Marsbuketten

Jeg ble SÅ fornøyd med marsbuketten denne gangen fordi den skiller seg litt ut fra mine andre buketter. Visst er den rufsete og asymmetrisk, akkurat sånn som jeg liker. Men den har noe mer «hageaktig» over seg enn mine andre buketter som man ser tydelig at er kjøpt i butikken. Denne gir meg følelsen av å ha blitt plukket i en hage en tirsdag i juli.

Og det er nok klematisen (den lyselilla) og stjerneskjermen som gir det uttrykket. Begge er ikke uvanlig å finne i norske hager. Ja, faktisk så langt nord som her i Tromsø. Nå er jeg ikke sikker på om akkurat denne typen klematis har høy nok herdighet til å trives hos oss, men det finnes flust av klematis rundt om i byens mange hager. Jeg har faktisk selv vurdert å skaffe meg en til hytta.

Også var det noe med fargevalget som også var litt annerledes. Lys lilla, rødbrunt og hvitt. Med et hint av lysegult. Den kombinasjonen har jeg nok aldri hatt før. I tillegg er det sjelden jeg går for lilla nå om dagene. Men denne klematisen var så fin og spesiell, så den måtte jeg bare ha.

Jeg syns den ligner litt på en sjøstjerne. Er dere ikke enig?

Klematisen er også fin og spesiell før den springer ut.

Eucalyptusen var også ekstra spesiell denne gangen. For den inneholdt ikke bare rødbrune bær, men faktisk også blomster. Hvite blomster. Det har jeg aldri sett før.

Den hvite stjerneskjermen, eller astrantia som den heter, er jo som dere vet en gjenganger og favoritt. Det vises kanskje ikke så godt på dette bildet, men den har et snev at lyserosa i seg i midten.

Ble det ikke en fin hagebukett i mars? Det syns jeg. Og jeg kjenner at jeg gleder meg litt ekstra til sommeren nå. Men det regner jeg med at dere leserne også gjør. Vi er nok mange som er klar for å legge vinteren bak oss. Men først står påsken for tur.

En ny gammel duk

Sist gang vi var på besøk hos svigerforeldrene mine fant svigermor fram en gammel bomullsduk som hun lurte på om jeg ville ha. Hun hadde sett den gamle blondeduken som lå på bordet på hytta, og tenkte på meg når hun kom over denne fine saken når hun ryddet i gamle ting. Visstnok hadde den ligget lenge ubrukt og glemt. Jeg ble selvfølgelig kjempeglad og sa umiddelbart ja!

Jeg var så ivrig at jeg måtte prøve den med én gang vi kom til hytta, så her er fra før jeg fikk strøket den. Men brettekanter syns jeg ikke er så ille på et sånt tykt bomullsstoff som dette. Det skal være litt rustikt, og hovedfokuset er uansett det nydelig blondemønsteret. Som dere ser kunne duken gjerne ha vært litt lengere på kortsidene, men hva gjør vel egentlig det når den er så fin som denne!

Jeg syns mønsteret er ekstra fint i hjørnene. Og på dette bildet kommer den egentlige fargen litt bedre frem. Note to self – jeg må huske å ikke ta bilder når været veksler mellom sol og overskyet. Da blir fargene så rare.

Er den ikke fin? Og perfekt som årets påskeduk på hytta! I tillegg er det ekstra koselig å vite at kjæresten har sittet og spist kaker og annet godt ved akkurat denne duken i oppveksten. Det er det fine med arv og gjenbruk. Det har en lang historie bak seg. Jeg er så takknemlig for at jeg fikk denne duken. Takk kjære svigermor ♥

En gigantisk ranunkel

For noen uker siden kjøpte jeg enda en ranunkelbukett fra Mester Grønn. Full av den fantastiske Cloony Hanoi-ranunkelen som brer seg utover. Som jeg har sagt tidligere, og til tross for at prisen er litt stiv, så må de nytes mens de kan. For ranunkelsesongen er bare på våren. Og akkurat denne uka hadde de medlemstilbud på ranunkler. Da er det bare å løpe og kjøpe for oss blomstergale.

Akkurat denne buketten fikk jeg ikke tatt bilde av. Men det jeg derimot fikk foreviget var denne ene gigantiske ranunkelen som var så stor. Her snakker vi opp mot peonstørrelse, og jeg må være ærlig å si at jeg ikke trodde ranunkelen kunne bli så stor. Men større av noe så vakkert sier man ikke nei takk til. Se bare så fin den er! Som en levende silkeblomst.

Blomster er en fantastisk hverdagslykke ♥ Er dere ikke enig?

Mandag med sommertid, sol og blomkålsuppe

Det er mandag, den første etter klokkestillinga, og jeg skal innrømme at den lille timen det er snakk om går mer inn på meg enn jeg har lyst å innrømme. Jeg blir rett og slett mer trøtt og uopplagt. Og visstnok viser forskning at det er mange som blir det. Men på den positive siden blir jeg alltid så glad for at dagene blir lengre. Jeg elsker at lyset varer litt utover ettermiddagene. For det er jo så bortkastet at det skal begynne i fem-sekstida på morgenen når ingen er våkne, og at mørket gjør sitt inntog allerede kl 18 da vi virkelig trenger litt lys for å ikke sovne på sofaen. Det kan jo hende dette funker sørpå, men vintertida er virkelig ikke for oss i nord. JA til sommertid hele året sier nå jeg!

I dag hadde vi forresten et nydelig vær i Tromsøbyen. Sol så langt øyet kunne se. Dessverre klarte jeg ikke nyte det på verandaen da jeg var litt kokt i hodet etter en litt stressende dag i går. Vi hadde planlagt litt dårlig med pakking og kjøring fra hytta for å rekke ompakking og klesvask i byen, sånn at kjæresten skulle rekke flyet sitt sørover i forbindelse med en jobbreise. Etter å ha hatt en kjøretur med mange stopp med en missfornøyd pusefrøken, tørket X antall penskjorter med hårhøneren på badet, og grått noen tårer over å måtte si hadet til en jeg har levd som erteris med i over to år, lå jeg langflat på sofaen. Puh, ikke så mye søndagsro nei.

Men jeg nøt i allefall sola innefra i dag. Og det var herlig å kunne åpne verandadøra og høre vårlige lyder som måseskrik og barn som lekte ute.

Og når vi er inne på å nyte ting. I dag lagde jeg meg en helt fantastisk god blomkålsuppe til middag. Jeg har hatt lyst på det i flere uker nå, men kjæresten syns ikke det er en fullverdig middag da han har vokst opp med det som forrett til søndagsmiddagen hos mormoren sin. Jeg gjorde jo også det. Bestemor i Malangen serverte det ofte før en kjøttrett av noe slag. Spesielt på sommeren. Men jeg har samtidig vært vant til å spise blomkålsuppe som middag i sin helhet. Og hvis man topper det med en god olivenolje og har et godt brød attåt, ja da er det bare et helt nydelig måltid.

Så det ordnet jeg meg i dag. Blomkålsuppe for én, med ekstra godt speltbrød fra Tove på Reko-ringen. Det er i allefall én god ting med at kjæresten er ute på jobbreise. Jeg får bestemme middagen helt selv. Hehe! Nå skal jeg se ferdig «Tid for hage» som jeg har satt på pause mens jeg skrev dette. Ha en finfin mandagskveld alle sammen ♥

De første vårtegnene

Vår, vårtegn og om våren kommer i det hele og det store er alltid omdiskutert her nord. For mens dere sørpå kan nyte prydbusker og kirsebærtrær i full blomst ganske tidlig, har vi som regel sørpe på veien og en halv meter snø i grøftekanten. Ikke rent sjelden fylles det på med mer snø helt fram mot mai/juni også. Tidvis blir vi nok litt værsyke av det, men hvis vi tenker oss godt om har vi faktisk vårtegn vi også. Og vi trenger ikke å vente så lenge med å se de heller. Det er kanskje ikke de helt tydelige som snøklokker og hestehov som spretter opp av bakken. Men de er der. Se bare her.

Når butikkene fylles av perleblomst og andre løkblomster kjenner i allefall jeg at det føles mer vårlig. For da kan man ta med litt vårstemning hjem til seg selv.

Det gjør seg med et lite hint av vår på kjøkkenbenken.

Og blomstrende kirsebærgreiner i en vase på kjøkkenbordet gir også vårlige assosiasjoner.

Så må vi ikke glemme lyset. Den fantastiske vårvintersola. Som nylig har hatt mer vår i seg enn vinter for å si det sånn.

Den presser seg fram over alt. I kriker og kroker, og fra bak gardinen. Og den lyser sånn opp. Jeg elsker det! Ja til og med når soverommet ikke lenger er mørkt. Vi er ikke så langt unna der nå. Og for sånne som meg som liker å sove litt lenger utover morgenen blir det nødvendig med et ekstra pledd framfor vinduet.

Og nå fikk vi jo en liten bonus i tillegg når sola og varmen ga oss et snev av vår i lufta for noen dager siden. En varmerekord ble slått i byen vår, og om nå det egentlig er så bra kan vel diskuteres. Men gressløken satt i allefall pris på det. Og akkurat som den skal jeg også omfavne hvert eneste lille vårtegn som kommer min vei. Som jeg sa nå nylig – alt godt må nytes litt ekstra nå ♥

Ha en fin dag alle sammen!

Hei fra hytta

Hei fra hytta. I dag er jeg sannelig glad for at det er her vi er, for i dag våknet vi opp til dette fantastiske været – sol så langt øyet kunne se. Og litt skyer, men det var egentlig helt greit, for stua var nesten som et drivhus.

Jeg elsker utsikta vår! For visst er den fin ♥ Tenk i går lå det is på fjorden! Men den kommer sikkert tilbake med kulda og snøen, for våren er nok bare innom på en liten snarvisitt. Vi i nord må nok belage oss på vinter en stund til. Derfor nyter vi sånne dager som dette ekstra mye.

Etter å ha hentet fram godstolene til solkroken vår, fyrte vi opp i bålpanna og varmet både pølser og brunostskive i aluminiumsfolie. Årets første middag ute. Jeg drakk som vanlig solbærtoddy i en av de fineste mummikoppene, og ble så glad for å se det lille ekornet på koppen fordi jeg ikke har sett Snipp og Snapp som vanligvis klatrer i trærne utenfor siden høsten. Håper de kommer tilbake snart.

Solbrillevær er lik kanelbollevær. Er dere ikke enig?

Men kanelbollene måtte nytes under et pledd etter hvert for vi er jo tross alt fortsatt bare i midten av mars. Men for en fin marsdag! Jeg er så takknemlig ♥

Alt vi har kjært

Det er noe med alt som skjer for tida som får meg til å tenke mye på hvor heldige vi er. Hvor godt vi har det. Og alt vi har. At vi må huske å nyte det mens det fortsatt er her. Mens livet puster rolig. Mens roen fins i hjertet. For livet kommer ikke med noen garantier. Før eller siden vil vi alle kjenne på tap. På sorg. På smerte.

Så smil til naboen og kjenn på hvor godt det er å sove trygt i samme gate. Mys mot sola, og smil når du ser barn som leker ute. Spis god mat og le sammen med venner og nære. Gi de en klem og si at du er glad i de. Tenk på og ta vare på alt vi har kjært. Som Ine Hoem synger så fint. «Når alle dei nattlege draumar blir borte som skyer for vind, da opnar eg alle dører så sollys kan fløyme inn, da ropar eg høgt av glede og syng: Eg er enno til!»

Tanker på en tirsdag

* Å hente en hjemmelaget kanelbolle fra fryseren og nyte den sammen med en kopp mango & bergamott-te lyser litt opp på en gråværsdag ♥

* Forrige uke ble en tung uke. Ikke bare er det krig i Europa, noe som jo er helt uvirkelig for oss som lever i fredstid. Men i tillegg fikk vi et møte med døden. Og kreften «vant» igjen. Det å se en kjær venninne miste barnet sitt er så vondt at det er vanskelig å beskrive. Jeg tenker på hvor vondt det var for meg å miste Bianco, og føler at det må ganges med tusen. Minst. Hun har jo tross bært sin kjære gutt i kroppen sin, og har hatt en nærhet til han som bare en mor kan ha. Ingen foreldre skal være nødt å miste barnet sitt! At livet kan være så urettferdig og vondt.

* Nå har jeg endelig fått meg ny pc. Den gamle har kranglet og vært vanskelig i lang tid nå. Det er blant annet en av grunnene til at det har blitt så lite blogging den siste tida. I tillegg til punkt nummer to. Nå gleder jeg meg til litt mer forutsigbarhet når jeg får lyst å skrive.

* Vår kjære Biancopus hadde blitt 17 år 1. mars om han fortsatt hadde vært her sammen med oss. Det er litt av en alder for en katt. Jeg husker at jeg brukte å si at han skulle bli 17 år, ja i allefall 15. Og det var ikke langt fra 15 han ble. Jeg prøver så hardt å holde fast i at det absolutt ikke var et kort katteliv, og at vi var heldige som fikk ha han så lenge. Samtidig føler jeg at han skulle vært hos oss lenger. Både han og vi ville så gjerne det. Som jeg savner han ♥

* Vanemenneske nummer én kjenner at det tar tid å venne seg til den nye pcen, selv om den ble sirlig valgt for å være så lik som mulig som den gamle. Tenk at det skal ta sånn tid å omstille seg. Og det blir bare verre og verre jo eldre jeg blir. Sukk…

* Selv om vinteren har vært lang syns jeg fortsatt det er så fint når det snør. Spesielt når snøen kommer dalende med en sakte ro. Som om vi sitter inni en snowglobe.

* Jeg er så sint over det som skjer i Ukraina nå og på en viss person som ikke fortjener navnet sitt på trykk. Først var det bare vondt og uvirkelig. Hjerteskjærende og ubehagelig. Men så kom det uunngåelige sinnet. At ett menneske skal få lov å gjøre dette er bare så feil. Og at vi skal måtte leve med hans trusler er ikke greit.

* Nå har jeg endelig fått tatt tredje vaksinedose, eller busterdusen som jeg kaller den for. Og det var en lettelse å få det gjort. Jeg vil nok fortsette å være forsiktig og i det lengste unngå å bli smittet. Men skulle jeg nå bli det, så føles det tryggere med en tredje vaksine innenbords.

* Jeg er så glad for å kunne handle på REKO-ringen. Ikke bare får vi superlokale og nydelige produkter, men i tillegg er det så hyggelig å handle direkte hos «bonden og bakern». Vi blir alltid møtt med smil og gode samtaler, og da føler jeg at jeg får noe ekstra på kjøpet. Og tenk, jeg har allerede konsumert tre bokser med gomme på en liten uke. Det er det eneste jeg vil ha på knekkebrødet for tida. Den gommen er farlig god!

* Jeg trenger fortsatt en ny dagkrem, for den jeg bruker i vinterhalvåret har ikke solfaktor. Og solkrem i ansiktet er aldri løsningen, for den bringer alltid med seg masse kviser (ja, selv de som er laget for ansiktet). Noen som har noen gode tips om en god krem med SPF for sensitiv kombinasjonshud?

* I år har jeg faktisk kjent meg litt umotivert for å lage blomsterbuketter. Og det til tross for at årets buketter så langt egentlig har vært ganske fine. Jeg tror det er mest for at jeg sliter med å finne det jeg virkelig vil ha. Spesielle blomster, og kombinasjoner av spesielle blomster. Også syns jeg utvalget av farger har vært litt rart. Ikke én gang har jeg sett de ferskenfargede hodenellikene så langt i år. I tillegg har det vært mye høstfarger. Og det stemmer bare ikke for sånne som meg som elsker å følge årstidene. Jeg trenger flere lyse farger nå. Så jeg håper det endrer seg snart. Også hadde det vært fint å kunne plukke en og en blomst i stedet for å kjøpe en hel bukett av hver type. Jeg tror kanskje jeg må få kommet meg utover til Kvaløyrosa.

* Det finnes ikke en eneste en plass i kattelivet uten kattehår nå. Inni lomma, i undertøyet, på gardinene, i kjøleskapsdøra, på platespilleren, i munnvika. Ja til og med i ansiktet etter at jeg har vasket det og tørket meg med håndduken. Jeg rister alt som kan ristes, støvsuger og klesruller til den store gullmedaljen (i tillegg til det opplagte – å børste Mira så ofte som mulig). Klesrullebudsjettet har gått betraktelig opp, men det ser nesten ikke ut til å minske. Det er nesten så jeg blir sprø. Så husk på det dere som skal skaffe dere katt, lang pels er fint, men forferdelig upraktisk. Selv for katten.

* Jeg gleder meg til påsken, for i år skal jeg pynte en hel hytte. Men jeg har ikke like mange gode idéer som til jula, så det er spørs om det blir like bra som julehytta. I tillegg pynter man nok hakket mer til jul. Selv liker jeg best at det er litt enkelt med påskeris, påskeblomster, gåsunger, egg og sitroner. Hvordan pynter dere til påsken?

* Jeg har fått helt dilla på å se Akutten. Det er ikke første gangen, for samtlige sesonger har blitt konsumert før. Men nå begynner det å bli noen år siden. Jeg hadde glemt av hvor godt jeg liker Mark, Carter, Doug og Carol. Og selv om jeg egentlig ikke er så glad i verken sprøyter, blod og lignende har jeg bare en tiltrekning mot akkurat denne serien. Jeg tror det må være 90-tallsfeelingen.

* Jeg har ikke spist en eneste en semla i år… Det er nesten så jeg syns det er litt trist, men sånn blir det bare noen ganger. Jeg får ta det igjen til neste år.

* I dag tenker jeg på alle de som kjempet og banet vei for at jeg kan leve så fritt som jeg gjør i dag. For at jeg skal kunne si hva jeg mener. For at jeg skal kunne gå i de klærne jeg ønsker. Jobbe med det jeg vil. Leve det livet jeg selv ønsker. Og at min stemme skal betyr like mye som de andre. Takk! Jeg er så takknemlig! Dette må vi ikke ta for gitt jenter! Selv om det selvfølgelig finnes rom for forbedring. Som for eksempel lik lønn for samme type jobb.

* Jeg tror det er ekstra viktig å klemme alle man er glad i nå ♥

God helg fra oss i kattelivet

I dag har vi helgevaskdag og på bord og i skap og skuffer ligger alt vi måtte trenge for å få helgefølelsen. På kjøkkenbordet står disse nydelige blomstene i Jasper Conran-mugga mi og smiler mot oss. I kjøleskapet ligger verdens beste gomme fra Lofoten. I fryseren, Toves sukkerfrie lefser. Og et helt brett egg fra Widdig står på kjøkkenbenken klar til vi skal spise english breakfast på søndag mens vi ser på Poirot. Lykke fra både blomsterbutikken og REKO-ringen. Nå er tida for å gjøre det ekstra fint rundt seg. For å finne fram alt som føles trygt og får smilet til å komme fram i munnvika.

Og en av de tingene som virkelig får meg til å smile er denne lille frøkna som måtte lukte på eggene mens mamsen tok bilder til bloggen. Mira er alltid god å ha! Og i tunge stunder enda bedre. Katteterapi heter det 😉 Pelskos skulle vært på blåresept til alle.

Håper dere har noe ekstra godt å kose dere med i helga dere også. Og noen som kan holde rundt dere mens det «stormer» der ute. Varme helgeklemmer fra oss i kattelivet ♥

Ikke til å tro

Dette bildet tok jeg sommeren 2018 når vi besøkte krigsmuseet i Dubrovnik. Det var et sterkt møte med et helt annet liv enn det vi hadde i Norge på 90-tallet. Mens vi løp fritt i gatene og lekte sånn som barn skal gjøre, satt uskyldige mennesker uten mat og klær, og fryktet for livet mens bomber traff husene deres. Det gikk veldig inn på meg å være på dette krigsmuseet. Å se de vakre gate i Dubrovnik som vi kjenner som et ferieparadis, ligge i krigsruiner var hardt. Og alle bildene av de lidende uskyldige menneskene… Det gjorde rett og slett vondt.

Det som slo meg den gangen var at man som barn kan føle veldig med andre. Synes synd på de. For jeg husker godt bilder av krigen fra Jugoslavia på dagsrevyen. Og man snakket mye om de stakkars barna i Sarajevo. Sang på Kine Ludvigsen sin sang som het det samme. Men man har samtidig ikke helt forståelsen for hvor alvorlig det er når man er liten. Så når jeg sto der på krigsmuseet syns jeg det var rart å tenke hvordan vi levde, samtidig som dette skjedde på en plass som vi nå føler en tilknytning til. Jeg kjente på både sorg for de som opplevde dette og takknemlighet og trygghet over at vi slapp unna.

Men nå er vi der igjen. Og det er ikke til å tro! Vi har krig i Europa! I 2022! Ukraina bombes, og det ukrainske folket både kjemper og flykter. Som voksen opplever jeg dette både surrealistisk og vanskelig. Og jeg føler sinne, sorg, frustrasjon og redsel. Jeg prøver å ta innover meg all informasjonen som pøses ut, men det er nesten for mye for et hjerte som er glad i mennesker, dyr, naturen og livet. Hvor lenge skal dette vare, hvor langt skal det gå? Og slipper vi unna denne gangen også?

Heldigvis er det ting vi kan gjøre mens vi venter i håpet. Det første er å holde fast i medmenneskeligheten. Å se det gode i vanlige mennesker og huske på at hvert liv er verdt så mye. Enten du er ukrainsk, norsk eller russisk. Dernest kan vi hjelpe. Redd Barna gjør en stor innsats i Ukraina nå. Det er flere måter du kan bidra der:

SMS: HJELPER til 2230 (50 kr/mnd) eller NØDHJELP til 2230 (250 kr)
VIPPS: valgfritt beløp til 2230
Gavekonto: 7050 06 35280

FLYKTNINGHJELPEN er en annen mulighet. Eller UNICEF.

Nå må vi huske å ta vare på hverandre ♥ Kjærlighet er alltid større enn krig!