Før vinteren tar helt over syns jeg at vi må unne oss et tilbakeblikk på sommerens fineste stunder. Noe for å holde motet oppe i mørket og kulda. Litt lys og varme i hjertet. Stunder som var de aller beste. De som fikk meg til å kjenne meg lykkelig og takknemlig tvers igjennom. Sånn som når den lilla oxalisen var på sitt aller fineste og blomstret i flere uker. Jeg kan enda ikke tilgi meg selv for at jeg druknet den! Sukk.
En av de fineste stundene var når vi var på besøk hos pappa og den snille stemora i Henningsvær. Se så magisk stemning! Er det rart vi elsker å være der?! Og selv om hele ferien i Lofoten var fantastisk, var det enkelte stunder som var ekstra fine.
Som når vi var på Lysstøperiet hvor de alltid har en hel haug med deilige kaker.
Og jeg spiste kokospai – atter en gang.
Og fint var det også når skydekket sprakk opp og vi helt spontant kjørte tur på natta for å se på midnattsola.
Og veien førte oss til disse fine hestene på Gimsøya.
Som var så fine og kosete.
Og jeg hadde veldig hardt for å løsrive meg. Enda godt jeg har en tålmodig kjæreste som ikke kjørte fra meg. Jeg har vel fortalt at jeg var «hestejente» i oppveksten?
Ekstra fint var det også når sola skinte og vi endelig fikk sommertemperaturer. Når jeg kunne sitte ute i timesvis å lese (eller småduppe under parasollen).
Og spise søte bringebær.
Og nyte denne vakre kveldshimmelen fra verandaen mens pappa klimpret på gitaren sin.
Og når jeg plukket blomster i grøftene som jeg satt i den snille stemoras fine vaser og mugger.
Og når vi kjørte bilturer og hadde en rykende fersk kanelbolle fra Lysstøperiet og kose oss med. Ja da koset vi oss!
Og ekstra fint var det også når jeg fikk hilse på pappa og den snille stemoras nye nabo. Seee så søt!
Så nysgjerrig men likevel litt reservert. Og det syns jeg bare er bra. Han smeltet iallefall hjertet mitt.
Men den aller fineste opplevelsen vi hadde i Lofoten, var den dagen det ble 29 grader i skyggen, og pappa, kjæresten og jeg kom oss ut på fisketur i et lite vann ved Svolvær. Det er ikke ofte det passer for oss alle å dra på tur. Men denne dagen altså…. For en lykke! Det var varmt, det var koselig og det minnet meg om alle de fantastiske fisketurene vi har hatt opp gjennom barndommen. Alt kom tilbake til meg. Og jeg hadde nesten like lange kast som før.
Og den roen man får når man fisker… Den er noe helt eget. Jeg liker det så godt at jeg egentlig ikke trenger å få fisk. Men så var jeg så heldig at jeg gjorde det denne gangen. En 20-kilos-ørret ifølge kjæresten 😛
Etter noen timers fisking feiret vi fangsten min med bål i fjæra i Henningsvær. Og bål og skvulpende bølger er ro for kropp og sinn det også.
Twinings Earl Grey i pappas gamle trekopp på fisketur. Det er synonymt med barndommen min.
Senere på sommeren pakket vi koffertene full av farger og mønster for å dra til Kroatia.
Der var det varme, ro og nærhet til havet som var i fokus. Og det var så godt!
Se så magisk fin stemning vi hadde.
Og nærheten til havet er viktig, for jeg er og blir et «kystmenneske»! Derfor er Kroatia et perfekt ferieland for meg. Og denne ferien gjorde meg så godt.
Andre fine sommerminner var all tiden jeg fikk ute i hagen sammen med denne herlige lille karen ♥
Vi var masse i hagen. Enten det regnet.
Eller var varmt og himmelen var rosa av midnattssola. Vi koste oss uansett!
Og ofte med en kopp te.
Og hagen var så frodig og fin. Det til tross for at sommeren kom unormalt sent. Men den varmen som kom i slutten av juli gjorde til og med at den oransje potterosa hadde over 20 blomster på en og samme gang. Det har jeg aldri opplevd før.
Og når humlene kom på besøk og suste fra blomst til blomst, ja da var verandastundene våre ekstra fine.
Så vi hadde mange fine stunder i sommer. Og jeg er så glad for de alle, og for at jeg tok bilder slik at jeg kan minne meg selv på de. Spesielt nå som vi kjenner både mørket og kulda på kroppen. Men hvis bare snøen kommer nå skal jeg nok holde ut til neste sommer.
I tillegg er det ekstra koselig når Bianco også tar helgevasken. Ja da får vi virkelig følelsen av helg ♥
