Merkedager

To år med Mira

2 Comments

Forrige søndag var det nøyaktig to år siden en liten og redd pusefrøken kom til oss. Vi hentet henne på kvelden og jeg husker at det var så skummelt for henne at hun ikke turte å komme ut av buret. Hun lå helt bakerst, helt innerst, nesten klemt opp mot veggen selv om døra sto åpen. Men likevel smilte hun så forsiktig med øynene mot oss hver gang vi snakket til henne. Hun skjønte nok allerede da at vi egentlig var ganske greie. Men å komme fram ble for skummelt. Og godbiter turte hun heller ikke å smake på. Det er ikke lett å være liten og redd.

Hun ble liggende i buret helt til vi la oss, så vi flyttet det inn til badet sånn at hun visste hvor doen hennes var. Mat og vann sto i gangen utenfor, og for at hun ikke skulle føle at hun var alene lot vi døra til soverommet være åpen.

På morgenen etter når kjøresten sto opp klarte han først ikke å finne henne. Men etter litt leting visste det seg at hun lå bakerst i kattedoen sin. Like redd som dagen før. Stakkars lille Mira. Heldigvis flyttet hun inn under sofaen den dagen. For man skal jo helst ikke ligge i doen sin.

Det ble litt ligging under sofaen i noen dager, men overraskende nok kom hun fort fram. Og derfra gikk utviklingen i en rasende fart. Vi visste fra fosterhjemmet hennes at hun brukte å ligge under sofaen hver gang de hadde besøk. Det hørte med til sjeldenheten at hun kom fram da. Men hun hadde bare vært hos oss en drøy uke når hun stakk hodet fram fra sofaen mens stua vår var full av familie. Vi som hadde advart de om at de neppe kom til å få se henne med mindre de la seg ned på gulvet for å se under sofaen. Vi var så overrasket!

Og siden da har det vært full rulle. Med rampestreker, leking, soving, kos og klø. Nå er det ikke snakk om å ligge frivillig inni noe bur eller do lenger. Ingen dører inn til oss må være lukket. Verken studio, kontor, bad eller soverom. Da er det vill panikk. For Mira hun skal være nært oss. Ja, helst helt inntil. Et øyeblikks privatliv på badet kan jeg bare glemme, og kjæresten må belage seg på at en svart og hvit frøken kommer tassende framfor kameraet på hjemmekontoret flere ganger i uka. Hun har fått en liten fanskare der. I går kveld hadde kjæresten lukket skyvedøra til soverommet noen cm for trangt til at hun klarte å komme seg inn til oss, og det kan dere tro at jeg fikk høre.

Noen ganger har vi holdt på å bli sprø fordi det har vært så mye ugagn og ting å passe på. Men aller mest har det vært kos og fint. For vi koser oss mye sammen. Nå er hun en like selvfølgelig del av hjemmet vårt og hjertene vår som Bianco var. Selv om det aldri kan bli helt på samme måte som med han. For Bianco var Bianco. Og Mira er Mira. Man kan ikke sammenligne 15 års kjærlighet mot to års kjærlighet. Ei heller kan man sammenligne barna sine når det kommer til kjærlighet.

Men kjærligheten den vokser og vokser, og det finnes ingen grense for hvor glad vi er i denne lille og artige frøkna som nå har blitt så stor ♥ Skogkatta i henne er så tydelig nå. En krage har vokst seg fram rundt halsen og mellom poteputene stikker det ut lang pels. Det merkes at hun er blitt eldre. Hun sover mer nå. Er litt roligere. Og litt mindre rampete. Med trykk på litt 😉 Heldigvis er hun like glad i pinner og q-tips fortsatt. Og jeg håper hun holder fast i den lekete personligheten sin en stund til. For tida den går så fort. Så alt for fort. Tenk at det har gått to år allerede!

Jeg sa ja

10 Comments

Julaften 2021 ble en veldig spesiell dag for oss i kattelivet. Jeg sto som vanlig opp med én gang vekkeklokka ringte, klar for å sjekke julestrømpen og nyte den framfor Tre nøtter til Askepott. Men det rare var at min ellers så trøtte kjæreste gjorde akkurat det samme. Han som vanligvis bruker å slumre litt videre. Han som jeg normalt må rope på fra stua. Som jeg prøver å lokke med at «nissen» har vært på besøk i julestrømpen. Og ofte si at nå går han glipp av den fine starten på Tre nøtter til Askepott.

Jeg stusset litt over det, men tenkte at han sikkert ikke var så trøtt denne gangen. Og mens jeg stakk hånda ned i julestrømpen for å se hva «nissen» hadde lagt igjen, og var raskt i gang med å line opp både Troika, Gomp, French Fries, Ifa, flaxlodd, ja alt det vanlige som bruker å ligge der, spurte kjæresten om jeg kunne hente han et glass vann. Og i det samme jeg svarte «ja straks», plukket jeg opp noe som vanligvis ikke bruker å ligge i julestrømpen. En liten firkantet gave, pakket inn i mørkerødt papir med hvite prikker og gullbånd.

«Er det det jeg tror det er?» spurte jeg med skjelvende stemme mens jeg så svaret i øynene til kjæresten. Jeg hadde jo tross alt ventet på en sånn «farlig ring» som vi har brukt å spøke med at det er, i mange år nå. Men selv om jeg har ventet noe veldig ble jeg så totalt overrasket over å plukke den opp fra julestrømpen på selveste julaften.

Mens tårene vellet opp i øynene fikk jeg det for meg at jeg måtte hente det glasset med vann først. Jeg kjente at jeg var tørr i halsen jeg også. Og selv om det ble både fliring, gråting og kremting måtte stemmen være tydelig.

Så der, på selveste julaftens morgen, med trøtte øyne og håret til alle kanter, og den magiske musikken til Tre nøtter til Askepott i bakgrunnen, gikk drømmen min endelig i oppfyllelse. Og jeg sa selvfølgelig jaaaaa ♥ Ja til den fineste kjæresten i hele verden! Og ja til den nydeligste ringen! For er den ikke fin? Jeg føler meg så utrolig heldig!

Nå blir det bryllup! Hurra! Hurra!

En finfin søndag

2 Comments

Vi har hatt en så utrolig fin dag i dag! Og den har selvfølgelig gått alt for fort, sånn som det bruker å gjøre når man koser seg. Vi sov lenge og våknet opp til vinterhvitt landskap og delvis skyfri himmel. Siden det var farsdag fikset jeg en rask og enkel frokost på senga. Og Mira fikset pakke til pappsen ♥ I passende størrelse som dere kan se.

Vi satt i senga og sippet til tekoppen og skravlet helt til det begynte å bli mørkt. Da gikk jeg ut på verandaen å tente lys i lyktene. Se så stemningsfullt! Ååå, jeg elsker å ha sånne formiddager. Når man ikke skal rekke noe, og bare kan gjøre som man vil. Når roen legger seg som et teppe rundt oss.

Det føltes til og med som om været hadde et rolig tempo i dag.

Og fra blåtimen og helt til nå har vi sittet inne på hybelen (også kalt studioet) og vært kreative. Vi har sunget og spilt og faktisk klart å lage en helt ny countrylåt. Tekst, melodi og alt. Jeg er så fornøyd! Men kanskje aller mest over hvor godt det føles å være kreativ. Nå skal vi kle på oss lue og votter for å gå oss en tur i snøen. Håper dere også har hatt en finfin søndag ♥

En femåring

2 Comments

Tenk dere! Nå er bloggen blitt fem år. Og jeg har blogget i fem hele år! Det er så rart å si det høyt, og det føles nesten som en litt halvrund feiring. Men så er jo fem halvveis til ti, så da skal det vel føles sånn. Jeg husker når Caroline Berg Eriksen hadde blogget i fem år. Da tenkte jeg «wow, det er lenge». Men så sitter jeg her nå og kan med hånda på hjertet si at dette gikk utrolig fort (uten å sammenligne meg direkte med Caroline).

Når jeg tenker tilbake på starten så husker jeg hvor spent og optimistisk jeg var. Jeg hadde så mange idéer, så mange ønsker. Men å gjøre det i praksis er noe helt annet. Mye ble ikke helt som jeg hadde tenkt. Blant annet så hadde jeg sett for meg at jeg skulle dele langt flere oppskrifter med dere. Men så viste det seg at det ble for mye jobb underveis mens jeg kokkelerte på kjøkkenet. Jeg ble på en måte avbrutt hele tiden av bildetaking ol. Og jeg er en person som liker å ha en slags «flow» mens jeg baker og koker. I tillegg bruker jeg sjelden oppskrifter. Jeg smaker meg frem. Så da funket ikke det med blogging parallelt.

Iherb som jeg på den tiden var så opptatt av endret seg også raskt, og til å ha en helt egen kategori på bloggen er det bare to små blogginnlegg der. Kategoriene interiør og kreativt hadde jeg nok også håpet på å kunne bruke litt mer enn jeg har gjort. Også tror jeg nok at jeg så for meg at jeg skulle tjene litt på bloggen. Ha en del samarbeid. Men samarbeid krever ganske mye, og for en perfeksjonist, som på toppen av det igjen er kronisk syk, så var ikke det noen god kombinasjon. Ønsket var der, men ikke kapasiteten. Som med så mye annet i mitt liv. Men jeg fant en vei som passet meg. Og selv om det ble annerledes, så ble det bra.

Små og fine ting som blomster, en kopp te, en vakker soldag, dalende snø, potespor, en rød pus, en svart og hvit pus. Ja, hverdagslykke. Det ble min vei i livet. I kattelivet. Det ble en hobby, noe kreativt, noe ekte. Og skal jeg være ærlig så er det faktisk enda bedre enn å tjene penger via samarbeid. Jeg savner ikke noe. Bortsett fra litt mer energi sånn at jeg kan blogge litt oftere. Og Bianco selvfølgelig ♥

Jeg har kost meg hele veien. Og jeg håper at dere som leser bloggen også har gjort det. Jeg nevnte i fjor at det virker som at færre og færre tar seg tid til å lese blogger nå for tiden. At det går mer i Instagram og podcaster ol. Men jeg tror dere er en fast liten skare som følger oss i kattelivet. Som jevnlig stikker innom, og som legger igjen fine små spor. Og nå og da kommer det en ny leser til. Sånn som for et par dager siden når jeg fikk en sånn hyggelig kommentar. Dere skal vite at det betyr så mye for meg at dere leser om oss. Både dere som har fulgt oss lenge, og dere som er ny. Og jeg blir selvfølgelig ekstra glad for en liten kommentar. Da blir hjertet så varmt.

Så selv om jeg verken ble Underbara Clara eller Elsa Billgren så er jeg fornøyd med bloggen. Og den gjenspeiler jo livet, sånn som vi lever det. Det går litt trått noen ganger, og det er litt mer avstand mellom innleggene enn jeg ønsker. Men jeg tror og håper at kattelivet er noe folk kan finne glede i, kjenne seg igjen i, og kanskje bli inspirert av. I det minste ser det ut til at plommesyltetøy -og eggesalatoppskriftene holder stand. Haha! Takk for fem fine år! Jeg håper dere følger med oss videre på reisen ♥

Litt av juni

2 Comments

Jeg tenkte jeg skulle vise dere litt bilder fra sommeren vår, for det har jo vært fint lite av det på kattelivet de siste månedene. Det ble dessverre litt mindre blogging enn jeg hadde håpet på. For å si det sånn, det var ikke planlagt. På den andre siden har det vært veldig godt å være så lite på nett som jeg har vært. Og kameraet har også fått hvile masse. Det ga meg mer tid til å leve i nuet. Mer tid til å bare nyte. Og jeg trengte det nok, for nå føler jeg meg veldig klar for å dele fine bilder og ord med dere. Vi får starte med begynnelsen – den første sommermåneden juni.

Juni begynte med et helt fantastisk vær som dere kanskje husker. Så da måtte vi selvfølgelig lage hjemmelaget bananmilkshake. Mmmm det er så godt!

Små kattepuser får jo egentlig ikke lov til å gå på bordet, men når man er så glad i bananmilkshake som Mira er det vanskelig å ikke falle for fristelsen.

En dag kom en stor og en liten venninne på døra med nydelige orange roser til oss. Tenk så snilt! Men det aller beste var å se ansiktene til disse finingene som vi er så glade i ♥

På skolebollens dag fant jeg fram den siste solbollen som lå i fryseren og «pimpet» den opp med sukrinmelis og kokos. Mmmm den var god. Og hjemmelaget er alltid best! Jeg må forresten bare si at jeg liker sånne her dager som kanelbollens dag, epledagen og pannekakedagen, for da har man liksom en ekstra unnskyldning for å kose seg. Pluss at man blir minnet på å spise det.

Mira var så artig en dag det så ut som hun satt på rumpa i sofaen.

På Postludium kom jeg over denne kjempefine sommerveska. Men jeg kjøpte den ikke for jeg syntes 400 kroner var for mye å betale for en veske som hadde den ene hanken festet med ståltråd.

Så var det en liten frøken som fylte hele 2 år, og da vanket det selvfølgelig bursdagskake og gave ♥ Hehe, her var Mira så ivrig at kjæresten måtte holde henne så hun ikke skulle brenne seg på lyset. Men det forsvant likevel noen værhår i iveren.

Men det merket ikke hun mens hun slurpet i seg tunfiskkaka som mest sannsynlig var det beste hun hadde smakt. Det så i allefall sånn ut.

Det var ordentlig jentete tema på både «kaka» og bursdagsgaven.

Men for Mira var det kun tunfiskkaka som gjaldt. Hun spiste til hun ikke klarte mer, og så sovnet hun som et slakt på gulvet fem minutter etterpå. Gaven den måtte bare vente. Hehe, fine og artige toåringen vår ♥

Så spiste vi sommerens første norske jordbær med fløte. Da fikk vi ordentlig sommerfølelse.

Og når vi fikk kort fra Henningsvær fra vår gode blomsternabo som hadde tatt seg en tidlig ferie dit for å unngå alle turistene, kom det enda mer sommerfølelse snikende.

Men været spilte ikke helt på lag i denne tida. Det var grått og vått, og ikke så veldig sommerlig. Men jeg vet ikke helt om det er det som er forklaringen på Miras artige ansiktsuttrykk.

Hagen ble stadig fylt opp av flere blomster og selv i gråvær måtte det nytes. Ja, dere vet jo hvordan vi i kattelivet bruker å gjøre det. Så lenge det ikke regner vannrett, så sitter vi ute.

Her husker jeg at jeg var så glad for litt normalitet etter ha slitt med så mye sykdom. Å kunne sitte i hagen en rolig kveld, og lese i en interiørbok lånt fra bokhylla i gangen og sippe til en kopp te var så fint. Riktignok var det en urtete, og ikke yndlingsteen min, for den tåler jeg ikke nå. Men likevel var det en kopp med te som jeg ikke ble dårlig av. Og det er fint for en som har reagert på så mye mat og drikke i lang tid.

Så skal vi være så ærlige å innrømme at energien ikke hadde kommet seg helt enda. Mye søvn og hvile måtte til.

Og blomster på stuebordet. For blomster gjør oss alltid glade. Se så nydelige svarte stemor vi hadde. Vi har de enda, men de er ganske skrantne etter julis «høststorm».

Når sankthansaften kom ble det båltur i fjæra sammen med min gode julevenninne og familien hennes. Vi hadde 18 varmegrader og overskyet, men det er jo rene luksusen for en nordlending som er så vant med regn og innendørs rømmegrøt. Så lykken var stor over at det denne gangen ble frisk luft, bål, pølser og marshmallows.

Å være sammen med disse finingene og lillebror som er fadderbarnet vårt, er som å få en lykkesprøyte rett i blodet ♥ Vi er så heldige!

Så kom månedsskifte og hytteovertakelsen. Og fra da av har det meste handlet om hytta. Tenk at jeg/vi endelig har fått oss vedovn! Det har jeg ønsket meg SÅ lenge nå. Den er riktignok litt mer hvit (ikke svart) enn jeg hadde håpet på, men jeg kan fortelle at jeg blitt riktig så glad i denne Jøtulen allerede. Mer om hytta og juli kommer snart. Klem fra oss i kattelivet ♥

Mira 2 år

2 Comments

Vår lille, gode, vakre, rampete blomster- og pinne-elskende putepus fyller 2 år i dag ♥ Tenk så fort tida går. Det føles ikke som det er så lenge siden første gang vi møtte henne, når hun endelig kom fram fra under under sofaen etter en time med å prøve å lokke henne fram. Når vi egentlig hadde bestemt oss for å dra, og gitt opp tanken på at dette var en pus for oss. Og akkurat når kjæresten plukket opp en kassegitar å begynte å klimpre litt. Hun likte det. Den rolige klimpringen.

Så da spratt hun fram foran oss i tre lynraske hopp før hun smatt under sofaen igjen. Ut på gulvet, opp i sofaen ved siden av kjæresten og ned på gulvet igjen. Men denne gangen ble hun liggende delvis fremme slik at vi kunne bøye oss ned og puske henne på labben. Og da visste vi det. Hun valgte oss. Det var så rett.

Vi har brukt litt tid på å vokse sammen, men kjærlighet er jo som kjent noe som gror seg sterkere med tiden. Og selv med nokså mye ramperier og røverstreker kjenner vi oss så varm i hjertet hver gang hun kommer med en q-tips, en lekemus, en pinne, eller omså en hel grangrein i munnen som hun vil at vi skal leke med. «I come bearing gifts.» Da er hun bare så søt!

Og når hun snakker til oss med den søte lille stemmen sin, holder labbene rundt halsen vår, og ser på oss med de mest bedårende øynene, ja da er gleden så stor. Livet er så mye bedre på grunn av denne herlige lille frøkna, og vi er så enige om at vi er kjempeheldige som har henne. Og akkurat som med Bianco blir vi bare mer og mer glad i henne for hver dag som går.

Nå blir det ekstra mye kos, lek og tunfisk. Sammen med vår fine Mirapus ♥

Fin og enkel feiring

2 Comments

De fleste har nok lagt 17. maifeiringen og alt det innebærer bak seg nå. Og vi har i grunn også gjort det, men siden energien ikke strekker helt til for tiden kommer dette blogginnlegget litt senere enn planlagt. Men bedre sent enn aldri, eller hva? 😉 Som dere ser hadde vi et helt formidabelt vær. Og flaggene var som alltid plantet pent i pottene som heldigvis var begynt å bli grønne. Mamma og storebror var på besøk, og jeg var så glad for å ha de her sammen med oss ♥

Vi startet dagen ute på verandaen med solbriller, glitrende hav, og massevis av ender som svømte så fredfullt rundt og bare nøt finværet.

Mira hoppet i finstasen ganske tidlig, og var så søt der hun satt ved bordet som om hun ventet på frokosten.

«Har du skjært røykalaks onkel?»

Frokosten ble som vanlig sen, bugnende, og ble inntatt framfor tv-en. Man må jo ikke gå glipp av 17. maisendingen. Og i allefall ikke nå i pandemitider. Da må man få med seg så mange fine bunader, iskremspisende barn og korps som bare mulig. Det er da man virkelig får den rette stemningen.

Klokka to hadde vi marsjerende korps rett utenfor verandaen, og kjæresten som var så kjekk i finstasen sin ble gående i et aldri så lite 17. maitog sammen med de. Det har han nok ikke gjort på mange år.

Formen min var ikke så god så jeg bivånet det hele fra verandaen mens jeg spiste en jordbærkroneis. Så da var vi to som gjorde noe vi ikke hadde gjort på lenge. Jeg må ha vært ungdom sist jeg gjorde det på 17. mai.

På ettermiddagen måtte jeg og Mira slappe litt av i senga. Det er slitsomt å gå i finstasen.

Og når vi da sto opp ordnet kjæresten pølser til middag, og mmm det var så godt! Og egentlig veldig tradisjonelt, selv om vi vanligvis spiser sjømat på denne dagen. Men noe som ikke var tradisjonelt var 17. maibuketten som de flinke folkene på Sonja Blomster hadde laget til meg. Jeg gikk for den samme stilen som i fjor, med matricaria og hvite og ferskenfargede blomster.

Så ble det heldigvis kake i år også, selv om jeg ikke var i form til å bake noe. Takket være Spiseriet hadde vi en kake som var ordentlig fint pyntet og nydelig god på smak. Jeg hadde bestilt bakt ostekake med bringebærsaus, og den var så god at det ble momentant stille i rommet etter alle hadde tatt den første tygga.

Og for å gjøre det enkelt ble det de samme mummiserviettene som vi også hadde i fjor. Kanskje ikke så kreativt, men veldig veldig fint. Og det er jo det viktigste, bortsett fra å være sammen ♥

Og sammen avsluttet vi denne kvelden med å dele en flaske te-champagne framfor levende lys. Det var en fin og enkel feiring. Akkurat sånn jeg liker det best (selv om jeg skulle ha ønsket at jeg var i litt bedre form).

Fine ting fra i det siste

2 Comments

Det er alltid viktig å fokusere på fine ting. Ikke nødvendigvis noe ekstraordinært eller veldig stort. Men små ting i hverdagen som lyser opp. Som bidrar til litt ekstra hverdagslykke og glede. Og jeg tenker at det kanskje er ekstra viktig akkurat nå som vi er begrenset på så mange måter. Nå som skuldrene føles litt mer tynget enn normalt. Her er det som har lyst opp dagene for oss i kattelivet i det siste.

Den etterlengtede sola som kom tilbake og malte himmelen med magiske farger.

Se bare så fint! Lys og varme, det trengte vi virkelig nå.

Hjemmelaget solbolle og kakao. Og nesten uten sukker, men like godt likevel.

Å bestille blomster fra Sonja Johnsen Blomster og få med denne fine overraskelsen ♥ Jeg måtte skrive til Marit og si at å handle hos de var som en gave i seg selv.

Den nydelige januarbuketten med Bianco-rosa og cloony-ranunkler.

Å finne fram en plate som vi ikke har hørt på på lang tid, og som betyr veldig mye for oss. Olsen’s lot brukte vi å høre masse på de første årene vi var sammen. Så den bringer fram så mange fine minner. Den gang da var det CD og CD-spiller som gjaldt, men nå har LP’er tatt over.

En annen fin plate som også går på repeat i disse dager.

Disneyhimmel i januar.

Som så malt ut når man zoomet inn på den. Se så magisk og vakkert!

En hel bukett med clooney-ranunkler i den nydelige Royal Copenhagen-mugga mi.

Spennende pakke på døra fra Gutta på Haugen i Oslo. Her var det mye godt kan jeg fortelle. Både trøffelsalami, surdeigsknekkebrød, parmesan, Marconamandler, Kaltbach Creamy og trøffelchips. Mmmmm.

Men viktigst av alt – Mont d’Or. Åååå som jeg har lengtet etter den!

Og da ble det ekstra fin lørdagskveld den uka. Og herlighet så godt det var! Favorittvin, favorittost, favoritt-tilbehør, og feiring av årsdag sammen med favorittperson. Dog litt på forskudd.

Men gave og kort sparte vi til selve dagen ♥

Frostroser på verandagelenderet. En annen type roser som jeg også er veldig glad i.

Og at snøen endelig kom og la seg så fint over alt. Ser ikke det her ut som skum i håret på en parykk? Tenk å hatt callunahår!

Massevis av søte små potespor i snøen og ei lita frøken som sjekker gressbøtta si ♥

Mira som lå i vinduskarmen og ventet på sola.

Og heldigvis hindret ikke skyene sola i å finne frem til oss. Det var en helt magisk følelse å kjenne den i ansiktet igjen, og å se den lyse opp leiligheta vår. Alt ble så varmt og så lunt. Og jeg tror den nye pileaen vår satte pris på det også.

Min fantastiske hud-trio som hjelper huden min å overleve den tørre og kalde vinteren. Jeg er så glad for at jeg har funnet fram til disse tre, ja kanskje spesielt Klairs sin nattkrem og rensen fra Clarins. Etter at Ole Henriksen sluttet å produsere nesten alt jeg brukte fra før av har jeg brukt lang tid på å finne noe nytt. Jeg syntes selvfølgelig det var frustrerende, jeg som ikke liker forandringer og som har en ekstremt komplisert hud. Men the silver lining er at disse er enda bedre enn de fra Ole Henriksen.

Og til slutt en liten Mirapus som ligger med labbene i kryss og er så søt at hun smelter hjertet mitt helt ♥ Har du opplevd noen ekstra fine ting i det siste?

Godt nytt år kjære lesere

6 Comments

På tampen av dette året, 2020, som ble fullt av utfordringer, strev, antibac, sorg og savn. Et år som på en merkelig måte ble kortere, selv om vi trodde det skulle bli langsomt og kjedelig. Det året klemmene ble tatt fra oss, og da vi skulle komme så nært som man bare kan komme de nærmeste, og samtidig lengre bort fra resten. Og da teknologien skulle vise seg å være selve livet, selv om mange stadig prøver å logge av. Året hvor været mistet helt kontroll, med masse snø i mai, nesten ingen i desember, og sommer i oktober. Tidenes varmeste år målt i Norge.

Og kattelivets første hele år uten vår kjære Bianco, og det første (nesten hele) med vår lille Mirapus. Året da antall lesere på bloggen steg med en tredjedel når Norge stengte ned, og da oppskriften på eggesalaten min skulle vise seg å bli veldig populær. Jeg lurer veldig på om hele 379 personer lagde den til jul?

Dette har i allefall vært et år hvor det har skjedd mye. Og jeg vet ikke om det hjelper på å legge det bak seg, for mange ting forsvinner ikke med ett nytt årstall. Livet vil nok fortsette på sin utfordrende vei, men vi må jo selvfølgelig holde fast i håpet om bedre tider. Og ikke minst gjøre det så bra som mulig selv. Jeg skulle ønske jeg kunne ha lovet dere alle at alt blir bedre nå. Men det jeg heldigvis kan love dere er enda flere frodige blomsterbuketter, tekopper, små glimt av hverdagslykke og kreativ glede. Akkompagnert av en liten kattepus. Ja, små stemningsfulle avbrekk i hverdagens strev og styr.

Jeg håper dere blir med oss videre, for jeg setter så enormt stor pris på dere alle. Godt nytt år kjære lesere ♥

4 år med bloggen

5 Comments


I dag er bloggen 4 år. Og vi har levd 4 år med det digitale kattelivet. Vi har delt hverdagslykke, månedsbuketter, tekopper, hage, snø, jul, bruktfunn, potespor og litt av hvert i løpet av disse årene. Og akkurat som livet har det vært oppturer og nedturer. Men fokuset har hovedsakelig vært på å glede seg over de små tingene i hverdagene. Akkompagnert av en katt, eller to.

I fjor ble årsdagen for bloggen forbigått i stillhet. Jeg følte ikke at det var noe å verken feire eller skrive om når vi alle hadde det så vondt. Ja, bloggen betyr mye for meg, men livet det kommer alltid først. Og Bianco var viktigst.

Etter at vi mistet han har nok ikke bloggen vært helt den samme. Men så har jo det sin naturlige forklaring i at bloggen gjenspeiler meg, og jeg ikke lenger er den samme. Det er kjærlighetens bakside – sorg og savn. Det vi må betale for å elske. Men så er det jo som min psykologvenninne sa når hun mistet hunden sin, likevel så verdt det. Jeg ville ikke for noe i verden vært uten de årene med Bianco. Selv om jeg hadde håpet på at han skulle være en del av både hverdagene og det digitale kattelivet litt lengere. For så mye av bloggen kommer jo fra han. Er inspirert av han.

Men når det først ble sånn som det ble må jeg bare ta tida til hjelp. Og selv om jeg neppe blir helt den samme igjen, så er jeg jo fortsatt Ida. Og Ida gleder seg over mange fine ting. Og som aller helst skal deles. Med andre. Med dere. Jeg tenker også at jeg på en måte blogger videre i Bianco sin ånd. At han er en del av bloggen fortsatt. Dessuten har jeg en ny liten pus på opplæring som bloggassistent. Og Mira tråkker litt i storebror Bianco sine fotspor.

Og som jeg skrev både når bloggen var 1 år og 2 år, så bidrar den til både mestringsfølelse og enda mer kreativitet. Sånn er det heldigvis fortsatt, for hver måned har jeg flere idéer enn jeg klarer å gjennomføre. Så selv om det kanskje ikke er på helt samme måten som før, så håper jeg dere som følger oss, som leser bloggen fortsatt finner litt glede i den. At vi fortsatt kan inspirere, spre litt god stemning og være en fin plass å rømme inn i.

Og det er ikke bare jeg og kattelivet som har endret seg i løpet av disse årene. Hele landskapet for bloggverdenen er endret. Flere og flere har forlatt blogg som plattform og bruker heller sosiale media som Instagram, podcast, og lignende. Og jeg er ikke helt sikker på om det er sånn, men jeg har litt på følelsen at mange også har sluttet å lese blogger…? Selv er jeg så gammeldags av meg og fastgrodd i vaner at jeg fortsatt leser de samme bloggene som er tilgang på. Og jeg kommer nok alltid til å holde det digitale kattelivet på denne plattformen. For selv om jeg blogger litt sjeldnere og mindre enn før, trives jeg veldig godt med å ha det på denne måten.

Dessuten trives jeg med dere som leser bloggen. Dere er bare snille og gode, legger igjen så fine ord, trøster når det trengs, og gleder dere genuint over det gode vi deler. Takk til dere alle! Deres skal vite at hver enste kommentar går rett inn i hjertet mitt. Og jeg blir kjempeglad hver gang dere legger igjen små spor som er med på å gjøre kattelivet litt mer levende.

Nå skal vi tradisjonen tro feire med en kopp te og litt tunfisk. Ja, dere vet jo hvem som nyter hva 😉 Dessuten er det fredag, og tre dager med kos ligger framfor oss.

God helg alle sammen ♥ Håper dere alle det fint og er frisk.