Poirot – Mon ami

Jeg var vel fem-seks år når jeg hadde mitt første møte med denne herlige lille detektiven. Pappa var veldig glad i å se filmer med Poirot. Og mens pappa så på Poirot-film, satt lille Ida ved siden av på stuegulvet og lekte med tekoppsettet sitt (som dere skjønner var jeg tidlig interessert i te). Jeg husker så godt at jeg umiddelbart bemerket meg den fine og spesielle kjenningsmelodien. Jeg reiste meg opp, satt meg på sofakanten og lurte på hva slags rar mann som var på tv. Han var jo så liten og merkelig. Med denne snurrebarten og disse rare skoene. Også gikk han så rart. Men det fenget meg likevel. Det var noe med denne mannen som ga meg en god følelse tvers igjennom. Jeg likte han. Og fra akkurat det øyeblikket har Poirot vært en stor del av livet mitt. Og jeg er så utrolig glad i han. Han er som en slags venn som jeg treffer nå og da, bare at det er på film.

Og det er ikke rent sjelden at vi «treffes» heller. Jeg vil tro at jeg ser ihvertfall en Poirot-film i uka. Typisk er at vi ser Poirot når vi spiser english breakfast på søndagene. Det har nesten blitt en tradisjon. Men vi kan også se de på lørdagskveldene, og de siste ukene har jeg sett mye Poirot på ettermiddagene på NRK. Og nå kommer påsken med stormskritt. Og i vårt hjem er det ingen påske uten Poirot! Så nå framover skal jeg nyte litt ekstra tid sammen med denne elskbare belgiske detektiven som aldri slutter å glede meg med sine «little grey cells» og «order and method». Han er virkelig «the greatest detective», som han selv sier med en passende selvsikkerhet. Poirot er nemlig ikke bare veldig smart, han er også humoristisk og veldig omsorgsfull – men på sin egen måte. Ja han er han noe helt for seg selv. Og sammen med sine medkarakterer Captain Hastings, Miss Lemon og Chief Inspector Japp, skapes en stemning så god at jeg lover deg at du blir hekta. Det er den beste av den beste feel-good. Så har du ikke sett Poirot enda, så anbefaler jeg det veldig. Kanskje du også får deg en ny venn 😉

«When one is unique, one knows it»

 

Jeg fant, jeg fant

Jeg finner stadig nye gamle skatter, og gjør gode kupp. Sist gang jeg var innom Gjenbruk fant jeg to gamle putetrekk som skal få lov til å bli handleposer. Et hjemmesydd forkle i blått retrostoff. Og et nydelig dueblått stoff som jeg skal sy meg skjørt av. Alt dette for den nette sum av 50 kroner. Det var litt av et kupp!

Stålfatet fant jeg også på Gjenbruk for 15 kroner. Tekoppen kostet 20 kroner på Edels Antikk og Retro. Og fatet og den nydelige kammerstaken kjøpte jeg for 30 kroner på loppis. Det ser jo nesten ut som kammerstaken er dekorert med messingblonder.

Dette gamle strikkede putetrekket fant jeg på Edels Antikk og Retro for 100 kroner. Det er av ordentlig gammel årgang, og har verken glidelås eller tilsvarende. Derfor må jeg sy det sammen når jeg har puttet puta inni, og sprette det opp igjen når det skal vaskes. Å kjøpe sånne ting får meg til å tenke på hvor mye mer arbeid de hadde før. Livet har sannelig blitt litt enklere de siste årene.

På loppis fant jeg også en gammel småblomstrete kjøkkengardin, som jeg kjøpte for selve stoffet. Og et nydelig hvitt brodert bommulsputetrekk. Mamma kunne fortelle at et slikt putetrekk hadde hun sovet mye på i barndommen. Jeg ble også påminnet barndommen da jeg fant dette julekortet med Care Bears på. Jeg ELSKET Care Bears når jeg var lita. De er jo så søte de bamsene. Hadde du en Care Bares-favoritt? Jeg tror Wish Bear var min.

Også fant kjæresten denne Agatha Christie-boken for 20 små kroner. Den inneholder hele 3 noveller, så nå har vi underholdning i påsken. Tenk så mye fint vi har funnet. Har du gjort noen gode loppisfunn i det siste?

Sov godt

I går var det den internasjonale søvndagen. Og jeg må si jeg er veldig glad for at det fokuseres på søvn, som er noe av det viktigste vi trenger i livet. Viktigere enn mat faktisk. Visste du det? Mange i dag sliter med å få sove, av ulike årsaker. Selv skal jeg innrømme at søvnen ofte ikke er optimal. Men jeg har noen små tips og triks som jeg ønsker å dele med dere. De fikser ikke vanskelige søvnproblemer, men kan bidra til litt mer avslapping og kos. Og kos er vel ikke noe man sier nei takk til ♥

1 Stillhet og ro. For meg er det umulig å sove i bråk. Jeg vet mange som klarer det, og det beundrer jeg de for. Men siden jeg er på motsatt side, må jeg noen ganger ty til ørepropper. Spesielt når det er uvær og det blåser så kraftig, at det høres ut som hele soveromsveggen skal brekke i to. Da er øreplugger redningen min. Disse her så jo bra ut.

2 Behagelig sengetøy. Dette flanellsengesettet er fra Kid Interiør, og er fantastisk mykt å ligge i. Det koster litt, men er av god kvalitet. Og i og med at jeg sover så godt i det, syns jeg at jeg virkelig får valuta for pengene. Og finnes det noe bedre enn å legge seg nydusjet i helt rent sengetøy? Jeg tror ikke det.

3 Behagelig nattøy. Mange sover best uten en tråd på kroppen, men skal man ha på seg nattøy – må det være behagelig. Denne vårlige nattkjolen fant jeg på Lindex. Ikke bare er den blomstrete og fin. Den er også kjempemyk i stoffet.

4 Varme føtter. Deilige ullsokker eller lester er et must for meg og de kalde føttene mine. Og fryser man på føttene, da får man ihvertfall ikke sove. Jeg er så heldig å ha flere bestemødre som strikker til meg, men til de av dere som ikke har det, gjør sikkert disse ullsokkene fra Barfota også jobben.

5 Beroligende dufter. Lavendel, kamille og ylang ylang er dufter som kan virke beroligende på kroppen. Man kan kjøpte eteriske oljer og smøre seg med, eller man kan helt enkelt tenne et deilig duftelys på nattbordet før man legger seg. Man må bare huske å blåse det ut før man sovner. Dette duftelyset fra Yankee Candle har nydelig lukt. Også hjelper det jo at det kommer i en så fin krukke. Er det kanskje flere her som er svak for ting som ser fine ut?

6 Mørkt soverom. Å ha et mørkt soverom er et mine beste tips for god søvn. Vi som bor i nord-Norge vet at dette kan bli en utfordring på sommeren. Det blir jo aldri mørkt… Da kan man ty til en sovemaske som denne fine fra Glitter. Her er det også klar beskjed til både mann og eventuelle barn (håper de kan engelsk), om at de ikke skal forstyrre deg. Men dersom sovemaske ikke er tingen for deg, kan du jo gjøre som meg og klistre soveromsvinduene med aluminiumsfolie (og håpe på at naboene ikke tror du er en raring som er redd for aliens eller dyrker jazz-tobakk).

7 Søvndyssende lesestoff. Og her er det gode gammeldagse bøker og blad som gjelder. Man skal ikke lese på pc, mobil og nettbrett. Det sterke lyset bidrar bare til at man blir mer våken. Å lese funker godt for mange. Man roer liksom ned med en bok i hånden. For eksempel pappa som ikke leser en gang. Han trenger bare å holde boka i hånden, så sovner han. Det er verre for den snille stemora mi som får boka i hodet akkurat i det han sovner. Hehe, hva gjør man ikke for kjærligheten! Og kjærlighet kan du lese om i denne samleboksen med Jane Austenbøker fra Penguin Classics – som er to die for. Alle de fine klassikerene, så pent dekorerte (jeg har faktisk to av disse bøkene, og de er virkelig fine).

Så der har du mine tips for å sove godt, og jeg håper at de kan bidra til god søvn for deg også. Eller en koselig og avslappende stund før du skal sove. Da gjenstår det vel bare å si god natt og sov godt 😉

Tips til mammutsalget

Jeg gleder meg veldig til mammutsalget hvert eneste år. Det er ikke det at jeg er en så enormt stor lesehest, men etter hvert som alt blir mer og mer digitalt, kjenner jeg sterkere for å rømme inn i noe så enkelt som en bok. Det føles veldig avslappende og behagelig med bøker. Og bøker har jo i alle år vært en av våre beste kilder til underholdning, selv om streaming av filmer og serier har overtatt en del nå. I bøkene kan man lage sin egen verden, man får bruke sin egen fantasi. Og det er så godt, som sagt, å bare rømme bort fra alt det digitale som omkranser oss i hverdagen. Når mammutsalget kommer benytter jeg alltid anledningen til å utvide hjemmebiblioteket mitt. Og det håper jeg at du også kan bli inspirert til nå. Her kommer et utvalg av bøker jeg enten har lest eller ønsker meg.

Hulemannen av Jørn Lier Horst. Dette er bok nummer ni i krimserien om politimannen William Wisting. I denne boka kommer døden til William Wistings eget nabolag. Bare tre hus bortenfor politimannens hjem har en mann sittet død foran et flimrende fjernsynsapparat i fire måneder. Da det tyder på at ingenting kriminelt har hendt, blir saken henlagt til fordel for et annet likfunn som skal vise seg å bli en vanskelig etterforskning. Men Wistings datter Line, som jobber som journalist i VG, bestemmer seg for å skrive et portrett av denne ensomme mannen som ikke ble oppdaget før. Mens Wisting jobber med sin kriminalsak hvor de enda ikke har fått identifisert den drepte, viser Lines undersøkelser at naboens død kanskje ikke var så uskyldig likevel. Og det går ikke lang tid før Line beveger seg mer og mer inn i farens etterforskning. Hulemannen er en herlig spennende og meget godt skrevet bok. Jeg klarte nesten ikke å legge boka fra meg. Og ettersom jeg har lest alle de utgitte bøkene med William Wisting, føler jeg at jeg har et forhold til han nå. Liksom at jeg kjenner han. Det er selvfølgelig greit å lese disse bøkene i kronologisk rekkefølge, da du får bedre kjennskap til de forskjellige personene og livene deres. Men Hulemannen er en bok du helt fint kan lese adskilt fra de andre. Den er min absolutte favorittkrimbok så langt.

Hvitt hav av Roy Jakobsen. Året er 1944, og vi befinner oss på Helgelandskysten. Ingrid har vendt tilbake til sin barndoms øy, selv om moren som ikke lever lenger ba innstendig om at hun som er ung måtte reise ut og vende havet ryggen. Ingrid tror hun er alene og setter garn og ruster seg for vinteren. Hun klyver over gjerdene som da hun var barn. Men hun er ikke noe barn. Og på uventet vis får hun oppleve kjærligheten gjennom noen intense vinteruker. Hvitt hav har stått på ønskelisten min en stund nå, og er oppfølgeren til De usynlige, som jeg egentlig burde ha lest først. Jeg får se om jeg klarer å vente. Men akkurat nå klør jeg etter å lese denne boka. Historien i seg selv fenger meg veldig, men det er også nordlendingen i meg som blir så ivrig etter å lese om kysten, havet, og naturen i nord. Og hvordan de hadde det på disse små øyene i «gamle dager». Denne boka blir nok årets tilskudd til hjemmebiblioteket mitt.

Tedyrkerens kone av Dinah Jefferies. Året er 1925 i Ceylon. Gwendolyn Hooper stiger av båten fra England i et land hvor det dufter av kanel og sjasmin. Hun er en ung brud på 19 år som skal begynne på et nytt liv. Men når hun føder sitt første barn står hun overfor et valg ingen mor skulle være nødt til å ta. Plantasjen ektemannen har drevet gjennom flere år har mange hemmeligheter. Hvordan døde mannens første kone? Og hva skjuler den lille graven i hagen? Men først og fremst tynges Gwendolyn av sin egen hemmelighet, som hun beskytter av hensyn til ektemannen og sønnen. Denne boka er også høyt på ønskelisten min.

Boktyven av Markus Zusak. Året er 1939. Vi er i Nazi-Tyskland. Døden har travle dager, og han skal snart få enda mer å gjøre. Den dagen Liesel Meminger finner en bok i snøen ved brorens grav, forandres livet hennes dramatisk. Jenta har nemlig oppdaget noe hun ikke kan motstå – bøker. Graverens håndbok er det første av hennes 14 tyverier i løpet av de neste årene. Snart stjeler hun bøker fra nazistenes bokbål, borgermesterfruens bibliotek og der hun ellers måtte finne dem. Det er fosterfaren som lærer henne å lese, og takket være bøkene klarer hun å finne mening i en verden som er i ferd med å gå av hengslene. Liesel deler historiene hun har lest, med naboene sine i bomberommet og med jøden Max, som fosterfamilien skjuler i kjelleren. Forfatteren velger Døden som forteller og klarer med dette å få fram en usentimental historie som likevel har alle håpets, dårskapens og forventningens nyanser i seg. Jeg har denne på DVD allerede, men har liksom ikke fått meg til å se den. For utenpå boka står det «les boka, se filmen». Kanskje jeg er flink denne gangen, og gjør det i riktig rekkefølge? Det er forresten bare e-boka som er på Mammutsalg. Men for de som har Ipad og smarte telefoner er det vel kanskje enda enklere.

Barnas store sangbok. Ikke en bok man leser, men ååå så viktig å ha i bokhylla likevel. Her finner man kjente og kjære sanger av Alf Prøysen, Thorbjørn Egner, Astrid Lindgren, Inger Hagerup og mange flere. Sanger som Det satt to katter på et bord, Blåbærturen, og Teddybjørnens vise, er sanger som jeg har sunget utrolig mye opp gjennom oppveksten. Og nå som alderen stadig blir høyere, og hukommelsen ikke lenger er som når jeg var 20, er det veldig greit å ha en bok med både tekst og noter i. Da blir det ekstra koselig når minimennesker kommer på besøk.

Brudekisten av Unni Lindell. Dette er den tiende boka om politietterforskeren Cato Isaksen. Unni Lindell beveger seg i katakombene på Gaustad sykehus. De slottsaktige bygningene ble tømt, men én flyttet aldri ut. Tolv år gamle Maike Hagg, datteren til en psykiatrisk pasient, døde i kjelleren på Gaustad sykehus i Oslo i 1988. Politiet konkluderte med at det var en ulykke, at jenta falt fra en gardintrapp og slo hodet i steingulvet. Emmy Hammer og Aud Johnsen møtes tjuefem år senere for å snakke om det som egentlig skjedde den gangen. Foreldelsesfristen nærmer seg. Møtet blir farlig, for en av kvinnene vet for mye; angst og hat trigger en kaldblodig morder frem fra skyggene. Halloweenkvelden blir Aud Johnsen drept, og Cato Isaksen og Marian Dahle får saken. Miljøet på Gaustad sykehus trer sakte frem – noe hviler i skyggen av noe annet. Denne boka er en ekkelt bra krim. Ikke bare får du en velskreven og spennende historie, men Unni Lindell er også inne på mulige scenarioer som kanskje utspilte seg på mentalsykehus i en tid da kunnskapen ikke var så stor. Her gjelder det samme som med Hulemannen, nemlig at det kanskje er greit å ha lest bøkene om Cato Isaksen i kronologisk rekkefølge. Men man kan fint lese denne også alene. Brudekisten er også en bok som er vanskelig å legge fra seg. Jeg tror jeg leste boka i bare to etapper.

A street cat named Bob – the movie

James

Streetcat Bob

bob

Cat

gatekatt

High five

Streetcat Bob on the street

James and Bob Big Issue

A streetcat named Bob

James and Bob

Bobcat

Åååå, denne filmen har jeg ventet så lenge på. Jeg følger James og Bob på facebook, og der skrev James for over ett år siden, at det skulle bli film av boka. Den nydelige, fine boka som jeg er så glad i. Jeg var selvfølgelig litt redd for at de skulle «overprodusere» filmen, slik at historien ble litt for mye Hollywood, og mistet ektheten sin. Det er jo nettopp den litt røffe, upolerte sannheten som jeg liker så godt ved boka/historien.

Det er helt vanlig at det blir litt endringer når bøker skal filmatiseres, for det er ikke alt leselig som gjør seg på film. Og selv om A street cat named Bob ikke er helt lik som boka, kan jeg heldigvis meddele at filmen var kjempefin og rørende. Luke Treadaway gjør en god tolkning av James, og Bob… ja Bob, han spiller seg selv i de fleste scenene (det er en annen katt som også spiller av og til). Og akkurat det at Bob selv er med i filmen syns jeg er ekstra fint. Da føles det mer ekte og virkelig, og Bob er så utrolig søt. En annen ting som for meg skaper mer ekthet i filmen, er det britiske. Historien foregår i London, og de prater da selvfølgelig britisk. Og bristiske Joanne Froggatt – hun som spilte Anna i Downton Abbey, dukker også opp i en liten rolle i filmen.

Som jeg nevnte i bokanmeldelsen så handler også filmen om at gatekatten Bob helt plutselig kommer inn i livet til James – en tidligere narkoman, som akkurat har fått sitt første hjem på mange år. James er ensom, og en liten «red ginger cat» skal vise seg å være akkurat det James trenger for å bli lykkelig. Som de sier i filmen «sometimes it takes nine lives to save one». Og jeg vet jo så inderlig godt hva det er snakk om. For min lille street cat Bob ligger her rett ved siden av meg ♥ Selvfølgelig fortsetter utfordringene for James og Bob, men nå er de to om det. Og vi kan vel alle relatere oss til hvor godt det er å ha noen å dele livet med. Enten de har to eller fire ben. Jeg anbefaler denne filmen på det varmeste. Selv om filmen har tunge og harde realiteter om livet, er den likevel en solskinnshistorie som rører deg langt inn i hjerterota. Se den, den går på kino akkurat nå!

«sometimes it takes nine lives to save one»

 

En gatekatt ved navn Bob

en-gatekatt-ved-navn-bob

For to år siden fikk jeg denne nydelige boka i julegave av en venninne. Og for en julegave! Jeg elsket den fra første side, og brukte ikke mange dager på å fullføre den. En gatekatt ved navn Bob traff meg rett i hjertet. Og den var umulig å legge fra seg. Den handler om James Bowen som er tidligere narkoman og hjemløs. Han får tilbud om å bo i en kommunal leilighet i London, og det er her han møter på gatekatten Bob. Bob er hjemløs og skadet, og trenger tydelig hjelp. Med de få pengene James har, tar han Bob med til dyrelegen, og pleier han til han er frisk igjen. James forventer ikke at Bob skal bli værende når han er frisk nok til å fortsette livet som gatekatt – men Bob har andre planer. Videre får man følge både utviklingen av James og Bob sitt forhold, samt deres felles utfordringer.

På mange måter visste jeg at jeg kom til å elske denne boka. Jeg har jo min helt egen gatekatt Bob her hjemme. Historien om Bianco og meg er ikke rent ulik. Selv om jeg verken var hjemløs eller bor i London. Men jeg vet så inderlig godt hvor mye kjærlighet en uventet liten rød kattepus fra gata har å gi. Så spørsmålet om hvem som «reddet» hvem, er like aktuelt for meg og Bianco, som det er for James og Bob. Det som var overraskende med boka, var hvor rørende og hardt det var å lese om James og utfordringene som narkoman og hjemløs. Hvordan han ble behandlet av andre og hvor ensom han var. På mange måter føler jeg at boka har endret synet mitt på narkomane og hjemløse. Jeg føler en mye større forståelse. Og ikke minst en mye større trang til å hjelpe – både mennesker og dyr. En gatekatt ved navn Bob er en av de fineste bøkene jeg har lest, noensinne. Les den, og jeg garanterer at du blir å få klump i halsen, og at tårene vil trille.

bob-og-bianco

Er Bob her inne, lurer Bianco på ♥

Sissels jul – konserten

sisselBilde: Silje Therese Kjellsdatter

1. desember var vi på julekonsert med Sissel Kyrkjebø i storsalen på Edge-hotellet. Det var en formidabel opplevelse. Sissel synger så nydelig, og hun har stålkontroll hele veien. Nesten fra første tone kom gåsehuden. Hun hadde med seg tre mørkhudede korister fra London, som også sang fantastisk. Og stemmene deres understreket virkelig temaet for kvelden – nemlig soul. De fleste sangene var på engelsk, og det var uventet mange sanger man egentlig ikke forbinder med julen.

Gjennom hele konserten var både tårer og gåsehud tilstede. Det jeg imidlertid følte fravær av, var julestemningen. Det kan være regnværet vi hadde ute, eller kanskje fordi hun ikke sang så mange julesanger, eller at jeg rett og slett ikke syntes lokalet var så «julete». Men jeg storkoste meg likevel. Sissel klarte å skape en lun og varm stemning sammen med bandet. Hun var humoristisk og rolig. Og når «O helga natt» og «Glade jul» ble sunget, føltes det litt mer som en julekonsert. Men jeg hadde i utgangspunktet forventet meg litt flere norske tradisjonelle julesanger.

Jeg har aldri hørt Sissel Kyrkjebø synge live før nå. Hvorfor, aner jeg egentlig ikke. Jeg har jo massevis av platene hennes, og jeg er veldig glad i musikken hennes. Jeg var bare 7 år når jeg fikk min første Sissel-kassett av min gammelonkel Kalle. Han var så glad i henne, og hadde mange kassetter. Sammen hørte vi på henne, mens jeg sang med. Når onkel plutselig sa at jeg kunne få den kassetten jeg likte best, ble jeg så glad. Tenk at han ville gi meg sin egen kassett! Det var så snilt. Så når jeg satt på konserten og Sissel sang «Kjærlighet», gråt jeg noen tårer for min kjære onkel Kalle som ikke er sammen med oss lenger ♥

Snøfall

snofall-4

snofall

snofall-11

snofall-6

snofall-9

snofall-3

snofall-8

snofall-7

snofall-2

snofall-5

Har du sett den nye adventskalenderen på NRK? Hvis ikke MÅ du se den! Den heter Snøfall og er bare helt nydelig. I Snøfall møter du ni år gamle Selma som bor hos nabodamen Ruth, etter at foreldrene hennes døde når hun var 3 år gammel. Ruth er en streng dame som ikke er så veldig flink med barn. Selma er derfor ensom, og lengter veldig etter en familie. Alt hun har er hunden sin Casper. Mens dagene er grå, begynner Selma plutselig å høre julemusikk inni hodet sitt. Samtidig langt langt borte i byen Snøfall synger Julius (som er julenissen) og alle barna på nisseskolen, for full hals. De forbereder seg alle til jul – med å blåse julekuler, øve til Snøfallkampen og andre Snøfalltradisjoner.

I denne kjempekoselige adventskalenderen møter du også en rekke andre artige og finurlige karakterer, som Pil, Winter og Håkon. NRK har gjort en gjennomført og god jobb med denne nyproduksjonen. Historien er fengslende, og jeg ivrer etter å se mer. Jeg liker så godt stilen og fargene de har brukt. Både i byen Snøfall og Verden Utenfor. I Snøfall er det koselige trehus, med snø ute og lun belysning og peiskos inne. Det brukes møbler og klær som man forbinder med god gammeldags norsk jul. Det er så koselig der at jeg kunne tenke meg å bo der. I Verden Utenfor er det grått og minimalistisk. Selma framstår her som en skinnende stjerne, som skiller seg ut fra de fleste andre med sin fargerike genser og personlighet. Kanskje Selma egentlig hører hjemme i Snøfalls lune stemning?

Oppsummert er Snøfall kjempekoselig, veldig profesjonelt laget, og jeg er rett og slett stolt over at denne fine adventskalenderen er norsk. Se Snøfall, og jeg garanterer at du får julestemning!

∗Ha en fin desemberdag∗