I bloggverdenen V

Isabelle skriver om øylivet i Stockholms skjærgård, og viser deg de mest fantastiske bildene derifra. Se så flott! Tenk å sitte nesten helt nedi fjæra og spise reker i solnedgangen. Og for en stemning i bildet! De har vært heldige med sommerværet i Sverige i år, men jeg føler også som Isabelle sier – at det skremmer skiten av en når det blir varmt, og lenge. Og det til tross for at vi her nord har hatt  ganske så dårlig vær i sommer. Men sånn blir det når man bryr seg om miljøet og jorda vår. Jeg håper både Sverige og de sør i Norge får litt regn snart.

Mariell ble tobarnsmamma i midten av juni da hun fikk sin andre datter Edda. Alle blogginnleggene hun poster for tiden er så fine og ærlige. Men jeg har falt spesielt for dette om de første dagene hjemme med en ny liten en i familien. Og hvordan storesøster Saga passer på sin nye lille baby. Unger altså ♥ Og se de herlige små babyføttene.

Fine Lill-Karin som skriver bloggen ORD I LANDSKAP, fikk diagnosen brystkreft i begynnelsen av juni. Hun valgte tidlig å være veldig åpen om sykdommen, noe jeg syns er veldig positivt! Og hun skriver så bra om dette. Jeg kjenner Lill-Karin fra før, og har hatt både glede og sorg i hjertet, tårer i øynene, og smil om munnen mens jeg har lest ordene hennes. For i de ligger både styrke, trøst, kjærlighet og etterlengtet åpenhet. I sitt siste innlegg skriver hun om å tåle livet. Å møte frykten, det å ikke ha kontroll, men også litt om sommeren. Les det! Jeg lover at du vil ikke angre ♥

En annen person som også har vært åpen om brystkreftdiagnosen sin er Johanna Bradford. I forbindelse med navnedagen hennes – eller Johannadagen som de kaller det for i familien hennes ettersom hennes mormor også heter Johanna, har de som tradisjon å bake jordbærkake. Johanna skriver at tradisjoner betyr enda mer for henne etter at hun ble mamma, men kanskje mest etter hun ble syk. At det er viktig for henne å gi barna sine de samme gode minnene hun selv har fra barndommen. Derfor bakte hun og sønnen Gillis denne nydelige og sommerlige jordbærkaken på Johannadagen. Antagelig sommerens fineste kake, og pyntet akkurat slik jeg ville ha gjort. Tror jeg må bake denne snart.

UnderbaraClara har skrevet et helt blogginnlegg om hagen sin, og den kan jeg love deg er fin. Jeg skulle gjerne hatt den! Den er så koselig, gammeldags og gjennomført med terrakottapotter, sink og mormorsblomster som Clara kaller det for. Og jeg ser at vi ikke er så ulik i stilen, for på bildene skimter jeg både Dalia Dreamer, Cosmos Antiquity (eller en veldig lik), lyserosa pelargonia (Mårbacka eller Dronning Ingrid) og masse stemor. Er du hageinteressert er dette bloggen for deg.

Anne Linn som skriver bloggen Feilfin har skrevet et fantastisk bra blogginnlegg om nettopp det å blogge. Om hvor skummelt det kan være å blogge fordi det tidvis kan hagle mye kritikk og latterliggjøring over blogglandskapet, og at man ofte glemmer at de som blogger gir av seg selv. På nytt og på nytt. Og helt gratis. Deler på inspirasjon og tips, uten at andre trenger å betale for å lese det. Det er rett og slett sjenerøsitet. Jeg er så enig!

Jeg er her jeg

Jeg er her jeg, sier sola, og prøver så hardt å presse seg gjennom det tunge skydekket. Nå har skyene skilt oss unormalt lenge, og jeg har lengtet like mye til dere som dere har lengtet til meg. Nå skal jeg skinne for dere. Det er jo tross alt juli. Jeg er her jeg, sier sola.

Junistorm

Akkurat nå ligger jeg i senga og hører på vinden som uler ute. Jeg kjenner at de sterke kastene får hele bygget til å riste. Og jeg prøver så hardt å puste med magen, slappe av og gi meg hen til søvnen. Søvnen som jeg så inderlig trenger. Det er rart å ha «høststorm» i juni. Og det er dessverre ikke bare ute det stormer. Det stormer i livet også.

I tillegg til å ha hentet inn uteputene og trebordene, satt de sterkeste blomstene i le og de mer skjøre på stuegulvet, må jeg stadig tvinge meg selv til å huske på å puste. Det er ikke bare stormen ute som trenger nødvendige tiltak. For å prøve å gi kroppen og sinnet en pause fra det som ikke bare gjør ondt i magen men faktisk gir meg en fysisk klump i halsen, prøver jeg å rette oppmerksomheten mot uværet. Havet som skyller mange meter innover kaia. At Tante Solbærbusk rister frustrert i vinden. Regnet på vinduet, og måsene som sliter med å navigere i vinden. Det som jeg kan se. Å observere og lytte med en kopp te i hånden for å rømme fra stormen i livet.

Som jeg lengter til den dagen skuldrene blir lave igjen. Den dagen jeg kan puste helt ned i magen. Den dagen frykten slipper taket. Jeg som var så klar for sommerferie. Jeg hadde klart meg fint uten storm i juni…

Å gjøre så godt man kan

Tenk om jeg kunne få være en katt. Katter er jo alltid fornøyde med hva de gjør. For katter de gjør bare som de gjør. De hverken klager eller er missfornøyde med seg selv. De kan sove bort en hel dag, og er glade likevel. Katter er alltid fornøyde med sin egen innsats. Enten det er å spise, sove eller og bare være søt. Ja katter er kanskje spesielt fornøyd med å være søt. De bryr seg heller ikke særlig om hva andre enn måte mene om de eller deres innsats. Andres meninger overses galant. Tenk om jeg hadde en brøkdel av den innstillingen. Tenk om jeg kunne si til meg selv «jeg gjør så godt jeg kan, og det er godt nok», og «jeg er god nok som jeg er». Tenk om jeg kunne si det til andre! Hvis katter klarer det, burde vel jeg også klare det…eller…

Blomster, snø og separasjonsangst

Denne uka har så langt vært et sammensurium av følelser og årstider. På mandag kjørte vi utover til Kvaløya til Nygård Hagebruk og Eilertsen Gartneri for å kjøpe litt sommerblomster før kjæresten skulle reise bort. Den årlige gartnerituren bruker vanligvis å føles så sommerlig og stemningsfull med sol og varme drivhus. Kjæresten bruker å sitte med bildøra åpen og spise is, mens jeg bare nyter blomster på alle kanter. Men i år sto det bare 2 biler på parkeringsplassen til Nygård Hagebruk, og jeg strammet skjerfet rundt halsen før jeg gikk ut av bilen. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle la dårlig vær stoppe meg, og tenkte at jeg bare fikk benytte anledningen til å nyte å ha litt armslag. For det var jo bare jeg og to andre kunder der.

Lukten i det lille drivhuset hvor de oppbevarer alle sommerblomstene var så god. Jeg måtte stoppe opp å lukke øynene og bare lukte litt. Men det var kaldt. Og jeg følte meg litt stresset over den merkelig tomme stemningen som var der. Så kom det plutselig. En regnskur som var så kraftig at du ikke kan forstille deg alle lydene inni drivhuset. Eller, det var iallefall det jeg trodde det var. Inn døra kom en klissvåt ansatt springende og kunne fortelle at det ikke var regn. Det var faktisk snø! Jaja, tenkte jeg, og prøvde å ikke la snøen påvirke meg. Men noen ganger lar ikke inspirasjonen seg presse frem. Resultatet var at jeg fikk med meg en georgin, to nemesia, to urter og litt jord. Ganske lite for meg å være kan jeg fortelle.

Besøket på Eilertsen var ikke noe bedre. Jeg var ikke bare eneste kunde der, men eneste person i hele gartneriet da eieren hadde tatt seg en sjokoladekakepause innomhus. Jeg skjønte han så godt med tanke hvor kaldt det var, men skal innrømme at jeg følte meg som eneste person i hele verden der jeg gikk rundt alene. Det var en rar opplevelse. Men jeg fant noen blomster der også, og de ble satt på stuegulvet istedet for på verandaen. Det var absolutt fare for nattefrost.

Mandagskvelden fortsatte med pakking siden kjæresten skulle reise bort tidlig neste morgen. Bianco er ikke så fornøyd når vi reiser fra han, og derfor hadde kjæresten et stikk i magen når han hentet fram kofferten. Og det tok ikke lang tid før Bianco demonstrerte hva han mente om det. Det er en kjent prosedyre her i huset når man skal ut å reise, med både ignorering og de tristeste øynene som gir en så enorm skyldfølelse at man nesten bryter sammen i gråt. Pappa har enda ikke kommet seg etter at Bianco satt de triste øynene i han en gang han skulle reise hjem igjen. Det er fire år siden nå. Bianco lider nok av «litt» separasjonsangst.

Men som den kjærlige pusen han er, sov han den natten oppå t-skjorten til kjæresten som lå å tørket på varmekablene på badet. Ja t-skjorten var full av kjærlighet (les kattehår) neste morgen. Vi spøkte med at Biancos ultimate hevn for å reise fra han måtte være å i tillegg ta klesrullen ut av kofferten til kjæresten. Haha, er det flere som tillegger dyrene sine slike smarte personligheter?

Så var det tid for å susse og klemme og si hade på tirsdags morgen. Og det er alltid trist, men denne gangen føltes det enda tyngre. Jeg vet ikke hvorfor, men noen ganger er det bare sånn. Kanskje det var været. Jeg hadde iallefall ikke lyst at kjæresten skulle reise, og han ville egentlig bare være hjemme hos oss også. Det ble noen tårer mens vi snakket om alt det fine vi skal gjøre når han kommer hjem på søndag. Tenk å være så heldig å dele livet med noen man er så glad i at man ikke føler seg hel når man er fra hverandre. Det er visst flere som sliter med separasjonsangst i dette huset…

Nå står sommerblomstene på stuegulvet på sin tredje dag. Vi har hatt enda flere snøbyger. Gradestokken viser iskaldt og det føles mer som høst enn noe annet. På kveldene har det vært så mørkt at jeg har tent stearinlys, og selv om det har vært koselig har jeg tenkt flere ganger at jeg har lyst å gå i hi. Vekk meg når sommeren banker på døra. For mens snøen kryper nedover fjellsiden føles alt tyngre og tyngre. Jeg som vanligvis er så flink til å ta bilder av koselige tekopper og stearinlys i slike stunder. Men knappen på kameraet føles så langt unna akkurat nå.  Jeg har nok fått et snev av værmelankoli som pappa kaller det for. Så inntil videre er det tekopp etter tekopp til meg, og varmeflaske til kattepusen som gjelder. Søndag kan ikke komme fort nok nå.

The silver lining

Det er på sånne her kvelder, når regnet har øst ned i dagesvis, når vinden har vært så intens at jeg fryktet at grillen skulle flyge på havet, når håpet om vår og sommer nesten er forsvunnet, at vi i nord får belønningen vår. Plutselig blir alt helt stille – både vinden og dyrene. Og midnattsola gjør entré. Lysshowet som utspiller seg er helt magisk.

Det er på sånne kvelder man husker på hvorfor man bor så langt nord. Og det spiller ingen rolle om man er midt i tannpussen og på tur i seng. At det egentlig er leggetid. Man kler på seg varme klær, kaster kameraet over skuldra og løper ned på kaia. Dette magiske lyset varer nemlig ikke så lenge, og må nytes mens det kan.

I fjæra var det flere som stod og tok bilder av dette spektakulære synet.

Det så ut som himmelen hadde dratt rullegardinen nesten helt ned. Men selv bare med en liten glippe var dette lyset så gjennomtrengende som det kan bli. Se solstrålene som strekker seg oppover. Er det ikke fantastisk!

Jeg hadde nesten mistet motet når jeg så værmeldingen for de neste 14 dagene, men om ikke grønne knopper med midnattsol gir håp så vet ikke jeg… Man blir varm innvendig av sånt. Og det kompenserer jo litt for varmen vi mangler ute.

Midnattsola som danser i bekken og havet. Jeg blir aldri lei av dette synet!

Og litt senere ble midnattsola erstattet av rosa Disney-skyer. Åkei, så mangler vi varmen, vårfølelsen, de frodige trærne, og kanskje det ikke blir sommer med det første. Men vi har noe annet. Noe helt magisk. Og det er jeg så glad for ♥

Takk kjære Glamourbibliotekaren

På lørdag fikk jeg en vemodig nyhet. Vår alles kjære Glamourbibliotekar takker for seg etter å ha blogget i hele 13 år. At hun har blogget så lenge er bare helt utrolig. Tenk at hun i 13 år har gitt av seg selv, helt gratis, masse tips, triks, inspirasjon, hverdagslykke og feel good all the way! Jeg har ikke fulgt henne helt fra starten, men i mange år har jeg nytt av det gode hun har formidlet. Nesten hver dag har jeg stukket innom.

På grunn av Glamourbibliotekaren har jeg oppdaget nye teer som jeg er blitt glad i. Jeg har blitt inspirert til å lese flere bøker og funnet masse nydelig musikk. Det var hun som vekket interessen min for å handle mer brukt – spesielt gammelt Figgjoservise. Og gjennom alle de fine ordene og vakre bildene av blant annet den frodige hagen hennes, fant jeg en glede og ro som var helt unik. For oss blomsterelskere har denne bloggen vært rene oasen.

Hun har tatt oss leserne med til både Paris og New York flere ganger. Nå nylig til Paris, og da ble jeg så inspirert at jeg følte at jeg var der selv. Og hver eneste fredag har hun inspirert til å gjøre dagen litt mer glamorøs. Minnet oss på at det ikke skal så mye til for å sette gullkant på dagene, og oppfordret oss til å dele fredagsrapporter. Jeg har ikke bestandig vært så flink å rapportere inn, men som jeg kommer til å savne Glamorøs fredag!

Og det er akkurat disse små hverdagsøyeblikkene hvor hun har latt oss leserne drømme oss bort, påminnet oss om å nyte de små og enkle tingene, og å bare få en fin opplevelse som har gjort at man alltid har kommet tilbake. Jeg kjenner meg takknemlig for alt hun har gitt oss, og kommer til å savne henne dypt. Og jeg ser at jeg ikke er den eneste. Disse fine ordene fant jeg i kommentarfeltet hennes.

Maren sa: «Tusen takk for at du har skrevet favorittbloggen min!«

Yvonne sa: «Åh nå fikk jeg samme følelse som kjærlighetssorg…. ååhh nei. Jeg som elsker bloggen din. Mer enn alle andre blogger. Men takk for alt da! ♥ kommer til å følge iherdig med på instagram. Au revoir.«

Trofast leser sa: «Åh, jeg gikk inn her for å komme med en litt sen glamorøs fredag-rapport også fant jeg dette… Jeg har fulgt bloggen nesten siden oppstarten og vært innom så godt som daglig, så den vil bli dypt savnet. Takk for all inspirasjon og glede! Vemodig at du gir deg, men først og fremst er jeg takknemlig for alt du har delt. Jeg kommer til å titte innom for reisetips, inspirasjon og pusterom. Glamourbibliotekarens julekalender vil garantert bli besøkt hver dag i advent! Også kommer jeg nok til å håpe på et ørlite innlegg fra Glamourbibliotekaren selv en gang i ny og ne..«

Esther sa: «Du hjalp meg med å gjenoppdage små hverdagsgleder jeg hadde glemt i den såkalte tidsklemma. Er nå bevisst på hver eneste lille gode ting jeg opplever i hverdagen: en fin sang på radioen, spise kveldsmat av min farmors gamle servise, nyvasket hår eller lukten av nyslått gress.«

Anni sa: «Da er det bare en ting å gjøre. Begynne på side 1 i bloggen. For essensen i det du har formidlet er tidløst, og står støtt uansett årstall. Takk for alt!»

Så takk kjære Glamourbibliotekaren! Du har gitt oss mye! Jeg ønsker deg lykke til på veien videre. Og selv om kattelivet kommer til å bli litt fattigere uten deg, kommer jeg på din og Annis oppfordring til å fortsette å benytte meg av arkivet ditt. Det anbefaler jeg dere andre også til å gjøre. For der er så mye fint.

Au revoir!

Earth Day

I dag er det Earth Day – en dag for å hylle den fantastiske jorda vår, for å forsvare den, for å stå opp for den og vise at man bryr seg. En dag for å minne seg på at man skal fly mindre, kaste søpla der den skal være, spise mer miljøvennlig, bruke miljøvennlige produkter, være god mot dyrene, forbruke mindre, og kutte ned på plastbruket. En dag for å minne seg selv på hvor viktig dette er, og å huske på å bidra. Gjør du det? Jeg håper så inderlig du gjør det! Ta vare på jorda! Vi har bare en ♥

Mañana, mañana

Jeg er ganske flink til å vise dere bilder av fine ting, av ting som utelukkende framstår veldig bra. Ting som skal være til inspirasjon for dere. Og det er jo i stor grad det bloggen handler om – ting man kan bli glad av. Hverdagslykke, rett og slett. Men i dag når jeg gikk forbi skittentøyskurven – som har fått et riktig så høyt tårn oppå seg, tenkte jeg at dette er en perfekt anledning til å vise dere en annen type «hverdagslykke».

Jeg har jo nevnt det for dere tidligere at jeg har litt støv på hjernen. Og det er ikke lenge siden jeg atter en gang sa til ei venninne som skulle komme på besøk, at vi hadde det litt rotete. Jeg registrert at hun så seg godt omkring i leiligheta den første timen av besøket før hun utbrøt: Hvor er rotet du snakket om?!?!! Jepp der har dere meg i et nøtteskall! Jeg hadde selvfølgelig rettet på putene i sofaen, børstet bort støv fra stuebordet, plukket bort samtlige klær kjæresten hadde heng over kjøkkenstolene, og puttet alt som stod på kjøkkenbenken i oppvaskmaskinen – i ganske høyt tempo rett før hun kom. For jeg vil gjerne ha det ryddig. Det er da jeg trives best, og slapper best av.

Men livet er ikke alltid sånn at man har energi til å ha det prikkfritt. Og dersom man skal bruke all energien sin på å rydde og vaske, hvor lykkelig blir man da? Sannheten er nok at vi har godt av å ha litt av begge deler i livet. En balanse mellom orden og avslapping. Og jeg blir stadig flinkere skal jeg si dere. Se bare her. En hel haug med skittentøy, og alt jeg tenkte var – jeg tar det i morgen. Og det er godt å kunne utsette det til i morgen.

∼ Mañana, mañana ∼

 

Online igjen

Ja, så fikk jeg altså oppleve å bli helt og holdent utestengt fra bloggen for første gang i helga. Og for de av dere som besøker meg jevnlig, så så dere nok at dere også var utestengt. Og jeg som hater tekniske problemer! Jeg skal ikke skryte på meg veldig god tålmodighet til vanlig, men når det kommer til tekniske problemer har jeg enda mer å gå på. Jeg satt bokstavelig talt og rev meg i håret i maaange timer i går – mens jeg søkte etter hjelp i utallige forumer. Og dette måtte selvfølgelig skje samtidig som kjæresten hadde seg en liten konserttur til Oslo. Så jeg kunne ikke «plage» han for mye heller. For det er jo kjæresten som er selveste balansen i det digitale kattelivet. Som jeg sa – der har jeg null i tålmodighet.

Og selv om jeg har blitt flinkere til å godta at feil kan skje, og at man bare må tåle det for en kort periode noen ganger, var det verste at jeg ikke visste hva det var som var problemet. Eller hvor jeg skulle henvende meg for hjelp. Ord, bilder og det estetiske – det kan jeg. Men alle disse andre «datagreiene» har jeg rett og slett ikke peiling på. Webhotell, host, Jetpack, plugins, og koder i hytt og pine er jeg ikke laget for. Og det hjalp heller ikke at jeg visste at jeg skulle ha tatt backup av hele bloggen for alt for lenge siden. Det verste scenarioet dukket opp i hodet mitt. Plutselig ble noe som er veldig viktig for meg veldig skjørt. Og jeg ble atter minnet på hvorfor jeg ofte velger bort den digitale verden, til fordel for noe håndfast. Men bloggen er så viktig for meg at den blir jeg ikke å velge bort – uansett!

Så hva lærte jeg av denne stressende utestengingen? Jo det skal jeg fortelle deg. Det er Domeneshop som er min host. Det er viktig å ta backup jevnlig (så nå må jeg bare finne ut hvordan jeg gjør det). Stress hjelper ikke. Og jeg skal ikke være så snar med å kritisere kjæresten for å være avhengig av mobilen sin. For jeg fikk sannelig kjenne på litt abstinenser. Men nå er jeg online igjen. Nå kan jeg senke skuldrene og ta opp tråden der jeg slapp den. Skape, være kreativ, og nyte Mango og Bergamott-te i mummivinterkoppen fra i fjor. Som faktisk har like mye snø på seg som vi har utenfor ytterdøra nå.

Ha en fin søndagskveld alle sammen!