Novemberbuketten

Jeg ble ekstra fornøyd med novemberbuketten denne gangen. De hadde så mye fint på buntetorget til Mester Grønn, og resultatet ble en ordentlig bustete og skogsaktig bukett med et lite preg av julen. Fargeskalaen er på den duse siden med fersken, orange, brunt, grått og sølvaktig grønt. Egentlig ganske passende for november. Er dere ikke enig?

I buketten er det ferskenfarget amaryllis, orange Ilex, brunia, to forskjellige typer mimosa, og en helt spesiell leucadendron.

Den vakre ferskenfargede amaryllisen er blikkfanget i buketten og det som bidrar med litt julefølelse. Denne blomsten er en stor favoritt hos meg, og jeg syns ofte de som kommer tidligst i sesongen er de fineste for de er ikke så skarp i fargen. Altså, se for en storslått blomst! Denne heter forresten «Rilona» for de som lurer på det.

Det grønne i buketten er fra to forskjellige typer mimosa. Den lyse og mest sølvaktige som heter «Dens Boden», som har bær hengende som perler på en snor. Og den mørkere varianten «Balejana», med mer spraglete blad og brune «perler» eller bær. Jeg har virkelig fått sansen for begge disse to, og syns de gjør seg ekstra fint i julebuketter. Bare synd de tørker så fort.

Her ser dere den mørke mimosaen. Den er veldig delikat med sine tynne blad og små detaljer. Og er ikke den orange Ilexen fin? Nesten som små klementiner på en gren.

Denne spesielle Leucadendronen som heter Rubrum minner nesten om kongler. Og både den, bruniaen og den mørke mimosaen bidro til at i allefall jeg syns at novemberbuketten fikk et slags vinterlig skogspreg.

Bruniaen så ut som små sopper sammen med «konglene».

Ble ikke novemberbuketten vakker? Det syns jeg. Og det blir aldri feil når den inneholder ferskenfarget amaryllis ♥

Takknemlighet

På torsdag var det Thanksgiving, og siden vi ikke har feiret det på noen år nå ordnet vi en aldeles herlig kalkunmiddag og inviterte mamma og storebror. Jeg skal innrømme at jeg hadde savnet smaken av pilgrim stuffing, søtpotetmos, cranberrysauce og pumpkin pie. Det var godt! Og ikke minst koselig.

Både tranbærsausen og pumpkin paien ble ekstra gode denne gangen. Og det til tross for at jeg valgte å bruke gresskarpuré som hadde best-før-dato i 2017. Jeg hadde googlet meg fram til at det skulle gå greit så lenge det ikke var noen bungel i boksen, eller at det luktet eller smakte rart av puréen. Og det gjorde det heldigvis ikke. Denne boksen bestilte jeg fra Iherb en gang i 2015, og jeg fikk nesten litt savn til «gode gamle Iherb-dager» når jeg hentet den frem. De selger jo så mye spennende der. Og økologisk og dyrevennlig. Men nå er det for dyrt å bestille spiselige ting fra utlandet.

Jeg hadde pyntet stuebordet med et stettfat med klementiner med grønne blad. Det er vel egentlig mer jul enn Thanksgiving, men fargen passet i allefall godt. Dessuten var det viktigste at det var stemningsfullt.

Pumpkinpaien hadde både sprekker og ble litt mørkere enn normalt. Men herlighet så god den var! Dette er virkelig en favorittpai, og har du ikke smakt det enda du bare teste den ut. Ikke er den vanskelig å bake heller.

Også fikk Mira så mye kos av mommo og onkel at hun ble helt salig. Ja, vi ble nesten litt salige vi tobeinte også. Vi som har holdt så mye avstand til andre at vi nesten ikke har hatt besøk i år. Da betyr en sånn her middag ekstra mye. Man kan ikke annet enn å føle seg takknemlig da ♥

Bedre sent enn aldri

Jeg hadde aldri trodd at jeg noen sinne skulle komme så sent i gang med jula som i år. Men når det først skulle skje var det vel greit at det ble i 2020 – året da det meste er annerledes. Også heter det jo «bedre sent enn aldri». Selv om det høres en smule dramatisk ut, for vi vet jo at «aldri» ikke er tilfelle når det kommer til jula. Det blir alltid jul! Uansett!

Og nå kjører vi den i gang her på bloggen også. For på det helt private plan har jeg egentlig allerede begynt. Helt siden oktober har jeg smuglest gamle julemagasin og sett på julefilmer. Og julesanger har jeg gått rundt å sunget på helt siden i sommer. Men det teller egentlig ikke, for julstemninga var ikke på plass da. Jeg skal være ærlig å si at stemninga ikke er som den bruker å være nå heller. Men kanskje det endrer seg når julelysene, resten av juleblomstene og nøtteskåla dukker opp. Jeg håper det! Vi får begynne med å spise opp siste rest av fjorårets skumnisser, som har best-før-dato nå i november. Passende nok. Så ses vi snart igjen her inne for litt juleprat ♥

En søndagstur i november

Etter å ha sovet lenge i dag og fått i oss en rask frokost, kledde vi på oss varme klær og nesten sprang ut i snøen for å rekke lyset. Det var riktignok ikke så lyst som det kan være, fordi det var overskyet. Men det lille som er må vi bare ta, for nå er det ikke mange dagene til sola forsvinner helt i nesten to måneder. Og da blir det ordentlig mørkt. Men selv om det var overskyet var det fint ute. Ordentlig Winter Wonderland-stemning, ikke for kaldt, og helt vindstille.

I bekken på sørsiden av Tomasjordnes sildret det i vannet. Vi måtte stoppe opp å bare lytte til den fine lyden. Underbara Clara har så rett i at det er noe magisk med kombinasjonen snø og vann. Det er mye mer stemningsfullt enn når vannet har frosset til is.

Snøen lå toppet oppå nesten alt av overflater. Og det liker jeg så godt. Bare så synd at vinden i natt hadde blåst bort det laget som lå på trærne. For trær med snø på er den ultimate Winter Wonderland-følelsen. Er dere ikke enig?

Det begynner å bli fint her nå. Flere og flere har hengt opp lyslenker og adventsstjerner.

Noen har til og med hengt opp julelys i den fine lerka ved pir 1. Her er kjæresten i sin sporty tur-outfit. Og med selbuvotter som han har fått hos sin farmor som forlot oss for noen år siden. Det er fint å ha gode minner i sånne ting.

Jeg var ikke riktig så sporty kledd der jeg fikk med lysblått stripete skjørt, ullstrømpebukse, vinrød alpelue og mørkeblå ullkåpe. Men jeg hadde selbuvotter jeg også. Jeg elsker forresten de nye vinterskoene som jeg kjøpte i fjor. De er så varme og gode å gå i. Absolutt verdt pengene.

Tomasjordnes sitt minste hus var også idyllisk innhyllet i snø. Men jeg tror ikke det var noen hjemme der for julestjerna var ikke hengt opp. Kanskje de har reist til syden? 😉

Etter at vi hadde vandret på alle stiene nede på «nesset» gikk vi videre opp i gatene over oss. Der så vi på litt større hus og fantaserte om hvordan vi vil ha det en dag. Vi snirklet oss mellom masse veier og plutselig kom vi over dette magiske julehuset. Se så sjarmerende og fint. Ikke for stort, koselig, og i den litt gammeldagse stilen som jeg liker. Det eneste det manglet var litt pynt oppe i mønet.

På tur hjemover mens vi gikk forbi det ene julepyntede huset etter det andre (folk har tatt rådet om å pynte tidlig i år på alvor) begynte det å bli mørkt. Vi som egentlig bare skulle gå oss en liten tur hadde plutselig vært ute i to timer. Tida går fort når man drømmer om hus og ser på julelys og snø.

Det var to kalde men lykkelige personer som kom hjem med røde kinn og snø opp etter leggene. Da var det bare å få varmen i kroppen under pleddet i sofaen sammen med Mira og en kopp te. Og der småduppet vi mens Poirots jul sto på i bakgrunnen. Kan en søndag bli finere? ♥

Hva jeg gjør for tida

Ut ifra kalenderen skulle JuleIda normalt sett ha vært i full julemodus nå. Men det er mye som ikke er helt som det bruker å være for tida. Dere har sikkert merket at jeg ikke har blogget så mye i det siste. Og det er fordi både søvnen og kapasiteten er så dårlig. Uro på grunn av verdenssituasjonen, det merkelige været (hva er liksom greia med 9 varmegrader i midten av november?), mørket, og at vi går isolasjonens jul i møte har sneket seg inn under huden. Vanemennesket i meg blir helt i ulage når det er så mye som ikke føles riktig. Og søvnen er det som blir rammet først, dernest kapasiteten og kreativiteten. Hver gang jeg løfter kameraet føles det mursteinstungt og umulig å håndtere. Alt blir bare så mørkt, så kornete. Og så blir jeg bare frustrert. Ja, den mørke tida på vinteren er koselig, men den er samtidig utfordrende for en som tar bilder.

Men heldigvis har jeg funnet roen og gleden i noe annet kreativt. Symaskinen er hentet fram fra skapet. Jeg måtte sy noen nye munnbind på grunn av den økte smitten, og når jeg først var i gang ble jeg så inspirert at jeg bare fortsatte. Og fortsatte. Det var rett og slett herlig å sy igjen. Og det til tross for at symaskinen fortsatt fusker sånn at jeg blant annet har måtte spole på undertråden for hånd.

Jeg hadde jo egentlig bestemt meg for å kjøpe en ny symaskin denne høsten. Men så gikk tida så fort, og med all den økte smitten unngår vi nå butikkene i det lengste. Dessuten er det jo ikke noe problem å sy så lenge det er ting som skal vrenges. Da er det ikke så nøye at sømmene ikke er så pene. Så enn så lenge klarer jeg meg med min gamle Brother-maskin. Men etter nyttår blir det garantert en ny en.

Og nå har jeg faktisk fått sydd litt av hvert. Blant annet har jeg fikset nye hemper på håndduker og de gamle gryteklutene våre. Og munnbindene nevnte jeg jo lenger opp. Men det jeg har kost meg aller mest med er noen julegaver som jeg naturlig nok ikke kan røpe hva er. Jeg gleder meg sånn til å gi de bort. For de er virkelig laget med kjærlighet og glede. Her ser dere forresten den nye nåleputa mi som jeg kjøpte på Søstrene Grene for litt siden. Er den ikke søt? Jeg merker at sånne små ting som en liten nålepute i et favorittmønster bidrar til enda større syglede.

Jeg finner også mye kreativitet og inspirasjon i alle de fine stoffene mine. Men samtidig skal jeg innrømme at jeg sparer på noen av de for ikke å «bli fri». Haha, der må jeg flire litt av meg selv. Det er jo meningen at stoff skal brukes, ikke bli liggende. Men noen ganger, hvis stoffet er ekstra fint, klarer jeg bare ikke å gi slipp på det. Er det flere der ute som også gjør sånn? Jeg gjør det samme med gavepapir og fløyelsbånd også.

Nei, nå skal jeg logga av og finne veien tilbake til sømmene og trådene. For selv med stiv nakke etter all syingen er det ingen tvil om at det er godt for både øyne, hode og sinn å begrense det digitale. Jeg kommer sterkere tilbake på bloggen snart. I mellomtiden håper jeg dere har det så godt som man bare kan ha det i denne rare tida. Og at dere finner glede i de små tingene.

Varm klem fra oss i kattelivet ♥

Husmorskolen

Helt siden Mira kom til oss har hun hatt en særlig interesse for å være med på husarbeid. Og spesielt når jeg skal skifte på senga. Sånn var det forresten med Bianco også, sengetøyskift var alltid så spennende. Da var det viktig å klatre over, oppå og under alt av dyner, tepper, pledd og putetrekk.

Men jeg og Mira har nok tatt denne interessen et steg videre. For her er vi så engasjerte at å skifte på senga for kattelivfrøkna er mer som kos og «pynting» enn strevsomme oppgaver. Og for Mira er det så viktig å være med og lære. Nesten som at hun går på husmorskolen.

«Dette var en stor haug med sengetøy. Ja, nesten større enn meg.»

«Godt at det ikke er jeg som må brette alt det der.»

«Men jeg kan jo prøve litt, for det ser jo så spennende ut.»

«Nei, jeg ordner heller dynetrekket jeg. Det er mye artigere.»

«Så strekker jeg litt her, litt der. Og vipps…»

«Sånn, nå var jeg vel flink eller hva?», sier Mira. Kjempeflink svarer jeg. Faktisk så flink at du kvalifiserer til en ordentlig toppelev på husmorskolen ♥ Er det kanskje flere der ute med små pelskledde assistenter?

En liten overraskelse

Oktoberbuketten sto bra lenge denne gangen. Faktisk i nesten to uker. Og selv om det var en del blomster som hadde tørket på slutten, må jeg si at jeg ble overrasket over hvor godt den holdt seg. Spesielt nå når innelufta er så tørr og varm. Jeg tror kanskje den ble laget med ekstra mye kjærlighet og omsorg. Det følte jeg iallefall når jeg demonterte buketten og fant denne lille overraskelsen som var festet under hortensiaen med en ståltråd. Et nydelig fløyelsmykt sukkulentblad.

Buketten hadde bredt seg så mye over kanten på Jasper Conran-mugga at jeg ikke hadde sett det, før nå. Men der var det altså. Som en ekstra liten glede som gjorde at jeg visste at det var Marit som hadde hatt en finger med i spillet. Hun som vet at jeg elsker sånne fløyelsmyke mintgrønne blomster. Det er så mye kjærlighet i å bry seg om andre slik at man vet hva som gleder de. Tusen takk Marit ♥

Nå står dette fine sukkulentbladet i en telysholder på stuebordet som en slags forlengelse av oktoberbuketten. Og jeg blir så glad hver gang jeg ser på det. For at Marit festet det under hortensiaen som en liten overraskelse. Og for at det minner meg om når Bianco luktet på lammeøren. Ofte må jeg ta på det. Nesten som at minnene sitter i fingrene også. Men de gjør vel kanskje det… De sitter nok i hele kroppen.

Pumpkin & Cinnamon black tea

Jeg har vært alt for dårlig til å dele tea-reviews på bloggen de siste årene. Og det går jo ikke når man er en så stor teelsker som meg. Dessuten går vi nå inn i den mørke tida hvor tekoppene betyr litt ekstra. Så nå snur jeg den trenden og begynner med en te som er ganske så passende for sesongen – Nicolas Vahe sin Pumpkin & Cinnamon black tea.

Dette er en ordentlig kraftig te med masse kryddersmak, så hvis man ikke liker det vil dette neppe bli en favoritt. I tillegg til gresskarbiter, gresskarkjerner og kanelbiter inneholder den også ingefær, hel og malt allehånde, kardemomme, sikori og nellik. Nokså mye julekrydder egentlig, men likevel får jeg mer høstfølelse av den på grunn av gresskarsmaken som både kan være litt søt og nøtteaktig.

Og fordi dette er en te med litt sting i liker jeg den best med en skvett melk og litt søtt oppi. Da blir smaken litt rundere.

Det er alltid tea time i kattelivet, men nå i mørketida blir det som regel noen ekstra kopper ♥

Brygg denne teen på 100 grader i 3-4 minutter, og nyt en herlig følelse av varmende krydder som gir assosiasjoner om både høstmørket og vinterkulda. Og gjør gjerne som meg og tilsett litt melk og honning for en rundere og mildere smak. Da har man et perfekt tilbehør til pleddet, boka og snøen som daler ned ute.

Resten av oktober

Dere som har lest bloggen gjennom oktober har nok forstått at det var en tung og sorgfull måned for oss i kattelivet. Savnet etter Bianco er så stort, og gjennom hele oktober ble vi påminnet den siste tida med han. Men heldigvis hadde vi noen gleder også, sånn som solbær, blomster, kanelboller, Mordene i Sandhamn på dvd og «prøveribbe». Og en rampete liten pusefrøken, som her på bildet jakter på fluer i hagen.

Vi startet nemlig oktober med en helt annen årstid enn den vi avsluttet med. I begynnelsen hadde vi ordentlig indian summer med sol og varme. Det likte sjokoladekosmosen godt.

Ja vi var i grunn alle ganske fornøyde når vi fikk en siste pust av sommeren som regnet tok fra oss allerede i begynnelsen av august. Nå fikk vi endelig nyte den frodige hagen.

Se så fin hagen var! Sommer og høst i skjønn forening.

Jeg bakte kanelboller på kanelbollens dag. Uten sukker og med speltmel. Og like gode som alltid.

Så fikk jeg endelig tak i solbær og solbærekstrakt på Bondens Marked. Solbæra er ikke med på bildet, for den gikk rett i fryseren. Men det tok ikke mange dagene før jeg tok den fram igjen og kokte solbærsyltetøy uten sukker. Og det var sååå godt!

Solbærekstrakten inneholder litt sukker, men heldigvis ikke så mye. Så den skal jeg bruke til både solbærtoddy og hjemmelaget gløgg.

Vi fortsatte å nyte det gode været og blomstene i hagen som holdt seg så godt. Se på den søte blomsterfrøkna ♥

Så hadde vi som veldig mange andre denne høsten museinvasjon. Men vår var heldigvis ikke så skremmende og ekkel. Hehe, jeg måtte flire når jeg så at Mira hadde lagt lekemusene sine på rad og rekke bak sofaen. Vanligvis bruker hun å dytte de inn under kjøleskapet, nesten som at hun har et eget spiskammers der.

En dag når mamma var på besøk lagde jeg en god og koselig lunsj. Man må gjøre litt ekstra ut av ting når det ikke er så lett å gå på kafé lenger.

Også kokte jeg enda mere plommesyltetøy, og disse plommene gir alltid det beste resultatet. Et søtt og smakfullt plommesyltetøy.

På kjøkkenbordet hadde vi en bukett tørkede hortensia stående. De er bra fine selv når de er tørket, ikke sant?

Så plukket vi inn den siste mangolden fra hagen rett før frosten kom. Den hadde vi i en kremet pasta og det var veldig godt.

Så kom både frost og snø, og plutselig gikk vi inn i en annen årstid.

Mira begynte å ligge ekstra mye på lammeskinnet i stua, for der var det godt og varmt. Se så søt hun er når hun legger den ene labben over den andre ♥

Og vi varmet oss på høstkaffe. Selv om det alltid er mest te på meg.

De dagene det var kaldt og sol var lyset helt magisk.

En annen gang mamma kom på besøk i oktober lagde jeg amerikanske pannekaker. Da hadde hun snakket så mye om kaker i lang tid, både de som stekes i panna og de som stekes i ovnen, slik at jeg til slutt fikk lyst på det selv. Haha, hun er en luring hun der, som planter lyster i andre sine hoder.

Men det var så godt. Og så koselig å igjen få litt kaféstemning.

Dessuten smaker teen nesten enda bedre når man drikker den sammen med andre.

Denne dagen hadde jeg til min store overraskelse funnet blomstrende løvemunn i den ene potta i hagen. Jeg fikk nesten sjokk, for jeg visste ikke at løvemunn tåler så mye. Både snø og frost. Men så har jo temperaturene ligget over normalen i lang tid nå. Og det var nok det som var grunnen til at jeg for første gang kunne plukke sommerblomster etter 20. oktober.

Jo nærmere vi kom slutten av oktober ble dagene tyngre og tyngre. Savnet og sorgen større. Heldigvis hadde vi denne trøsten av en pelsball til å muntre oss litt opp.

Mira har trøstet oss mye med sitt søte blikk og sin gode og milde personlighet.

Men hun har også bydd på litt utfordringer med alle rampestrekene sine. Enkelte dager har det vært så mange som 20-30 hopp opp på kjøkkenbenk og kjøkkenbord. Men vi krysser fingrene for at det blir bedre når hun blir litt eldre.

Eller nei, vi krysser potene 😉

Så ble grøtdagen feiret med en skål med byggrynsgrøt med hjemmelaget (og sukkerfritt) solbærsyltetøy. Nam, det må være det beste solbærsyltetøyet jeg har smakt.

En fredags kveld klarte jeg endelig å få hengt opp den vegglampa som vi kjøpte for to år siden. Det høres kanskje ikke ut som den mest spennende fredagsaktiviteten, men for meg var det så godt å kunne streke over en av mange ting på en to-do-liste. Sånn blir det når man er sliten og klarer lite – da blir selv små ting en seier. Og Mira syns det var veldig koselig med en liten lampe blant alle putene hennes. Ja, for det er vel ingen tvil om at det er hennes puter ♥

På kjøkkenbordet sto nå oktoberbuketten, butternutgresskar og enda flere plommer. Ordentlig høstlig følelse.

Og når det var ett år siden vi mistet Bianco tente vi lys for han og lengtet så mye som det går ann ♥ Storebror var på besøk og det var så godt å ha han her. Det var så godt å være flere om sorgen og savnet.

Og nesten helt likt som i fjor begynte det å snø ganske tett. Bare at i år var det en dag senere. Og sånn avsluttet vi oktober med en annen årstid enn vi begynte med. Nå har det begynt å bli full julestemning både i og utenfor butikkene. Men snøen den har dessverre smeltet bort i regn og varmegrader. Helt opp til 9 varmegrader har vi hatt. Og jeg sier som Synne sa på sin blogg – det er galskap. Vi får bare håpe det blir kaldere mot desember iallefall. Vinter og jul hører liksom sammen.

Oktoberbuketten

Oktoberbuketten ble denne gangen ordentlig stor, rufsete og høstlig. Akkurat sånn som en høstbukett burde være! Det var de flinke blomstervennene mine på Sonja Blomster som lagde den, med ønsker om innhold og farger fra meg. Dere kan tro jeg ble glad den fredagen denne dukket opp på døren! Jeg syns nesten ikke jeg gjorde noe annet enn å sitte å stirre på alle de vakre blomstene den helga.

I oktoberbuketten er det mørkrosa hortensia, ferskenfargede hodenelliker, cotinus, lyserosa grenroser, rosa alstromeria, en stor hvit krysantemum, masse forskjellig strå, eucalyptus med både grønne og røde frø, og den der hvite blomsten som jeg igjen har glemt å spørre om navnet på.

Jeg var litt redd for at oktoberbuketten skulle bli litt for lik septemberbuketten når jeg ønsket meg mørkrosa hortensia. Men de mørke og brunlige fargene gjorde den heldigvis litt annerledes. Og det er det som er fint med å få noen andre til å lage buketten – man ender opp med noe annet. Og det er egentlig ganske greit for en som har for vane å velge det samme om igjen og om igjen.

Den mørklilla cotinusen til venstre har vært en favoritt i flere år. Er den ikke fin?

Jeg elsker eucalyptus med frø, og spesielt de røde. Den tørker ofte litt fort, men det syns jeg egentlig ikke gjør noe. Da ser den bare litt mer rustikk ut i fargen.

En av de tingene jeg ber oftest om når jeg bestiller buketter er småblomstrete og rufsete blomster sånn som limonium. Her er den hvite som er en stor favoritt hos meg. Men den er nydelig i andre farger også.

Er ikke oktoberbuketten fin? Det syns i allefall jeg, og Mira rampepus som har klatret ekstra mange ganger opp på bordet for å se på den. Hun er virkelig en blomterpike hun også ♥ Men jeg skjønner Mira så godt. Man må jo nyte synet av de vakre blomstene. Og aller helst på nært hold.