Mira

Påsken i år

2 Comments

Det er så mye som er annerledes denne påsken. Og det er selvfølgelig rart at hele verden er i en slags lock down. Men for oss, når vi oppholder oss innenfor husets fire vegger, er den største forskjellen at Bianco ikke er her. Det er den første påsken uten han. Og da skal jeg innrømme at det er ekstra leit at mamma og storebror ikke kan være hos oss. Det ville ha hjulpet litt på om det meste av det andre var som «normalt». For jeg merker godt at det påvirker savnet til Bianco enda mer når det er så mye som er annerledes. Men selv om savnet til de jeg er glad i er stort (det vet jeg at mange andre også har nå), skal jeg være flink å hente fram positivitet-Ida og fokusere på det vi faktisk har. Som solgule frokoster.

Med massevis av hjemmelaget pålegg. Både eggesalat, fikenmarmelade og Lemon Curd. Jeg rakk til og med å lage chutney til tapasen vi skal spise en av disse påskedagene. Også havnet det litt av alt i postkassen til både mamma og storebror. For storebror blir det nemlig ingen påske uten eggesalat. Jeg har det på samme måte med Lemon Curd. Og som dere ser har vi Bridal Crown narsisser stående i terrakottapotter.

Snø har vi også plenty av. Nå har vi riktignok ikke så mye som på dette bildet som jeg tok for tre dager siden, men det er likevel nok.

Og Mira syns det er helt greit at det ikke er for mye snø. For som dere kan se på dette bildet ble det bare med det ene steget (ser dere postesporet), før hun trakk seg tilbake og heller så på utsikta fra dørkarmen. Best å ikke bli for kald på potene. Hilsen Mira innepus.

Og jeg er så enig med henne. Jeg tenker at dette er en perfekt påske å sette ekstra stor pris på behagelige ting som myke og varme tøfler.

Og rolig og behagelig innekos, her demonstrert av Mira ♥

På kjøkkenbenken har vi påskestemning med karse, en skål med egg og to år gamle gåsunger. Kjekt å ha gåsunger liggende i en eske når man helst ikke skal gå i butikker.

Og siden jeg ikke har hatt så lett for å komme meg ut har storebror ordnet med te, San Pellegrino Limonata og marispanegg. Og en av mine beste venninner kom på døra med syltetøyet jeg ønsket meg. Ja ikke bare det, men en hel stor pose med favorittknekkebrødet, spekemat, gode drikker, søte fristelser og de fineste påskekyllingene laget av døtrene hennnes. Tenk så heldige vi er som har så gode mennesker i livene våre ♥

Denne påskelilja fikk jeg også av min gode venninne.

Så vi har så mye å kose oss med. Så mye å være takknemlig for, tross situasjonen og at Bianco ikke er her. Dessuten sier Mira at så lenge vi har hverandre og kan leke med musa, så trenger vi ikke mer.

Men nå er vi i gang dere. Det blir både puslespill, Fjols til Fjells og krim både i form av bok og tv. Så selv etter denne rare påsken tror jeg vi vil se sporene etter fine ting.

Riktig god påske kjære dere! Håper dere alle har det bra og er friske ♥

Tanker på en torsdag

4 Comments

* Å dykke ned i gamle bilder og minner kan noen ganger være som et plaster på et sår.

* Ranunkler er blomster som nesten smiler mot deg. Og iallefall når de er orange.

* Er det i det hele tatt lov å sørge over tapet av en av sine kjæreste i livet når verden er snudd opp ned og så mange lider?

* Jeg savner Bianco.

* Av og til når jeg gjør ting jeg har gjort i en årrekke, vaner, eller ting på automatikk. Som å gå bort til kjøleskapet for å hente meg en yoghurt, eller når jeg hører musikk som kjæresten har spilt hundre ganger før. Da føles det plutselig som alt er normalt. Alt er som før. Norge er som før. Verden er som før. I 30 små sekunder føles det faktisk sånn, og det er så godt. Som om hjernen tar et ekstra langt åndedrag.

* Om noe, så har jeg iallefall «vært på» flere konserter i løpet av den siste uka enn jeg var på til sammen i hele fjor. Og det har vært så fint.

* Ingebjørg Brattland har så rett – hytta og fjellet består, og påska kjem att neste år. Jeg skjønner at mange er glade i hytta si, men personlig savner jeg de jeg er glad i mye mer enn noe annet.

* I ekte dugnadsånd må vi holde avstand og det betyr at mamma og storebror ikke kan komme hit å feire påske sånn som vi vanligvis bruker. Tro om Mira kan være spiller nummer tre i Cluedo?

* Jeg savner Bianco.

* Jeg har de beste vennene i hele verden og det håper jeg dere også har.

* Jeg hadde jo tenkt på det lenge, men dette er kanskje ikke tida for å regulere skjermbruken…

* Jeg kan nesten ikke forstå at jeg ikke rakk en siste svømmetur på Alfheim Svømmehall. De skulle egentlig stenge til sommeren, men så kom corona. Og vi som har prøvd å komme oss dit et helt år nå. Jeg har ikke tall på hvor mange meter jeg har svømt der. I sol, i regn, i mørket, i adventstida. Med kjæresten, med min gode Disneyvenninne, med søskenbarnet mitt. Så mange timer og minner som har satt sine spor. Selv om Alfheim er gammel og slitt føles det leit at det ikke skal være svømmehall der lenger. Det er jo et ikonisk bygg.

* Takk og pris for Mira som aktiviserer meg hver eneste dag. Noe av det vi kanskje gjør aller mest nå om dagene i kattelivet er å kaste ball. Eller mus som det er i dette tilfellet.

* Jeg savner Bianco.

* Åååå som jeg lengter etter å klemme alle de jeg er glad i.

* Jeg tror at de som sitter å venter på at alt skal bli som før kommer til å bli skuffet. Dette kommer til å sette arr både sjelelig og økonomisk, på godt og på vondt. Men jeg håper at vi lærer noe av dette og velger en bedre vei videre for oss alle.

* Jeg har visst blitt både kokk og hushjelp i det siste. I tillegg er det jeg som er ansvarlig for å planlegge innkjøp og organisering av det. Jeg føler meg som kattelivets egen Mrs Hughes (fra Downton Abbey). Fram med uniformen.

* Det er april, men vi har mer snø nå enn vi hadde i både desember, januar og februar. Tro om dette blir å gi oss en senere vår?

* Jeg savner Bianco.

* Det var utrolig deilig å henge opp de beige linsommergardinene i stua. Lyset flommet nesten inn.

* Jeg har nok aldri handlet så mye på en og samme gang som jeg har gjort i det siste. Og det til tross for at jeg nesten ikke har gått ut ytterdøra engang. Jeg har lagt igjen bestillinger på Taras, Sonja Blomster, Mathallen, Olivenlunden, Fredag, Palais des Thes, Norway Designs, Reko-ringen, Coverbrands og Europris. Ikke alle er like lokale, men jeg støtter i det minste opp om bedrifter i Norge.

* Jeg er så heldig som har kjæresten og Mira ♥

* Jeg oppdaget akkurat at Spar har fått nettbutikk og er helt i hundre over det. Nå ble dette nye livet straks litt enklere.

* Nå er det over fem måneder siden vi mistet Bianco. Jeg savner han så uendelig mye.

Vi har fortsatt så mye å være takknemlige for

2 Comments

Dagene går, i denne nye merkelige tida. Og det er så rart, for det skjer liksom mye og lite på samme tid. Jeg rives mellom to deler av meg selv – frykten, redselen for sykdom hos meg selv og mine kjære. Og frykten for forandringer. Jeg har et veldig dårlig forhold til forandringer når jeg ikke får velge de selv. Og den andre siden, den som roer ned. Som sier at dette er bra for oss, for jorda. At det gir oss perspektiv over hva som egentlig er viktig. Og som bidrar til en enorm fellesskapsfølelse (noe som forhåpentlig kan bryte med egoismen og selvsentreringen som jeg dessverre syns har vært voksende de siste årene). Men disse to flyter fritt inn i hverandre hele tiden. For frykten presser seg på. Og spesielt når jeg skal holde meg oppdatert på situasjonen. Og jeg er allerede skjør fra før av på grunn av tapet av Bianco.

Jeg må nok bli flinkere til å gjøre som Mariell gjør – å anerkjenne de tunge følelsene, men samtidig legge de til siden. Også må jeg fortsette å bruke Underbara Clara sine spørsmål om bekymring. Dessuten har vi nå en gylden sjanse til å endre fokus. Sannheten er jo at vi fortsatt har så mye å være takknemlige for. Vi har fortsatt så mye godt i livet. Og selv om det er unntakstilstand og alt er så rart nå, så må vi ikke glemme dette. De gode tingene.

Sånn som vår herlige lille Mira som koser seg så mye i senga at hun bare ligger og myser ♥

Som elsker å leke, og som ser så lur og artig ut mens vi holder på.

Og den her herlige fluffye magen. Og sjekk de søte labbene!

Så var det så fint å få aldeles nydelig mat levert på døra av Mathallen. Og med to små gaver oppi posen. Det var dobbel dose med glede det!

Jeg er så glad i disse multebærdropsene, og husker at vi brukte å selge de når jeg jobbet på Taras. Det er nesten et halvt liv siden, men smaken var akkurat som jeg husket den.

En annen god ting å være takknemlig for er en romantisk middag med kjæresten ♥ Min fine, gode kjæreste som har hjemmekontor, men som likevel jobber mye mer enn hva som er sunt for en kropp og for et hode. Denne tida krever mye av veldig mange, og nå om dagene må jeg tvinge han til å prioritere søvn. Som en streng mor. Marsj i seng! Og skal vi se en Poirotepisode blir det i flere deler, over flere dager. Da blir man ekstra takknemlig for en romantisk middag.

Ekstra fint var det også en dag når sola skinte og jeg klarte å overtale kjæresten til å bli med på en liten gåtur rundt pirene.

Hele byen sto stille. Foruten disse skarvene som ubekymret klynget seg sammen. Ingen 1-metersavstand der nei. Som jeg misunner dem!

På sørsiden av Pir 2 gikk vi forbi en av Tomasjordnes minste bygg. Men jeg tror ikke det bor noen naboer der akkurat nå.

Det var så vakkert med sola og snøen. Ja nesten litt påskestemning.

Jeg var godt påkledd og måtte bare nyte hver gang jeg hørte det knake under føttene. Husker dere på å nyte de små tingene nå?

Se så vakkert! Så fint! Jeg håper vi får mer av dette været i nærmeste framtid sånn at vi også kan sitte litt ute på verandaen. Den siste uka har det dessverre vært ufyselig grått og stormende. Men bak en sky står sola og venter.

På lørdag fikk vi hele to bud på døra fra byens lokale butikker. Blomster fra Sonja Johnsen, og kaffe, kubbelys og lakrissjokolade fra Taras. Det er så viktig å støtte de små selvstendige nå i denne vanskelig tida. Dessuten ser jeg at de strekker seg langt for å nå ut til oss kundene som ikke kommer oss noen vei. Og for en lykke og luksus det var å kunne sette ferske blomster i en mugge på bordet ved siden av sofaen. Jeg er så takknemlig for at jeg fortsatt har muligheten til det. Jeg tar det ikke for gitt skal dere vite.

Takknemlighet og glede over en god bok og en kopp varmende te har det også blitt. Jeg takker for hver eneste tekopp. Også blir man ekstra takknemlig når man leser Anne Franks Dagbok. Tenk så mye vi har nå som de ikke hadde da, under 2. verdenskrig. Jeg kjøpte denne boka i fjor etter at minnene om da jeg hørte den på lydbok som barn begynte å dukke opp. Men så fikk jeg ikke lest den fordi Bianco ble syk. Men det finnes vel ikke en mer passende tid enn nå å lese den?!

Noe annet som bare gir varme i kroppen og et smil over hele ansiktet er to små mus ved siden av føttene mine ♥ Og når det er to stykk ja da skjønner man at Mira virkelig har lyst å leke. Vår søte lille kattunge.

Så var det vaffeldagen på onsdagen. Jeg gikk for den erkenorske typen med brunost, og det var så godt. Da kom nasjonalfølelsen fram i meg, og det passer jo nå. Kjæresten var også veldig fornøyd når han fikk servert rykende varme vafler på hjemmekontoret.

Og det er ikke bare på sidebordet vi har ferske blomster. På stuebordet står disse nydelige ferskenfargede hodenellikene. Og jeg blir så glad hver gang jeg ser på de. Så takknemlig for at de står der og beriker hverdagene våre med sitt vakre utseende.

Også sender vi massevis av bilder av Mira til både pappa og mamma. Da blir de så glade. Og det har ikke blitt få telefonsamtaler heller. Det er nesten som at folk tar seg mer tid til hverandre nå som vi ikke har mulighet til å være så travel. Godheten og omsorgen vises ekstra sterkt nå. Og det er det jeg holder fast i i denne tida, selv om jeg innimellom blir veldig frustrert over de som bare ser seg selv. Sånn som sutrende hyttefolk, folk som ikke holder seg hjemme, og de som setter sine egne gjøremål framfor liv.

Og selv om sorgen og savnet etter Bianco fortsatt stikker meg i hjertet hver dag, er jeg så glad for Mira. Jeg vet at vi aldri hadde fått oppleve henne om vi ikke hadde mistet Bianco. Jeg skulle selvfølgelig ønske vi kunne få ha de begge to, men sånn er nå livet.

Så husk og vær glad og takknemlig for alt det fine dere har, selv om vi er isolert og begrenset nå. Det er min og Miras viktigste oppfordring til dere denne fredagen. Håper dere alle er friske og har det bra! Stor helgeklem fra oss i kattelivet ♥

Kattelivets nyeste familiemedlem

6 Comments

Si hei til kattelivets nyeste familiemedlem – Mirabelle Bianca Lanie. Eller Mira som vi kaller henne for til daglig ♥

Som dere skjønner gikk vi all inn på navn denne gangen. Hehe, noen ganger må man gjøre det også. Men for å forklare det lange navnet, så har jeg lenge før vi fikk Bianco sett for meg at jeg en gang skulle ha en grå katt som het Mira. Når jeg fortalte dette til kjæresten likte han navnet umiddelbart, og plutselig hørte jeg han hviske Mirabelle for seg selv. Og innbakt i Mirabelle ligger det jo et Disneynavn (Belle fra Skjønnheten og udyret). Da skjønte jeg at det måtte bli navnet. Dernest hadde kjæresten så lyst at hun skulle ha navnet Bianca etter Bianco. Og Lanie var navnet hun var registret på hos Dyrebeskyttelsen. Vi syntes det var så fint at vi ikke klarte helt å slippe taket i det heller. Men siden dette er et nokså stort navn til en liten pus er det Mira vi bruker i hverdagen. Og hun vet allerede at det er det hun heter. For hun kommer med én gang vi roper etter henne.

Mira er nå syv måneder gammel og kom til oss i slutten av januar. Og det var en stor overgang å gå fra en 14 år gammel astmapus til en kattunge midt i rampealderen, som dyrelegen vår kalte det så fint for. Vi har vært nødt å følge mye mer med, lukke dører og dolokk, flytte blomster, og egentlig bare henge på etter en liten virvelvind. For denne søte lille frøkna liker seg godt i høyden, og har sånn spenst i potene at vi har gitt henne kallenavnet «Hoppetussa». Bianco var Tasseliten og Mira er Hoppetussa ♥

Jeg skal innrømme at jeg syntes det var mye å følge med på i begynnelsen, og det var merkbart at hun trengte mer stimuli enn vår eldre herremann. Men samtidig har det vært veldig koselig. Mye lek, latter og artige stunder. Og selv om hjemmet vårt nå bærer preg av et «småbarnsliv» med en katteleke i hver krik og krok (det er ikke rent sjelden jeg våkner opp og finner en liten ball eller mus liggende i dusjen), så nyter vi det veldig.

Men samtidig som Mira er midt i rampealderen er hun en veldig snill pus. Sånn som Bianco. Mild og forsiktig, men også nysgjerrig. Og det var derfor vi valgte Mira, fordi vi så noe kjent. Eller egentlig var det hun som valgte oss når hun lå under sofaen en hel time, og plutselig hoppet fram idet vi skulle dra.

Vi syntes det var vanskelig å skulle velge en ny pus fordi Bianco kom til oss som en «ferdigpakke». Da trengte vi ikke å tenke på kjønn, farge, pelslengde eller personlighet. Han var som han var, så fikk vi påvirke så godt vi bare kunne. Og han ble jo helt fantastisk for oss. Så etter han visste vi egentlig ikke hvordan vi skulle velge en annen katt. Hva skulle vi se etter? Jeg hadde lyst på en rød pus, men kjæresten trodde det kunne bli sårt og vanskelig fordi den minnet om Bianco. Og skulle vi ha gutt eller jente, langhåret eller korthåret? Og hvordan skulle personligheten være?

Vi så for oss at det skulle være en hannkatt med kort pels siden han skulle være inne. Og hadde allerede tenkt på navnene Milo og Ludvig. Men så var vi så heldige at Mira tok et annet valg for oss når hun sjarmerte oss i senk. For personligheten trumfer alt, og Mira er en herlig liten personlighet. Dessuten er hun jo veldig vakker utenpå også ♥

Hun er veldig glad i vann (derav lukking av dolokk). Blir helt salig når kjæresten spiller akustisk gitar (elektrisk blir hun redd av). Og elsker når hun får lov å ligge i senga. Hun er fortsatt veldig aktiv om natta, så enn så lenge sover hun i stua.

Mira tråkker bokstavelig talt i Biancos fotspor, og både gjør mange av de samme tingene som han gjorde, og sover på de samme plassene som han lå på. Men likevel har hun sin helt egen personlighet. Hun er nok hakket mer modig og «vanlig katt» enn Bianco var. Så nå har vi en katt som kommer fram fra under sofaen for å se hvem som er på besøk, selv om hun aldri har hilst på de før. Hun er veldig sosial, og jeg tror hun kan bli en riktig så flink liten bloggassistent med tiden. I tillegg er hun veldig pratsom. Hehe, men er det ikke sånn det er med damer da? Hun har iallefall en herlig søt liten stemme.

Mira er en utrolig smart pusefrøken. Hun er veldig god og tydelig på kommunikasjon, og man ser at hun forstår så mye. I tillegg er hun en formidabel jeger. Kaster vi en ball eller mus utover gulvet, så kommer hun alltid tilbake med den. Og hun er så utrolig søt når hun viser at hun har lyst å leke ved å legge musa ved siden av oss. Vi bruker å leke borte-bø og ikke rent sjelden sniker hun seg så plutselig inn på meg og hopper mot meg at det resulterer i at jeg skvetter så voldsomt at hun også skvetter. Da må jeg alltid flire (vel og merke etter at pulsen har roet seg).

Nå har vi hatt Mira i litt over seks uker, og selv om savnet etter Bianco fortsatt er uendelig stort har vi rukket å bli veldig glad i henne. Hun er en stor trøst og glede for oss. Jeg bruker å spøke med at hun er den første mottakeren av Biancofondet, og selvfølgelig da veldig heldig fordi det bare er én mottaker av fondet om gangen. Og den mottakeren skal aller helst være hos oss i 20 år. Men vi er heldige vi også. For vi har fått en helt nydelig liten pusefrøken som skaper liv og varme i hjemmet vårt. Det er så inderlig sant at «a home without a cat is just a house».