Merkedager

Litt av juni

2 Comments

Jeg tenkte jeg skulle vise dere litt bilder fra sommeren vår, for det har jo vært fint lite av det på kattelivet de siste månedene. Det ble dessverre litt mindre blogging enn jeg hadde håpet på. For å si det sånn, det var ikke planlagt. På den andre siden har det vært veldig godt å være så lite på nett som jeg har vært. Og kameraet har også fått hvile masse. Det ga meg mer tid til å leve i nuet. Mer tid til å bare nyte. Og jeg trengte det nok, for nå føler jeg meg veldig klar for å dele fine bilder og ord med dere. Vi får starte med begynnelsen – den første sommermåneden juni.

Juni begynte med et helt fantastisk vær som dere kanskje husker. Så da måtte vi selvfølgelig lage hjemmelaget bananmilkshake. Mmmm det er så godt!

Små kattepuser får jo egentlig ikke lov til å gå på bordet, men når man er så glad i bananmilkshake som Mira er det vanskelig å ikke falle for fristelsen.

En dag kom en stor og en liten venninne på døra med nydelige orange roser til oss. Tenk så snilt! Men det aller beste var å se ansiktene til disse finingene som vi er så glade i ♥

På skolebollens dag fant jeg fram den siste solbollen som lå i fryseren og «pimpet» den opp med sukrinmelis og kokos. Mmmm den var god. Og hjemmelaget er alltid best! Jeg må forresten bare si at jeg liker sånne her dager som kanelbollens dag, epledagen og pannekakedagen, for da har man liksom en ekstra unnskyldning for å kose seg. Pluss at man blir minnet på å spise det.

Mira var så artig en dag det så ut som hun satt på rumpa i sofaen.

På Postludium kom jeg over denne kjempefine sommerveska. Men jeg kjøpte den ikke for jeg syntes 400 kroner var for mye å betale for en veske som hadde den ene hanken festet med ståltråd.

Så var det en liten frøken som fylte hele 2 år, og da vanket det selvfølgelig bursdagskake og gave ♥ Hehe, her var Mira så ivrig at kjæresten måtte holde henne så hun ikke skulle brenne seg på lyset. Men det forsvant likevel noen værhår i iveren.

Men det merket ikke hun mens hun slurpet i seg tunfiskkaka som mest sannsynlig var det beste hun hadde smakt. Det så i allefall sånn ut.

Det var ordentlig jentete tema på både «kaka» og bursdagsgaven.

Men for Mira var det kun tunfiskkaka som gjaldt. Hun spiste til hun ikke klarte mer, og så sovnet hun som et slakt på gulvet fem minutter etterpå. Gaven den måtte bare vente. Hehe, fine og artige toåringen vår ♥

Så spiste vi sommerens første norske jordbær med fløte. Da fikk vi ordentlig sommerfølelse.

Og når vi fikk kort fra Henningsvær fra vår gode blomsternabo som hadde tatt seg en tidlig ferie dit for å unngå alle turistene, kom det enda mer sommerfølelse snikende.

Men været spilte ikke helt på lag i denne tida. Det var grått og vått, og ikke så veldig sommerlig. Men jeg vet ikke helt om det er det som er forklaringen på Miras artige ansiktsuttrykk.

Hagen ble stadig fylt opp av flere blomster og selv i gråvær måtte det nytes. Ja, dere vet jo hvordan vi i kattelivet bruker å gjøre det. Så lenge det ikke regner vannrett, så sitter vi ute.

Her husker jeg at jeg var så glad for litt normalitet etter ha slitt med så mye sykdom. Å kunne sitte i hagen en rolig kveld, og lese i en interiørbok lånt fra bokhylla i gangen og sippe til en kopp te var så fint. Riktignok var det en urtete, og ikke yndlingsteen min, for den tåler jeg ikke nå. Men likevel var det en kopp med te som jeg ikke ble dårlig av. Og det er fint for en som har reagert på så mye mat og drikke i lang tid.

Så skal vi være så ærlige å innrømme at energien ikke hadde kommet seg helt enda. Mye søvn og hvile måtte til.

Og blomster på stuebordet. For blomster gjør oss alltid glade. Se så nydelige svarte stemor vi hadde. Vi har de enda, men de er ganske skrantne etter julis «høststorm».

Når sankthansaften kom ble det båltur i fjæra sammen med min gode julevenninne og familien hennes. Vi hadde 18 varmegrader og overskyet, men det er jo rene luksusen for en nordlending som er så vant med regn og innendørs rømmegrøt. Så lykken var stor over at det denne gangen ble frisk luft, bål, pølser og marshmallows.

Å være sammen med disse finingene og lillebror som er fadderbarnet vårt, er som å få en lykkesprøyte rett i blodet ♥ Vi er så heldige!

Så kom månedsskifte og hytteovertakelsen. Og fra da av har det meste handlet om hytta. Tenk at jeg/vi endelig har fått oss vedovn! Det har jeg ønsket meg SÅ lenge nå. Den er riktignok litt mer hvit (ikke svart) enn jeg hadde håpet på, men jeg kan fortelle at jeg blitt riktig så glad i denne Jøtulen allerede. Mer om hytta og juli kommer snart. Klem fra oss i kattelivet ♥

Mira 2 år

2 Comments

Vår lille, gode, vakre, rampete blomster- og pinne-elskende putepus fyller 2 år i dag ♥ Tenk så fort tida går. Det føles ikke som det er så lenge siden første gang vi møtte henne, når hun endelig kom fram fra under under sofaen etter en time med å prøve å lokke henne fram. Når vi egentlig hadde bestemt oss for å dra, og gitt opp tanken på at dette var en pus for oss. Og akkurat når kjæresten plukket opp en kassegitar å begynte å klimpre litt. Hun likte det. Den rolige klimpringen.

Så da spratt hun fram foran oss i tre lynraske hopp før hun smatt under sofaen igjen. Ut på gulvet, opp i sofaen ved siden av kjæresten og ned på gulvet igjen. Men denne gangen ble hun liggende delvis fremme slik at vi kunne bøye oss ned og puske henne på labben. Og da visste vi det. Hun valgte oss. Det var så rett.

Vi har brukt litt tid på å vokse sammen, men kjærlighet er jo som kjent noe som gror seg sterkere med tiden. Og selv med nokså mye ramperier og røverstreker kjenner vi oss så varm i hjertet hver gang hun kommer med en q-tips, en lekemus, en pinne, eller omså en hel grangrein i munnen som hun vil at vi skal leke med. «I come bearing gifts.» Da er hun bare så søt!

Og når hun snakker til oss med den søte lille stemmen sin, holder labbene rundt halsen vår, og ser på oss med de mest bedårende øynene, ja da er gleden så stor. Livet er så mye bedre på grunn av denne herlige lille frøkna, og vi er så enige om at vi er kjempeheldige som har henne. Og akkurat som med Bianco blir vi bare mer og mer glad i henne for hver dag som går.

Nå blir det ekstra mye kos, lek og tunfisk. Sammen med vår fine Mirapus ♥

Fin og enkel feiring

2 Comments

De fleste har nok lagt 17. maifeiringen og alt det innebærer bak seg nå. Og vi har i grunn også gjort det, men siden energien ikke strekker helt til for tiden kommer dette blogginnlegget litt senere enn planlagt. Men bedre sent enn aldri, eller hva? 😉 Som dere ser hadde vi et helt formidabelt vær. Og flaggene var som alltid plantet pent i pottene som heldigvis var begynt å bli grønne. Mamma og storebror var på besøk, og jeg var så glad for å ha de her sammen med oss ♥

Vi startet dagen ute på verandaen med solbriller, glitrende hav, og massevis av ender som svømte så fredfullt rundt og bare nøt finværet.

Mira hoppet i finstasen ganske tidlig, og var så søt der hun satt ved bordet som om hun ventet på frokosten.

«Har du skjært røykalaks onkel?»

Frokosten ble som vanlig sen, bugnende, og ble inntatt framfor tv-en. Man må jo ikke gå glipp av 17. maisendingen. Og i allefall ikke nå i pandemitider. Da må man få med seg så mange fine bunader, iskremspisende barn og korps som bare mulig. Det er da man virkelig får den rette stemningen.

Klokka to hadde vi marsjerende korps rett utenfor verandaen, og kjæresten som var så kjekk i finstasen sin ble gående i et aldri så lite 17. maitog sammen med de. Det har han nok ikke gjort på mange år.

Formen min var ikke så god så jeg bivånet det hele fra verandaen mens jeg spiste en jordbærkroneis. Så da var vi to som gjorde noe vi ikke hadde gjort på lenge. Jeg må ha vært ungdom sist jeg gjorde det på 17. mai.

På ettermiddagen måtte jeg og Mira slappe litt av i senga. Det er slitsomt å gå i finstasen.

Og når vi da sto opp ordnet kjæresten pølser til middag, og mmm det var så godt! Og egentlig veldig tradisjonelt, selv om vi vanligvis spiser sjømat på denne dagen. Men noe som ikke var tradisjonelt var 17. maibuketten som de flinke folkene på Sonja Blomster hadde laget til meg. Jeg gikk for den samme stilen som i fjor, med matricaria og hvite og ferskenfargede blomster.

Så ble det heldigvis kake i år også, selv om jeg ikke var i form til å bake noe. Takket være Spiseriet hadde vi en kake som var ordentlig fint pyntet og nydelig god på smak. Jeg hadde bestilt bakt ostekake med bringebærsaus, og den var så god at det ble momentant stille i rommet etter alle hadde tatt den første tygga.

Og for å gjøre det enkelt ble det de samme mummiserviettene som vi også hadde i fjor. Kanskje ikke så kreativt, men veldig veldig fint. Og det er jo det viktigste, bortsett fra å være sammen ♥

Og sammen avsluttet vi denne kvelden med å dele en flaske te-champagne framfor levende lys. Det var en fin og enkel feiring. Akkurat sånn jeg liker det best (selv om jeg skulle ha ønsket at jeg var i litt bedre form).

Fine ting fra i det siste

2 Comments

Det er alltid viktig å fokusere på fine ting. Ikke nødvendigvis noe ekstraordinært eller veldig stort. Men små ting i hverdagen som lyser opp. Som bidrar til litt ekstra hverdagslykke og glede. Og jeg tenker at det kanskje er ekstra viktig akkurat nå som vi er begrenset på så mange måter. Nå som skuldrene føles litt mer tynget enn normalt. Her er det som har lyst opp dagene for oss i kattelivet i det siste.

Den etterlengtede sola som kom tilbake og malte himmelen med magiske farger.

Se bare så fint! Lys og varme, det trengte vi virkelig nå.

Hjemmelaget solbolle og kakao. Og nesten uten sukker, men like godt likevel.

Å bestille blomster fra Sonja Johnsen Blomster og få med denne fine overraskelsen ♥ Jeg måtte skrive til Marit og si at å handle hos de var som en gave i seg selv.

Den nydelige januarbuketten med Bianco-rosa og cloony-ranunkler.

Å finne fram en plate som vi ikke har hørt på på lang tid, og som betyr veldig mye for oss. Olsen’s lot brukte vi å høre masse på de første årene vi var sammen. Så den bringer fram så mange fine minner. Den gang da var det CD og CD-spiller som gjaldt, men nå har LP’er tatt over.

En annen fin plate som også går på repeat i disse dager.

Disneyhimmel i januar.

Som så malt ut når man zoomet inn på den. Se så magisk og vakkert!

En hel bukett med clooney-ranunkler i den nydelige Royal Copenhagen-mugga mi.

Spennende pakke på døra fra Gutta på Haugen i Oslo. Her var det mye godt kan jeg fortelle. Både trøffelsalami, surdeigsknekkebrød, parmesan, Marconamandler, Kaltbach Creamy og trøffelchips. Mmmmm.

Men viktigst av alt – Mont d’Or. Åååå som jeg har lengtet etter den!

Og da ble det ekstra fin lørdagskveld den uka. Og herlighet så godt det var! Favorittvin, favorittost, favoritt-tilbehør, og feiring av årsdag sammen med favorittperson. Dog litt på forskudd.

Men gave og kort sparte vi til selve dagen ♥

Frostroser på verandagelenderet. En annen type roser som jeg også er veldig glad i.

Og at snøen endelig kom og la seg så fint over alt. Ser ikke det her ut som skum i håret på en parykk? Tenk å hatt callunahår!

Massevis av søte små potespor i snøen og ei lita frøken som sjekker gressbøtta si ♥

Mira som lå i vinduskarmen og ventet på sola.

Og heldigvis hindret ikke skyene sola i å finne frem til oss. Det var en helt magisk følelse å kjenne den i ansiktet igjen, og å se den lyse opp leiligheta vår. Alt ble så varmt og så lunt. Og jeg tror den nye pileaen vår satte pris på det også.

Min fantastiske hud-trio som hjelper huden min å overleve den tørre og kalde vinteren. Jeg er så glad for at jeg har funnet fram til disse tre, ja kanskje spesielt Klairs sin nattkrem og rensen fra Clarins. Etter at Ole Henriksen sluttet å produsere nesten alt jeg brukte fra før av har jeg brukt lang tid på å finne noe nytt. Jeg syntes selvfølgelig det var frustrerende, jeg som ikke liker forandringer og som har en ekstremt komplisert hud. Men the silver lining er at disse er enda bedre enn de fra Ole Henriksen.

Og til slutt en liten Mirapus som ligger med labbene i kryss og er så søt at hun smelter hjertet mitt helt ♥ Har du opplevd noen ekstra fine ting i det siste?

Godt nytt år kjære lesere

6 Comments

På tampen av dette året, 2020, som ble fullt av utfordringer, strev, antibac, sorg og savn. Et år som på en merkelig måte ble kortere, selv om vi trodde det skulle bli langsomt og kjedelig. Det året klemmene ble tatt fra oss, og da vi skulle komme så nært som man bare kan komme de nærmeste, og samtidig lengre bort fra resten. Og da teknologien skulle vise seg å være selve livet, selv om mange stadig prøver å logge av. Året hvor været mistet helt kontroll, med masse snø i mai, nesten ingen i desember, og sommer i oktober. Tidenes varmeste år målt i Norge.

Og kattelivets første hele år uten vår kjære Bianco, og det første (nesten hele) med vår lille Mirapus. Året da antall lesere på bloggen steg med en tredjedel når Norge stengte ned, og da oppskriften på eggesalaten min skulle vise seg å bli veldig populær. Jeg lurer veldig på om hele 379 personer lagde den til jul?

Dette har i allefall vært et år hvor det har skjedd mye. Og jeg vet ikke om det hjelper på å legge det bak seg, for mange ting forsvinner ikke med ett nytt årstall. Livet vil nok fortsette på sin utfordrende vei, men vi må jo selvfølgelig holde fast i håpet om bedre tider. Og ikke minst gjøre det så bra som mulig selv. Jeg skulle ønske jeg kunne ha lovet dere alle at alt blir bedre nå. Men det jeg heldigvis kan love dere er enda flere frodige blomsterbuketter, tekopper, små glimt av hverdagslykke og kreativ glede. Akkompagnert av en liten kattepus. Ja, små stemningsfulle avbrekk i hverdagens strev og styr.

Jeg håper dere blir med oss videre, for jeg setter så enormt stor pris på dere alle. Godt nytt år kjære lesere ♥

4 år med bloggen

5 Comments


I dag er bloggen 4 år. Og vi har levd 4 år med det digitale kattelivet. Vi har delt hverdagslykke, månedsbuketter, tekopper, hage, snø, jul, bruktfunn, potespor og litt av hvert i løpet av disse årene. Og akkurat som livet har det vært oppturer og nedturer. Men fokuset har hovedsakelig vært på å glede seg over de små tingene i hverdagene. Akkompagnert av en katt, eller to.

I fjor ble årsdagen for bloggen forbigått i stillhet. Jeg følte ikke at det var noe å verken feire eller skrive om når vi alle hadde det så vondt. Ja, bloggen betyr mye for meg, men livet det kommer alltid først. Og Bianco var viktigst.

Etter at vi mistet han har nok ikke bloggen vært helt den samme. Men så har jo det sin naturlige forklaring i at bloggen gjenspeiler meg, og jeg ikke lenger er den samme. Det er kjærlighetens bakside – sorg og savn. Det vi må betale for å elske. Men så er det jo som min psykologvenninne sa når hun mistet hunden sin, likevel så verdt det. Jeg ville ikke for noe i verden vært uten de årene med Bianco. Selv om jeg hadde håpet på at han skulle være en del av både hverdagene og det digitale kattelivet litt lengere. For så mye av bloggen kommer jo fra han. Er inspirert av han.

Men når det først ble sånn som det ble må jeg bare ta tida til hjelp. Og selv om jeg neppe blir helt den samme igjen, så er jeg jo fortsatt Ida. Og Ida gleder seg over mange fine ting. Og som aller helst skal deles. Med andre. Med dere. Jeg tenker også at jeg på en måte blogger videre i Bianco sin ånd. At han er en del av bloggen fortsatt. Dessuten har jeg en ny liten pus på opplæring som bloggassistent. Og Mira tråkker litt i storebror Bianco sine fotspor.

Og som jeg skrev både når bloggen var 1 år og 2 år, så bidrar den til både mestringsfølelse og enda mer kreativitet. Sånn er det heldigvis fortsatt, for hver måned har jeg flere idéer enn jeg klarer å gjennomføre. Så selv om det kanskje ikke er på helt samme måten som før, så håper jeg dere som følger oss, som leser bloggen fortsatt finner litt glede i den. At vi fortsatt kan inspirere, spre litt god stemning og være en fin plass å rømme inn i.

Og det er ikke bare jeg og kattelivet som har endret seg i løpet av disse årene. Hele landskapet for bloggverdenen er endret. Flere og flere har forlatt blogg som plattform og bruker heller sosiale media som Instagram, podcast, og lignende. Og jeg er ikke helt sikker på om det er sånn, men jeg har litt på følelsen at mange også har sluttet å lese blogger…? Selv er jeg så gammeldags av meg og fastgrodd i vaner at jeg fortsatt leser de samme bloggene som er tilgang på. Og jeg kommer nok alltid til å holde det digitale kattelivet på denne plattformen. For selv om jeg blogger litt sjeldnere og mindre enn før, trives jeg veldig godt med å ha det på denne måten.

Dessuten trives jeg med dere som leser bloggen. Dere er bare snille og gode, legger igjen så fine ord, trøster når det trengs, og gleder dere genuint over det gode vi deler. Takk til dere alle! Deres skal vite at hver enste kommentar går rett inn i hjertet mitt. Og jeg blir kjempeglad hver gang dere legger igjen små spor som er med på å gjøre kattelivet litt mer levende.

Nå skal vi tradisjonen tro feire med en kopp te og litt tunfisk. Ja, dere vet jo hvem som nyter hva 😉 Dessuten er det fredag, og tre dager med kos ligger framfor oss.

God helg alle sammen ♥ Håper dere alle det fint og er frisk.

Verdens kattedag

2 Comments

I dag er det verdens kattedag og dagen for å virkelig feire disse herlige små skapningene som vi er så heldige å ha i livet. I kattelivet feirer vi på en måte litt hver dag. Det går nemlig ikke en eneste dag uten kos, klø, masse kjærlighet og magiske stunder.

Vi er så uendelig takknemlig for å ha lille Mira sammen med oss. Og for de 14 årene vi fikk med den snilleste og mest spesielle pusen, vår kjære Bianco ♥ Både jeg og kjæresten er så enige om at livet rett og slett ville ha vært fattig uten disse to. Så jeg sier som i fjor – finn fram tunfisken, eller kok litt ekstra torsk. Kos og klø litt ekstra. Kjenn etter hvor godt livet sammen med en katt er.

Helgeklem fra oss!

Enkel feiring

2 Comments

Det var en annerledes 17. mai for Norge i år. Med god avstand til andre, uten tog, og hjemmefeiring. Men for oss var det egentlig ikke så annerledes fordi vi de siste årene har brukt å feire hjemme. Dog gjorde vi det litt enklere i år. Både jeg, kjæresten og mamma (som endelig er på besøk) valgte å beholde hjemmebunaden (morgenkåpen) på til langt utpå dagen. Men vi hadde som vanlig hvite strøkne duker, hvite nelliker i vasen, og flaggene sto så fint i Tante Solbærbusk sin bøtte. Ser der forresten hvor lite grønt det er på buskene. Spesielt hvis vi sammenligner med 17. mai for to år siden.

Det var Mira sin første 17. mai, så hun var tidlig ute med å hoppe i finstasen ♥

17. maifrokosten var som vanlig bugnende og kjempegod. Med hjemmelaget rekesalat, eggerøre, jordbær, spirer, reddiker, melon, croissanter, roastbeef. Ja, så mye at mange ting måtte stå på kjøkkenbenken.

Smoothie i stettglass er et must. Og vi sitter alltid med stuebordet sånn at vi kan se på 17. mai-sendingen på nrk. Det er alltid så mye stemning å hente der.

Jeg lagde meg en «nasjonalbrødskive» med hvit kremost og røde jordbær. Men så påpekte mamma at jeg manglet noe blått. Ingen problem sa jeg, det er jo litt blått på skåla som står ved siden av. Så enkelt er det i bloggverdenen 😉

Og når vi snakker om farger så må jeg bare vise dere årets 17. maibukett som ble litt annerledes. Jeg er ikke så glad i rødt og blått sammen i buketter, og gikk derfor for en litt mer vårlig stil denne gangen. Er den ikke fin?

Etter den mange timer lange frokosten hentet vi fram noen aldeles nydelige alkoholfrie bobler. Denne her altså! Herlighet så god den var!

Det er virkelig den beste alkoholfrie musserende drikken jeg har smakt. Tørr og fruktig på samme tid. Som en ordentlig god musserende. Men likevel med gjenkjennelig tesmak. Mmmmm sier jeg bare.

Og mens jeg satt å sippet til glasset mitt kom det et korps masjerende forbi verandaen vår. Det var så fint og stemningsfullt. Litt sånn at feiringen kommer hjem til deg. Og sånn kunne jeg egentlig ha tenkt meg å ha det hver eneste 17. mai. Jeg som får litt hetta av trengselen av for mange folk, men som likevel syns det er så koselig med korpsmusikken.

På denne tida syntes Mira det var begynt å bli vel mye festligheter og måtte ta seg en hvil i senga. Det tar på med sånne feiringer som dette. Ja, selv om de er litt enklere enn normalt.

Trøtt 17. mai-pus ♥

Dagens middag ble enkel og god – pølser i lompe. Men fromasjkaka var absolutt ikke «enkel». Seee så fint pyntet den var!

Og her var resten av kakebordet, med de søteste mummiserviettene, det beige Swedish Grace-serviset, en tekanne full av Blue of London, og banankake.

Jeg liker så godt sånne her bilder. Når man ser sporene etter kos og noe godt. Og fromasjkaka var virkelig god denne gangen!

Og sånn her satt vi langt ut i de sene nattetimer. Med magene fulle av kake, kaffe, te og musserende. Latteren satt løst og Miras 17.mai-sløyfe lå på bordet.

Sånn avsluttet vi denne enkle feiringen av nasjonaldagen vår. Med en kattepus som hadde begynte å våkne til liv og som bare ville leke med q-tipsen hun hadde fått av meg tidligere.

Og en gjeng med tøfler under stuebordet som vitnet om at det nå var på tide å legge seg. Det var en kjempefin dag. Dog skal vi innrømme at vi savnet både storebror og denne staselige karen ♥

Earth Hour

Leave a Comment

Må dere ikke glemme å slukke lysene i kveld når det er Earth Hour klokken 20.30. Ikke bare er det en fin ting å gjøre som et symbol for alt godt vi skal gjøre for miljøet. Men det er også en perfekt anledning til å kose seg i mørket med levende lys. Og kanskje en kopp te og brettspill sammen med de man er glad i. Det er iallefall det vi skal gjøre i kattelivet. Ha en fin lørdagskveld alle sammen!

Det som skulle ha vært

4 Comments

I dag skulle den fineste lille pusen ha blitt 15 år ♥ Og vi skulle egentlig ha spist tunfisk og pusket og klødd til den store gullmedaljen. Vi hadde nok funnet oss til rette i to-seteren ved stuevinduet. Bianco ville ha ligget oppå sofaryggen med ansiktet vendt mot meg. Smilende, sånn som han alltid gjorde. Jeg ville ha hatt sikt rett mot havet, brua og fjellene i sør. Og Bianco. Jeg hadde nok hatt en kopp te i hånda som jeg stadig sippet til, mens jeg så på utsikta. Som egentlig var Bianco. Det var så mye kjærlighet i dette. Varme blikk som møttes mellom fjell, hav og en sofa. Åååå, så mange sånne her magiske stunder vi hadde sammen. Jeg er så takknemlig for de alle. For alt. For all tida vi fikk sammen. Men samtidig gjør det så ondt. Så ondt. Så ondt. Og jeg savner Bianco så mye. Jeg som brukte å si at han iallefall skulle bli 15 år.