Kattelivets nyeste familiemedlem

Si hei til kattelivets nyeste familiemedlem – Mirabelle Bianca Lanie. Eller Mira som vi kaller henne for til daglig ♥

Som dere skjønner gikk vi all inn på navn denne gangen. Hehe, noen ganger må man gjøre det også. Men for å forklare det lange navnet, så har jeg lenge før vi fikk Bianco sett for meg at jeg en gang skulle ha en grå katt som het Mira. Når jeg fortalte dette til kjæresten likte han navnet umiddelbart, og plutselig hørte jeg han hviske Mirabelle for seg selv. Og innbakt i Mirabelle ligger det jo et Disneynavn (Belle fra Skjønnheten og udyret). Da skjønte jeg at det måtte bli navnet. Dernest hadde kjæresten lyst at hun skulle ha navnet Bianca etter Bianco. Og Lanie var navnet hun var registret på hos Dyrebeskyttelsen. Vi syntes det var så fint at vi ikke klarte helt å slippe taket i det heller. Men siden dette er et nokså stort navn til en liten pus er det Mira vi bruker i hverdagen. Og hun vet allerede at det er det hun heter. For hun kommer med én gang vi roper etter henne.

Mira er nå syv måneder gammel og kom til oss i slutten av januar. Og det var en stor overgang å gå fra en 14 år gammel astmapus til en kattunge midt i rampealderen, som dyrelegen vår kalte det så fint for. Vi har vært nødt å følge mye mer med, lukke dører og dolokk, flytte blomster, og egentlig bare henge på etter en liten virvelvind. For denne søte lille frøkna liker seg godt i høyden, og har sånn spenst i potene at vi har gitt henne kallenavnet «Hoppetussa». Bianco var Tasseliten og Mira er Hoppetussa ♥

Jeg skal innrømme at jeg syntes det var mye å følge med på i begynnelsen, og det var merkbart at hun trengte mer stimuli enn vår eldre herremann. Men samtidig har det vært veldig koselig. Mye lek, latter og artige stunder. Og selv om hjemmet vårt nå bærer preg av et «småbarnsliv» med en katteleke i hver krik og krok (det er ikke rent sjelden jeg våkner opp og finner en liten ball eller mus liggende i dusjen), så nyter vi det veldig.

Men samtidig som Mira er midt i rampealderen er hun en veldig snill pus. Sånn som Bianco. Mild og forsiktig, men også nysgjerrig. Og det var derfor vi valgte Mira, fordi vi så noe kjent. Eller egentlig var det hun som valgte oss når hun lå under sofaen en hel time, og plutselig hoppet fram idet vi skulle dra.

Vi syntes det var vanskelig å skulle velge en ny pus fordi Bianco kom til oss som en «ferdigpakke». Da trengte vi ikke å tenke på kjønn, farge, pelslengde eller personlighet. Han var som han var, så fikk vi påvirke så godt vi bare kunne. Og han ble jo helt fantastisk for oss. Så etter han visste vi egentlig ikke hvordan vi skulle velge en annen katt. Hva skulle vi se etter? Jeg hadde lyst på en rød pus, men kjæresten trodde det kunne bli sårt og vanskelig fordi den minnet om Bianco. Og skulle vi ha gutt eller jente, langhåret eller korthåret? Og hvordan skulle personligheten være?

Vi så for oss at det skulle være en hannkatt med kort pels siden han skulle være inne. Og hadde allerede tenkt på navnene Milo og Ludvig. Men så var vi så heldige at Mira tok et annet valg for oss når hun sjarmerte oss i senk. For personligheten trumfer alt, og Mira er en herlig liten personlighet. Dessuten er hun jo veldig vakker utenpå også ♥

Hun er veldig glad i vann (derav lukking av dolokk). Blir helt salig når kjæresten spiller akustisk gitar (elektrisk blir hun redd av). Og elsker når hun får lov å ligge i senga. Hun er fortsatt veldig aktiv om natta, så enn så lenge sover hun i stua.

Mira tråkker bokstavelig talt i Biancos fotspor, og både gjør mange av de samme tingene som han gjorde, og sover på de samme plassene som han lå på. Men likevel har hun sin helt egen personlighet. Hun er nok hakket mer modig og «vanlig katt» enn Bianco var. Så nå har vi en katt som kommer fram fra under sofaen for å se hvem som er på besøk, selv om hun aldri har hilst på de før. Hun er veldig sosial, og jeg tror hun kan bli en riktig så flink liten bloggassistent med tiden. I tillegg er hun veldig pratsom. Hehe, men er det ikke sånn det er med damer da? Hun har iallefall en herlig søt liten stemme.

Mira er en utrolig smart pusefrøken. Hun er veldig god og tydelig på kommunikasjon, og man ser at hun forstår så mye. I tillegg er hun en formidabel jeger. Kaster vi en ball eller mus utover gulvet, så kommer hun alltid tilbake med den. Og hun er så utrolig søt når hun viser at hun har lyst å leke ved å legge musa ved siden av oss. Vi bruker å leke borte-bø og ikke rent sjelden sniker hun seg så plutselig inn på meg og hopper mot meg at det resulterer i at jeg skvetter så voldsomt at hun også skvetter. Da må jeg alltid flire (vel og merke etter at pulsen har roet seg).

Nå har vi hatt Mira i litt over seks uker, og selv om savnet etter Bianco fortsatt er uendelig stort har vi rukket å bli veldig glad i henne. Hun er en stor trøst og glede for oss. Jeg bruker å spøke med at hun er den første mottakeren av Biancofondet, og selvfølgelig da veldig heldig fordi det bare er én mottaker av fondet om gangen. Og den mottakeren skal aller helst være hos oss i 20 år. Men vi er heldige vi også. For vi har fått en helt nydelig liten pusefrøken som skaper liv og varme i hjemmet vårt. Det er så inderlig sant at «a home without a cat is just a house».

Fint i februar

En god frokost med blodappelsin, bløtkokt egg, og rug sprø med avokado.

Morsdagsgave og en kopp te. Men kortet er aller viktigst.

Og denne gangen fikk jeg to kort – ett fra Bianco og ett fra vår nye lille pus ♥ Det ble mange tårer når jeg leste disse. Men fint var det likevel.

Å feire 3-årsdagen til en liten venninne.

Og å oppdage at bursdagsgaven fra oss hadde de samme fargene som 3-årsballongen. Gult, rosa og blått.

Når sola endelig kom. Herlighet så fint det var (til tross for sterk vind og skyer).

Å smake på rød grapefrukt for første gang på iallefall 15 år. Det minte meg om Pink Grape-brusen fra Schweppes som jeg var så glad i når jeg var lita. Rosa brus er virkelig tingen for små jenter. Eller rosa ting generelt. Kræsj Pink-isen var jo også en av mine favoritter i barndommen. Hehe, den skal det bli spennende å prøve igjen når det blir litt varmere ute.

Små potespor i snøen ved siden av gressbøtta til Bianco ♥

Fargerike tulipaner inne når det var grått ute.

Sola som smyger seg inn gjennom persiennene på soverommet.

Å spise en hel haug med amerikanske pannekaker sammen med storebror. Men for ordens skyld klarte vi ikke å spise opp riktig alt.

Andre fine ting i februar var å se den nye versjonen av Little Women på kino sammen med en god venninne. Den nådde ikke opp mot 90-tallsversjonen som jeg er så glad i, men det var likevel en fin film. Også var det ekstra fint når jeg fikk det nye gamle skjørtet mitt i posten fra Sonja. Og selvfølgelig det å få lov å bli kjent med kattelivets nyeste familiemedlem ♥

Hadde du noen fine stunder i februar?

Det som skulle ha vært

I dag skulle den fineste lille pusen ha blitt 15 år ♥ Og vi skulle egentlig ha spist tunfisk og pusket og klødd til den store gullmedaljen. Vi hadde nok funnet oss til rette i to-seteren ved stuevinduet. Bianco ville ha ligget oppå sofaryggen med ansiktet vendt mot meg. Smilende, sånn som han alltid gjorde. Jeg ville ha hatt sikt rett mot havet, brua og fjellene i sør. Og Bianco. Jeg hadde nok hatt en kopp te i hånda som jeg stadig sippet til, mens jeg så på utsikta. Som egentlig var Bianco. Det var mye kjærlighet i dette. Varme blikk som møttes mellom fjell, hav og en sofa. Åååå, så mange sånne her magiske stunder vi hadde sammen. Jeg er så takknemlig for de alle. For alt. For all tida vi fikk sammen. Men samtidig gjør det så ondt. Så ondt. Så ondt. Og jeg savner Bianco mye. Jeg som brukte å si at han iallefall skulle bli 15 år.

Et halvt liv av minner

For ikke så lenge siden hadde jeg og kjæresten årsdag, og nå har jeg tilbrakt mer enn halve livet mitt sammen med han. Tenk, halve livet mitt! Det blir mange minner av så mange år. Et halvt liv av minner. Og noen av de ligger oppi denne eska. La oss se litt på dem.

Her ligger nemlig alle kortene vi har gitt til hverandre opp igjennom årene. Kort som vi har gitt og fått ved bursdager, årsdager, valentines day, og kort fra Bianco på morsdager og farsdager. Og de er alle fulle av fine ord og en uendelig kjærlighet. Ting som vi har delt og fortsatt deler. Og Bianco har jo selvfølgelig vært en stor del av dette.

Jeg syns det er så artig å se hvor få og enkle ord kjæresten brukte de første årene vi var sammen. Mens at han nå nesten skriver mer og lengre enn meg. Og ikke sjelden har vi skrevet mye av det samme på kortene. Men så er det jo for at vi verdsetter det samme sammen.

Kattekort og Mummikort har vært gjengangere.

Og katt har det til og med vært inni kortene også. Er ikke kjæresten flink til å tegne? Dette er ett av morsdagskortene fra Bianco ♥

Ja, vi vet jo alle at store hjerter sier og føler mye.

Jeg er så glad for at vi har vært så flinke til å skrive så mange kort alle disse årene. Og at vi har tatt vare på de. De inneholder nemlig en halv livshistorie. Smulan er forresten kallenavnet mitt på kjæresten.

Vi må huske å være snille mot hverandre

Ting som har skjedd i løpet av de siste dagene har fått meg til å tenke litt. Et vanskelig virus som vi ikke vet omfanget av er kommet til landet vårt. Faktisk til byen jeg bor i. Mange blir usikker og redd. Andre tar det helt med ro. Selv skal jeg innrømme at jeg blir litt urolig, men jeg har heller ikke panikk. Men jeg tar dette veldig seriøst, og kommer til å være ekstra flink med både håndvask, Antibac og å ta forholdsregler ute blant folk. Så får jeg bare krysse fingrene og håpe på det beste.

Men det jeg merker som går inn på meg i denne situasjonen, er kommentarene rundt om i kommentarfeltene som omhandler denne situasjonen. Hysteri er ett ord som går igjen. Og en latterliggjøring av de som er bekymret. Og da kjenner jeg at dette bekymrer meg mer enn selve viruset.

Jeg kan selv relatere til hvordan det er å være bekymret for sykdom. Som kronisk syk har jeg det sånn at jeg nesten alltid må passe på om det er noen basselusker rundt meg. For det som ofte er en tredagers for de fleste, er ofte en treukers for meg. Og for å si det enkelt og greit – jeg er nok syk fra før av. Jeg har ikke lyst å ligge enda mer i senga. Derfor er det blitt sånn at familie og venner rundt meg passer på å si ifra dersom de er forkjølet eller brygger på noe. Så er det opp til meg å avgjøre om jeg er villig til å ta sjansen på å treffe de eller ikke. Og i løpet av de siste årene har jeg vært nødt å erkjenne at det ofte ikke har vært verdt det, og dermed valgt å holde meg unna. For det er som jeg har skrevet på bloggen tidligere. Det slår aldri feil. Dersom det sitter noen rundt meg som hoster og snørrer på bussen, så blir jeg nesten alltid syk. Ja, jeg har til og med en helt frisk venninne som har den samme erfaringa.

Og jeg er faktisk mindre syk av influensa, virus og omgangsyke når jeg tar disse forholdsreglene. Jeg har det totalt sett bedre og klarer mer når jeg gjør det på denne måten.

Men samtidig krever dette mye av meg. Det innebærer at jeg må følge nøye med. Kommunisere dette ut til de rundt meg. Og jeg går dessverre ofte glipp av koselige sosiale stunder med folk jeg er glad i. Også har det vært en lang vei å gå. For til å begynne med var det ikke alle som forsto at det ikke var verdt for meg å ligge tre uker i senga for å treffes på kafé. Og dette tror jeg rett og slett er fordi de fleste ikke blir syk i tre uker når de får influensa. Og at det dermed er vanskelig å forstå situasjonen min. Vanskelig for de å sette seg inn i.

Min erfaring er at det er de som har opplevd noe lignende som har lettest for å godta at jeg må gjøre ting litt annerledes. At jeg lever annerledes. Og det er jo naturlig, for det er noe med det å kjenne seg igjen i ting.

Jeg har vokst opp med en pappa som har alvorlig migrene. Jeg har sett på nært hold hvor dårlig han har vært. Men det var ikke før jeg selv ble kronisk syk at jeg følte at jeg kunne sette meg mer inn i situasjonen hans. Jeg har alltid hatt forståelse for han, men herlighet så mye mer jeg forstod når jeg fikk kjenne noe lignende på min egen kropp. Så det vil nok alltid være lettere å forstå hvis man «har vært i samme båt».

Men jeg mener likevel at man kan ha et ønske om vise forståelse selv om man egentlig ikke forstår hvordan andre har det. Jeg har nemlig en venninne som er formidabelt god på dette. Hun var den friskeste og mest arbeidsomme personen i livet mitt, og kunne overhodet ikke relatere til hvordan jeg hadde det. Men likevel var hun den som var aller mest forståelsefull når jeg ble syk. Hun har aldri hatt kjæledyr, men som hun sa når vi mistet Bianco – «jeg vet hvor ondt det er å miste noen man er glad i». Så min gode og omsorgsfulle venninne er et bevis på at dersom man legger viljen til så kan man gi respekt og forståelse, selv om man kanskje ikke klarer å sette seg inn i situasjonen til andre. Hun er virkelig et forbilde som jeg streber etter å være lik.

Og det er egentlig det hele dette innlegget handler om. Å være forståelsesfull ovenfor andre. Å ha et ønske om å vise forståelse og respekt, selv om andre tenker, føler, lever eller gjør ting annerledes enn deg. Vær snill og god mot andre. Vi vet nemlig aldri hvilke kamper andre kjemper. Både fysisk og psykisk.

Jeg for eksempel smiler hver eneste dag. Til kjæresten. Til den nye pusen vår. Til venner. Til familiemedlemmer. Til naboene. Til bussjåføren. Til de i kassa på matbutikken. Men jeg gråter også hver eneste dag. Fordi sorgen og savnet etter Bianco er så stor. Men ser alle de som jeg smiler til denne sorgen? Nei, selv ikke kjæresten gjør det. For selv om jeg er flink til å dele følelser og tanker er det begrenset hvor mye som er synlig.

Og det var ikke mange som så sorgen jeg fikk når jeg ble kronisk syk heller. Det var en indre kamp med mye frustrasjon og tårer. For Ida sånn som jeg kjente henne var borte. Jeg følte det urettferdig at jeg ikke skulle få lov til å jobbe lenger. At jeg måtte ligge hjemme i senga mens andre koste seg på spillerkvelder, i bursdager, og andre festlige lag. Og at jeg ikke klarte å holde så mye på med hobbyen min lenger (jeg har fortstatt idéene, men jeg har ikke gjennomføringevnen).

Jeg hadde (og har) så lyst å gjøre mye. Men kroppen min sa og sier fortsatt stopp. Det tok meg mange år å godta denne situasjonen hvor jeg måtte lære meg å fokusere på det jeg faktisk klarer, og å være fornøyd med det jeg får til. Selv om jeg egentlig vil mer. Og så, etter jeg hadde godtatt dette måtte jeg lære meg å leve på en annen måte. Finne en «rytme» som passer for denne kroppen. Sånn som å la være å dra på besøk til noen som er forkjølet, selv om jeg hadde gledet meg veldig til å treffe de. Så når jeg nå sier dette så direkte og personlig, så skjønner dere sikkert hvor tungt det er når man i tillegg må kjempe for at de rundt deg også skal godta denne situasjonen. At man i tillegg må kjempe for å få forståelse.

Så tenk på det i møte med andre mennesker. Tenk på det i kommentarfeltene. Vi vet jo egentlig aldri helt hvordan andre har det. Noe som er lett for deg trenger ikke å være lett for andre (bla. utfordringene med ett nytt virus). Derfor er det så viktig at vi husker på å være snille mot hverandre. Vise generøsitet og kjærlighet. Og respekt for at andre tenker og føler annerledes enn deg. Det er min oppfordring til dere på denne fredagen.

God helg alle sammen ♥

Februarbuketten

Siden februar inneholder både morsdag, valentines day, og jeg og kjæresten har årsdag, vil jeg alltid at februarbuketten skal være en romantisk og kjærlighetsfull bukett. Og det syns jeg sannelig jeg klarte å få til denne gangen. Jeg holdt meg på den ene siden av fargeskalaen, uten noe å bryte med. Den eneste kontrasten ble det mørke mot det lyse. Også ble den selvfølgelig rufsete og frodig – akkurat sånn som jeg liker bukettene best.

I februarbuketten har jeg brukt rosa protea, ferskenfarget grenrose, hvit voksblomst, rød hodenellik, gammelrosa hodenellik, ferskenfarget hodenellik, og hele tre forskjellige euclyptus – hvorav to av de er rødlige på stilken, noe som bidrar til å plukke opp fargene i resten av buketten.

Protea er en litt sær og spesiell blomst som jeg måtte lære meg å like. Det var ikke «love at first sight» sånn som det har vært med mange andre blomster. Men jeg har lært meg å sette pris på nye og annerledes blomster som bidrar til et annet helhetsinntrykk de siste årene. Sånn som i denne buketten bidrar proteaen og eucalyptusen med de lange og tynne bladene til et mer moderne uttrykk.

Jeg ble forøvrig kjempefrustrert når bladene på protean begynte å bli brune allerede dagen etter jeg kjøpte blomstene (jeg som hadde lett meg fram til den ene som ikke var brun). Men når jeg tok bildene til bloggen så jeg hvor godt det passet sammen med de brune knoppene på voksblomsten. Så ikke så galt at det ikke var godt for noe.

Jeg bruker mye hodenellik i bukettene mine, og ferskenfarget eller karamellfarget som den egentlig heter er favoritten min.

Og ingen kjærlighetsbukett uten Biancorosa. Han er med oss i hjertet hele tiden ♥

Jeg må si jeg ble ganske fornøyd med februarbuketten i år. Hva syns dere? Full av kjærlighet er den iallefall! Håper dere har en fin tirsdag alle sammen!

Hva skulle vi gjort uten Elsa?

For noen uker siden begynte Elsa Billgren å lage blogginnlegg med etterlysninger fra leserne sine. Hadde man en yndlingsjakke man hadde mistet, eller ett par sko man hadde brukt opp. Ja da kunne man sende bilde og beskrivelse til Elsa, så postet hun det på bloggen sin. Og kanskje noen der ute hadde akkurat det man ønsket seg. Nesten som en digital oppslagstavle. En som når ut til mange, for Elsa har en av Sveriges mest leste blogger.

Jeg hadde ingen forventninger men sendte et bilde av yndlingsskjørtet mitt (det blå og stripete fra Noa Noa som jeg har brukt så mye at det nesten går i oppløsning). Og vet dere hva?! En av Elsas lesere så det og hadde et nesten helt ubrukt hengende i skapet sitt. Og hun var villig til å selge det til meg. Og pakke og sende det hele den lange veien fra Sveriges vestkyst. Så nå henger det i skapet mitt, og jeg er SÅ takknemlig ♥

Jeg elsker det skjørtet så høyt, og har angret i flere år på at jeg ikke kjøpte to. Men nå har jeg et nesten helt nytt et som jeg kan bruke i mange år. Tenk at det går ann å være så heldig! Og hva skulle vi gjort uten Elsa? Det er bra mye kjærlighet i å orke og hjelpe andre på den måten. Takk Elsa, for den fine bloggen din og for at du er så generøs og snill. Og takk kjære Sonja som solgte meg skjørtet.

Jeg kommer til å tenke på dere begge med varme i hjertet når jeg bruker det.

Tar en Bridget Jones

Jeg vet jeg er litt sent ute, men jeg fant plutselig ut at jeg i år skal ta en Bridget Jones. Og med den perfekte røde dagboka fra Moleskin. Framfor meg har jeg et helt år (eller nesten) med blanke ark som skal fylles med livet.

Og her blir det ingen oppsummering av vekt, sigaretter eller antall dater med udugelige menn. Nå skal jeg skrive ned avtaler, tanker, følelser, og hva som har skjedd. Og det skal bli så godt å få litt orden og system. Og å faktisk skrive det ned manuelt. For det er noe med å bruke penn og papir. Nesten som at man bearbeider mer enn når man skriver på en pc. Og får enda større takknemlighet for alt det gode. Dessuten er det herlig gammeldags i denne digitale verden.

I tillegg er dagbøker perfekte minnebøker. Og det syns jeg er fint å ha, for hukommelsen er ikke helt det den en gang var. Jeg vet ikke om det er trykket i hodet, alt stresset med å miste en man er glad i, eller rett og slett bare alderen. Eller kanskje alt til sammen. Men jeg tror uansett denne dagboka blir bra for meg. På alle måter. Ja, det gikk jo bedre med Bridget Jones 😉

Sola skal skinne igjen

Disse bildene tok jeg 11 dager etter vi mistet Bianco. Det var sist gang jeg så sola fra vår leilighet. Ja, det var faktisk sist gang jeg så den i det hele og det store. Det var 8. november og fra sola tittet fram bak fjellet tok det bare fire små minutter til den forsvant igjen. Men midt i mørket, og sorgen, føltes det godt. Jeg var så takknemlig for disse små minuttene hvor jeg måtte myse med øynene.

Vi har hatt en helt elendig vintersesong så langt. Mildvær med antydning til vår og så vinter hver andre eller tredje dag. Som en evig rundans. Vinter, vår, vinter, vår. Snø, kaldt, regn, bar bakke, så snø og hele runden igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen. Jeg har vært så glad hver gang det har vært snø. Og så frustrert hver gang den har regnet bort og alt rundt oss ble mørkt. For som jeg har skrevet på bloggen før, vi i nord får ikke noe annet enn grått mørke hvis vi ikke har snø på vinteren. Hos oss er det meningen at vi skal ha det kaldt og hvitt på denne tida av året.

Nå er det ikke uvanlig at vi kan oppleve litt variasjon i været, ja selv i den kalde nordnorske vinteren. Perioder med sørpevær og lave tunge skyer er vi vant med. Og det er ikke rent sjelden at soldagen (den dagen man kan se sola for første gang i Tromsø, men dog kun fra sør på Tromsøya) snør bort. Men overflod av bar bakke og Bergentendenser på himmelen syns iallefall jeg personlig blir for mye. Og tenk at jeg enda ikke har sett selve sola i år!!! Jeg har sett sollyset skinne på noen bygninger på Tromsøya. Men ikke selve sola. Den skulle ha møtt oss i vinduskarmen i begynnelsen av februar. Varmet oss i ansiktet og hvisket takk for sist. Men regn, skyer eller snøvær har stått mellom oss og lyset. Jeg tror det må være rekord, for jeg kan ikke huske at det har gått lang tid før.

Men jeg kan fortelle at jeg ikke har gitt opp. Akkurat nå sier værmeldinga at det kanskje blir en sjanse for å se den på torsdag. Vel og merke sa den onsdag i går. Jeg krysser fingrene for at den ikke sier fredag i morgen. Men uansett hvor lang tid det tar så vet jeg at en ting helt sikkert – sola skal skinne igjen. Og ikke bare gjennom stuevinduet vårt. Men også i kattelivet. Og når sola skinner i vinduskarmen blir katta å male som aldri før. Vi har nemlig fått en ny liten pus ♥ Den skal dere få hilse på snart.

Ha en fin dag alle sammen! Enten dere har solskinn eller ei.

Fint å se på, fint å høre på

Det er så mye fint å både se på og høre på for tiden. Her er kommer det som jeg liker best akkurat nå.

Äkta Billgrens er kanskje noe av det koseligste jeg ser på akkurat nå. Der får man følge Elsa Billgren og kunstnerfamilien hennes. De er en familie som er litt annerledes og eksentriske, men som man også kjenner seg lett igjen i. Både i familierelasjoner og hverdagslivet. Men kanskje også spesielt for en som meg, som også blogger og som har gode minner fra diverse kunstprosjekter fra tegning, form og farge på videregående. Herlighet som jeg lengtet tilbake til skolen når jeg så Ernst Billgren sitt Carl Larsson-prosjekt. Og så rørende fint det var i den episoden når Elsa og mammaen hennes besøkte huset de bodde i når Elsa var liten. Dette er reality på en helt annen måte, og jeg elsker at de er helt seg selv. Ja, helt ekte, som tittelen tilsier. Dette programmet er rett og slett koselig at jeg har fått både mamma og kjæresten hekta.

Syvende sesong av Neste sommer begynte nå nettopp. De byr som vanlig på god sommerstemning, herlig fransk musikk, og putehumor. Og det var et gledelig gjensyn med klønete Per-Ivar og illsinte Terje. Du kan se de på Dplay eller TV Norge på søndagskveldene.

Med kjærlighet for kanaler har jeg nevnt for dere før. Med det elskverdige skuespiller-ekteparet Timothy West og Prunella Scales som reiser langs de engelske kanalene, hvor de byr på vakker natur, litt historie og berettelser fra et helt liv sammen. Dette er feelgood på sitt aller beste, og har du som meg – et ekstra godt forhold til England, tror jeg dette blir å falle i smak. Denne gangen vil jeg tipse om en spesifikk episode som traff både meg og kjæresten litt ekstra. Alle episodene byr på fine ting, men noen ganger er bare plassene de besøker ekstra fine, eller nærheten i relasjonen deres kommer ekstra godt fram. Se den og bli varm i hjertet.

Masterchef Australia sesong 11 er også en av de fine tingene jeg ser på nå. Her er det gourmetmat som er så fantastisk at jeg tar meg i å bli så påvirket at fiskeboller i hvitsaus eller taco ikke lenger er godt nok til middag. Hehe, en kveld jeg serverte kjæresten en omelett som så ut som den kom ifra en restaurant så han på meg og sa: «no more Masterchef for you».

I tillegg er det noe med disse australierne. Ikke bare føler jeg at Matt, Gary og George er gode venner som jeg treffer i tv-en med jevne mellomrom. Men etter en stund ser jeg alltid på deltakerne som en slags familie. Jeg føler at jeg kjenner de. De er så snille med hverandre selv om det er en konkurranse. De heier på hverandre og bygger hverandre opp. Og gråter når noen må dra hjem. Er ikke det fantastisk?! Jeg tror nesten australierne må være noen av de snilleste og mildeste av folk.

Den nye versjonen av Little Women går fortsatt på kino, og på fredag skal jeg og en venninne dra å se den. Det er nokså dristig av meg som elsker 90-tallsversjonen SÅ mye. Og som ikke liker forandringer. Men fordi denne versjonen har så mange gode skuespillere og har fått så mye skyt, skal jeg gi den en sjanse. Gjett om jeg er spent!

Så går vi over til «høredelen» av innlegget. Lars Bremnes har sluppet tittelsporet for sitt kommende album, og denne sangen er bare helt fantastisk! Det føles umiddelbart som den har litt av Kari (Bremnes) i seg, men ganske fort kommer både teksten og melodilinja i ekte Lars Bremnes-stil. Og teksten er bra skrevet! Og veldig aktuell akkurat nå. Jeg og kjæresten har hørt den på repeat i dagesvis, og vi blir aldri lei. Du finner den på Spotify her.

I forrige uke så jeg Trygve Skaug på God Morgen Norge, når han sang denne vakre låten. Og herlighet for en flott og ydmyk mann med massevis av forståelse. Hadde bare alle vært som han… Jeg prøvde å finne den lille, enkle og fine versjonen fra han satt i sofaen alene med gitaren sin. For den var så naken og skjør at den ga meg både gåsehud og tårer i øynene. Men dette var det nærmeste jeg kom. Men han har en akustisk versjon på Spotify også, og den går (sammen med Lars sin Spelle for de gale) også på repeat her hjemme om dagene. Teksten i denne sangen er så sterk, og jeg tar meg i å synge «Du kan stole på meg når jeg sier at jeg lover, for jeg veit det går over» om igjen og om igjen. Men når det gjelder Bianco vet jeg at det aldri går over. Jeg blir nok mer vant til det, men savnet, det vil alltid være der. Men sangen har likevel en slags trøstende og beroligende effekt på meg.

En tredje sang som er helt ny for meg, men som jeg har falt pladask for, er Jorda av Maria Haukaas Mittet og Terje Nilsen. Men jeg liker versjonen av Tore Johansen og Marit Sandvik best. Jeg hørte den på Svalbard – minutt for minutt, og siden da har jeg lett etter den over alt. Jeg finner den ikke noen andre plasser enn i dette programmet, så da blir det med havlyder i bakgrunnen. Men det kan jo være koselig det også 😉 Den ligger litt over fire minutter inn i programmet på denne strekninga.

Og når vi da er inne på Svalbard – minutt for minutt må jeg bare anbefale det også. Programmet er ferdig på tv men ligger tilgjengelig her. Å reise med Hurtigruta gjennom tven er nok min aller beste sakte-tv. Jeg har så gode minner fra Hurtigruta – minutt for minutt i 2011. Og selv om Svalbard var en helt annen rute og en plass jeg aldri har vært, føltes det på en måte kjent likevel. Jeg er jo kjent med selve Hurtigruta som dere vet. Også setter jeg umåtelig stor pris den gode stemninga som ligger i disse programmene. Naturen, dyrene, folkene. Og musikken. De spiller mye god musikk, og mye av den er norsk. Et stykke videre ut den strekninga jeg har linket til ligger også flere nydelige låter som In the bleak midwinter og en cover av Landslide av Dagny fra Tromsø. Så på Svalbard – minutt for minutt er det like mye å høre på som å se på.