Indian summer i oktober

Det er så rart, for det været som jeg har savnet og lengtet etter i september, fikk vi nå i oktober. I over en uke har vi hatt herlig sol og så varmt som opp til 14-15 grader. Vi har vært masse ute i hagen, stelt blomstene og kost oss. Tent lys og brukt varmelampa på kveldene. Og denne helga var det ekstra fint. Bare se disse bildene fra lørdag.

Solbadet stemor og nemesia. Ganske så stemningsfullt, ikke sant?

Både litt sommerlig, og litt høstlig, i skjønn forening.

Mira elsker når vi er ute i hagen. Ja, det gjør jo jeg også. Det er som medisin for både kroppen og sjela.

Flere av blomstene er unormalt grønne for denne tida, og den hvite pelargoniaen som nesten hadde gått i dvale av alt regnet de to foregående månedene begynte plutselig å blomstre igjen. Vi nyter det selvfølgelig, men samtidig er det noe som skurrer. Det skal nemlig ikke være så varmt i oktober. Og det føles merkelig å sitte i sin enda grønne og blomstrende hage når vi har sett alle trærne oppe i bakken gå fra orange og gult til brunt på bare en uke. Det blir bare mer og mer klart at årstidene viskes ut i hverandre, og at man bare får ta det gode når det kommer. Omså det er indian summer i oktober.

Denne dagen var det så fint og varmt at vi spiste frokosten ute.

Enkel men kjempegod frokost. Og når jeg tenker meg om kan jeg ikke huske å ha spist frokost ute i oktober før.

Etterpå ble vi sittende, mysende mot sola, med hver vår bok og noe varmt i koppen. Den ene i sofaen, den andre i stolen, og den tredje over alt på jakt etter fluer og annet som flyger.

Mens vi satt sånn sa plutselig kjæresten at å kjenne denne varmen samtidig som lufta var så krisp og frisk minnet han om London. Ikke lenge etterpå kom det sigende deilig matlukt fra en asiatisk nabo som hadde familieselskap. Da fikk vi enda mer «Londonfeeling». Passende nok satt jeg og leste slutten på Sommerlys og så kommer natten. Og der var det faktisk også litt snakk om London. Jeg har forresten spart og spart på denne boka. Lest bare litt nå, litt da, alt for å få den til å vare lenger. For den er jo så fin. Men slutten satt meg litt ut, det må jeg si.

Jeg leser også Dronen av Unni Lindell nå. Ingen høst uten krim! Dog skal det sies at jeg vanligvis leser krimbøker inne under et varmt teppe i mørket. Men det funket fint i sola i hagen også.

Sola som danset så magisk på havet. Ikke så verst utsikt fra der jeg satt og leste boka mi. Men det vises godt på verandagelenderet at det har vært mye hav og vind før vi fikk denne godværsperioden.

Det pågår en ivrig fluejakt i kattelivet for tiden. Både ute i hagen og innendørs. Jeg syns fluene er så irriterende at det er helt greit for meg at Mira fikser det. Men jeg syns ikke noe om at hun tar sommerfuglene. Da blir jeg oppriktig lei meg.

Jeg var så glad når jeg klarte å distrahere Mira sånn at hun ikke oppdaget denne finingen som satt så fint på verandadøra. Men etter at jeg fikk sett tydeligere på bildene oppdaget jeg at den har fått seg en liten skade. Mon tro om ikke det er vår lille jegerpus som har gjort det… Jaja, sånn nå en gang naturen laget.

Heldigvis har vi en god del høst i hagen også. Det være litt av det nå! Det er jo tross alt oktober, og julebrusen er jo til og med kommet i butikken. Så derfor liker jeg at Halvors Silver-spireaen er blitt så gul.

Og at lynga stadig tar over flere potter.

Men se så fin Dronning Ingrid er nå. Hun som snart skal flytte ned i garasjen.

Etter at sola hadde rundet bygget og forlatt verandaen vår, fylte vi travelpressene våre med kaffe og te og kjørte oss en liten tur.

Vi skulle nok ha kjørt litt tidligere, for som dere ser var sola på vei ned under horisonten. Det blir tidligere og tidligere mørkt nå, og mørketida er ikke langt unna.

Men vi fikk oss en kjempefin kjøretur likevel. Med vakre farger både på himmelen og i naturen. Her er vi på veien over til Håkøya, hvor jeg faktisk aldri hadde vært før. Så med andre ord ble dette en spennende dag med mye nytt, både indian summer og frokost ute i oktober og kjøretur til Håkøya.

På Håkøya var det mange hester og middagstid. Og jeg kan skjønne at folk velger å bosette seg her. På landet, men likevel passe nært byen. Drømmeren, hestejenta og hun lille Ida som tilbrakte samtlige ferier på gården til bestemor og bestefar har lyst å bo sånn her. Men jeg er nok mer «byjente» enn jeg liker å tro. Mørkeredd og husredd, med behov for å ha familie og venner nært, og muligheten for å ta bussen så ofte som mulig (dog ikke i koronatida). Sukk, det blir nok bare med drømmen.

På tur hjem igjen stoppet vi på Eide Handel. En butikk vi egentlig handler alt for sjelden i. For den butikken altså! Den er så fin, koselig og  velfylt. Det er egentlig som en blanding av matbutikk og gourmetbutikk, og jeg må alltid bruke god tid for å se på alt det spennende de har. Og tenk, der ute i Eidkjosen fant jeg både Lofastosten vi kjøpte på Aalan Gård i sommer og Black Bomber Cheddar som vi har brukt å kjøpe i London. Det var nesten ikke til å tro!

Så som dere skjønner ble dette en ekstra fin lørdag. Toppet med reker og hvitvin på kvelden. Ja, vi har sannelig en fot i sommeren fortsatt. Men som jeg sa i starten av innlegget – vi får bare ta det gode når det kommer ♥

Jeg og humlene

Jeg som hvert eneste år kjøper masse bie- og humlevennlige blomster.

Jeg som hver sommer legger til rette for at de skal ha både mat og trives hos oss.

Jeg som stadig beskytter de mot Mira, og noen få ganger tidligere mot Bianco.

Jeg som alltid gir de arbeidsro, og elsker deres søte summing.

Jeg som anser meg selv som humlenes venn. Ja, som rett og slett er glad i de.

Og jeg som alltid ordner de sukkervann og frukt dersom de er litt slitne. Jeg skulle egentlig tro at jeg var «fredet» blant humlene. Men tro det eller ei, jeg blir stadig utsatt for deres egentlig sjeldne brennhete vrede. Én av disse episodene har jeg allerede skrevet om her. Hvorpå jeg i ettertid ble veldig grepet av frykten «humle i tøffel». Og for ikke så lenge siden skjedde det en brennende episode igjen.

Jeg løftet bare Mira opp sånn som jeg alltid gjør, med den ene hånden under magen hennes. Ikke ante jeg at det satt en humle i pelsen hennes akkurat der. Hva er liksom oddsen for det? Hun sto riktignok i verandadøra, men likevel, en humle i tøffelen, en humle i kattepelsen… Hvordan er det mulig? Også er det alltid jeg som blir rammet, ikke kjæresten, ikke mamma, og ikke andre besøkende. Bare jeg. Jeg som anser meg som humlenes beskytter. Men det ligger kanskje en viss risiko i dette «yrket»?

Ondt var det iallefall! Tårene spratt ut av øynene på meg, og selv om jeg dynget på med Ibuxgel føltes det som at den aldri skulle begynne å virke. Men til tross for smerten gjorde jeg likevel mitt beste for å hjelpe den stakkars klemte humla etterpå. Jeg tror det gikk bra med den, for den fløy videre etter noen timer. Nå får vi bare håpe jeg ikke blir rammet av samme type redsel som etter tøffelepisoden. Jeg kan jo ikke banke og riste på Mira hver gang jeg skal løfte henne 😉

Høsten fra i fjor, en kropp som husker, og et savn som aldri stilner

Sakte glir vi inn i den tida fra i fjor. Nettene blir lengre. Lyset forandrer seg. Og selv om sola egentlig begynte på sin ferd mot vinteren allerede i juni, så merker man det plutselig så ekstra godt nå. For ikke så lenge siden var hagen på sitt frodigste, men det er likevel en stemning i lufta som forbereder oss, gjør oss klar til en ny årstid. Samtidig kjenner jeg angsten kommer krypende. Og jeg tar meg selv i å bli forundret. Det er som om kroppen husker. Som fysiske arr av følelser. At når vi nå, ett år etterpå, når vi gjentar syklusen, så kommer alle minnene fra denne tida fra i fjor fram igjen.

Jeg var så redd da. Så redd som jeg aldri har vært før. For en del av meg visst nok mer enn jeg ville vite. Når sommeren var over, når det ikke var et snev av den igjen, husker jeg at jeg stod i hagen og så på alt det orange og gule rundt meg. Pustet ut og inn den kalde lufta, og tenkte de ordene da. Med stor sannsynlighet ble dette hans siste sommer. Aldri skulle han oppleve hagen igjen. Han som elsket å nyte den sammen med meg. Jeg som elsket å nyte den sammen med han. Nå måtte jeg bare holde fast gjennom vinteren. Iallefall til jul.

Kanskje det var den unike kjærligheten mellom oss, eller en slags intuisjon. Men jeg visste det. Jeg kjente han jo så godt. Og jeg så alle tegnene. Men jeg husker at jeg klamret meg fast i håpet. Lot overlevelsesinstinktet mitt jobbe for han. Jeg ville så gjerne ha han her. Lot alle gode tegn og nyheter få bli et håp om at jeg skulle få beholde han. Iallefall en stund til.

Vi hadde vært på øyelysning for å sjekke om det var øyet som kunne være problemet. Alt var heldigvis helt fint, og vi dro derfra med en ro om at dette kom til å gå bra. I de to neste ukene lå han klistret inn til kroppen min hver natt. Ikke så lang unna hjertet mitt. Han som alltid trivdes best ved fotenden. Han ville være nær meg. For meg var det helt magisk, som en bekreftelse på hvor glad han var i meg. To uker med ekstra mye nærhet og kjærlighet. Det var godt. Vi var glade. Så, den siste dagen før han skulle til dyrelegen for å sjekke nesa, så slo det meg – kanskje han gjorde dette fordi han visste at han skulle reise fra meg. Fra oss. Kjæresten hadde også tenkt det samme, nesten samtidig.

Og det ble jo sånn. Fredag 4. oktober fikk vi vite at Bianco skulle dra. Det var begynnelsen på slutten, en helt annerledes høst.

Det ble den første høsten jeg ikke spiste fårikål. Jeg hadde så store problemer med å svelge. Og ingen kapasitet til å lage maten. På en måte sørget jeg litt over det. Det ble liksom ingen ordentlig høst uten fårikål. Men det var mange høstting jeg ikke fikk gjort. Ingen blåbærtur, ingen spillkvelder med venner. Det ble ikke en vanlig høst. Og jeg husker så godt at jeg sa om igjen og om igjen at jeg ikke trengte fårikål så lenge jeg fikk beholde Bianco. Jeg trengte ikke engang jula. Jeg kunne gi slipp på alt. Jeg trengte ingenting annet, så lenge jeg kunne få beholde han.

Og nå husker kroppen min alt dette. Med mørket kommer angsten, med regnet kommer tårene, med den kalde lufta kommer de stikkende smertene. I år er det ikke fårikål, innekos, høstturer under paraplyen og bærplukking som minner meg om høsten. Det er arrene fra den tida i fjor. Er ikke det rart? Jeg som har spist fårikål, plukket blåbær og pakket meg inn i varme pledd i så mange år før høsten i fjor, og likevel er det den som står sterkest i minnet. Sterkest i kroppen. Men så var jo kjærligheten til Bianco så mye større enn noe annet.

Og det rare er at det har gått så mye bedre en lang stund nå. Jeg har jo hatt så mange dager uten gråt, uten den smerten. Mer av latter, mer av smil. Men jeg skal innrømme at jeg i lang tid nå har unngått å se på bilder av Bianco. Jeg har unngått å snakke om han til andre enn mamma og kjæresten. Jeg har vært redd for at demningen skulle briste, spesielt ute blant andre. Kanskje som en forsvarsmekanisme, som en pause, et overlevelsesinstinkt. Men de dagene savnet har kommet, har det vært som en storm. Da har det veltet over meg som bølger av gråt. Og det har vært like ondt som før. For det er et savn som aldri stilner. Selv om stormen kommer sjeldnere.

Og nå har årstiden tatt meg tilbake dit. Jeg skulle bare så inderlig ønske at den kunne ha tatt med seg Bianco også. Jeg vil så gjerne ha han tilbake. Jeg vet det ikke går ann, men jeg vil det likevel ♥

For fire år siden

I dag sendte min kjære venninne Anita meg dette bildet som hadde kommet opp som et minne på Facebooksiden hennes. «Du lagde den til meg når jeg var innlagt på sykehuset» sto det i teksten under. Ååååå, jeg husker den dagen godt. En fredag i august i 2016. Det var litt sånn indian summer, for det var bra varmt, selv på kvelden. Hagen var så frodig at det var lett å plukke en fin bukett for å ta med meg når jeg skulle besøke Anita, som var innlagt på sykehuset med ekstrem svangerskapskvalme. Jeg er egentlig ikke så glad i sykehuset, etter alt for mange egne ærender der, men denne gangen føltes det bare fint og koselig. Selv om Anita var dårlig, var hun så glad for å få besøk. Og hun ble enda mer glad når hun fikk denne buketten.

Jeg husker at vi satt å pratet i flere timer. Om fremtiden, den lille i magen, om løst og fast. Ordentlig venninneprat. Og jeg husker så godt den varmen som møtte meg idet jeg gikk ut av hovedinngangen på sykehuset. Uvanlig varmt for en mørk kveld i august. Ja, det var nesten litt som å være sørpå, men med nord-norske omgivelser. Når jeg ruslet bort til busstoppet den kvelden følte jeg meg så glad. Så lykkelig. Jeg var så takknemlig for de timene jeg hadde fått med en kjær venninne som betyr så mye for meg. Og sommervarmen var så magisk herlig.

Mens jeg satt på bussen på tur hjem, med D’Sound i ørene, kom den ene studenten etter den andre på. Med retning mot byen. Det minnet meg på hvordan det selv var å være ung. Ung og bekymringsløs. Og hvordan den tida rundt skolestart føltes. Jeg kjente et lite stikk av savn, av den fredagsstemninga hvor man pynter seg for en kveld sammen med venner. Men så husker jeg at det også dukket opp tanker som «oi det var korte skjørt», «ja, det er en varm dag, men vil de ikke fryse uten jakke utover kvelden» og «det var da voldsomt hvor mye bråk det ble», og at jeg plutselig følte meg litt gammel da.

Når jeg kom hjem var det den fineste lille orange pusen som møtte meg i døra. Med to mørke og uttrykksfulle øyne som så på meg med kjærlighet og glede. Det var bare han og jeg denne helga fordi kjæresten var bortreist. Jeg løftet Bianco opp i armene mine, åpnet verandadøra, og tok han med meg ut i hagen. Så tente jeg alle lysene i lyktene, skrudde på varmelampa, og brygget meg en kopp te. Denne magiske kvelden måte bare nytes.

Og selv om jeg en time tidligere hadde kjent et stikk i magen av en tapt ungdom, så kjente jeg meg bare takknemlig. Jeg hadde fått tid sammen med en god venninne, som var i en situasjon som var selveste symbolet på fremtiden, med lille Maja i magen. Og nå satt jeg ute i den fine og frodige hagen vår, en sen augustkveld, sammen med den søteste lille pusen i hele verden. Jeg hadde en trygg og god kjærest, en kjempefin leilighet, og denne dagen hadde vært ekstra fin. Varm og lun, og ikke bare temperaturmessig. Livet var godt, og jeg var heldig. Og selv om jeg var blitt eldre var jeg på «rett plass».

I dag sitter minnet om denne dagen for fire år siden som noe varmt og kjært i hjertet. Når jeg tenker på den er det som om jeg kjenner varmen som møtte meg når jeg kom ut av hovedinngangen på sykehuset. Det er som om jeg husker dem gode stemninga når jeg satt i hagen under varmelampa som nesten ble for varm. Når Bianco klatret rundt meg på sofaen, luktet på alle blomstene, og smilte så fint til meg. Og han var helt frisk.

Men samtidig bringer disse minnene frem savn. Savn etter min kjære Bianco. Savn etter tid sammen med Anita. Savn etter mer «normale» tider. Og savn etter noe så enkelt som å ta bussen. For hvem skulle vel ha trodd at det å kunne ta bussen helt bekymringsløs skulle bli et problem i 2020? Hvem skulle ha trodd at et virus skulle holde meg borte fra de jeg er glad i? Ikke for noe i verden kunne jeg ha sett for meg hvordan livet skulle være nå, fire år etterpå.

Men det viser bare hvor viktig det er å leve i nuet. Hvor viktig det er å nyte de gode stundene mens man har de. Så selv om både sorgen og frustrasjonen inntar meg en del nå for tiden, skal jeg nå kose litt ekstra med Mira, finne fram Scrabble, og kysse litt ekstra på kjæresten mens vi spiller og koser oss ♥

Regntung og søndagssløv

Her kommer et hei fra kattelivet denne søndagskvelden. Sånn her ser vi ut i dag. Ikke den beste hårdagen, og så trøtt at vi så vidt klarer å holde øynene åpne. Foruten litt blomsterstell og omplanting har vi holdt horisontalen nesten hele dagen. Enten i senga, sofaen, på lammeskinnet eller varmekablene på badet. Med andre ord er vi ordentlig søndagssløv.

Men det er kanskje ikke så rart at vi så trøtte, vi som har hatt en uke med mer eller mindre sammenhengende regn og tåke. Forrige søndag var jeg glad for å få et par kalde dager etter den intense varmen. Og jeg tenkte at naturen hadde godt av litt regn. Men nå kjenner jeg at jeg begynner å bli litt motløs. Vi har hatt høststormtendenser nesten hele helga, og det ser ikke så veldig bra ut på værmeldingen for neste uke heller. Men jeg er ikke klar for høsten heeelt enda.

Hagen endret seg brått fra frodig at det veltet ut av pottene, til pistrete hentesveis. Jeg hadde gledet meg sånn til den nye, fine, hvite potterosa mi kom i blomst, men det blir ikke helt det samme når den henger og slenger regntung etter masse regn og vind. «Schneewittchen» eller «Iceberg» heter den og er en klaserose i snøhvit farge (som navnene tilsier), med store fylte blomster som dufter søtt. Jeg må kanskje bare bite i det sure eplet, og plukke de inn for å nyte de i en vase istedet for at de skal stå ute å henge med hodet. Men jeg skal innrømme at selv med massevis av regndråper har de sin sjarm.

Når jeg var ute og tok bilde av potterosa ble jeg så kald og våt at jeg måtte lage meg en kopp solbærte og krype ned under ullpleddet i sofaen.

Og her ligger jeg fortsatt. Med håp om å finne litt sommerstemning i Stefánssons fine bok. Regntung og søndagssløv.

En tur i midnattsola

Rett før vi reiste til Lofoten, gikk vi en kveld en helt magisk tur i midnattsola.

Å bo sånn her, så nært havet, så nært stranda og naturen er en sånn luksus. Fem minutter fra ytterdøra så står vi her. Med midnattsola rett foran oss.

Selv om jeg har vokst opp med dette, levd med det, hver sommer hele livet mitt, lar jeg meg fortsatt overvelde. Og jeg nyter det til det fulle. Det fantastiske lyset, den magiske stemninga. Det er liksom noe man kjenner på langt inni hjertet. En slags kjærlighet til midnattsola. Ja, for jeg er ekstremt glad i den.

Og jeg tror at hver minste lille blomst og løvetann også kjenner på dette helt spesielle forholdet. Magien av å kunne stå i lyset og sola hele døgnet.

Ikke så dumt å vandre langs stranda i dette lyset. Og sette seg fem minutter ned på en gammel drivvedbenk.

Og ha denne utsikta ♥ Hvem trenger vel syden når man har dette?!

Idyll, en liten bro, lydene av en liten bekk, varme i ansiktet.

Og et grøntområde så frodig at hundekjeksen nesten møtes på midten av stien. Og alt svøpt inn i den magiske midnattsola. Nesten som i Disneys verden, når Tingeling drysser tryllestøv og alt bare glitrer. Jeg er så takknemlig! Jeg kan ikke få sagt det ofte nok.

Men nå har vi sagt ha det til midnattsola for denne gangen. Det er litt vemodig, for jeg kunne gjerne tenke meg å nyte den litt lenger. Men jeg skal som vanlig stå klar å ønske den velkommen neste år. For midnattsola, den har en helt spesiell plass i hjertet mitt.

Ikke akkurat det jeg ønsket meg nå

I dag har vi bare vært nødt å ha gardinene lukket igjen. De få gangene jeg hadde mot nok til å se ut av vinduet snødde det vannrett, på skrå og til og med oppover. Det var mørkt nok til å tenne stearinlys midt på ettermiddagen, i mai. Dette var ikke akkurat det jeg ønsket meg nå, selv om jeg egentlig er ganske glad i snøen. For på tross av en verden på hodet og supersein vår var jeg motivert for lysere og varmere tider. For at hagesesongen for alvor skulle begynne.

Nesten alle jordbærplantene mine har overlevd vinteren og hadde allerede begynt å bli grønn og fin. Og for snart to uker siden fant jeg fem små spirer i stjerneskjermpotta. Jeg var så overlykkelig, for alle stjerneskjermene jeg har hatt tidligere har ikke taklet den nordnorske våren som fort kan drukne plantene. Men denne gangen hadde den fått større potte, og i år har jeg sprunget skytteltrafikk ut og inn av verandaen for å sette potten på siden når det har blitt for vått ute, og opp igjen når det har begynt å tørke. Og det har klødd i fingrene etter å renske ut alle de gamle og visne bladene fra i fjor. Men jeg har vært nødt å beherske meg for hvis jeg rensker for tidlig kan det i verste fall bety slutten for plantene.

Potterosa og pelargoniaene mine står fortsatt i kjelleren. Jeg har vurdert i over tre uker om jeg skulle hente de opp, men jeg er litt redd for at de blir stående på stuegulvet litt for lenge dersom vinteren ikke snart slipper taket. Jeg har også vært nødt å vente med å se på «Hagen min» på nrk.no. For hvis jeg starter for tidlig blir jeg så inspirert at ventetiden blir ulidelig lang til jeg kan begynne med min egen hage. Men i dag måtte jeg ha litt motgift til alle denne snøen. Så nå drømmer jeg meg bort i sørlandsidyll, terapihager og de vakreste blomster.

I hodet mitt er planlegginga av hagen allerede i full gang. Jeg er så spent på hva jeg får tak i i år. Jeg ønsker meg mer sjokoladekosmos, hvite hagepoppelroser, hvit kosmos, mørkerød kosmos, orange stemor, mynte, Dahlia Dreamer, orange Carillion og så mye mer. Jeg har til og med kjøpt en potte med sorte fioler fra Sonja Blomster, men de stakkars har blitt stående inne på grunn av denne vinglete vinteren som ikke klarer å bestemme seg. Og det er ikke optimalt for fioler å stå inne heller. Ofte er det for varmt. Men jeg krysser fingrene for at de klarer seg, også skal jeg klippe de helt ned i juni når det blir varmt nok ute. Da får jeg forhåpentlig en frodig og flott fiol.

Så the silver lining midt i all denne snøen er vårens fineste program og et hode som lar seg inspirere slik at drømmene bare flommer over. For jeg vet jo at det blir sommer i år også. Selv om det kan ta litt tid.

Sorgen

Nå er det et halvt år siden vi sa hadet til vår kjære Bianco. Vår aller største lykke i livet. Og jeg vet egentlig ikke helt hva jeg hadde forventet eller sett for meg, men jeg er ganske overrasket over at det fortsatt gjør like vondt. Hver dag tenker jeg på han. I lang tid gråt jeg faktisk hver dag også. Jeg tror det var da coronaen kom at det ble annen hver dag, eller enda sjeldnere. Uansett hvor jeg snur meg eller uansett hva jeg gjør, dukker minnene opp. Over 14 år med minner. Og de spiller som små filmsnutter oppi hodet mitt, med «strømkabler» av følelser direktekoblet til hjertet, magen og brystet. Jeg trenger ikke en gang å lukke øynene. Jeg ser de så klart. Og jeg føler mye.

Rett etter vi mistet Bianco sa jeg til kjæresten «at nå kommer et helt år med første gang». Første jula, første bursdagen, første påsken, første farsdagen. Og morsdagen. Uten Bianco. Og alle årstidene. Det er alt så bundet opp mot ting jeg gjorde sammen med Bianco. Jeg var jo så mye sammen med han at han nesten var en større del av livet mitt enn kjæresten.

I jula var jeg så nummen at jeg gikk litt på autopilot. Men på bursdagen til Bianco og i påsken gjorde det veldig vondt. Så har man hverdagene. Alt vi gjorde i hverdagene. Som når februar kom, og lyset begynte å bli så spesielt som det bare er i den tida. Da jeg satt i stuevinduet og speidet utover sundet. Da stakk det i hjertet fordi det var en ting vi brukte å gjøre sammen. Fordi minner om nøyaktig den tingen fra tidligere år dukket opp i hodet mitt. Og sånn er det med så mange ting jeg og han brukte å gjøre sammen.

Og nå skal vi møte både en vår og en sommer uten han. Jeg skal så kattegress i gressbøtta hannes uten at han stikker snuten nysgjerrig oppi for å vise at han vet at den er til han. Og jeg skal sitte ute «i hagen» på kveldene uten at han ligger på puta si på stolen under varmelampa.

Ting påvirker meg også. Når Mira leker med lekene hannes som vi lekte med når han var ungpus selv (ja vi lekte faktisk nesten til siste slutt, selv om han var dårlig). Det er en glede og en sorg på samme tid. Eller når jeg skulle lete etter navnet på en blomst og bladde meg nedover inspirasjonssiden til Mester Grønn, og kom over de små gresskarene jeg kjøpte rett før vi fikk vite at han var syk. Bare synet av de gresskarene tok meg rett tilbake til den tida.

Men det er heldigvis mange gode minner også. Ja, egentlig mest av de. Men når man lengter og sørger gjør også gode minner vondt. Der er filmsnuttene så varme og fulle av så mye glede og kjærlighet. Og etterpå kommer smerten og tårene. Ja, selv sammen med latter.

Dessverre har minner av veldig mange av de tunge opplevelsene på slutten tatt stor plass. Som den dagen da vi fikk vite at han hadde uhelbredelig kreft. Den telefonsamtalen. Eller kvelden før vi mistet han, da han ble så akutt dårlig. Når ribba sto ferdig på kjøkkenbordet og jeg sto med Bianco i armene mine og sang Disneysanger til han utenfor dusjen på badet. Vi hadde et håp om at dampen skulle åpne det friske neseboret for slim. Da hadde vi prøvd både øyedråper og Ventolin, men han var fortsatt like tett. Det var mest sannsynlig kreftsvulsten som hadde vokst seg gjennom til den friske siden. Og jeg var så klam og svett av dampen. Men for Bianco gjorde jeg alt. Absolutt alt!

Og jeg husker så godt når kjæresten avløste meg noen minutter, og jeg kom ut på kjøkkenet. Da satt storebror og spiste ribbe og gråt. Bordet var dekket med hvit duk, lysestaker og vinglass. Heimafrå spilte fra anlegget. Det var en tidlig «prøveribbe». Men den ble tung å spise for oss alle. Vi visste da at det ikke var lenge igjen. Og det var i løpet av den natten, en av mange netter i oktober jeg våket med Bianco for å få så mye tid med han som over hodet mulig, at jeg visste hva vi måtte gjøre. Vi måtte la han gå. Han måtte få slippe.

Og alt fra den siste dagen har etset seg inn i meg som et brennmerke. Mamma, storebror, jeg og kjæresten, som flokket oss rundt Bianco. Enten han lå oppi senga, under senga, under stuebordet, eller på gulvet. For å holde hodet hans slik han fikk puste bedre. For å stryke, trøste og passe på. Å vite at for hvert minutt som gikk så var jeg nærmere å miste han. Men samtidig lengte etter at plagene og smertene hannes skulle være over. Og etterpå, en tomhet jeg aldri før har opplevd.

Jeg gjennopplever den dagen ofte. Men det er vel en del av sorgprosessen…? Sånn det skal være. Mamma sir hun også har det sånn. Og det er vel det som skjer med meg nå. Jeg måtte google det og fant ut at det for mange er 3 til 9 måneder etter et tap at det er tyngst. Jeg trodde jeg var trett og sliten. At «vondtene» kom fra å sitte mye inne, og stress over verdenssituasjonen. Men det er nok sorgen.

Sorgen som jeg føler har gjort meg minst 7 år eldre. Svak og sliten. Som har gjort at jeg måtte lære meg de grunnleggende tingen på nytt igjen. Smile, prate med andre. Huske å le. Huske å leve. Sorgen som kanskje aldri helt blir å slippe taket. Som nok vil variere i styrke. Blusse opp. Gjemme seg bort. Og etter hvert endre fasong. Men jeg tror likevel den alltid vil være en del av meg. For det er aldri bare en katt. Og Bianco var som vårt barn. Vi elsket han sånn. Selv om det kanskje høres rart ut for noen.

Sorgen er prisen jeg er nødt til å betale for over 14 år med kjærlighet til den vakreste lille skapningen som har eksistert ♥

Tanker på en torsdag

* Å dykke ned i gamle bilder og minner kan noen ganger være som et plaster på et sår.

* Ranunkler er blomster som nesten smiler mot deg. Og iallefall når de er orange.

* Er det i det hele tatt lov å sørge over tapet av en av sine kjæreste i livet når verden er snudd opp ned og så mange lider?

* Jeg savner Bianco.

* Av og til når jeg gjør ting jeg har gjort i en årrekke, vaner, eller ting på automatikk. Som å gå bort til kjøleskapet for å hente meg en yoghurt, eller når jeg hører musikk som kjæresten har spilt hundre ganger før. Da føles det plutselig som alt er normalt. Alt er som før. Norge er som før. Verden er som før. I 30 små sekunder føles det faktisk sånn, og det er godt. Som om hjernen tar et ekstra langt åndedrag.

* Om noe, så har jeg iallefall «vært på» flere konserter i løpet av den siste uka enn jeg var på til sammen i hele fjor. Og det har vært så fint.

* Ingebjørg Brattland har så rett – hytta og fjellet består, og påska kjem att neste år. Jeg skjønner at mange er glade i hytta si, men personlig savner jeg de jeg er glad i mye mer enn noe annet.

* I ekte dugnadsånd må vi holde avstand og det betyr at mamma og storebror ikke kan komme hit å feire påske sånn som vi vanligvis bruker. Tro om Mira kan være spiller nummer tre i Cluedo?

* Jeg savner Bianco.

* Jeg har de beste vennene i hele verden og det håper jeg dere også har.

* Jeg hadde jo tenkt på det lenge, men dette er kanskje ikke tida for å regulere skjermbruken…

* Jeg kan nesten ikke forstå at jeg ikke rakk en siste svømmetur på Alfheim Svømmehall. De skulle egentlig stenge til sommeren, men så kom corona. Og vi som har prøvd å komme oss dit et helt år nå. Jeg har ikke tall på hvor mange meter jeg har svømt der. I sol, i regn, i mørket, i adventstida. Med kjæresten, med min gode Disneyvenninne, med søskenbarnet mitt. Så mange timer og minner som har satt sine spor. Selv om Alfheim er gammel og slitt føles det leit at det ikke skal være svømmehall der lenger. Det er jo et ikonisk bygg.

* Takk og pris for Mira som aktiviserer meg hver eneste dag. Noe av det vi kanskje gjør aller mest nå om dagene i kattelivet er å kaste ball. Eller mus som det er i dette tilfellet.

* Jeg savner Bianco.

* Åååå som jeg lengter etter å klemme alle de jeg er glad i.

* Jeg tror at de som sitter å venter på at alt skal bli som før kommer til å bli skuffet. Dette kommer til å sette arr både sjelelig og økonomisk, på godt og på vondt. Men jeg håper at vi lærer noe av dette og velger en bedre vei videre for oss alle.

* Jeg har visst blitt både kokk og hushjelp i det siste. I tillegg er det jeg som er ansvarlig for å planlegge innkjøp og organisering av det. Jeg føler meg som kattelivets egen Mrs Hughes (fra Downton Abbey). Fram med uniformen.

* Det er april, men vi har mer snø nå enn vi hadde i både desember, januar og februar. Tro om dette blir å gi oss en senere vår?

* Jeg savner Bianco.

* Det var utrolig deilig å henge opp de beige linsommergardinene i stua. Lyset flommet nesten inn.

* Jeg har nok aldri handlet så mye på en og samme gang som jeg har gjort i det siste. Og det til tross for at jeg nesten ikke har gått ut ytterdøra engang. Jeg har lagt igjen bestillinger på Taras, Sonja Blomster, Mathallen, Olivenlunden, Fredag, Palais des Thes, Norway Designs, Reko-ringen, Coverbrands og Europris. Ikke alle er like lokale, men jeg støtter i det minste opp om bedrifter i Norge.

* Jeg er så heldig som har kjæresten og Mira ♥

* Jeg oppdaget akkurat at Spar har fått nettbutikk og er helt i hundre over det. Nå ble dette nye livet straks litt enklere.

* Nå er det over fem måneder siden vi mistet Bianco. Jeg savner han så uendelig mye.

Den aller største dugnaden

Kjære lesere, familie, venner, bekjente, medmennesker, dere som er innom kattelivet som jo egentlig handler om hverdagslykke. Det er unektelig en rar situasjon som har kastet seg over oss. Som har tvunget seg inn i våre frie og privilegerte liv. I Norge er dette den største inngripen siden 2. verdenskrig, og for mange er dette forståelig nok veldig vanskelig. Jeg er allerede vant til å være mye hjemme på grunn av helsa mi, men selv jeg syns dette er helt merkelig. Og jeg er selvfølgelig bekymret. Jeg sier som venninna mi sa – jeg trodde det var Trump og Putin vi skulle være redde for, ikke et virus. Ja, tenk at noe så «lite» kan tvinge et helt samfunn ned i kne.

Men det viser bare hvor skjøre og små vi egentlig er, og hvor viktig det er at vi står sammen. At vi trekker samme vei. Som en maurflokk som jobber i et team for å bære noe mye tyngre enn oss selv.

Det er nemlig det vi er nødt å gjøre nå. Og det gjelder oss alle. For hva skjer dersom den ene mauren finner ut at dette var kjedelig og heller drar hjem for å nyte en brus i sola? Jaha, tenker nabomaurene foran og bak. Drar han, så drar vi også. Hvorfor skal bare han få nyte sola og ikke vi? Hvorfor er vi nødt til å jobbe videre? Og sånn kan det spre seg slik at det til slutt er for få maur til å få gjennomført jobben. Dette kan rett og slett ikke bli gjort uten alles innsats!

Og selvfølgelig koster det. Vi får ikke leve livet sånn som vi er vant med å gjøre. Det krever flere offer. Men samtidig er vi veldig heldige. Vi har tak over hodet. Mat tilgjengelig. Vi har telefoner, internett, Netflix, og annen underholdning. Vi har muligheten til å snakke med de vi er glade i selv om de er langt unna. Å høre hvordan de har det. Det hadde de ikke sist gang samfunnet måtte bli kontrollert på denne måten.

Og det er kanskje lett for meg å si som er i risikogruppen selv, men jeg er iallefall villig til å gjøre min «jobb». For meg selv og for andre. Og jeg håper og ber så inderlig at dere også er det.

Jeg tenker veldig på min kjære tante som ikke kunne treffe barnebarna sine mens hun fikk kreftbehandling. Som ikke kunne gi klemmer til de hun var glad i. Og som gikk glipp av masse fordi hun ikke kunne være i store forsamlinger. Men som likevel syntes det var så lite å ofre for å få beholde livet.

Dessverre fikk hun ikke det til slutt, men hun gjorde så godt hun kunne for at det skulle bli sånn. Og det er det jeg håper at vi alle skal gjøre nå. Så godt vi kan. Å tenke at æsj, så kipt at vi går glipp av både det ene og det andre. At det er så mye vi ikke får gjort. At det er kjedelig, både for store og små. Men at vi likevel klarer dette sammen. Som den aller største dugnaden noensinne. For hva er vel disse ofrene sammenlignet med å få beholde de vi er glad i? Husk, vi vet nemlig ikke enda om dette viruset «bare» rammer de «svakeste». Dessuten er vi alle en del av dette samfunnet. Alle har en funksjon, både med det vi gjør og det vi betyr for noen.

Så la oss hente fram dugnadsånden! La oss bry oss, forstå alvoret, holde oss inne, ikke spre smitte, og hjelpe til der det kan hjelpes. Nå har vi virkelig muligheten til å være gode medmennesker.

Varme klemmer fra oss i kattelivet ♥