En liten tur til London – del 1

Når min gode julevenninne skulle reise til London i november sa jeg til kjæresten at jeg også hadde lyst å dra dit. At det var over tre år siden sist jeg var der, og at når jeg lukket øynene var det som om jeg kunne kjenne både stemninga, lydene og luktene. Kjæresten lengtet nok dit han også, for han var ikke sen å si «da drar vi». Så da ble det en liten tur på oss til London. Men ikke for å shoppe. Mest for å nyte stemninga, alle julelysene og noen kopper med Mulled Wine. Vi trengte det for å muntre oss opp etter en tung høst.

Og selv om turen var liten, ble det ikke akkurat få bilder. Så nå må dere brygge dere en kopp julete, gløgg eller kaffe før dere fortsetter å lese. Her kommer det nemlig maaaange bilder. Dere er herved advart.

Vi bestemte oss for å spandere på oss et ekstra fint hotell, og valget falt på Bailey’s Hotel rett ved Gloucester Road station. Et av Kensingtons eldste hotell i nydelig viktoriansk stil. Her må jeg bare få legge til at jeg prøvde hver eneste dag å ta et fint bilde av hotellet uten en bil foran inngangen. Men det gikk dessverre ikke. Jeg var helt henrykt når jeg kom ut av døra ett minutt før dette bildet ble tatt, da var det nemlig ingen der. Men idet jeg plukket fram kameraet rullet bilen foran meg. Velkommen til London sier jeg bare.

London lærte oss forøvrig fort at vi ikke er 20 år lenger. Faktisk er vi mye nærmere 40 nå (uæææ). Så vi måtte raskt innse at vi ikke kom til å rekke alt vi hadde lyst å gjøre, og heller korte ned på lista og nyte ting enda mer. Shopping tok mer på enn vi husket, så denne gangen ble vi flinkere til å sette oss ned på kaféer og puber for en pust i bakken.

Vi fant også ut at det ikke bare er hjemme det skjer forandringer. Minst fire av våre favorittspiseplasser er borte. Platebutikken HMV i Oxford Street (som kjæresten var så glad i) var lagt ned. Det samme med Kusmi Tea i Marylebone. Og en hel etasje var stengt av på Debenhams. Det er harde tider økonomisk og ingenting varer evig. Men heldigvis hadde London mye annet fint å by på.

Resepsjonen på Bailey’s Hotel var bare helt fantastisk vakker. Se den stukkaturen på veggene og i taket! Og det første som møtte oss når vi kom inn døra var et bord med juleblomster. Amaryllis, skimmia og ilex. Jepp, da var jeg solgt.

Under bordet lå «hotellkatten». Solgt igjen

I tillegg til resepsjonen var det trappene som fascinerte meg mest. Se så nydelig!

For ikke å snakke om vinduene. Jeg måtte gå ekstra mange ganger forbi her bare for å nyte de når jeg først hadde sjansen.

Hotellet er pusset opp, men jeg er så glad for at de har valgt å beholde alle de gamle detaljene. Sånn her kunne jeg gjerne ha bodd. Det føles nesten kongelig.

Men litt moderne preg hadde de blandet inn, og det passet godt med alt det gamle.

Vi endte opp med å få to forskjellige hotellrom da det første rommet vårt hadde feil med air conditionen og var unormalt varmt. Men siden vi kom så sent og de ikke hadde noen ledige rom måtte vi sove i dette den første natta. Dette rommet hadde ordentlig britisk stil.

Med tapet med kart over London på veggen.

Og både kongelig krone og fargene fra det britiske flagget.

Men vi var så glade for det nye rommet som var mye mer romslig, hadde større bad, og utsikt ut mot gata. Dette rommet var mye mer «oss».

Det innså jeg med en gang jeg så disse fine tekoppene 😉

Jeg elsket denne fine lampa som hang over skrivebordet. Den ligner på en gammeldags Kaiser Idell-lampe som jeg har så lyst på.

Og både garderoben og gulvplassen var dobbelt så stor som på det første rommet. For oss som er så «hjemmekjær» og ofte tar room service framfor å spise ute, er det viktig med et fint hotellrom. Så neste gang vi skal bo her kommer vi til å be om akkurat dette rommet.

Vi valgte også å ikke ha frokost inkludert fordi vi ville ha muligheten til å være fri til å spise andre plasser. Men vi endte faktisk opp med å spise frokosten i senga alle dagene, og det var så befriende og avslappende. Da tok vi alt i vårt eget tempo. Noen dager bestilte vi Eggs Benedict og english breakfast fra room service, og noen dager gikk kjæresten ned på butikkene rundt hotellet for å kjøpe croissanter, smoothie og andre gode ting. Og mens vi spiste frokosten i senga så vi på koselige julefilmer og engelsk frokost-tv.

Bare 20 meter fra ytterdøra til hotellet lå Gloucester Road Station (tuben). Så dette er nok det mest praktiske hotellet vi noen gang har bodd på i London. På og rundt denne stasjonen hadde vi alt vi behøver når vi er i London – en døgnåpen Tesco, en stor Waitrose, en Starbucks, Pret A Manger, en britisk pub, og til min store glede en blomsterbutikk. Jeg kjøpte ikke noen blomster, men jeg koste meg hver gang jeg gikk forbi den.

Første dagen vår tubet vi til Borough Market for å nyte litt «variety & quality». Dette et et av mine favorittmarkeder i London, og er et must når vi først er der. Spesielt i jula.

På Borough Market finnes det alskens varianter av oster.

Og masse søtsaker som pikekyss.

Fudge i alle smaker.

Og glade pepperkakemenn.

Det bugner av fantastiske rådvarer, sånn som disse «festive» gresskarene. Jeg er så glad i gresskar, og vurderte om jeg skulle ta med meg noen hjem i kofferten, men det ville garantert ha blitt overvekt 😉

Og det er ikke bare spiselige ting å få tak i her. Se så fine disse olivenkransene var.

Vi ble helt overlykkelig over å finne Mont D’or til halve prisen av hva vi betaler hjemme i Tromsø. Jeg hadde lyst å kjøpe fire oster, men det er jo viktig å støtte de lokale butikkene hjemme også. Så det ble «bare» én på oss denne gangen.

I samme butikken fant vi også økologisk fransk yoghurt med både Mirabelle plum og chestnut. Vi kjøpte en av hver for å ha til frokosten i senga, og den med chestnut var god at vi endte opp med å dra tilbake for å kjøpe flere med oss hjem.

I juletrærne som sto spredt mellom de små bodene hang det så fin og naturlig juletrepynt.

Og jeg lot meg begeistre over de store julekransene i taket.

Mens kjæresten lot seg begeistre av sånne her ting – et helt tårn av glaserte kanelboller. Det er nemlig noe av det beste han vet.

Som de vanemenneskene vi er var vi selvfølgelig på jakt etter de tingene som vi bruker å spise og drikke når er i London i desember. Så det ble noen kopper med Mulled Wine. Her drukket med Malangsvotter på hendene fordi det var ordentlig surt og kaldt.

Men ribbesandwichen med sprø svor og eplesaus fra Roast To Go fant vi ikke, så da ble det duckwrap med rødkål, karamellisert løk og ost istedet. Vi var litt skuffet, men det var en god erstatning. Duckwrapen var veldig «julete» på smak.

Etter å ha vandret rundt på markedet i noen timer stoppet vi på Monmouth for å teste ut kaffen deres som vi har hørt så mye godt om. Der hadde de en hel «bokhylle» med ferske bakevarer. Men på dette tidspunktet var vi så mette at vi ikke klarte å spise mer. Det ble bare med et bilde, så trasket vi videre.

Neste stopp ble en britisk pub for å få i oss varmen og hvile oss litt. Her inne var det lun og fin stemning.

Jeg drakk en liten kanne te, og kjæresten valgte en øl med pasjonfruktsmak etter at han var så heldig å få en hel runde med smaksprøver. Sånn service og vennlighet blir jeg så imponert over.

Juletreet som vi satt ved siden av hadde så fin juletrepynt. Et sånt valthorn som dette vil jeg også ha i vårt tre.

Ikke så langt unna bordet vårt satt en gammel mann med denne lille hunden på fanget. Jeg syns det er så koselig at engelskmennene tar med seg hundene sine over alt, og etter en stund når hunden hadde lagt seg til rette på en pute gikk jeg å spurte om jeg fikk lov til å ta et bilde av den. Se så søt!

Når vi var ferdig på puben tubet vi til Piccadilly Circus. Regent Street hadde fantastiske julelys i år.

Derfra gikk vi sakte opp mot Covent Garden og stakk hodet inn på TWG som har en imponerende butikk. Store tebokser var linet opp på rad og rekke. Jeg ba om å få lukte på de sterkeste Earl Greyene de hadde, men fikk nesten sjokk når de skulle ha over 200 kroner hektoet. Absolutt ikke verdt det! Kvaliteten virket dessuten helt middels.

Jeg ble forelsket i denne tekanna, men den var også for dyr. 1600 kr kostet den.

Så vi dro heller til en av mine favoritt-tebutikker, The Tea House i Covent Garden. Her var prisene normale så vi kjøpte flere juleteer som dere skal få se senere.

På Covent Garden Piazza hadde de ekstra store mistelteiner i taket. Da ble det litt kyssing på kattelivfrøkna og kjæresten. Man må jo være litt romantisk når man er på tur ♥

Jeg hadde siktet meg inn på disse fine dørene.

Ingen Londontur uten et lite besøk til Laduree. Drar man hit må man huske på å ta med seg iallefall én Salted Caramel Macaron. De er sååå gode.

Det ble minst én eggnog latte hver dag, man må jo benytte anledningen når man først har den 😉 Og som jeg sa lenger opp ble vi mye flinkere til å sette oss ned istedet for å ta det med oss som take away.

Mulled Wine drakk vi også hver dag. Mon tro om det var noen skandinaviske folk som hadde skrevet på dette skiltet? Vi følte oss iallefall veldig «hjemme» når vi så ordene gløgg og hygge.

Det ble selvfølgelig et stopp på Liberty. En av mine favorittplasser i London.

Jeg gikk rett opp til stoffavdelinga, og herfra ble det mye ohh og ahh og sukk.

Metervis på metervis med kreativ lykke.

Betsy er ett av mine favorittmotiv, men disse fargene ble for sukkersøte for meg.

Kattelivfrøkna i stoffhimmelen. Jeg tror ikke det var lett å få kontakt med meg da. Heldigvis har jeg en tålmodig og forståelsesfull kjæreste.

Jeg er så glad i alt med Libertymotiv så jeg kunne nesten ha kjøpt med meg alt de selger. Men heldigvis klarte jeg å si til meg selv at jeg har nok brett her hjemme.

Vi måtte selvfølgelig opp i juleavdelinga for litt julestemning. Men i år var det veldig mye rar julepynt som avokadoer, flamingoer og påfugler. Ting som jeg egentlig ikke forbinder med jul. Dette var det nok det som var mest tradisjonelt, og jeg lette lenge før jeg fant en kule som passer hos oss.

I desember er det alltid veldig trangt i juleavdelinga hvor julekulene henger, så både jeg og kjæresten har lagt vår elsk på de små rommene ved siden av. Der hvor de har julekort, gavepapir og litt bøker. Kjenner dere igjen motivene fra Rifle Paper?

Britene elsker hundene sine, så det var flust med hundmotiv på både julekuler og julestrømper. Selv lette jeg etter noe med katt, men det skulle ikke vise seg å være lett å oppdrive. Tenk så fin denne strømpen hadde vært med en rød katt på! Men den var jo fin med hunden også.

Disse fine kjeksboksene er så erkebritisk.

Og jeg kjøpte nesten med meg juleboksen med trøfler fra Charbonnel et Walker fordi eska var så fin. Men det ble litt dyrt med 250 kroner når det først og fremst var eska jeg ville ha.

Etter Liberty dro vi til Pastaio for å spise en tidlig middag. Jeg hadde lest om denne lille restauranten som lager all pastaen sin fra scratch, og  som fokuserer på enkle råvarer og smaker. Vi var så heldige å få et lite bord for to ved vinduet, selv om dette er en veldig populær plass. Jeg tok bakt squash med rødkål, hasselnøtter og parmesan til forrett, og det var godt. Kjæresten valgte surdeigsbrød med mozarella og urter.

Til hovedrett valgte jeg kremet tagliatelle med wild mushroom, og som dere ser tok servitøren oss virkelig på alvor når vi sa at vi var glade i parmesan.

Kjæresten valgte en tomatisert vegetarisk pasta som også var så god. Så hit skal vi absolutt tilbake, for både maten og servicen var veldig bra.

Etter at vi hadde spist dro vi videre for noe veldig tradisjonrikt og koselig. Men det får dere høre mer om i del 2 som kommer snart.

Store hjerter

«Store hjerter får den største hjertesorgen. Og du har et stort hjerte, Ida. Men i store hjerter er det masse plass både til de som er blitt borte, de som er her nå, og de som kommer etter. Så jeg er sikker på at en ny pus vil få sin egen plass i hjertet ditt.» Dette sa et familiemedlem til meg for et par dager siden, og jeg syns det var så fint.

Jeg husket jeg meg selv umiddelbart som lille Ida som koste seg på lekerommet på Pyramiden mens mamma handlet i butikkene. «Jeg heter Ida, er seks og et halvt år. Vil du være min venn?» Det var en standard frase fra meg til alle på lekerommet. Jeg hadde alltid rom for flere venner. Og jeg har alltid hatt veldig lett for å bli glad i andre. Veldig glad i andre.

Men så er det den her lille pusen på dette bildet. For selv om hjertet mitt er stort, var det noe ekstra spesielt med han. Han fikk sin pappa, som egentlig var redd for katter, til å elske katter så uendelig høyt. Og sin mommo som brukte å jage katter fra trappa med kosten til å plutselig se de med helt andre øyne. Til å ikke bare like de, men virkelig være glad i de. På grunn av Bianco stopper både pappa og mommo opp for å hilse på alle søte små puser som kommer deres vei. Både på Facebook og på gata.

Bianco var spesiell. Det var nesten som han «omvendte» alle med sin skjøre, milde og usedvanlig gode personlighet. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger andre har sagt til meg at han var mer som en liten person enn som en katt. Og det visste jo selvfølgelig vi, vi som var så heldige å få oppleve det hver eneste dag. En helt unik personlighet. En uendelig stor kjærlighet.

Takk kjære Bianco, for at du gjorde hjertene våre ekstra store ♥

Jeg prøver

Jeg våkner igjen av at jeg tenker på Bianco i søvne. Etter en alt for kort natt, med alt for urolig søvn. Sånn har det vært i to uker nå. Det gikk litt bedre en stund, men så ble det verre igjen. Det ble på en måte tyngre, og jeg har lurt på om det kan være jula. Nå ligger jeg i senga. I mørket. Alene. Kjæresten har dratt ekstra tidlig på jobb i dag, og jeg registrerer at adventsstaken i vinduskarmen lyser bak gardinen. Følelsen av julelys bak en gardin på soverommet har jeg elsket helt siden jeg var lita. Det har vært en følelse jeg virkelig har omkranset hele livet. Kjent det helt ned i magen. Men ikke nå.

Jeg ligger der i mørket. Lenge. Prøver å få sove igjen, men jeg får det ikke til. Det rumler i magen min. Hvorfor vil ikke kroppen min sove? Jeg er jo så sliten av all denne sorgen og smerten. Jeg blir liggende å tenke, og tankene tar meg stadig videre. Det er minner som går som små filmsnutter på netthinna, både fine stunder, og de såre. Men også tanker om nå og framover. Jeg kjenner den stikkende angstfølelsen igjen. Den som nesten gjør meg skjelven i kroppen og gir meg fysisk ondt i magen. Nå er den der alt for ofte. Jeg prøver å definere den, og lander på beskrivelsen redd. Jeg er redd. Det er sånn det føles ut. Redd for tapet av det gamle, og redd for alt det ukjente nye.

Vi skal få en ny pus. Det vet vi! Det har jeg visst i flere år. Det er ikke for ingenting at bloggen heter «Et katteliv». For jeg elsker katter. Problemet er bare at jeg vil ha Bianco i det livet. Og jeg er redd for hvordan det vil bli å få en ny pus. Redd for å ta det steget. Men så husker jeg plutselig at jeg hadde den samme følelsen når Bianco kom til oss. Jeg var redd da også, for jeg ante ikke hva det førte med seg. Jeg prøver å holde på den tanken, at det som jeg var redd for den gangen ga meg det beste i livet. Kanskje det kan skje igjen? Men selvfølgelig på en annen måte.

Nå rumler det i magen igjen. Jeg stikker føttene ned i tøflene og tar på meg morgenkåpa før jeg går ut på kjøkkenet. I halvmørket lager jeg meg en kopp Blue of London og begynner å smøre meg et knekkebrød med smør og avokado. Jeg liker knekkebrød med avokado sier jeg høyt til meg selv. Og jeg liker det ekstra godt sammen med en kopp Blue of London. Jeg prøver så hardt å holde fast i alt jeg liker, men jeg må minne meg selv på det nå. For akkurat nå fungerer ikke den delen av meg som vanligvis gleder seg automatisk over de fine tingene. Hverken de store eller de små.

Mens jeg venter på at teen skal trekke ferdig står jeg ved verandadøra og ser på julelysene til naboene. Jeg ser at en av de har pyntet juletreet allerede, og da kommer jeg på hvor glad jeg ble når jeg så det samme treet for nøyaktig ett år siden. Jeg har pyntet til jul jeg også. Julestjerna henger i vinduet, det står svibler i mose på kjøkkenbenken, og både nøtteskåla, kanelhusene og julebjella er kommet fram. Jeg har til og med  laget en julekrans og fått bakt de store pepperkakehjertene som jeg alltid pynter med melis og henger opp rundt omkring i leiligheta. Pepperkakelukta ligger enda i lufta. Så det er som det bruker å være, det er rom for julestemning. Men det er annerledes i år. Jeg kjenner det ikke. Kjenner ingenting. Men det hadde kanskje vært rart hvis jeg hadde hatt julestemning nå…

Jeg stryker hånda over urna til Bianco før jeg tar med meg tekoppen og knekkebrødet tilbake til senga. Jeg setter på en episode av Friends, noe trygt, noe kjent. Det er vanskelig å svelge, men jeg prøver å holde fast i tankene om hvor glad jeg egentlig er i slike rolige morgenstunder. Og spesielt de i desember.

Jeg prøver iallefall.

Novemberbuketten

Novemberbuketten ble en bukett som passer ekstra godt til novembers lynne. Det mørke som møter det lyse. Høsten som møter vinteren. Rufsete, og ikke for fargesprakende.

I novemberbuketten er det svart hortensia, hvit stjerneskjerm, hvit voksblomst, lyserosa hodenellik, kremfarget hodenellik, tørket brunia, eucalyptus, en olivengren, og en brun bladlignende blomst som jeg ikke husker navnet på i farta.

Det heter svart hortensia, men egentlig er den mer som mørk burgunder. Dessverre yter ikke lyset på disse bildene den rettferdigheten den fortjener. Men dere får et lite glimt av hvor storslagen og vakker den er.

Både stjerneskjermen og voksblomsten hadde jeg stående fra en bukett i fra før. Jeg syns at spesielt voksblomsten med sine små rødbrune knopper passer så godt sammen med den svarte hortensiaen.

Ble det ikke en fin bukett? Og egentlig veldig «Ida» i stilen til tross for at den er litt mørkere og lavmælt på fargefronten.

Julens ønskeliste

I en episode av av Friends spør Rachel Phoebe hva hun ønsker seg i bursdagsgave. Phoebe svarer at hun ønsker seg at moren hennes var i live slik at hun kunne nyte dagen sammen med henne. Rachel responderer da med å si: «Ok. Let me put it this way. Anything from Crabtree & Evelyn?«. Og akkurat sånn føler jeg det nå når noen spør meg hva jeg ønsker meg i julegave. For det jeg virkelig ønsker meg er at Bianco var her sammen med oss. Men siden det ikke lar seg gjøre har jeg funnet fram hva jeg ønsker meg fra «Crabtree & Evelyn». Her er julens ønskeliste:

♦ Graham’s 10 Years Old Tawny portvin, både liten og stor flaske
Svarte tebokser fra Perch’s
Rosa Jade Roller fra Kicks, sikkert kjempegod for mine hovne øyne
Christmas pudding fra Liberty
Håndkrem og håndsåpe fra LA:Bruket
♦ Massevis av amaryllis eller gavekort på Sonja Blomster og Mester Grønn
Københavner blomsterpotte fra Bergs Potter, både rosa og grå i denne størrelsen og denne størrelsen
Nye selskinnsko, mine gamle begynner å bli litt slitt
Sofia Wood sin fantastiske kokebok
Liten kasserolle i kobber
♦ Yndlingsteene mine, spesielt Blue of London, Earl Grey Blå Blomst og Milky Oolong
Økologisk vaniljepulver (uten sukker) fra Helios

Holder fast i det gode

Vi går en jul i møte som kommer til å bli alt annet enn hva den bruker å være. Den blir nok tung, for sorgen og savnet etter Bianco vil nok være sterk uansett hvor høyt jeg elsker jula. Ingen nisser, juletrær eller kopper med gløgg og julete kan fylle tomrommet etter han. Men, kanskje det kan hjelpe litt på…? Døyve litt av smerten. Lokke fram litt smil og glede. Jeg er forberedt på at jeg ikke kommer til å kjenne den enorme julegleden jeg vanligvis bruker å ha, men litt er bedre enn ingenting. Og det er det jeg holder fast i nå. Nå holder jeg fast i alt det gode.

Jeg må selvfølgelig la meg selv få sørge, men jeg anstrenger meg også for å fokusere på de positive tingene. Alle de gode minnene, ting som jeg liker, blomster, jula. Og selv om jeg vet at denne jula ikke kommer til å bli helt JuleIda-aktig, skal det ikke få lov å bli sånn som jeg tenkte her en dag da sinnet kom veldig fram i sorgen. Nemlig at jeg skulle avlyse jula helt i år. For det ville nok bare gjort alt mye verre.

Så nå kjøper jeg klementiner, tenker på hvor jeg kan få kjøpt nøtter til nøtteskåla, og har avtalt med mamma at hun skal komme å hjelpe meg. Det er jo litt tidlig å pynte til jul allerede nå, men samtidig er kapasiteten så lav at jeg bare må begynne hvis vi skal få det meste klart. Det er nemlig museskritt. Vi har ikke fått pakket bort hagemøblene enda. Noen står i gangen og noen står delvis nedsnødd på verandaen (for første gang noensinne). Vintergardinene er heller ikke hengt opp. Men de skal opp, og jeg er motivert for det. Det er det viktigste.

Før Bianco reiste fra oss lovet jeg han at jeg skulle fortsette å blogge. For jeg vet at bloggen er bra for meg, men det som er aller viktigst er at den holder minnene om Bianco i live. Han får på en måte leve videre her på bloggen. Jeg har i mer enn to år tenkt på om jeg skulle lage en kategori som heter «I minneboka». En slags norsk versjon av Throwback Thursday, slik at jeg kan skrive om gamle ting og hendelser. Jeg har jo så mange gamle bilder som jeg har lyst å bruke. Og nå kan jeg skrive om Bianco der. Skrive om alle de fine stundene med han. Ja, jeg skal innrømme at jeg har det veldig ondt fortsatt og gråter mye, men ååååå som jeg prøver å holde fast i alt det gode ♥

Så JuleIda er nok inni her en plass, det vet jeg. Dog litt redusert. Så kjære dere som leser bloggen, som engasjerer dere og bryr dere om oss i kattelivet. Takk skal dere ha, det betyr mye! Jeg kommer til å dele så mye hverdagslykke og juleglede som jeg bare klarer, men akkurat nå må jeg først og fremst gi meg selv tid. I mellomtiden ligger det mye fint fra tidligere juler i arkivet. Kanskje dere kan finne litt inspirasjon der. Jeg kommer sterkere tilbake senere. Og da håper jeg at dere fortsatt er her.

Klem fra meg!

Det var du som reddet meg

Du kom til oss i en pappeske en torsdag i august i 2005. Da hadde du levd dine første måneder i varemottaket på Nerstranda Kjøpesenter, og hadde oljete pels og inntørket snute. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra sommerferie, da jeg plutselig så to små nøster springe mellom pallene mens jeg kastet søpla. Det stakk i hjertet mitt, og jeg visste da at jeg måtte hjelpe dere. Vi prøvde å få tak i deg og broren din ganske lenge, og i denne tiden kjøpte jeg mat til dere, satt ut vann, og la en håndduk der hvor dere brukte å sove. Kanskje dere ble litt vant til meg, satt pris på noe godt å spise. Men jeg vet egentlig ikke. Så en natt ble du innestengt på kjølerommet. Det gjorde at du fikk komme til oss. Vi som skulle hjelpe deg midlertidig, til du fikk ditt for-alltid-hjem.

Jeg var vant til katter, men ikke til de som var forvillet. Så når vi skulle åpne eska du satt i, hadde vi kledd på oss tykke jakker og hansker. Og der sto vi, jeg og kjæresten (din framtidige pappa), inne på det lille badet. To store skumle kjemper, som egentlig var like redde som deg. Ikke visste vi hva livet hadde på lur til oss oppi pappeska.

Det var kjæresten som åpnet eska, og idet han så deg utbrøt han «åååå så søt» etterfulgt av et hyl da en liten rød skapning hoppet en meter rett opp i lufta og landet på håndukene våre som hang på veggen. Aldri før hadde vi sprunget så fort ut av et rom. Jeg husker at jeg tenke at vi hadde begitt oss ut på noe vi egentlig ikke visste noe om. At dette ble for mye for oss. Men vi fikk besøk av en kattekyndig fra Dyrebeskyttelsen som hjalp oss. Og vi fikk vasket den skitne pelsen din og kom så nært innpå deg at vi ble litt mindre redd. Jeg husker så godt at vi våknet til en ordentlig dorullmassakre dagen etter din første natt hos oss. For det var jo på badet du bodde. Og det var så søtt at jeg skjønte da at dette ikke var noe å være redd for.

Den neste uka lå du mye bak dusjkabinettet. Du var så sørgmodig. Antagelig savnet du broren din (som vi dessverre aldri klarte å få tak i). Det var da vi skjønte at vi måtte gjøre noe. Så vi hentet deg fram og svøpte deg inn i en håndduk slik at du ikke skulle klore oss. Så «tvangskoste» vi med deg. Strøk deg under haka og bak ørene. Pusket og koset deg på hodet. Du var så engstelig og nervøs, men plutselig begynte du å male. Og jeg ble så glad at jeg gråt av glede. Jeg tror det var da kjærligheten begynte.

Etter noen dager med «tvangskos» kunne vi la deg utforske den store verden utenfor badet. Du fant din plass under sofaen, men når vi hentet deg fram lot du oss både kose og holde deg på fanget (iallefall en liten stund). Du var fortsatt veldig engstelig men samtidig så nysgjerrig at du ofte måtte ta poten din på føttene våre når vi satt i sofaen. Aldri med klørne ute, du skulle bare være borti oss. Du var nemlig usedvanlig god og mild.

Når du hadde vært hos oss i to måneder tok vi deg med ut på din første luftetur i hagen. I sele og bånd som vi hadde kjøpt spesielt til deg. Bare etter et par minutter ute åpnet festet mellom selene og båndet seg, og i rekordfart smatt du inn i skogen. Du ble borte for oss. Vi puset og ropte på deg, men villkatten i deg ønsket nok å utforske. Kanskje til og med å rømme. Ganske fort grep panikken oss, og vi lette og lette. I timesvis. De neste dagene snakket vi med naboer og lagde flyveblad som vi la i postkassene i området. Og tårene trillet nedover kinnet. Den tiden vi ikke var ute for å lete etter deg satt vi apatisk i sofaen. På dette tidspunktet ble det klart for oss hvor glade vi var blitt i deg. Dersom du kom tilbake kunne vi aldri slippe taket i deg igjen.

Og du kom tilbake. Til akkurat den plassen du forsvant fra oss. Vi hadde satt ut mat til deg, og tre kvelder etter at den dumme låsen på båndet hadde åpnet seg, når kjæresten kom kjørende hjem fra jobb, satt du der å spiste. Han turte ikke å parkere bilen, men ringte meg med en gang. Det føltes som jeg holdt pusten hele veien ut av leiligheta, ut i hagen til der du sto, til jeg klarte å holde deg fast i armene mine, og til vi var kommet trygt innenfor døra igjen. Jeg holdt deg så hardt at jeg var sikker på at jeg hadde klemt deg flat. Du var hjemme igjen. Og nå var du kommet for å bli.

Det gikk 14 år etter dette. 14 helt fantastiske år med en så dyp og grenseløs kjærlighet som jeg aldri trodde var mulig å oppleve. Tenk at tilfeldighetene gjorde det sånn. At jeg jobbet der som du ble født, og at du forvillet deg inn på kjølerommet den natten. Jeg er så takknemlig! Og jeg vet at vi reddet deg fra et kort og vanskelig liv som gatepus. At vi ga deg det beste livet du kunne ha hatt. Aldri har vi spart på noe. Hverken på kjærligheten, oppmerksomheten, tiden eller det materielle. Jeg har sagt i åresvis at du skulle få all den hjelpen du trengte, om så jeg måtte spise havregryn for å ha råd til den dyre legen (men det har jeg heldigvis ikke trengt).

Så ja, vi reddet deg Bianco, men det mange ikke vet er at egentlig var det du som reddet meg. Jeg har ikke fortalt det på bloggen før, men jeg er kronisk syk med en sjelden sykdom som heter Idiopatisk intrakraniell hypertensjon. Dette har selvfølgelig vært ekstremt utfordrende for meg, og bidratt til mange tunge stunder. Men da var du der Bianco. Gjennom smerter, sorg og ensomhet. Du ga meg glede, og styrke til å holde ut. Trøstet meg når jeg var lei meg. Varmet meg når jeg var kald. Du var alltid hjemme med meg, og passet på meg. Det var alltid vi to sammen. Fra dagens første øyeblikk til natten tok over delte vi det meste. Å finne hverandre på morgenen var alltid en rutine. Det kunne være jeg som stod opp for å finne deg, eller du som kom inn på soverommet og vekket meg med et yndig lite mjau. Og jeg elsket de gangene jeg våknet og du fortsatt lå i senga sammen med meg, eller på lammeskinnet ditt på soveromsgulvet. Vi spiste frokost sammen. Vi så på God Morgen Norge sammen. Vi jobbet med bloggen sammen. Vi plantet blomster på verandaen sammen. Vi koset oss i sofaen sammen. Vi pakket julegavene sammen. Vi var kreative sammen. Vi levde sammen. I kattelivet. Et godt liv på grunn av deg.

Og det var egentlig ikke bare meg du reddet. Du var så god for oss alle. Også mommo og onkel. Og du var et naturlig midtpunkt som bidro til at vi som familie ble mer samlet. Og til enda mer kjærlighet mellom meg og kjæresten, din pappa som sier at du gjorde han til et bedre menneske. Du gjorde meg også til et bedre menneske. Bianco, du er det fineste vi noen gang har delt. Vår største kjærlighet.

I dag er det to uker siden vi motvillig måtte gi slipp på deg. Det er det vanskeligste og såreste jeg har opplevd i hele mitt liv. Men det var det eneste rette å gjøre for deg. Vi hadde prøvd alt. Hvordan vi skal fortsette uten deg er nesten utenkelig. Du er så høyt elsket og en så stor del av oss at selv om du ikke er her lenger ser vi deg i sidesynet, roper etter deg, og holder dørene åpne for deg. Ja, selv de som kommer på besøk gjør dette. Det sier litt om hvilke spor du har satt.

Takk for den du var for oss, og for at du reddet meg, vår høyt elskede Bianco. Pappa sin rasepus og mamma sin lille gutt. I hjertene våre gir vi aldri slipp på deg ♥

Bianco ♥

Bianco er ikke mer, og det gjør så ondt at jeg ikke vet hvordan jeg skal puste. Jeg trodde jeg visste hva smerte var, jeg som har opplevd å miste ganske mange, både store og små. Men jeg har aldri hatt det så ondt som nå. Kjærligheten mellom oss og Bianco var så spesiell og unik, ja rett og slett grenseløs. Så for oss var han umistelig. Men livet skånet oss ikke.

Han hadde en ondartet kreftsvulst i nesa som viste seg å være årsaken bak alle plagene han hadde hatt siden i slutten av mai. Renningen i nesa og øyet, nysingen, lungebetennelsen, alt. Det var kreft, og ikke astmaen sånn som vi trodde.

Vi fikk vite det i begynnelsen av oktober, og det tok dessverre ikke lang tid før han ble dårligere. Men til tross for 3 og en halv uke med mye redsel og frykt kom det likevel som et sjokk at det skulle gå fort. Ja, selv dyrelegen vår syntes det gikk fort. Vi hadde jo håpet at vi skulle få ha han ut året. Men vi måtte bare la han slippe. Svulsten tettet nesa såpass mye at han hadde vanskelig for å puste på slutten. Det er det vanskeligste jeg har gjort i livet. Men vi har alltid visst at når den dagen skulle komme, så måtte vi sette Biancos behov framfor våre egne.

Nå har han det ikke ondt lenger. Og selv om det er en trøst, har vi det så uendelig ondt nå. Vi har mistet den kjæreste vi har. Min trofaste følgesvenn gjennom 14 år. Vår aller største hverdagslykke ♥

Jeg har prøvd så hardt å holde fast i de fine tingene for å gjøre den siste tida til Bianco fin, men nå som han er borte syns jeg det er vanskelig. Hjemmet vårt føles så tomt og utrygt. Stillheten av manglende små poter som tasser over gulvet er overdøvende. Og det er ingen som knaser og spiser fra matskåla hannes. Eller klorer på planken. Hvordan går man videre etter dette? Og hvem er Ida uten Bianco? Jeg vet ikke om hun finnes lenger…

Naboen vår hadde så rett når han sa til meg etter han mistet hunden sin, at man aldri kan forberede seg på hvor ondt det er. For jeg kjenner ingenting annet enn bunnløs sorg nå. Ååååå, som jeg lengter etter den kjære pusen vår.

Kattelivet blir aldri det samme igjen.

Oktoberbuketten

Oktoberbuketten er denne gangen inspirert av høsten og Bianco. Og jeg syns begge kommer tydelig fram, kanskje spesielt fargene fra Bianco. Jeg visste at jeg ville ha noe dyprødt og ferskenfarget før jeg dro til Sonja Blomster, så da kan dere tenke dere hvor glad jeg ble når jeg fant alle disse fine nellikene. Jeg som er så glad i nellik.

I oktoberbuketten er det eucalyptus med rødlige frø, ferskenfargede hodenelliker, strå, ferskenfargede grenroser, og to forskjellige nyanser av røde hodenelliker. En perfekt kombinasjon spør du meg.

Denne eucalyptusen med rødlige frø er så utrolig fin. Og til tross for at den er litt kostbar, man bare benytte seg av sjansen fordi den ikke er så lett å få tak i.

Og den ferskenfargede grenrosa har jeg døpt om til Biancorosa ♥ Ikke bare er den lik i fargen, men sartheten minner også om han. Og siden Mester Grønn selger de på sin Rosa Sløyfe-kampanje, har vi hatt mange «Biancoroser» i kattelivet i oktober.

Er ikke oktoberbuketten vakker? Jeg ble iallefall veldig fornøyd! Også syns jeg den gjorde seg ekstra godt i den store Jasper Conran-mugga. En nydelig bukett inspirert av en nydelig pus. Rett og slett.

Helgeklem fra oss i kattelivet ♥

Min beste chiagrøt

I dag er det grøtens dag og da passer det perfekt å dele oppskriften på min beste chiagrøt. Den er ikke som de fleste andre chiagrøtoppskrifter som står i kjøleskapet over natten. Men en som skal kokes og som smaker mer grøt enn pudding. Jeg syns denne smaker bedre enn kjøleskapsvarianten, og den har vært en favoritt i kattelivet i mer enn fem år.

Til 2-3 posrsjoner trenger du:
– 3 ss chiafrø
– 3,5 dl soyamelk (annen melk fungerer sikkert bra den og)
– 1 ts vaniljepulver
– 1 toppet ts johannesbrødkjernemel
– 1 dl soyamelk
– en dæsj laktosefri kremfløte
– ca. 2 ss natreenpulver eller annen søtning

Og så her enkelt er det. Bland sammen chiafrø, 3 dl soyamelk og vaniljepulver i en liten kasserolle. La denne blandingen få svelle i ca. 20 minutter. Noen dager orker jeg ikke å la frøene svelle først, men velger heller å koke grøten litt lenger. Det går fint det også.

Rist så 1 toppet ts johannesbrødkjernemel sammen med 1 dl soyamelk i et gammelt syltetøysglass eller lignende. Her er det viktig å passe på at det blir helt glatt og ingen klumper. Rist godt, og sil det gjennom en tesil dersom du tror du har fått klumper. Er blandingen for tykk til å siles kan du bare fylle på med mer soyamelk eller vann. Men det viktigste er at du fyller denne blandingen oppi kasserollen så snart som mulig etter at du har ristet den. For blir den stående i syltetøysglasset vil den svelle og bli alt for tykk og vanskelig å blande inn i resten av grøten.

Det tar litt tid å bli vant med hvordan man skal «jobbe» med johannesbrødkjernemel, men det er en fantastisk og mye sunnere erstatning for mel. Men for de av dere som ikke orker dette fungerer det nok helt fint med speltmel eller hvetemel. Men da trenger dere nok litt mer enn 1 ts.

Kok opp grøten under stadig omrøring (husk å koke lenger dersom du ikke lar frøene svelle først). Smak til med en dæsj laktosefri kremfløte (for rundere smak) og natreenpulver, sukrin gold eller annen sukkererstatning før servering. Hvis grøten er blitt veldig tykk kan du spe den med litt mer soyamelk eller om så vann. Husk, den skal være mer «grøtete» enn puddingaktig. Og hvis du ikke blir å spise opp alt på en gang holder den seg fint i kjøleskapet et par dager.

Jeg spiser som regel chiagrøten med gresk yoghurt, plommesyltetøy, soyamelk og kardemomme. Men noen ganger flesker jeg også til med ristede mandler og valnøtter (sånn som på bildet). Det er bare sååå godt!

Håper du liker den!