Dagene går, i denne nye merkelige tida. Og det er så rart, for det skjer liksom mye og lite på samme tid. Jeg rives mellom to deler av meg selv – frykten, redselen for sykdom hos meg selv og mine kjære. Og frykten for forandringer. Jeg har et veldig dårlig forhold til forandringer når jeg ikke får velge de selv. Og den andre siden, den som roer ned. Som sier at dette er bra for oss, for jorda. At det gir oss perspektiv over hva som egentlig er viktig. Og som bidrar til en enorm fellesskapsfølelse (noe som forhåpentlig kan bryte med egoismen og selvsentreringen som jeg dessverre syns har vært voksende de siste årene). Men disse to flyter fritt inn i hverandre hele tiden. For frykten presser seg på. Og spesielt når jeg skal holde meg oppdatert på situasjonen. Og jeg er allerede skjør fra før av på grunn av tapet av Bianco.
Jeg må nok bli flinkere til å gjøre som Mariell gjør – å anerkjenne de tunge følelsene, men samtidig legge de til siden. Også må jeg fortsette å bruke Underbara Clara sine spørsmål om bekymring. Dessuten har vi nå en gylden sjanse til å endre fokus. Sannheten er jo at vi fortsatt har så mye å være takknemlige for. Vi har fortsatt så mye godt i livet. Og selv om det er unntakstilstand og alt er så rart nå, så må vi ikke glemme dette. De gode tingene.
Sånn som vår herlige lille Mira som koser seg så mye i senga at hun bare ligger og myser ♥
Som elsker å leke, og som ser så lur og artig ut mens vi holder på.
Og den her herlige fluffye magen. Og sjekk de søte labbene!
Så var det så fint å få aldeles nydelig mat levert på døra av Mathallen. Og med to små gaver oppi posen. Det var dobbel dose med glede det!
Jeg er så glad i disse multebærdropsene, og husker at vi brukte å selge de når jeg jobbet på Taras. Det er nesten et halvt liv siden, men smaken var akkurat som jeg husket den.
En annen god ting å være takknemlig for er en romantisk middag med kjæresten ♥ Min fine, gode kjæreste som har hjemmekontor, men som likevel jobber mye mer enn hva som er sunt for en kropp og for et hode. Denne tida krever mye av veldig mange, og nå om dagene må jeg tvinge han til å prioritere søvn. Som en streng mor. Marsj i seng! Og skal vi se en Poirotepisode blir det i flere deler, over flere dager. Da blir man ekstra takknemlig for en romantisk middag.
Ekstra fint var det også en dag når sola skinte og jeg klarte å overtale kjæresten til å bli med på en liten gåtur rundt pirene.
Hele byen sto stille. Foruten disse skarvene som ubekymret klynget seg sammen. Ingen 1-metersavstand der nei. Som jeg misunner dem!
På sørsiden av Pir 2 gikk vi forbi en av Tomasjordnes minste bygg. Men jeg tror ikke det bor noen naboer der akkurat nå.
Det var så vakkert med sola og snøen. Ja nesten litt påskestemning.
Jeg var godt påkledd og måtte bare nyte hver gang jeg hørte det knake under føttene. Husker dere på å nyte de små tingene nå?
Se så vakkert! Så fint! Jeg håper vi får mer av dette været i nærmeste framtid sånn at vi også kan sitte litt ute på verandaen. Den siste uka har det dessverre vært ufyselig grått og stormende. Men bak en sky står sola og venter.
På lørdag fikk vi hele to bud på døra fra byens lokale butikker. Blomster fra Sonja Johnsen, og kaffe, kubbelys og lakrissjokolade fra Taras. Det er så viktig å støtte de små selvstendige nå i denne vanskelig tida. Dessuten ser jeg at de strekker seg langt for å nå ut til oss kundene som ikke kommer oss noen vei. Og for en lykke og luksus det var å kunne sette ferske blomster i en mugge på bordet ved siden av sofaen. Jeg er så takknemlig for at jeg fortsatt har muligheten til det. Jeg tar det ikke for gitt skal dere vite.
Takknemlighet og glede over en god bok og en kopp varmende te har det også blitt. Jeg takker for hver eneste tekopp. Også blir man ekstra takknemlig når man leser Anne Franks Dagbok. Tenk så mye vi har nå som de ikke hadde da, under 2. verdenskrig. Jeg kjøpte denne boka i fjor etter at minnene om da jeg hørte den på lydbok som barn begynte å dukke opp. Men så fikk jeg ikke lest den fordi Bianco ble syk. Men det finnes vel ikke en mer passende tid enn nå å lese den?!
Noe annet som bare gir varme i kroppen og et smil over hele ansiktet er to små mus ved siden av føttene mine ♥ Og når det er to stykk ja da skjønner man at Mira virkelig har lyst å leke. Vår søte lille kattunge.
Så var det vaffeldagen på onsdagen. Jeg gikk for den erkenorske typen med brunost, og det var så godt. Da kom nasjonalfølelsen fram i meg, og det passer jo nå. Kjæresten var også veldig fornøyd når han fikk servert rykende varme vafler på hjemmekontoret.
Og det er ikke bare på sidebordet vi har ferske blomster. På stuebordet står disse nydelige ferskenfargede hodenellikene. Og jeg blir så glad hver gang jeg ser på de. Så takknemlig for at de står der og beriker hverdagene våre med sitt vakre utseende.
Også sender vi massevis av bilder av Mira til både pappa og mamma. Da blir de så glade. Og det har ikke blitt få telefonsamtaler heller. Det er nesten som at folk tar seg mer tid til hverandre nå som vi ikke har mulighet til å være så travel. Godheten og omsorgen vises ekstra sterkt nå. Og det er det jeg holder fast i i denne tida, selv om jeg innimellom blir veldig frustrert over de som bare ser seg selv. Sånn som sutrende hyttefolk, folk som ikke holder seg hjemme, og de som setter sine egne gjøremål framfor liv.
Og selv om sorgen og savnet etter Bianco fortsatt stikker meg i hjertet hver dag, er jeg så glad for Mira. Jeg vet at vi aldri hadde fått oppleve henne om vi ikke hadde mistet Bianco. Jeg skulle selvfølgelig ønske vi kunne få ha de begge to, men sånn er nå livet.
Så husk og vær glad og takknemlig for alt det fine dere har, selv om vi er isolert og begrenset nå. Det er min og Miras viktigste oppfordring til dere denne fredagen. Håper dere alle er friske og har det bra! Stor helgeklem fra oss i kattelivet ♥
