Tanker på en tirsdag

– Min største skrekk i disse hjemmekontortider er at kjæresten glemmer å si ifra at kameraet på jobbpcen er på, og at jeg skal dukke opp på Teamsmøte i morgenkåpe, og med trøtt ansikt og bustete hår. Det er ikke rent sjelden jeg leverer en kopp kaffe, et glass brus eller en yoghurt til han mens han er med på et av disse mange møtene. Så risikoen er absolutt til stede. Derfor har jeg nå i et halvår hatt en nokså uelegant og ninjaaktig levering av diverse «catering» til han. Håper ikke det heller har kommet med på kamera.

– Skyr med salt karamell falt veldig i smak hos meg. Og egentlig syns jeg den smaker mer som en blanding av karamell, kokos og fiken. Den blir nok en favoritt i dette huset vil jeg tro.

– Denne tida vi er i nå er så vanskelig for meg. Plutselig dukker et minne opp. Noe så lite som en lyd, en lukt, et bilde i hodet, og sorgen treffer meg som en storm. Jeg slutter å puste umiddelbart. Det kan være løvet som ligger på bakken under trærne. Regnet som lager små elver i takrenna. Eller Mira som ligger på toppen av kattestativet, med halen hengende ned. Akkurat sånn som som Bianco gjorde år, etter år, etter år. Minner fra sånn som det var i fjor, det som er likt, men også det som er annerledes. Da kjenner jeg det.
Det er så mange «merkedager» og datoer nå at kroppen min er helt utslitt. Den 4. oktober var det både dyrenes dag og kanelbolledagen. Med andre ord dobbel grunn til å feire. Men det var også årsdagen for når vi fikk vite at vi skulle miste Bianco – en helt forferdelig dag. Og selv om jeg prøvde å gjøre den bedre i år når jeg satt i sola, koste med Mira og bakte kanelboller, føltes det som det bare var så vidt jeg hadde overlevd når dagen var over. For jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sluttet å puste. Det er nok derfor jeg er så sliten og utmattet nå. Jeg puster ikke nok. Og det rare er at selv om jeg er bevisst på det og prøver å gjøre det motsatte, så lever sorgen sitt eget liv. Den bare er der, og må få gjøre det den skal for at jeg skal komme meg gjennom dette. Det er som med tårene. Jeg klarer bare ikke å stoppe de. Det er så ondt at jeg bare må gråte. Og ville det vært noe bedre å holde det igjen? Fortrenge det? Neppe. Da ville det lusket som en ulmebrann som før eller siden ville tatt fyr.

– Jeg lurer på hvordan det blir å gå med alle grønnplantene mine denne vinteren. Kommer de til å klare seg? Eller blir det som i fjor? Vil oxalisen gå i dvale og bare bli små potter med jord, som igjen kommer fram på våren. Vil pileaen svinne hen? Og er det fysisk mulig og overvintre pelargonia i et soveromsvindu her nord? Jeg skal i allefall prøve.

– Det føltes virkelig som en seier at jeg endelig klarte å henge opp den nye vegglampa på soverommet. Ja, den hadde jo «bare» stått i skapet i to år.

– Vi er litt småbarnsforeldre nå som Mira er så ung, nysgjerrig og rampete. Det er mye vi må følge med på. Før så var alt som sto plassert fra midjen og opp sikret. Men nå… Det klatres på badevasken, kjøkkenbordet, kjøkkenbenken, tørkestativ og kommoder. Hun får egentlig ikke lov til det (foruten badevasken og vaskemaskin), men når man er ung er det tydeligvis viktig å tøye grensene. Jeg er veldig spent på hvordan det blir med juletreet. Vi har snakket om at vi kanskje må la være å bruke de julekulene vi er mest redde for. For det kan jo hende vi våkner midt på natta av et juletre på gulvet med denne ungpusen også.

– Så ble det heldigvis kaldere og mer høstlig. Mer sånn som det skal være i oktober. Og ifølge meteorologen har vi skrudd av sommerknappen for godt for i år. Det syns jeg er bra, for da blir det endelig kald og god luft på soverommet. Så kaldt at vi kan ligge i flanellsengesett. Også kan jeg begynne å konsentrere meg om jula.

– Jeg tenker på at når Bianco ble frisk av lungebetennelsen så ville han leke. Da kom ungpusen fram i han og han gikk til igloen sin og plukket ut de lekene han ville ha. Og der lå også den lille røde katteputa som han brukte når han var kattunge. Det var egentlig en pute vi hadde fått små kattebamser i på butikken hvor jeg jobbet, og når den skulle gå i søpla tok jeg den heller hjem til Bianco. Han elsket virkelig den puta, lå i den hele livet, selv om det bare var plass til forlabbene når han ble stor.  Dette ble siste gangen han lå i den. Når han kjente på livsgnisten etter å ha vært alvorlig syk. Lite visste vi at kreften var den egentlige årsaken til lungebetennelsen. Og det er så sårt, for han hadde så inderlig lyst å leve. Så inderlig lyst å være hos oss. Det viste han med hele seg.

– Jeg håper virkelig vi får snø i desember i år. I allefall til julaften. Det blir liksom ikke helt den rette stemninga hvis det ikke er hvit korrekturlakk på bakken.

– Selv om jeg tenker mye strekker liksom ikke ordene til for tiden. Eller så klarer jeg bare ikke å sortere de. Jeg har så lyst å blogge mer, har så mange idéer. Men så stopper det opp når jeg skal begynne å skrive. Gjennomføringsevnen er rett og slett på et lavt nivå nå. Og det lover ikke så godt for alle de hjemmelagede julegavene jeg hadde planlagt.

– Jeg gleder meg til å spise Mont D’or.

– Jeg er så glad i leiligheta vår, men jeg skal innrømme at jeg lengter etter større plass. Og spesielt i disse «coronatider». Jeg ønsker meg et ekstra kjøleskap fordi vi handler større men sjeldnere nå. Og større bod fordi vi setter ting i «karantene». Og et eget vaskerom med egne kurver til «coronaklær». Og selvfølgelig ønsker jeg meg også som jeg har gjort i mange år – gjesterom, hobbyrom, badekar, vedovn og vindu på kjøkkenet. Det er lov å ønske seg i allefall.

– Jeg håper, håper, håper at jeg skal klare å male det nattbordet snart.

– Jeg har handlet en del på små og frittstående nettbutikker i det siste. Og selv om jeg aller helst vil handle lokalt kjenner jeg at det føles godt å se hvor takknemlige de jeg handler hos blir. Jeg har fått koselige håndskrevne små lapper hvor de takker meg for at jeg handler hos akkurat de. Da kjenner jeg at jeg blir glad.

– Mira ser ut som en eskimo når hun er trøtt ♥

– Hvor får man egentlig tak i fine tapetrester? Med blomster og mønster. Jeg er spesielt interessert i William Morris sine tapeter, men må man virkelig kjøpe en hel rull?

– I år tenker jeg vi kjører på med Thanksgiving-kalkun. Med pilgrim stuffing, cranberry sauce med nellik, fløtesaus med karamell, rosenkål og søtpotetmos. Og pumpkin pie til dessert. Det er en tradisjon vi startet for mange år siden, men som vi ikke har hatt kapasitet til de siste årene. Nå kjenner jeg meg mer enn klar for det igjen, for det er bare NYDELIG GODT!

– I morgen er det ett år siden vi mistet vår kjære Biancopus. Ett helt år! Det føles mer som det var nettopp. Og selv om vi lever videre og gjør ting i hverdagene er det fortsatt så uvirkelig for oss at han er borte. Åååå som vi savner han ♥

4 år med bloggen


I dag er bloggen 4 år. Og vi har levd 4 år med det digitale kattelivet. Vi har delt hverdagslykke, månedsbuketter, tekopper, hage, snø, jul, bruktfunn, potespor og litt av hvert i løpet av disse årene. Og akkurat som livet har det vært oppturer og nedturer. Men fokuset har hovedsakelig vært på å glede seg over de små tingene i hverdagene. Akkompagnert av en katt, eller to.

I fjor ble årsdagen for bloggen forbigått i stillhet. Jeg følte ikke at det var noe å verken feire eller skrive om når vi alle hadde det så vondt. Ja, bloggen betyr mye for meg, men livet det kommer alltid først. Og Bianco var viktigst.

Etter at vi mistet han har nok ikke bloggen vært helt den samme. Men så har jo det sin naturlige forklaring i at bloggen gjenspeiler meg, og jeg ikke lenger er den samme. Det er kjærlighetens bakside – sorg og savn. Det vi må betale for å elske. Men så er det jo som min psykologvenninne sa når hun mistet hunden sin, likevel  verdt det. Jeg ville ikke for noe i verden vært uten de årene med Bianco. Selv om jeg hadde håpet på at han skulle være en del av både hverdagene og det digitale kattelivet litt lengere. For  mye av bloggen kommer jo fra han. Er inspirert av han.

Men når det først ble sånn som det ble må jeg bare ta tida til hjelp. Og selv om jeg neppe blir helt den samme igjen, så er jeg jo fortsatt Ida. Og Ida gleder seg over mange fine ting. Og som aller helst skal deles. Med andre. Med dere. Jeg tenker også at jeg på en måte blogger videre i Bianco sin ånd. At han er en del av bloggen fortsatt. Dessuten har jeg en ny liten pus på opplæring som bloggassistent. Og Mira tråkker litt i storebror Bianco sine fotspor.

Og som jeg skrev både når bloggen var 1 år og 2 år, så bidrar den til både mestringsfølelse og enda mer kreativitet. Sånn er det heldigvis fortsatt, for hver måned har jeg flere idéer enn jeg klarer å gjennomføre. Så selv om det kanskje ikke er på helt samme måten som før, så håper jeg dere som følger oss, som leser bloggen fortsatt finner litt glede i den. At vi fortsatt kan inspirere, spre litt god stemning og være en fin plass å rømme inn i.

Og det er ikke bare jeg og kattelivet som har endret seg i løpet av disse årene. Hele landskapet for bloggverdenen er endret. Flere og flere har forlatt blogg som plattform og bruker heller sosiale media som Instagram, podcast, og lignende. Og jeg er ikke helt sikker på om det er sånn, men jeg har litt på følelsen at mange også har sluttet å lese blogger…? Selv er jeg så gammeldags av meg og fastgrodd i vaner at jeg fortsatt leser de samme bloggene som er tilgang på. Og jeg kommer nok alltid til å holde det digitale kattelivet på denne plattformen. For selv om jeg blogger litt sjeldnere og mindre enn før, trives jeg veldig godt med å ha det på denne måten.

Dessuten trives jeg med dere som leser bloggen. Dere er bare snille og gode, legger igjen så fine ord, trøster når det trengs, og gleder dere genuint over det gode vi deler. Takk til dere alle! Deres skal vite at hver enste kommentar går rett inn i hjertet mitt. Og jeg blir kjempeglad hver gang dere legger igjen små spor som er med på å gjøre kattelivet litt mer levende.

Nå skal vi tradisjonen tro feire med en kopp te og litt tunfisk. Ja, dere vet jo hvem som nyter hva 😉 Dessuten er det fredag, og tre dager med kos ligger framfor oss.

God helg alle sammen ♥ Håper dere alle det fint og er frisk.

Indian summer i oktober

Det er så rart, for det været som jeg har savnet og lengtet etter i september, fikk vi nå i oktober. I over en uke har vi hatt herlig sol og så varmt som opp til 14-15 grader. Vi har vært masse ute i hagen, stelt blomstene og kost oss. Tent lys og brukt varmelampa på kveldene. Og denne helga var det ekstra fint. Bare se disse bildene fra lørdag.

Solbadet stemor og nemesia. Ganske så stemningsfullt, ikke sant?

Både litt sommerlig, og litt høstlig, i skjønn forening.

Mira elsker når vi er ute i hagen. Ja, det gjør jo jeg også. Det er som medisin for både kroppen og sjela.

Flere av blomstene er unormalt grønne for denne tida, og den hvite pelargoniaen som nesten hadde gått i dvale av alt regnet de to foregående månedene begynte plutselig å blomstre igjen. Vi nyter det selvfølgelig, men samtidig er det noe som skurrer. Det skal nemlig ikke være så varmt i oktober. Og det føles merkelig å sitte i sin enda grønne og blomstrende hage når vi har sett alle trærne oppe i bakken gå fra orange og gult til brunt på bare en uke. Det blir bare mer og mer klart at årstidene viskes ut i hverandre, og at man bare får ta det gode når det kommer. Omså det er indian summer i oktober.

Denne dagen var det så fint og varmt at vi spiste frokosten ute.

Enkel men kjempegod frokost. Og når jeg tenker meg om kan jeg ikke huske å ha spist frokost ute i oktober før.

Etterpå ble vi sittende, mysende mot sola, med hver vår bok og noe varmt i koppen. Den ene i sofaen, den andre i stolen, og den tredje over alt på jakt etter fluer og annet som flyger.

Mens vi satt sånn sa plutselig kjæresten at å kjenne denne varmen samtidig som lufta var så krisp og frisk minnet han om London. Ikke lenge etterpå kom det sigende deilig matlukt fra en asiatisk nabo som hadde familieselskap. Da fikk vi enda mer «Londonfeeling». Passende nok satt jeg og leste slutten på Sommerlys og så kommer natten. Og der var det faktisk også litt snakk om London. Jeg har forresten spart og spart på denne boka. Lest bare litt nå, litt da, alt for å få den til å vare lenger. For den er jo så fin. Men slutten satt meg litt ut, det må jeg si.

Jeg leser også Dronen av Unni Lindell nå. Ingen høst uten krim! Dog skal det sies at jeg vanligvis leser krimbøker inne under et varmt teppe i mørket. Men det funket fint i sola i hagen også.

Sola som danset så magisk på havet. Ikke så verst utsikt fra der jeg satt og leste boka mi. Men det vises godt på verandagelenderet at det har vært mye hav og vind før vi fikk denne godværsperioden.

Det pågår en ivrig fluejakt i kattelivet for tiden. Både ute i hagen og innendørs. Jeg syns fluene er så irriterende at det er helt greit for meg at Mira fikser det. Men jeg syns ikke noe om at hun tar sommerfuglene. Da blir jeg oppriktig lei meg.

Jeg var så glad når jeg klarte å distrahere Mira sånn at hun ikke oppdaget denne finingen som satt så fint på verandadøra. Men etter at jeg fikk sett tydeligere på bildene oppdaget jeg at den har fått seg en liten skade. Mon tro om ikke det er vår lille jegerpus som har gjort det… Jaja, sånn nå en gang naturen laget.

Heldigvis har vi en god del høst i hagen også. Det være litt av det nå! Det er jo tross alt oktober, og julebrusen er jo til og med kommet i butikken. Så derfor liker jeg at Halvors Silver-spireaen er blitt så gul.

Og at lynga stadig tar over flere potter.

Men se så fin Dronning Ingrid er nå. Hun som snart skal flytte ned i garasjen.

Etter at sola hadde rundet bygget og forlatt verandaen vår, fylte vi travelpressene våre med kaffe og te og kjørte oss en liten tur.

Vi skulle nok ha kjørt litt tidligere, for som dere ser var sola på vei ned under horisonten. Det blir tidligere og tidligere mørkt nå, og mørketida er ikke langt unna.

Men vi fikk oss en kjempefin kjøretur likevel. Med vakre farger både på himmelen og i naturen. Her er vi på veien over til Håkøya, hvor jeg faktisk aldri hadde vært før. Så med andre ord ble dette en spennende dag med mye nytt, både indian summer og frokost ute i oktober og kjøretur til Håkøya.

På Håkøya var det mange hester og middagstid. Og jeg kan skjønne at folk velger å bosette seg her. På landet, men likevel passe nært byen. Drømmeren, hestejenta og hun lille Ida som tilbrakte samtlige ferier på gården til bestemor og bestefar har lyst å bo sånn her. Men jeg er nok mer «byjente» enn jeg liker å tro. Mørkeredd og husredd, med behov for å ha familie og venner nært, og muligheten for å ta bussen så ofte som mulig (dog ikke i koronatida). Sukk, det blir nok bare med drømmen.

På tur hjem igjen stoppet vi på Eide Handel. En butikk vi egentlig handler alt for sjelden i. For den butikken altså! Den er så fin, koselig og  velfylt. Det er egentlig som en blanding av matbutikk og gourmetbutikk, og jeg må alltid bruke god tid for å se på alt det spennende de har. Og tenk, der ute i Eidkjosen fant jeg både Lofastosten vi kjøpte på Aalan Gård i sommer og Black Bomber Cheddar som vi har brukt å kjøpe i London. Det var nesten ikke til å tro!

Så som dere skjønner ble dette en ekstra fin lørdag. Toppet med reker og hvitvin på kvelden. Ja, vi har sannelig en fot i sommeren fortsatt. Men som jeg sa i starten av innlegget – vi får bare ta det gode når det kommer ♥

Jeg og humlene

Jeg som hvert eneste år kjøper masse bie- og humlevennlige blomster.

Jeg som hver sommer legger til rette for at de skal ha både mat og trives hos oss.

Jeg som stadig beskytter de mot Mira, og noen få ganger tidligere mot Bianco.

Jeg som alltid gir de arbeidsro, og elsker deres søte summing.

Jeg som anser meg selv som humlenes venn. Ja, som rett og slett er glad i de.

Og jeg som alltid ordner de sukkervann og frukt dersom de er litt slitne. Jeg skulle egentlig tro at jeg var «fredet» blant humlene. Men tro det eller ei, jeg blir stadig utsatt for deres egentlig sjeldne brennhete vrede. Én av disse episodene har jeg allerede skrevet om her. Hvorpå jeg i ettertid ble veldig grepet av frykten «humle i tøffel». Og for ikke så lenge siden skjedde det en brennende episode igjen.

Jeg løftet bare Mira opp sånn som jeg alltid gjør, med den ene hånden under magen hennes. Ikke ante jeg at det satt en humle i pelsen hennes akkurat der. Hva er liksom oddsen for det? Hun sto riktignok i verandadøra, men likevel, en humle i tøffelen, en humle i kattepelsen… Hvordan er det mulig? Også er det alltid jeg som blir rammet, ikke kjæresten, ikke mamma, og ikke andre besøkende. Bare jeg. Jeg som anser meg som humlenes beskytter. Men det ligger kanskje en viss risiko i dette «yrket»?

Ondt var det iallefall! Tårene spratt ut av øynene på meg, og selv om jeg dynget på med Ibuxgel føltes det som at den aldri skulle begynne å virke. Men til tross for smerten gjorde jeg likevel mitt beste for å hjelpe den stakkars klemte humla etterpå. Jeg tror det gikk bra med den, for den fløy videre etter noen timer. Nå får vi bare håpe jeg ikke blir rammet av samme type redsel som etter tøffelepisoden. Jeg kan jo ikke banke og riste på Mira hver gang jeg skal løfte henne 😉

Høsten fra i fjor, en kropp som husker, og et savn som aldri stilner

Sakte glir vi inn i den tida fra i fjor. Nettene blir lengre. Lyset forandrer seg. Og selv om sola egentlig begynte på sin ferd mot vinteren allerede i juni, så merker man det plutselig så ekstra godt nå. For ikke så lenge siden var hagen på sitt frodigste, men det er likevel en stemning i lufta som forbereder oss, gjør oss klar til en ny årstid. Samtidig kjenner jeg angsten kommer krypende. Og jeg tar meg selv i å bli forundret. Det er som om kroppen husker. Som fysiske arr av følelser. At når vi nå, ett år etterpå, når vi gjentar syklusen, så kommer alle minnene fra denne tida fra i fjor fram igjen.

Jeg var så redd da. Så redd som jeg aldri har vært før. For en del av meg visst nok mer enn jeg ville vite. Når sommeren var over, når det ikke var et snev av den igjen, husker jeg at jeg stod i hagen og så på alt det orange og gule rundt meg. Pustet ut og inn den kalde lufta, og tenkte de ordene da. Med stor sannsynlighet ble dette hans siste sommer. Aldri skulle han oppleve hagen igjen. Han som elsket å nyte den sammen med meg. Jeg som elsket å nyte den sammen med han. Nå måtte jeg bare holde fast gjennom vinteren. Iallefall til jul.

Kanskje det var den unike kjærligheten mellom oss, eller en slags intuisjon. Men jeg visste det. Jeg kjente han jo så godt. Og jeg så alle tegnene. Men jeg husker at jeg klamret meg fast i håpet. Lot overlevelsesinstinktet mitt jobbe for han. Jeg ville så gjerne ha han her. Lot alle gode tegn og nyheter få bli et håp om at jeg skulle få beholde han. Iallefall en stund til.

Vi hadde vært på øyelysning for å sjekke om det var øyet som kunne være problemet. Alt var heldigvis helt fint, og vi dro derfra med en ro om at dette kom til å gå bra. I de to neste ukene lå han klistret inn til kroppen min hver natt. Ikke så lang unna hjertet mitt. Han som alltid trivdes best ved fotenden. Han ville være nær meg. For meg var det helt magisk, som en bekreftelse på hvor glad han var i meg. To uker med ekstra mye nærhet og kjærlighet. Det var godt. Vi var glade. Så, den siste dagen før han skulle til dyrelegen for å sjekke nesa, så slo det meg – kanskje han gjorde dette fordi han visste at han skulle reise fra meg. Fra oss. Kjæresten hadde også tenkt det samme, nesten samtidig.

Og det ble jo sånn. Fredag 4. oktober fikk vi vite at Bianco skulle dra. Det var begynnelsen på slutten, en helt annerledes høst.

Det ble den første høsten jeg ikke spiste fårikål. Jeg hadde så store problemer med å svelge. Og ingen kapasitet til å lage maten. På en måte sørget jeg litt over det. Det ble liksom ingen ordentlig høst uten fårikål. Men det var mange høstting jeg ikke fikk gjort. Ingen blåbærtur, ingen spillkvelder med venner. Det ble ikke en vanlig høst. Og jeg husker så godt at jeg sa om igjen og om igjen at jeg ikke trengte fårikål så lenge jeg fikk beholde Bianco. Jeg trengte ikke engang jula. Jeg kunne gi slipp på alt. Jeg trengte ingenting annet, så lenge jeg kunne få beholde han.

Og nå husker kroppen min alt dette. Med mørket kommer angsten, med regnet kommer tårene, med den kalde lufta kommer de stikkende smertene. I år er det ikke fårikål, innekos, høstturer under paraplyen og bærplukking som minner meg om høsten. Det er arrene fra den tida i fjor. Er ikke det rart? Jeg som har spist fårikål, plukket blåbær og pakket meg inn i varme pledd i så mange år før høsten i fjor, og likevel er det den som står sterkest i minnet. Sterkest i kroppen. Men så var jo kjærligheten til Bianco så mye større enn noe annet.

Og det rare er at det har gått så mye bedre en lang stund nå. Jeg har jo hatt så mange dager uten gråt, uten den smerten. Mer av latter, mer av smil. Men jeg skal innrømme at jeg i lang tid nå har unngått å se på bilder av Bianco. Jeg har unngått å snakke om han til andre enn mamma og kjæresten. Jeg har vært redd for at demningen skulle briste, spesielt ute blant andre. Kanskje som en forsvarsmekanisme, som en pause, et overlevelsesinstinkt. Men de dagene savnet har kommet, har det vært som en storm. Da har det veltet over meg som bølger av gråt. Og det har vært like ondt som før. For det er et savn som aldri stilner. Selv om stormen kommer sjeldnere.

Og nå har årstiden tatt meg tilbake dit. Jeg skulle bare så inderlig ønske at den kunne ha tatt med seg Bianco også. Jeg vil så gjerne ha han tilbake. Jeg vet det ikke går ann, men jeg vil det likevel ♥

For fire år siden

I dag sendte min kjære venninne Anita meg dette bildet som hadde kommet opp som et minne på Facebooksiden hennes. «Du lagde den til meg når jeg var innlagt på sykehuset» sto det i teksten under. Ååååå, jeg husker den dagen godt. En fredag i august i 2016. Det var litt sånn indian summer, for det var bra varmt, selv på kvelden. Hagen var så frodig at det var lett å plukke en fin bukett for å ta med meg når jeg skulle besøke Anita, som var innlagt på sykehuset med ekstrem svangerskapskvalme. Jeg er egentlig ikke så glad i sykehuset, etter alt for mange egne ærender der, men denne gangen føltes det bare fint og koselig. Selv om Anita var dårlig, var hun så glad for å få besøk. Og hun ble enda mer glad når hun fikk denne buketten.

Jeg husker at vi satt å pratet i flere timer. Om fremtiden, den lille i magen, om løst og fast. Ordentlig venninneprat. Og jeg husker så godt den varmen som møtte meg idet jeg gikk ut av hovedinngangen på sykehuset. Uvanlig varmt for en mørk kveld i august. Ja, det var nesten litt som å være sørpå, men med nord-norske omgivelser. Når jeg ruslet bort til busstoppet den kvelden følte jeg meg så glad. Så lykkelig. Jeg var så takknemlig for de timene jeg hadde fått med en kjær venninne som betyr så mye for meg. Og sommervarmen var så magisk herlig.

Mens jeg satt på bussen på tur hjem, med D’Sound i ørene, kom den ene studenten etter den andre på. Med retning mot byen. Det minnet meg på hvordan det selv var å være ung. Ung og bekymringsløs. Og hvordan den tida rundt skolestart føltes. Jeg kjente et lite stikk av savn, av den fredagsstemninga hvor man pynter seg for en kveld sammen med venner. Men så husker jeg at det også dukket opp tanker som «oi det var korte skjørt», «ja, det er en varm dag, men vil de ikke fryse uten jakke utover kvelden» og «det var da voldsomt hvor mye bråk det ble», og at jeg plutselig følte meg litt gammel da.

Når jeg kom hjem var det den fineste lille orange pusen som møtte meg i døra. Med to mørke og uttrykksfulle øyne som så på meg med kjærlighet og glede. Det var bare han og jeg denne helga fordi kjæresten var bortreist. Jeg løftet Bianco opp i armene mine, åpnet verandadøra, og tok han med meg ut i hagen. Så tente jeg alle lysene i lyktene, skrudde på varmelampa, og brygget meg en kopp te. Denne magiske kvelden måte bare nytes.

Og selv om jeg en time tidligere hadde kjent et stikk i magen av en tapt ungdom, så kjente jeg meg bare takknemlig. Jeg hadde fått tid sammen med en god venninne, som var i en situasjon som var selveste symbolet på fremtiden, med lille Maja i magen. Og nå satt jeg ute i den fine og frodige hagen vår, en sen augustkveld, sammen med den søteste lille pusen i hele verden. Jeg hadde en trygg og god kjærest, en kjempefin leilighet, og denne dagen hadde vært ekstra fin. Varm og lun, og ikke bare temperaturmessig. Livet var godt, og jeg var heldig. Og selv om jeg var blitt eldre var jeg på «rett plass».

I dag sitter minnet om denne dagen for fire år siden som noe varmt og kjært i hjertet. Når jeg tenker på den er det som om jeg kjenner varmen som møtte meg når jeg kom ut av hovedinngangen på sykehuset. Det er som om jeg husker dem gode stemninga når jeg satt i hagen under varmelampa som nesten ble for varm. Når Bianco klatret rundt meg på sofaen, luktet på alle blomstene, og smilte så fint til meg. Og han var helt frisk.

Men samtidig bringer disse minnene frem savn. Savn etter min kjære Bianco. Savn etter tid sammen med Anita. Savn etter mer «normale» tider. Og savn etter noe så enkelt som å ta bussen. For hvem skulle vel ha trodd at det å kunne ta bussen helt bekymringsløs skulle bli et problem i 2020? Hvem skulle ha trodd at et virus skulle holde meg borte fra de jeg er glad i? Ikke for noe i verden kunne jeg ha sett for meg hvordan livet skulle være nå, fire år etterpå.

Men det viser bare hvor viktig det er å leve i nuet. Hvor viktig det er å nyte de gode stundene mens man har de. Så selv om både sorgen og frustrasjonen inntar meg en del nå for tiden, skal jeg nå kose litt ekstra med Mira, finne fram Scrabble, og kysse litt ekstra på kjæresten mens vi spiller og koser oss ♥

Regntung og søndagssløv

Her kommer et hei fra kattelivet denne søndagskvelden. Sånn her ser vi ut i dag. Ikke den beste hårdagen, og så trøtt at vi så vidt klarer å holde øynene åpne. Foruten litt blomsterstell og omplanting har vi holdt horisontalen nesten hele dagen. Enten i senga, sofaen, på lammeskinnet eller varmekablene på badet. Med andre ord er vi ordentlig søndagssløv.

Men det er kanskje ikke så rart at vi så trøtte, vi som har hatt en uke med mer eller mindre sammenhengende regn og tåke. Forrige søndag var jeg glad for å få et par kalde dager etter den intense varmen. Og jeg tenkte at naturen hadde godt av litt regn. Men nå kjenner jeg at jeg begynner å bli litt motløs. Vi har hatt høststormtendenser nesten hele helga, og det ser ikke så veldig bra ut på værmeldingen for neste uke heller. Men jeg er ikke klar for høsten heeelt enda.

Hagen endret seg brått fra frodig at det veltet ut av pottene, til pistrete hentesveis. Jeg hadde gledet meg sånn til den nye, fine, hvite potterosa mi kom i blomst, men det blir ikke helt det samme når den henger og slenger regntung etter masse regn og vind. «Schneewittchen» eller «Iceberg» heter den og er en klaserose i snøhvit farge (som navnene tilsier), med store fylte blomster som dufter søtt. Jeg må kanskje bare bite i det sure eplet, og plukke de inn for å nyte de i en vase istedet for at de skal stå ute å henge med hodet. Men jeg skal innrømme at selv med massevis av regndråper har de sin sjarm.

Når jeg var ute og tok bilde av potterosa ble jeg så kald og våt at jeg måtte lage meg en kopp solbærte og krype ned under ullpleddet i sofaen.

Og her ligger jeg fortsatt. Med håp om å finne litt sommerstemning i Stefánssons fine bok. Regntung og søndagssløv.

En tur i midnattsola

Rett før vi reiste til Lofoten, gikk vi en kveld en helt magisk tur i midnattsola.

Å bo sånn her, så nært havet, så nært stranda og naturen er en sånn luksus. Fem minutter fra ytterdøra så står vi her. Med midnattsola rett foran oss.

Selv om jeg har vokst opp med dette, levd med det, hver sommer hele livet mitt, lar jeg meg fortsatt overvelde. Og jeg nyter det til det fulle. Det fantastiske lyset, den magiske stemninga. Det er liksom noe man kjenner på langt inni hjertet. En slags kjærlighet til midnattsola. Ja, for jeg er ekstremt glad i den.

Og jeg tror at hver minste lille blomst og løvetann også kjenner på dette helt spesielle forholdet. Magien av å kunne stå i lyset og sola hele døgnet.

Ikke så dumt å vandre langs stranda i dette lyset. Og sette seg fem minutter ned på en gammel drivvedbenk.

Og ha denne utsikta ♥ Hvem trenger vel syden når man har dette?!

Idyll, en liten bro, lydene av en liten bekk, varme i ansiktet.

Og et grøntområde så frodig at hundekjeksen nesten møtes på midten av stien. Og alt svøpt inn i den magiske midnattsola. Nesten som i Disneys verden, når Tingeling drysser tryllestøv og alt bare glitrer. Jeg er så takknemlig! Jeg kan ikke få sagt det ofte nok.

Men nå har vi sagt ha det til midnattsola for denne gangen. Det er litt vemodig, for jeg kunne gjerne tenke meg å nyte den litt lenger. Men jeg skal som vanlig stå klar å ønske den velkommen neste år. For midnattsola, den har en helt spesiell plass i hjertet mitt.

Ikke akkurat det jeg ønsket meg nå

I dag har vi bare vært nødt å ha gardinene lukket igjen. De få gangene jeg hadde mot nok til å se ut av vinduet snødde det vannrett, på skrå og til og med oppover. Det var mørkt nok til å tenne stearinlys midt på ettermiddagen, i mai. Dette var ikke akkurat det jeg ønsket meg nå, selv om jeg egentlig er ganske glad i snøen. For på tross av en verden på hodet og supersein vår var jeg motivert for lysere og varmere tider. For at hagesesongen for alvor skulle begynne.

Nesten alle jordbærplantene mine har overlevd vinteren og hadde allerede begynt å bli grønn og fin. Og for snart to uker siden fant jeg fem små spirer i stjerneskjermpotta. Jeg var så overlykkelig, for alle stjerneskjermene jeg har hatt tidligere har ikke taklet den nordnorske våren som fort kan drukne plantene. Men denne gangen hadde den fått større potte, og i år har jeg sprunget skytteltrafikk ut og inn av verandaen for å sette potten på siden når det har blitt for vått ute, og opp igjen når det har begynt å tørke. Og det har klødd i fingrene etter å renske ut alle de gamle og visne bladene fra i fjor. Men jeg har vært nødt å beherske meg for hvis jeg rensker for tidlig kan det i verste fall bety slutten for plantene.

Potterosa og pelargoniaene mine står fortsatt i kjelleren. Jeg har vurdert i over tre uker om jeg skulle hente de opp, men jeg er litt redd for at de blir stående på stuegulvet litt for lenge dersom vinteren ikke snart slipper taket. Jeg har også vært nødt å vente med å se på «Hagen min» på nrk.no. For hvis jeg starter for tidlig blir jeg så inspirert at ventetiden blir ulidelig lang til jeg kan begynne med min egen hage. Men i dag måtte jeg ha litt motgift til alle denne snøen. Så nå drømmer jeg meg bort i sørlandsidyll, terapihager og de vakreste blomster.

I hodet mitt er planlegginga av hagen allerede i full gang. Jeg er så spent på hva jeg får tak i i år. Jeg ønsker meg mer sjokoladekosmos, hvite hagepoppelroser, hvit kosmos, mørkerød kosmos, orange stemor, mynte, Dahlia Dreamer, orange Carillion og så mye mer. Jeg har til og med kjøpt en potte med sorte fioler fra Sonja Blomster, men de stakkars har blitt stående inne på grunn av denne vinglete vinteren som ikke klarer å bestemme seg. Og det er ikke optimalt for fioler å stå inne heller. Ofte er det for varmt. Men jeg krysser fingrene for at de klarer seg, også skal jeg klippe de helt ned i juni når det blir varmt nok ute. Da får jeg forhåpentlig en frodig og flott fiol.

Så the silver lining midt i all denne snøen er vårens fineste program og et hode som lar seg inspirere slik at drømmene bare flommer over. For jeg vet jo at det blir sommer i år også. Selv om det kan ta litt tid.

Sorgen

Nå er det et halvt år siden vi sa hadet til vår kjære Bianco. Vår aller største lykke i livet. Og jeg vet egentlig ikke helt hva jeg hadde forventet eller sett for meg, men jeg er ganske overrasket over at det fortsatt gjør like vondt. Hver dag tenker jeg på han. I lang tid gråt jeg faktisk hver dag også. Jeg tror det var da coronaen kom at det ble annen hver dag, eller enda sjeldnere. Uansett hvor jeg snur meg eller uansett hva jeg gjør, dukker minnene opp. Over 14 år med minner. Og de spiller som små filmsnutter oppi hodet mitt, med «strømkabler» av følelser direktekoblet til hjertet, magen og brystet. Jeg trenger ikke en gang å lukke øynene. Jeg ser de så klart. Og jeg føler mye.

Rett etter vi mistet Bianco sa jeg til kjæresten «at nå kommer et helt år med første gang». Første jula, første bursdagen, første påsken, første farsdagen. Og morsdagen. Uten Bianco. Og alle årstidene. Det er alt så bundet opp mot ting jeg gjorde sammen med Bianco. Jeg var jo så mye sammen med han at han nesten var en større del av livet mitt enn kjæresten.

I jula var jeg så nummen at jeg gikk litt på autopilot. Men på bursdagen til Bianco og i påsken gjorde det veldig vondt. Så har man hverdagene. Alt vi gjorde i hverdagene. Som når februar kom, og lyset begynte å bli så spesielt som det bare er i den tida. Da jeg satt i stuevinduet og speidet utover sundet. Da stakk det i hjertet fordi det var en ting vi brukte å gjøre sammen. Fordi minner om nøyaktig den tingen fra tidligere år dukket opp i hodet mitt. Og sånn er det med så mange ting jeg og han brukte å gjøre sammen.

Og nå skal vi møte både en vår og en sommer uten han. Jeg skal så kattegress i gressbøtta hannes uten at han stikker snuten nysgjerrig oppi for å vise at han vet at den er til han. Og jeg skal sitte ute «i hagen» på kveldene uten at han ligger på puta si på stolen under varmelampa.

Ting påvirker meg også. Når Mira leker med lekene hannes som vi lekte med når han var ungpus selv (ja vi lekte faktisk nesten til siste slutt, selv om han var dårlig). Det er en glede og en sorg på samme tid. Eller når jeg skulle lete etter navnet på en blomst og bladde meg nedover inspirasjonssiden til Mester Grønn, og kom over de små gresskarene jeg kjøpte rett før vi fikk vite at han var syk. Bare synet av de gresskarene tok meg rett tilbake til den tida.

Men det er heldigvis mange gode minner også. Ja, egentlig mest av de. Men når man lengter og sørger gjør også gode minner vondt. Der er filmsnuttene så varme og fulle av så mye glede og kjærlighet. Og etterpå kommer smerten og tårene. Ja, selv sammen med latter.

Dessverre har minner av veldig mange av de tunge opplevelsene på slutten tatt stor plass. Som den dagen da vi fikk vite at han hadde uhelbredelig kreft. Den telefonsamtalen. Eller kvelden før vi mistet han, da han ble så akutt dårlig. Når ribba sto ferdig på kjøkkenbordet og jeg sto med Bianco i armene mine og sang Disneysanger til han utenfor dusjen på badet. Vi hadde et håp om at dampen skulle åpne det friske neseboret for slim. Da hadde vi prøvd både øyedråper og Ventolin, men han var fortsatt like tett. Det var mest sannsynlig kreftsvulsten som hadde vokst seg gjennom til den friske siden. Og jeg var så klam og svett av dampen. Men for Bianco gjorde jeg alt. Absolutt alt!

Og jeg husker så godt når kjæresten avløste meg noen minutter, og jeg kom ut på kjøkkenet. Da satt storebror og spiste ribbe og gråt. Bordet var dekket med hvit duk, lysestaker og vinglass. Heimafrå spilte fra anlegget. Det var en tidlig «prøveribbe». Men den ble tung å spise for oss alle. Vi visste da at det ikke var lenge igjen. Og det var i løpet av den natten, en av mange netter i oktober jeg våket med Bianco for å få så mye tid med han som over hodet mulig, at jeg visste hva vi måtte gjøre. Vi måtte la han gå. Han måtte få slippe.

Og alt fra den siste dagen har etset seg inn i meg som et brennmerke. Mamma, storebror, jeg og kjæresten, som flokket oss rundt Bianco. Enten han lå oppi senga, under senga, under stuebordet, eller på gulvet. For å holde hodet hans slik han fikk puste bedre. For å stryke, trøste og passe på. Å vite at for hvert minutt som gikk så var jeg nærmere å miste han. Men samtidig lengte etter at plagene og smertene hannes skulle være over. Og etterpå, en tomhet jeg aldri før har opplevd.

Jeg gjennopplever den dagen ofte. Men det er vel en del av sorgprosessen…? Sånn det skal være. Mamma sir hun også har det sånn. Og det er vel det som skjer med meg nå. Jeg måtte google det og fant ut at det for mange er 3 til 9 måneder etter et tap at det er tyngst. Jeg trodde jeg var trett og sliten. At «vondtene» kom fra å sitte mye inne, og stress over verdenssituasjonen. Men det er nok sorgen.

Sorgen som jeg føler har gjort meg minst 7 år eldre. Svak og sliten. Som har gjort at jeg måtte lære meg de grunnleggende tingen på nytt igjen. Smile, prate med andre. Huske å le. Huske å leve. Sorgen som kanskje aldri helt blir å slippe taket. Som nok vil variere i styrke. Blusse opp. Gjemme seg bort. Og etter hvert endre fasong. Men jeg tror likevel den alltid vil være en del av meg. For det er aldri bare en katt. Og Bianco var som vårt barn. Vi elsket han sånn. Selv om det kanskje høres rart ut for noen.

Sorgen er prisen jeg er nødt til å betale for over 14 år med kjærlighet til den vakreste lille skapningen som har eksistert ♥