Tanker og slikt

Snølengsel, juleblues og ubalanse

5 Comments

«Januar er ikke vår beste måned» er en setning som har gått igjen i flere blogginnlegg ved begynnelsen av nye år. Ja, jeg har vært veldig ærlig om det, selv om dette egentlig er en hverdagslykkeblogg med hovedfokus på fine ting.

Men det er egentlig helt greit å si det høyt. For vi vet alle at vi må ha noen dårlige perioder for å virkelig vite og kjenne når de gode kommer. Og med januar kommer julebluesen, for det er hardt for en sånn juleelskende person som meg å måtte si hadet til jula. Og spesielt når jeg føler at det gikk for fort, og jeg hadde lyst å gjøre mer. Også er dette alltid den tyngste og mørkeste delen av mørketida for meg. Den delen uten alle lysene, stemninga og ventetida. Joda, vi venter jo selvfølgelig på sola, så det er lys i tunellen. Men jeg og januar har likevel aldri blitt dus.

Men selv om jeg føler det sånn er det noen ting som jeg alltid har satt pris på ved januar. Roen, muligheten til å sove og hvile, solboller og kakao, og ikke minst snøen. For der desember kanskje har skuffet litt på snøfronten, har januar så og si nesten aldri sviktet. Det har kanskje vært perioder med sørpe og lite snø, men mest av alt har det snødd, både jevnt og voldsomt. Både dalende himmelsk korrekturlakk og vannrett snøstorm som alltid har pakket oss lunt inn. I vatt.

Men i år. I 2021. Det som mange betegner som kaos del 2. Har vi bare hatt noen få fnugg i lufta. Ja, selv etter en svart, grå og snøløs jul. Og fortsatt er det det svarte mørket som rår. Bare veier og gråe grøftekanter. Lengselen etter det hvite, det rene, det lune, er så stor nå at jeg nesten ikke klarer å forstå at jeg befinner meg i en vintersesong. Er det virkelig januar? Jeg kjenner meg uvel og alt er så skittent. For jeg bruker alltid å føle at snøen renser opp. Både lufta jeg puster, de skitne grøftekantene, og faktisk tankene også. Aldri har jeg lengtet så mye etter snø som nå. Nå er det rett før jeg kontakter Reodor Felgen for å få lagd en sånn snømaskin. Selv om det selvfølgelig ikke fikser bekymringene mine for klimaet.

Samtidig nekter kroppen min å sove. Godt, nok og på riktig side av døgnet. Jeg ligger i timesvis å vrir meg i senga, og jeg er så sliten hver gang jeg våkner. Det kan selvfølgelig være så mangt. Både julens mange utskeielser på kostholdsfronten, dårlig døgnrytme og mørket. Men jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet at det bunner mest i uro og bekymringer. Og der er dessverre listen lang.

Vi bor på leire, og helt siden jeg fant ut om det for åtte år siden har jeg tidvis slitt med mareritt om nettopp jordras. Flere ganger har jeg våknet opp svett, midt i en drøm hvor bygget vårt ligger langt uti havet, og alt jeg har tenkt på er hvordan jeg skal berge Bianco. Når disse bekymringene har kommet har både venner, kolleger og drosjesjåfører betrygget meg med at byggene her er forankret ned i fast grunn. Men jeg vet ikke dette med sikkerhet. Eller hvor jeg kan finne ut av det. Når jeg ser andre situasjoner hvor kommunen ikke har gjort en grundig nok jobb, kjenner jeg tvil. Og rastragedien på Gjerdrum bidro dessverre til at disse bekymringene kom opp igjen. Jeg prøver selvfølgelig å ikke tenke for mye på det, men jeg merker at de ligger i bakhodet og lurer. Og gjør meg urolig.

Pandemien og alle de siste smitteutbruddene som kommer fra folks egoisme og tankeløshet er en annen ting. Det som utspiller seg i min hjemby Harstad nå. Jeg sier som en god venninne sa – hun kunne ha skjønt at det kunne ha skjedd i starten av alt dette når man ikke visste. Men at folk ikke tenker lenger nå nesten 10 måneder ut i det er nesten ikke til å tro. Mange er forståelig nok sinte. De har vært flinke, avstått fra det sosiale. Men så blir de likevel straffet med enda strengere tiltak og mer begrensninger. Og større fare for å bli syk. Det føles tungt og urettferdig at noen få skal få ødelegge for resten.

Men det voldsomme sinnet mange ytrer bekymrer meg også. Og det tar meg videre til neste punkt. Stormingen av kongressen i USA. En president som oppriktig tror han har blitt frastjelt et valg. Og alle de som følger han, som tror på han. Som er villig til å trampe på demokratiet. Og de er ikke rent få heller. Det gjør meg redd å se at folk kan tro noe som ikke har noen fot i virkeligheten i det hele tatt. Ingen kritiske spørsmål, ingen grundig faktasjekk. Ingen vekt på hva flertallet sier.

Dessverre er det flere av disse på pandemifronten også, til og med i Norge. Og jeg skjønner bare ikke hvor fornuften har tatt veien? Hvordan vi kan ha folk i opplyste Norge som benekter situasjonen vi er i samtidig som noens mamma, bestefar, barn eller ektefelle lider og dør? Hva er vi og hva kommer til å skje med oss uten fornuften?

Dere som har lest bloggen min en stund kjenner meg godt nok til å vite at mangelen av snø er nok til å «vippe meg av pinnen». Jeg trenger snøen til min mindre gode januar mens jeg sover masse, sørger over jula, spiser de siste lussekattene og venter på sola. Hvor ble det enkle vanskelige av? Som om ikke tapet av Bianco skulle gjøre ondt nok. Dette er så mye. Jeg har tenkt ofte det siste året at jeg skulle ønske jeg kunne skru tida tilbake for å få enda mer tid med Bianco. Akkurat nå ønsker jeg meg tilbake til dette, dette og dette.

Og selv om jeg er kjempetakknemlig for alt jeg har, at verken jeg eller mine nærmeste har fått korona, og at jeg skal gjøre en ekstra innsats for meg selv framover (innta enorme mengder gurkemeie, trene masse styrketrening, gå tur i dagslys, og slutte å lese nyhetene og kommentarfelt), føles ubalansen total nå. Det eneste jeg vet helt sikkert er at jeg er så takknemlig for kjæresten, Mira, og alle andre som jeg er glad i. Resten virker som det bare gjenstår å se.

Nå tror jeg at jeg skal dykke langt ned i engelsk interiør og inspirasjon. Kanskje jeg føler meg litt bedre da.

PS. Beklager for all eder og galle.

Godt nytt år kjære lesere

6 Comments

På tampen av dette året, 2020, som ble fullt av utfordringer, strev, antibac, sorg og savn. Et år som på en merkelig måte ble kortere, selv om vi trodde det skulle bli langsomt og kjedelig. Det året klemmene ble tatt fra oss, og da vi skulle komme så nært som man bare kan komme de nærmeste, og samtidig lengre bort fra resten. Og da teknologien skulle vise seg å være selve livet, selv om mange stadig prøver å logge av. Året hvor været mistet helt kontroll, med masse snø i mai, nesten ingen i desember, og sommer i oktober. Tidenes varmeste år målt i Norge.

Og kattelivets første hele år uten vår kjære Bianco, og det første (nesten hele) med vår lille Mirapus. Året da antall lesere på bloggen steg med en tredjedel når Norge stengte ned, og da oppskriften på eggesalaten min skulle vise seg å bli veldig populær. Jeg lurer veldig på om hele 379 personer lagde den til jul?

Dette har i allefall vært et år hvor det har skjedd mye. Og jeg vet ikke om det hjelper på å legge det bak seg, for mange ting forsvinner ikke med ett nytt årstall. Livet vil nok fortsette på sin utfordrende vei, men vi må jo selvfølgelig holde fast i håpet om bedre tider. Og ikke minst gjøre det så bra som mulig selv. Jeg skulle ønske jeg kunne ha lovet dere alle at alt blir bedre nå. Men det jeg heldigvis kan love dere er enda flere frodige blomsterbuketter, tekopper, små glimt av hverdagslykke og kreativ glede. Akkompagnert av en liten kattepus. Ja, små stemningsfulle avbrekk i hverdagens strev og styr.

Jeg håper dere blir med oss videre, for jeg setter så enormt stor pris på dere alle. Godt nytt år kjære lesere ♥

Jul og følelser

2 Comments

«It’s the most wonderful time of the year» synges det både i radioen, på filmer og i alle mulige reklamer for tiden. Og jeg er jo enig i det. For jeg elsker jula. Virkelig elsker den! Og jeg koser meg veldig med mange juleting for tiden, men samtidig har savnet og sorgen etter Bianco på en måte blusset opp igjen. Ikke at den noen gang var borte, men den var blitt litt «roligere».

Men nå minner alt av juletradisjoner meg så mye om han. Alle de fine tingene vi brukte å gjøre sammen. Det er jo tross alt snakk om hele 14 juler. Og hver gang tankene bare streifer innom han så presser tårene seg fram. Både når jeg tenker på de fine tingene, og de såre. Men jeg gråter også av andre ting. Og jeg vet jo hva det bunner i. Så det er i det hele og det store ganske mange tårer for tiden. Jeg føler meg som en tikkende gråtebombe, med klumpen stående klar i halsen på forhånd. Ja, det er nesten som at det føles tyngre denne jula enn i fjor.

En av grunnene er nok at det var mer forventet å føle det sånn i fjor enn i år. Også hadde det vært så intenst og så mye før jula i fjor. Derfor har jeg en teori om at kroppen bare tok seg en slags pause for å overleve. Jeg gråt jo mye da også, men jeg tror jeg var mer nummen. Mens at i år kjenner jeg nok mer på alt. Ser på det fra avstand, og klarere. For mer enn noen gang kjenner jeg på fraværet av min kjære Biancopus ♥

Og det er vel bare sånn det er med jula. Jula som forsterker alt. Alle følelser. Enten det er glede eller sorg.

I fjor på denne tida

2 Comments

I fjor på denne tida var vi akkurat kommet hjem fra en liten juletur til London. Daunt Books, Liberty, mulled wine, Laduree, Borough Market, tuben, Hamleys, Covent Garden Tea House, alle de magiske julelysene, The Mousetrap, mince pie, og alt det andre fine vi elsker ved denne byen hadde gitt oss noe å smile over. Og det trengte vi så sårt etter over et halvt år med sykdom og at vi til slutt mistet Bianco. Jeg husker at vi var så slitne at vi måtte sove lenge selv om vi hadde sovnet tidlig. Og at vi måtte legge inn hvilepauser hver dag. For sorg er virkelig utmattende. Jeg er så glad for at vi bodde på det fine hotellet The Baileys. Da fikk vi på en måte en opplevelse innbakt i overnattingen.

Morgenen etter at vi hadde kommet til London bestilte vi oss frokost på rommet. Også spiste vi den mens vi så på Hjem til jul på Netflix. Det var så koselig og perfekt avslappende. En venninne flirte godt av oss som satt i London på hotellrommet og så på en norsk juleserie. Og de fleste ville nok hastet ut i gatene for å oppleve alt magisk London har å by på, men vi trengte den roen. Og vi var uansett i London, og spiste english breakfast, oppe på et hotellrom i sjette etasje i et gammelt britisk bygg. Jeg minnes til og med at jeg fikk et snev av julestemning når vi så på Hjem til jul. Røros og snø. Og London.

Og vi var så glade for at vi kom oss til London, sorgen tatt i betraktning. Denne turen betydde på en måte derfor ekstra mye for oss.

Lite visste vi da at en pandemi skulle komme å snu ytterligere opp-ned på livet. At en tur sånn som dette skulle bli noe man bare kan drømme om. Det gjør jo nå at denne turen betyr enda mer. Nå kan vi virkelig være takknemlig for den og alle de gode minnene vi sitter igjen med. Når jeg ser disse bildene drømmer jeg meg helt bort. Ja nesten sånn at jeg kan kjenne den kalde Londonlufta, lukte lukta fra mulled wine og høre alle lydene fra folk og biler. Vi skal tilbake én dag. Det er sikkert og visst! I mellomtiden lever jeg SÅ på alle de gode minnene ♥

Hva jeg gjør for tida

4 Comments

Ut ifra kalenderen skulle JuleIda normalt sett ha vært i full julemodus nå. Men det er mye som ikke er helt som det bruker å være for tida. Dere har sikkert merket at jeg ikke har blogget så mye i det siste. Og det er fordi både søvnen og kapasiteten er så dårlig. Uro på grunn av verdenssituasjonen, det merkelige været (hva er liksom greia med 9 varmegrader i midten av november?), mørket, og at vi går isolasjonens jul i møte har sneket seg inn under huden. Vanemennesket i meg blir helt i ulage når det er så mye som ikke føles riktig. Og søvnen er det som blir rammet først, dernest kapasiteten og kreativiteten. Hver gang jeg løfter kameraet føles det mursteinstungt og umulig å håndtere. Alt blir bare så mørkt, så kornete. Og så blir jeg bare frustrert. Ja, den mørke tida på vinteren er koselig, men den er samtidig utfordrende for en som tar bilder.

Men heldigvis har jeg funnet roen og gleden i noe annet kreativt. Symaskinen er hentet fram fra skapet. Jeg måtte sy noen nye munnbind på grunn av den økte smitten, og når jeg først var i gang ble jeg så inspirert at jeg bare fortsatte. Og fortsatte. Det var rett og slett herlig å sy igjen. Og det til tross for at symaskinen fortsatt fusker sånn at jeg blant annet har måtte spole på undertråden for hånd.

Jeg hadde jo egentlig bestemt meg for å kjøpe en ny symaskin denne høsten. Men så gikk tida så fort, og med all den økte smitten unngår vi nå butikkene i det lengste. Dessuten er det jo ikke noe problem å sy så lenge det er ting som skal vrenges. Da er det ikke så nøye at sømmene ikke er så pene. Så enn så lenge klarer jeg meg med min gamle Brother-maskin. Men etter nyttår blir det garantert en ny en.

Og nå har jeg faktisk fått sydd litt av hvert. Blant annet har jeg fikset nye hemper på håndduker og de gamle gryteklutene våre. Og munnbindene nevnte jeg jo lenger opp. Men det jeg har kost meg aller mest med er noen julegaver som jeg naturlig nok ikke kan røpe hva er. Jeg gleder meg sånn til å gi de bort. For de er virkelig laget med kjærlighet og glede. Her ser dere forresten den nye nåleputa mi som jeg kjøpte på Søstrene Grene for litt siden. Er den ikke søt? Jeg merker at sånne små ting som en liten nålepute i et favorittmønster bidrar til enda større syglede.

Jeg finner også mye kreativitet og inspirasjon i alle de fine stoffene mine. Men samtidig skal jeg innrømme at jeg sparer på noen av de for ikke å «bli fri». Haha, der må jeg flire litt av meg selv. Det er jo meningen at stoff skal brukes, ikke bli liggende. Men noen ganger, hvis stoffet er ekstra fint, klarer jeg bare ikke å gi slipp på det. Er det flere der ute som også gjør sånn? Jeg gjør det samme med gavepapir og fløyelsbånd også.

Nei, nå skal jeg logga av og finne veien tilbake til sømmene og trådene. For selv med stiv nakke etter all syingen er det ingen tvil om at det er godt for både øyne, hode og sinn å begrense det digitale. Jeg kommer sterkere tilbake på bloggen snart. I mellomtiden håper jeg dere har det så godt som man bare kan ha det i denne rare tida. Og at dere finner glede i de små tingene.

Varm klem fra oss i kattelivet ♥

Tanker på en tirsdag

2 Comments

– Min største skrekk i disse hjemmekontortider er at kjæresten glemmer å si ifra at kameraet på jobbpcen er på, og at jeg skal dukke opp på Teamsmøte i morgenkåpe, og med trøtt ansikt og bustete hår. Det er ikke rent sjelden jeg leverer en kopp kaffe, et glass brus eller en yoghurt til han mens han er med på et av disse mange møtene. Så risikoen er absolutt til stede. Derfor har jeg nå i et halvår hatt en nokså uelegant og ninjaaktig levering av diverse «catering» til han. Håper ikke det heller har kommet med på kamera.

– Skyr med salt karamell falt veldig i smak hos meg. Og egentlig syns jeg den smaker mer som en blanding av karamell, kokos og fiken. Den blir nok en favoritt i dette huset vil jeg tro.

– Denne tida vi er i nå er så vanskelig for meg. Plutselig dukker et minne opp. Noe så lite som en lyd, en lukt, et bilde i hodet, og sorgen treffer meg som en storm. Jeg slutter å puste umiddelbart. Det kan være løvet som ligger på bakken under trærne. Regnet som lager små elver i takrenna. Eller Mira som ligger på toppen av kattestativet, med halen hengende ned. Akkurat sånn som som Bianco gjorde år, etter år, etter år. Minner fra sånn som det var i fjor, det som er likt, men også det som er annerledes. Da kjenner jeg det.
Det er så mange «merkedager» og datoer nå at kroppen min er helt utslitt. Den 4. oktober var det både dyrenes dag og kanelbolledagen. Med andre ord dobbel grunn til å feire. Men det var også årsdagen for når vi fikk vite at vi skulle miste Bianco – en helt forferdelig dag. Og selv om jeg prøvde å gjøre den bedre i år når jeg satt i sola, koste med Mira og bakte kanelboller, føltes det som det bare var så vidt jeg hadde overlevd når dagen var over. For jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sluttet å puste. Det er nok derfor jeg er så sliten og utmattet nå. Jeg puster ikke nok. Og det rare er at selv om jeg er bevisst på det og prøver å gjøre det motsatte, så lever sorgen sitt eget liv. Den bare er der, og må få gjøre det den skal for at jeg skal komme meg gjennom dette. Det er som med tårene. Jeg klarer bare ikke å stoppe de. Det er så ondt at jeg bare må gråte. Og ville det vært noe bedre å holde det igjen? Fortrenge det? Neppe. Da ville det lusket som en ulmebrann som før eller siden ville tatt fyr.

– Jeg lurer på hvordan det blir å gå med alle grønnplantene mine denne vinteren. Kommer de til å klare seg? Eller blir det som i fjor? Vil oxalisen gå i dvale og bare bli små potter med jord, som igjen kommer fram på våren. Vil pileaen svinne hen? Og er det fysisk mulig og overvintre pelargonia i et soveromsvindu her nord? Jeg skal i allefall prøve.

– Det føltes virkelig som en seier at jeg endelig klarte å henge opp den nye vegglampa på soverommet. Ja, den hadde jo «bare» stått i skapet i to år.

– Vi er litt småbarnsforeldre nå som Mira er så ung, nysgjerrig og rampete. Det er mye vi må følge med på. Før så var alt som sto plassert fra midjen og opp sikret. Men nå… Det klatres på badevasken, kjøkkenbordet, kjøkkenbenken, tørkestativ og kommoder. Hun får egentlig ikke lov til det (foruten badevasken og vaskemaskin), men når man er ung er det tydeligvis viktig å tøye grensene. Jeg er veldig spent på hvordan det blir med juletreet. Vi har snakket om at vi kanskje må la være å bruke de julekulene vi er mest redde for. For det kan jo hende vi våkner midt på natta av et juletre på gulvet med denne ungpusen også.

– Så ble det heldigvis kaldere og mer høstlig. Mer sånn som det skal være i oktober. Og ifølge meteorologen har vi skrudd av sommerknappen for godt for i år. Det syns jeg er bra, for da blir det endelig kald og god luft på soverommet. Så kaldt at vi kan ligge i flanellsengesett. Også kan jeg begynne å konsentrere meg om jula.

– Jeg tenker på at når Bianco ble frisk av lungebetennelsen så ville han leke. Da kom ungpusen fram i han og han gikk til igloen sin og plukket ut de lekene han ville ha. Og der lå også den lille røde katteputa som han brukte når han var kattunge. Det var egentlig en pute vi hadde fått små kattebamser i på butikken hvor jeg jobbet, og når den skulle gå i søpla tok jeg den heller hjem til Bianco. Han elsket virkelig den puta, lå i den hele livet, selv om det bare var plass til forlabbene når han ble stor.  Dette ble siste gangen han lå i den. Når han kjente på livsgnisten etter å ha vært alvorlig syk. Lite visste vi at kreften var den egentlige årsaken til lungebetennelsen. Og det er så sårt, for han hadde så inderlig lyst å leve. Så inderlig lyst å være hos oss. Det viste han med hele seg.

– Jeg håper virkelig vi får snø i desember i år. I allefall til julaften. Det blir liksom ikke helt den rette stemninga hvis det ikke er hvit korrekturlakk på bakken.

– Selv om jeg tenker mye strekker liksom ikke ordene til for tiden. Eller så klarer jeg bare ikke å sortere de. Jeg har så lyst å blogge mer, har så mange idéer. Men så stopper det opp når jeg skal begynne å skrive. Gjennomføringsevnen er rett og slett på et lavt nivå nå. Og det lover ikke så godt for alle de hjemmelagede julegavene jeg hadde planlagt.

– Jeg gleder meg til å spise Mont D’or.

– Jeg er så glad i leiligheta vår, men jeg skal innrømme at jeg lengter etter større plass. Og spesielt i disse «coronatider». Jeg ønsker meg et ekstra kjøleskap fordi vi handler større men sjeldnere nå. Og større bod fordi vi setter ting i «karantene». Og et eget vaskerom med egne kurver til «coronaklær». Og selvfølgelig ønsker jeg meg også som jeg har gjort i mange år – gjesterom, hobbyrom, badekar, vedovn og vindu på kjøkkenet. Det er lov å ønske seg i allefall.

– Jeg håper, håper, håper at jeg skal klare å male det nattbordet snart.

– Jeg har handlet en del på små og frittstående nettbutikker i det siste. Og selv om jeg aller helst vil handle lokalt kjenner jeg at det føles godt å se hvor takknemlige de jeg handler hos blir. Jeg har fått koselige håndskrevne små lapper hvor de takker meg for at jeg handler hos akkurat de. Da kjenner jeg at jeg blir glad.

– Mira ser ut som en eskimo når hun er trøtt ♥

– Hvor får man egentlig tak i fine tapetrester? Med blomster og mønster. Jeg er spesielt interessert i William Morris sine tapeter, men må man virkelig kjøpe en hel rull?

– I år tenker jeg vi kjører på med Thanksgiving-kalkun. Med pilgrim stuffing, cranberry sauce med nellik, fløtesaus med karamell, rosenkål og søtpotetmos. Og pumpkin pie til dessert. Det er en tradisjon vi startet for mange år siden, men som vi ikke har hatt kapasitet til de siste årene. Nå kjenner jeg meg mer enn klar for det igjen, for det er bare NYDELIG GODT!

– I morgen er det ett år siden vi mistet vår kjære Biancopus. Ett helt år! Det føles mer som det var nettopp. Og selv om vi lever videre og gjør ting i hverdagene er det fortsatt så uvirkelig for oss at han er borte. Åååå som vi savner han ♥

4 år med bloggen

5 Comments


I dag er bloggen 4 år. Og vi har levd 4 år med det digitale kattelivet. Vi har delt hverdagslykke, månedsbuketter, tekopper, hage, snø, jul, bruktfunn, potespor og litt av hvert i løpet av disse årene. Og akkurat som livet har det vært oppturer og nedturer. Men fokuset har hovedsakelig vært på å glede seg over de små tingene i hverdagene. Akkompagnert av en katt, eller to.

I fjor ble årsdagen for bloggen forbigått i stillhet. Jeg følte ikke at det var noe å verken feire eller skrive om når vi alle hadde det så vondt. Ja, bloggen betyr mye for meg, men livet det kommer alltid først. Og Bianco var viktigst.

Etter at vi mistet han har nok ikke bloggen vært helt den samme. Men så har jo det sin naturlige forklaring i at bloggen gjenspeiler meg, og jeg ikke lenger er den samme. Det er kjærlighetens bakside – sorg og savn. Det vi må betale for å elske. Men så er det jo som min psykologvenninne sa når hun mistet hunden sin, likevel så verdt det. Jeg ville ikke for noe i verden vært uten de årene med Bianco. Selv om jeg hadde håpet på at han skulle være en del av både hverdagene og det digitale kattelivet litt lengere. For så mye av bloggen kommer jo fra han. Er inspirert av han.

Men når det først ble sånn som det ble må jeg bare ta tida til hjelp. Og selv om jeg neppe blir helt den samme igjen, så er jeg jo fortsatt Ida. Og Ida gleder seg over mange fine ting. Og som aller helst skal deles. Med andre. Med dere. Jeg tenker også at jeg på en måte blogger videre i Bianco sin ånd. At han er en del av bloggen fortsatt. Dessuten har jeg en ny liten pus på opplæring som bloggassistent. Og Mira tråkker litt i storebror Bianco sine fotspor.

Og som jeg skrev både når bloggen var 1 år og 2 år, så bidrar den til både mestringsfølelse og enda mer kreativitet. Sånn er det heldigvis fortsatt, for hver måned har jeg flere idéer enn jeg klarer å gjennomføre. Så selv om det kanskje ikke er på helt samme måten som før, så håper jeg dere som følger oss, som leser bloggen fortsatt finner litt glede i den. At vi fortsatt kan inspirere, spre litt god stemning og være en fin plass å rømme inn i.

Og det er ikke bare jeg og kattelivet som har endret seg i løpet av disse årene. Hele landskapet for bloggverdenen er endret. Flere og flere har forlatt blogg som plattform og bruker heller sosiale media som Instagram, podcast, og lignende. Og jeg er ikke helt sikker på om det er sånn, men jeg har litt på følelsen at mange også har sluttet å lese blogger…? Selv er jeg så gammeldags av meg og fastgrodd i vaner at jeg fortsatt leser de samme bloggene som er tilgang på. Og jeg kommer nok alltid til å holde det digitale kattelivet på denne plattformen. For selv om jeg blogger litt sjeldnere og mindre enn før, trives jeg veldig godt med å ha det på denne måten.

Dessuten trives jeg med dere som leser bloggen. Dere er bare snille og gode, legger igjen så fine ord, trøster når det trengs, og gleder dere genuint over det gode vi deler. Takk til dere alle! Deres skal vite at hver enste kommentar går rett inn i hjertet mitt. Og jeg blir kjempeglad hver gang dere legger igjen små spor som er med på å gjøre kattelivet litt mer levende.

Nå skal vi tradisjonen tro feire med en kopp te og litt tunfisk. Ja, dere vet jo hvem som nyter hva 😉 Dessuten er det fredag, og tre dager med kos ligger framfor oss.

God helg alle sammen ♥ Håper dere alle det fint og er frisk.

Indian summer i oktober

2 Comments

Det er så rart, for det været som jeg har savnet og lengtet etter i september, fikk vi nå i oktober. I over en uke har vi hatt herlig sol og så varmt som opp til 14-15 grader. Vi har vært masse ute i hagen, stelt blomstene og kost oss. Tent lys og brukt varmelampa på kveldene. Og denne helga var det ekstra fint. Bare se disse bildene fra lørdag.

Solbadet stemor og nemesia. Ganske så stemningsfullt, ikke sant?

Både litt sommerlig, og litt høstlig, i skjønn forening.

Mira elsker når vi er ute i hagen. Ja, det gjør jo jeg også. Det er som medisin for både kroppen og sjela.

Flere av blomstene er unormalt grønne for denne tida, og den hvite pelargoniaen som nesten hadde gått i dvale av alt regnet de to foregående månedene begynte plutselig å blomstre igjen. Vi nyter det selvfølgelig, men samtidig er det noe som skurrer. Det skal nemlig ikke være så varmt i oktober. Og det føles merkelig å sitte i sin enda grønne og blomstrende hage når vi har sett alle trærne oppe i bakken gå fra orange og gult til brunt på bare en uke. Det blir bare mer og mer klart at årstidene viskes ut i hverandre, og at man bare får ta det gode når det kommer. Omså det er indian summer i oktober.

Denne dagen var det så fint og varmt at vi spiste frokosten ute.

Enkel men kjempegod frokost. Og når jeg tenker meg om kan jeg ikke huske å ha spist frokost ute i oktober før.

Etterpå ble vi sittende, mysende mot sola, med hver vår bok og noe varmt i koppen. Den ene i sofaen, den andre i stolen, og den tredje over alt på jakt etter fluer og annet som flyger.

Mens vi satt sånn sa plutselig kjæresten at å kjenne denne varmen samtidig som lufta var så krisp og frisk minnet han om London. Ikke lenge etterpå kom det sigende deilig matlukt fra en asiatisk nabo som hadde familieselskap. Da fikk vi enda mer «Londonfeeling». Passende nok satt jeg og leste slutten på Sommerlys og så kommer natten. Og der var det faktisk også litt snakk om London. Jeg har forresten spart og spart på denne boka. Lest bare litt nå, litt da, alt for å få den til å vare lenger. For den er jo så fin. Men slutten satt meg litt ut, det må jeg si.

Jeg leser også Dronen av Unni Lindell nå. Ingen høst uten krim! Dog skal det sies at jeg vanligvis leser krimbøker inne under et varmt teppe i mørket. Men det funket fint i sola i hagen også.

Sola som danset så magisk på havet. Ikke så verst utsikt fra der jeg satt og leste boka mi. Men det vises godt på verandagelenderet at det har vært mye hav og vind før vi fikk denne godværsperioden.

Det pågår en ivrig fluejakt i kattelivet for tiden. Både ute i hagen og innendørs. Jeg syns fluene er så irriterende at det er helt greit for meg at Mira fikser det. Men jeg syns ikke noe om at hun tar sommerfuglene. Da blir jeg oppriktig lei meg.

Jeg var så glad når jeg klarte å distrahere Mira sånn at hun ikke oppdaget denne finingen som satt så fint på verandadøra. Men etter at jeg fikk sett tydeligere på bildene oppdaget jeg at den har fått seg en liten skade. Mon tro om ikke det er vår lille jegerpus som har gjort det… Jaja, sånn nå en gang naturen laget.

Heldigvis har vi en god del høst i hagen også. Det må være litt av det nå! Det er jo tross alt oktober, og julebrusen er jo til og med kommet i butikken. Så derfor liker jeg at Halvors Silver-spireaen er blitt så gul.

Og at lynga stadig tar over flere potter.

Men se så fin Dronning Ingrid er nå. Hun som snart skal flytte ned i garasjen.

Etter at sola hadde rundet bygget og forlatt verandaen vår, fylte vi travelpressene våre med kaffe og te og kjørte oss en liten tur.

Vi skulle nok ha kjørt litt tidligere, for som dere ser var sola på vei ned under horisonten. Det blir tidligere og tidligere mørkt nå, og mørketida er ikke langt unna.

Men vi fikk oss en kjempefin kjøretur likevel. Med vakre farger både på himmelen og i naturen. Her er vi på veien over til Håkøya, hvor jeg faktisk aldri hadde vært før. Så med andre ord ble dette en spennende dag med mye nytt, både indian summer og frokost ute i oktober og kjøretur til Håkøya.

På Håkøya var det mange hester og middagstid. Og jeg kan skjønne at folk velger å bosette seg her. På landet, men likevel passe nært byen. Drømmeren, hestejenta og hun lille Ida som tilbrakte samtlige ferier på gården til bestemor og bestefar har lyst å bo sånn her. Men jeg er nok mer «byjente» enn jeg liker å tro. Mørkeredd og husredd, med behov for å ha familie og venner nært, og muligheten for å ta bussen så ofte som mulig (dog ikke i koronatida). Sukk, det blir nok bare med drømmen.

På tur hjem igjen stoppet vi på Eide Handel. En butikk vi egentlig handler alt for sjelden i. For den butikken altså! Den er så fin, så koselig og så velfylt. Det er egentlig som en blanding av matbutikk og gourmetbutikk, og jeg må alltid bruke god tid for å se på alt det spennende de har. Og tenk, der ute i Eidkjosen fant jeg både Lofastosten vi kjøpte på Aalan Gård i sommer og Black Bomber Cheddar som vi har brukt å kjøpe i London. Det var nesten ikke til å tro!

Så som dere skjønner ble dette en ekstra fin lørdag. Toppet med reker og hvitvin på kvelden. Ja, vi har sannelig en fot i sommeren fortsatt. Men som jeg sa i starten av innlegget – vi får bare ta det gode når det kommer ♥

Jeg og humlene

Leave a Comment

Jeg som hvert eneste år kjøper masse bie- og humlevennlige blomster.

Jeg som hver sommer legger til rette for at de skal ha både mat og trives hos oss.

Jeg som stadig beskytter de mot Mira, og noen få ganger tidligere mot Bianco.

Jeg som alltid gir de arbeidsro, og elsker deres søte summing.

Jeg som anser meg selv som humlenes venn. Ja, som rett og slett er glad i de.

Og jeg som alltid ordner de sukkervann og frukt dersom de er litt slitne. Jeg skulle egentlig tro at jeg var «fredet» blant humlene. Men tro det eller ei, jeg blir stadig utsatt for deres egentlig sjeldne brennhete vrede. Én av disse episodene har jeg allerede skrevet om her. Hvorpå jeg i ettertid ble veldig grepet av frykten «humle i tøffel». Og for ikke så lenge siden skjedde det en brennende episode igjen.

Jeg løftet bare Mira opp sånn som jeg alltid gjør, med den ene hånden under magen hennes. Ikke ante jeg at det satt en humle i pelsen hennes akkurat der. Hva er liksom oddsen for det? Hun sto riktignok i verandadøra, men likevel, en humle i tøffelen, en humle i kattepelsen… Hvordan er det mulig? Også er det alltid jeg som blir rammet, ikke kjæresten, ikke mamma, og ikke andre besøkende. Bare jeg. Jeg som anser meg som humlenes beskytter. Men det ligger kanskje en viss risiko i dette «yrket»?

Ondt var det iallefall! Tårene spratt ut av øynene på meg, og selv om jeg dynget på med Ibuxgel føltes det som at den aldri skulle begynne å virke. Men til tross for smerten gjorde jeg likevel mitt beste for å hjelpe den stakkars klemte humla etterpå. Jeg tror det gikk bra med den, for den fløy videre etter noen timer. Nå får vi bare håpe jeg ikke blir rammet av samme type redsel som etter tøffelepisoden. Jeg kan jo ikke banke og riste på Mira hver gang jeg skal løfte henne 😉

Høsten fra i fjor, en kropp som husker, og et savn som aldri stilner

4 Comments

Sakte glir vi inn i den tida fra i fjor. Nettene blir lengre. Lyset forandrer seg. Og selv om sola egentlig begynte på sin ferd mot vinteren allerede i juni, så merker man det plutselig så ekstra godt nå. For ikke så lenge siden var hagen på sitt frodigste, men det er likevel en stemning i lufta som forbereder oss, gjør oss klar til en ny årstid. Samtidig kjenner jeg angsten kommer krypende. Og jeg tar meg selv i å bli forundret. Det er som om kroppen husker. Som fysiske arr av følelser. At når vi nå, ett år etterpå, når vi gjentar syklusen, så kommer alle minnene fra denne tida fra i fjor fram igjen.

Jeg var så redd da. Så redd som jeg aldri har vært før. For en del av meg visst nok mer enn jeg ville vite. Når sommeren var over, når det ikke var et snev av den igjen, husker jeg at jeg stod i hagen og så på alt det orange og gule rundt meg. Pustet ut og inn den kalde lufta, og tenkte de ordene da. Med stor sannsynlighet ble dette hans siste sommer. Aldri skulle han oppleve hagen igjen. Han som elsket å nyte den sammen med meg. Jeg som elsket å nyte den sammen med han. Nå måtte jeg bare holde fast gjennom vinteren. Iallefall til jul.

Kanskje det var den unike kjærligheten mellom oss, eller en slags intuisjon. Men jeg visste det. Jeg kjente han jo så godt. Og jeg så alle tegnene. Men jeg husker at jeg klamret meg fast i håpet. Lot overlevelsesinstinktet mitt jobbe for han. Jeg ville så gjerne ha han her. Lot alle gode tegn og nyheter få bli et håp om at jeg skulle få beholde han. Iallefall en stund til.

Vi hadde vært på øyelysning for å sjekke om det var øyet som kunne være problemet. Alt var heldigvis helt fint, og vi dro derfra med en ro om at dette kom til å gå bra. I de to neste ukene lå han klistret inn til kroppen min hver natt. Ikke så lang unna hjertet mitt. Han som alltid trivdes best ved fotenden. Han ville være nær meg. For meg var det helt magisk, som en bekreftelse på hvor glad han var i meg. To uker med ekstra mye nærhet og kjærlighet. Det var så godt. Vi var så glade. Så, den siste dagen før han skulle til dyrelegen for å sjekke nesa, så slo det meg – kanskje han gjorde dette fordi han visste at han skulle reise fra meg. Fra oss. Kjæresten hadde også tenkt det samme, nesten samtidig.

Og det ble jo sånn. Fredag 4. oktober fikk vi vite at Bianco skulle dra. Det var begynnelsen på slutten, en helt annerledes høst.

Det ble den første høsten jeg ikke spiste fårikål. Jeg hadde så store problemer med å svelge. Og ingen kapasitet til å lage maten. På en måte sørget jeg litt over det. Det ble liksom ingen ordentlig høst uten fårikål. Men det var mange høstting jeg ikke fikk gjort. Ingen blåbærtur, ingen spillkvelder med venner. Det ble ikke en vanlig høst. Og jeg husker så godt at jeg sa om igjen og om igjen at jeg ikke trengte fårikål så lenge jeg fikk beholde Bianco. Jeg trengte ikke engang jula. Jeg kunne gi slipp på alt. Jeg trengte ingenting annet, så lenge jeg kunne få beholde han.

Og nå husker kroppen min alt dette. Med mørket kommer angsten, med regnet kommer tårene, med den kalde lufta kommer de stikkende smertene. I år er det ikke fårikål, innekos, høstturer under paraplyen og bærplukking som minner meg om høsten. Det er arrene fra den tida i fjor. Er ikke det rart? Jeg som har spist fårikål, plukket blåbær og pakket meg inn i varme pledd i så mange år før høsten i fjor, og likevel er det den som står sterkest i minnet. Sterkest i kroppen. Men så var jo kjærligheten til Bianco så mye større enn noe annet.

Og det rare er at det har gått så mye bedre en lang stund nå. Jeg har jo hatt så mange dager uten gråt, uten den smerten. Mer av latter, mer av smil. Men jeg skal innrømme at jeg i lang tid nå har unngått å se på bilder av Bianco. Jeg har unngått å snakke om han til andre enn mamma og kjæresten. Jeg har vært redd for at demningen skulle briste, spesielt ute blant andre. Kanskje som en forsvarsmekanisme, som en pause, et overlevelsesinstinkt. Men de dagene savnet har kommet, har det vært som en storm. Da har det veltet over meg som bølger av gråt. Og det har vært like ondt som før. For det er et savn som aldri stilner. Selv om stormen kommer sjeldnere.

Og nå har årstiden tatt meg tilbake dit. Jeg skulle bare så inderlig ønske at den kunne ha tatt med seg Bianco også. Jeg vil så gjerne ha han tilbake. Jeg vet det ikke går ann, men jeg vil det likevel ♥