Nå fortsetter bildebonanzaen fra London, og etter vi hadde spist på Pastaio ruslet vi rolig mot St. Martins Theatre i Covent Garden. Der skulle vi nemlig se Agatha Christie’s The Mousetrap for fjerde eller femte gangen (det er blitt en tradisjon i forbindelse med julebesøk i London). I år sto det mindre bloggvennlige stillaser foran inngangen, men lysskiltet var fortsatt like fint og stemningsfullt.
Ved nabobygget var det også litt stemning. Tenk at dette er ute på gata!
Jeg bare elsker St. Martins Theatre og får alltid sånn julefølelse når vi er her. Det mørke treverket og det vinrøde teppegulvet passer så godt til jula, er dere ikke enig?
For ikke å snakke om all den vinrøde fløyelen på stolene og forhengene.
Gammeldagse lamper og vakker stukkatur i taket – hallo julestemning.
Det er ikke lov å ta bilder under selve skuespillet, men den vake scenen fikk jeg med meg.
Og den flotte glasskuppelen i taket. Dette er virkelig et vakkert teater! Lite i størrelse, men likevel veldig vakkert.
Dette var performance nummer 28071. Ikke verst at de har hatt så mange forestillinger, og ikke minst at at stykket snart har blitt fremført i 70 år. Jeg er så glad for at folk fortsetter å se det, sånn som jeg og kjæresten ♥ Vi kommer alltid tilbake.
Og i den lille baren i andre etasje kan man lese The Mousetrap som tegnserie.
Av alle gangene vi har sett dette stykket var nok dette den beste opplevelsen totalt sett (selv om ikke hun som spilte Mollie var like passende i rollen som første gang vi så det). Men både Christopher Wren, Mrs Boyle, Major Metcalf og Mr Paravicini var så riktige og passende til karakterene sine. Som dere skjønner har vi sammenlignet alle rollene for hver gang vi har sett The Mousetrap 😉
Dessuten var det så god stemning i salen. Folk lo og spekulerte i hvem som var morderen gjennom hele stykket. Jeg så at de satt å hvisket til hverandre, og jeg gledet meg ordentlig over engasjementet. Vi visste jo selvfølgelig hvem morderen var, men det kan jeg dessverre ikke avsløre til dere. Jeg gleder meg allerede til neste juletur og forestilling.
Når vi kom tilbake til hotellet etter forestillingen hadde de satt opp et nydelig juletre i resepsjonen. Det ble som prikken over ien på en helt fantastisk fin dag. Den beste av de alle. Vi hadde nok begge et smil om munnen når vi sovnet.
Neste dag var det Covent Garden og Soho som sto for tur, da kjæresten hadde massevis av gitarbutikker og platebutikker han skulle innom. Da tok jeg med meg kameraet mitt og ruslet nedover de brosteinslagte smale gatene som jeg er så glad i. Men dette var en desemberlørdag, så det ble litt vel trangt om plassen for min smak.
Derfor stakk jeg meg bort i de aller minste gatene på jakt etter bruktbutikker (man vet jo aldri lenger hva som varer og hva som forsvinner i London). Til mitt hell fant jeg hele tre butikker som jeg koste meg i. Lenge.
Dessverre så viste det seg at den butikken som hadde mest ting jeg kunne tenke meg var unormalt dyr. Nesten Antikvitetsbutikk-priser. Jeg var på jakt etter en vinrød alpelue i ull, og de som de hadde her inne kostet over 300 kroner. Det er dyrt for brukte luer det.
Jeg bare måtte ta bilde av denne litt snåle veska som ser ut som den er laget av en gammel sofa. Men jeg tror den kunne ha blitt fin til en svart elegant kjole.
Jeg stoppet hos Mariage Freres og luktet meg gjennom hele Earl Grey-avdelingen deres.
Og kjøpte meg en hjemmelaget mince pie.
Så gikk jeg innom Petersham Nurseries som er en slags eksklusiv blomsterbutikk med litt interiør. De hadde pyntet så fint med ilex i juletreet.
Rundt omkring i butikken sto sånne her små buketter som jeg tenkte var ordentlig Ida i stilen.
Det var en ordentlig vakker butikk som jeg sikkert kunne ha vandret i i flere timer.
Jeg ble å kjøpe noen fine små ting som jeg skal vise dere senere, men nå angrer jeg sånn på at jeg ikke kjøpte en sånn her julekule som nesten minner om et påskeegg.
Så møtte jeg kjæresten i den koselige bakgården til Petersham Nurseries, og derfra skulle vi egentlig komme oss hjem til hotellet fordi det var så vanskelig å finne en plass å spise.
Men det ble ikke room service på oss denne kvelden. For vi havnet helt på slump på den franske restauranten Richoux da vi ble tvunget til å gå til neste tubestasjon da Piccadilly Circus var steng fordi det var for mange folk. Og for en flaks, for på Richoux var det så rolig, fint og avslappende. Akkurat det vi trengte etter Covent Gardens støy og trengsel.
Jeg elsket interiøret fra første stund. Blomstertapet, mørkt treverk og fløyel. En nydelig kombinasjon.
Helt greit å sitte i denne stolen noen timer.
Jeg bestilte meg bakt camembert med honning, hvitløk og rosmarin. Og fikk surdeigsbrød og plommechutney på siden. Det var SÅ godt! Den beste forretten på aldri så lenge.
Til hovedrett tok jeg noe så lite fransk som Shepherds Pie. Men den var veldig god den også.
Og kjæresten bestilte pasta med kylling og safran. Vi gjorde som vi alltid gjør – smakte hos hverandre. Og pasta med safran skal jeg prøve å lage hjemme en gang også.
Til dessert tok kjæresten en belgisk vaffel med is og lønnesirup. Mens jeg bestilte en kanne Earl Grey.
Og en pasjonsfruktmoussekake. Herlighet den var god!
Før vi dro hjem måtte jeg bare ta bilde på toalettet. Man vet at man er i England når det er blomstermønster på selve doen. Hahaha!
Neste dag tubet vi til Bond Street Station og gikk derfra opp mot en av våre favorittplasser i London, nemlig Marylebone. Der fant jeg endelig en katt i et vindu. Men denne ble for stor til å henge på juletreet. Men søt var den!
I Marylebone gikk vi på Farmers Marked som var like koselig som alltid. Husk det hvis du er i London en søndag.
Der har de alltid så mye spennende, sånn som disse kjempegode wrapsene som vi har smakt på før. Men vi hadde bestilt bord på Aubaine for lunsj, så her måtte vi holde tunga rett i munnen.
Jeg vurderte en stund om jeg skulle kjøpe et surdeigsbrød å ta med hjem, men det ble med tanken.
Blant boder av grønnsaker, egg og til og med røyket laks lå det edelgrankvister, og det var de som bidro til julestemning for det var ikke et fnugg av snø å oppdrive. Her må jeg bare referere til Maria Haukaas sin London e trøbbel.
For den engelske vinteren er ikke helt som den norske. Her snakker vi løv på bakken og småskovær. Men det er helt greit for meg. Jeg føler ikke behovet for snø i London, for det har vi stort sett hjemme uansett.
Før vi dro fra markedet fikk vi hilse på denne søte karen som het Rupert og viste seg å være hele 14 år! Seniorpustiden med Bianco har gjort meg så svak for de eldre dyrene.
Så ble det Eggs Benedict med perfekte posjerte egg på Aubaine.
Kjæresten gikk for en full english breakfast med fransk vri, også delte vi kylling-croquette med chipotlemajones. Mmm det var også veldig godt. Aubaine i Marylebone er blitt en fast lunsjplass for oss.
Rett utenfor døra til Aubaine ligger La Fromagerie, og jeg må alltid stikke innom der for litt inspirasjon. De har de de mest fantastiske ostene, eksotiske grønnsaker og bakevarer som sender deg rett til himmelen.
Se så fint det er med appelsiner med grønne blad på!
Deretter gikk vi til noe av det viktigste for oss i Marylebone. Den fantastiske bokbutikken Daunt Books.
Ikke bare har de usedvanlig fine bøker her,
Men selve butikken er så vakker. Den er i Edwardiansk stil og har faktisk vært bokbutikk siden bygget ble ferdigstilt i 1912. Se de flotte galleriene i eik.
Og spesielt fint er det med et juletre foran det gamle vinduet.
Lesehest eller lesehund? Ikke godt å si 😉
Etter et lengre besøk hos Daunt books tok vi bokposen med alle de nye bøkene våre med oss og tubet til Liverpool Street, for å stille oss i kø til å komme inn til Dennis Severs Christmas House. Et fullt juledekorert hus fra 1700-tallet. Men vi hadde ikke stått der lenge før en av de ansatte kom ut og sa at de dessverre ikke hadde plass til alle før de skulle stenge.
Så det ble med disse to bildene og litt frustrasjon, men så plukket vi oss opp igjen og ruslet ned til Old Spitafields Market hvor vi koste oss veldig med både Mulled Wine, god stemning og masse boder med hjemmelagede ting. Og der dere, der fant jeg meg en vinrød alpelue i ull. Jippi! Så ikke så galt at det ikke var godt for noe.
En kopp med noe varmende godt. Og for den som ønsker det står det nesten god jul der, ser dere det?
På tur hjem til hotellet hadde kjæresten lyst å stoppe innom et par platebutikker, så jeg dristet meg bortover Oxford Street mens jeg ventet på han. Målet mitt var Debenhams hvor jeg fant den fineste Ulgy Christmas Sweatern jeg noen sinne har sett. Nå angrer jeg på at jeg ikke kjøpte den. Var den ikke søt?
Så, etter at vi hadde hvilt oss en stund på hotellet ruslet vi bort til Natural History Museum hvor de hadde skøytebane og masse magiske julelys på trærne. Det var ordentlig stemningsfullt. Derfra tubet vi til Winter Wonderland som visste seg og være alt for bråkete og tacky for oss. Nå var det mest karuseller, blinkende lys, og alt for høy og bråkete musikk.
Sist gang vi der var det flere lokale folk som solgte god mat fra gårdene sine og langt flere tyske juleboder. Mye mer koselig. Nå var det mer som en partyplass, og det var litt synd at vi kastet bort vår siste kveld på det. Men nå vet vi iallefall. Og vi blir nok neppe å dra tilbake dit. Jeg skal ikke legge hele «skylda» på Winter Wonderland, det kan nok være alderen som også påvirker oss. For som jeg nevnte i del 1 kjente vi på det gjennom hele besøket i London. Vi er ikke 20 lenger, og både kapasitet, smak og ønsker har endret seg.
Men selv med noen erkjennelser og behov for ekstra hvile hadde vi en veldig fin førjulstur til London. Det var så godt å få litt ekstra kjærestetid, og ikke minst noe annet å tenke på. Det trengte vi. Men hjertet det følger med på reisene det også, så savnet etter Bianco var aldri langt unna. Det var ikke få ganger jeg måtte tvinge gråten bort. Men det er ingen tvil om at London hjalp på.
Takk for denne gangen London. Vi ses igjen!
