Den vanskelige sesongen

Framfor oss har vi sommer, sol og varme. Vi skal grille, bade, gå barføtt i gresset, og spise mengder med is. Og som vi lengter, for sommer i Norge er synonymt med glede. Men ikke for alle.

Sommeren er nemlig den vanskeligste sesongen for kattene, og går nå under navnet «dumpingsesongen». Det er et forferdelig ord som jeg helt ærlig blir kvalm av. Ja, regelrett uvel. At noen kan gi bort, kaste, eller reise fra katta si, et familiemedlem, er for meg helt uforståelig. Jeg elsker Bianco uendelig høyt, og ville ha gjort hva som helst for han. Det være seg å være hjemme i ferien hvis vi ikke skulle få pass til han, eller avlyse ferien hvis han skulle bli syk. Uansett hva jeg måtte ha gjort så hadde jeg gjort det. Ja, om så spist havregryn for å ha råd til den «dyre legen». Og det er det ansvaret som følger med å skaffe seg et dyr. Være der, passe på, ta med til dyrelegen osv. Klarer man ikke dette skal man ikke ha dyr. Uansett dyr!

Men dessverre er kattene de som lider mest når folk skal på ferie. Det kan vi allerede nå lese om i mange av landets aviser. Dyrebeskyttelsen i Bergen har tatt imot 160 % mer enn hva de bruker å få inn i løpet av en hel sommer, og Dyrebeskyttelsen i Tromsø erklærer krise i hele Troms fylke da de ikke har plass til flere katter (eller uansett dyr), hverken i fosterhjem eller på hjelpesenter. Akkurat nå har de inne over 200 katter som trenger et hjem. Det er så trist.

Og det er bemerkelsesverdig at mange plutselig ikke har plass til dyrene sine, eller har fått allergi. Og tilfeldigvis når det er sommer og folk skal på ferie? Hvordan kan det ha seg at dette alltid henger sammen med den lange sommerferien? Hvis jeg får snakke rett fra levra så syns jeg at folk som gjør slike ting er bortskjemt. For dette er intet annet enn ansvarsfraskrivelse. I tillegg ødelegger det for de som faktisk har fått allergi (men når det er sagt er det mye som kan gjøres før man trenger å gi bort katta si dersom det problemet først skulle oppstå). Nei, dette er nok ikke noe annet enn allergi mot ansvar.

Og selv om kattelivet hovedsakelig er en positiv hverdagsblogg, må jeg bare si ifra nå! For hjertet mitt blør for disse små som bare ønsker å bli elsket og tatt vare på. Jeg ber og håper at myndighetene snart skal stille høyere krav. Krav til chipping, og krav til å ta ansvar. Men i mellomtiden har jeg ett ønske til alle dere der ute. Vær en dyrevenn og si ifra! Si ifra til den som ikke id-merker. Si ifra til den som ikke kastrerer eller steriliserer katta si. Og si iallefall ifra til den som reiser fra katta si. Si ifra! Og spre ordet om at dette ikke er greit! Og har du mulighet, så vær fosterhjem for en pus eller to. Eller kanskje til og med gi den et for-alltid-hjem. Og kanskje det gir mer glede enn noe annet. Bianco var jo en sånn pus, og han er virkelig det beste vi har i livet.

Dyrebeskyttelsen trenger også alltid donasjoner og har en kampanje akkurat nå hvor du kan være en «sommervenn» og donere 50 kroner. Og det kan gjøre en stor forskjell for mange søte små. Vipps til nr 86576, eller overfør til konto 6420 05 49994 (merk innbetaling med «sommergave».

Disse bildene er fra Dyrebeskyttelsen sitt hjelpesenter i Tromsø. Jeg benyttet anledningen til å si hei til kattene når jeg hentet det blomstrete serviset som Dyrebeskyttelsen Tromsø var så snill å legge av til meg når jeg ikke hadde mulighet til å dra på loppisen deres i fjor sommer. Jeg hadde gledet meg sånn til å kose med kattene, men var over hodet ikke forberedt på den voldsomme sorgen jeg endte opp med å føle når jeg så disse nydelige pusene som ikke tilhørte noen. Som ikke hadde et for-alltid-hjem. Og som ikke hadde noen som elsket de like høyt som vi elsker Bianco. Det var så sårt.

Spesielt denne pusia var helt utsultet på kos. Jeg ble nesten på gråten av det, og måtte til slutt bare dra.

Så vær en dyrevenn og gjør det du kan (eventuelt en sommervenn)! Da blir jeg og Bianco veldig takknemlig ♥

Å være snill mot seg selv

Plutselig skjedde det så mye i kattelivet. Det var så mye å gjøre, så mange avtaler. Og tida gikk så fort. Jeg har enda mange måneders matbudsjett og regnskap hengende over meg, pc-laderen må sendes inn til reklamasjon, stolen i gangen vår må leveres til Skeidar slik at vi kan få en ny en, og både vårrengjøringen og alle planene mine for bilder og andre ting til bloggen har bare blitt skjøvet framover i flere uker. Ja bare dette innlegget har jeg brukt over en uke på å ferdigstille.

Samtidig med alt dette har astmaen til Bianco bydd på utfordringer. En rekke astmaanfall har sendt oss flere ganger til både veterinæren og i «kjelleren». For det gjør faktisk fysisk vondt i hjertet når lillepusen vår er syk. Jeg syns det er vanskelig å både puste og svelge da. Bianco er så gammel nå at redselen for å miste han liksom ligger klar idet sekundet han blir dårligere. Og etter et voldsomt og ubehagelig anfall for et par uker siden fikk vi alle en støkk i oss. «Skjer det virkelig nå» var min umiddelbare reaksjon.

Og bare det er nok til å slite ut en hel kropp for lang tid framover. Det er helt utrolig hvor utmattende det er å være redd og bekymret. Og hvor mange tårer finnes det egentlig i en kropp?

Heldigvis kan vi øke dosen på medisinen hans. Og det ser ut til å virke godt. I tillegg får han nå antibiotika to ganger i døgnet. Men lungerøntgen viser at det er forverring i lungene hans, og det vil nok dessverre forkorte levetiden hans litt. Men fokuset er på at han skal ha det bra. Og så lenge medisinen fungerer så er vi optimistiske. Nå gjelder det å leve enda mer i nuet. Å virkelig nyte den tiden vi har sammen.

Jeg har tatt meg selv i å synes at det er vanskelig å planlegge når situasjonen med Bianco er så usikker. Jeg har på en måte vært redd for å reise bort, og har bare villet være hjemme hos han. Derfor brukte vi ekstra lang tid på å bestemme oss for om og hvor vi skulle reise på sommerferie i år. Vi snakket lenge om en litt mer miljøvennlig bilferie i Sverige, men det ble til slutt Kroatia i år også. Det blir godt for kalde nordnorske kropper og psoriasisen min. Og snart får vi også se igjen pappa og den snille stemora som har vært på «opptining» på Grand Canaria i tre måneder. Jeg gleder meg til sommerferien nå.

Men likevel kjenner jeg veldig på alle de tingene jeg skulle ha gjort. Alt jeg bare fortsetter å skyve framfor meg. Det er som et never-ending-stress for en som vanligvis har behov for å krysse av ting på en liste. Når skal jeg liksom få tid til å pusse opp det gamle nattbordet jeg kjøpte i høst? Eller trekke om krakken til Bianco? Eller ha bål i fjæra sammen med venner. Og alle idéene mine til bloggen. Får jeg tid til det? Har jeg energi til å gjennomføre det?

Nå er jo ikke bloggen en veldig kritisk ting. Det er jo først og fremst en hobby og ingen skade skjer om jeg ikke får gjort alt jeg hadde planlagt her. Men samtidig betyr den mye for meg. Jeg ønsker å holde den i gang. Å ha moment.

Og jeg ser daglig at leiligheta virkelig trenger en vårrengjøring nå. For ikke å snakke om alle de tingene jeg har bestemt jeg for å rydde bort og luke ut. Alt som skal til loppemarkeder og bruktbutikker. Jeg har liksom sortert det i hodet mitt, men ikke klart å gjøre det fysiske arbeidet.

Så det er mye nå… Og jeg vil så gjerne ha litt stabilitet og orden. Jeg ser forresten at vi er flere som etterlyser det.

Men så slo det meg plutselig en kveld. Man må være snill mot seg selv når det skjer utfordrende ting i livet. Gi seg selv tid og ro. Ikke kreve for mye. Jeg er jo så flink å si det til alle andre, men husker ikke på å si det til meg selv. For sannheten er jo at det er helt greit at ting tar tid når man er sliten. Kanskje noe må utsettes? Kanskje det er noe jeg rett og slett ikke klarer? Men jeg må uansett være snill mot meg selv. Og det skal jeg være nå!

Jeg skal kun gjøre det jeg klarer og har lyst til. Og det skal være utelukkende positive ting, ting som gir glede. Som å grave hendene enda mer ned i jord og moll mens jeg sakte men sikkert ordner i hagen. For det er balsam for sjela. Og kommer jeg meg i svømmehallen skal jeg ligge på rygg å flyte til jeg kjenner roen langt inn i hjertet. Jeg skal også tillate meg å sove en hel dag eller to om det er det jeg trenger. Men det aller viktigste er å kose med Bianco ♥ Å stikke nesen langt ned i pelsen hans mens han maler så beroligende. Puske på små poter og klø under haka. Å kjenne på en kjærlighet så stor at jeg ikke trodde den fantes engang.

Og alle tanker og stress om hva jeg skulle og burde ha gjort får bare flyte forbi. For hvem har vel omkommet av å ikke ta vårrengjøringa? Og hva betyr den egentlig i den store sammenhengen?

Rainy days and mondays

Når jeg gikk og la meg på fredagskvelden satt jeg på filmen Gutter er gutter på Netflix. Feelgood, Hugh Grant, og en god dose London. Med andre ord en perfekt film for meg, og som også begynner å bli en av mine faste. Jeg liker spesielt godt den scenen hvor Marcus sitter i klasserommet helt i sine egne tanker og plutselig begynner å synge på Carpenters uten at han er klar over det. «Hangin’ around. Nothin’ to do but frown. Rainy days and Mondays always get me down.»

Dette fikk meg selvfølgelig til å lete fram Carpenters på Youtube. Jeg har nemlig et helt spesielt forhold til Carpenters. Pappa har brukt å ha Love Songs-plata deres i bilen, og hver gang bare han og jeg har vært på langkjøring de siste 10 årene har vi hørt på denne og sunget med for full hals. Hehe, dere skulle sikkert ha likt å vært flua på veggen da, for vi synger høyt! Men jeg syns vi er flink å synge… tostemt og greier. Så Carpenters er ordentlig pappa-og-Ida-musikk.

Mens jeg lå på senga å hørte på den ene Carpenters-låten etter den andre (og selvfølgelig sang med) kom Bianco tuslende. Han hoppet opp i senga og kom å la seg helt inntil både meg og pcen. Malte, koste meg i ansiktet og var ikke nevneverdig brydd av musikken som ble ganske høy da han lå så nært pcen. Det viser seg at Bianco liker Carpenters. Eller kanskje det var gleden min over den herlige musikken han ville være en del av? Det ble iallefall en av de fineste stundene jeg har hatt med Bianco. Så nært, så hjertevarmt, så uendelig magisk. Vi lå sånn i over en time, og delte dette fine øyeblikket.

I dag er det mandag. Og det regnet faktisk litt i morges. Rainy days and mondays. Men hverken mandager eller regndager gjør meg trist. Jo, kanskje en gang iblant hvis det blir for mange regndager på rad. Og mandagene kommer uansett sjelden flere dager på rad. Akkurat nå setter jeg pris på regnet. Naturen har mye støv og skitten snø som trenger å vaskes bort. I tillegg blir det mindre skogbrannfare. Så selv om jeg ikke er helt enig i hele teksten nyter jeg denne sangen i dag. Jeg føler meg bra når jeg hører den og synger høyt med. Håper den kan gjøre «det lille ekstra» for deg også på denne mandagen. Uansett vær.

Jeg skal bare

Jeg skal bare sitte på Pinterest i fem minutter til, her var det jo så mange fine bilder. Fem timer senere: Oi så fort tida gikk.

Jeg skal bare kjøpe én eske til fra Søstrene Grene. Jeg har jo ikke SÅ mange. Når jeg kommer hjem: Hvor skal jeg sette den her da?

Jeg skal bare smake ett potetgullflak til. For jeg er flink. Fem minutter etterpå: Hva skjedde? Hvordan ble skålen tom?

Jeg skal bare slumre 10 minutter til før jeg står opp og spiser en sen søndagsfrokost. Tre timer senere: Æsj jeg får vel stå opp å spise middag snart.

Jeg skal bare kjøpe denne vinterkåpa. Dette er den vinterkåpa jeg har lengtet etter hele livet. Jeg blir aldri å trenge noen annen vinterkåpe så lenge jeg har denne. Syv år senere: Den henger fortsatt ubrukt i skapet.

Jeg skal bare ta noen ekstra minutter med styrketrening, jeg er jo sprek. Et kvarter etterpå: Jeg ligger urørlig på gulvet og gisper etter luft som en fisk på land.

Jeg skal bare ta ett bilde til, så kan vi spise middag. En halv time etterpå: Kjæresten ser irritert på meg mens jeg varmer middagen i mikroen.

Jeg skal bare se én episode til av Friends i sesong 3. En halv time etterpå (eller egentlig 5 timer): Åja det er nå Rachel og Ross blir kjærester igjen. Men er ikke det i sesong 4?

Jeg skal bare kjøpe grønnsaker på butikken, jeg er jo sunn og flink. Når jeg kommer ut av butikken med sjokolade i handleposen: Hva var det egentlig som skjedde der inne?

Jeg skal bare drikke Pepsi Max i helgene. Torsdags ettermiddag: Det er jo nesten helg, jeg tar et glass eller to. Mandags ettermiddag: Jeg drikker resten av brusen i flaska. Den er jo åpnet, og kommer uansett til å bli dårlig før helga.

Jeg skal bare lese ett kapittel til i boka før jeg legger meg. 12 kapittel senere: Jeg klarer så vidt å holde øynene åpne, men jeg vet nesten hvem morderen er.

Jeg har nettopp lagt meg for kvelden og skal bare lese et par blogger. To timer senere: Søren den klokka altså.

Noen som kjenner seg igjen?

Pc søker lader

I går morges, mens jeg lå i senga etter en natt med alt for lite søvn, skulle jeg lade pcen som annonserte noe voldsomt at batteriet snart var flatt. Jeg puttet ladepluggen i pcen, og idet jeg puttet selve laderen i stikkontakten sto gnistene opp samtidig som det ble et kraftig smell etterfulgt av stillhet, mørke og en intens brentlukt. Jeg reagerte umiddelbart og trakk ut laderen fra både stikkontakten og pcen. Så måtte jeg puste ut et par ganger for deretter å vurdere situasjonen. Det ble ingen brann. Heldigvis! Men et øyeblikk trodde jeg at jeg hadde tatt strømmen fra hele bygget for stillheten var så overdøvende. Men heldigvis var det bare hos oss. Både jordfeilbryteren og sikringen til soverommet, badet og mellomgangen hadde slått seg av. Dette er min andre ASUS-pc hvor laderen nesten har tatt fyr. Men jeg følte meg ikke noe mer forberedt denne gangen heller.

Med puls på 180 travet jeg rundt i leiligheten mens jeg ringte kjæresten som allerede satt fordypet i umenneskelige mengder tall på jobben. Men alt gikk jo bra. Sikringene skrudde seg lett på igjen, pcen virket hel, og jeg hadde det jo etter forholdene bra. Bare litt skjelven kanskje.

Men… pcen var fri for strøm. Panikken og redselen for brann ble rask erstattet av en annen type panikk. Den panikken jeg bruker å få når det er forandringer i anmarsj. Når noe kommer å bryter rutinene mine og nekter meg tilgang til sånne ting som jeg (ja nå kommer innrømmelsen) er blitt avhengig av. Bloggen, Facebook, Candy Crush og muligheten til å lese og sjekke uansett hva jeg ønsker når jeg ønsker det. Dere som har smarttelefoner og nettbrett skjønner nok neppe hva jeg prater om nå. For pcen er min eneste kilde til dette.

Det var bare én ting å gjøre. Jeg måtte grave dypt i skuffen etter gammelpcen min. Den som har Windows 7, bruker 10 ganger så lang tid på å gjøre alt, og som kun fungerer når laderen og pcen står kilt fast mellom to vegger, noen esker og masse bøker fordi batteriet ikke lenger lader og det er kontaktfeil i selve pluggen hvor laderen skal stå. Med andre ord en stasjonær laptop på soveromsgulvet. Eller som kjæresten kaller det – en ladestasjon.

Det tok en liten evighet med oppriggingen og å få liv i pcen, men jeg kom meg til slutt på google for å søke etter ny lader. Noe som kunne gi min kjære pc litt energi slik at jeg kan fortsette livet mitt som før. Jaaa.. det skulle ikke vise seg å være så enkelt det heller. ASUS har nemlig endret størrelsen på ladepluggen slik at selv de minste pluggene på multiladerne blir for store. Men jeg river meg ikke i håret riktig enda. Jeg skal nok finne ut av dette, med god hjelp fra storebror og kjæresten.

Men det kommer til å ta tid. Og det er det i mellomtiden, fram til jeg får tak i denne magiske tingen som gir liv til mitt digitale liv, som gir meg uro i kroppen. Og det som kanskje gjør det enda verre er at jeg brukte mine siste minutter med batteritid på noe som jeg egentlig missliker sterkt. Nemlig Game of Thrones (Glamour i forkledning, The Bold and the Beautiful med sverd og rustning). Jeg leste en overskift på vg.no om en av skuespillerne i serien og syntes hun lignet så mye på hun som spiller Maggie i Det gode liv i Alaska. Derfor lot jeg nysgjerrigheten ta over og valgte å se en videosnutt av Game of Thrones på youtube. Med min aller siste strøm på pcen. Om mulig missliker jeg Game of Thrones enda mer nå.

Men jeg skal ikke sutre, nei det får jeg ikke lov til! Jeg sitter jo her med en pc med internett nå (rettelse jeg ligger på gulvet med en pc med internett). Så jeg kan jo fortsatt blogge litt, søke opp ting og sjekke Facebook. Det er bare så mye mer jobb og mer upraktisk. Jeg som hadde laget ferdig en mappe med alle bildene til April-innlegget på den andre pcen. Nå må jeg gjøre alt på nytt igjen. Ahh motivasjon kom til meg!

Så kanskje jeg tillater meg å blogge litt mindre akkurat denne uka. Kanskje jeg skal se på dette som en kjærkommen pause fra sterkt lys i ansiktet og øynene, lenkeklikk etter lenkeklikk, og alt for mye input for et slitent hode. En digital pause. En helt annen måte å lade batteriene på. Jeg får se.

I mellomtiden legger jeg ut denne kontaktannonsen: Pc søker lader. Må kunne gi en real boozt av energi. Kvalifikasjoner er livsviktige: 45 Watt, Input: 100-240V- 50/60Hz 1, 0A, Output 19 Volt = 2,37 A

Og gårdagens lærdom er: Ikke kjøpe flere ASUS-pcer, ta en real digital detox, og ikke minst – holde seg enda lenger unna Game of Thrones. Jeg er allerede fra før av veldig bevisst på å aldri lade noe uten oppsyn eller på natta. Husker dere på det? Håper dere har en fin 1. mai alle sammen. Vi koser oss hjemme, med ting som ikke trenger ledninger og strøm 😉

Vinterfluff

Nå om dagene har vi annen hver dag med vår og vinter. Den ene dagen regner det og verandaen, veien og kaia blir helt bar. Så neste dag igjen daler det ned den mest luftige snøen du kan tenke deg. Som bomull eller sukkspinn, ja den fineste vinterfluff. Og den legger seg rundt og på alle overflater. Omkranser oss. Pakker oss inn. Det er en helt magisk stemning.

Jeg har ikke hatt ork til å ta i kameraet denne uka (ja sånn er det når basseluskene bestemmer). Men omtrent sånn her har det sett ut. Lunt og koselig.

Og selv vi egentlig lengter mot vår, varme og farger, er det helt greit. Vi nyter det likevel, for vi vet at det er kortvarig. Dessuten er det så fint. Er du ikke enig?

Et helt midlertidig vinterfluff er til for å nytes. Ikke glem det da.

Lykkedagen

I dag er det den internasjonale lykkedagen, og sånt blir man jo glad av. I kattelivet har vi stort fokus på lykke, og da spesielt hverdagslykke. De små tingene som får oss til å smile litt ekstra. De som setter gullkant på dagene.

Det kan være en rykende varm kopp med te. En bukett med friske blomster. En koselig frokost med stearinlys i mørket sammen med kjæresten. En god film. En god bok. Magisk himmel. En laaaang telefonsamtale med min gode Disney-venninne. Eller med pappa. Varme lester på føttene, strikket av den snille stemora. Musikk som treffer meg rett i hjertet. Å være kreativ. Blomstene i hagen vår. Naboen som stopper å prater med meg. Rent sengetøy på senga. Å synge. Å danse. Ja lista er lang. For jeg har alltid hatt veldig lett for å glede meg over de små tingene. Og det er jeg veldig takknemlig for.

Men min største lykke i livet er uten tvil kjæresten og Bianco ♥ Bare nå når jeg skriver disse ordene kjenner jeg tårene i øyekroken og en enorm varme av lykke som brer seg i hele kroppen. Ikke ante jeg at man kunne føle seg lykkelig en gang. Når vi trekløveret koser oss sammen forsvinner alle bekymringer. Alle uoppnåelige mål, materialistiske ønsker og tanker om noe bedre. For når man ser alt i en større sammenheng, når man måler opp alt mot alt, da finnes det ingen større lykke i livet enn de du er glad i.

Bare en liten ting å tenke på på selveste lykkedagen, i dette samfunnet hvor så mange strever for å bli bedre og mer lykkelig.

Et skår er gleden

Det heter vel egentlig «et skår i gleden», og er jo absolutt ikke sett på som noe positivt. Et hakk eller nagg som kommer inn i livet ditt og forstyrrer det som var. Forstyrrer perfeksjonen. Men nå har jeg snudd på hele greia og gjort det til noe bra.

Gjennom mange dager, ja faktisk mange år, har jeg stått på kjøkkenet og sett på de samme skårene i både kopper, fat og skåler. Når jeg har puttet i oppvaskmaskinen, vasket for hånd, eller dekket på bordet. Og først var jeg egentlig frustrert over de skårene. La merke til de og tenkte mye på de hver gang jeg så de. Og jeg ble også enda mer frustrert når det dukket opp nye. Jeg tok meg i å tenke; søren der er enda en skål «ødelagt».

Men det var vel omtrent når jeg begynte å interessere meg for gjenbruk og gammelt porselen at denne tanken heldigvis slapp taket. Da lærte jeg nemlig at dersom jeg skulle ha en bestemt mugge som var gått ut av produksjon, så måtte jeg godta både krakeleringer og skår. Jeg lærte meg at det faktisk kunne være fint. At dersom jeg ikke tok disse skårene med på kjøpet ville jeg sitte igjen med ingenting. Vel, iallefall ikke det jeg var ute etter.

Noen vil vel kalle det for patina, andre vil kanskje tenke shabby chic. Men jeg liker å se på det som «levd liv». For vitner ikke akkurat det ene skåret om at denne mugga har blitt brukt? Den har hatt verdi. Den har vært verdsatt. Den har levd et liv. Jeg syns iallefall det! Og jeg liker å tenke på det, lure på hvem som har eid og brukt den. Var den en bryllupsgave? Noe som noen hadde ønsket seg? Var det noen som arvet den osv. Og ikke minst, hva skjedde den gangen den fikk et merke «for livet»? Den overlevde jo.

Det er egentlig ikke rent ulikt med oss mennesker. Jo eldre vi blir jo mer «merker» finnes det på oss også. Sånn som vannkoppearret jeg har på ryggen. Eller det lille merket på kinnet mitt fra den gangen jeg var så uheldig å snuble rett i døra til bestefar. Det viser bare at jeg har levd, og at jeg er her fortsatt. Og heldigvis blir jeg satt pris på selv om jeg har noen «skår» jeg også.

Så derfor kjenner jeg nå glede hver gang jeg ser skårene i skålene mine. Jeg er takknemlig for all den tiden jeg har brukt de, og at jeg fortsatt har de (de har tross alt vært med meg siden andre året på videregående). Og ingen nagg hindrer meg i å kjøpe noe gammelt og unikt som jeg virkelig har lyst på. For det vitner bare om at noe som kunne ha vært borte fortsatt eksisterer. Og sånt skal man sette pris på.

Så et skår kan være glede det også. Dagens lille visdom fra meg. Klem.

Små kattepuser får ikke lov til å fryse

Nå om kveldene når vi skal legge oss har Bianco nesten alltid lyst å sove sammen med oss. Han har tre faste plasser han rullerer mellom; I senga i min fotende, i kjæresten sin fotende, eller på lammeskinnet på gulvet. Og det er selvfølgelig veldig koselig. Vi vil jo aller helst ha han sammen med oss – også på natta.

Men nå når det er så kaldt er han dessverre utsatt for trekk på alle de tre plassene. Og siden Bianco er seniorpus og sliter litt med å holde på varmen både på grunn av astmaen og litt dårlig blodsirkulasjon i ryggen, er det ekstra viktig at vi følger med på dette. Får han for mye trekk på seg kan han i verste fall få en forkjølelse som kan bli til lungebetennelse. Og det vil vi ikke ha noe av! Derfor pakker jeg på og rundt han ulltepper, dyner, skjerf og mye annet rart. Og når han legger seg på lammeskinnet på gulvet stabler jeg puter som en borg slik at han skal få le fra vinduet. Hehe, det ser egentlig litt morsomt ut.

For ett år siden likte ikke Bianco dette. Han vred seg unna som en unge som må spise grønnsaksmos. Men nå er det som om han skjønner hvor viktig det er, og har nok lært seg å nyte å bli «tucked inn». For nå maler han under hele prosessen. Og mens Bianco maler sier jeg de ordene som har blitt som et mantra i denne kalde vinterperioden – «små kattepuser får ikke lov til å fryse». Nei for de gjør ikke det! Så enkelt er det bare.

Og selv om det krever en liten innsats fra oss og at vi er flinke til å følge med, er dette en helt enkel ting å praktisere for oss i kattelivet. Spesielt siden Bianco er innekatt. Og det er jeg veldig takknemlig for nå som det er så kaldt ute. For tankene mine går ofte til de kattene som er ute nå. Enten det er uvitende eiere som tror at katter klarer kulda fordi de har så mye pels (jeg håper de fleste som eier en katt har satt seg inn i dette). Eller at en stakkar liten pus ikke finner veien hjem igjen i all snøen. Eller aller verst, de som bor ute.

Det er egentlig en utenkelig tanke, men ja det bor faktisk katter ute akkurat nå mens gradestokken viser minus 10 og enda kaldere. Og det er kritisk for disse kattene. Ikke har de mat og vann. Og de risikerer å få frostskader på både ører, nese og poter. Ja nesa kan faktisk fryse slik at den faller av. Tenk så vondt det må være! Og tenk hvis denne smerten bare skal vare og vare helt til at det blir så kaldt at livet ebber ut… Nei slik kan det ikke være! For som jeg sa lenger opp – små kattepuser får ikke lov til å fryse.

Heldigvis er det flere fantastiske ildsjeler som vier en enorm frivillighet og hjertet sitt til disse kattene. Dyrebeskyttelsen er en av dem. Men i dag vil jeg trekke fram en person som betyr ekstra mye for oss i kattelivet. Vi har fulgt han og kattene hans en stund nå. Fra ukentlige spalter i ukebladet Hjemmet (med Pusur som startet det hele), til koselige bilder og snutter på Facebook. Men også grunnleggingen av hjelpeorganisasjonen Forente Poter, hvor vi har fått (og fortsatt får) lære om hjemløse katter, hva de trenger, hva vi mennesker må gjøre, og hva som skjer både når man klarer og ikke klarer å redde i tide. Der har vi fått oppleve både glede og sorg, hånd i hånd. Eller pote i pote.

Jeg snakker om Hans Halden fra Huskatta Pusurs verden, aka Far. Eller katte-Hans som han kalles i Nord-Troms hvor han bor. Og jeg tror ikke jeg vet om noen som har et større hjerte for katter. Han tar så godt vare på sine egne fine puser Minos, Nene og Altha. Deler på det fine livet han har med dem. Og det er en glede å følge de. Men så jobber han også beinhardt for å berge så mange katter som mulig. Og det er mange katter i Nord-Troms som trenger hjelp akkurat nå. Derfor har de en intensiv innsats pågående nå på en søppelfylling hvor det bor en hel kattekoloni. Både voksne og unge puser. Og da skjønner man at de kjemper mot både tida og kulda.

De har allerede berget mange katter. Som Ståle, Svante, Giza og Snøpus. Alle de fire går en lys framtid i møte, og det er en sånn glede å se. Men vi har også fått se monsen Gustav som ikke kunne berges på grunn av den fryktelige sykdommen FIV og store frostskader på nesa. Jeg gråt mange tårer når jeg leste om Gustav. Men nå slipper han iallefall å ha det vondt. Og jeg skal innrømme at jeg gråter mye når jeg er innom Huskatta Pusurs Verden. Både av glede og av sorg. Kjæresten sier ofte at jeg ikke må gå inn å lese om det for jeg blir så lei meg. Derfor er jeg takknemlig for den jobben de gjør i Forente Poter. For jeg har innsett for lenge siden at hjerte mitt ikke er sterkt nok til å kunne klare noe som dette.

Men selv om jeg ikke klarer å gjøre så mye som jeg skulle ønske, kan jeg gjøre noe. Jeg kan bidra til at Far, Bror og resten av gjengen i Forente Poter har mulighet til å fortsette den formidable jobben de gjør. Her snakker vi om folk som ofrer både fritiden, nattesøvnen og helsa for kattenene. Akkurat nå har de 18 katter som trenger mat, veterinærtimer, kattesand, leker og mye mer. Og med den innsatsen de gjør nå, vil de mest sannsynlig bli enda flere. Og dette koster. Derfor har Bianco sendt inn et lite bidrag i dag, og sett i sammenheng med hva som virkelig betyr noe i livet, kostet det oss lite. Vi har så mye, og vi har det så godt. Og Bianco fryser ikke. Derfor burde vi hjelpe!

Og siden små kattepuser ikke får lov til å fryse ønsker jeg å oppfordre dere alle til å gi litt til Forente Poter. Du kan vippse på 101300 eller overføre penger til kontonr 4750 39 55551. Eller du kan bli Grasrotgiver og sende sms «Grasrotandelen 815935292» til 60000. Og husk at litt er bedre enn ingenting. Og tenk så godt det føles etterpå! Vi føler oss iallefall enda varmere i hjertene våre nå (vi som var så god og varm fra før av).

Takk kjære Far og alle dere andre i Huskatta Pusurs verden, for alt dere gjør ♥