Blomster, snø og separasjonsangst

Denne uka har så langt vært et sammensurium av følelser og årstider. På mandag kjørte vi utover til Kvaløya til Nygård Hagebruk og Eilertsen Gartneri for å kjøpe litt sommerblomster før kjæresten skulle reise bort. Den årlige gartnerituren bruker vanligvis å føles så sommerlig og stemningsfull med sol og varme drivhus. Kjæresten bruker å sitte med bildøra åpen og spise is, mens jeg bare nyter blomster på alle kanter. Men i år sto det bare 2 biler på parkeringsplassen til Nygård Hagebruk, og jeg strammet skjerfet rundt halsen før jeg gikk ut av bilen. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle la dårlig vær stoppe meg, og tenkte at jeg bare fikk benytte anledningen til å nyte å ha litt armslag. For det var jo bare jeg og to andre kunder der.

Lukten i det lille drivhuset hvor de oppbevarer alle sommerblomstene var så god. Jeg måtte stoppe opp å lukke øynene og bare lukte litt. Men det var kaldt. Og jeg følte meg litt stresset over den merkelig tomme stemningen som var der. Så kom det plutselig. En regnskur som var så kraftig at du ikke kan forstille deg alle lydene inni drivhuset. Eller, det var iallefall det jeg trodde det var. Inn døra kom en klissvåt ansatt springende og kunne fortelle at det ikke var regn. Det var faktisk snø! Jaja, tenkte jeg, og prøvde å ikke la snøen påvirke meg. Men noen ganger lar ikke inspirasjonen seg presse frem. Resultatet var at jeg fikk med meg en georgin, to nemesia, to urter og litt jord. Ganske lite for meg å være kan jeg fortelle.

Besøket på Eilertsen var ikke noe bedre. Jeg var ikke bare eneste kunde der, men eneste person i hele gartneriet da eieren hadde tatt seg en sjokoladekakepause innomhus. Jeg skjønte han så godt med tanke hvor kaldt det var, men skal innrømme at jeg følte meg som eneste person i hele verden der jeg gikk rundt alene. Det var en rar opplevelse. Men jeg fant noen blomster der også, og de ble satt på stuegulvet istedet for på verandaen. Det var absolutt fare for nattefrost.

Mandagskvelden fortsatte med pakking siden kjæresten skulle reise bort tidlig neste morgen. Bianco er ikke så fornøyd når vi reiser fra han, og derfor hadde kjæresten et stikk i magen når han hentet fram kofferten. Og det tok ikke lang tid før Bianco demonstrerte hva han mente om det. Det er en kjent prosedyre her i huset når man skal ut å reise, med både ignorering og de tristeste øynene som gir en så enorm skyldfølelse at man nesten bryter sammen i gråt. Pappa har enda ikke kommet seg etter at Bianco satt de triste øynene i han en gang han skulle reise hjem igjen. Det er fire år siden nå. Bianco lider nok av «litt» separasjonsangst.

Men som den kjærlige pusen han er, sov han den natten oppå t-skjorten til kjæresten som lå å tørket på varmekablene på badet. Ja t-skjorten var full av kjærlighet (les kattehår) neste morgen. Vi spøkte med at Biancos ultimate hevn for å reise fra han måtte være å i tillegg ta klesrullen ut av kofferten til kjæresten. Haha, er det flere som tillegger dyrene sine slike smarte personligheter?

Så var det tid for å susse og klemme og si hade på tirsdags morgen. Og det er alltid trist, men denne gangen føltes det enda tyngre. Jeg vet ikke hvorfor, men noen ganger er det bare sånn. Kanskje det var været. Jeg hadde iallefall ikke lyst at kjæresten skulle reise, og han ville egentlig bare være hjemme hos oss også. Det ble noen tårer mens vi snakket om alt det fine vi skal gjøre når han kommer hjem på søndag. Tenk å være så heldig å dele livet med noen man er så glad i at man ikke føler seg hel når man er fra hverandre. Det er visst flere som sliter med separasjonsangst i dette huset…

Nå står sommerblomstene på stuegulvet på sin tredje dag. Vi har hatt enda flere snøbyger. Gradestokken viser iskaldt og det føles mer som høst enn noe annet. På kveldene har det vært så mørkt at jeg har tent stearinlys, og selv om det har vært koselig har jeg tenkt flere ganger at jeg har lyst å gå i hi. Vekk meg når sommeren banker på døra. For mens snøen kryper nedover fjellsiden føles alt tyngre og tyngre. Jeg som vanligvis er så flink til å ta bilder av koselige tekopper og stearinlys i slike stunder. Men knappen på kameraet føles så langt unna akkurat nå.  Jeg har nok fått et snev av værmelankoli som pappa kaller det for. Så inntil videre er det tekopp etter tekopp til meg, og varmeflaske til kattepusen som gjelder. Søndag kan ikke komme fort nok nå.

The silver lining

Det er på sånne her kvelder, når regnet har øst ned i dagesvis, når vinden har vært så intens at jeg fryktet at grillen skulle flyge på havet, når håpet om vår og sommer nesten er forsvunnet, at vi i nord får belønningen vår. Plutselig blir alt helt stille – både vinden og dyrene. Og midnattsola gjør entré. Lysshowet som utspiller seg er helt magisk.

Det er på sånne kvelder man husker på hvorfor man bor så langt nord. Og det spiller ingen rolle om man er midt i tannpussen og på tur i seng. At det egentlig er leggetid. Man kler på seg varme klær, kaster kameraet over skuldra og løper ned på kaia. Dette magiske lyset varer nemlig ikke så lenge, og må nytes mens det kan.

I fjæra var det flere som stod og tok bilder av dette spektakulære synet.

Det så ut som himmelen hadde dratt rullegardinen nesten helt ned. Men selv bare med en liten glippe var dette lyset så gjennomtrengende som det kan bli. Se solstrålene som strekker seg oppover. Er det ikke fantastisk!

Jeg hadde nesten mistet motet når jeg så værmeldingen for de neste 14 dagene, men om ikke grønne knopper med midnattsol gir håp så vet ikke jeg… Man blir varm innvendig av sånt. Og det kompenserer jo litt for varmen vi mangler ute.

Midnattsola som danser i bekken og havet. Jeg blir aldri lei av dette synet!

Og litt senere ble midnattsola erstattet av rosa Disney-skyer. Åkei, så mangler vi varmen, vårfølelsen, de frodige trærne, og kanskje det ikke blir sommer med det første. Men vi har noe annet. Noe helt magisk. Og det er jeg så glad for ♥

Takk kjære Glamourbibliotekaren

På lørdag fikk jeg en vemodig nyhet. Vår alles kjære Glamourbibliotekar takker for seg etter å ha blogget i hele 13 år. At hun har blogget så lenge er bare helt utrolig. Tenk at hun i 13 år har gitt av seg selv, helt gratis, masse tips, triks, inspirasjon, hverdagslykke og feel good all the way! Jeg har ikke fulgt henne helt fra starten, men i mange år har jeg nytt av det gode hun har formidlet. Nesten hver dag har jeg stukket innom.

På grunn av Glamourbibliotekaren har jeg oppdaget nye teer som jeg er blitt glad i. Jeg har blitt inspirert til å lese flere bøker og funnet masse nydelig musikk. Det var hun som vekket interessen min for å handle mer brukt – spesielt gammelt Figgjoservise. Og gjennom alle de fine ordene og vakre bildene av blant annet den frodige hagen hennes, fant jeg en glede og ro som var helt unik. For oss blomsterelskere har denne bloggen vært rene oasen.

Hun har tatt oss leserne med til både Paris og New York flere ganger. Nå nylig til Paris, og da ble jeg så inspirert at jeg følte at jeg var der selv. Og hver eneste fredag har hun inspirert til å gjøre dagen litt mer glamorøs. Minnet oss på at det ikke skal så mye til for å sette gullkant på dagene, og oppfordret oss til å dele fredagsrapporter. Jeg har ikke bestandig vært så flink å rapportere inn, men som jeg kommer til å savne Glamorøs fredag!

Og det er akkurat disse små hverdagsøyeblikkene hvor hun har latt oss leserne drømme oss bort, påminnet oss om å nyte de små og enkle tingene, og å bare få en fin opplevelse som har gjort at man alltid har kommet tilbake. Jeg kjenner meg takknemlig for alt hun har gitt oss, og kommer til å savne henne dypt. Og jeg ser at jeg ikke er den eneste. Disse fine ordene fant jeg i kommentarfeltet hennes.

Maren sa: «Tusen takk for at du har skrevet favorittbloggen min!«

Yvonne sa: «Åh nå fikk jeg samme følelse som kjærlighetssorg…. ååhh nei. Jeg som elsker bloggen din. Mer enn alle andre blogger. Men takk for alt da! ♥ kommer til å følge iherdig med på instagram. Au revoir.«

Trofast leser sa: «Åh, jeg gikk inn her for å komme med en litt sen glamorøs fredag-rapport også fant jeg dette… Jeg har fulgt bloggen nesten siden oppstarten og vært innom så godt som daglig, så den vil bli dypt savnet. Takk for all inspirasjon og glede! Vemodig at du gir deg, men først og fremst er jeg takknemlig for alt du har delt. Jeg kommer til å titte innom for reisetips, inspirasjon og pusterom. Glamourbibliotekarens julekalender vil garantert bli besøkt hver dag i advent! Også kommer jeg nok til å håpe på et ørlite innlegg fra Glamourbibliotekaren selv en gang i ny og ne..«

Esther sa: «Du hjalp meg med å gjenoppdage små hverdagsgleder jeg hadde glemt i den såkalte tidsklemma. Er nå bevisst på hver eneste lille gode ting jeg opplever i hverdagen: en fin sang på radioen, spise kveldsmat av min farmors gamle servise, nyvasket hår eller lukten av nyslått gress.«

Anni sa: «Da er det bare en ting å gjøre. Begynne på side 1 i bloggen. For essensen i det du har formidlet er tidløst, og står støtt uansett årstall. Takk for alt!»

Så takk kjære Glamourbibliotekaren! Du har gitt oss mye! Jeg ønsker deg lykke til på veien videre. Og selv om kattelivet kommer til å bli litt fattigere uten deg, kommer jeg på din og Annis oppfordring til å fortsette å benytte meg av arkivet ditt. Det anbefaler jeg dere andre også til å gjøre. For der er så mye fint.

Au revoir!

Earth Day

I dag er det Earth Day – en dag for å hylle den fantastiske jorda vår, for å forsvare den, for å stå opp for den og vise at man bryr seg. En dag for å minne seg på at man skal fly mindre, kaste søpla der den skal være, spise mer miljøvennlig, bruke miljøvennlige produkter, være god mot dyrene, forbruke mindre, og kutte ned på plastbruket. En dag for å minne seg selv på hvor viktig dette er, og å huske på å bidra. Gjør du det? Jeg håper så inderlig du gjør det! Ta vare på jorda! Vi har bare en ♥

Mañana, mañana

Jeg er ganske flink til å vise dere bilder av fine ting, av ting som utelukkende framstår veldig bra. Ting som skal være til inspirasjon for dere. Og det er jo i stor grad det bloggen handler om – ting man kan bli glad av. Hverdagslykke, rett og slett. Men i dag når jeg gikk forbi skittentøyskurven – som har fått et riktig så høyt tårn oppå seg, tenkte jeg at dette er en perfekt anledning til å vise dere en annen type «hverdagslykke».

Jeg har jo nevnt det for dere tidligere at jeg har litt støv på hjernen. Og det er ikke lenge siden jeg atter en gang sa til ei venninne som skulle komme på besøk, at vi hadde det litt rotete. Jeg registrert at hun så seg godt omkring i leiligheta den første timen av besøket før hun utbrøt: Hvor er rotet du snakket om?!?!! Jepp der har dere meg i et nøtteskall! Jeg hadde selvfølgelig rettet på putene i sofaen, børstet bort støv fra stuebordet, plukket bort samtlige klær kjæresten hadde heng over kjøkkenstolene, og puttet alt som stod på kjøkkenbenken i oppvaskmaskinen – i ganske høyt tempo rett før hun kom. For jeg vil gjerne ha det ryddig. Det er da jeg trives best, og slapper best av.

Men livet er ikke alltid sånn at man har energi til å ha det prikkfritt. Og dersom man skal bruke all energien sin på å rydde og vaske, hvor lykkelig blir man da? Sannheten er nok at vi har godt av å ha litt av begge deler i livet. En balanse mellom orden og avslapping. Og jeg blir stadig flinkere skal jeg si dere. Se bare her. En hel haug med skittentøy, og alt jeg tenkte var – jeg tar det i morgen. Og det er godt å kunne utsette det til i morgen.

∼ Mañana, mañana ∼

 

Online igjen

Ja, så fikk jeg altså oppleve å bli helt og holdent utestengt fra bloggen for første gang i helga. Og for de av dere som besøker meg jevnlig, så så dere nok at dere også var utestengt. Og jeg som hater tekniske problemer! Jeg skal ikke skryte på meg veldig god tålmodighet til vanlig, men når det kommer til tekniske problemer har jeg enda mer å gå på. Jeg satt bokstavelig talt og rev meg i håret i maaange timer i går – mens jeg søkte etter hjelp i utallige forumer. Og dette måtte selvfølgelig skje samtidig som kjæresten hadde seg en liten konserttur til Oslo. Så jeg kunne ikke «plage» han for mye heller. For det er jo kjæresten som er selveste balansen i det digitale kattelivet. Som jeg sa – der har jeg null i tålmodighet.

Og selv om jeg har blitt flinkere til å godta at feil kan skje, og at man bare må tåle det for en kort periode noen ganger, var det verste at jeg ikke visste hva det var som var problemet. Eller hvor jeg skulle henvende meg for hjelp. Ord, bilder og det estetiske – det kan jeg. Men alle disse andre «datagreiene» har jeg rett og slett ikke peiling på. Webhotell, host, Jetpack, plugins, og koder i hytt og pine er jeg ikke laget for. Og det hjalp heller ikke at jeg visste at jeg skulle ha tatt backup av hele bloggen for alt for lenge siden. Det verste scenarioet dukket opp i hodet mitt. Plutselig ble noe som er veldig viktig for meg veldig skjørt. Og jeg ble atter minnet på hvorfor jeg ofte velger bort den digitale verden, til fordel for noe håndfast. Men bloggen er så viktig for meg at den blir jeg ikke å velge bort – uansett!

Så hva lærte jeg av denne stressende utestengingen? Jo det skal jeg fortelle deg. Det er Domeneshop som er min host. Det er viktig å ta backup jevnlig (så nå må jeg bare finne ut hvordan jeg gjør det). Stress hjelper ikke. Og jeg skal ikke være så snar med å kritisere kjæresten for å være avhengig av mobilen sin. For jeg fikk sannelig kjenne på litt abstinenser. Men nå er jeg online igjen. Nå kan jeg senke skuldrene og ta opp tråden der jeg slapp den. Skape, være kreativ, og nyte Mango og Bergamott-te i mummivinterkoppen fra i fjor. Som faktisk har like mye snø på seg som vi har utenfor ytterdøra nå.

Ha en fin søndagskveld alle sammen!

I bloggverdenen IV

Ine skriver om fine ting, blant annet denne sjampobaren fra Bee Organic. Det er så fint at hun minner oss om flere områder man kan kutte på plasten. Jeg prøver iherdig og bruke mindre plast, og hadde aldri tenkt at sjampo kan komme i fast form. Så denne skal absolutt prøves ut.

Fine Emma har gått i gang med årets våropprør. Eller våruppror som de sier i Sverige. Og lurer du på hva det er, er det helt enkelt et opprør mot vinterens triste og trauste innpakning. Nå er det bort med boblejakke og svart og grått. Og fram skal blomstermønster, farger og vårlige klær. Kle på deg din fineste vårlige outfit, og ta bilde og send det til sundh.emma@gmail.com eller last det opp på instagram med taggen #våruppror. Er man heldig kan man vinne gavekort hos Myrorna (som vi dessverre ikke har i Norge). Men jeg syns bare det å kle seg fargefullt og vårlig er «premie» nok i seg selv.

Mariell skriver om å fokusere på de positive tingene. Selv når man har det litt vanskelig. Jeg er jo vanligvis ganske flink til dette, men akkurat nå trengte jeg å lese dette siden jeg er litt frustrert over betennelsen i hofta mi som ikke vil slippe taket. Mariell minnet meg på at selv små ting som parmesan kan være en kilde til store gleder.

Elsa har kjøpt seg flere nye vintagekjoler i det siste, og akkurat denne syns jeg bare var helt fantastisk fin. Her har hun stylet kjolen så fint også – med sommerlig veske, nude sko og rød fløyelshårbøyle. Veldig «parisisk» i stilen, og sånn som jeg liker. Jeg er så imponert over hvor mange fine bruktfunn Elsa gjør.

Kristine Graneng oppsummerer februar som en kjempefin måned som hun syns er viktig å dokumentere, da februar vanligvis ofte er våt og kald. Og vi har jo hatt et fantastisk godt vær som hjelper så godt på humøret, men jeg tenker at februar ikke kan være annet enn fin når man får tilbringe tiden sammen med en så fin katt som Gråpus ♥

Isabelle skrev for litt siden om et veldig viktig tema – om internettklimaet og presset for at alt skal være så «perfekt». Hun forteller at hun har elsket å blogge i de 10 årene hun har holdt på, men at bloggverdenen har endret seg den siste tiden. At så mye skal fremstå så perfekt, koste mye, og at å lese en blogg blir mer og mer som å lese et magasin. At det ofte kan framstå som mange bloggere lever de mest fantastiske luksuslivene med dyre reiser, frokoster og merkeklær. Og resultatet blir da at hun mister inspirasjonen og motet til å blogge selv.

Jeg er ingen stor blogger. Og som Isabelle er blogging hobbyen min, men jeg kjente meg litt igjen i dette. Jeg har tvilt mang en gang på kvaliteten på bildene mine. Spurt meg selv alt for ofte, om dette er godt nok. Og jeg merker at jeg måler meg opp mot andre som også blogger. Men der har jeg vært nødt til å ta meg selv i nakken. For selv om mange gjør fine og inspirerende ting, må jeg fortsette å gjøre ting på min måte. Ellers vil ikke kattelivet framstå personlig og ekte. Og det er jo det som er så fint – når vi alle gjør hver vår greie, og har hver vår stil. Mangfold rett og slett. Jeg er så glad for at Isabelle skrev dette innlegget, for dette ga meg faktisk mer mot til å være meg selv. Takk Isabelle!

Gratulerer med morsdagen

Gratulerer med morsdagen alle mødre. Gratulerer kjære mamma, kjære bestemor, alle mine gode venninner med søte små, og til alle de andre mammaene rundt om i Norge. I dag er det deres dag. En dag for å vise takknemlighet for den dere er, og alt dere har gjort og gjør for barna deres – små som voksne. Og kanskje er det handelstanden som har funnet opp denne dagen, men det betyr ikke at man ikke kan gjøre stas på mammaen sin likevel. Og det trenger ikke å koste så mye. Det trenger ikke å være så mye.

Jeg minnes at jeg selv lagde morsdagskort hvert eneste år, og at frokost på senga var det som var gaven. Jeg husker spesielt godt det året jeg lagde grønn stikkelsbærfromasjkake grytidlig på selveste morsdagen. Da var jeg i mitt ess, for jeg var så glad i å bake. Hehe, jeg vet egentlig ikke om kaka var mest for meg eller for mamma.

I dag er ting litt annerledes. Men det står fortsatt fromasjkake på menyen. Riktignok ikke grønn, men laget av kattelivfrøkna selv. Mamma kommer på besøk til oss. Og det vanker både kort og en liten gave.

I tillegg er jeg så heldig å få være «mamma» selv, til en liten pus. Og mange vil nok bestride hvorvidt man kan være mamma til en katt, men tro meg, det kan man! For jeg passer på at Bianco har mat og vann hver dag. Jeg følger med på at han har det bra, og spesielt når han er syk. Annen hver dag gir jeg han medisin, og når Bianco hadde et astmaanfall for to kvelder siden, fikk jeg ikke sove fordi jeg lå å fulgte med på pusten hans. Bianco på sin side følger etter meg uansett hvor jeg går. Han viser daglig sin kjærlighet og hengivenhet. Og skulle jeg være så uheldig å dunke tåa borti dørkarmen for deretter å rope au, ja da kommer han løpende – for han skal jo passe på at mammaen hans har det bra.

Og det er med akkurat denne relasjonen jeg blir minnet på at det finnes mange slags mødre der ute. Bare se på det fine kattepuskortet på bildet. Firbeinte mødre gjør nemlig også en helt fantastisk jobb. Og adoptivmødre, og stemødre, og fostermødre, ja vi må huske på de alle sammen. For en mamma er så mye. Som Wendy synger i Peter Pan: En mamma er «Den varme hånd som viser deg vei». Så jeg håper alle har husket på å gjøre stas på akkurat sin mamma i dag! I kattelivet gjør vi iallefall det ♥

Bye bye kattetv-en

Det er jo egentlig noen måneder siden vi tok bort kattetv-en (les akvariet) fra stua. Men det er først nå vi følelsemessig har tillat oss å slippe taket. Det var en vanskelig avgjørelse å ta, spesielt fordi vi hadde hatt kattetv-en i over 12 år og Bianco var så glad i å ligge oppå det varme lokket. Når Bianco var liten brukte han å ligge å se på fiskene – derav navnet kattetv-en. Men den interessen forsvant helt for noen år siden. Jeg brukte selv også innimellom å bare ligge på sofaen å se på fiskene som svømte fram og tilbake. Det var så behagelig avslappende. Kattetv-en var også veldig spennende for små gutter og jenter. Den fungerte mang en gang som en slags «barnevakt» når venninner med sine søte små kom på besøk. Og den ga en veldig god stemning og fint lys der den stod i hjørnet mellom 2-seteren og 3-seteren i stua.

Det var tungt å bestemme seg for å ta den bort. Men det ble rett og slett for strevsomt. Det er mye arbeid å holde et akvarium i balanse. Ikke bare skal fiskene mates hver dag, men det skal være riktig balanse på vannet. Riktig nitritt-nivå, ph og temperatur. Deler av vannet skal helst byttes ut en gang i uken. Og både fisk og planter er kostbart. Så kan man være uheldig å få med seg sykdom fra dyrebutikken, og da skal man virkelig få kjenne på strev. Og det var vel egentlig dette i tillegg til vannskifte en gang i uka, som til slutt fikk meg til å innse at det var riktig å slippe taket nå.

Men det har vært hardt. Det er jo så mange minner knyttet til kattetv-en. Hver jul brukte jeg å sette en nisse og et reinsdyr (som vi merkelig nok kaller for elgen) oppå kattetv-en – til Bianco sin store ergrelse. Det var jo hans faste liggeplass ellers i året, så hvorfor skulle han dele den med de to i jula? Det var standard prosedyre at både elgen og nissen datt ned på gulvet bare noen timer etter de ble tatt fram. Bianco visste selvfølgelig ikke hvordan de hadde havnet der nede, og bredte seg godt utover hele akvarielokket. Haha, dere skulle ha sett ansiktsuttrykket hans hver gang jeg satte de på plass igjen. Sånn her holdt vi på en liten uke hver desember, før Bianco fant ut at det var like greit å dele på plassen, og holde ut til i januar. Denne jula ble den første uten denne tradisjonsrike «kampen», og vi skal innrømme at det var litt vemodig. Sannheten er at dersom vi ikke hadde solgt kattetv-en, hadde nok både jeg og kjæresten vært fristet til å sette den fram igjen i desember. Er det ikke rart at man blir vant til ting at fraværet av det blir sårt og vanskelig?

Men forandring fryder som venninna mi sier. Og her prøver vi så hardt vi kan å fokusere på det. For med avgjørelsen om å fjerne kattetv-en, kom et nytt og fint bord inn i huset. Jeg fikk flere plasser å ha blomster. Og nå ser det kanskje litt mer «voksent» ut her hjemme. Nå trenger vi bare å kjøpe et varmeteppe til Bianco, så har vi erstattet lokket også. Så nå er det andre tider hos oss. Nå er det ikke bare no fishing, nå er det no fish.

Godhet fra hjertet

Jeg er kanskje ikke så flink til å be om hjelp når jeg egentlig trenger det. Og i mange år har jeg tenkt at jeg ikke skal være til bry for andre. Jeg har tenkt at mange har nok med sitt, for jeg kjenner veldig på at det ofte er sånn hos oss. Men i den siste tiden har jeg ikke bare fått oppleve hjelp når jeg har spurt om det, jeg har også blitt tilbudt hjelp før jeg har ytret behov for det. Jeg har fått oppleve godhet og generøsitet som varmer hjertet mitt så enormt mye. Og i denne litt vanskelige tiden hvor vi har vært sliten og bekymret, og hatt mye overtid på jobb, har små ting blitt så enormt tungt å gjennomføre. Når man da får hjelp av andre, føles takknemligheten ekstra stor.

Ting som å hjelpe til med å få levert bestemors adventskalender før 1. desember, kjøpe julegaver for meg i Oslo, strikke igjen hullene på lestene mine, komme med god-bedring-blomster på døra, og kjøre meg på posthuset midt i julestria, har vært til stor hjelp. Og jeg ikke i tvil om at dette er en godhet som kommer dypt innenfra. En godhet fra hjertet. Takk kjære naboer og venner! Hvor hadde man vært uten sånne som dere ♥