Verdens kattedag

I dag er det verdens kattedag, og jeg kan ikke annet enn å føle meg uendelig takknemlig for at jeg er så heldig å ha en sånn fin liten kosepus som Bianco i livet mitt. Han er vår aller største lykke i livet, og har gitt oss mye kjærlighet og glede. Ikke ante vi hvor godt livet skulle bli den dagen han kom til oss for nesten 14 år siden.

Alle fortjener å ha en liten pelsdott av glede i livet sitt. Og så lenge du alltid gjør det beste for katten din blir du å få så uendelig mye mer tilbake. Det vet vi i kattelivet ♥ Så finn fram tunfisken eller kok litt ekstra torsk, for i dag er dagen for å gjøre ekstra stas på våre kjære pusevenner.

En midtsommerdrøm

I mange år har jeg hatt en drøm om å feire midtsommer sånn som svenskene gjør. Ute med sol og ordentlig sommer. Og barbeint med lang florlett, flagrende kjole og blomsterkrans i håret. Og det skal selvfølgelig være frodig og blomstrende uansett hvor jeg snur meg. Det er nesten som jeg kjenner gresset under føttene mine hver gang jeg tenker på dette.

Men så langt nord som vi bor er ofte scenarioet et helt annet. Det er ikke fritt for grønt og blomster, men ikke i nærheten sånn som jeg ser for meg i drømmen. Og ullgenser, støvler og bål er nok mer vanlig enn florlett kjole og blomsterkrans. Og det er selvfølgelig veldig fint det og, men det er også godt å ha den der lille drømmen.

I år var det tredje året på rad at det regnet på sankthansaften, så da ble bålet atter en gang lagt på is. Men vi hadde en veldig fin dag likevel. Jeg hentet fram drømmen min og gikk en tur for å plukke blomster til en krans. Vel og merke i støvler og skjørt.

Jeg fant en hel vegg av hundekjeks, og selv om det var overskyet og grått var det litt lys himmel mot sør.

Ved elva fant jeg disse fine gule blomstene, men det var ikke den typen gule blomster jeg var ute etter. Jeg er forresten glad i elva vår (som sikkert noen vil kalle for en bekk) som klukker og renner så behagelig bare ett minutts gange fra oss.

Når jeg kom hjem fra min lille oppdagelsesferd/rekreasjonstur gikk jeg straks i gang med å lage blomsterkransen ute på verandaen, mens Bianco sov så søtt under ett ullteppe i stolen ved siden av meg. Han liker å være med når jeg skal lage ting.

Og jeg må si jeg ble fornøyd med resultatet! Selv om jeg holdt på å fryse av meg fingrene mot slutten (ikke akkurat drømmetemperatur). Kransen er laget av noe grønt noe fra et tre (bjørk kanskje?), masse hundekjeks, litt smørblomst, grennellik, og hvite små roser fra «hagen».

Også passet blomsterkransen så godt til vintagekjolen min fra Oxford.

Se så fint kjolen glitrer! Jeg elsker elsker elsker denne kjolen som har empireliv, vidt skjørt som når til rett over anklene, rynket overdel, og en gullunderkjole dekket av et tynt lag med krembeige myk tyll. Dessverre finnes det ikke nok anledninger i året til å bruke denne… snufs. Men det hjalp veldig både på humøret og drømmen min å bare hente den fram for å vise dere 😉

Så selv om midtsommeraften ikke ble som i drømmen min, var det likevel en veldig fin dag. Den inneholdt blomster, vakker natur, kreativitet og de jeg er glad i ♥ Og vi avsluttet dagen med å spise rømmegrøt med spekemat og flatbrød som seg hør og bør på sankthansaften. Bålet sparer vi til en annen dag når været er litt bedre.

Hadde du en fin sankthansaften?

Tusen takk mai

Altså at en måned kan være fin som denne har vært. Det er nesten for godt til å være sant! Den har ikke vært problemfri og perfekt, for livet er som kjent ikke det. Men mai har bydd på så uendelig mange fine stunder. Og ikke bare har det vært mange av de, men de har liksom vært så ekstra gode også. Tider og stunder som har betydd mye. Så mye varme, så mye kjærlighet. Ja man vet at det har vært en god måned når kameraet er fullt at man bare ikke kan velge bort noen av bildene. Alt fint må med, så forbered deg på et langt innlegg nå.

Mai startet med en ufrivillig pc-pause og en ordentlig pangfrokost. Her møttes slutten på våren (blodappelsinen) og begynnelsen på sommeren (jordbæra) i ett og samme måltid. Og jeg elsker når jordbær og kremost blir «fast takst» på brødskiva. Det er virkelig en lovnad om sommer.

Gresk kokosyoghurt er også litt sommerlig. Men jeg spiser det hele året 😉

Og en stor kopp med rykende Blue of London attåt. Det er lykke det!

Det var ikke så varmt til å begynne med, men så lenge man har et ullpledd så har man det godt!

Men kveldshimmelen ble stadig mer magisk og fin.

Og da måtte vi ut å kjøre kveldstur. Det har vi gjort mange ganger i mai, og det er så koselig og «gammeldags». Nesten som en liten minidate i en ellers så travel hverdag. På en av kjøreturene våre var himmelen både rosa, lilla og orange, og det var altså vakkert!

Jeg kjøpte selvfølgelig mer ost hos ostefolkene på Nerstranda før de dro. Hele 1, 4 kilo faktisk. Så nå ligger det mye vakumpakket ost i kjøleskapet vårt.

Så startet peonsesongen, og det er så utrolig hyggelig å kunne ringe til de flotte folkene på Sonja Blomster og be de ordne klar en bukett som kjæresten kan ta med seg hjem etter jobb. Og ekstra fint er det når det henger litt pynt utenpå pakken. Sånt blir man glad av!

Jeg har nærmest fråtset i peoner. Her ser dere Coral Charm og det er kanskje den aller fineste.

Bianco var så supersøt når han la seg inni dynetrekket ♥ Det fikk meg til å tenke på meg og storebror når vi var små og laget borg av dynene i senga til mamma. Herlighet for en magisk følelse det var å være liten og kunne krype inn i lune huler og hytter.

Så kom 17. mai, og kvelden før festdagen bakte jeg kaker og strøk hvite duker til langt utpå natten. Hehe, da følte jeg meg veldig voksen.

I tillegg så jeg ut som en ordentlig husmor eller budeie der jeg svinset rundt barføtt og i rutet forkle. Jeg manglet bare ett hvitt tørkle på hodet.

Nasjonalpusen var som vanlig kjempesøt i finstasen og med bølge på halen.

Og sånn her så kakebordet ut. Kakene var gode! Og selvfølgelig uten sukker.

Rett etter 17. mai ble været litt mer sommerlig. Kjæresten hentet fram utemøblene, og Bianco ble så glad når han så uteputa med oliventreknappene på.

Men selv i sola må man passe på at man ikke får trekk på seg. Spesielt når man har astma og har vært litt forkjølet.

Denne dagen hadde vi også vår første grilling. Spareribs med hjemmelaget cole slaw og fløtebakt sellerirot. Og masse annet godt. Åhh som jeg ser fram til en hel sommer med dette!

Og den magiske midnattsola ble bare finere og finere. Og vi fortsatte å kjøre kveldsturer. Vi burde sikkert ha gått noen turer også, men mai har bydd på sin del av sure vinder, og da er det best  sitte inne i en varm bil.

En dag jeg tok bilder til et blogginnlegg dukket denne fine kosepusen opp for litt oppmerksomhet. Beste plassen for det er selvfølgelig rett foran kameraet, midt i fokus. Men se nå så søt! Den som ikke smelter av dette må omprogrammeres umiddelbart. Bianco mangler forresten litt pels under haka på venstresiden fordi vi har vært hos dyrelegen og tatt blodprøver. Men han er like fin likevel. Og prøvene var heldigvis fine de også.

Jeg smakte på granateple for første gang. Jeg hadde lest tips om hvordan jeg skulle åpne skallet for minst mulig søl, men jeg syns likevel det ble en aldri så liten massakre. Men smaken var alldeles nydelig.

Siste lørdagen i mai var vi ute på kjøretur igjen og stoppet ved disse fine naustene. Det føltes så landlig og fint midt i en stor by, og se så grønt gresset var blitt!

Rett utenfor fjæra lå denne seilbåten, og det var ikke før etter jag hadde tatt dette bildet at jeg innså hvor kontrastfylt disse to bildene er. Det første ser så sommerlig ut med blå himmel og grønt gress. Og dette med snø på fjellene, gule enger og brun skog gir nesten følelsen av vinter. Men det er jo sånn det er her oppe i nord. Kontrastene er store. Og det grønne kommer liksom bare plutselig.

Vi skulle egentlig ha enkel middag (chicken tandoori) denne kvelden, men så kjørte vi forbi et skilt hvor det sto «ferske reker» på tur hjem. Og det er historien om hvordan chicken tandoori ble til reker, som igjen ble til tapas. Haha, ja sånn kan det gå. Ikke akkurat enkel middag det her nei…

Jeg måtte forevige denne småskitne blomsterenga av hestehov, for aldri har jeg sett så mange hestehov på en og samme plass. Og rett etter jeg tok dette bildet kom regnet vi har ventet på. Da ble det plutselig så rent overalt, og alle knoppene på trærne poppet ut. Så nå er det sommer i horisonten.

Og selv om vi er litt trett på grunn av regn og mørke skyer om dagene ser vi virkelig fram til alt fint vi skal nyte i juni. Blomster, kattegress, sol og forhåpentlig masse varme.

Tusen takk mai! Du var så god og bød på så mye fint. Sånn som lammeøre på stuebordet.

Litt 17. mai

Det ble et litt sent 17. mai-innlegg denne gangen, for jeg skulle jo egentlig poste dette innlegget mens nasjonalfølelsen enda var sterk hos hele det norske folket. Men noen ganger blir det bare sånn. Jeg følte behovet for å ta «fri» hele helga, og det er jeg så glad for at jeg gjorde. Jeg har slappet av og kost meg mye. Både med godt vær og godt selskap. Men nå skal dere få høre om vår 17. mai.

Vi startet som vi alltid gjør, med en deilig frokost foran 17. mai-sendingen på NRK og TV2. Og i hjemmebunaden som vi kaller morgenekåpene våre for på denne ene dagen i året. Det er alltid så koselig å se små snutter fra rundt om i landet. For ikke å snakke om alle de fine bunadene.

17. mai-frokosten vår er alltid forseggjort, med masse godt å spise og drikke. Nytt av året var jordbærsmoothie i gamle stettglass. Da fikk vi virkelig følelsen av «fine dining».

Det var selvfølgelig sølvkant på serviset. Og siden vi jobber hardt for å være mer miljøvennlig brukte vi stoffservietter.

Jeg hadde ordnet en fjøl med godt kjøttpålegg, melon og brie.

Jordbær, blåbær, nystekte rundtykker og varme croissanter.

Og eggerøre, røykaørret og hjemmelaget rekesalat. En skikkelig luksusfrokost! Nam det var godt!

Bianco var en ordentlig trøttepus, men det tok ikke lange tiden etter vi hadde satt oss for å spise før han dukket opp med sine fineste og mest bedende øyne. «Dere deler vel med meg?!»

Etter den 2-timer lange frokosten måtte jeg legge meg ned å hvile litt fordi formen ikke var den beste. En stund fryktet jeg at jeg ikke skulle klare flere festligheter, men heldigvis ble jeg bedre (jeg hadde jo verdens beste kosepus sammen med meg). Og da var det rett i finstasen som hang klar. Jeg skulle selvfølgelig ha på meg min nye røde vintagekjole.

Se så fin nasjonalpus ♥♥♥

Så kom gjestene våre og da måtte vi sprette en flaske Moscato. Jeg er ikke så fan av den drikkekulturen som har blitt vanlig på 17. mai, men ett glass bobler med lite alkohol syns jeg bare er koselig.

Mamma var så fin i kjole fra London ♥

Så bestemte vi oss for å spise kaker først og ta fiskesuppe til kvelds. Og til kakene bød jeg på Perch’s 17. mai blanding, Blue of London og Formosa Oolong.

Jeg hadde bakt stekt ostekake toppet med jordbær (og jordbærsaus på siden), og dekonstruert bananrullekake.

Det vil si jeg orket ikke å rulle kaken, derfor bakte jeg to nøttebunner og fylte disse lagvis med krem, bananer og hakket sjokolade. Det ble en aldeles nydelig god kake!

Og begge kakene var selvfølgelig sukkerfri (uten tilsatt sukker). Og som dere ser på bildene hadde jeg i år som tidligere år pyntet med hvite grennelliker.

Og på sidebordet sto en frodig bukett av hvite peoner. Den med rosa kant som heter Odile.

Fra og med kakespisinga fikk kameraet hvile fordi jeg trengte å slappe litt av og bare nyte resten av dagen i ro. Det ble mange kopper te fram til verdens beste fiskesuppe kom på bordet. Og når vi ikke spiste eller skravlet koste vi med Bianco. Sånn holdt vi på til de sene nattetimer helt fram til dagen ble avsluttet med at oteren Ottar og familien hans holdt et heidundrende show for oss rett nedenfor kaia. De feiret nok de også.

Så det var en kjempefin dag, til tross for at formen kunne ha vært bedre. Men så har vi alle litt godt av å lære oss at det kan bli fint selv om ting ikke er helt perfekt. Her kjenner jeg at Mariell er til stor inspirasjon.

Hadde du en fin 17. maifeiring?

Semlatid

Det er semlatid, og det har det egentlig vært ganske lenge i kattelivet. Jeg bommet nemlig på datoen for fastelavn i år, og trodde det var søndag 3. februar. Så allerede da koste vi oss med semlor. Jeg husker at jeg syntes det var unormalt tidlig, men orket ikke å gruble mer over det. Hehe, kanskje det var mitt underbevisste behov for smaken av semlor som gjorde at jeg leste feil.

Men så er det altså i dag det er den store semladagen, eller fastelavn som vi sier her i Norge. Og selv om de fleste rundt om i landet spiser den norske varianten med krem og syltetøy, ser jeg at stadig flere «adopterer» den svenske oppskriften. Ja til og med bakeriene selger den. Det er den vi liker best, men vi lager den alltid selv. Av Linda Stuhaugs sukkerfrie bolleoppskrift og mandelmasse av eggehviter, malte mandler og tagatesse. godt! Og et lite snev sunnere siden vi dropper sukkeret. Og da er det vel lov å spise mer enn én bolle, eller hva? 😉

Fjortis

I dag er det ett år siden vi fikk tenåring i huset, og verdens beste lille pus blir hele 14 år. Tenk! Nå er Bianco fjortis. Men heldige som vi er er det ingen «fjortisnykker» ute å går. Bianco er nemlig den snilleste og mest medgjørlige pusen som finnes. Selvfølgelig er vi litt inhabil, men det er helt sant! Dyrelegen har sagt det så mange ganger – at hadde alle dyrene vært  snill som Bianco, så ville de ha hatt en enkel jobb. En gang kalte hun han til og med for en ekte hverdagshelt. Gjett om vi var stolt da!

Og Bianco er en ekte hverdagshelt. Vår hverdagshelt. Han gjør dagene våre så fine og gode at livet rett og slett blir bedre å leve. Uansett hva vi gjør her hjemme er Bianco sammen med oss. Jeg og kjæresten har hver våre «rutiner» med Bianco. For meg er det å finne han på morgenen og si hei til han for så å få en liten hilsen tilbake. Da blir jeg så varm i hjertet. Ofte legger han seg til rette i sofaen idet jeg er klar for å sette meg der å spise frokost. Og det er alltid tid til kos. Alltid! For kjæresten er det når han kommer hjem fra jobb. Da sitter Bianco klar og venter på han (han vet alltid når han kommer). «Heeeei Bianco» sier kjæresten lenge før han enser meg, og så begynner en fast runde med du-må-få-tak-i-meg-før-vi-kan-kose. Ofte med ytterjakka enda på. Hehe, de er litt av et syn.

Vi er så heldige som har han! Og det er helt rart å tenke på at han nå er som en gammel herremann å regne. Han er jo fortsatt vår lille baby. Men samtidig ser vi at tida og alderen har satt sine spor. Og det er litt sårt, for det minner oss på at tiden vår med Bianco ikke vil vare evig. Det er innimellom noen tårer og bekymringer. Spesielt på grunn av astmaen og den kraftige astmamedisinen. Men vi gjør alltid vårt beste for å kose oss. For å utnytte den tiden vi har sammen. Mange dager vil jeg faktisk ikke gå ut en gang, fordi jeg bare vil være sammen med Bianco. Hehe, ja så glad kan man være i noen ♥

Vi er så takknemlig for at vi har Bianco. Hver dag med han er en gave. Så håper vi at vi får ha han så lenge som mulig. Men nå blir det tunfisk og masse kos, hele helga!

God helg alle sammen!

Februar

I kattelivet er februar alltid en måned full av kjærlighet. Og i år startet den så bra med kaldt vintervær, vakker rosa himmel, og årsdagsfeiring sammen med kjæresten. Vi spiste sesongens siste Mont d’Or med massevis av godt tilbehør, og nøt den ordentlig med tanke på at vi må vente helt til oktober før vi kan spise den igjen. Jeg gleder meg allerede. Bianco feiret selvfølgelig sammen med oss, og kjæresten hadde skrevet noen helt nydelige ord på et kort til meg. Da ble det noen tårer for den lettrørte kattelivfrøkna ♥

Vi fikk endelig solskinn inn stuevinduet, og den første dagen varte det bare i 10 små minutter. Men gleden var likevel stor at jeg utbrøt et gledeshyl som bidro til at jeg skremte Bianco opp fra sin dypeste søvn. Stakkars lille venn.

Og det var så godt å ha sola skinnende inn i leiligheta vår, for allerede ganske tidlig i februar ble jeg tvunget til å holde meg inne på grunn av månedens første runde med basselusker.

Når jeg ble frisk igjen skiftet jeg på senga og gjorde meg flid med å finne putetrekk som passet godt sammen med flanellsengesettet. Oppå nattbordet satt jeg en eucalyptusbukett som luktet så godt at det var det første jeg ble oppmerksom på hver morgen når jeg våknet.

Jeg har skiftet ut knottene på mammas gamle 90-tallsnattbord, og planen var egentlig å male det kremfarget. Men så fant jeg et riktig gammelt nattbord på en bruktbutikk i fjor som jeg skal bytte det ut med. Men først må jeg pusse opp det andre nattbordet. Jeg venter bare på bedre og varmere oppussingsvær.

Så kom jeg over en ost fra Snowdonia Cheese Company på Obs, og ble helt overentusiastisk fordi vi elsker den sorte varianten som heter Black Bomber. Den har vi både spist massevis av og kjøpt med oss hjem når vi har vært i England. Det er virkelig den beste cheddaren i hele verden! Og vi hadde selvfølgelig blitt kjempeglad dersom vi kan få tak i den i Norge.

En lørdag etter at kjæresten hadde vært i slalåmbakken ordnet jeg en deilig lunsj til oss. Ser dere at jeg er på lemon curd-kjøret igjen?

Dagen før morsdagen var jeg og en venninne på Plantasjen og det første som møtte oss når vi kom inn døra var en hel vegg av tulipaner i nydelige farger. En drømmevegg rett og slett.

Og på selveste morsdagen feiret vi med favorittkaka mi – sukkerfri fromasjkake med stekt sjokolademoussebunn. Yum det var godt!

I tillegg hadde Bianco visket sin pappa i øret at han ønsket noe ekstra fint til meg i år. For se hva jeg fikk! Totiki-mummikoppen. Den har jeg ønsket meg helt siden den kom. Heldige meg som har verdens snilleste pus med verdens snilleste pappa (åkei sidestilt med min egen pappa).

Men dessverre nådde basseluskene hjem til oss igjen etter morsdagen også. Jeg prøver å ikke klage over sånne ting, men oi så lei og frustrert jeg ble når det ble så mange dager totalt sett. Men det er jo typisk februar. En venninne av meg og familien hennes opplevde en hel maraton av sykdom i tre uker på rad. Det var både vannkopper, omgangssyke og influensa i tur og orden på de alle. Så jeg var jo egentlig heldig. Og trøsten min var at jeg hadde en myk og kosete liten venn sammen med meg i senga (og ingen andre syke jeg måtte ta meg av).

Og selv om det ble litt mange innedager i februar gjorde vi vårt beste for å kose oss. Det ble mange kopper te og andre gode ting som økologisk rotchips (det må du prøve). Og jeg og kjæresten så både islandsk og finsk krim – Innsperret og Sorjonen. Haha, først nå innså jeg ironien i navnet på den islandske serien jeg satt å så på samtidig som jeg ikke kunne gå ut.

Og når jeg mot slutten av måneden ble bedre og endelig kom meg ut, tok jeg ordentlig revansj med å kjøpe meg en stor blomsterbukett, besøke flere favorittbruktbutikker og gå på kafé med en venninne. Det var godt å komme seg ut! Jeg lot meg inspirere av varmende ullgensere (spesielt den mintgrønne), og tenkte at dersom jeg skulle holde et russisk teselskap hadde sølvtekanna vært fin å ha. Og var ikke dette lyseblå serviset fint?

Så takk februar, for alle de fine stundene. For alle fine kort, for alle fine gester. Basseluskene de ligger bak oss nå, og det vi tar med oss videre er alt det andre. Og nå er vi spent på hva mars har å by på. Vi håper på mer sol, mer te, og koselige stunder sammen. Og kaldt og stabilt vintervær (alternativet for oss i nord er nemlig bare uvær og sørpe, ikke vårtegn sånn som dere heldiggrisenen sørpå).

Grøtens dag og min aller beste oppskrift på havregrynsgrøt

I dag er det grøtens dag og på denne dagen for to år siden lovet jeg dere en grøtoppskrift (eller to) i dette innlegget. Derfor syns jeg det er på tide at dere endelig får den (beklager at det tok så lang tid). Oppskriften er på min aller beste havregrynsgrøt, også kalt Idas luksushavregrynsgrøt. Jeg brukte tidligere å spise den med kanel og et smørøye, men nå nylig fant jeg ut at den er enda bedre med ekstra melk og en dæsj plommesyltetøy på toppen.

Jeg bruker sjelden oppskrift når jeg lager mat, jeg smaker meg alltid frem. Men her er det jeg ca har i grøten:

∗ 1, 5 dl økologiske lettkokte havregryn
∗ 2 ss chiafrø
∗ 5 dl soyamelk (eller tilsvarende)
∗ En dæsj laktosefri fløte for rundere smak
∗ 3 ss solsikkekjerner
∗ En neve rosiner eller gojibær (eller begge deler)
∗ 1 ts vaniljepulver
∗ Ønsket mengde natreenpulver eller tilsvarende for søtere smak

Og det er så enkelt å lage den. Bare bland alt foruten natreen i en kasserolle, og kok opp under omrøring. La deretter grøten småkoke i ca 15 minutter mens du stadig rører i gryta. Dersom du stopper å røre kan grøten svi seg, selv på svak varme. Smak til slutt til med natreen, sukrin eller valgfri sukkererstatning (for her er det allerede nok sukker i rosinene og gojibæra).

Dersom grøten blir for fast tilsetter du bare ekstra soyamelk. Jeg liker den aller helst litt bløtere enn dette. Her stivnet den litt vel mye mens jeg tok bilder. Haha, det blogglivet altså!

Og det er når grøten er litt for fast at det lønner seg å spise den med ekstra melk på toppen. Det gjør den saftig og god. Her hadde jeg også ristede mandler i tillegg til plommesyltetøy (uten sukker). Og nam det var godt!

Så da er bare å nyte Idas luksushavregrynsgrøt. Håper dere liker den! Den passer iallefall godt i dag. Jeg tror vi skal ha den til kveldsmat i kveld.

Bloggen er 2 år i dag

Tenk at bloggen er to år i dag! At vi har delt to år med hverdagslykke. To år med teprat. To år med kreativitet, blomster, bøker, bruktfunn og andre fine ting. Og det har vært så fint! Jeg har  hyggelige lesere, som er så generøse med fine ord. Og som jeg skrev når bloggen var ett år, så bidrar den til både mestringsfølelse og enda mer kreativitet. Fortsatt! Jeg trives SÅ godt med å blogge.

Men selv blogglivet har to sider. Og det siste året har bydd på en del utfordringer i livet. Og som jeg bruker å kommentere til andre bloggere, så skal bloggen gjenspeile livet. Ikke at man nødvendigvis skal utlevere seg totalt og skrive det ene innlegget etter det andre om harde realiteter og prøvelser. Men tilpasse seg. Derfor har det blitt litt færre blogginnlegg i kattelivet enn hva jeg hadde tenkt. Noen idéer står fortsatt bare på en liste. Og kanskje må de vente til senere når det passer bedre. Målet har hele tiden vært to til fem innlegg i uka, og jeg har iallefall klart minimum, selv om det ikke alltid føles så bra å redusere når man egentlig hadde tenkt å øke. Men dette er nok en balansegang som kommer til å variere i årene fremover. Og jeg vil nok «vokse med oppgaven» etter hvert.

Og selv om jeg selv føler det ikke alltid går helt etter planen, så håper jeg at dere som leser bloggen min fortsatt koser dere og finner inspirasjon og glede. For det har alltid vært det som har vært intensjonen med bloggen. Dessuten bruker jeg å trøste meg med at det ikke nødvendigvis er kvantitet som er viktigst, men kvalitet. Og jeg satser hardt på god kvalitet i hvert eneste innlegg. Det skal føles ekte.

Så takk kjære lesere, for at dere stadig kommer tilbake. Takk for alle hyggelige kommentarer, og for at dere gjør bloggen mer levende. Uten dere ville bloggen blitt litt mer som en ensom dagbok. Jeg håper dere alle henger med på lasset videre. Nå skal vi feire med tunfisk og mange kopper te.

Klem fra oss i kattelivet ♥

Prinsebryllup, pinseria og peoner

I går var det en stor begivenhet for både royalister og for oss som elsker England. Prins Harry skulle endelig få sin Meghan Markle. En perfekt anledning til å servere te, scones og lemon curd, og mamma var min prominente gjest. Og jeg tipper at vi ikke var de eneste som satt klistret til tv-skjermen, spent på både brudekjolen, diademet og gjestene.

Og det var så koselig å nyte den ene tekoppen etter den andre mens kjærlige blikk ble sent mellom det nydelige brudeparet. Jeg syns de var så fine begge to. Og brudekjolen overrasket veldig. Den var mye enklere og smalere i snittet enn jeg hadde trodd at den skulle være. Men samtidig passet den så godt til Meghan, som nå er Hertuginne av Sussex.

Jeg var også riktig antrukket for anledningen. Med «hatt» på hodet som seg hør og bør i britiske formiddagsbryllup.

Blue of London var selvfølgelig et must i koppen. Også må man huske tesil på koppen når man heller teen fra tekanna. It’s all in the details you know.

Også drakk vi 17. mai-blandingen fra Perchs med en skvett melk oppi. Te med melk er så erkebritisk, er du ikke enig? Jeg har elsket det helt siden jeg var lita jente.

Det er en helt egen stemning over å servere maten på et sølvbrett. Egentlig veldig britisk det å.

Og både sconesen og lemon curden var syndig god (selv om lemon curden var litt mer flytende enn den skal være). Altså finnes det noe bedre enn lemon curd? Gi meg et glass og jeg trenger ikke noe annet pålegg. Oppskrifta jeg bruker finner du forresten her.

Og midt i hele den royale feiringen var vi glad for å være inne, og at det var masse solskinn og kjærlighet på tv-en. For når vi så ut av vinduet var vi nødt å innse at pinseria var over oss. Det var grått, vått og vindfullt, og i dag er det enda verre, En ordentlig blåsbortdag som Ole Brumm bruker å si. Det slår aldri feil – så pinsen er for inneaktiviteter.

Mamma hadde tatt med seg en ny bukett med peoner, noe både jeg og Bianco ble veldig glad for. Bianco bruker nemlig å ligge med hodet under de store blomstene, og da ser det egentlig ut som han bare mangler solbriller og en paraplydrink. Hehe! Sydenstemning må vi ordne selv.

Åkei vi innrømmer det – i kattelivet ELSKER vi peoner!