Oktoberbuketten

1 Comment

Oktoberbuketten er litt sen denne gangen, for den er faktisk kjøpt i Harstad nå i helga. Vi var på en aldri så liten weekendtur der, og siden vi har mistet den beste blomsterbutikken i Tromsø, fant jeg ut at jeg skulle benytte meg av den fineste de har i Harstad. Så denne buketten har vært på lang kjøretur og kom ikke hjem før sent i går kveld.

Som dere ser ble jeg ikke skuffet når jeg kom inn på Anemone og så utvalget av snittblomster. Valget falt på årets første amaryllis og farger akkurat i mine toner – rødt, rosa og fersken. Og jeg syns det ble en høstdrøm av en bukett. Med et lite snev av jul. I tillegg til den ferskenfargede amaryllisen valgte jeg mørkrosa limonium, nyper og to forskjellige typer eucalyptus, hvorav den ene heter poppy og har både røde og grønne frø/bær.

Stjernen i buketten er selvfølgelig amaryllisen. Jeg elsker den duse ferskenfargen og at den gjør så mye ut seg ved å bre seg utover kanten på vasen.

Men eucalyptusen som heter poppy med røde bær er også ganske viktig for å få det litt rufsete utrykket som jeg er så glad i.

Denne mørkrosa limoniumen hadde nesten et preg av orange i seg når jeg kjøpte den. Men så ble den mer og mer rosa når den begynte å tørke. Limonium har veldig lett for å tørke, men det fine er at den ikke taper seg på utseende. Og helt nytt for meg var denne mørkerøde nypeblomsten. Er den ikke fin?! Jeg vil ha den i alle julebuketter framover.

Den avlange og tynne eucalyptusen er jo som dere vet en favoritt. Og jeg var så glad for å kunne kjøpe den igjen.

Seee denne fine Harstadbuketten! Den er så vakker at den kunne kommet rett ifra Sonja Blomster. Jeg er overlykkelig over å ha en så flott bukett stående på kjøkkenbordet igjen. Og blomsterpusen Mira syntes også det var stas. Hun har vist så mye interesse for oktoberbuketten at jeg har vært nødt å gå rundt og bære på henne for å holde henne borte fra den. Men jeg skjønner henne så godt! Vi elsker jo blomster i kattelivet ♥

Vår elskede Biancopus

6 Comments

I dag er det to år siden vår elskede Biancopus måtte reise fra oss. En dag som sitter som et fysisk og dypt arr i hele kroppen min. Jeg har prøvd og prøver fortsatt å bearbeide. Men det gjør så vondt. Så veldig vondt. Jeg har i flere perioder unngått å se på bilder av han. Unngått å lete i gamle bildearkiver. For at jeg rett og slett ikke har orket å kjenne på den smerten. Ikke orket å gråte de tårene.

Høsten i år tok meg tilbake til 2019 med alle minnene om alt som var da. Og gjennom hele oktober har jeg lurt på hva vi gjorde på akkurat den samme dagen det året. Noen dager husker jeg selvfølgelig godt. Den dagen jeg kjøpte oktoberbuketten som var inspirert av Bianco. Dagen etterpå, da vi fikk vite det. Hele den helga, når vi lå i senga eller på stuegulvet sammen med Bianco og gråt mens vi holdt hardt rundt han. Han var så umistelig for oss. Og selvfølgelig den siste dagen. Og dagen før den siste, da det begynte å snø.

Men så var det 24 dager fra da vi fikk vite det til vi måtte la han dra. Og selv om de fleste fortonet seg ganske likt med masse kos, tårer, sorg, frykt og kjærlighet, vet jeg at det var én dag sola skinte så fint inn i leiligheta vår. At det var én dag vi lagde blogginnlegg sammen. Én dag jeg bakte eplekake. Og én dag jeg gikk tur når det lå et tynt lag av melis på bakken. At jeg da tegnet et hjerte i snøen på en benk og sa høyt at det var til Bianco. Min elskede Bianco. Alle de små stundene husker jeg så godt, men ikke nøyaktig hvilken dag det var. Og det er sikkert ikke viktig heller, men likevel har jeg tenkt masse på det.

Og jeg har jo kameraet mitt, for jeg tok masse bilder da. Så noe kan jeg finne ut av. Jeg har bare ikke turt. Foruten én gang. Da gikk jeg inn i bildemappa til oktober 2019, og resultatet var at jeg gråt så mye at jeg ikke klarte å spise middagen jeg hadde laget. Flere av disse bildene hadde jeg egentlig planlagt å bruke i et blogginnlegg som skulle hete «den siste tida med Bianco». De er redigerte, de ligger faktisk i bildearkivet til kattelivet, og kladden til innlegget står klar. Men det gjør bare for ondt.

Og det er kanskje sånn det skal det være. Det skal være så ondt. Etter 14 år med en så spesiell kjærlighet. Og det skal ta tid. For det er tapet av det kjæreste vi hadde som skal bearbeides. Og kanskje jeg ikke skal blogge om den siste tida. Jeg kjenner uansett nå at smerten over hvor syk han var er på grensen til uutholdelig. Han fortjente det ikke han som var så hjertevarm og god. Verdens snilleste. Verdens fineste. Nei, det er bildene og minnene fra da han sprang gjennom leiligheta i full fart, fra da han lå under blomstene i hagen, fra da han lekte med garnnøster, spiste tunfisk og sto oppi alle skoene mine, fra da han var frisk og rask og full av liv, som skal deles. Som skal få størst plass.

Det har dessverre ikke blitt så mange glade minne-blogginnlegg om Bianco enda. Men jeg har lovet meg selv at det skal det bli en endring på. Og selv om sorgen følger med på lasset, får jeg bare gråte og flire på samme tid. Mens jeg tenker tilbake på alle de gode minnene.

For Bianco er med oss i hverdagene fortsatt, nettopp på grunn av minnene. Alt det fantastiske vi delte. Jeg har ikke tall på hvor ofte både jeg og kjæresten sier «Husker du at Bianco gjorde det? At han likte det? At han var sånn?». Vi bærer han med oss i hjertene våre. Hver eneste dag. Urna hannes står her hjemme, rett ved der han elsket å ligge. Hånden stryker over den når savnet er ekstra stort. Og nå har han fått sin plass på hytta også. For nå henger det et bilde av han der han sitter og ser ut av vinduet. Og han er så levende. Så vakker. Og det er sånn vi skal huske han. Vår elskede Biancopus ♥

Batcat

2 Comments

Nå når det nærmer seg Halloween kan man jo undre seg over hvilket lite flaggermusaktig vesen som har kommet på besøk hos oss. Jeg møtte plutselig på det en dag i gangen mellom soverommet og kjøkkenet. Jeg skvatt nesten litt først, man skal jo være forsiktig med flaggermus i disse koronatider. Men så måtte jeg bare smile.

For det er jo selvfølgelig bare Mirapusen vår som ligger på krakken i stua ♥ Og som ved god hjelp fra høstsola ble forvandlet til en søt liten batcat.

Søndags kveld

Leave a Comment

Hei på denne fine søndagskvelden. Vi er som vi har vært nesten hver helg denne høsten, på hytta. Og som vanlig kjører vi ikke hjem før ved søndagens siste timer for å få mest mulig av helga her. I dag har vi sovet lenge, vært ute i snøen (ja, for tenk at vi har snø), og drukket kakao til lunsj. Ingenting er som å komme inn i varmen etter å ha vært ute i kulda, med røde kinn og kalde føtter, for så å nyte en kopp varm kakao. Også knitrer det i vedovnen. Det er virkelig en magisk følelse det, uansett om man er liten eller stor.

Akkurat nå står restene av kakaoen i en ny gammel mugge på kjøkkenbenken. Også fant jeg ut at jeg måtte tenne et stearinlys der også. Det er jo så koselig nå som det er så mørkt. Den siste uka har vi fått fikset enda litt mer småting rundt om i hytta. Blant annet har vi fått hengt opp en tallerken på veggen ved siden kjøkkenvifta. Det ble en engelsk i brune farger. Også har vi endelig funnet en krok til grytvottene. Det føles så godt når flere og flere ting kommer på plass. Det blir stadig mer hjemlig her.

Årets første klementiner er også kommet i hus. og nå er det ikke lenge før jeg begynner å plukke inn granbar og annet vintergønt for å ha i mugger. Kjenner dere vinterstemninga? Ja, den er nesten litt på grensen til førjulstemning. Nå gleder jeg meg!

En nydelig dag

1 Comment

I dag har det vært en nydelig vakker dag. Vi våknet opp til den første ordentlige snødagen, det vil si den første dagen snøen legger seg på bakken. Og selv om det var nokså grått ute var alt så lyst og fint. Jeg tente lys i lyktene i hagen. Det er noe jeg har begynt å gjøre den siste uka. Å tenne levende lys selv om det ikke er helt mørkt enda. Både ute og inne. Jeg kjenner at jeg trenger den lunheten det bringer med seg nå.

Jeg bestemte meg for å kaste de to siste sommerblomstene og noen urter. For det hvite på bakken var et tydelig tegn på hvilken vei det går. Og mens jeg holdt på å fryse fingrene av meg der jeg sto, kom det plutselig et velkjent lys fra himmelen. Det var så fint å se sola. Dog hjalp det ikke noe særlig på temperaturen, så jeg rømte inn i varmen.

En annen som hadde rømt inn lenge før meg var Mira. Hun var ute i nøyaktig to minutter som hun tilbrakte oppi gressbøtta si, før hun fant ut at det var for kaldt. Men hun er en liten nysgjerrigper, så hun satt på stativet og fulgte med på hva jeg gjorde gjennom vinduet ♥

Jeg hadde plukket med meg siste rest av salvien før den gikk i søpla. Og etter en grundig skyll for å få bort all bladlusa (den har vært infernalsk i år), fikk den stå i en vase på stuebordet. Som en liten grønn bukett. Salvie passer ekstra godt til det. Som dere ser var det levende lys inne også.

Himmelen var blitt så fin nå, så selv om jeg var iskald måtte jeg snike meg ut for å ta dette bildet. Se for en fantastisk oktoberhimmel!

Jeg lagde meg en kopp varmende te og satte meg i stuevinduet for å nyte det vakre lyset. For sånt må virkelig nytes.

Ikke så ille utsikt det her. Litt høst, litt vinter. Litt lys, litt mørke. Litt farger, litt hvitt.

Men det tok egentlig ikke så lang tid før mørket tok større og større plass. Og det er jo akkurat sånn det skal være på denne tida. Det skal bli mørkere. Derfor er jeg så glad for sånne lysglimt som vi fikk i dag. Det gjorde denne dagen så nydelig. Framover får vi legge vår lit til stearinlysene. Men jeg tror det blir koselig ♥

En femåring

2 Comments

Tenk dere! Nå er bloggen blitt fem år. Og jeg har blogget i fem hele år! Det er så rart å si det høyt, og det føles nesten som en litt halvrund feiring. Men så er jo fem halvveis til ti, så da skal det vel føles sånn. Jeg husker når Caroline Berg Eriksen hadde blogget i fem år. Da tenkte jeg «wow, det er lenge». Men så sitter jeg her nå og kan med hånda på hjertet si at dette gikk utrolig fort (uten å sammenligne meg direkte med Caroline).

Når jeg tenker tilbake på starten så husker jeg hvor spent og optimistisk jeg var. Jeg hadde så mange idéer, så mange ønsker. Men å gjøre det i praksis er noe helt annet. Mye ble ikke helt som jeg hadde tenkt. Blant annet så hadde jeg sett for meg at jeg skulle dele langt flere oppskrifter med dere. Men så viste det seg at det ble for mye jobb underveis mens jeg kokkelerte på kjøkkenet. Jeg ble på en måte avbrutt hele tiden av bildetaking ol. Og jeg er en person som liker å ha en slags «flow» mens jeg baker og koker. I tillegg bruker jeg sjelden oppskrifter. Jeg smaker meg frem. Så da funket ikke det med blogging parallelt.

Iherb som jeg på den tiden var så opptatt av endret seg også raskt, og til å ha en helt egen kategori på bloggen er det bare to små blogginnlegg der. Kategoriene interiør og kreativt hadde jeg nok også håpet på å kunne bruke litt mer enn jeg har gjort. Også tror jeg nok at jeg så for meg at jeg skulle tjene litt på bloggen. Ha en del samarbeid. Men samarbeid krever ganske mye, og for en perfeksjonist, som på toppen av det igjen er kronisk syk, så var ikke det noen god kombinasjon. Ønsket var der, men ikke kapasiteten. Som med så mye annet i mitt liv. Men jeg fant en vei som passet meg. Og selv om det ble annerledes, så ble det bra.

Små og fine ting som blomster, en kopp te, en vakker soldag, dalende snø, potespor, en rød pus, en svart og hvit pus. Ja, hverdagslykke. Det ble min vei i livet. I kattelivet. Det ble en hobby, noe kreativt, noe ekte. Og skal jeg være ærlig så er det faktisk enda bedre enn å tjene penger via samarbeid. Jeg savner ikke noe. Bortsett fra litt mer energi sånn at jeg kan blogge litt oftere. Og Bianco selvfølgelig ♥

Jeg har kost meg hele veien. Og jeg håper at dere som leser bloggen også har gjort det. Jeg nevnte i fjor at det virker som at færre og færre tar seg tid til å lese blogger nå for tiden. At det går mer i Instagram og podcaster ol. Men jeg tror dere er en fast liten skare som følger oss i kattelivet. Som jevnlig stikker innom, og som legger igjen fine små spor. Og nå og da kommer det en ny leser til. Sånn som for et par dager siden når jeg fikk en sånn hyggelig kommentar. Dere skal vite at det betyr så mye for meg at dere leser om oss. Både dere som har fulgt oss lenge, og dere som er ny. Og jeg blir selvfølgelig ekstra glad for en liten kommentar. Da blir hjertet så varmt.

Så selv om jeg verken ble Underbara Clara eller Elsa Billgren så er jeg fornøyd med bloggen. Og den gjenspeiler jo livet, sånn som vi lever det. Det går litt trått noen ganger, og det er litt mer avstand mellom innleggene enn jeg ønsker. Men jeg tror og håper at kattelivet er noe folk kan finne glede i, kjenne seg igjen i, og kanskje bli inspirert av. I det minste ser det ut til at plommesyltetøy -og eggesalatoppskriftene holder stand. Haha! Takk for fem fine år! Jeg håper dere følger med oss videre på reisen ♥

Tung nostalgi

Leave a Comment

Jeg holder på med å gå gjennom massevis av esker med tung nostalgi. Barneklær, babyutstyr, små sko, bamser, dukker, lekeserviser og alt mulig annet fra barndommen. Det er så hjertevarmt og fint å se alt vi brukte når vi var små, men det er også en tung prosess å skulle avgjøre hva man skal beholde og hva man skal gi slipp på. Mamma har jo nesten tatt vare på det meste fra vi var små. Og det var jo sånn man gjorde det i «gamle dager». Tanken er så fin, men det er nesten umulig å gjennomføre. Heldigvis klarte jeg å være streng med meg selv, og 12 pappesker er nå blitt til to poser. I tillegg til Barbiehuset mitt, alt av Barbiedukker og lego.

Det var virkelig mengder med babyklær. Se så søte mønster og farger vi hadde på 80-tallet.

Jeg har innsett at jeg begynte tidlig med bolero og ullsokker 😉

Det samme var det egentlig med skjørt og småblomstret stoff. Dette skjørtet husker jeg at jeg elsket så høyt. Jeg brukte det de første årene på barneskolen, og om jeg hadde fått velge så hadde jeg nok hatt det på meg hver eneste dag. Er dere ikke enig i at det ligner litt på Libertystoff? Jeg var nok litt forut for min tid.

Mira syntes forresten også det var et fint skjørt ♥

Denne kjolen er så spesiell for meg, og for de av dere som har lest bloggen en stund, så kjenner dere den kanskje igjen fra dette blogginnlegget. Tenk at dette er gammel H&M. I tykt kvalitetsstoff.

Og denne elefantastiske sommeroutfitten brukte jeg mye når jeg var 3-4 år. Den finner dere også i det blogginnlegget fra jeg var lita. Jeg har den på meg på bildet sammen med oldefar ♥

Når jeg gikk gjennom de maaange bamsene mine fant jeg også ut at jeg hadde min helt egen Ole Brumm-gjeng. Både Tigergutt, Nasse Nøff, Petter Sprett og Ole Brumm. Bare at Ole Brumm manglet den røde genseren, Petter Sprett hadde kjole for anledningen, og Nasse Nøff var litt vel stor. Hehe, kanskje jeg har bedre fantasi i dag enn når jeg var lita. Kreativiteten har i allefall vokst med meg. Den gamle bamsen er forresten mamma sin.

Panda var en av favorittbamsene mine. Nå har hun fått et nytt hjem hos de skjønne jentene til venninna mi ♥

Også var det bra mange bamser jeg hadde knytt silkebånd rundt halsen på. Så da startet jeg tidlig med min kjærlighet for silkebånd også.

Se det søte sengetøyet jeg lå i. Blonder, småblomstret, rosa kaniner og små elefanter.

Denne ryggsekken tror jeg at jeg brukte i barnehagen. Jeg og storebror hadde hver vår av samme sort.

Er det forresten flere som hadde kassetter med Kine og Jannicke? Jeg elsket å høre på de, og jeg synger faktisk fortsatt på «Sarajevo» og «Alle kan dele» den dag i dag. Musikalske minner forsvinner aldri.

Den gamle turndrakten som jeg arvet fra mamma brukte jeg når jeg danset jazzballet. Og alle danseårene var noen herlige år. Med massevis av forestillinger, sying av kostymer, og spenning bak storscenen på Harstad Kulturhus. Jeg føler at jeg kjenner hver eneste korridor i det bygget. Det er så mange gode minner. Så mye fint å se tilbake på ♥

Is i september

4 Comments

På den aller siste dagen i september var det så sommerlig og fint at kjæresten bestemte at vi måtte ha is. Etter at han hadde ransaket fryseren oppe i leiligheta kom jeg på at vi hadde en boks med Mövenpick Maple Walnut i fryseren i kjelleren. Han sprang ned og hentet den mens jeg fant fram skåler. Og isen den skulle nytes ute i «hagen», for seee bare hvor nydelig det var!

Et lite snev av sommer blant blomster som enda sto så fint. Dronning Ingrid (pelargoniaen) er bestandig på sitt aller fineste nå rett før hun skal gå i vinterdvale.

Den orange minipetuniaen nøt nok varmen den også. Nå er den dessverre historie.

Dahlia Dreamer hadde fått så hard medfart av den intenst sterke vinden vi hadde hatt noen uker tidligere. Den hadde bare noen stilker igjen, og nå blomstret den aller siste blomsten. Se så vakker! Dette er nok min aller største favoritt i hagen.

Den hvite cosmosen var litt sliten den også, men både fluer og humler (og jeg) satte pris på de blomstene som var igjen.

Men nå vi må ikke glemme isen da. Den er jo tross alt «hovedpersonen» i denne lille beretningen. Og for en luksuriøs «hovedperson»! Mövenpick er den beste isen! Jeg måtte dessverre nyte den alene, for kjæresten fikk plutselig masse ekstra jobb (sånn er det med hjemmekontor). Jeg hadde jo håpet på en isdate ute i hagen, men syntes mest synd på han som gikk glipp av den fine sola. Jaja, han fikk nå is i allefall. På den aller siste dagen i september.

Noen ganger må man bare

2 Comments

Når det er helg, snøen kryper nedover fjellene og kulda presser seg inn mot husveggene. Når det eneste logiske er å holde seg inne og fyre i vedovnen. Når man bare ønsker at alt skal være mykt og varmt. Som en trøstende sommerklem i en kaldere årstid. Det er da man baker. Og ikke hvilken som helst kake. Det skal være en varm og lun eplekake med vaniljesaus. Jeg brukte denne oppskrifta, og det var lekende lett men farlig godt. Jeg tror det blir flere eplekaker i kattelivet i nær framtid. For noen ganger så må man bare ♥

Marthe Wang

Leave a Comment

Jeg er litt sen å få med meg ting noen ganger, og sånn ble det dessverre med denne fantastiske musikeren. Hun har visstnok holdt på noen år nå, for denne videoen er fra TV aksjonen 2018. Hvorfor hun har gått meg hus forbi skjønner jeg ikke, for dette er sånn musikk jeg får frysninger av. Visemusikk med innslag av jazz, med vakre melodier, gode tekster, nydelige koringer, og så ektefølt. Dette er sånn musikk jeg kan høre på om igjen og om igjen, og for tiden er det Brakkesykekonserten hennes som går på repeat på pcen min. Jeg fikk ikke limt den inn på bloggen, men her har dere i allefall linken. Kanskje dere kjenner til Marthe Wang fra før, men om dere ikke visste om henne har dere i hvert fall dagens beste tips fra meg. Nyt, for dette er rett og slett vakkert!