Året som gikk

Åååå, som jeg har strevd med dette blogginnlegget. Jeg har altså tenkt og skrevet, forandret og slettet. Følt at det ble for negativt for en hverdagslykkeblogg. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har prøvd å ferdigstille det, og hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg skulle droppe det. Men samtidig føltes det også feil. For jeg har laget denne årsoppsummeringen både for 2017 og 2018. Og jeg liker virkelig å ha muligheten til å lese disse, som en slags dagbok over hva jeg gjorde. Dessuten blir dette siste gangen jeg kan oppsummere ett år hvor Bianco var med. Så selv med mange triste ting (ja, for det var jo sånn livet gjorde det denne gangen) kommer oppsummeringen av året som gikk her. Litt senere enn planlagt.

2019 ble som sagt et tungt år for oss i kattelivet. Men heldigvis var det mange gode stunder og mye godt også. Og jeg prøver så godt jeg kan for å holde fast i det – også nå i oppsummeringen.

Hvilke mål jeg klarte: Jeg hadde egentlig ingen mål for 2019 annet enn å nyte alt godt i livet og gjøre det beste ut av det meste. Strengt tatt så gjorde jeg jo det, foruten en del bekymringer. Men om jeg skal nevne noe jeg er stolt over at jeg klarte, så var det å gå til toppen av Hoven – noe som absolutt kan kvalifiseres som en opptur 😉  Og at jeg beholdt roen når Bianco trengte meg aller mest.

I tillegg gjorde vi noen bedre valg i jula når vi valgte å kjøpe økologisk ribbe fra Kolonihagen og kalkun fra Stange. Begge disse forhandlerne har et mye større fokus på dyrevelferd. Det kostet en god del mer enn Gilde og Prior som vi har valgt tidligere, men herlighet så verdt det var! Ikke bare føltes det godt i hjertet og samvittigheten, men det smakte så mye bedre også.

Hva jeg ikke fikk gjort: Nesten hele året hadde jeg en følelse av at det var mye jeg ikke rakk eller ikke fikk gjort. Og det var nok mange ganger tilfellet, sånn som med vårrengjøringa, oppussinga av det nye nattbordet, kreative sting som sying, Smakfestivalen, Kulturnatta, pepperkakehuset og kinoturer. Men mest var det nok at ønskelista mi over ting jeg har lyst å gjøre har økt, samtidig som kapasiteten har sunket. Og det er jo ingen god kombinasjon. I tillegg var vi veldig mye småbarnsforeldre og sykepleiere for Bianco, og da får man naturlig nok mindre tid til andre ting.

Men sannheten er at ingenting kunne måle seg med tiden med Bianco! Så jeg angrer ikke ett sekund på at jeg prioriterte han. Men det skal sies at jeg var litt lei meg for at jeg ikke fikk spilt kubb på sommeren, spist fårikål på høsten, eller gått noe særlig på loppiser. Men igjen, Bianco var viktigst. Det kommer alltid flere sjanser til å gjøre de andre tingene.

Hva jeg er glad for at jeg gjorde: Her blir svaret det samme som i 2018, nemlig at jeg brukte så mye tid sammen med Bianco. Når vi koste oss ute i både regn og sol. Når vi plantet blomster i hagen. Når vi var kreative sammen. Når vi lå i senga og sov. Eller bare hørte på musikk. All den tiden blir jeg å verdsette resten av livet. Jeg er så takknemlig ♥ Også er jeg veldig glad for at vi dro til London nå vi virkelig trengte det.

Hvor jeg reiste: Lofoten, Kroatia og London. Tre favorittplasser ♥

Hva jeg likte best å gjøre: Koselige ting sammen med de jeg er glad i. Sånn som bilturene i midnattsol sammen med kjæresten. Verandakos med Bianco. Gode middager med mamma og storebror. Skravling og tekopper sammen med venninner. Og ikke minst alle de små hverdagslige stundene som kanskje ikke virket så store, men som betydde alt. 

Mitt beste blogginnlegg: Her har jeg lyst å trekke fram tre blogginnlegg som betyr litt ekstra. LykkedagenEt skår er gleden og Kjærligheten.

Det beste kjøpet: Libertystoffet og alt jeg kjøpte i lin. Libertystoffet kommer nok til å bidra til mye kreativ lykke når jeg får fikset symaskinen (eller kjøpt en ny). Og både linserviettene, kopphånddukene og putetrekkene har jeg brukt mye. Men når jeg tenker meg litt ekstra om er jo egentlig det beste kjøpet den dyre legen til Bianco. Våre mest velbrukte penger noensinne!

Årets overraskelse: At nesten 2ooo personer klikket seg inn på dette blogginnlegget. Et SÅ viktig tema som fortsatt er veldig aktuelt. Så husk å ID-merke og kastrere pusen din. Og husk å minne andre på det også, sånn at alle forstår hvor viktig det er, og at det er det som skal til for å bekjempe problematikken rundt hjemløste katter. Og gi av de ressursene du har mulighet til. Lite eller stort – alt har en betydning. Her er en plass du kan gi litt. Og her er en annen.

Den beste opplevelsen: Igjen må jeg svare all tiden med Bianco. Og jeg hadde noen ekstra fine stunder med Bianco de to siste ukene før vi fant ut at han hadde kreft. Da våknet jeg nesten hver morgen med at Bianco lå klistret inntil meg i senga, oppe ved hjertet mitt. Han kom nærmere og nærmere oss de siste årene, men nært var ikke normalt for han å ligge. Han brukte som regel å ligge ved fotenden. Det var så fint alle disse morgenene at jeg måtte ligge litt ekstra å bare nyyyte ♥ I tillegg var både påsken, konsertene vi var på, og bålturen i Lofoten sammen med pappa og kjæresten ordentlige gullstunder.

Hva jeg leste: Gjennom hele 2019 leste jeg bare to bøker – Det innerste rommet av Jørn Lier Horst og Knut Nobodys baby av Unni Lindell. Begge var veldig gode bøker, men Knut – Nobodys baby var en helt nydelig bok som traff meg litt ekstra. Naturlig nok 😉 At det bare ble to bøker er en god indikasjon på den dårlige kapasiteten (forhåpentlig blir det et bedre bokår i år). Ellers var jeg en racer på å lese blogger og interiørmagasiner. Favorittene var og er fortsatt Elsa Billgren, Underbara Clara, GlamourbibliotekarenSebastianHjartesmil, Silje, Johanna Bradford og Et dryss kanel. Ja, også leste jeg Lev Landlig og Boligpluss på magasinfronten.

Hvilke filmer og serier jeg så på: I motsetning til lesing av bøker ble det ganske mye serie og filmseing i 2019. Jeg så Det gode liv i Alaska, Hver gang vi møtes, The Crown sesong 2, samtlige sesonger av Outlander, Neste Sommer, Wisting, Symesterskapet, Skal vi danse, Shetland sesong 5, Sanditon, og alt av feelgood og britisk og svensk krim jeg kom over. Og Poirot og Miss Marple var som normalt gjengangere ved søndagsfrokostene.

Hvilken musikk jeg hørte på: Favorittene var Arvid Hanssens viser sunget av Tove Karoline Knutsen (en aldeles nydelig plate), Carpenters, Unni Wilhelmsen, Ella Fitzgerald, Lars Bremnes og Kari Bremnes. Mye norsk musikk med andre ord. Men så er jo den veldig bra også. Er du ikke enig?

Hva jeg lagde: Det var ikke så stor egenproduksjon i 2019, men det ble iallefall en del blomsterbuketter og noen hjemmesydde scrunchies. Jeg krysser fingrene for mer tid bak symaskinen i år.

Hva jeg gledet meg over: Rolige morgener, snø, vårvintersola, ekstra fine buketter, gode frokoster, varmende tekopper, midnattsola, og selvfølgelig Bianco og kjæresten.

Hva var vanskelig: At Bianco var syk og at vi til slutt mistet han. Det er det tyngste jeg noensinne har opplevd i livet. Jeg visste jo at vi ikke skulle få beholde han for alltid, men at det skulle skje fort og bli ondt var jeg ikke forberedt på. Nå må vi bare ta tiden til hjelp.

Hva jeg drømte om: At Bianco skulle være frisk slik at vi fikk beholde han.

Hva jeg spiste: Man spiser jo så mye forskjellig i løpet av et helt år, men gjengangere var frokostgrøt med gresk yoghurt, kardemomme og soyamelk. Knekkebrød med både avokado, kremost og syltetøy. Fiskesuppe, cæsar salat, og masse ost (Mont d’Or, Gouda, bakt Camembert, Creamy White ol.) Og hjemmelagede kanelboller uten sukker. Nam!

Hva jeg drakk: Ingefærøl, hylleblomstsaft, Somersby Secco, Earl Grey Martini, chai latte, og mengder med te. Da aller mest Blue of London, Earl Grey Blå Blomst og Milky Oolong.

Mitt beste bruktfunn: Den røde vintagekjolen. Jeg elsker den og har brukt den kjempemasse.

 

Favorittplagg: Den røde vintagekjolen, det blå og stripete Noa Noa-skjørtet og den lange rosa kimonoen med blomster fra Pink Blush.

Hva jeg ønsker meg for 2020: For dette året ønsker jeg tid til å bearbeide sorgen, ro i hjertet, latter, og koselige stunder med alle de gode menneskene jeg har i livet mitt ♥ Og masse brettspill og kubb.

Gurkemeie

På denne tida av året er det alltid litt ekstra snakk om basselusker (og enda mer i år). For vinterhalvåret er jo som kjent forkjølelses- og influensasesong. Og i den forbindelse liker jeg å benytte meg av naturlige råvarer som ingefær, timian, sitron og honning. Og et annet superprodukt – gurkemeie. Nå hjelper riktignok ikke gurkemeie mot coronaviruset, og kanskje ikke mot andre virus og basselusker heller. Men jeg er en firm believer om at gurkemeie bidrar positivt til kroppen uansett. Derfor drikker jeg en liten shot med 1 ts. gurkemeie, litt vann, litt pepper og sitron nesten hver dag. Jeg skal innrømme at det ikke smaker så godt, men det er så verdt det for jeg føler meg mye bedre i kroppen. Og jeg får mer «verk» hver eneste gang jeg stopper opp.

Så der har dere et lite tips fra meg om dere føler dere litt uggen en dag. Kanskje det har noe for seg for dere også. Jeg ønsker dere iallefall en så frisk og fin dag som mulig. Klem fra en som har tent stearinlys, drikker en varmende kopp med te, og har pakket seg godt inn fra vinterstormen ute 😉

Januarbuketten

Ååååå, januarbuketten ble bare  fin! Kanskje litt mer vårlig enn jeg hadde tenkt, men likevel akkurat så bustete og kaotisk som jeg ønsket. Og jeg syns den har et lite preg av vinteren også, selv om våren klarte å smyge seg inn.

Det er valmuene og ferskenfargen som bringer inn vår-assosiasjonen. Men de var så fine denne gangen at jeg ikke klarte å motstå de. Dessuten er de med på å skape et litt sært og moderne uttrykk i buketten. De gjør den liksom litt mindre søt. Og det er viktig i og med at den inneholder både grenroser og brudeslør som har et nokså romantisk uttrykk.

Bianco-rosa fikk være med denne gangen også ♥ Og olivengreiner og eucalyptus.

Ellers i buketten finner du kirsebærgreiner (ja, de er jo litt vårlige de også).

Brudeslør (som lukter helt nydelig godt).

Snøhvite grenroser som nesten ser ut som marsipanroser. Er de ikke vakre? Jeg har aldri sett så hvite roser før.

Og hvit stjerneskjerm.

Og en skikkelig bustete variant av hvit voksblomst. Og det er denne, stjerneskjermen og brudesløret som virkelig bidrar til den frodige og kaotiske følelsen.

Ja, den ser jo nesten ut som en blomsterengbukett. Er du ikke enig? Fin ble den iallefall!

Sesongens første

Jeg har smakt på sesongens første blodappelsin og jeg ble så glad når den var ordentlig mørk og rød inni. De fleste blodappelsinene jeg kjøpte i fjor var nemlig lys orange. Nå blir det mange blodappelsiner til søndagsfrokostene framover. Nam!

Julegavene

De fleste har nok lagt jula og alt som følger med den bak seg for lenge siden. Det har for så vidt jeg også, men jeg har samtidig ventet og ventet på godt nok lys til å vise dere julegavene. For herlighet så mørkt og grått vi har hatt det. Men på lørdag kom endelig lyset. Så her er de, en hel haug med masse fint.

Hos mamma fikk jeg (i kombinert jule-og bursdagsgave) to sett med økologisk sengetøy i fargen Wilted fra det svenske merket Midnatt. Åååå som jeg har ønsket meg dette. Og det er akkurat så fint som jeg trodde.

Også fikk jeg masse ull i form av strømpebukse, pannebånd og votter. Ullstrømpebukse har jeg alltid bruk for, jeg som bruker så mye skjørt og kjoler. Pannebåndet er så herlig retro i stilen. Og vottene er hjemmelaget (jeg elsker ting som er hjemmelaget). Så som dere skjønner, det blir aldri feil med ull i kattelivet.

Hos min gode Disneyvenninne fikk jeg årets mummivinterkopp. Og det var litt artig fordi jeg ga henne akkurat den samme koppen. Great minds think alike, eller vi liker iallefall å tro det.

Jeg syns ekornet på baksiden av koppen er så søtt.

Hos kjæresten fikk jeg Sofia Wood sin kjempefine kokebok chez Wood.

Den inneholder de mest fantastiske oppskrifter som jeg gleder meg til å prøve.

Og se de fine bildene! Med gammelt porselen og blomster. Akkurat sånn som jeg liker det.

Venninnene mine kjenner meg bra godt som vet at det går mye i LA:Bruket-såpe og buketter fra Mester Grønn her i huset.

Hos storebror fikk jeg denne spennende eska som det står Royal Copenhagen på. La oss se hva som var inni den.

Noe rundt og med striper og blomster på. Og et veldig kjent mønster 😉

En nydelig kopp i stråmønster. Dette må nesten være den fineste koppen i hele verden. Og perfekt størrelse til å drikke te i.

Også fikk jeg masse gode ting til å nytes, sånn som epledrikk og det nydelige syltetøyet Mirabelle Plum. I tillegg fikk jeg hjemmelaget Rocky Road, fikenmarmelade, Narviksild og svinepostei. De to sistnevnte var det bestemor som lagde. Og i en alder av 87. Tenk så sprek hun er! Sånne her gaver blir jeg glad for! Spesielt når de er hjemmelaget.

Men årets aller fineste julegave var det kjæresten som hadde ordnet fra Bianco. Penger til nye selskinnsko. Det kunne ikke ha passet bedre, han som var så glad i selskinnskoene mine. Eller var de egentlig hans…? Ja, jeg tror nok det ♥

Så mye kjærlighet

Nå er det snart tre måneder siden vi mistet Bianco og savnet og sorgen er fortsatt like tung. Men noe som virkelig har hjulpet oss i denne vanskelige tida, er den enorme kjærligheten vi har fått oppleve fra så mange rundt oss. Det har vært mye omsorg, forståelse og varme. Trøstende ord og små handlinger som vært som store klemmer.

Og vi er så takknemlige for all denne kjærligheten ♥ Den har vært som et lys i mørket.

Kort tid etter vi mistet Bianco kom min gode Disneyvenninne på besøk. Hun hadde kjøpt denne nydelige blomsterbuketten som etter hvert bidro til at jeg klarte å ordne novemberbuketten. Disse voksblomstene sto forøvrig så lenge som syv uker. Tenk!

Tanta mi sendte oss et vakkert kort med så trøstende og omsorgsfulle ord. Hun har lidd så store tap i livet selv, derfor betydde det ekstra mye å få hennes medfølelse og forståelse.

Noen få dager før jul sto jeg med kjøkkenbenken og pakket opp julegaven fra min gode julevenninne og familien hennes fordi jeg hadde fått beskjed om at det måtte stå kaldt. Det var lett å forstå at de to glassene med noe deilig hjemmelaget skulle inn i kjøleskapet, men det var i tillegg en liten pakke med silkepapir som jeg ble usikker på hva jeg skulle gjøre med. Så jeg pakket den opp, og inni den lå dette nydelig hjertet som er en julekule til å henge på juletreet. Et hjerte med en fjær inni og navnet til Bianco utenpå. Og siden jeg hadde sett disse hjertene flere ganger på den fineste katte-Facebooksiden (Huskatta Pusurs kattevenner) visste jeg at hun som lager disse julekulene alltid setter et lite hjerte med pote på til de som ikke er iblant oss lenger. Bianco hadde fått sin egen julekule. Og selv om det ble mange tårer denne kvelden syns jeg det var så hjertevarmt og fint.

Så hadde Biancos mommo også lagt inn en bestilling på et sånt hjerte. Men på grunn av stor pågang kom ikke dette hjertet før i januar. Derfor lå det en liten lapp i en nydelige eske under juletreet hvor det sto hva som skulle komme i posten.

Mommo hadde designet det litt annerledes. Med mindre skrift og to ekstra små poter. Men viktigst av alt – med Biancofarge på båndet. Så nå har Bianco to julekuler som alltid skal henge på juletreet.

To gode venninner i Oslo sendte meg en skrapeloddkalender og en stor pose Milky Oolong i posten i håp om at det kunne bidra til å gi meg noen gode stunder i en ellers vanskelig tid. Jeg ble dessverre ikke millionær, men det var spennende å skrape. Og jeg koser meg stadig med den gode teen.

En av mine beste venninner ga meg denne magneten med en liten Biancopus og de fineste ordene sammen med julegaven. Hun er egentlig veldig redd for dyr, så dette vet jeg er en handling som betyr mye.

I tillegg sendte pappa et kjempefint brev med en katterefleks som nå henger på jakka mi, våre gode naboer har klemt og trøstet oss, og vi har blitt overøst med varme tanker og fine ord om Bianco både her inne på bloggen, på Facebook og i Facbookgruppa Huskatta Pusurs Kattevenner. Den gruppa og Far i fra Huskatta Pusurs Verden har vært en enorm støtte fordi vi lever i en tid hvor sorg etter tap av kjæledyr dessverre enda ikke er så anerkjent. Men vi er heldige. Vi har veldig mange rundt oss som har vist oss  mye kjærlighet. Se bare! Takk til alle og enhver av dere ♥ For all støtte, medfølelse og kjærlig omsorg.

Urna til Bianco står på kjøkkenbordet (til vi finner en fast plass til den), og vi tenner lys ved den hver eneste dag. Det kan jo kanskje virke litt rart å legge ut bilde av den, men jeg syns det er fint å vise den og fortelle litt om hvordan vi valgte å gjøre det nettopp fordi vi selv ikke visste så mye når vi måtte ta farvel med Bianco. Vi valgte å kremere han fordi vi ikke har noen plass som vi vet med sikkerhet kommer til å være i familien i mange år. Og på denne måten fikk han komme hjem igjen. Og han skal være hos oss for alltid.

Én uke etter at vi måtte la han gå, hentet vi han hos dyrelegen og kjørte han selv til Smådyrskrematoriet i Sørreisa. Da ble det som en seremoni, nesten som en begravelse. Og selv om det var tungt, var det også en veldig fin måte å gjøre det på. I Sørreisa ble vi møtt av tente lys og blomster, dempet belysning og en ro og respekt for tapet. Det kunne like gjerne ha vært et kapell. Og når vi kjørte hjem igjen var Bianco i en liten urne med poter og hans navn på.

Når vi ikke har muligheten til å ha han sammen med oss på den måten vi ønsker ble dette den beste måten å gjøre det på. For oss. Som et symbol på vår uendelige kjærlighet til en helt spesiell liten pus ♥

Du och jag

Du och jag. Vi to. Det var så mye kjærlighet. Tenk så mange timer vi tilbrakte sammen! Nesten hvert eneste minutt i hvert eneste døgn, i mange mange år.

Jeg har tenkt på det så mange ganger, at du kanskje ikke ville ha blitt like nær oss hvis jeg ikke hadde blitt syk og dermed ble tvunget til å være så mye hjemme. Og jeg vet at jeg ikke ville hatt det like godt hvis du ikke hadde vært der og holdt meg med selskap. Og passet på meg. For det var ingen tvil om at du passet på meg. Alltid.

Min kjære Biancopus, jeg savner deg så uendelig mye. Men kjærligheten vil alltid være her så lenge jeg er her. Den ligger i hjertet mitt ♥

Blomsteråret 2019

Jeg kan nok si mye om året som gikk, men én ting er helt sikkert – det var et fantastisk blomsterår. Månedsbukettene var vakrere enn noensinne, det var ganske mange buketter, og ikke minst – de var til stor glede. Jeg hadde veldig mange blomster jeg ikke har hatt før, og det var virkelig spennende å prøve så mye nytt. Vi starter med begynnelsen.

Januarbuketten var jeg så utrolig fornøyd med. Jeg visste på forhånd at den skulle inneholde mye grønt, være vinterlig, og litt vill og vakker, men at jeg skulle finne mye fint en januardag på Sonja Blomster hadde jeg ikke trodd. Kombinasjonen av sølvgrå lamb tails, clooney ranunkler og den veldig spesielle kremfargede grennelliken som var rød helt innerst, gjorde buketten akkurat så vinterlig som jeg ville ha den. Men prikken over ien, det som virkelig bidro til den perfekte januarbuketten, ble kontrasten fra den vinrødlilla limoniumen og alt det frodige grønne, som hadde helt passende mørke og duse grønnfarger. Tips til vinterlige buketter – eucalyptus som nesten framstår som sølvfarget noen ganger, og olivengrener som er hvit på undersiden av bladene.

I tillegg til januarbuketten lagde jeg en liten bukett som ble stående på stuebordet. Altså se de grennellikene! Jeg tror det må være de fineste jeg noen gang har hatt.

Februarbuketten var litt mer vårlig og i rosa og orange farger. Den inneholdt noen aldeles nydelige fylte roser, valmuer og rosa gåsunger. Men dessverre kom ikke rosafargen på gåsungene så godt fram på bildene. De ble seende mer grålig ut enn i virkeligheten.

Som vanlig var det mange buketter med både grennellik og hodenellik. Og oftest i orange eller ferskenfarget.

Og så kom marsbuketten, en av årets aller fineste buketter. Med masse eucalyptus, stjerneskjerm, voksblomst, kirsebærgreiner, fylte tulipaner, levkøy, en Clooney ranunkel og en aldeles nydelig duftrose.

Men kronen på verket var denne her – Frittilaria persica, eller persiakrone som den heter på norsk. Den hadde jeg ønsket meg SÅ lenge, men siden jeg aldri klarte å finne navnet på den fikk jeg meg heller ikke til å spørre etter den. Så viste det seg at dette faktisk er favorittblomsten til Marit på Sonja Blomster. Snakk om flaks! Jeg håper jeg får tak i den i år også.

Når påsken kom fikk vi atter en vakker bukett i hus. Fylt med ranunkler, hvit syrin, strå, lysegul grennellik, alstromeria, kremfarget hodenellik, hvit limonium, og franske tulipaner. Under denne buketten tilbrakte Bianco mye tid. Men det var jo ikke så rart, for se så nydelig den var! Uten tvil en av de topp tre fineste i 2019.

Samtidig som jeg kjøpte påskebuketten fikk jeg disse vakre anemonene hos Marit. De var kommet så langt i blomstringsprosessen at de ikke lot seg selge. Men de skapte mye glede på nattbordet mitt de dagene de varte.

Aprilbuketten var det Bianco som presenterte (tenk så heldig jeg var som hadde en så fin liten bloggassistent ♥). Det var en stor, rufsete og vårlig bukett i ferskenfarget, hvitt og blått. Den inneholdt levkøy, eryngium (tistel), voksblomst, kirsebærgreiner og eucalyptus. En veldig fin bukett den også.

I slutten av april var det mange ranunkler som fant veien til vasene. Her sammen med hodenelliker, noe som bidro til at det så ut som en ordentlig Gustav Klimt-bukett.

Og ranunklene var fine og kunstneriske selv når de tørket.

Samtidig begynte peon-sesongen, og da slo jeg til på en stor bukett med en mørk farge jeg aldri før hadde hatt.

Det ble maaaange peonbuketter i 2019. Spesielt av denne varianten – Coral Charm.

Maibuketten ble også ekstra fin. Jeg har tidligere latt meg inspirere av flaggets farger i denne festmåneden, men valgte å gå for en enklere og renere palett denne gangen. I tillegg hadde jeg lyst på en blomst jeg aldri før hadde hatt – Matricaria Tanacetum. Det er den som ser ut som en slags «miniprestekrage». Ellers var det hvit levkøy, olivengrener, eucalyptus, Ozothamnus, og både hvit grennellik og hodenellik i maibuketten.

Marit hadde lagt med en liten dusk med lammeøre i maibuketten. Og som dere ser på bildet var det ikke bare jeg som likte den ♥

Så kom den tida på året hvor vi begynte å konsentrere oss mer om hageblomstene. Sjokoladecosmos var årets nykommer der.

Til sankthansaften lagde jeg en blomsterkrans av smørblomst, hundekjeks, hvite grenroser fra «hagen» og hvit grennellik.

Og junibuketten ble årets største og mest pompøse bukett. Den var fylt til randen med blomstenes dronning, den vakre peonen. Den inneholdt tre forskjellige varianter – Coral Charm, Sarah Bernhard, og Odile. Var den ikke fin?

I juni fikk jeg også disse nydelige rosene fra verdens beste kjæreste ♥

Julibuketten var som året før (og året før der igjen), en salig miks av markblomster og litt tilskudd fra hagen til pappa og den snille stemora. Den snille stemora sier alltid at blomster i vaser er et tydelig tegn på at jeg er på besøk ♥ Er ikke det koselig?

Og hun har jo rett i det. Men disse blomstene var det pappa som skulle ha æren for. Det var han som med livet som innsats klatret ned i en skråning nedenfor hagen, for å plukke disse til meg. Snille pappa ♥

Augustbuketten ble mye enklere enn årets tidligere buketter, med «bare» to typer blomster i. Blodtopp og lisianthus. Men jeg syns likevel den var veldig fin og egentlig veldig «Ida» i stilen.

Ved inngangen av september begynte vi å bli litt mer høstlig av oss, og hadde en bukett Leucadendron stående på stuebordet.

Og vi plukket inn mer og mer fra hagen når det begynte å bli kaldt ute.

Septemberbuketten var en bursdagsgave fra verdens beste lille kattepus, og var så utrolig fin med ferskenfargede grenroser og bergknapp (en av mine favoritter). Bianco visste godt hva jeg likte, han som hadde assistert meg i utallige bukettkomposisjoner ♥

Gjennom nesten hele oktober hadde vi buketter av denne vakre ferskenfargede grenrosa som jeg døpte om til Bianco-rosa.

Og Bianco-rosa fikk også pryde den kjempefine oktoberbuketten. Sammen med dyprøde og ferskenfargede hodenelliker, strå og en aldeles nydelig eucalyptus med frø. Hele buketten var inspirert av Bianco. Vår vakre lille pus som fikk kreftdiagnosen sin dagen etter at jeg kjøpte den. Det gjorde betydningen av oktoberbuketten enda større og viktigere.

Novemberbuketten ble til av blomster jeg hadde stående fra en bukett jeg hadde fått av en venninne etter vi mistet Bianco. Jeg var så sliten og sorgfull at jeg ikke visste om jeg skulle klare å ordne noe som helst. Men så sendte jeg bilde av de blomstene jeg hadde til Marit på Sonja Blomster, og spurte om hun hadde noe som kunne passe sammen med de. Snille Marit sendte flere bilder tilbake, blant annet av de svarte hortensiaene som jeg tidligere hadde spurt om. Så da ble det en novemberbukett, og for meg symboliserte den både sorg og håp, mørke og lys, og høst som møtte vinter. Akkurat sånn som november bruker å være, minus tapet av Bianco.

I desemberbuketten var det ferskenfargede amaryllis, hvit limonium og eucalyptus. Her valgte jeg å ikke blande for mange varianter fordi jeg ville at amaryllisen skulle få være stjerna. Og jeg er veldig fornøyd med at jeg klarte å lage litt julestemning uten å tilsette noe rødt. Jeg har nemlig hatt rødt i desemberbuketten helt siden 2016.

Så avsluttet vi dette fantastiske blomsteråret med rød skimmia og dus lysrosa Avalanche-roser på nyttårsbordet. Seee for noen vakre roser! Nesten like store som de største kammerstakene i omkrets.

Så det er ingen tvil om at det var et ekstra godt blomsterår i 2019. Mer kreativt, og mer nyskapende enn tidligere. Jeg er så takknemlig for det. Nå håper jeg på et like spennende og frodig blomsterår i 2020.

Sånn som januar kan være

Januar kan være så mye for så mange. For noen er det en ny start, en tid for forbedring og håp om noe bra. Dere vet, nytt år nye muligheter. For andre igjen kan januar by på utfordringer. Det er mørkt, kaldt, antiklimaks etter jula, og det å gå i hi kan ofte føles som det eneste rette å gjøre. Selv tilhører jeg den sistnevnte gruppen. Januar er bare ikke min beste måned. Men jeg prøver stadig å fokusere på det positive, og i fjor skrev jeg et blogginnlegg om hva vi gjør i kattelivet for å «overleve» januar. Jeg får bare legge til her som jeg skrev i selve innlegget at dette er et ordentlig i-landsproblem. Men et reelt et sådan.

Januar i år er både lik og ulik sånn som den bruker å være. Mørket, julebluesen, og trettheten er her. Det stakk i magen når mange av naboene var så snar med å pakke bort julepynten, og jeg har lyst og behov for å sove mye, men jeg får det ikke til. Det igjen gjør meg bare enda mer trøtt. I tillegg har vi fraværet av Bianco. Tårer og smerter ut av en annen verden. Med andre ord noe som kan høres ut som den verste januaren noensinne. Jeg tenkte akkurat de tankene en dag jeg sto i verandadøra og så på regnet som igjen hadde tatt snøen for syvende gang på to uker (mitt aller verste vintervær). At vi nok har følelsen av å nesten ikke leve, bare eksistere. At vi er helt på bunnen nå. At lyset må komme fort så ikke mørket sluker oss.

Men så slo det meg at vi heldigvis ikke er der hele tiden. Ja, visst er vi slitne. Det vises i øynene våre, og på hvor lite vi klarer. Men samtidig har vi øyeblikk som gir oss noen pauser, noen minutter, eller kanskje til og med noen timer borte fra sorgen. Som når vi så på den etterlengtede tredje sesongen av Anne with an E. Når kjæresten sa noe veldig artig som gjorde at vi flirte lenge. Når jeg kjente takknemlighet over den varme leiligheta vår en dag det var uvær. Hver gang kjæresten spiller pedal steel. Når jeg ser ut av vinduet og venter på sola. Og når jeg lagde frokost på senga til oss en helt vanlig fredags morgen.

Det er ikke den lykken som når vi hadde Bianco, men det er iallefall en pause fra det dypeste dypet. Og det viser at januar godt kan være en pissmåned som UnderbaraClara sier, eller at «deppen» kommer og tar over som Johanna Bradford skriver så bra om, men at det samtidig finnes noe å være glad og takknemlig for. Det skriver de forøvrig begge om i disse innleggene.

For meg ble det det tomme frokostbrettet som stod igjen på sengkanten som fikk meg til å tenke meg om. Tomhet, ja det er som regel sånn januar er sa jeg høyt til meg selv. Men så så jeg på smulene og klementinskallet på fatet. Glasset etter den franske chestnut-yoghurten. Og stearinlyset som nesten hadde brent ned. Det vitnet jo om at det hadde vært noe fint der før det ble tomt. Og det hadde jo det. Vi hadde en veldig koselig og rolig morgenstund på sengekanten med stearinlys i mørket, før dagens gjøremål tvang seg fram. En liten bit hverdagslykke.

Så et tomt frokostbrett trenger ikke å være noe trist hvis man bare velger å se på det fra et annet perspektiv. Sånn kan det være med januar også. Så nå venter jeg på sola og føler meg motivert for å skrive litt flere blogginnlegg. Sånn inni mellom iallefall.

Ha en fin dag alle sammen!

Nytt år, amaryllis på nattbordet og noen tanker

Så var vi kommet til et nytt år igjen. En ny januar. Og ikke bare legger vi bak oss ett år, men også ett helt tiår. Det er litt rart å tenke på. Et nytt tiår står for døra, og det er 20-årene vi skal inn i. 20-årene var jo i gamle dager, hvordan kan vi være der nå? Jeg så Winter at Downton Abbey i romjula og akkurat den nyttårsaften de feiret da var overgangen fra 1919 til 1920. For hundre år siden. Hundre år! Det er lenge siden det!

Det får meg atter en gang til å tenke på hvor fort årene har gått og hvor gammel jeg har blitt. Jeg som ble født midt på 80-tallet. Hvor ble liksom alle disse årene av?

Denne gangen møter jeg det nye året med en aldeles vakker og spesiell amaryllis oppå nattbordet mitt. En fylt amaryllis i en dus kremrosa farge. Jeg hadde aldri sett en sånn før, og måtte bare ha den når en av de ansatte på Sonja Blomster gjorde meg oppmerksom på den rett før jul. Jeg liker så godt når de vet hva jeg liker. Sånt blir man veldig takknemlig av som kunde. Det er forøvrig en jente på Mester Grønn også som alltid husker hva jeg liker. Jeg er heldig som har så mange flinke blomsterfolk rundt meg.

Men samtidig som jeg går inn i det nye året og tiåret med en vakker amaryllis på nattbordet, har jeg også hull i hjertet. Et stort hull og et savn som nesten bare gror seg større for hver dag som går. Jeg prøver så hardt å holde fast i alt som kan kjennes godt. At jeg fikk se min venninnes kreftsyke sønn hoppe og sprette og flire av glede tre dager før jul. At jeg fikk sitte å tegne sammen en annen venninnes datter på bursdagen hennes dagen etterpå. Jula med med mamma, storebror, vår lille julegjest og kjæresten. Ja, og vakre ting, sånn som denne blomsten.

Men hullet det er der likevel. Jeg gjør nesten alt som jeg gjorde før. Jeg pyntet til jul, lagde masse mat, dro i førjulsbursdag, så julefilmer og feiret jula. Ting som alltid har betydd mye for meg. Men det føltes ikke som før. Det var ikke som før. Jeg er ikke som før.

Mer enn noen gang har det blitt klart at livet ikke stopper opp for hverken jul eller noe annet. Med tapet av Bianco, Ari Behns selvmord i romjula, og en nyttårsaften som ikke ble som den skulle fordi moren til venninna mi måtte opereres akutt, ser vi at livet går sin gang, uansett. Livet, som kan være så godt, men også så uendelig tungt. Et privilegium og en prøvelse på samme tid.

Jeg lurer jo selvfølgelig på hva dette neste året (og tiåret) vil bringe med seg. Sikkert mange fine blomster. Flere fylte amaryllis. Og mye av det vi har gjort før, vi er jo vanemennesker. Men det vil nok også bli en del tårer. For det er ikke det at jeg omkranser sorgen, det er bare det at Bianco betydde så mye for meg. For oss. Det er rett og slett så enkelt som at sorgen vår er en refleksjon av hvor stor kjærligheten mellom oss og Bianco var.

Jeg lengter sånn til den dagen smerten blir mindre, selv om den er fjern for meg nå. I mellomtiden må vi bare ta en dag av gangen. Og i dag skal vi se på noe vi har ventet på og gledet oss til – tredje sesong av Anne with an E.

Godt nytt år alle sammen!