Merkedager

17. mai med magen, Mira, frokost og kaker

4 Comments

Her kommer litt bilder fra vår rolige 17. mai-feiring som foregikk hjemme. Dette var riktignok første året man kunne gjøre alt som før. Samles. Gå i tog. Spise middag ute. Klemme. Men vi har i flere år kjent at vi feirer like bra her hjemme. Ja, nesten bedre. Dessuten hadde vi to andre faktorer som påvirket den avgjørelsen. Den stadig voksende magen som gjør undertegnede litt trøtt og sliten. Og været.

Vi våknet opp til dette. Gråvær, sludd, snø og sterk vind. Med andre ord ordentlig innevær. Men det var helt greit. Vi skulle være hjemme uansett. Og sol og god stemning fantes det plenty av på 17. maisendingen på tv.

Mens jeg gikk i gang med å ordne frokosten var det noen andre som skulle hoppe i finstasen. Men Mira syntes det var mye mer spennende å leke med 17. maisløyfa enn å ha den på ♥ Men den kom på til slutt. Pappsen ordner.

Årets 17. maifrokost var nok tidenes beste. Ikke hadde vi roastbeef eller brie. Og ikke kunne jeg spise spekeskinke. Men alt det andre var så ekstra godt denne gangen. Magen måtte forresten få være med på bildet. Den begynner å presse seg frem uansett. Og babyen var så aktiv gjennom hele frokosten. Som om den skulle vise at den også var med på feiringen ♥ Det er nok en liten en som allerede liker 17. mai. veldig godt.

Den hvite grennelliken var på plass i Porsgrunn Porselenmugga med 17. maisløyfe på. Og hvit duk og pent servise hadde vi også.

Siden vi bare var to kunne vi bruke det fine Greengate-serviset med sølvkant. Ahh, jeg angrer på at jeg ikke kjøpte flere kuverter av dette.

Ferske jordbær, blåbær og melon er obligatorisk på 17. maifrokosten vår.

Men i år hadde vi byttet ut smoothien med den fantastisk gode eplejuicen fra Jacobs Utvalgte med hylleblomst i.

Jeg har funnet ut at jeg egentlig ikke trenger så mye forskjellig pålegg til 17. maifrokosten, så lenge vi har en saftig og god eggerøre og kremost og jordbær.

Frokosten ble som vanlig lang og foran den koselige 17. maisendingen på NRK. Det hjalp virkelig på at de hadde så godt vær der. Mens vi så på barnetoget som gikk foran slottet, alle de fine bunadene, og tips til gode alkoholfrie drinker nøt jeg litt blåbær.

Og jeg må nok ha smattet litt ekstra, for plutselig satt Mira framfor meg og lurte på om jeg hadde noe godt til henne. Hehe, i det siste har hun begynt å se litt småsur og bestemt ut når hun er målrettet og fokusert på noe. Men hun er nok bare veldig konsentrert.

Og tror du hun ville ha blåbær?

Så absolutt!!! Men ikke til å spise. Her skulle det lekes.

Den blåbæra ble stor suksess. Et lite puff fra en liten pote og den spratt rundt halve leiligheta som den gyldne snoppen i Harry Potter. Det er viktig med underholdning for de firbente også på nasjonaldagen 😉

Ute ble været bare dårligere og dårligere. Våtere, hvitere og gråere. Det fristet ikke så veldig til å spise kroneisen som lå i fryseren. Men i det minste fikk flaggene litt fart på seg. Huff, jeg tror at ikke mindre enn tre av naboflaggene fløy avgårde. Og de som turte å bevege seg ute hadde vannrett bunadstakk og hentesveis.

Derfor var vi ekstra glade for å være inne i den lune varmen. Her ser dere årets 17. maibukett. Ikke i rødt, hvitt og blått, men samme fargene som de to foregående årene. Pluss en lyserosa hortensia. Jeg fant ikke Biancorosa, så den erstattet jeg med ferskenfargede grennellik. Men det var fint det også, og det viktigste var å ha en stor og frodig bukett. Akkurat sånn som Bianco elsket å ligge under ♥ Den rampete blomsterfrøkna av en lillesøster er ikke like glad i å ligge under blomsterbuketter. Hun vil helst smake på de eller stikke hele hodet inn i vasen. Men interessen for blomster er i allefall der. Hehe!

En så fin bukett som dette kan det ikke bli for mange bilder av. Er dere ikke enig?

Kaker hadde vi selvfølgelig også. Både en og to ganger. Først tidlig på ettermiddagen, og senere når vi fikk besøk av våre gode naboer.

Jeg hadde bakt en suksessterte med oppskrift fra Passion for baking. Men jeg skal være så ærlig og si at jeg liker eggekremen litt gulere og mykere enn denne ble.

Også gjentok vi fjorårets suksess og bestilte sukkerfri amerikansk ostekake fra Spiseriet. Denne er bare så god! Utseendemessig var ikke årets kake riktig så fin som den fra i fjor, men smaken var desto bedre. Her snakker vi på nivå med den ostekaken i Friends. Som er så god og «creamy» at den må spises selv om den havner på gulvet. Haha, jeg elsker den episoden.

En ordentlig favorittkake! Og når naboene våre kom på besøk hadde de med seg både kransekake og geleostekake. Altså for en luksus!

Sammen med naboene våre delte vi en flaske alkoholfri elpecider med hylleblomst som vi hadde fått i julegave. Den var veldig god. Og mens vi spiste kaker, ferske bær og drakk te og kaffe gikk praten i ett. Vi kunne sikkert skravlet til langt på natt. For vi har det alltid så koselig sammen ♥ Men det var bra vi avsluttet når vi gjorde, for vi hadde en fiskesuppe som ventet på oss. Det ble en litt sen middag, men oi så god den var! Og etterpå var det helt greit at «fesken kom over auan på oss» som det heter så fint på nordnorsk. Vi var så trøtte, men så glade og lykkelige for den fine dagen. Og det var den beste natta med søvn jeg har hatt på lenge!

Neste år er vi en til, og det blir neppe så rolig som i år. Men vi gleder oss enormt masse likevel ♥ Det er spennende tider som venter oss.

Morsdag på hytta

6 Comments

Forrige helg når det var morsdag bestemte vi oss for å være på hytta. Behovet for frisk luft og ro var stort. Dessuten er det godt å komme seg bort fra byens trengsel nå når koronasmitten er så stor. For selv om det planlegges at de fleste skal smittes har ikke jeg lyst på dette viruset. Vi hadde levert blomster til svigermor på forhånd og avtalt med mamma at vi skulle feire en dag senere. Men det var i allefall én mamma på hytta.

Og jeg var så heldig at jeg ble vekket på senga av dette nydelige frokostbrettet som bugnet av gode ting. Jeg er så heldig! Og jeg har verdens beste pus og kjærest ♥

Jeg elsker å spise frokost som andre har laget, for den smaker alltid så mye bedre. Og kjæresten kjenner meg godt som smurte surdeigsrundstykker med kremost og jordbær. Mitt absolutte favorittpålegg for tida. Og nystekte croissanter med ferskensyltetøy og smør er sånn luksus.

Solbærte er også en favoritt. Og jeg ble så glad når jeg fikk den i denne fine mummikoppen. Ninni er så søt, også er det så fint at kjærligheten er så stor i mummihuset at hun blir mer og mer synlig jo lengre hun er der. Kjærligheten var hvert fall veldig synlig og stor når jeg fikk denne nydelige frokosten på senga.

Etter at vi hadde spist og skravlet lenge var det tid for å åpne kort og gave. Jeg fikk akkurat det jeg ønsket meg – gavekort fra Noa Noa. For en luksus! Men selve kortet er alltid viktigst.

Mira som satt ved siden av senga og slikket seg rundt munnen på grunn av alle de gode luktene fra frokostbrettet hadde en ekstra liten gave til meg også. Hun hadde vært å lagt en liten lekemus på gulvet på min side. Musdagsgave kalte kjæresten det for. Hahaha!

Så sto vi opp, for jeg skulle pynte kaka jeg hadde laget dagen før. Ingen morsdag uten kake, og jeg hadde lenge hatt så lyst på fromasjkake. Se det fine kakefatet som mormoren til kjæresten har laget. Sånne ting får alltid en spesiell plass i hjertet mitt.

Fiks ferdig og klar for å nytes. Min absolutte favorittkake – jordbær og bringebærfromasj med stekt sjokolademoussebunn. Og aller best er den med jordbær på toppen.

Ble den ikke fin?

Ute var det overskyet, men nå begynte sola å presse seg fram fra bak skyene. Så derfor bestemte vi oss for å gå en liten tur.

Vi klatret opp til hyttefeltet over oss for å se på de nye hyttene som bygges. Ikke så ille utsikt herfra. Og se det skarpe lyset fra sola.

Så gikk vi ned til hyttene og bryggene ved Malangen Brygger, eller «Resorten» som kjæresten kaller det for. Og han har jo mer rett enn meg for Malangen Brygger er det gamle navnet. Nå heter det Malangen Resort. Men jeg liker det gamle best. Hilsen hun som er gammel i sjelen og ikke liker forandringer 😉

Det var to kalde kropper med røde neser som kom hjem etter gåturen vår. Det var jo tross alt minus 10 grader ute. Da var det godt å fyre i ovnen. Og det tok ikke lange tida før det var blitt mørkt ute. Enda en grunn til å fyre i ovnen. Jeg gleder meg til lyset varer litt lengre utover ettermiddagene.

Så gjorde jeg noe som mange sikkert ikke ville gjort på selveste morsdagen. For mens kjæresten satt inne på kontoret og jobbet kledde jeg på meg igjen og gikk ut på trappa for å stable ved. 15 sekker ble til denne fine stabelen, og selv om det er arbeid så liker jeg det. For meg er det faktisk mest rekreasjon. Jeg har jo en ting for puslespill og Tetris, og dette er som en slags gigantversjon av det med litt trening involvert. Jeg følte meg så fornøyd etterpå. Ordentlig mestring og girl power.

Så avsluttet vi morsdagen med å spise middagskvelds til de to siste episodene av Lykkeland. Jeg elsker den serien, men denne gangen holdt den seriøst på å ta livet av meg. Jeg måtte legge fra meg maten, for jeg satt med gråten i halsen og nervene utenpå kroppen hele tida. Det var så sterkt å se! Men det får jeg skrive mer om senere. Nå har jeg en kattepus og en kopp te som venter på meg.

Håper dere alle har en finfin dag! Varm klem fra oss i kattelivet ♥

To år med Mira

2 Comments

Forrige søndag var det nøyaktig to år siden en liten og redd pusefrøken kom til oss. Vi hentet henne på kvelden og jeg husker at det var så skummelt for henne at hun ikke turte å komme ut av buret. Hun lå helt bakerst, helt innerst, nesten klemt opp mot veggen selv om døra sto åpen. Men likevel smilte hun så forsiktig med øynene mot oss hver gang vi snakket til henne. Hun skjønte nok allerede da at vi egentlig var ganske greie. Men å komme fram ble for skummelt. Og godbiter turte hun heller ikke å smake på. Det er ikke lett å være liten og redd.

Hun ble liggende i buret helt til vi la oss, så vi flyttet det inn til badet sånn at hun visste hvor doen hennes var. Mat og vann sto i gangen utenfor, og for at hun ikke skulle føle at hun var alene lot vi døra til soverommet være åpen.

På morgenen etter når kjøresten sto opp klarte han først ikke å finne henne. Men etter litt leting visste det seg at hun lå bakerst i kattedoen sin. Like redd som dagen før. Stakkars lille Mira. Heldigvis flyttet hun inn under sofaen den dagen. For man skal jo helst ikke ligge i doen sin.

Det ble litt ligging under sofaen i noen dager, men overraskende nok kom hun fort fram. Og derfra gikk utviklingen i en rasende fart. Vi visste fra fosterhjemmet hennes at hun brukte å ligge under sofaen hver gang de hadde besøk. Det hørte med til sjeldenheten at hun kom fram da. Men hun hadde bare vært hos oss en drøy uke når hun stakk hodet fram fra sofaen mens stua vår var full av familie. Vi som hadde advart de om at de neppe kom til å få se henne med mindre de la seg ned på gulvet for å se under sofaen. Vi var så overrasket!

Og siden da har det vært full rulle. Med rampestreker, leking, soving, kos og klø. Nå er det ikke snakk om å ligge frivillig inni noe bur eller do lenger. Ingen dører inn til oss må være lukket. Verken studio, kontor, bad eller soverom. Da er det vill panikk. For Mira hun skal være nært oss. Ja, helst helt inntil. Et øyeblikks privatliv på badet kan jeg bare glemme, og kjæresten må belage seg på at en svart og hvit frøken kommer tassende framfor kameraet på hjemmekontoret flere ganger i uka. Hun har fått en liten fanskare der. I går kveld hadde kjæresten lukket skyvedøra til soverommet noen cm for trangt til at hun klarte å komme seg inn til oss, og det kan dere tro at jeg fikk høre.

Noen ganger har vi holdt på å bli sprø fordi det har vært så mye ugagn og ting å passe på. Men aller mest har det vært kos og fint. For vi koser oss mye sammen. Nå er hun en like selvfølgelig del av hjemmet vårt og hjertene vår som Bianco var. Selv om det aldri kan bli helt på samme måte som med han. For Bianco var Bianco. Og Mira er Mira. Man kan ikke sammenligne 15 års kjærlighet mot to års kjærlighet. Ei heller kan man sammenligne barna sine når det kommer til kjærlighet.

Men kjærligheten den vokser og vokser, og det finnes ingen grense for hvor glad vi er i denne lille og artige frøkna som nå har blitt så stor ♥ Skogkatta i henne er så tydelig nå. En krage har vokst seg fram rundt halsen og mellom poteputene stikker det ut lang pels. Det merkes at hun er blitt eldre. Hun sover mer nå. Er litt roligere. Og litt mindre rampete. Med trykk på litt 😉 Heldigvis er hun like glad i pinner og q-tips fortsatt. Og jeg håper hun holder fast i den lekete personligheten sin en stund til. For tida den går så fort. Så alt for fort. Tenk at det har gått to år allerede!

Jeg sa ja

10 Comments

Julaften 2021 ble en veldig spesiell dag for oss i kattelivet. Jeg sto som vanlig opp med én gang vekkeklokka ringte, klar for å sjekke julestrømpen og nyte den framfor Tre nøtter til Askepott. Men det rare var at min ellers så trøtte kjæreste gjorde akkurat det samme. Han som vanligvis bruker å slumre litt videre. Han som jeg normalt må rope på fra stua. Som jeg prøver å lokke med at «nissen» har vært på besøk i julestrømpen. Og ofte si at nå går han glipp av den fine starten på Tre nøtter til Askepott.

Jeg stusset litt over det, men tenkte at han sikkert ikke var så trøtt denne gangen. Og mens jeg stakk hånda ned i julestrømpen for å se hva «nissen» hadde lagt igjen, og var raskt i gang med å line opp både Troika, Gomp, French Fries, Ifa, flaxlodd, ja alt det vanlige som bruker å ligge der, spurte kjæresten om jeg kunne hente han et glass vann. Og i det samme jeg svarte «ja straks», plukket jeg opp noe som vanligvis ikke bruker å ligge i julestrømpen. En liten firkantet gave, pakket inn i mørkerødt papir med hvite prikker og gullbånd.

«Er det det jeg tror det er?» spurte jeg med skjelvende stemme mens jeg så svaret i øynene til kjæresten. Jeg hadde jo tross alt ventet på en sånn «farlig ring» som vi har brukt å spøke med at det er, i mange år nå. Men selv om jeg har ventet noe veldig ble jeg så totalt overrasket over å plukke den opp fra julestrømpen på selveste julaften.

Mens tårene vellet opp i øynene fikk jeg det for meg at jeg måtte hente det glasset med vann først. Jeg kjente at jeg var tørr i halsen jeg også. Og selv om det ble både fliring, gråting og kremting måtte stemmen være tydelig.

Så der, på selveste julaftens morgen, med trøtte øyne og håret til alle kanter, og den magiske musikken til Tre nøtter til Askepott i bakgrunnen, gikk drømmen min endelig i oppfyllelse. Og jeg sa selvfølgelig jaaaaa ♥ Ja til den fineste kjæresten i hele verden! Og ja til den nydeligste ringen! For er den ikke fin? Jeg føler meg så utrolig heldig!

Nå blir det bryllup! Hurra! Hurra!

En finfin søndag

2 Comments

Vi har hatt en så utrolig fin dag i dag! Og den har selvfølgelig gått alt for fort, sånn som det bruker å gjøre når man koser seg. Vi sov lenge og våknet opp til vinterhvitt landskap og delvis skyfri himmel. Siden det var farsdag fikset jeg en rask og enkel frokost på senga. Og Mira fikset pakke til pappsen ♥ I passende størrelse som dere kan se.

Vi satt i senga og sippet til tekoppen og skravlet helt til det begynte å bli mørkt. Da gikk jeg ut på verandaen å tente lys i lyktene. Se så stemningsfullt! Ååå, jeg elsker å ha sånne formiddager. Når man ikke skal rekke noe, og bare kan gjøre som man vil. Når roen legger seg som et teppe rundt oss.

Det føltes til og med som om været hadde et rolig tempo i dag.

Og fra blåtimen og helt til nå har vi sittet inne på hybelen (også kalt studioet) og vært kreative. Vi har sunget og spilt og faktisk klart å lage en helt ny countrylåt. Tekst, melodi og alt. Jeg er så fornøyd! Men kanskje aller mest over hvor godt det føles å være kreativ. Nå skal vi kle på oss lue og votter for å gå oss en tur i snøen. Håper dere også har hatt en finfin søndag ♥

En femåring

2 Comments

Tenk dere! Nå er bloggen blitt fem år. Og jeg har blogget i fem hele år! Det er så rart å si det høyt, og det føles nesten som en litt halvrund feiring. Men så er jo fem halvveis til ti, så da skal det vel føles sånn. Jeg husker når Caroline Berg Eriksen hadde blogget i fem år. Da tenkte jeg «wow, det er lenge». Men så sitter jeg her nå og kan med hånda på hjertet si at dette gikk utrolig fort (uten å sammenligne meg direkte med Caroline).

Når jeg tenker tilbake på starten så husker jeg hvor spent og optimistisk jeg var. Jeg hadde så mange idéer, så mange ønsker. Men å gjøre det i praksis er noe helt annet. Mye ble ikke helt som jeg hadde tenkt. Blant annet så hadde jeg sett for meg at jeg skulle dele langt flere oppskrifter med dere. Men så viste det seg at det ble for mye jobb underveis mens jeg kokkelerte på kjøkkenet. Jeg ble på en måte avbrutt hele tiden av bildetaking ol. Og jeg er en person som liker å ha en slags «flow» mens jeg baker og koker. I tillegg bruker jeg sjelden oppskrifter. Jeg smaker meg frem. Så da funket ikke det med blogging parallelt.

Iherb som jeg på den tiden var så opptatt av endret seg også raskt, og til å ha en helt egen kategori på bloggen er det bare to små blogginnlegg der. Kategoriene interiør og kreativt hadde jeg nok også håpet på å kunne bruke litt mer enn jeg har gjort. Også tror jeg nok at jeg så for meg at jeg skulle tjene litt på bloggen. Ha en del samarbeid. Men samarbeid krever ganske mye, og for en perfeksjonist, som på toppen av det igjen er kronisk syk, så var ikke det noen god kombinasjon. Ønsket var der, men ikke kapasiteten. Som med så mye annet i mitt liv. Men jeg fant en vei som passet meg. Og selv om det ble annerledes, så ble det bra.

Små og fine ting som blomster, en kopp te, en vakker soldag, dalende snø, potespor, en rød pus, en svart og hvit pus. Ja, hverdagslykke. Det ble min vei i livet. I kattelivet. Det ble en hobby, noe kreativt, noe ekte. Og skal jeg være ærlig så er det faktisk enda bedre enn å tjene penger via samarbeid. Jeg savner ikke noe. Bortsett fra litt mer energi sånn at jeg kan blogge litt oftere. Og Bianco selvfølgelig ♥

Jeg har kost meg hele veien. Og jeg håper at dere som leser bloggen også har gjort det. Jeg nevnte i fjor at det virker som at færre og færre tar seg tid til å lese blogger nå for tiden. At det går mer i Instagram og podcaster ol. Men jeg tror dere er en fast liten skare som følger oss i kattelivet. Som jevnlig stikker innom, og som legger igjen fine små spor. Og nå og da kommer det en ny leser til. Sånn som for et par dager siden når jeg fikk en sånn hyggelig kommentar. Dere skal vite at det betyr så mye for meg at dere leser om oss. Både dere som har fulgt oss lenge, og dere som er ny. Og jeg blir selvfølgelig ekstra glad for en liten kommentar. Da blir hjertet så varmt.

Så selv om jeg verken ble Underbara Clara eller Elsa Billgren så er jeg fornøyd med bloggen. Og den gjenspeiler jo livet, sånn som vi lever det. Det går litt trått noen ganger, og det er litt mer avstand mellom innleggene enn jeg ønsker. Men jeg tror og håper at kattelivet er noe folk kan finne glede i, kjenne seg igjen i, og kanskje bli inspirert av. I det minste ser det ut til at plommesyltetøy -og eggesalatoppskriftene holder stand. Haha! Takk for fem fine år! Jeg håper dere følger med oss videre på reisen ♥

Litt av juni

2 Comments

Jeg tenkte jeg skulle vise dere litt bilder fra sommeren vår, for det har jo vært fint lite av det på kattelivet de siste månedene. Det ble dessverre litt mindre blogging enn jeg hadde håpet på. For å si det sånn, det var ikke planlagt. På den andre siden har det vært veldig godt å være så lite på nett som jeg har vært. Og kameraet har også fått hvile masse. Det ga meg mer tid til å leve i nuet. Mer tid til å bare nyte. Og jeg trengte det nok, for nå føler jeg meg veldig klar for å dele fine bilder og ord med dere. Vi får starte med begynnelsen – den første sommermåneden juni.

Juni begynte med et helt fantastisk vær som dere kanskje husker. Så da måtte vi selvfølgelig lage hjemmelaget bananmilkshake. Mmmm det er så godt!

Små kattepuser får jo egentlig ikke lov til å gå på bordet, men når man er så glad i bananmilkshake som Mira er det vanskelig å ikke falle for fristelsen.

En dag kom en stor og en liten venninne på døra med nydelige orange roser til oss. Tenk så snilt! Men det aller beste var å se ansiktene til disse finingene som vi er så glade i ♥

På skolebollens dag fant jeg fram den siste solbollen som lå i fryseren og «pimpet» den opp med sukrinmelis og kokos. Mmmm den var god. Og hjemmelaget er alltid best! Jeg må forresten bare si at jeg liker sånne her dager som kanelbollens dag, epledagen og pannekakedagen, for da har man liksom en ekstra unnskyldning for å kose seg. Pluss at man blir minnet på å spise det.

Mira var så artig en dag det så ut som hun satt på rumpa i sofaen.

På Postludium kom jeg over denne kjempefine sommerveska. Men jeg kjøpte den ikke for jeg syntes 400 kroner var for mye å betale for en veske som hadde den ene hanken festet med ståltråd.

Så var det en liten frøken som fylte hele 2 år, og da vanket det selvfølgelig bursdagskake og gave ♥ Hehe, her var Mira så ivrig at kjæresten måtte holde henne så hun ikke skulle brenne seg på lyset. Men det forsvant likevel noen værhår i iveren.

Men det merket ikke hun mens hun slurpet i seg tunfiskkaka som mest sannsynlig var det beste hun hadde smakt. Det så i allefall sånn ut.

Det var ordentlig jentete tema på både «kaka» og bursdagsgaven.

Men for Mira var det kun tunfiskkaka som gjaldt. Hun spiste til hun ikke klarte mer, og så sovnet hun som et slakt på gulvet fem minutter etterpå. Gaven den måtte bare vente. Hehe, fine og artige toåringen vår ♥

Så spiste vi sommerens første norske jordbær med fløte. Da fikk vi ordentlig sommerfølelse.

Og når vi fikk kort fra Henningsvær fra vår gode blomsternabo som hadde tatt seg en tidlig ferie dit for å unngå alle turistene, kom det enda mer sommerfølelse snikende.

Men været spilte ikke helt på lag i denne tida. Det var grått og vått, og ikke så veldig sommerlig. Men jeg vet ikke helt om det er det som er forklaringen på Miras artige ansiktsuttrykk.

Hagen ble stadig fylt opp av flere blomster og selv i gråvær måtte det nytes. Ja, dere vet jo hvordan vi i kattelivet bruker å gjøre det. Så lenge det ikke regner vannrett, så sitter vi ute.

Her husker jeg at jeg var så glad for litt normalitet etter ha slitt med så mye sykdom. Å kunne sitte i hagen en rolig kveld, og lese i en interiørbok lånt fra bokhylla i gangen og sippe til en kopp te var så fint. Riktignok var det en urtete, og ikke yndlingsteen min, for den tåler jeg ikke nå. Men likevel var det en kopp med te som jeg ikke ble dårlig av. Og det er fint for en som har reagert på så mye mat og drikke i lang tid.

Så skal vi være så ærlige å innrømme at energien ikke hadde kommet seg helt enda. Mye søvn og hvile måtte til.

Og blomster på stuebordet. For blomster gjør oss alltid glade. Se så nydelige svarte stemor vi hadde. Vi har de enda, men de er ganske skrantne etter julis «høststorm».

Når sankthansaften kom ble det båltur i fjæra sammen med min gode julevenninne og familien hennes. Vi hadde 18 varmegrader og overskyet, men det er jo rene luksusen for en nordlending som er så vant med regn og innendørs rømmegrøt. Så lykken var stor over at det denne gangen ble frisk luft, bål, pølser og marshmallows.

Å være sammen med disse finingene og lillebror som er fadderbarnet vårt, er som å få en lykkesprøyte rett i blodet ♥ Vi er så heldige!

Så kom månedsskifte og hytteovertakelsen. Og fra da av har det meste handlet om hytta. Tenk at jeg/vi endelig har fått oss vedovn! Det har jeg ønsket meg SÅ lenge nå. Den er riktignok litt mer hvit (ikke svart) enn jeg hadde håpet på, men jeg kan fortelle at jeg blitt riktig så glad i denne Jøtulen allerede. Mer om hytta og juli kommer snart. Klem fra oss i kattelivet ♥

Mira 2 år

2 Comments

Vår lille, gode, vakre, rampete blomster- og pinne-elskende putepus fyller 2 år i dag ♥ Tenk så fort tida går. Det føles ikke som det er så lenge siden første gang vi møtte henne, når hun endelig kom fram fra under under sofaen etter en time med å prøve å lokke henne fram. Når vi egentlig hadde bestemt oss for å dra, og gitt opp tanken på at dette var en pus for oss. Og akkurat når kjæresten plukket opp en kassegitar å begynte å klimpre litt. Hun likte det. Den rolige klimpringen.

Så da spratt hun fram foran oss i tre lynraske hopp før hun smatt under sofaen igjen. Ut på gulvet, opp i sofaen ved siden av kjæresten og ned på gulvet igjen. Men denne gangen ble hun liggende delvis fremme slik at vi kunne bøye oss ned og puske henne på labben. Og da visste vi det. Hun valgte oss. Det var så rett.

Vi har brukt litt tid på å vokse sammen, men kjærlighet er jo som kjent noe som gror seg sterkere med tiden. Og selv med nokså mye ramperier og røverstreker kjenner vi oss så varm i hjertet hver gang hun kommer med en q-tips, en lekemus, en pinne, eller omså en hel grangrein i munnen som hun vil at vi skal leke med. «I come bearing gifts.» Da er hun bare så søt!

Og når hun snakker til oss med den søte lille stemmen sin, holder labbene rundt halsen vår, og ser på oss med de mest bedårende øynene, ja da er gleden så stor. Livet er så mye bedre på grunn av denne herlige lille frøkna, og vi er så enige om at vi er kjempeheldige som har henne. Og akkurat som med Bianco blir vi bare mer og mer glad i henne for hver dag som går.

Nå blir det ekstra mye kos, lek og tunfisk. Sammen med vår fine Mirapus ♥

Fin og enkel feiring

2 Comments

De fleste har nok lagt 17. maifeiringen og alt det innebærer bak seg nå. Og vi har i grunn også gjort det, men siden energien ikke strekker helt til for tiden kommer dette blogginnlegget litt senere enn planlagt. Men bedre sent enn aldri, eller hva? 😉 Som dere ser hadde vi et helt formidabelt vær. Og flaggene var som alltid plantet pent i pottene som heldigvis var begynt å bli grønne. Mamma og storebror var på besøk, og jeg var så glad for å ha de her sammen med oss ♥

Vi startet dagen ute på verandaen med solbriller, glitrende hav, og massevis av ender som svømte så fredfullt rundt og bare nøt finværet.

Mira hoppet i finstasen ganske tidlig, og var så søt der hun satt ved bordet som om hun ventet på frokosten.

«Har du skjært røykalaks onkel?»

Frokosten ble som vanlig sen, bugnende, og ble inntatt framfor tv-en. Man må jo ikke gå glipp av 17. maisendingen. Og i allefall ikke nå i pandemitider. Da må man få med seg så mange fine bunader, iskremspisende barn og korps som bare mulig. Det er da man virkelig får den rette stemningen.

Klokka to hadde vi marsjerende korps rett utenfor verandaen, og kjæresten som var så kjekk i finstasen sin ble gående i et aldri så lite 17. maitog sammen med de. Det har han nok ikke gjort på mange år.

Formen min var ikke så god så jeg bivånet det hele fra verandaen mens jeg spiste en jordbærkroneis. Så da var vi to som gjorde noe vi ikke hadde gjort på lenge. Jeg må ha vært ungdom sist jeg gjorde det på 17. mai.

På ettermiddagen måtte jeg og Mira slappe litt av i senga. Det er slitsomt å gå i finstasen.

Og når vi da sto opp ordnet kjæresten pølser til middag, og mmm det var så godt! Og egentlig veldig tradisjonelt, selv om vi vanligvis spiser sjømat på denne dagen. Men noe som ikke var tradisjonelt var 17. maibuketten som de flinke folkene på Sonja Blomster hadde laget til meg. Jeg gikk for den samme stilen som i fjor, med matricaria og hvite og ferskenfargede blomster.

Så ble det heldigvis kake i år også, selv om jeg ikke var i form til å bake noe. Takket være Spiseriet hadde vi en kake som var ordentlig fint pyntet og nydelig god på smak. Jeg hadde bestilt bakt ostekake med bringebærsaus, og den var så god at det ble momentant stille i rommet etter alle hadde tatt den første tygga.

Og for å gjøre det enkelt ble det de samme mummiserviettene som vi også hadde i fjor. Kanskje ikke så kreativt, men veldig veldig fint. Og det er jo det viktigste, bortsett fra å være sammen ♥

Og sammen avsluttet vi denne kvelden med å dele en flaske te-champagne framfor levende lys. Det var en fin og enkel feiring. Akkurat sånn jeg liker det best (selv om jeg skulle ha ønsket at jeg var i litt bedre form).

Fine ting fra i det siste

2 Comments

Det er alltid viktig å fokusere på fine ting. Ikke nødvendigvis noe ekstraordinært eller veldig stort. Men små ting i hverdagen som lyser opp. Som bidrar til litt ekstra hverdagslykke og glede. Og jeg tenker at det kanskje er ekstra viktig akkurat nå som vi er begrenset på så mange måter. Nå som skuldrene føles litt mer tynget enn normalt. Her er det som har lyst opp dagene for oss i kattelivet i det siste.

Den etterlengtede sola som kom tilbake og malte himmelen med magiske farger.

Se bare så fint! Lys og varme, det trengte vi virkelig nå.

Hjemmelaget solbolle og kakao. Og nesten uten sukker, men like godt likevel.

Å bestille blomster fra Sonja Johnsen Blomster og få med denne fine overraskelsen ♥ Jeg måtte skrive til Marit og si at å handle hos de var som en gave i seg selv.

Den nydelige januarbuketten med Bianco-rosa og cloony-ranunkler.

Å finne fram en plate som vi ikke har hørt på på lang tid, og som betyr veldig mye for oss. Olsen’s lot brukte vi å høre masse på de første årene vi var sammen. Så den bringer fram så mange fine minner. Den gang da var det CD og CD-spiller som gjaldt, men nå har LP’er tatt over.

En annen fin plate som også går på repeat i disse dager.

Disneyhimmel i januar.

Som så malt ut når man zoomet inn på den. Se så magisk og vakkert!

En hel bukett med clooney-ranunkler i den nydelige Royal Copenhagen-mugga mi.

Spennende pakke på døra fra Gutta på Haugen i Oslo. Her var det mye godt kan jeg fortelle. Både trøffelsalami, surdeigsknekkebrød, parmesan, Marconamandler, Kaltbach Creamy og trøffelchips. Mmmmm.

Men viktigst av alt – Mont d’Or. Åååå som jeg har lengtet etter den!

Og da ble det ekstra fin lørdagskveld den uka. Og herlighet så godt det var! Favorittvin, favorittost, favoritt-tilbehør, og feiring av årsdag sammen med favorittperson. Dog litt på forskudd.

Men gave og kort sparte vi til selve dagen ♥

Frostroser på verandagelenderet. En annen type roser som jeg også er veldig glad i.

Og at snøen endelig kom og la seg så fint over alt. Ser ikke det her ut som skum i håret på en parykk? Tenk å hatt callunahår!

Massevis av søte små potespor i snøen og ei lita frøken som sjekker gressbøtta si ♥

Mira som lå i vinduskarmen og ventet på sola.

Og heldigvis hindret ikke skyene sola i å finne frem til oss. Det var en helt magisk følelse å kjenne den i ansiktet igjen, og å se den lyse opp leiligheta vår. Alt ble så varmt og så lunt. Og jeg tror den nye pileaen vår satte pris på det også.

Min fantastiske hud-trio som hjelper huden min å overleve den tørre og kalde vinteren. Jeg er så glad for at jeg har funnet fram til disse tre, ja kanskje spesielt Klairs sin nattkrem og rensen fra Clarins. Etter at Ole Henriksen sluttet å produsere nesten alt jeg brukte fra før av har jeg brukt lang tid på å finne noe nytt. Jeg syntes selvfølgelig det var frustrerende, jeg som ikke liker forandringer og som har en ekstremt komplisert hud. Men the silver lining er at disse er enda bedre enn de fra Ole Henriksen.

Og til slutt en liten Mirapus som ligger med labbene i kryss og er så søt at hun smelter hjertet mitt helt ♥ Har du opplevd noen ekstra fine ting i det siste?