Vår kjære hage, som jeg gjentatte ganger har lovet å vise dere i løpet av sommeren, ble ikke helt som planlagt i år. Det er nesten så jeg ikke vet hvor jeg skal begynne, men jeg får prøve meg på en slags kortversjon. For hagen i år har virkelig bydd på utfordringer.
Vi har selvfølgelig hatt masse glede av den og kost oss blant alle blomstene, men hjelpes hvor mye jobb den har krevd. Og til tross for all den jobben har det heller ikke blitt helt bra. Og hvis det virkelig fantes ett år jeg hadde trengt at ting skulle gå litt mer på skinner, var det i år – med tanke på Bianco.
Vi har altså hatt så mye besøk av grønnlus, skadedyr og sykdom at det nesten ikke er til å tro. Jeg har plukket bort svære larver, skylt den ene blomsten etter den andre i dusjen med påfølgende grønnsåpebehandling, og én blomst måtte jeg rett og slett klage på.
Til tross for pent vær og mye sol ble nesten ingen av blomstene så frodig som de bruker. Det ble rett og slett ikke varmt nok. Bare to av pelargoniaene fikk blomster, og da helt mot slutten av august. Og Cosmos Antiquity har ikke fått en eneste knopp. Her er Halvors Silver-spireaen og dette var de få blomstene som kom på den i år. Men selve planten er stor og frodig, så det er jeg glad for. De to rosa spireaene fikk også bare hver sin blomst i år.
Dette er den blomsten jeg måtte klage på. En orange Carillion i ampel, med nokså stiv pris fra Mester Grønn. Eller rettelse, dette er den som jeg fikk når jeg klaget. Den første hadde flekker på bladene allerede under en uke etter at jeg kjøpte den. Så når hele greiner med blomster begynte å falle av dro jeg tilbake med den.
Dette var rett før vi skulle dra til Lofoten, og den eneste orange blomsten de hadde igjen var en puslete liten sak med mugg på deler av røttene. Når man begynner å komme så langt ut i sesongen står man i fare for å ikke finne flere blomster (iallefall i de fargene jeg vil ha), så jeg gjorde en avtale med hun i kassa om at jeg skulle prøve å fjerne muggen, og komme tilbake dersom det ikke gikk bra. Det gikk greit, men det var først mot slutten av august at den klarte å bli så frodig som dette. Så til neste år kommer jeg nok til å stille større krav til kvaliteten.
Men når Carillion er frisk og frodig er det virkelig en vakker blomst. Spesielt i denne laksrosa-orange fargen.
Det er alltid koselig med litt stein som pynt. Og persille er et must i enhver hage, ikke sant?
I år fant jeg bare Dahlia Dreamer som var plantet to og to i pottene. Magefølelsen sa meg at dette ikke var så lurt da jeg vet at de liker god plass, og jeg var inne på tanken flere ganger om å splitte de. Men så gjorde jeg ikke det før helt i slutten av juli. Og resultatet ble alt for små og puslete planter. De har riktignok kommet seg litt etter at de fikk større plass, men er fortsatt bare en tredjedel av alle mine tidligere Dahlia Dreamer. Både i høyde og i bredde. Og da blir det naturlig nok ikke like mange blomster heller. Her er den største, og som dere ser er den bra mye mindre enn den bruker å være.
Jeg var så uendelig glad når Tante Solbærbusk ble full av blomster og kart i vår. Men så kom sterk vind og ruskevær, og resultatet ble bare åtte små bær. Men de var veldig gode da 😉
Her ser dere Tante Solbærbusk i sin helhet. Den orange stemoren i front ble dessverre veldig plaget med grønnlus. Jeg tror jeg har dusjet og sprayet den med grønnsåpe minst to ganger. Derfor ble den dessverre ikke så stor heller.
Seee som Bianco koser seg ♥ Nemesiaen dere ser bak han har vært ganske så praktfull. Den har jeg plukket mye av for å ha i vaser på stuebordet. Men den orange potterosa ved siden av ble også bare en tredjedel av hva den normalt bruker å bli. Og ser dere den hvite stripa på glassverandaen bak den igjen? Det var skjærenes visittkort etter at de hadde vært å tatt seg til rette atter en gang. Ikke nok med at de hadde skitt ut både gelender, stoler, og puter, så stjal de faktisk den aller største av jordbærene i år. Den som jeg hadde gått å ventet på i dagsvis, og antagelig på akkurat den dagen den var perfekt rød. Etter dette begynte jeg å ha en plastpose over jordbærpotta på natta.
Jeg bruker vanligvis ikke å være sint på fugler, men i år har de skjærene blitt usedvanlig frekke. De har faktisk stått på gelendret og kjeftet på Bianco flere ganger, på hans egen veranda. Og Bianco er jo redd for det meste, så han sitter bare under stolen med hodet bøyd. Så jeg har jaget de bort mang en gang i sommer.
Den hvite hagepoppelrosa ble ekstra høy i år. Men den var også hardt rammet av grønnlus og fikk seg en dusj hele to ganger. I tillegg hadde den svarte prikker på mange av bladene. Derfor plukket jeg de bort, noe som gjorde den litt spinkel helt nederst.
Men den var jo fin likevel. Se bare! Og den lyselilla Lobeliaen i ampelen var heldigvis veldig frodig. Man kan alltid stole på Lobelia.
Sjokoladecosmosen ble også veldig fin. Ett par blomster viste tegn til lus, men heldigvis forsvant de når jeg knep de av. Og egentlig skal jeg bare være glad for at den ikke ble hardere rammet med tanke på hvor nært den sto den hvite hagepoppelrosa. Grønnlusa sprer seg dessverre veldig lett til naboplanter.
Se for en vakker blomst!
Den hvite klaserosa hadde fått veldig mange blomster før vi reiste til Kroatia. Da var den bra fin, selv om den hadde noe slags sykdomstegn på bladene. Jeg hadde merket meg disse flekkene allerede når jeg kjøpte den, men slo meg til ro med at den sikkert bare hadde fått litt for mye vann, for den var jo ellers så fin.
Og jeg hadde planlagt at jeg skulle begynne å plukke inn og sette disse vakre hvite rosene i vaser etter Kroatiaturen. Men når jeg kom hjem var den i så dårlig forfatning at den gikk rett i søpla. Jeg hater å kaste blomster og har tidligere strekt meg så langt for å berge de, men denne kunne ikke reddes. I tillegg har en av mine blomsternaboer lært meg at det noen ganger kan bli for mye strev. At det ikke blir verdt alt arbeid og frustrasjon. Hun ble forresten også hardt rammet av grønnlus i år.
En av de blomstene som ble med hjem fra Nygård Hagebruk etter at vi kom hjem fra Lofoten var denne spesielle margeritten. Se hvor stor knoppen i midten er.
Heldigvis var det også blomster som kun ga glede. Denne rosa stemoren var faktisk eksemplarisk gjennom hele sommeren.
Og som jeg sa lenger opp, så har vi jo kost oss masse i hagen i år. Kanskje spesielt på kveldene når vi tente levende lys og hadde en varmende tekopp mellom hendene.
Og vi nyter den jo fortsatt når været tillater det. Endelig blomstrer pelargoniaene ordentlig, og da blir vi så glad.
I tillegg har vi nå besøk av masse humler. Og det er når jeg sitter midt i hagen og hører summing fra alle kanter at jeg tenker at det har vært verdt all jobben. Vær så god nyt, tenker jeg. Jeg skal iallefall nyte, nå som all jobben er gjort.
Så selv om ikke alt ble som planlagt har vi hatt en fin hage i år. Jeg håpe bare at det ikke blir like voldsomt grønnlusår til neste år også. Men det spørs vel, når den globale oppvarmingen bare fortsetter og fortsetter…
