Den siste dagen i juni rettet vi snutene våre mot vårt etterlengtede Lofoten, og tradisjonen tro er kjøreturen nedover dit en like stor del av ferien som resten. Vi har alltid med oss god nistemat, wraps med kylling, salat og coleslaw. Og kald drikke i kjølebagen, og varm drikke på termosen. God musikk og lydbok er også et must. Og litt munngodt (les vingummi) som kjæresten kaller det for. Vi kom oss sent i kjøringa, for vi skulle innom for hytta å vanne blomster først. Også stoppet vi og sa hei til svigerforeldrene mine. Men det positive med å kjøre sent er at det er mindre trafikk langs veien og at man nesten alltid får selskap av den fantastiske midnattsola. Som dere ser skuffet den oss ikke denne gangen heller. Det var ekstra vakkert ved et av vannene mellom Gratangsfjellet og Bjerkvik.
Så hadde vi et toalettstopp ved Evenes. Herfra og til Lofoten er den fineste biten av hele kjøreturen.
Neste stopp ble midt oppå Raftsundbroen. Altså se så nydelig det er når midnattsola skinner gjennom Raftsundet! Hadde vi ikke kjørt her i de nattlige timer hadde vi nok ikke kunne stoppet på grunn av trafikken. Gjennom Raftsundet har jeg forresten seilt utallige ganger med hurtigruta. Og reiser man i mai, juni og juli er sjansen for et tilsvarende øyeblikk stor.
Et annet obligatorisk stopp for oss er Sildpollnes. Ikke bare er det utrolig vakkert her, men ofte når vi kommer hit trenger vi å stoppe for å trekke litt frisk luft for den siste lille biten. Og som dere skjønner ble det så sent når vi kom fram at det ble rett inn i rorbua og marsj i seng.
Neste dag våknet vi opp til skyfri himmel og syden-Lofoten. Det var stekende varmt og blikkstille hav. Se den flotte utsikta fra kaia!
Nå fikk vi se hvor idyllisk vi bodde. Som i en liten rorbulandsby.
Vi vandret ned til frokosten som var fantastisk god. Dog tok jeg aldri noen bilder der. Noe jeg egentlig tenker er et tegn i seg selv på at den var så god at jeg kun prioriterte å nyte den i ro og mak. Eventuelt ro og smak. Hehe.
Og etterpå gikk vi tur langs kaia i sola. Nyvågar i Kabelvåg er virkelig en vakker plass.
Se så fint de hadde pyntet med blomster.
Og gamle båter og sykler.
Rorbua vår var veldig koselig innvendig også. Vi hadde to soverom som var oppe på loftet. Her er det ene rommet.
Men vi valgte å sove på det gule soverommet, hvor vi flyttet enkeltsengene inntil hverandre. Man vil jo ha kjæresten så nært som mulig.
Nede i første etasjen var det stue. Og som dere ser var gitaren med som alltid.
Kjøkkenkrok hadde vi også. Dog ble den ikke brukt så mye siden vi hadde frokost inkludert og spiste så mye hos pappa og den snille stemora. Men det var likevel veldig fint å ha kjøleskap med fryser, vannkoker og vask.
Badet var lite men veldig koselig.
Jeg liker detaljer som malt panel og litt gammeldagse kroker.
Også likte jeg at det sto en skål som jeg kunne legge ringen og smykket mitt oppi. Og med riller til og med.
Etter frokost og dusj dro vi bort til pappa og den snille stemora. Der ble det delt ut klemmer i fleng, og gaver. Vi fikk en hel haug med gaver til lille i magen. Blant annet massevis av fine strikkede klær, luer, pledd ol. De skal dere få se senere. Og jeg fikk endelig gitt pappa en gave som jeg kjøpte til han på et marked i London i 2019.
Fra The Vintage Letter Lady. Det var et kort laget av Scrabblebrikker i tre og deler av et gammelt Scrabblebrett, noe som passer så godt siden både jeg og pappa er så glad i Scrabble.
Vi hadde for øvrig med oss noen ting fra Malangen også. En fillerye som bestemor har laget til de, og denne gamle krakken som onkel lagde til pappa når de var små. Onkel kunne fortelle at den ble malt rett før julaften, slik at den ikke hadde tørket hundre prosent når pappa fikk den. Og at den derfor har noen merker etter at gammelonkel Olav var på besøk og hvilte føttene sine der. Er det flere der ute som elsker sånne små historier? ♥
Denne dagen spiste vi pappas nydelige speltpannekaker og ertesuppe (eller supe som jeg skrev i et brev til pappa når jeg var lita) til lunsj. Det er tradisjon at vi bruker å spise det den første dagen vi kommer på besøk. Så dro vi ut for å finne ferske reker som vi skulle ha til kvelds. Men det var håpløst med tanke på at det var sol og 26 grader i skyggen i Lofoten. Det ble frosne reker. Og en boks med etterlengtet lakrisrotis fra Arktis. Nam!
Mens rekene tinte dro jeg og kjæresten til Rørnesstranda. Jeg var så varm og hadde behov for å dyppe tærne i havet.
Og det var så deilig at jeg kunne vasset i timesvis. Hva er vel bedre enn vann og sand mellom tærne i behagelig kveldssol når kroppen holder på å smelte bort?! Jeg tror lille i magen satte pris på det også ♥ Å få kjøle seg litt ned.
Til og med kjæresten som jeg vanligvis må overtale ut i vannet i Kroatia våget å vasse litt. Det sier litt om hvor varmt det var.
Det var så fint og vakkert og behagelig å være på Rørnesstranda at vi nesten ikke skulle klare å løsrive oss.
Men hjemme hos pappa og den snille stemora ventet det et bedre rekemåltid. Og etter at vi var gode å mette satte vi oss ved den franske balkongen i stua deres og nøt denne fantastiske utsikta. Kveldssol og båter. For en luksus!
Den neste dagen holdt vi også på å smelte bort, og sant å si var vi litt slitne etter en alt for varm natt under skråtaket på rorbua vår. Og det til tross for at vi hadde med oss egen vifte. Så dagen ble tilbrakt med gode samtaler, kald drikke og jordbær med fløte inne i skyggen hos pappa og den snille stemora. Men varmen den traff oss likevel, til tross for at alle vinduene sto på vidt gap. Det var ordentlig sydenLofoten.
Når vi kom hjem til rorbua denne kvelden tok vi med oss hvert vårt glass med noe godt og satte oss på kaia. Jeg med ferskeniste, og kjæresten med ferskencider. Det var ren idyll. Vi hadde bare tatt et par slurker før et voldsomt uvær plutselig kom seilende over oss. Mørke skyer som kom som en tornado. Det var helt bisart og merkelig. Alt ble mørkt, vinden så sterk at vinduene på rorbuene slamret, og sanden på parkeringsplassen ble virvlet opp i lufta. Det var nesten som på amerikansk film. Så da måtte vi springe med hvert vårt glass tilbake til rorbua. Været blir stadig mindre norsk her i landet.
På søndag våknet vi opp til atter en soldag og mens noen var sprek og gikk på Festvågtinden (les kjæresten), var andre så gravid at de måtte hvile litt i rorbua. Denne toppturen er for øvrig for bratt for meg selv når jeg ikke er gravid. Jeg har nemlig litt problemer med dybdesynet på grunn av trykksykdommen min i hodet. Men jeg skulle så gjerne ha gått den, for sjekk den utsikta over Henningsvær.
Etter at jeg hadde hvilt og tatt livet med ro gikk jeg for å lete etter Tante Kaias Kaffehus som en rorbunabo hadde anbefalt.
Denne vei sa skiltet og jeg tenkte «ja takk, jeg går gjerne langs denne drømmende veien som ser ut til å føre til et paradis».
Altså, se for en sommerdrøm! Hundekjeks så langt øyet kan se.
Vel framme ble jeg ikke skuffet. Jeg elsker jo gamle hus av tre og stein.
Og det første som møtte meg på innsiden av døren var denne disken som nesten så ut som en resepsjon på et eldgammelt hotell.
Uante mengder av kaffe og te sto det på skiltet. Dette hørtes lovende ut.
Og teen og kaffen kunne man nyte inne ved gamle og sjarmerende bord og stoler og blomstrende tapet. Men været var så fint at det måtte bli ute.
Og akkurat tidsnok til at kaffe, leskende limonade og gulrotkake kom på bordet kom også kjæresten fra fjellturen sin. Og når vi satt oss ned kom vi i prat med de som driver Tante Kaias Kaffehus. Det viste seg at vi har felles bekjente til tross for at de er fra Østlandet. Og at det bare var tilfeldighetene som hadde gjort det slik at kjæresten ikke hadde spilt gitar på en huskonsert hjemme hos de sørpå i 2018. Verden er sannelig ikke stor.
Mer idyllisk og perfekt kunne det nesten ikke bli. Jeg må si jeg har vokst på Kabelvåg som jeg i utgangspunktet ikke har hatt noe spesielt forhold til tidligere.
Denne gulrotkaka, den viste seg av være av de bedre jeg har smakt. Mmmm. Og kanskje det var sola, utsikten, stemninga, det gamle fatet den ble servert på. Jeg vet ikke… Men alt til sammen gjorde det bare så fint.
Del 2 av Lofotferien vår kommer snart.
