Nå om kveldene når vi skal legge oss har Bianco nesten alltid lyst å sove sammen med oss. Han har tre faste plasser han rullerer mellom; I senga i min fotende, i kjæresten sin fotende, eller på lammeskinnet på gulvet. Og det er selvfølgelig veldig koselig. Vi vil jo aller helst ha han sammen med oss – også på natta.
Men nå når det er så kaldt er han dessverre utsatt for trekk på alle de tre plassene. Og siden Bianco er seniorpus og sliter litt med å holde på varmen både på grunn av astmaen og litt dårlig blodsirkulasjon i ryggen, er det ekstra viktig at vi følger med på dette. Får han for mye trekk på seg kan han i verste fall få en forkjølelse som kan bli til lungebetennelse. Og det vil vi ikke ha noe av! Derfor pakker jeg på og rundt han ulltepper, dyner, skjerf og mye annet rart. Og når han legger seg på lammeskinnet på gulvet stabler jeg puter som en borg slik at han skal få le fra vinduet. Hehe, det ser egentlig litt morsomt ut.
For ett år siden likte ikke Bianco dette. Han vred seg unna som en unge som må spise grønnsaksmos. Men nå er det som om han skjønner hvor viktig det er, og har nok lært seg å nyte å bli «tucked inn». For nå maler han under hele prosessen. Og mens Bianco maler sier jeg de ordene som har blitt som et mantra i denne kalde vinterperioden – «små kattepuser får ikke lov til å fryse». Nei for de gjør ikke det! Så enkelt er det bare.
Og selv om det krever en liten innsats fra oss og at vi er flinke til å følge med, er dette en helt enkel ting å praktisere for oss i kattelivet. Spesielt siden Bianco er innekatt. Og det er jeg veldig takknemlig for nå som det er så kaldt ute. For tankene mine går ofte til de kattene som er ute nå. Enten det er uvitende eiere som tror at katter klarer kulda fordi de har så mye pels (jeg håper de fleste som eier en katt har satt seg inn i dette). Eller at en stakkar liten pus ikke finner veien hjem igjen i all snøen. Eller aller verst, de som bor ute.
Det er egentlig en utenkelig tanke, men ja det bor faktisk katter ute akkurat nå mens gradestokken viser minus 10 og enda kaldere. Og det er kritisk for disse kattene. Ikke har de mat og vann. Og de risikerer å få frostskader på både ører, nese og poter. Ja nesa kan faktisk fryse slik at den faller av. Tenk så vondt det må være! Og tenk hvis denne smerten bare skal vare og vare helt til at det blir så kaldt at livet ebber ut… Nei slik kan det ikke være! For som jeg sa lenger opp – små kattepuser får ikke lov til å fryse.
Heldigvis er det flere fantastiske ildsjeler som vier en enorm frivillighet og hjertet sitt til disse kattene. Dyrebeskyttelsen er en av dem. Men i dag vil jeg trekke fram en person som betyr ekstra mye for oss i kattelivet. Vi har fulgt han og kattene hans en stund nå. Fra ukentlige spalter i ukebladet Hjemmet (med Pusur som startet det hele), til koselige bilder og snutter på Facebook. Men også grunnleggingen av hjelpeorganisasjonen Forente Poter, hvor vi har fått (og fortsatt får) lære om hjemløse katter, hva de trenger, hva vi mennesker må gjøre, og hva som skjer både når man klarer og ikke klarer å redde i tide. Der har vi fått oppleve både glede og sorg, hånd i hånd. Eller pote i pote.
Jeg snakker om Hans Halden fra Huskatta Pusurs verden, aka Far. Eller katte-Hans som han kalles i Nord-Troms hvor han bor. Og jeg tror ikke jeg vet om noen som har et større hjerte for katter. Han tar så godt vare på sine egne fine puser Minos, Nene og Altha. Deler på det fine livet han har med dem. Og det er en glede å følge de. Men så jobber han også beinhardt for å berge så mange katter som mulig. Og det er mange katter i Nord-Troms som trenger hjelp akkurat nå. Derfor har de en intensiv innsats pågående nå på en søppelfylling hvor det bor en hel kattekoloni. Både voksne og unge puser. Og da skjønner man at de kjemper mot både tida og kulda.
De har allerede berget mange katter. Som Ståle, Svante, Giza og Snøpus. Alle de fire går en lys framtid i møte, og det er en sånn glede å se. Men vi har også fått se monsen Gustav som ikke kunne berges på grunn av den fryktelige sykdommen FIV og store frostskader på nesa. Jeg gråt mange tårer når jeg leste om Gustav. Men nå slipper han iallefall å ha det vondt. Og jeg skal innrømme at jeg gråter mye når jeg er innom Huskatta Pusurs Verden. Både av glede og av sorg. Kjæresten sier ofte at jeg ikke må gå inn å lese om det for jeg blir så lei meg. Derfor er jeg så takknemlig for den jobben de gjør i Forente Poter. For jeg har innsett for lenge siden at hjerte mitt ikke er sterkt nok til å kunne klare noe som dette.
Men selv om jeg ikke klarer å gjøre så mye som jeg skulle ønske, kan jeg gjøre noe. Jeg kan bidra til at Far, Bror og resten av gjengen i Forente Poter har mulighet til å fortsette den formidable jobben de gjør. Her snakker vi om folk som ofrer både fritiden, nattesøvnen og helsa for kattenene. Akkurat nå har de 18 katter som trenger mat, veterinærtimer, kattesand, leker og mye mer. Og med den innsatsen de gjør nå, vil de mest sannsynlig bli enda flere. Og dette koster. Derfor har Bianco sendt inn et lite bidrag i dag, og sett i sammenheng med hva som virkelig betyr noe i livet, kostet det oss så lite. Vi har så mye, og vi har det så godt. Og Bianco fryser ikke. Derfor burde vi hjelpe!
Og siden små kattepuser ikke får lov til å fryse ønsker jeg å oppfordre dere alle til å gi litt til Forente Poter. Du kan vippse på 101300 eller overføre penger til kontonr 4750 39 55551. Eller du kan bli Grasrotgiver og sende sms «Grasrotandelen 815935292» til 60000. Og husk at litt er bedre enn ingenting. Og tenk så godt det føles etterpå! Vi føler oss iallefall enda varmere i hjertene våre nå (vi som var så god og varm fra før av).
Takk kjære Far og alle dere andre i Huskatta Pusurs verden, for alt dere gjør ♥
