Tanker og slikt

Det ble en tung start på året for oss i kattelivet. For i tillegg til den sedvanlige januarkomaen og julebluesen, har vår lille frøken Anna hatt problemer med søvnen. Ikke bare har det vært arbeidsomt å få henne til å sovne, men hun har sovet lite og dårlig. Våknet ofte og vært lei seg. Og fordi små barn ikke har en sånn knapp som kan blinke for hva som er galt (det burde de virkelig ha hatt) så har vi bare gjort vårt beste for å få litt søvn uansett hvilken side av døgnet det har vært på. Noe som ofte betyr lite eller ingen dagslys.

Så viste det seg at det var en liten tann på vei. Jeg syns jo det er skrekkelig tidlig og føler at det atter en gang bekrefter hvor fort tiden går. Vi som nettopp har gått opp enda en bleiestørrelse og oppdaget at det er noen klær vi aldri rakk å bruke før de ble for små. Samtidig er det litt stas med den første tanna. Et lite riskorn nede i munnen på det fineste lille smilet jeg vet om. Selv om det medfølger en del ubehag for både store og små.

Men selv med trøtte øyne, bustete hårsveis og babygråt i øret må jeg si at vi klarte den første uka ganske bra likevel. Vi spiste middag hver dag, ryddet jevnlig ut og inn av oppvaskmaskinen, skiftet på senga, vasket flere klesvasker, støvsugde to ganger, og fikk tatt ukeshandelen (dog litt sent), samtidig som kjæresten jobbet både på kontoret og hjemme. Så vi klarte å unngå det totale kaoset. Og attpåtil nyte noen koselige filmer og flere episoder av Den nye dyrlegen. Vi holdt humøret oppe. Og det er jeg egentlig ganske stolt over.

Men jeg har kjent litt på julebluesen. Noe jeg hadde trodd at jeg var for opptatt til å få i år. Den steg i takt med hver gang jeg så ut av vinduet og oppdaget at naboene hadde pakket bort enda en julestjerne og adventsstake. Hvis jeg skal være ærlig vil jeg heller at jula skal starte litt senere i stedet for at den skal pakkes bort så tidlig. Det blir så brutalt, sterilt og mørkt når lysene slukkes 1. eller 2. januar. Og noen er så tidlig ute som romjula allerede.

Men det er vel tida vi lever i. Advent og 13. og 20. dag jul er i ferd med å forsvinne. Sakte men sikkert. Og det er vel bare veldig tradisjonsbunnet folk som praktiserer det. Et lite tankekors er at jeg en gang i tiden tenkte at jeg var veldig tidlig ute med å pynte til jul. Jeg har ikke endret noe på dette, det er bare at så mange andre er enda tidligere enn meg nå. Tidligere med å pynte. Tidligere med å pakke bort.

Jeg har ellers tenkt at januar må være en måned hvor man må være litt snill med seg selv. Tillate seg selv å være trøtt og sliten. Og ikke bli så sint på seg selv for det man ikke klarer. Jeg ble litt frustrert når vi ikke klarte å dra på barselgruppemøte på helsestasjonen på torsdag. Men så måtte jeg si til meg selv at det er greit når verken mammaen eller babyen har sovet.

Ikke orker jeg å være så streng med kostholdet heller. Selv om det jeg har mest lyst på nå er grønnsaker og ren mat. Så det blir en og annen Plomme i Madeira og litt rester av den engelske fruktkaken til tekoppen. Et forsøk på å spise opp siste rest av jula som min gode julevenninne sier.

Og når jeg nyter det sitter jeg og ser på juletreet vel vitende om at det med stor sannsynlighet står i akkurat denne stua for siste gang. For vi trenger større plass. Og det er så vemodig og gjør at det sitter langt inne å pakke det bort. Heldigvis er treet fullt av minner. Biancos gamle fra-til lapper som har vært på julegavene våre alle julene vi har feiret her med han. Vatthjerter og sopper som jeg sydde i denne stua. Julekuler som ble kjøpt og hengt på juletreet for første gang mens vi bodde her. Men de kan vi heldigvis ta med oss. Det er verre med utsikta og de gode naboene. Ja, spesielt naboene blir trist å forlate.

Ellers er vi i full gang med planlegging og organisering av Annas navnefest som skal være på selveste soldagen. Vi skal ha den på Malangen Resort og jeg har valgt dyr som tema siden vi er så nært hytta. Det kommer til å være hvite kaniner og søte små piggsvin på både navnefestkaka og bordkortene. Ellers skal vi pynte med kongler og gamle messinglysestaker med gammelrosa kronelys. Navnefestkjole har vi også kjøpt. Den er enda litt stor, så jeg er glad vi har en reservekjole også.

Så nå om dagene er det fokus på både fortida og framtida. Det som har vært og det som kommer. Store kontraster, noe som kommer ekstra godt fram ved noe så livsendrende som å få barn. Jeg gleder meg så utrolig mye over alt det fine vi skal få oppleve med Anna i livet framover. Samtidig kjenner jeg på litt savn over det gamle livet mitt. For noen ganger trenger man bare en stille stund for seg selv. Med det vante som man alltid har gjort. Med en kopp av favoritt-teen sin i hånden, en malende kattepus ved føttene og stillhet til å høre havet skvulpe mot kaia.

Derfor ble jeg så ekstra glad når kjæresten tok med seg Anna og dro på kafé på søndagen på formiddagen. Da fikk jeg litt etterlengtet egentid og ro. Og jeg skulle egentlig legge meg å sove med en gang, for natta hadde vært tung. Men jeg måtte bare lage meg et brett med en kopp te, en lussekatt, et stearinlys, og litt appelsin og mangokefir som jeg tok med meg i senga. Og det nøt jeg samtidig som jeg så på Førstekoneklubben på pcen i mørket. Egentid. Ro. Nyvasket sengetøy. En malende Mirapus i fotenden. Ahhh, det var så godt! Det føltes litt som å ta tilbake soverommet som kun har vært noe som skulle fungere siden vi fikk Anna. Der det estetiske har måtte gi tapt for det praktiske. Der å skifte på senga ikke har føltes det samme lenger fordi det har vært så trangt og rotete. Der det ikke ble mulig å pynte til jul fordi det rett og slett ikke var plass. Og jeg som er så glad i å ha det fint rundt meg. Men nå tok jeg det tilbake. Selv om det bare var for en liten stund.

Og nå sover endelig vår lille frøken. Hvert fall i en halvtimes tid. Så nå skal jeg brygge meg en kopp te og nyte den sammen med pepperkaker med blåmuggost. Fine Synne minnet meg på det i dette blogginnlegget. Hun anbefaler riktignok å nyte det med et glass portvin, men den får jeg spare til jeg er ferdig med ammingen. En stille stund skal jeg i allefall unne meg. Det fortjener man i januarmørket ♥

Her kommer en litt artig og finurlig liste for de som finner det interessant. De av dere som kjenner meg og samtidig leser bloggen, vet nok flere av disse tingene. Men for dere andre – her er 12 ting dere ikke visste om meg:

♦ Jeg elsker dinosaurfilmer. Nå snakker jeg ikke om barnefilmer eller dokumentarer, men Jurassic Park-filmene og Godzilla (den fra 90-tallet). Jeg syns det er like spennende hver eneste gang jeg ser de, og krampholder alltid litt i sofaputa selv om jeg vet hva som kommer til å skje. Jeg er ikke spesielt glad i dinosaurer egentlig, men det er bare noe med disse filmene som jeg liker så godt (sikkert 90-tallsstilen, haha). Så dere kan tro jeg var glad når Jurassic World og oppfølgeren kom ut (selv om de fra 90-tallet er desidert best). Men selv om jeg ekskluderte barnefilmer med dinosaurer gjelder det ikke Lillefot og vennene hans I landet for lenge siden. Den er jo bare sååå fin! Ikke sant?

♦ Jeg er totalt sko-gal. Når jeg begynte i første klasse på musikklinja spurte en medelev meg bare etter én uke på skolen, om jeg hadde veldig mange sko. Jeg hadde selvfølgelig det, og det at jeg jobbet i skobutikk hjalp selvfølgelig heller ikke på. Enkelte måneder hadde jeg ikke lønning – bare nye sko. På et tidspunkt hadde jeg over 60 par sko, og da fant jeg ut at jeg måtte «tynne ut» samlinga betraktelig. I dag er jeg litt usikker på hvor mange par sko jeg har, men jeg har endret meg veldig både når det kommer til stil og kvalitet. Før kunne jeg kjøpe meg tre par billigere sko, men nå bruker jeg heller summen av de tre på ett par i bedre kvalitet. Jeg er også blitt mye mer opptatt av komfort. Hehe, det må være alderen. Men sko-galskapen slipper aldri taket. Den endrer seg bare litt.

♦ Jeg er «allergisk» mot hus og leiligheter med skrå vegger. Altså ikke skråtak, men når veggene går på skrå. Jeg føler meg regelrett uvel hvis ikke samtlige av hjørnene er i 90 graders vinkel. Eller ca det. Og hvordan innreder man egentlig et rom som er formet som en trekant? Det er jo umulig å dytte møbler inn et smalt hjørne på 50 grader, så man ender jo opp med masse dødt areal. Dette har vel også noe med symmetri å gjøre… der er jeg ikke så rent ulik Poirot.

♦ Jeg har en veldig sterk rettferdighetssans. I allefall over gjennomsnittet. Gjennom hele barndommen gråt jeg hver gang jeg opplevde urettferdighet. Spesielt på filmer hvor mennesker og dyr ble behandlet dårlig. Og dersom jeg fikk ansvaret for å fordele lørdagsgodis mellom meg og søskenbarna mine, var det absolutt helt likt i hver eneste godteskål. Det var nesten så ille at jeg kunne finne på å dele opp smågodtbitene med kniv for at det skulle være likt. Jeg tror muligens dette også har noe med symmetri å gjøre… Haha, jeg og Poirot – vi er noen raringer.

♦ Jeg har sett samtlige sesonger av Friends minst 20 ganger. Ja, hva kan jeg si. Jeg liker de SÅ godt og blir aldri lei. Friends er nok den serien jeg kjenner meg aller best igjen i, og refererer mest til i hverdagen og livet. Også har jeg så mange rundt meg som alltid forstår hva jeg mener fordi de også er Friends-fans. Nå er jeg og kjæresten i gang med en ny runde av alle sesongene. Og det finnes nesten ikke noe tryggere enn å krype under ett pledd på sofaen mens Friends ruller over skjermen. Og om jeg skulle finne på å lukke øynene for en liten hvil, bruker jeg å ligge å lytte til dialogen. Jeg kan det meste utenat så jeg ser bildene for meg i hodet. Er det flere som har det sånn?

♦ Jeg har i mange år elsket reklameblad/flygeblad fra matbutikker og lignende. Faktisk har jeg vært så glad i de at når jeg oppdaget at coop.no publiserte den kommende ukes flygeblad for Obs rett etter stengetid hver lørdag, kunne jeg finne på å klikke meg inn på nettsiden deres på lørdagskveldene. Hehe, jeg vet at jeg høres helt gæren ut nå, og at det framstår som at jeg ikke har noe liv. Trøsten er at jeg ikke gjør det så ofte lenger, og at jeg har fått med meg mange gode tilbud opp igjennom årene.

♦ Jeg kan binde fiskefluer. Det lærte jeg allerede i en alder av 6 år siden pappa er ivrig fluefiskebinder. Men så skal det sies at mine fluer ikke ble laget for brukens skyld, men for at de skulle se fine ut. Rufsete og full av farger. Dessverre ikke fiskenes favoritter, men det plaget meg aldri for det viktigste var at de skulle se fine ut. Men nå er det lenge siden jeg har laget noen kreasjoner.

♦ Jeg liker salt fremfor søtt. Salt lakris fremfor søt lakris. Eller potetgull og nøtter fremfor godteri. Og ordentlig mat (tapas, oster, spekeskinke) fremfor kaker og slikt. Men så har man jo den uslåelige kombinasjonen av søtt og salt. For eksempel peanøtter med sjokolade utenpå, eller spareribes med søtlig smak. Nam!

♦ Jeg liker ikke dyreprint. Det vil si, sebra, sjiraff, leopard, tiger eller slangemønster. Jeg syns ikke det hører hjemme noen andre plasser enn på dyrene selv. Unntaket er noe søtt giraffmønster til barn.

♦ Når jeg var lita samlet jeg på frimerker. Og jeg samlet riktignok på ganske mange ting. Blant annet kindereggfigurer, viskelær, glansbilder, notisblokkpapir med fine motiver og lignende. Men frimerker tror jeg ikke var så vanlig for barn å samle på. Jeg husker at det frimerket jeg var mest stolt av var et stort grønt et med bilde av Langbein på.

♦ Jeg har i mange år mislikt fargen grå. Jeg har tenkt at det egentlig ikke en farge, og at den minner meg om overskyet og trist vær. Men nå har jeg faktisk innsett at den kan være fin i små doser. Og da helst i en variant med litt farge i, sånn som grågrønn eller gråblå.

♦ Når jeg var 14 år fikk jeg et fiskeben i halsen. Jeg var på fisketur med min onkel og søskenbarn, og var så uheldig å sette ett abborben i halsen når vi grillet fisken på bålet. Abboren har så små og spisse ben, så man må passe seg for de. Det var utrolig ubehagelig, og kanskje aller mest fordi jeg var så redd. Det ble tur på både legevakt og sykehus, men heldigvis så slapp jeg å operere da fiskebenet gikk ned av seg selv. Jeg husker så godt når mitt åtte år ynge søskenbarn møtte meg på trappa med denne kommentaren når vi kom hjem igjen. «Du blir vel ikke å spise fisk på en stund nå?». Jeg gjorde selvfølgelig ikke det, men heldigvis kom jeg over den skrekken. Men jeg er ekstra nøye når jeg rensker fisken i dag.

Her kommer et innlegg for spesielt interesserte. Bleier, amming og diverse er nok ikke noe alle har interesse for. Men siden vi i kattelivet befinner oss midt i babybobla så dukker det opp noen tanker nå og da. Og de vil jeg gjerne dele. Jeg regner med at mange småbarnsforeldre vil kjenne seg igjen i flere ting. Men dette kommer ikke til å bli en framtidig mamma – eller babyblogg. Det blir nok fortsatt mest katt, te, hverdagslykke og blomster. Hehe. Men her kommer tankene.

– Tida går fortere enn noen gang. En dag forsvinner på noen få timer og har aldri føltes kortere. Noen runder med amming, noen bleier, litt gråt og så er det natt igjen. Har man klart å skvise inn et gjøremål eller noe sosialt kan dagene virke litt lengre. Er ikke det rart? Dette kommer til å bli tidenes korteste høst.

– Tenk at babyen min er blitt en måned allerede. Nå smiler hun masse til oss og kroppen og spesielt ansiktet endrer seg nesten fra dag til dag. Det er så herlig.

– Hvem hadde trodd at amming kan være så enkelt og komplisert på samme tid. Ikke ante jeg at det er så mye å ta hensyn til. Ammestilling, utdrivningsrefleks, melk som kommer for fort, tømming, betennelse, ømhet, pumping, brystspreng, ja ting jeg aldri hadde hørt om. Samtidig er det forsvinnende lett når man får det til og alt bare funker.

– Aldri har det føltes så godt å klare å skvise inn et helt normalt og hverdagslig gjøremål en helt vanlig onsdag. Og få tid til å rydde bort hagemøblene på hytta ga meg følelse av lykke og normalitet. Å klare å vaske klær gir meg mestringsfølelse. Jeg vet at man helst skal sove når babyen sover. Ja, selv på dagtid. Det er råd jeg har fått fra både venninner og helsepersonell. Samtidig gjør det noe med meg både fysisk og psykisk å få gjort noe «normalt» midt i denne bobla. Jeg blir sterkere og i bedre humør av det.

– Takk og pris for mamma og all hjelpen hun har gitt oss. Hun har vært rene nannyen til tider ♥

– Og takk og pris for bæresjal og vippestol. De har virkelig hjulpet oss til roligere stunder. Man skal ikke undervurdere babyhjelpemidler. Selv om det selvfølgelig er mye babyutstyr man ikke trenger.

– Jeg har virkelig innsett at man som nybakt mamma er et supermenneske. Tenk så mye man har vært igjennom, både kroppslig og følelsesmessig, Og likevel klarer man så mye. Mye mindre søvn, bæring og byssing, trøsting og gråt. Men, får jeg fire timer søvn for meg selv mens kjæresten passer på og mater med flaske, så våkner jeg opp med en energi som jeg aldri før hadde etter til og med 10 timers søvn. Man er rett og slett et supermenneske.

– 70 prosent av fanene på mobilen min er babyting som jeg eller kjæresten har googlet.

– Amming er så fint og gir så mange fine stunder. Samtidig som jeg mange ganger også føler meg litt fanget. Er man sulten, trøtt, svett, varm, ukomfortabel, må på do. Man må holde ut og bli på stedet hvil til måltidet er over. Sandra har skrevet ett blogginnlegg om noe av dette, og hun er så god å sette ord på det. Det er akkurat sånn jeg også føler det (men heldigvis ikke alltid), og jeg har bare holdt på i en drøy måned. Jeg har i utgangspunktet tenkt å amme til lille er ett år, men noen ganger hvis jeg er veldig varm og ukomfortabel merker jeg at motivasjonen for det begynner å dale, og jeg begynner å telle månedene. Kanskje det blir 10 måneder. Kanskje åtte. Kanskje seks. For da slutter i allefall nattammingen. Men samtidig vil jeg ikke miste den fine nærheten som ammingen gir. Men tiden får vise hva det blir.

– Vi er heldige som har en baby som tar både flaske og smokk. Det er mye frihet og ro i det, og jeg er klar over at det er mange babyer som ikke tar det.

– Å få en baby er ekstremt samlende for både familie og venner. Det er nesten som at storfamilien er blitt veldig mye større.

– Egentlig har vi klart ganske mye etter at lille Anna kom til verden. Vi har holdt leiligheta vår mye mer ryddig og ren. Støvsugd oftere. Sørget for å unngå store hauger oppå skittentøyskurven. Vært på hytta tre ganger. Gått mange trilleturer. Hatt masse besøk. Tatt ukeshandelen hver uke. Og det er jeg både stolt over og takknemlig for. Jeg som sa til kjæresten at de tre første månedene som jo er fjerde trimester, kom til å bli en unntakstilstand. At vi ikke skulle forvente noe annet enn å bli kjent med babyen vår og ta vare på henne og hverandre. Alt annet skulle bli en bonus. Vi har fått mye bonus så langt.

– Babyer skulle hatt en knapp som kunne blinket for hva som måtte fikses når noe er galt. Men jeg har lest at man etter hvert lærer seg å kjenne gråten til barnet sitt slik at man kan skille på hva det er. Men foreløpig er det sjekklista vi følger. Sulten, trøtt, våt bleie, kald, varm, luft i magen. Og når vi ikke finner ut av det sier vi høyt som min venninne anbefalte – «jaja, vi gjør så godt vi kan».

– Vi har fått så mange gaver til vår lille baby. Pakker har kommet i både posten og på døra fra gammeltanter og gammelonkler, naboer og kollegaer. Og gudforeldre, besteforeldre, tanter og venner har strikket. Lille Anna har fått så masse klær og bamser. Og både tøfler, Uggs og til og med sine første sko. Gavmildheten er så stor og vi er så takknemlige.

– Mine egne rutiner som rens av ansikt morgen og kveld, og bruk av dag og nattkrem har måtte vike for babyting. Når jeg nå en sjelden gang får tid til det føles det som rene luksusen. Nesten som å være på spa. Haha! Likeså har tørrshampo og hårklipe reddet meg mange ganger når jeg ikke har hatt tid til å vaske håret. Nybakte foreldre setter pris på selv den minste egenpleie.

– Jeg elsker vogna vår – Cybex Priam. Den kostet litt ekstra, men gir oss til gjengjeld alt vi trenger. Den er lettkjørt, ja nesten som å stikke en varm kniv i smør. Har perfekt høyde, det vil si høyere enn normalt noe som skåner ryggen. Den fungerer både i byen og på grusveiene på hytta. Og når vinteren kommer kan vi kjøpe større fronthjul som skal kjøre bedre i snøen. Ja man kan til og med kjøpe ski til den. Bare et lite tips til de som skal kjøpe seg barnevogn.

– Det er litt mindre skummelt å ha en baby nå enn det var de første ukene. Nå kjenner vi vår lille Anna litt bedre og begynner å bli tryggere i foreldrerollen.

– Gode råd fra venninnene mine som har svart belte i alt med baby har betydd så mye for meg. Man kan selvfølgelig finne masse informasjon på nett, men det å snakke med noen som har opplevd det samme har en helt annen virkning. Det er liksom enda mer trøst og hjelp i det. Og det har fått meg til å tenke på de venninnene mine som var først ute blant sine venner til å få baby. Hvor ensomt det måtte ha føltes. De hadde ikke like mange å rådføre seg med. Der kjenner jeg meg ekstra heldig ♥

– Praten går stort sett i babyting for tida. Både jeg og kjæresten tar oss ofte i å tenke at vi må kunne snakke om andre ting også. Men så må jo vi kommunisere om vår lille baby, og de fleste vi møter spør om hvordan det går i babybobla. Ja, det får bare være sånn en stund nå. Så får vi komme tilbake til «virkeligheten» litt senere.

– Det er fortsatt så rart å tenke på at vi er en familie på fire nå. At vi er foreldre (til andre enn firbeinte). At vi har en datter. Det føles ekstremt voksent å si de ordene. Datteren min. Som er den fineste i hele verden ♥

Det er noe med midnattsola…

For selv når vi har en dårlig julimåned. Med mye skyer og mye regn. Med mange gråværsdager.

Så presser midnattsola seg likevel fram om natten.

Som om det var en lov. At det bare skal være sånn.

Og kanskje det er det? For den er jo her så kort. Liksom at den må få skinne mens den kan.

Selv elsker jeg den aller mest langs veien. Til og fra hytta.

Den er nok ekstra vakker der. Så vakker at man ikke våger å redigere bildene.

Der gir den ekstra mye lunhet og varme. Både inni og utenpå. Mens naturen eksploderer av liv. Fugler og harer som bykser fram fra grøftekanten i lyset. Det er helt spesielt.

Nå har midnattsola takket for seg for i år, og jeg kan ikke annet enn å innrømme at jeg syns det er leit. Jeg savner den allerede. Men jeg gleder meg til å møte min lyse og trofaste følgesvenn neste sommer. Langs veien. Langs livet.