Fint å se på, fint å høre på

Det er så mye fint å både se på og høre på for tiden. Her er kommer det som jeg liker best akkurat nå.

Äkta Billgrens er kanskje noe av det koseligste jeg ser på akkurat nå. Der får man følge Elsa Billgren og kunstnerfamilien hennes. De er en familie som er litt annerledes og eksentriske, men som man også kjenner seg lett igjen i. Både i familierelasjoner og hverdagslivet. Men kanskje også spesielt for en som meg, som også blogger og som har gode minner fra diverse kunstprosjekter fra tegning, form og farge på videregående. Herlighet som jeg lengtet tilbake til skolen når jeg så Ernst Billgren sitt Carl Larsson-prosjekt. Og så rørende fint det var i den episoden når Elsa og mammaen hennes besøkte huset de bodde i når Elsa var liten. Dette er reality på en helt annen måte, og jeg elsker at de er helt seg selv. Ja, helt ekte, som tittelen tilsier. Dette programmet er rett og slett koselig at jeg har fått både mamma og kjæresten hekta.

Syvende sesong av Neste sommer begynte nå nettopp. De byr som vanlig på god sommerstemning, herlig fransk musikk, og putehumor. Og det var et gledelig gjensyn med klønete Per-Ivar og illsinte Terje. Du kan se de på Dplay eller TV Norge på søndagskveldene.

Med kjærlighet for kanaler har jeg nevnt for dere før. Med det elskverdige skuespiller-ekteparet Timothy West og Prunella Scales som reiser langs de engelske kanalene, hvor de byr på vakker natur, litt historie og berettelser fra et helt liv sammen. Dette er feelgood på sitt aller beste, og har du som meg – et ekstra godt forhold til England, tror jeg dette blir å falle i smak. Denne gangen vil jeg tipse om en spesifikk episode som traff både meg og kjæresten litt ekstra. Alle episodene byr på fine ting, men noen ganger er bare plassene de besøker ekstra fine, eller nærheten i relasjonen deres kommer ekstra godt fram. Se den og bli varm i hjertet.

Masterchef Australia sesong 11 er også en av de fine tingene jeg ser på nå. Her er det gourmetmat som er så fantastisk at jeg tar meg i å bli så påvirket at fiskeboller i hvitsaus eller taco ikke lenger er godt nok til middag. Hehe, en kveld jeg serverte kjæresten en omelett som så ut som den kom ifra en restaurant så han på meg og sa: «no more Masterchef for you».

I tillegg er det noe med disse australierne. Ikke bare føler jeg at Matt, Gary og George er gode venner som jeg treffer i tv-en med jevne mellomrom. Men etter en stund ser jeg alltid på deltakerne som en slags familie. Jeg føler at jeg kjenner de. De er så snille med hverandre selv om det er en konkurranse. De heier på hverandre og bygger hverandre opp. Og gråter når noen må dra hjem. Er ikke det fantastisk?! Jeg tror nesten australierne må være noen av de snilleste og mildeste av folk.

Den nye versjonen av Little Women går fortsatt på kino, og på fredag skal jeg og en venninne dra å se den. Det er nokså dristig av meg som elsker 90-tallsversjonen SÅ mye. Og som ikke liker forandringer. Men fordi denne versjonen har så mange gode skuespillere og har fått så mye skyt, skal jeg gi den en sjanse. Gjett om jeg er spent!

Så går vi over til «høredelen» av innlegget. Lars Bremnes har sluppet tittelsporet for sitt kommende album, og denne sangen er bare helt fantastisk! Det føles umiddelbart som den har litt av Kari (Bremnes) i seg, men ganske fort kommer både teksten og melodilinja i ekte Lars Bremnes-stil. Og teksten er bra skrevet! Og veldig aktuell akkurat nå. Jeg og kjæresten har hørt den på repeat i dagesvis, og vi blir aldri lei. Du finner den på Spotify her.

I forrige uke så jeg Trygve Skaug på God Morgen Norge, når han sang denne vakre låten. Og herlighet for en flott og ydmyk mann med massevis av forståelse. Hadde bare alle vært som han… Jeg prøvde å finne den lille, enkle og fine versjonen fra han satt i sofaen alene med gitaren sin. For den var så naken og skjør at den ga meg både gåsehud og tårer i øynene. Men dette var det nærmeste jeg kom. Men han har en akustisk versjon på Spotify også, og den går (sammen med Lars sin Spelle for de gale) også på repeat her hjemme om dagene. Teksten i denne sangen er så sterk, og jeg tar meg i å synge «Du kan stole på meg når jeg sier at jeg lover, for jeg veit det går over» om igjen og om igjen. Men når det gjelder Bianco vet jeg at det aldri går over. Jeg blir nok mer vant til det, men savnet, det vil alltid være der. Men sangen har likevel en slags trøstende og beroligende effekt på meg.

En tredje sang som er helt ny for meg, men som jeg har falt pladask for, er Jorda av Maria Haukaas Mittet og Terje Nilsen. Men jeg liker versjonen av Tore Johansen og Marit Sandvik best. Jeg hørte den på Svalbard – minutt for minutt, og siden da har jeg lett etter den over alt. Jeg finner den ikke noen andre plasser enn i dette programmet, så da blir det med havlyder i bakgrunnen. Men det kan jo være koselig det også 😉 Den ligger litt over fire minutter inn i programmet på denne strekninga.

Og når vi da er inne på Svalbard – minutt for minutt må jeg bare anbefale det også. Programmet er ferdig på tv men ligger tilgjengelig her. Å reise med Hurtigruta gjennom tven er nok min aller beste sakte-tv. Jeg har så gode minner fra Hurtigruta – minutt for minutt i 2011. Og selv om Svalbard var en helt annen rute og en plass jeg aldri har vært, føltes det på en måte kjent likevel. Jeg er jo kjent med selve Hurtigruta som dere vet. Også setter jeg umåtelig stor pris den gode stemninga som ligger i disse programmene. Naturen, dyrene, folkene. Og musikken. De spiller mye god musikk, og mye av den er norsk. Et stykke videre ut den strekninga jeg har linket til ligger også flere nydelige låter som In the bleak midwinter og en cover av Landslide av Dagny fra Tromsø. Så på Svalbard – minutt for minutt er det like mye å høre på som å se på.

Året som gikk

Åååå, som jeg har strevd med dette blogginnlegget. Jeg har altså tenkt og skrevet, forandret og slettet. Følt at det ble for negativt for en hverdagslykkeblogg. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har prøvd å ferdigstille det, og hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg skulle droppe det. Men samtidig føltes det også feil. For jeg har laget denne årsoppsummeringen både for 2017 og 2018. Og jeg liker virkelig å ha muligheten til å lese disse, som en slags dagbok over hva jeg gjorde. Dessuten blir dette siste gangen jeg kan oppsummere ett år hvor Bianco var med. Så selv med mange triste ting (ja, for det var jo sånn livet gjorde det denne gangen) kommer oppsummeringen av året som gikk her. Litt senere enn planlagt.

2019 ble som sagt et tungt år for oss i kattelivet. Men heldigvis var det mange gode stunder og mye godt også. Og jeg prøver så godt jeg kan for å holde fast i det – også nå i oppsummeringen.

Hvilke mål jeg klarte: Jeg hadde egentlig ingen mål for 2019 annet enn å nyte alt godt i livet og gjøre det beste ut av det meste. Strengt tatt så gjorde jeg jo det, foruten en del bekymringer. Men om jeg skal nevne noe jeg er stolt over at jeg klarte, så var det å gå til toppen av Hoven – noe som absolutt kan kvalifiseres som en opptur 😉  Og at jeg beholdt roen når Bianco trengte meg aller mest.

I tillegg gjorde vi noen bedre valg i jula når vi valgte å kjøpe økologisk ribbe fra Kolonihagen og kalkun fra Stange. Begge disse forhandlerne har et mye større fokus på dyrevelferd. Det kostet en god del mer enn Gilde og Prior som vi har valgt tidligere, men herlighet så verdt det var! Ikke bare føltes det godt i hjertet og samvittigheten, men det smakte så mye bedre også.

Hva jeg ikke fikk gjort: Nesten hele året hadde jeg en følelse av at det var mye jeg ikke rakk eller ikke fikk gjort. Og det var nok mange ganger tilfellet, sånn som med vårrengjøringa, oppussinga av det nye nattbordet, kreative sting som sying, Smakfestivalen, Kulturnatta, pepperkakehuset og kinoturer. Men mest var det nok at ønskelista mi over ting jeg har lyst å gjøre har økt, samtidig som kapasiteten har sunket. Og det er jo ingen god kombinasjon. I tillegg var vi veldig mye småbarnsforeldre og sykepleiere for Bianco, og da får man naturlig nok mindre tid til andre ting.

Men sannheten er at ingenting kunne måle seg med tiden med Bianco! Så jeg angrer ikke ett sekund på at jeg prioriterte han. Men det skal sies at jeg var litt lei meg for at jeg ikke fikk spilt kubb på sommeren, spist fårikål på høsten, eller gått noe særlig på loppiser. Men igjen, Bianco var viktigst. Det kommer alltid flere sjanser til å gjøre de andre tingene.

Hva jeg er glad for at jeg gjorde: Her blir svaret det samme som i 2018, nemlig at jeg brukte så mye tid sammen med Bianco. Når vi koste oss ute i både regn og sol. Når vi plantet blomster i hagen. Når vi var kreative sammen. Når vi lå i senga og sov. Eller bare hørte på musikk. All den tiden blir jeg å verdsette resten av livet. Jeg er så takknemlig ♥ Også er jeg veldig glad for at vi dro til London nå vi virkelig trengte det.

Hvor jeg reiste: Lofoten, Kroatia og London. Tre favorittplasser ♥

Hva jeg likte best å gjøre: Koselige ting sammen med de jeg er glad i. Sånn som bilturene i midnattsol sammen med kjæresten. Verandakos med Bianco. Gode middager med mamma og storebror. Skravling og tekopper sammen med venninner. Og ikke minst alle de små hverdagslige stundene som kanskje ikke virket så store, men som betydde alt. 

Mitt beste blogginnlegg: Her har jeg lyst å trekke fram tre blogginnlegg som betyr litt ekstra. LykkedagenEt skår er gleden og Kjærligheten.

Det beste kjøpet: Libertystoffet og alt jeg kjøpte i lin. Libertystoffet kommer nok til å bidra til mye kreativ lykke når jeg får fikset symaskinen (eller kjøpt en ny). Og både linserviettene, kopphånddukene og putetrekkene har jeg brukt mye. Men når jeg tenker meg litt ekstra om er jo egentlig det beste kjøpet den dyre legen til Bianco. Våre mest velbrukte penger noensinne!

Årets overraskelse: At nesten 2ooo personer klikket seg inn på dette blogginnlegget. Et SÅ viktig tema som fortsatt er veldig aktuelt. Så husk å ID-merke og kastrere pusen din. Og husk å minne andre på det også, sånn at alle forstår hvor viktig det er, og at det er det som skal til for å bekjempe problematikken rundt hjemløste katter. Og gi av de ressursene du har mulighet til. Lite eller stort – alt har en betydning. Her er en plass du kan gi litt. Og her er en annen.

Den beste opplevelsen: Igjen må jeg svare all tiden med Bianco. Og jeg hadde noen ekstra fine stunder med Bianco de to siste ukene før vi fant ut at han hadde kreft. Da våknet jeg nesten hver morgen med at Bianco lå klistret inntil meg i senga, oppe ved hjertet mitt. Han kom nærmere og nærmere oss de siste årene, men nært var ikke normalt for han å ligge. Han brukte som regel å ligge ved fotenden. Det var så fint alle disse morgenene at jeg måtte ligge litt ekstra å bare nyyyte ♥ I tillegg var både påsken, konsertene vi var på, og bålturen i Lofoten sammen med pappa og kjæresten ordentlige gullstunder.

Hva jeg leste: Gjennom hele 2019 leste jeg bare to bøker – Det innerste rommet av Jørn Lier Horst og Knut Nobodys baby av Unni Lindell. Begge var veldig gode bøker, men Knut – Nobodys baby var en helt nydelig bok som traff meg litt ekstra. Naturlig nok 😉 At det bare ble to bøker er en god indikasjon på den dårlige kapasiteten (forhåpentlig blir det et bedre bokår i år). Ellers var jeg en racer på å lese blogger og interiørmagasiner. Favorittene var og er fortsatt Elsa Billgren, Underbara Clara, GlamourbibliotekarenSebastianHjartesmil, Silje, Johanna Bradford og Et dryss kanel. Ja, også leste jeg Lev Landlig og Boligpluss på magasinfronten.

Hvilke filmer og serier jeg så på: I motsetning til lesing av bøker ble det ganske mye serie og filmseing i 2019. Jeg så Det gode liv i Alaska, Hver gang vi møtes, The Crown sesong 2, samtlige sesonger av Outlander, Neste Sommer, Wisting, Symesterskapet, Skal vi danse, Shetland sesong 5, Sanditon, og alt av feelgood og britisk og svensk krim jeg kom over. Og Poirot og Miss Marple var som normalt gjengangere ved søndagsfrokostene.

Hvilken musikk jeg hørte på: Favorittene var Arvid Hanssens viser sunget av Tove Karoline Knutsen (en aldeles nydelig plate), Carpenters, Unni Wilhelmsen, Ella Fitzgerald, Lars Bremnes og Kari Bremnes. Mye norsk musikk med andre ord. Men så er jo den veldig bra også. Er du ikke enig?

Hva jeg lagde: Det var ikke så stor egenproduksjon i 2019, men det ble iallefall en del blomsterbuketter og noen hjemmesydde scrunchies. Jeg krysser fingrene for mer tid bak symaskinen i år.

Hva jeg gledet meg over: Rolige morgener, snø, vårvintersola, ekstra fine buketter, gode frokoster, varmende tekopper, midnattsola, og selvfølgelig Bianco og kjæresten.

Hva var vanskelig: At Bianco var syk og at vi til slutt mistet han. Det er det tyngste jeg noensinne har opplevd i livet. Jeg visste jo at vi ikke skulle få beholde han for alltid, men at det skulle skje fort og bli ondt var jeg ikke forberedt på. Nå må vi bare ta tiden til hjelp.

Hva jeg drømte om: At Bianco skulle være frisk slik at vi fikk beholde han.

Hva jeg spiste: Man spiser jo så mye forskjellig i løpet av et helt år, men gjengangere var frokostgrøt med gresk yoghurt, kardemomme og soyamelk. Knekkebrød med både avokado, kremost og syltetøy. Fiskesuppe, cæsar salat, og masse ost (Mont d’Or, Gouda, bakt Camembert, Creamy White ol.) Og hjemmelagede kanelboller uten sukker. Nam!

Hva jeg drakk: Ingefærøl, hylleblomstsaft, Somersby Secco, Earl Grey Martini, chai latte, og mengder med te. Da aller mest Blue of London, Earl Grey Blå Blomst og Milky Oolong.

Mitt beste bruktfunn: Den røde vintagekjolen. Jeg elsker den og har brukt den kjempemasse.

 

Favorittplagg: Den røde vintagekjolen, det blå og stripete Noa Noa-skjørtet og den lange rosa kimonoen med blomster fra Pink Blush.

Hva jeg ønsker meg for 2020: For dette året ønsker jeg tid til å bearbeide sorgen, ro i hjertet, latter, og koselige stunder med alle de gode menneskene jeg har i livet mitt ♥ Og masse brettspill og kubb.

Vintersong

Denne sangen som Ingebjørg Bratland sang på julekonserten sin på NRK, lillejulaften i 2014, har vi hørt mye på de siste årene. På konserten endret hun de tre siste linjene i refrenget til «Ha ei god jol. Ha ei god Jol. Ei velsigna jol», slik at det ikke bare var en Vintersong, men også en julesang. Og dette er virkelig en nydelig låt som har gått på repeat i kattelivet flere juler. Helt fram til i fjor.

Da først gikk det opp for meg hva teksten egentlig handler om, og i og med at jeg var så inderlig klar over at det kanskje var siste jula med Bianco, så klarte jeg ikke lenger å høre på den. Da kom bare tårene. Tankene og følelsene rundt å selv skulle ha det savnet etter Bianco i jula ble bare for mye for meg.

Og nå er jeg akkurat der. Det er jul, og Bianco er ikke lenger hos oss. Ååå, som jeg savner og lengter. Men jeg kan høre på sangen igjen, for tårene de kommer uansett.

Jeg liker best versjonen fra konserten fordi den er så sart og kryper enda mer under huden på deg (det er nok pedal steel gitaren til Geir Sundstøl som bidrar ekstra til dette). Men dessverre fant jeg bare denne for å dele med dere. Det er ikke for å få dere til å gråte, bare rett og slett fordi den er så vakker.

Stor juleklem fra meg ♥

September

Jeg vet ikke helt hvorfor eller hvordan det ble sånn, men jeg satt igjen med veldig mange flere bilder etter september enn jeg normalt bruker å ha. Og siden de alle var så fine og stemningsfulle klarte jeg ikke å luke ut så mange heller. Så her kommer tidenes lengste månedsoppsummering, så brygg deg en kopp te før du begynner å lese.

September startet med nydelig vær og hjemmelaget mango og bergamott-iste. Det måtte vi selvfølgelig nyte i hagen, for når man har bikket inn i høstsesongen vet man aldri når neste varme soldag kommer.

Bianco syntes også det var godt å få litt sol i pelsen. Hehe, lille artigpusen som har vasket seg krøllete på ryggen.

Utenfor piret var det fortsatt frodig både i potter og bedd.

På en av disse varme kveldene satt jeg og mamma ute i mørket på verandaen og drakk te. Regnet plasket ned, men vi satt under tak og pledd så vi koste oss ordentlig. Frisk luft og lyden av rennende vann er jo medisin for sjela.

Bianco ville ikke slippe helt taket i verandapusen selv om det begynte å bli mer høstlig ute. «Er dere der inne» mjauet han til oss ♥

Så ble jeg ganske fort plaget av en ordentlig gjenstridig bihulebetennelse, og da var det ekstra viktig å fokusere på de små tingene. Som å få en eske full av Blue of London i posten, slik at jeg har nok te iallefall ut året.

Og å vinne en konkurranse hos Helios, slik at jeg kan lage gulrot- og kanel-smoothie.

Og å spise ekstra gode og sunne frokoster. Gulrotjuice som drikke alene falt forresten ikke helt i smak hos meg. Dessverre.

Og å ha denne varme finingen liggende inntil meg i senga ♥ Jeg er så privilegert!

Så ble jeg ekstra ekstra glad når en av mine blomsterglade naboer sa at jeg kunne få pelargoniaen hennes fordi hun ikke har kald bod sånn som vi å overvintre den i. Da takket jeg pent og forslo at jeg kunne oppbevare den, og at vi deler den opp til våren. Da skal hun drive den i vinterhagen sin først, så tar jeg en stor stikling. Er ikke det et godt samarbeid?

Og som alltid på denne tiden av året kokte vi plommesyltetøy uten sukker. Både en.

To.

Og tre ganger. Det heter jo three time’s a charm.

Nam, plommesyltetøy er jo  godt! Det kan vel ikke bli for mye av det?

Så hadde jeg bursdag og fikk denne nydelige buketten fra verdens beste lille pus. Men posen som buketten kom oppi, den skulle han ha selv.

Hos kjæresten fikk jeg denne fine pakken som inneholdt Jørn Lier Horst sin siste bok.

Og en helt magisk konsert med Maria Haukaas Mittet og Lars Bremnes. Maria sang som alltid helt prikkfritt og ga oss gåsehud. Det var sanger som London e trøbbelHimmel nok te alle og alle Lars sine fineste låter.

De hadde med seg  flinke musikere som de hadde et fantastisk samspill med. Trommisen er forøvrig Lars Bremnes sin egen sønn.

Og Lars. Fantastiske Lars, med sin myke stemme, vakre ord og lune melodier. Han er og blir en favoritt i kattelivet. Jeg er så takknemlig for at jeg fikk denne gaven hos kjæresten ♥ Gode opplevelser med de du er glad i er de aller beste gavene.

Så ble det stadig mer høstlig ute. Ikke bare skiftet trærne farger, men snøen kom krypende nedover fjellet. Litt vel tidlig denne gangen.

En søndag spiste vi en lang og god frokost.

Mens Bianco lå i blomster-posen sin. Pus i pose. Det skal ikke mye til for å underholde en katt.

Vi har forresten fått en ny kopp i kattelivet. Er den ikke fin? Håndlaget keramikk fra Senja. Kjæresten fikk den i gave på sin siste spillejobb.

Så fikk vi en av de fineste høstdagene hittil i år. Da var sola så sterk at jeg tok med meg både tekoppen og kattepusen ut på verandaen.

For at Bianco ikke skulle fryse hentet jeg fram et av hans gamle lammeskinn. Se som han koste seg. Men han skulle kanskje ha hatt solbriller 😛

Jeg koste meg veldig jeg også. Med mitt aller beste selskap ute i hagen.

Mot slutten av måneden befant jeg meg i en bydel hvor jeg ferdes svært sjelden. Der hadde de så fine rødlilla trær.

Og nyperoser med nyper på.

Og midt imellom nye moderne høybygg sto dette gamle lille mintgrønne huset.

Som viste seg å være et sykkelverksted som jeg ikke engang visste at vi hadde i Tromsø. Det syns jeg er så fint for både folk og miljøet. Og jeg må gå litt oftere på oppdagelsesferd.

På Smørtorget kom jeg over tidenes søteste kakeboks med trykk av en liten Biancopus (bare med lang pels). Jeg har sååå lyst på denne, men 300 kroner syns jeg er for drøyt for en kakeboks.

På en av septembers siste dager hadde vi en unormalt tett tåke. Sola kjempet for å presse seg gjennom, men det skulle vise seg å være vanskelig. Vi følte oss litt snytt for en soldag, men samtidig fikk vi oppleve en helt magisk stemning. Alt ble så rolig og kompakt på en måte.

Også dukket det opp vakre kunstverk i buskene utenfor huset. Jeg er ikke så glad i de som lager disse men lar meg lett imponere over kunstverket likevel.

Takk september. Selv om du var utfordrende var du også så fin så fin.

Høstens ønskeliste

Nytelse, kos, spenning og varme er stikkordene jeg valgte for høstens ønskeliste. Og sånn her ble resultatet. Med økologisk sengetøy som jeg egentlig har ønsket meg i flere år, alt som smaker godt, og en stor bukett med bare limonium – akkurat sånn som Elsa hadde tidligere i år. Perfekt for høsten! Her er lista:

Chilimarmelade fra Cemo, til tapas og oster og annet godt
Scrunhie i Libertystoff fra Mariell sin butikk (jeg syr jo egne, men dette stoffet var så fint)
Min aller beste hårspray fra Kevin Murphy, miljøvennlig og med veldig bra hold
Ullpledd til Bianco med det søsteste motivet
Varmende cardigan i rustfarge, med perfekt lengde til skjørt og kjoler
♦ Copenhagen Sparkling Tea Company Blå, alkoholfri musserende laget av te
♦ Epler til eplekake, brødskiva og eplemos
Mont d’Or, kanskje den beste osten som finnes
Økologisk sengetøy fra Midnatt i fargene Wilted og Rubra

Rød pesto fra Olivenlunden
Illvilje, den siste krimboka fra Jørn Lier Horst
♦ En stor bukett med limonium

Sånt som dukker opp etter en Disneykveld

Jeg hadde helt glemt av hvor artig denne Pocahontas-duben er! Men så minnet min gode Disneyvenninne meg på det sist gang vi hadde Disneykveld. Og som vi flirte! At han som dubbet den klarte å si alt dette uten å bryte ut i latter skjønner jeg ikke. Og for en kreativitet!

Nå burde man jo aller helst ha sett Pocahontas for å få mest mulig ut av denne duben. Men jeg anbefaler likevel alle å se den og få seg en god latter! Jeg flirer iallefall like mye hver gang jeg ser den.

Fint akkurat nå

Jeg er ennå i feriemodus – sover masse, nyter blomstene i hagen og lever langsomt. Men jeg har alltid tid til fine ting. Her er noe som er ekstra fint akkurat nå.

Denne oppskrifta på fersken og lavendeliskrem. Det både ser og høres så magisk godt ut at jeg merker at jeg sikler litt akkurat nå mens jeg sitter å skriver. Ordentlig sommer i en skål. Jeg anbefaler dere forøvrig til å sjekke ut flere av Helenes oppskrifter, hvis du tør.

En aldeles magisk hengekøye i den fineste fargen. Og nå på salg hos Indiska. Når jeg ser denne kommer lengselen etter min egen hengekøye som ligger sammenrullet øverst i skapet i gangen. Vi har nemlig ikke noen plass å henge den. Buhuu! Men den er ikke så ulik denne, bare at den er kremfarget. Jeg kjøpte den på internett hos en egen hengekøyebutikk for 14 år siden. Lenge før det ble så populært med disse hengekøyene. Jeg husker enda at den var så dyr at jeg bare måtte se på det som en investering for livet. Og jeg har nytt mange fine stunder i den. En dag håper jeg den skal få henge mellom to trær i en liten hage. Ja, det er jo lov å drømme.

Og når man ligger og smådupper i hengekøya kan man høre på tidenes fineste «episode» med Perler fra Platearkivet. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger denne har gått på repeat. Med unntak av noe klassisk som er litt for voldsomt for meg er dette den fineste miksen av nydelige låter.

Devon Dance Tana Lawn Cotton stoff fra Liberty. Perfekt til en sommerkjole eller et sommerskjørt. Eller til et quiltet teppe til å ha på verandaen. Det er forresten uhorvelig mye fint stoff hos Liberty akkurat nå. Jeg kan nesten ikke gå inn på nettsiden deres, for da blir jeg sittende der i timesvis.

Denne stripete linkjolen fra Son de Flor. En drømmekjole, rett og slett!

Linda Stuhaugs oppskrift på sukkerfri rabarbrasaft. Den ser så nydelig god ut, og er nok fin å kjøle seg ned på i sommervarmen. Linda har  også mange flere fine oppskrifter som dere burde sjekke ut. Jeg bruker blant annet alltid denne bolleoppskriften når jeg baker både kanelboller, rosinboller og fastelavnsboller. Og alle elsker bollene og har ingen anelse som at de er sukkerfrie før jeg avslører det etterpå.

Tusen tulipaner cardigan. Kanskje ikke det mest sommerlige, men den skal strikkes i sommerull. Jeg er i tenkeboksen på om jeg skal spørre om den snille stemora om hun orker å strikke til meg (heldige meg som har en strikkende stemor). Men jeg er så ubestemt på hvilken farge jeg skal ha. Hva syns du er finest? Den på bildet eller denne?

Mia peep toe-sandaler i rødt. Sikkert nydelig til 50-tallsskjørt, glamorøse solbriller og silkeskjerf på hodet.

Dette samarbeidet mellom Johanna Bradford og Ellos. Med inspirasjon fra et landlig Bed & Breakfast med en moderne vri. Hvor de har brukt duse farger og naturmaterialer, og resultatet er «A soft place to fall».  Og man får virkelig en følelse av Johanna her. Jeg elsker stilen hennes.

Rainy days and mondays

Når jeg gikk og la meg på fredagskvelden satt jeg på filmen Gutter er gutter på Netflix. Feelgood, Hugh Grant, og en god dose London. Med andre ord en perfekt film for meg, og som også begynner å bli en av mine faste. Jeg liker spesielt godt den scenen hvor Marcus sitter i klasserommet helt i sine egne tanker og plutselig begynner å synge på Carpenters uten at han er klar over det. «Hangin’ around. Nothin’ to do but frown. Rainy days and Mondays always get me down.»

Dette fikk meg selvfølgelig til å lete fram Carpenters på Youtube. Jeg har nemlig et helt spesielt forhold til Carpenters. Pappa har brukt å ha Love Songs-plata deres i bilen, og hver gang bare han og jeg har vært på langkjøring de siste 10 årene har vi hørt på denne og sunget med for full hals. Hehe, dere skulle sikkert ha likt å vært flua på veggen da, for vi synger høyt! Men jeg syns vi er flink å synge… tostemt og greier. Så Carpenters er ordentlig pappa-og-Ida-musikk.

Mens jeg lå på senga å hørte på den ene Carpenters-låten etter den andre (og selvfølgelig sang med) kom Bianco tuslende. Han hoppet opp i senga og kom å la seg helt inntil både meg og pcen. Malte, koste meg i ansiktet og var ikke nevneverdig brydd av musikken som ble ganske høy da han lå så nært pcen. Det viser seg at Bianco liker Carpenters. Eller kanskje det var gleden min over den herlige musikken han ville være en del av? Det ble iallefall en av de fineste stundene jeg har hatt med Bianco. Så nært, så hjertevarmt, så uendelig magisk. Vi lå sånn i over en time, og delte dette fine øyeblikket.

I dag er det mandag. Og det regnet faktisk litt i morges. Rainy days and mondays. Men hverken mandager eller regndager gjør meg trist. Jo, kanskje en gang iblant hvis det blir for mange regndager på rad. Og mandagene kommer uansett sjelden flere dager på rad. Akkurat nå setter jeg pris på regnet. Naturen har mye støv og skitten snø som trenger å vaskes bort. I tillegg blir det mindre skogbrannfare. Så selv om jeg ikke er helt enig i hele teksten nyter jeg denne sangen i dag. Jeg føler meg bra når jeg hører den og synger høyt med. Håper den kan gjøre «det lille ekstra» for deg også på denne mandagen. Uansett vær.

Fine ting

Påsken sluttet så brått denne gangen. Og jeg som egentlig ikke er noen voldsom påskeentusiast følte meg litt snytt for alt jeg ikke rakk å gjøre. Jeg skulle jo pusle puslespill, bake sitron og valmuekake, gå flere turer, se flere filmer, lese mer, spille mer brettspill. Men tida gikk ifra oss. Vi koste oss masse og hadde det kjempefint, men vi satt alle igjen med følelsen av at det gikk for fort.

Det var nesten så jeg fikk det litt som jeg bruker når jula er over. Påskeblues, rett og slett. I tillegg ble dette en litt for travel uke etter min smak. Derav ingen blogging. Og sånn kan det jo ikke være! Derfor bestemte jeg meg for å snu på denne «trenden» og fokusere på fine ting. For det funker alltid. Små som store, gullkant på hverdagen, det som får meg til å smile. Her kommer de.

En dag kom jeg over dette fine kortet i roteskuffen min (ja selv jeg har en sånn en). Jeg fikk det fra den snille stemora for et par år siden, og jeg ble så varm i hjertet når jeg så det. Katter og blomster, tror dere hun kjenner meg godt?!

Tomater i masse farger. Det får knekkebrødskiva til å se ekstra fargerik og luksuriøs ut.

En gammel og brukt Søstrene Grene-eske som jeg fant på Postludium før påsken. Passer meg veldig bra at den er dekket med blomstermønster.

Men det som var finest var denne søte beskjeden inni. Den traff meg midt i hjertet og var mer enn halvparten av årsaken til at jeg endte opp med å kjøpe eska. Ååå som ønsker å vite historien bak den. Er det en gave noen har fått? Har de fått hemmeligheten nå? Og hva er hemmeligheten? Jeg er så nysgjerrig! Men mest sannsynlig vil det nok forbli en hemmelighet. Iallefall for meg.

Visne ranunkler i Royal Copenhagen-mugga. Det ser nesten ut som kunst, fjær og bustete ansikter med store neser på samme tid.

De nye bøkene jeg kjøpte i forbindelse med Mammutsalget. Little Women var riktignok ikke på salg, men den måtte jeg bare ha. Jeg elsker jo filmen fra 1994, og tenker hver enste gang jeg ser den Friends-episoden hvor Rachel får Joey til å lese Little Women, at jeg også må lese boka. Men først skal jeg lese om Knut. For det rakk jeg ikke i påsken.

Sporene etter en liten kattepus som har ligget og kost seg oppå blondeduken. Bianco får egentlig ikke lov til å gå oppå noen bord hos oss. Men siden dette er den gamle plassen til akvariet, og han brukte å ligge oppå det, blir det bare urimelig å skulle ta fra han denne liggeplassen. Dessuten er det jo så koselig å ha han så nært oss når vi slapper av på sofaen.

En egensydd Liberty-scrunchie som jeg bruker så mye at den stadig havner rundt om kring i leiligheta. Dette er virkelig de beste hårstrikkene jeg noen gang har hatt, men så heter det jo at selvgjort er velgjort.

En nydelig anemonebukett som jeg fikk i gave fra Marit på Sonja Blomster. Jeg hadde spurt etter anemoner i flere måneder, og når jeg da var innom en dag og skimtet disse stående i en bøtte på bakrommet fikk jeg de fordi Marit syntes de var for gamle til å selges. Var ikke det snilt da? De sto ikke så lenge, men de var virkelig er blikkfang til de takket for seg.

Og finest av alt – en trøtt liten luring som gløttet på øyet når jeg tok bilde av han ♥

Høyfjellsfrokost

På langfredag hadde vi benket oss til ved stuebordet foran tv-en. Det bugnet av masse godt som seg hør og bør i påsken. Men dette var ingen vanlig frokost.

Det var en høyfjellsfrokost. Vår absolutt viktigste påsketradisjon.

Vi hadde både bløtkokte egg og byggrynsgrøt med gresk vaniljeyoghurt, plommesyltetøy, soyamelk og kardemomme.

Og den gode osten som vi kjøpte fra ostevogna på Nerstranda.

Jeg hadde dekket på med Swedish Grace-serviset og nye stripete linservietter. Fint ikke sant?

Men noen av oss var så trøtt at de verken klarte å se på film eller spise frokost. Hehe, lille trøttepus ♥

Og det var et gledelig gjensyn med han her karen. Man må jo bare elske Poppe!

Hurlumhei Høyfjellshotells berømte portier.

Og Bubori Betra. Som ifølge Professor Holmgren ikke hekker nord for firogfemtiende breddegrad.

Og pikkoloen Ru-Ru-Rudolf.

Unni Bernhoft som har denne rollen er så søt at hun er til å spise opp.

Og Poppe og Rudolf er så artige og søte sammen.

Men det blir snart forviklinger og trøbbel. Haha, stakkars Poppe.

Men det er ikke noe en skitur på fjellet ikke kan fikse.

Det er så mye påskestemning i å se på Fjols til Fjells. Spesielt når det er grått og snøen vår har regnet bort. Også elsker jeg hele den gamle stemningen i filmen. Klærne, skiene, interiøret. Alt!

Heldigvis så endte det godt denne gangen også. Rudolf fikk lov å bli Ruth igjen, og Poppe klarte endelig å nøste opp i alle missforståelsene.

Dobbelt opp med Winter kan by på mye trøbbel. Spesielt på denne tiden av året.

Det var en aldeles deilig høyfjellsfrokost! Ingen påske uten Fjolls til Fjells!