Gjenbruksjula

Jeg tenkte jeg skulle vise dere hva for nå spennende vi bruker å oppbevare i denne fine boksen, og samtidig komme med en liten oppfordring. La oss åpne og se inni.

Dette er nemlig fra-til-lapper-boksen vår. Der vi år etter år oppbevarer alle gavelappene som vi stadig gjenbruker. Og det er akkurat dette som er oppfordringen fra oss før den store pakkedagen. Ta vare på gavelappene, båndet og det papiret som kan gjenbrukes.

Dette er noe vi har gjort i årevis i kattelivet. Og det har vært gjenstand for mye latter og morsomme samtaler. For hvordan gjør man det hvis man har mange å gi pakker til. Storebror og en venninne kom fram til denne kreative løsningen – nemlig at man kan skrive til venn nummer 1 eller 5 eller 8 på lappene. Så gjør det absolutt ingenting om man skulle være så uheldig å sette på feil lapp ett år, og dersom du ikke får alle lappene i retur. Haha, vi har flirt mye av dette forslaget. Men når sant skal sies er det ikke så lett å få til noen god ordning med alle rundt seg. Men i kjernefamilien, der er det ingen problem. Der putter vi bare lappene tilbake i eska når vi har pakket opp julegavene.

Så her gjenbrukes gavelappene år etter år. Og dette er to av Bianco sine fineste. Men siden han ikke er her lenger skal disse nå få henge på juletreet. Det føles fint å gjøre det på den måten ♥

Gavepapir er ikke alltid så lett å ta vare på. Det er mye som blir ødelagt i opp-pakkings-prosessen. Men vi tar alltid vare på det tykkeste. Jeg har ett jeg kjøpte i London som har blitt brukt fire år på rad, og det er like fint den dag i dag.

Men gavebånd derimot, det er mye enklere. Enten det er av plast eller stoff, så kan det alltid gjenbrukes! Her i huset har vi massevis av esker fulle av gavebånd. Og jeg skal jo innrømme at det kanskje er lett for meg å si, som er over gjennomsnittet interessert i alle typer bånd, enten det er laget av silke eller blonder. Men vær så snill, ikke kast slike ting i søpla. Da gjør det ondt i både det kreative hjertet og det som brenner for miljøet. Og kjenner du ikke behovet for å bruke båndet selv, så finnes det sikkert noen rundt deg som gjør det. I kattelivet får vi alltid massevis av silkebånd i retur etter jula. Og noen venninner tar til og med fra-til-lappen med tilbake. Og jeg tar gjerne imot gavebåndene. Ja, send det om så til meg. Blir med å bidra til gjenbruksjula du og!

I bloggverdenen VIII

Det skjer mye fint og koselig i bloggverdenen nå i førjulstida. Jeg har ikke så voldsomt med kapasitet, hverken for å lese eller for å kommentere. Men dette er noe av det jeg har fått med meg og som har inspirert meg litt ekstra.

Elsa Billgren har pakket inn julegavene sine så fint i år. Jeg er jo så svak for småblomstret mønster, og enig med Elsa om at man godt kan putte litt blomster inn i jula. Det trenger ikke alltid å være nisser og glitter. Til min store glede kjente jeg igjen mønsteret på den største pakken og innså at jeg har akkurat det samme papiret her hjemme. Så kanskje jeg også må pakke julegavene inn på denne måten…

Mariell skriver så fint om å ikke gi etter for presset for at alt skal være så perfekt i desember. For må man virkelig bli ferdig med så mye til jul, selv om det egentlig ikke har med jula å gjøre? Og må hjemmet være prikkfritt? Er det verdt alt stresset? Mariell sier hun nekter, og der henger jeg meg på. Alle burde lese dette innlegget, spesielt i disse siste, ofte stressende dagene før jul. Takk for disse ordene Mariell ♥

Jeg skulle egentlig dele en oppskrift fra Sophia Wood, for hun har så mye godt inne på bloggen sin (jeg håper virkelig jeg får boka hennes i julegave i år). Men så kom jeg over dette innlegget og følte at det var så riktig å dele. Jeg kjenner meg igjen i mye, bortsett fra at det ikke er en liten Selma som forstyrrer nattesøvnen min.

Kreative Mokkasin viser deg hvordan du lager årets fineste julepynt helt enkelt selv. Ååå, jeg kunne fylt hele soverommet med disse. Dessuten er det så koselig å lage ting selv. Man får noe helt unikt, for ingen andre har nøyaktig samme papir, størrelse og fasong som deg. Og jeg finner alltid en veldig ro i å syssle med sånne her ting.

Sandra har kjøpt seg litt ny julepynt og denne mistelteinen falt jeg pladask for. Jeg har alltid vært så svak for misteltein, men så har jeg ikke kunnet kjøpe det fordi det er giftig for katter. Men denne er helt ufarlig og står derfor nå på ønskelisten. Sandra har forøvrig også veldig fine tanker om julefølelse, julepynt og interiør. Les det her.

Og til slutt ønsker jeg å dele dette vakre innlegget Underbara Clara har skrevet om sorg og det å bearbeide sorg. Ikke nok med at Claras ord er så fine, men så er alle kommentarene det også. De viser som Clara sa i ett senere innlegg at vi alle egentlig er mer like enn ulike. Dette er så aktuelt for oss i kattelivet akkurat nå, og det hjelper sånn på å høre om andres erfaringer rundt sorg. Det gir trøst, samhørighet og bidrar til bearbeidelse. Selv er jeg er så glad for at jeg får til å kjenne på alle følelsene og savnet etter Bianco. Men jeg skal innrømme at det er tungt å gråte så mange tårer.

Jeg prøver

Jeg våkner igjen av at jeg tenker på Bianco i søvne. Etter en alt for kort natt, med alt for urolig søvn. Sånn har det vært i to uker nå. Det gikk litt bedre en stund, men så ble det verre igjen. Det ble på en måte tyngre, og jeg har lurt på om det kan være jula. Nå ligger jeg i senga. I mørket. Alene. Kjæresten har dratt ekstra tidlig på jobb i dag, og jeg registrerer at adventsstaken i vinduskarmen lyser bak gardinen. Følelsen av julelys bak en gardin på soverommet har jeg elsket helt siden jeg var lita. Det har vært en følelse jeg virkelig har omkranset hele livet. Kjent det helt ned i magen. Men ikke nå.

Jeg ligger der i mørket. Lenge. Prøver å få sove igjen, men jeg får det ikke til. Det rumler i magen min. Hvorfor vil ikke kroppen min sove? Jeg er jo så sliten av all denne sorgen og smerten. Jeg blir liggende å tenke, og tankene tar meg stadig videre. Det er minner som går som små filmsnutter på netthinna, både fine stunder, og de såre. Men også tanker om nå og framover. Jeg kjenner den stikkende angstfølelsen igjen. Den som nesten gjør meg skjelven i kroppen og gir meg fysisk ondt i magen. Nå er den der alt for ofte. Jeg prøver å definere den, og lander på beskrivelsen redd. Jeg er redd. Det er sånn det føles ut. Redd for tapet av det gamle, og redd for alt det ukjente nye.

Vi skal få en ny pus. Det vet vi! Det har jeg visst i flere år. Det er ikke for ingenting at bloggen heter «Et katteliv». For jeg elsker katter. Problemet er bare at jeg vil ha Bianco i det livet. Og jeg er redd for hvordan det vil bli å få en ny pus. Redd for å ta det steget. Men så husker jeg plutselig at jeg hadde den samme følelsen når Bianco kom til oss. Jeg var redd da også, for jeg ante ikke hva det førte med seg. Jeg prøver å holde på den tanken, at det som jeg var redd for den gangen ga meg det beste i livet. Kanskje det kan skje igjen? Men selvfølgelig på en annen måte.

Nå rumler det i magen igjen. Jeg stikker føttene ned i tøflene og tar på meg morgenkåpa før jeg går ut på kjøkkenet. I halvmørket lager jeg meg en kopp Blue of London og begynner å smøre meg et knekkebrød med smør og avokado. Jeg liker knekkebrød med avokado sier jeg høyt til meg selv. Og jeg liker det ekstra godt sammen med en kopp Blue of London. Jeg prøver så hardt å holde fast i alt jeg liker, men jeg må minne meg selv på det nå. For akkurat nå fungerer ikke den delen av meg som vanligvis gleder seg automatisk over de fine tingene. Hverken de store eller de små.

Mens jeg venter på at teen skal trekke ferdig står jeg ved verandadøra og ser på julelysene til naboene. Jeg ser at en av de har pyntet juletreet allerede, og da kommer jeg på hvor glad jeg ble når jeg så det samme treet for nøyaktig ett år siden. Jeg har pyntet til jul jeg også. Julestjerna henger i vinduet, det står svibler i mose på kjøkkenbenken, og både nøtteskåla, kanelhusene og julebjella er kommet fram. Jeg har til og med  laget en julekrans og fått bakt de store pepperkakehjertene som jeg alltid pynter med melis og henger opp rundt omkring i leiligheta. Pepperkakelukta ligger enda i lufta. Så det er som det bruker å være, det er rom for julestemning. Men det er annerledes i år. Jeg kjenner det ikke. Kjenner ingenting. Men det hadde kanskje vært rart hvis jeg hadde hatt julestemning nå…

Jeg stryker hånda over urna til Bianco før jeg tar med meg tekoppen og knekkebrødet tilbake til senga. Jeg setter på en episode av Friends, noe trygt, noe kjent. Det er vanskelig å svelge, men jeg prøver å holde fast i tankene om hvor glad jeg egentlig er i slike rolige morgenstunder. Og spesielt de i desember.

Jeg prøver iallefall.

Holder fast i det gode

Vi går en jul i møte som kommer til å bli alt annet enn hva den bruker å være. Den blir nok tung, for sorgen og savnet etter Bianco vil nok være sterk uansett hvor høyt jeg elsker jula. Ingen nisser, juletrær eller kopper med gløgg og julete kan fylle tomrommet etter han. Men, kanskje det kan hjelpe litt på…? Døyve litt av smerten. Lokke fram litt smil og glede. Jeg er forberedt på at jeg ikke kommer til å kjenne den enorme julegleden jeg vanligvis bruker å ha, men litt er bedre enn ingenting. Og det er det jeg holder fast i nå. Nå holder jeg fast i alt det gode.

Jeg må selvfølgelig la meg selv få sørge, men jeg anstrenger meg også for å fokusere på de positive tingene. Alle de gode minnene, ting som jeg liker, blomster, jula. Og selv om jeg vet at denne jula ikke kommer til å bli helt JuleIda-aktig, skal det ikke få lov å bli sånn som jeg tenkte her en dag da sinnet kom veldig fram i sorgen. Nemlig at jeg skulle avlyse jula helt i år. For det ville nok bare gjort alt mye verre.

Så nå kjøper jeg klementiner, tenker på hvor jeg kan få kjøpt nøtter til nøtteskåla, og har avtalt med mamma at hun skal komme å hjelpe meg. Det er jo litt tidlig å pynte til jul allerede nå, men samtidig er kapasiteten så lav at jeg bare må begynne hvis vi skal få det meste klart. Det er nemlig museskritt. Vi har ikke fått pakket bort hagemøblene enda. Noen står i gangen og noen står delvis nedsnødd på verandaen (for første gang noensinne). Vintergardinene er heller ikke hengt opp. Men de skal opp, og jeg er motivert for det. Det er det viktigste.

Før Bianco reiste fra oss lovet jeg han at jeg skulle fortsette å blogge. For jeg vet at bloggen er bra for meg, men det som er aller viktigst er at den holder minnene om Bianco i live. Han får på en måte leve videre her på bloggen. Jeg har i mer enn to år tenkt på om jeg skulle lage en kategori som heter «I minneboka». En slags norsk versjon av Throwback Thursday, slik at jeg kan skrive om gamle ting og hendelser. Jeg har jo så mange gamle bilder som jeg har lyst å bruke. Og nå kan jeg skrive om Bianco der. Skrive om alle de fine stundene med han. Ja, jeg skal innrømme at jeg har det veldig ondt fortsatt og gråter mye, men ååååå som jeg prøver å holde fast i alt det gode ♥

Så JuleIda er nok inni her en plass, det vet jeg. Dog litt redusert. Så kjære dere som leser bloggen, som engasjerer dere og bryr dere om oss i kattelivet. Takk skal dere ha, det betyr mye! Jeg kommer til å dele så mye hverdagslykke og juleglede som jeg bare klarer, men akkurat nå må jeg først og fremst gi meg selv tid. I mellomtiden ligger det mye fint fra tidligere juler i arkivet. Kanskje dere kan finne litt inspirasjon der. Jeg kommer sterkere tilbake senere. Og da håper jeg at dere fortsatt er her.

Klem fra meg!

Det var du som reddet meg

Du kom til oss i en pappeske en torsdag i august i 2005. Da hadde du levd dine første måneder i varemottaket på Nerstranda Kjøpesenter, og hadde oljete pels og inntørket snute. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra sommerferie, da jeg plutselig så to små nøster springe mellom pallene mens jeg kastet søpla. Det stakk i hjertet mitt, og jeg visste da at jeg måtte hjelpe dere. Vi prøvde å få tak i deg og broren din ganske lenge, og i denne tiden kjøpte jeg mat til dere, satt ut vann, og la en håndduk der hvor dere brukte å sove. Kanskje dere ble litt vant til meg, satt pris på noe godt å spise. Men jeg vet egentlig ikke. Så en natt ble du innestengt på kjølerommet. Det gjorde at du fikk komme til oss. Vi som skulle hjelpe deg midlertidig, til du fikk ditt for-alltid-hjem.

Jeg var vant til katter, men ikke til de som var forvillet. Så når vi skulle åpne eska du satt i, hadde vi kledd på oss tykke jakker og hansker. Og der sto vi, jeg og kjæresten (din framtidige pappa), inne på det lille badet. To store skumle kjemper, som egentlig var like redde som deg. Ikke visste vi hva livet hadde på lur til oss oppi pappeska.

Det var kjæresten som åpnet eska, og idet han så deg utbrøt han «åååå så søt» etterfulgt av et hyl da en liten rød skapning hoppet en meter rett opp i lufta og landet på håndukene våre som hang på veggen. Aldri før hadde vi sprunget så fort ut av et rom. Jeg husker at jeg tenke at vi hadde begitt oss ut på noe vi egentlig ikke visste noe om. At dette ble for mye for oss. Men vi fikk besøk av en kattekyndig fra Dyrebeskyttelsen som hjalp oss. Og vi fikk vasket den skitne pelsen din og kom så nært innpå deg at vi ble litt mindre redd. Jeg husker så godt at vi våknet til en ordentlig dorullmassakre dagen etter din første natt hos oss. For det var jo på badet du bodde. Og det var så søtt at jeg skjønte da at dette ikke var noe å være redd for.

Den neste uka lå du mye bak dusjkabinettet. Du var så sørgmodig. Antagelig savnet du broren din (som vi dessverre aldri klarte å få tak i). Det var da vi skjønte at vi måtte gjøre noe. Så vi hentet deg fram og svøpte deg inn i en håndduk slik at du ikke skulle klore oss. Så «tvangskoste» vi med deg. Strøk deg under haka og bak ørene. Pusket og koset deg på hodet. Du var så engstelig og nervøs, men plutselig begynte du å male. Og jeg ble så glad at jeg gråt av glede. Jeg tror det var da kjærligheten begynte.

Etter noen dager med «tvangskos» kunne vi la deg utforske den store verden utenfor badet. Du fant din plass under sofaen, men når vi hentet deg fram lot du oss både kose og holde deg på fanget (iallefall en liten stund). Du var fortsatt veldig engstelig men samtidig så nysgjerrig at du ofte måtte ta poten din på føttene våre når vi satt i sofaen. Aldri med klørne ute, du skulle bare være borti oss. Du var nemlig usedvanlig god og mild.

Når du hadde vært hos oss i to måneder tok vi deg med ut på din første luftetur i hagen. I sele og bånd som vi hadde kjøpt spesielt til deg. Bare etter et par minutter ute åpnet festet mellom selene og båndet seg, og i rekordfart smatt du inn i skogen. Du ble borte for oss. Vi puset og ropte på deg, men villkatten i deg ønsket nok å utforske. Kanskje til og med å rømme. Ganske fort grep panikken oss, og vi lette og lette. I timesvis. De neste dagene snakket vi med naboer og lagde flyveblad som vi la i postkassene i området. Og tårene trillet nedover kinnet. Den tiden vi ikke var ute for å lete etter deg satt vi apatisk i sofaen. På dette tidspunktet ble det klart for oss hvor glade vi var blitt i deg. Dersom du kom tilbake kunne vi aldri slippe taket i deg igjen.

Og du kom tilbake. Til akkurat den plassen du forsvant fra oss. Vi hadde satt ut mat til deg, og tre kvelder etter at den dumme låsen på båndet hadde åpnet seg, når kjæresten kom kjørende hjem fra jobb, satt du der å spiste. Han turte ikke å parkere bilen, men ringte meg med en gang. Det føltes som jeg holdt pusten hele veien ut av leiligheta, ut i hagen til der du sto, til jeg klarte å holde deg fast i armene mine, og til vi var kommet trygt innenfor døra igjen. Jeg holdt deg så hardt at jeg var sikker på at jeg hadde klemt deg flat. Du var hjemme igjen. Og nå var du kommet for å bli.

Det gikk 14 år etter dette. 14 helt fantastiske år med en så dyp og grenseløs kjærlighet som jeg aldri trodde var mulig å oppleve. Tenk at tilfeldighetene gjorde det sånn. At jeg jobbet der som du ble født, og at du forvillet deg inn på kjølerommet den natten. Jeg er så takknemlig! Og jeg vet at vi reddet deg fra et kort og vanskelig liv som gatepus. At vi ga deg det beste livet du kunne ha hatt. Aldri har vi spart på noe. Hverken på kjærligheten, oppmerksomheten, tiden eller det materielle. Jeg har sagt i åresvis at du skulle få all den hjelpen du trengte, om så jeg måtte spise havregryn for å ha råd til den dyre legen (men det har jeg heldigvis ikke trengt).

Så ja, vi reddet deg Bianco, men det mange ikke vet er at egentlig var det du som reddet meg. Jeg har ikke fortalt det på bloggen før, men jeg er kronisk syk med en sjelden sykdom som heter Idiopatisk intrakraniell hypertensjon. Dette har selvfølgelig vært ekstremt utfordrende for meg, og bidratt til mange tunge stunder. Men da var du der Bianco. Gjennom smerter, sorg og ensomhet. Du ga meg glede, og styrke til å holde ut. Trøstet meg når jeg var lei meg. Varmet meg når jeg var kald. Du var alltid hjemme med meg, og passet på meg. Det var alltid vi to sammen. Fra dagens første øyeblikk til natten tok over delte vi det meste. Å finne hverandre på morgenen var alltid en rutine. Det kunne være jeg som stod opp for å finne deg, eller du som kom inn på soverommet og vekket meg med et yndig lite mjau. Og jeg elsket de gangene jeg våknet og du fortsatt lå i senga sammen med meg, eller på lammeskinnet ditt på soveromsgulvet. Vi spiste frokost sammen. Vi så på God Morgen Norge sammen. Vi jobbet med bloggen sammen. Vi plantet blomster på verandaen sammen. Vi koset oss i sofaen sammen. Vi pakket julegavene sammen. Vi var kreative sammen. Vi levde sammen. I kattelivet. Et godt liv på grunn av deg.

Og det var egentlig ikke bare meg du reddet. Du var så god for oss alle. Også mommo og onkel. Og du var et naturlig midtpunkt som bidro til at vi som familie ble mer samlet. Og til enda mer kjærlighet mellom meg og kjæresten, din pappa som sier at du gjorde han til et bedre menneske. Du gjorde meg også til et bedre menneske. Bianco, du er det fineste vi noen gang har delt. Vår største kjærlighet.

I dag er det to uker siden vi motvillig måtte gi slipp på deg. Det er det vanskeligste og såreste jeg har opplevd i hele mitt liv. Men det var det eneste rette å gjøre for deg. Vi hadde prøvd alt. Hvordan vi skal fortsette uten deg er nesten utenkelig. Du er så høyt elsket og en så stor del av oss at selv om du ikke er her lenger ser vi deg i sidesynet, roper etter deg, og holder dørene åpne for deg. Ja, selv de som kommer på besøk gjør dette. Det sier litt om hvilke spor du har satt.

Takk for den du var for oss, og for at du reddet meg, vår høyt elskede Bianco. Pappa sin rasepus og mamma sin lille gutt. I hjertene våre gir vi aldri slipp på deg ♥

Takknemlighetslista

Fordi den siste tiden har vært litt tung og bydd på både en umulig kropp og et angstfylt hode, fant jeg ut at jeg må ha litt motgift eller medisin. Så derfor er det på tide med takknemlighetslista igjen. Det er ingenting som skyver bort alt det vanskelige som takknemlighet. Og spesielt når man skriver det ned. Nå retter vi fokuset mot det positive. Her er lista:

– Jeg er så takknemlig for høstdager med sol.

– Jeg er så takknemlig for at storebror fikk en venn av seg til å sende grønn mango og bergamott-te til meg helt fra England. Og for hvor koselig vi hadde det når storebror kom på besøk med teen som jeg fikk i bursdagsgave.

– Jeg er så takknemlig for Castello sin Creamy White, mmm den er god! Både på knekkebrød, i omelett eller til tapas.

– Jeg er å takknemlig for å kunne sitte i telefonen med en av mine beste venninner i tre og en halv time og etterpå sitte igjen med følelsen av at vi faktisk var sammen. Jeg er så glad for at jeg har min kjære venninne, og ikke minst telefonen.

– Jeg er så takknemlig Carpenters-LPen min som jeg kjøpte på Spin Sector for 50 kroner for maaange år siden.

– Jeg er så takknemlig for leiligheta vår. Den fine leiligheta vår som jeg elsker så høyt. Ikke er den spesielt stor, eller ekstraordinær. Men den inneholder alt vi er glad i, og føles varm og lun. Den er hjemme rett og slett.

– Jeg er så takknemlig for de bruktbutikkene vi fortsatt har i byen.

– Jeg er så takknemlig for at tante Solbjørg plukket solbær til meg og la i fryseren når jeg ikke hadde mulighet til å komme å plukke selv.

– Jeg er så takknemlig for at jeg har muligheten til å ta lange og varmende dusjer når kroppen skanter litt. Det er når man er ute å reiser at man forstår hvor godt vi har det på akkurat det punktet i Norge.

– Jeg er så takknemlig for alle de små morgenstundene jeg og kjæresten har hatt denne høsten. Når vi trøtt som en dupp har pratet og flirt i senga, med håret til alle kanter. Det er den aller beste starten på dagen. Og spesielt når Bianco ligger sammen med oss.

– Jeg er så takknemlig for svigerfamilien som kommer på besøk og sprer humor og latter.

– Jeg er så takknemlig for den dyre legen (til Bianco). Selv om den er veldig dyr.

– Jeg er så takknemlig for alle de søte små vi får lov å ha i livet. De som sitter på fanget og har lyst å bli lest for. De som tuller og flirer. Og de som begynner å bli så store at de danser på ballettforestillinger. For en glede det er å få ta del i småe tær og trillende latter.

– Jeg er så takknemlig for Jørn Lier Horst sin siste krimbok.

– Jeg er så takknemlig for den deilige følelsen det er å legge seg i rent sengetøy.

– Jeg er så takknemlig for at det er helg.

– Men mest av alt er jeg så uendelig takknemlig for Bianco. For hver gang jeg hører små poter tasse over gulvet. For hver gang han hopper opp i senga eller sofaen og møter meg med en nesekos. Og for hver gang vi prater til han og han smiler så fint til oss. Han er verdens fineste lille pusekatt som betyr alt for oss ♥

Hva er du takknemlig for?

Kjærligheten

Jeg har nettopp lest om Kristine som skriver om hvordan det er å oppdra en valp. At det noen ganger er en villstyring som glefser etter anklene hennes når hun kommer inn døra. At hun har bitemerker på både hender, armer og legger. Og at hun har grått litt de gangene det har blitt litt for mye. Men selvfølgelig skriver hun også om alt det fine som det jo er mest av. Og det er jo litt sånn det er å få en valp. Man blir småbarnsforeldre.

Så tenker jeg på oss. På Bianco. Og hvor mye småbarnsforeldre vi er blitt i løpet av de siste årene. Jeg har tenkt på det flere ganger i løpet av sommeren. At jeg aldri hadde trodd at man skulle bli mer småbarnsforeldre med en eldre katt enn når man skal oppdra en kattunge.

Jeg husker så godt at Bianco tisset i lenestolen i stua og nederst i cd-hylla til kjæresten. Og oppå dyna i senga. Jeg så det fjerne blikket hans og måten han løftet halen på, og jeg skjønte hva som skjedde der jeg lå under dyna. Jeg rakk så vidt å løfte han men det var for sent. Den dyna gikk rett i søpla. Men det var helt greit for den var egentlig alt for gammel og oppbrukt. Og selv om kjæresten var irritert på han for cd-hylla, unnskyldte jeg han, for han var jo så ung og enda ikke kastrert. Han hadde nok ikke helt kontroll på tissinga. I dag får kjæresten ondt i hjertet av å tenke på at han var irritert på Bianco.

Så husker jeg at han jaktet på julekuler på juletreet. Han tok nok kanskje 3-4 stykker før vi knekte koden og de fineste julekulene slapp å henge helt øverst i juletreet. En natt i romjula våknet jeg av et brak og sprang ut i stua hvor jeg fant et juletre som lå utover gulvet. Midt inni juletreet var det to små «uskyldige» øyne som overhodet ikke ante hva som hadde skjedd. Det ble heldigvis ikke flere sånne episoder. For sprayflaska med vann hjalp oss alle til et bedre liv.

Etter den fikk vi verdens lydigste kattepus. Så det var det ungdomsopprøret.

Men i tillegg til sprayflaska som vi kun brukte en kort stund, er Bianco veldig snill i personligheta si. Det får vi høre nesten hver gang vi er hos dyrelegen. De sier ting som at hvis alle kattene hadde vært like snill som han så hadde de hatt en enkel jobb, og de kaller han ofte for en hverdagshelt. Sist han skulle ta lungerøntgen trengte han ikke sedasjon en gang. Han bare lå der helt i ro og lot dyrelegen og dyrepleieren strekke i labbene. Etterpå kom dyrepleieren bærende på han tullet inn i et rosa teddypledd og sa høyt: «her kommer verdens snilleste katt». Det visste jo selvfølgelig vi fra før av, men vi blir alltid så stolt når de som virkelig vet påpeker det.

Og nå er Bianco blitt en eldre herremann. Og han trenger enda mer oppfølging, tilsyn og pass enn «lille røverpusen». Men det er nok mest sykdom som gjør at det er blitt sånn. Og kjærligheten. For hvor sårt det enn er å si det er vi mer glad i Bianco i dag enn når vi fikk han. Kjærligheten har bare vokst og vokst. Og det gjør den enda. For hver dag som går. Og akkurat den kjærligheten har fått oss til å lære og ville forstå Bianco. Og siden katter er så flinke til å late som alt er i orden selv om det kanskje ikke er det, har vi måtte følge enda mer med.

Allerede før vi visste hva astmaen til Bianco var, så brukte jeg å våkne på natta hvis han hadde et anfall. Selv om jeg lå på soverommet og han lå helt ute i gangen, så hørte jeg det. Som en småbarnsmor som hører babyen sin gråte. Det må være det spesielle båndet mellom oss som har gjort det slik. For jeg og Bianco er veldig nært knyttet til hverandre.

Og nå er det medisineringer flere ganger om dagen. Og på grunn av alt til sammen, sykdommen og alderen, kommer bekymringene snikende dersom han plutselig er litt mer slapp enn normalt en dag. Og dessverre fikk vi erfare i sommer at vi ikke kan være hysterisk nok når det kommer til helsa til Bianco. Heller én sjekk for mye enn én for lite.

To ganger om dagen holder jeg han i armkroken mens jeg putter astmamaska over nesen og munnen hannes. Jeg trykker på sprayen og teller rolig til 20 mens jeg ser ned på Bianco som ligger der og puster. Og han er så flink. Jeg har jo sagt flere ganger her på bloggen at han er babyen vår. Men aldri før har det vel vært mer rett enn nå.

Det er så vemodig, sårt og fint på samme tid. Den nærheten gir oss egentlig noen fine stunder. Men samtidig ønsker jeg så inderlig astmaen hans til dit peppern gror. At Bianco kunne ha fått sluppet dette. Og at vi kunne ha fått sluppet å vært så mye småbarnsforeldre. Men det spørs om ikke kjærligheten hadde gjort oss slik uansett. For vi elsker Bianco så inderlig høyt. Og takker for hver dag vi har med han.

Akkurat nå-listen

Tenker jeg på: – At det er de lyse plommene som gir det beste syltetøyet.
– At jeg elsker høsten og alle fargene som dukker opp da. I naturen, i butikkene, på folk. I simply love it!
– Men at jeg likevel er litt lei meg for at sommeren er over for det betyr at jeg må si hadet til hagen.
– At jeg har lyst å dra til London, og spesielt i november/desember. Men jeg har mer lyst å være hjemme hos Bianco.
– At jeg burde ha et nytt teselskap snart.
– At det er så trist at så mange butikker forsvinner fra byen. Selvfølgelig er det bra at vi minsker forbruket, men dessverre er det de spesielle og selvstendige butikkene som rammes først.
– At jeg syns det er utrolig gøy at over 300 har klikket seg inn på denne oppskriften på bloggen min så langt i høst.
– At jeg kanskje burde ta et fotokurs. For å mestre kameraet litt bedre.

Ser jeg på: Symesterskapet, Skal vi danse, Med kjærlighet for kanaler, alle høstfilmene min (You’ve got Mail, Baby Boom, Mona Lisa Smile +++), og Shetland. Det var et så gledelig gjensyn med DI Jimmy Perez at vi startet like gjerne på sesong 1 når vi hadde sett sesong 5 ferdig. Sesong 5 var forøvrig veldig bra!

Leser jeg: Jeg er akkurat ferdig med Knut – Nobodys baby (ja, ting tar tid i kattelivet). Og den boka va så fin så fin, og full av ting jeg kan relatere meg til. Men framover tror jeg det blir en krimbok eller to sånn som det ofte bruker å bli på høsten.

Planlegger jeg: Å sy maaaange flere scrunchies i fine farger og mønster, lage syltet rødløk (det er bare sååå godt), svømme mer, å pusse opp nattbordet jeg kjøpte for leeenge siden, og å fokusere på positive ting.

Har jeg på meg: Stripet topp, stripet skjørt, ullstrømpebukse og scrunchie i Libertystoff.

Hører jeg på: Ella FitzgeraldCarpenters, Unni Wilhelmsen, Jackson Brown – alt som er mykt og varmt og gir hvilepuls.

Spiser jeg: Taco, både i ukedagene og i helgene. Vi har hatt ett års pause fra taco, fordi vi var så lei. Og nå ser det ut som vi tar igjen for hele dette pauseåret. Men snart tar uansett supper, gryter, rotgrønnsaker og det meste som kan syltes over.

Drikker jeg: Mengder med te. Og kanskje aller mest Blue of London. Men jeg har begynt å bevege meg over på de mer kryddrete variantene, så juleteene er nok ikke langt unna nå. Også har jeg helt dilla på Somersby Secco.

Ønsker jeg meg: At Bianco skal holde seg frisk. Kinodate med kjæresten. Tog i Nord-Norge. En høsthage full av solhatt og lyng. En reise til pappa og den snille stemora, og aller helst med hurtigruta. Økologisk sengetøy fra Midnatt i fargene Wilted og Rhubarb. Og ro i hjertet, noe som selvfølgelig henger sammen med at Bianco skal holde seg frisk.

Gleder jeg meg til: Kald luft på soverommet, høstloppisen på Krabbelv, tredje sesongen av Anne with an E, Downton Abbey-filmen, Smak Festivalen, Kulturnatta, jula, og massevis av hverdagslykke med Bianco og kjæresten ♥

Hagen i år

Vår kjære hage, som jeg gjentatte ganger har lovet å vise dere i løpet av sommeren, ble ikke helt som planlagt i år. Det er nesten så jeg ikke vet hvor jeg skal begynne, men jeg får prøve meg på en slags kortversjon. For hagen i år har virkelig bydd på utfordringer.

Vi har selvfølgelig hatt masse glede av den og kost oss blant alle blomstene, men hjelpes hvor mye jobb den har krevd. Og til tross for all den jobben har det heller ikke blitt helt bra. Og hvis det virkelig fantes ett år jeg hadde trengt at ting skulle gå litt mer på skinner, var det i år – med tanke på Bianco.

Vi har altså hatt mye besøk av grønnlus, skadedyr og sykdom at det nesten ikke er til å tro. Jeg har plukket bort svære larver, skylt den ene blomsten etter den andre i dusjen med påfølgende grønnsåpebehandling, og én blomst måtte jeg rett og slett klage på.

Til tross for pent vær og mye sol ble nesten ingen av blomstene så frodig som de bruker. Det ble rett og slett ikke varmt nok. Bare to av pelargoniaene fikk blomster, og da helt mot slutten av august. Og Cosmos Antiquity har ikke fått en eneste knopp. Her er Halvors Silver-spireaen og dette var de få blomstene som kom på den i år. Men selve planten er stor og frodig, så det er jeg glad for. De to rosa spireaene fikk også bare hver sin blomst i år.

Dette er den blomsten jeg måtte klage på. En orange Carillion i ampel, med nokså stiv pris fra Mester Grønn. Eller rettelse, dette er den som jeg fikk når jeg klaget. Den første hadde flekker på bladene allerede under en uke etter at jeg kjøpte den. Så når hele greiner med blomster begynte å falle av dro jeg tilbake med den.

Dette var rett før vi skulle dra til Lofoten, og den eneste orange blomsten de hadde igjen var en puslete liten sak med mugg på deler av røttene. Når man begynner å komme så langt ut i sesongen står man i fare for å ikke finne flere blomster (iallefall i de fargene jeg vil ha), så jeg gjorde en avtale med hun i kassa om at jeg skulle prøve å fjerne muggen, og komme tilbake dersom det ikke gikk bra. Det gikk greit, men det var først mot slutten av august at den klarte å bli så frodig som dette. Så til neste år kommer jeg nok til å stille større krav til kvaliteten.

Men når Carillion er frisk og frodig er det virkelig en vakker blomst. Spesielt i denne laksrosa-orange fargen.

Det er alltid koselig med litt stein som pynt. Og persille er et must i enhver hage, ikke sant?

I år fant jeg bare Dahlia Dreamer som var plantet to og to i pottene. Magefølelsen sa meg at dette ikke var så lurt da jeg vet at de liker god plass, og jeg var inne på tanken flere ganger om å splitte de. Men så gjorde jeg ikke det før helt i slutten av juli. Og resultatet ble alt for små og puslete planter. De har riktignok kommet seg litt etter at de fikk større plass, men er fortsatt bare en tredjedel av alle mine tidligere Dahlia Dreamer. Både i høyde og i bredde. Og da blir det naturlig nok ikke like mange blomster heller. Her er den største, og som dere ser er den bra mye mindre enn den bruker å være.

Jeg var så uendelig glad når Tante Solbærbusk ble full av blomster og kart i vår. Men så kom sterk vind og ruskevær, og resultatet ble bare åtte små bær. Men de var veldig gode da 😉

Her ser dere Tante Solbærbusk i sin helhet. Den orange stemoren i front ble dessverre veldig plaget med grønnlus. Jeg tror jeg har dusjet og sprayet den med grønnsåpe minst to ganger. Derfor ble den dessverre ikke så stor heller.

Seee som Bianco koser seg ♥ Nemesiaen dere ser bak han har vært ganske så praktfull. Den har jeg plukket mye av for å ha i vaser på stuebordet. Men den orange potterosa ved siden av ble også bare en tredjedel av hva den normalt bruker å bli. Og ser dere den hvite stripa på glassverandaen bak den igjen? Det var skjærenes visittkort etter at de hadde vært å tatt seg til rette atter en gang. Ikke nok med at de hadde skitt ut både gelender, stoler, og puter, så stjal de faktisk den aller største av jordbærene i år. Den som jeg hadde gått å ventet på i dagsvis, og antagelig på akkurat den dagen den var perfekt rød. Etter dette begynte jeg å ha en plastpose over jordbærpotta på natta.

Jeg bruker vanligvis ikke å være sint på fugler, men i år har de skjærene blitt usedvanlig frekke. De har faktisk stått på gelendret og kjeftet på Bianco flere ganger, på hans egen veranda. Og Bianco er jo redd for det meste, så han sitter bare under stolen med hodet bøyd. Så jeg har jaget de bort mang en gang i sommer.

Den hvite hagepoppelrosa ble ekstra høy i år. Men den var også hardt rammet av grønnlus og fikk seg en dusj hele to ganger. I tillegg hadde den svarte prikker på mange av bladene. Derfor plukket jeg de bort, noe som gjorde den litt spinkel helt nederst.

Men den var jo fin likevel. Se bare! Og den lyselilla Lobeliaen i ampelen var heldigvis veldig frodig. Man kan alltid stole på Lobelia.

Sjokoladecosmosen ble også veldig fin. Ett par blomster viste tegn til lus, men heldigvis forsvant de når jeg knep de av. Og egentlig skal jeg bare være glad for at den ikke ble hardere rammet med tanke på hvor nært den sto den hvite hagepoppelrosa. Grønnlusa sprer seg dessverre veldig lett til naboplanter.

Se for en vakker blomst!

Den hvite klaserosa hadde fått veldig mange blomster før vi reiste til Kroatia. Da var den bra fin, selv om den hadde noe slags sykdomstegn på bladene. Jeg hadde merket meg disse flekkene allerede når jeg kjøpte den, men slo meg til ro med at den sikkert bare hadde fått litt for mye vann, for den var jo ellers så fin.

Og jeg hadde planlagt at jeg skulle begynne å plukke inn og sette disse vakre hvite rosene i vaser etter Kroatiaturen. Men når jeg kom hjem var den i så dårlig forfatning at den gikk rett i søpla. Jeg hater å kaste blomster og har tidligere strekt meg langt for å berge de, men denne kunne ikke reddes. I tillegg har en av mine blomsternaboer lært meg at det noen ganger kan bli for mye strev. At det ikke blir verdt alt arbeid og frustrasjon. Hun ble forresten også hardt rammet av grønnlus i år.

En av de blomstene som ble med hjem fra Nygård Hagebruk etter at vi kom hjem fra Lofoten var denne spesielle margeritten. Se hvor stor knoppen i midten er.

Heldigvis var det også blomster som kun ga glede. Denne rosa stemoren var faktisk eksemplarisk gjennom hele sommeren.

Og som jeg sa lenger opp, så har vi jo kost oss masse i hagen i år. Kanskje spesielt på kveldene når vi tente levende lys og hadde en varmende tekopp mellom hendene.

Og vi nyter den jo fortsatt når været tillater det. Endelig blomstrer pelargoniaene ordentlig, og da blir vi så glad.

I tillegg har vi nå besøk av masse humler. Og det er når jeg sitter midt i hagen og hører summing fra alle kanter at jeg tenker at det har vært verdt all jobben. Vær så god nyt, tenker jeg. Jeg skal iallefall nyte, nå som all jobben er gjort.

Så selv om ikke alt ble som planlagt har vi hatt en fin hage i år. Jeg håpe bare at det ikke blir like voldsomt grønnlusår til neste år også. Men det spørs vel, når den globale oppvarmingen bare fortsetter og fortsetter…