Tanker og slikt

Mindre alene sammen

3 Comments

Vi har alle vært der. Vi har alle opplevd det. Selvfølgelig på forskjellige måter, og i forskjellig grad, men vi har alle kjent på det å være utenfor. Kjent på den tunge ensomheten. Eller så kjenner vi noen som har opplevd det. Kanskje fordi man er utenfor arbeidslivet. Eller utenfor sosiale fellesskap. Kanskje man mangler en seng å sove i. Eller kanskje man rett og slett ikke har noen andre.

Ensomhet og det å være utenfor er dessverre noe som rammer flere og flere av oss. Samtidig som vi ser at forskjellene stadig øker i samfunnet. Ikke på grunn av etnisitet eller religion, hvor du kommer fra eller hvem du er. Men om du er innenfor eller utenfor. Noe så enkelt, men likevel så vanskelig. Derfor trenger vi de som jobber for å skape fellesskap og tilhørighet. De som arbeider for at vi alle skal ha noe å gå til.

Mindre alene sammen – det er slagordet og fokuset for årets TV-aksjon som går av stabelen på søndag denne uka. Alt som blir samlet inn går til Kirkens Bymisjons arbeid for å skape et varmere og mer inkluderende samfunn. Det kan være å tilby noen husrom ved akutte behov. Eller opprette flere utlånssentraler og fritidsaktiviteter for barn og unge. Det kan være møteplasser og kaféer for folk med ruserfaring, dårlig psykisk helse eller språkutfordringer. Eller skape en plass for frivillighet slik at man kan få være en ressurs. Og tenk så fint at man kan feire jul hos Kirkens Bymisjon. At hvem som helst kan få et varmt måltid i hyggelige omgivelser, og kanskje til og med en julegave eller to. Og kanskje betyr denne muligheten like mye for de som steller i stand julefeiringen. For det er viktig å ha en plass å være, uansett hvilken side av grytene man står på.

Å være utenfor er en hjertesak for meg, for til tross for at jeg er en veldig sosial og utadvent person har jeg også opplevd det. Og jeg kjenner mange som har vært utenfor, både i livet, på jobben, på grunn av sykdom, i foreldrepermisjon, eller i jula. Derfor er jeg så glad for at det jobbes for at alle skal få muligheten til å ta del i et inkluderende fellesskap. Så bidra du også. Registrer deg som bøssebærer her. Eller gi et bidrag her. Nå skal vi være mindre alene sammen!

Høst hos bestemor

8 Comments

Jeg har ikke fått vært hos bestemor enda denne høsten, men jeg kan levende se for meg hvordan hele gården er hyllet inn i høststemning. Og når savnet nå ble veldig stort måtte jeg finne fram disse fine bildene fra 2015. Det ligger sikkert løv på gårdsplassen i år også.

Fargene er sikkert like vakre.

Og stemorsblomstene klare for å takke for seg.

Pelargoniaene står garantert i drivhuset. I le for kulda og snøen som meldte sin ankomst litt vel tidlig i år.

Og gresset er regntungt.

Elva ved siden av hagen bruser nok over av vann. Tenk, langs denne elva har det gått geiter i mange tiår. Nå er sporene av dem nesten grodd igjen. Men sporene i hjertet forsvinner aldri. Jeg lukker bare øynene så ser jeg stien.

Kanskje bestemor enda har litt urter igjen i urtepotta.

Og høstløvet pynter garasjetaket.

Jeg undrer på om fuglene fortsatt bruker denne gamle fuglekassa… Jeg aner ikke hvor gammel den er, men jeg husker at bestefar snekret den en gang når jeg var ganske lita. Ja man ser jo at tiden har satt sine spor på den.

Og kanskje akkurat i dag prøver sola å trenge gjennom skyene.

Kanskje rosebuskene bader i vanndråper. Klar for å gå i dvale.

Og utsikten ned mot vannet er som vanlig et halvt liv fullt av minner. Her har lille Ida gått med altfor store støvler en gang når gresset var så høyt at hun kunne gjemme seg i det. Her har hun gått nedover forventningsfull, med fiskestanga i hånda. Og oppover lykkelig og fornøyd, med små ørreter hengende på en grein. Og alltid syngende på en trall sammen med pappa. For en lykke det var å få vokse opp her ♥

Og når vi kommer inn er det selvfølgelig fyr i peisen.

Og mens varmen begynner å komme tilbake i kroppen bruker jeg og bestemor å se i gamle fotoalbum. Jeg elsker å se bilder av bestemor og bestefar som ung. Eller pappa som liten. Jeg elsker å høre historier fra langt tilbake. Fra et liv så annerledes at barn i dag ikke en gang kan forestille seg… Høst hos bestemor er virkelig en stemning for seg selv. Nå lengter jeg!

Så var vi der igjen

6 Comments

Så var vi der igjen da… Høst, uvær, frosne kropper, rennende tette neser og feber. Akkurat sånn det bruker å være på denne tida av året. Man sitter på bussen og hører noen i 2-meter radius som hoster og harker noe voldsomt. Og alt jeg tenker på mens jeg skynder meg å trekke skjerfet over munnen og nesa, er hvor nærmeste utgang er. Er det flere der ute som har antydning til sånn bakterieangst? Men det slår nesten aldri feil, sann mine ord. Det er nesten alltid etter en busstur med hostende forkjølte at basseluskene kommer til meg. Jeg tar ikke bussen like mye som før, men kan jo samtidig ikke slutte å ta bussen. Eller slutte å ferdes blant mennesker for den saks skyld.

Derfor var jeg litt føre var i år å gikk til innkjøp av Pukka sin forkjølelsessirup – Pukka Elderberry Syrup, allerede i august. Og den fungerer så langt veldig bra. Den er laget på naturlige ingredienser som hyllebærjuice, manuka-honning, trikatu, ingefær og timian, og kan virke rensende og lindrende på luftveier, bihuler og sår hals. Og bonus, den er økologisk.

Jeg er veldig fornøyd med den. Den hjalp på min tette nese nesten umiddelbart. Også smaker den godt også.

Og ingefær og timian er jo akkurat det jeg bruker mest av når jeg blir forkjølet. Jeg kutter fersk ingefær i små biter og tygger og svelger de. Også koker jeg ingefær -og timiante. Det hjelper utrolig godt. Spesielt mot tett nese og sår hals.

Egentlig bruker jeg ikke noe oppskrift, men jeg tror at jeg bruker ca 2 ss fersk ingevær og 2 ts tørket timian (denne gangen brukte jeg fersk) på en halv liter vann. Og jeg lar det koke mellom et kvarter og en halvtime. Også fyller jeg på med vann når det blir lite veske. Jeg liker at det skal kokes godt inn, slik at det blir mer konsentrert og sterkt. Det smaker ikke så veldig godt da, men det gjør ikke meg noe så lenge det virker. Så kan man tilsette litt honning om man ønsker. Hehe, kjæresten bruker å kalle det for heksebrygg siden det ser så skummelt ut i kasserollen (merk dere at teen blir mer brunaktig med tørket timian). Normalt siler jeg det før jeg har det i koppen, men droppet det nå når jeg brukte fersk timian.

Så der har dere litt tips hvis det skulle bli nødvendig. Det er nok ikke rent få som ligger og hoster under dyna for tiden. Selv har jeg slitt med halsvonde i et par uker nå, men det var først i helga feberen kom. Jeg krysser fingrene for at både teen og forkjølelsessirupen jager den like fort avgårde. Imellomtiden ligger jeg pakket ned i dyna med Friends på pc-en. Og apropos Friends, har dere sett den episoden når Monica ikke vil innse at hun er syk? Når hun sier «I’m fine’d», og Ross svarer «when you put a «d» at the end of fine, you’re not fine». Hehe, det er blitt en sånn standard i kattelivet. Det er sånn jeg og kjæresten tester om vi virkelig er «fine» eller «fine’d».

Ønsker dere alle en fine’d dag!

 

Natt og dag

Leave a Comment

Dag – oppreist, utstrakt og våken.

Natt – tilbaketrukket, døsig og hvilende. Og er det ikke sånn det er med oss alle? Ikke bare blomstene. Dessverre føler jeg meg litt for mye som natt for tiden. Selv på dagen. Men det er vel noe som følger med høstmørket… Derfor er søvn er min beste venn nå. Men jeg kommer sterkere tilbake snart. Jeg skal bare sove enda litt mer 😉  God natt alle sammen.

End of season blues

Leave a Comment

Plutselig var den her. Høsten. Med vannrett regn og vinder som gir blomstene mine hentesveis. Jeg som alltid ellers ønsker den velkommen. Men denne gangen kom den litt brått på. Eller var det kanskje fordi sommeren kom så sent, og dermed ble kortere? Vi hadde jo vinter helt til begynnelsen av juli.

Og det var så deilig når sommeren endelig kom. Varmere enn normalt. Og mer sol. Sånn sett er det vel ikke lov å klage… Og iallefall ikke jeg som fikk «forlenget» sommeren med 8 dager i Kroatia.

Men det er noe med når skolesekkene pakkes. Når støvlene hentes fram. Når jeg fryser på kveldene og mørket trenger seg på. Jeg liker det jo egentlig, tenner masse stearinlys og pakker meg inn i pledd. Men akkurat denne gangen føles det for tidlig. Jeg trenger mere tid. Tid med hagen. Det er jo nå den er på sitt frodigste. Og jeg føler meg heller ikke klar for å gi slipp på lyset. Jeg trenger tid til å venne meg til tanken.

For nå er jeg årstidsforvirret. Det kan jo være at det er jeg som er blitt langsom i livet, at det er derfor tiden føles så hastig. Jeg er ikke sikker… Men det jeg iallefall vet, er at jeg har litt end of season blues.

I bloggverdenen V

Leave a Comment

Isabelle skriver om øylivet i Stockholms skjærgård, og viser deg de mest fantastiske bildene derifra. Se så flott! Tenk å sitte nesten helt nedi fjæra og spise reker i solnedgangen. Og for en stemning i bildet! De har vært heldige med sommerværet i Sverige i år, men jeg føler også som Isabelle sier – at det skremmer skiten av en når det blir så varmt, og så lenge. Og det til tross for at vi her nord har hatt  ganske så dårlig vær i sommer. Men sånn blir det når man bryr seg om miljøet og jorda vår. Jeg håper både Sverige og de sør i Norge får litt regn snart.

Mariell ble tobarnsmamma i midten av juni da hun fikk sin andre datter Edda. Alle blogginnleggene hun poster for tiden er så fine og ærlige. Men jeg har falt spesielt for dette om de første dagene hjemme med en ny liten en i familien. Og hvordan storesøster Saga passer på sin nye lille baby. Unger altså ♥ Og se de herlige små babyføttene.

Fine Lill-Karin som skriver bloggen ORD I LANDSKAP, fikk diagnosen brystkreft i begynnelsen av juni. Hun valgte tidlig å være veldig åpen om sykdommen, noe jeg syns er veldig positivt! Og hun skriver så bra om dette. Jeg kjenner Lill-Karin fra før, og har hatt både glede og sorg i hjertet, tårer i øynene, og smil om munnen mens jeg har lest ordene hennes. For i de ligger både styrke, trøst, kjærlighet og etterlengtet åpenhet. I sitt siste innlegg skriver hun om å tåle livet. Å møte frykten, det å ikke ha kontroll, men også litt om sommeren. Les det! Jeg lover at du vil ikke angre ♥

En annen person som også har vært åpen om brystkreftdiagnosen sin er Johanna Bradford. I forbindelse med navnedagen hennes – eller Johannadagen som de kaller det for i familien hennes ettersom hennes mormor også heter Johanna, har de som tradisjon å bake jordbærkake. Johanna skriver at tradisjoner betyr enda mer for henne etter at hun ble mamma, men kanskje mest etter hun ble syk. At det er viktig for henne å gi barna sine de samme gode minnene hun selv har fra barndommen. Derfor bakte hun og sønnen Gillis denne nydelige og sommerlige jordbærkaken på Johannadagen. Antagelig sommerens fineste kake, og pyntet akkurat slik jeg ville ha gjort. Tror jeg må bake denne snart.

UnderbaraClara har skrevet et helt blogginnlegg om hagen sin, og den kan jeg love deg er fin. Jeg skulle gjerne hatt den! Den er så koselig, gammeldags og gjennomført med terrakottapotter, sink og mormorsblomster som Clara kaller det for. Og jeg ser at vi ikke er så ulik i stilen, for på bildene skimter jeg både Dalia Dreamer, Cosmos Antiquity (eller en veldig lik), lyserosa pelargonia (Mårbacka eller Dronning Ingrid) og masse stemor. Er du hageinteressert er dette bloggen for deg.

Anne Linn som skriver bloggen Feilfin har skrevet et fantastisk bra blogginnlegg om nettopp det å blogge. Om hvor skummelt det kan være å blogge fordi det tidvis kan hagle mye kritikk og latterliggjøring over blogglandskapet, og at man ofte glemmer at de som blogger gir av seg selv. På nytt og på nytt. Og helt gratis. Deler på inspirasjon og tips, uten at andre trenger å betale for å lese det. Det er rett og slett sjenerøsitet. Jeg er så enig!

Jeg er her jeg

Leave a Comment

Jeg er her jeg, sier sola, og prøver så hardt å presse seg gjennom det tunge skydekket. Nå har skyene skilt oss unormalt lenge, og jeg har lengtet like mye til dere som dere har lengtet til meg. Nå skal jeg skinne for dere. Det er jo tross alt juli. Jeg er her jeg, sier sola.

Junistorm

Leave a Comment

Akkurat nå ligger jeg i senga og hører på vinden som uler ute. Jeg kjenner at de sterke kastene får hele bygget til å riste. Og jeg prøver så hardt å puste med magen, slappe av og gi meg hen til søvnen. Søvnen som jeg så inderlig trenger. Det er rart å ha «høststorm» i juni. Og det er dessverre ikke bare ute det stormer. Det stormer i livet også.

I tillegg til å ha hentet inn uteputene og trebordene, satt de sterkeste blomstene i le og de mer skjøre på stuegulvet, må jeg stadig tvinge meg selv til å huske på å puste. Det er ikke bare stormen ute som trenger nødvendige tiltak. For å prøve å gi kroppen og sinnet en pause fra det som ikke bare gjør ondt i magen men faktisk gir meg en fysisk klump i halsen, prøver jeg å rette oppmerksomheten mot uværet. Havet som skyller mange meter innover kaia. At Tante Solbærbusk rister frustrert i vinden. Regnet på vinduet, og måsene som sliter med å navigere i vinden. Det som jeg kan se. Å observere og lytte med en kopp te i hånden for å rømme fra stormen i livet.

Som jeg lengter til den dagen skuldrene blir lave igjen. Den dagen jeg kan puste helt ned i magen. Den dagen frykten slipper taket. Jeg som var så klar for sommerferie. Jeg hadde klart meg fint uten storm i juni…

Å gjøre så godt man kan

2 Comments

Tenk om jeg kunne få være en katt. Katter er jo alltid fornøyde med hva de gjør. For katter de gjør bare som de gjør. De hverken klager eller er missfornøyde med seg selv. De kan sove bort en hel dag, og er glade likevel. Katter er alltid fornøyde med sin egen innsats. Enten det er å spise, sove eller og bare være søt. Ja katter er kanskje spesielt fornøyd med å være søt. De bryr seg heller ikke særlig om hva andre enn måte mene om de eller deres innsats. Andres meninger overses galant. Tenk om jeg hadde en brøkdel av den innstillingen. Tenk om jeg kunne si til meg selv «jeg gjør så godt jeg kan, og det er godt nok», og «jeg er god nok som jeg er». Tenk om jeg kunne si det til andre! Hvis katter klarer det, burde vel jeg også klare det…eller…

Blomster, snø og separasjonsangst

2 Comments

Denne uka har så langt vært et sammensurium av følelser og årstider. På mandag kjørte vi utover til Kvaløya til Nygård Hagebruk og Eilertsen Gartneri for å kjøpe litt sommerblomster før kjæresten skulle reise bort. Den årlige gartnerituren bruker vanligvis å føles så sommerlig og stemningsfull med sol og varme drivhus. Kjæresten bruker å sitte med bildøra åpen og spise is, mens jeg bare nyter blomster på alle kanter. Men i år sto det bare 2 biler på parkeringsplassen til Nygård Hagebruk, og jeg strammet skjerfet rundt halsen før jeg gikk ut av bilen. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle la dårlig vær stoppe meg, og tenkte at jeg bare fikk benytte anledningen til å nyte å ha litt armslag. For det var jo bare jeg og to andre kunder der.

Lukten i det lille drivhuset hvor de oppbevarer alle sommerblomstene var så god. Jeg måtte stoppe opp å lukke øynene og bare lukte litt. Men det var kaldt. Og jeg følte meg litt stresset over den merkelig tomme stemningen som var der. Så kom det plutselig. En regnskur som var så kraftig at du ikke kan forstille deg alle lydene inni drivhuset. Eller, det var iallefall det jeg trodde det var. Inn døra kom en klissvåt ansatt springende og kunne fortelle at det ikke var regn. Det var faktisk snø! Jaja, tenkte jeg, og prøvde å ikke la snøen påvirke meg. Men noen ganger lar ikke inspirasjonen seg presse frem. Resultatet var at jeg fikk med meg en georgin, to nemesia, to urter og litt jord. Ganske lite for meg å være kan jeg fortelle.

Besøket på Eilertsen var ikke noe bedre. Jeg var ikke bare eneste kunde der, men eneste person i hele gartneriet da eieren hadde tatt seg en sjokoladekakepause innomhus. Jeg skjønte han så godt med tanke hvor kaldt det var, men skal innrømme at jeg følte meg som eneste person i hele verden der jeg gikk rundt alene. Det var en rar opplevelse. Men jeg fant noen blomster der også, og de ble satt på stuegulvet istedet for på verandaen. Det var absolutt fare for nattefrost.

Mandagskvelden fortsatte med pakking siden kjæresten skulle reise bort tidlig neste morgen. Bianco er ikke så fornøyd når vi reiser fra han, og derfor hadde kjæresten et stikk i magen når han hentet fram kofferten. Og det tok ikke lang tid før Bianco demonstrerte hva han mente om det. Det er en kjent prosedyre her i huset når man skal ut å reise, med både ignorering og de tristeste øynene som gir en så enorm skyldfølelse at man nesten bryter sammen i gråt. Pappa har enda ikke kommet seg etter at Bianco satt de triste øynene i han en gang han skulle reise hjem igjen. Det er fire år siden nå. Bianco lider nok av «litt» separasjonsangst.

Men som den kjærlige pusen han er, sov han den natten oppå t-skjorten til kjæresten som lå å tørket på varmekablene på badet. Ja t-skjorten var full av kjærlighet (les kattehår) neste morgen. Vi spøkte med at Biancos ultimate hevn for å reise fra han måtte være å i tillegg ta klesrullen ut av kofferten til kjæresten. Haha, er det flere som tillegger dyrene sine slike smarte personligheter?

Så var det tid for å susse og klemme og si hade på tirsdags morgen. Og det er alltid trist, men denne gangen føltes det enda tyngre. Jeg vet ikke hvorfor, men noen ganger er det bare sånn. Kanskje det var været. Jeg hadde iallefall ikke lyst at kjæresten skulle reise, og han ville egentlig bare være hjemme hos oss også. Det ble noen tårer mens vi snakket om alt det fine vi skal gjøre når han kommer hjem på søndag. Tenk å være så heldig å dele livet med noen man er så glad i at man ikke føler seg hel når man er fra hverandre. Det er visst flere som sliter med separasjonsangst i dette huset…

Nå står sommerblomstene på stuegulvet på sin tredje dag. Vi har hatt enda flere snøbyger. Gradestokken viser iskaldt og det føles mer som høst enn noe annet. På kveldene har det vært så mørkt at jeg har tent stearinlys, og selv om det har vært koselig har jeg tenkt flere ganger at jeg har lyst å gå i hi. Vekk meg når sommeren banker på døra. For mens snøen kryper nedover fjellsiden føles alt tyngre og tyngre. Jeg som vanligvis er så flink til å ta bilder av koselige tekopper og stearinlys i slike stunder. Men knappen på kameraet føles så langt unna akkurat nå.  Jeg har nok fått et snev av værmelankoli som pappa kaller det for. Så inntil videre er det tekopp etter tekopp til meg, og varmeflaske til kattepusen som gjelder. Søndag kan ikke komme fort nok nå.