Hagen i år

Vår kjære hage, som jeg gjentatte ganger har lovet å vise dere i løpet av sommeren, ble ikke helt som planlagt i år. Det er nesten så jeg ikke vet hvor jeg skal begynne, men jeg får prøve meg på en slags kortversjon. For hagen i år har virkelig bydd på utfordringer.

Vi har selvfølgelig hatt masse glede av den og kost oss blant alle blomstene, men hjelpes hvor mye jobb den har krevd. Og til tross for all den jobben har det heller ikke blitt helt bra. Og hvis det virkelig fantes ett år jeg hadde trengt at ting skulle gå litt mer på skinner, var det i år – med tanke på Bianco.

Vi har altså hatt mye besøk av grønnlus, skadedyr og sykdom at det nesten ikke er til å tro. Jeg har plukket bort svære larver, skylt den ene blomsten etter den andre i dusjen med påfølgende grønnsåpebehandling, og én blomst måtte jeg rett og slett klage på.

Til tross for pent vær og mye sol ble nesten ingen av blomstene så frodig som de bruker. Det ble rett og slett ikke varmt nok. Bare to av pelargoniaene fikk blomster, og da helt mot slutten av august. Og Cosmos Antiquity har ikke fått en eneste knopp. Her er Halvors Silver-spireaen og dette var de få blomstene som kom på den i år. Men selve planten er stor og frodig, så det er jeg glad for. De to rosa spireaene fikk også bare hver sin blomst i år.

Dette er den blomsten jeg måtte klage på. En orange Carillion i ampel, med nokså stiv pris fra Mester Grønn. Eller rettelse, dette er den som jeg fikk når jeg klaget. Den første hadde flekker på bladene allerede under en uke etter at jeg kjøpte den. Så når hele greiner med blomster begynte å falle av dro jeg tilbake med den.

Dette var rett før vi skulle dra til Lofoten, og den eneste orange blomsten de hadde igjen var en puslete liten sak med mugg på deler av røttene. Når man begynner å komme så langt ut i sesongen står man i fare for å ikke finne flere blomster (iallefall i de fargene jeg vil ha), så jeg gjorde en avtale med hun i kassa om at jeg skulle prøve å fjerne muggen, og komme tilbake dersom det ikke gikk bra. Det gikk greit, men det var først mot slutten av august at den klarte å bli så frodig som dette. Så til neste år kommer jeg nok til å stille større krav til kvaliteten.

Men når Carillion er frisk og frodig er det virkelig en vakker blomst. Spesielt i denne laksrosa-orange fargen.

Det er alltid koselig med litt stein som pynt. Og persille er et must i enhver hage, ikke sant?

I år fant jeg bare Dahlia Dreamer som var plantet to og to i pottene. Magefølelsen sa meg at dette ikke var så lurt da jeg vet at de liker god plass, og jeg var inne på tanken flere ganger om å splitte de. Men så gjorde jeg ikke det før helt i slutten av juli. Og resultatet ble alt for små og puslete planter. De har riktignok kommet seg litt etter at de fikk større plass, men er fortsatt bare en tredjedel av alle mine tidligere Dahlia Dreamer. Både i høyde og i bredde. Og da blir det naturlig nok ikke like mange blomster heller. Her er den største, og som dere ser er den bra mye mindre enn den bruker å være.

Jeg var så uendelig glad når Tante Solbærbusk ble full av blomster og kart i vår. Men så kom sterk vind og ruskevær, og resultatet ble bare åtte små bær. Men de var veldig gode da 😉

Her ser dere Tante Solbærbusk i sin helhet. Den orange stemoren i front ble dessverre veldig plaget med grønnlus. Jeg tror jeg har dusjet og sprayet den med grønnsåpe minst to ganger. Derfor ble den dessverre ikke så stor heller.

Seee som Bianco koser seg ♥ Nemesiaen dere ser bak han har vært ganske så praktfull. Den har jeg plukket mye av for å ha i vaser på stuebordet. Men den orange potterosa ved siden av ble også bare en tredjedel av hva den normalt bruker å bli. Og ser dere den hvite stripa på glassverandaen bak den igjen? Det var skjærenes visittkort etter at de hadde vært å tatt seg til rette atter en gang. Ikke nok med at de hadde skitt ut både gelender, stoler, og puter, så stjal de faktisk den aller største av jordbærene i år. Den som jeg hadde gått å ventet på i dagsvis, og antagelig på akkurat den dagen den var perfekt rød. Etter dette begynte jeg å ha en plastpose over jordbærpotta på natta.

Jeg bruker vanligvis ikke å være sint på fugler, men i år har de skjærene blitt usedvanlig frekke. De har faktisk stått på gelendret og kjeftet på Bianco flere ganger, på hans egen veranda. Og Bianco er jo redd for det meste, så han sitter bare under stolen med hodet bøyd. Så jeg har jaget de bort mang en gang i sommer.

Den hvite hagepoppelrosa ble ekstra høy i år. Men den var også hardt rammet av grønnlus og fikk seg en dusj hele to ganger. I tillegg hadde den svarte prikker på mange av bladene. Derfor plukket jeg de bort, noe som gjorde den litt spinkel helt nederst.

Men den var jo fin likevel. Se bare! Og den lyselilla Lobeliaen i ampelen var heldigvis veldig frodig. Man kan alltid stole på Lobelia.

Sjokoladecosmosen ble også veldig fin. Ett par blomster viste tegn til lus, men heldigvis forsvant de når jeg knep de av. Og egentlig skal jeg bare være glad for at den ikke ble hardere rammet med tanke på hvor nært den sto den hvite hagepoppelrosa. Grønnlusa sprer seg dessverre veldig lett til naboplanter.

Se for en vakker blomst!

Den hvite klaserosa hadde fått veldig mange blomster før vi reiste til Kroatia. Da var den bra fin, selv om den hadde noe slags sykdomstegn på bladene. Jeg hadde merket meg disse flekkene allerede når jeg kjøpte den, men slo meg til ro med at den sikkert bare hadde fått litt for mye vann, for den var jo ellers så fin.

Og jeg hadde planlagt at jeg skulle begynne å plukke inn og sette disse vakre hvite rosene i vaser etter Kroatiaturen. Men når jeg kom hjem var den i så dårlig forfatning at den gikk rett i søpla. Jeg hater å kaste blomster og har tidligere strekt meg langt for å berge de, men denne kunne ikke reddes. I tillegg har en av mine blomsternaboer lært meg at det noen ganger kan bli for mye strev. At det ikke blir verdt alt arbeid og frustrasjon. Hun ble forresten også hardt rammet av grønnlus i år.

En av de blomstene som ble med hjem fra Nygård Hagebruk etter at vi kom hjem fra Lofoten var denne spesielle margeritten. Se hvor stor knoppen i midten er.

Heldigvis var det også blomster som kun ga glede. Denne rosa stemoren var faktisk eksemplarisk gjennom hele sommeren.

Og som jeg sa lenger opp, så har vi jo kost oss masse i hagen i år. Kanskje spesielt på kveldene når vi tente levende lys og hadde en varmende tekopp mellom hendene.

Og vi nyter den jo fortsatt når været tillater det. Endelig blomstrer pelargoniaene ordentlig, og da blir vi så glad.

I tillegg har vi nå besøk av masse humler. Og det er når jeg sitter midt i hagen og hører summing fra alle kanter at jeg tenker at det har vært verdt all jobben. Vær så god nyt, tenker jeg. Jeg skal iallefall nyte, nå som all jobben er gjort.

Så selv om ikke alt ble som planlagt har vi hatt en fin hage i år. Jeg håpe bare at det ikke blir like voldsomt grønnlusår til neste år også. Men det spørs vel, når den globale oppvarmingen bare fortsetter og fortsetter…

Å tørre å være seg selv

For litt over ett år siden postet Unni Wilhelmsen en veldig inspirerende post på facebook med ett bilde av to godt voksne damer med langt hår og fargerike klær. Teksten som fulgte med bildet blir for lang å gjengi i sin helhet, men essensen var at hun oppfordrer til å være seg selv. Se ut som man selv ønsker. Bruke de klærne man selv vil bruke, uansett alder. Det være seg en hatt, noe fargerikt, eller noe som kanskje stikker seg ut.

Jeg likte så godt at hun skrev «Estetikk er en personlig sak, og INGEN skal si til deg (eller meg) at vi ikke kan ha på oss ditt og datt». Det fikk meg til å tenke på en ting Unni selv fortalte på en og kanskje to av konsertene hennes (ja, jeg har vært på flere av de). Nemlig at en dame som var frisør hadde sagt til henne at hun var for gammel til å ha langt hår. Også Unni da, som har så utrolig fint hår. Jeg har vært sjalu på det lange tykke håret hennes i åresvis. Både når det har vært rødt og blondt. Og for meg er jo håret halvparten av Unni Wilhelmsen (eller iallefall en stor del), så jeg syns hun frisørdama er helt på bærtur.

Men hvem er det egentlig som bestemmer noe sånt? Er det aldergrense for lengden på håret? Må folk se ut på en viss måte ved en viss alder? Må vi alle gå i samme type klær? Gjøre de samme tingene? Leve på samme måte? Hvem er det som gir andre rett til å peke med fingeren mot de som gjør noe annerledes? De som går egne veier.

Jeg er jo selv en person som går egne veier. Både i personlig stil og klesveien, og egentlig også generelt i livet. Jeg kan helt greit spise middag på en tid av døgnet andre syns er uakseptabelt, prioriteringene mine er nok ikke helt A4, og klesskapet mitt er fullt av farger og mønster og klær fra langt tilbake. Jeg går omtrent alltid med kjoler og skjørt (selv på vinteren), og ser nok ofte ganske gammeldags ut. Men jeg liker den stilen. Og ofte mye bedre enn klær som er «på moten» akkurat nå. Dessuten elsker jeg kjolene og skjørtene mine, med alle sine farger og mønster – helt uavhengig av hva andre måtte synes om de. De gir meg masse glede og får meg til å føle meg vel. Og er det ikke det som er viktigst? At jeg selv er fornøyd?

Jeg syns vi skal heie på mangfoldet og løfte hverandre opp som Unni også skriver. Glede oss over at andre tørr å være seg selv. For i dette samfunnet krever det faktisk mot til å skille seg ut. Jeg har heldigvis alltid vært flink til å gjøre «min greie», det være seg med klær eller ellers i livet. Men det var likevel godt å lese det Unni skrev, for tvilen den har en tendens til å snike seg inn under huden når andre kommenterer. Og pussig nok blir den sterkere med alderen, og da krever det mer mot for å skille seg ut. Men nå føler jeg meg enda mer selvsikker når jeg åpner klesskapet og plutselig finner på å mikse et fargesprakende mønster med ett annet. For ja, man kan faktisk gjøre det også.

Så takk Unni, atter en gang. Ikke bare for den kunstneriske og musikalske inspirasjonen, men også den til å tørre å være seg selv enda mer ♥

Ting som jeg har lært i sommer

♦ At voksne også kan ha bruk for sommervotter.

♦At jeg har blitt mer tolerant eller mindre redd for medium store edderkopper på verandaen. De store er jeg fortsatt veldig redd for. Spesielt de med hårete legger.

♦ At livet ikke er for amatører. Det skal være sikkert og visst!

♦ At det ikke holder med sol og 16-19 grader gjennom hele juli for at hagen skal bli frodig. Blomstene ha de varme dagene over 20 grader også.

♦ At indre uro tar alt for stor plass i livet. Her må jeg nok jobbe hardt for å prøve å bli sterkere slik at frykt, redsel og sorg ikke skal ta over.

♦ At man kan ri på stranda i midnattsola på Gimsøya. Og gjett om vi skal gjøre det neste sommer!

♦ At det er mange meninger om klimakrisen, og at jeg tror at folk som fornekter den først og fremst er redd for å måtte forandre livsstilen sin. Å måtte gi slipp på ting. Jeg skal ærlig innrømme at jeg er redd for å måtte gi slipp på ting jeg også. Men jeg er mer redd for at vi skal ødelegge jorda.

♦ At jeg mest sannsynlig er litt eldre enn jeg føler meg. Hehe.

♦ At jeg har fått en ny yndlingsvase. Den i glass med riller fra Søstrene Grene.

♦ At tida (og spesielt sommeren i nord) går så fort at man bare må nyte mens man kan. Nyte midnattsola, benytte seg av sjansen til å plukke grøftekantbuketter, gå i barføtter, flire, prate, sitte i hagen, og kjenne på gleden over stunder med de man er glad i. For plutselig er skolen i gang, geiteramsen har visnet, ullstrømpebuksa skal på, og høsten er i anmarsj.

♦ At jeg er enda mer hjemmekjær enn jeg trodde jeg var. Og det har jeg nok arvet fra bestefar som sjelden dro fra den vakre gården sin. Ifølge han var det alltid finest i Malangen. Uansett hvor fint det enn måtte være på andre plasser.

♦ At jeg kanskje må godta at jeg ikke alltid får tak i alle favoritt-teene mine lenger. Jeg har nemlig spinket og spart på det siste jeg har igjen av den grønne Mango og Bergamott-teen fra Whittard. Nå nærmer det seg bunnen i teboksen.

♦ At vi må huske å smile. Smile til naboen. Til bussjåføren. Til de i kassa på matbutikken. Til de du går forbi på gata. Til deg selv i speilet. Uansett om livet byr på utfordringer. Smil, så blir livet bedre. Ja, for det gjør faktisk det.

♦ At livet er godt så lenge man har det viktigste – familie, venner, kjærlighet og trygghet ♥ Da trenger man ikke å ønske seg noe annet.

A sense of an ending

Omtrent samtidig som vi sa hadet til juli og hei til august, takket midnattsola for seg og kveldene ble straks litt mørkere. Faktisk så mørke at vi har vært nødt å tenne stearinlys og skru på lampene. Også ble det litt kaldere. Kaldere enn hva jeg forbinder med sommer.

Og jeg vet ikke om det bare var dette, eller det at vi har vært bombardert av reklame for skoleutstyr siden midten av juli, og at flere bloggere begynte å snakke om høsten og avrunding av sommeren allerede i slutten av juli. Men jeg sitter iallefall med en følelse av at sommeren faktisk er over.

Men ifølge kalenderen regnes august som en sommermåned, og jeg mener nå å erindre fra mine tidligere leveår at sommeren varer til rett før skolestart ca. 20. august. Og det er enda to og en halv uke til.

Så jeg kan ikke gjøre annet enn å klø meg i hodet for jeg lurer virkelig på hva som skjer. Joda, den mørke himmelen og det kalde været kan vi ikke rå over, men hvorfor trenger vi å tenke på skoleutstyr hele fem uker før skolestart, og hvorfor skal vi fokusere på høstkos nå når vi er midt i høysommeren? Jeg venter jo enda på at hagen skal bli på sitt frodigste. Og jeg har ikke gjort halvparten av alle «sommeraktivitetene» jeg hadde planlagt. Da kan vel sommeren umulig være over?

Jeg vet at mange i dagens samfunn rusher og framskynder mye gjennom hele året. Jula kommer i september og kastes ut i romjula, vårpeppen starter i januar (hvor ble vinteren av?), og påsken begynner også alt for tidlig. Men nå sommeren… som liksom er over etter juli. Er det virkelig blitt så ille at vi stopper opp midt i det vi holder på med fordi vi alltid må se framover? Klarer vi ikke lenger å nyte her og nå? Lever vi alle i Nextopia?

Ja, jeg må bare spørre. For selv ønsker jeg å senke skuldrene å nyte det som er nå. Og heldigvis kan jeg henge meg på UnderbaraClara som mener akkurat det samme. Hun kjører sommer på bloggen sin enda en stund. Også prøver jeg å lokke fram sommerlige følelser og assosiasjoner ved å drikke av det nyeste tilskuddet i mummikoppsamlinga.

Jeg slår et slag for å beholde sommeren så lenge sommeren faktisk er. Og nå fikk jeg nesten lyst å ta meg et kveldsbad 😉

Feriemodus

Jeg skulle bare stikke innom for å si at vi er her vi. Vi har bare inntatt en annen modus i kattelivet. Nå går det meste i sakte tempo, og det er så godt for det trengte vi. Vi sover lenge, fokuserer på her og nå, er lite online, og jeg har gjort noe jeg ikke har gjort på nesten tre år – nemlig å blogge mindre enn to ganger i uka. Det var rart å krysse den streken, men egentlig helt ok. For livet online kan alltids vente.

Håper dere alle har en herlig sommerferie ♥

Tanker på en tirsdag

Jeg elsker å studere blomstene til naboene våre. Se på de. Nyte fargene. Bli inspirert. Tenke på at hun med hellig birma-katten har lilla tema i år. I fjor hadde hun orange, og året før det rosa. Jeg elsker å se hvilke typer blomster og fargekombinasjoner de går for, for jeg selv har jo ofte det samme år etter år. Jeg syns disse amplene som min nærmeste nabo til høyre hadde for to år siden harmonerte så fint.

Jeg gleder meg veldig over denne hyggelige nyheten på bloggen til Hjartesmil.

Akkurat nå har jeg ekstremt bestemorsavn. Det er alt for lenge siden jeg har sett henne nå, og når jeg steller og vanner blomstene går tankene mine ofte til henne. Og hver gang jeg lukter på den orange stemorsblomsten minner det meg om sommer hjemme hos bestemor. Jeg tenker også mye på hvordan det ser ut i hagen hennes nå. Jeg som hadde håpet at jeg skulle komme meg dit før vi reiser til Henningsvær.

Av og til glemmer jeg av hvor godt jeg liker Miss Lemon i Poirot hvis det er lenge siden jeg har sett en episode hvor hun er med. Jeg digger både krøllene i panna hennes, personligheten, og ikke minst navnet. Jeg elsker jo sitron.

Jeg gleder meg så enormt mye til selve kjøreturen ned til Lofoten. Vi har selvfølgelig våre faste rutiner som skal følges til punkt å prikke. Høre på lydbok om Wisting, ha med en termos med varmtvann til kaffe og te, iskald Pepsi Max i kjølebagen, og den beste hjemmelagede matpakken med wraps fylt med kylling og coleslaw og kylling og avokado. Og vi stopper alltid i Bjerkvik, også ser vi etter den merkelige mannekengdukka som noen har i loftvinduet sitt rett før Kongsvika. Også er strekninga Tjeldsundet – Henningsvær den fineste. Vi gjør rett og slett en tur ut av turen.

Jeg har så innmari lyst å spille kubb nå. Er det noen som vil spille sammen med meg???

Tenk at Polarbrød har sluttet å selge tynnbrødet sitt av surdeig og rug!!! Det som var godt… Det er alltid nedtur når gode produkter forsvinner fordi det ikke selges nok.

Jeg lurer på hvorfor jeg stadig føler at jeg henger bakpå? Er det fordi tida går fra meg, at jeg er treg, eller at jeg hele tiden fyller på med enda flere ting jeg skal og ønsker å gjøre? Er det noen andre som er rammet av dette?

Jeg håper så inderlig at hele Lofoten er full av gode bruktfunn og lopper når vi kommer nedover.

∗ Det gjør ingenting om vi får iallefall én kald dag med regn når vi er i Henningsvær. For da har vi en god unnskyldning for å fyre i peisen hos pappa og den snille stemora.

Jeg elsker uttrykket «it’s a matter of utmost importance».

Jeg måtte flire når jeg plutselig kom over Baywatch på tv for noen dager siden. Hele stilen fra 90-tallet med de høytskårne badedraktene, de hvite joggeskoene, David Hasselhoff som synger og måten de filmer på føles så gammelt. Og det igjen gjør at jeg føler meg gammel. Kommentaren «når jeg var ung» er ikke langt unna nå.

∗ Det er så koselig å strekke seg over verandarekkverket og ha en liten blomsterprat med likesinnede blomsterentusiaster. «Oi for en fin blomst du har», «hva heter den», «se på denne» og hvor har du kjøpt den» er setninger som går igjen. Og vi er jo så heldig at vi kan ha disse samtalene både til høyre og til venstre for verandaen. Tenk for å flaks at akkurat vi havnet i midten.

 Jeg håper folk er flink å bruke solkrem nå!

Det aller aller beste med sommeren er at jeg får mer tid sammen med de jeg er glad i ♥

Den vanskelige sesongen

Framfor oss har vi sommer, sol og varme. Vi skal grille, bade, gå barføtt i gresset, og spise mengder med is. Og som vi lengter, for sommer i Norge er synonymt med glede. Men ikke for alle.

Sommeren er nemlig den vanskeligste sesongen for kattene, og går nå under navnet «dumpingsesongen». Det er et forferdelig ord som jeg helt ærlig blir kvalm av. Ja, regelrett uvel. At noen kan gi bort, kaste, eller reise fra katta si, et familiemedlem, er for meg helt uforståelig. Jeg elsker Bianco uendelig høyt, og ville ha gjort hva som helst for han. Det være seg å være hjemme i ferien hvis vi ikke skulle få pass til han, eller avlyse ferien hvis han skulle bli syk. Uansett hva jeg måtte ha gjort så hadde jeg gjort det. Ja, om så spist havregryn for å ha råd til den «dyre legen». Og det er det ansvaret som følger med å skaffe seg et dyr. Være der, passe på, ta med til dyrelegen osv. Klarer man ikke dette skal man ikke ha dyr. Uansett dyr!

Men dessverre er kattene de som lider mest når folk skal på ferie. Det kan vi allerede nå lese om i mange av landets aviser. Dyrebeskyttelsen i Bergen har tatt imot 160 % mer enn hva de bruker å få inn i løpet av en hel sommer, og Dyrebeskyttelsen i Tromsø erklærer krise i hele Troms fylke da de ikke har plass til flere katter (eller uansett dyr), hverken i fosterhjem eller på hjelpesenter. Akkurat nå har de inne over 200 katter som trenger et hjem. Det er så trist.

Og det er bemerkelsesverdig at mange plutselig ikke har plass til dyrene sine, eller har fått allergi. Og tilfeldigvis når det er sommer og folk skal på ferie? Hvordan kan det ha seg at dette alltid henger sammen med den lange sommerferien? Hvis jeg får snakke rett fra levra så syns jeg at folk som gjør slike ting er bortskjemt. For dette er intet annet enn ansvarsfraskrivelse. I tillegg ødelegger det for de som faktisk har fått allergi (men når det er sagt er det mye som kan gjøres før man trenger å gi bort katta si dersom det problemet først skulle oppstå). Nei, dette er nok ikke noe annet enn allergi mot ansvar.

Og selv om kattelivet hovedsakelig er en positiv hverdagsblogg, må jeg bare si ifra nå! For hjertet mitt blør for disse små som bare ønsker å bli elsket og tatt vare på. Jeg ber og håper at myndighetene snart skal stille høyere krav. Krav til chipping, og krav til å ta ansvar. Men i mellomtiden har jeg ett ønske til alle dere der ute. Vær en dyrevenn og si ifra! Si ifra til den som ikke id-merker. Si ifra til den som ikke kastrerer eller steriliserer katta si. Og si iallefall ifra til den som reiser fra katta si. Si ifra! Og spre ordet om at dette ikke er greit! Og har du mulighet, så vær fosterhjem for en pus eller to. Eller kanskje til og med gi den et for-alltid-hjem. Og kanskje det gir mer glede enn noe annet. Bianco var jo en sånn pus, og han er virkelig det beste vi har i livet.

Dyrebeskyttelsen trenger også alltid donasjoner og har en kampanje akkurat nå hvor du kan være en «sommervenn» og donere 50 kroner. Og det kan gjøre en stor forskjell for mange søte små. Vipps til nr 86576, eller overfør til konto 6420 05 49994 (merk innbetaling med «sommergave».

Disse bildene er fra Dyrebeskyttelsen sitt hjelpesenter i Tromsø. Jeg benyttet anledningen til å si hei til kattene når jeg hentet det blomstrete serviset som Dyrebeskyttelsen Tromsø var så snill å legge av til meg når jeg ikke hadde mulighet til å dra på loppisen deres i fjor sommer. Jeg hadde gledet meg sånn til å kose med kattene, men var over hodet ikke forberedt på den voldsomme sorgen jeg endte opp med å føle når jeg så disse nydelige pusene som ikke tilhørte noen. Som ikke hadde et for-alltid-hjem. Og som ikke hadde noen som elsket de like høyt som vi elsker Bianco. Det var så sårt.

Spesielt denne pusia var helt utsultet på kos. Jeg ble nesten på gråten av det, og måtte til slutt bare dra.

Så vær en dyrevenn og gjør det du kan (eventuelt en sommervenn)! Da blir jeg og Bianco veldig takknemlig ♥

Å være snill mot seg selv

Plutselig skjedde det så mye i kattelivet. Det var så mye å gjøre, så mange avtaler. Og tida gikk så fort. Jeg har enda mange måneders matbudsjett og regnskap hengende over meg, pc-laderen må sendes inn til reklamasjon, stolen i gangen vår må leveres til Skeidar slik at vi kan få en ny en, og både vårrengjøringen og alle planene mine for bilder og andre ting til bloggen har bare blitt skjøvet framover i flere uker. Ja bare dette innlegget har jeg brukt over en uke på å ferdigstille.

Samtidig med alt dette har astmaen til Bianco bydd på utfordringer. En rekke astmaanfall har sendt oss flere ganger til både veterinæren og i «kjelleren». For det gjør faktisk fysisk vondt i hjertet når lillepusen vår er syk. Jeg syns det er vanskelig å både puste og svelge da. Bianco er så gammel nå at redselen for å miste han liksom ligger klar idet sekundet han blir dårligere. Og etter et voldsomt og ubehagelig anfall for et par uker siden fikk vi alle en støkk i oss. «Skjer det virkelig nå» var min umiddelbare reaksjon.

Og bare det er nok til å slite ut en hel kropp for lang tid framover. Det er helt utrolig hvor utmattende det er å være redd og bekymret. Og hvor mange tårer finnes det egentlig i en kropp?

Heldigvis kan vi øke dosen på medisinen hans. Og det ser ut til å virke godt. I tillegg får han nå antibiotika to ganger i døgnet. Men lungerøntgen viser at det er forverring i lungene hans, og det vil nok dessverre forkorte levetiden hans litt. Men fokuset er på at han skal ha det bra. Og så lenge medisinen fungerer så er vi optimistiske. Nå gjelder det å leve enda mer i nuet. Å virkelig nyte den tiden vi har sammen.

Jeg har tatt meg selv i å synes at det er vanskelig å planlegge når situasjonen med Bianco er så usikker. Jeg har på en måte vært redd for å reise bort, og har bare villet være hjemme hos han. Derfor brukte vi ekstra lang tid på å bestemme oss for om og hvor vi skulle reise på sommerferie i år. Vi snakket lenge om en litt mer miljøvennlig bilferie i Sverige, men det ble til slutt Kroatia i år også. Det blir godt for kalde nordnorske kropper og psoriasisen min. Og snart får vi også se igjen pappa og den snille stemora som har vært på «opptining» på Grand Canaria i tre måneder. Jeg gleder meg til sommerferien nå.

Men likevel kjenner jeg veldig på alle de tingene jeg skulle ha gjort. Alt jeg bare fortsetter å skyve framfor meg. Det er som et never-ending-stress for en som vanligvis har behov for å krysse av ting på en liste. Når skal jeg liksom få tid til å pusse opp det gamle nattbordet jeg kjøpte i høst? Eller trekke om krakken til Bianco? Eller ha bål i fjæra sammen med venner. Og alle idéene mine til bloggen. Får jeg tid til det? Har jeg energi til å gjennomføre det?

Nå er jo ikke bloggen en veldig kritisk ting. Det er jo først og fremst en hobby og ingen skade skjer om jeg ikke får gjort alt jeg hadde planlagt her. Men samtidig betyr den mye for meg. Jeg ønsker å holde den i gang. Å ha moment.

Og jeg ser daglig at leiligheta virkelig trenger en vårrengjøring nå. For ikke å snakke om alle de tingene jeg har bestemt jeg for å rydde bort og luke ut. Alt som skal til loppemarkeder og bruktbutikker. Jeg har liksom sortert det i hodet mitt, men ikke klart å gjøre det fysiske arbeidet.

Så det er mye nå… Og jeg vil så gjerne ha litt stabilitet og orden. Jeg ser forresten at vi er flere som etterlyser det.

Men så slo det meg plutselig en kveld. Man må være snill mot seg selv når det skjer utfordrende ting i livet. Gi seg selv tid og ro. Ikke kreve for mye. Jeg er jo så flink å si det til alle andre, men husker ikke på å si det til meg selv. For sannheten er jo at det er helt greit at ting tar tid når man er sliten. Kanskje noe må utsettes? Kanskje det er noe jeg rett og slett ikke klarer? Men jeg må uansett være snill mot meg selv. Og det skal jeg være nå!

Jeg skal kun gjøre det jeg klarer og har lyst til. Og det skal være utelukkende positive ting, ting som gir glede. Som å grave hendene enda mer ned i jord og moll mens jeg sakte men sikkert ordner i hagen. For det er balsam for sjela. Og kommer jeg meg i svømmehallen skal jeg ligge på rygg å flyte til jeg kjenner roen langt inn i hjertet. Jeg skal også tillate meg å sove en hel dag eller to om det er det jeg trenger. Men det aller viktigste er å kose med Bianco ♥ Å stikke nesen langt ned i pelsen hans mens han maler så beroligende. Puske på små poter og klø under haka. Å kjenne på en kjærlighet så stor at jeg ikke trodde den fantes engang.

Og alle tanker og stress om hva jeg skulle og burde ha gjort får bare flyte forbi. For hvem har vel omkommet av å ikke ta vårrengjøringa? Og hva betyr den egentlig i den store sammenhengen?

Rainy days and mondays

Når jeg gikk og la meg på fredagskvelden satt jeg på filmen Gutter er gutter på Netflix. Feelgood, Hugh Grant, og en god dose London. Med andre ord en perfekt film for meg, og som også begynner å bli en av mine faste. Jeg liker spesielt godt den scenen hvor Marcus sitter i klasserommet helt i sine egne tanker og plutselig begynner å synge på Carpenters uten at han er klar over det. «Hangin’ around. Nothin’ to do but frown. Rainy days and Mondays always get me down.»

Dette fikk meg selvfølgelig til å lete fram Carpenters på Youtube. Jeg har nemlig et helt spesielt forhold til Carpenters. Pappa har brukt å ha Love Songs-plata deres i bilen, og hver gang bare han og jeg har vært på langkjøring de siste 10 årene har vi hørt på denne og sunget med for full hals. Hehe, dere skulle sikkert ha likt å vært flua på veggen da, for vi synger høyt! Men jeg syns vi er flink å synge… tostemt og greier. Så Carpenters er ordentlig pappa-og-Ida-musikk.

Mens jeg lå på senga å hørte på den ene Carpenters-låten etter den andre (og selvfølgelig sang med) kom Bianco tuslende. Han hoppet opp i senga og kom å la seg helt inntil både meg og pcen. Malte, koste meg i ansiktet og var ikke nevneverdig brydd av musikken som ble ganske høy da han lå så nært pcen. Det viser seg at Bianco liker Carpenters. Eller kanskje det var gleden min over den herlige musikken han ville være en del av? Det ble iallefall en av de fineste stundene jeg har hatt med Bianco. Så nært, så hjertevarmt, så uendelig magisk. Vi lå sånn i over en time, og delte dette fine øyeblikket.

I dag er det mandag. Og det regnet faktisk litt i morges. Rainy days and mondays. Men hverken mandager eller regndager gjør meg trist. Jo, kanskje en gang iblant hvis det blir for mange regndager på rad. Og mandagene kommer uansett sjelden flere dager på rad. Akkurat nå setter jeg pris på regnet. Naturen har mye støv og skitten snø som trenger å vaskes bort. I tillegg blir det mindre skogbrannfare. Så selv om jeg ikke er helt enig i hele teksten nyter jeg denne sangen i dag. Jeg føler meg bra når jeg hører den og synger høyt med. Håper den kan gjøre «det lille ekstra» for deg også på denne mandagen. Uansett vær.

Jeg skal bare

Jeg skal bare sitte på Pinterest i fem minutter til, her var det jo så mange fine bilder. Fem timer senere: Oi så fort tida gikk.

Jeg skal bare kjøpe én eske til fra Søstrene Grene. Jeg har jo ikke SÅ mange. Når jeg kommer hjem: Hvor skal jeg sette den her da?

Jeg skal bare smake ett potetgullflak til. For jeg er flink. Fem minutter etterpå: Hva skjedde? Hvordan ble skålen tom?

Jeg skal bare slumre 10 minutter til før jeg står opp og spiser en sen søndagsfrokost. Tre timer senere: Æsj jeg får vel stå opp å spise middag snart.

Jeg skal bare kjøpe denne vinterkåpa. Dette er den vinterkåpa jeg har lengtet etter hele livet. Jeg blir aldri å trenge noen annen vinterkåpe så lenge jeg har denne. Syv år senere: Den henger fortsatt ubrukt i skapet.

Jeg skal bare ta noen ekstra minutter med styrketrening, jeg er jo sprek. Et kvarter etterpå: Jeg ligger urørlig på gulvet og gisper etter luft som en fisk på land.

Jeg skal bare ta ett bilde til, så kan vi spise middag. En halv time etterpå: Kjæresten ser irritert på meg mens jeg varmer middagen i mikroen.

Jeg skal bare se én episode til av Friends i sesong 3. En halv time etterpå (eller egentlig 5 timer): Åja det er nå Rachel og Ross blir kjærester igjen. Men er ikke det i sesong 4?

Jeg skal bare kjøpe grønnsaker på butikken, jeg er jo sunn og flink. Når jeg kommer ut av butikken med sjokolade i handleposen: Hva var det egentlig som skjedde der inne?

Jeg skal bare drikke Pepsi Max i helgene. Torsdags ettermiddag: Det er jo nesten helg, jeg tar et glass eller to. Mandags ettermiddag: Jeg drikker resten av brusen i flaska. Den er jo åpnet, og kommer uansett til å bli dårlig før helga.

Jeg skal bare lese ett kapittel til i boka før jeg legger meg. 12 kapittel senere: Jeg klarer så vidt å holde øynene åpne, men jeg vet nesten hvem morderen er.

Jeg har nettopp lagt meg for kvelden og skal bare lese et par blogger. To timer senere: Søren den klokka altså.

Noen som kjenner seg igjen?