Oktober, farvel

I dag er det fem år siden vi sa farvel til vår elske Biancopus. Og hver oktober siden da har jeg på en måte sagt farvel igjen og igjen. Minnene sitter som risset inn i sten. Så når høsten kommer kjenner kroppen det liksom av seg selv. Når løvene gulner og faller til bakken så stikker det i arrene. Det er en fysisk smerte. «Biancotida» som storebror kaller det for.

Og i år er dette på en måte forsterket. Dagene i årets oktober falt på akkurat samme dager som i 2019. Dagen da vi fikk vite det. Da vi hadde vår siste tid sammen med Bianco. Da hele oktober handlet om å ligge inntil, passe på, få mest tid sammen, kose, klemme, puske i pelsen. Vi visste jo at dette var slutten. Og vi sørget så inderlig samtidig som vi skulle utnytte tida og være der for Bianco. Og dagen før dagen. Og selve dagen. Da Bianco til slutt åpnet munnen sin og pustet gjennom den. Noe katter aldri gjør, fordi de er nesepustere. Det er fortsatt en ubeskriveldig smerte. En dyp sorg. Og lengselen og savnet etter Bianco er så ufattelig stort.

Og nå holder vi på å selge den gode, gamle og trygge leiligheta vår. Der vi levde sammen med Bianco. Hans siste hjem. Og Miras første. Der Anna kom til verden. Der vi har vært en familie. Nå når vi har tilbrakt masse tid der i forbindelse med oppussingen har minnene strømmet på. Leiligheta er tom, og har fått nye farger. Nye lamper. Så den føles ikke som vårt hjem lenger. Men utsikta er den samme. Veggene står på samme plass. Så hver gang jeg har løftet blikket har jeg sett livet vårt som en film i reprise i hodet mitt. Jeg hører latteren fra vi flirte. De gode samtalene. All musikken vi spilte. Sangene vi sang (og lagde). Ser alle de koselige stundene. Der vi bygde oss et hjem. Og når jeg ser på den spektakulære utsikta fra stuevinduet vårt, ligger det en liten rød pus på sofaryggen og ser ut av vinduet. Der blir han å ligge for alltid ♥ Selv om dette er enda et farvel. Et mer endelig farvel.

Og på toppen av dette har bestemor og bestefar sin gamle gård, pappas barndomshjem, mitt barndoms paradis, akkurat blitt solgt. 1. november tilhører det ikke familien vår lenger. Og selv om sånne ting er en naturlig del av livet, og det heldigvis skal bo en annen familie der, kan jeg ikke annet enn å kjenne på at det stikker i hjertet. Noe som har vært der hele livet mitt blir på en måte borte.

Aldri har oktober handlet mer om farvel. Så nå er jeg glad for å si farvel til oktober.

Google cat

Jeg leste nettopp et helt fantastisk tips fra bloggen til fineste Synne, og syns at dette må deles med dere som leser kattelivet også. Gå inn på google, skriv inn cat i søkefeltet og trykk på poten til høyre. Tro meg, du kommer ikke til å angre! Og hvis du er like entusiastisk og engasjert som meg kan du bli sittende å trykke langt inn i de sene nattetimer. Hehe, hilsen en katteelsker ♥

Julibuketten

Julibuketten var en ordentlig sommerdrøm av en bukett. Den var rufsete, litt lavere enn jeg bruker å ha, i lyse og duse farger, og hadde litt sånn plukket-fra-hagen-preg. Akkurat sånn som jeg ønsker for en bukett i juli. Den inneholdt matricaria, eucalyptus, cappuccino-roser, Biancorosa, silkeurt (asclepias), lyserosa hodenellik, hvit grennellik og en hvit og svart blomst som jeg dessverre ikke husker navnet på. Jeg har prøvd å finne ut av hva den heter, men det skulle vise seg å være vanskelig. Kanskje det er noen av dere som leser bloggen min som vet?

Dessverre fikk jeg ikke tatt så mange bilder av denne fine buketten, for den ble til på slump den helga vi feiret oldebeste sin 90-års dag. Vi hadde med oss litt blomster fra byen til hytta den helga (for man kan vel ikke være uten blomster på bordet selv om man er travel?). Så stoppet vi spontant på Kvaløyrosa blomsterbutikk når vi for en gang skyld kjørte forbi de mens de fortsatt hadde åpent. Det resulterte at jeg fikk plukket med meg litt matricaria, cappuccino-roser og silkeurt i full fart, og vipps så var julibuketten ferdig og perfekt. Hvor fin er forresten ikke cappuccino-rosene! De har virkelig seilet opp som en ny favoritt.

Et lite hei

Hei igjen. Så gikk det atter en gang litt tid mellom bloggpostene. Men det var ikke helt frivillig, for pc-en min bestemte seg for å ta kveld. Ikke spesielt hyggelig når pc-en bare er rett over året. Jeg forventet at den skulle leve litt lenger, spesielt siden jeg hadde lagt litt ekstra penger i den. Jeg hater når digitale ting svikter, og tenker alltid midt i frustrasjonen at nå går jeg tilbake til den gamle Nokiaen min, boligmagasiner og biblioteket. Er jeg ekstra frustrert dukker ord som hest og kjerre også opp. Haha. Men det blir som regel med tanken… Dog burde jeg bli flinkere til å bruke biblioteket. Uansett hva som fungerer eller ikke.

Men tilbake til min digitale krasj. For et vanemenneske som meg som liker å ha tilgang og kontroll på tingene mine er det ikke så hyggelig når sånt skjer. Og vanligvis har jeg brukt å rive av meg halve håret i prosessen. Men når man har ei lita frøken på 9 måneder har man plutselig ikke tid til å tenke på sånt. Det var jo fint lite digital tid før pc-en krasjet, så da dette skjedde måtte jeg bare sende klage til der jeg kjøpte pc-en, håpe på rask behandlingstid, og fortsette trilleturer, amming og berging av interiør fra små nysgjerrige fingre. Rask behandlingstid var selvfølgelig for mye å håpe på. Men nå har jeg fått tigget til meg å låne studiopc-en til kjæresten. Så nå skal vi forhåpentlig få litt fart på dette kattelivet. Jeg er klar for å dele både bilder og ord.

Siden sist jeg blogget har det skjedd så mye. Vi har vært på en liten vårtur til Oslo. Flydd for aller første gang med Anna. Det gikk forresten kjempebra. Hun er mye bedre på å fly enn mammaen som ikke hadde flydd siden før koronaen. Hehe! Og i Oslo fikk vi smake på ikke bare vårstemning, men faktisk sommerstemning. Noe som jo var helt fantastisk for oss forfrosne Nordlendinger. Et langt og fint innlegg om Osloturen vår kommer snart.

Så skal det sies at å komme hjem til det kalde nord igjen var en liten nedtur. Og hadde det bare vært kaldt, skulle jeg ikke klaget. Det tåler jeg fint. Men vi har hatt mye grått, vått og trist vær. Og det er alltid litt tyngende for psyken. Spesielt når midnattsola er kommet tilbake og man virkelig lengter etter den der den prøver å presse seg fram bak skyene. Jeg trenger lys! Men jeg får vel se den snart. Håper jeg! Dog ser det ikke spesielt lovende ut på værmeldinga den neste uka. Til og med sludd og snø må vi tåle. Men the silver lining, vi får lenger tid til å bruke baby uggsene når været er dårlig. Og de passer helt perfekt akkurat nå.

Men selv om dagene (eller været da) har vært grå, så har de gått i ett og i full fart. Sånn er det når man har småttiser, og i tillegg skal feire både 17. mai og venners bryllup. Og legger vi til konfirmasjonen vi var på i Oslo og ei lita frøken som har lært seg å krype mange meter på få sekunder og som faktisk nå kan stå, så sitter man igjen med to litt slitne småbarnsforeldre. Og her skal jeg også tilføye en pusekatt også. For det er ikke bare bare å være stakkars Mira når Anna kommer seg over hele stuegulvet og er veldig interessert i både matskål og en fluffy hale. Men her skal det sies at vi er kjempenøye på at det ikke skal rives og slites i noe kattepels.

Så det har vært noen hektiske uker. Proppet med feiringer, opplevelser og hyggelig samvær. Men selv så fine ting kan være slitsomt. Så det var godt å endelig kunne rømme til roen og stillheten på hytta. Dra dit hvor skuldrene senker seg og pusten når helt ned i magen. Der det meste bare føles bedre. Til og med dårlig vær. Haha, der sa jeg det. Men har man fyr i vedovnen bøter det på mye. Og som dere ser på bildet er til og med Mira mindre redd Anna på hytta.

Og her skal vi heldigvis være leeeenge. Kjæresten har gått inn i pappapermisjon og det gir oss frihet til å bestemme hvor vi skal være. Det er så deilig. I tillegg får jeg nå sove litt lengere om dagene, noe som gjør at jeg kan unne meg å sitte her å skrive til dere i de sene kveldstimer på pinsens siste dag. I halvmørket, med tente lys ved kjøkkenbordet. Mens kjæresten og vår lille Anna sover så søtt i senga vår. Og stillheten pakker seg rundt meg som en etterlengtet klem. De enste lydene jeg hører er regnet på vinduet, mine skrivende fingre fra en velfungerende pc, og en malende Mira som ligger på stolen ved siden av meg. Yndlingsplassen hennes. Også har vi peoner på bordet. Vi har alltid peoner i pinsen. De får meg til å tenke på Bianco, og da må jeg se litt ekstra på bildet av han som henger på veggen til venstre for meg ♥

Så ser jeg en bevegelse på den grønne plenen vår utenfor vinduet (ja, tenk den har faktisk blitt grønn til tross for været). Tre små harer som har seg et nattmåltid. De er ofte på besøk for tida og er et herlig syn. Alt er virkelig bedre på hytta. Og for et rikt liv jeg har! Ja, jeg er sliten, men jeg er så heldig likevel. Og det er jeg så takknemlig for ♥

On my mind

Den nye, myke og loddne varmeflaska mi. Altså, finnes det en finere varmeflaske?! Jeg fikk den i bursdagsgave fra kjæresten, Anna og Mira, og jeg koser meg så mye med den. Nå blir vinteren ekstra varm og myk.

Dørkranser. Jeg vil ha en på hver eneste dør både hjemme og på hytta. Jeg lagde denne fine av orekongler for noen uker siden. Jeg hadde egentlig plukket furukongler som jeg skulle bruke, men så kom jeg over disse søte små på en trilletur på hytta. Kransen lagde jeg på ganggulvet den lille halvtimen vår lille Anna klarte å sove i vogna uten bevegelse. Hun hadde nettopp fått rotavirusvaksine og var så urolig, stakkars. Hun som vanligvis sover 4 timer i vogna. Så man blir virkelig mer effektiv når man får barn.

Og videre på temaet kranser, så vurderer jeg å få Anemone i Harstad til å sende en sånn her vintergrønn krans med hurtigbåten til Tromsø. Den var så fin på ytterdøra på hytta forrige jul, så jeg tror vi må ha en sånn en i år også.

At jeg gleder meg til snøen legger seg. Da blir det mye lysere og renere. Og seee så fint vi har det på hytta da. Dette er fra november i fjor.

Mont d’Or. Jeg må legge inn en bestilling på noen oster fra Gutta på Haugen. Ingen høst uten denne nydelige osten som nytes lun og kremete rett fra treboksen. Det er ikke bare et måltid, men en opplevelse.

Bianco ♥ Ååååå, som jeg savner denne myke og kjærlige kosepusen. Og se så søt og trøtt han er på dette bildet.

Hvor glad jeg blir av å se ut av verandadøra. Ikke bare er det høstlig og fine farger der ute, men også luftig og ryddig etter at vi klarte å pakke bort «sommeren». Det vil si grillen, alle sommerblomstene, blomsterpottene og hagemøblene. Skuldrene ble bra mye lettere etter det. Det er viktig å rekke det før høststormene kommer på besøk.

Hvor utrolig koselig mørketida er. Og at selv om den er tung og mørk, så må man fokusere på nettopp kosen for å gjøre den lettere.

Den fine nøtteskåla på hytta. Jeg elsker skålene og fatene fra Mateus.

Novemberbuketten fra 2017. Den var virkelig vakker! Når jeg ser på bildene av denne kjenner jeg at jeg savner både Sonja Blomster og tida jeg da hadde til å lage så fine buketter.

Bloggen. Jeg skulle gjerne ha blogget litt mer enn jeg gjør for tida. Spesielt nå som vi nærmer oss «the most wonderful time of the year». Men jeg er glad for de blogginnleggene jeg klarer å få ut, og håper at dere som leser bloggen liker de. Det får bli litt mer kvalitet enn kvantitet framover.

Jula. Ja, nå er det på tide. Vi er tross alt i november. Jeg håper jeg klarer å pakke like fine julegaver som i fjor. Litt rustikke med småblomstret mønster, fløyelsbånd og bjeller. Og skulle jeg ikke få tid og energi til det, så går det selvfølgelig bra det også. Det viktigste i jula er jo å få tid sammen med de man er glad i. Men det hadde vært fint… jeg liker jo så godt å gjøre det fint rundt meg.

Mirapusen vår ♥ Jeg er glad i denne søte og rampete frøkna. Dessverre så får jeg verken lekt eller kost så mye med henne som jeg ønsker. Men jeg anstrenger meg veldig for å benytte alle sjanser jeg har. Jeg løfter henne opp og klemmer henne inntil meg flere ganger om dagen. Og selv om det er nokså mange ganger jeg ligger på sofaen og ammer og rett og slett ikke har ledige hender til å stryke henne når hun forventningsfullt stiller seg inntil meg, håper jeg hun kjenner seg like elsket som før.

Å ha pappa/bestefar på besøk. Det er så koselig og gjør så godt for hjertet, og vi er så glade for at han skal være her i tre uker til ♥

Elskede Biancopus

I dag er det tre år siden vi med hjertesorg måtte ta farvel med vår elskede Biancopus. Og tre år er på mange måter lenge, og det kan skje mye på den tida. Samtidig føles det som det ikke var så lenge siden. Minnene er så nære. Så sterke. Og de sitter som støpt i hjertet. Likeså er det med sorgen. Den tar stor plass. Og jeg har hele høsten, sånn som jeg bruker å gjøre, kjent veldig på savnet. Når lyset forsvinner og løvet faller fra trærne kommer Biancosorgen. Da kjenner jeg det i hele kroppen. Og sånn må det vel bare være. For sorgen og smerten går ikke bort. Man blir på en måte bare mer vant til å leve med den.

I tillegg har det skjedd veldig mye akkurat denne høsten. Ja, egentlig det siste drøye året. Vi har fått en hytte som tar stor plass i livet. Et slags andre hjem som vi pendler til så ofte vi bare kan. Jeg har mange ganger lurt på om Bianco ville klart all den kjøringa. Fram og tilbake. Mira er ikke spesielt glad i det (selv om hun elsker å være på hytta), og hun er kanskje mer tilpasningsdyktig enn Bianco var. I allefall på noen områder.

Så har det kommet enda en lillesøster. En som skriker og lukter helt annerledes. Det tror jeg med stor sikkerhet kunne blitt tungt for Bianco å leve med. Han som alltid gjemte seg når vi fikk småfolk på besøk. Derfor er jeg på sett og vis glad for at Bianco ikke trenger å forholde seg til dette. Det ville gjort så vondt hvis han måtte slite i sine siste år.

Og jeg har det siste året jobbet mye med meg selv for å fokusere på at vi fikk over 14 fantastiske år sammen med han. Vår aller første baby. Og at alt kommer til sin tid. At vi må minnes alt det gode. For oi det var mye godt. Virkelig mye godt. Livet med Bianco var rett og slett fantastisk. Han var så god og omsorgsfull. Passet alltid på meg, og lærte oss så mye om ubetinget kjærlighet. Han satte så dype og store spor i hjertet at det slettes ikke har vært lett å dele den plassen på tre søte små.

Og jeg bærer han med meg hver eneste dag. Spesielt nå for tida mens jeg synger Mjuk vind som minner meg så mye om han, for å bysse en urolig Anna i søvn. Mens jeg samtidig går forbi bildet av han som henger på veggen på hytta. Der han sitter å ser ut av verandadøra. Så vakker og så levende at man nesten skulle tro at han fortsatt var her. Ikke rent sjelden kommer tårene og klumpen i halsen da. Men den enorme kjærligheten får meg heldigvis også til å smile.

Takk for den du var for oss. Vår elskede Biancopus ♥

Tanker på en torsdag

* Lille frøken Mirapus driver og tester ut alt det nye utstyret vi har fått i hytte og hus. Både babynest, vugge og barnevogn har så langt falt i smak. Men det gikk ikke så veldig bra når hun skulle hoppe opp i babysenga som hadde hjul og flyttet på seg. Men hun finner nok en vei dit til slutt. Der henger jo en aldeles fin babyuro som hun garantert har lyst å leke med ♥

* Egentlig kunne jeg tenke meg å bo rett ved en liten elv. Sånn som på gården til bestemor og bestefar. Slik at man hører bruset fra elva dag ut og dag inn. Det er det første man hører når man våkner, og det siste man hører når man sovner. Bare så synd at ekstremvær som det stadig blir mer av kan gi en del utfordringer der. Overfulle elver kan fort grave seg inn under hus og bygg. Sukk.

* Nå når vi er tilbake i byen savner jeg hytta enormt mye. Jeg følte meg over hodet ikke klar for å dra derfra denne gangen. Og det verste er at vi ikke vet hvor lang tid det går før vi kan dra dit igjen. Det føles litt leit å gå glipp av august der. Men skal man føde er det nok best å holde seg i byen.

* Men jeg er veldig glad for å få litt mer tid i byhagen vår. Den er så frodig som den nesten aldri har vært før. En av våre gode blomsternaboer kommenterte at det er like før det ikke er plass til folk der. Haha, etter all den romslige plassen på hytta følte jeg det nesten også sånn. Men så kom jeg på at jeg i flere år har likt at det er litt trangt i verandahagen. For det blir så mye lunere da.

* Lakrisisen fra Kulinaris er den beste isen i hele verden!

* Jeg syns det ble ganske så høstlig litt for fort for å være ærlig. Det var ikke mange dagene inn i august at været ble betraktelig kaldere og gråere. Ja, i tillegg til mørket.

* Lille i magen har hikket ganske mye de siste månedene. Det er en veldig spesiell følelse å kjenne liv på den måten i magen sin. Å kjenne spark og bevegelser. Dog har det vært en del av det bøllete slaget nå mot slutten. Så jeg gleder meg litt til å slippe det. Men samtidig kjenner jeg at jeg gruer meg litt også. Gleder meg for at det meste blir lettere. Sånn som å bøye seg, slippe å springe på do 24/7, og å få en kilevink i magen. Men gruer meg for at jeg skal føle at det mangler noe der.

* Er det ikke rart hvor nært livet og døden er? Hvordan det ene får deg til å tenke på det andre. Noen kommer og noen drar. Og det at vi skal få et nytt lite familiemedlem får meg til å tenke litt ekstra på Bianco. Vår aller første baby. Det er snart tre år siden vi mistet han. Jeg har blitt mer vant til å leve uten han men savnet gjør fortsatt like vondt.

* Rosinrundstykkene fra Backstube er bare helt fantastisk gode. Anbefaler de på det sterkeste! Og spesielt med hvitost.

* Jeg klipte nesten 20 cm av håret mitt i slutten av juni fordi det var blitt så slitt. Det er fortsatt litt rart, men jeg angrer ikke et sekund. Håret føles mye sunnere nå, og det vokser seg sakte men sikkert langt igjen. Og som kjæresten sa, så fikk jeg litt mer frisyre med kortere hår.

* Jeg savner Sonja Blomster veldig mye nå. Tida framover blir en tid hvor det hadde vært så enkelt å bare ringt til de og spurt om de kunne sende meg det fineste av det de har som jeg liker på døra. Meeen, jeg er helt fullstendig klar over at det er et luksusproblem.

* Jeg har tatt livet av tre minitaranteller bare den siste uka. Altså store edderkopper med tykke og hårete legger. Jeg håper virkelig ikke det ordtaket stemmer om at dersom man dreper én edderkopp kommer hundre i begravelse. Grøss.

* Er det flere der ute som er så vanemennesker at å flytte på møbler og ting som bidrar til å endre rutiner nesten kan få hodet til å gå rundt?

* Jeg blir aldri lei av høre bølgene og klukkingen fra havet når jeg ligger i senga. For vi bor jo nesten på en kai. Det er som den fineste lydmaskinen på nattbordet, bare at det er helt naturlig. Som vugger meg sakte i søvn. Nå for tida tenker jeg mye på hvordan det skal være å leve uten det den dagen vi må flytte. For vi kommer til et punkt hvor den trygge og gode leiligheta vår blir for lita. Men det er heldigvis ikke riktig ennå!

* Jeg tror kjøleskapsgrøt av havregryn og soyamelk kan bli en frokostfavoritt denne høsten.

* Jeg lurer veldig på om dagene kommer til å gå fortere eller saktere i babybobla. Vil det føles som alt raser av gårde for at man er trøtt, sliten og utmattet? Eller vil det virke langsommere for at man er bundet til en evig sirkel av bleieskift, amming og byssing? Jeg mistenker i allefall at fraværet av døgnrytme kan bli litt tungt. For selv jeg som ofte forskyver døgnet på grunn av dårlig søvn og form har behov for dagslys og dag- og nattfølelse.

* Jeg blir så varm i hjertet hver eneste gang Mira setter seg på lammeskinnet og begynner å stampe opp og ned med forlabbene. Hun er en ordentlig kosepus.

* Nå har jeg hatt lyst på pannekaker med blåbærsyltetøy i en uke. Derfor tror jeg at vi må lage det til middag i dag.

* Burde jeg kanskje klippe neglene før fødselen sånn at kjæresten slipper å få arr av fem fingre på hver hånd for resten av livet?

Junibuketten

Årets junibukett ble årets første sommerbukett på hytta. Fargene gikk i hvitt, lys rosa og gul, og er en favoritt-kombinasjon for meg på sommeren. I buketten var det eucalyptus, hvite peoner, matricaria og lyserosa lisianthus. Så enkelt, men så fint likevel.

Bortsett fra ferskenfarget er nok denne lyserosa fargen den jeg liker best på lisianthus. Og jeg syns den passer så godt sammen med matricaria.

De hvite peonene bar navnet Odile. Samme type som vi brukte å ha mye av mens Bianco enda levde. Han elsket å ligge under de bukettene. Brukte de nesten som parasoller ♥

Odile er noen av de fineste hvite peonene, og kan kjennetegnes ved at de har et snev av mørk rosa på kantene. Visst er de vakre når de brer seg utover.

Sommerstemning på en gul krakk. Jeg sier i allefall ikke nei takk til det. Junibuketten var en ordentlig fin start på sommerblomstersesongen.

Kaker, sol, blomster og annet fint fra juni

Her kommer en hel haug med bilder av kaker, sol, blomster, Mira og annet fint fra juni som jeg enda ikke har fått delt med dere. Det får bli litt sånn at ting kommer litt på etterskudd nå som kapasiteten og tida ikke strekker helt til. Men bedre sent enn aldri som jeg er en firm believer av, og jeg er egentlig bare glad for hvert ord og bilde jeg får ned på bloggen. Så håper jeg dere liker innleggene selv om de ikke kommer så ofte som før. Hehe, denne gangen er det så mange bilder at dere kanskje skulle hatt et kakestykke og en kopp te mens dere leser.

Vi både avsluttet mai og startet juni med noen fantastiske sommerdager. Og vi tilbrakte nesten hver helg i juni på hytta. Her har en liten rampefrøken funnet sin plass mellom rosa peoner og røde epler. Hun vet at hun egentlig ikke får lov til å ligge her, men jeg skjønner godt hvorfor hun havner her likevel ♥ Jeg måtte ta et bilde før jeg løftet henne rolig ned.

Jeg hadde ordnet stiklinger i vann fra alle Dronning Ingrid-pelargoniaene som hadde overvintret i garasjen i byen. Nå fikk de stå ved de store vinduene på hytta som nesten fungerte som drivhus. Det har resultert i at de er mye større enn normalt i år. Altså hyttelivet, det er som et kinderegg. Man får drivhus inkludert. Hehe!

En fredag kjæresten skulle innom en kompis noen timer for å feire en stordag sammen med guttegjengen, unnet jeg meg et kakestykke med grønn genser fra butikken. Jeg visste at de skulle få servert kaker og klarte ikke å se for meg noe annet å spise. Dessuten hadde jeg gått og tenkt på marsipankake i nesten to år. Så da var det endelig på tide. Er dere ikke enig?

Dagen etterpå hadde vi nydelig sol og drakk bananmilkshake for å kjøle oss ned.

Godværet varte hele dagen og vi satt ute til langt utpå kvelden. Men ikke uten meg sa Mira og presset hodet gjennom døra. Joda, hun fikk komme ut en liten tur. Men vi er forsiktige på grunn av både ørn og rev som det finnes en god del av i området.

Også har vi flere supersøte harer som besøker hagen vår jevnlig. Og av åpenbare årsaker ønsker vi ikke at Mira skal springe etter disse. Både for harene sin del, men også for at vi er redde for at Mira skal gå seg bort.

Så de har vi sett på fra vinduskarmen ♥ Men det er like koselig det.

En søndag plantet jeg stiklingene som hadde fått røtter etter å ha stått i vann. Fem nye Dronning Ingrid-pelargoniaer ble det. Og de vokser stadig.

Den kvelden kjørte vi så sent hjem til byen at vi hadde midnattssol i øynene nesten hele veien.

Og lyset var helt magisk!

I byen fortsatte godværet og på en riktig varm dag fikk jeg være sammen med min gode venninne og tante Idas to søte små. Jeg fikk være med å hente både i barnehage og på skolen. Og min gode venninne som er kokk lagde den nydeligste laksemiddagen.

Etter å ha kost oss i sola dro vi på Nygård Hagebruk for å se på blomster og spise is. Og bugnende drivhus er like spennende for to småjenter som for den blomsterglade kattelivfrøkna. Se det fine epletreet vi fant ♥

En annen godværsdag gikk jeg og kjæresten kveldstur i Telegrafbukta. Jeg er så glad for at vi er så flink til å gjøre sånne små men fine og betydningsfulle ting i hverdagene ♥ Det skaper så mye glede og kjærlighet.

Og litt senere enn normalt sådde vi kattegress. Men det var fordi vi ikke fikk tak i det tidligere, og heldigvis vokste det fort på grunn av det gode været. Ja, dere har jo allerede sett hvor mye Mira koser seg med gressbøtta si. Hehe. Den fine bøtta som hun har arvet fra storebror Bianco ♥ Jeg tenker masse på han når jeg ser hvor glad hun er i den. Han hadde et par ganger han klatret oppi gressbøtta han også. Men da satt han i den. Mira har tatt det ett steg lenger og ligger oppi den. Det er så hjertevarmt og fint.

Når helga kom igjen ble det atter en tur til hytta. Og Toves Tradisjonsmat for å kjøpe blomster og softis.

Tove har de fineste stemor i et hav av farger. Det ble både svarte, blåe, lyseblåe, hvite og røde stemor på oss. Og hvit cosmos. Både til hytta og «hagen» i byen.

En stakket stund ble jeg helt bergtatt av disse potterosene. Men de var i litt for dårlig stand ved rota. Kanskje like greit, det kan jo bli for mange blomster også. Eller kan det egentlig det…? 😉

Her var en krok av hyttehagen på dette tidspunktet. Og det har kommet en god del mer blomster siden da. Vi hadde jo egentlig planer om å gå i gang med blomsterbed i hagen i år. Men fordi vi har noen prosjekter på tomta og en baby på vei ble det satt på vent. Så det er foreløpig krukkehage på hytta også. Det er koselig, men krever noen krukker for at det ikke skal se stusselig ut.

Ekstra god frokost hadde vi også denne helga.

Er det flere der ute som meg? Som aldri blir mett på fine frokostbilder?

Jeg har fått sånn dilla på grapefruktjuice.

Og det beste jeg kan få på skiva er salami og tomat. Eller salami og agurk. Takk og pris for den ferske salamien fra Grillstad som gravide også kan spise!

Søndagsturen hjem til byen den helga var atter av det fine slaget. Ja, selv med regn. Men det skjer noe når regn og sol møtes. Det skapes et magisk lys.

Se bare!

Hjemme i byen igjen hadde vi spandert på oss en ekstra ultralydtime fordi vi var nysgjerrige og ville sjekke at alt sto bra til med lille i magen. Det var en sånn fin stund, men samtidig oppdaget vi at jeg har fått noe som heter vena cava syndrom. Eller det var jordmoren som oppdaget det. For mens jeg lå på benken kjentes det plutselig ut som jeg hadde løpt maraton og at jeg ikke skulle få puste ordentlig. Jordmoren så dette umiddelbart og ba meg snu meg over på siden.

Det er ikke uvanlig at en voksende livmor kan trykke på den store blodåren vena cava og skape et blodstrykksfall. Så nå må jeg være litt forsiktig med å ligge på ryggen. Men det går fint, for jeg trives best med å ligge på siden uansett. Og heldigvis var alt bra med babyen vår, så det feiret vi med kanelboller fra Bønnabakeriet ♥

Noen dager var ikke været like godt, og da tok vi livet med ro i vinduskarmen. Man trenger noen sånne dager også.

I midt i en klynge av gråe dager presset sola seg fram og ga det omdiskuterte solseilet et navn med mening. Det var første gang jeg syntes det var fint.

En dag hadde vi favorittpizzaen fra Størhus til middag. Hvit pizza med karamellisert løk og bacon. Nam!

Også handlet vi på Reko-ringen. Egg fra Widding og økologiske jordbærplanter og rabarbra fra Nordvoll økologiske gård. Det ser ut som vi får bær på plantene allerede i år, og rabarbraen er nå blitt til rabarbragrøt.

Så spennende for en nysgjerrig og rampete liten kattefrøken.

Vi forberedte oss med å finne fram kostyme til en forestående 50-årsdag og Mira la sin elsk på skoene mine. Aner jeg en ny skopus i emning? Temaet for bursdagen var forresten Hollywood og jeg skulle dra som Holly Golightly fra Breakfast at Tiffanys og kjæresten som gammeldags regissør. Jeg med perlesmykker, liten krone, lange svarte hansker, solbriller og gammeldags sigarettholder. Og han med bukseseler, tversoversløyfe, sixpence og film-klapper. Det var så gøy å kle seg ut! Og det funket, til tross for magen.

Siste helga på hytta før vi kjørte til Lofoten var det enda mer kakespising. Både svigermors supergode rabarbrakake.

Og skogsbærmoussekake og gulrotkake som kjæresten hadde overrasket meg med etter å ha vært på «bytur» på Storsteinnes. Haha, han er nå søt og god ♥ Jeg må nok innrømme at juni bød på usedvanlig mye kaker.

Så kjørte vi oss tur og lurte litt på hvem som bor i dette lille huset på flytebrygga på Vikran.

Men mest av alt tok vi livet med ro og nøt den gode tilværelsen vi har på den fine hytta vår ♥ Nå er vi fast her for flere uker. Resten av sommeren skal tilbringes her. Det er bare små ærender og litt vanning av blomster som gir oss turer inn til byen. Og det er så deilig her. Vi har fått ordentlig sommerfølelse. Og hytta føles som en ordentlig sommerhytte. Dog har vi noen regnfulle gråværsdager framfor oss. Men de kan være gode å ha de også. Spesielt for en høygravid kattelivfrøken som fort blir for varm.

On my mind

Som alltid er det mange tanker i hodet mitt for tiden. Og jeg skal ikke legge skjul på at den lille i magen opptar mange av disse. Det er jo så spennende. Så mye som skal forberedes og fikses. Ting vi må ha. Men heldigvis er det plass til masse annet også. Her av litt av det jeg har fundert på i det siste.

At jeg snart må rydde alt gavepapiret ut av strandkurven min som har ligget der siden jula. Jeg planlegger å bruke denne myyye gjennom sommeren. Men det er ikke til gavepapir.

At magen automatisk dukker opp på alle bildene jeg tar med fugleperspektiv.

At jeg er så glad for at frukt og bær har vært min største craving i svangerskapet. Og ikke melkesjokolade som tannlegen min fortalte at hun hadde når hun var gravid.

Men samtidig huske på at det er lov å unne seg en croissant og en kopp te av og til selv om man skal spise dobbelt så sunt.

Hvor fint det var å endelig få tak i ferskenfargede levkøyer igjen. Det kan hende jeg husker feil, men jeg tror ikke jeg har hatt disse i hus siden aprilbuketten det siste året vi hadde Bianco.

Som dere ser ble jeg så glad at jeg måtte kjøpe hele tre bunter av de. Også tok jeg meg tid til å lese på innpakningen og fant ut at de heter noe med aprikos. Så da er de vel egentlig kanskje aprikosfarget i stedet for ferskenfarget…? 😉

Hvor glad jeg er for at Mira fortsatt er så glad i å leke med q-tips ♥

Babyklær. Hvor mange bodyer man må ha. Nattdrakter. Luer, sokker, strømpebukser. Hva er praktisk. Hva er upraktisk. Og jeg var lur å brukte ukene jeg fortsatt var lenket til sofaen av korona til å lese meg opp på dette og legge inn noen store bestillinger hos Lindex og H&M. Her er litt av det jeg kjøpte.

Og finner man noe man liker ekstra godt passer man på å kjøpe mange av det. Nå kan lille i magen ha strømpebukse med Mira-motiv på i mange måneder ♥

Og ikke minst hvor små disse klærne er. Seee så søtt! Tenk at det skal være en liten person inni denne lille bodyen her ♥

Også fant jeg ut at jeg burde skrive lister over alt av klær vi har kjøpt. For gravidhjernen min klarer ikke å huske alle detaljene. Og jeg er jo som dere vet veldig fan av lister i tillegg.

Og listene blir ekstra artige å skrive i en fin notatbok.

Hvor mange fine farger himmelen får nå som den fantastiske midnattsola vår er tilbake.

Hvor utrolig godt det var å endelig få skiftet til sommergardiner. Bare to måneder senere enn jeg bruker… Det ble så lyst og fint i stua, og det var så godt å slippe å ha det hengende over seg. Og bedre sent enn aldri som jeg bruker å si. I tillegg var det mange venner som påpekte at det ikke gjorde noe siden vi hadde vinter helt til langt ut i mai. Hehe, jeg får skylde på det da.

Hvor utrolig fint og normalt det føltes å dra på vårt aller første loppemarked siden pandemien startet. Jeg og kjæresten tok med oss bestemor, og vi spiste vafler, skravlet med slekt jeg ikke ante at jeg hadde, og dro hjem med en hel pose med lopper. Jeg skal vise dere de senere. Sjekk det kule skiltet de hadde hengende på loppisen.

Hvor langt tid det vil gå før Mira kommer til å godta sitt nye lille menneske. Hun kommer nok til å sky banen hver gang det blir mye lyd, men både jeg og kjæresten tror at nysgjerrigheten og det at hun liker varme og koselige ting trumfer gjennom. Og hun har jo bodd sammen med en liten jente før hun kom til oss. I fosterhjemmet. Jeg håper hun og babyen blir bestevenner for evig og alltid ♥

Hvor glad jeg er for å endelig kunne vandre i disse herlige drivhusene igjen. Vi hadde en fantastisk fin tur til Nygård Hagebruk en fredag for en drøy uke siden. Været var helt nydelig, det var få kunder, så jeg kunne boltre meg blant bugnende og velduftende blomster. Og siden jeg var tidlig ute i sesongen var det ekstra godt utvalg. Det var ordentlig luksus.

Og se alt det fine jeg hadde med meg hjem!

Hvor godt det føles å pynte og gjøre det fint ved siden av Biancopusen vår ♥ Dette er riktignok ikke Biancorosa, men de er lik på både farge og fasong.

At det føles mer og mer sommerlig for hver skål med jordbær og fløte vi spiser.

Hvor heldig jeg er som fikk mini-baby-shower fra min kjære Disneyvenninne når hun kom på besøk en helg. Med gaver, ferskeniste, ingefærøl og de nydeligste kaker fra Jordbærpikene. Ostekaka var så fersk at den sprakk i to under frakt. Men smaken var bare helt fantastisk. Det var så koselig. Og jeg er så takknemlig ♥

Denne bringebærmoussekaka på nøttebunn var også nydelig på smak. Absolutt en ny favorittkake. Tror dere min kjære Disneyvenninne kjenner meg godt? Jeg skulle forresten også vise dere alt det fine vi fikk i gave. Men det har jeg ikke klart å få tatt bilder av enda. Så da får jeg bare fortelle det i stedet. Vi fikk en kjempesøt isbjørnhåndduk med hette, hvite blondesokker, og både body, lue og smekke med Disneymotiv. Lille i magen kommer nok også til å bli like glad i Disney som oss ♥

Så det er litt av det som har vært «on my mind» i det siste. Og det dukker nok opp mer etter hvert, så dere må bare komme innom bloggen for å lese. Håper dere har en aldeles fortreffelig dag! Varm klem fra oss i kattelivet ♥