh, ja mange flere. Vi har et nokså stort musikkbibliotek her hjemme.

Hva jeg lagde: 2020 ble faktisk et overraskende kreativt år. Både med musikk, blomster, sying og diverse andre ting. Siden jeg og kjæresten fikk mer tid sammen hjemme var det ikke rent sjelden gitaren kom fram og bidro til begynnelsen på noe spennende nytt. I tillegg til alle de småsnuttene vi hele tiden lager og ofte ikke gjør så mye mer med, lagde vi en hel låt. Ferdig og alt. Nå håper jeg vi bare får tid og energi til å gjøre noe med den.

Symaskinen hadde seg også en opptur, og jeg endte faktisk opp med å sy masse munnbind, scrunchies, to sengslanger, en kattepute og en blekksprutbamse. Alt foruten munnbindene var julegaver. I tillegg broderte jeg blomster på et ullsitteunderlag til bestemor. Og det hadde jeg aldri gjort før, så det var artig. Dette minner meg forresten på at jeg har glemt å vise dere disse julegavene. Det må jeg få gjort noe med.

Egenproduksjon av julegaver var ganske stor i fjor. Det var mange som fikk både chutney og pikekyss med polkastokksmak. Og når vi er inne på jula, så lagde jeg også flere julekranser av mimosa og eucalyptus. Og blomsteråret 2020 kan dere se her.

Hva jeg gledet meg over: Det høres kanskje litt klisjéaktig ut, men etter at jeg ble syk, så har de små tingene i hverdagene fått større betydning. De har blitt en enda større kilde til glede. Jeg har egentlig alltid vært flink til å glede meg lett over selv de minste ting, men så ble det sterkere når jeg ble begrenset i livet. På samme måte satte pandemien dette i enda et nytt perspektiv. Det å kunne ha et trygt hjem hvor man kunne isolere seg fra smitte, med alle de goder vi faktisk har, betydde så mye midt oppi frustrasjonen over å miste så mye av det kjente. Muligheten til å se utallige filmer, surfe på nett, lese bøker, høre på musikk, spise god mat, bestille blomsterbuketter hjem på døra, ha La:Bruket-såpe på badevasken, bestille Blue of London fra Palais des Thes, og å få en pakke Pärlans karameller i posten var store kilder til gleder. Bare det å kunne gå en liten tur i fjæra i midnattsola, med visshet om at andre land hadde portforbud, gjorde at jeg følte meg så fri og takknemlig.

Hva var vanskelig: Å være uten Bianco, å sove dårlig og lite på grunn av en liten pusefrøken, å ikke kunne møte andre, å ikke kunne klemme andre, å ikke besøke pappa, eller bestemor. Egentlig alt som var annerledes enn før. Hilsen vanemenneske #1. Også syns jeg også det er viktig å nevne at det var veldig vanskelig å se, høre og lese om folk som ikke bidro til den store dugnaden. Men som tvert imot bidro til mer smitte. Når man ofrer så mye som man gjør er det både sårt og vanskelig. Og jeg skal innrømme at jeg har vært mye sint og frustrert over andre folks egoisme.

 Hva jeg drømte om: Å klemme de jeg er glad i ♥

Hva jeg spiste: Det var et stort fokus på mat dette året. For mens man før gikk ut å spiste, var det nå hjemme man skulle diske opp. Nå var det om å gjøre hverdagsmaten litt mer spennende og fristende. Liksom ikke bare frokoster og middager, men gjøre det til opplevelser også. Og mens mange bakte så mye at matbutikkene ble fri for gjær og speltmel, oppdaget vi Reko-ringen. Og det er jeg SÅ glad for. Nå har vi enda mer tilgang til lokal og mer miljøvennlig mat. Og ikke minst bedre mat. Jeg kommer aldri til å handle røykalaks i en butikk igjen. Fra nå av kjøper jeg kun hos Arild. Og Toves solbærsild slår all sild jeg har smakt før. Egg kjøper vi også nesten utelukkende fra Widding gård.

Også ble det etter hvert litt baking på oss også. Noen kanelboller, og noen kaker. Men vi satt nesten enda større pris på catringen fra Mathallen. Derfra kjøpte vi nokså mye bacalao og fiskegrateng. Og vi koste oss veldig med det. Ellers var gjengangere pasta al limone og tapas til middag. Også må jeg selvfølgelig innrømme at vi har spist litt mer Yonaspizza enn vi kanskje burde. Hehe, det er nesten for enkelt når man ikke orker å lage maten selv.

Hva jeg drakk: Gjengangere var Blue of London og The des Lords fra Palais des Thes, solbærte fra Twinings, Mango & Bergamott-te fra Whittard, Sparkling Tea Blå (en nydelig alkoholfri musserende laget av te), Ackerman rosévin, San Vincenzo hvitvin, San Pellegrino Limonata, Grahams Tawny Port, og kamomille chai latte. I tillegg testet jeg ut en del alkoholfrie drikker/viner som Luscombe Rose Bubbly, Vinosse Sparkling Rosé, og Richard Juhlin Blanc des Blancs. De to siste ble for øvrig anbefalt av fine Synne, og alle tre falt i smak hos meg.

Mitt beste bruktfunn: Det lyseblå og stripete Noa Noa-skjørtet som Elsa Billgren hjalp meg å finne via bloggen hennes. Strikket på mitt gamle skjørt var nesten gått i oppløsning, så jeg er så takknemlig for at jeg fant dette!

Favorittplagg: Alle de blomstrete kimonoene mine fra Pink Blush. Fint og komfortabel på samme tid. Og perfekt for «hjemmekontor».

Hva jeg ønsker meg for 2021: Litt mer «normale» tilstander med flere sammenkomster, klemmer, latter og glede. Jeg ønsker å kunne spise middag på Fiskekompaniet, invitere venner og familie hjem, og ikke minst leke med alle de søte små jeg er så heldig å ha i livet. I tillegg ønsker jeg meg en fin sommer med frodig hage, bålkos, kubb med venner og brettspillkvelder.

Men samtidig vet jeg at vi må være tålmodig. Det kommer nok til å være mange strenge restriksjoner dette året også, så vi får ta det vi får. Og selvfølgelig gjøre det beste ut av det ♥

Februarbuketten

Se så nydelig februarbuketten ble! Både frodig og vårlig, og full av mange favorittblomster. Jeg ringte til Sonja Johnsen Blomster og sa at jeg ønsket meg en bukett, bare at jeg denne gangen ikke hadde peiling på hva jeg hadde lyst på. Derfor spurte jeg heller hva de hadde inne, og hva de trodde kom til å passe sammen. Og se for et fantastisk resultat! Med orange franske tulipaner, magnolia, ferskenfargede hodenelliker, hvite og kremfargede anemoner, Bianco-rosa, hvit stjerneskjerm, olivengreiner, strå og masse forskjellige eucalyptus.

Noe som var helt nytt for meg var magnolia, og nå angrer jeg på at jeg ikke har kjøpt den før. For den er bare vakker!  Jeg har stått og sett på disse kvistene mang en gang, men av en eller annen grunn aldri tatt de med meg hjem. Selve blomstringen varer ikke så lenge, men jeg syns også blomsterknoppene er så fine før de slår ut.

Se bare!!! Og tenk! Endelig ble det orange franske tulipaner på meg. Tusen takk Marit for at du bestiller inn ting som jeg ønsker meg ♥

Sara, som jeg pratet med på telefonen var snar å anbefale Bianco-rosa til meg. Og det er aldri feil med Bianco-rosa i en bukett! Da er den kjære lille pusen vår enda mer med oss i hjertet ♥

Hun anbefalte også anemoner fordi de vet at jeg er så glad i de. Men de ble vi enige om at de skulle legge ved siden av slik at jeg kunne velge selv om jeg skulle ha de i februarbuketten eller bare i en egen vase. Jeg valgte å putte noen få i buketten, for jeg syns det er så fint med svart i blomsterbuketter. Dog var disse blåsvarte, og det var derfor jeg bare valgt å bruke noen få. Men se så vakker de er!

Den eucalyptusen som heter Poppy med frø er en stor favoritt. Og spesielt de som er røde. Men jeg liker de grønne frøene også.

Tenk å være så heldig å få noe så fint som dette på døra en fredags ettermiddag! Det er virkelig lykke det kan jeg fortelle!

Semmelgrøt

Februar byr alltid på de svenske fastelavnsbollene semlor, og i år var ingen unntak. De er bare SÅ gode! Denne gangen hadde jeg ganske mye mandelmasse til overs, og siden jeg ikke liker å kaste mat var jeg så glad for at jeg kom til å huske på at Pom & Flora i Sverige har brukt å ha en frokostgrøt inspirert av nettopp semlor på menyen. De kaller den for semmelgrøt og den inneholder vanilje, kardemomme og mandler. Akkurat sånn som en semla gjør. Så jeg lagde min egen versjon og mmmm det ble godt!

Jeg brukte byggrynsgrøt for det er min favorittgrøt til frokost. Så toppet jeg den med mandelmasse, hakkede og ristede mandler, gresk yoghurt som jeg hadde blandet med vanilje, varm soyamelk, og til slutt knuste kardemommefrø. Så dekket jeg på med serviett, blomster, den fineste skeia vi har, og en kopp Blue of London. For det er viktig å gjøre det fint for seg selv, og kanskje spesielt i denne tida. Semla til frokost, ja takk!

I bildearkivet del 3

Jeg har igjen dykket ned i det store bildearkivet mitt, og det bringer bestandig fram mange minner. Og minner er noe jeg tenker mye på for tiden. Spesielt minner fra ting som ikke er lenger, eller som er annerledes. Jeg tror det har noe med tida vi er i nå å gjøre. At det er så mye som ikke er som før. Og jeg vet at man må tåle at livet går framover og endrer seg, men for et så stort vanemenneske som meg er det hardt når det blir så mange forandringer som det har blitt de siste årene. Og spesielt når de er betydningsfulle og store. Jeg tar meg i å stadig lengte etter «sånn som det var før». Så her kommer et snev at det «gamle kattelivet».

Jeg savner fortsatt den tida når Edels Antikk og Vintage lå i det gamle lille huset på Storgatbakken. Jeg vet jeg ikke skal klage, for jeg kan fortsatt handle i den nye butikken. Men det var noe spesielt og koselig over å komme inn i dette huset. Nesten som å besøke en gammel dame hvor man fikk velge seg en gave eller to. Som man måtte betale for selv vel og merke 😉

Kjenner dere igjen putetrekket som henger på stolen? Jeg tenker stadig på hvor heldig jeg var som fant det, for dette er ifølge eieren av Edels ganske uvanlig. Det er både vevd og brodert.

En kattepus som alltid vurderte været fra dørkarmen før han gikk ut. Som dere ser ble det ikke luftetur på verandaen denne gangen. Mira derimot løper ut i full storm. Sist gang hun mjauet med verandadøra skulle jeg bare åpne den på gløtt for å vise henne hvor dårlig været var (det funket alltid med Bianco). Hun smatt ut på to sekunder og det så nesten ut som hele kattepusen skulle flyge av gårde. Men heldigvis gjorde hun ikke det.

Vinterferie i et snødekt og solfylt Henningsvær. Det kan man bare drømme om i disse koronatider.

En fin kjole med lang ullcardigan over på den gamle Noa Noa-butikken på Nerstranda. Jeg var glad i denne butikken, og handlet mye der fra den dagen den åpnet. Det er noe sorgfullt over når gamle butikker må gi seg.

En liten bloggassistent som alltid var med. Som enten satt i ro og så på eller som lå midt oppi det som skulle fotograferes ♥

Et bilde i gangen hos bestemor som jeg har sett på i over 30 år, og som betyr mye for meg. Det er så rart nå for bestemor bor ikke lenger hjemme på gården sin. Hun har flyttet i omsorgsbolig. Dette er noe jeg tenker mye på for i hjertet mitt hører liksom bestemor og gården hennes sammen ♥

En annen ting jeg også tenker mye på er Kroatia og de to favorittøyene vi bruker å feriere på. Alle bildene jeg har i hodet av opplevelser der dukker stadig opp for tida. Den herlige stemninga, de gamle pittoreske bygningene, fergeturen med Postira. Jeg lurer på hvordan de har det der nede. Blir de å overleve uten ferierende gjester? Jeg håper det!

Når blir neste gang jeg får nyte en kopp te ved denne franske balkongen?

Eller ta bussen eller sykle over til den andre siden av øya Šipan hvor et ekte Bestemor piletre står…? For dere er vel enig at dette ligner på Bestemor piletre fra Pocahontas? Sånn foruten at dette treet ikke har de lange hengende bladene.

Jeg husker så godt når vi var på dagstur til Dubrovnik og vandret ut og inn av små butikker som solgte håndverk sånn som disse søte stoff-teposene med lavendelduft. Allerede i 2019 var mange av disse borte, så jeg lurer veldig på hvordan det går med de som er igjen.

Jeg lenger sååå etter å nyte et glass iskaldt hvitvin rett ved kanten av havet. Å sitte under de vakre trærne som svaier forsiktig i vinden mens havet klukker mot båtene som ligger tre meter unna bordet på Mandrac. For dette er virkelig magi.

En liten sy-assistent som hadde ligget oppå både stoffet, målebåndet og saksa, men som absolutt ikke ville teste katte/hundesenga som jeg hadde laget til den lille hunden til venninna mi. Lille raringen ♥ Det er nesten litt sånn som når man kjøper en dyr leke til katter mens så vil de heller ha eska leken kom i.

Og nydelige lille Timmy som ble så glad for hundesenga og har brukt den så mye. I dag har han litt mer grå og hvite hår i pelsen og er blitt en eldre herremenn han også. Men han er like søt og artig fortsatt ♥

De fantastiske lyskuplene i art deco-stil i taket på hurtigruta Finnmarken. Jeg vet ikke om de eksisterer lenger, for planen var egentlig å restaurere dette skipet. Men så kom pandemien, og hurtigruta har ikke akkurat seilt rett igjennom den. Jeg lengter etter å kunne ta meg en hurtigrutetur. Det begynner å bli lenge siden forrige gang nå.

En søt liten nabo som brukte å gå tur sammen med meg. Haha, sjekk det blikket!

Hun (jeg tror det var en pusi) bruke å sitte nede på kaia vår og studere småfisken som svømte forbi. Jeg traff henne ofte, men plutselig en dag var hun borte. Jeg håper at hun bare flyttet og går tur med andre naboer og studerer fisk fra en annen kai nå.

En sukkertøysbukett med dufterose, hodenellik og de mest spesielle ranunklene. Det var fra en tid det føltes som man nesten kunne få tak i uansett blomst hjerte begjærte.

Bianco for nesten på dagen tre år siden når han fikk krakken sin. Han elsket den så høyt fra første stund og heldigvis er en liten lillesøster også veldig begeistret for den ♥

Andre potespor på verandaen vår ♥ Mira sine er mye mindre og har en helt annen fasong. Jeg brukte ikke å tenke så mye over det før, men katter er like forskjellige som oss tobeinte. Forskjellige poteavtrykk, snuter, stemme og personlighet.

Mack-gården en januar mens Lille Blomst og Taras i sentrum fortsatt eksisterte.

Og storgata i en tid da både butikker og folk sto i klynger. På denne tida fantes fortsatt Gautes Interiør og stoffbutikken Nye Arctic, og nesten ingen av lokalene var tomme. Jeg husker så godt denne dagen. Jeg og storebror var på bytur og stemninga var så god. Alle var så glade for litt sol i ansiktet. Jeg bar på minst tre handlenett, og det er derfor skyggen min er så rar. Hehe, men jeg husker selvfølgelig ikke hva jeg kjøpte. Det er så rart å tenke på at noe så normalt som dette er blitt helt fjernt nå.

En koselig kafétur med min gode venninne Anita ♥ Åååå, som jeg lengter etter det nå!

Bianco en gang han ble helt ruset av en te som mamma hadde med seg som inneholdt baldrianurt. Haha, han ga oss en god latter da. Etterpå sloknet han helt utmattet med teposen på øret.

Nydelige lille Emma en gang vi passet henne ♥ Dessverre fikk vi ikke kjenne henne så lenge fordi hun ble alvorlig syk. Men for en herlig liten sjel hun var!

En rosa dør og tørket hortensia i London. Sånn kunne jeg tenke meg å ha det også.

Jeg lurer sånn på hvor lenge det blir til neste gang jeg kan vandre rundt på Portobello Road Market og se på gamle tekopper.

Eller finne sånne her søte dørstoppere i butikker oppe i favorittområdet Marylebone. England og London har alltid vært en stor del av kattelivet, så nå lengter vi veldig dit.

Og sist men ikke minst den søteste lille røde kattepusen på sofaryggen til to-seteren ♥ Jeg skulle nesten ønske at jeg kunne spole tida tilbake for å få sitte her sammen med han igjen. Se på han, kose med han, klemme på han. For savnet er så stort. Heldigvis har vi alle de gode minnene! Og minnene de kan ingen ta ifra oss eller endre. Takk og pris for det!

Kanskje den beste tida

For noen dager siden når storebror var på besøk, ble vi sittende å prate om Bianco. For det er noe med denne tida på året som minner meg litt ekstra om han. Sola som lyser så sterkt inn gjennom stuevinduet, i kombinasjonen med den kritthvite snøen og den iskalde lufta. Det er nesten som at det flommer over av lys. Og fra to-seteren ved stuevinduet føles det varmt og klart på samme tid. Man må myse med øynene, der man sitter og krampholder i tekoppen av glede.

Dette er spesielt for en som har levd under mørketid i to måneder, og egentlig litt lenger. Nesten litt som å våkne opp fra en slags dvale eller hi. Sansene begynner sakte å åpne seg opp. Man ser mer, hører mer, lukter mer. Føler mer. Som kroppens egen vår. Hei til lyset, hei til varmen i ansiktet, hei til at jeg føler meg mer levende. Mer våken. Og jeg finner så mye håp i lyset og sola. Og det forsterkes på en måte av den hvite snøen som gjør alt så tydelig og klart. Jeg elsker det rett og slett.

Og når jeg tenker tilbake på alle årene med Bianco ser jeg at vi hadde veldig mange fine og koselige stunder i denne vårvintertida. Alt var så rolig. Vi hadde verken julegaver som skulle pakkes, blomster som skulle plantes og stelles, eller en hage som måtte pakkes bort før høststormen kom. Heller ingen store behov for kunstneriske og kreative prosjekt. Vi bare satt der, og eksisterte og nøt. Sammen ♥

Og det er egentlig der jeg ser for meg Bianco aller mest når jeg lukker øynene. Oppå sofaryggen til to-seteren. Med vårvintersola som lyser oss opp, både i ansiktet, hjertet og i håpet. Og Bianco myser og smiler mot meg, sånn som han alltid gjorde. Som at han sa med hele seg «jeg elsker deg så, og jeg er så takknemlig for å være her hos deg». Ja, vi koste oss mye, jeg og han. Hele året. Men dette var kanskje den beste tida vår sammen.

Om en drøy uke kunne han ha blitt 16 år. En eldre tannløs herremann. Men fortsatt vår lille baby. Og selv om tårene renner ned over kinnet, smiler jeg og kjenner det i hjertet når jeg myser mot sola som er så god mot oss i disse dager. Derfor tenker jeg nok ekstra mye på han nå for tiden.