Jeg har gjort meg opp noen tanker om den den travle førjulstida. Visst er denne tiden fylt av glede, forventning og kos. Ja det er den. Men dessverre får vi noe ekstra på kjøpet også. Vi får et stress og et jag uten like. Som igjen bidrar til at folk blir frustrerte og slitne. Vi har så mye vi skal rekke over, at til og med ting som i utgangspunktet er koselig – blir slitsomt.
Personlig har jeg flere juletradisjoner som er viktig for meg. Dessverre måtte jeg i år bare innse at jeg rekker ikke over alt jeg ønsker å gjøre. Formen holdt ikke. Og kakemenn, hjemmelaget eggelikør og noe julepynt måtte utgå. Det er trist, men jeg har forsonet meg med det nå. Derimot så stresset jeg i over to uker over at jeg ikke hadde fått laget, pyntet og hengt opp noen pepperkakehjerter som har vært en stor del av julepynten i 7 år nå. Jeg stresset meg uvel. Når har jeg endelig fått de opp. De er kjempefine, og skaper virkelig stemning. Men nå ler jeg litt av meg selv. Jula ville jo kommet selv om pepperkakehjertene uteble. Det er sikkert mange som kjenner seg igjen i dette. Tradisjoner i jula betyr mye. Vi må bare huske på at pynt og gaver og slike ting, ikke er det viktigste.
Sist lørdag var kjæresten på julegavehandel. Han måtte selvfølgelig innom byens største kjøpesenter. Når han kom hjem var han tydelig sliten (selv om handlingen hadde gått veldig raskt og effektivt). Uheldigvis for han så skulle vi ut å handle mer. Men denne gangen var det mat, så da kunne han vente i bilen mens jeg handlet. Allerede i første rundkjøring merket jeg hvor sinte og aggressive bilistene var. De tutet og sendte sure blikk. Ja det er sannelig den travle førjulstida, tenkte jeg.
I matbutikken var det mange folk og lang kø foran meg i kassen. Dette var butikk nummer tre vi var innom, så jeg begynte å bli sliten og ville bare bli fort ferdig. Jeg hadde begynt å legge varene oppå kassabåndet da det kom en mann bak meg i køen. Han hadde ikke noen varer, så jeg spurte han om han ville gå før meg i kassa siden han hadde så lite (jeg har nemlig lovet meg selv at dersom det kommer folk bak meg i kassakøer med lite når jeg handler mye, så skal jeg tilby de å gå foran). Ansiktsuttrykket til mannen var først overraskelse, så takknemlighet og glede. Han gjentok flere ganger at det var veldig snilt gjort. Ååå så glad jeg ble da, og følte at det var like hyggelig for meg som det var for han. Bare å se takknemligheten hans gjorde det så verdt å måtte stå litt lenger. Når det da ble hans tur, og han ba om å få kjøpe barneparacet ble jeg enda gladere. Ikke fordi barnet hans var sykt, men for å ha gjort en god gjerning i en tung og slitsom stund for en småbarnspappa. Og nå fikk barnet hans smertestillende litt raskere enn om jeg ikke hadde tilbudt han å gå før meg i køen. Gjett om jeg da fikk valuta for min lille gest. For det er nemlig det det er – en LITEN gest, men som betyr så enormt mye for den som tar i mot. Det kostet meg så lite, men så fikk jeg mer enn dobbelt tilbake i takknemlighet og glede. De siste dagene har jeg tenkt flere ganger på denne episoden, og kjenner meg tvers igjennom glad hver gang.
Så min oppfordring til dere alle, og meg selv, er: Senk skuldrene og ta deg tid til å slappe av i den travle førjulstida. Kutt ned på antall aktiviteter, og kos deg heller med det du klarer. Og bruk tiden med de du er glad i. Vi må nok tåle å bli litt slitne. Som kjæresten min sier: noen ganger er det verdt å måtte slite litt for å ha det koselig etterpå. Men vi må ikke la stresset ta overhånd. Vi må ikke la pepperkakehjerter gjøre at vi blir dårligere, og vi må ikke la trafikk og kø gjøre oss sint. Men heller gi et lite smil til kassabetjeningen som har slitt hele dagen. Og gi plassen din i kassakøen til de som handler lite når du er på storhandel. Selvfølgelig er tradisjonene våre viktige. Men vi må ikke glemme i denne travle førjulstida – at det er menneskene som er det viktigste!
Og med disse ordene oppfordrer jeg dere alle til å gi et lite bidrag til de stakkars barna i Aleppo. De lider under en grusom krig. Omså bare 50 kroner kan bety mye. Jeg valgte å bidra til Redd Barna – en organisasjon jeg stoler på. Dersom du ønsker å bidra kan du gjøre det her.
Bilde: Silje Therese Kjellsdatter