Tanker og slikt

Kjære lesere, familie, venner, bekjente, medmennesker, dere som er innom kattelivet som jo egentlig handler om hverdagslykke. Det er unektelig en rar situasjon som har kastet seg over oss. Som har tvunget seg inn i våre frie og privilegerte liv. I Norge er dette den største inngripen siden 2. verdenskrig, og for mange er dette forståelig nok veldig vanskelig. Jeg er allerede vant til å være mye hjemme på grunn av helsa mi, men selv jeg syns dette er helt merkelig. Og jeg er selvfølgelig bekymret. Jeg sier som venninna mi sa – jeg trodde det var Trump og Putin vi skulle være redde for, ikke et virus. Ja, tenk at noe så «lite» kan tvinge et helt samfunn ned i kne.

Men det viser bare hvor skjøre og små vi egentlig er, og hvor viktig det er at vi står sammen. At vi trekker samme vei. Som en maurflokk som jobber i et team for å bære noe mye tyngre enn oss selv.

Det er nemlig det vi er nødt å gjøre nå. Og det gjelder oss alle. For hva skjer dersom den ene mauren finner ut at dette var kjedelig og heller drar hjem for å nyte en brus i sola? Jaha, tenker nabomaurene foran og bak. Drar han, så drar vi også. Hvorfor skal bare han få nyte sola og ikke vi? Hvorfor er vi nødt til å jobbe videre? Og sånn kan det spre seg slik at det til slutt er for få maur til å få gjennomført jobben. Dette kan rett og slett ikke bli gjort uten alles innsats!

Og selvfølgelig koster det. Vi får ikke leve livet sånn som vi er vant med å gjøre. Det krever flere offer. Men samtidig er vi veldig heldige. Vi har tak over hodet. Mat tilgjengelig. Vi har telefoner, internett, Netflix, og annen underholdning. Vi har muligheten til å snakke med de vi er glade i selv om de er langt unna. Å høre hvordan de har det. Det hadde de ikke sist gang samfunnet måtte bli kontrollert på denne måten.

Og det er kanskje lett for meg å si som er i risikogruppen selv, men jeg er iallefall villig til å gjøre min «jobb». For meg selv og for andre. Og jeg håper og ber så inderlig at dere også er det.

Jeg tenker veldig på min kjære tante som ikke kunne treffe barnebarna sine mens hun fikk kreftbehandling. Som ikke kunne gi klemmer til de hun var glad i. Og som gikk glipp av masse fordi hun ikke kunne være i store forsamlinger. Men som likevel syntes det var så lite å ofre for å få beholde livet.

Dessverre fikk hun ikke det til slutt, men hun gjorde så godt hun kunne for at det skulle bli sånn. Og det er det jeg håper at vi alle skal gjøre nå. Så godt vi kan. Å tenke at æsj, så kipt at vi går glipp av både det ene og det andre. At det er så mye vi ikke får gjort. At det er kjedelig, både for store og små. Men at vi likevel klarer dette sammen. Som den aller største dugnaden noensinne. For hva er vel disse ofrene sammenlignet med å få beholde de vi er glad i? Husk, vi vet nemlig ikke enda om dette viruset «bare» rammer de «svakeste». Dessuten er vi alle en del av dette samfunnet. Alle har en funksjon, både med det vi gjør og det vi betyr for noen.

Så la oss hente fram dugnadsånden! La oss bry oss, forstå alvoret, holde oss inne, ikke spre smitte, og hjelpe til der det kan hjelpes. Nå har vi virkelig muligheten til å være gode medmennesker.

Varme klemmer fra oss i kattelivet ♥

Ting som har skjedd i løpet av de siste dagene har fått meg til å tenke litt. Et vanskelig virus som vi ikke vet omfanget av er kommet til landet vårt. Faktisk til byen jeg bor i. Mange blir usikker og redd. Andre tar det helt med ro. Selv skal jeg innrømme at jeg blir litt urolig, men jeg har heller ikke panikk. Men jeg tar dette veldig seriøst, og kommer til å være ekstra flink med både håndvask, Antibac og å ta forholdsregler ute blant folk. Så får jeg bare krysse fingrene og håpe på det beste.

Men det jeg merker som går inn på meg i denne situasjonen, er kommentarene rundt om i kommentarfeltene som omhandler denne situasjonen. Hysteri er ett ord som går igjen. Og en latterliggjøring av de som er bekymret. Og da kjenner jeg at dette bekymrer meg mer enn selve viruset.

Jeg kan selv relatere til hvordan det er å være bekymret for sykdom. Som kronisk syk har jeg det sånn at jeg nesten alltid må passe på om det er noen basselusker rundt meg. For det som ofte er en tredagers for de fleste, er ofte en treukers for meg. Og for å si det enkelt og greit – jeg er nok syk fra før av. Jeg har ikke lyst å ligge enda mer i senga. Derfor er det blitt sånn at familie og venner rundt meg passer på å si ifra dersom de er forkjølet eller brygger på noe. Så er det opp til meg å avgjøre om jeg er villig til å ta sjansen på å treffe de eller ikke. Og i løpet av de siste årene har jeg vært nødt å erkjenne at det ofte ikke har vært verdt det, og dermed valgt å holde meg unna. For det er som jeg har skrevet på bloggen tidligere. Det slår aldri feil. Dersom det sitter noen rundt meg som hoster og snørrer på bussen, så blir jeg nesten alltid syk. Ja, jeg har til og med en helt frisk venninne som har den samme erfaringa.

Og jeg er faktisk mindre syk av influensa, virus og omgangsyke når jeg tar disse forholdsreglene. Jeg har det totalt sett bedre og klarer mer når jeg gjør det på denne måten.

Men samtidig krever dette mye av meg. Det innebærer at jeg må følge nøye med. Kommunisere dette ut til de rundt meg. Og jeg går dessverre ofte glipp av koselige sosiale stunder med folk jeg er glad i. Også har det vært en lang vei å gå. For til å begynne med var det ikke alle som forsto at det ikke var verdt for meg å ligge tre uker i senga for å treffes på kafé. Og dette tror jeg rett og slett er fordi de fleste ikke blir syk i tre uker når de får influensa. Og at det dermed er vanskelig å forstå situasjonen min. Vanskelig for de å sette seg inn i.

Min erfaring er at det er de som har opplevd noe lignende som har lettest for å godta at jeg må gjøre ting litt annerledes. At jeg lever annerledes. Og det er jo naturlig, for det er noe med det å kjenne seg igjen i ting.

Jeg har vokst opp med en pappa som har alvorlig migrene. Jeg har sett på nært hold hvor dårlig han har vært. Men det var ikke før jeg selv ble kronisk syk at jeg følte at jeg kunne sette meg mer inn i situasjonen hans. Jeg har alltid hatt forståelse for han, men herlighet så mye mer jeg forstod når jeg fikk kjenne noe lignende på min egen kropp. Så det vil nok alltid være lettere å forstå hvis man «har vært i samme båt».

Men jeg mener likevel at man kan ha et ønske om vise forståelse selv om man egentlig ikke forstår hvordan andre har det. Jeg har nemlig en venninne som er formidabelt god på dette. Hun var den friskeste og mest arbeidsomme personen i livet mitt, og kunne overhodet ikke relatere til hvordan jeg hadde det. Men likevel var hun den som var aller mest forståelsefull når jeg ble syk. Hun har aldri hatt kjæledyr, men som hun sa når vi mistet Bianco – «jeg vet hvor ondt det er å miste noen man er glad i». Så min gode og omsorgsfulle venninne er et bevis på at dersom man legger viljen til så kan man gi respekt og forståelse, selv om man kanskje ikke klarer å sette seg inn i situasjonen til andre. Hun er virkelig et forbilde som jeg streber etter å være lik.

Og det er egentlig det hele dette innlegget handler om. Å være forståelsesfull ovenfor andre. Å ha et ønske om å vise forståelse og respekt, selv om andre tenker, føler, lever eller gjør ting annerledes enn deg. Vær snill og god mot andre. Vi vet nemlig aldri hvilke kamper andre kjemper. Både fysisk og psykisk.

Jeg for eksempel smiler hver eneste dag. Til kjæresten. Til den nye pusen vår. Til venner. Til familiemedlemmer. Til naboene. Til bussjåføren. Til de i kassa på matbutikken. Men jeg gråter også hver eneste dag. Fordi sorgen og savnet etter Bianco er så stor. Men ser alle de som jeg smiler til denne sorgen? Nei, selv ikke kjæresten gjør det. For selv om jeg er flink til å dele følelser og tanker er det begrenset hvor mye som er synlig.

Og det var ikke mange som så sorgen jeg fikk når jeg ble kronisk syk heller. Det var en indre kamp med mye frustrasjon og tårer. For Ida sånn som jeg kjente henne var borte. Jeg følte det så urettferdig at jeg ikke skulle få lov til å jobbe lenger. At jeg måtte ligge hjemme i senga mens andre koste seg på spillerkvelder, i bursdager, og andre festlige lag. Og at jeg ikke klarte å holde så mye på med hobbyen min lenger (jeg har fortstatt idéene, men jeg har ikke gjennomføringevnen).

Jeg hadde (og har) så lyst å gjøre så mye. Men kroppen min sa og sier fortsatt stopp. Det tok meg mange år å godta denne situasjonen hvor jeg måtte lære meg å fokusere på det jeg faktisk klarer, og å være fornøyd med det jeg får til. Selv om jeg egentlig vil mer. Og så, etter jeg hadde godtatt dette måtte jeg lære meg å leve på en annen måte. Finne en «rytme» som passer for denne kroppen. Sånn som å la være å dra på besøk til noen som er forkjølet, selv om jeg hadde gledet meg veldig til å treffe de. Så når jeg nå sier dette så direkte og personlig, så skjønner dere sikkert hvor tungt det er når man i tillegg må kjempe for at de rundt deg også skal godta denne situasjonen. At man i tillegg må kjempe for å få forståelse.

Så tenk på det i møte med andre mennesker. Tenk på det i kommentarfeltene. Vi vet jo egentlig aldri helt hvordan andre har det. Noe som er lett for deg trenger ikke å være lett for andre (bla. utfordringene med ett nytt virus). Derfor er det så viktig at vi husker på å være snille mot hverandre. Vise generøsitet og kjærlighet. Og respekt for at andre tenker og føler annerledes enn deg. Det er min oppfordring til dere på denne fredagen.

God helg alle sammen ♥

Jeg våkner igjen av at jeg tenker på Bianco i søvne. Etter en alt for kort natt, med alt for urolig søvn. Sånn har det vært i to uker nå. Det gikk litt bedre en stund, men så ble det verre igjen. Det ble på en måte tyngre, og jeg har lurt på om det kan være jula. Nå ligger jeg i senga. I mørket. Alene. Kjæresten har dratt ekstra tidlig på jobb i dag, og jeg registrerer at adventsstaken i vinduskarmen lyser bak gardinen. Følelsen av julelys bak en gardin på soverommet har jeg elsket helt siden jeg var lita. Det har vært en følelse jeg virkelig har omkranset hele livet. Kjent det helt ned i magen. Men ikke nå.

Jeg ligger der i mørket. Lenge. Prøver å få sove igjen, men jeg får det ikke til. Det rumler i magen min. Hvorfor vil ikke kroppen min sove? Jeg er jo så sliten av all denne sorgen og smerten. Jeg blir liggende å tenke, og tankene tar meg stadig videre. Det er minner som går som små filmsnutter på netthinna, både fine stunder, og de såre. Men også tanker om nå og framover. Jeg kjenner den stikkende angstfølelsen igjen. Den som nesten gjør meg skjelven i kroppen og gir meg fysisk ondt i magen. Nå er den der alt for ofte. Jeg prøver å definere den, og lander på beskrivelsen redd. Jeg er redd. Det er sånn det føles ut. Redd for tapet av det gamle, og redd for alt det ukjente nye.

Vi skal få en ny pus. Det vet vi! Det har jeg visst i flere år. Det er ikke for ingenting at bloggen heter «Et katteliv». For jeg elsker katter. Problemet er bare at jeg vil ha Bianco i det livet. Og jeg er redd for hvordan det vil bli å få en ny pus. Redd for å ta det steget. Men så husker jeg plutselig at jeg hadde den samme følelsen når Bianco kom til oss. Jeg var redd da også, for jeg ante ikke hva det førte med seg. Jeg prøver å holde på den tanken, at det som jeg var redd for den gangen ga meg det beste i livet. Kanskje det kan skje igjen? Men selvfølgelig på en annen måte.

Nå rumler det i magen igjen. Jeg stikker føttene ned i tøflene og tar på meg morgenkåpa før jeg går ut på kjøkkenet. I halvmørket lager jeg meg en kopp Blue of London og begynner å smøre meg et knekkebrød med smør og avokado. Jeg liker knekkebrød med avokado sier jeg høyt til meg selv. Og jeg liker det ekstra godt sammen med en kopp Blue of London. Jeg prøver så hardt å holde fast i alt jeg liker, men jeg må minne meg selv på det nå. For akkurat nå fungerer ikke den delen av meg som vanligvis gleder seg automatisk over de fine tingene. Hverken de store eller de små.

Mens jeg venter på at teen skal trekke ferdig står jeg ved verandadøra og ser på julelysene til naboene. Jeg ser at en av de har pyntet juletreet allerede, og da kommer jeg på hvor glad jeg ble når jeg så det samme treet for nøyaktig ett år siden. Jeg har pyntet til jul jeg også. Julestjerna henger i vinduet, det står svibler i mose på kjøkkenbenken, og både nøtteskåla, kanelhusene og julebjella er kommet fram. Jeg har til og med  laget en julekrans og fått bakt de store pepperkakehjertene som jeg alltid pynter med melis og henger opp rundt omkring i leiligheta. Pepperkakelukta ligger enda i lufta. Så det er som det bruker å være, det er rom for julestemning. Men det er annerledes i år. Jeg kjenner det ikke. Kjenner ingenting. Men det hadde kanskje vært rart hvis jeg hadde hatt julestemning nå…

Jeg stryker hånda over urna til Bianco før jeg tar med meg tekoppen og knekkebrødet tilbake til senga. Jeg setter på en episode av Friends, noe trygt, noe kjent. Det er vanskelig å svelge, men jeg prøver å holde fast i tankene om hvor glad jeg egentlig er i slike rolige morgenstunder. Og spesielt de i desember.

Jeg prøver iallefall.