Da det begynte å snø

3 Comments

Snøen kom tidlig det året. Allerede i september hadde den begynt å krype nedover fjellsidene. Det gjorde høsten mye kaldere enn jeg liker, og lukten av blåbærlyng ble erstattet av lukten av vinter. Det var for tidlig. Jeg hadde jo ikke fått plantet lyng i pottene enda. Men egentlig var det ubetydelig. Vi hadde andre og viktigere bekymringer. Det var den første fredagen i oktober vi fikk vite det. Nå skulle hele livet bli annerledes. Men vi hadde enda tid, vi hadde fortsatt den siste tida. Og jeg håpet den kom til å vare ut året, eller i allefall til jula var over. Jula er liksom et slags kompass, et viktig punkt å rekke.

Men jeg tror jeg visste at vi ikke kom til å komme dit. Om det var intuisjon eller bare at jeg kjente han så godt at jeg så hvor det bar, vet jeg ikke. Men oktober ble i allefall tung. Og kort. Alt for kort. Det skulle nemlig vise seg å være da vi fikk vite det, og da vi sa hadet.

Vi hadde fått litt snø på bakken. nesten som et tynt lag av melisdryss. Men det var den natta, den natta da det begynte å snø for alvor. Store flak i store klynger, som hastet ned mot oss. Som pakket seg rundt oss. Rundt alt. Da visste jeg det. Vi måtte la han gå. Jeg måtte sette fornuften og kjærligheten framfor mine egne følelser. For det var kjærlighet å la han få slippe. Han pustet så tungt nå og var så sliten at det gjorde fysisk vondt for oss også. Jeg våket over han, mens de andre sov. Til slutt var jeg så sliten at jeg også sovnet. Etter nesten en hel måned med dårlig og lite søvn. Jeg sov en og en halv time. Og ute snødde det tungt.

Dagen etterpå, midt i alt det surrealistiske kaoset, ja alt det vonde, så jeg ut av vinduet og sa til storebror: «Hadde dette vært en normal dag ville jeg og Bianco ha sittet i sofaen ved vinduet og sett på all den snøen som daler ned. Og vi ville ha koset oss sånn. Vi som elsker når det begynner å snø ordentlig.»

Nå er det gått et år siden jeg klarte å gi slipp. Og det var den enorme kjærligheten som gjorde at jeg klarte det. Men tomheten, smerten og savnet gjør fortsatt så ondt at jeg tidvis ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Og i år må jeg sitte i sofaen å se på snøen uten han. Uten Bianco. Min elskede lille pus ♥

Tanker på en tirsdag

2 Comments

– Min største skrekk i disse hjemmekontortider er at kjæresten glemmer å si ifra at kameraet på jobbpcen er på, og at jeg skal dukke opp på Teamsmøte i morgenkåpe, og med trøtt ansikt og bustete hår. Det er ikke rent sjelden jeg leverer en kopp kaffe, et glass brus eller en yoghurt til han mens han er med på et av disse mange møtene. Så risikoen er absolutt til stede. Derfor har jeg nå i et halvår hatt en nokså uelegant og ninjaaktig levering av diverse «catering» til han. Håper ikke det heller har kommet med på kamera.

– Skyr med salt karamell falt veldig i smak hos meg. Og egentlig syns jeg den smaker mer som en blanding av karamell, kokos og fiken. Den blir nok en favoritt i dette huset vil jeg tro.

– Denne tida vi er i nå er så vanskelig for meg. Plutselig dukker et minne opp. Noe så lite som en lyd, en lukt, et bilde i hodet, og sorgen treffer meg som en storm. Jeg slutter å puste umiddelbart. Det kan være løvet som ligger på bakken under trærne. Regnet som lager små elver i takrenna. Eller Mira som ligger på toppen av kattestativet, med halen hengende ned. Akkurat sånn som som Bianco gjorde år, etter år, etter år. Minner fra sånn som det var i fjor, det som er likt, men også det som er annerledes. Da kjenner jeg det.
Det er så mange «merkedager» og datoer nå at kroppen min er helt utslitt. Den 4. oktober var det både dyrenes dag og kanelbolledagen. Med andre ord dobbel grunn til å feire. Men det var også årsdagen for når vi fikk vite at vi skulle miste Bianco – en helt forferdelig dag. Og selv om jeg prøvde å gjøre den bedre i år når jeg satt i sola, koste med Mira og bakte kanelboller, føltes det som det bare var så vidt jeg hadde overlevd når dagen var over. For jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sluttet å puste. Det er nok derfor jeg er så sliten og utmattet nå. Jeg puster ikke nok. Og det rare er at selv om jeg er bevisst på det og prøver å gjøre det motsatte, så lever sorgen sitt eget liv. Den bare er der, og må få gjøre det den skal for at jeg skal komme meg gjennom dette. Det er som med tårene. Jeg klarer bare ikke å stoppe de. Det er så ondt at jeg bare må gråte. Og ville det vært noe bedre å holde det igjen? Fortrenge det? Neppe. Da ville det lusket som en ulmebrann som før eller siden ville tatt fyr.

– Jeg lurer på hvordan det blir å gå med alle grønnplantene mine denne vinteren. Kommer de til å klare seg? Eller blir det som i fjor? Vil oxalisen gå i dvale og bare bli små potter med jord, som igjen kommer fram på våren. Vil pileaen svinne hen? Og er det fysisk mulig og overvintre pelargonia i et soveromsvindu her nord? Jeg skal i allefall prøve.

– Det føltes virkelig som en seier at jeg endelig klarte å henge opp den nye vegglampa på soverommet. Ja, den hadde jo «bare» stått i skapet i to år.

– Vi er litt småbarnsforeldre nå som Mira er så ung, nysgjerrig og rampete. Det er mye vi må følge med på. Før så var alt som sto plassert fra midjen og opp sikret. Men nå… Det klatres på badevasken, kjøkkenbordet, kjøkkenbenken, tørkestativ og kommoder. Hun får egentlig ikke lov til det (foruten badevasken og vaskemaskin), men når man er ung er det tydeligvis viktig å tøye grensene. Jeg er veldig spent på hvordan det blir med juletreet. Vi har snakket om at vi kanskje må la være å bruke de julekulene vi er mest redde for. For det kan jo hende vi våkner midt på natta av et juletre på gulvet med denne ungpusen også.

– Så ble det heldigvis kaldere og mer høstlig. Mer sånn som det skal være i oktober. Og ifølge meteorologen har vi skrudd av sommerknappen for godt for i år. Det syns jeg er bra, for da blir det endelig kald og god luft på soverommet. Så kaldt at vi kan ligge i flanellsengesett. Også kan jeg begynne å konsentrere meg om jula.

– Jeg tenker på at når Bianco ble frisk av lungebetennelsen så ville han leke. Da kom ungpusen fram i han og han gikk til igloen sin og plukket ut de lekene han ville ha. Og der lå også den lille røde katteputa som han brukte når han var kattunge. Det var egentlig en pute vi hadde fått små kattebamser i på butikken hvor jeg jobbet, og når den skulle gå i søpla tok jeg den heller hjem til Bianco. Han elsket virkelig den puta, lå i den hele livet, selv om det bare var plass til forlabbene når han ble stor.  Dette ble siste gangen han lå i den. Når han kjente på livsgnisten etter å ha vært alvorlig syk. Lite visste vi at kreften var den egentlige årsaken til lungebetennelsen. Og det er så sårt, for han hadde så inderlig lyst å leve. Så inderlig lyst å være hos oss. Det viste han med hele seg.

– Jeg håper virkelig vi får snø i desember i år. I allefall til julaften. Det blir liksom ikke helt den rette stemninga hvis det ikke er hvit korrekturlakk på bakken.

– Selv om jeg tenker mye strekker liksom ikke ordene til for tiden. Eller så klarer jeg bare ikke å sortere de. Jeg har så lyst å blogge mer, har så mange idéer. Men så stopper det opp når jeg skal begynne å skrive. Gjennomføringsevnen er rett og slett på et lavt nivå nå. Og det lover ikke så godt for alle de hjemmelagede julegavene jeg hadde planlagt.

– Jeg gleder meg til å spise Mont D’or.

– Jeg er så glad i leiligheta vår, men jeg skal innrømme at jeg lengter etter større plass. Og spesielt i disse «coronatider». Jeg ønsker meg et ekstra kjøleskap fordi vi handler større men sjeldnere nå. Og større bod fordi vi setter ting i «karantene». Og et eget vaskerom med egne kurver til «coronaklær». Og selvfølgelig ønsker jeg meg også som jeg har gjort i mange år – gjesterom, hobbyrom, badekar, vedovn og vindu på kjøkkenet. Det er lov å ønske seg i allefall.

– Jeg håper, håper, håper at jeg skal klare å male det nattbordet snart.

– Jeg har handlet en del på små og frittstående nettbutikker i det siste. Og selv om jeg aller helst vil handle lokalt kjenner jeg at det føles godt å se hvor takknemlige de jeg handler hos blir. Jeg har fått koselige håndskrevne små lapper hvor de takker meg for at jeg handler hos akkurat de. Da kjenner jeg at jeg blir glad.

– Mira ser ut som en eskimo når hun er trøtt ♥

– Hvor får man egentlig tak i fine tapetrester? Med blomster og mønster. Jeg er spesielt interessert i William Morris sine tapeter, men må man virkelig kjøpe en hel rull?

– I år tenker jeg vi kjører på med Thanksgiving-kalkun. Med pilgrim stuffing, cranberry sauce med nellik, fløtesaus med karamell, rosenkål og søtpotetmos. Og pumpkin pie til dessert. Det er en tradisjon vi startet for mange år siden, men som vi ikke har hatt kapasitet til de siste årene. Nå kjenner jeg meg mer enn klar for det igjen, for det er bare NYDELIG GODT!

– I morgen er det ett år siden vi mistet vår kjære Biancopus. Ett helt år! Det føles mer som det var nettopp. Og selv om vi lever videre og gjør ting i hverdagene er det fortsatt så uvirkelig for oss at han er borte. Åååå som vi savner han ♥

Vintertid

2 Comments

Så var vi der igjen, tiden for å stille klokka tilbake. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg hadde fått for meg at det var neste helg vi skulle gjøre det. Derfor kom det litt plumps på, og jeg sitter igjen med følelsen av at vintertiden kom en uke før tida. Ja, jeg føler meg rett og slett ikke helt klar for mørkere ettermiddager allerede. Og høstens klokkestilling bruker vanligvis å ligge helt i slutten av oktober.

I barndommen elsket jeg å stille klokka mot vintertid. Det var det sikreste tegnet på at vinteren og jula var i anmarsj. I tillegg brukte vi å kose oss med at vi fikk sove en time lengre denne ene søndagen. Det var herlig for et trøtt b-menneske som meg. Og utover dagen føltes det allerede som vinter fordi det ble mørkt så tidlig. Da var det fram med stearinlysene og jeg husker så godt at jeg alltid fikk et lite snev av julestemning.

I dag kan jeg styre begeistringen min over å stille klokka. Som voksen syns jeg nemlig tida og dagene går så fort. Og jeg skulle gjerne ha hatt en uke eller to til før mørket tar over. Mørket er heller ikke en bloggers beste venn med tanke på hvor utfordrende det er å ta bilder. Men kanskje jeg må finne tilbake til den unge kattelivfrøkna, som verdsatte denne dagen så høyt. Kanskje det er nettopp det jeg trenger nå. Stearinlys og et snev av julestemning. Jeg har jo allerede sovet en time lengre i dag, og tidligere i uka fikk vi kjenne litt på både frost, snø og kulde. Det er ingen tvil – nå er vintertiden kommet.

Litt høstnytt

3 Comments

Vi har fått litt høstnytt i hus. Det er egentlig ikke høstting i seg selv, men jeg syntes at alt hadde en sånn høstlig følelse over seg. Enten i fargene, formene, mønstrene eller smakene. La oss se litt nærmere på det.

Vi får starte med syltetøyet som absolutt hører høsten til. Solbær, plommer, sylting og koking er nok mer høst for meg enn noe annet. Selv om jeg spiser plommesyltetøy hele året. Nå har jeg riktignok kokt noen runder med hjemmelaget plommesyltetøy uten sukker allerede, og attpåtil fått tak i solbær. Men før det kjøpte jeg disse to glassene for sikkerhets skyld. En stund var det så mye snakk om at det var så lite norske plommer i år, og solbær visste jeg ikke om jeg kom til å få tak i denne høsten. Så da ble det Mirabelle Plum og Blackcurrant fra St. Dalfour. Foruten hjemmelaget syltetøy er dette det aller beste.

Så ble jeg så glad når jeg kom over gjenbrukbart kaffefilter i lin fra det svenske merket Växbo Lin. Jeg har lest så mye godt om det, og kjenner meg så fornøyd over å stadig ta små steg mot en mer bærekraftig livsstil. Jeg bestilte også samtidig en kopptue, og denne dere, den er bare helt fantastisk! Litt stor og tung og vri, men likevel så god i bruk. Og det blir aldri surlukt i den, sånn som med bomullstuer. Jeg vet ikke om dere husker at jeg klagde litt over at den danske produsenten Ric plutselig la ned, og at jeg dermed ikke lenger fikkr tak i de fine fargerike kopptuene som jeg hadde brukt i over 15 år? Disse og de hjemmelagede kopptuene som den snille stemora strikker er så langt den beste erstatningen. Og jeg kjøpte en kopptue og et kaffefilter til mamma også, og hun er også kjempefornøyd. Så det blir garantert flere av disse!

Noe annet med litt høstlig preg i kattelivet er den nye grønnplanten min – Peperomia Red Luna. Og som navnet tilsier er den mer rød enn grønn. Faktisk mer rødsvart, ja nesten av og til lilla når det blir mørkt. Den har stått på ønskelista mi ganske lenge, og er en del av et prosjekt om å bli flinkere med potteplanter.

Red Luna fikk stå i den nye Københavnpotta fra Bergs Potter, og se så godt de passer sammen. Denne blomsterpotta hadde jeg egentlig tenkt å kjøpe på Mors Hus i Henningsvær i sommer, men det var så mye folk der at det ble dessverre netthandel i stedet. Jeg handler lokalt så langt det lar seg gjøre, men når det kommer til trengsel i pandemitid tar jeg ingen sjanser.

Det siste fine høstlige jeg skal vise dere er disse putetrekkene fra Lexington. De har et slags blått bladmønster med noen røde blomsterlignende bær, og jeg syns det egentlig minner litt om William Morris sine mønster. Dette er de dyreste putetrekkene jeg noen gang har kjøpt, men samtidig er de så fine at de er verdt det.

Se bare så fint det ble! Og spesielt sammen med de rosa fløyelsputetrekkene jeg kjøpte på Kid for et par år siden.

Mira liker de også godt. Hun som elsker å ligge på hodeputa mi ♥ Hver gang vi har vært noen plass finner vi henne liggende der når vi kommer hjem. Og bare for en par netter siden la hun seg der midt på natta når jeg sto opp og gikk på do. Haha, da var hun så søt. Det er nok en stor kjærlighetserklæring til meg.

Se på denne lure lille frøkna. Med kulerunde og store øyne.

Og med en prakthale, som for øyeblikket er litt kortere enn normalt på tuppen fordi hun er begynt å bli så rampete at hun klatrer opp på bordet hvor det står levende lys. Vi har en liten kamp om det pågående akkurat nå, derfor blir man så glad for sånne koselige øyeblikk i senga som dette.

Glad blir vi også for sterk høstsol gjennom soveromsvinduet. Vi holder ekstra godt fast i det når vi nå er inne i denne tunge tida hvor alt fra i fjor presser seg på. Det er ikke det at vi ikke vet hvor inderlig heldige vi er, som fikk alle de årene med Bianco, og har både litt høstnytt i hus og Mira. Det er bare det at vi skulle ønske at en rød liten pus også kunne ligge i senga vår, ved de fine nye putetrekkene med det fine mønsteret ♥

4 år med bloggen

5 Comments


I dag er bloggen 4 år. Og vi har levd 4 år med det digitale kattelivet. Vi har delt hverdagslykke, månedsbuketter, tekopper, hage, snø, jul, bruktfunn, potespor og litt av hvert i løpet av disse årene. Og akkurat som livet har det vært oppturer og nedturer. Men fokuset har hovedsakelig vært på å glede seg over de små tingene i hverdagene. Akkompagnert av en katt, eller to.

I fjor ble årsdagen for bloggen forbigått i stillhet. Jeg følte ikke at det var noe å verken feire eller skrive om når vi alle hadde det så vondt. Ja, bloggen betyr mye for meg, men livet det kommer alltid først. Og Bianco var viktigst.

Etter at vi mistet han har nok ikke bloggen vært helt den samme. Men så har jo det sin naturlige forklaring i at bloggen gjenspeiler meg, og jeg ikke lenger er den samme. Det er kjærlighetens bakside – sorg og savn. Det vi må betale for å elske. Men så er det jo som min psykologvenninne sa når hun mistet hunden sin, likevel så verdt det. Jeg ville ikke for noe i verden vært uten de årene med Bianco. Selv om jeg hadde håpet på at han skulle være en del av både hverdagene og det digitale kattelivet litt lengere. For så mye av bloggen kommer jo fra han. Er inspirert av han.

Men når det først ble sånn som det ble må jeg bare ta tida til hjelp. Og selv om jeg neppe blir helt den samme igjen, så er jeg jo fortsatt Ida. Og Ida gleder seg over mange fine ting. Og som aller helst skal deles. Med andre. Med dere. Jeg tenker også at jeg på en måte blogger videre i Bianco sin ånd. At han er en del av bloggen fortsatt. Dessuten har jeg en ny liten pus på opplæring som bloggassistent. Og Mira tråkker litt i storebror Bianco sine fotspor.

Og som jeg skrev både når bloggen var 1 år og 2 år, så bidrar den til både mestringsfølelse og enda mer kreativitet. Sånn er det heldigvis fortsatt, for hver måned har jeg flere idéer enn jeg klarer å gjennomføre. Så selv om det kanskje ikke er på helt samme måten som før, så håper jeg dere som følger oss, som leser bloggen fortsatt finner litt glede i den. At vi fortsatt kan inspirere, spre litt god stemning og være en fin plass å rømme inn i.

Og det er ikke bare jeg og kattelivet som har endret seg i løpet av disse årene. Hele landskapet for bloggverdenen er endret. Flere og flere har forlatt blogg som plattform og bruker heller sosiale media som Instagram, podcast, og lignende. Og jeg er ikke helt sikker på om det er sånn, men jeg har litt på følelsen at mange også har sluttet å lese blogger…? Selv er jeg så gammeldags av meg og fastgrodd i vaner at jeg fortsatt leser de samme bloggene som er tilgang på. Og jeg kommer nok alltid til å holde det digitale kattelivet på denne plattformen. For selv om jeg blogger litt sjeldnere og mindre enn før, trives jeg veldig godt med å ha det på denne måten.

Dessuten trives jeg med dere som leser bloggen. Dere er bare snille og gode, legger igjen så fine ord, trøster når det trengs, og gleder dere genuint over det gode vi deler. Takk til dere alle! Deres skal vite at hver enste kommentar går rett inn i hjertet mitt. Og jeg blir kjempeglad hver gang dere legger igjen små spor som er med på å gjøre kattelivet litt mer levende.

Nå skal vi tradisjonen tro feire med en kopp te og litt tunfisk. Ja, dere vet jo hvem som nyter hva 😉 Dessuten er det fredag, og tre dager med kos ligger framfor oss.

God helg alle sammen ♥ Håper dere alle det fint og er frisk.

Litt av september

2 Comments

September startet med en svart og hvit liten pus i en vask. Det var nemlig så vått og kaldt ute at Mira hadde trukket inn på badet for å varme seg. Vi skal ærlig innrømme at vi syntes at høsten kom for fort og brått, men samtidig var vi takknemlig for at vi er så gode på innekos.

Men selv om sommeren skled lenger og lenger fra oss kunne vi fortsatt høste goder fra hagen. Blant annet blomster til å legge i press. Men de måtte skylles grundig først, for det var blitt mye grønnlus på de.

Det kom stadig flere jordbær også. De var ikke så store, men de var veldig gode.

Og de var selvfølgelig ekstra gode oppå en rugsprø med kremost.

Faktisk så var hele denne frokosten ekstra god. Med bløtkokt egg, en kopp Blue of London, rugsprø med kremost og jordbær, byggrynsgrøt med multer, og en hvit rose fra hagen.

Jeg er så glad for at jeg fikk tak i multebær av god kvalitet på Reko-ringen. For multebær sammen med yoghurt og kardemomme er nok mitt beste tilbehør til frokostgrøten.

En fredag kom kjæresten hjem med blomster til meg. Snille og fine kjæresten min ♥ Han hadde hatt et ærend innom Sonja Blomster for jobben og spøkte med at han ikke kunne dra derfra uten noe til meg. Og se for en nydelig bukett! Jeg vet at de gjorde seg ekstra flid og tenkte på hva jeg liker når de lagde den. Jeg er så heldig! Både som har en sånn god kjærest, men også som har så gode blomstervenner på Sonja.

Og som dere ser var det flere enn jeg som likte buketten. På dette tidspunktet hadde Mira spist av tuppen på det ene strået og klart å knekke en stilk med alstromeria. For en rampete blomsterfrøken! Men heldigvis er hun en veldig søt rampete blomsterfrøken.

Disse hagesnøbærene er bare så fin!

Etter hvert som kveldene ble mørkere og kaldere ble det mer og mer tedrikking. En gjenganger nå for tiden er Kamille Chai Latte. Den er helt fantastisk god, og full av krydder og smak. Pluss at kamillete er et godt alternativ til svart chaite på kveldene.

En kveld fikk jeg begge pusene våre med på bildet ♥ Tenk at det snart er ett år siden vi mistet vår kjære Bianco. Jeg skal ikke legge skjul på at det er tungt for tiden. En vanskelig årstid med mange såre og vonde minner.

Også pakket jeg mange gaver, sånn jeg alltid gjør i september. Denne posen med masse godt i var det Anita som fikk. Jeg er litt stolt av selve papirposen, for den lagde jeg selv. Eller jeg trakk om en gammel papirpose fra Olivenlunden med tykt gavepapir, og vipps så var den like fin som de som selges i butikken. Jeg fant ikke noen poser på Søstrene Grene, så da måtte jeg gjøre det sånn. Men det var jo egentlig like greit for da fikk jeg gjøre to ting jeg liker godt – å være kreativ og gjenbruke.

Her ser dere innholdet i posen. Noe godt å spise, noe godt å drikke, og ting som man rett og slett skal kose seg med. Jeg elsker å gi sånne gaver, og syns det er ekstra artig når man vet hva folk liker. I tillegg bruker jeg å putte i noen av mine egne favoritter, sånn som linsechipsen med parmesan. Den er bare så god!

Så ble det dessverre ikke noen blåbærtur på oss sånn som jeg hadde håpet på. Men renske bær det fikk jeg likevel. Vi kjøpte nemlig en stor bøtte med tyttebær på butikken. Nå har vi nok og vel så det i fryseren for vinteren.

Rundt midten av september fikk vi den ene høststormen etter den andre. Ja, jeg har jo allerede fortalt dere at det var et sørgelig syn som møtte meg når jeg våknet på bursdagen min. Med varmelampa, knekte blomster, og jord og potter utover verandagulvet. Da var det bare én ting å gjøre. På med Uggsene og ut å rydde opp. Gjøre ordentlig hagearbeid.

Og etter noen timers arbeid så det faktisk ganske fint ut. Selv om det var betydelig mindre frodig og grønt. Her vises det ikke så godt fordi jeg hadde snudd potten, men her var det bare en tredjedel igjen av Dahlia Dreamern min (den store helt til venstre). Stormen hadde rett og slett knekt den.

Den ene spireaen var begynt bli ordentlig høstlig i fargene. Da var det egentlig greit å tømme flere potter og heller fylle på med litt lyng og bergknapp.

Jeg syns solhatten gjør seg ekstra godt på høsten. Fargene harmonerer så fint med de øvrige høstfargene, men det er også noe med fasongen som jeg syns er så passende. Bergknappen ser dere forresten nederst til venstre. Jeg valgte en lys rosa variant, og er spent på om den blir å overleve vinteren.

Det er aldri feil med hagearbeid. Kjæresten sier jeg bestandig er så glad etterpå. Og denne gangen ble det som plaster på et skuffet og sårt bursdagshjerte som egentlig ikke var klar til å si hadet til sommerhagen enda.

I tillegg til hagearbeid hadde vi sushi fra Shin Sushi og kaker fra Spiseriet på bursdagen min. Altså sjekk disse herlige kakestykkene. Trøffelkake, stekt ostekake og pasjonsfruktostekake. Tre av mine favoritter fra gode gamle Aunegården (for dere som bor i Tromsø vet vel at det er den gamle konditoren fra Aunegården som driver Spiseriet?).

Jeg husker så godt for en lykke det var hvis man hadde råd til kake i tillegg til den sedvanlige koppen med eple-og kanelte. Vi gikk jo på skolen da og hadde ikke så god råd. Og hvis man var så heldig å kunne unne seg et kakestykke så ble dilemmaet hvilken av disse tre man skulle velge. Pasjonsfruktostekaka ble på den tida servert med den beste vaniljesausen man kunne tenke seg, så da skjønner dere nok at det var et vanskelig valg. Hehe, det var harde tider. Sukk, som jeg savner Aunegården.

Så denne bursdagen ble som en liten minireise tilbake i tid. Og det var så koselig!

Men vi drakk ikke eple-og kanelte denne gangen. Det ble Thé Des Lords fra Palais des Thés istedet. Smakene har endret seg siden da, og det er ingenting som slår en riktig god Earl Grey til kake.

Altså trøffelkaka, her snakker vi kake for feinschmeckeren. Den er så overdådig, rik på smak og intenst god at man kan leve lenge på bare ett stykke.

Og se de fine bursdagsgavene jeg fikk fra kjæresten. Er han ikke flink til å pakke inn?

Bursdagkortet var ekstra fint i år. Og veldig passende for kattelivet.

Mira sin bursdagsgave til meg var at vi skulle leke. Seee de bedende øynene. «Pliiiis kan vi ikke leke med q-tips?» Hun elsker når vi kaster q-tips som små pinner, for så å komme tilbake med de. Akkurat som en hund. Søte Mirapus ♥

Uka etter bursdagen min kom mamma på besøk, så da måtte vi jo også ha kake. Jeg bakte nok den beste gulrotkaka jeg noen sinne har laget. Selvfølgelig uten sukker og uten mel, og stekt i buntkakeform denne gangen. Jeg syns den ble ordentlig gammeldags og koselig. Ja, nesten litt britisk i stilen.

Været var fortsatt guffent og vått, men mellom skyene finnes det alltid blå himmel. Se bare!

Og selv om det var kaldt og snøen kom krypende nedover fjellene benyttet vi oss av de små solglimtene.

I allefall til å sitte under knekte Dahlia Dreamer-greiner mens man spionerer på naboene ♥

Den siste helga i september pakket jeg inn dåpsgave for vi hadde fått det ærefulle oppdraget å bli faddere til den minste sønnen til min gode julevenninne. Og fra oss ble det ingen sølvskje eller lignende. Jeg fant ut at det beste vi kunne gi var et koseteppe, en Ole Brummbok og en lovnad om at vi alltid skal lese eventyr til han ♥

Se det nydelige teppe fra Garbo&Friends. Jeg har lyst på et likens stort et til meg selv 😉

Og det var så koselig å være i barnedåpen. Blant små lekende hender og smil. Livet føltes nesten litt normalt igjen, selv om vi ikke kunne klemme, kose, kile og holde på fanget sånn vi alltid gjorde før. Men sånn som det er nå er litt bedre enn ingenting. Bare å høre barnelatter og vittige små setninger er som ren lykke.

Alt var ordnet så fint med god avstand, krav om å være frisk og masse antibac. Og se de fine bordkortene ♥ Her er det ingenting religiøst inne i bildet, bare tradisjon. Derfor er jeg gumor Ida, og ikke gudmor Ida.

Så kom slutten på september og til vår store overraskelse tittet sola stadig mer inn gjennom vinduet.

Og med sola kom også varmen. Og samtidig som september takket for seg begynte en indian summer som ga oss masse herlig tid i hagen. Både på dagtid og på kveldene. En slags forlengelse av sommeren. Jeg har aldri opplevd før å sitte ute i hagen under den svarte kveldshimmelen med så sterkt månelys. I allefall ikke uten å fryse meg halvt ihjel 😛

Så takk kjære september. Du var utfordrende men også så god ♥ Ja, litt sånn som livet bare er.

Helg og putepus

2 Comments

Det er fredags kveld, leiligheta er ryddet og fin, og stearinlysene er tent. Ute er det mørkt og kaldt, men inne er det så lunt og behagelig at jeg kjenner helgeroen kommer krypende. Vi har ikke tatt helgevasken enda, men man kan jo ikke alltid være så flink. Det viktigste er uansett at vi har hverandre og at vi koser oss sammen. Dessuten har vi også en seng full av puter med høstlig og fint sengetøy. Og det er Mira ekstra glad for. Hun er nemlig en ordentlig putepus.

Se bare hvor hun koser seg midt blant alle putene. Her skal det ligges oppå, inntil, under og bak. Og aller helst med forlabbene pent i kryss.

Og når man ligger midt oppi alle putene er det bare lukke øynene og nyte. Kjenne at man er på rett plass i livet. I allefall i helga, i allefall akkurat nå. Å leve i nuet i en hel haug med puter er Miras største oppfordring til dere alle nå. Å gi seg selv en pause fra det meste, kjenne at det er helg, at det er fredag. Bare litt enkel kattefilosofi.

God helg alle sammen ♥

Indian summer i oktober

2 Comments

Det er så rart, for det været som jeg har savnet og lengtet etter i september, fikk vi nå i oktober. I over en uke har vi hatt herlig sol og så varmt som opp til 14-15 grader. Vi har vært masse ute i hagen, stelt blomstene og kost oss. Tent lys og brukt varmelampa på kveldene. Og denne helga var det ekstra fint. Bare se disse bildene fra lørdag.

Solbadet stemor og nemesia. Ganske så stemningsfullt, ikke sant?

Både litt sommerlig, og litt høstlig, i skjønn forening.

Mira elsker når vi er ute i hagen. Ja, det gjør jo jeg også. Det er som medisin for både kroppen og sjela.

Flere av blomstene er unormalt grønne for denne tida, og den hvite pelargoniaen som nesten hadde gått i dvale av alt regnet de to foregående månedene begynte plutselig å blomstre igjen. Vi nyter det selvfølgelig, men samtidig er det noe som skurrer. Det skal nemlig ikke være så varmt i oktober. Og det føles merkelig å sitte i sin enda grønne og blomstrende hage når vi har sett alle trærne oppe i bakken gå fra orange og gult til brunt på bare en uke. Det blir bare mer og mer klart at årstidene viskes ut i hverandre, og at man bare får ta det gode når det kommer. Omså det er indian summer i oktober.

Denne dagen var det så fint og varmt at vi spiste frokosten ute.

Enkel men kjempegod frokost. Og når jeg tenker meg om kan jeg ikke huske å ha spist frokost ute i oktober før.

Etterpå ble vi sittende, mysende mot sola, med hver vår bok og noe varmt i koppen. Den ene i sofaen, den andre i stolen, og den tredje over alt på jakt etter fluer og annet som flyger.

Mens vi satt sånn sa plutselig kjæresten at å kjenne denne varmen samtidig som lufta var så krisp og frisk minnet han om London. Ikke lenge etterpå kom det sigende deilig matlukt fra en asiatisk nabo som hadde familieselskap. Da fikk vi enda mer «Londonfeeling». Passende nok satt jeg og leste slutten på Sommerlys og så kommer natten. Og der var det faktisk også litt snakk om London. Jeg har forresten spart og spart på denne boka. Lest bare litt nå, litt da, alt for å få den til å vare lenger. For den er jo så fin. Men slutten satt meg litt ut, det må jeg si.

Jeg leser også Dronen av Unni Lindell nå. Ingen høst uten krim! Dog skal det sies at jeg vanligvis leser krimbøker inne under et varmt teppe i mørket. Men det funket fint i sola i hagen også.

Sola som danset så magisk på havet. Ikke så verst utsikt fra der jeg satt og leste boka mi. Men det vises godt på verandagelenderet at det har vært mye hav og vind før vi fikk denne godværsperioden.

Det pågår en ivrig fluejakt i kattelivet for tiden. Både ute i hagen og innendørs. Jeg syns fluene er så irriterende at det er helt greit for meg at Mira fikser det. Men jeg syns ikke noe om at hun tar sommerfuglene. Da blir jeg oppriktig lei meg.

Jeg var så glad når jeg klarte å distrahere Mira sånn at hun ikke oppdaget denne finingen som satt så fint på verandadøra. Men etter at jeg fikk sett tydeligere på bildene oppdaget jeg at den har fått seg en liten skade. Mon tro om ikke det er vår lille jegerpus som har gjort det… Jaja, sånn nå en gang naturen laget.

Heldigvis har vi en god del høst i hagen også. Det må være litt av det nå! Det er jo tross alt oktober, og julebrusen er jo til og med kommet i butikken. Så derfor liker jeg at Halvors Silver-spireaen er blitt så gul.

Og at lynga stadig tar over flere potter.

Men se så fin Dronning Ingrid er nå. Hun som snart skal flytte ned i garasjen.

Etter at sola hadde rundet bygget og forlatt verandaen vår, fylte vi travelpressene våre med kaffe og te og kjørte oss en liten tur.

Vi skulle nok ha kjørt litt tidligere, for som dere ser var sola på vei ned under horisonten. Det blir tidligere og tidligere mørkt nå, og mørketida er ikke langt unna.

Men vi fikk oss en kjempefin kjøretur likevel. Med vakre farger både på himmelen og i naturen. Her er vi på veien over til Håkøya, hvor jeg faktisk aldri hadde vært før. Så med andre ord ble dette en spennende dag med mye nytt, både indian summer og frokost ute i oktober og kjøretur til Håkøya.

På Håkøya var det mange hester og middagstid. Og jeg kan skjønne at folk velger å bosette seg her. På landet, men likevel passe nært byen. Drømmeren, hestejenta og hun lille Ida som tilbrakte samtlige ferier på gården til bestemor og bestefar har lyst å bo sånn her. Men jeg er nok mer «byjente» enn jeg liker å tro. Mørkeredd og husredd, med behov for å ha familie og venner nært, og muligheten for å ta bussen så ofte som mulig (dog ikke i koronatida). Sukk, det blir nok bare med drømmen.

På tur hjem igjen stoppet vi på Eide Handel. En butikk vi egentlig handler alt for sjelden i. For den butikken altså! Den er så fin, så koselig og så velfylt. Det er egentlig som en blanding av matbutikk og gourmetbutikk, og jeg må alltid bruke god tid for å se på alt det spennende de har. Og tenk, der ute i Eidkjosen fant jeg både Lofastosten vi kjøpte på Aalan Gård i sommer og Black Bomber Cheddar som vi har brukt å kjøpe i London. Det var nesten ikke til å tro!

Så som dere skjønner ble dette en ekstra fin lørdag. Toppet med reker og hvitvin på kvelden. Ja, vi har sannelig en fot i sommeren fortsatt. Men som jeg sa i starten av innlegget – vi får bare ta det gode når det kommer ♥

Septemberbuketten

2 Comments

Se så fin septemberbuketten ble denne gangen! Både stor, frodig, høstlig og romantisk. Og med flere av mine favorittblomster.

Septemberbuketten ble til av en miks av litt selvplukk fra hagen vår, en tur forbi blomstertorget til Mester Grønn, og en bukett fra Sonja Blomster som jeg fikk av kjæresten. Disse hvite bærene som passende nok heter hagesnøbær var i den buketten. Er de ikke fine? Og bær på greiner bidrar alltid til høstfølelsen.

Fra vår egen hage plukket jeg både Dahlia Dreamer og solhatt. Og jeg er ekstra glad nå for at jeg valgte å ha Dahlia Dreamer i buketten, for en uke etterpå kom vinden og knakk min kjære georgin.

Denne mørkrosa proteaen har vært en gjenganger i bukettene i år. Jeg liker at den er litt spesiell og sær, det gir et litt annerledes uttrykk.

Og sjekk denne vakre hortensiaen! I en nydelig mørkrosa farge.

Ellers i buketten var det to forskjellige typer eaucalyptus, ferskenfarget hodenellik (også en gjenganger og favoritt), hvit alstromeria, bergknapp og denne spesielle lyserosa grennelliken.

Jeg må si jeg ble veldig fornøyd med resultatet. Og som vanlig måtte jeg se litt ekstra på buketten hver gang jeg gikk forbi kjøkkenbordet. Men så var det litt vanskelig å la være å se på den også, for den tok stor plass der den veltet seg utover kanten på Jasper Conran-mugga.

Høstlig Reko-ring

Leave a Comment

Nå når det er innhøstingstid har de Reko-ring hver uke, og jeg syns det er så fint. Det gir oss nemlig enda mer tilgang til de mest fantastiske kortreiste råvarene. Forrige uke kjøpte vi tynnlefse og gomme uten sukker, minigulrot, og nydelig lollo rosso og rød hjertesalat fra Klauv og Rake. Eggene måtte vi kjøre helt ut til Berg for å kjøpe, da de ikke har kapasitet til å levere til Reko-ringen akkurat nå. Men det gjorde det bare enda koseligere få besøke selve gården som produserer. Turen utover til Berg er jo dessuten så fin.

Se de søte små gulrøttene! Og søte på smak var de også. Disse skal jeg lage noe veldig godt av. Kanskje jeg må dele oppskrift med dere?

Gommen og lefsene uten sukker kjøpte vi fra Jorids lefsebakeri. Jeg ble dessverre litt skuffet over lefsene denne gangen, da de var litt tamme på smak. Det er viktig med hornsalt i deigen og ordentlig godt smør. Men gommen den var kjempegod. Jeg måtte faktisk smake på den med én gang jeg var ferdig å ta bildene.

Mmm, gomme og smør på knekkebrød og en kopp te.

Lollo rosso-salaten fikk jeg også en smak av, på en brødskive med hvitost. Det i tillegg til tomat er favorittpålegget mitt for tiden. Vi er heldige som kan kjøpe så gode salater fra Klauv og Rake.

Mira var helt utslitt av å følge med på både fotograferingen og alle den nye maten som var kommet i hus. Så etter å ha nistirret på bordet i lang tid måtte hun ta seg en hvil på krakken. Søte Mirapusen vår ♥ Ja, livet er godt når man har Reko-ringen og en krakk!