Tanker og slikt

Det går så bra

Leave a Comment

Jeg er så fornøyd for jeg har endelig fått vasket og fikset alle munnbindene våre. De var blitt så slemsete og løse i strikkene, også trengte de en grundig vask med flekkfjerner. Det viser seg at foundation og hvitt forstoff ikke går så godt sammen. Og for ordens skyld må jeg bare påpeke at kjæresten ikke har det samme problemet med sine munnbind 😉 Haha.

Dette lille arbeidsstykket som jo faktisk tok litt tid fordi jeg måtte sy på nye strikk for hånd da jeg ikke ønsket å sprette opp hele munnbindet, var så godt å få unnagjort. Jeg skulle ha gjort det for lenge siden. Resultatet har vært at vi har brukt papirmunnbind noen måneder nå. Og papirmunnbind er så ubehagelig å ha på seg. Det stikker mye mer på huden og jeg er ofte uheldig å få kanten på den øvre delen inn på øyet når jeg rører på meg. Dog vet jeg at papirmunnbind beskytter veldig godt. Men de jeg har sydd er to lag med tettvevd bomull og har et filter i tillegg, så jeg tror ikke de er så ille de heller. Dessuten har de bedre passform. De legger seg så fint rundt haka.

Som dere kanskje husker fra tidligere har vi valgt å bruke munnbind på plasser med mange folk selv om det ikke har vært påbudt. Det er hovedsakelig inne på butikker. Og etter at landet åpnet opp har det vært godt å ha det munnbindet, for jeg syns enkelte folk har vært nokså ufin i kø-mentaliteten sin. Ok, så er smitten lav, men jeg vil ikke kjenne pusten til den bak meg i nakken. Som regel har de flyttet litt på seg når jeg har snudd meg mot dem med munnbindet på. Men noen har jeg faktisk vært nødt å be om å holde avstand.

Men nå er vi kommet dit at det faktisk er blitt påbudt med munnbind i byen vår. Og med tanke på hvor mye smitte det er nå, så syns jeg det er bra. Dessuten er vi så vant med munnbind nå. Det er blitt en rutine. Nesten på lik linje med å pusse tennene. Og skal jeg være helt ærlig, så syns jeg det er en veldig liten og enkel ting å møtte gjøre for oss selv og felleskapet. Spesielt for oss som ikke trenger å bruke det hele dagen på jobb.

Selvfølgelig skal jeg innrømme at jeg blir litt varmere av munnbindet enn jeg ønsker når jeg er inne på Jekta Kjøpesenter, eller når jeg tar storhandel på matbutikken. Men det er mye verre å skulle holde avstand fra folk man er glad i. Så det er noe å tenke på for alle de som klager. Det går så bra å bruke munnbind!

Tung nostalgi

Leave a Comment

Jeg holder på med å gå gjennom massevis av esker med tung nostalgi. Barneklær, babyutstyr, små sko, bamser, dukker, lekeserviser og alt mulig annet fra barndommen. Det er så hjertevarmt og fint å se alt vi brukte når vi var små, men det er også en tung prosess å skulle avgjøre hva man skal beholde og hva man skal gi slipp på. Mamma har jo nesten tatt vare på det meste fra vi var små. Og det var jo sånn man gjorde det i «gamle dager». Tanken er så fin, men det er nesten umulig å gjennomføre. Heldigvis klarte jeg å være streng med meg selv, og 12 pappesker er nå blitt til to poser. I tillegg til Barbiehuset mitt, alt av Barbiedukker og lego.

Det var virkelig mengder med babyklær. Se så søte mønster og farger vi hadde på 80-tallet.

Jeg har innsett at jeg begynte tidlig med bolero og ullsokker 😉

Det samme var det egentlig med skjørt og småblomstret stoff. Dette skjørtet husker jeg at jeg elsket så høyt. Jeg brukte det de første årene på barneskolen, og om jeg hadde fått velge så hadde jeg nok hatt det på meg hver eneste dag. Er dere ikke enig i at det ligner litt på Libertystoff? Jeg var nok litt forut for min tid.

Mira syntes forresten også det var et fint skjørt ♥

Denne kjolen er så spesiell for meg, og for de av dere som har lest bloggen en stund, så kjenner dere den kanskje igjen fra dette blogginnlegget. Tenk at dette er gammel H&M. I tykt kvalitetsstoff.

Og denne elefantastiske sommeroutfitten brukte jeg mye når jeg var 3-4 år. Den finner dere også i det blogginnlegget fra jeg var lita. Jeg har den på meg på bildet sammen med oldefar ♥

Når jeg gikk gjennom de maaange bamsene mine fant jeg også ut at jeg hadde min helt egen Ole Brumm-gjeng. Både Tigergutt, Nasse Nøff, Petter Sprett og Ole Brumm. Bare at Ole Brumm manglet den røde genseren, Petter Sprett hadde kjole for anledningen, og Nasse Nøff var litt vel stor. Hehe, kanskje jeg har bedre fantasi i dag enn når jeg var lita. Kreativiteten har i allefall vokst med meg. Den gamle bamsen er forresten mamma sin.

Panda var en av favorittbamsene mine. Nå har hun fått et nytt hjem hos de skjønne jentene til venninna mi ♥

Også var det bra mange bamser jeg hadde knytt silkebånd rundt halsen på. Så da startet jeg tidlig med min kjærlighet for silkebånd også.

Se det søte sengetøyet jeg lå i. Blonder, småblomstret, rosa kaniner og små elefanter.

Denne ryggsekken tror jeg at jeg brukte i barnehagen. Jeg og storebror hadde hver vår av samme sort.

Er det forresten flere som hadde kassetter med Kine og Jannicke? Jeg elsket å høre på de, og jeg synger faktisk fortsatt på «Sarajevo» og «Alle kan dele» den dag i dag. Musikalske minner forsvinner aldri.

Den gamle turndrakten som jeg arvet fra mamma brukte jeg når jeg danset jazzballet. Og alle danseårene var noen herlige år. Med massevis av forestillinger, sying av kostymer, og spenning bak storscenen på Harstad Kulturhus. Jeg føler at jeg kjenner hver eneste korridor i det bygget. Det er så mange gode minner. Så mye fint å se tilbake på ♥

Denne tida

Leave a Comment

Det er noe med denne tida. Da nattelyset plutselig forsvinner, kveldene blir kaldere, hverdagene slår til for fullt igjen, og man får en følelse av at noe er slutt. Jeg følte det sånn umiddelbart ved overgangen til august i år, da det brått ble så mørkt og kaldt. A sense of an ending. Og egentlig mer enn at «bare» sommeren var over.

Denne følelsen har blitt sterkere og sterkere for meg med årene. Og jeg har fundert litt på det for meg selv. Det har nok mye å gjøre med at jeg på en måte har kortere tid til å oppleve ting på fordi jeg er syk. Jeg tilbringer mer tid i senga, har mindre energi til å gjøre ting, og det meste tar litt lenger tid å gjøre. Dermed blir sånne ting som jula, påsken og sommeren for kort for meg. Jeg har liksom ikke fått gjort meg ferdig før det er over. Det dårlige sommerværet som gjorde at vi knapt var kommet i gang før det var slutt, påvirker meg nok også.

Men den viktigste faktoren tror jeg ikke at jeg trenger å gå lenger tilbake i tid enn for to år siden for å finne. I august 2019. Da ikke bare sommeren var på hell, men også livet som jeg kjente det da. Jeg hadde ikke fått det bekreftet men jeg visste likevel i hjertet mitt at dette var Bianco sin siste august. Jeg så det på han. Det ble hans livs siste sommer. Når høsten da var her var det ikke bare melankoli over en sommer vi gjerne skulle ha hatt en stund til. Det var også en sorg over å vite at han ikke skulle oppleve sommeren flere ganger. Og at vi ikke skulle oppleve den sammen med han igjen.

Og selv om Bianco ikke har vært sammen med oss på ganske lenge nå, er det disse følelsene som kommer tilbake til meg når høsten tar over for en alt for kort sommer. Med mørket kommer minnene om alt som skjedde da. Da jeg strevde sånn for å nyte alt før det ble borte. Da jeg smilte for å gjøre den siste tida hans så fin. Mens det samtidig føltes som jeg skulle dø innvendig. Det var så tungt. Men så viste det seg at uansett hvor hardt jeg holdt fast så kunne jeg ikke forlenge verken sommeren eller livet til min kjære pus. Jeg måtte slippe taket.

Og det må jeg i år også. Jeg må slippe taket i sommeren selv om alt i meg stritter imot. Jeg er bare ikke så god på det. Men jeg håper at jeg med tiden finner tilbake til hun som omfavnet høsten og alltid fokuserte på det koselige med den. At det er alle de årene med koselige høststunder sammen med Bianco jeg blir å minnes sterkest.

Enn så lenge må jeg bare gjennom dette. Tårene, savnet og følelsen av at noe er over. For sorgen holder fortsatt tak i meg, spesielt på denne tida…

Tanker på en torsdag

4 Comments

* Jeg har bakt bananbrød for første gang og kan bare si at mmmm dette var godt. Og ja, jeg vet at jeg er litt sent ute med ting. Banabrød var jo det alle bakte i 2019 og 2020. Men som som jeg bruker å si – bedre sent enn aldri. Og spesielt når det smaker så godt! Dette kommer jeg til å bake flere ganger.

* Det er så kjipt at det meldes om å ta fram stillongsen fordi høstværet er i anmarsj når vi bare så vidt var kommet i gang med sommeren. Kan ikke dere sørpå sende oss litt godvær? Pliiis!

*Kjæresten er bortreist for første gang siden vi fikk Mira, og det er så rart. I ett og et halvt år har det liksom vært oss tre, her hjemme, sammen. Og nå er det vi blomsterpikene som skal holde fortet mens kjæresten er ute på jobbreise. Tidligere år brukte jeg å elske sånne «alenestunder» her hjemme sammen med Bianco, men denne gangen kjenner jeg at jeg savner han veldig. Forhåpentlig kommer jeg i ligge-midt-i-dobbelsenga -og Disneyfilmmodus snart. Sånt må jo nytes når man kan! Hehe.

* En tur på Tromsøbadet hadde ikke vært å forakte nå. Jeg lengter etter å flyte i vann og å kjenne meg nesten vektløs.

* Etter at vi fikk hytta er leiligheta vår plutselig blitt så liten og mørk. Nå skal det sies at hytta er 20 kvm større (i tillegg til hemsen), og det er jo merkbar forskjell. Pluss at vi har vindu fra alle retninger på hytta, så lyset formelig flommer gjennom den. Men det rare er at leiligheta ikke føltes så mørk før. Eller så lita. Og det er jo ikke den som har forandret seg…

* Og når vi snakker om leiligheta vår, så trenger den litt kjærlighet og omsorg den også. Den har gått litt for lut og kaldt vann i sommer når hytta var første prioritet. Nå håper jeg at jeg har nok energi til å ta et lite skippertak og rydde og renske ut før vinteren kommer. Orden og luft føles som noe som skal prioriteres.

* Det begynner å bli mørkt på kveldene nå.

* Er det flere som er bekymret for klimaet? Både skogbranner, styrtregn og flommer skremmer meg veldig. Og selv om vi ikke har blitt så hardt rammet i Nord-Norge merker jeg stadig flere endringer her også. Uvanlig sterk vind og såkalt «sydenregn» er noe vi har hatt en del av i sommer. Husk at vi alle kan påvirke hvordan dette skal håndteres framover ved det kommende valget.

* Å gå tur i 2,5 timer sammen med en god venninne var ikke feil på en tirsdags kveld. Det var jo nesten som i ungdomstiden, når man bare gikk og gikk for at samtalene skulle vare lengre.

* Jeg lurer sånn på hva Mira egentlig sier når hun går inn i et rom hvor ingen andre er og mjauer kjempehøyt gjentatte ganger….? «Kom hit»? «Hvor er du»? Eller kanskje «så kjedelig det er her nå»?

* Jeg er så frustrert på meg selv for at jeg krympet den fine, beige, knelange og perfekt tynne ullcardiganen min i sommer. Jeg vet jo selvfølgelig at det ikke kommer til å endre på situasjonen å gå rundt å være irritert, men jeg burde ha visst bedre. Jeg er så gammel nå at jeg vet hvordan ull fungerer. Nå leter jeg febrilsk etter en erstatning, så rop ut om noen finner noen fine.

* Takk og pris for at Mira er like glad i å sove i fotenden som Bianco var ♥ Det hadde jeg ikke klart meg uten.

* Jeg er så uendelig takknemlig for alle de fine stundene vi har hatt sammen med familie og venner denne sommeren. Hjertet har vært så fullt at det har nesten flommet over.

* Spagetti med blomkålsaus høres kanskje litt rart ut, men det er faktisk veeeldig godt. Jeg anbefaler spesielt Jamie Oliver sin oppskrift.

* Jeg lurer på hvorfor jeg de siste årene har begynt å synge julesanger på sommeren? Jaja, det er jo ikke så lenge til jula nå. Hehe.

Tanker på en torsdag

2 Comments

* Det ble en aldri så liten tur på sykehuset for meg nylig. Med overnatting. Sykehusturer er nok ikke lett for noen, men for en som meg som har både lege, sykehus og nåleskrekk som ofte gjør at jeg føler meg som et lite barn som lengter hjem til foreldrene sine, er det alltid ekstra tungt. Men når jeg først skulle havne der var det så godt å få en så god opplevelse som jeg fikk denne gangen. Jeg ble så godt passet på, fikk så mye omsorg, og føler meg på en måte bedre utrustet og sterkere etter dette.

* Hva skulle man gjort uten de fantastiske sykepleierne?!!

* Lukten av mamma sine nybakte speltbrytebrød som brer seg i hele leiligheta vår er bare så trygt og godt.

* Usj, at jeg ikke har mulighet til å så de blomsterfrøene som jeg hadde bestilt i posten. Jeg koser meg bestandig så mye med det. Men formen strekker bare ikke til akkurat nå. Forhåpentlig finner jeg noen av de blomstersortene på Nygård og Eilertsen i stedet. Jeg ønsker meg flere svarte, vinrøde og mørke farger i hagen i år.

* Jeg savner pappa og den snille stemora veldig mye nå ♥

* Halve livet mitt har jeg tenkt på at jeg skulle ha vært tynnere. Det har heldigvis ikke hengt over meg som en skygge for lykken, men det har likevel tatt alt for mye av tiden, energien og tankene mine. Jeg har alltid trent hovedsakelig for helsa sin del, men i bakhodet lå de tankene om en tynnere kropp. Nå som jeg har gått ned en del i vekt fordi jeg er syk føler jeg mer enn noen sinne at alle disse tankene var så bortkastet. Lykken er ikke en tynn kropp, det er en frisk kropp.

* Alle burde se serien «Eit Feitt Liv» med Ronny. Det er et veldig opplysende og lærerikt program med godt stemning av herlige Ronny på toppen. Jeg har så sansen for denne trivelige fyren, og selv om forsking viser at man egentlig ikke liker tykke folk kan jeg skive under på at jeg liker han bedre enn så mange tynne folk. Sjarm kommer innenfra.

* Jeg er så heldig som har en liten kattepus som passer på meg når jeg er syk. Som kommer og sjekker hvordan det står til, og som legger seg helt inntil meg for å holde meg varm. Bianco var også en sånn passe-på-mamma-pus, og jeg kjenner varmen i hjertet brer seg om de begge hver gang Mira gjør sånn ♥

*  Jeg lurer på hvor lenge vinteren har tenkt å klamre seg fast denne gangen? Og det tror jeg alle fuglene som skråler på utsiden også gjør.

* Jeg har den beste kjæresten i hele verden!!!!! Han er min klippe i livet ♥

* Dette er den koseligste musikken for tida.

* Husk på hvor mye de små tingene i hverdagene egentlig betyr. Vi kan lengte etter åpne butikker, puber, uteplasser, frihet og det som var før. Men ikke glem alt det gode vi allerede har. Å fylle Mira sin matskål når hun ligger pent samlet med labbene ved siden av den for å vise at den er tom, å løfte henne opp å klemme ansiktet inn i pelsen hennes, å ligge inntil kjæresten om natta, å kjenne armene hans rundt meg, å klare å rydde i mitt eget hjem, å få lov å være hjemme i mitt eget hjem, i min egen seng. Det er ting som betyr mer enn noe annet.

* Jeg vet jeg har sagt det så mange ganger før, men det kan ikke bli sagt ofte nok. Hjemme er virkelig den beste plassen i hele verden!

* Jeg håper alle har en herlig fridag i dag!

Fortsatt en fot i den kalde årstida

2 Comments

I går postet jeg vårens ønskeliste, men vi har nok fortsatt en fot i den kalde årstiden. For etter flere dager med sol og både 9, 10 og 11 grader, fant vinteren ut at den skulle gjøre et comeback. Det laver ned med snø, men heldigvis legger den seg bare som et melisdryss over bakken. Men det er blitt ordentlig kaldt, og kontrasten mellom temperaturene gjorde at jeg byttet dyna med et tykt pledd en kveld jeg gikk og la meg, for så å våkne opp som en frostpinne neste dag.

Fra å ha hatt verandadøra mer åpen har vi nå gått tilbake til varmeflaske og ullpledd på sofaen.

Og masse te og levende lys. Disse okergule kubbelysene ser nesten ut som bivokslys, men de er laget av 100 % stearin. De er fra Eco-serien til Vinding. Er de ikke fine?

Vår lille putepus finner stadig oftere roen i sofaen sammen med oss ♥

Jeg har forresten gjort noen nye kjøp i det siste. De nydeligste bivokslysene fra Moorland Candles, og en ullcardigan fra Noa Noa. Det føltes litt rart å kjøpe noe så vinterlig nå som det er så lyst og en annen årstid står for tur. Men så viser det seg at jeg kan få bruk for de begge på denne siden av sommeren.

Denne rustfargede cardiganen har jeg ønsket meg lenge. Og når jeg gikk forbi Noa Noa for et par dager siden og så at den var på tilbud måtte jeg bare ha den. Jeg kjøpte den i 2 størrelser mindre fordi jeg ønsket en cardigan som passer til skjørt med høyt liv. Hun som ekspederte meg likte at jeg endret et plagg totalt med å gjøre det. Også fortalte hun at det var oftere det kom folk som kjøpte plagg i flere størrelser større for å få en oversized look.

Sånn her ser jakken ut i sin helhet. Kjempefin og litt britisk i stilen sa kjæresten når han så den. Jeg vandrer stadig på de anglofiles sti.

Jeg fikk forresten fantastisk god hjelp og service på Noa Noa. Ja, selv om jeg kom innom på impulshandletur bare 10 minutter før de skulle stenge. Men likevel smilte ekspeditøren så stort til meg at jeg fikk lyst å klemme henne av glede. Jeg merker nå at jeg savner den delen av det gamle livet. Det enkle med å bare stikke innom en butikk, prøve noe ubekymret, slå av en hyggelig prat med de som jobber der og bare ri på en bølge av smil og service. Uten å tenke på antibac, avstand og alt det andre vi ikke orker å snakke mer om nå. Selv om jeg skal innrømme at jeg gjør meg ekstra flid med å være hyggelig med de jeg handler hos nå. Både i matbutikken og på kjøpesenter. Og jeg smiler stoooort bak munnbindet. Vi trenger det nå. Jeg trenger det.

Men nå får vi vel bare pakke oss inn i ullpleddet og fortsette å se på snøen som laver ned. Eller kanskje jeg skal kle på meg den nye cardiganen og tenne et bivokslys eller to? Koselig skal vi i allefall ha det, for nå er det fredag. God helg alle sammen ♥

Pandemi og putevar

Leave a Comment

Dere som leser bloggen min har nok fått med dere at jeg har ting for sengetøy. For det er ikke rent sjelden at nye putevar med blomstermønster, et dynetrekk i lin, eller sengesett med striper finner veien hjem til oss. Og selv om det begynner å bli trangt i sengetøyskapet føles det som at det nesten aldri kan bli nok.

Den snille stemora spurte meg for noen år siden hvorfor jeg måtte ha så mange sengesett. Og jeg må jo selvfølgelig ikke ha så mange, jeg bare liker det. Jeg liker å boltre meg i myk flanell når dagene og nettene er like svarte og kulda presser mot husveggene. Og jeg liker å ligge i lin, krepp eller den mykeste bomull gjennom hele sommeren. Også liker jeg å kunne variere med forskjellige farger og mønster. At det skal være koselig og lunt. Og trygt. Og mens andre kanskje prioriterer ting som klær og sko, er sengetøy en ekstra stor glede for meg. Dessuten føles det også helt rett fordi jeg tilbringer mer tid i senga på grunn av helsa. Da skal det være mykt og koselig.

Så kan man jo selvfølgelig spørre seg selv om det kan bli litt for mye også. Ja, selv om det er en forbruksvare og en kilde til glede. Og det var akkurat det jeg gjorde en dag jeg satt på senga på soverommet og pratet i telefonen med storebror. Rett mot meg lyste det en bunke med putevar som jeg kjøpe på Ellos.no for en slikk og ingenting i januar. «Tenk at de ligger der enda», og «er det et tegn på at jeg har nok nå» var tanker som dukket opp i hodet mitt da.

Jeg var kanskje litt ukonsentrert i samtalen, men kom rask tilbake når storebror begynte å snakke om folks oppførsel og egoisme gjennom denne pandemien. Jeg hadde mye å si om det jeg også, og liret nok av meg en kraftsalve i frustrasjon. Her sitter så mange av oss hjemme, isolert, kanskje ensom, og uten de man er glad i for å bidra til å få ned smitten. For å ta ansvar. Ja, da skal man ikke trenge å se bilder av påskeferieturister som står tett i tett i alpinbakken. Eller lese om det store innrykket på flyplassen vår når vi er anbefalt å ikke reise. Jeg skal ikke stikke under en stol at jeg er både sint og redd.

«Er det rart jeg hamstrer mykt og deilig sengetøy å gjemme meg bort i» utbrøt jeg plutselig. Både jeg og storebror flirte godt av det, og heldigvis ble resten av samtalen vår litt mer positivt ladet. Og da følte jeg ikke lenger at de putevarene var noe annet enn et tegn på trygghet. Man trenger myke og fine putevar når det er pandemi. Man skal selvfølgelig ikke stikke bort hodet for ens eget ansvar i denne situasjonen. For det ansvaret må vi fortsatt ta. Men når ting blir litt skremmende sånn som det er nå, kan en myk og lun pute fungere som et plaster på et sår. Eller en trygg favn. Omså bare for natta. Kanskje det er noe å tenke på når du legger deg i senga i kveld. Jeg kjenner meg i allefall mer trygg og takknemlig bare av å legge hodet på puta ♥

Ingenting varer evig

2 Comments

En lørdag i januar 2018 hadde vi svigerfamilien min på middag, og praten rundt matbordet handlet om økonomi og antall økende butikker som bukket under. Jeg tenkte på flere butikker jeg savnet, blant annet Åhlens. Og Indiska var akkurat i ferd med å stenge. Også nevnte jeg at det var to blomsterbutikker som hadde måtte takke for seg i løpet av kort tid. Og i nesten samme setning sa jeg «men Sonja Blomster kommer aldri til å stenge. De er en så viktig del av byen, og folkene i byen». Og da svarte svigerfar meg «ingenting varer evig».

Disse ordene bet seg fast i tankene mine de neste dagene, og ga meg en ekkel følelse av forandringer jeg ikke kom til å like. Og jeg begynte å forstå at jeg en dag mest sannsynlig måtte si farvel til favorittbutikken min. Men samtidig tenkte jeg at det var langt fram i tid. Minst 10 år. Minst!

Men nå er vi der. Det er annonsert. Sonja Johnsen Blomster skal stenge. Og ikke på grunn av dårlig økonomi som rammer så mange nå, men manglende ansatte. Kunder har de nok av, og økonomisk går det greit, men de finner ikke fagfolk som vil bosette seg i byen. Det er så ergerlig! Så utrolig frustrerende! Og det er helt sikkert et I-landsproblem, men jeg er så lei meg at jeg rett og slett har hjertesorg. De er en så stor del av min hverdagslykke. Av hobbyen min. Av bloggen. Og jeg klarer nesten ikke å se for meg livet uten de. Eller byen uten de. Tromsø vil aldri bli det samme igjen.

For helt siden jeg var lita jente har jeg sett med store øyne inn gjennom de vakre butikkvinduene deres. Og den dag i dag, i en alder av 35 år går jeg aldri forbi uten å stikke innom. Til og med de gangene vi kjører forbi (som regel etter stengetid) ber jeg kjæresten å kjøre sakte sånn at jeg kan nyte synet. Se hva de har. Hvordan de har pyntet. For det er sant som en person kommenterte under artikkelen om at de skal stenge, at Sonja Johnsen Blomster ikke bare er Tromsøs beste og fineste blomsterbutikk, men også en av landets.

Jeg føler nå at jeg mister en kjær venn. Og det er kanskje ikke så langt fra sannheten. De vakre butikkvinduene har smilt vennlig mot meg i så mange år. Og alle de som jobber der føler jeg at jeg på en måte kjenner. Vi deler jo denne fantastiske gleden og lidenskapen for blomster. Og ikke minst så kjenner de meg. De vet hva jeg liker, de bestiller inn spesielle blomster jeg spør etter, og de tar seg alltid god tid til å hjelpe meg. Selv når de har det travelt. Og for ikke å snakke om de mange fine gavene og overraskelsene jeg har fått med bukettene. Jeg har rett og slett fått en helt formidabel service av de.

Jeg har bestemt meg for å bestille så mange buketter som mulig mens de enda er her, men det kommer til å bli skrekkelig tungt og tomt når dørene til slutt stenges. Jeg gruer meg veldig.

Trøtt.no

Leave a Comment

Mira demonstrerer så godt hvordan vi har det for tiden. Trøtt som en dupp og fire poter inn i John Blunds verden. Det er egentlig så motsatt av hva jeg ønsker akkurat nå. Nå som snøen endelig er kommet. Jeg skulle jo vært ute å kjent det knake under beina, rullet utallige snøballer til en lyslykt, og sippet til en kopp varm kakao mens frostrøyken står ut av munnen. Men det blir vel tid til det også snart. Først skal vi bare sove litt. Så litt til. Og kanskje enda litt til. Nesten som at vi har flyttet januar til februar i år. Vi måtte bare vente på snøen. Jeg tenker på Tøfflus idet jeg merker at tankene inni hodet på hodeputa går så langsomt at de nesten stopper opp. Så hører jeg «snurr film» og så er jeg i en helt annen verden.

Snø, snø, snø

Leave a Comment

Ved slutten av forrige helg begynte det å dale ned himmelsk korrekturlakk. Gleden når jeg så de små hvite fnuggene var som hos et barn. Jeg ble bare stående i verandadøra og stirre mens at smilet bredte seg fra munnvikene og ut i hele kroppen. Jeg kjente kriblingen i fingertuppene, og det var nesten så at jeg begynte å gråte. For aldri har lengselen vært så stor som denne gangen. Aldri før har jeg mistet både tids -og stedsans, og kjent meg så tom og engstelig. Jeg gikk rundt med en konstant følelse av at noe var galt. Og det var det jo. For i løpet av de 35 vintrene jeg har levd, har jeg aldri opplevd et komplett fravær av snø fra midten av desember til begynnelsen av februar. Aldri!

Men nå er den endelig her. Og den har allerede vasket bort alt det skitne og grå, pakket oss inn, og lagt seg over oss som et lunt teppe. Renset og lyst opp. Ja, snart i en hel uke. Og selv om jeg vet at det er mange som river seg i håret av all snømåkingen, de utfordrende veiene og mengden som kom over oss, så nyter jeg det så. For jeg ser snøen fra under en lyktestolpe i mørket, når den daler ned på meg. Når dens lunhet skaper et rom av trygghet som holder rundt meg som en klem. Og det er vel kanskje den aller beste måten å se snøen på. Spesielt nå når klemmene gjerne skulle ha vært litt nærmere ♥