Tanker og slikt

Gi meg en snøstorm

Leave a Comment

I begynnelsen av denne uka hadde vi snøstorm. En ordentlig god gammeldags snøstorm. En sånn der det snør og snør vannrett i flere dager, og man kan se høydeforskjellen på bakken på bare noen få timer. Der snøen legger seg tungt på trærne, men også opp langs vegger og tak. Som jeg frydet meg! Jeg pakket meg inn i pledd og dyner i senga sammen med Bianco, drakk te, leste bok og så ut av vinduet nå og da for å passe på at det fortsatt snødde. Jeg vet jo nemlig hvor fantastisk fint det blir etterpå, og benyttet også anledningen til å nyte varmen og lunheten inne mens det herjet ute.

Disse snøstormene som var helt vanlig hver eneste vinter i barndommen er ganske sjeldne nå. Så sjelden at jeg ikke engang husker sist vi hadde en slik en. I romjula for tre år siden snødde det en del, men ikke så mye. I påsken for 5 år siden falt det ganske mye snø på kort tid. Men det hjalp jo ikke, for det var jo feil høytid. Lengselen etter ordentlig vinter med masse snø i desember har vært stor de siste årene. Så da skjønner dere at all denne snøen som nå er kommet, er kjærkommen for den snøelskende kattelivfrøkna. Det begynner å ligne på barndommens november og desember. Og det sier jeg ikke nei takk til. Så gi meg en snøstorm. Eller egentlig flere. Det blir jo bare helt magisk etterpå. Se bare på dette stemningsfulle grantreet vi kjørte forbi for noen dager siden. Hvis man ikke får julestemning av dette så vet ikke jeg…

Mørketid

2 Comments

Mørketid – JuleIdas glede og kos, kattelivfrøknas dvaletid og en bloggers fryd og frustrasjon. Ja mørketida er alt det på en og samme gang. Den gir meg så mye stemning, en kos som bare er på denne tida av året, men samtidig er jeg så trett. Hodet og kroppen tror det er natt allerede før middagen er spist. Og aller helst vil jeg sove mer enn 12 timer hver natt. Ja til og med Bianco sover mer nå.

Jeg prøver å utnytte det lille dagslyset som er. Jeg skriver lister over ting jeg skal ta bilder av, og jobber som på et samlebånd. Værsågod neste! Men lyset er ikke godt nok. Ikke så langt nord på denne tiden. Og ikke for en som har blitt en mer kresen fotograf det siste året. Derfor tar jeg sjeldnere bilder nå. Jeg bruker heller energien på andre ting, og jeg prøver heller å «fange» stemningen. Kanskje det er litt mørketid på kameraet også? Men det får det bare være, for man kan ikke få i pose og sekk. Dagslyset kommer tidsnok det – likeså bildene med bedre kvalitet. Nå må bare energien gå til å nyte det som er akkurat nå – nemlig den vakre mørketida, og alt som følger med den. Både det gode og det mindre gode.

Tanker på en tirsdag

2 Comments

* Det er så utrolig koselig med lysgradinen som naboen har hengt opp i stuevinduet sitt. Jeg kjenner smilet brer seg i ansiktet hver gang jeg ser ut av vinduet og oppdager at den er på. Kanskje naboen er like juleglad som meg? Jeg blir iallefall enda mer juleglad av den fine lysegardinen, og har egentlig lyst på en sånn en selv. Snart vil det nok dukke opp mye fint i vinduene til de andre naboene også. Jeg gleder meg!

* Akkurat når har jeg dilla på å se «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Det er et så utrolig fint program som gir sinnsro langt inni sjela. Naturen, musikken, lydene og stemninga er så annerledes enn livet som jeg lever. Jeg har jo vokst opp med besteforeldre som hadde gård, så jeg kjenner litt til den stemningen. Og jeg liker den. På mange måter ønsker jeg mer av den, jeg vet bare ikke hvor mye mer av den jeg ønsker meg, og hva jeg er villig til å gi slipp på.

* Jeg er så stolt over at jeg endelig fikk laget en gryte med boeuf bourguignon i helga. Det tok litt tid, men oi den ble god! Og både mamma og kjæresten spiste til de nesten ble dårlige. Det er et ordentlig kompliment til kokken eller hva?

* Hvor er byen min blitt av? Dette har jeg lurt på siden i mai. Jeg ser fjellene, havet, brua og Ishavskatedralen, men Tromsø er ikke som før. Jeg hadde meg et par byturer forrige uke, og på hvert eneste hjørne jeg rundet var det veisperringer, graving, hull i bakken og det var rett og slett utrivelig. De høye trærne som jeg elsket har blitt revet ned både i kirkeparken og borte ved gamle Mack. Så mye grønt er blitt fjernet, og inni meg hyler jeg nei. Vi trenger det grønne. Så mange kjente og kjære butikker er ikke mer, og de fine julelysene som Tromsø er så kjent for har blitt pensjonert. Jeg så de nye julelysene uten lys først, og tenkte ja, dette er ikke så ille. Disse kan jeg bli vant med. Men når jeg så de med lysene på fikk jeg ondt i magen. De var så mørke og dystre. Det ble to korte byturer… og ja jeg er et vanemenneske som ikke er superglad i for mange forandringer.

* Nå er nøtteskåla kommet fram på stuebordet. Den er så fin og koselig! Den er som en invitasjon til å føle seg hjemme for alle besøkende, og en påminnelse om å ta en pause i ny og ne for oss som bor her. Hva er vel mer avslappet og hjemlig enn å knekke nøtter. Men man må ha en god nøtteknekker.

* Snart er det tid for julebord igjen. Jeg har som mål i år å kun «shoppe» i klesskapet mitt. Jeg gjorde det i fjor, og resultatet ble veldig bra. Man har et temmelig høyt forbruk i jula uansett, så det er bare bra å begrense seg litt der man klarer. Og jeg har jo så mye fint hengende fra før av. Dog ikke alt i samme størrelse… Kanskje jeg må ta dere med «inn i klesskapet» en dag for å se på noe av det som henger der?

* Det er fortsatt avokado som er favorittpålegget på brødskiva. Det er så utrolig godt! Ingenting slår en ristet rugbrødskive med smør og avokado akkompagnert av en kopp Blue of London til frokost. Så får jeg god samvittighet i tillegg når jeg spiser kjøttfritt pålegg.

* Den der tida den er et mysterium. Når man har en del å gjøre, så løper den i fra oss, og vipps så fikk man bare gjort halvparten av det man skulle. Men har man ingenting på tapeten, kan den snegle seg forbi mens man praktisk talt ser på den. Men det skal sies at jo eldre jeg blir er det sjeldnere og sjeldnere den snegler seg forbi. Eller er det kanskje sjeldnere jeg har ingenting på tapeten?

* Jeg tror vi må begynne å handle inn julematen snart, slik at jeg kan krysse av en ting på to-do-lista og senke skuldrene litt. Planen er å ha så mye som mulig av desember ledig til akkurat det vi føler for når vi føler for det. Nemlig bare kos.

* En kveld i helga kom det et lite dryss av snø som la seg tynt over deler av verandaen. Neste morgen når jeg stod i verandadøra og speidet utover havet med en tekopp mellom hendene, så jeg en av de tingene som varmer hjertet mitt aller mest – små kattepotespor i snøen. Små spor av en kjærlighet som er så uendelig stor ♥

Høstferie, sorg og takknemlighet

2 Comments

På oppfordring av en god venninne har jeg bestemt meg for å ta høstferie. En ferie hvor jeg får gjøre alt jeg vil, og alt jeg klarer. Der jeg stenger ute alt jeg «burde ha gjort», og der jeg gir meg selv en real pause. Det er så kjærkomment etter en litt tung start på høsten. Tempoet har vært for høyt, og det har vært for mye å gape over. Til slutt fokuserte jeg bare på alt jeg ikke klarer. Og sånn kan det ikke være. Nå skal jeg senke skuldrene, ta meg tid til å puste inn den deilige høstluften, nyyyte alle tekoppene, og la høstens fine inntrykk få innpass. For det er dessverre sånn når man stresser, at de fine enkle hverdagstingene bare flyter forbi. Kanskje registrerer man de, men de blir ikke satt pris på som de burde. Kanskje man ser at løvet på trærne er gult og rødt, men man nyter ikke det vakre synet. Og det er akkurat det jeg skal gjøre nå. Og mens jeg sitter her og skriver, synger Erik Bye i bakgrunnen – «Mangt skal vi møte. Og mangt skal vi mestre. Dagen i dag den kan bli vår beste dag». Det tror jeg sannelig denne høstferiedagen skal få bli. Men jeg fokuserer ikke så mye på å mestre.

I dag er det også en uke siden vi våknet opp til nyheten om at 13 katter omkom i brann på Dyrebeskyttelsen Norge Tromsø sitt hjelpesenter. En brann som var påsatt. En forferdelig nyhet! En tragedie! 13 stakkars katter som har hatt store utfordringer i livet sitt, og som endelig skulle få det bedre. Som kanskje snart skulle få sitt forevighjem. 13 små liv, med navn, personligheter og følelser. Hvordan noen kan gjøre noe så grusomt mot disse fine dyrene kan jeg ikke begripe. Jeg har grått tårer i både sorg og sinne. For dyremishandling er noe mitt hjerte bare ikke klarer. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått eller kjørt forbi hjelpesenteret, og kjent glede hver eneste gang jeg har sett en av kattene i vinduet eller i den lille luftegården. Kjent glede over den fantastiske jobben alle de frivillige i Dyrebeskyttelsen gjør.

I ettertid av denne tragedien har Dyrebeskyttelsen Norge Tromsø mottatt en enorm støtte. Både av privatpersoner, bedrifter og politikere. Folk har donert masse penger, bidratt med utstyr, og kommunen har jobbet på spreng for at de skal få et midlertidig lokale mens det nye hjelpesenteret bygges. Å oppleve en slik giverglede blant folk gir håp i en trist og vanskelig stund. Det gir selvfølgelig ikke de 13 kattene livene tilbake. Men håp om at mange katter og hunder vil få hjelp i fremtiden. Og det viser at mange bryr seg om dyr, og ønsker de vel. Derfor er jeg så utrolig takknemlig. Og ekstra takknemlig er jeg for at vår lille pus ligger trygt i fotenden av senga. Jeg har koset og klemt så mye på Bianco den siste uka at det grenser til tvangskos. Men sånn er det bare med kjærlighet – og takknemlighet ♥ Dyrebeskyttelsen Norge Tromsø trenger fortsatt all den hjelpen de kan få, derfor vil jeg oppfordre alle som har mulighet til å bidra. Stort eller smått – det hjelper uansett. Bidra kan du gjøre her, eller vippse til 86576. Med de ordene vil vi bare ønske dere alle – både tobeinte og firbeinte, en riktig god helg!

100 % bomull

9 Comments

«Er det 100 % bomull», er den setningen jeg minnes med skrekk og gru fra barndommen. Det var selvfølgelig mamma som spurte hver gang jeg ønsket meg et spesifikt klesplagg. Jeg husker så inderlig godt at jeg ønsket meg den mørkeblå Adidasjoggedressen som Melanie C i Spice Girls hadde. Men den kunne jeg bare glemme. For den var ikke laget av 100 % bomull. Mamma var helt besatt av at klærne våre skulle være laget av 100 % bomull. Hun snakket om vasking, vedlikehold, nupping, og jeg himlet bare med øynene. Absolutt ingen klesplagg som var blandinger av lycra, elastan og slike ting, kom inn i mammas vaskemaskin. Ei heller i mitt klesskap. Sukk, det var en hard barndom. Neida, jeg spøker bare.

Men faktisk så viser det seg nå at mamma var litt forut for sin tid. For nå vet vi jo at disse stoffene som er laget av plast (ja jeg sier plast, for det er det det er), hverken er bra for oss eller miljøet. Nå vet vi at hver gang vi vasker fleecegenseren vår, skylles massevis av mikroplast ut i havet. Det er en helt forferdelig tanke – at noe så mykt og godt, er så dårlig for naturen vår. Og vi må jo tenke på naturen vår. Hva hadde vi vært uten den? Hva gjør vi uten den? Nå er tiden inne for å ta bevisste valg som er gode for både oss og miljøet. Det er nå som vi vet, at vi faktisk burde velge 100 % bomull, og lin, ull, silke og andre naturlige stoffer i både klær, sengetøy og tilsvarende. Jeg slår et slag for 100 % naturlig jeg. Er du med meg? Og om du ikke har mulighet til å velge naturlige stoffer i alle klærne dine, så vit at litt er bedre enn ingenting. At så lenge man gjør en innsats i det hele og det store, er det bedre enn å være likegyldig. Og det er godt å føle at man bidrar til noe positivt.