Det som skulle ha vært

I dag skulle den fineste lille pusen ha blitt 15 år ♥ Og vi skulle egentlig ha spist tunfisk og pusket og klødd til den store gullmedaljen. Vi hadde nok funnet oss til rette i to-seteren ved stuevinduet. Bianco ville ha ligget oppå sofaryggen med ansiktet vendt mot meg. Smilende, sånn som han alltid gjorde. Jeg ville ha hatt sikt rett mot havet, brua og fjellene i sør. Og Bianco. Jeg hadde nok hatt en kopp te i hånda som jeg stadig sippet til, mens jeg så på utsikta. Som egentlig var Bianco. Det var mye kjærlighet i dette. Varme blikk som møttes mellom fjell, hav og en sofa. Åååå, så mange sånne her magiske stunder vi hadde sammen. Jeg er så takknemlig for de alle. For alt. For all tida vi fikk sammen. Men samtidig gjør det så ondt. Så ondt. Så ondt. Og jeg savner Bianco mye. Jeg som brukte å si at han iallefall skulle bli 15 år.

Et halvt liv av minner

For ikke så lenge siden hadde jeg og kjæresten årsdag, og nå har jeg tilbrakt mer enn halve livet mitt sammen med han. Tenk, halve livet mitt! Det blir mange minner av så mange år. Et halvt liv av minner. Og noen av de ligger oppi denne eska. La oss se litt på dem.

Her ligger nemlig alle kortene vi har gitt til hverandre opp igjennom årene. Kort som vi har gitt og fått ved bursdager, årsdager, valentines day, og kort fra Bianco på morsdager og farsdager. Og de er alle fulle av fine ord og en uendelig kjærlighet. Ting som vi har delt og fortsatt deler. Og Bianco har jo selvfølgelig vært en stor del av dette.

Jeg syns det er så artig å se hvor få og enkle ord kjæresten brukte de første årene vi var sammen. Mens at han nå nesten skriver mer og lengre enn meg. Og ikke sjelden har vi skrevet mye av det samme på kortene. Men så er det jo for at vi verdsetter det samme sammen.

Kattekort og Mummikort har vært gjengangere.

Og katt har det til og med vært inni kortene også. Er ikke kjæresten flink til å tegne? Dette er ett av morsdagskortene fra Bianco ♥

Ja, vi vet jo alle at store hjerter sier og føler mye.

Jeg er så glad for at vi har vært så flinke til å skrive så mange kort alle disse årene. Og at vi har tatt vare på de. De inneholder nemlig en halv livshistorie. Smulan er forresten kallenavnet mitt på kjæresten.

Vi må huske å være snille mot hverandre

Ting som har skjedd i løpet av de siste dagene har fått meg til å tenke litt. Et vanskelig virus som vi ikke vet omfanget av er kommet til landet vårt. Faktisk til byen jeg bor i. Mange blir usikker og redd. Andre tar det helt med ro. Selv skal jeg innrømme at jeg blir litt urolig, men jeg har heller ikke panikk. Men jeg tar dette veldig seriøst, og kommer til å være ekstra flink med både håndvask, Antibac og å ta forholdsregler ute blant folk. Så får jeg bare krysse fingrene og håpe på det beste.

Men det jeg merker som går inn på meg i denne situasjonen, er kommentarene rundt om i kommentarfeltene som omhandler denne situasjonen. Hysteri er ett ord som går igjen. Og en latterliggjøring av de som er bekymret. Og da kjenner jeg at dette bekymrer meg mer enn selve viruset.

Jeg kan selv relatere til hvordan det er å være bekymret for sykdom. Som kronisk syk har jeg det sånn at jeg nesten alltid må passe på om det er noen basselusker rundt meg. For det som ofte er en tredagers for de fleste, er ofte en treukers for meg. Og for å si det enkelt og greit – jeg er nok syk fra før av. Jeg har ikke lyst å ligge enda mer i senga. Derfor er det blitt sånn at familie og venner rundt meg passer på å si ifra dersom de er forkjølet eller brygger på noe. Så er det opp til meg å avgjøre om jeg er villig til å ta sjansen på å treffe de eller ikke. Og i løpet av de siste årene har jeg vært nødt å erkjenne at det ofte ikke har vært verdt det, og dermed valgt å holde meg unna. For det er som jeg har skrevet på bloggen tidligere. Det slår aldri feil. Dersom det sitter noen rundt meg som hoster og snørrer på bussen, så blir jeg nesten alltid syk. Ja, jeg har til og med en helt frisk venninne som har den samme erfaringa.

Og jeg er faktisk mindre syk av influensa, virus og omgangsyke når jeg tar disse forholdsreglene. Jeg har det totalt sett bedre og klarer mer når jeg gjør det på denne måten.

Men samtidig krever dette mye av meg. Det innebærer at jeg må følge nøye med. Kommunisere dette ut til de rundt meg. Og jeg går dessverre ofte glipp av koselige sosiale stunder med folk jeg er glad i. Også har det vært en lang vei å gå. For til å begynne med var det ikke alle som forsto at det ikke var verdt for meg å ligge tre uker i senga for å treffes på kafé. Og dette tror jeg rett og slett er fordi de fleste ikke blir syk i tre uker når de får influensa. Og at det dermed er vanskelig å forstå situasjonen min. Vanskelig for de å sette seg inn i.

Min erfaring er at det er de som har opplevd noe lignende som har lettest for å godta at jeg må gjøre ting litt annerledes. At jeg lever annerledes. Og det er jo naturlig, for det er noe med det å kjenne seg igjen i ting.

Jeg har vokst opp med en pappa som har alvorlig migrene. Jeg har sett på nært hold hvor dårlig han har vært. Men det var ikke før jeg selv ble kronisk syk at jeg følte at jeg kunne sette meg mer inn i situasjonen hans. Jeg har alltid hatt forståelse for han, men herlighet så mye mer jeg forstod når jeg fikk kjenne noe lignende på min egen kropp. Så det vil nok alltid være lettere å forstå hvis man «har vært i samme båt».

Men jeg mener likevel at man kan ha et ønske om vise forståelse selv om man egentlig ikke forstår hvordan andre har det. Jeg har nemlig en venninne som er formidabelt god på dette. Hun var den friskeste og mest arbeidsomme personen i livet mitt, og kunne overhodet ikke relatere til hvordan jeg hadde det. Men likevel var hun den som var aller mest forståelsefull når jeg ble syk. Hun har aldri hatt kjæledyr, men som hun sa når vi mistet Bianco – «jeg vet hvor ondt det er å miste noen man er glad i». Så min gode og omsorgsfulle venninne er et bevis på at dersom man legger viljen til så kan man gi respekt og forståelse, selv om man kanskje ikke klarer å sette seg inn i situasjonen til andre. Hun er virkelig et forbilde som jeg streber etter å være lik.

Og det er egentlig det hele dette innlegget handler om. Å være forståelsesfull ovenfor andre. Å ha et ønske om å vise forståelse og respekt, selv om andre tenker, føler, lever eller gjør ting annerledes enn deg. Vær snill og god mot andre. Vi vet nemlig aldri hvilke kamper andre kjemper. Både fysisk og psykisk.

Jeg for eksempel smiler hver eneste dag. Til kjæresten. Til den nye pusen vår. Til venner. Til familiemedlemmer. Til naboene. Til bussjåføren. Til de i kassa på matbutikken. Men jeg gråter også hver eneste dag. Fordi sorgen og savnet etter Bianco er så stor. Men ser alle de som jeg smiler til denne sorgen? Nei, selv ikke kjæresten gjør det. For selv om jeg er flink til å dele følelser og tanker er det begrenset hvor mye som er synlig.

Og det var ikke mange som så sorgen jeg fikk når jeg ble kronisk syk heller. Det var en indre kamp med mye frustrasjon og tårer. For Ida sånn som jeg kjente henne var borte. Jeg følte det urettferdig at jeg ikke skulle få lov til å jobbe lenger. At jeg måtte ligge hjemme i senga mens andre koste seg på spillerkvelder, i bursdager, og andre festlige lag. Og at jeg ikke klarte å holde så mye på med hobbyen min lenger (jeg har fortstatt idéene, men jeg har ikke gjennomføringevnen).

Jeg hadde (og har) så lyst å gjøre mye. Men kroppen min sa og sier fortsatt stopp. Det tok meg mange år å godta denne situasjonen hvor jeg måtte lære meg å fokusere på det jeg faktisk klarer, og å være fornøyd med det jeg får til. Selv om jeg egentlig vil mer. Og så, etter jeg hadde godtatt dette måtte jeg lære meg å leve på en annen måte. Finne en «rytme» som passer for denne kroppen. Sånn som å la være å dra på besøk til noen som er forkjølet, selv om jeg hadde gledet meg veldig til å treffe de. Så når jeg nå sier dette så direkte og personlig, så skjønner dere sikkert hvor tungt det er når man i tillegg må kjempe for at de rundt deg også skal godta denne situasjonen. At man i tillegg må kjempe for å få forståelse.

Så tenk på det i møte med andre mennesker. Tenk på det i kommentarfeltene. Vi vet jo egentlig aldri helt hvordan andre har det. Noe som er lett for deg trenger ikke å være lett for andre (bla. utfordringene med ett nytt virus). Derfor er det så viktig at vi husker på å være snille mot hverandre. Vise generøsitet og kjærlighet. Og respekt for at andre tenker og føler annerledes enn deg. Det er min oppfordring til dere på denne fredagen.

God helg alle sammen ♥

Februarbuketten

Siden februar inneholder både morsdag, valentines day, og jeg og kjæresten har årsdag, vil jeg alltid at februarbuketten skal være en romantisk og kjærlighetsfull bukett. Og det syns jeg sannelig jeg klarte å få til denne gangen. Jeg holdt meg på den ene siden av fargeskalaen, uten noe å bryte med. Den eneste kontrasten ble det mørke mot det lyse. Også ble den selvfølgelig rufsete og frodig – akkurat sånn som jeg liker bukettene best.

I februarbuketten har jeg brukt rosa protea, ferskenfarget grenrose, hvit voksblomst, rød hodenellik, gammelrosa hodenellik, ferskenfarget hodenellik, og hele tre forskjellige euclyptus – hvorav to av de er rødlige på stilken, noe som bidrar til å plukke opp fargene i resten av buketten.

Protea er en litt sær og spesiell blomst som jeg måtte lære meg å like. Det var ikke «love at first sight» sånn som det har vært med mange andre blomster. Men jeg har lært meg å sette pris på nye og annerledes blomster som bidrar til et annet helhetsinntrykk de siste årene. Sånn som i denne buketten bidrar proteaen og eucalyptusen med de lange og tynne bladene til et mer moderne uttrykk.

Jeg ble forøvrig kjempefrustrert når bladene på protean begynte å bli brune allerede dagen etter jeg kjøpte blomstene (jeg som hadde lett meg fram til den ene som ikke var brun). Men når jeg tok bildene til bloggen så jeg hvor godt det passet sammen med de brune knoppene på voksblomsten. Så ikke så galt at det ikke var godt for noe.

Jeg bruker mye hodenellik i bukettene mine, og ferskenfarget eller karamellfarget som den egentlig heter er favoritten min.

Og ingen kjærlighetsbukett uten Biancorosa. Han er med oss i hjertet hele tiden ♥

Jeg må si jeg ble ganske fornøyd med februarbuketten i år. Hva syns dere? Full av kjærlighet er den iallefall! Håper dere har en fin tirsdag alle sammen!

Hva skulle vi gjort uten Elsa?

For noen uker siden begynte Elsa Billgren å lage blogginnlegg med etterlysninger fra leserne sine. Hadde man en yndlingsjakke man hadde mistet, eller ett par sko man hadde brukt opp. Ja da kunne man sende bilde og beskrivelse til Elsa, så postet hun det på bloggen sin. Og kanskje noen der ute hadde akkurat det man ønsket seg. Nesten som en digital oppslagstavle. En som når ut til mange, for Elsa har en av Sveriges mest leste blogger.

Jeg hadde ingen forventninger men sendte et bilde av yndlingsskjørtet mitt (det blå og stripete fra Noa Noa som jeg har brukt så mye at det nesten går i oppløsning). Og vet dere hva?! En av Elsas lesere så det og hadde et nesten helt ubrukt hengende i skapet sitt. Og hun var villig til å selge det til meg. Og pakke og sende det hele den lange veien fra Sveriges vestkyst. Så nå henger det i skapet mitt, og jeg er SÅ takknemlig ♥

Jeg elsker det skjørtet så høyt, og har angret i flere år på at jeg ikke kjøpte to. Men nå har jeg et nesten helt nytt et som jeg kan bruke i mange år. Tenk at det går ann å være så heldig! Og hva skulle vi gjort uten Elsa? Det er bra mye kjærlighet i å orke og hjelpe andre på den måten. Takk Elsa, for den fine bloggen din og for at du er så generøs og snill. Og takk kjære Sonja som solgte meg skjørtet.

Jeg kommer til å tenke på dere begge med varme i hjertet når jeg bruker det.

Tar en Bridget Jones

Jeg vet jeg er litt sent ute, men jeg fant plutselig ut at jeg i år skal ta en Bridget Jones. Og med den perfekte røde dagboka fra Moleskin. Framfor meg har jeg et helt år (eller nesten) med blanke ark som skal fylles med livet.

Og her blir det ingen oppsummering av vekt, sigaretter eller antall dater med udugelige menn. Nå skal jeg skrive ned avtaler, tanker, følelser, og hva som har skjedd. Og det skal bli så godt å få litt orden og system. Og å faktisk skrive det ned manuelt. For det er noe med å bruke penn og papir. Nesten som at man bearbeider mer enn når man skriver på en pc. Og får enda større takknemlighet for alt det gode. Dessuten er det herlig gammeldags i denne digitale verden.

I tillegg er dagbøker perfekte minnebøker. Og det syns jeg er fint å ha, for hukommelsen er ikke helt det den en gang var. Jeg vet ikke om det er trykket i hodet, alt stresset med å miste en man er glad i, eller rett og slett bare alderen. Eller kanskje alt til sammen. Men jeg tror uansett denne dagboka blir bra for meg. På alle måter. Ja, det gikk jo bedre med Bridget Jones 😉

Sola skal skinne igjen

Disse bildene tok jeg 11 dager etter vi mistet Bianco. Det var sist gang jeg så sola fra vår leilighet. Ja, det var faktisk sist gang jeg så den i det hele og det store. Det var 8. november og fra sola tittet fram bak fjellet tok det bare fire små minutter til den forsvant igjen. Men midt i mørket, og sorgen, føltes det godt. Jeg var så takknemlig for disse små minuttene hvor jeg måtte myse med øynene.

Vi har hatt en helt elendig vintersesong så langt. Mildvær med antydning til vår og så vinter hver andre eller tredje dag. Som en evig rundans. Vinter, vår, vinter, vår. Snø, kaldt, regn, bar bakke, så snø og hele runden igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen. Jeg har vært så glad hver gang det har vært snø. Og så frustrert hver gang den har regnet bort og alt rundt oss ble mørkt. For som jeg har skrevet på bloggen før, vi i nord får ikke noe annet enn grått mørke hvis vi ikke har snø på vinteren. Hos oss er det meningen at vi skal ha det kaldt og hvitt på denne tida av året.

Nå er det ikke uvanlig at vi kan oppleve litt variasjon i været, ja selv i den kalde nordnorske vinteren. Perioder med sørpevær og lave tunge skyer er vi vant med. Og det er ikke rent sjelden at soldagen (den dagen man kan se sola for første gang i Tromsø, men dog kun fra sør på Tromsøya) snør bort. Men overflod av bar bakke og Bergentendenser på himmelen syns iallefall jeg personlig blir for mye. Og tenk at jeg enda ikke har sett selve sola i år!!! Jeg har sett sollyset skinne på noen bygninger på Tromsøya. Men ikke selve sola. Den skulle ha møtt oss i vinduskarmen i begynnelsen av februar. Varmet oss i ansiktet og hvisket takk for sist. Men regn, skyer eller snøvær har stått mellom oss og lyset. Jeg tror det må være rekord, for jeg kan ikke huske at det har gått lang tid før.

Men jeg kan fortelle at jeg ikke har gitt opp. Akkurat nå sier værmeldinga at det kanskje blir en sjanse for å se den på torsdag. Vel og merke sa den onsdag i går. Jeg krysser fingrene for at den ikke sier fredag i morgen. Men uansett hvor lang tid det tar så vet jeg at en ting helt sikkert – sola skal skinne igjen. Og ikke bare gjennom stuevinduet vårt. Men også i kattelivet. Og når sola skinner i vinduskarmen blir katta å male som aldri før. Vi har nemlig fått en ny liten pus ♥ Den skal dere få hilse på snart.

Ha en fin dag alle sammen! Enten dere har solskinn eller ei.

Fint å se på, fint å høre på

Det er så mye fint å både se på og høre på for tiden. Her er kommer det som jeg liker best akkurat nå.

Äkta Billgrens er kanskje noe av det koseligste jeg ser på akkurat nå. Der får man følge Elsa Billgren og kunstnerfamilien hennes. De er en familie som er litt annerledes og eksentriske, men som man også kjenner seg lett igjen i. Både i familierelasjoner og hverdagslivet. Men kanskje også spesielt for en som meg, som også blogger og som har gode minner fra diverse kunstprosjekter fra tegning, form og farge på videregående. Herlighet som jeg lengtet tilbake til skolen når jeg så Ernst Billgren sitt Carl Larsson-prosjekt. Og så rørende fint det var i den episoden når Elsa og mammaen hennes besøkte huset de bodde i når Elsa var liten. Dette er reality på en helt annen måte, og jeg elsker at de er helt seg selv. Ja, helt ekte, som tittelen tilsier. Dette programmet er rett og slett koselig at jeg har fått både mamma og kjæresten hekta.

Syvende sesong av Neste sommer begynte nå nettopp. De byr som vanlig på god sommerstemning, herlig fransk musikk, og putehumor. Og det var et gledelig gjensyn med klønete Per-Ivar og illsinte Terje. Du kan se de på Dplay eller TV Norge på søndagskveldene.

Med kjærlighet for kanaler har jeg nevnt for dere før. Med det elskverdige skuespiller-ekteparet Timothy West og Prunella Scales som reiser langs de engelske kanalene, hvor de byr på vakker natur, litt historie og berettelser fra et helt liv sammen. Dette er feelgood på sitt aller beste, og har du som meg – et ekstra godt forhold til England, tror jeg dette blir å falle i smak. Denne gangen vil jeg tipse om en spesifikk episode som traff både meg og kjæresten litt ekstra. Alle episodene byr på fine ting, men noen ganger er bare plassene de besøker ekstra fine, eller nærheten i relasjonen deres kommer ekstra godt fram. Se den og bli varm i hjertet.

Masterchef Australia sesong 11 er også en av de fine tingene jeg ser på nå. Her er det gourmetmat som er så fantastisk at jeg tar meg i å bli så påvirket at fiskeboller i hvitsaus eller taco ikke lenger er godt nok til middag. Hehe, en kveld jeg serverte kjæresten en omelett som så ut som den kom ifra en restaurant så han på meg og sa: «no more Masterchef for you».

I tillegg er det noe med disse australierne. Ikke bare føler jeg at Matt, Gary og George er gode venner som jeg treffer i tv-en med jevne mellomrom. Men etter en stund ser jeg alltid på deltakerne som en slags familie. Jeg føler at jeg kjenner de. De er så snille med hverandre selv om det er en konkurranse. De heier på hverandre og bygger hverandre opp. Og gråter når noen må dra hjem. Er ikke det fantastisk?! Jeg tror nesten australierne må være noen av de snilleste og mildeste av folk.

Den nye versjonen av Little Women går fortsatt på kino, og på fredag skal jeg og en venninne dra å se den. Det er nokså dristig av meg som elsker 90-tallsversjonen SÅ mye. Og som ikke liker forandringer. Men fordi denne versjonen har så mange gode skuespillere og har fått så mye skyt, skal jeg gi den en sjanse. Gjett om jeg er spent!

Så går vi over til «høredelen» av innlegget. Lars Bremnes har sluppet tittelsporet for sitt kommende album, og denne sangen er bare helt fantastisk! Det føles umiddelbart som den har litt av Kari (Bremnes) i seg, men ganske fort kommer både teksten og melodilinja i ekte Lars Bremnes-stil. Og teksten er bra skrevet! Og veldig aktuell akkurat nå. Jeg og kjæresten har hørt den på repeat i dagesvis, og vi blir aldri lei. Du finner den på Spotify her.

I forrige uke så jeg Trygve Skaug på God Morgen Norge, når han sang denne vakre låten. Og herlighet for en flott og ydmyk mann med massevis av forståelse. Hadde bare alle vært som han… Jeg prøvde å finne den lille, enkle og fine versjonen fra han satt i sofaen alene med gitaren sin. For den var så naken og skjør at den ga meg både gåsehud og tårer i øynene. Men dette var det nærmeste jeg kom. Men han har en akustisk versjon på Spotify også, og den går (sammen med Lars sin Spelle for de gale) også på repeat her hjemme om dagene. Teksten i denne sangen er så sterk, og jeg tar meg i å synge «Du kan stole på meg når jeg sier at jeg lover, for jeg veit det går over» om igjen og om igjen. Men når det gjelder Bianco vet jeg at det aldri går over. Jeg blir nok mer vant til det, men savnet, det vil alltid være der. Men sangen har likevel en slags trøstende og beroligende effekt på meg.

En tredje sang som er helt ny for meg, men som jeg har falt pladask for, er Jorda av Maria Haukaas Mittet og Terje Nilsen. Men jeg liker versjonen av Tore Johansen og Marit Sandvik best. Jeg hørte den på Svalbard – minutt for minutt, og siden da har jeg lett etter den over alt. Jeg finner den ikke noen andre plasser enn i dette programmet, så da blir det med havlyder i bakgrunnen. Men det kan jo være koselig det også 😉 Den ligger litt over fire minutter inn i programmet på denne strekninga.

Og når vi da er inne på Svalbard – minutt for minutt må jeg bare anbefale det også. Programmet er ferdig på tv men ligger tilgjengelig her. Å reise med Hurtigruta gjennom tven er nok min aller beste sakte-tv. Jeg har så gode minner fra Hurtigruta – minutt for minutt i 2011. Og selv om Svalbard var en helt annen rute og en plass jeg aldri har vært, føltes det på en måte kjent likevel. Jeg er jo kjent med selve Hurtigruta som dere vet. Også setter jeg umåtelig stor pris den gode stemninga som ligger i disse programmene. Naturen, dyrene, folkene. Og musikken. De spiller mye god musikk, og mye av den er norsk. Et stykke videre ut den strekninga jeg har linket til ligger også flere nydelige låter som In the bleak midwinter og en cover av Landslide av Dagny fra Tromsø. Så på Svalbard – minutt for minutt er det like mye å høre på som å se på.

Året som gikk

Åååå, som jeg har strevd med dette blogginnlegget. Jeg har altså tenkt og skrevet, forandret og slettet. Følt at det ble for negativt for en hverdagslykkeblogg. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har prøvd å ferdigstille det, og hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg skulle droppe det. Men samtidig føltes det også feil. For jeg har laget denne årsoppsummeringen både for 2017 og 2018. Og jeg liker virkelig å ha muligheten til å lese disse, som en slags dagbok over hva jeg gjorde. Dessuten blir dette siste gangen jeg kan oppsummere ett år hvor Bianco var med. Så selv med mange triste ting (ja, for det var jo sånn livet gjorde det denne gangen) kommer oppsummeringen av året som gikk her. Litt senere enn planlagt.

2019 ble som sagt et tungt år for oss i kattelivet. Men heldigvis var det mange gode stunder og mye godt også. Og jeg prøver så godt jeg kan for å holde fast i det – også nå i oppsummeringen.

Hvilke mål jeg klarte: Jeg hadde egentlig ingen mål for 2019 annet enn å nyte alt godt i livet og gjøre det beste ut av det meste. Strengt tatt så gjorde jeg jo det, foruten en del bekymringer. Men om jeg skal nevne noe jeg er stolt over at jeg klarte, så var det å gå til toppen av Hoven – noe som absolutt kan kvalifiseres som en opptur 😉  Og at jeg beholdt roen når Bianco trengte meg aller mest.

I tillegg gjorde vi noen bedre valg i jula når vi valgte å kjøpe økologisk ribbe fra Kolonihagen og kalkun fra Stange. Begge disse forhandlerne har et mye større fokus på dyrevelferd. Det kostet en god del mer enn Gilde og Prior som vi har valgt tidligere, men herlighet så verdt det var! Ikke bare føltes det godt i hjertet og samvittigheten, men det smakte så mye bedre også.

Hva jeg ikke fikk gjort: Nesten hele året hadde jeg en følelse av at det var mye jeg ikke rakk eller ikke fikk gjort. Og det var nok mange ganger tilfellet, sånn som med vårrengjøringa, oppussinga av det nye nattbordet, kreative sting som sying, Smakfestivalen, Kulturnatta, pepperkakehuset og kinoturer. Men mest var det nok at ønskelista mi over ting jeg har lyst å gjøre har økt, samtidig som kapasiteten har sunket. Og det er jo ingen god kombinasjon. I tillegg var vi veldig mye småbarnsforeldre og sykepleiere for Bianco, og da får man naturlig nok mindre tid til andre ting.

Men sannheten er at ingenting kunne måle seg med tiden med Bianco! Så jeg angrer ikke ett sekund på at jeg prioriterte han. Men det skal sies at jeg var litt lei meg for at jeg ikke fikk spilt kubb på sommeren, spist fårikål på høsten, eller gått noe særlig på loppiser. Men igjen, Bianco var viktigst. Det kommer alltid flere sjanser til å gjøre de andre tingene.

Hva jeg er glad for at jeg gjorde: Her blir svaret det samme som i 2018, nemlig at jeg brukte så mye tid sammen med Bianco. Når vi koste oss ute i både regn og sol. Når vi plantet blomster i hagen. Når vi var kreative sammen. Når vi lå i senga og sov. Eller bare hørte på musikk. All den tiden blir jeg å verdsette resten av livet. Jeg er så takknemlig ♥ Også er jeg veldig glad for at vi dro til London nå vi virkelig trengte det.

Hvor jeg reiste: Lofoten, Kroatia og London. Tre favorittplasser ♥

Hva jeg likte best å gjøre: Koselige ting sammen med de jeg er glad i. Sånn som bilturene i midnattsol sammen med kjæresten. Verandakos med Bianco. Gode middager med mamma og storebror. Skravling og tekopper sammen med venninner. Og ikke minst alle de små hverdagslige stundene som kanskje ikke virket så store, men som betydde alt. 

Mitt beste blogginnlegg: Her har jeg lyst å trekke fram tre blogginnlegg som betyr litt ekstra. LykkedagenEt skår er gleden og Kjærligheten.

Det beste kjøpet: Libertystoffet og alt jeg kjøpte i lin. Libertystoffet kommer nok til å bidra til mye kreativ lykke når jeg får fikset symaskinen (eller kjøpt en ny). Og både linserviettene, kopphånddukene og putetrekkene har jeg brukt mye. Men når jeg tenker meg litt ekstra om er jo egentlig det beste kjøpet den dyre legen til Bianco. Våre mest velbrukte penger noensinne!

Årets overraskelse: At nesten 2ooo personer klikket seg inn på dette blogginnlegget. Et SÅ viktig tema som fortsatt er veldig aktuelt. Så husk å ID-merke og kastrere pusen din. Og husk å minne andre på det også, sånn at alle forstår hvor viktig det er, og at det er det som skal til for å bekjempe problematikken rundt hjemløste katter. Og gi av de ressursene du har mulighet til. Lite eller stort – alt har en betydning. Her er en plass du kan gi litt. Og her er en annen.

Den beste opplevelsen: Igjen må jeg svare all tiden med Bianco. Og jeg hadde noen ekstra fine stunder med Bianco de to siste ukene før vi fant ut at han hadde kreft. Da våknet jeg nesten hver morgen med at Bianco lå klistret inntil meg i senga, oppe ved hjertet mitt. Han kom nærmere og nærmere oss de siste årene, men nært var ikke normalt for han å ligge. Han brukte som regel å ligge ved fotenden. Det var så fint alle disse morgenene at jeg måtte ligge litt ekstra å bare nyyyte ♥ I tillegg var både påsken, konsertene vi var på, og bålturen i Lofoten sammen med pappa og kjæresten ordentlige gullstunder.

Hva jeg leste: Gjennom hele 2019 leste jeg bare to bøker – Det innerste rommet av Jørn Lier Horst og Knut Nobodys baby av Unni Lindell. Begge var veldig gode bøker, men Knut – Nobodys baby var en helt nydelig bok som traff meg litt ekstra. Naturlig nok 😉 At det bare ble to bøker er en god indikasjon på den dårlige kapasiteten (forhåpentlig blir det et bedre bokår i år). Ellers var jeg en racer på å lese blogger og interiørmagasiner. Favorittene var og er fortsatt Elsa Billgren, Underbara Clara, GlamourbibliotekarenSebastianHjartesmil, Silje, Johanna Bradford og Et dryss kanel. Ja, også leste jeg Lev Landlig og Boligpluss på magasinfronten.

Hvilke filmer og serier jeg så på: I motsetning til lesing av bøker ble det ganske mye serie og filmseing i 2019. Jeg så Det gode liv i Alaska, Hver gang vi møtes, The Crown sesong 2, samtlige sesonger av Outlander, Neste Sommer, Wisting, Symesterskapet, Skal vi danse, Shetland sesong 5, Sanditon, og alt av feelgood og britisk og svensk krim jeg kom over. Og Poirot og Miss Marple var som normalt gjengangere ved søndagsfrokostene.

Hvilken musikk jeg hørte på: Favorittene var Arvid Hanssens viser sunget av Tove Karoline Knutsen (en aldeles nydelig plate), Carpenters, Unni Wilhelmsen, Ella Fitzgerald, Lars Bremnes og Kari Bremnes. Mye norsk musikk med andre ord. Men så er jo den veldig bra også. Er du ikke enig?

Hva jeg lagde: Det var ikke så stor egenproduksjon i 2019, men det ble iallefall en del blomsterbuketter og noen hjemmesydde scrunchies. Jeg krysser fingrene for mer tid bak symaskinen i år.

Hva jeg gledet meg over: Rolige morgener, snø, vårvintersola, ekstra fine buketter, gode frokoster, varmende tekopper, midnattsola, og selvfølgelig Bianco og kjæresten.

Hva var vanskelig: At Bianco var syk og at vi til slutt mistet han. Det er det tyngste jeg noensinne har opplevd i livet. Jeg visste jo at vi ikke skulle få beholde han for alltid, men at det skulle skje fort og bli ondt var jeg ikke forberedt på. Nå må vi bare ta tiden til hjelp.

Hva jeg drømte om: At Bianco skulle være frisk slik at vi fikk beholde han.

Hva jeg spiste: Man spiser jo så mye forskjellig i løpet av et helt år, men gjengangere var frokostgrøt med gresk yoghurt, kardemomme og soyamelk. Knekkebrød med både avokado, kremost og syltetøy. Fiskesuppe, cæsar salat, og masse ost (Mont d’Or, Gouda, bakt Camembert, Creamy White ol.) Og hjemmelagede kanelboller uten sukker. Nam!

Hva jeg drakk: Ingefærøl, hylleblomstsaft, Somersby Secco, Earl Grey Martini, chai latte, og mengder med te. Da aller mest Blue of London, Earl Grey Blå Blomst og Milky Oolong.

Mitt beste bruktfunn: Den røde vintagekjolen. Jeg elsker den og har brukt den kjempemasse.

 

Favorittplagg: Den røde vintagekjolen, det blå og stripete Noa Noa-skjørtet og den lange rosa kimonoen med blomster fra Pink Blush.

Hva jeg ønsker meg for 2020: For dette året ønsker jeg tid til å bearbeide sorgen, ro i hjertet, latter, og koselige stunder med alle de gode menneskene jeg har i livet mitt ♥ Og masse brettspill og kubb.

Gurkemeie

På denne tida av året er det alltid litt ekstra snakk om basselusker (og enda mer i år). For vinterhalvåret er jo som kjent forkjølelses- og influensasesong. Og i den forbindelse liker jeg å benytte meg av naturlige råvarer som ingefær, timian, sitron og honning. Og et annet superprodukt – gurkemeie. Nå hjelper riktignok ikke gurkemeie mot coronaviruset, og kanskje ikke mot andre virus og basselusker heller. Men jeg er en firm believer om at gurkemeie bidrar positivt til kroppen uansett. Derfor drikker jeg en liten shot med 1 ts. gurkemeie, litt vann, litt pepper og sitron nesten hver dag. Jeg skal innrømme at det ikke smaker så godt, men det er så verdt det for jeg føler meg mye bedre i kroppen. Og jeg får mer «verk» hver eneste gang jeg stopper opp.

Så der har dere et lite tips fra meg om dere føler dere litt uggen en dag. Kanskje det har noe for seg for dere også. Jeg ønsker dere iallefall en så frisk og fin dag som mulig. Klem fra en som har tent stearinlys, drikker en varmende kopp med te, og har pakket seg godt inn fra vinterstormen ute 😉