Mira

Førjulstida

Leave a Comment

Nå er jo egentlig jula over for godt for denne gangen, og det kan jo være at julestemning er det siste mange ønsker nå. Men jeg syns disse bildene er for koselige og stemningsfulle til å ikke dele, så da får dere bære over med forsinkelsen min, eller se den andre veien. For stemning blir det, selv om den egentlig var ment å komme i selve jula. Men sånn er det bare når man er for sliten og pjusk.

Førjulstida er bestandig fin. Men jeg skjønte bedre enn noen sinne hvorfor den også heter julestria. Jeg kan aldri huske å ha jobbet så mange timer og kvelder i desember før. Mange av disse kveldene hadde jeg egentlig bare lyst å ligge på sofaen å se på julefilmer, men hvis vi skulle få gjennomført alt på lista var det sånn det måtte bli. Sannheten var at vi hadde nok litt for mye vi skulle gjøre. Og vi kom litt for sent i gang med det. Planen var jo alltid å gjøre så mye som mulig i november, slik at vi bare hadde kosen igjen i desember.

Pluss at dagene blir kortere med ei lita frøken som har faste rutiner. Og da går tida fort. Men før det tok helt av hadde jeg en herlig bytur i slutten av november hvor jeg nøt litt egenpleie hos frisøren og så på alle julelysene som var kommet opp. Men det aller fineste lyset var det mot horisonten.

Denne dagen var mitt viktigste ærend å gå innom Postludium for å se etter gamle julekort. Men jeg var for tidlig ute, for de hadde ikke åpnet «julebutikken» enda. Men det var hell i uhell, for det resulterte i at jeg fant alt dette fine på bildet her pluss en nyyydelig 40-tallskåpe i ull som jeg skal vise dere senere. Den fortjener et helt eget blogginnlegg. Og til sammen for alt betalte jeg rett over tusen kroner. Litt av et kupp spør du meg. Lampene for eksempel, kostet bare 80 kroner stykket. Det meste, foruten suppeterrinen og det engelske tefatet, havnet på hytta.

Livets første adventskalender kom opp på veggen. Og jeg syns det er en herlig og søt adventskalender med det passende navnet Klaus.

Anne elsket den og forstod konseptet ganske fort. «Pakke» sa hun hver morgen når hun så den, men hun visste at hun måtte vente til etter barnehagen. Da hadde vi en koselig liten stund hvor vi alle satt i trappa mens hun åpnet dagens luke ♥ Jeg vet ikke hvem som egentlig var mest spent. Om det var den minste kattelivfrøkna, eller hun største som ventet på at pepperkakehus-Duploen skulle bli komplett så vi kunne bygge den. Haha, dagene med rosinpakker og lekefrukter var en lidelse. Men alle må lære seg å vente. Både store og små.

Og de store hadde som alltid adventskalender de også. Se så fin den var i år ♥ Innholdet var også ekstra bra. Det ble nok litt dyrere for både meg og kjæresten, men vi ga hverandre utelukkende ting som vi trengte eller hadde kjøpt uansett (man trenger jo strengt tatt ikke Blondie, men den er viktig for oss likevel). Kjæresten fikk et realt påfyll av sokker og boksere, og jeg snittekniv, målebånd og Underbara Claras bok Underbara Vinter. Ååå som jeg elsker den boka!

Den første adventshelga tok vi med oss storebror og dro til hytta. Det var da det var litt mye snø. Vi hadde fullt program blant annet med julegrantenning på Storsteinnes sammen med svigermor og svigerfar. Og pinnekjøttmiddag sammen med bestemor/oldemor. Det var veldig koselig å kunne invitere oldebeste på en smakfull julemiddag. Faktisk var dette det beste pinnekjøttet jeg har smakt på mange år. Og det var så stille rundt middagsbordet at jeg mistenker at det gjaldt de andre også. Hehe.

Etter det begynte vi å pynte hytta. Den måtte være tidlig klar i tilfelle vi skulle være så uheldig å få en reprise av fjorårets jul med korona. I gangen mellom den gamle og den nye delen satt jeg en stuegran og en ny stor halmbukk. Jeg elsker at vinduskarmene er så dype her.

De fineste julestrømpene kom opp på veggen ved vedovnen. Den med kattepusen på er Bianco sin gamle. Mira har egentlig arvet den, men den henger mest til pynt nå. Det er så mange fine minner knyttet til den ♥

Så måtte vi pynte litt til Mira også. Og denne brikken var jeg så glad for å få på plass, for den fant jeg nemlig ikke forrige jul. Se nå så koselig!

Og noe som virkelig var en seier for oss var at vi klarte å få opp grangirlanderne rundt kjøkkenvinduene. De har vi ikke hatt oppe siden jula 2021. Baby-og småbarnslivet tillot ikke det. Og både jeg og kjæresten kunne konstatere at hytta blir veldig mye lunere og koselig med disse rundt vinduene. Jeg håper vi klarer å henge de opp til neste år også.

Inni mellom all pyntingen måtte vi unne oss litt kos og påfyll av energi. Så en av kveldene hadde vi «julete» tapas med blant annet crispy duck med hoisinsaus, bacondadler, og pepperkaker med blåmuggost. Nam det var så godt!

Noen gode oster hadde vi også unnet oss. Blant annet trøffelpecorino og favoritten Kaltbach Creamy. Og i glassene – Herrljunga eplescider. Noe av det beste jeg kan drikke til mat. Vi hadde det så fint og koste oss veldig denne langhelga. Verken store, små eller firbeinte ville dra når vi hadde retur hjem på mandags kveld.

Men det var ikke lenge vi var borte fra hytta. Allerede neste helg var vi tilbake og da hadde kjæresten fått så mange snapper av folk som hadde bakt pepperkaker at han også ville gjøre det. Det hadde han ikke gjort på over utrolige 20 år, noe som er helt rart for meg. Å bake pepperkaker er nemlig et must for meg i førjulstida. Det blir ikke jul uten. Men denne gangen ble det også ekstra spesielt for det var første gang vi gjorde dette sammen som en familie. Og jeg hadde funnet fram mitt gamle lille kjevle som Anna nå har fått arve. Katter, gitarer og Disney. Hehe, det er ingen tvil om hvem som baker her.

En liten og en stor pepperkakebaker ♥ Som betyr alt for meg! Snufs. Hilsen lettrørt tyttebær.

Etter helga var vi tilbake i byen og da hadde jeg en hel lang liste med juleforberedelser (i tillegg til vasking og overlevering av leiligheta vår som var solgt). Så da var det bare å sette i gang, og først ut var julekjøttbollene til Underbara Clara. De har havnet på må-ha-lista for de er så gode. Også er de fine å ha liggende klar i fryseren hvis man ikke orker å lage middag en dag eller to i travle desember.

Her ser dere forresten hva jeg endte opp med å bruke suppeterrinen til. Svibler og mose. Jeg syns løkplanter gjør seg ekstra godt oppi sånne skåler/boller.

Og det tok ikke lang tid før vi nøt av disse godsakene. Som for eksempel denne dagen da jeg lagde ostesmørbrød av surdeigsbaguette med majones, julekjøttboller, norvegia og parmesan. Herlighet det var godt! Etter disse innså jeg at jeg må doble mengden kjøttboller til neste jul.

Neste ut på lista var å pakke julegaver. Datoen var 10. desember og jeg hadde ikke pakket én eneste en. Min gode Disneyvenninne flirte og sa at det hadde vært det samme som at «vanlige» folk ikke hadde begynt å pakke julegavene før i januar. Men fra spøk til revolver, jeg har faktisk aldri vært så sent ute med julegavepakkingen.

Men når jeg først begynte hadde jeg en slags maraton. Jeg pakket faktisk julegaver i 7 timer. Til langt ut på natta. Og det fungerte egentlig kjempegodt. Jeg fikk gjort mye på en og samme gang. Hadde godt driv. Samtidig som jeg koste meg med både julefilmer og julemusikk i bakgrunnen. Og Mira koste seg også kjempemasse som dere ser ♥ Og bonusen var at jeg oppdaget hvor mye tid jeg sparte på opp -og nedpakking av papir og bånd siden jeg nesten pakket alt på en gang. Det kan jo hende jeg blir å fortsette med dette…

Jeg ble også veldig fornøyd med julegavene i år. De gjorde det ekstra lunt og fint når de kom på plass under vårt nye juletre. I vår nye leilighet. Det ble det liksom enda litt mer jul hos oss. For jeg skal ikke unnlate å si at jeg syns det var litt vanskelig å pynte i en ny bolig. Ikke nok med at dimensjonene er så mye større i denne leiligheta, og alt dermed ble så smått kontra i den gamle. Men i tillegg hadde liksom julepynten sin faste plass på Tomasjordnes, og nå ble jeg tvunget til å tenke nytt.

Jeg vet ikke om det var jeg som var sliten eller manglet kreativitet. Mest sannsynlig en kombinasjon av begge. Men det var ikke så lett å få den samme julestemninga som vi hadde i gammelleiligheta. Men sånn er det. Jul er tradisjon, og når tradisjon endres vil det som regel ikke føles på samme måte lenger. Julegardinene våre var ikke lenger lange nok, og vi trengte et fag ekstra, og den trofaste gamle messingjulestjerna vår var aaalt for for lita for de store vinduene. Så de havnet på Anna sitt soverom. Nå må vi lære oss å finne stemninga i en ny julestjerne som er stor nok for vinduene, og i et juletre som er høyt nok for denne takhøyden. Så håper jeg at jeg med tida finner noen lyse vinrøde fløyelsgardiner som kan gi litt av den samme følelsen. Det tar tid å bo seg inn. Også når det gjelder jula.

Her ser dere det nye juletreet vårt. Stua vår er dessverre litt lita kontra resten av leiligheta, derfor var det liksom ikke noen logisk plass å plassere et juletre. Det gjorde det også litt begrenset i henhold til hvordan juletre vi kunne velge. Vi kunne ikke ha et som har for vid omkrets nede. Valget falt da på Dovre juletre fra Hageland Nathanielsen i Harstad. En snill tante og et søskenbarn var så greie å hente det for oss og sende det med hurtigbåten. Tusen takk gode dere♥

Jeg liker treet ganske godt, men er samtidig blitt litt bortskjemt med det litt mer eksklusive juletreet som vi har på hytta. Jeg skulle ønske dette var litt tettere/fyldigere og litt mørkere på farge. Så vi får se hva vi gjør til neste år. Men det var et gledelig gjensyn med Julenilsen-sekken.

Neste på lista var å bake lussekatter. Det ble to runder med det, og de ble ekstra gode i år. Vi har heldigvis fortsatt flere i fryseren.

Så ble det noen ettermiddager med julehandling også. Da tok vi på oss det mest julete vi hadde, nemlig den nye Dottie-kofta i julefarger som den snille mammaen til min gode julevenninne har strikket til Anna. Vi har fått så mye oppmerksom på grunn av den. Og Anna er så nydelig søt i den. Og se nå på disse to finingene ♥

De ettermiddagene vi var hjemme tilbrakte vi med å se på Skomakergata eller Amalies jul. Som dere skjønner har jeg Anna i opplæring for bli en ordentlig juleperson. Hehe, man må jo starte tidlig. Og en dag det begynte å snø etter en mildværsperiode fant vi fram Play Doh. Perfekt for å lage snømann. Ble den ikke fin?

Lutefisk på Mathallen med min gode julevenninne og mannen hennes fikk vi også til. Det var utrolig hyggelig og av en 9 års lang tradisjon var dette den absolutt beste lutfisken vi har spist der. Både fisken og tilbehøret var perfekt.

Og til dessert spiste vi safranis på pepperkakesmuler med kirsbærkompott og mandelkake. Å denne isen altså! Den var så god at jeg måtte spørre pent om jeg kunne få kjøpe med meg en boks hjem. Det gjorde jeg, og den har jeg verdsatt som gull. Prisen var også i det sjiktet, hehe. Men hva gjør man ikke for å fylle desemberdagene med så mye safran som mulig.

Juleforberedelsene fortsatte og jeg var så utrolig glad når jeg klarte å ferdigstille julestrømpen til Anna. En stund tenkte jeg at jeg kanskje måtte kjøpe en annen og utsette syingen til neste jul. Men det gikk til slutt og jeg ble veldig fornøyd. Den ble nesten akkurat som ønsket. Og jeg syns julestrømpen passer ekstra godt til tapeten på Anna sitt rom.

Noe annet som også passet ekstra godt inn på rommet til Anna var denne kattegirlanderen som jeg har jaktet på i fire år. Den har alltid blitt utsolgt de få plassene jeg har funnet den. Og den ble egentlig utsolgt i år også, men så kontaktet jeg Keiserens Nye Trær og da viste det seg at de skulle få den inn igjen før jul. Tenk, endelig fikk jeg tak i den! En girlander som er perfekt for kattelivet. Jeg sikret meg to stykker, så den andre henger på hytta. Nå har vi ekstra mange katter til jul.

Men en katt som tok førjulstida med knusende ro var Mira som har funnet sin favorittplass i vår nye gamle bruktstol fra finn. 200 kroner betalte vi for den, og jeg liker den så godt.

Så begynte vi å nærme oss en av årets mørkeste dager og da er lyset alltid så vakkert. Vi er så heldige å ha to vindu mot sør i stua vår, så de fungerer nesten som bilder på veggen. Bilder med de vakreste motiv og farger, som er i stadig endring. Noen ganger gul, noen ganger rosa, noen ganger blå, noen ganger orange. Og noen ganger ser du Tromsøbrua. Alt etter hvor du sitter i sofaen.

Og når førjulstida nærmet seg slutten og ferien vår begynte var vi en sliten familie som måtte utsette reisen til hytta med to dager. Vi hadde levert fra oss den gamle leiligheta vår, kunne senke skuldrene og hadde behov for rolige dager. I disse dagene gikk det sakte. Vi pakket litt etter litt, men aller mest lå vi på gulvet under varme pledd og leste Barna i Bakkebygrenda og gledet oss til jul.

Hei Waldemar

1 Comment

Han har nok allerede sneket seg med på flere bilder her på bloggen om jeg ikke husker feil. Det er jo uunngåelig når jeg skal dele bilder fra rommet vårt. Men jeg syns han er så fin at han likevel fortjener en ordentlig presentasjon. Så her kommer det. Tapetvalgets kvaler til soverommet vårt landet på dette. Si hei til Waldemar fra Boråstapeter.

Jeg har jo skrevet om Waldemar før i dette blogginnlegget, og det er en litt spesiell tapet hvor mønsteret et veldig tett for å etterligne tekstil. Denne typen gobelengtapeter var populære på begynnelsen av 1900-tallet, men både Boråstapeter og jeg syns den passer like godt inn i dagens interiør. Og spesielt i denne fargevarianten med lysegrå og beige. Man får egentlig følelsen av at den er blå.

Skal jeg være ærlig, var det et litt vågalt valg. Spesielt for meg. Og det har vært et par gang når jeg har skiftet på senga og syntes det har vært vanskelig å finne en god balanse med sengetøyet at jeg har lurt på om vi tok litt for hardt i. Vært litt rett for at vi skal bli lei. Men den dagen kjæresten stilte seg i gangen slik at han kunne se inn i både vårt og Annas soverom samtidig og reaksjonen hans var at det føltes litt som huset i Home Alone, da visste jeg at det var helt rett. Det er nemlig sånn jeg vil at det skal være her hjemme. Lunt og koselig. Spesielt på soverommet.

Og vi trives alle så godt her inne. Både store og små og firbeinte. Anna bruker å late som hun plukker bærene fra veggen for så å spise de, og Mira… ja Mira trenger ingen forklaring. Bare se på bildene ♥ Hun er fortsatt en ordentlig putepus som vet å nyte en lun og god atmosfære.

Anna sitt soverom på hytta

1 Comment

Jeg har jo nevnt for dere tidligere at vi har bygget litt ut på hytta. Og her må jeg holde tunga rett i munnen, for det er vel ikke helt riktig å legge trykk på ordet litt. Hytta vår er ikke mindre en ca. 60 kvadratmeter større nå, og hvordan og hvorfor skal jeg fortelle dere litt senere. Nå er det nemlig Anna sitt soverom som skal få skinne. For det har blitt så koselig og fint at jeg nesten kunne ha bodd der inne. Og det er fylt opp med familieklenodier, arv og gode minner. Ting som virkelig har satt spor i hjertet. Og som jeg håper kommer til å bety masse for Anna etter hvert. Mira er forresten enig med meg. Så hun «bor» her inne ofte hun. Seee bare som hun koser seg der hun ligger mot den stripete juleputa jeg fant på loppis i sommer ♥

Vi får starte med tapetet. Det meste av hytta vår består av panel, og jeg ønsket å få inn litt mer landlig og «britisk stil». Jeg ønsket meg blomster, men det måtte være nøytralt og i et gjentagende mønster som ikke ble for stort. Og fargen var også viktig, for dette er et lite rom med forholdsvis lite lys. Etter utallige besøk på Fargerike og scrolling på mobilen landet vi på Boråstapeter sin Petit Fleurs i beige. Vi vurderte også den blå, men jeg tror den ville gjort rommet veldig mye mørkere. Og ikke minst kaldere. Jeg ville at dette skulle være et lunt og varmt rom, noe jeg syns det har blitt.

Det lille mintgrønne skapet/kommoden var jeg så heldig å få arve etter bestemor og bestefar i Malangen når onkel og tante solgte den gamle gården deres i oktober. Så det flyttet heldigvis ikke så langt. Det hadde stått bortgjemt i maaange år, da jeg aldri kan huske å ha sett det i oppveksten. Men pappa kunne fortelle at bestemor og bestefar hadde det på soverommet når pappa var liten. Jeg syns det passer perfekt på rommet til Anna.

Tallerkenhylla i tre som vi bruker til oppbevaring av barnebøker fant jeg på Rebell for 50 kroner for et års tid siden. Den har vi ikke fått hengt opp enda, så den står midlertidig oppå skapet. Men da er det også lettere for Anna å hente bøkene selv. Vi har mange koselige barnebøker her, og de fleste av de er kjøpt brukt eller arvet. Og Anna viser seg å være en ordentlig lesehest, så hun setter stor pris på de.

Så til det viktigste på dette bildet. Anna sitt lille juletre som hun har arvet av sin pappa. Som han pyntet rommet sitt med hver jul i barndommen. Det var farmor som kom med det i november og sa at hun syntes at Anna skulle ha det nå. Jeg lurte på om vi skulle sette en lyslenke på det. Men jeg syns det er så perfekt på sin uperfekte måte. Akkurat sånn som det er. Sånn som kjæresten, Annas fine pappa hadde det i sin barndom. Tenk så mye glede og forventning som følger med dette lille treet ♥

Farmor ordnet for øvrig også julestjerna dere kan skimte i vinduet på det øverste bildet. Hun spurte om vi hadde noe julelys på rommet til Anna på hytta, og når jeg svarte at jeg hadde kjøpt en julestjerne på finn men at hun jeg kjøpte den hos var treg å sende den, gikk hun ned i kjelleren og kom opp med denne fine gamle messing-julestjerna fra Marksløjd. Den var godt brukt, så kjæresten og storebror skiftet både ledning og stikkontakt på den. Den er helt lik den julestjerna som vi har hengende på vårt soverom. Og jeg syns det er den fineste julestjerna i hele verden. Her er også tanken om at denne stjerna har gitt stemning og glede for noen som er så glad i Anna, så utrolig fin.

Anna er forresten veldig glad i å gjemme ting inni oldemor og oldefars gamle skap. Så mens jeg tok bildene her inne benyttet jeg anledningen til å «redde» kaninen hennes fra fangenskap. Den har dere fått hilse på før, og dere husker kanskje at jeg fant den på posesalg på loppemarked mens Anna enda lå i magen min?

Jeg satt kaninen tilbake i senga sammen med elefanten og mommos gamle bamse som Anna har døpt «Ole Bomma». Tenk så heldig Anna er som har fått han hos mommo ♥ Og denne karen har virkelig levd et langt og innholdsrikt liv. I tillegg til at han e nokså slitt, er både den ene foten og hodet tydelig sydd på igjen flere ganger. «Pelsen» er også litt svidd i panna. Når jeg ser på han blir jeg ordentlig varm i hjertet og ser for meg mamma som Marian i Teddybjørnens vise. «Og siden har jeg snurra nesten mer enn jeg vil. For Marian er ikke den som lar meg ligge still. Og sløyfa mi har tassen spist og håra skreller a’. Men det gjør ingen verdens ting jeg brummer og er gla. For hvis jeg mister større ting som hue eller ben. Tar Marian en hyssingstump og syr dem opp igjen. Og det er mye bedre enn å legges vekk et sted. Med silkebånd om halsen sin og aldri være med.» Denne sangen brukte for øvrig bestefar i Malangen å synge til oss barnebarna ♥

Selve senga til Anna er egentlig midlertidig da Anna enda sover i min gamle sprinkelseng inne på rommet hos oss. Vi hadde en ekstra rammemadrass stående, og tenkte det var greit å sette den her både for lekens skyld og til vi får gjester. Og Anna liker den. Hun klatrer opp ned av den som ingenting. Men når hun skal begynne å sove her burde hun nok få en mindre seng med kant på. Oppå senga ligger det flere babytepper og et lammeskinn som Anna brukte når hun var baby, og det at vi kan bruke de videre betyr så mye for et mammahjerte som har klump i halsen over at babyen hennes er blitt så stor.

Og når vi snakker om bestefar i Malangen, Annas oldefar, så er det faktisk han som har snekret denne fine krakken på bildet. Han var snekker og sørget for at alle i familien fikk hver sin krakk. Dere husker kanskje min som jeg har malt hvit? Når han takket for seg stod det et helt lager av krakker igjen i kjelleren. Jeg hjalp bestemor å selge noen på Malangsdagen for maaange år siden, men likevel var det mange nok igjen til at oldebarn som er kommet lenge etterpå også har fått en. Nå kommer det første tippoldebarnet i slutten av denne måneden, og til og med den lille skal få en krakk. Jeg syns det er så fint.

Det lille kje-skinnet på gulvet er også arv etter oldemor og oldefar i Malangen. De drev som tidligere fortalt med geiter, og når Vangen ble solgt hadde tante funnet fram dette til Anna. Jeg ble så glad at jeg begynte å gråte. For geitene betydde veldig mye for meg. Dog skal det nevnes at jeg alltid likte de best med pelsen på. Men nå syns jeg det er et fint minne å ha. Både etter geitene og bestemor og bestefar. Og dette skinnet er så mykt.

Tønna med skinnlokk må vi også nevne. Den er det faktisk min oldefar, bestemors pappa og Annas tippoldefar som har laget. Det er egentlig pappa som eier den. Men siden vi alltid hadde lekene fra barndommen oppi den, har jeg fått lov å låne den. Lekene våre hører liksom hjemme der. Tigeren og katta oppi kurven er også arv. Katta har vært onkel Thomas sin, og tigeren er min gamle følgesvenn.

Oppi den gamle dukkevugga mi ligger flere av mine gamle følgesvenner. Både den rosa og den blå dukka husker jeg veldig godt at jeg lekte med. Samme med kaninen bakerst til høyre. Den røde katta og hunden var egentlig storebror/onkel Thomas sine. Men jeg lekte så mye med de at de ble vel mine på ett eller annet tidspunkt. Vogga ga jeg til tantejentene mine i 2021, men i sommer bestemte de seg for å gi den tilbake slik at Anna kan leke med den. Er ikke det hjertevarmt og fint! I bunnen av vugga ligger forresten et teppe som bestemor i Lofoten strikket til Anna når hun skulle komme til verden. Dette teppet brukes flittig til bamser og dukker nå.

Og sist men ikke minst, henger denne fine karen på soveromsdøra siden dette er juleversjonen av Anna sitt soverom. Den fikk hun i gave i fjor fra tante Idas minste frøken, og jeg blir så glad hver gang jeg ser den. Tenk at hun lagde den til Anna ♥

Så da tror jeg vi har gått gjennom det meste. Ja, bortsett fra nattbordet som jeg fant på finn.no for 250 kr. Og liftgardinen som er fra det gamle gjesterommet vårt som vi måtte ofre når vi skulle ha en inngang til den nye delen av hytta. Jeg kan ikke si annet enn at jeg er utrolig fornøyd hvordan rommet til Anna har blitt. Og aller mest med alt det fine som fyller det. Kjærlighet og minner fra nesten alle på hele slektstreet. Og litt til.

Høstens ønskeliste

Leave a Comment

Denne høsten er litt spesiell siden jeg ikke er helt frisk og vi enda ikke vet hva og hvor mye som skal til for å fikse det. Egentlig er det det som har vært mitt høyeste ønske – å få lov å kunne bli bra igjen. Men det tok litt overhånd en periode, både med bekymringer og begrensninger. Så jeg bestemte meg for at jeg skal leve selv om jeg venter. Da var det faktisk veldig godt med et dypdykk for å finne noen småting som kan stå på ei høstlig ønskeliste.

Nå er det fokus på hårstyling etter VP-shunt-operasjonen, og Kevin Murphys produkter er et must for meg. Mira trenger flere matskåler, og i ruskeværet har jeg lyst å pakke meg inn i en god og varm genser og tenne lys i ei parafinlampe mens jeg fordyper meg i William Morris`s fargerike verden. Jeg har akkurat innsett hvor fantastisk vidunderkremen til C-soaps er, vi trenger sårt nye kluter til kjøkkenet, og jeg har ikke lyst å spare på det når Anna skal få nye pensko til jul. Den er litt sen, men her er høstens ønskeliste:

* Den søteste matskåla fra Rosewood til Mira
* Flere melaminkrus fra Kockums til hytta, disse er perfekt til å ha ute
* William Morris bok, her er det bare å la seg inspirere
* Myk og varm genser fra Only, like pen til skjørt som til bukse
* Jasminperler fra Palais des Thes, denne teen er nydelig med en liten dæsj søtt i
* Parafinlampe i messing fra Strømshaga, er den ikke herlig gammeldags i stilen
* Hårspray og volumspray fra Kevin Murphy
* Sovemaske fra Bon Dep
* De fineste penskoene i lys cognag-farge til vår lille frøken som stadig blir større
* C-soaps vidunderkrem, og denne er virkelig vidunderlig
* Mynte kluter fra IB Laursen, eller fra Vaxbo Lin, eller hjemmestrikkede

Sommeren i år

4 Comments

Sommeren i år kan like gjerne oppsummeres sånn her:

– 1 lang hytteferie
– 36 sommerdager (når temperaturen er over 20 grader)
– 2 uker med corona
– 1 reiseforsikring
– 2 bondegårdsbesøk
– 67 blomsterpotter
– 550 liter blomsterjord
– Ett loppemarked
– 2 plaskebasseng
– 1 Arvid Hanssen-forestilling
– 1 spinalveskelekkasje gjennom nesa
– 1 VP-shuntoperasjon
– og uendelige mengder is

Men for å spesifisere litt. Denne sommeren ble laaaang for oss her nord. Vi startet med godvær og planting av blomster i juni og sommeren sluttet faktisk nesten ikke før langt ut i september. Som vanlig ble det maaange blomster. Og nå hadde vi jo både hyttehagen og ny og større verandahage i byen. Jeg dro land og strand rundt for å finne akkurat det jeg var ute etter. Røde hengepetunia til amplene på hytta. Sjokoladekosmos. Hvite enkle georginer. Hvit pyntekorg. Lyserosa astilbe. Og årets nye store glede i «blomsterbedet» – Cafe au Lait georgin. Denne fikk ta to tredeler av plassen framme i bilen en dag vi kjørte til hytta. Haha, stakkars kjæresten.

Det ble intet mindre enn 67 potter til sammen, og 550 liter med ny jord. Dog skal det sies at mange av disse pottene er stauder og sto ferdigpottet fra tidligere år. Og vi sådde selvfølgelig kattegress til Mira. Bare at vi måtte bruke en annen potte. Den hun hadde arvet hos Bianco var så rusten at den knapt nok holdt sammen. Da kom det selvfølgelig en liten tåre i øyekroken ♥

Tradisjonen tro var vi på besøk hos Fru Berg.

Og der var det som vanlig idyllisk, masse å klatre på og de har de beste kanelbollene i heeele verden.

Ja de er faktisk det! De fryses rett etter de er nystekt, også varmes de i ovnen når vi bestiller de. På denne måten smaker de helt fersk. Nesten nystekt. En annen viktig ting med kanelboller. De må ikke stekes for hardt. Da blir de tørre. Disse her er saftige som få. Vi kjøpte to først i håp om at Anna kunne dele med oss. Men der var vi nok litt for optimistiske og måtte bestille en tredje.

Årets sommerklær var ekstra søte ♥

Og sommerskoene ekstra små ♥

Før sommerferien begynte tilbrakte vi mange solskinnsdager i vår nye favorittbydel – Vervet.

Der hadde de pyntet så fint med fisker og sjødyr tegnet av barn. De har ordentlig maritimt miljø.

En dag spiste jeg lunsj på Vervet Bakeri alene og smakte på dagens gelato. Den var veldig god.

Og når jeg vandret alene i solskinnet i byen, var det disse rosa blomstene i kirkepakken som tiltrakk meg.

Her satt jeg meg med min nye 20-kroners-veske som jeg hadde funnet på loppemarked. Ikke værst eller hva? Jeg bryr meg sjelden om merker og sånt. Men veska i seg selv er fin, og jeg trengte en ny for min gamle hadde takket for seg.

Jeg ble også så glad for å se denne omsorgen og kjærligheten for dyr på en av mine byturer ♥ Dette trengtes. For vi har virkelig hatt det varmt!

Så handlet vi økologisk rabarbra på reko-ringen og da lagde jeg sukkerfritt rababrasyltetøy.

Det testet jeg ut i en skikkelig sommerlig frokost dagen før sommerferien begynte.

Og så dro vi til hytta, og der skulle vi være nesten hele sommeren. Foruten en liten uke i Lofoten. Vi skulle reise dit ganske tidlig i sommerferien vår, og vi hadde bestilt rorbu på Nyvågar rorbuhotell og alt. Gledet oss enormt mye til å se pappa og den snille stemora ♥ Men så fikk vi altså corona. Først kjæresten og Anna, dagen etter sommerferien begynte. Så jeg noen dager senere. Er det ikke typisk! Men takk og pris for reiseforsikring! Men den dekket jo ikke over sorgen over å ikke få se de som vi savner så mye.

Men det var litt hell i uhell, for vi trengte faktisk den hvilen og roen som vi da fikk på hytta. Vi hadde hatt en hektisk innspurt fram mot sommerferien. Så vi tok det helt med ro. Hadde nesten ingen planer. Bare nøt det gode været og mengder av is. For is er det beste i livet til Anna. Hehe.

Mira var så glad for å være på hytta. Hun elsker å være der ♥

Anna var så søt når hun spradet rundt i den alt for store solhatten min ♥

Bade i plaskebassenget ble nesten en daglig rutine.

En gang når vi var på Storhaugen Gård for å handle litt fikk vi muligheten til å hilse på kjeene. De er så søte. Og de har den fineste gårdshunden, en collie som heter Kira.

Sommerhytta bød på ro og idyll.

Og idyllen ble enda større når vi fikk besøk av disse favorittpersonene. Tante Idas fine jenter. Jeg er så takknemlig for at Anna får vokse opp med de i livet ♥ Se på de her de sitter så fint og spiser is. Tripp trapp tresko.

Så ble vi litt turist i egen landsdel når vi kjørte til Dyrøy der kjæresten skulle være med å spille på en Arvid Hanssen-forestilling. Det bød på mye kos, musikk og glede. Se på fine Bruno her han ligger å sover i skyggen. Og selve forestillingen var så hjertevarm og fin. For mange år siden var kjæresten med å turnere med den. Og endelig fikk jeg sett den.

Vi var bare borte en natt, men når vi kom hjem til hytta igjen hadde Mira savnet oss så mye at vi plutselig hadde fått oss en fangpus ♥ «Her blir du sittende». Hehe! Så var det tilbake til rolige og varme sommerdager på hytta.

Noen dager grillet vi.

Andre dager var det så varmt at alt vi kunne gjøre var å bade. Sommerens fineste spor ♥

Jeg bakte Fru Timians over-natta-på-kjøkkenbenken-hytterundstykker mer enn en gang. De er veldig gode. Men jeg bruker speltmel.

Vi besøkte Fjøsen til Gjertrud for tredje sommeren på rad. Anna følte seg raskt hjemme. Og det er alltid så koselig å være her.

Der spiste vi enda mer kanelboller.

Og nede i håndverksavdelinga fant jeg meg en helt gratis gammel ostehøvel fra merket Spar. Den lå i en kasse med noen andre ting og teksten «trenger du noe av dette?». Dette er de beste ostehøvlene som finnes, og det var akkurat det vi trengte på hytta. Tusen takk Gjertrud!

Litt av den vakre hyttehagen vår i kveldssol. Dette er ett av få bilder jeg fikk tatt før vi hadde sauer på besøk som ramponerte en tredjedel av blomstene våre. Jeg hadde lagt så mye tid og energi i å gjøre det fint for oss at da hulkegråt jeg.

Vi var innom pappas hjemgård, mitt barndoms paradis. Inni denne fjøsen har jeg kost med geiter til den store gullmedaljen. Det var virkelig en magisk barndom her ♥

En dag spiste jeg frokost med rundstykker og selvdyrket salat fra en våre flotte hyttenaboer ♥ Tenk å være så heldig da!

Så dro vi en liten tur til byen fordi min gode Disneyvennine og datteren hennes skulle komme på besøk. Det var kjempekoselig!

Da fikk vi med oss litt av Bukta for alle som var veldig fint for både store og små. Her spiser vi «Fesk og potedes».

Men til bursdagen til kjæresten var vi tilbake på hytta igjen.

Når vi nærmet oss slutten på sommerferien ble jeg plutselig alvorlig syk. Og mest sannsynlig var det noe så lite som et nys som forårsaket det. Det begynte å renne blank veske ut av nesa mi, nesten som en kran. Og det viste seg at det var spinalveske. Jeg hadde rett og slett et åpent hull opp til hjernen, og på grunn av symptomene jeg hadde og hadde hatt, trodde de at jeg hadde hjernehinnebetennelse når jeg kom på sykehuset. Det var en veldig ubehagelig opplevelse hvor jeg ble isolert, hadde haugevis av sykepleiere og leger rundt meg i «pandemikostyme» mens jeg var en levende nålepute og så livet mitt passere i revy. Jeg tenkte så masse på Anna da…

Men heldigvis var det ikke hjernehinnebetennelse, og det var vi veldig takknemlige for. Men hullet i hodet måtte gjøres noe med. Så det ble en og en halv ukes opphold på sykehuset med prøving og feiling. Og resultatet ble at nevrokirurgene opererte inn noe som heter VP-shunt i hodet mitt. Det drenerer spinalveske ned i buken. Og da var ønsket resultat at hullet i hodeskallen skal gro sammen av seg selv. Dette og alt det innebar med spinalpunksjoner, lumbaldren og mye mer, var veldig skummelt for meg som har sykehus-lege-nåle-skrekk. Men det verste var å være borte fra Anna. Jeg hadde aldri vært borte fra henne før dette.

Men de var så flinke til å legge til rette for meg og for oss. Jeg fikk eget rom slik at kjæresten og Anna kunne komme og gå som de ville uten å forstyrre andre. Hver dag etter jobb og barnehage kom de på besøk og var til Anna skulle legge seg. Og når Anna fikk de timene sammen med meg sov hun godt på nettene. Vi hadde også svigermor og svigerfar, og mamma til å hjelpe oss masse med Annapass. Og storebror besøkte meg hver dag på sykehuset. Pappa ringte meg hele tiden. Venner kom med gaver. Omsorgen og kjærligheten var enormt stor ♥

Også må jeg bare nevne nevrokirurgene og sykepleierne også. De er virkelig engler. De tok så godt vare på meg at jeg nesten ikke kan uttrykke hvor takknemlig jeg er. En av sykepleierne fulgte meg hver natt i en hel uke. Det ble som ha en venninne, en hånd å holde i, en trygg favn når jeg virkelig trengte det.

Men jeg hadde enormt stor hjemlengsel. Og den dagen jeg fikk komme hjem igjen gråt jeg av glede. Når Anna kom hjem fra barnehagen feiret vi med å bade i plaskebassenget i verandahagen som var ordentlig frodig av sydenvarmen. For en lykke det var å være hjemme igjen! Det var det eneste i livet jeg ønsket meg ♥

Dagene hjemme ble selvfølgelig veldig rolig. Men bare det å få være hjemme var godt nok. Bare å få være nært Anna og kjæresten igjen betydde alt ♥

Og små ting som å lete etter jordbær i jordbærpotta sammen med Anna betydde ekstra ekstra mye ♥

Og sakte men sikkert ble jeg god nok form til å være med på et bondegårdsbesøk sammen med min gode julevenninne og familien hennes på Berg. Det forrige bondegårdsbesøket gikk jeg glipp av, for da var jeg syk. Men nå fikk vi være med å følge geitene på beitet, og det var så koselig for både store og små.

I tillegg til geitene hadde de også kaniner.

Men noe som var enda mer interessant var å disse. For å disse er det beste i Annas liv. Nest etter is selvfølgelig. Hehe.

Og med stadig varmere vær og nye rekorder tilbrakte vi mange dager ute på verandaen. Koste oss, nøt tiden sammen, og håpet på at hullet i hodet skulle gro. Mer om det og høsten kommer snart.

Mira 5 år

4 Comments

20. juni fylte en søt og rampete kattefrøken hele 5 år. Altså 5 år! Hvordan kan tiden ha gått så fort?! Jeg syns det var som i går hun kom til oss. Likevel er hun så selvfølgelig og selvskreven i kattelivet som det går ann å bli.

Hver eneste dag når jeg våkner ser jeg etter Mira. Etter at vi flyttet er hun blitt veldig glad i sove i stua, så det er som regel der jeg finner henne. Men hjertet mitt blir alltid litt ekstra varmt om jeg skulle være så heldig å finne henne i fotenden av senga.

Og om vi er på hytta og Mira har blitt igjen hjemme sammen med mommo, er det som om vi ser henne i øyekroken likevel. Da føles det tomt å ikke ha matskåla hennes stående framme.

«Hei du, det der er min bursdagshatt.»

Nå begynner Mira å bli litt roligere og mer voksen, men den lekne og rampete lille kattungen har hun fortsatt i seg. Hun er som damer flest – litt mer pratsom og masete som årene går. Hehe! Men uansett hvor ofte hun vekker oss på natten, spankulerer over stuebordet, eller leker inn-og-ut-av-rom-leken (alle katteeiere vet vel hva det er), så er vi så uendelig glad i vår kjære Mirapus. Eller Miiia som Anna sier. Jeg håper så inderlig vi får maaaaange flere år sammen med deg ♥

Hei i ruskeværet

6 Comments

Hei i ruskeværet tidlig en tirsdags morgen. Jeg er her fortsatt selv om det har vært stille på bloggen en stund nå. Det ble dessverre bare en ufrivillig pause. Men vi får krysse fingrene for at det blir tid og kapasitet til litt mer blogging framover. Så vi får blåst litt liv i det digitale kattelivet igjen.

I dag våknet vi til uling i ventiler og vindu. Vi har en aldri så liten storm som bygger seg opp her nord. Mens det slamret i soveromsvinduet var jeg så heldig å få ligge under dyna samtidig som den gode lille varmeovnen vår kroet seg i armkroken min. Hun er like glad i sove lenge som meg. Og jeg elsker å kjenne henne inntil meg. Å kunne kjenne på roen, varmen og tryggheten hun gir. Selv hostekulene og den tunge pusten av en forkjølelse som pågår nå føles som trygghet.

Samsoving er ikke for alle, men vi i kattelivet nyter det veldig. Ja noen ganger ligger vi faktisk fire stykker i senga (Mira i fotenden min). Dog skal det sises at vi også setter pris på å kunne strekke kroppen litt ekstra i alle retninger i timene før Anna kommer over i storsenga. Og inni mellom når det blir ekstra trangt er det en pappa som rømmer inn på gjesterommet. Det tror jeg vi alle setter pris på.

Men tilbake til dagen i dag. Jeg hadde egentlig planlagt å sove lengre da vi har hatt en hektisk uke med lite og dårlig søvn. Helsa har ikke vært den beste i det siste. Og om det finnes en perfekt dag å bare pakke seg ned i dyna er det på dager som denne – mens blåsten herjer. Men etter å ha kysset Anna og kjæresten farvel til barnehage og jobb, og lukket igjen det slamrende soveromsvinduet, klarte jeg rett å slett ikke å sovne igjen. Så jeg kledde på meg morgenkåpe og tøfler, gikk ut i den høstkalde gangen og opp trappa til stua, hvor jeg fant en sovende Mirapus i sofaen. Jeg tente stearinlys for det var fortsatt ganske mørkt. Så lagde jeg meg en deilig frokost som jeg nøt under pleddet mens jeg så på God Morgen Norge. Mmmm hjemmelaget solbærsyltetøy uten sukker oppå kremost er så godt.

Mens jeg sippet til tekoppen og så ut av vinduet på uværet kunne jeg konstatere hvor heldig jeg er. Som tross alt kan sitte inne i varmen. Ikke trenger jeg å haste til jobben mens jeg holder på jakka og puster ned i skjerfet. Ei heller må jeg stå ute i vinden å holde balansen som arbeiderene som jobber på nabobygget.

Rolige morgener som denne er mine aller beste. Med en malende kattepus ved siden av meg ♥ Ønsker dere alle en nydelig dag! Med uvær eller ei.

Lysere tider

2 Comments

Januar har som vanlig vært mørk og tung. Med koronaen hengende igjen i kroppen, en runde med omgangssyke, ustabilt vær, og følelsen av å henge bakpå med både flytting, og ja… egentlig det meste. Men nå ser alt så mye lysere ut. Ja selv etter en hel rad av blåsbortdager og uvær. For borte på horisonten skimter jeg sola. Og sakte men sikkert er det som at både motivasjonen og energien sniker seg fram sammen med lyset. For seee bare den fine himmelen som venter oss når disse uværsdagene er over. Nå er det ingen tvil om at det er lysere tider i møte. Og mer lys betyr mer blogging.

Akkurat denne dagen, den siste torsdagen i januar, kjente jeg virkelig at lyset traff meg langt inni hjertet. Og i så stor grad at jeg fant motivasjonen til å tenne levende lys, brygge meg en kopp te, og hente fram kameraet. Nå var endelig lyset godt nok til å få noen gode bilder. Og jeg måtte jo forevige de vakre frostrosene og den rosa himmelen.

Denne typen kos er min aller beste gullkant på hverdagene. En rolig stund for meg selv med ferske blomster, levende lys, et fruktkakestykke, og en av favoritt-teene mine – Rooibos des Vahines fra Palais des Thes. Og for fin vinterlig januarstemning liker jeg å ha hvit voksblomst i vasen.

Er dere ikke enig i at den gjør seg veldig helt alene? Bare man har nok av den. Jeg klarte i alle fall ikke å se meg mett på den mens jeg fotograferte. Har dere forresten lagt merke til vår krøllete duk? Den er Annas verk. Hun har hatt som vane å rive den av bordet, slenge den over hodet og etterpå kaste den der det måtte passe for små fingre som lever i øyeblikket. Nå når hun er blitt litt større har hun blitt flinkere til å forstå at det ikke er greit å røre alt, eller at hun må sette ting tilbake. Så nå har vi begynt å sette telysholdere, vaser ol. på bordet igjen. Så nå får duken litt mer fred enn før. Men inntil det er helt på plass, så er vi et sånt hjem som har mer eller mindre konstant krøllete duk på stuebordet. Hihi.

Mira ville også være med på denne lille kreative kosestunden og hoppet opp i sofaen og gjorde seg fin. Det er hun jo uansett alltid, men hun merket nok at jeg koste meg og ville bidra. Min søte lille bloggassistent ♥

Google cat

2 Comments

Jeg leste nettopp et helt fantastisk tips fra bloggen til fineste Synne, og syns at dette må deles med dere som leser kattelivet også. Gå inn på google, skriv inn cat i søkefeltet og trykk på poten til høyre. Tro meg, du kommer ikke til å angre! Og hvis du er like entusiastisk og engasjert som meg kan du bli sittende å trykke langt inn i de sene nattetimer. Hehe, hilsen en katteelsker ♥

Sånt som vi gjorde mens det enda var vår

2 Comments

Allerede i mars begynte jeg å samle bilder i en mappe på pcen som het «lately». For et blogginnlegg som skulle om handle ting som vi hadde gjort den siste tida. På våren. Men våren kom, og våren dro. Og to årstider senere har jeg fortsatt ikke fått postet det innlegget. Og nå som høsten har inntatt oss for fullt er det kanskje ikke så hensiktsmessig og poste det, for blogging er jo som dere vet – ferskvare. Man vil helst ikke lese om 17. mai i september. Men, så var jo dette Anna sin aller første vår. Og da kjenner jeg at den må dokumenteres på bloggen også. Så her kommer en hel haug av sånt som vi gjorde mens det enda var vår.

Når en av mine beste venninner skulle gifte seg i mars, fikk jeg æren av å være forlover. Vi dro byen rundt for å finne antrekk til bruden, og i den prosessen endte vi opp med å kjøpe oss de samme penskoene. Lyserosa pumps med masse snøring. Jeg brukte dog ikke mine i bryllupet, selv om bruden syntes det var helt åkei.

Ei lita frøken ble stadig større ♥

Og i overgangen til fast føde la jeg min flid i å bli ekstra god på smakfull hjemmelaget babymat. Dette er blomkålmos med muskatnøtt. Men favoritten var butternut squahmos med muskatnøtt. Denne tilføyde jeg senere kylling, og nam det ble bra godt! Nesten som en god gryte vi voksne også kan spise. Med litt parmesan på toppen.

Og fordi Anna vokste gikk vi støtt og stadig gjennom garderoben hennes. Da kunne jeg konstatere at hun hadde bra fine farger og mønster på klærne sine ♥

Denne perioden var travel og den enkleste og beste frokosten min var havregryn med rosiner, banan og soyamelk. Det ble ikke rent lite av det.

Så begynte vi på babysvømming og Anna fikk seg en badetruse som passet perfekt inn i kattelivet. Altså seeee så søt ♥ Babysvømmingen var forresten veldig koselig. Anna er like glad i vann som mammaen sin.

Også handlet vi gode ting på reko-ringen. La oss se litt nærmere på det.

Gomme og kaviar fra Heimelaga i Lofoten. Nyyydelig pålegg!

Og mikrogrønt fra Arctic Greens. Her er erteskudd, blomkarse og solsikkeskudd. Alle tre passer veldig godt oppå en skive med hvitost, og favoritten er så langt solsikkeskudd.

Jeg dro på kafé for første gang på aldri så lenge. Med den fine lille familien min.

Nå med smokk som rekvisitt 😉

Jeg brukte alle ledige stunder jeg hadde til å kose med Mirapusen vår ♥ Hun både fortjente og trengte det.

Anna og anda ♥ Og den ene av de vokste så fort at hun kom seg i full fart over gulvet. Men sukk, når jeg ser på dette bildet nå er hun jo så lita. Tida gikk så fort…

Vi kjøpte den fineste og mykeste pyjamasen i hele verden! Fra et samarbeid mellom Lindex og Hanna Wendelboe som til vanlig designer tapet.

Se så fint mønster. Og er ikke fargene fine?! Vår lille frøken er så nydelig i denne pysjen. Jeg angrer på at jeg ikke kjøpte den i flere størrelser.

Så testet vi ostekaker fra Oslo Raw som vi kjøpte på Eide Handel. Og de her dere, de er virkelig gode. Bare synd prisen er så stiv.

Livets første parkdress kom i hus. En 10 år gammel Reimadress kjøpt på finn.no. Den var i utrolig god stand, men så rekker ikke disse småttissene å slite så mye på klærne. Derfor lønner det seg veldig å kjøpe brukt eller arve.

I april hadde vi gule epler i terrakottaskåla på kjøkkenbordet på hytta. Og vi unnet oss Rustique-brød fra Eide Handel (eller egentlig Kaffebønnabakeriet) mer enn én gang.

Rundt denne tida arvet vi denne nydelige bunaden fra min gode julevenninnes 10 år gamle datter. Men den var alt for lang for vår lille frøken så jeg måtte sette meg ned med symaskinen. Her snakker vi sprette opp fløyelsbånd, klippe av og legge opp og sy fast igjen. Det var litt jobb. Men jeg ble veldig fornøyd med resultatet, spesielt på grunn av min kjære symaskins dårlige tilstand. Den begynte til og med å blinke mot slutten. Som et slags siste sukk. Ja, nå må det sannelig bli ny symaskin snart. Dere må forresten legge merke til den nydelige lille sølja Anna fikk fra farmor og farfar når hun ble født ♥

Og etter Oslotur med prøvekjøring av bunaden i vår nieses konfirmasjon, satt den nesten som et skudd til 17. mai. Med ny bunadsbody, kyse og sko. Altså, se så søtt ♥♥♥

Årets 17. mai var forresten veldig annerledes med minibunad og bytur med ei lita frøken. Men som dere ser var det heldigvis flere ting som var akkurat sånn som før. God frokost, hvite grennelliker i mugga, og katter både her og der.

Mot slutten av mai var vi en lang periode på hytta. Og som dere ser var grinda rundt vedovnen kommet på plass. Vi fyrte mye i ovnen på denne tida, og det var så koselig.

På kjøkkenbordet hadde vi Coral Charm-peoner og butternut squash.

Frokostene var av det ekstra gode slaget.

Og jeg koste meg med å bake bananbrød.

Mira koste seg også ekstra mye. Spesielt på kveldene når en bråkete lillesøster endelig lå i senga og sov. Da fikk hun meg nesten for seg selv og var så lykkelig. Men sånn er det på hytta vår. Vi blir alltid i så godt humør der ♥

Vi kjørte titt og ofte over Malangseidet hvor vi møtte på nye verdensborgere med pels. Med mødre som passet ekstra godt på. Og det var vi glade for, for reinkalvene er bare så søte!

På denne tida var det som dere kan se fortsatt ganske kaldt i nord. Håpet om en varm sommer var bare en fjern drøm da. Lite ante vi at vi hadde sydenstemning i vente.

Etter at Anna ble godt vant med kasser fulle av leker hos tante i Oslo innså vi at vi også måtte investere i litt mer av det. Stabletårn og stableklosser har vært store favoritter. For både store og små. Tårnbygging er en ny hobby vi har fått i familien. Og merk dere produsenter som Mushie og Magni. De har råfine leker i god kvalitet. Kjevlet nede i hjørnet er for øvrig arvegods etter den største kattelivfrøkna ♥

På dette tidspunktet var forresten Anna blitt så aktiv at det var viktig med pauser med påfyll av energi. En god kopp grønnte fra Palais des Thes er aldri å forakte. Puh, småbarnslivet er hardt 😉

Så var jeg på superdupersalg på Newbiebutikken. 70% pluss 20% rabatt. Jeg tror jeg betalte 40-45 kroner per plagg. Det var fjorårets kolleksjon, men sånt bryr ikkje jeg meg om så lenge klærne er fine. Og ruter er jo perfekt for meg (og Anna selvfølgelig).

Og når våren begynte å sige inn i en mer grønn og varm årstid hadde vi et fantastisk fint vær som ga oss en nydelig rosa himmel. Åååå som jeg kommer til å savne denne utsikten! Det å se urett ned i havet, med ender, otere og niser svømmende forbi. Der himmelen speiler seg og gir deg et maleri i live-versjon. Og i den lyse årstiden, se gjenspeilingen av sola og bølgene som danser om kapp på veggene og i taket i leiligheta. Og å høre klukkingen av havet. Vi har virkelig vært privilegert.

Nå skal vi lenger opp i høyden, og får selvfølgelig en flott utsikt der også. Men her nede på Tomasjordnes har vi vært uforstyrret fra biler, veier og annet «støy» som ikke gjør seg på bilder, blogg og netthinna. Det blir rart å ikke oppleve våren her igjen. Dette var Anna sin første. Og vår siste. I denne leiligheta.