Tanker og slikt

Helt vanlige dager

Leave a Comment

Det begynte å renne igjen av nesa mi i slutten av august. Noe som indikerer at hullet opp til hjernen dessverre ikke har grodd igjen. Fordi at det er infeksjonsfare kan jeg ikke gå sånn for lenge. Og en stor frykt for atter en operasjon i hodet ble litt for virkelig for meg. Denne operasjonen vil ikke være en rutineoperasjon, og er potensielt stor og vanskelig. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg syns det er skremmende og ubehagelig. Frykten tok litt overhånd en periode, og jeg gikk rundt med mageknip og uro i hjertet døgnet rundt.

Så ble Anna syk med omgangsyke, og det viste seg at det var akkurat det jeg trengte. Å bli tvunget til å bare være mamma for en syk liten jente samtidig som jeg måtte vaske og vaske og vaske hendene for å unngå å bli syk selv. Det var faktisk godt for meg. At noen trengte meg så mye at jeg ikke fikk tid til å være redd.

Etter dette bestemte jeg meg for å ta kontrollen tilbake. Jeg kunne jo ikke bruke dagene på å gå rundt å være engstelig og redd. Å gjøre ting ble redningen. Helt vanlige hverdagslige ting som å sy hull i Annas strømpebukser føltes utrolig godt. Å være husmor. Å være mamma. Å være noe annet enn syk.

Takk og pris for helt vanlige dager! Og at det er flest av de. Det er jo faktisk de jeg liker aller best ♥

Oktober, farvel

2 Comments

I dag er det fem år siden vi sa farvel til vår elske Biancopus. Og hver oktober siden da har jeg på en måte sagt farvel igjen og igjen. Minnene sitter som risset inn i sten. Så når høsten kommer kjenner kroppen det liksom av seg selv. Når løvene gulner og faller til bakken så stikker det i arrene. Det er en fysisk smerte. «Biancotida» som storebror kaller det for.

Og i år er dette på en måte forsterket. Dagene i årets oktober falt på akkurat samme dager som i 2019. Dagen da vi fikk vite det. Da vi hadde vår siste tid sammen med Bianco. Da hele oktober handlet om å ligge inntil, passe på, få mest tid sammen, kose, klemme, puske i pelsen. Vi visste jo at dette var slutten. Og vi sørget så inderlig samtidig som vi skulle utnytte tida og være der for Bianco. Og dagen før dagen. Og selve dagen. Da Bianco til slutt åpnet munnen sin og pustet gjennom den. Noe katter aldri gjør, fordi de er nesepustere. Det er fortsatt en ubeskriveldig smerte. En dyp sorg. Og lengselen og savnet etter Bianco er så ufattelig stort.

Og nå holder vi på å selge den gode, gamle og trygge leiligheta vår. Der vi levde sammen med Bianco. Hans siste hjem. Og Miras første. Der Anna kom til verden. Der vi har vært en familie. Nå når vi har tilbrakt masse tid der i forbindelse med oppussingen har minnene strømmet på. Leiligheta er tom, og har fått nye farger. Nye lamper. Så den føles ikke som vårt hjem lenger. Men utsikta er den samme. Veggene står på samme plass. Så hver gang jeg har løftet blikket har jeg sett livet vårt som en film i reprise i hodet mitt. Jeg hører latteren fra vi flirte. De gode samtalene. All musikken vi spilte. Sangene vi sang (og lagde). Ser alle de koselige stundene. Der vi bygde oss et hjem. Og når jeg ser på den spektakulære utsikta fra stuevinduet vårt, ligger det en liten rød pus på sofaryggen og ser ut av vinduet. Der blir han å ligge for alltid ♥ Selv om dette er enda et farvel. Et mer endelig farvel.

Og på toppen av dette har bestemor og bestefar sin gamle gård, pappas barndomshjem, mitt barndoms paradis, akkurat blitt solgt. 1. november tilhører det ikke familien vår lenger. Og selv om sånne ting er en naturlig del av livet, og det heldigvis skal bo en annen familie der, kan jeg ikke annet enn å kjenne på at det stikker i hjertet. Noe som har vært der hele livet mitt blir på en måte borte.

Aldri har oktober handlet mer om farvel. Så nå er jeg glad for å si farvel til oktober.

Hei i ruskeværet

6 Comments

Hei i ruskeværet tidlig en tirsdags morgen. Jeg er her fortsatt selv om det har vært stille på bloggen en stund nå. Det ble dessverre bare en ufrivillig pause. Men vi får krysse fingrene for at det blir tid og kapasitet til litt mer blogging framover. Så vi får blåst litt liv i det digitale kattelivet igjen.

I dag våknet vi til uling i ventiler og vindu. Vi har en aldri så liten storm som bygger seg opp her nord. Mens det slamret i soveromsvinduet var jeg så heldig å få ligge under dyna samtidig som den gode lille varmeovnen vår kroet seg i armkroken min. Hun er like glad i sove lenge som meg. Og jeg elsker å kjenne henne inntil meg. Å kunne kjenne på roen, varmen og tryggheten hun gir. Selv hostekulene og den tunge pusten av en forkjølelse som pågår nå føles som trygghet.

Samsoving er ikke for alle, men vi i kattelivet nyter det veldig. Ja noen ganger ligger vi faktisk fire stykker i senga (Mira i fotenden min). Dog skal det sises at vi også setter pris på å kunne strekke kroppen litt ekstra i alle retninger i timene før Anna kommer over i storsenga. Og inni mellom når det blir ekstra trangt er det en pappa som rømmer inn på gjesterommet. Det tror jeg vi alle setter pris på.

Men tilbake til dagen i dag. Jeg hadde egentlig planlagt å sove lengre da vi har hatt en hektisk uke med lite og dårlig søvn. Helsa har ikke vært den beste i det siste. Og om det finnes en perfekt dag å bare pakke seg ned i dyna er det på dager som denne – mens blåsten herjer. Men etter å ha kysset Anna og kjæresten farvel til barnehage og jobb, og lukket igjen det slamrende soveromsvinduet, klarte jeg rett å slett ikke å sovne igjen. Så jeg kledde på meg morgenkåpe og tøfler, gikk ut i den høstkalde gangen og opp trappa til stua, hvor jeg fant en sovende Mirapus i sofaen. Jeg tente stearinlys for det var fortsatt ganske mørkt. Så lagde jeg meg en deilig frokost som jeg nøt under pleddet mens jeg så på God Morgen Norge. Mmmm hjemmelaget solbærsyltetøy uten sukker oppå kremost er så godt.

Mens jeg sippet til tekoppen og så ut av vinduet på uværet kunne jeg konstatere hvor heldig jeg er. Som tross alt kan sitte inne i varmen. Ikke trenger jeg å haste til jobben mens jeg holder på jakka og puster ned i skjerfet. Ei heller må jeg stå ute i vinden å holde balansen som arbeiderene som jobber på nabobygget.

Rolige morgener som denne er mine aller beste. Med en malende kattepus ved siden av meg ♥ Ønsker dere alle en nydelig dag! Med uvær eller ei.

Pakke, pakke, pakke!

2 Comments

Pakke, pakke, pakke! Det er det vi gjør i kattelivet nå om dagene. Ja, i tillegg til å kjøre flyttelass. Så nå for tiden er tape, bobleplast og pappesker mine viktigste følgesvenner. De stakkars neglene mine føles nesten døde på grunn av det. Og jeg har registrert at både jeg og kjæresten har små blåmerker over alt på armer og ben. Hehe, man skal ikke spøke med flytting. Det er heftige greier.

Men nå nærmer vi oss. Nå er vi snart der. Og det føles både godt og vemodig. Godt for at vi endelig får gjort noe som har vært viktig for oss å krysse av på lista. Og vemodig fordi vi skal si hade til den fine og trygge leiligheta vår. Etter åtte og et halvt år. Og det er ikke bare lett.

Men heldigvis føles det også helt rett å skulle starte med blanke ark på en ny plass som passer bedre til oss nå. Å få det større, mer praktisk og romsligere blir veldig bra. Og ikke minst har vi klart å sile ut masse ting sånn at vi har litt mindre med oss på lasset. Sminke som har stått i skapet for lenge. Mat som gikk ut på dato i 2021. Både i spiskammeret og fryseren. Sko som ikke har blitt brukt på 7 år. Sko som aldri har blitt brukt…! Og alt for mange ting fra Søstrene Grene. Jeg skal bli litt flinkere å vurdere kjøpene mine mer nøye framover.

Så nå flytter vi snart, og jeg må pakke videre. Men heldigvis er det lov med en liten te-pause i mellom pakkingen ♥ Vi ses i den andre leiligheta.

Livet

6 Comments

– Jeg feirer min aller første jul sammen med Anna, og jeg sitter i en lenestol og samler inntrykk i form av bilder og lyder av familie på alle kanter. Det er så fint. Men samtidig sitter jeg og undrer på om dette er minner bare de rundt meg kommer til å huske. Skal virkelig en kul i brystet på størrelse med en halv lillefinger, som jeg oppdaget en uke før jul når jeg hadde brystbetennelse, få lov til å hindre meg i å kunne mimre tilbake? Og kommer min egen datter til å huske meg? 2. januar får jeg vite det. I mellom tiden må jeg bare skyve det bort. Det blir for vondt.

– Jeg sitter på bussen en fredag i januar ett år senere med en chai latte i hånda mens jeg ser på alle som stiger på og som går av. Travle studenter med ryggsekker fulle av bøker. Turister som peker på alt, alle veier. Jeg ser ut av vinduet, kan alt utenat. Hvor huset med tårnet er, den gamle barnehagen. For denne veien har jeg kjørt mange hundre ganger, men det er lenge siden nå. På grunn av helsa mi ble bussturene sjeldnere og sjeldnere. Og når korona kom stoppet det helt opp. Jeg kjenner at jeg har savnet det. Å ta buss. Å kjøre akkurat her. Å drikke chai latte. Følelsen av normalitet. Og tenk at det var akkurat den samme kulen i brystet som tok meg hit. Til bussen, på rute 20 fra sykehuset. Til en etterlengtet chai latte og normalitet. Det er jeg faktisk takknemlig for. Og for ordens skyld går det heldigvis bra med den kulen selv om man kan slite litt med bekymringer inni mellom.

– Det tikker inn en sms fra min 91 år gamle bestemor hvor det står at hun lurer på hvordan vi har det og at hun tenker på oss. Jeg blir så varm i hjertet ♥

– Jeg er forlover for en av min beste venninner. Jeg som elsker alt som har med bryllup å gjøre kunne ikke tenke meg en bedre «jobb». Det er så mye glede, så mye fint å ordne. Men over hele dette bryllupet henger et slør som ikke er laget av tyll eller blonder. Mannen til min venninne har fått ALS. Og samtidig som vi skal feire kjærligheten kjenner vi på alvoret og sorgen. Vi går alle en vanskelig tid i møte. Og mens det er tungt og vondt for meg tenker jeg så ofte på hvor utrolig mye mer vondt det gjør for de fire som er hardest rammet.

– Det er julaften og stemningsfulle snapper kommer som perler på en snor. Men midt i den rekka kommer en snap av en julepyntet gravstein til en liten gutt som skulle ha vært sammen med familien sin. Det er så brutalt. Så umenneskelig at en mamma skal sitte uten gutten sin i jula. Og i livet. Nå er den viktigste julepynten i verden rundt en gravstein.

– Jeg og kjæresten har akkurat flyttet inn på badegulvet etter to dager med utallige klesvasker og pleie av en omgangssyk Anna. Nå er det vår tur og vi ble syk på nesten minuttet samtidig. Vi må dele på toalettet da vi bare har ett, og i starten før vi blir rammet av den totale utmattelsen ligger vi og flirer av oss selv og situasjonen vi er i. Da utbryter kjæresten «det er ingen andre enn deg jeg ville ha vært sånn her syk med». Det er kjærlighet det!

– Vi har vært på besøk hos tante Idas fine jenter og jeg har atter en gang fortalt de historien om Bianco. Om hvordan jeg fant han i varemottaket på Nerstranda kjøpesenter. Hvor skitten pelsen hans var, og at den lille nesen hans som skulle være lyserosa og våt var inntørket og brun. Om at han første natta klorte opp alle dorullene vi hadde stående i hylla på badet, og hele prosessen når vi ble kjent med han som gjorde at vi elsket han så inderlig høyt. Den minste av tante Idas fine jenter spør mange spørsmål om når han var syk og om hvordan og hvorfor han måtte dø. Jeg begynner å gråte mens jeg snakker, for selv om det er gått over fire år gjør det fortsatt så vondt. Savnet er så stort. Men jeg elsker å fortelle og prate om Bianco likevel. Og jeg håper de fine tantejentene mine aldri slutter å spørre om han. Og etter at vi kom hjem fra dette besøket tikket det inn en sms fra tante Idas største tantejente hvor det sto – «jeg er så glad for at du er min tante Ida» ♥

– Jeg følger en av mine nærmeste i livet til legen. Jeg er glad for å kunne gjøre det, men samtidig er det så vondt å se at en man elsker blir spist opp av sykdom. At denne sykdommen stadig tar denne personen bort fra meg. Savnet etter trygghet og normalitet strammer rundt hjertet.

– Ei lita frøken ligger og sover så søtt i armkroken min. Og når hun snur seg i søvne er ryggmargsrefleksen å kroe seg sammen mot koppen min og stryke på meg med den lille hånda si. Hun er så god, en ordentlig kosejente. Og selv om jeg vet at det er min jobb i livet å gjøre at hun skal føle seg trygg, er det så godt at et så lite menneske kan gjøre at jeg også føler meg trygg. Vår gode og fine Anna ♥ Vi er så heldige!

– Tenk at livet kan være så fint og brutalt på samme tid. Og at lykke og sorg følger hverandre hele veien. Som hånd i hanske. Har du ikke opplevd det ene, har du heller ikke opplevd det andre. Og både kjærligheten og sorgen setter dype spor i oss. Og sånn må vi bare fortsette å leve. Der vi får lov å elske andre hver eneste dag. Men vi vet aldri når vi blir å miste de. Derfor må vi huske på å alltid holde fast i det gode.

Årets første dag

2 Comments

Årets første dag var rosa. Det må jeg si var en god start og virkelig lovende for fortsettelsen. La oss håpe dette blir et år fylt av kjærlighet fra alle kanter i alle verdenshjørner. Jeg kjenner meg i alle fall veldig inspirert av min kjære blomsternabo som ble intervjuet på gata om hva hun ønsker seg for det nye året. Fred i verden og at folk skal bli flinkere til å ta seg tid til hverandre svarte hun ♥ Jeg er så enig. Det trenger vi!

God annerledes-jul fra oss

1 Comment

Vi klarte det. Vi kom oss til hytta. Til slutt. Klokken 10 på kvelden på lillejulaften var vi her. Og til tross for svigerforeldre som hadde vært helt fantastiske og handlet masse mat til oss, ryddet og vasket, strøket duker, satt på varmen, og til og med spurt om de skulle pynte til jul for oss, så var det et kaldt møte med vår kjære hytte. For det var jo lillejulaften. En dag man vanligvis bare nyter i ro og fred. Og det var så mye som ikke var på plass.

Så da var mottoet bedre sent enn aldri noe vi bare måtte holde fast i. Og det var på pur vilje to slitne koronakropper fikk flyttet en sovende Anna over til senga, pakket ut av en stappfull bil, satt alt på plass inne, og begynt på prosessen for å finne fram julehytta.

Ja det var mye som ikke ble helt som det bruker å være. Eksempelvis klarte vi ikke å henge opp grangirlanderne rundt de smale og høye kjøkkenvinduene. Og det er litt synd, for de skaper virkelig lunhet og julestemning. Men jeg «erstattet» de med å pynte litt ekstra på kjøkkenet. Jeg hadde heldigvis en stor mugge med furu stående, og lot kakeboksene med julemotiv få stå framme på kjøkkenbenken.

Og med litt stemningsfull julemusikk i bakgrunnen kom klementiner, røde juleepler, julekort, julegaver og blomster på plass. Og litt etter klokken 03.00 natt til julaften var juletreet endelig ferdig pyntet. Da måtte jeg flire litt for meg selv. Jeg som vanligvis pynter juletreet tidlig i desember.

Det ble ikke så mye søvn på meg denne natta. Men det var verdt det. For det ble veldig fint her. Og for en fin dag julaften ble! Annerledes ja, men likevel fin.

Jeg som vanligvis våkner rett opp til julestrømpen, smurte frokost og lekte med ei lita frøken først. Og det var bare bruddstykker av Tre nøtter til Askepott jeg klarte å få med meg. For julestrømpen, og spesielt innholdet, var så spennende for små fingre. Så klinket jeg til å bakte et valnøttbrød på formiddagen. På selveste julaften. Det har jeg aldri gjort ført. Men det var da jeg hadde ledig tid, og vi trengte brød. Og sant og si var det egentlig litt koselig. Selv om jeg aller helst bare skulle sittet i pysj og sett på tv. Men det kan vi gjøre igjen til neste år.

Og det ble julestrømpe, det ble litt Tre nøtter til Askepott, litt Reisen til julestjernen og litt Donald. Og det ble finstas, ribbe (som svigerfamilien var så snill å komme på døra med) kos, stemning, og julegaver. Det ble julaften!

Og selv om annerledesjula i dag har fortsatt med klesvask, hosting, støvsuging, tidvis mangel av smaksans, søppelrydding, og aktetur med ei lita frøken (man var jo aldri ute på 1. juledag før man fikk barn, ikke sant?), så syns jeg egentlig ikke det er så ille. For mens jeg sitter her og pusker på en malende Mirapus og ser på Harry Potter kjenner jeg meg så takknemlig. Jeg har så mye, selv om ting ikke ble helt som vi planla. Og det er det man skal fokusere på.

God annerledes-jul fra oss ♥

Det snør

2 Comments

Aiaiai, så ble dette hjemmet også rammet av corona. Og ikke så lite heller. Her er det høy feber, tap av smak og luktesans, massevis av hosting, og det verste av alt – masse tykt slim som legger seg framfor luftrører sånn at det tidvis er vanskelig å puste. Dette er så kjipt. Spesielt siden jeg har vært syk mesteparten av desember, og hadde gledet meg sånn til å kunne nyte litt ordentlig julestemning.

Og når vi nå er så nært selve jula kjenner jeg meg selvfølgelig engstelig for hvordan dette skal bli. Det har blitt noen tårer når jeg har vært på mitt verste for å si det sånn. Når kroppen min hiver etter pusten og arbeider uendelig hardt for å hoste og harke opp alle ulumskheter. Da har jeg bare følt bunnløs frustrasjon, og det har vært vanskelig å se lys i tunnelen. Og at vi skal komme dit før selveste jula.

Men jul blir det likevel. Uansett om ikke hytta vår er ferdig pyntet. Uansett om vi ikke har fått ordnet alle gavene. Uansett om vi mangler både det ene og det andre av bakevarer og diverse mat. Og uansett om ikke ting blir som vi hadde planlagt. Jula kommer. Vi skal være sammen. Og vi skal gjøre det beste ut av situasjonen.

Dessuten snør det nå. Det daler ned hvite flak av himmelsk korrekturlakk. Som legger seg som et mykt teppe over den gamle skitne snøen som nesten regnet bort når mildværet kom. Nå blir det fint igjen. Og for en liten stund, mens jeg ikke hev etter pusten fikk jeg stå i verandadøra å nyte dette synet. Da kjente jeg det lille håpet. At snøen kanskje renser bort alt som er skittent. Alt som er trist. Både corona og bekymringene mine.

Det blir jul uansett ♥

Den siste sola

2 Comments

I slutten av november gjorde sola som den alltid gjør – den takket for seg og sa på gjensyn med et helt magisk skue av et lys. Bare se så vakkert! Selv vi som har levd med dette hele livet stopper opp. Legger fra oss alt vi har i hendene. Puster roligere. Og nyter. I mindre enn 10 minutter strakk den seg langt nok over åsen til at vi fikk se den. For siste gang i år. Og det var så fint. Og føltes så hjertevarmt.

For meg er dette nesten Disney-magisk. Fargene. Lyset. Alt. Som vår egen lille Winter Wonderland-Disneyfilm. Jeg kan nesten ikke få sagt hvor takknemlig jeg er!

Det glinset til og med som glitter i snøen. Ser dere der? Det var ikke så lett å få det med på kamera. Og gjennom stuevinduet som jo alltid gir litt refleksjon. Men litt fikk jeg heldigvis med.

Altså se de fargene! Rosa snø. Som et slags midnattsollys midt på vinteren. Det ser nesten ut som et maleri. Ja, dette kalles riktignok mørketid, men det er helt utrolig hvor stor rolle lyset likevel har. Både lyset i naturen, det vi tenner inne, og det vi har i hjertet. Jeg tenker at dette lyset ikke bare er noe vi ser. Det er noe vi kjenner ♥

Et lite hei

4 Comments

Hei fra oss i kattelivet. Og takk for sist. Det ble dessverre tidenes lengste bloggpause på meg siden jeg startet å blogge i oktober 2016. Men det har en naturlig forklaring.

Her lever vi nemlig under litt andre forhold enn vi normalt bruker å gjøre på denne tiden av året. Vi som vanligvis bruker å ha levende lys, granbar i mugger, julenøtter i skåla og en fot halvveis inn i jula, lever med pappesker, montering av flatpakkede ting fra IKEA, sene arbeidskvelder, dager som løper av gårde, og kropper som er så slitne at vi ikke klarer så mye annet enn å bli liggende når hodet treffer puta på sofaen. Puh! Like slitsomt som å lese denne laaange setninga 😉

Det ble rett og slett litt mye for oss med oppussing av ny leilighet, nedpakking i den gamle, utbygging på hytta, en aktiv ettåring, jobb, og dårlig helse på samme tid. Og ikke spør hvordan vi klarte å få alt dette til å havne samtidig. Jeg har klødd meg litt i hodet over det.

Men det er nok mest sannsynlig på grunn av litt for dårlig planlegging og skikkelig uflaks. Oppussinga av leiligheta skulle jo ikke dra ut så lenge, og utbygginga på hytta skulle normalt sett ha tatt lengre tid. Hvor ofte skjer det liksom at noen som helst slags byggeprosjekt er tidlig ute? Haha! Pluss at midt i det hele knakk tannroten som porselenstanna mi står på. Så når går jeg gjennom en omfattende prosess med å få bro.

Så vi har luksusproblemer i fleng. Men luksus blir ikke helt luksus når man blir så slitne som vi er nå. Det var det en god venninne som sa til meg her om dagen.

Og i løpet av den samtalen ble jeg også minnet på hvor viktig denne tida på året er for meg. Hvor stor del av livet mitt det er. Det er jo derfor jeg alltid starter så tidlig med jula. For å få nok tid til å nyte så mye som jeg ønsker. Og at det ville være synd å ikke kunne nyte noe av det i år fordi vi er for slitne. For tenk, jeg har ikke pyntet med en ørliten ting en gang som kan minne om jul her hjemme. Og på hytta har vi bare så vidt begynt å pynte fordi vi nesten aldri har tid til å dra dit.

Derfor måtte vi ta en avgjørelse som var litt trist, men samtidig veldig viktig.

Vi blir å avvente med den store flyttingen til nyleiligheta til etter nyttår. Det er ikke verdt å slite seg ut for å komme seg inn før jul. Spesielt ikke når vi skal tilbringe selve jula på hytta, og har det helt fint i den gamle leiligheta vår. Ja den er liten og trang. Men vi koser oss fortsatt her. Og får vi satt opp litt ting og tang som vi ikke trenger nå i den nye leiligheta, så frigjør vi jo litt plass.

Så nå tar vi hverdagene tilbake. Nå tar vi førjulskosen tilbake. Nå skal jeg pynte og gjøre det koselig og stemningsfullt i hver krik og krok (etter jeg har hvilt meg litt først). Og jeg gleder meg sånn til å vise og lære Anna om alt dette fine. Gi henne gode forutsetninger for å bli en like juleglad person som mammaen sin. Og Mira skal være sammen med meg når jeg pakker julegavene på gulvet. Med gavepapir og bånd liggende over hele stua mens Nat King Cole synger The Christmas Song i bakgrunnen. Dette blir så koselig.

Og forhåpentlig skal jeg klare å dele litt med dere leserne også. Nå krysser vi fingrene for skikkelig god førjulstemning på bloggen framover. Eller novent (november som møter advent) som det nå heter. Jeg gleder meg ♥