Alt vi har kjært

Det er noe med alt som skjer for tida som får meg til å tenke mye på hvor heldige vi er. Hvor godt vi har det. Og alt vi har. At vi må huske å nyte det mens det fortsatt er her. Mens livet puster rolig. Mens roen fins i hjertet. For livet kommer ikke med noen garantier. Før eller siden vil vi alle kjenne på tap. På sorg. På smerte.

Så smil til naboen og kjenn på hvor godt det er å sove trygt i samme gate. Mys mot sola, og smil når du ser barn som leker ute. Spis god mat og le sammen med venner og nære. Gi de en klem og si at du er glad i de. Tenk på og ta vare på alt vi har kjært. Som Ine Hoem synger så fint. «Når alle dei nattlege draumar blir borte som skyer for vind, da opnar eg alle dører så sollys kan fløyme inn, da ropar eg høgt av glede og syng: Eg er enno til!»

Tanker på en tirsdag

* Å hente en hjemmelaget kanelbolle fra fryseren og nyte den sammen med en kopp mango & bergamott-te lyser litt opp på en gråværsdag ♥

* Forrige uke ble en tung uke. Ikke bare er det krig i Europa, noe som jo er helt uvirkelig for oss som lever i fredstid. Men i tillegg fikk vi et møte med døden. Og kreften «vant» igjen. Det å se en kjær venninne miste barnet sitt er så vondt at det er vanskelig å beskrive. Jeg tenker på hvor vondt det var for meg å miste Bianco, og føler at det må ganges med tusen. Minst. Hun har jo tross bært sin kjære gutt i kroppen sin, og har hatt en nærhet til han som bare en mor kan ha. Ingen foreldre skal være nødt å miste barnet sitt! At livet kan være så urettferdig og vondt.

* Nå har jeg endelig fått meg ny pc. Den gamle har kranglet og vært vanskelig i lang tid nå. Det er blant annet en av grunnene til at det har blitt så lite blogging den siste tida. I tillegg til punkt nummer to. Nå gleder jeg meg til litt mer forutsigbarhet når jeg får lyst å skrive.

* Vår kjære Biancopus hadde blitt 17 år 1. mars om han fortsatt hadde vært her sammen med oss. Det er litt av en alder for en katt. Jeg husker at jeg brukte å si at han skulle bli 17 år, ja i allefall 15. Og det var ikke langt fra 15 han ble. Jeg prøver så hardt å holde fast i at det absolutt ikke var et kort katteliv, og at vi var heldige som fikk ha han så lenge. Samtidig føler jeg at han skulle vært hos oss lenger. Både han og vi ville så gjerne det. Som jeg savner han ♥

* Vanemenneske nummer én kjenner at det tar tid å venne seg til den nye pcen, selv om den ble sirlig valgt for å være så lik som mulig som den gamle. Tenk at det skal ta sånn tid å omstille seg. Og det blir bare verre og verre jo eldre jeg blir. Sukk…

* Selv om vinteren har vært lang syns jeg fortsatt det er så fint når det snør. Spesielt når snøen kommer dalende med en sakte ro. Som om vi sitter inni en snowglobe.

* Jeg er så sint over det som skjer i Ukraina nå og på en viss person som ikke fortjener navnet sitt på trykk. Først var det bare vondt og uvirkelig. Hjerteskjærende og ubehagelig. Men så kom det uunngåelige sinnet. At ett menneske skal få lov å gjøre dette er bare så feil. Og at vi skal måtte leve med hans trusler er ikke greit.

* Nå har jeg endelig fått tatt tredje vaksinedose, eller busterdusen som jeg kaller den for. Og det var en lettelse å få det gjort. Jeg vil nok fortsette å være forsiktig og i det lengste unngå å bli smittet. Men skulle jeg nå bli det, så føles det tryggere med en tredje vaksine innenbords.

* Jeg er så glad for å kunne handle på REKO-ringen. Ikke bare får vi superlokale og nydelige produkter, men i tillegg er det så hyggelig å handle direkte hos «bonden og bakern». Vi blir alltid møtt med smil og gode samtaler, og da føler jeg at jeg får noe ekstra på kjøpet. Og tenk, jeg har allerede konsumert tre bokser med gomme på en liten uke. Det er det eneste jeg vil ha på knekkebrødet for tida. Den gommen er farlig god!

* Jeg trenger fortsatt en ny dagkrem, for den jeg bruker i vinterhalvåret har ikke solfaktor. Og solkrem i ansiktet er aldri løsningen, for den bringer alltid med seg masse kviser (ja, selv de som er laget for ansiktet). Noen som har noen gode tips om en god krem med SPF for sensitiv kombinasjonshud?

* I år har jeg faktisk kjent meg litt umotivert for å lage blomsterbuketter. Og det til tross for at årets buketter så langt egentlig har vært ganske fine. Jeg tror det er mest for at jeg sliter med å finne det jeg virkelig vil ha. Spesielle blomster, og kombinasjoner av spesielle blomster. Også syns jeg utvalget av farger har vært litt rart. Ikke én gang har jeg sett de ferskenfargede hodenellikene så langt i år. I tillegg har det vært mye høstfarger. Og det stemmer bare ikke for sånne som meg som elsker å følge årstidene. Jeg trenger flere lyse farger nå. Så jeg håper det endrer seg snart. Også hadde det vært fint å kunne plukke en og en blomst i stedet for å kjøpe en hel bukett av hver type. Jeg tror kanskje jeg må få kommet meg utover til Kvaløyrosa.

* Det finnes ikke en eneste en plass i kattelivet uten kattehår nå. Inni lomma, i undertøyet, på gardinene, i kjøleskapsdøra, på platespilleren, i munnvika. Ja til og med i ansiktet etter at jeg har vasket det og tørket meg med håndduken. Jeg rister alt som kan ristes, støvsuger og klesruller til den store gullmedaljen (i tillegg til det opplagte – å børste Mira så ofte som mulig). Klesrullebudsjettet har gått betraktelig opp, men det ser nesten ikke ut til å minske. Det er nesten så jeg blir sprø. Så husk på det dere som skal skaffe dere katt, lang pels er fint, men forferdelig upraktisk. Selv for katten.

* Jeg gleder meg til påsken, for i år skal jeg pynte en hel hytte. Men jeg har ikke like mange gode idéer som til jula, så det er spørs om det blir like bra som julehytta. I tillegg pynter man nok hakket mer til jul. Selv liker jeg best at det er litt enkelt med påskeris, påskeblomster, gåsunger, egg og sitroner. Hvordan pynter dere til påsken?

* Jeg har fått helt dilla på å se Akutten. Det er ikke første gangen, for samtlige sesonger har blitt konsumert før. Men nå begynner det å bli noen år siden. Jeg hadde glemt av hvor godt jeg liker Mark, Carter, Doug og Carol. Og selv om jeg egentlig ikke er så glad i verken sprøyter, blod og lignende har jeg bare en tiltrekning mot akkurat denne serien. Jeg tror det må være 90-tallsfeelingen.

* Jeg har ikke spist en eneste en semla i år… Det er nesten så jeg syns det er litt trist, men sånn blir det bare noen ganger. Jeg får ta det igjen til neste år.

* I dag tenker jeg på alle de som kjempet og banet vei for at jeg kan leve så fritt som jeg gjør i dag. For at jeg skal kunne si hva jeg mener. For at jeg skal kunne gå i de klærne jeg ønsker. Jobbe med det jeg vil. Leve det livet jeg selv ønsker. Og at min stemme skal betyr like mye som de andre. Takk! Jeg er så takknemlig! Dette må vi ikke ta for gitt jenter! Selv om det selvfølgelig finnes rom for forbedring. Som for eksempel lik lønn for samme type jobb.

* Jeg tror det er ekstra viktig å klemme alle man er glad i nå ♥

Ikke til å tro

Dette bildet tok jeg sommeren 2018 når vi besøkte krigsmuseet i Dubrovnik. Det var et sterkt møte med et helt annet liv enn det vi hadde i Norge på 90-tallet. Mens vi løp fritt i gatene og lekte sånn som barn skal gjøre, satt uskyldige mennesker uten mat og klær, og fryktet for livet mens bomber traff husene deres. Det gikk veldig inn på meg å være på dette krigsmuseet. Å se de vakre gate i Dubrovnik som vi kjenner som et ferieparadis, ligge i krigsruiner var hardt. Og alle bildene av de lidende uskyldige menneskene… Det gjorde rett og slett vondt.

Det som slo meg den gangen var at man som barn kan føle veldig med andre. Synes synd på de. For jeg husker godt bilder av krigen fra Jugoslavia på dagsrevyen. Og man snakket mye om de stakkars barna i Sarajevo. Sang på Kine Ludvigsen sin sang som het det samme. Men man har samtidig ikke helt forståelsen for hvor alvorlig det er når man er liten. Så når jeg sto der på krigsmuseet syns jeg det var rart å tenke hvordan vi levde, samtidig som dette skjedde på en plass som vi nå føler en tilknytning til. Jeg kjente på både sorg for de som opplevde dette og takknemlighet og trygghet over at vi slapp unna.

Men nå er vi der igjen. Og det er ikke til å tro! Vi har krig i Europa! I 2022! Ukraina bombes, og det ukrainske folket både kjemper og flykter. Som voksen opplever jeg dette både surrealistisk og vanskelig. Og jeg føler sinne, sorg, frustrasjon og redsel. Jeg prøver å ta innover meg all informasjonen som pøses ut, men det er nesten for mye for et hjerte som er glad i mennesker, dyr, naturen og livet. Hvor lenge skal dette vare, hvor langt skal det gå? Og slipper vi unna denne gangen også?

Heldigvis er det ting vi kan gjøre mens vi venter i håpet. Det første er å holde fast i medmenneskeligheten. Å se det gode i vanlige mennesker og huske på at hvert liv er verdt så mye. Enten du er ukrainsk, norsk eller russisk. Dernest kan vi hjelpe. Redd Barna gjør en stor innsats i Ukraina nå. Det er flere måter du kan bidra der:

SMS: HJELPER til 2230 (50 kr/mnd) eller NØDHJELP til 2230 (250 kr)
VIPPS: valgfritt beløp til 2230
Gavekonto: 7050 06 35280

FLYKTNINGHJELPEN er en annen mulighet. Eller UNICEF.

Nå må vi huske å ta vare på hverandre ♥ Kjærlighet er alltid større enn krig!

I bloggverdenen XI

Synne har postet det fineste bildet jeg noen gang har sett av Oslo. Jeg måtte stoppe opp og bare nyte, for dette bildet traff meg skikkelig. Hustakene er dekt av snø og med alle de brune murhusene fikk jeg en følelse av noe fransk. Nesten litt sånn Chocolat-aktig. Tenk å ha en sånn utsikt fra leiligheta si!

Jeg vet forresten at Synne har vurdert å slutte å blogge, og jeg kjenner meg igjen i det hun skriver rundt det. Av egen erfaring vet jeg at gleden og inspirasjonen går i daler. I perioder renner det over, og energien er til stede. Og andre ganger har man verken ord eller kapasitet. Litt sånn har det vært med meg i det siste. Men jeg vil bare si i den forbindelse at selv om jeg ikke er så flink som jeg burde være til å kommentere hos andre bloggere, så betyr etdrysskanel mye for meg. Jeg elsker å stikke innom der for litt påfyll av både fine ord og bilder. Og Synne byr på seg selv på en måte som gjør at man føler seg både inkludert og inspirert. Så kjære Synne, jeg håper du finner gleden til å fortsette. Jeg kommer i allefall til å fortsette å lese ♥

Fineste Silje har strikket seg kjole og den er bare heeeelt nydelig fin! Jeg elsker den fine fasongen med smal midje og vidde i skjørtet. Og de vide armene med trekvart lengde er så perfekte. Fargen er også så lekker. Tenk å kunne gå rundt i noe så fint og si at man har laget det selv. Silje er flink å strikke.

Så en fantastisk nyhet om Sebastian. Det engelske magasinet House & Garden har laget et intervju med han om den fine leiligheta hans. Selv har jeg lenge vært fan av den. Kanskje spesielt mønstermiksen og alle fargene. Også er det imponerende hvor mye han har fått til på så få kvadratmeter. Både kjøkkenet og soverommet er veldig lite, noe man vanligvis forbinder med trengsel og mørke. Men Sebastian har valgt å skille av disse to rommene med vinduer slik at det føles både lyst og luftig. Her er et bilde fra kjøkkenet. Mye av det dere ser er funnet på loppis. Og det er enda en grunn til å lese bloggen hans.

Dette er virkelig stort! Både fordi dette er et veldig anselig magasin, men også fordi Sebastian henter så mye inspirasjon fra nettopp House & Garden når han bruker å innrede. Grattis Sebastian!

Emma har en oppsummering av året og viser fram tidligere upubliserte bilder. Nå har hun kommet til mai som var en tung måned, og det er hardt å lese det Emma skriver. Jeg har hatt tårer i øynene mange ganger når hun har skrevet om sin Alzheimersyke pappa og de sorgene og utfordringene det medfølger. Og selv om man mest av alt søker glede og fine ting i bloggene, syns jeg det er viktig at de skal gjenspeile livet sånn som livet er. Der glede og sorg går hånd i hånd. Hvor man må holde ekstra hardt fast i de små tingene når livet stormer. Sånn som Emma har gjort når hun har gravd i hagen og kost med familiekatten. Og sånn som når hun ble ekstra glad for å få dette brevet med denne søte katten og den fine teksten på ♥ Jeg sender varme klemmer til deg og familien Emma.

Elsa Billgren viser frem glimter fra februar, og dette bildet syns jeg var så fint. Tenk å ha små og store besøkende liggende i sengen sammen med kattepusen sin samtidig som mannen sitter og spiller piano og synger. Det høres virkelig ut som lykke for meg! Og se som de koser seg. Ja, kanskje med unntak av Mira (pusen) som sikkert kunne tenke seg å ha hele senga for seg selv. Haha, typisk katter!

Johanna Bradford postet i går et innlegg med flere annonser fra det Londonbaserte meglerfirmaet INIGO, og hjelp så mye fint det var der. Det var både til glede og sorg for mitt anglofile hjerte, da britiske ting alltid er velkommen hos meg mens at jeg samtidig savner England mye nå. Det som stakk seg ut for meg var denne leiligheta nord i Islington i London. Og selv om leiligheta i seg selv var helt nydelig, var det hagen som virkelig gjorde inntrykk. Tenk å ha en sånn hage når man bor i London! Altså se…

Jeg må bare vise dere et bilde fra stua også, for dette er virkelig en drømmestue. Jeg kunne ha bodd akkurat sånn her. Med møblene og alt. Takk Johanna for at du fortsetter å spane rundt etter sånne fine og inspirerende ting!

Godt nytt år fra mørket

Bedre sent enn aldri – godt nytt år fra oss i kattelivet ♥ Fra oss som lever i det svarteste mørket, og som venter noe voldsomt på lyset nå. Januarkomaen gjorde sitt inntog i år også. Men det var noe ekstra i tillegg denne gangen. Når første nyttårsdag kom kjente jeg at jeg var helt utmattet. Jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte hvile. Det tvang meg i en spontan bloggpause som absolutt ikke var ikke planlagt. Og skal jeg være helt ærlig var det ikke helt sånn jeg så for meg å starte det nye året. Men på den andre siden, hvorfor ikke ta noen ukers fokus på helse og hvile? Det gjør i allefall godt for en kropp som kjenner at mørketida tærer på.

Mirapus har også vært helt i koma. Gått rundt med bustete sovefrisyre døgnet rundt, søkt til varmekablene, og ikke orket å hente lekemusa så mange ganger når jeg har kastet den til henne. Jo lengre vi har henne ser jeg at hun som Bianco bare blir mer og mer synkron med meg. Er jeg trøtt er hun trøtt. Er jeg gira er hun gira. Fryser jeg fryser hun. Og vi er fortsatt like glade i blomster begge to. Tenk at det å bare være sammen bidrar til at det blir sånn ♥ Heldigvis begynner vi begge å våkne litt mer nå.

Og nå er jeg tilbake på bloggen. Klar for ett helt nytt år med hverdagslykke, massevis av blanke ark å fylle med fine ting. Og jeg gleder meg til å dele det med dere fine leserne våre. Først kan jeg fortelle at jeg faktisk har begynt å pakke bort jula allerede (noe som dere som leser bloggen fast vet er tidlig for meg). For selveste JuleIda ble for aller første gang litt julelei denne gangen. Det hadde jeg virkelig ikke trodd var mulig for meg. I ettertid ser jeg hva jeg gjorde «feil». Jeg skulle hatt mer fokus på kos, og ikke så mye fokus på hva jeg følte at jeg måtte gjøre. Og selv om sosiale sammenkomster alltid er hyggelig, så hjelper det ikke å presse på når man egentlig er for sliten til det. Jeg har lært. Neste jul blir det andre boller. Dog alltid med safran 😉

Så nå er jula på tur ut av huset. Men julestjerna blir som vanlig hengende for å konvertere til vinterstjerne. Vi trenger det lille lyset som er. Og det bringer meg til neste punkt. For nå er det bare en drøy uke til sola er tilbake. Jeg tror nesten jeg aldri har ventet så mye på den som jeg gjør nå. Jeg har til og med latt meg få lov til å fantasere litt om hagen (selv om det er litt tidlig, jeg vet det). Men det hjelper på som en slags motivasjon. Og kanskje spesielt nå som det hyler og uler i alle ventilene, og det eneste rette er å pakke seg inn i pledd og bli inne. Ja, vi er nok mange som er rammet av denne stormen som strekker seg over nesten hele landet.

Andre ting vi holder på med i kattelivet for tida er å fylle på med blomster. Både planter og buketter. I går fant jeg en nydelig blåstjerne eller Phlebodium som den jo egentlig heter, i potte på Mester Grønn. Den har jeg bare hatt som snittblomst før, i junibuketten i fjor. Men den er nesten enda finere som grønnplante. Nå håper jeg at jeg finner en ny pilea (for mørketiden ble for hard for den jeg hadde fra før), og en asparagus. Jeg har også et lite håp om finne både ranunkler, valmuer og anemoner for å ha i vase. Men uten Sonja Blomster tror jeg at jeg skal ha bra mye flaks for å finne det. Men alt fint som kommer min vei omfavnet jeg med glede ♥

Nå skal jeg få postet dette innlegget og finne veien tilbake til sofaen og tven. For nå skal vi fortsette vår seriemaraton som vi har holdt på med den siste uka. Både sesong 2 av Den nye dyrlegen, Stay Close, Mare of Easttown, Seinfeld og flere andre gode serier er blitt fortært. Det finnes vel ikke noe bedre å gjøre når man skal slappe av på sofaen uansett? Og vi er nå på andre runde av Folk med ångest som vi rett og slett digger. Den ligger på Netflix og er både veldig mellommenneskelig og sånn herlig humoristisk som bare svenskene kan lage. Jeg anbefaler den så sterkt!

Vi blogges snart igjen. Varm klem fra oss i kattelivet.

I bloggverdenen X

Nå er det alt for lenge siden jeg har delt fine ting fra bloggverdenen. Vi får ta et innlegg med hovedvekt på jul og starte med selveste juledronningen Underbara Clara. Hun har «loppad» seg (kjøpt brukt) en aldeles nydelig julekjole i nervøs fløyel. Jeg minnes en hel barndom med kjoler og skjørt i dette stoffet, og hadde aldri trodd at jeg skulle like det igjen. Men se så lekker denne kjolen er! Og Clara kler den godt. Hun ser rett og slett smashing ut i den. Dere burde også se hvor fantastisk flott hun er i denne rutede kappen.

Vi fortsetter med Underbara Claras kloke ord og tanker. Denne lille bloggposten om at det alltid kommer nye muligheter til å skape minner syns jeg er så fin. Man strever så mye for at hver jul skal bli perfekt (ja, jeg gjør det jeg også), og da er det fint å vite at det går bra dersom jeg ikke klarer å lage pepperkakehus. Eller bake alt jeg hadde på lista. For det kommer flere juler. Les denne, den er så fin ♥

Fine Silje som holder fast i små lyspunkt nå som hele juletida ble snudd på hodet på grunn av høy smitte med påfølgende restriksjoner og tiltak. Jeg er så enig med henne! Det føles vanskelig nå. Men da må vi jobbe ekstra hardt for å se de små og fine tingene ♥

Elsa Billgren har satt sammen amaryllis med hvit stjerneskjerm og jeg er inspirert! Dette er en av de fineste og mest delikate julebukettene jeg har sett på lenge. Og sjekk så fin tinn-vasen er.

Jeg har trålet den fine bloggen til Nina for all julestemning jeg kunne finne. For den er virkelig inspirerende. Så dette er egentlig et gammelt blogginnlegg, men fortsatt like aktuelt. Til advent pyntet hun og datteren matstasjonen til kattene, og se så søtt det er! Hjertet mitt smeltet helt av de små skiltene som henger på veggen. Og den fine lille brikken under matskålene… Jeg ble umiddelbart inspirert og hadde lyst å gjøre det samme til Mira.

Flinke Sofia deler oppskrift på Baked Alaska. Denne inneholder vanilje, jordbær og bringebær, men hun tipser også om å gjøre en juleversjon med sitrus og krydder, og kanskje safran. Nam, det fikk jeg lyst på til jul!

Tanker på en tirsdag

*  Jeg føler meg så heldig når jeg får sånne fine adventsstunder som det her. Når jeg kan sitte rolig og bare nyte det lille dagslyset som er, med tente stearinlys og en kakemann og en kopp julete fra Taras. Desember er så travel, at jeg vet at det ikke er alle forunt.

* Det ble en ufrivillig bloggpause på meg igjen. PC-en min er gått helt i lås og må en tur til «doktoren». Og siden sånne ting tar tid bestemte jeg meg for å hente fram min gamle PC. Så nå ligger jeg her igjen og blogger på gulvet. For de av dere som ikke vet eller husker, har min gamle PC både ødelagt batteri og kontaktfeil i ladepluggen. Derfor må laderen stå i hele tiden for at den skal være på, og den må i tillegg stå i klem slik at den lader. Det bruker jeg blant annet bøker til, og det er en ordentlig installasjon. Hehe, hva gjør man ikke for bloggen! Forhåpentlig blir jeg ikke liggende på gulvet så lenge.

* Det er rett og slett skummelt hvor avhengig jeg er av PC-en min. Jeg måtte tenke litt over det, og bestemte meg derfor for å ha to dager tvungen PC-fri før jeg hentet fram gammel-PC-en. Man har nok godt av digitale pauser inni mellom.

* Er ikke Kristiania magiske tivolitheater en fin adventskalender?! Jeg elsker den gammeldagse stemninga, og alle karakterene er så fine (ja selv Erle). Jeg er glad for en ny episode hver dag. Selv om det skal sies at det også er en litt trist adventskalender.

* Det er en universell regel at risengrynsgrøten skal svi seg i bunnen av kasserollen.

* Verdens fineste juletre står nå på hytta!

* Jeg er så stolt av meg selv for at årets Black Friday-handel var på Finn.no (tre gamle juledvder). Ja, i tillegg til vitaminer fra Vita og syltetøy fra Oluf. Men det kjøper jeg jo hele året uansett.

* Det er så ufattelig kaldt ute nå, og på søndag hadde vi minus 17 grader på hytta. Vi fyrte hardt i vedovnen, men likevel fikk jeg «kjyll» i meg. Kjæresten kommenterte at en så voldsom kulde hadde fått han til å tenke at man virkelig kjemper for livet når det er så kaldt. Jeg er glad vi ikke fikk motorstopp på tur hjem til byen igjen.

* Jeg merker at jeg bruker varmeflaska flittig nå. Og det til tross for at vi ikke sparer på strømmen. Jeg føler meg som en frostpinne. Brrrrrr.

* Jeg følte lenge at jeg var tidlig ute med alt til jul, men nå plutselig syns jeg tida går for fort og at jeg har alt for mye å gjøre. Hvorfor er det nesten bestandig sånn?

* Jeg har litt separasjonsangst  fra Mira. Når vi dro på hytta fra lørdag til søndag valgte vi å la henne være hjemme i byen fordi at hun ikke er så glad i kjøre bil. Da ble det mindre stress for henne. Men på hytta følte jeg at det var noe som manglet. Også så jeg henne i sidesynet på gulvet hele tiden. Kjæresten hadde det også sånn. Så det var to stykk som sprang rett inn i leiligheta for kos og klem når de kom hjem den søndagen ♥

* Er det flere der ute som føler at julestemninga ligger å svever rastløst i lufta over oss nå som så mye er så usikkert? Jeg kjenner den i små doser i små stunder, men den fester seg liksom ikke helt. Jeg lurer på om det kan ha noe med å gjøre at jeg vil treffe så mange som jeg er glad i og gjøre noe «julete» sammen med de. Mens at jeg samtidig må vurdere om det er lurt eller ikke. Vi vil jo verken ha korona eller karantene nå.

* Det kan aldri bli for mye parmesan! Verken på pasta, pizza, salat, eller andre gode saker.

* Jeg har begynt å se Call the Midwife igjen, og det er så koselig. Spesielt juleepisodene.

* Juleblomstsesongen er nesten for kort. Jeg føler ikke at jeg rekker over alle de forskjellige typene med amaryllis. Også vil jeg jo gjerne ha en sort flere enn en gang. For ikke å snakke om ilex, skimmia, og julestjerner. Og for de av dere som lurer på hvordan man kombinerer giftige juleblomster med katter, så kan jeg fortelle at jeg overvåker juleblomstene. De står på plasser som Mira i utgangspunktet ikke skal være. Men så følger jeg nøye med i tillegg. Og hver gang jeg ikke er til stede, så flytter jeg blomstene i høyden hvor hun ikke kan nå de.

* Jeg gleder meg til jul ♥

Baby it’s cold outside

Hei fra under pleddet på sofaen på denne mandagskvelden. Jeg har pakket meg godt inn, med Mira som varmeflaske på føttene mine. Det er kaldt ute nå. I helga holdt vi på å fryse fingertuppene av oss når vi skulle ta bilde av nordlyset utenfor hytta. Vedovnen fikk påfyll jevnlig, og både ullpledd, stearinlys og lammeskinnstøfler var i hyppig bruk. Jeg kan nesten ikke huske sist gang vi hadde det kaldt. Men jeg elsker det. Jeg elsker å se den hvite snøen som krystalliserer seg på bakken. Jeg elsker når man puster mengder av frostrøyk. Jeg elsker til og med at det er kaldt når man våkner om morgenen. Ja, selv når det er litt brutalt for en trøtt sjel. For da er det ingenting som er så godt som å sette seg under pleddet med en varm kopp te.

Håper dere alle har en fin kveld ♥

Det går så bra

Jeg er så fornøyd for jeg har endelig fått vasket og fikset alle munnbindene våre. De var blitt så slemsete og løse i strikkene, også trengte de en grundig vask med flekkfjerner. Det viser seg at foundation og hvitt forstoff ikke går så godt sammen. Og for ordens skyld må jeg bare påpeke at kjæresten ikke har det samme problemet med sine munnbind 😉 Haha.

Dette lille arbeidsstykket som jo faktisk tok litt tid fordi jeg måtte sy på nye strikk for hånd da jeg ikke ønsket å sprette opp hele munnbindet, var godt å få unnagjort. Jeg skulle ha gjort det for lenge siden. Resultatet har vært at vi har brukt papirmunnbind noen måneder nå. Og papirmunnbind er så ubehagelig å ha på seg. Det stikker mye mer på huden og jeg er ofte uheldig å få kanten på den øvre delen inn på øyet når jeg rører på meg. Dog vet jeg at papirmunnbind beskytter veldig godt. Men de jeg har sydd er to lag med tettvevd bomull og har et filter i tillegg, så jeg tror ikke de er så ille de heller. Dessuten har de bedre passform. De legger seg så fint rundt haka.

Som dere kanskje husker fra tidligere har vi valgt å bruke munnbind på plasser med mange folk selv om det ikke har vært påbudt. Det er hovedsakelig inne på butikker. Og etter at landet åpnet opp har det vært godt å ha det munnbindet, for jeg syns enkelte folk har vært nokså ufin i kø-mentaliteten sin. Ok, så er smitten lav, men jeg vil ikke kjenne pusten til den bak meg i nakken. Som regel har de flyttet litt på seg når jeg har snudd meg mot dem med munnbindet på. Men noen har jeg faktisk vært nødt å be om å holde avstand.

Men nå er vi kommet dit at det faktisk er blitt påbudt med munnbind i byen vår. Og med tanke på hvor mye smitte det er nå, så syns jeg det er bra. Dessuten er vi så vant med munnbind nå. Det er blitt en rutine. Nesten på lik linje med å pusse tennene. Og skal jeg være helt ærlig, så syns jeg det er en veldig liten og enkel ting å møtte gjøre for oss selv og felleskapet. Spesielt for oss som ikke trenger å bruke det hele dagen på jobb.

Selvfølgelig skal jeg innrømme at jeg blir litt varmere av munnbindet enn jeg ønsker når jeg er inne på Jekta Kjøpesenter, eller når jeg tar storhandel på matbutikken. Men det er mye verre å skulle holde avstand fra folk man er glad i. Så det er noe å tenke på for alle de som klager. Det går så bra å bruke munnbind!

Tung nostalgi

Jeg holder på med å gå gjennom massevis av esker med tung nostalgi. Barneklær, babyutstyr, små sko, bamser, dukker, lekeserviser og alt mulig annet fra barndommen. Det er så hjertevarmt og fint å se alt vi brukte når vi var små, men det er også en tung prosess å skulle avgjøre hva man skal beholde og hva man skal gi slipp på. Mamma har jo nesten tatt vare på det meste fra vi var små. Og det var jo sånn man gjorde det i «gamle dager». Tanken er så fin, men det er nesten umulig å gjennomføre. Heldigvis klarte jeg å være streng med meg selv, og 12 pappesker er nå blitt til to poser. I tillegg til Barbiehuset mitt, alt av Barbiedukker og lego.

Det var virkelig mengder med babyklær. Se så søte mønster og farger vi hadde på 80-tallet.

Jeg har innsett at jeg begynte tidlig med bolero og ullsokker 😉

Det samme var det egentlig med skjørt og småblomstret stoff. Dette skjørtet husker jeg at jeg elsket høyt. Jeg brukte det de første årene på barneskolen, og om jeg hadde fått velge så hadde jeg nok hatt det på meg hver eneste dag. Er dere ikke enig i at det ligner litt på Libertystoff? Jeg var nok litt forut for min tid.

Mira syntes forresten også det var et fint skjørt ♥

Denne kjolen er så spesiell for meg, og for de av dere som har lest bloggen en stund, så kjenner dere den kanskje igjen fra dette blogginnlegget. Tenk at dette er gammel H&M. I tykt kvalitetsstoff.

Og denne elefantastiske sommeroutfitten brukte jeg mye når jeg var 3-4 år. Den finner dere også i det blogginnlegget fra jeg var lita. Jeg har den på meg på bildet sammen med oldefar ♥

Når jeg gikk gjennom de maaange bamsene mine fant jeg også ut at jeg hadde min helt egen Ole Brumm-gjeng. Både Tigergutt, Nasse Nøff, Petter Sprett og Ole Brumm. Bare at Ole Brumm manglet den røde genseren, Petter Sprett hadde kjole for anledningen, og Nasse Nøff var litt vel stor. Hehe, kanskje jeg har bedre fantasi i dag enn når jeg var lita. Kreativiteten har i allefall vokst med meg. Den gamle bamsen er forresten mamma sin.

Panda var en av favorittbamsene mine. Nå har hun fått et nytt hjem hos de skjønne jentene til venninna mi ♥

Også var det bra mange bamser jeg hadde knytt silkebånd rundt halsen på. Så da startet jeg tidlig med min kjærlighet for silkebånd også.

Se det søte sengetøyet jeg lå i. Blonder, småblomstret, rosa kaniner og små elefanter.

Denne ryggsekken tror jeg at jeg brukte i barnehagen. Jeg og storebror hadde hver vår av samme sort.

Er det forresten flere som hadde kassetter med Kine og Jannicke? Jeg elsket å høre på de, og jeg synger faktisk fortsatt på «Sarajevo» og «Alle kan dele» den dag i dag. Musikalske minner forsvinner aldri.

Den gamle turndrakten som jeg arvet fra mamma brukte jeg når jeg danset jazzballet. Og alle danseårene var noen herlige år. Med massevis av forestillinger, sying av kostymer, og spenning bak storscenen på Harstad Kulturhus. Jeg føler at jeg kjenner hver eneste korridor i det bygget. Det er så mange gode minner. Så mye fint å se tilbake på ♥