Julens ønskeliste

Tenk at det er tid for julens ønskeliste allerede! Jeg som nettopp fikk en sensommerbaby. Haha, hvordan kunne det gå til?! Men fra spøk til revolver, tida går fort nå. Så nå må vi bare nyte. Dette er tross alt Annas første jul. Og selv om det jeg ønsker meg aller mest er tid med alle de jeg er glad i og litt ekstra ro og søvn, så har jeg et par ting jeg kunne tenke meg i tillegg. Her er julens ønskeliste:

* En god rens for min tørre og slitne vinterhud, og Clarins er alltid bra
* Klairs Midnight Blue Calming Cream, en veldig god nattkrem
* Verdens beste kopptue fra Växbo Lin i fargene Umbra, hvit, rød og lyseblå
* Royal Copenhagen Musselmalt Riflet mugge til hytta
* Palais des Thes  sin nydelige Thé du Louvre, en herlig Earl Grey med skogsbær
* Gavekort på Mester Grønn til mengder av amaryllis
* Salt & Caramel lakriskuler fra Johan Bülow, disse er farlig gode
* Den nye mummi-vinterkoppen, motivet heter Vinterens under og jeg digger fargene
* Den siste krimboka til Jørn Lier Horst
* Tykke hjemmestrikkede ulllester, og spesielt den som heter Lofoten socks
* Grahams 10 yers old Tawny portvin, ingen jul uten
* Nye favoritt-tøfler fra Shepherd til hytta da de gamle er helt oppbrukt

God søndag fra hytta

God søndag fra hytta! Jeg er våken og det er lyst. Faktisk så har jeg vært oppe siden før klokken elleve, og det kan jeg nesten ikke huske sist gang jeg gjorde. For vi har en liten baby som er våken store deler av natten, og da må man sove utover dagen for å holde ut. Jeg skal ikke skryte på meg veldig mye og god søvn denne natta. Men det var nok til å klare å stå opp i allefall. Og jeg hadde nesten glemt av hvordan lyset er nå som dagene blir så fort mørke. Så jeg følte meg ordentlig lykkelig når jeg sto opp og det var dette synet som møtte meg i stua.

Pappa/bestefar som fortsatt er på besøk tilbød seg å gå tur med vår lille nattvåker, så jeg fikk laget meg frokost som jeg kunne nyte ved kjøkkenbordet. Det kan jeg nesten heller ikke huske sist gang jeg gjorde. For en luksus! Den ble ikke like nøye og fin som jeg bruker å lage når jeg har tid. Men her måtte det prioriteres.

Jeg skulle nemlig sitte framfor vedovnen og bare nyte varmen og roen.

Så nå sitter jeg her og ser på flammene og de vakre rosa grenrosene som kjæresten kjøpte i gave til meg på fredag etter en stri uke. Verdens beste kjæreste ♥ I bakgrunnen ruller Spotify med ulike låter. Vi startet mer Mark Knopfler og akkurat nå spilles Emilie Schiøtt med A Tiny Little Light. Det kunne ikke passet bedre. Om ikke lenge blir det mørkt, men jeg fikk litt lys. Og jeg fikk litt ro. Også klarte jeg å knipse et par raske bilder på mobilen for å dele med dere. Jeg er så takknemlig for det!

God søndag alle sammen!

Novent

Novent – et ord jeg aldri hadde hørt før. Men så er det noe så enkelt som når november møter advent. Tida før jula slår ordentlig til. En roligere tid. Med roligere tempo. Roligere farger. Roligere lys. Da man kan pynte helt lett med røde epler på et kakefat med stett, hvite kronelys i gamle lysestaker og orekongler i en mintgrønn vase på kjøkkenbenken. Det er en stemning det også. Novent. Jeg må si jeg liker det ordet. Ikke bare høres det litt fransk ut, men det gir meg også en følelse av ro og lett forventning. Kjenner du det?

On my mind

Den nye, myke og loddne varmeflaska mi. Altså, finnes det en finere varmeflaske?! Jeg fikk den i bursdagsgave fra kjæresten, Anna og Mira, og jeg koser meg så mye med den. Nå blir vinteren ekstra varm og myk.

Dørkranser. Jeg vil ha en på hver eneste dør både hjemme og på hytta. Jeg lagde denne fine av orekongler for noen uker siden. Jeg hadde egentlig plukket furukongler som jeg skulle bruke, men så kom jeg over disse søte små på en trilletur på hytta. Kransen lagde jeg på ganggulvet den lille halvtimen vår lille Anna klarte å sove i vogna uten bevegelse. Hun hadde nettopp fått rotavirusvaksine og var så urolig, stakkars. Hun som vanligvis sover 4 timer i vogna. Så man blir virkelig mer effektiv når man får barn.

Og videre på temaet kranser, så vurderer jeg å få Anemone i Harstad til å sende en sånn her vintergrønn krans med hurtigbåten til Tromsø. Den var så fin på ytterdøra på hytta forrige jul, så jeg tror vi må ha en sånn en i år også.

At jeg gleder meg til snøen legger seg. Da blir det mye lysere og renere. Og seee så fint vi har det på hytta da. Dette er fra november i fjor.

Mont d’Or. Jeg må legge inn en bestilling på noen oster fra Gutta på Haugen. Ingen høst uten denne nydelige osten som nytes lun og kremete rett fra treboksen. Det er ikke bare et måltid, men en opplevelse.

Bianco ♥ Ååååå, som jeg savner denne myke og kjærlige kosepusen. Og se så søt og trøtt han er på dette bildet.

Hvor glad jeg blir av å se ut av verandadøra. Ikke bare er det høstlig og fine farger der ute, men også luftig og ryddig etter at vi klarte å pakke bort «sommeren». Det vil si grillen, alle sommerblomstene, blomsterpottene og hagemøblene. Skuldrene ble bra mye lettere etter det. Det er viktig å rekke det før høststormene kommer på besøk.

Hvor utrolig koselig mørketida er. Og at selv om den er tung og mørk, så må man fokusere på nettopp kosen for å gjøre den lettere.

Den fine nøtteskåla på hytta. Jeg elsker skålene og fatene fra Mateus.

Novemberbuketten fra 2017. Den var virkelig vakker! Når jeg ser på bildene av denne kjenner jeg at jeg savner både Sonja Blomster og tida jeg da hadde til å lage så fine buketter.

Bloggen. Jeg skulle gjerne ha blogget litt mer enn jeg gjør for tida. Spesielt nå som vi nærmer oss «the most wonderful time of the year». Men jeg er glad for de blogginnleggene jeg klarer å få ut, og håper at dere som leser bloggen liker de. Det får bli litt mer kvalitet enn kvantitet framover.

Jula. Ja, nå er det på tide. Vi er tross alt i november. Jeg håper jeg klarer å pakke like fine julegaver som i fjor. Litt rustikke med småblomstret mønster, fløyelsbånd og bjeller. Og skulle jeg ikke få tid og energi til det, så går det selvfølgelig bra det også. Det viktigste i jula er jo å få tid sammen med de man er glad i. Men det hadde vært fint… jeg liker jo så godt å gjøre det fint rundt meg.

Mirapusen vår ♥ Jeg er glad i denne søte og rampete frøkna. Dessverre så får jeg verken lekt eller kost så mye med henne som jeg ønsker. Men jeg anstrenger meg veldig for å benytte alle sjanser jeg har. Jeg løfter henne opp og klemmer henne inntil meg flere ganger om dagen. Og selv om det er nokså mange ganger jeg ligger på sofaen og ammer og rett og slett ikke har ledige hender til å stryke henne når hun forventningsfullt stiller seg inntil meg, håper jeg hun kjenner seg like elsket som før.

Å ha pappa/bestefar på besøk. Det er så koselig og gjør så godt for hjertet, og vi er så glade for at han skal være her i tre uker til ♥

Elskede Biancopus

I dag er det tre år siden vi med hjertesorg måtte ta farvel med vår elskede Biancopus. Og tre år er på mange måter lenge, og det kan skje mye på den tida. Samtidig føles det som det ikke var så lenge siden. Minnene er så nære. Så sterke. Og de sitter som støpt i hjertet. Likeså er det med sorgen. Den tar stor plass. Og jeg har hele høsten, sånn som jeg bruker å gjøre, kjent veldig på savnet. Når lyset forsvinner og løvet faller fra trærne kommer Biancosorgen. Da kjenner jeg det i hele kroppen. Og sånn må det vel bare være. For sorgen og smerten går ikke bort. Man blir på en måte bare mer vant til å leve med den.

I tillegg har det skjedd veldig mye akkurat denne høsten. Ja, egentlig det siste drøye året. Vi har fått en hytte som tar stor plass i livet. Et slags andre hjem som vi pendler til så ofte vi bare kan. Jeg har mange ganger lurt på om Bianco ville klart all den kjøringa. Fram og tilbake. Mira er ikke spesielt glad i det (selv om hun elsker å være på hytta), og hun er kanskje mer tilpasningsdyktig enn Bianco var. I allefall på noen områder.

Så har det kommet enda en lillesøster. En som skriker og lukter helt annerledes. Det tror jeg med stor sikkerhet kunne blitt tungt for Bianco å leve med. Han som alltid gjemte seg når vi fikk småfolk på besøk. Derfor er jeg på sett og vis glad for at Bianco ikke trenger å forholde seg til dette. Det ville gjort så vondt hvis han måtte slite i sine siste år.

Og jeg har det siste året jobbet mye med meg selv for å fokusere på at vi fikk over 14 fantastiske år sammen med han. Vår aller første baby. Og at alt kommer til sin tid. At vi må minnes alt det gode. For oi det var mye godt. Virkelig mye godt. Livet med Bianco var rett og slett fantastisk. Han var så god og omsorgsfull. Passet alltid på meg, og lærte oss så mye om ubetinget kjærlighet. Han satte så dype og store spor i hjertet at det slettes ikke har vært lett å dele den plassen på tre søte små.

Og jeg bærer han med meg hver eneste dag. Spesielt nå for tida mens jeg synger Mjuk vind som minner meg så mye om han, for å bysse en urolig Anna i søvn. Mens jeg samtidig går forbi bildet av han som henger på veggen på hytta. Der han sitter å ser ut av verandadøra. Så vakker og så levende at man nesten skulle tro at han fortsatt var her. Ikke rent sjelden kommer tårene og klumpen i halsen da. Men den enorme kjærligheten får meg heldigvis også til å smile.

Takk for den du var for oss. Vår elskede Biancopus ♥

12 ting du ikke visste om meg

Her kommer en litt artig og finurlig liste for de som finner det interessant. De av dere som kjenner meg og samtidig leser bloggen, vet nok flere av disse tingene. Men for dere andre – her er 12 ting dere ikke visste om meg:

♦ Jeg elsker dinosaurfilmer. Nå snakker jeg ikke om barnefilmer eller dokumentarer, men Jurassic Park-filmene og Godzilla (den fra 90-tallet). Jeg syns det er like spennende hver eneste gang jeg ser de, og krampholder alltid litt i sofaputa selv om jeg vet hva som kommer til å skje. Jeg er ikke spesielt glad i dinosaurer egentlig, men det er bare noe med disse filmene som jeg liker godt (sikkert 90-tallsstilen, haha). Så dere kan tro jeg var glad når Jurassic World og oppfølgeren kom ut (selv om de fra 90-tallet er desidert best). Men selv om jeg ekskluderte barnefilmer med dinosaurer gjelder det ikke Lillefot og vennene hans I landet for lenge siden. Den er jo bare sååå fin! Ikke sant?

♦ Jeg er totalt sko-gal. Når jeg begynte i første klasse på musikklinja spurte en medelev meg bare etter én uke på skolen, om jeg hadde veldig mange sko. Jeg hadde selvfølgelig det, og det at jeg jobbet i skobutikk hjalp selvfølgelig heller ikke på. Enkelte måneder hadde jeg ikke lønning – bare nye sko. På et tidspunkt hadde jeg over 60 par sko, og da fant jeg ut at jeg måtte «tynne ut» samlinga betraktelig. I dag er jeg litt usikker på hvor mange par sko jeg har, men jeg har endret meg veldig både når det kommer til stil og kvalitet. Før kunne jeg kjøpe meg tre par billigere sko, men nå bruker jeg heller summen av de tre på ett par i bedre kvalitet. Jeg er også blitt mye mer opptatt av komfort. Hehe, det må være alderen. Men sko-galskapen slipper aldri taket. Den endrer seg bare litt.

♦ Jeg er «allergisk» mot hus og leiligheter med skrå vegger. Altså ikke skråtak, men når veggene går på skrå. Jeg føler meg regelrett uvel hvis ikke samtlige av hjørnene er i 90 graders vinkel. Eller ca det. Og hvordan innreder man egentlig et rom som er formet som en trekant? Det er jo umulig å dytte møbler inn et smalt hjørne på 50 grader, så man ender jo opp med masse dødt areal. Dette har vel også noe med symmetri å gjøre… der er jeg ikke så rent ulik Poirot.

♦ Jeg har en veldig sterk rettferdighetssans. I allefall over gjennomsnittet. Gjennom hele barndommen gråt jeg hver gang jeg opplevde urettferdighet. Spesielt på filmer hvor mennesker og dyr ble behandlet dårlig. Og dersom jeg fikk ansvaret for å fordele lørdagsgodis mellom meg og søskenbarna mine, var det absolutt helt likt i hver eneste godteskål. Det var nesten så ille at jeg kunne finne på å dele opp smågodtbitene med kniv for at det skulle være likt. Jeg tror muligens dette også har noe med symmetri å gjøre… Haha, jeg og Poirot – vi er noen raringer.

♦ Jeg har sett samtlige sesonger av Friends minst 20 ganger. Ja, hva kan jeg si. Jeg liker de SÅ godt og blir aldri lei. Friends er nok den serien jeg kjenner meg aller best igjen i, og refererer mest til i hverdagen og livet. Også har jeg så mange rundt meg som alltid forstår hva jeg mener fordi de også er Friends-fans. Nå er jeg og kjæresten i gang med en ny runde av alle sesongene. Og det finnes nesten ikke noe tryggere enn å krype under ett pledd på sofaen mens Friends ruller over skjermen. Og om jeg skulle finne på å lukke øynene for en liten hvil, bruker jeg å ligge å lytte til dialogen. Jeg kan det meste utenat så jeg ser bildene for meg i hodet. Er det flere som har det sånn?

♦ Jeg har i mange år elsket reklameblad/flygeblad fra matbutikker og lignende. Faktisk har jeg vært glad i de at når jeg oppdaget at coop.no publiserte den kommende ukes flygeblad for Obs rett etter stengetid hver lørdag, kunne jeg finne på å klikke meg inn på nettsiden deres på lørdagskveldene. Hehe, jeg vet at jeg høres helt gæren ut nå, og at det framstår som at jeg ikke har noe liv. Trøsten er at jeg ikke gjør det så ofte lenger, og at jeg har fått med meg mange gode tilbud opp igjennom årene.

♦ Jeg kan binde fiskefluer. Det lærte jeg allerede i en alder av 6 år siden pappa er ivrig fluefiskebinder. Men så skal det sies at mine fluer ikke ble laget for brukens skyld, men for at de skulle se fine ut. Rufsete og full av farger. Dessverre ikke fiskenes favoritter, men det plaget meg aldri for det viktigste var at de skulle se fine ut. Men nå er det lenge siden jeg har laget noen kreasjoner.

♦ Jeg liker salt fremfor søtt. Salt lakris fremfor søt lakris. Eller potetgull og nøtter fremfor godteri. Og ordentlig mat (tapas, oster, spekeskinke) fremfor kaker og slikt. Men så har man jo den uslåelige kombinasjonen av søtt og salt. For eksempel peanøtter med sjokolade utenpå, eller spareribes med søtlig smak. Nam!

♦ Jeg liker ikke dyreprint. Det vil si, sebra, sjiraff, leopard, tiger eller slangemønster. Jeg syns ikke det hører hjemme noen andre plasser enn på dyrene selv. Unntaket er noe søtt giraffmønster til barn.

♦ Når jeg var lita samlet jeg på frimerker. Og jeg samlet riktignok på ganske mange ting. Blant annet kindereggfigurer, viskelær, glansbilder, notisblokkpapir med fine motiver og lignende. Men frimerker tror jeg ikke var så vanlig for barn å samle på. Jeg husker at det frimerket jeg var mest stolt av var et stort grønt et med bilde av Langbein på.

♦ Jeg har i mange år mislikt fargen grå. Jeg har tenkt at det egentlig ikke en farge, og at den minner meg om overskyet og trist vær. Men nå har jeg faktisk innsett at den kan være fin i små doser. Og da helst i en variant med litt farge i, sånn som grågrønn eller gråblå.

♦ Når jeg var 14 år fikk jeg et fiskeben i halsen. Jeg var på fisketur med min onkel og søskenbarn, og var så uheldig å sette ett abborben i halsen når vi grillet fisken på bålet. Abboren har så små og spisse ben, så man må passe seg for de. Det var utrolig ubehagelig, og kanskje aller mest fordi jeg var så redd. Det ble tur på både legevakt og sykehus, men heldigvis så slapp jeg å operere da fiskebenet gikk ned av seg selv. Jeg husker så godt når mitt åtte år ynge søskenbarn møtte meg på trappa med denne kommentaren når vi kom hjem igjen. «Du blir vel ikke å spise fisk på en stund nå?». Jeg gjorde selvfølgelig ikke det, men heldigvis kom jeg over den skrekken. Men jeg er ekstra nøye når jeg rensker fisken i dag.

Høstens ønskeliste

Denne høsten ønsker jeg meg kanskje aller mest tid for meg selv og mer søvn. Men det kommer etter hvert, alt til sin tid. Dernest er det noen ting som kan sette gullkant på hverdagene. Noe å varme seg på. Noe som skaper stemning. Noe som smaker godt. Noe som pleier tørr hud. Her er høstens ønskeliste:

Varmeflaske i myk lammeskinn fra Shepherd, godt for min frosne kropp
Scrunchie i småblomstret Libertystoff, man kan ikke få for mange av disse
Mont d’Or, det beste man kan spise på høsten
LA:Bruket oppvasksåpe med sitron og rosmarin
Avlang terteform for å inspirere til baking
Aesop håndkrem med aromatiske dufter, som mine tørre hender sårt trenger
Flere lyslykter til hytta, det kan vel ikke bli for mange av disse
♦ Bugnende vaser med hortensia, både blåe, mørkerosa, kremfargede og svarte
Jo Stafford sine myke toner på vinyl
♦ Epler sånn at jeg kan lage den gode eplekaken til Johanna Bradford
St. Dalfour Solbærsyltetøy, ingen høst uten

Høsten i år

Høsten i år er som så mange høster tidligere. Full av de nydeligste farger i alt fra gult, orange og rødt til brunt. Og rogna er som vanlig ekstra fin.

Hele naturen gjør et klesskifte. Den gjør seg klar til frost og snø.

Lyset er som vanlig magisk og disig. Ja selv sola er litt kald.

Inne på hytta er det også høststemning. Perfekt til å nyte en kopp varmende te.

Og på kjøkkenbordet står det en terrakottaskål med hokkaidogresskar. Det blir nesten ikke mer høstlig enn det.

Mirapusen vår syns som vanlig det er best å ligge inne på en varm sofa mens regnet pøser ned ute ♥

Og vi har fyr i vedovnen. Som er noe av det beste jeg vet. Å sitte framfor denne gode varmen og høre knitringen mens man lar seg paralysere av flammene som danser så vakkert.

Høst betyr også bursdag og kaker. For jeg er født i september. Så på mange måter er alt som det bruker å være.

Bortsett fra at vi i år har små små hender som pusker på oss. Som klemmer rundt en stor finger og smelter et hjerte.

Og en barnevogn med en sovende baby i mens vi spiser vafler ute i den lune høstsola på hytta.

Ulla vi har på oss er ekstra liten og strikket av en stolt bestemor i Lofoten.

Ordet mamma har fått en litt annen betydning der det står på bursdagskortet ♥

Og selv om det er kjøpekake til bursdagsfeiringen gjør det ikke så mye, for tida krever noe annet nå. Dessuten er ikke denne så værst på smak heller. Suksessterte er som regel alltid en suksess. Nam!

Når vi vandrer over løvet som har falt til bakken har vi nå et litt annet perspektiv.

Gåturene er blitt til trilletur. De er så fine så fine. Og en stoltere pappa finnes det nesten ikke ♥ Jeg elsker han høyt.

Vi er blitt så flinke til å benytte «fritida» vår ekstra godt. Både til egenpleie, søvn og hobbyer. Det må man jo gjøre når man har en sovende baby.

Og selv om både foreldre og en flink «storesøster» er litt mer trøtt enn før, koser vi oss veldig. Så noen ting er som det alltid har vært, men mye er annerledes. Høsten i år går så fort at den blir kort, men jeg er likevel så takknemlig for den. Den ga meg noe av det største i livet. Vår nydelige Anna. Jeg er så takknemlig for min lille familie og hvor heldige vi er ♥

Noen tanker fra babybobla

Her kommer et innlegg for spesielt interesserte. Bleier, amming og diverse er nok ikke noe alle har interesse for. Men siden vi i kattelivet befinner oss midt i babybobla så dukker det opp noen tanker nå og da. Og de vil jeg gjerne dele. Jeg regner med at mange småbarnsforeldre vil kjenne seg igjen i flere ting. Men dette kommer ikke til å bli en framtidig mamma – eller babyblogg. Det blir nok fortsatt mest katt, te, hverdagslykke og blomster. Hehe. Men her kommer tankene.

– Tida går fortere enn noen gang. En dag forsvinner på noen få timer og har aldri føltes kortere. Noen runder med amming, noen bleier, litt gråt og så er det natt igjen. Har man klart å skvise inn et gjøremål eller noe sosialt kan dagene virke litt lengre. Er ikke det rart? Dette kommer til å bli tidenes korteste høst.

– Tenk at babyen min er blitt en måned allerede. Nå smiler hun masse til oss og kroppen og spesielt ansiktet endrer seg nesten fra dag til dag. Det er så herlig.

– Hvem hadde trodd at amming kan være så enkelt og komplisert på samme tid. Ikke ante jeg at det er så mye å ta hensyn til. Ammestilling, utdrivningsrefleks, melk som kommer for fort, tømming, betennelse, ømhet, pumping, brystspreng, ja ting jeg aldri hadde hørt om. Samtidig er det forsvinnende lett når man får det til og alt bare funker.

– Aldri har det føltes så godt å klare å skvise inn et helt normalt og hverdagslig gjøremål en helt vanlig onsdag. Og få tid til å rydde bort hagemøblene på hytta ga meg følelse av lykke og normalitet. Å klare å vaske klær gir meg mestringsfølelse. Jeg vet at man helst skal sove når babyen sover. Ja, selv på dagtid. Det er råd jeg har fått fra både venninner og helsepersonell. Samtidig gjør det noe med meg både fysisk og psykisk å få gjort noe «normalt» midt i denne bobla. Jeg blir sterkere og i bedre humør av det.

– Takk og pris for mamma og all hjelpen hun har gitt oss. Hun har vært rene nannyen til tider ♥

– Og takk og pris for bæresjal og vippestol. De har virkelig hjulpet oss til roligere stunder. Man skal ikke undervurdere babyhjelpemidler. Selv om det selvfølgelig er mye babyutstyr man ikke trenger.

– Jeg har virkelig innsett at man som nybakt mamma er et supermenneske. Tenk så mye man har vært igjennom, både kroppslig og følelsesmessig, Og likevel klarer man mye. Mye mindre søvn, bæring og byssing, trøsting og gråt. Men, får jeg fire timer søvn for meg selv mens kjæresten passer på og mater med flaske, så våkner jeg opp med en energi som jeg aldri før hadde etter til og med 10 timers søvn. Man er rett og slett et supermenneske.

– 70 prosent av fanene på mobilen min er babyting som jeg eller kjæresten har googlet.

– Amming er så fint og gir så mange fine stunder. Samtidig som jeg mange ganger også føler meg litt fanget. Er man sulten, trøtt, svett, varm, ukomfortabel, må på do. Man må holde ut og bli på stedet hvil til måltidet er over. Sandra har skrevet ett blogginnlegg om noe av dette, og hun er så god å sette ord på det. Det er akkurat sånn jeg også føler det (men heldigvis ikke alltid), og jeg har bare holdt på i en drøy måned. Jeg har i utgangspunktet tenkt å amme til lille er ett år, men noen ganger hvis jeg er veldig varm og ukomfortabel merker jeg at motivasjonen for det begynner å dale, og jeg begynner å telle månedene. Kanskje det blir 10 måneder. Kanskje åtte. Kanskje seks. For da slutter i allefall nattammingen. Men samtidig vil jeg ikke miste den fine nærheten som ammingen gir. Men tiden får vise hva det blir.

– Vi er heldige som har en baby som tar både flaske og smokk. Det er mye frihet og ro i det, og jeg er klar over at det er mange babyer som ikke tar det.

– Å få en baby er ekstremt samlende for både familie og venner. Det er nesten som at storfamilien er blitt veldig mye større.

– Egentlig har vi klart ganske mye etter at lille Anna kom til verden. Vi har holdt leiligheta vår mye mer ryddig og ren. Støvsugd oftere. Sørget for å unngå store hauger oppå skittentøyskurven. Vært på hytta tre ganger. Gått mange trilleturer. Hatt masse besøk. Tatt ukeshandelen hver uke. Og det er jeg både stolt over og takknemlig for. Jeg som sa til kjæresten at de tre første månedene som jo er fjerde trimester, kom til å bli en unntakstilstand. At vi ikke skulle forvente noe annet enn å bli kjent med babyen vår og ta vare på henne og hverandre. Alt annet skulle bli en bonus. Vi har fått mye bonus så langt.

– Babyer skulle hatt en knapp som kunne blinket for hva som måtte fikses når noe er galt. Men jeg har lest at man etter hvert lærer seg å kjenne gråten til barnet sitt slik at man kan skille på hva det er. Men foreløpig er det sjekklista vi følger. Sulten, trøtt, våt bleie, kald, varm, luft i magen. Og når vi ikke finner ut av det sier vi høyt som min venninne anbefalte – «jaja, vi gjør så godt vi kan».

– Vi har fått så mange gaver til vår lille baby. Pakker har kommet i både posten og på døra fra gammeltanter og gammelonkler, naboer og kollegaer. Og gudforeldre, besteforeldre, tanter og venner har strikket. Lille Anna har fått så masse klær og bamser. Og både tøfler, Uggs og til og med sine første sko. Gavmildheten er så stor og vi er så takknemlige.

– Mine egne rutiner som rens av ansikt morgen og kveld, og bruk av dag og nattkrem har måtte vike for babyting. Når jeg nå en sjelden gang får tid til det føles det som rene luksusen. Nesten som å være på spa. Haha! Likeså har tørrshampo og hårklipe reddet meg mange ganger når jeg ikke har hatt tid til å vaske håret. Nybakte foreldre setter pris på selv den minste egenpleie.

– Jeg elsker vogna vår – Cybex Priam. Den kostet litt ekstra, men gir oss til gjengjeld alt vi trenger. Den er lettkjørt, ja nesten som å stikke en varm kniv i smør. Har perfekt høyde, det vil si høyere enn normalt noe som skåner ryggen. Den fungerer både i byen og på grusveiene på hytta. Og når vinteren kommer kan vi kjøpe større fronthjul som skal kjøre bedre i snøen. Ja man kan til og med kjøpe ski til den. Bare et lite tips til de som skal kjøpe seg barnevogn.

– Det er litt mindre skummelt å ha en baby nå enn det var de første ukene. Nå kjenner vi vår lille Anna litt bedre og begynner å bli tryggere i foreldrerollen.

– Gode råd fra venninnene mine som har svart belte i alt med baby har betydd mye for meg. Man kan selvfølgelig finne masse informasjon på nett, men det å snakke med noen som har opplevd det samme har en helt annen virkning. Det er liksom enda mer trøst og hjelp i det. Og det har fått meg til å tenke på de venninnene mine som var først ute blant sine venner til å få baby. Hvor ensomt det måtte ha føltes. De hadde ikke like mange å rådføre seg med. Der kjenner jeg meg ekstra heldig ♥

– Praten går stort sett i babyting for tida. Både jeg og kjæresten tar oss ofte i å tenke at vi må kunne snakke om andre ting også. Men så må jo vi kommunisere om vår lille baby, og de fleste vi møter spør om hvordan det går i babybobla. Ja, det får bare være sånn en stund nå. Så får vi komme tilbake til «virkeligheten» litt senere.

– Det er fortsatt så rart å tenke på at vi er en familie på fire nå. At vi er foreldre (til andre enn firbeinte). At vi har en datter. Det føles ekstremt voksent å si de ordene. Datteren min. Som er den fineste i hele verden ♥

Endelig tilbake på hytta

Endelig kom vi oss tilbake på hytta. Og det føltes godt etter å ha vært borte fra den i over en måned. Hytta er en så stor og viktig del av livet vårt nå at å være lenge borte fra den gjør at det føles som at noe mangler. Og det meste er som før her – lufta er renere, skuldrene senker seg, og hjertet blir rolig. Eneste forskjellen er at trærne rundt oss har blitt litt mer høstlig, og jeg sitter og drikker ammete framfor vedovnen i stedet for en kopp med Earl Grey ♥