Flowers in the shadows

Helt siden jeg var lita har jeg vært så glad i skygger. For i dem ser jeg alltid så mange figurer og former. Sånn er det også med skyer, treverk og andre ting med mønster og struktur. Da våkner fantasien og kreativiteten til live. Nå krever riktignok ikke skygger av blomster så mye fantasi, men vakkert er det iallefall. Og de dagene det er sol blir det ikke rent få av disse heller. Vi har jo en del blomster stående i leiligheta. Så i ekte Peter Pan-stil nyter jeg nå både blomstene og skyggene deres.

God helg fra prinsessen på erten

God helg til alle våre kjære lesere fra Mira, som ser ut som en ordentlig prinsessen på erten der hun ligger på toppen av haugen med puter og pledd i hagesofaen. Fornøyd som bare det, for endelig har vi fått noen godværsdager til å nyte hagen. Dessuten har man det jo som plommen i egget når man ligger så mykt som det her. Hun er nok like glad i puter og tepper som hun er i blomster ♥

Augustbuketten

Ikke rent sjelden blir augustbuketten både litt sommerlig og litt høstlig. August er jo en sommermåned, men samtidig da vi begynner å si hei til høsten. Og i år ble det akkurat sånn. Jeg var en tur innom Nerstranda Kjøpesenter for å gjøre et lite ærend, og idet jeg gikk forbi blomstertorget til Mester Grønn skimtet jeg en favoritt i sidesynet. Bergknapp, eller Sedum, eller Kärleksört som svenskene kaller den. Kjært barn har mange navn. Det er iallefall en av mine høstfavoritter i vasen. Jeg stoppet opp og beundret den, spurte meg selv om det var for tidlig. Men så tenkte jeg på hvor høstlig det har vært de tre siste ukene, og konklusjonen ser dere i årets augustbukett. Kan været, så kan jeg også.

Men jeg følte samtidig at sommeren også måtte få litt plass. Dessuten hadde jeg jo egentlig tenkt at augustbuketten skulle få bli en hagemiks, siden de stakkars sommerblomstene lever på lånt tid med dette kalde været. Derfor passet det veldig bra at Mester Grønn også hadde Ammi majus som nesten ligner på hundekjeks. Og i tillegg til disse to kjøpte jeg enda en kjent favoritt – ferskenfarget hodenellik.

Når jeg kom hjem gikk jeg rett ut i hagen og plukket både blad og blomster fra alunrota. Den er så stor og frodig nå at det nesten ikke vises om jeg plukker litt til buketter. Hos alunrota er det bladverket som stikker seg mest ut, men er ikke blomstene fine de også? Søte og små.

Samtidig plukket jeg også med meg en av de hvite rosene. For hvite roser bidrar iallefall til sommerfølelse. Og se så fint alt ble sammen!

Er ikke Ammi majus en fin blomst? Og veldig sommerlig? Uten den ville augustbuketten blitt mest høstlig. Dessuten bidrar den også til den rufsete følelsen som jeg er så glad i. Den går forresten også under navnet narregulrot og er en del av skjermplantefamilien. Sånn som hundekjeks.

Og nå står augustbuketten her på sidebordet ved sofaen. Stor og frodig, og velter seg utover vasen. For meg er den et slags siste pust av sommer for i år. Og selv om det er litt vemodig blir jeg så glad når jeg ser på den ♥

Høsten fra i fjor, en kropp som husker, og et savn som aldri stilner

Sakte glir vi inn i den tida fra i fjor. Nettene blir lengre. Lyset forandrer seg. Og selv om sola egentlig begynte på sin ferd mot vinteren allerede i juni, så merker man det plutselig så ekstra godt nå. For ikke så lenge siden var hagen på sitt frodigste, men det er likevel en stemning i lufta som forbereder oss, gjør oss klar til en ny årstid. Samtidig kjenner jeg angsten kommer krypende. Og jeg tar meg selv i å bli forundret. Det er som om kroppen husker. Som fysiske arr av følelser. At når vi nå, ett år etterpå, når vi gjentar syklusen, så kommer alle minnene fra denne tida fra i fjor fram igjen.

Jeg var så redd da. Så redd som jeg aldri har vært før. For en del av meg visst nok mer enn jeg ville vite. Når sommeren var over, når det ikke var et snev av den igjen, husker jeg at jeg stod i hagen og så på alt det orange og gule rundt meg. Pustet ut og inn den kalde lufta, og tenkte de ordene da. Med stor sannsynlighet ble dette hans siste sommer. Aldri skulle han oppleve hagen igjen. Han som elsket å nyte den sammen med meg. Jeg som elsket å nyte den sammen med han. Nå måtte jeg bare holde fast gjennom vinteren. Iallefall til jul.

Kanskje det var den unike kjærligheten mellom oss, eller en slags intuisjon. Men jeg visste det. Jeg kjente han jo så godt. Og jeg så alle tegnene. Men jeg husker at jeg klamret meg fast i håpet. Lot overlevelsesinstinktet mitt jobbe for han. Jeg ville så gjerne ha han her. Lot alle gode tegn og nyheter få bli et håp om at jeg skulle få beholde han. Iallefall en stund til.

Vi hadde vært på øyelysning for å sjekke om det var øyet som kunne være problemet. Alt var heldigvis helt fint, og vi dro derfra med en ro om at dette kom til å gå bra. I de to neste ukene lå han klistret inn til kroppen min hver natt. Ikke så lang unna hjertet mitt. Han som alltid trivdes best ved fotenden. Han ville være nær meg. For meg var det helt magisk, som en bekreftelse på hvor glad han var i meg. To uker med ekstra mye nærhet og kjærlighet. Det var godt. Vi var glade. Så, den siste dagen før han skulle til dyrelegen for å sjekke nesa, så slo det meg – kanskje han gjorde dette fordi han visste at han skulle reise fra meg. Fra oss. Kjæresten hadde også tenkt det samme, nesten samtidig.

Og det ble jo sånn. Fredag 4. oktober fikk vi vite at Bianco skulle dra. Det var begynnelsen på slutten, en helt annerledes høst.

Det ble den første høsten jeg ikke spiste fårikål. Jeg hadde så store problemer med å svelge. Og ingen kapasitet til å lage maten. På en måte sørget jeg litt over det. Det ble liksom ingen ordentlig høst uten fårikål. Men det var mange høstting jeg ikke fikk gjort. Ingen blåbærtur, ingen spillkvelder med venner. Det ble ikke en vanlig høst. Og jeg husker så godt at jeg sa om igjen og om igjen at jeg ikke trengte fårikål så lenge jeg fikk beholde Bianco. Jeg trengte ikke engang jula. Jeg kunne gi slipp på alt. Jeg trengte ingenting annet, så lenge jeg kunne få beholde han.

Og nå husker kroppen min alt dette. Med mørket kommer angsten, med regnet kommer tårene, med den kalde lufta kommer de stikkende smertene. I år er det ikke fårikål, innekos, høstturer under paraplyen og bærplukking som minner meg om høsten. Det er arrene fra den tida i fjor. Er ikke det rart? Jeg som har spist fårikål, plukket blåbær og pakket meg inn i varme pledd i så mange år før høsten i fjor, og likevel er det den som står sterkest i minnet. Sterkest i kroppen. Men så var jo kjærligheten til Bianco så mye større enn noe annet.

Og det rare er at det har gått så mye bedre en lang stund nå. Jeg har jo hatt så mange dager uten gråt, uten den smerten. Mer av latter, mer av smil. Men jeg skal innrømme at jeg i lang tid nå har unngått å se på bilder av Bianco. Jeg har unngått å snakke om han til andre enn mamma og kjæresten. Jeg har vært redd for at demningen skulle briste, spesielt ute blant andre. Kanskje som en forsvarsmekanisme, som en pause, et overlevelsesinstinkt. Men de dagene savnet har kommet, har det vært som en storm. Da har det veltet over meg som bølger av gråt. Og det har vært like ondt som før. For det er et savn som aldri stilner. Selv om stormen kommer sjeldnere.

Og nå har årstiden tatt meg tilbake dit. Jeg skulle bare så inderlig ønske at den kunne ha tatt med seg Bianco også. Jeg vil så gjerne ha han tilbake. Jeg vet det ikke går ann, men jeg vil det likevel ♥

Kake på en helt vanlig onsdag

Når man har en hel hage full av vakre blomster som lever på lånt tid er det grunn nok i seg selv til å bake en kake på en helt vanlig onsdag. Så da gjorde jeg det.

Det ble en sukkerfri sitron og valmuekake med kremostglasur. Og den var veeeeldig god, men denne gangen var nesten ikke det som var det viktigste.

Det var blomstene som spilte hovedrollen.

Også fikk jeg brukt det nye fatet mitt i stråmønster.

Ble det ikke en vakker kake? Det syns iallefall vi. Faktisk vakker at vi måtte spise den med én gang. Hahaha! Men vi har vel alle godt av å unne oss litt kake på en helt vanlig onsdag. Sånn av og til iallefall…

Sommerens bruktfunn

Her kommer sommerens alle fine bruktfunn. At det ble noen funn i det hele og det store i denne rare tida med færre loppiser og bruktutsalg må man jo bare være takknemlig for. Man at jeg skulle finne mye fint hadde jeg faktisk ikke trodd. Her er innholdet fra posen jeg kjøpte på Lias i Svolvær.

Vi får starte med hele denne haugen av fine fat og skåler.

Jeg er jo alltid på utkikk etter fat og skåler i duse farger og mønster fra merker som Figgjo, Egersund og Stanvangerflint. Og det ble litt av det denne gangen også.

Det fine fatet oppe til venstre med grønne blomster er fra Egersund. Jeg har googlet og googlet, men navnet på dette serviset skulle vise seg å være vanskelig å oppdrive. Men jeg fant i det minste ut at det er produsert en gang på 50-tallet. Er det kanskje noen av mine bruktfunn-glade lesere som vet? Jeg blir nok å bruke det mest som kakefat og til servering, men plutselig en dag havner det en frokost oppå det også. 10 små kroner kostet det.

Det samme gjelder fatet i stråmønster fra Porsgrunn Porselen. Det er nok egentlig en middagstallerken, men jeg blir nok å bruke det mest som kakefat og serveringsfat. Perfekt størrelse for meg som sjelden baker kaker over 20 cm i diameter. Dette kostet også bare 10 kroner, og med tanke på hvor populært stråmønster er blitt anser jeg det som et skikkelig scoop 😉

Denne fine skåla fra Figgjo er fra serien Tangent som ble produsert tidlig på 70-tallet. Den er ikke så ulik dyptallerknene jeg har fra serien Symfoni som jeg har skrevet om tidligere. Bare at denne skåla er dypere og smalere. 25 kroner betalte jeg for denne.

Som vanlig var jeg også på utkikk etter tefat i fine farger og mønster. Og denne gangen noen litt små som kunne passe under de minste terrakottakrukkene mine.

Og dette fine minifatet med gullmønster tenkte jeg at jeg kunne bruker til smykker på kommoden på soverommet. Alternativt kan jeg også bruke det til tekliper og teposer. Jeg får se hva det blir til etter hvert.

Tre nye gamle vinglass med striper ble også med hjem. Og husker dere kanskje at jeg har disse glassene fra før av? Bare i en mindre størrelse. Kjæresten var så uheldig å knuse det ene rett før sommeren, så når jeg fant disse ble jeg veldig glad. Jeg tenker det ikke gjør noe at noen er litt større enn de andre. Å blande stort og smått, og forskjellig design kan jo ha sin sjarm det også.

Også fant jeg en kjempesøt glassmugge som jeg ga til mamma.

En en kammerstake og en lysetake i messing. Kammerstaken tok jeg i bruk umiddelbart.

Også har dere jo allerede sett denne glassvasen på stett fra innlegget om julibuketten. Ja, tenk at jeg endelig fant en sånn vase som var stor nok. Jeg har jo lett etter den lenge nå. Det florerer av de små som passer perfekt til små buketter fra grøftekanter og hager. Men skal man ha en bukett med litt størrelse på må man ha en vase som er minst 20 cm i høyden. Denne er 24 cm høy. Og jeg skal innrømme at den ikke var helt sånn som jeg hadde sett for meg. Jeg ønsket meg nok mer mønster og vertikale striper fremfor horisontale. Men som jeg sa i innlegget om julibuketten – «man tager hva man haver». Samtidig har jeg vokst veldig på den siden jeg puttet den i posen på Lias. Jeg håper jeg blir å bruke den mye.

Og til slutt, disse to middagstallerkenene fra Stavangerflint i serien Gull med Skaugum støp. Denne serien har jeg både tefat og kakefat i fra før, og spesielt kakefatet bruker jeg mye. Disse kjøpte jeg forøvrig for 25 små kroner i en Facebookgruppe. Og selv om jeg måtte betale 75 kroner for frakten i tillegg, syns jeg det absolutt var verdt det. Vi har allerede brukt de til middag, de er jo perfekt til bare meg og kjæresten for en romantisk lørdagsmiddag. Men jeg ser også for meg at de kan bli fine som kakefat.

Så det var sommerens bruktfunn. Kanskje ikke så mye som jeg vanligvis bruker å finne, men samtidig mer enn jeg hadde forventet for denne sommeren. Men viktigst av alt, det var så mange fine ting. Og dessuten ting som jeg vet at vi kommer til å bruke. Har du gjort noen gode bruktfunn i sommer?

Bilferien vår i Lofoten – del 3 i Ørsvågvær

Her kommer den tredje og siste delen fra den fine bilferien vår i Lofoten. Den dagen vi dro fra Kvalnes og Villa Lofoten kjørte vi først i motsatt retning av vårt nye hjem, mot Leknes. Der skulle vi nemlig treffe flere venner som også var på sommerferie i Lofoten. Ikke så lenge før vi kom til Leknes så jeg et skilt hvor det sto gårdsbutikk på Aalan gård, og helt spontant bestemte vi oss for å kjøre innom der en liten tur. Jeg elsker å kunne feriere på den måten, ha god tid og være spontan.

På grusveien inn til Aalan Gård kjørte vi forbi denne lille halvøya, og da slo det meg for en luksus det måtte være. Å ikke bare ha feriehus, men faktisk en hel øy for seg selv. Mye privatliv, og ekstra kjekt i disse tider.

På veien opp til gården kjørte vi over en liten bro. Og allerede her fikk dette besøket en eventyrlig vri. «Det var en gang tre bukkene bruse…».

Det første som møtte oss var Herr Hane og alle hønene hans som tuppet rundt omkring.

Også hadde de to små geitekillinger som het Knoll og Tott. Seee så søte.

Jeg måtte selvfølgelig kose og klø litt på de, og umiddelbart når jeg kjente geitelukta tok det meg rett tilbake til barndommen.  Når lille Ida var med i geitefjøsen hos bestemor og bestefar i Malangen. Det er en sånn stor og viktig del av barndommen min.

Geiter er så fine gårdsdyr, for de er så sosiale, kosete og nysgjerrige. De skal alltid klatre litt på deg og nappe deg i klærne.

Ute på tunet vandret denne artige kosegrisen. Saaakte, for det tar tid å komme seg frem når man bærer på så mye sideflesk.

Perlehøner hadde de også. De er så små og søte med de lange fjærene på beina.

Så stakk vi hodet innom gårdsbutikken, og der var det mye spennende. For eksempel massevis av økologiske urteteer. Dessverre var det nå begynt å fylles opp med biler på parkeringsplassen som nesten var tom når vi kom, og med ett ble det ikke så enkelt å holde avstand inne i butikken. Derfor ble det ingen urtete denne gangen. Men vi rakk å raske med oss en ost og et par hjemmelagede skoleboller før vi kjørte videre.

Detter hadde vi et flere timer langt verandebesøk hos min gode julevenninne og familien hennes som var på besøk hos faren hennes. Og det var så godt å endelig få se de igjen. Barna hennes kom springende mot oss etter at vi hadde parkert bilen utenfor huset. Og jeg skulle så gjerne ha klemmet og susset på de under hele besøket. Men nå tar man det man får, og «bare» det å være sammen er bedre enn ingenting ♥ Faren og stemoren til min gode julevenninne hadde forresten den søteste lille hunden jeg har møtt. Mio heter han. Han minnet meg om en slags hundeversjon av Bianco. Mild og forsiktig. Litt redd, men også kontaktsøkende. Og bare tvers igjennom skjønn.

Dette ble forøvrig en ordentlig vennedag. For etter dette besøket dro vi for å si hei til en barndomskompis av kjæresten, og familien hans. De hadde vi heller ikke sett på aldri så lenge, så det var også et så hjertegodt møte. Å få se hvor store barna deres er blitt. Klø litt på den fine hunden deres som også hadde begynt å bære preg av tidens tann. Det var med store glis og varme hjerter vi snudde og kjørte østover igjen.

Og vi måtte selvfølgelig kjøre via den vakre Gimsøya. Se så fint at et gammelt og forlatt hus kan bli til kunst. Dette huset står rett nedenfor stupet av Hoven, som vi gikk opp på i fjor.

Hele dagen hadde vært vekslende mellom skyer og sol. Men sola prøvde fortsatt å trenge seg gjennom.

Denne sommeren la jeg forresten merke til at det var ekstra masse tistel i Lofoten. Her er en hel eng av lilla «malekoster».

Vel framme i rorbua på Skårungen på Ørsvågvær, vårt siste bosted på denne turen, kunne vi raskt konstatere at dette var en litt mer «normal» rorbu sammenlignet med Karolinebua og Trandamperiet. Den var oppusset og fin innvendig, men manglet det lille ekstra. Som jeg sa til kjæresten, så føltes det sterilt å komme dit. Og spesielt når vi kom rett fra det vakre Trandamperiet. I denne rorbua fantes det ikke en eneste pute, pledd, lampe (foruten i taket), eller sånne ting som gir en lun stemning. Sant å si så var eneste grunnen til at vi valgte å bo en annen plass enn Trandamperiet de siste nettene, det at vi ønsket å komme litt nærmere Henningsvær. På dette tidspunktet angret vi oss, og innså at vi heller ville ha bodd bedre, men kjørt en halvtime ekstra.

Men jeg gjorde mitt beste for å få det litt mer hjemmekoselig. Med oss i pikkpakket i bilen hadde vi både kammerstake, stearinlys, telysholdere, en liten duk og noen pledd. Også var jeg ute å plukket flere buketter med blomster. Og blomster gjør jo alt bedre!

I denne rorbua var det to soverom. Så jeg hentet en av putene på det andre rommet og la badelakenet som vi aldri hadde fått brukt rundt puta for å få litt farge. Og strandveska mi fikk også være med på å lage stemning. Og som dere ser var det jo fine møbler og fin farge på veggene.

Og utsikta var jo kjempefin selv om været ikke viste seg fra sin beste side.

Strandteppet og den ekstra hodeputa jeg hadde med gjorde det også mer koselig. Det var forresten her jeg begynte å lese i denne boka.

På vår siste hele dag i Lofoten, mens tåka lå langt ned i fjellene, regnet aldri ga seg, og det blåste ganske kraftig, kjørte vi til Henningsvær for å spise kokospai på Lysstøperiet. Ingen Lofotferie uten kokospai! Men inne på Lysstøperiet satt de som sild i tønner, derfor tok vi den heller med oss. Og fordi vi nå var så rutinerte på å være på bilferie hadde vi både te og kaffe i bilen. Så da ble det en kjøretur istedenfor. Med noe varmt å drikke og noe godt å tygge på.

Vi bestemte oss for å kjøre veier vi aldri hadde kjørt før, og satte nesa mot Sydalen. Der hadde de så mange fine gamle hus at jeg ble helt over meg av begeistring. Mintgrønt hus med rødt tak, ja takk, det vil jeg gjerne ha. Ser dere forresten på gresset og buskene foran huset hvor sterk vinden var?

Og sjekk dette vakre huset. Helt perfekt i gammel stil, bortsett fra at det lå litt for nært veien. Men dog i le for den sterke vinden.

Når vi kom hjem fra kjøreturen den kvelden tente vi lys og gjorde det koselig. Ser dere hvor mørkt det var blitt? Til Nord-Norge å være altså.

Så fant jeg fram masse godt, sånn som osten vi kjøpte på Aalan Gård, og lagde tapas.

Og det var nydelig godt! Her er bakt Camembert med hvitløk og rosmarin, Manchego, kjøttboller, scampi, aioli, oliven, artisjokk, spekeskinke, surdeigsrundstykker, chilimarmelade, melon og potetgull med parmesan.

Og Lofastosten fra Aalan var bare helt fantastisk god! Kanskje en av de beste faste ostene jeg har smak. Og den passet ekstra godt til chilimarmelade.

Mens vi nøt denne gode maten så vi videre på Himmelblå. Og selv om ikke denne rorbua traff oss like godt i hjertet, hadde vi en veldig fin siste kveld i Lofoten.

Neste morgen var vi tidlig oppe for å pakke og for å rekke en god frokost før hjemreisen. Men før vi kunne rette nesa hjemover hadde vi noen ærender. Blant annet i Kabelvåg. Vi måtte jo ikke gå glipp av anledningen til å kjøpe med oss noen brød fra Undseld Bakeri. Jeg har ikke noe spesielt forhold til Kabelvåg annet enn at det er noen fine gamle bygninger der. Men mens vi kjørte rundt for å finne bakeriet, oppdaget vi denne fine parken. Se så koselig da. Både jeg og kjæresten syntes den hadde et litt mer østlandspreg enn parkene vi har her nord. Jeg liker når vi kommer over sånne små perler helt på slump.

Her hang det også et skilt med en veldig bra oppfordring.

Med tre Italienske landbrød i bagasjen kjørte vi så videre til Henningsvær. Vi skulle hente noe hos pappa og den snille stemora, og ettersom dette var den enste dagen uten vannrett regn når vi hadde vært innom Henningsvær, fant vi ut at vi måtte parkere bilen og gå litt gjennom de fine små gatene. På dette tidspunktet hadde det enda ikke begynt å fylles opp av turister sånn som sommeren i Henningsvær har vært. Men det ble en liten anstrengelse for å holde avstand likevel. Det var mange folk, gatene er så smale, og de som besøker Henningsvær for første gang er som regel så opptatt av å se på alt til å tenke på hvor de går. Hehe, jeg skjønner de SÅ godt, alt er jo så fint, men opplevde det likevel som slitsomt. Og dermed ikke like koselig som det normalt bruker å være. Jeg som har et litt problematisk immunforsvar må være ekstra forsiktig.

Kjent Henningsværing som begynner å bli litt eldre ♥ Og som var riktig så flink å holde avstand.

Vi trakk oss litt tilbake fra de mest folksomme gatene og butikkene, og gikk bort til Trevarefabrikken som hadde fått seg et sånt fint nytt skilt. Og et nytt lag med maling. Trevarefabrikken er jo kjærestens favorittplass i Henningsvær.

Selv om den var litt vissen syntes jeg tagetesen de hadde stående i en blomsterpotte var så fin.

Og det var så rart å bare gå forbi, på utsiden. Så rart å være i Henningsvær uten å besøke Trevarefabrikken, Lofotmat, Klatrekaféen, Lysstøperiet, Mors Hus, Drops. Ja, og uten å bo hos pappa og den snille stemora. Klart man overlever det jo, men jeg må si at jeg ønsker koronaen dit peppern gror.

Men som jeg sa tidligere i innlegget, man tar det man får, og bare det å se dette synet er jo ganske så fint. Dessuten fikk vi snakket en times tid med pappa og den snille stemora på trappa. Også hadde den snille stemora strikket lester til oss ♥ Nå er iallefall føttene våre klar for høsten (selv om jeg ikke er det).

Før vi tok helt av fra Lofoten stoppet vi også en liten tur på Lias bruktbutikk i Svolvær. Der fant jeg en hel pose med masse fint. Men det kommer i et eget innlegg senere.

Så var vi på tur hjem igjen. Takk for denne gangen vakre og fantastiske Lofoten! Men som jeg nevnte tidligere på bloggen, så er ikke turen ferdig før man er helt hjemme. Og neste stopp på veien ble en rasteplass midt på Lofast. Der traff vi naboen vår som kom kjørende i motsatt retning på tur til Lofoten. Så da tok vi oss tid til en liten rast med litt kaffe, te og en vaniljebolle fra Lysstøperiet. Og masse skravling og fliring i sola.

Og dette ble en ordentlig gjenforeningstur for oss, for vi endte også med å stoppe ved Tjeldsundbrua hvor vi møtte en god venn fra Harstad. Han ble vi faktisk stående å prate med i over to timer. Hehe, tiden går fort i godt lag. Men det å få se så mange venner igjen etter all denna tida betydde så enormt mye for oss.

Riktig «veimat» hadde vi også med oss. Bilar på biltur er vel en selvfølge, eller hva?

Videre på turen hadde vi vekslende vær. Litt sol, mye skyer, og en del regn.

Men jo lenger mot nord vi kjørte, jo mer magisk ble lyset. Her er vi ikke så langt unna hjemplassen til kjæresten. Der har det vært ordentlig frodig og grønt i år.

Og når vi da til slutt kom hjem møtte Tromsø oss på denne måten. Med en helt magisk himmel på en av de siste dagene før midnattsola forsvant. Det var så fint at selv om vi holdt på å stupe sammen av tretthet måtte vi stoppe for å ta bilder.

Og det var bilferien vår. Året vi ferierte hjemme i Norge. Enkelte dager skal jeg innrømme at jeg savnet varmen og sola. Men tenk å være så heldig som vi nordmenn er! Å ha et så fantastisk land å boltre oss i. Med all den vakre naturen, all den plassen. Uavhengig av hva som blir å skje fremover kommer vi til å fortsette å feriere i Norge. Det vil selvfølgelig bli noen bilturer på den engelske landsbygda, og noen turer til Kroatia for våre frosne kropper. Men vi skal både benytte oss mer av landet vårt, og støtte mer opp om det. Uten tvil!

Bilferien vår i Lofoten – del 2 på Kvalnes

Her kommer del 2 av bilferien vår i Lofoten. Litt senere enn planlagt, men pyttsann. Bedre sent enn aldri, eller hva?

På vår tredje dag i Lofoten våknet vi opp til at Nusfjord badet i sol. Det var et herlig syn og hadde nok føltes litt mer sommerlig hadde det ikke vært for den sterke vinden. Bak oss hadde vi to herlige netter i Karolinebua, og selv om vi pakket og gjorde oss klar for turen videre hadde vi ikke helt lyst å reise. Før vi dro vandret vi rundt i alle de små gatene.

Så på alle de fine blomstene, og stakk innom Hansines bakeri for å kjøpe med oss noe godt.

Og sa hadet til alle måsene. Er det lov å tenke at de var så lei seg for at vi skulle dra at de snudde stjerten til? Hahaha.

Så fikk vi endelig kommet oss en tur innom Trandamperiet for litt historie om denne vakre plassen. Der var det både gjenstander, bilder og en liten filmsnutt av en svunnen tid. Jeg elsker å se på sånne her gamle bilder.

Og disse gamle fisketønnene. Jeg skulle gjerne ha hatt et par sånne i hagen min.

Og når vi da endelig kjørte ut av Nusfjord sto (eller rettere sagt lå) disse søte firbeinte og ønsket oss god tur videre på reisen. Åååå, de søte lammene ♥

Vi skulle nå sette nesa mot Kvalnes, men hadde et par stoppesteder på turen dit. Blant annet en liten omvei til Rambergstranda. Her var det også sol og vakkert, men den sure vinden gjorde besøket vårt kort.

Rambergstranda er virkelig en fin sandstrand. Men vanskelig å gå på. Tre steg så var skoene fylt med sand. Hehe, det var mye børsting og banking når vi kom tilbake til bilen.

Turen tok oss så videre til Balstad til Himmel & Havn. Der skulle vi spise lunsj og gledet oss veldig fordi vårt forrige besøk var så bra. Dessverre ble vi veldig skuffet denne gangen. De har endret på både interiøret og måten de drifter på, så det som tidligere var en hjemmekoselig spiseplass med restaurantkvalitet føltes nå mer som en blanding av kafé og kantine med dårlig renhold. Ganske så fort kunne vi konstatere at bordene stod alt for nært hverandre med tanke på coronasituasjonen. Og en liten stund etter vi hadde satt oss fant vi smuler på vårt nydekkede bord. Da ble det iallefall tydelig hvor dårlig renholdet var. Bak oss var det rigget til med langbord i ekte 17. mai stil med massevis av barn som sprang rundt og lekte.

I tillegg oppførte servitøren vår seg som om hun ikke brydde seg. Vi måtte selv spørre om vi kunne få bestille maten. Og når maten vår kom måtte jeg igjen spørre om vi kunne få noe å drikke. Jeg skal innrømme at jeg er litt kresen, både når det kommer til selve kvaliteten på maten og servicen som ytes. Men dette var bare ikke bra. Og det sto definitivt ikke i stil til prisen som var 295 kr per person (uten drikke).

Vi spiste fort, nesten med antibacflaska i hendene. Og det føltes som en lettelse å komme ut i friluft. Det er så viktig at spiseplasser overholder de strenge reglene for avstand og renhold i disse tider. Hvis ikke så føler man seg ikke trygg, og dermed blir det ingen god opplevelse.

Men Ballstad i seg selv var som vanlig fin og sjarmerende. Vi kjørte litt rundt for å se på alle de fine husene, og havnet plutselig ved en liten interiørbutikk som solgte Arktis. Endelig skulle jeg få smake på den etterlengtede gelatoen fra Lofoten. Jeg valgte lakrisrot til meg og fløtekaramell til kjæresten. Åååå som vi nøyt den gode isen. Kremet lakrisis er herved min nye favorittis.

Etter at isen var spist opp satt vi kursen mot Kvalnes og fantastiske Villa Lofoten. Der ble vi møtt av Aaslaug og det vakre Trandamperiet som skulle være hjemmet vårt de tre neste dagene. Dette lille huset var ikke som de fleste andre overnattingstedene i Lofoten. Det var mer som en blanding av et galleri og en bruktbutikk med det fineste av alt gammelt man kan tenke seg. Nyoppusset i gammel stil, full av vakre detaljer, med et hint av noe moderne. Et kunstverk, rett og slett.

Se bare koselig det var der! Kjøkkensenga og gyngestolen ble fast plass for oss. Både i våken og mer slumrende tilstand. Mens vi bodde her tok jeg så mange bilder at jeg syntes Villa Lofoten fortjente sitt eget innlegg. Så for enda flere detaljer kan du lese her.

Etter at vi hadde pakket tingene våre ut av bilen og oooet og aaaet over hvor fint vi skulle bo, satt vi oss ned får å nyte godsakene vi hadde med fra Hansines Bakeri i Nusfjord. Det ble hverdagsbrød og vaniljebolle. Og kanelbolle, men den hadde vi spist på veien.

Det er viktig å ha en kopp te attåt 😉 Og etterpå sovnet vi begge to helt utslått, men i lykkerus, i den lille kjøkkensenga.

Det ble sen middag den dagen (eller kvelden). Jeg lagde pasta al limone som vi spiste mens vi så på midnattsola. Det var ordentlig romantisk.

Selv om det hadde vært en solfylt kveld hadde vi ikke hatt råd til å gå ut. Vi måtte bare nyte det fine Trandamperiet og den magiske roen vi hadde funnet der. Men en stund etter middagen ble midnattsola så vakker at vi tok på oss støvlene og trasket oss en liten tur. Seee så fint. Hundekjeks, høymuggel, brennesle og uendelig med markblomster i det mest magiske lyset. Nesten så vakkert at man blir helt mør i hjertet.

Neste dag våknet vi til regn og gråvær. Men det gjorde ingenting, for vi bodde så fint at vi bare ville være inne. Se den koselige sofaen med alle de vakre putene.

Men utpå kvelden begynte det å klarne, og da fant vi ut at vi skulle dra på båltur.

Vi kjørte mot det vakre lyset, vandret gjennom ekstremt høyt gress, og fant ut at veden vi hadde kjøpt på Shell i Tromsø ikke var så tørr som vi trodde. Vi strevde i to timer for å holde liv i bålet, prøvde å spikke opp vedkubbene for å få bedre fyr. Men likevel endte vi opp med å spise kullsvarte pølser. Men hva gjorde vel det når man hadde en så fin utsikt som dette.

Det var ren og skjær magi å sitte her.

Og det er viktig å dokumentere, og dele på opplevelsen. Man skulle egentlig tro at vi som bor så langt nord ikke lar oss overraske lenger av så vakre syn som dette. Men sånn er det ikke. Det er like magisk hver eneste gang, når hele dette fargespekteret av gult, orange, rødt og lilla treffer oss i ansiktet. Når alt er varmt og lunt. Og ikke bare på himmelen og i havet. Det er en slags stemning som man kjenner på innsiden også.

Og tenk, disse bildene er ikke redigert en gang!

I tillegg til midnattsol og svart pølse nøt jeg også bålstekt brunostsmørbrød. Det er bestemors oppfinnelse. Man smører to skiver med smør og brunost, klapper de sammen, og pakker de inn i aluminiumfolie slik at de er klar for å grilles på bålet. Det er mye bedre enn vanlig ostesmørbrød, Også føles det som jeg alltid har med meg en liten del av bestemor når jeg er på båltur.

Te i den lille trekoppen min er obligatorisk på tur. Tenk, denne koppen har jeg hatt siden jeg var lita. Jeg husker så godt hvor glad jeg var når jeg fikk den. Pappa og storebror hadde hver sine store, som jeg lånte i flere år. Også kjøpte han etter en stund denne søte lille til meg ♥

Når midnattsola var gjemt bak skyene og vi ble lei av å prøve å holde liv i bålet kjørte vi hjem igjen. Men før vi tok kvelden gikk vi oss en tur på moloen som ligger på Kvalnes.

Og vi kom hjem til Trandamperiet akkurat i tide. Når jeg tok dette bildet begynte de første regndråpene å falle.

Det var godt å kunne rømme inn til varmen og koselige stearinlys mens det regnet ute. Vi sov godt den natta.

Neste dag sov vi lenge. Det var fortsatt grått ute og vi hadde jo tross alt ferie. Og i ferien skal man senke skuldrene, roe ned og slappe av. Men ordentlig feriefrokost ble det selv om den var sen.

Surdeigsrundstykker med gräddost og røde epler er en favoritt.

Og croissant med smør og appelsinmarmelade. Da er det ordentlig ferie!

Denne dagen ble også tilbrakt inne i Trandamperiet. Mens jeg lå i kjøkkensenga og så på Himmelblå, satt kjæresten i gyngestolen og leste bok.

På ettermiddagen lagde jeg fiskesuppe med laks, torsk, reker og pesto. Men vi spiste bare en liten skål hver fordi vi skulle ut på en spennende aktivitet.

Jeg hadde nemlig booket midnattsridetur for oss på Hov Gård i bursdagsgave til kjæresten. Og det var en fantastisk opplevelse. Noe av det fineste og artigste vi har gjort på lenge. Dog hadde vi ikke været helt på vår side. Det var overskyet og grått, og regn i lufta. Og midnattsola kunne vi så vidt skimte i et lite hull over horisonten. Men vi var fornøyd så lenge det ikke høljet ned. Dessuten var vi heldige som havnet i liten gruppe på seks, noe som gjorde det litt mer intimt og koselig. Og lettere å kommunisere med instruktørene.

Hesten min som het Bragi hadde ordentlig personlighet. Han var av den mer bedagelige typen som helst ikke gikk lenger eller fortere enn han absolutt måtte. Det fikk jeg erfare flere ganger, når han kuttet svingene, og gikk på skrå over gresset istedet for å følge veien. Og ikke rent sjelden sakket han godt ned på farten (med unntak av når vi var på tur hjem igjen). En av instruktørene kunne fortelle at ingen brukte han på langtur for hvis han skjønte at det var langtur, så kunne han plutselig finne på å springe hjem til gården igjen. Også var han ekspert på å åpne dører i stallen. En ordentlig smarting med andre ord.

Jeg var så spent på hvordan kjæresten syntes det var å ri, og heldigvis elsket han det så mye at det første han sa når han hoppet ned fra hesteryggen, var at dette skulle vi gjøre igjen ♥

Vakre Bragi. Og med så fint islandsk navn. Dette var forresten første gang jeg red på islandshest. De er virkelig noen flotte hester.

Overlykkelig og litt kald satt vi oss i bilen på tur hjem til Trandamperiet. Og det tok vel ikke mer enn to minutter før himmelen åpnet seg over oss. Det var rene sydenregnet. Tenk for en flaks at det ikke skjedde mens vi enda satt på hesteryggen! Nå var målet den lune kjøkkensenga og resten av den varme fiskesuppa. Og et glass hvitvin eller to.

Neste dag var den egentlige bursdagen til kjæresten. Selv om han hadde fått den viktigste bursdagsgaven kvelden før, hadde jeg ordnet noen pakker til frokosten også. Hehe, dere vet jo hvor glad jeg er i å pakke inn gaver.

Dette var utsjekkingsdagen på Villa Lofoten, men fordi Aaslaug ikke ventet nye gjester i Trandamperiet med det første, fikk vi bruke den tida vi trengte. Vi fikk rett og slett noen ekstra timer der, og det er jeg så utrolig takknemlig for. Snille Aaslaug. For på samme måte som med Karolinebua i Nusfjord følte vi oss ikke helt klar til å ta farvel med det vakre Trandamperiet. Eller… det føltes kanskje enda litt tyngre nå, for å bo på Trandamperiet var mer som en opplevelse enn noe annet. Idet vi kjørte fra Kvalnes sa kjæresten mens han flirte, at vi aldri vil kunne besøke Lofoten igjen uten å bo i Nusfjord eller i Trandamperiet. Og spesielt ikke Trandamperiet. Jeg måtte si meg enig i det.

Del 3 av bilferien vår kommer snart. Og denne gangen mener jeg det 😉

For fire år siden

I dag sendte min kjære venninne Anita meg dette bildet som hadde kommet opp som et minne på Facebooksiden hennes. «Du lagde den til meg når jeg var innlagt på sykehuset» sto det i teksten under. Ååååå, jeg husker den dagen godt. En fredag i august i 2016. Det var litt sånn indian summer, for det var bra varmt, selv på kvelden. Hagen var så frodig at det var lett å plukke en fin bukett for å ta med meg når jeg skulle besøke Anita, som var innlagt på sykehuset med ekstrem svangerskapskvalme. Jeg er egentlig ikke så glad i sykehuset, etter alt for mange egne ærender der, men denne gangen føltes det bare fint og koselig. Selv om Anita var dårlig, var hun så glad for å få besøk. Og hun ble enda mer glad når hun fikk denne buketten.

Jeg husker at vi satt å pratet i flere timer. Om fremtiden, den lille i magen, om løst og fast. Ordentlig venninneprat. Og jeg husker så godt den varmen som møtte meg idet jeg gikk ut av hovedinngangen på sykehuset. Uvanlig varmt for en mørk kveld i august. Ja, det var nesten litt som å være sørpå, men med nord-norske omgivelser. Når jeg ruslet bort til busstoppet den kvelden følte jeg meg så glad. Så lykkelig. Jeg var så takknemlig for de timene jeg hadde fått med en kjær venninne som betyr så mye for meg. Og sommervarmen var så magisk herlig.

Mens jeg satt på bussen på tur hjem, med D’Sound i ørene, kom den ene studenten etter den andre på. Med retning mot byen. Det minnet meg på hvordan det selv var å være ung. Ung og bekymringsløs. Og hvordan den tida rundt skolestart føltes. Jeg kjente et lite stikk av savn, av den fredagsstemninga hvor man pynter seg for en kveld sammen med venner. Men så husker jeg at det også dukket opp tanker som «oi det var korte skjørt», «ja, det er en varm dag, men vil de ikke fryse uten jakke utover kvelden» og «det var da voldsomt hvor mye bråk det ble», og at jeg plutselig følte meg litt gammel da.

Når jeg kom hjem var det den fineste lille orange pusen som møtte meg i døra. Med to mørke og uttrykksfulle øyne som så på meg med kjærlighet og glede. Det var bare han og jeg denne helga fordi kjæresten var bortreist. Jeg løftet Bianco opp i armene mine, åpnet verandadøra, og tok han med meg ut i hagen. Så tente jeg alle lysene i lyktene, skrudde på varmelampa, og brygget meg en kopp te. Denne magiske kvelden måte bare nytes.

Og selv om jeg en time tidligere hadde kjent et stikk i magen av en tapt ungdom, så kjente jeg meg bare takknemlig. Jeg hadde fått tid sammen med en god venninne, som var i en situasjon som var selveste symbolet på fremtiden, med lille Maja i magen. Og nå satt jeg ute i den fine og frodige hagen vår, en sen augustkveld, sammen med den søteste lille pusen i hele verden. Jeg hadde en trygg og god kjærest, en kjempefin leilighet, og denne dagen hadde vært ekstra fin. Varm og lun, og ikke bare temperaturmessig. Livet var godt, og jeg var heldig. Og selv om jeg var blitt eldre var jeg på «rett plass».

I dag sitter minnet om denne dagen for fire år siden som noe varmt og kjært i hjertet. Når jeg tenker på den er det som om jeg kjenner varmen som møtte meg når jeg kom ut av hovedinngangen på sykehuset. Det er som om jeg husker dem gode stemninga når jeg satt i hagen under varmelampa som nesten ble for varm. Når Bianco klatret rundt meg på sofaen, luktet på alle blomstene, og smilte så fint til meg. Og han var helt frisk.

Men samtidig bringer disse minnene frem savn. Savn etter min kjære Bianco. Savn etter tid sammen med Anita. Savn etter mer «normale» tider. Og savn etter noe så enkelt som å ta bussen. For hvem skulle vel ha trodd at det å kunne ta bussen helt bekymringsløs skulle bli et problem i 2020? Hvem skulle ha trodd at et virus skulle holde meg borte fra de jeg er glad i? Ikke for noe i verden kunne jeg ha sett for meg hvordan livet skulle være nå, fire år etterpå.

Men det viser bare hvor viktig det er å leve i nuet. Hvor viktig det er å nyte de gode stundene mens man har de. Så selv om både sorgen og frustrasjonen inntar meg en del nå for tiden, skal jeg nå kose litt ekstra med Mira, finne fram Scrabble, og kysse litt ekstra på kjæresten mens vi spiller og koser oss ♥

Regntung og søndagssløv

Her kommer et hei fra kattelivet denne søndagskvelden. Sånn her ser vi ut i dag. Ikke den beste hårdagen, og så trøtt at vi så vidt klarer å holde øynene åpne. Foruten litt blomsterstell og omplanting har vi holdt horisontalen nesten hele dagen. Enten i senga, sofaen, på lammeskinnet eller varmekablene på badet. Med andre ord er vi ordentlig søndagssløv.

Men det er kanskje ikke så rart at vi så trøtte, vi som har hatt en uke med mer eller mindre sammenhengende regn og tåke. Forrige søndag var jeg glad for å få et par kalde dager etter den intense varmen. Og jeg tenkte at naturen hadde godt av litt regn. Men nå kjenner jeg at jeg begynner å bli litt motløs. Vi har hatt høststormtendenser nesten hele helga, og det ser ikke så veldig bra ut på værmeldingen for neste uke heller. Men jeg er ikke klar for høsten heeelt enda.

Hagen endret seg brått fra frodig at det veltet ut av pottene, til pistrete hentesveis. Jeg hadde gledet meg sånn til den nye, fine, hvite potterosa mi kom i blomst, men det blir ikke helt det samme når den henger og slenger regntung etter masse regn og vind. «Schneewittchen» eller «Iceberg» heter den og er en klaserose i snøhvit farge (som navnene tilsier), med store fylte blomster som dufter søtt. Jeg må kanskje bare bite i det sure eplet, og plukke de inn for å nyte de i en vase istedet for at de skal stå ute å henge med hodet. Men jeg skal innrømme at selv med massevis av regndråper har de sin sjarm.

Når jeg var ute og tok bilde av potterosa ble jeg så kald og våt at jeg måtte lage meg en kopp solbærte og krype ned under ullpleddet i sofaen.

Og her ligger jeg fortsatt. Med håp om å finne litt sommerstemning i Stefánssons fine bok. Regntung og søndagssløv.