Her kommer et innlegg for spesielt interesserte. Bleier, amming og diverse er nok ikke noe alle har interesse for. Men siden vi i kattelivet befinner oss midt i babybobla så dukker det opp noen tanker nå og da. Og de vil jeg gjerne dele. Jeg regner med at mange småbarnsforeldre vil kjenne seg igjen i flere ting. Men dette kommer ikke til å bli en framtidig mamma – eller babyblogg. Det blir nok fortsatt mest katt, te, hverdagslykke og blomster. Hehe. Men her kommer tankene.
– Tida går fortere enn noen gang. En dag forsvinner på noen få timer og har aldri føltes kortere. Noen runder med amming, noen bleier, litt gråt og så er det natt igjen. Har man klart å skvise inn et gjøremål eller noe sosialt kan dagene virke litt lengre. Er ikke det rart? Dette kommer til å bli tidenes korteste høst.
– Tenk at babyen min er blitt en måned allerede. Nå smiler hun masse til oss og kroppen og spesielt ansiktet endrer seg nesten fra dag til dag. Det er så herlig.
– Hvem hadde trodd at amming kan være så enkelt og komplisert på samme tid. Ikke ante jeg at det er så mye å ta hensyn til. Ammestilling, utdrivningsrefleks, melk som kommer for fort, tømming, betennelse, ømhet, pumping, brystspreng, ja ting jeg aldri hadde hørt om. Samtidig er det forsvinnende lett når man får det til og alt bare funker.
– Aldri har det føltes så godt å klare å skvise inn et helt normalt og hverdagslig gjøremål en helt vanlig onsdag. Og få tid til å rydde bort hagemøblene på hytta ga meg følelse av lykke og normalitet. Å klare å vaske klær gir meg mestringsfølelse. Jeg vet at man helst skal sove når babyen sover. Ja, selv på dagtid. Det er råd jeg har fått fra både venninner og helsepersonell. Samtidig gjør det noe med meg både fysisk og psykisk å få gjort noe «normalt» midt i denne bobla. Jeg blir sterkere og i bedre humør av det.
– Takk og pris for mamma og all hjelpen hun har gitt oss. Hun har vært rene nannyen til tider ♥
– Og takk og pris for bæresjal og vippestol. De har virkelig hjulpet oss til roligere stunder. Man skal ikke undervurdere babyhjelpemidler. Selv om det selvfølgelig er mye babyutstyr man ikke trenger.
– Jeg har virkelig innsett at man som nybakt mamma er et supermenneske. Tenk så mye man har vært igjennom, både kroppslig og følelsesmessig, Og likevel klarer man så mye. Mye mindre søvn, bæring og byssing, trøsting og gråt. Men, får jeg fire timer søvn for meg selv mens kjæresten passer på og mater med flaske, så våkner jeg opp med en energi som jeg aldri før hadde etter til og med 10 timers søvn. Man er rett og slett et supermenneske.
– 70 prosent av fanene på mobilen min er babyting som jeg eller kjæresten har googlet.
– Amming er så fint og gir så mange fine stunder. Samtidig som jeg mange ganger også føler meg litt fanget. Er man sulten, trøtt, svett, varm, ukomfortabel, må på do. Man må holde ut og bli på stedet hvil til måltidet er over. Sandra har skrevet ett blogginnlegg om noe av dette, og hun er så god å sette ord på det. Det er akkurat sånn jeg også føler det (men heldigvis ikke alltid), og jeg har bare holdt på i en drøy måned. Jeg har i utgangspunktet tenkt å amme til lille er ett år, men noen ganger hvis jeg er veldig varm og ukomfortabel merker jeg at motivasjonen for det begynner å dale, og jeg begynner å telle månedene. Kanskje det blir 10 måneder. Kanskje åtte. Kanskje seks. For da slutter i allefall nattammingen. Men samtidig vil jeg ikke miste den fine nærheten som ammingen gir. Men tiden får vise hva det blir.
– Vi er heldige som har en baby som tar både flaske og smokk. Det er mye frihet og ro i det, og jeg er klar over at det er mange babyer som ikke tar det.
– Å få en baby er ekstremt samlende for både familie og venner. Det er nesten som at storfamilien er blitt veldig mye større.
– Egentlig har vi klart ganske mye etter at lille Anna kom til verden. Vi har holdt leiligheta vår mye mer ryddig og ren. Støvsugd oftere. Sørget for å unngå store hauger oppå skittentøyskurven. Vært på hytta tre ganger. Gått mange trilleturer. Hatt masse besøk. Tatt ukeshandelen hver uke. Og det er jeg både stolt over og takknemlig for. Jeg som sa til kjæresten at de tre første månedene som jo er fjerde trimester, kom til å bli en unntakstilstand. At vi ikke skulle forvente noe annet enn å bli kjent med babyen vår og ta vare på henne og hverandre. Alt annet skulle bli en bonus. Vi har fått mye bonus så langt.
– Babyer skulle hatt en knapp som kunne blinket for hva som måtte fikses når noe er galt. Men jeg har lest at man etter hvert lærer seg å kjenne gråten til barnet sitt slik at man kan skille på hva det er. Men foreløpig er det sjekklista vi følger. Sulten, trøtt, våt bleie, kald, varm, luft i magen. Og når vi ikke finner ut av det sier vi høyt som min venninne anbefalte – «jaja, vi gjør så godt vi kan».
– Vi har fått så mange gaver til vår lille baby. Pakker har kommet i både posten og på døra fra gammeltanter og gammelonkler, naboer og kollegaer. Og gudforeldre, besteforeldre, tanter og venner har strikket. Lille Anna har fått så masse klær og bamser. Og både tøfler, Uggs og til og med sine første sko. Gavmildheten er så stor og vi er så takknemlige.
– Mine egne rutiner som rens av ansikt morgen og kveld, og bruk av dag og nattkrem har måtte vike for babyting. Når jeg nå en sjelden gang får tid til det føles det som rene luksusen. Nesten som å være på spa. Haha! Likeså har tørrshampo og hårklipe reddet meg mange ganger når jeg ikke har hatt tid til å vaske håret. Nybakte foreldre setter pris på selv den minste egenpleie.
– Jeg elsker vogna vår – Cybex Priam. Den kostet litt ekstra, men gir oss til gjengjeld alt vi trenger. Den er lettkjørt, ja nesten som å stikke en varm kniv i smør. Har perfekt høyde, det vil si høyere enn normalt noe som skåner ryggen. Den fungerer både i byen og på grusveiene på hytta. Og når vinteren kommer kan vi kjøpe større fronthjul som skal kjøre bedre i snøen. Ja man kan til og med kjøpe ski til den. Bare et lite tips til de som skal kjøpe seg barnevogn.
– Det er litt mindre skummelt å ha en baby nå enn det var de første ukene. Nå kjenner vi vår lille Anna litt bedre og begynner å bli tryggere i foreldrerollen.
– Gode råd fra venninnene mine som har svart belte i alt med baby har betydd så mye for meg. Man kan selvfølgelig finne masse informasjon på nett, men det å snakke med noen som har opplevd det samme har en helt annen virkning. Det er liksom enda mer trøst og hjelp i det. Og det har fått meg til å tenke på de venninnene mine som var først ute blant sine venner til å få baby. Hvor ensomt det måtte ha føltes. De hadde ikke like mange å rådføre seg med. Der kjenner jeg meg ekstra heldig ♥
– Praten går stort sett i babyting for tida. Både jeg og kjæresten tar oss ofte i å tenke at vi må kunne snakke om andre ting også. Men så må jo vi kommunisere om vår lille baby, og de fleste vi møter spør om hvordan det går i babybobla. Ja, det får bare være sånn en stund nå. Så får vi komme tilbake til «virkeligheten» litt senere.
– Det er fortsatt så rart å tenke på at vi er en familie på fire nå. At vi er foreldre (til andre enn firbeinte). At vi har en datter. Det føles ekstremt voksent å si de ordene. Datteren min. Som er den fineste i hele verden ♥
