En hvit tekanne

Jeg har klart å dumme meg helt ut nå. Dere husker kanskje at jeg hadde denne nydelige tekanna som heter Casper Conran Tisburyjulens ønskeliste for noen år siden? Fra samme serie som de to muggene mine som jeg bruker så mye og elsker så høyt. Den har faktisk stått på ønskelista helt siden da, men jeg har ikke prioritert den fordi vi ikke har så god plass i skapene her hjemme. Og fordi jeg allerede har en svart jern-tekanne som holder bedre på varmen.

Men jeg har hele tiden tenkt at jeg skulle kjøpe denne tekanna, for det e kjekt å ha en hvit og litt nøytral tekanne i porselen også. En som er litt elegant. Jeg har bare vært litt treg. Faktisk for treg viser det seg. For nå finner jeg den ikke for salg noen plasser. Jasper Conran sin Tisbury-serie er tydeligvis på vei ut. Dessverre. Og nå som jeg tenkte at jeg skulle ordne en ordentlig afternoon tea med pent servise her hjemme siden det ikke er like lett å gå på café lenger. Usj, det er så leit.

Jeg ble så irritert over meg selv først, men etter en halvtimes frustrasjon fant jeg ut at jeg må være løsningsorientert framfor å se det negative. Så i tillegg til å registrere Tisburykanna som søkeord på Finn.no (og håpe at den med tiden skal dukke opp), må jeg finne et alternativ. Ingen er selvfølgelig så fin som Tisbury, verken i fasong eller mønster (rillene), men her er i allefall de beste hvite/kremfargede tekannene jeg har funnet så langt:

Vi får starte med en litt moderne variant i kremhvit keramikk fra Höganäs. Denne har jeg likt i maaange år, men den er nok litt for lite klassisk tekanne i stilen. Den er veldig hverdagslig og fin, spesielt med treunderlaget, men jeg får ikke nok «engelsk teselskapfeeling». Og det er jo det jeg ser etter i en hvit tekanne. Noe litt mer elegant rett og slett. For til hverdagene har jeg jo den svarte jern-tekanna.

Neste på lista er den svenske tekannen Blond fra Design House Stockholm. Denne er et godt alternativ både på grunn av den runde og klassiske formen, men også rillene/stripene. De er riktignok horisontale kontra vertikale som på Tisburykanna. Men så lenge det er striper er det et stort pluss. I tillegg liker jeg at den ikke er for stor, for jeg syns det er bedre å brygge ny te oftere enn at teen rekker å bli kald. Denne er 1,2 liter, og det er ikke så langt unna den perfekte størrelsen for meg som er rett over eller under en liter. Her er prisen heller ikke så ille. Også er det jo viktig å støtte nordisk design.

En annen fin tekanne med horisontale riller er denne fra Sophie Conran – søsteren til Tisburytekannens skaper. Denne tekanna kommer i to forskjellige størrelser, både 0,6 liter og 1,13 liter. Og fasongen er veldig rund og organisk. Sophie Conran lager fine serviser hun også, men hun har et litt mer grovt uttrykk enn sin bror Jasper Conran. Jeg savner litt mer eleganse. Noe som sier mer Bukingham Palace enn English Countryside.

Og når vi er inne på det mest elegante av det engelske tenker jeg at denne tekanna fra serien Edme fra Wedgwood kan være et alternativ. Her snakker vi ordentlig gammel stil (fra midten av 1700-tallet), og denne kanna er både sofistikert og detaljert. Riller har den også, og jeg må si at jeg har veldig sansen for den elegante stetten. Men samtidig er jeg usikker på om dette blir litt for mye for meg. Ja, selv om jeg er ekstremt inspirert av den engelske stilen for øyeblikket. Her ser jeg for meg at et enklere og flatere lokk ville ha gjort seg bedre til det totale uttrykket.

Hammershøi fra Kähler har jeg også likt i flere år. Faktisk er jeg litt bergtatt av hele serien, både kakefat og blomstervaser (jeg har jo en vase som dere kanskje husker). De vertikale rillene er nok det som tiltaler meg aller mest, men den litt nette og kompakte fasongen er også litt artig. Men her er jeg litt usikker på om jeg liker håndtaket på tekanna. Det er i messing og gir et litt mer moderne uttrykk enn hva jeg hadde sett for meg. Jeg syns heller ikke det virker så praktisk å helle med denne kanna. Jeg får liksom følelsen av at man blir å brenne seg både på lokket og på håndtaket. Er det noen der ute som vet?

Så kommer vi til den tekanna som kanskje ligner aller mest på Tisburytekanna. Den heter Plissé og er fra det franske merket Pillivuyt. Dette er en meget fin og elegant tekanne, med god funksjonalitet og lang holdbarhet. Og ikke minst har den riller! Og jo mer jeg ser på den tenker jeg at den nesten er finere enn Tisburykanna (om det går ann). Jeg likser spesielt godt håndtaket. Det eneste negative med denne tekanna er at den er litt større enn jeg ønsker meg, hele 1,5 liter. Det er bare 2 dl mer enn Tisburykanna, men når man ønsker å være nærmere 1 liter blir den kanskje for stor.

Beveger vi oss litt mer mot det moderne igjen finner vi denne tekannen – Amera fra Lene Bjerre. Her er det også et litt grovere og røffere inntrykk, da spesielt på grunn av den kremfargede glasuren som har litt brunfarge i kantene. Men fasongen er fortsatt ganske elegant. Jeg liker denne tekanna veldig godt, men her føler jeg også at dette er mer for hverdager enn finbruk. Jeg skulle gjerne hatt denne i en lavere variant som da igjen hadde gitt mindre volum enn denne på 1,4 liter.

Så har jeg til og med tatt turen innom IKEA (men ikke fysisk da). Og der fant jeg tekannen Vardagen som er en ganske så koselig og enkel tekanne. Denne er absolutt ikke lik Tisbury. Ingen riller, og ikke i nærheten så elegant. Men den har noe fint over seg likevel, som gjør at jeg tenker den kan være fin å ha mens jeg venter på at en Tisburykanne skal komme min vei. Jeg liker fasongen på denne, håndtaket og lokket. Men når jeg studerer alle bildene av denne tekanna får jeg en følelse av at lokket er plassert for langt fram mot tuten. Nå er jeg veldig pirkete her, men detaljer er viktig for meg. Det må være en balanse mellom tut, håndtak og lokk. En annen ting er at de få gangene vi har bestilt ting fra IKEA uten å ha sett varene på forhånd, så har alt vært så mye større enn hva man forestilte seg. Kjæresten har brukt å spøke med at de bare lager ting for kjemper. Hehe, håper ingen tar seg nær av det 😉 Men denne tekanna skal ikke romme mer enn 1,2 liter, så da kan den vil ikke være stor?!

Så det var de beste hvite tekannene jeg har funnet så langt. Men jeg er fortsatt ikke sikker på hvilken kanne jeg skal velge? Jeg heller nok mest mot den fra Design House Stockholm eller den franske. Hva syns dere var finest? Og rop ut dersom dere har noen gode tips om fine hvite tekanner.

Snølengsel, juleblues og ubalanse

«Januar er ikke vår beste måned» er en setning som har gått igjen i flere blogginnlegg ved begynnelsen av nye år. Ja, jeg har vært veldig ærlig om det, selv om dette egentlig er en hverdagslykkeblogg med hovedfokus på fine ting.

Men det er egentlig helt greit å si det høyt. For vi vet alle at vi må ha noen dårlige perioder for å virkelig vite og kjenne når de gode kommer. Og med januar kommer julebluesen, for det er hardt for en sånn juleelskende person som meg å måtte si hadet til jula. Og spesielt når jeg føler at det gikk for fort, og jeg hadde lyst å gjøre mer. Også er dette alltid den tyngste og mørkeste delen av mørketida for meg. Den delen uten alle lysene, stemninga og ventetida. Joda, vi venter jo selvfølgelig på sola, så det er lys i tunellen. Men jeg og januar har likevel aldri blitt dus.

Men selv om jeg føler det sånn er det noen ting som jeg alltid har satt pris på ved januar. Roen, muligheten til å sove og hvile, solboller og kakao, og ikke minst snøen. For der desember kanskje har skuffet litt på snøfronten, har januar så og si nesten aldri sviktet. Det har kanskje vært perioder med sørpe og lite snø, men mest av alt har det snødd, både jevnt og voldsomt. Både dalende himmelsk korrekturlakk og vannrett snøstorm som alltid har pakket oss lunt inn. I vatt.

Men i år. I 2021. Det som mange betegner som kaos del 2. Har vi bare hatt noen få fnugg i lufta. Ja, selv etter en svart, grå og snøløs jul. Og fortsatt er det det svarte mørket som rår. Bare veier og gråe grøftekanter. Lengselen etter det hvite, det rene, det lune, er så stor nå at jeg nesten ikke klarer å forstå at jeg befinner meg i en vintersesong. Er det virkelig januar? Jeg kjenner meg uvel og alt er så skittent. For jeg bruker alltid å føle at snøen renser opp. Både lufta jeg puster, de skitne grøftekantene, og faktisk tankene også. Aldri har jeg lengtet så mye etter snø som nå. Nå er det rett før jeg kontakter Reodor Felgen for å få lagd en sånn snømaskin. Selv om det selvfølgelig ikke fikser bekymringene mine for klimaet.

Samtidig nekter kroppen min å sove. Godt, nok og på riktig side av døgnet. Jeg ligger i timesvis å vrir meg i senga, og jeg er så sliten hver gang jeg våkner. Det kan selvfølgelig være så mangt. Både julens mange utskeielser på kostholdsfronten, dårlig døgnrytme og mørket. Men jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet at det bunner mest i uro og bekymringer. Og der er dessverre listen lang.

Vi bor på leire, og helt siden jeg fant ut om det for åtte år siden har jeg tidvis slitt med mareritt om nettopp jordras. Flere ganger har jeg våknet opp svett, midt i en drøm hvor bygget vårt ligger langt uti havet, og alt jeg har tenkt på er hvordan jeg skal berge Bianco. Når disse bekymringene har kommet har både venner, kolleger og drosjesjåfører betrygget meg med at byggene her er forankret ned i fast grunn. Men jeg vet ikke dette med sikkerhet. Eller hvor jeg kan finne ut av det. Når jeg ser andre situasjoner hvor kommunen ikke har gjort en grundig nok jobb, kjenner jeg tvil. Og rastragedien på Gjerdrum bidro dessverre til at disse bekymringene kom opp igjen. Jeg prøver selvfølgelig å ikke tenke for mye på det, men jeg merker at de ligger i bakhodet og lurer. Og gjør meg urolig.

Pandemien og alle de siste smitteutbruddene som kommer fra folks egoisme og tankeløshet er en annen ting. Det som utspiller seg i min hjemby Harstad nå. Jeg sier som en god venninne sa – hun kunne ha skjønt at det kunne ha skjedd i starten av alt dette når man ikke visste. Men at folk ikke tenker lenger nå nesten 10 måneder ut i det er nesten ikke til å tro. Mange er forståelig nok sinte. De har vært flinke, avstått fra det sosiale. Men så blir de likevel straffet med enda strengere tiltak og mer begrensninger. Og større fare for å bli syk. Det føles tungt og urettferdig at noen få skal få ødelegge for resten.

Men det voldsomme sinnet mange ytrer bekymrer meg også. Og det tar meg videre til neste punkt. Stormingen av kongressen i USA. En president som oppriktig tror han har blitt frastjelt et valg. Og alle de som følger han, som tror på han. Som er villig til å trampe på demokratiet. Og de er ikke rent få heller. Det gjør meg redd å se at folk kan tro noe som ikke har noen fot i virkeligheten i det hele tatt. Ingen kritiske spørsmål, ingen grundig faktasjekk. Ingen vekt på hva flertallet sier.

Dessverre er det flere av disse på pandemifronten også, til og med i Norge. Og jeg skjønner bare ikke hvor fornuften har tatt veien? Hvordan vi kan ha folk i opplyste Norge som benekter situasjonen vi er i samtidig som noens mamma, bestefar, barn eller ektefelle lider og dør? Hva er vi og hva kommer til å skje med oss uten fornuften?

Dere som har lest bloggen min en stund kjenner meg godt nok til å vite at mangelen av snø er nok til å «vippe meg av pinnen». Jeg trenger snøen til min mindre gode januar mens jeg sover masse, sørger over jula, spiser de siste lussekattene og venter på sola. Hvor ble det enkle vanskelige av? Som om ikke tapet av Bianco skulle gjøre ondt nok. Dette er mye. Jeg har tenkt ofte det siste året at jeg skulle ønske jeg kunne skru tida tilbake for å få enda mer tid med Bianco. Akkurat nå ønsker jeg meg tilbake til dette, dette og dette.

Og selv om jeg er kjempetakknemlig for alt jeg har, at verken jeg eller mine nærmeste har fått korona, og at jeg skal gjøre en ekstra innsats for meg selv framover (innta enorme mengder gurkemeie, trene masse styrketrening, gå tur i dagslys, og slutte å lese nyhetene og kommentarfelt), føles ubalansen total nå. Det eneste jeg vet helt sikkert er at jeg er så takknemlig for kjæresten, Mira, og alle andre som jeg er glad i. Resten virker som det bare gjenstår å se.

Nå tror jeg at jeg skal dykke langt ned i engelsk interiør og inspirasjon. Kanskje jeg føler meg litt bedre da.

PS. Beklager for all eder og galle.

Annerledes men likevel fint

I annerledesåret 2020 var vi på en måte forberedt på at jula også skulle bli annerledes. Ja, faktisk hele desember. Men jeg var tidvis ganske overrasket over hvor mye som var annerledes. Én ting var det at det meste av det sosiale utgikk, og det er jo en viktig del av jula. Men jeg skal innrømme at fraværet av vinter og snø, varme temperaturer, øsepøsende regn, følelsen av at tida raste avgårde, og at kombinasjon av stor etterspørsel og liten tilgang gjorde det vanskelig å få tak i ting, satte meg litt ut. Det var liksom ikke måte på hvor annerledes desember 2020 skulle bli.

Jeg vet ikke om det var min dårlige form som gjorde at jeg følte at tida stadig gikk fra meg. Jeg hadde jo ingen adventstreff, juleavslutninger, julete-dater eller lignende. Likevel gikk tida så fort, og vi rakk så vidt å gjøre de juletingene vi hadde planlagt.

Vi hadde fått et melisdryss av snø. Et tynt lag som gjorde bakken nesten gjennomsiktig hvit. Men så, bare fem dager før julaften kom mildværet og tok det fra oss. Jeg lå i senga og hørte regndråper på vinduet, en lyd jeg ikke er vant til å høre i desember. Ute var det kullsvart, og ikke hvitt og stemningsfullt. Det bidro ikke akkurat til julefølelse.

Mandagen før julaften prøvde jeg å bestille en blomsterbukett til svigerforeldrene mine, men pågangen var så stor at det ikke lot seg gjøre. Det var mange som skulle ha blomster. Jeg var innom Mester Grønn og plukket med meg «rester» fra buntetorget. Det ble mørkerøde og røde hodenelliker, eucaluptus og hvit voksblomst. Ikke helt det jeg hadde sett for meg. Men så fant jeg heldigvis noen fine amaryllis på Rema 1000, så buketten ble veldig fin til slutt.

Og sant å si skal man jo være takknemlig for blomster uansett. Men det er noe med det at man er vant til ha et godt utvalg. Tidligere juler har jeg hatt tilgang til så mange forskjellige blomster. Både skimmia og de vakreste amarylliser. Mens at denne jula hadde det vært snakk om at det kom til å bli fritt for både ribbe, julegaver og julestjerner (blomsten). Det var vel ingen tvil om at folk kompenserte for det som manglet. Det normale.

Men selv om det er det «normale» man helst vil ha, er det overraskende hvor fint man kan ha det når det er annerledes også. Vi lukket bare persiennene slik at vi ikke kunne se at snøen manglet. Og som dere kan se på bildet ovenfor var det julepyntet og fint hos oss inne gjennom hele desember. Med kongler, røde epler og pepperkakehjerter i fløyelsbånd.

I flere år har vi hatt som tradisjon at vi spiser den fantastiske lutefisken på Mathallen sammen min gode julevenninne og mannen hennes. Men koronaen satte en stopper for det denne jula. Derfor var vi helt i ekstase når Mathallen kunne vakuumpakke lutefisken og tilbehøret til oss slik at vi kunne varme det opp og nyte det hjemme. De hadde til og med tatt seg bryet med å skrive ut framgangsmåten i detaljer. Mira syntes det var så fint, for da kunne hun også være med på lutefisklag. Men posen var nok mer interessant enn selve lutefisken.

Og det var akkurat like godt som når vi spiser det på Mathallen, bare at der føles det litt mer luksus når man får alt servert. Men situasjonen tatt i betraktning var dette bra mye luksus for oss likevel. Tusen takk dere fantastiske folk på Mathallen! For at dere ga oss denne opplevelsen. Vi er så takknemlige ♥

På bittelillejulaften hadde vi julegaverunde, ikke bare i byen, men også et stykke ut på landet. Det var så fint å se alle, selv om det var på avstand. Og spesielt bestemor som jeg ikke har sett på aldri så lenge. Det føltes unaturlig å stå så nært henne, men samtidig så langt unna. Og ingen klemming. Bestemor hadde så lyst at vi skulle komme inn en tur på besøk men jeg turte ikke å ta sjansen. Både jeg og kjæresten hadde klump i halsen og tårer i øynene når vi kjørte videre. Men når det blir varmere tider kan vi være sammen med henne ute.

Julegaverunden avsluttet vi hos svigerforeldrene mine som hadde stelt i stand et ordentlig gourmetmåltid med porsjonspavlova til dessert. Mmmm det var så godt! Og ikke minst koselig. Både selskapet, det fine julepyntede huset, maten, samtalene, reinsdyrene og sleden som svigerfar hadde satt på taket, og snøen (ja, for der var det litt snø) ga meg mer julestemning enn jeg hadde hatt denne jula.

Så kom julaften, og vi våknet opp i ordentlig julete sengetøy. Snøen var fortsatt borte, men julestrømpen og Tre nøtter til Askepott var akkurat sånn som før. Eller kanskje til og med litt bedre. Jeg følte meg så takknemlig for at jeg kunne nyte denne fine stunda sammen med de jeg er glad i. Og at ingen av oss var syke.

I stua var det så koselig julestemning. Årets julebukett ble masse tørket eucaluptus med hvit voksblomst i glassvasen med stett. Det minnet nesten litt om misteltein, bare feil vei fordi misteltein skal henge. Jeg tenkte en stund på om jeg skulle ha en amaryllisbukett i stedet. Men da måtte jeg ha hatt en annen vase som hadde gjort at det hadde blitt for dårlig plass til Bianco og bildet. Og det gikk jo ikke. Bianco vil jeg ha så nært som mulig ♥ Spesielt i jula.

Over sofaen hang en liten krans av mimosa i rødbrunt fløyelsbånd. Og noen av putene hadde også litt julete preg. Jeg er så fornøyd med den beige med røde striper.

Julaftens antrekk fant jeg i klesskapet, for det eneste som var nytt i år var den sorte fløyelssløyfa til håret som jeg kjøpte fra Mariell sin fine butikk Fredag i høst. Er ikke penskoene fine? De er kjøpt i London for mange år siden.

Julebordet var ekstra fint i år. Jeg hadde hentet inspirasjon fra det britiske og fylte på med naturlige ting som epler, granatepler, klementiner, grangreiner og eucalyptus. Og kjenner dere igjen serviettene? Jeg måtte bare ha de.

Og selv om jeg ikke har britisk servise, fikk vi likevel med et snev av det når jeg puttet på to tefat fra Royal Mail til potetskrellet. Dette er nok det fineste julebordet jeg har pyntet.

Ekstra god vin med fint navn hadde vi også. Også måtte jeg gjøre som Elsa Billgren å sette vinflaska på et lite fat. Sånne små detaljer skaper umiddelbart følelsen av det lille ekstra.

Mens vi tobeinte spiste julemiddagen tok Mira seg en liten lur for å være opplagt til gave-oppakkingen. Tenk, Mira sin første jul hos oss ♥

Her er noen av årets fineste julegaver, med blomstermønster, prikker, og fløyelsbånd. Og mange av de med fra-til-lapp med katter på. Som seg hør og bør i et katteliv.

Og Mira var heeeelt med på oppakkingen som dere ser. Gjett om hun koste seg midt i alt gavepapiret ♥

En av årets fineste julegaver var denne boksen fra døtrene til en kjær venninne. De hadde bakt pepperkaker og kransekaker til oss ♥ Normalt hadde vi feiret bursdag sammen med de et par dager før jul. Det er en av våre viktigste juletradisjoner, og det var virkelig en sorg å ikke kunne gjøre det i år. Jeg er så glad i disse søte jentene, og føler at de vokser fra meg mens vi holder avstand. Men gjett om jeg skal klemme og kose med de når den tid kommer.

Så ble det romjul med rolig tempo, masse hvile, filmmaraton og bugnende frokoster. Og fikenmarmeladen med cognac var selvskreven til samtlige av dem.

Kosestunder var selvfølgelig aller viktigst. Her demonstrert av Mira og onkel på det varme badegulvet ♥

Å spille brettspill er også viktig. Denne jula ble det Scrabble og Cluedo. Perfekt inneaktivitet når været stormet ute.

Og den tradisjonelle romjulstapasen hadde vi også. Med dadler i bacon, julekjøttboller, lefseruller, bakt camembert med hvitløk og rosmarin, pepperkaker med blåmuggost, julepølser av kalkun, rødkål og hvit gløgg.

Og hasselbackgresskar med brent smør, hvitløk og rosmarin. Ja, dere skjønner nok at alt var veeeldig godt 😉

Hver dag i romjula tente jeg lys i englespillet. Det var så stemningsfullt og beroligende å høre på.

Også ble det en del kyssing i og med at vi hadde misteltein hengende fra kjøkkenhylla med alle muggene. Hehe, «Olav æ står under misteltein». Heldigvis svarte ikke kjæreste med «ja der står du godt». Men det var vel kanskje Benny som sa det?

Som i fjor hadde vi også godtebord, og favorittene After Eight, Plomme i madeira, skumnisser og karamellpopkorn var på plass. I tillegg hadde jeg kjøpt egggnog truffles, karamell fra Pärlans og lakris fra Johan Bulow. Litt luksus må man unne seg. Polkagrisene hadde vi fått i julegave.

Trøflene fra Charbonnel et Walker gir meg alltid Londonstemning. Og disse med eggelikør var kjempegode.

Og sånn fortsatte romjula med julestemning i hver krik og krok helt til nyttårsaften som ble like rolig og koselig. Så selv om en del ting var annerledes, at vi ikke hadde snø, og ikke kunne møte andre, var det likevel ei veldig fin jul. Og vi trengte nok den roen. Jeg tror egentlig alle har godt av litt rolige tider. Dog skulle jeg ønske det kom uten avstanden og savnet.

Godt nytt år kjære lesere

På tampen av dette året, 2020, som ble fullt av utfordringer, strev, antibac, sorg og savn. Et år som på en merkelig måte ble kortere, selv om vi trodde det skulle bli langsomt og kjedelig. Det året klemmene ble tatt fra oss, og da vi skulle komme så nært som man bare kan komme de nærmeste, og samtidig lengre bort fra resten. Og da teknologien skulle vise seg å være selve livet, selv om mange stadig prøver å logge av. Året hvor været mistet helt kontroll, med masse snø i mai, nesten ingen i desember, og sommer i oktober. Tidenes varmeste år målt i Norge.

Og kattelivets første hele år uten vår kjære Bianco, og det første (nesten hele) med vår lille Mirapus. Året da antall lesere på bloggen steg med en tredjedel når Norge stengte ned, og da oppskriften på eggesalaten min skulle vise seg å bli veldig populær. Jeg lurer veldig på om hele 379 personer lagde den til jul?

Dette har i allefall vært et år hvor det har skjedd mye. Og jeg vet ikke om det hjelper på å legge det bak seg, for mange ting forsvinner ikke med ett nytt årstall. Livet vil nok fortsette på sin utfordrende vei, men vi må jo selvfølgelig holde fast i håpet om bedre tider. Og ikke minst gjøre det så bra som mulig selv. Jeg skulle ønske jeg kunne ha lovet dere alle at alt blir bedre nå. Men det jeg heldigvis kan love dere er enda flere frodige blomsterbuketter, tekopper, små glimt av hverdagslykke og kreativ glede. Akkompagnert av en liten kattepus. Ja, små stemningsfulle avbrekk i hverdagens strev og styr.

Jeg håper dere blir med oss videre, for jeg setter så enormt stor pris på dere alle. Godt nytt år kjære lesere ♥

Desemberbuketten

Åååå, jeg er sååå fornøyd med årets desemberbukett. Den ble akkurat så grønn, frodig, julete og britisk i stilen som jeg ønsket meg. Målet var hele tiden å få til en frodig bukett i den nye gamle glassvasen med stett, og det er ikke det enkleste fordi den er så trang og smal på innsiden. Og spesielt utfordrende er det når man ønsker å bruke amaryllis som har så tykk stilk som ikke skal klemmes. Men jeg klarte det med litt finesse og lirking. Og ble den ikke fin? Selv om jeg nok hadde hatt en ekstra amaryllis oppi dersom det hadde vært plass.

Som sagt så ønsket jeg at desemberbuketten skulle ha litt britisk preg fordi jeg er inne i en periode hvor jeg finner ekstra mye inspirasjon derfra. Er ikke dere også litt enig i at den ser litt engelsk ut i stilen? Det som kjennetegner det britiske er at det er litt overdådig og nedtonet på samme gang. Så da gjelder det å passe på fargene, det vil si ikke velge de skarpeste av de skarpe, men samtidig fylle godt på med rufs og små detaljer. Det skal gjerne føles som det er «mye».

Derfor ble dette en bukett som bugner av grønt som bare velter seg utover. Det er tre forskjellige eucalyptus i den, en med lange tynne blad, en småbladet, og en med røde og grønne frø. Jeg elsker den sistnevnte, og spesielt i julebuketter for frøene gjør så mye ut av seg. De er både julete og bidrar til masse detaljer.

Men dronninga i buketten er selvfølgelig amaryllisen. Og se så vakker akkurat denne er! Kritthvit med mørkerøde kanter og lett spraglete ytterst på bladene. Og mye mindre i størrelse enn de vi vanligvis finner i blomsterbutikkene. Og det hadde mye og si for hele inntrykket, for de ble på en måte hakket mer delikat og elegant enn de større variantene. Jeg tror kanskje dette er de fineste amaryllisene jeg har hatt.

Se så vakker!

I år så tilføyde jeg også litt ekstra julestemning til desemberbuketten ved å legge noen gamle og «julete» bøker ved siden av vasen. Buketten i seg selv er jo moderat «julete» og egentlig ganske nedtonet, så da syns jeg dette ble en fin måte å gjøre det på. Med julerød kant på den ene boka og Hercule Poirots Christmas i bunnen av bunken. Det ga i allefall meg stemning.

It’s hard to be a nissemann

It’s hard to be a nissemann, i allefall når man har ligget nedpakket i en eske i nesten 17 år. Det er egentlig litt synd at det ble sånn at han ikke fikk komme frem med resten av julepynten alle disse årene. For han er jo så fin, og i tillegg har han vært spesiell for meg siden tanta mi lagde han til meg når jeg var 10 år. Men på et punkt i ungdommen fikk stil komme fremfor tradisjoner, og derfor har jeg ikke pyntet med nisser før jula i fjor da han endelig fikk komme fram igjen. Men nå ser livet litt bedre ut for denne karen der han står under en mugge med granbar i stua. Riktignok må han ligge i den eska resten av året, men alle framtidige juler skal han få gjøre sitt formål.

God jul!

Nå nyter vi bare livet som dere ser, midt i en hel haug av pakker. Ikke at julegaver er så viktig, for jeg kunne gjerne ha byttet de ut mot noen klemmer. Men vi setter veldig pris på alt det gode vi har nå. Både tak over hodet, all den gode maten, tryggheten og hverandre. Og man skal dessuten ikke kimse av hvor stor glede det kan være med litt gavebånd. Bare spør Mira.

Men samtidig som vi koser oss med Tre nøtter til Askepott (det første av en rekke fine ting og tradisjoner på julaften), skal vi ikke legge skjul på at det er en liten tass som mangler her i dag. Som skulle ha ligget på sofaryggen til 2-seteren og smilt opp mot oss. Men jeg vet at Bianco hadde ønsket at vi skulle ha det bra. Så derfor gjør vi det som han var så flink til – å nyte og kose seg. Samtidig som vi har han med oss i hjertene våre ♥

Riktig god jul til dere alle fra oss i kattelivet! Håper dere er trygg, frisk og har noen å være sammen med. Varme juleklemmer fra oss.

Adventskos

Tenk, det er fjerde søndag i advent allerede. Hu og hei så fort desember har gått. Jeg trodde dette kom til å bli en forholdsvis rolig desember på grunn av at det er hjemmetid. Men så viste det seg at vi her hjemme hadde ganske mye å gjøre, og dermed har tida bare rast avgårde. Men heldigvis har vi også fått tid til litt adventskos. Sånn som levende lys i hver krik og krok.

Adventskalenderen fikk blomstertema i år. Det var litt uvant, for man forbinder jo egentlig ikke blomstermønster med jul. Men likevel syns jeg det ble SÅ fint. Det føltes mer rustikt. Mer gammeldags og kanskje litt britisk.

Litt striper og prikker måtte det også være. Men mest blomster som dere ser. Og jeg brukte både papir og stoff.

Sånn som Libertystoff ♥

Var ikke denne pakken ekstra fin? I papir fra Carta Varese.

Men noen av pakkene var fortsatt helt som før. Sånn som denne i 14 år gammelt Noa Noa-papir. Og med det samme rosabrune fløyelsbåndet hvert år. Noen tradisjoner kan man ikke slippe tak i.

Innholdet i adventskalenderen har også vært så fint. Jeg ble ekstra glad når jeg fikk denne posen med Nordisk Frukthage-te (tidligere adventste) i en av lukene.

Dette er virkelig smaken av jul.

En dag lagde Mira seg telt av den røde morgenkåpa mi. Søte lille Mirapusen vår ♥ Hun gjør så mye artig.

Også har vi jeg pyntet litt etter litt. Kjæresten som ofte sovner på sofaen på kveldene spøkte med at det var kommet ny julepynt hver gang han våknet. Hehe, da følte jeg meg nesten litt som Buddy i The Elf, hvor man ser at det dukker opp mer og mer pynt rundt han jo lenger ut i filmen vi kommer. Eller som Gjertrud i The Julekalender som min gode julevenninne påpekte. Årets fineste julepynt i kattelivet er forresten denne fine tørkede buketten med limonium og fløyelssløyfe som henger på badet. Jeg beundrer den hver gang jeg går forbi den. Den er liksom så enkel og naturlig, men gjør fortsatt mye ut av seg.

Så har vi bakt lussekatter. Og mmmm de ble gode.

Og vi har fått en ny katt i kattelivet. Denne har jeg ønsket meg lenge. Dog skulle jeg ønske halen stakk ut, for da ser den liksom enda mer ut som en katt. Men jeg ble glad da han som satt i kassa på Obs løftet på den og sa «katt?» når jeg skulle betale den, selv om halen manglet.

Jeg har forresten bakt og kokkelert ganske mye på kjøkkenet i år. En dag lagde jeg langtidsstekt ribbe sånn at vi kunne spise ribbesandwich med eplesaus for en smak av London. Åååå, det var godt! Og nå står det Rocky Road, Reindeer Chow, pepperkaker, risboller og engelsk fruktkake klar i kakeboksene. I fryseren ligger det både safranboller, lussekatter og julekjøttboller. Karamellpopkornet vårt fra England har også kommet i hus. Vi kommer nok ikke til å mangle noe i år nei.

Juletreet står også ferdigpyntet nå, og dette er Mira sitt første juletre ♥ Det var veldig spennende, spesielt med den gull-lenka. Men hun syntes også det var litt skummelt, noe jeg syns er helt greit for jeg har ikke lyst på klatrende katt i juletreet hvor alle de dyre Liberty-julekulene henger. Men for sikkerhets skyld har vi forankret juletreet med en ståltråd og en skrue i veggen.

Jeg ble så glad en dag jeg innså at kakeforma som jeg kjøpte på Postludium i slutten av november kommer til å bli perfekt til sjokoladepuddingen vi skal ha på julaften. Det blir en fint pyntet pudding det.

Også har jeg kost meg veldig med teadventskalenderen min, selv om jeg ikke har fått drukket en kopp om dagen sånn som jeg hadde håpet. Jeg får drikke det som er igjen i romjula. Disse teposene har forresten så koselige små tekster trykt på. Jeg blir så glad hver gang jeg leser de.

Og nå ligger dette nye fine julesengetøyet vasket og klart til lillejulaften når vi skal skifte på senga. Som dere ser har Mira allerede godkjent det, så nå er det bare å glede seg. Nå er det snart jul ♥ Håper dere også har hatt litt adventskos.

Julefint

Jeg har funnet så mye julefint på nettet i det siste. Både klær, julepynt og julegaver. Og jeg merker at stilen min har forandret seg med alderen. For det er ikke lenger knall rødt, lilla og skarpe kanter ala Ikeas Lack-serie som fanger min interesse. Nå er det små detaljer, blomstermønster, duse farger og naturlige ting som ull, treverk og linstoff jeg faller for. Sånn som denne nydelige kransen fra Nordal. Den er rød, men fortsatt i en mild rødfarge. Og greinene med alle de små blomstene er så fine. Perfekt for drømmehuset.

Bordet på julaften kunne jeg tenke meg å dekke med disse rutete linserviettene fra Himla. Ruter gir meg nemlig veldig julestemning.

Og denne vakre stripete duken fra House of BradfordJohanna Bradford sin egen design. En drøm av en juleduk.

Den fineste julepynten nå er den hjemmelagede. Men føler man seg ikke så fingernem kan man kjøpe disse nydelige papirenglene hos Studio Belle Soeur. De kommer i mange forskjellige mønstermikser og to størrelser.

Denne stjerna med rosa blomster fra Indiska på kunne jeg tenke meg å henge på juletreet.

Og denne søte lille julestrømpen i litt utradisjonelle farger fra Cutter Brooks ser ut som noe jeg kunne ha sydd selv.

Son de Flor har i år som tidligere år en veldig fin julekolleksjon. Jeg har lyst på hele dette antrekket. Fra topp til tå.

Til selveste julaften kunne dette ha vært en fin kjole. Mønsteret er i alle fall veldig «julete».

Eller denne fra Kappahl, hvis man føler seg veldig tradisjonell og ønsker å gå for noe ordentlig julerødt. Jeg kan forresten ikke begripe at denne kjolen har gått meg hus forbi. Jeg oppdaget den nettopp, og de er selvfølgelig helt tom for den nå så nært jula. Men jeg har jo fortsatt den røde vintagekjolen jeg kan bruke.

Denne strikkajakka fra Cutter Brooks syns jeg passer perfekt for romjula. Pen, men samtidig litt avslappet. Og helt riktig lengde til kjoler og skjørt. Man trenger forresten ikke at alt skal være helt rødt i jula. Små røde detaljer sånn som disse blomstene kan også gi litt stemning. Dessuten syns jeg kremhvit er en farge som passer godt på denne tida.

Til alle de mange romjulsfrokostene kunne jeg gjerne ha hatt på meg denne nydelige morgenkåpa. Dette mønsteret er nesten litt Liberty møter Indiska. Men denne kommer fra Kappahl. Og hadde den hatt litt mer vidde i underdelen hadde jeg nok kjøpt den.

Og nå er det selvfølgelig helt på tampen, men dersom man trenger julegavetips burde dere sjekke ut Artilleries giftshop. Hadde jeg manglet noen gaver hadde det garantert blitt noen produkter fra Gridelli.

Jul og følelser

«It’s the most wonderful time of the year» synges det både i radioen, på filmer og i alle mulige reklamer for tiden. Og jeg er jo enig i det. For jeg elsker jula. Virkelig elsker den! Og jeg koser meg veldig med mange juleting for tiden, men samtidig har savnet og sorgen etter Bianco på en måte blusset opp igjen. Ikke at den noen gang var borte, men den var blitt litt «roligere».

Men nå minner alt av juletradisjoner meg så mye om han. Alle de fine tingene vi brukte å gjøre sammen. Det er jo tross alt snakk om hele 14 juler. Og hver gang tankene bare streifer innom han så presser tårene seg fram. Både når jeg tenker på de fine tingene, og de såre. Men jeg gråter også av andre ting. Og jeg vet jo hva det bunner i. Så det er i det hele og det store ganske mange tårer for tiden. Jeg føler meg som en tikkende gråtebombe, med klumpen stående klar i halsen på forhånd. Ja, det er nesten som at det føles tyngre denne jula enn i fjor.

En av grunnene er nok at det var mer forventet å føle det sånn i fjor enn i år. Også hadde det vært så intenst og så mye før jula i fjor. Derfor har jeg en teori om at kroppen bare tok seg en slags pause for å overleve. Jeg gråt jo mye da også, men jeg tror jeg var mer nummen. Mens at i år kjenner jeg nok mer på alt. Ser på det fra avstand, og klarere. For mer enn noen gang kjenner jeg på fraværet av min kjære Biancopus ♥

Og det er vel bare sånn det er med jula. Jula som forsterker alt. Alle følelser. Enten det er glede eller sorg.