Det var du som reddet meg

Du kom til oss i en pappeske en torsdag i august i 2005. Da hadde du levd dine første måneder i varemottaket på Nerstranda Kjøpesenter, og hadde oljete pels og inntørket snute. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra sommerferie, da jeg plutselig så to små nøster springe mellom pallene mens jeg kastet søpla. Det stakk i hjertet mitt, og jeg visste da at jeg måtte hjelpe dere. Vi prøvde å få tak i deg og broren din ganske lenge, og i denne tiden kjøpte jeg mat til dere, satt ut vann, og la en håndduk der hvor dere brukte å sove. Kanskje dere ble litt vant til meg, satt pris på noe godt å spise. Men jeg vet egentlig ikke. Så en natt ble du innestengt på kjølerommet. Det gjorde at du fikk komme til oss. Vi som skulle hjelpe deg midlertidig, til du fikk ditt for-alltid-hjem.

Jeg var vant til katter, men ikke til de som var forvillet. Så når vi skulle åpne eska du satt i, hadde vi kledd på oss tykke jakker og hansker. Og der sto vi, jeg og kjæresten (din framtidige pappa), inne på det lille badet. To store skumle kjemper, som egentlig var like redde som deg. Ikke visste vi hva livet hadde på lur til oss oppi pappeska.

Det var kjæresten som åpnet eska, og idet han så deg utbrøt han «åååå så søt» etterfulgt av et hyl da en liten rød skapning hoppet en meter rett opp i lufta og landet på håndukene våre som hang på veggen. Aldri før hadde vi sprunget så fort ut av et rom. Jeg husker at jeg tenke at vi hadde begitt oss ut på noe vi egentlig ikke visste noe om. At dette ble for mye for oss. Men vi fikk besøk av en kattekyndig fra Dyrebeskyttelsen som hjalp oss. Og vi fikk vasket den skitne pelsen din og kom så nært innpå deg at vi ble litt mindre redd. Jeg husker så godt at vi våknet til en ordentlig dorullmassakre dagen etter din første natt hos oss. For det var jo på badet du bodde. Og det var så søtt at jeg skjønte da at dette ikke var noe å være redd for.

Den neste uka lå du mye bak dusjkabinettet. Du var så sørgmodig. Antagelig savnet du broren din (som vi dessverre aldri klarte å få tak i). Det var da vi skjønte at vi måtte gjøre noe. Så vi hentet deg fram og svøpte deg inn i en håndduk slik at du ikke skulle klore oss. Så «tvangskoste» vi med deg. Strøk deg under haka og bak ørene. Pusket og koset deg på hodet. Du var så engstelig og nervøs, men plutselig begynte du å male. Og jeg ble så glad at jeg gråt av glede. Jeg tror det var da kjærligheten begynte.

Etter noen dager med «tvangskos» kunne vi la deg utforske den store verden utenfor badet. Du fant din plass under sofaen, men når vi hentet deg fram lot du oss både kose og holde deg på fanget (iallefall en liten stund). Du var fortsatt veldig engstelig men samtidig så nysgjerrig at du ofte måtte ta poten din på føttene våre når vi satt i sofaen. Aldri med klørne ute, du skulle bare være borti oss. Du var nemlig usedvanlig god og mild.

Når du hadde vært hos oss i to måneder tok vi deg med ut på din første luftetur i hagen. I sele og bånd som vi hadde kjøpt spesielt til deg. Bare etter et par minutter ute åpnet festet mellom selene og båndet seg, og i rekordfart smatt du inn i skogen. Du ble borte for oss. Vi puset og ropte på deg, men villkatten i deg ønsket nok å utforske. Kanskje til og med å rømme. Ganske fort grep panikken oss, og vi lette og lette. I timesvis. De neste dagene snakket vi med naboer og lagde flyveblad som vi la i postkassene i området. Og tårene trillet nedover kinnet. Den tiden vi ikke var ute for å lete etter deg satt vi apatisk i sofaen. På dette tidspunktet ble det klart for oss hvor glade vi var blitt i deg. Dersom du kom tilbake kunne vi aldri slippe taket i deg igjen.

Og du kom tilbake. Til akkurat den plassen du forsvant fra oss. Vi hadde satt ut mat til deg, og tre kvelder etter at den dumme låsen på båndet hadde åpnet seg, når kjæresten kom kjørende hjem fra jobb, satt du der å spiste. Han turte ikke å parkere bilen, men ringte meg med en gang. Det føltes som jeg holdt pusten hele veien ut av leiligheta, ut i hagen til der du sto, til jeg klarte å holde deg fast i armene mine, og til vi var kommet trygt innenfor døra igjen. Jeg holdt deg så hardt at jeg var sikker på at jeg hadde klemt deg flat. Du var hjemme igjen. Og nå var du kommet for å bli.

Det gikk 14 år etter dette. 14 helt fantastiske år med en så dyp og grenseløs kjærlighet som jeg aldri trodde var mulig å oppleve. Tenk at tilfeldighetene gjorde det sånn. At jeg jobbet der som du ble født, og at du forvillet deg inn på kjølerommet den natten. Jeg er så takknemlig! Og jeg vet at vi reddet deg fra et kort og vanskelig liv som gatepus. At vi ga deg det beste livet du kunne ha hatt. Aldri har vi spart på noe. Hverken på kjærligheten, oppmerksomheten, tiden eller det materielle. Jeg har sagt i åresvis at du skulle få all den hjelpen du trengte, om så jeg måtte spise havregryn for å ha råd til den dyre legen (men det har jeg heldigvis ikke trengt).

Så ja, vi reddet deg Bianco, men det mange ikke vet er at egentlig var det du som reddet meg. Jeg har ikke fortalt det på bloggen før, men jeg er kronisk syk med en sjelden sykdom som heter Idiopatisk intrakraniell hypertensjon. Dette har selvfølgelig vært ekstremt utfordrende for meg, og bidratt til mange tunge stunder. Men da var du der Bianco. Gjennom smerter, sorg og ensomhet. Du ga meg glede, og styrke til å holde ut. Trøstet meg når jeg var lei meg. Varmet meg når jeg var kald. Du var alltid hjemme med meg, og passet på meg. Det var alltid vi to sammen. Fra dagens første øyeblikk til natten tok over delte vi det meste. Å finne hverandre på morgenen var alltid en rutine. Det kunne være jeg som stod opp for å finne deg, eller du som kom inn på soverommet og vekket meg med et yndig lite mjau. Og jeg elsket de gangene jeg våknet og du fortsatt lå i senga sammen med meg, eller på lammeskinnet ditt på soveromsgulvet. Vi spiste frokost sammen. Vi så på God Morgen Norge sammen. Vi jobbet med bloggen sammen. Vi plantet blomster på verandaen sammen. Vi koset oss i sofaen sammen. Vi pakket julegavene sammen. Vi var kreative sammen. Vi levde sammen. I kattelivet. Et godt liv på grunn av deg.

Og det var egentlig ikke bare meg du reddet. Du var så god for oss alle. Også mommo og onkel. Og du var et naturlig midtpunkt som bidro til at vi som familie ble mer samlet. Og til enda mer kjærlighet mellom meg og kjæresten, din pappa som sier at du gjorde han til et bedre menneske. Du gjorde meg også til et bedre menneske. Bianco, du er det fineste vi noen gang har delt. Vår største kjærlighet.

I dag er det to uker siden vi motvillig måtte gi slipp på deg. Det er det vanskeligste og såreste jeg har opplevd i hele mitt liv. Men det var det eneste rette å gjøre for deg. Vi hadde prøvd alt. Hvordan vi skal fortsette uten deg er nesten utenkelig. Du er så høyt elsket og en så stor del av oss at selv om du ikke er her lenger ser vi deg i sidesynet, roper etter deg, og holder dørene åpne for deg. Ja, selv de som kommer på besøk gjør dette. Det sier litt om hvilke spor du har satt.

Takk for den du var for oss, og for at du reddet meg, vår høyt elskede Bianco. Pappa sin rasepus og mamma sin lille gutt. I hjertene våre gir vi aldri slipp på deg ♥

18 Comments

  1. Ingunn Walsøe

    Så vakkert skrevet kjære Ida. Det er ubeskrivelig tungt å ta farvel med pelsbarna våre, det kan jeg skrive under på. Jeg kjenner igjen så mye av det du skriver her. Gleden over hvert lille skritt vi tar med pus. At de vil kose, at de begynner å prate med oss. Vår Galadriel var jo ei skravlekjerring. Men hun var også skjønneste kosepusen. De siste årene forlangte hun minimum tre runder med mammakos på puffen. Jeg vet at det er mørkt nå, kjære Ida, men det går seg til. Snakk om han hvis dere klarer, le av historiene, gråt over savnet. Han springer sikkert rundt i pusehimmeslen i en stor fin hage der. Kanskje han har møtt hennes mjauestet dronning Galadriel den vakre. Sender deg en varm og god bamseklem

    • Ida

      Kjære Ingunn ♥ Takk førr alle gode ord, omtanken og alle de fine minnan om ho Galadriel. Det betyr uendelig mye ♥ Vi e heldigvis flink å mimre om alle de gode stundan, men samtidig e sorgen og savnet bunnløs. Æ lengte så mye etter han Bianco at det gjør fysisk ondt i kroppen. Men sånn må det bare være no. Det e prisen man betale førr kjærlighet. Men etter hvert vil nok sorgen bli lettere å bære. Varm klem tebake.

  2. Tårene trillar her eg sit og les. Gode Ida, så fint og rørande skrive om ein pus også eg blei glad i sjølv om det «berre» var via bloggen din. Takk for at du deler ♥ Sender dykk så mange varme klemmar ♥

    • Ida

      Tusen takk fine, gode Silje ♥️ Det betyr så enormt mye for meg at du ble glad i Bianco ♥️ Varm klem tilbake.

  3. Elin Grønning

    Ååå kjære vene ♥️ Så nydelig skrevet. Kjenner meg mye igjen i det du skriver. Vi fikk vår fine elskede pelsball i det øyeblikket min kjære mamma gikk bort. Du verden for en støtte man kan få i en slik liten pels venn. Han hadde ikke vært hos oss mer enn et par uker men skjønte at jeg trengte hjelp 😻 enda han var nettopp kommet til sitt nye hjem.

    • Ida

      Tusen takk Elin ♥️ Og er det ikke fantastisk hvor mye en pelsvenn kan forstå og gjøre for oss! Jeg er så glad for å høre at du fant trøst og støtte etter tapet av din mamma. Egentlig burde dyr være på blåresept for alle som er syk eller sliter 😉

  4. Grethe Halvorsen

    Ida.
    Så flott skrevet, jeg leser så tårene renner. Jeg vet hvor vondt det er å ta farvel med en elsket pelsklump, men det er den prisen vi må betale for de årene vi får med dem. Etter at jeg mistet min mann for vel 2 år siden er min Linus så viktig for meg. Han er en ute og innekatt med katteluke så han kan gå som han vil. Kjenner på at når han kommer i min seng om natten for å ligge der, så slapper jeg så godt av. Om dagen prater jeg mye med han og han følger med på alt jeg driver med. Godt selskap og dyr burde være på bå resept for dem som er alene og som kan ha dyr. Ida, ta fram alle gode minner om en fin katt dere fikk ha i mange år.

    • Ida

      Takk for at du leste og for trøstende ord Grethe ♥️ Og så fint at du har Linus som gir deg varme og kjærlighet. Jeg er så uendelig takknemlig for at vi fikk ha Bianco i alle disse årene, men sorgen og savnet gjør likevel veldig ondt nå.

  5. Kari

    Kjære Ida!
    Så uendelig vakkert skrevet! Det var så uendelig nydelig historie og så trist at jeg måtte stoppe underveis og tørke tårene mens jeg snufset. Det går ikke an å skjønne hvor ufattelig glad man kan bli i våre pusevenner før man har en sånn pelskledd venn selv. Jeg har alltid elsket katter fra jeg var barn, men da vi fikk vår egen her hjemme, skjønte jeg at det er jo ikke «bare en katt», men et høyst elsket familiemedlem. Så jeg skjønner så godt sorgen din.
    Håper det blir litt lettere med tiden, og Bianco mjauser nok ned til deg fra kattehimmelen <3
    Klem fra Kari

    • Ida

      Tusen takk Kari ♥️ Både for trøstende ord og for at du leser om Bianco. Og du har helt rett, det er aldri «bare en katt». Men som du sier er det vanskelig å forstå hvor mye de kan bety hvis man ikke har opplevd det selv. Bianco har betydd mer for meg enn noen andre i livet. Han var min største kjærlighet noensinne, og savnet og sorgen gjenspeiler den kjærligheten. Klem til deg også.

  6. Så trist det er å miste et familiemedlem 🙁 Kjenner på den samme sorgen når jeg tenker på mine to lojale puser som ble tatt av gaupe da jeg var 12 år gammel. Nå er det mange mange år siden, og jeg får fortsatt stikk i hjertet når jeg blir minnet på det. Tenker på deg og håper du ser tilbake på fine minner med Bianco ♥️

    • Ida

      Tusen takk Anna, for omtanke og medfølelse ♥️ Og så trist at du mistet pusene dine på den måten. Jeg tror nok også jeg kommer til å kjenne det i hjertet i lang lang tid, men håpet er at alle de gode minnene en dag skal få størst plass ♥️

  7. Ann

    Så uendelig trist! Jeg sender dere alle gode tanker og er ganske så sikker på at Bianco og vår vakre Puste har det som plommen i egget hvor det nå er de havner. Samtidig lever de jo i hjertene våre, og Bianco i flere hjerter enn du kan se <3

    • Ida

      Tusen takk Ann ♥️ Det betyr så enormt mye for meg at du sier at Bianco lever i mange andre sine hjerter ♥️

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *