Jeg prøver

8 Comments

Jeg våkner igjen av at jeg tenker på Bianco i søvne. Etter en alt for kort natt, med alt for urolig søvn. Sånn har det vært i to uker nå. Det gikk litt bedre en stund, men så ble det verre igjen. Det ble på en måte tyngre, og jeg har lurt på om det kan være jula. Nå ligger jeg i senga. I mørket. Alene. Kjæresten har dratt ekstra tidlig på jobb i dag, og jeg registrerer at adventsstaken i vinduskarmen lyser bak gardinen. Følelsen av julelys bak en gardin på soverommet har jeg elsket helt siden jeg var lita. Det har vært en følelse jeg virkelig har omkranset hele livet. Kjent det helt ned i magen. Men ikke nå.

Jeg ligger der i mørket. Lenge. Prøver å få sove igjen, men jeg får det ikke til. Det rumler i magen min. Hvorfor vil ikke kroppen min sove? Jeg er jo så sliten av all denne sorgen og smerten. Jeg blir liggende å tenke, og tankene tar meg stadig videre. Det er minner som går som små filmsnutter på netthinna, både fine stunder, og de såre. Men også tanker om nå og framover. Jeg kjenner den stikkende angstfølelsen igjen. Den som nesten gjør meg skjelven i kroppen og gir meg fysisk ondt i magen. Nå er den der alt for ofte. Jeg prøver å definere den, og lander på beskrivelsen redd. Jeg er redd. Det er sånn det føles ut. Redd for tapet av det gamle, og redd for alt det ukjente nye.

Vi skal få en ny pus. Det vet vi! Det har jeg visst i flere år. Det er ikke for ingenting at bloggen heter «Et katteliv». For jeg elsker katter. Problemet er bare at jeg vil ha Bianco i det livet. Og jeg er redd for hvordan det vil bli å få en ny pus. Redd for å ta det steget. Men så husker jeg plutselig at jeg hadde den samme følelsen når Bianco kom til oss. Jeg var redd da også, for jeg ante ikke hva det førte med seg. Jeg prøver å holde på den tanken, at det som jeg var redd for den gangen ga meg det beste i livet. Kanskje det kan skje igjen? Men selvfølgelig på en annen måte.

Nå rumler det i magen igjen. Jeg stikker føttene ned i tøflene og tar på meg morgenkåpa før jeg går ut på kjøkkenet. I halvmørket lager jeg meg en kopp Blue of London og begynner å smøre meg et knekkebrød med smør og avokado. Jeg liker knekkebrød med avokado sier jeg høyt til meg selv. Og jeg liker det ekstra godt sammen med en kopp Blue of London. Jeg prøver så hardt å holde fast i alt jeg liker, men jeg må minne meg selv på det nå. For akkurat nå fungerer ikke den delen av meg som vanligvis gleder seg automatisk over de fine tingene. Hverken de store eller de små.

Mens jeg venter på at teen skal trekke ferdig står jeg ved verandadøra og ser på julelysene til naboene. Jeg ser at en av de har pyntet juletreet allerede, og da kommer jeg på hvor glad jeg ble når jeg så det samme treet for nøyaktig ett år siden. Jeg har pyntet til jul jeg også. Julestjerna henger i vinduet, det står svibler i mose på kjøkkenbenken, og både nøtteskåla, kanelhusene og julebjella er kommet fram. Jeg har til og med  laget en julekrans og fått bakt de store pepperkakehjertene som jeg alltid pynter med melis og henger opp rundt omkring i leiligheta. Pepperkakelukta ligger enda i lufta. Så det er som det bruker å være, det er rom for julestemning. Men det er annerledes i år. Jeg kjenner det ikke. Kjenner ingenting. Men det hadde kanskje vært rart hvis jeg hadde hatt julestemning nå…

Jeg stryker hånda over urna til Bianco før jeg tar med meg tekoppen og knekkebrødet tilbake til senga. Jeg setter på en episode av Friends, noe trygt, noe kjent. Det er vanskelig å svelge, men jeg prøver å holde fast i tankene om hvor glad jeg egentlig er i slike rolige morgenstunder. Og spesielt de i desember.

Jeg prøver iallefall.

Novemberbuketten

2 Comments

Novemberbuketten ble en bukett som passer ekstra godt til novembers lynne. Det mørke som møter det lyse. Høsten som møter vinteren. Rufsete, og ikke for fargesprakende.

I novemberbuketten er det svart hortensia, hvit stjerneskjerm, hvit voksblomst, lyserosa hodenellik, kremfarget hodenellik, tørket brunia, eucalyptus, en olivengren, og en brun bladlignende blomst som jeg ikke husker navnet på i farta.

Det heter svart hortensia, men egentlig er den mer som mørk burgunder. Dessverre yter ikke lyset på disse bildene den rettferdigheten den fortjener. Men dere får et lite glimt av hvor storslagen og vakker den er.

Både stjerneskjermen og voksblomsten hadde jeg stående fra en bukett i fra før. Jeg syns at spesielt voksblomsten med sine små rødbrune knopper passer så godt sammen med den svarte hortensiaen.

Ble det ikke en fin bukett? Og egentlig veldig «Ida» i stilen til tross for at den er litt mørkere og lavmælt på fargefronten.

Julens ønskeliste

Leave a Comment

I en episode av av Friends spør Rachel Phoebe hva hun ønsker seg i bursdagsgave. Phoebe svarer at hun ønsker seg at moren hennes var i live slik at hun kunne nyte dagen sammen med henne. Rachel responderer da med å si: «Ok. Let me put it this way. Anything from Crabtree & Evelyn?«. Og akkurat sånn føler jeg det nå når noen spør meg hva jeg ønsker meg i julegave. For det jeg virkelig ønsker meg er at Bianco var her sammen med oss. Men siden det ikke lar seg gjøre har jeg funnet fram hva jeg ønsker meg fra «Crabtree & Evelyn». Her er julens ønskeliste:

♦ Graham’s 10 Years Old Tawny portvin, både liten og stor flaske
♦ Svarte tebokser fra Perch’s
♦ Rosa Jade Roller fra Kicks, sikkert kjempegod for mine hovne øyne
♦ Christmas pudding fra Liberty
♦ Håndkrem og håndsåpe fra LA:Bruket
♦ Massevis av amaryllis eller gavekort på Sonja Blomster og Mester Grønn
♦ Københavner blomsterpotte fra Bergs Potter, både rosa og grå i denne størrelsen og denne størrelsen
♦ Nye selskinnsko, mine gamle begynner å bli litt slitt
♦ Sofia Wood sin fantastiske kokebok
♦ Liten kasserolle i kobber
♦ Yndlingsteene mine, spesielt Blue of London, Earl Grey Blå Blomst og Milky Oolong
♦ Økologisk vaniljepulver (uten sukker) fra Helios

Holder fast i det gode

6 Comments

Vi går en jul i møte som kommer til å bli alt annet enn hva den bruker å være. Den blir nok tung, for sorgen og savnet etter Bianco vil nok være sterk uansett hvor høyt jeg elsker jula. Ingen nisser, juletrær eller kopper med gløgg og julete kan fylle tomrommet etter han. Men, kanskje det kan hjelpe litt på…? Døyve litt av smerten. Lokke fram litt smil og glede. Jeg er forberedt på at jeg ikke kommer til å kjenne den enorme julegleden jeg vanligvis bruker å ha, men litt er bedre enn ingenting. Og det er det jeg holder fast i nå. Nå holder jeg fast i alt det gode.

Jeg må selvfølgelig la meg selv få sørge, men jeg anstrenger meg også for å fokusere på de positive tingene. Alle de gode minnene, ting som jeg liker, blomster, jula. Og selv om jeg vet at denne jula ikke kommer til å bli helt JuleIda-aktig, skal det ikke få lov å bli sånn som jeg tenkte her en dag da sinnet kom veldig fram i sorgen. Nemlig at jeg skulle avlyse jula helt i år. For det ville nok bare gjort alt mye verre.

Så nå kjøper jeg klementiner, tenker på hvor jeg kan få kjøpt nøtter til nøtteskåla, og har avtalt med mamma at hun skal komme å hjelpe meg. Det er jo litt tidlig å pynte til jul allerede nå, men samtidig er kapasiteten så lav at jeg bare må begynne hvis vi skal få det meste klart. Det er nemlig museskritt. Vi har ikke fått pakket bort hagemøblene enda. Noen står i gangen og noen står delvis nedsnødd på verandaen (for første gang noensinne). Vintergardinene er heller ikke hengt opp. Men de skal opp, og jeg er motivert for det. Det er det viktigste.

Før Bianco reiste fra oss lovet jeg han at jeg skulle fortsette å blogge. For jeg vet at bloggen er bra for meg, men det som er aller viktigst er at den holder minnene om Bianco i live. Han får på en måte leve videre her på bloggen. Jeg har i mer enn to år tenkt på om jeg skulle lage en kategori som heter «I minneboka». En slags norsk versjon av Throwback Thursday, slik at jeg kan skrive om gamle ting og hendelser. Jeg har jo så mange gamle bilder som jeg har lyst å bruke. Og nå kan jeg skrive om Bianco der. Skrive om alle de fine stundene med han. Ja, jeg skal innrømme at jeg har det veldig ondt fortsatt og gråter mye, men ååååå som jeg prøver å holde fast i alt det gode ♥

Så JuleIda er nok inni her en plass, det vet jeg. Dog litt redusert. Så kjære dere som leser bloggen, som engasjerer dere og bryr dere om oss i kattelivet. Takk skal dere ha, det betyr så mye! Jeg kommer til å dele så mye hverdagslykke og juleglede som jeg bare klarer, men akkurat nå må jeg først og fremst gi meg selv tid. I mellomtiden ligger det mye fint fra tidligere juler i arkivet. Kanskje dere kan finne litt inspirasjon der. Jeg kommer sterkere tilbake senere. Og da håper jeg at dere fortsatt er her.

Klem fra meg!

Det var du som reddet meg

18 Comments

Du kom til oss i en pappeske en torsdag i august i 2005. Da hadde du levd dine første måneder i varemottaket på Nerstranda Kjøpesenter, og hadde oljete pels og inntørket snute. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra sommerferie, da jeg plutselig så to små nøster springe mellom pallene mens jeg kastet søpla. Det stakk i hjertet mitt, og jeg visste da at jeg måtte hjelpe dere. Vi prøvde å få tak i deg og broren din ganske lenge, og i denne tiden kjøpte jeg mat til dere, satt ut vann, og la en håndduk der hvor dere brukte å sove. Kanskje dere ble litt vant til meg, satt pris på noe godt å spise. Men jeg vet egentlig ikke. Så en natt ble du innestengt på kjølerommet. Det gjorde at du fikk komme til oss. Vi som skulle hjelpe deg midlertidig, til du fikk ditt for-alltid-hjem.

Jeg var vant til katter, men ikke til de som var forvillet. Så når vi skulle åpne eska du satt i, hadde vi kledd på oss tykke jakker og hansker. Og der sto vi, jeg og kjæresten (din framtidige pappa), inne på det lille badet. To store skumle kjemper, som egentlig var like redde som deg. Ikke visste vi hva livet hadde på lur til oss oppi pappeska.

Det var kjæresten som åpnet eska, og idet han så deg utbrøt han «åååå så søt» etterfulgt av et hyl da en liten rød skapning hoppet en meter rett opp i lufta og landet på håndukene våre som hang på veggen. Aldri før hadde vi sprunget så fort ut av et rom. Jeg husker at jeg tenke at vi hadde begitt oss ut på noe vi egentlig ikke visste noe om. At dette ble for mye for oss. Men vi fikk besøk av en kattekyndig fra Dyrebeskyttelsen som hjalp oss. Og vi fikk vasket den skitne pelsen din og kom så nært innpå deg at vi ble litt mindre redd. Jeg husker så godt at vi våknet til en ordentlig dorullmassakre dagen etter din første natt hos oss. For det var jo på badet du bodde. Og det var så søtt at jeg skjønte da at dette ikke var noe å være redd for.

Den neste uka lå du mye bak dusjkabinettet. Du var så sørgmodig. Antagelig savnet du broren din (som vi dessverre aldri klarte å få tak i). Det var da vi skjønte at vi måtte gjøre noe. Så vi hentet deg fram og svøpte deg inn i en håndduk slik at du ikke skulle klore oss. Så «tvangskoste» vi med deg. Strøk deg under haka og bak ørene. Pusket og koset deg på hodet. Du var så engstelig og nervøs, men plutselig begynte du å male. Og jeg ble så glad at jeg gråt av glede. Jeg tror det var da kjærligheten begynte.

Etter noen dager med «tvangskos» kunne vi la deg utforske den store verden utenfor badet. Du fant din plass under sofaen, men når vi hentet deg fram lot du oss både kose og holde deg på fanget (iallefall en liten stund). Du var fortsatt veldig engstelig men samtidig så nysgjerrig at du ofte måtte ta poten din på føttene våre når vi satt i sofaen. Aldri med klørne ute, du skulle bare være borti oss. Du var nemlig usedvanlig god og mild.

Når du hadde vært hos oss i to måneder tok vi deg med ut på din første luftetur i hagen. I sele og bånd som vi hadde kjøpt spesielt til deg. Bare etter et par minutter ute åpnet festet mellom selene og båndet seg, og i rekordfart smatt du inn i skogen. Du ble borte for oss. Vi puset og ropte på deg, men villkatten i deg ønsket nok å utforske. Kanskje til og med å rømme. Ganske fort grep panikken oss, og vi lette og lette. I timesvis. De neste dagene snakket vi med naboer og lagde flyveblad som vi la i postkassene i området. Og tårene trillet nedover kinnet. Den tiden vi ikke var ute for å lete etter deg satt vi apatisk i sofaen. På dette tidspunktet ble det klart for oss hvor glade vi var blitt i deg. Dersom du kom tilbake kunne vi aldri slippe taket i deg igjen.

Og du kom tilbake. Til akkurat den plassen du forsvant fra oss. Vi hadde satt ut mat til deg, og tre kvelder etter at den dumme låsen på båndet hadde åpnet seg, når kjæresten kom kjørende hjem fra jobb, satt du der å spiste. Han turte ikke å parkere bilen, men ringte meg med en gang. Det føltes som jeg holdt pusten hele veien ut av leiligheta, ut i hagen til der du sto, til jeg klarte å holde deg fast i armene mine, og til vi var kommet trygt innenfor døra igjen. Jeg holdt deg så hardt at jeg var sikker på at jeg hadde klemt deg flat. Du var hjemme igjen. Og nå var du kommet for å bli.

Det gikk 14 år etter dette. 14 helt fantastiske år med en så dyp og grenseløs kjærlighet som jeg aldri trodde var mulig å oppleve. Tenk at tilfeldighetene gjorde det sånn. At jeg jobbet der som du ble født, og at du forvillet deg inn på kjølerommet den natten. Jeg er så takknemlig! Og jeg vet at vi reddet deg fra et kort og vanskelig liv som gatepus. At vi ga deg det beste livet du kunne ha hatt. Aldri har vi spart på noe. Hverken på kjærligheten, oppmerksomheten, tiden eller det materielle. Jeg har sagt i åresvis at du skulle få all den hjelpen du trengte, om så jeg måtte spise havregryn for å ha råd til den dyre legen (men det har jeg heldigvis ikke trengt).

Så ja, vi reddet deg Bianco, men det mange ikke vet er at egentlig var det du som reddet meg. Jeg har ikke fortalt det på bloggen før, men jeg er kronisk syk med en sjelden sykdom som heter Idiopatisk intrakraniell hypertensjon. Dette har selvfølgelig vært ekstremt utfordrende for meg, og bidratt til mange tunge stunder. Men da var du der Bianco. Gjennom smerter, sorg og ensomhet. Du ga meg glede, og styrke til å holde ut. Trøstet meg når jeg var lei meg. Varmet meg når jeg var kald. Du var alltid hjemme med meg, og passet på meg. Det var alltid vi to sammen. Fra dagens første øyeblikk til natten tok over delte vi det meste. Å finne hverandre på morgenen var alltid en rutine. Det kunne være jeg som stod opp for å finne deg, eller du som kom inn på soverommet og vekket meg med et yndig lite mjau. Og jeg elsket de gangene jeg våknet og du fortsatt lå i senga sammen med meg, eller på lammeskinnet ditt på soveromsgulvet. Vi spiste frokost sammen. Vi så på God Morgen Norge sammen. Vi jobbet med bloggen sammen. Vi plantet blomster på verandaen sammen. Vi koset oss i sofaen sammen. Vi pakket julegavene sammen. Vi var kreative sammen. Vi levde sammen. I kattelivet. Et godt liv på grunn av deg.

Og det var egentlig ikke bare meg du reddet. Du var så god for oss alle. Også mommo og onkel. Og du var et naturlig midtpunkt som bidro til at vi som familie ble mer samlet. Og til enda mer kjærlighet mellom meg og kjæresten, din pappa som sier at du gjorde han til et bedre menneske. Du gjorde meg også til et bedre menneske. Bianco, du er det fineste vi noen gang har delt. Vår største kjærlighet.

I dag er det to uker siden vi motvillig måtte gi slipp på deg. Det er det vanskeligste og såreste jeg har opplevd i hele mitt liv. Men det var det eneste rette å gjøre for deg. Vi hadde prøvd alt. Hvordan vi skal fortsette uten deg er nesten utenkelig. Du er så høyt elsket og en så stor del av oss at selv om du ikke er her lenger ser vi deg i sidesynet, roper etter deg, og holder dørene åpne for deg. Ja, selv de som kommer på besøk gjør dette. Det sier litt om hvilke spor du har satt.

Takk for den du var for oss, og for at du reddet meg, vår høyt elskede Bianco. Pappa sin rasepus og mamma sin lille gutt. I hjertene våre gir vi aldri slipp på deg ♥

Bianco ♥

10 Comments

Bianco er ikke mer, og det gjør så ondt at jeg ikke vet hvordan jeg skal puste. Jeg trodde jeg visste hva smerte var, jeg som har opplevd å miste ganske mange, både store og små. Men jeg har aldri hatt det så ondt som nå. Kjærligheten mellom oss og Bianco var så spesiell og unik, ja rett og slett grenseløs. Så for oss var han umistelig. Men livet skånet oss ikke.

Han hadde en ondartet kreftsvulst i nesa som viste seg å være årsaken bak alle plagene han hadde hatt siden i slutten av mai. Renningen i nesa og øyet, nysingen, lungebetennelsen, alt. Det var kreft, og ikke astmaen sånn som vi trodde.

Vi fikk vite det i begynnelsen av oktober, og det tok dessverre ikke lang tid før han ble dårligere. Men til tross for 3 og en halv uke med mye redsel og frykt kom det likevel som et sjokk at det skulle gå så fort. Ja, selv dyrelegen vår syntes det gikk fort. Vi hadde jo håpet at vi skulle få ha han ut året. Men vi måtte bare la han slippe. Svulsten tettet nesa såpass mye at han hadde vanskelig for å puste på slutten. Det er det vanskeligste jeg har gjort i livet. Men vi har alltid visst at når den dagen skulle komme, så måtte vi sette Biancos behov framfor våre egne.

Nå har han det ikke ondt lenger. Og selv om det er en trøst, har vi det så uendelig ondt nå. Vi har mistet den kjæreste vi har. Min trofaste følgesvenn gjennom 14 år. Vår aller største hverdagslykke ♥

Jeg har prøvd så hardt å holde fast i de fine tingene for å gjøre den siste tida til Bianco fin, men nå som han er borte syns jeg det er vanskelig. Hjemmet vårt føles så tomt og utrygt. Stillheten av manglende små poter som tasser over gulvet er overdøvende. Og det er ingen som knaser og spiser fra matskåla hannes. Eller klorer på planken. Hvordan går man videre etter dette? Og hvem er Ida uten Bianco? Jeg vet ikke om hun finnes lenger…

Naboen vår hadde så rett når han sa til meg etter han mistet hunden sin, at man aldri kan forberede seg på hvor ondt det er. For jeg kjenner ingenting annet enn bunnløs sorg nå. Ååååå, som jeg lengter etter den kjære pusen vår.

Kattelivet blir aldri det samme igjen.

Oktoberbuketten

5 Comments

Oktoberbuketten er denne gangen inspirert av høsten og Bianco. Og jeg syns begge kommer tydelig fram, kanskje spesielt fargene fra Bianco. Jeg visste at jeg ville ha noe dyprødt og ferskenfarget før jeg dro til Sonja Blomster, så da kan dere tenke dere hvor glad jeg ble når jeg fant alle disse fine nellikene. Jeg som er så glad i nellik.

I oktoberbuketten er det eucalyptus med rødlige frø, ferskenfargede hodenelliker, strå, ferskenfargede grenroser, og to forskjellige nyanser av røde hodenelliker. En perfekt kombinasjon spør du meg.

Denne eucalyptusen med rødlige frø er så utrolig fin. Og til tross for at den er litt kostbar, må man bare benytte seg av sjansen fordi den ikke er så lett å få tak i.

Og den ferskenfargede grenrosa har jeg døpt om til Biancorosa ♥ Ikke bare er den lik i fargen, men sartheten minner også om han. Og siden Mester Grønn selger de på sin Rosa Sløyfe-kampanje, har vi hatt mange «Biancoroser» i kattelivet i oktober.

Er ikke oktoberbuketten vakker? Jeg ble iallefall veldig fornøyd! Også syns jeg den gjorde seg ekstra godt i den store Jasper Conran-mugga. En nydelig bukett inspirert av en nydelig pus. Rett og slett.

Helgeklem fra oss i kattelivet ♥

Min beste chiagrøt

Leave a Comment

I dag er det grøtens dag og da passer det perfekt å dele oppskriften på min beste chiagrøt. Den er ikke som de fleste andre chiagrøtoppskrifter som står i kjøleskapet over natten. Men en som skal kokes og som smaker mer grøt enn pudding. Jeg syns denne smaker bedre enn kjøleskapsvarianten, og den har vært en favoritt i kattelivet i mer enn fem år.

Til 2-3 posrsjoner trenger du:
– 3 ss chiafrø
– 3,5 dl soyamelk (annen melk fungerer sikkert bra den og)
– 1 ts vaniljepulver
– 1 toppet ts johannesbrødkjernemel
– 1 dl soyamelk
– en dæsj laktosefri kremfløte
– ca. 2 ss natreenpulver eller annen søtning

Og så her enkelt er det. Bland sammen chiafrø, 3 dl soyamelk og vaniljepulver i en liten kasserolle. La denne blandingen få svelle i ca. 20 minutter. Noen dager orker jeg ikke å la frøene svelle først, men velger heller å koke grøten litt lenger. Det går fint det også.

Rist så 1 toppet ts johannesbrødkjernemel sammen med 1 dl soyamelk i et gammelt syltetøysglass eller lignende. Her er det viktig å passe på at det blir helt glatt og ingen klumper. Rist godt, og sil det gjennom en tesil dersom du tror du har fått klumper. Er blandingen for tykk til å siles kan du bare fylle på med mer soyamelk eller vann. Men det viktigste er at du fyller denne blandingen oppi kasserollen så snart som mulig etter at du har ristet den. For blir den stående i syltetøysglasset vil den svelle og bli alt for tykk og vanskelig å blande inn i resten av grøten.

Det tar litt tid å bli vant med hvordan man skal «jobbe» med johannesbrødkjernemel, men det er en fantastisk og mye sunnere erstatning for mel. Men for de av dere som ikke orker dette fungerer det nok helt fint med speltmel eller hvetemel. Men da trenger dere nok litt mer enn 1 ts.

Kok opp grøten under stadig omrøring (husk å koke lenger dersom du ikke lar frøene svelle først). Smak til med en dæsj laktosefri kremfløte (for rundere smak) og natreenpulver, sukrin gold eller annen sukkererstatning før servering. Hvis grøten er blitt veldig tykk kan du spe den med litt mer soyamelk eller om så vann. Husk, den skal være mer «grøtete» enn puddingaktig. Og hvis du ikke blir å spise opp alt på en gang holder den seg fint i kjøleskapet et par dager.

Jeg spiser som regel chiagrøten med gresk yoghurt, plommesyltetøy, soyamelk og kardemomme. Men noen ganger flesker jeg også til med ristede mandler og valnøtter (sånn som på bildet). Det er bare sååå godt!

Håper du liker den!

Bestemorserviset

4 Comments

Når jeg fylte 30 år arrangerte jeg et ordentlig gammeldags teselskap. Jeg hang opp blondegardiner, la tepper over sofaen. Pyntet med gammeldagse duker, puter og bilderammer. Og på menyen sto både kaker, scones og lemon curd, og gjestene måtte stille opp i tidsriktige antrekk. Men jeg manglet noe av det viktigste for å få den komplette teselskap-følelsen. Nemlig tekopper med fat. Det er først når man sitter med fatet i den ene hånden og løfter tekoppen med den andre med lillefingeren til værs, at stemningen er komplett. Så jeg dro ned på Fretex og fant dette serviset for noen få små kroner. Og det passet rett inn.

I ettertid av dette tesekapet har jeg tenkt at jeg må huske å bruke dette serviset selv om det kanskje er litt vel sukkersøtt for meg med rosa roser på. For koppene er jo gode å drikke av. Så jeg tok det i bruk til en av mine seneste bursdager. Mens vi satt rundt bordet og spiste kaker og sippet til teen hørte jeg plutselig kjæresten si – «du, Kvalsund sykehjem ringte, de savnet serviset sitt». Og samtlige rundt bordet brøt ut i latter. Joda, jeg innser at dette er et ordentlig bestemorservise. Men jeg er jo som jeg har fortalt dere tidligere, litt gammel i sjelen. Så kanskje akkurat dette bestemorserviset passer perfekt hos oss.

Ha en fin søndags kveld alle sammen!

Bianco Footwear

2 Comments

Det er vel få som passer navnet sitt så godt som akkurat denne karen. Se nå bare her han ligger midt blant alle mine fineste pensko.

At Bianco skulle «arve» min forkjærlighet for sko er nok ikke så rart. I kattelivet har vi jo nokså mange sko. Og det startet allerede når han var helt liten. Dog var han nok litt mer hardhendt med skoene den gangen.

Og det er kanskje ikke tilfeldig at han fikk det navnet han fikk. Det var vel noe i underbevisstheten min som gjorde det sånn. Bianco var jo ett av mine favoritt-skomerker.

Her ser vi jo beviset. Han er virkelig Bianco Footwear.

For Bianco er det nesten ingen større lykke enn å ha en sko eller to å ligge på.

Eller inni. Heeelt inni. Der det er poterom er det alltid plass. Eller var det hjerterom? Ja, det blir vel det samme.

Til og med sko med høye hæler kan brukes.

Og jeg tror nok han føler seg ekstra fin i et par rosa pumps.

Men rosa ballerina gjør jobben de også. Hehe, se så artig han er i uttrykket.

På sommeren er ikke Bianco så ulik meg, og syns det greit å ha litt mer luftige sko.

Ja, disse er nok en favoritt.

En stooor favoritt ♥

Men sandaler er ikke så verst det heller.

Ingen problem å blogge om sandaler sier Bianco. Se bare hvor flink jeg er!

Små poter med stort avtrykk. I hjertet ♥

Det funker ikke med sånne sko i dette været!

Garn eller sko, that’s the question.

Åkei greit, vi går for den uslåelige kombinasjonen.

Men hva er dette for slags tull?! Disse er alt for små! Hehe, lille artigkaren 😀

Heldigvis er det snart tid for ordentlige saker – selskinnsko.

De liker vi eeekstra godt. Kanskje spesielt Bianco. Ikke bare ligger han oppå og inni de, men han både klorer, spøler og tygger litt på de. Og som regel avsluttes det hele med en vask. Av selskinnskoene såklart. Jeg var ikke spesielt overrasket når skomakeren kommenterte at det var en del rifter i de i fjor når jeg hadde de til reparasjon.

Og så lykkelig blir man når man eier et par selskinnsko. For det er vel ingen tvil om at dette er Bianco sine sko? Det er vel egentlig sånn med skoene mine som det er med leiligheta vår – Bianco eier den og vi tobeinte betaler lånet 😛

Hvordan «fanger» man en liten Biancopus? Jo, man legger bare et par sko ned på gulvet. Verdens søteste lille skopus, som bærer navnet sitt eksepsjonelt bra ♥